Prost Tycho Castbergs LIVSERINDRINGER. Kapitel II B. Eksersis på Alten. Sommer 1898.

Transkript

1 Prost Tycho Castbergs LIVSERINDRINGER Kapitel II B. Eksersis på Alten. Sommer (Side 223) Søndag morgen kl 8 gikk jeg så (i Trondhjem) ombord i D/S Vesterålen og fikk køye på 2den plads. Til å begynde med følte jeg det litt ubehagelig å vise meg på 2 Klasse. Men da været den meste tid av turen var godt, kunde jeg mest være på dekket sammen med 1ste klasse pasasjerer. Men jeg var glad det var over, og så hadde jeg spart 70 kr på oppturen. Ombord fandt jeg en av de studenter som jeg hadde bodd sammen med i Tornøes pensjonat, Borgen, som nu skulde begynde sakførerforretning på sit hjemsted, Svolvær. Dit fulgtes vi altså og var stadig sammen. Naturen langs Trøndelagskysten var nokså ensformig og kjedelig, -- bare golde felde med få eller ingen variasjoner. Først om aftenen da vi nådde Helgelandskysten, begyndte det å bli nogen avveksling. Torghatten var underlig å se med hullet tvers igjennem. Vi så den klare luft gjennem selve fjellet. Det var nogen spillemenn ombord. De spilte op til dans, og dansen gikk riktig livlig av et sluttet norsk selskap. Det var mange nasjonaliteter ombord, russere, tyskere, engelskmenn og 3 franske prester i sine sorte samarier (prestekjoler) og munkehetter. De så riktig løyerlige ut og var riktig nogen besynderlige karle. En stund ramset de op nogen avsnit av bibelen på latin; en stund etter sat de ved kortbordet; korset seg gjorde de for et godt ord. Hvilken kristendom! (Side 224) Neste morgen var vi utenfor Skarsfjord ret ut for Svartisen, som skinnet i sol. Ellers var naturen ikke noget særlig bemerkelsesverdig like til Bodø. For en forundelig by! En mengde huse rund omkring inde mellem klipperevnene. At folk kan finde på å legge en by der! Men de har det nok ikke anderledes på de kanter av kysten. Så dampet vi over Vestfjorden og nermet os Lofoten og fik øye på lofotveggen. Dermed forandret naturen seg. Nei slik natur hadde jeg aldrig drømt om kunde eksistere! Om du lot et barn ta en blyant for å tegne fjell, og blyantet gikk opp og ned, og fjellene blev som syler, så kunde de allikevel ikke nå naturens fantastiske former. Det var som en svær rise skulde ha moret seg med å hive klippestykker hist og her utover; himmelhøye fjell med isbroer på som styrtet seg lugt i havet, -- og trange dale, hvor menneskeføtter vel neppe har gått. Ret som det var støtte vi på inde i fjellkløftene et handelssted bestående av nogen hundre huse. (Side 225) Å hvor vemodig det var å reise forbi de mange kirker og prestegårde som lå der for seg selv langs hele kysten. Hvilket stille liv! Men hvilket deilig og rikt familieliv borte fra verdens larm er det ikke levet deroppe blandt disse klipper like ved det brusende hav. Hvor kommer folket fra når de skal til kirke? De finner sin veg over havet, men hvilken lang og besværlig kirkeveg! Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 1

2 Fra Lødingen opp gjennom sundet langs Hindøy begynder naturen å bli meget blidere. Vistnok var det høye fjelle inde på øya, men en smal stripe langs kysten var fruktbar, yndig og tiltalende med jorder, små trær og vakre velstelte gårder. Slik var naturen et godt stykke nord for Tromsø, som selv ligger på slik en vakker liten plet. Jeg gikk omkring i byen og beså den, satte meg så i parken ved torvet og skrev et brevkort til min kjæreste. (Side 226) Da vi kom ut av sundet og ut i den åpne Vågsfjord (ved Harstad), var klokken 12, og da så jeg for første gang midnatssolen. For et syn! Alt var guld, en selv også og solen! Ja den var en umåtelig stor guldskive. Stemningen ombord var veldig. Alle stod fremme i baugen; fire kanonskudd avfyrtes til ære for solen. Alle ropte hurra. Da vi hadde sett det vakre syn, køiet jeg vel fornøyet med den storartede dag med et ualmindelig deilig vær. (Side 227) Neste morgen, tirsdag d. 19de var vi altså i Tromsø. Dagen var sur og kald. Ved 4- tiden satte det ind med vind, tåke og regn. Ishavet stod rett inn, i 4 timer så vi ikke annet en hav. Skibet hoppet som et nøtteskall bortover de svære bølger. Mange var sjøsyke; især syntes jeg synd på en av de katolske prestene som måtte ofre hele sin herlige middagsmat til Neptun. Da kunde jeg sikkert konstatere at jeg ikke blir sjøsyk. Nogen russere og jeg moret oss med å balansere efter en skibsplanke i denne sjøgang. Slik var været like til Hammerfest. Skibet saluterte byen med 4 skudd. Jeg for iland, fikk meg et hotelværelse og la meg. Klokken var allerede 10; så jeg vilde ikke forstyrre apoteker Schultz familie så sent på kvellen. Onsdag 20 opprant med strålende solskinn. Jeg skrev først et brev til min Wilma og ved 12 tiden gikk jeg bort til apotekerens. Byen er ikke stor; jeg ser den fra mit hotelvindu. Den ligger på en klippeterasse like under et styrtbrat fjeld, som hever seg like over hotellet. Kirken tar seg godt ut med sjøen og havnen som bakgrund. (Side 228) Jeg kom helt overraskende på familien. Etter en stunds passiar og et glass vin gikk Sigrid Schultz med meg ut for å bese byen. Det var jo snart