Hvis det ikke finnes på nett

Transkript

1 NB21

2 Hvis det ikke finnes på nett Hvis det ikke finnes på nett, finnes det ikke i det hele tatt, sier en av mine gode kolleger i Nasjonalbiblioteket. Det er kanskje en sannhet for og om den digitale tidsalder, men som alle andre gode klisjeer, rommer påstanden bare en del av sannheten og kan med fordel nyanseres. For det er ikke nok at informasjonen finnes. Den må også gjenfinnes. Og for å kunne omsettes i kunnskap og skape engasjement og handling, må informasjon settes i en større sammenheng. Nasjonalbibliotekets samling rommer, både i innhold og materialtyper, et mangfold som er en forutsetning for levende kunnskap. Og hva er vel mer naturlig enn at NB21, ved inngangen til Mangfoldsåret 2008, synliggjør mangfoldet, ikke bare i egne samlinger og aktiviteter, men også i andre sentrale samfunnsinstitusjoner som arbeider med formidling av kompleks informasjon? I artikkelen «Fra død informasjon til levende kunnskap» forteller professor Eric Monteiro om kunnskapsformidling i oljebransjen, som har ultimate krav til felles forståelse på tvers av geografiske grenser og kulturelle barrierer. Vi må legge til grunn at kunnskapsdeling er en sosial aktivitet. Overgangen fra død informasjon til levende kunnskap fordrer at informasjon g jøres aktuell, sier professoren som mener at elektroniske systemer må virke sammen med sosial interaksjon for å gjøre kunnskapen relevant. Fri flyt av informasjon er også en forutsetning for ytrings frihet, som igjen er en forutsetning for et ansvarlig og godt styre, konkluderer Ismail Serageldin. Han er styremedlem i den internasjonale ytringsfrihetsdatabasen Beacon for Freedom of Expression, som Nasjonalbiblioteket nå har fått et særskilt ansvar for. Serageldins problematisering av forholdet mellom sensur, selvsensur og mangel på tilgang til informasjon er også relevant for oss som bor i et land som er opptatt av ytrings frihetens vilkår. Informasjon er nøkkelen til integrering, sier redaktør for innvandreravisen Utrop, Majoran Vivekananthan. Som medlem i mangfoldssekretariatet til Kultur- og kirkedepartementet påpeker han at mangelen på arkivert minoritetsstoff i Nasjonalbiblioteket også skaper historisk ubalanse. Nettopp fordi vi legger til grunn at tilgang til informasjon er en forutsetning for kvalifisert deltakelse, intensiverer Nasjonalbiblioteket nå arbeidet for å sikre at materiale produsert av minoriteter blir bevart for fremtiden og gjort tilgjengelig i vår egen tid. Nasjonalbibliotekets mål om å gjøre kulturarven levende og interessant i samtiden speiles også i digitaliseringssatsingen som startet i Målet er å digitalisere hele samlingen for så å gjøre så mye som mulig tilgjengelig på nett. Ifølge tilbakemeldinger fra andre europeiske nasjonalbibliotek oppfattes Norge som et foregangsland på dette området; avtalen mellom representanter for over 6000 opphavsrettshavere og Nasjonalbiblioteket om et prøveprosjekt med fulltekstpublisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er enestående i europeisk sammenheng. Selv om antall publiserte dokumenter er begrenset, mener Mads Liland i rettighetsorganisasjonen LINO at prosjektet gir viktige erfaringer for fremtidige avtaler: Målet med «piloten» er å hauste røynsler (...) innsikter som kan danne grunnlaget for framtidige avtalar om digital formidling av materiale som er opphavsrettsleg verna eller bunde av andre rettstilhøve, skriver han under tittelen «Nasjonalbiblioteket lærer seg å google». Avtalen om fulltekstpublisering er bygget opp rundt de strategisk viktige nordområdene, som det ifølge utenriksminister Jonas Gahr Støre er helt vesentlig at vi har kunnskap om; I nordområdestrategien går vi så langt som å si at kunnskap er selve navet i nordområdesatsingen, skriver han i sin artikkel «Nordområdenes betydning». Støre påpeker også at det er viktig at informasjonen er tilgjengelig digitalt. Jeg er derfor glad for at Nasjonalbiblioteket nå satser på nordområdene, og det på en måte som gjør informasjonen tilgjengelig også for de yngre generasjoner, som i første rekke henter kunnskap elektronisk på nettet, skriver utenriksministeren. Og med det bringer utenriksministeren oss på en måte tilbake til utgangspunktet. For selv om han, og andre bidragsytere i denne utgaven av NB21, bringer viktige nyanser til uttalelsen fra min mer spissformulerte kollega, påpeker de alle at det digitale, som en del av et større mangfold, er vesentlig for Nasjonalbiblioteket og alle andre som er opptatt av å gjøre kunnskap tilgjengelig og levende i det 21. århundre. Jeg håper du vil ha utbytte av artiklene i NB21 uansett om du leser på papir eller på nett! Tonje Grave, informasjonsdirektør, Nasjonalbiblioteket 2

