argumentasjon vunnet frem på område etter område som gjelder utviklingen av helsetjenesten.

Transkript

1 Kjære alle sammen Velkommen til landsstyremøte! Det er godt å se dere her, og det er fint å være i tilbake i Alta. Forrige besøk var like etter påske. Da var Cecilie Risøe og jeg med på årsmøte i Finnmark legeforening i Kautokeino, og etter det ble vi tatt med på overnattingstur og isfiske inne på vidda. Det var ganske enkelt fantastisk. Cecilie fikk også en fisk. Hun kan vise frem bilde hvis dere spør. Vi tok det som et tegn på at fantastiske ting kan skje når Legeforeningen samles i Finnmark. Den samme gjengen, Finnmark legeforening, har nå jobbet mye og lenge for at vi alle skal få tre virkelig gode dager sammen her. Det forrige landsstyremøtet i Alta var i 1991 og har siden blitt beskrevet som et legendarisk møte. Jeg synes vi skal ta mål av oss til å gjøre også dette til et av de aller beste landsstyremøtene i Legeforeningen noensinne. Jeg vil særlig ønske velkommen til de av dere som ikke har vært med på dette før. Dere har fått noen tjukke konvolutter i posten, og dere har helt sikket noen tanker om hva dere nå skal være med på. Jeg husker at jeg etter mitt første landsstyremøte tenkte: «I all verden! Men på positiv måte. Jeg håper av hele mitt hjerte at dere senere vil tenke på disse dagene som inspirerende, givende og også litt morsomme. Legeforeningens landsstyremøte 2013 skal handle om hvor vi vil med helsetjenesten i Norge. Hvordan bør helsetjenesten utvikles? Det er vi de beste til å mene noe om. Legeforeningen har over medlemmer. Våre arbeidsplasser som er i forskning, på fastlegekontorer, i sykehjem, kommuner, praksiser for avtalespesialister og i sykehus har som hovedformål å hjelpe og støtte pasienter, mennesker som er syke, sånn at de kan være så trygge som mulig i sårbare faser i livet. Fra foreningen ble grunnlagt og frem til nå, har Legeforeningen gjennom solid, troverdig og faglig godt begrunnet

2 argumentasjon vunnet frem på område etter område som gjelder utviklingen av helsetjenesten. Nylig fikk jeg spørsmålet «Hva er du mest fornøyd med når du ser tilbake på de to årene som har gått?» Det tenkte jeg at er interessant også for dere å vite. Jeg er mest fornøyd med fire ting, som kommer i tillegg til den store gleden jeg føler over å reise rundt og møte alle dere og mange flere av vårt fantastiske kollegium som jobber natt og dag for faget og for pasientene og hvor dere som er tillitsvalgte og delegater, i tillegg bruker krefter på å engasjere dere for å forbedre rammene rundt behandlingen. Tusen takk alle sammen, for at dere aldri gir dere. Det første jeg er mest fornøyd med er at vi klarte å lande fastlegeforskriften på en bra måte. Prosessen som fulgte av forslaget til forskrift er et skoleeksempel på hvordan vi oppnår mål. Fagmiljøet reiste seg i protest mot den trusselen mot kvalitet som forslaget innebar. Vi hadde gjennomgått og analysert forskriften nesten før den ble sendt ut fra departementet. Vi kunne vise konsekvensene og komme med konstruktive løsningsforslag. Drivkraften i jobbingen ble aldri lavere, den bare økte frem mot sommeren. Dette var kollegialitet, samarbeid, kompetent jobbing og tydelig, klar og god argumentasjon hele veien. Og selv om det beste selvsagt hadde vært om forslaget aldri kom, må jeg si at det var veldig morsomt å få lede det flotte arbeidet vi sammen gjorde der. Så mener jeg det har vært tilsvarende viktig å få opp i lyset et korrekt bilde av hvor mye penger Norge bruker på helsetjenesten. I mange år har politikere og toppledere igjen og igjen hamret inn, at vi pøser inn penger i det norske helsevesenet og at det er mye mer enn alle andre land unntatt to, og at gitt disse enorme summene får samfunnet for lite helse tilbake for hver krone. Ethvert forsøk på å nyansere dette bildet ble slått til jorden med utsagn som at det var udemokratisk eller at en skjøv pasientene foran seg, eller at en drev med skremselspropaganda. Det som er demokratisk er å diskutere fritt, å være ærlige om det som ennå ikke fungerer godt nok, og være åpne

