LIKVIDITETSKRISEN I BANKENE HØSTEN

Transkript

1 LIKVIDITETSKRISEN I BANKENE HØSTEN 2008 av Nora Kirsten Sundvall Masteroppgave Masteroppgaven er levert for å fullføre graden Master i samfunnsøkonomi (Profesjonsstudium i samfunnsøkonomi) Universitetet i Bergen, Institutt for økonomi Juni 2012 i

2 FORORD Denne masteroppgaven markerer slutten på samfunnsøkonomistudiet ved Universitetet i Bergen. Det har vært fem innholdsrike år, fulle av gode minner. Arbeidet med masteroppgaven har vært spennende og lærerikt, og jeg sitter igjen med mye nyttig kunnskap. Jeg vil takke Bent Vale, Sigbjørn Atle Berg og Arild Lund i Norges Bank for inspirasjon til valg av oppgavetema. Innsikten jeg fikk da jeg jobbet med prosjektet med samme tema i Norges Bank, har hjulpet meg mye i arbeidet med masteroppgaven. Jeg vil også rette en takk til mine to veiledere Arild Aakvik og Steinar Vagstad for god hjelp med oppgaven. Jeg setter pris på at jeg har hatt muligheten til å stille store og små spørsmål underveis i arbeidet. Takk også til Kristin Hagen og Aina Wig Sundvall for korrekturlesing og nyttige kommentarer til oppgaven. Til slutt vil jeg rette en stor takk til mine flotte medstudenter ved Institutt for Økonomi, uten dere hadde ikke disse årene vært de samme. Datasettet som er benyttet i oppgaven er konstruert ved bruk av Norges Bank interne bankstatistikkdatabase, gjort tilgjengelig av Statistisk Sentralbyrå. Ingen av de overnevnte institusjonene er ansvarlig for de analyser eller tolkninger som er gjort her. Nora Kirsten Sundvall Nora Kirsten Sundvall, Bergen 1. Juni 2012 i

3 SAMMENDRAG Likviditetskrisen i bankene høsten 2008 av Nora Kirsten Sundvall Master i samfunnsøkonomi (profesjonsstudium i samfunnsøkonomi) Universitetet i Bergen, 2012 Veiledere: Arild Aakvik og Steinar Vagstad Denne oppgaven tar for seg likviditetskrisen i bankene høsten Etter konkursen i investeringsbanken Lehman Brothers 15. september 2008 ble omsetningen i internasjonale pengemarkeder sterkt redusert, og banker i de fleste land fikk problemer med finansieringen av sine porteføljer. Formålet med oppgaven er å identifisere faktorer som gjorde at noen banker fikk større problemer enn andre under likviditetskrisen høsten Dette gjøres ved å konstruere en indikator på et likviditetsproblem, og rangere bankene på bakgrunn av denne indikatoren. Jeg benytter meg av to mulige indikatorer. Den ene er en samleindikator konstruert med utgangspunkt i mange enkelttegn på problemer. I tillegg benytter jeg bankenes opptak av fastrentelån under likviditetskrisen som en indikator på bankenes likviditetsproblemer under krisen høsten Den empiriske analysen består av å forklare bankenes likviditetsproblemer, illustrert ved de to indikatorene. Statistikkprogrammet Stata 12 er benyttet i beregningene. Resultatene fra regresjonsanalysen viser at det er en sammenheng mellom bankenes finansieringsform i forkant av krisen, og bankenes likviditetsproblemer. Banker med en høyere finansiering fra utlandet fikk større problemer under krisen, mens en høyere andel innskudd fra publikum viste seg å gi mindre likviditetsproblemer. Det er i tillegg en signifikant sammenheng mellom bankenes egenkapitalandel og likviditetsproblemer, der banker med en høyere egenkapitalandel gjorde det bedre enn andre banker. Det er også en signifikant forskjell mellom store og små banker i utvalget. Store banker hadde i gjennomsnitt større likviditetsproblemer under likviditetskrisen, noe som blant annet skyldtes at det var en signifikant forskjell i fundingen i store og små banker i forkant av krisen. ii