gjort. En samling huse omkring en forresten nokså pen kirke nede på en smal landstrimmel av bare gråsten. Jeg vilde nødig bo der. Om ettermiddagen bestemte vi oss for å ta en tur opp til byens skihytte en halvannen times veg fra byen. Deltagerne var begge frk.ne Schultz, frk. Selmer, datter av byens byfoged Nissen, hr. Robertsen, frk.ne Finkenhagen, Ranzau og Berger og Robertsen, alle døtre av byens forretningsmenn. Da vi kom derop traf vi et annet selskap: tollkontrollør Dietrichson med frue, to herrer Bøckman frk. Bøckman og en annen frk. Finkenhagen. Vi slog oss sammen og hadde det svært hyggelig. Ved 1-tiden om natten var vi tilbake til byen. Men jeg hadde ikke lyst til å køye. Det er merkelig hvilken indflytelse solen har. Jeg er virkelig ikke spor trætt i de lyse netter. Etter å ha drukket et par glass brus gikk vi dog tilkøys. En deilig dag var tilende. (Side 229) Torsdag 21de juli. Ingen kjenner dagen før solen går ned. Jeg var nu flyttet til Schultzs som gjest. Vi stod opp ved ½ 11 tiden og spiste en god frokost. Vi hadde bestemt oss til om formiddagen å bese hin berømte nordligste birkeskog, (NB. Bestående av nogen få trær) og om aftenen skulde vi ut å fiske. Men tenk om aftenen var vi på Nordkapp! Som vi stod i begrep med å gå ut, kom en frk. Giæver fra Alteidet og frk. Bentzen fra Kristiania på visit. De kom fra Skjervøy og skulde til Nordkap. De hadde 2 timer å bese byen på. Vi blev da med dem opp på utsikten på fjellet Sadelen for å se på byen og nermeste omegn i fugleperspektiv. På utsikten drak vi kaffe. Så fulgte vi de to damer ned til bryggen. Der stod en del fra byen som skulde benytte det deilige vær til et besøk på Nordkap. Så fikk vi Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 2

3 også lyst til å være med dem, istedet for som oprindelig tenkt først dagen etter med turistruten. Men om nogen minutter skulde skibet gå. Da vi ikke vilde betale fuld billettpris, for jeg i en fart ut til skibet og fikk tillatelse til å reise 3 på enkelt billett. Så iland igjen og opp i byen for å hente reisetøyet. Sandelig gikk det i en fart. De to frk.ne Schultz blev nesten sprengt. Vi kom vel og vakkert ombord, for været var over alle grendser herlig, og for dagen etter var vi neppe kommet med på turistbåten, da den hadde 80 pasasjerer ombord. Selve dampskibsturen til Nordkap var ikke av synderlig interesse undtatt et fugleberg vi passerte, og som blev bragt i opprør med kanonskudd og fløyting. Sån masse fugl og slik fugleskrik! Det så ut som en hadde strødd bunker av papirbiter som vrimlet i tusenvis ned fra himlen. (Side 231) Utenfor Nordkap blev vi liggende på fiskebanken og fisket torsk til aftensmaten. Morsomt var det å se hvorledes man fisker torsk. Hvor meget simplere end elvefiske. I en fart var et snes halet opp. Kroken hadde flere gange festet seg i halen på fisken. Kroken gik vistnok ned i en stim og ganske enkelt halet en opp. Fisken behøvet ikke engang å bite på. Så begyndte oppstigningen langs østsiden av fjellet og derefter marsjen utover sletten til hytten ute på skrenten. Det tok en times tid. Vi var fremme ved 10-tiden om kvellen. I hytten tok så brevskrivningen til. Alle kjendte skulde jo ha brev eller kort stemplet Norkap. Jeg sendte 8 kort. Det var en svare skriving for lite både av penner og blokk. Da dette arbeide var overstått begyndte dansen. Jeg var da også med på leken. Av og til var jeg ute i terrenget og samlet relikvier fra det verdensberømte sted, stene og blomster. (Side 232) Kl. 12 stod solen nokså høyt over horisonten, som om dagen sydpå. Intet farvespill intet gyldenskjær. Det var mere interessant end vakkert. Nei da tok solen seg ganske anderleds ut i Lofoten like i havskorpen. Straks etter midnat måtte vi begi oss nedover igjen for ikke å forsinke båten i dens rute. Dermed går jeg umiddelbart over til en ny dag. Den som gikk var en enestående dag i mit liv. Neppe nogen gang mere setter jeg min fot på Nordkap. Fredag 22de. Nedover gikk det i en fart. Nede ved stranden blev vi liggende en længere tid for å vente på etternølerne. Men tiden benyttet jeg til å samle vakre stene fra stranden til minde om Nordkapsturen. (Side 233) Vi dampet snart tilbake mot Hammerfest. Først svalte vi oss med øll og brus. Så spilte jeg litt for de norske, mens utlendingene satt på dekket og pimpet sjampagne. Henimot kl. 3 nat gikk vi til køis. Vi tre fikk kun en sofa å ligge på i salongen, men jeg for min del sov utmerket til jeg blev vekket kl. 7. Da lå vi inde i en bukt, Trollfjorden, og lastet tran. En skrekkelig stank! Svære kadavre av hvaler lå henslengt på stranden hele vegen bortover og råtnet simpelthen opp. Hvor deilig at jeg ikke skal bo der! Da vi dampet videre, møtte vi en damper med 3 svære findhval på slep. På grund av denne avstikkeren kom vi først fram til Hammerfest kl. 12 middag. Da blev vi traktert med sjokolade og kaker. Til middag fikk vi deilig laks. Om ettermiddagen gikk vi en deilig tur rundt Storvandet. Om aftenen drog vi ut på kaffetur til Jonsvannsskoven, som før sagt verdens nordligste skov. Trådtynde, forkrøplede bjørketrær som sneg seg bortover marken for å beskytte seg for det hårde vær fra sjøen. Kronene kunde heve seg fra en til et par mannshøyder fra jorden. Men eiendommelig og på en måte koselig var det å se skoven Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 3