3 Innhold Strukturert mangfold av Vigdis Moe Skarstein 4 Knut Hamsuns 150-årsjubileum av Knut Listerud 6 Å elske en drittsekk av Ingjerd Skrede 8 Å feire ei kjempe av Einar Solbu 12 Astrid Lindgren for all verdens barn av Sofie Arneberg 16 G-KRAFT av Ingjerd Skrede 18 Litt om Abels korte liv av Arild Stubhaug 20 Digitalisering av matematisk litteratur, og Abels samlede verker spesielt av Helge Holden 24 Matematikkens poesi av Audun Holme 27 Fakta Abelprisvinnere 30 Fra død informasjon til levende kunnskap av Ingjerd Skrede 32 Elastisk, stort og norsk av Ingjerd Skrede 35 På sporet av norsk litteraturforskning av Trond Haugen 38 Diktardronninga av Ingjerd Skrede 42 Oppglødd bibliograf av Ingjerd Skrede 46 Pliktavlevert innvandrerhistorie av Ingjerd Skrede 49 Fakta FinnFrem 51 Ta eit ord, og la det vandre av Ingjerd Skrede 52 Fra Bambi til Mein Kampf av Ingjerd Skrede 54 Forbudte bøker av Hans Fredrik Dahl 57 Sverd og tanker av Ingjerd Skrede 62 Kva er det nasjonale i Nasjonalbiblioteket av Marianne Takle 65 Gammalnorske kristenrettar av Bjørg Dale Spørck 68 Frå soga til ein boksamling-samlar av Elisabeth Eide 72 Ja, vi elsker Se & Hør av Ingjerd Skrede 76 Mot nord! av Liv Arnesen 79 Nordområdenes betydning av Jonas Gahr Støre 83 Karl Johan 14. Bernadotte og den nordlige dimensjon av Rune Rafaelsen 85 Nasjonalbiblioteket lærer seg å google av Mads Liland 89 Nasjonalbiblioteket, alle rockemuseers mor av Ingjerd Skrede 92 Fremtidsrettet bevaring av norsk filmhistorie av Halvard Ingebrigtsen 97 Europeana realisering av digitale drømmer av Tonje Grave 101 Structured multiplicity by Vigdis Moe Skarstein 104 The Poetry of Mathematics by Audun Holme 106 From dead information to living knowledge by Ingjerd Skrede 109 Sword and mind by Ingjerd Skrede 112 What is national about the National Library? by Marianne Takle 114 The Importance of the Northen Areas by Jonas Gahr Støre 117 The National Library is learning how to google by Mads Liland 119 Ingjerd Skrede har vært koordinator og journalist for Nasjonalbibliotekets fagmagasin NB21. Skrede jobber i NRK som programleder i radio og TV. I tillegg jobber hun som skuespiller. Portrett- og illustrasjonsbildene i NB21 er i hovedsak tatt av fotograf Ketil Born fra Mo i Rana. Born etablerte seg som fotograf tidlig i 1990-årene, og er også tilknyttet Nasjonalbibliotekets fotoseksjon. Born har hatt en rekke separatutstillinger, og han har vært involvert i flere bokproduksjoner. Utgiver: Nasjonalbiblioteket Utgave: Nr Ansvarlig redaktør: Tonje Grave Redaksjonen: Ingjerd Skrede og Merethe Myrvang Redaksjonen avsluttet 23. november 2007 Foto: Hovedfotograf Ketil Born Forsidefoto: Lesesalen, Nasjonal biblioteket Design: Melkeveien Designkontor AS Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS Opplag: Nynorsk oversettelse: Gunnar Hagen Engelsk oversettelse: William Mulholland og Karl Erik Andersen

4 Strukturert mangfold Veldirigert symfoni eller improvisert jazz? vigdis moe skarstein Nasjonalbibliotekar Gjennom budsjett-tildelingen for 2008 har Nasjonalbiblioteket fått utvidet sin ramme blant annet for å ha ansvar for sentrale forfatter jubileer. Det gjelder 200-årsjubileet for Wergelands fødsel i 2008 som vi har ansvaret for sammen med Riksarkivet og Eidsvoll Det gjelder også markeringen av at det i 2009 er 150 år siden Hamsun ble født. Kultur- og kirkedepartementet (KKD) har bedt Nasjonalbiblioteket ta ansvaret for den offisielle jubileumsmarkeringen. «Knut Hamsuns fødsel skal markeres på en måte som er verdig Hamsuns nasjonale og internasjonale anerkjennelse som dikter,» heter det i oppdraget fra departementet. I 2010 feires Bjørnson. Departementet har også bedt Nasjonalbiblioteket følge med, gi råd om og foreslå forfatterjubileer som bør ha en nasjonal markering. Mangfold i samlinger og kompetanse Med dette befestes Nasjonalbibliotekets sentrale rolle, både innen bibliotekområdet, den litterære institusjon og samfunnet for øvrig. Nasjonalbiblioteket har de største samlingene av materiale knyttet til våre mest sentrale forfattere og andre samfunnspersoner. Vi har fagfolk med kompetanse så vel på litteratur som innen de ulike fagdisipliner. Vi har også kompetanse på de ulike medier som er bærere av kunnskap både av og om våre forfattere og som speiler det samfunnet vi til enhver tid er. Det gir en naturlig forutsetning for å ha et sentralt ansvar for nasjonale forfattermarkeringer. En annen viktig forutsetning er å samarbeide med andre for å utnytte deres kompetanse. KKD legger til grunn at Nasjonalbiblioteket planlegger og gjennomfører jubileumsmarkeringen for Hamsun i samarbeid med «relevante fagmiljøer og andre aktører som kan bidra til jubileet på en vesentlig måte». Nasjonalbibliotekets plass både i den litterære institusjonen og som samfunnsinstitusjon gir et godt utgangspunkt for dette. Vi har tatt kontakt med andre bibliotek, kunnskaps- og kulturinstitusjoner og kommuner. Bare ved samarbeid skapes det nødvendige mangfold som skal gi eierskap, kunnskap og opplevelser så vel ved jubileer som i det daglige. Det kulturelle mangfold Nasjonalbibliotekets offisielle ansvar for forfatterjubileer er en naturlig forlengelse av det som er mandatet: å ta vare på kulturarven i et tusenårsperspektiv. Det multimediale utgangspunktet i Nasjonalbiblioteket blir også viktig i forbindelse med forfatterjubileer, og gir grunnlag for et mangfold av tilnærminger. I tillegg til skriftlig tekst finnes materialet av og om forfattere i de fleste medietyper. For Hamsuns del har vi for eksempel både manuskripter, bøker, tegninger han har laget, foto, film, kringkasting og musikk. I forhold til utgangspunktet for Nasjonalbibliotekets samlinger kan vi snakke om et utvidet tekstbegrep, hvor de ulike medier spiller sammen for å belyse temaet. Dette er muliggjort gjennom at Norge har en av verdens mest moderne pliktavleveringslover som sier at alt som publiseres av interesse for allmennheten, enten det er bøker, aviser, tidsskrifter, foto, film, musikk, kringkasting eller elektroniske dokumenter skal leveres til Nasjonalbiblioteket for bevaring i et tusenårsperspektiv. Mangfold i databank Muligheten er forsterket av at stadig større deler av materiale også er tilgjengelig på NBdigital. Det multemediale og digitale nasjonalbiblioteket vil være en viktig forutsetning for å kunne realisere en 4