4 INNHOLDSFORTEGNELSE Forord... i Sammendrag... ii Innholdsfortegnelse... iii Figurliste... v Tabelliste... v Innledning Den finansielle sektoren og oppbyggingen av en bank Bakgrunnen for krisen Finanskrisen Likviditetskrisen i Norge høsten Kriseløsning Bankkrisen i Norge på slutten av 80- og starten av 90- tallet Bankregulering Atferdsrisiko Bankproblemer under en likviditetskrise Sentralbankens rolle under en krise Smitte gjennom interbankmarkedet Likviditetsrisiko Resultater og konklusjoner Litteraturstudie Analyse av internasjonale banker Analyse av amerikanske banker Indikatorer på et likviditetsproblem Bankens balanse Fastrentelån i Norges Bank Innskudd Rente Kortsiktig finansiering Kjernekapitaldekning Totalindikator på likviditetsproblemer Fastrentelån som avhengig variabel Data Opprinnelig utvalg Bearbeidet utvalg Bakgrunnsvariabler Forventede fortegn iii

5 7.5. Deskriptiv statistikk Deskriptiv statistikk avhengig variabel Deskriptiv statistikk av de uavhengige variabel Sammenligning av banker med positiv og negativ totalscore Sammenligning av store og små banker Økonometrisk metode Minste kvadraters metode Estimering ved minste kvadraters metode Tobitmodellen Marginaleffekter OLS og forventningsskjeve estimatorer Utfordringer ved empirisk analyse Endogenitet Multikollinearitet Heteroskedastisitet Lite utvalg Empirisk analyse Estimering med minste kvadraters metode Estimering med Tobitmodellen Sensitivitetsanalyse Reduksjon i utvalgsstørrelsen Korrelasjonstester Vil banker med høy totalscore under krisen gjøre det bedre i oppgangstider? Problemer ved modellene Enkeltindikatorer på likviditetsproblemer som forklaringsvariabler Multikollinearitet i regresjonsanalysen Endogenitet i regresjonsanalysen Normalitet Heteroskedastisitet i regresjonsanalysen Valg av indikator for bankenes likviditetsproblemer Drøfting og tolkning av resultater Sammenligning med tilsvarende analyser Konklusjon Kildeliste Appendiks A Utlede P(yi = 0) Marginaleffekter iv

6 FIGURLISTE Figur 1: Økt andel i markedsfinansiering. Finansiering i prosent av forvaltningskapital for norskeide banker og OMF- foretak... 4 Figur 2: BNP- vekst i verdensøkonomien... 6 Figur 3: Rentedifferanse... 9 Figur 4: Volum av interbanklån i milliarder kroner Figur 5: Flytdiagram av likviditetsstress Figur 6: Fordelingene til buffrene på de tre stadiene Figur 7: Renteutvikling Figur 8: Totalscore Figur 9: Bankenes fastrentelån i november 2008, i prosent av forvaltningskapitalen Figur 10: Opptak av fastrentelån Figur 11: Forventningsskjevhet OLS Figur 12: Normalfordelingsplott for residualene TABELLISTE Tabell 1: Bankens balanse... 4 Tabell 2: Bankens balanse august og november Tabell 3: Enkeltindikatorene Tabell 4: Korrelasjonsmatrise enkeltindikatorer Tabell 5: Faktoranalyse egenverdi Tabell 6: Faktoranalyse korrelasjon Tabell 7: Oversikt over forklaringsvariabler Tabell 8: oppsummering av de avhengige variablene Tabell 9: Korrelasjon avhengige variabler Tabell 10: Oppsummering av forklaringsvariablene Tabell 11: Sammenligning av gjennomsnittsverdier for banker med positiv og negativ totalscore Tabell 12: Sammenligning av gjennomsnittsverdier for små og store banker Tabell 13: Sammenligning av gjennomsnittsverdier for de avhengige variablene for små og store banker Tabell 14: Regresjonsresultat med Totalscore som avhengig variabel Tabell 15: Regresjonsresultat ved bruk av Tobitmodellen og opptak av fastrentelån som avhengig variabel Tabell 16: Sammenligning av koeffisienter Tabell 17: Regresjon av utvalget av banker med positiv score Tabell 18: Korrelasjonstest Tabell 19: Korrelasjon mellom resultatet og de avhengige variablene Tabell 20: Korrelasjonsmatrise for forklaringsvariablene v