3 om hvordan prioriteringene faktisk blir, gitt de økonomiske rammene som ligger til grunn. Helsedebatten bar etter hvert for mye preg av å forsvare vedtatte sannheter som kanskje ikke var fullt så presise likevel. Vårens diskusjon i mediene, som vi satte i gang, har endret på dette, fordi folk nå forstår at Norge har et moderat forbruk på helsetjenester sammenliknet med andre europeiske land. For noen få uker siden gjennomførte vi en landsomfattende Omnibusundersøkelse med et representativt uttrekk av befolkningen over 18 år. Ett av spørsmålene handlet om dette: og folk tror mer på oss, tror mer på Legeforeningen, enn på regjeringen i spørsmålet om hvordan det norske helseforbruket er. Legeforeningen er selvsagt for et ansvarlig forbruk og fornuftige samfunnsprioriteringer. Vårt hovedbudskap er at bevilgingene må passe til de oppgavene som er gitt gjennom lover, pasientrettigheter og oppdrag fra eier. Der er vi ikke nå. Jeg er også fornøyd med at vi tok inn ledelse som satsingsområde for to år siden blant de topp seks viktigste saker. Vi har klart å profilere oss som en organisasjon som tar ledelse svært alvorlig, som har en egen og god ledelsespolitikk og en forening som virkelig ønsker å få til en endring i den ledelsesideologien som preger den offentlige helsetjenesten og som gjør at mål ikke blir nådd. Vi sier at medisinskfaglig ledelse gir de beste resultatene. Flere leger bør bli ledere, Hovedsatsingen må være på førstelinjelederne og disse lederne trenger bedre arbeidsvilkår og mer støttepersonell. Så sier vi at stedlig ledelse er et ufravikelig prinsipp. I forrige uke kom det et rundskriv fra Helsedepartementet om lederansvaret i sykehus. Her presiseres det at at førstelinjelederen er den lederen som i praksis sikrer god pasientbehandling og at sykehusene må organiseres sånn at denne lederen sikres best mulige rammebetingelser. Jeg tar det som en seier for oss. Og for at det ikke skal være tvil om hvor viktig Legeforeningen mener dette med ledelse er, har vi utviklet et nytt kurs for ledere. Det settes igang til høsten - og det blir bra!

4 Den fjerde saken jeg er mest fornøyd med er den plassen vi har tatt i arbeidet med folkehelse. Leger og Legeforeningen skal ha en sentral plass i dette viktige arbeidet og det er hyggelig når Camilla Stoltenberg, direktør ved Folkehelseinstituttet, sier at Legeforeningens arbeid med dette de to siste årene har gjort en forskjell. Arbeid for bedre folkehelse er ett av punktene i Legeforeningens formålsparagraf - og det er ikke uten grunn. Det kommer av en erkjennelse fra lang tid tilbake og som bare har fortsatt år etter år, om at den generelle folkehelsen forteller oss mye om hvilket samfunn vi lever i. Når vi jobber for en bedre folkehelse jobber vi for enkeltpersoner, for grupper av mennesker og for å skape et bedre og mer likeverdig samfunn. Det er et arbeid som har stor verdi både på kort og lang sikt. Vi mener regjeringen burde vært mer offensive i stortingsmeldingen som kom i april, særlig når det gjelder vårt krav om én times fysisk aktivitet i skolen hver dag, og det andre kravet vårt om økt bruk av prispolitiske virkemidler, fordi dette er noe som vil gi gode effekter. Dette virker! Legeforeningens utgangspunkt i alt vi gjør er kvalitet først. Vi jobber hele tiden for å forbedre det som fungerer godt og for å forandre på det som må bli bedre. En viktig sak for meg er at alle leger må ha grunnleggende trygghet og forutsigbarhet i arbeidsforholdene sine. Faste stillinger for leger i spesialisering er ennå ikke på plass, og det er en situasjon vi som forening ikke lenger kan leve med. Så må faglighet og kvalitet være utgangspunktet i alt som gjøres både i diagnostisering, behandling og oppfølging og i planlegging og drift av organisasjonene og arbeidsplassene. Og sist, men ikke minst, er det helt nødvendig at utviklingen skjer fra grunnen av, der arbeidet blir gjort, av de som står midt oppi det, fordi det er de som vet hvordan ting fungerer og hva som må gjøres. Dette krever bedre og sterkere involvering av fagmiljøene.