5 målsetting om å få en offisiell markering av forfattere i et nasjonalt perspektiv. Det betyr at andre kan bruke vårt materiale til utstillinger og arrangement, fysisk og på nettet. Det betyr at de som ikke kan være til stede på arrangement på ulike steder, kan få noe av det virtuelt. For eksempel når det gjelder Hamsun-markeringen i 2009 er vi i dialog med Hamarøy kommune om samarbeid for etableringen av innholdet i det nye Hamsun-senteret som er tegnet av Stephen Holl. Dette er i tråd med Nasjonalbibliotekets strategi om å være en databank for utvikling av kunnskap, både fysisk og virtuelt. Det er viktig at vi så raskt som mulig digitaliserer så mye materiale som mulig. Det vil være forutsetningen for utviklingen av egne formidlingstjenester, men også et viktig utgangspunkt for at andre bibliotek, kultur- og kunnskapsinstitusjoner og andre kan utvikle sine formidlingstilbud. Vi vil både prøve ut ny formidlingspedagogikk innenfor det som er vårt mandat, og legge til rette for at andre kan bruke vårt materiale. Slik skapes mangfold. Slik utvikles kreativitet. Mangfold i rom og uttrykk Når det gjelder forfatterjubileer, vil de først og fremst markeres faktisk i det offentlige rom. Som bibliotek for hele nasjonen, er vi opptatt av at det som skjer skal oppleves over så store deler av landet som mulig. For eksempel vil en del av Wergeland-markeringen gjennomføres i form av en vandreutstilling. Hamsun skal markeres med fire nasjonale arrangement, i henholdsvis Grimstad, Lom og Hamarøy i tillegg til i Oslo alle steder med utgangspunkt i sentrale litterære verk. Nasjonalbiblioteket har også inngått en avtale med Riksteateret om at de skal ha det overordnete kunstneriske ansvaret for Hamsun-jubileet. Det blir et samarbeid mellom to institusjoner som også utvider tekstbegrepet i praksis, mellom litteraturen som sådan og den kunstneriske formidlingen av den. Også det er et symptom på en viktig strategi for utviklingen av Nasjonalbiblioteket som institusjon. Balansen mellom å være arkiv som bevarer for framtida og det å formidle, er en utfordring. Det gjelder både utviklingen i Nasjonalbiblioteket, og mellom Nasjonalbiblioteket og andre institusjoner og aktører. Ikke bare innen kultur- og kunnskapsområdet, men også i samfunnet for øvrig. Mangfold i samarbeid Vi har lenge hatt et samarbeid med NRK om å være deres arkiv. For øyeblikket sendes programmene fra seks radiokanaler hver natt til Nasjonalbiblioteket som digitale filer via Internet. NRK kan finne og bruke sitt eget materiale fra det digitale radioarkivet. Vi legger nå til rette for pliktavlevering av fjernsynsprogrammer. Vi har også henvendelser fra andre institusjoner som ønsker å inngå liknende avtaler. Samarbeidet mellom Nasjonalbiblioteket og det nye pop- og rocksenteret i Trondheim begynner å ta form. Der har Nasjonalbiblioteket fått i oppgave å være nasjonalt arkiv, mens pop- og rocksenteret vil være profesjonelt på formidling. Som en del av formidling av kunnskap og kultur på tvers av medieog sjangergrenser er det også viktig at pop og rock formidles fra Nasjonalbiblioteket. Under kulturnatten i Oslo i høst var det flere hundre mennesker til stede på rockekonsert i Nasjonalbiblioteket. Den populariserte formuleringen om ansvarsdelingen kan uttrykkes slik at Nasjonalbiblioteket vil ha oversikten, og pop- og rocksenteret innsikten. Fra nyttår blir det norske filmarkivet også en del av Nasjonalbiblioteket. Med det får Nasjonalbiblioteket både en større filmsamling og økt kompetanse på film, restaurering av film og digitalisering av film. Resultatet blir et stort arkiv som vil betjene norsk filmformidling og produksjon, og som det også kan formidles fra som en del av Nasjonalbibliotekets multimediale tilbud. Struktur for mangfold Nasjonalbiblioteket ved inngangen til det 21. århundre er en mangfoldig institusjon i flere betydninger av ordet. Det gjelder først og fremst innholdet i den kunnskapen vi forvalter, det gjelder medietyper, det gjelder kompetanse og det gjelder hvilke oppgaver vi er tillagt. For at dette mangfoldet skal bli kreativt, trengs struktur. Å lage strukturer for organisering av kunnskap er basiskompetanse i bibliotek. Vi vil lage strukturer slik at både egne og andres krefter i hovedsak kan brukes på kreativiteten i å skape innhold og mangfold. Det er ikke minst viktig ved inngangen til Mangfoldsåret. Kanskje blir vi ikke et samstemt symfoniorkester, men det er jo spennende med litt jamming som i jazzen? This article can be read in full in the English section in the back of the magazine. 5

6 Knut Hamsuns 150-årsjubileum I 2009 feirar vi 150-årsjubileet for at Knut Hamsun vart fødd. Kultur- og kyrkje departementet ønskjer at jubileet skal bli markert på ein måte som er verdig det nasjonale og internasjonale omdømmet Hamsun har som forfattar, og har bede Nasjonalbiblioteket ta ansvar for den offisielle markeringa. Foto: Anders B. Wilse / Norsk Folkemuseum Knut Pedersen, seinare Knut Hamsun ( ), vart fødd i Nord-Gudbrandsdalen og blir rekna som ein av dei store i norsk litteratur. Han har hatt ein vesentleg innverknad på europeisk og amerikansk litteratur, og skildringane hans bidreg til å gjere han universell og evig aktuell som forfattar. I 1920 fekk han Nobels litteraturpris for Markens Grøde. Hamsun står i ei særstilling blant forfattarane våre fordi debatten om han både dreier seg om forfattarskapen hans og i like stor grad om Hamsun som person. Ein debatt som har vart i dei meir enn 60 åra som har gått sidan krigen, og der forskarar, forfattarar, filmskaparar og biletkunstnarar har forsøkt å forstå og forklare desse to personlegdomane som har levd side om side i eitt og same menneske. Nasjonalbiblioteket har fått i oppdrag å sjå til at jubileumsåret fører til at Hamsun si mangfaldige diktarverd blir opna for så vel gamle som nye lesarar. Gjennom ulike arrangement vil vi sjå til at den litterære arven etter Hamsun blir teken vare på, gjort synleg og aktualisert. Målet er å spreie kunnskap om og engasjement kring livet og forfattar

