MILLIE BIRDS BOK OM DØDE TING

Transkript

1

2 BROOKE DAVIS MILLIE BIRDS BOK OM DØDE TING Oversatt av Geir Uthaug

3 Originaltittel: Lost & Found Copyright originalutgave Brooke Davis 2014 Copyright norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2016 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg, Bergen Forsidedesign: Magnus Riise ISBN: ISBN: (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien Bergen Telefon Eller e-post til Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

4 Til mamma og pappa Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skulle takke dere for at jeg ble til

5 I

6 Millie Bird Den første Døde Tingen Millie så var en hund. Hun fant den i veikanten en morgen da det så ut som at himmelen holdt på å falle, tåken svevde rundt det forvridde hundekadaveret som et spøkelse. Den hadde åpent gap og vidåpne øyne, som om den var midt i et bjeff. Venstre bakben pekte i en retning det vanligvis ikke gjorde. Tåken lettet rundt dem, skyene samlet seg på himmelen, og hun lurte på om det kom til å bli regn. Det var først da hun slepte Rambo med seg opp til huset i skolesekken, at moren hennes kom på å fortelle henne hvordan verden fungerte. Han har reist til et bedre sted, ropte moren til henne mens hun støvsuget stuen. Et bedre sted? Hva? Ja, himmelen, kjære deg, har du ikke hørt om den? Lærer de deg ingenting på den dumme skolen? Flytt bena dine. Hundehimmelen, hvor det finnes hundekjeks som varer i all evighet, og hvor de kan bæsje hvor de vil. Greit, sett ned bena nå. Sett ned bena, sa jeg! Og de bæsjer jeg vet ikke hundekjeks, så de behøver ikke gjøre annet enn å bæsje og spise hundekjeks, og springe rundt og spise andre hunders hundebæsj. Som egentlig er hundekjeks.

7 Millie tenkte seg om. Hva er vitsen med å være her da? Hva? Vel, de må liksom æh gjøre seg fortjent til det. De må være her til de blir stemt over til et bedre sted. Som i «Robinsonekspedisjonen». Er Rambo på en annen planet? På en måte. Har du virkelig ikke hørt om himmelen? At Gud sitter oppe i skyene og djevelen er nede under jorden og sånn? Kan jeg komme til Rambos nye planet? Moren hennes slo av støvsugeren og så rett på Millie. Bare hvis du har et romskip. Har du et romskip? Millie så på føttene sine. Nei. Vel, da kan du ikke reise til Rambos nye planet. Mange dager senere oppdaget hun at Rambo slett ikke var på en ny planet, den lå faktisk i bakgården, og var halvveis begravd under søndagsavisen. Millie løftet avisen forsiktig og så Rambo, men det var ikke Rambo, det var en Rambo som hadde visnet og skrumpet sammen og var blitt tygget på. Fra da av snek hun seg ut hver kveld mens hundekroppen gikk over fra å være noe til å bli ingenting. Den gamle mannen som gikk over gaten, hadde vært den neste Døde Tingen. Etter at bilen traff ham, så hun at han ble slengt opp i luften, og hun syntes han smilte. Hatten hans landet øverst på vikepliktskiltet, og spaserstokken danset rundt lyktestolpen. Og så hadde det vært kroppen hans som ble smadret mot fortauskanten. Hun bante seg frem gjennom alle bena og utropstegnene og knelte ved siden av ansiktet hans. Hun så ham dypt inn i øynene. Han så på henne, som om han bare var en tegning. Hun kjente på rynkene hans med fingrene og lurte på hva han hadde brukt hver og én av dem til.