4 i den ellers gode og klippefulde natur rundt omkring. Her var samlet et helt selskap: doktor og prest, ungkarle, kandidat Sommerfeldt og jeg var kavallerene. En mengde damer, fru og frk.ne Schultz, fru og 2 frk.er Hauan, fru og frk. Berger og frk. Finkenhagen. Vi tilbragte tiden med å drikke kaffe og leke selskapsleke. Naturligvis kom vi ikke derfra før ved 1-tiden om natten. Nei deroppe blir man da aldrig trett. Dog hvorledes vilde det gå når jeg skulde opp kl. 5 morgen. Hittil hadde jeg jo som regel kunnet ligge til kl. 10. (Side 235) Lørdag, 23de juli. Det var sidste dag på Hammerfest. Jeg hadde slet ikke lyst til å reise derfra til eksercis og finnestræv. Jeg hadde virkelig hat det så hyggelig hos Schultzes. Om formiddagen tok vi en spadsertur utover vegen til Fuglenæss. Der traff vi en del av byens honoratiores (ansette personer) som vi fulgte innover igjen. Ut på ettermiddagen spadserte vi helt ut til konsul Robertsens sted på Fuglenæs. Der så vi på meridianstøtten og nogen provisoriske skandsevolde, bak hvilke hammerfestingene forsvarte seg med held mot engelskmennene i Etter aftens var vi ute og så på den enorme dampskibstrafikk som er der hver lørdag aften. En 6 7 dampere lå der og hylte og skrek omkapp. Jeg ventet spendt på brev fra Wilma den dag. Det skulde komme med hurtigruten kl. 10. Men jeg skulde jo reise neste morgen kl. 7, og så tidlig kunde jeg ikke vente at postkontoret var åpent. Men lykken var at heroppe i midnatsolens land har endog postkontoret den gang åpent til kl. 1 natt! Kl. 1 var jeg oppe på postkontoret og fikk posten utlevert! Det var Wilmas fødseldag. I den anledning trakterte fru Schultz med vin. Vi drak hendes skål og sendte henne et lykønskningstelegram. (Side 236) Søndag 24de juli kl. 6 ½ var jeg oppe. Tenk fruen var selv oppe og trakterte meg med kaffe. Jeg hadde en meget behagelig tur innover Altenfjorden. Det er storartet for et herlig vær jeg har hatt den hele tid. Hver dag det mest strålende vær av verden! Indover passerte vi mange riktig vakre og smilende småfjorde som dampskibet løp ind i. Jeg hadde en hel del reisefeller: sanitetsmajor Grøn med frue, sanitetsløitnant Hedberg, politifullmektig Fleischer, og fra Komagfjord prost Johnsen fra Talvik, universitetsstipendiat Birkeland, -- foruten de mange mannskaper som reiste inn til eksersisen. Kl. henimot 7 var vi i Bosekop. Vi reiste forbi Bugten, nermeste stoppested til ekserserplassen, for der var det ikke hoteller. Det er bare en halv times marsj mellom de to steder. Aftenen tilbragte vi på hotellet med hyggelig passiar. Tenk henimot kl. ½ 1 var vi i seng. (Side 237) Mandag 25de juli. Idag måtte min værelseskamerat, løitnant Hedberg, og jeg opp tidlig, for vi lå på et gjennomgangsværelse utenfor majoren og frue og sperret dem inde. Etter frokosten pratet vi med majorskan som prøvet å legge beslag på de unge løitnanter. Det var forresten en hyggelig dame. Ved 12-tiden gikk jeg på visit til forstmester Hegermand, til hvem jeg hadde hilsen fra fruens søster, frk. Thorsen på Nordstrand. Etter sen middag gikk jeg bort til ekserserplassen for å treffe kaptein Bahr. Han spanderte en halv øll på meg og tok riktig venlig imot meg. Jeg var tilbake på hotellet ved 8-tiden, spiste aftens og køyet. Tirsdag 26de juli. Idag var jeg tidlig oppe. Jeg skulde være på plassen kl. 8. Jo det var hyggelig å begynde! Øs pøs! Alle mine saker gjennemvåte. Det var nokså eiendommelig å se de fremmøtte, de tre forskjellige typer, nordmenn, lapper (samer) og kvæner (finnlændere). Lappene var jo i forholdsvis fine og strålende uniformer på forhånd. Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 4

5 (Side 238) Hittil har jeg benyttet dagbokens skildringer. Jeg har imidlertid ikke orket å skrive dagbok lenger, og jeg refererer nu av mine breve til Wilma: Det er umulig å skrive dagbok. Jeg er så forferdelig opptatt. Jeg må nesten stjæle meg tid til å skrive. Ret som det er kommer nogen og forstyrrer. Igår aftes kom sorenskriver Wickstrøm og frue, min secondløitnants foreldre, på besøk. De bor i Bosekop. I dag er feltpresten, sogneprest Borch i Alten kommet. Som nestkommanderende må jeg representere, og stadig har jeg meget å ta vare på. Kapteinen overlater meg nesten alt her på plassen. Men det er jo morsommere end å gå som secondløitnant. (Side 239) Vi har leiet en messe en 5 min. veg fra plassen. Der får vi kost og 2 værelser til vår disposisjon i fritiden. Her er det nemlig anderledes end jeg hadde tenkt meg. Jeg ventet at vi officerer skulde bo på Alten hovedgård, men omforlatelse! Det må vi nok renonsere på. Vi må alle sammen ligge i telt. Det kunde jo la seg høre om vi alle fikk skikkelige telter, men det er bare kapteinen og sanitetslegen som har de store officerstelte. Vi to løitnanter er budt disse små felttelter, sådanne som vi