7 skapen hans, både i Noreg og i utlandet. Særleg viktig blir det å gjere Hamsun tilgjengeleg for den oppveksande generasjonen og gjere han synleg som inspirator for andre forfattarar og kunstnarar. Jubileet blir planlagt og gjennomført i samarbeid med relevante fagmiljø og aktørar. I utforminga av den nasjonale satsinga har Nasjonalbiblioteket i samråd med Hamsun-kommunane Hamarøy, Grimstad og Lom oppretta eit prosjektforum som i tillegg til representantar frå dei respektive kommunane, består av ein representant oppnemnd av Hamsun-selskapet, ein representant med røynsle frå tidlegare forfattarmarkeringar og ein representant frå forskingsmiljøa. Prosjektforumet si oppgåve vil vere å initiere eigne arrangement og i tillegg mobilisere, inspirere og informere eksisterande institusjonar og nettverk. Det blir planlagt å gjennomføre fire nasjonale markeringar i 2009: Ei i kvar av dei respektive Hamsun-kommunane, og dessutan ei i Oslo. Planen er å knyte kvar av desse markeringane opp mot temaet i utvalde Hamsun-romanar. Den første markeringa blir i Oslo i februar der fokuset er på romanen Sult. Hamsun-senteret som er under oppføring på Hamarøy, opnar i august, og gjennom denne månaden tek mange aktivitetar i denne kommunen utgangspunkt i Landstrykere. Same månad rettar både Lom og Vågå særleg merksemd mot Markens grøde. I desse kommunane blir det markert at Hamsun er fødd i området. Som avrunding vil På g jengrodde stier stå sentralt i Grimstad i september. Her blir det særleg fokusert på nye generasjonar og kunstnarar som er inspirerte av Hamsun. Riksteatret, som har det overordna kunstnarlege arbeidet på vegner av Nasjonalbiblioteket, vil syte for eit overordna dramaturgisk perspektiv slik at dei nasjonale markeringane står fram som ein god heilskap. Utover dei nasjonale markeringane blir det lagt opp til at mange skal medverke og sjølv ta ansvar for at Hamsun blir feira i Det er eit mål at den ekstra merksemda som Hamsun-året skaper, vil gi inspirasjon og gjere det lettare både å ta vare på den litterære arven etter Hamsun, samtidig som denne arven blir fornya og aktualisert. Fakta Nasjonalbiblioteket har hand om den største samlinga Hamsuniana i verda av brev, originalmanuskript og anna. Knut Listerud rådgiver, Nasjonalbiblioteket Knut Hamsun s 150th Anniversary In 2009 we will be celebrating the 150th anniversary of abroad. It is particularly important to make Hamsun Knut Hamsun s birth. The Ministry of Culture and Church avail able to coming generations and to highlight him Affairs wishes the anniversary to be celebrated in a way as an inspiration to other authors and artists. that is a tribute to Hamsun s national and international Four national celebratory events have been planned recognition as an author, and has asked the National for 2009, one in each of the respective Hamsun Library to assume responsibility for the official celebration. municipalities, as well as one in Oslo. The plan is to The National Library s mandate is to contribute to the link each of these events to the themes of selected opening of Hamsun s prolific and varied literary world novels by Hamsun. to both old and new readers. We will host events On behalf of the National Library, Riksteatret (the Norwegian Touring Theatre) will have artistic responsibility aimed at preserving Hamsun s literary heritage and presenting it in a modern context. The aim is to disseminate knowledge of Hamsun and promote interest perspective so that the national events will constitute to ensure that there is an overriding dramaturgical in his life and literary production, both in Norway and a successful whole. 7

8 Å elske en drittsekk Kan man elske Hamsuns litteratur på tross av hans uelskelige natur? Selvsagt, sier biograf Ingar Sletten Kolloen, som mener det er banalt og senborgerlig å tro at kunstnere absolutt skal være rene og ranke. tekst: Ingjerd Skrede Ingar Sletten Kolloen forfatter Biograf og forfatter Ingar Sletten Kolloen henger den beige høstfrakken over seteryggen, og setter seg på en av de fiolette velurstolene i restauranten på Rica Hotell i Sandefjord. I bilen fra jernbanestasjonen har vi snakket om hans nye bok Den fjerde engelen. Han skal snakke mer om engelen med bokhandlere han skal møte på hotellet. Men nå setter han dokumentmappen på gulvet, renser stemmen og begynner å snakke om det vi møttes for, Knut Hamsun. Det har vært allment kjent at Hamsun brente alt etter seg. I trettiårene uttalte han det selv: «Nå ødelegger jeg alt jeg brenner alt etter meg.» Kolloen parodierer Hamsuns trassige gammelmannsstemme før han fortsetter, ja, familien og forskerne trodde det også. Over 70 år senere begynner Ingar Sletten Kolloen arbeidet med biografiene om Hamsun. I et møterom hos Gyldendal samler han et team av Hamsun-kjennere. Harald Næss, som har samlet Hamsun-brev, dr.philos. Lars Frode Larsen og professor dr.med. Sigmund Karterud er noen av deltagerne i teamet. Jeg åpnet møtet med å skrive ned noen punkter på en white board. Kolloen stikker hull i luften mellom oss med en butt pekefinger. Punkt 1: Finne Hamsuns private arkiv. Han senker pekefingeren og fortsetter. De lo litt av meg først, alle sa jo at arkivet var brent. Men hvordan, spurte jeg, hvordan kunne en mann med et så grandiost selvbilde ødelegge hele sin arkiverte fortid? Jo, det spørsmålet syntes de var plausibelt. Men, hvor kunne det befinne seg? Det mest sannsynlige var Nørholm. Jada, så fant vi det. Gjemt i om lag tjue gamle smøresker. Delvis på et loft, og delvis i dikterstuen. Nørholm tilhører Hamsuns barnebarn, Victoria Hamsun, datteren til Arild, og er et privat hjem. Kolloen anbefalte henne å selge det gjenfunne arkivet til Nasjonalbiblioteket slik at det kunne komme Norge, og verden til gode. Og slik ble det. Avtalen var at arkivet ikke skulle overlates Nasjonalbiblioteket før jeg hadde gått igjennom de 5000 dokumentene det bestod av. Det var alt fra små lapper til store dokumenter. Jeg holdt på i et halvt år. Dette arkivet var en fantastisk skattekiste. 8

9 Her var alt. Private brev til ham, og til familien. Og offentlige brev som korrespondanse med forlag, venner og advokater. Dette arkivet avslørte storheten i hans person, og det usedvanlig sjofle og hevngjerrige. Det siste gikk særlig ut over familien, og ikke minst hans egne barn. Ta bare trekantforholdet mellom Hamsun, datteren fra første ekteskap, Victoria, og hans kone nummer to, Marie. Marie kunne ikke fordra at han i det hele tatt hadde et forhold til Victoria, så når Hamsun hadde det dårlig med Marie, søkte han kontakt med Victoria, og når det gikk bra med Marie, gjorde han det vanskelig for Victoria. Alt kommer fram i arkivet. Hamsun var jo ganske god til å skrive, Kolloen ser på meg og ser at jeg oppfattet understatementet, men etter at han fikk hjerneslag, kladdet han alltid brevene sine. Gjerne 2 3 ganger. Han jaktet alltid på den geniale formuleringen. Og alt dette finnes altså i arkivet. Er det en sammenheng mellom geni og galskap? Jeg tror på ingen måte at Hamsun ville ha blitt diagnostisert som gal. Han hadde nok noen personlighetstrekk som de fleste andre ikke har. Det er det samme med Ibsen og Munch. Vi har jo en forestilling om at store kunstnere, eller grandiose vitenskapsmenn, er fantastiske mennesker. Jeg synes imidlertid det kan virke som de noen ganger har koblet ut følelseslivet for å ofre alt på arbeidet sitt. Så i stedet for å være fantastiske blir de ofte forvridde, groteske mennesker. Ta Tordenskiold, for eksempel. Kolloen bretter opp ermene. Tordenskiold er den største drittsekken som har iført Brev fra Knut Hamsun til overbibliotekar Wilhelm Munthe ved Universitetsbiblioteket, datert 21. desember Hamsun skriver: Hr. Universitetsbibliotekar Munthe. Jo De skal bare beholde alt Hr. Tveteraas fandt, jeg bryr mig ikke om det. Rart forresten at her var saa mange Manuskripter og Korrekturer, det er ikke mig som har sparet dem ihop. Brever fra alle Slags Land og Folk tilintetgjør jeg efterhvert, og jeg haaper at Avsenderne gjør det samme med mine Svar. De Brever jeg har gjemt er visst næsten utelukkende fra Forlæggere. Deres ærbødige Knut Hamsun 9