7 INNLEDNING Den internasjonale finanskrisen som startet i USA i 2007 fikk konsekvenser for finanssektoren i store deler av verden, og hadde også betydelige realøkonomiske konsekvenser. Som følge av konkursen i investeringsbanken Lehman Brothers 15. september 2008 ble omsetningen i internasjonale pengemarkeder sterkt redusert. Banker i de fleste land fikk problemer med finansieringen av sine porteføljer. Likviditetsproblemene i utlandet forplantet seg etter hvert til Norge, og det var mangel på markedsfinansiering. Likviditetskrisen i den norske banksektoren gjorde at myndighetene måtte gjennomføre ekstraordinære tiltak for å forhindre full stopp i bankvirksomhet høsten I kjølevannet av finanskrisen har mange tatt til ordet for en strengere regulering av finanssektoren for å hindre at lignende kriser oppstår i fremtiden. Det nærmer seg fire år siden problemene var størst i Norge, og det er fremdeles diskusjon rundt hvilke faktorer som gjorde at norske banker fikk problemer. Uro i finansmarkedene kan ha store konsekvenser for et lands økonomi, og det er derfor interessant å se om det finnes måter myndighetene kan redusere sannsynligheten for å oppleve lignende kriser i fremtiden. I denne oppgaven skal jeg forsøke å se på hvilke banker som opplevde størst problemer under likviditetskrisen, og se om det er mulig å identifisere de viktigste årsakene til dette. Oppgaven tar utgangspunkt i notatet Likviditetskrisen høsten 2008 utgitt i Norges Bank, skrevet av undertegnede. Oppgaven er imidlertid mer omfattende enn notatet, og jeg tar her for meg andre avhengige og forklarende variabler for likviditetsproblemer. I oppgaven definerer jeg likviditetskrisen som perioden der likviditetsproblemene var størst, fra 15. september til 30. november 2008, og ser på om bankenes adferd i forkant av krisen påvirket deres likviditetssituasjon i denne perioden. Problemstillingen i oppgaven er som følger: Hvordan kom bankenes likviditetsproblemer til syne høsten 2008, og finnes det kjennetegn ved bankene med størst problemer under krisen? For å svare på problemstillingen benytter jeg meg av litteratur om finans- og likviditetskrisen i Norge og utlandet. I den grad det er mulig, sammenlignes resultatene med resultater fra lignede studier gjort i utlandet. Problemstillingen i oppgaven er aktuell fordi det nå diskuteres og gjennomføres strengere regelverk som resultat av finanskrisen. Det er hensiktsmessig å se hvordan effekt en kan forvente at dette vil ha. En tilsvarende analyse har ikke vært gjort på norske bankdata, og resultatene kan dermed være interessante for tilsynsmyndighetene. Lignende analyser er imidlertid gjort i utlandet, og jeg ser spesielt på to empiriske analyser, en analyse av amerikanske banker og en 1