bruker, når vi er på utmarsjer, ca. 2 m. i firkant. Når seng, bord, stol og min koffert er anbragt, er det såvidt plass at jeg kan snu meg, og så er det såvidt jeg kan stå oppreist inde i teltet. Jeg kan ikke få det hyggelig på denne måten. Da teltet bare har enkelt teltduk, vil det nok bli koldt ut på høsten, så jeg nok kommer til å fryse. Det blir uutholdelig, antar jeg. Dette har bragt meg i dårlig humør. Det er dog skammelig å by os slike felttelter, når både underoffiserer og mandskaper har gode leirtelter. Men det vet jeg at de herrer ikke skal dø i synden! Vi venter oberstløitnanten imorgen, og da skal han få høre at det er uforskammet å by dannede mennesker slike telte her nord for så lang tid. Jeg er ikke redd for å snakke fra, om det så var kongen, når jeg møter uretferdighet. Hjelper det ikke skriver jeg i avisen, så hele Norge kan få vite hvorleds man behandler officerer på verdens nordligste ekserserplass. Kaptei- (kapteinen?) vil hjelpe oss etter bedste evne. Det er sandelig godt å ha messen å ty til. Vi betaler kr. 2 pr. dag for kosten og de 2 værelser. Det er jo svært rimelig. Selve plassen er riktig utmerket, god tørr gresbund like ved Altenfjroden og med deilig furuskog rundt omkring. Selve hovedgården ligger en 100 skridt borte. Den eies av den katolske misjon og der er innredet til kapell og bolig for presten. (Side 241) Du kan tro at vårt kompani er en eksotisk forsamling! Jeg forstår ikke hvorledes dette skal gå. Det er ialt 100 mann. Derav kan 10 forstå noget norsk, mens 10 ikke forstår et ord. Når vi instruerer dem, må vi bruke tolk, eller hjelpe oss med geberder og fingersprog, her kaldet tempo. Jeg forsøker forresten å lære meg litt lappisk. Fremmøte til øvelsene var upåklagelig når unntas lappene fra Kautokeino. Av de 10 derfra møtte bare 1. De andre har erklært at de ikke vilde møte og strøk til fjells. Vi måtte sende arrestordre på dem. Jeg tror forresten at det mere er frykt end uvilje som har fått dem til dette, for de har nok hat nogen rare begreper om øvelsene. Enkelte har trodd at de fik bank her på plassen, andre at de kunde bli skutt, og rekrutskolens almindelige navn blandt lappene var dræpeskolen. Derfor er de blit meget overrasket da de omsider ved lensmannens hjelp kom hitned. De har jo aldrig levet så herlig før i sit liv, nysilt melk, meierismør og ferskt kjøtt og fisk. Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 5

6 (Side 242) Jeg var nokså spendt på hvorledes det skulde gå med behandlingen av mannskapene. Jeg hadde jo hørt at kvænene skulde være stridbare og uvillige, ja snare til å bruke kniv, så det kunde bli farlig å behandle dem. Men det er gått over all forventning. De er alle så gemyttlige og spake. Vi skal fotografere kompaniet, så du skal få se høydeforskjellen. Lappen når ikke engang til akselen på nordmannen. 30/7: Oberstløitnanten har vært her idag og med ham tre løitnanter. De var alle hos oss til middag. Til gjengjeld er vi buden til dem på båten. Heldigvis slap jeg å være med, når jeg påtok meg vakttjenesten. Nu sitter de vel nede i kahytten og pimper. Det vet du jeg ikke svermer for. (Side 243) Klokken er nu ½ 10. Nei du skulde ha vært heroppe å sett det forundelige vær, som nu har vart en halv times tid. Jeg måtte ut å se på det en stund. Vi hadde et deilig og varmt vær idag, men så pludselig trak det over og siden har det pøst ned ustandselig. Men for en stund siden brøt midnatsolen igjennem regnet og forgyldte hele naturen med en forunderlig deilig glans. Du kan ikke fatte hvor deilig solen kan være heroppe. I nat frøs jeg nokså meget, uaktet jeg hadde 3 tykke uldtepper over meg. Jeg våknet flere gange av kulde. Det er ikke altid så greit for en krigsmann, ser du. Idag søndag 4 aug. Venter vi stort innrykk i leiren. Folk fra Hammerfest og bygdene rundt omkring her har nok lyst til å se leirlivet som er helt uvant for dem heroppe. Vi har hat mange gjester også i messen, skogforvalterens, sorenskriverens, prestens og nu iaften den katolske presten. Vår feldprest, sogneprest Borch er en meget elskverdig mann. Gjennem ham fikk jeg adskillig god greie på forholdene heroppe som jeg ikke kjendte til. Den katolske presten, Møllenbeck, er tysker og meget elskverdig. Jeg taler med ham hver dag og har også vært buden til ham på et glass toddy. Han har tilbudt meg å benytte hans kirkeorgel når jeg ønsker det. Søndag tenker jeg å overvære hans høymesse. Han har bare 15 menighetslemmer, men messe holder han mindst to gange daglig. Iaften skal han altså være gjest hos oss. Han har nok været en lustiger Karl i sine studenterdage. Derom vitner hans store album fuldt av scener fra studenterorgier og hans store øllkrus som vist var hans stolthet. Han fortalte at et sådant halv-liters krus altid måtte ut i en slurk, for hver gang kruset tømtes viste det seg et nydelig billede av to elskende som gav hinanden et kyss. Det vilde man gjerne se oftest mulig, sa han. Å ja det er rimelig at de stakkar katolske må søke det syn så ofte som mulig, når de aldrig uten ond samvittighet kan virkelig oppleve det. Nei da har vi luterske