10 Fakta Ingar Sletten Kolloen Redaktør, journalist og forfatter Bibliografi 1999 Berre kjærleik og død 2000 Blant bygdedyr og vestkantkrokodiller 2003 Hamsun Svermeren 2004 Hamsun Erobreren Priser 1999 Melsomprisen 1999/2003/2004 Nominert til Brageprisen 2005 Den norske Leserprisen for 2004 seg norsk uniform. Han var en sadistisk jævel av en drittsekk. Men, han står på sokkel, og vi lærte som barn at han var en helt. Og gransker man folks privatliv, vil man alltid finne noe. Det er sånn vi mennesker er. Gode og dårlige. Vi rommer jo så utrolig mange flere motsetninger enn vi tror, og tør innrømme. Og jo større spenningene blir i livet, dess større blir motsetningene, og jo tydeligere kommer de enorme konfliktene i menneskene fram. Alle mennesker er slik. Han legger hendene som har gestikulert over bordplaten, i kors over brystet. Når det gjelder Hamsun, har mange ikke villet se at han kan ha feilet, og det er mange som har forsøkt å forklare Hamsuns nazisme med gammelmannsforvirring. Jeg kan dokumentere at Hamsun var nazist allerede fra 1933, og han angret ikke. Det var det som skuffet meg mest. Og jeg lover at jeg lette i det private arkivet etter en liten lapp, eller et utkast hvor det sto: «Ja, jeg angrer!» Men jeg fant ingen slike tegn. For meg personlig var nok dette det mest sjokkerende. For jeg hadde så gjerne ønsket at han hadde det. Men like sikkert som at han ikke angret, like sikkert er det at han fornyet verdenslitteraturen. Med Sult og Mysterier lærte han to tre nye generasjoner forfattere at det går an å skrive om hva som foregår på innsiden av et menneske. Munch og Hamsun er født omtrent samtidig, og av en eller annen merkelig grunn hadde vi to genier på samme tid. Ikke bare var de genier, men de gjorde begge det samme. I 1890-årene maler Munch innsiden av menneskene. Tenk bare på Sjalusi. Hamsun skriver om menneskets innside. Hva er det som gjør Hamsun unik? Det er språket. Han øvde, og øvde, og øvde. Munch fant ikke opp nye farger, han heller. Men måten å male på var ny. Hamsun brukte språket på en måte som aldri var gjort før. Han startet i 16-årsalderen. Forsøkte å kopiere Bjørnsons bondeforetellinger. Det ble jævlig dårlige fortellinger. Han rister på hodet. Men så fikk han til Sult. Og med den hadde han funnet sin gullåre. Ulempen var at han måtte grave i seg selv, og i sine egne nerver. Det blir som å ha åpne sår på hele kroppen, og det gjør jævlig vondt. Munch sier at han ikke kan leve noe familieliv, og så avstår han fra det. Men Hamsun avstår ikke. Først er han gift med Bergljot. Sammen får de Victoria. Deretter gifter han seg med Marie. Og det går like dårlig. Du vet, Hamsun hadde ikke et harmonisk forhold til noen. Heller ikke til seg selv. Ektefeller og barn, alt kom i veien for fiksjonen han hadde i hodet. Han hadde jo et helt klart sadomasochistisk forhold til Marie. De plaget hverandre. Hadde voldsomme avskjedsscener, og enda større gjenforeninger. Det var et forferdelig forhold. Hamsun var en kontrollfrik, og kanskje er det derfor han er en slik stor dikter. 10

11 En dikter har kontroll på alt, men nåde den som forstyrrer dikteren. Det finnes en historie om en høne som går i veien for ham når han er opptatt av å forme en setning. Han jager den, legger seg på lur, fanger den og henretter den. Hamsun var nådeløs. Og hevngjerrig, men uten de egenskapene ville han kanskje ikke kunne skape den kunsten han gjorde. Men kan man glemme privatpersonen Hamsun, og bare nyte litteraturen hans? Ja, selvfølgelig. Den er noe banalt senborgerlig over dette at alle som skaper kunsten, vitenskapen og litteraturen, skal være så rene og ranke. Noe Margrethe Munthe-aktig, forfatteren er lett foraktelig i stemmen. Jeg har for eksempel møtt folk som sier at de ikke kan lese Hamsun etter å ha lest biografiene mine. Ja, men i all verden, sier jeg da, har du sett deg sjøl, har du gransket deg sjøl? Jeg sier det sjølsagt litt rundere. Men dersom man leser biografier som de bør leses, vil det også gi oss en innsikt i hva det er å være menneske. For alle sliter vi litt. Og kunst handler i sitt innerste vesen om å takle livet. Så for å forstå hva vi er, skal vi gå til kunsten. Her kan vi studere arten mennesket. Og særlig kan vi studere det i litteraturen, avslutter Kolloen. To love a scumbag It is common knowledge that Hamsun used to burn all his material. In the 1930s he said, I now destroy everything I burn all I am done with. This was believed by both his family and researchers. More than 70 years later, the author-journalist Ingar Sletten Kolloen began work on his Hamsun biographies. Working with a team of Hamsun aficionados, he uncovered Hamsun s private archive. The archive was purchased in its entirety by the National Library, but Kolloen was allowed to go through it before the handover. The archive sheds light on a man and a writer full of contradictions. A generous and vengeful author, who, according to Kolloen, was an unrepentant Nazi from However, just we can be certain that he had no regrets, we are also left with no doubt that he changed the course of world literature. Through Hunger and Mysteries he taught two or three new generations of authors that it is possible to write about what goes on inside a human being. There is something banal, late burgeois about this, that all those who create art, science and literature must be so pure and upright, Kolloen says. But if you read biographies the way they should be read, you will also get an insight into the meaning of being human.. Ingar Sletten Kolloen Editor, journalist and author 11