8 Da ble hun løftet vekk fra ham og bedt om å lukke øynene, for hun var bare et barn. Hun tok en omvei hjem og tenkte det var på tide å spørre faren sin om himmelen der menneskene bor. Du skjønner det, pus, at det finnes en himmel og det finnes et helvete. Helvete er et sted hvor man sender alle de slemme, sånn som kriminelle og lurifakser og parkeringsvakter. Og himmelen er stedet der alle de snille drar, som du og jeg og den hyggelige blonde damen fra Master Chef på TV. Hva skjer når man kommer dit? I himmelen er man sammen med Gud og Jimi Hendrix, og man får spise kaker når man vil. I helvete må man danse Macarena i all evighet til rytmene av den Grease-sangen. Hvor drar du hvis du verken er snill eller slem? Hva? Jeg vet ikke. Til IKEA? Kan du hjelpe meg å lage et romskip? Vent litt, pus. Kan vi vente til etter neste reklamepause? Snart la hun merke til at alt døde rundt henne. Biller og appelsiner og juletrær og hus og postkasser og togturer og stearinlys og gamle folk og unge folk og folk midt imellom. Hun kunne ikke vite at etter at hun hadde skrevet ned tjuesju forskjellige arter i Boken om Døde Ting edderkoppen, fuglen, bestemor, nabokatten Gertrud, blant annet ville også pappaen hennes være en Død Ting. Hun skulle skrive det ved siden av den tjueåttende i så digre bokstaver at det tok hele to sider: PAPPAEN MIN. Det var vanskelig å gjøre noe annet enn å glo på bokstavene helt til hun ikke skjønte hva de betydde. Hun pleide å lyse på boken med en lommelykt utenfor foreldrenes soverom mens

9 mammaen lot som hun sov. Første ventedag Da hun lekte Prikk til Prikk, var Millie bestandig Første Prikk, mammaen Andre Prikk og pappen Tredje Prikk. Streken kom fra et dypt sted inne i magen på Første Prikk, slynget seg rundt Andre Prikk og Tredje Prikk som pleide å se på TV og tilbake igjen, sånn at det ble en trekant. Millie pleide å løpe omkring i huset, mens det røde håret hennes danset rundt henne og trekanten mellom dem virvlet rundt møblene. Da mammaen hennes sa: Kan du holde opp med det der, Millicent? skrudde trekanten seg opp til å bli en diger dinosaur. Da pappaen hennes sa: Kom og sett deg i sengen her ved siden av meg, pus, rullet trekanten seg sammen til et stort, bankende hjerte. Dunk-dunk, dunk-dunk, hvisket hun og prøvde å hoppe i takt. Hun smøg seg inn mellom Andre og Tredje Prikk på sofaen. Tredje Prikk grep Andre Prikk i hånden og blunket. De blinkende bildene fra TV fikk ansiktet hans til å lyse opp i mørket. Dunk-dunk, dunk-dunk. * Den første ventedagen står Millie akkurat der mammaen hennes peker. Rett ved siden av Kjempedamenes underbukser og rett overfor utstillingsdukken med hawaiiskjorte. Kommer straks tilbake, sier mammaen, og Millie tror henne. Andre Prikk går i gullskoene sine, de som får skrittene hennes til å høres ut som eksplosjoner. Hun går rett

10 mot parfymeavdelingen pang forbi herreavdelingen boom og er ute av syne: Tjoo. Linjen mellom Første Prikk og Andre Prikk blir trukket stramt, og Millie ser på mens den blir tynnere og tynnere, helt til den bare er et bitte lite spor i luften. Dunk-dunk, dunk-dunk. Fra nå av kommer Millie til å ha med seg dette bildet av mamma som blir mindre og mindre og mindre. Det vil dukke opp bak øynene hennes på forskjellig tidspunkt gjennom livet. Som når en person i en film sier Jeg kommer straks tilbake. Som når hun, i førtiårsalderen, ser på hendene sine og ikke gjenkjenner dem som sine egne. Som når hun har et dumt spørsmål og ikke kan komme på hvem i all verden hun skal spørre. Når hun gråter. Når hun ler. Når hun håper på noe. Hver gang hun ser solen forsvinne i havet og hun kjenner hun får litt panikk uten å vite hvorfor. De automatiske skyvedørene på butikksentrene kommer alltid til å gjøre henne engstelig. Når en gutt tar på henne på ordentlig for første gang, vil hun forestille seg at han forsvinner over horisonten, langt, langt utenfor rekkevidde. Men hun vet ikke om noe av dette ennå. Det hun vet, akkurat nå, er at bena henne verker etter å ha stått så lenge. Hun tar av seg ryggsekken og kryper under stativet hvor de kjempedigre damenes undertøy henger. Mammaen hennes sier at det finnes damer som ikke kan se seg selv der nede fordi de stapper i seg bøttevis av kylling. Kanskje dette er undertøy for dem. Millie har aldri sett kyllinger i en bøtte. Men jeg håper på det, sier hun høyt og tar på det bløte undertøyet. En vakker dag. Det er hyggelig her, under de gigantiske underbuksene. De henger lavt rundt hodet på henne, så nær ansiktet hennes at hun puster på dem.