teologer det meget bedre. Vi kan da med god samvittighet ha os en deilig pike å elske og betro oss til. (Side 145) Idag har jeg hat en to timers spadsertur med kapteinen i frokostøkten; vi hadde en riktig hyggelig og intim samtale. Han liker meg nok, forstår jeg. Vi kom til å snakke om vår oppdragelse, barndom og vårt hjem. Vi blev begge meget forbauset ved å erfare at vi hadde opplevet det samme, og hatt de samme følelser og lengsler. Det er første gang jeg har truffet på en som har hat det som meg; og det samme var tilfelde med ham. Vi blev med en gang svært intime ved å ha så meget tilfelles. Han har hatt den samme strenge oppdragelse med juling og ukjerlig bahandling, så han aldeles hadde mistet kjerligheten til sin mor; det plaget og pinte ham. Han hadde forresten ikke som jeg fått være sammen med sin mor som voksen, så han som jeg kunde få gjenvinde den tapte kjerlighet til hende. Han fortalte meg også hvorledes det var gått ham etter bortreisen, og det var netop det samme jeg hadde tenkt meg at også jeg måtte oppleve. Jeg fortalte ham hvor jeg lengtet etter å gifte meg og få eget Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 6

7 hjem. Og han forsikret meg at slik hadde også han hat det. Hans hjem var blit ham alt og git ham erstatning for hva han hadde savnet i sit barndomshjem. Der gav han kjerliget og fikk kjerlighet. Du skulde ha hørt hvorleds han skildret sine følelser som far, når en uskyldig liten barnehånd legger seg tillitsfuldt og kjerlig inn i ens egen store og grove hånd, og det deilige klare barneøye ser en like inn i sjælen. En kunde komme på gråten, sa han. Og det vil jeg nok tro du. Netop slik har jeg tenkt meg det. (Side 247) I disse dage fulgte Wilma sin søster Emma nedover til Porsgrund for der å overta et kortere vikariat ved middelskolen. Så kom vi endnu lengere fra hverandre og brevvegen blev endnu mere besverlig. Det bedrøvet meg også at det på den vis var utsikt til hun ikke kunde være tilstede ved en mulig ordinasjon til høsten, hvis det da ikke kunde ordnes med å få være med ved en ordinasjon i Oslo. Imidlertid fortsatte øvelsene i all sin enformighet. Min trøst var den katolske presten som stadig søkte meg og som jeg lærte meget av. Jeg hadde bragt med meg endel teologisk literatur for å studere noget, men det blev det aldrig anledning til. Det begyndte nu å høstes og bli koldt om nettene, så jeg lengtet etter det store dobbelte teltet som var lovet os. Det kom endelig den 28de august efter at vi hadde telegrafert til overkommandoen etter det. Dette prektige telt gjorde tilværelsen heroppe adskillig lysere. Været var forresten fremdeles upåklagelig og dagene tildels varme så jeg kunde bade i fjorden like til 1ste september. (Side 248) Den 11te september fikk vi i leiren besøk av løitnant Gleditsch, som lå på landmåling heroppe. Han kunde fortelle den store nyhet at jeg i statsråd den 3 september var blit utnevnt til personelkapellan i Meldalen! Jeg hadde ikke hørt et ord herom hjemmefra. Men samme aften kom det telegram fra svigerfar: Ordinasjon 21de i Kristiania. Bang tilråder Trondhjem. Din bestemmelse avventes. Det var avgjort umulig å nå frem til Kr.ania til nevnte datum. Det underrettet jeg om. Dermed var det avgjort at ordinasjoen måtte forgå i T.hjem. Det var jo også det rimeligste, men det var jo litt trist for meg at det da var liten utsikt til at Wilma som jo var i Porsgrund kunde være tilstede. Men dermed var jo intet å gjøre. (Side 249) Jeg skrev til hende i anledning av at avgjørelsen nu var faldt: Ja kjære Wilma lenge er det nu ikke til min ordinasjon, og en alvorlig tid full av kampe og selvprøvelser går jeg nu imøte. Kjære deg, om du end er langt borte, stå trofast ved min side og send daglige bønner opp til vår Gud i himmelen for din kjære gutt. Jeg trenger forbønner nu. Først da jeg kom til T.hjem 27de september fikk jeg beskjed om at jeg skulde ordineres den 9de oktober. Tiden for våpenøvelsenes avslutning begyndte å nerme seg. En dag kom det hit et telegram fra oberstløitnantens adjutant i Tromsø sålydende: Den russiske konsul erklærte seg villig til å bese plassen. Cave canem. Rusland så i denne tiden misbilligende på at Norge innførte verneplikten i nord-norge. Dets regjering hadde selv stor lyst på Finmarken med de mange isfrie havne. Den har endog gjort kvalm heroppe iandledning utskrivningen, da jo kvænene er av finnlandsk opprindelse, ja flere endog selv innflyttede og som sådanne russiske borgere. Nu har vel konsulen fått andre til å spionere våre øvelser og våre plasser, om russerne skulde finne på å komme. Stemningen var nokså nervøs. Det var i den tid alle sagfilere som reket langs vegen i vårt land blev mistenkt for å være russiske spioner. For å gjøre oss årvåkne, så vi passet på var det at telegrammet var sendt. Cave canum betyr nemlig: vokt Dem for hunden. Vi har ikke sett noe til ham, han har iallefall ikke gitt seg tilkjenne. Men lokalkjendte folk påstår at han incognito fulgte os på vår to dages utmarsj med feltøvelser opp gjennem Altendalen. Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 7