12 Den største diktaren Noreg har fostra. Riddar for dei svake. Ei uuthaldeleg bråkebøtte. Folkeopplysningspionér. Ein herold for toleranse og menneskeverd. Å feire ei kjempe Einar Solbu prosjektleder for Wergeland 2008 Henrik Wergeland hadde mange andlet mens han levde. Vi opplever med glede at mangfaldet i diktinga og samfunnsengasjementet hans framleis er levande. Rekkja av dei som vil vere med og feire 200-årsjubileet for fødselen hans i 2008, er lang: lokalmiljø over heile landet med Wergelandkommunane Kristiansand, Eidsvoll og Oslo i spissen, det jødiske miljøet i Noreg, nolevande kunstnarkolleger, ei rekkje fagmiljø, mellom anna litteraturmiljøet, bokforlag, det historiske miljøet, teater-, bibliotek- og museumsmiljøa, og skolen. Kultur- og kyrkjedepartementet har gitt Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet og Eidsvoll 1814 ansvar for at feiringa får ein nasjonal dimensjon. Dei tre institusjonane har oppretta prosjektet Wergeland 2008 som no etablerer samarbeid med mange aktørar og miljø. Sjølv om det er stor skilnad på det samfunnet Wergeland levde i, og vårt noverande norske samfunn, er kampsakene hans langt frå utkjempa! Rett nok har jødar fått adgang til riket, men storsamfunnet sitt forhold til minoritetar er neppe slik det bør vere. Vi har rett nok velferd på høgt nivå i Noreg, men framleis er det mange svake som fell utanfor alle ordningane. Det er slik at kunstnarar i dag har levelege vilkår, men det er langt fram før kunstnarrøysta, slik ho kjem til uttrykk i språket til poesien, musikken, dansen eller biletet, blir lytta til med same seriøsitet som rasjonaliteten si røyst. Ei av de viktigaste oppgåvene for Wergeland 2008 er å inspirere til og synleggjere den Wergeland-feiringa som veks ut av dei enkelte miljøa sitt eige forhold til jubilanten. Men vi skal òg ta eigne tak. Gjennom inn 12

13 Over: Frå Vademecum, eller Collection de Caricatures Til venstre: Litografi etter tapt daguerreotypi (I. W. Tegner & Kittendorffs lith. inst.) satsen frå mange og mykje godt samarbeid, vil nokre av dei viktigaste prosjekta i jubileet vere: Wergelands litteratur blir tilgjengeleg. Den såkalla Folkeutgaven i åtte bind blir gitt ut på nytt, det same gjer den sjølvbiografiske Hassel-Nødder. I tillegg kjem det minst to biografiar, ein diktantologi, fleire essay- og artikkelsamlingar, og endeleg kan det sjå ut til at eitt eller fleire sentrale verk kan bli omsette. Ein eigen nettstad blir oppretta: Nettstaden vil gi tilgang til Samlede Skrifter i søkbar form og i tillegg anna Wergelandmateriale frå mellom anna Nasjonalbiblioteket sine samlingar (bilete, handskriftmanus, kart osv.). I tillegg blir det lagt ut aktualitetsstoff knytt til jubileet og pedagogiske aktivitetar retta mot skoleelevar i grunnskolen og vidaregåande skole. Skoleverket vil sjå feiringa av Henrik Wergeland i samanheng med dei store og viktige utfordringane som blir løfta fram i Mangfaldsåret. Fleire utstillingar om Wergeland blir produserte, mellom anna ei vandreutstilling som vil besøkje stader rundt om i heile landet. Henrik vil ri gjennom landet på Veslebrunen. På Henrik Wergeland sin fødselsdag 17. juni vil det bli mykje festivitas i Christiania der han budde det meste av livet. Dagen blir òg feira i fødebyen Kristiansand og på Eidsvoll der han budde i ungdomstida. Det vil sikkert skje noko mange andre stader òg. Det blir ei rekkje førestillingar, seminar og konferansar som løftar fram tema som mellom anna teateret si rolle i samfunnet, Wergeland og blomster, Wergeland i internasjonal samanheng, jødane sin tilgang til riket, religionsdialog og litteraturkritikk. Målet er å gjere Henrik Wergeland tilgjengelig som diktar; å fjerne mange av dei låsa som mytane om kompleksiteten i diktinga hans har ført til, og som gjer at han blir sett på som vanskeleg tilgjengeleg. Men målet er òg å bidra til å aktualisere og vidareføre det humanistiske prosjektet Wergeland leidde i si tid. Vaksne og barn skal få gjere seg kjende med bakgrunnen for kampen han førte for toleranse og likeverd, og oppdage krafta i det humanistiske våpenet. Vi håpar at det utfordrande wergelandske universet blir verande i oss og uroar og inspirerer oss både som enkeltmenneske og samfunn i lang tid etter at det siste av torgslaga i jubileet er utkjempa! 13

14 Facts about Wergeland Henrik Arnold Thaulow Wergeland was born on the 17 th June 1808 in Kristiansand. He was a central figure in Norwegian cultural life in the first half of the 19th century, and made pioneering contributions to a number of areas of society in the young Norwegian state in the years after In 1817, when Henrik was nine years old, his family moved from Kristiansand to Eidsvoll, where his father became parish priest. Growing up in Eidsvoll reinforced his awareness of the importance of the work on the Constitution in the National Assembly in 1814 where his father, as one of the Eidsvoll men, had participated very actively in the Constitutional Committee. In Eidsvoll Henrik was taught by teachers in his home, but when he was 11 years old he moved to Christiania where he began at Christiania Cathedral School. In 1821 he had his first work printed: the Blodstenen (Blood Stone) tale, a Sturm und Drang inspired story with elements of horror and romanticism. His first works as a dramatist were Ah and Irreparabile Tempus. Both were published under the pseudonym of Silful Sufadda, a name inspired by the Ossian Cycle. In autumn 1825 he was enrolled at the Royal Frederik s University. Here he studied theology, taking his degree in At the age of 21 he initiated work to establish a people s library, and to improve the lot of ordinary people. He fought for linguistic and cultural independence, and for the celebration of Norway s National Day, 17 May. In spring 1836 he received a substitute position as 2nd assistant professor at the University Library in Christiania, and kept this until 1840 when he became Head of Division at the National Archives of Norway. The Grotten residence was built by Wergeland in 1840/41. Today it is the State Honorary Residence for artists. During a period of illness Wergeland wrote the autobiographical sketches Hazel-nuts. He died on the 12 th July The epic work Creation, Man and Messias is regarded as Wergeland s principal work. Frå Vademecum 14