8 analyse av internasjonale banker. I artiklene jeg gjennomgår finner artikkelforfatterne at bankenes balanse i forkant av krisen i stor grad påvirket bankenes situasjon under krisen. Datasettet i oppgaven har jeg konstruert ved bruk av Statistisk Sentralbyrås bankstatistikkdatabase Offentlig Regnskapsrapportering for Banker Og Finansieringsforetak (ORBOF), i tillegg til bankstatistikk fra Norges Bank. Datamaterialet i oppgaven baserer seg på tall for enkeltbanker, og er dermed fortrolig informasjon. Oppgaven inneholder imidlertid ikke tall som kan knyttes til enkeltbanker. Resultatene fra den empiriske analysen viser en sammenheng mellom flere av forklaringsvariablene og bankenes likviditetssituasjon under krisen. Bankenes finansieringsstruktur i forkant av krisen hadde mye å si for hvordan bankene klarte seg under krisen. Banker med stabil finansiering, målt ved en høy andel innskudd fra publikum, hadde mindre likviditetsproblemer sammenlignet med andre banker. På den andre siden fikk banker med en høy grad av utenlandsfinansiering før krisen større problemer da krisen inntraff. Bankenes egenkapitalandel i forkant av krisen hadde en positiv innvirkning på bankenes likviditetssituasjon høsten Jo høyere egenkapitalandel, desto mindre problemer fikk bankene. Resultatene viser at en høyere utlånsvekst i forkant av krisen hadde en negativ effekt på bankenes situasjon under krisen, samtidig som rene selveide sparebanker gjorde det dårligere under krisen sammenlignet med banker med eksterne eiere. Det er også en signifikant forskjell mellom store og små banker i utvalget. Store banker hadde i gjennomsnitt større likviditetsproblemer under krisen, noe som blant annet skyldtes at det var en signifikant forskjell i fundingen i store og små banker. Oppgaven er bygget opp med et innledende kapittel, som tar for seg den finansielle sektoren. Kapittel to omfatter finanskrisen og likviditetskrisen i 2007/2008, og i kapittel tre ser jeg på kriseløsning. Kapittel fire gjennomgår bankproblemer under en krise. I kapittel fem går jeg gjennom et litteraturstudie, mens kapittel seks identifiserer indikatorer på at en bank hadde likviditetsproblemer. I kapittel syv gjennomgår jeg datamaterialet i oppgaven. Den økonometriske teorien blir redegjort for i kapittel åtte, mens det niende kapittelet inneholder den empiriske analysen. I det siste kapittel finner vi konklusjonen i oppgaven. 2

9 1. DEN FINANSIELLE SEKTOREN OG OPPBYGGINGEN AV EN BANK Den finansielle sektoren sikrer omfordeling av kapital, og opprettholder betalings og oppgjørsfunksjoner (Finanstilsynet, 2010). Det finansielle systemet kan også sikre en overføring av økonomiske ressurser over tid, bransjer og regioner. Under definisjonen av finansinstitusjoner har vi forretnings- og sparebanker, Norges Bank, statlige låneinstitutter, kredittforetak, finansieringsselskaper og livs- og skadeforsikringsselskaper. I denne oppgaven fokuserer jeg på banker, som omfatter både forretnings- og sparebanker. Banker har en sterk posisjon i det norske finansielle systemet og sto ved utgangen av 2011 for over 55 prosent av publikums samlede lån (SSB, 2012). Bankene har innskuddsmonopol ved at de i følge bankloven har anledning til å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere (Forretningsbankloven, 1961). Bankene driver kapitalforvaltning ved at de mottar innskudd fra de med ledig kapital, og plasserer midlene som utlån til de som har behov for likviditet (SSB, 2000). I tillegg omfatter virksomheten betalingsformidling og valutaomsetning. Norske bankers hovedoppgave er i følge Hoff (2011) å omdanne kortsiktig sparing fra publikum til langsiktige investeringer. Den norske banksektoren bestod ved utgangen av 2008 av 147 banker, der 10 av disse var utenlandske datterselskap og 3 var filialer av utenlandske banker. Norske forretningsbanker er organisert som aksjeselskap, mens sparebankene er selveide institusjoner. Norske sparebanker har tradisjonelt vært organisert som selveide stiftelser, der egenkapitalen har bestått av tidligere års overskudd (Sparebankforeningen, 2009). I 1987 ble imidlertid Sparebankloven endret slik at sparebankene kan hente egenkapital i markedet ved å utstede egenkapitalbevis (tidligere grunnfondsbevis). Denne egenkapitalen regnes som kjernekapital i sammenheng med kapitalregelverket for banker. 1 I 2002 fikk også sparebankene mulighet til å omdanne seg til aksjesparebank. For å kunne kalle seg sparebanker må imidlertid 10 prosent av aksjene være selveide (Sparebankforeningen, 2009). Senere i oppgaven skiller vi mellom banker med eksterne eiere og rene selveide sparebanker. Med eksterne eiere mener vi banker med aksjonærer eller eiere av egenkapitalbevis. Bankenes finansieringskilder kommer til syne gjennom bankens balanse. Balansen gir en oversikt over den bokførte verdien av egenkapital og gjeld, og eiendelene til banken på et gitt tidspunkt. Balansen til en bank skiller seg fra balansen i en næringsbedrift, ved at den er dominert av utlån og finansielle investeringer på eiendelssiden, og som regel innskudd på gjeldssiden. Balansen til banken 1 Kjernekapitalen er delen av den ansvarlige kapitalen, og består av innbetalt aksjekapital, ulike fond, akkumulert overskudd, og annen egenkapital som er godkjent av Finanstilsynet (Finansdepartementet, 2011). 3