8 (Side 251) Altendalen er riktig vakker, bred og skogbevokset. Jeg har aldrig sett slik en mektig dal før. Altenelven er enkelte steder opp til en halv mil bred med en masse øer og holmer. En kan i en strektning av ca. 5 mil opp til Kautokaino seile, ro eller stake seg oppover. Slikt skal man forgjeves lete etter ellers i Norge. Elven er en rik lakseelv. Laks i tusenvis! Engelskmennene er her også og fisker. Og vi lever herlig på røkelaks både morgen og kveld. Så fortsetter dagboken igjen: 17/9. Idag har vi mønstringsdag med flott middag for oberstløitnanten. Det er den sidste jeg opplever, men så kan jeg heldigvis være fornøyet med den. Alt gikk utmerket godt og oberstløitnanten roste os i høye toner. Det var morsomt for meg især, da det vesentlig er meg som har ledet øvelsene på plassen fra først til sidst. Idag slutter altså øvelsene og jeg fryder meg over snart igjen å få den sivile frihet tilbake. Oberstløitnanten reiste like etter middagen. (Side 252) Søndag 18 septbr: Det er søndag idag, men blir nok som en almindelig arbeidsdag. Det er jo samlingens sidste dag; vi har en masse å gjøre for å kunne sende folkene avgårde, bryte telte, ordne og pusse og skaffe alt i hus. Men at det idag er 18de september! Oppe i Finmarken! Vi har ikke hat varmere og deiligere vær siden vi kom. Inat var det laveste +12 gr. Og idag i skyggen 16. Denne herlige høstdag gjorde at jeg bestemte meg til å ta en indre rute til Tromsø end kysten fra Hammerfest, hvor jeg kunde få følge med begge løitnantene. Endskjønt jeg var glad over at jeg nu var ferdig på moen, syntes jeg det var vemodig å skilles fra de andre officerer, især kaptein Bahr som altid har vært så elskverdig mot meg. Han trakterte vin på oss idag ved middagen. Jeg holdt en avskedstale til ham. Han svarte meg og takket meg for mit arbeide. Han sa mange smigrende ord om meg, som jeg tror han mente. Han sa blandt annet at det var skade for den norske officersstand at jeg skulde forlate den. Han vilde gjerne sett at jeg var blitt fast officer. Han skulde ha lovet meg en god fremtid med de militære anlegg jeg hadde. Han fortalte at oberstløitnanten hadde spurt hvem jeg var sønn av, og da han fikk vite det, hadde han sagt at han kunde forstå at det var militært blod i meg. Ja jeg føler meg også selv mere ovenpå i det militære end i det teologiske, og jeg vilde vist ha gjort det bedre som militær end som prest. Men allikevel vil jeg tusen gange hellere være prest, endskjønt det måske vil bringe meg mange ydmykelser. Det er dog en meget skjønnere gjerning å være prest, og så meget mere interessant. Nei jeg vil ikke bytte. Bare jeg kunde bli en nogenlunde prest skal jeg være glad. Samme ettermiddag tok jeg med båten innover Altenfjorden og sendte mit tøy med løytnantene til Tromsø. Da jeg måtte gå over flere eid, tok jeg mindst mulig med meg, nemlig min miltærkappe, tannbørste og kam. Jeg gik i uniform. På båten hadde jeg følge av sorenskriver Wickstrøm inn til Sopnes, hvor jeg gikk av for å spadsere over det 1 mil brede eid til Alteidet inderst i Kvænangen fjord. Alteidet er proprietær Gjævers store gods. På turen var også med skoginspektør Solem, som skulde hjem helt til Lyngseidet innerst i Lyngenfjorden. Det var en ualmindelig hyggelig mann som jeg delte lugar med og var sammen med på hele reisen nedover. Han kjente far godt fra gamle dage. Føst kl. 3 nat kom båten til Sopnæs. Da båten på Kvænangen først gikk fra Alteidet onsdag morgen bestemte jeg meg til å ta det med ro og tilbringe mandagen på sydsiden hos Gjævers, til hvem jeg hadde hilsener fra Schultz s. Det kom da godt med at en av mine soldater som også var ombord innviterte meg hjem til seg og ta til takke. Han bor inderst inne i langfjordbunden. Der lå jeg da om natten og sov herlig. (Side 255) Mandag 19/9: Etter frokost fulgte min ven soldaten meg opover en trang sidedal hvor vi beså en naturmerkverdighet, Borbeln kalt, en svær elv springer like opp av fjeldet som en stor Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 8

9 vandboble. Det var rart å se det. Vi gav os riktig god tid, så vi var ikke hjemme før kl. 4 og blev da traktert med en god rømmegrøt. På mine vertsfolks innstendige innbydelse blev jeg hos dem også neste natt. Om kvelden hadde vi en herlig fisketur på fjorden. Jeg fisket 8 store torsk eller tosk som de sir her. Er det ikke elskverdig gjort av en soldat å ville ha meg som hadde gått og maset og været gretten i hele 8 uker. Han hadde nok ikke fundet meg å være så rent værst allikevel. Det var en eiendommelig familie. Tarvelig hadde de det, omtrent som husmannsfolk sydpå. Konen dominerte fullstendig både hus og mann. Hun var nok en med ben i næsen. Hun gikk vist også for å være sprenglærd. De mest pussige citater og munnheld fikk hun anbragt på de mest utrolige steder. Oftest benyttet hun ordtaket: Hvad man i undgommen nemmer, man i alderdommen ei glemmer, og det på de urimeligste steder. Hun var opprindelig fra Sundalen og bar det flotte navn Furu. Hun var også i slekt med statsråd Furu, så det må tilgis hende at hun hadde nogen selvfølelse. (Side 