15 15

16 Publikum ble kjent med samfunnsdebattanten Astrid Lindgren da Kungl. biblioteket i Stockholm gjestet Nasjonalbiblioteket med utstillingen Det finns saker man måste göra... Astrid Lindgren 100 år. Illustrasjonen på plakaten er av den svenske kunstneren Stina Wirsén. Astrid Lindgren for all verdens barn I 2007 feires 100-årsjubileet for Astrid Lindgrens fødsel verden over. Et stort forfatterskap kjenner ingen landegrenser. Astrid Lindgren er Sveriges, og antagelig verdens, mest oversatte forfatter. Bøkene hennes finnes på over 90 språk, og 150 millioner solgte eksemplarer har funnet sin vei fram til barn og voksne fra Grønland til Sør-Afrika, fra Japan til Irland gjennom 60 år. Nasjonale forhold har lagt føringer for hvor de forskjellige Astrid Lindgren-figurene er mest populære. I Russland har for eksempel Karlson på taket en helt egen status, mens Pippi Langstrømpe er den figuren aller flest har gjort til sin. Men også Emil, Marikken, Kavring, Ronja og alle de andre inngår i den internasjonale barnelitteraturskatten. Astrid Lindgrens bøker kom svært tidlig til Norge. Den første boka om Pippi kom ut i Sverige i 1945, og alt året etter lå den vesle gule boka fra Damm forlag i norske bokhandler. Allerede her finnes sporene til det som kan beskrives som et norsk eierskap til Astrid Lindgrens verden. Mens svenske barn møtte Ingrid Vang Nymans illustrasjoner i sin første Pippibok, var det Alice Midelfart som skulle bli den «rette» Pippi-tegneren i Norge. Også de norske oversetterne satte sin signatur på bøkene. Oversetterklimaet i Norge etter krigen var generelt mer liberalt enn nå, da det gjaldt å gjøre tillempninger i tekstene. Med bøker for barn var det i tillegg både akseptert og ønsket at oversettelsene skulle tilpasses kjente, norske forhold. Bullerby ble Bakkebygrenda, Lise-Lotta ble Anne-Katrine, og Pippis hus het Villa Utsikten helt til filmene kom til Norge og gjorde oss oppmerksomme på det svenske navnet Villa Villekulla. Mer kuriøst er det 16

17 kanskje at der Pippi kan velge mellom tran og karameller i den svenske originalen, valgte oversetteren å erstatte «tran» med «leverpostei». Norske etterkrigsbarn trengte sin tran, så dårlig den enn smakte, og skulle antagelig ikke få fikse ideer fra en oppviglersk fantasifigur. I det store og det hele holdt allikevel Astrid Lindgren et våkent øye med hva som skjedde med verkene hennes når de krysset landegrensene. Hun leste så mange oversettelser hun kunne, og hadde ofte synspunkter. En engelsk oversetter ville for eksempel skrive «Marikken la sine små runde armer om halsen på...», men da sa Astrid Lindgren stopp. Det holdt med «armer», slik hun selv hadde skrevet det. I Norge har radioen spilt en helt spesiell rolle i formidlingen av Astrid Lindgrens bøker. På en tilfeldig valgt lørdag i 1953 viser statistikken at 94 % av alle norske barn satt og hørte Lørdagsbarnetimen, og ikke nok med det: 47 % av alle voksne (over 16 år) hørte den også. Barnetimen hadde med andre ord en fantastisk oppslutning, og her var det blant annet Sonni Holtedahl Larsen, «tante Sonni», som sto for oversettelser og dramatisering av hørespillseriene om Mio, min Mio, Rasmus på Loffen og Mesterdetektiven Blomkvist. Seriene gikk også i reprise med stor suksess, og fanget dermed opp enda flere generasjoner barn som fikk høre fortellingene via kjente norske stemmer. Da Nasjonalbiblioteket viste utstillingen «Det finns saker man måste göra...» Astrid Lindgren 100 år, fikk publikumet anledning til å bli kjent med nye og ukjente sider ved Astrid Lindgren. I Norge betraktes hun først og fremst som en stor barnebokforfatter. I Sverige, derimot, er hun i tillegg til det også en kjent forlagsredaktør, en radiostemme, en høyt respektert debattant, og en engasjert aktivist for hjertesakene barn fred dyr. I boka som ledsager utstillingen, Ingen liten lort. Astrid Lindgren som opinionsbildare (Rabén & Sjögren, 2007), slår blant annet Expressens kulturredaktør Per Svensson fast: «Astrid Lindgren är Sveriges mest inflytelserika och betydelsefulla politiska författare.» I artikkelen forteller han blant annet om hvordan Astrid Lindgren under krigen arbeidet for den svenske etterretningstjenestens avdeling for brevsensur, og skaffet seg bedre kjennskap enn de fleste til hvordan krigen foregikk i Europa. Kanskje hadde Astrid Lindgren det okkuperte Norge i tankene da hun fortalte om terroren og motstandsbevegelsen i Klunger dalen? spør han. Astrid Lindgren var en for fatter for hele verden, mens landene som utgir henne, deriblant Norge, har tatt til seg verkene og gjort dem til sine slik det skjer med all stor litteratur som fortjener et publikum. Sofie Arneberg Norsk barnebokinstitutt Astrid Lindgren for all the children in the world Astrid Lindgren is Sweden s, and probably the world s, When, in collaboration with the Norwegian most translated author, and in 2007 the 100th anniversary of Astrid Lindgren s birthday is being celebra- the exhibition There are things one has to do Children s Book Institute, the National Library showed ted throughout the world. Her books can be found in Astrid Lindgren 100 years, the general public got over 90 languages, and 150 million copies sold have a chance to get to know an unknown side to Astrid found their way to children and adults from Greenland Lindgren. In Norway she is regarded first and foremost to South Africa, from Japan to Ireland over 60 years. as a great author of children s books. In Sweden on The first book about Pippi came out in Sweden in the contrary, she is also a well-known director of a 1945, and as little as a year later the little yellow book publishing company, a voice on the radio, a highly from the Damm publishing house was in Norwegian respected debater, and an engaged activist for the bookshops. In Norway the radio has played a very causes dear to her heart: children peace animals. special role in the dissemination of Astrid Lindgren s Lindgren was an author for the whole world, while the books. On a randomly selected Saturday in 1953 the recipient countries, including Norway, have cherished statistics show that 94 % of all Norwegian children her works and made them their own, as so often happens with great literature that merits an audience. were listening to The Saturday Hour, and 47 % of all adults (over the age of 16) were also listening to it. 17

18 G-KRAFT et samarbeidsprosjekt Svein Bjørkås direktør ved Musikkinformasjonssenteret Marit Vestlie avdelingsdirektør, Nasjonalbibloteket Oslo Strykekvartett (OSK) arrangerer hvert år sin egen festival i november. I 2007 er Nasjonalbibliotekets bygg på Solli plass arena for begivenheten. Festival programmet er sentrert om Edvard Griegs musikk i anledning 100-årsmarkeringen av komponistens død. Festivalen G-KRAFT er et samarbeidsprosjekt mellom OSK, Musikkinformasjonssenteret (MIC), og Nasjonalbiblioteket. tekst: Ingjerd Skrede Samarbeidet mellom MIC og Nasjonalbiblioteket kom i gang da direktøren i MIC, Svein Bjørkås, kontaktet Nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein sist sommer, og spurte om det var mulig å holde konserter i Nasjonalbiblioteket. Det er det naturligvis. MIC holder til i Nasjonalbibliotekets 1. etasje, og det var nok slike synergieffekter Kulturdepartementet ønsket å oppnå med samlokaliseringen. Vi har jo alltid samarbeidet med bibliotekets musikkavdeling, sier Svein Bjørkås. Det var dermed ganske naturlig for oss å be om et nytt samarbeid med Nasjonalbiblioteket. Og selv om ikke alle i MIC var begeistret for å flytte fra Musikkens hus i Tollbugata, føler vi nå at vi er kommet til en perle. Her finnes et flott musikkbibliotek, gode konferansesaler og ressurser vi tidligere bare kunne drømme om å ha befatning med. 18