10 viser kilder til kapital (passiva) og bruken av kapital (aktiva) (Kristoffersen, 2010). For å hente inn kapital låner banken penger eller utsteder forpliktelser. Under illustrerer vi en forenklet balanse. Tabell 1: Bankens balanse Eiendeler (aktiva) Brutto utlån Kontanter og innskudd Verdipapirer Nedskrivinger på utlån Overtatte eiendeler Andre fordringer Anleggsmidler Sum eiendeler Kilde: Norges Bank Gjeld og egenkapital (passiva) Innskudd fra kunder Innskudd fra norske kredittinstitusjoner Innskudd fra utenlandske kredittinstitusjoner Innskudd/innlån fra Norges Bank Øvrig gjeld (sertifikater, andre lån o.l.) Ansvarlig lånekapital Egenkapital Periodens resultat Sum gjeld og egenkapital Vi kan dele bankenes finansiering inn i kundeinnskudd, markedsfinansiering og egenkapital. Innskudd som dekkes av innskuddsgarantiordningen utgjør om lag 56 prosent av totale innskudd for norske banker (Hoff, 2011). Delen av innskuddene som dekkes av innskuddsgarantiordningen vil typisk være stabil under kriser, mens innskuddene som ikke er dekket kan være mer flyktige (Hoff, 2011). De siste årene har markedsfinansieringen vært økende, mens kundeinnskuddenes andel av total finansiering har vært fallende, noe figuren under illustrerer. Figur 1: Økt andel i markedsfinansiering. Finansiering i prosent av forvaltningskapital for norskeide banker og OMF- foretak Egenkapital Kundeinnskudd MarkedsEinansiering og annen gjeld Kilde: Hoff, Markedsfinansiering inneholder innskudd fra finansinstitusjoner og verdipapirgjeld, og kan ha ulik løpetid, alt fra en dag til flere år. Den korteste markedsfinansieringen er typisk sertifikatlån fra 4

11 pengemarkedet (Hoff, 2011). Langsiktig finansiering henter bankene i obligasjonsmarkedet, og disse har typisk en løpetid mellom 3 og 10 år. En økning i markedsfinansieringen gjør bankene mer eksponert mot uroligheter i dette markedet. Under finanskrisen høsten 2008 førte usikkerheten i finansmarkedene til at mange banker gikk til Norges Bank for å skaffe tilstrekkelig likviditet. Om banken baserer en stor andel av sin finansiering på et segment av markedet, kan dette bidra til å forsterke likviditetsproblemer. Likviditet kan defineres som bankens mulighet til å betale løpende forpliktelser. Dersom det er mer penger som flyter ut av banken enn som kommer inn, reduseres likviditeten. Under krisen høsten 2008 fikk bankene problemer med å finansiere sin virksomhet, og passivasiden av balansen tørket inn. Bankene ble mindre likvide blant annet fordi det ble vanskeligere å ta opp lån gjennom de vanlige kanalene. Et begrep som ofte benyttes om likviditet er fundinglikviditet. Fundinglikviditet uttrykker hvor stabil fundingen er. En måte å måle fundinglikviditeten på er å se på avviket mellom bankens (lange) aktiva og (korte) passiva. Dette kalles likviditetsrater, og kan illustrere hvor stor andel av et utlån som er finansiert ved stabil finansiering som for eksempel innskudd (Hoff, 2011). Finanskrisen høsten 2008 illustrerte at alle banker kan rammes av likviditetsproblemer, uavhengig av soliditet (Hoff, 2011). 2 2 Soliditet er uttrykk for en bedrifts evne til å tåle tap. En bedrift med høy egenkapitalprosent, har god soliditet. 5