256) Det er merkverdig hvor mange er innflyttede fra storbygdene sydpå. Jeg har truffet flere som er fødte i Surendalen, Sundalen og i Østerdalen, eller deres foreldre var det. De forteller at for omtrent 100 år siden gikk det så store ord om Nordlands og Finmarks herligheter at man dengang utvandret ditopp omtrent som man nu utvandrer til Amerika. Tirsdag 20de septbr. Fremdeles strålende vær! Ut på formiddagen tok jeg avsked med mine elskverdige vertsfolk for å gå over det ca. 1 mil brede eid til Alteidet. Min soldat kunde dog ikke slippe meg. Han fulgte meg på halvegen til grendsen mellem Troms og Finmarks fylker. Hos Gjævers blev jeg meget venlig mottatt og her traff jeg igjen min reisefelle skogforvalteren. Vi blev traktert med vin og kaker om formiddagen, en delig middag og om aftenen varm aftens med flere retter. For en gjestfrihet en møter heroppe! Fruen fortalte at i sommer var 22 unge damer husets gjester i 3 uker. For et leve der må ha vært! I 2 dage hadde jeg nu vært gjest og spart penge for min slunkne reisekasse. (Side 257) Onsdag 21 septbr. I det samme strålende vær reiste jeg sammen med skogforvalteren på lokalbåten ind og ut alle små fjorde like til sidste anløpssted. Jeg var tidlig oppe neste morgen, torsdag 22/9 for å se Lyngenfjordens herlige natur. Slike imponerende fjelde som styrter seg ret ned i havet! Og slike yndige paradispletter hist og her på strandbredden. Lyngen må være svært lik Hardangerfjorden. Skoginspektøren gikk av båten ved Lyngseidet. Ved 10tiden om formiddagen var jeg ved bestemmelsestedet inderst inde i Lyngenfjorden. Jeg hadde også på dette eidet mellem Lyngenfjord og Balsfjord 2 dage som det gjalt å benytte på bedste måte. (Side 258) Det var en del finne- (lappe-) familier ombord. De var på sin årlige flytning fra kysten over til Sverige hvor de tilbringer vinteren. Renhjorden var drevet en dag i forveien oppover fjeldet mot grændsen. Familiene skulde nu søke å innhente den. Jeg slog da følge med dem for å se trerikesrøsen mellom Norge og Finland. Tilbake skulde jeg så følge kløvheste som lappene hadde leiet. Jeg gledet meg til å overnatte i et finnetelt. Finnene var meget stolte over å ha med sen en uniformert løitnant, og oppsikt gjorde jeg hvor jeg kom! Folk glodde mest øinene ut av seg. Flere sa de syntes var rart at jeg som var så fin, vilde snakke med så simple folk. Vi var nu kommet en mils veg oppover Kiteldalen. Da fikk lappene vite at deres ren var nådd så langt foran dem at de ikke vilde nåes til kvelds, så utsatte de turen over fjeldet til neste dag. Det blev en stor skuffelse for meg, for jeg hadde jo da ikke tid til å følge med dem videre. Jeg angret dog ikke turen. Naturen var verd å se, merkelige formasjoner! Så var jeg deroppe resten av dagen, studerte nomadelivet og drakk kaffe i Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 9

10 lange baner, kaffe av bønner som var oppbevaret i tyggede skinnposer! Ut på kvelden gikk jeg nedover igjen til en god rømmegrøt. (Side 259) Fredag 23de septbr. Drog ut på formiddagen over eidet til Balsfjord. En reiser billig på disse kanter. Jeg lå 2 netter på dette sted, spiste en masse god mat og betalte for det hele 1 en krone! Det var det første overnattingssted siden jeg forlot Alten, at jeg måtte betale for meg. Vegen over eidet var ca. 2 mil. Først måtte jeg over 2 store elver. Den første red jeg over med hest, den annen måtte jeg over med båt. Så var det en mils veg uten opparbeidet veg gjennom fælt bløt myr. Det var godt jeg hadde på meg de deilige støvler jeg skaffet meg i Alten. I 2 timer i vand, men knusk tørr. Første mil til stedet Øvergård tok jeg med ro. Resten av vegen til Seljeelv gik ganske fort, for jeg vilde ta med båt over Balsfjord fra Seljeelv (ca. ½ mil bred) til prestegården for å avlegge en visit hos sogneprest Kløvstad, før båten utover til Tromsø kom innom. På vegen over myrene mistet jeg desverre vesten til min nye dress, som jeg hadde tatt med for å bære under uniformen om det skulde bli for koldt. Jeg hadde rullet den inn i kappen jeg bar på armen; så var den gledet ut uten at jeg merket det. Følgen blir at jeg må reise i uniform like til T.hjem istedetfor å klæ meg i sivil i Tromsø hvor min kuffert med dressen ventet på meg. (Side 260) Det var mørkt da jeg drog over fjorden, men det var en storartet tur. Sjøen var aldeles speilblank, morilden lyste spøkelsesaktig under båten og årene. De to kraftige kvinder som skysset meg, gjorde turen kort en times tid og tok kr. 1,50. I prestegården (i Balsfjord) blev jeg mottatt riktig venlig. Presten takket meg gjentatte gange for at jeg kom. Vi sat lenge oppe og pratet om alle ting under himmel og jord. Jeg vilde nok ikke i lengden kunnet trives her blandt disse prestefolk trods deres store elskverdighet. Når disse som jo skulde være dannede mennesker, på bondevis la tonen på første stavelse på alle ord, så de sa konsert og ekspedisjon, så kan ikke jeg trives blandt dem i lengden. Piano manglet de også. (Side 261) Lørdag 24de septbr. Et riktig deilig sted viste prestegården seg å være i lyset. Og