19 Oslo Strykekvartett Konsertene skulle i utgangspunktet holdes i kantinen, men da denne var opptatt, fant vi noen litt spesielle løsninger, forteller avdelingdirektør Marit Vestlie i Nasjonalbiblioteket. Én konsert holdes i lesesalen, og to andre arrangement foregår i den øvre trappehallen. Logistikken er utfordrende. Krav om stillhet i lesesalen og konserter er egentlig ikke forenelig, men alle arrangementene holdes på kvelden, så det bør gå bra. Dessuten er det en bekreftelse på at Nasjonalbiblioteket kan utnytte arealene på nye måter. Resultatet er interessant når det gjelder senere utstillinger og arrangement. Vi som bor i samme hus, har god nytte av hverandre, og dessuten er vi blitt bedre kjent. Det er jo positivt, avslutter Vestlie. G-FORCE, a collaborative project Every year the Oslo String Quartet (OSQ) arranges its own festival in November. In 2007 the National Library s building at Solli plass will host the event. The festival, G-FORCE, is a collaborative project involving the OSQ, the Music Information Centre (MIC) and the National Library. The collaboration between MIC and the National Library was initiated when the director of MIC, Svein Bjørkås, contacted the National Librarian, Vigdis Moe Skarstein, last summer and asked if it would be possible to hold concerts in the National Library. The MIC is located on the ground floor of the National Library, and it was undoubtedly such synergy effects that the Ministry of Cultural Affairs wished to achieve by locating them in the same place. In a departure from usual practice the concerts were to be held in the canteen, but as this was occupied one concert was held in the reading room, and two other events will take place in the upper stairway hall. This result will be interesting in relation to subsequent exhibitions and events. We who live in the same building derive much benefit from one another; moreover we have got to know one another better, and that of course is positive, says Head of Department at the National Library, Marit Vestlie. 19

20 Litt om Abels korte liv Arild Stubhaug forfattar Det blei fortalt at då Niels Henrik blei fødd 5.august 1802, kom han til verda tre månader for tidleg, og var så svak at han måtte vaskast med raudvin og leggast i tjukke lag av bomull for at den vesle livsgnisten ikkje skulle blåsast ut. Han var andre barnet til det unge presteparet Søren Georg Abel og Anne Marie Simonsen. Ho var dotter til den rikaste mannen i Risør by og oppvaksen i luksus og overflod, sette pris på galante ball og var altfor glad i å drikke, også etter at all rikdommen forsvann i dei økonomiske nedgangstidene etter napoleonskrigane. Fader Abel var på alle måtar ein framståande mann. Hans tid som student i Danmark hadde falle saman med ein epoke då opplysningstidas ideal og revolusjonsideane frå Frankrike gjorde seg gjeldande overalt. I alt sitt virke skulle fader Abel hylle det forstandige og nyttige og forkynne ei klippefast tru på at mennesket via fornuftens veg kunne løyse alle livets gåter. På prestegarden i Gjerstad voks Niels Henrik opp saman med fem søsken. Då det store fridomsåret 1814 kom, var fader Abel godt orientert i dei politiske forholda. Han prisa det sjølvstendige Norge, og blei to gonger valt til stortingsmann ved begge høve markerte han seg sterkt, mest i negativ retning. Fader Abels offentlege og private liv enda i mismot og stort elende. Alle på Gjerstad visste at presteparet drakk, og at dei helst drakk kvar for seg. Då fader Abel gjekk bort våren 1820, 48 år gammal, var Niels Henrik elev ved katedralskolen i Christiania. Han hadde akkurat blitt djupt engasjert i matematiske problemstillingar, og den unge læraren hans, Bernt Michael Holmboe, rettleidde han vidare inn i den matematiske litteraturen. Alt som nybakt student, i 1821, hadde Abel større matematiske kunnskapar enn nokon annan her til lands, og han var begynt på det som skulle bli hans første matematiske bragd: arbeidet med femtegradslikninga eit problem matematikarar hadde strevd med i over 250 år. Unge Abel stod utan midlar og utan utsikt til noka stilling. Han fekk friplass på studentheimen «Regentsen» og blei økonomisk støtta av nokre professorar. Abel ville utanlands for å lære meir matematikk, men mangel på offentleg støtte og forståing for hans geni tvinga han til å bli verande ved Universitetet i Christiania i fire år. Abel publiserte eit par artiklar og av eigne midlar fekk han trykt arbeidet sitt om femtegradslikninga: seks små sider så samanpressa at det så å seie var uforståeleg, og det blei ikkje det «adgangsteiknet» til det lærde Europa som han hadde håpa på. Først hausten 1825 fekk han pengar til å reise utanlands, og planen og vilkåret for stipendet var å dra til Paris, matematikkens metropol den gongen, og til Carl Fridrich Gauss i Göttingen. Men då Abel kom til København, la han om reiseruta: Han drog til Berlin i staden. Og dette at han drog til Berlin, var det store lykketreffet i hans korte liv. I Berlin møtte han nemleg ein matematikkinteressert ingeniør, August Leopold Crelle, som i møtet med Abel fekk mot til å gå i gang med det som lenge hadde vore eit av hans mål: Nemleg i Berlin å gi ut eit matematisk tidsskrift som kunne ta opp konkurransen med dei veletablerte i Paris. Alt tidleg i 1826 kom første nummer av Journal für die reine und angewandte Mathematik. Her skulle Abel publisere det meste av det han rakk å skrive, og takka vere Abels arbeid fekk Crelle s Journal straks ry som eit av Europas leiande. Abel blei verande fire månader i Berlin. Han møtte unge matematikarar og han budde saman med tre norske studentar, som først og fremst studerte bergvitskap og ville vidare i sine mest interessante studieområde sør i Tyskland, i Austerrike, Sveits og Italia. Og Abel, som dårleg likte å vere åleine, følgde med sørover: til Dresden, Praha, Wien, Trieste, Venezia, Verona, Bolzano, Innsbruck, Luzern. Heile tida hadde han dårleg samvit for ikkje straks å ha reist til Paris, og han 20