5 Vi skal i løpet av disse dagene ha to store og viktige diskusjoner om utdanning. Etterutdanning for spesialister og fremtidens spesialitetsstruktur. Vi jobber med dette fordi vi vil sikre høyt faglig nivå på leger uansett hvor leger jobber og fordi vi mener Norge må være i takt med det som skjer internasjonalt. Leger skal kunne flytte på seg over landegrensene og pasienter kommer til å gjøre det. Det er også en klar interesse for oss at leger så raskt som mulig skal kunne faget sitt og være operative. Men kompetansen må være solid. Vi viker ikke på kvalitet for andre hensyn, det ville være å svikte pasientene. Helsedirektoratet har lagt frem en rapport med forslag til et nytt system. Samtidig har Legeforeningen gått dypt inn i spørsmålene, for å legge til rette for at Landsstyret, med hele den fagkompetanse som er samlet i dette rommet, skal kunne komme frem til hva vi som forening skal gå for. Det er et par ting med Helsedirektoratets rapport jeg må kommentere nå. Rapporten viser at direktoratet ønsker å innskrenke Legeforeningens rolle i arbeidet med spesialistutdanningen. Til det vil jeg si: Legeforeningen er for samarbeid og vårt mål er å bidra til å finne de beste løsningene. Det er vår hovedinteresse i dette. Legeforeningens spesialitetskomiteer gjør en uvurderlig innsats for kvalitetssikringen av spesialitetsutdanningen. Det som er særlig bra med komiteene er reisevirksomheten som skjer landet rundt, avdelinger blir besøkt og de besøkene har stor betydning for hvordan opplæring, veiledning, mester-svenn og kompetanseoverføring blir vektlagt og ivaretatt, og dette er en unik modell i Norge. Våre spesialitetskomiteer skal bestå og vi skal kjempe med nebb og klør for at de besøkende, med den helt kritiske kvalitetssikringen det innebærer, skal fortsette. Det andre jeg må si i forbindelse med rapporten, handler ikke om rapporten i seg eller om helsedirektoratet, men om Spekter. Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, som forhandler om arbeidsvilkår på vegne av sykehusene, og som har sykeshusenes eier, Helsedepartementet, som oppdragsgiver, har sendt et brev hvor de forlanger at prosessen med videreutvikling av

6 spesialistutdanningen stoppes. Spekter sier i klartekst at de mener at legefaglige behov ikke skal tillegges vekt på dette området fordi driftshensyn skal bestemme hvilken plass kompetanse og opplæring skal ha i sykehus. De har forlangt at prosessen stoppes og som en følge av det har de faktisk forsøkt å gi fagledere og andre ledere i sykehusene munnkurv - de vil ikke at de skal uttale seg i høringsrunden. Dette er dramatisk. Det er i beste fall en fullstendig mangel på forståelse av egen rolle. I verste fall, og hvis de skulle få støtte i dette av Departementet, er det nok et alvorlig symptom på at myndighetene mener at krav om kostnadskutt og budsjettbalanse er mye viktigere enn kravet om trygg, sikker og likeverdig behandling. Dette ville svekke troverdigheten til den offentlige helsetjenesten. Nå for tiden er den helt nødvendige tilliten til det offentlige helsevesenet litt anstrengt. Hovedgrunnen til det er en sykehuspolitikk som har vært for preget av stram styring og kontroll og som i for liten grad har gitt muligheter til å utvikle. Arbeidspresset er for høyt, tiltroen til toppledelsens vurderinger varierer og er noen steder fullstendig tynnslitt. Det er for mange historier om pasienter som får dårlig eller sen behandling på grunn av omorgansieringer og om systemer som ikke fungerer. Det gjennomsnittlige sengetallet har blitt så lavt at hele legeårsverk går med til å forsøke å sjonglere pasienter, senger, flyttinger og utskrivelser. Så sliter Ahus spesielt fordi de har alt for mange pasienter. Sykehuset er dimensjonert for lite, og antallet klager fra pasienten har økt kraftig på grunn av dette. For Ahus er det avgjørende med raske tiltak for å bedre situasjonen. Så hva er våre løsninger? Hva mener Legeforeningen er de viktigste tiltakene nå? Og kjære Landsstyre. Jeg skal snakke om noen viktige tiltak. Det er mange flere. Jeg kunne brukt hele denne dagen på dette. Så mange konstruktive løsningsforslag har vi