Balsfjord var en storartet fjord. Sandelig er det mange deilige prestegårde heroppe. Jeg har fått andre tanker om livet på prestegårdene her. Blir det ingen annen utveg, har jeg ikke noget imot å flytte hitopp. Ut på formiddagen reiste presten til et aneks, mens jeg sammen med den øvrige familie reiste til Tromsø i den eneste sure regnværsdag jeg hadde på reisen. Vi kom frem ut på aftenen og jeg gik straks opp på et hotel og la meg. (Side 261) Søndag 25de septbr. Jeg gikk om form. i Tromsø kirke. Du verden hva folk kan finde på! Like under stilheten etter evangeliets oplesning på prækestolen, hører jeg en fyr begynde å trekke op sit uhr så det høres over hele kirken. Da han var ferdig, slog han lokket igjen så det skrallet i kirken. Han hadde vist fått nytt uhr! Ved to-tiden gikk jeg ombord i Oreon. Der traf jeg en hel del kjendte: løitnant Halle fra Oslo som har ligget deroppe på oppvarding på grændsen, konsul Robertsen med frue og datter og frk Lund fra Hammerfest, samt frk. Hauf. Senere kom til vårt selskap 2 frk.ne Borchrewinck, døtre av en lege i Lofoten, og så tilslut en ung engelsk dame. Vi moret oss på dekk i det strålende vær. Om kvelden holdt jeg en konsert. Mit selskap bad meg spille for seg, men litt etter litt blev salonen fuld av folk. Den 26de var vi oppe til vi passerte Brønnøysund, hvor vi vilde se på en stor engelsk damper som var strandet og sunket der, så bare skorstenen stakk opp av vandet. Tirsdag den 27de september var vi fremme i Trondhjem og dermed min første nordlandstur tilende. Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 10

11 Så langt rekker mine dagboksnedtegnelser. (Side 263) Av mit regnskap ser jeg at jeg for disse 2 måneders tjeneste har mottatt kr. 596,28, og at jeg ved ankomsten til T.hjem hadde i behold kr. 180,00 Men de fikk jo snart ben å gå på. Ordinasjon og presteklær vilde sluke det meste; litt av min løsgjeld måtte også betales. Så stod jeg der igjen blank med en gjeld som heldigvis ikke var større end kr. 170,00. Som tidligere fortalt fikk jeg ved ankomsten til Trondhjem vite at jeg skulde ordineres den 9 oktober. Etter nogen dagers opphold hos min svigerinde Margrethe Nissen reiste jeg opp til min tante, Barbara Stabell på Munkvold gård på Byåsen. Der fandt jeg den nødvendige ro og stillhet som jeg nu trengte når jeg skulde arbeide med min ordinasjonspræken. Jeg blev ordinert alene og måtte således være predikant. Jeg hadde av biskoppen fått å præke over epistelteksten på 18de søndag efter trefoldighet 1 Joh. 2, (Side 264) Det var fremdeles et skår i gleden at min Wilma ikke kunde overvære min ordinasjon. Imidlertid sendte flere av hendes søskende bidrag til hendes reise, og den 5te oktober sendte jeg hende til Porsgrund følgende telegram: Kom. Skaf vikar. Fredag pengebrev. Hun fikk vikar og kom og forhøyet i høy grad høytidsstunden for meg. Biskop Skaar ordinerte meg altså i Trondhjems domkirke. Såvidt jeg forstår gikk det bra for meg med prækenen. Til ordinasjonsmiddagen var bare svigerfar og Wilma innbudt. Wilma reiste umiddelbart etter tilbake til sin vikarpost i Porsgrund. Så var altså dette hovedavsnitt av mitt liv til ende og min livsgjerning som prest tok sin begyndelse. Jeg må avslutte det med å sitere hva jeg skrev til Wima like forut for ordinasjonen: Imorgen skal jeg begynde å studere prækenen. Ofte synes jeg at det blir så vanskelig å bli prest, og et så stort ansvar, så jeg skulde ha lyst til å trekke meg tilbake, men det blev jo skandale. Å jeg går så ofte og ønsker at jeg hadde deg her, så jeg hadde en å tale fortrolig med og få litt oppmuntring av, og med hvem jeg kunde be til Gud om styrke fra himlen. Hvor ofte jeg med glæde husker på våre bedestunder i den sidste tid sammen i sommer. Gid vi snart må kunne ha slike igjen. Å det er godt å være to sammen som vil det gode! (Side 265) Men jeg er nu ikke bare trist heller. Ofte glær jeg meg til å begynde min virksomhet i Meldalen. Når jeg bare kan klare å gjøre min plikt. Ja Gud hjelpe meg i sin nåde! Bare jeg kunde tro om meg selv hva svoger Mads skrev til meg i et brev jeg fikk fra ham for en stund siden. Han skriver ianledning min utnevelse: Nu er jeg så inderlig glad over at du skal være prest. Jeg har jo selv vært det i 2 ½ år så jeg må vel ha litt rede på hvilke egenskaper en ret prest må ha det er jo forresten omtrent ikke andre gode egenskaper end de som ethvert godt menneske bør ha men jeg føler jo selv hvor meget der fattes meg. Men hva der fattes meg, det tror jeg du har. Med dit likefremme og freidige væsen, -- og med din uforferdethet så du ikke er rædd for å si din mening, sandheten, -- alene med disse egenskaper vil du kunne nå langt og utrette meget godt. Og når jeg så tillike tenker på, hvorledes Gud vil velsigne deg i alt hvad du foretar deg, ja da kan jeg ikke annet end føle meg så glad, så glad ved tanken på at du skal være en tjener i sandhetens rike. Derfor ønsker jeg deg til lykke av ganske hjerte, min kjære venn. Gud velsigne deg! Men dette kan ikke være sandt, tror jeg. Å Wilma bed, bed for meg! Kapitel 2B.docx Studentertiden Side 11