12 2. BAKGRUNNEN FOR KRISEN I dette avsnittet tar jeg for meg den internasjonale finanskrisen som oppsto i USA i 2007, som la grunnlaget for likviditetskrisen i Norge høsten Videre går jeg nærmere inn på hvilke problemer som oppsto i Norge som følge av dette Finanskrisen Da finanskrisen brøt ut i 2008 opplevde verdensøkonomien en kraftig nedgang av en størrelse verden ikke hadde sett maken til siden den store depresjonen på tallet. Den internasjonale finansuroen startet allerede sommeren 2007 da store finansinstitusjoner og andre markedsaktører hadde problemer med å verdsette verdipapirer med sikkerhet i underliggende låneporteføljer. I årene før finanskrisen var verdensøkonomien i sterk vekst, noe figuren under illustrerer. Figur 2: BNP- vekst i verdensøkonomien Prosentvis vekst i BNP Kilde: Verdensbanken Noe av bakgrunnen for finanskrisen var en lav pengemarkedsrente i USA på starten av tallet, i tillegg til at høykonjunkturen verden var inne i ga vekst i boligpriser. Billig kreditt førte til en sterk utlånsvekst, og det ble enklere å ta opp lån. I følge Finanstilsynet (2010) var den underliggende årsaken til krisen som oppsto i USA en kombinasjon av en svært høy kredittvekst og utviklingen av en boligboble. Amerikanske banker utstedte i denne perioden en mengde subprime- lån, som skiller seg fra prime- lån, som gis til de mest betalingsdyktige kundene. Subprime- lån er mer risikofylte lån, ved at det er en større sannsynlighet for mislighold. Risikofylte subprime- lån ble utstedt med en tanke om at boligprisene bare kunne stige i all fremtid, noe som viste seg å ikke stemme. Når boligprisene steg videre ga dette ytterligere grunnlag til gjeldsopptak, noe som resulterte i en høy gjeldsgrad for 6

13 mindre betalingsdyktige kunder. For å finansiere lånene og for å spre risikoen, valgte bankene å pakke inn lånene i obligasjoner, kalt CDO (Collateralized Debt Obligations). 3 Bankene solgte verdipapirene videre til finansinstitusjoner som ikke var underlagt samme tilsyn som tradisjonelle banker (Finanstilsynet, 2010). Ved å pakke inn lånene og selge dem videre, gjorde bankene seg mindre eksponert for risikoen, mens obligasjonene ble mindre transparente for kjøperen. Kompleksiteten i verdipapirene gjorde verdivurdering vanskelig, samtidig som en eventuell fordeling av tap ble usikker. Mye av risikoen ble likevel værende igjen i finanssektoren, blant annet fordi finansinstitusjonene selv beholdt en del av obligasjonene og fordi de garanterte for obligasjonene (Finanstilsynet, 2010). Kombinasjonen av billig kredit, liberale utlånsregler og en for lav risikopremie forbundet med verdipapirene, var sentrale faktorer for boligboblen som oppsto. 4 Dette la fundamentet for krisen vi senere så. Etter hvert som inflasjonen tiltok steg rentene i USA, og bankkunder slet med å betale renter og avdrag på sine lån. Så lenge boligprisene fortsatt var stigende var ikke dette problematisk, ettersom reglene i USA innebærer full pant i bolig, der banken overtar boligen om lånet ikke lenger kan betjenes. Problemene startet for alvor da et økende antall subprime- låntakere ikke var i stand til å betale sine lån. Dette resulterte i walkouts, der individene enkelt og greit leverte fra seg boligen for å komme unna lånet. Det amerikanske boligmarkedet opplevde et økende tilbud av boliger, men lav etterspørsel etter både nye og gamle boliger. Et økende tilbud av boliger, kombinert med en svekket økonomisk situasjon for husholdningene, førte til et fall i boligprisene. Dette innebar at finansinstitusjonene satt igjen med boliger som var verdt mindre enn de opprinnelige lånene. Resultatet var store tap og nedskrivinger som forplantet seg videre i økonomien til investorene som hadde kjøpt de innpakkede boliglånene. Kollapsen i boligmarkedet førte til et sammenbrudd i den finansielle sektoren i USA og store deler av verden, ettersom også internasjonale investorer hadde investert i verdipapirene. Det svake boligmarkedet gjorde blant annet at også den amerikanske byggeindustrien fikk store problemer. I tillegg førte de lave boligprisene til en formueseffekt der konsum og investeringslysten ble redusert. Dette, samt problemene med å betale avdrag på lån, var med på å gjøre at krisen i finansmarkedet forplantet seg videre i realøkonomien. 3 CDO er et gjeldsinstrument med sikkerhet i en underliggende portefølje av en eller flere typer verdipapirer, lån eller andre aktiva (Norges Bank, 2006). 4 Risikopremien til et usikkert aktiva er den ekstra avkastningen nødvendig for å gjøre et individ indifferent mellom et sikkert aktiva og det usikre aktivaet. 7