7 Men, det aller viktigste tiltaket er en investeringspakke for bygg og medisinsk teknisk utstyr. Tallene vi allerede kjenner, og de tallene vi skal få presentert her på møtet, viser at det er store økonomiske behov både på sykehusbygg og på oppgradering av utstyr. Stoltenberg sier at helsetjenesten ikke skal være butikk, helsetjenesten skal ikke kommersialiseres. Når han sier det, bruker han det i privatiseringsdebatten. Samtidig opplever tusenvis av leger og sykepleiere at sykehusene allerede drives som butikk på grunn av dagens finansieringsmodell. Pasienter er ikke salgsvarer og dermed når man ikke viktige mål med denne modellen. Jeg tror ikke det er mulig å spare opp nok penger på pasientbehandlingen til å dekke kostnadene til nye moderne sykehusbygg og til tidsriktig utstyr og teknologi. Og jeg tror ærlig talt ikke det er så mange andre som tror det heller. For å komme ut av en vanskelig situasjon hvor hovedfokuset er nedskjæringer, mener vi at den beste løsningen er en økonomisk pakke som sikrer helt nødvendige investeringer over en tiårsperiode, uten ytterligere press på en allerede sterkt presset sykehusdrift. Ja, det innebærer mer penger. Vi mener det er både ansvarlig og riktig når vi ser det i lys av den svake utviklingen og den sterke kostnadskontrollen som har preget regjeringens helsepolitikk de siste åtte årene. Så vil vi ha en gjennomgang av styringsmodellen og veksten i byråkratiet. Det største problemet med dagens styringsmodell er at den legger opp til ansvarsfraskrivelse, og vi har sett for mange eksempler på at det også skjer. I vanskelige og ubehagelige saker er det nesten umulig å få frem hvem som har det egentlige ansvaret. Riksrevisjonen har i sin gjennomgang av hovedstadsprosessen pekt på svært alvorlig svikt i beslutningslinjen. Hvilken konsekvens får det? Kampen om virkelighetsforståelsen har spisset seg til det siste året og vår tvil om alvorlige tilbakemeldinger fra leger og sykepleiere når opp til beslutningstagerne, har blitt enda større enn den var før. Strømlinjeforming, slanking, og færre

8 lederlag, er åpenbare og gode løsningsforslag for å rette på dette. Det er mulig å få til uten at modellen endres som sådan hvis vi mener det er best. Slankere RHF er og færre lederlag vil uansett være første viktige skritt for å rydde opp og skape en sårt tiltrengt klarhet om hvem som har ansvar. Jeg vil vite hva sykehusdirektørene mener. Jeg vil kjenne til deres vurderinger om hva som må gjøres og hvorfor. Nå er det for mange tause direktører i sykehus-norge. Når det gjelder byråkratiet er vårt inntrykk at det forsvinner for mye penger på veien ned til kjernevirksomheten. Vi er i gang med et arbeid hvor vi skal finne ut mer om hvordan veksten i byråkratiet faktisk har vært og hva som kan gjøres med det. Det er en bred enighet om at det rapporteres for mye, og det er bra at helseministeren har tatt tak i dette. Tiden leger bruker på pasientrettet arbeid fortsetter å synke, våre nyeste tall viser at den nå er under 43 prosent. For femten år siden var den 60 prosent. Det er en stor nedgang, og det viser en feil og ineffektiv bruk av legearbeidskraften. Den beste bruken av leger er å la leger gjøre mest mulig legearbeid Når det er stram styring av sykehusene, får hver enkelt prioritering større betydning. Jeg mener det har vært gjort to klare feilprioriteringer som påvirker helsetjenesten i stort. Støttefagene har blitt utsatt for de samme strenge innsparingskravene som alle andre og merkantilt personell er tilnærmet blitt borte. Når radiologi, og lab blir underdimensjonert, lider alle de andre, og det får ganske alvorlige konsekvenser for pasientene som venter. Merkantilt personell er ansatte som har viktige funksjoner og gjør godt arbeid for helsetjenesten, og de trengs for å få til logistikk, pasientinformasjon, og andre praktiske ting. Så støttefagene må oppgraderes og i større grad beskyttes, og merkantilt personell må tilbake. Alt annet vil være dårlig økonomisk planlegging.

9 Så må helsetjenesten benytte seg bedre av avtalespesialister. Avtalespesialistene er effektive og en viktig del av det desentraliserte helsetilbudet. De somatiske avtalespesialiestene utgjør 561 årsverk. Det er ikke veldig mange, men de står altså for 30 prosent av den polikliniske kapsiteten på landsbasis. Samhandlingsreformens grunn- ide er at flere oppgaver skal fordeles annerledes enn i dag og avtalespesialistene er gull når det gjelder tilgjengelighet og kontiunitet for pasienter som trenger disse tjenestene. Helse Midt-Norge har tatt konsekvensen av dette, og har lagt fine planer for flere hjemler og bedre bruk av avtalespesialistene. Da er det bare tre regioner igjen. For at samhandlingsreformen skal være i nærheten av å bli en suksess må vi ha flere fastleger. Den norske fastlegeordningen utmerker seg på verdensbasis. Vi har grunn til å være stolte av den, og det er mange land som misunner oss det vi har fått til. Utbygging og satsing på helsetilbudet i kommunene vil ha avgjørende effekt for hele helsetjenesten. Fastlegene følger pasienter gjennom hele livet, over 90 prosent av problemstillingene blir løst hos fastlegen. Samhandlingsreformens føringer om bedre forebygging, flere hjemmebesøk, bedre helsehjelp til eldre er avhenging av fastleger. Det er ingen andre som kan gjøre denne jobben. En nøkkel for å få få flere leger inn i fastlegeordningen er kommunalt etableringstilskudd ved oppstart av nulliste og inntekstsikring de første årene. Det må også bli obligatorisk å være spesialist eller være i gang med spesialisering for å overta en fastelegepraksis. Hvert år lager Legeforeningen en statusrapport som lanseres på Landsstyremøtet. I år har dere fått en uferdig rapport. Den skal bli ferdig, men denne gangen ville vi gjerne ha dere med på en annen måte. Vi vil «å ha dere litt mere med», for å omskrive et sitat fra tidligere helseminister Bjarne Håkon Hansen. Politikerne takket nei til å komme hit til helsedebatt. Vi tenkte; hvilke muligheter åpner seg da? Og vi tenkte videre at dette gir oss en god mulighet til å en viktig intern politisk diskusjon hvor vi kan drøfte Legeforeningens standpunkter om hvordan sykehus-norge skal se ut.

10 Nasjonal sykehusplan er ett av Legeforeningens satsingsområder. Med kravet om en slik plan sier vi at vi mener det er nødvendig med tydeligere politisk ledelse i beslutninger om nye sykehusbygg, og at dette må ligge på nasjonalt nivå fordi lokale politikere bruker for lang tid og tillater for mange konflikter og omkamper. Hva som er rett å gjøre er vanskelig. For oss som organisasjon må kvalitet, pasientsikkerhet og fagutvikling være de tungtveiende argumentene. Og så er spørsmålet: hva er det og hva betyr det i praksis? Sentralstyret har lagt vekt på at vi mener robuste fagmiljøer er en mal å tenke rundt og det er fler. Ved å gjøre det på denne måten i år prøver vi å lage et politisk verksted på dette møtet. Så skal den debatten ligge til grunn for ferdigstillingen av statusrapporten som da vil bli sendt på høring på nytt. Den røde tråden i våre løsningsforslag er at gode strukturer må være på plass for å sikre best mulig kvalitet i all diagnostiering og behandling. Velfungerende systemer støtter opp under fagutvikling, kvalitetsforbedring, og pasientsikkerhet. De legger til rette for effektivt arbeid og de gjør det mulig å lede organisasjonene på en god måte. Dette er det vi jobber for. Dette er det vi vil. Politikk og utvikling handler om påvirkning og innflytelse, det handler om å ta ansvar og å dytte på det som er for å gjøre det enda bedre. Legeforeningen er kjent for å være veldig gode på akkurat det. Det gjør at jeg kjenner mye stolthet og glede over være en del av dette kollegiet og for at jeg er så heldig at jeg får lede denne fantastiske foreningen. Nå ser jeg frem til tre fine dager med sol døgnet rundt her i Alta, og masse godt arbeid for at Norge skal få en enda bedre helsetjeneste.