14 Usikkerheten som fulgte ga en kollaps i interbankmarkedet, der høye renter og uvillighet til å låne til hverandre gjorde det vanskelig for banker å skaffe tilstrekkelig likviditet. 5 Tillitskrisen bankene i mellom førte til at det oppsto en likviditetskrise. Mange trodde det verste av krisen var over våren 2008, men ble motbevist da den store amerikanske investeringsbanken Bear Stearns ga beskjed om at den hadde store likviditetsproblemer, og ikke var i stand til å finansiere videre drift. Banken ble overtatt av JP Morgan Chase, med hjelp av den amerikanske staten. Usikkerheten om banksektorens soliditet fortsatte gjennom sommeren 2008, og ble et akutt problem da investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs 15. september Manglende likviditet i et segment av pengemarkedet hadde utviklet seg til en likviditetskrise for bankene. Høsten 2008 hadde usikkerheten i verdensøkonomien forplantet seg i Norge Likviditetskrisen i Norge høsten 2008 I Norge oppsto det ikke en finansiell krise på samme måte som i resten av verden, men banksektoren ble rammet av en likviditetskrise. Problemene i Norge var knyttet til likviditetsrisiko. 6 Et likviditetsproblem kan starte i en enkelt bank, for så å forplante seg til flere banker gjennom interbankmarkedet. Dette skjer fordi bankene er avhengige av markedsfinansiering for å drive vanlig bankvirksomhet. Økende utenlandsfinansiering og likviditetsrisiko forsterket likviditetsproblemene i Norge under den finansielle krisen (Finanstilsynet, 2010). Dette fordi de store problemene i finanssektoren startet i utlandet, og forplantet seg videre til Norge gjennom bankenes funding. En klassisk likviditetskrise oppstår typisk ved et bank run, det vil si når mange innskytere ønsker å trekke ut sine penger samtidig (Finansdepartementet, 2011). Ved et løp på banken frykter bankkundene at banken skal bli insolvent, og vi får dermed en selvoppfyllende profeti (Finanstilsynet, 2010). 7 Krisen vi så i Norge i 2008 var imidlertid ikke av denne typen. Årsaken til at vi ikke fikk et løp på bankene i Norge er at vi har en god innskuddsgarantiordning, som garanterer innskudd opp til 2 millioner kroner per innskyter per bank. Til sammenligning var reglene i Storbritannia slik at for innskudd over 2000 gjaldt innskuddsordningen kun for deler av beløpet, og skapte på den måten en egenandel ved konkurs i banken (Finansdepartementet, 2011). Dette var en av årsakene til at det ble et bank run på den britiske banken Northern Rock, som gikk overende under krisen. 5 Interbankmarkedet er nettverket der banker gjennomfører forhandlinger og transaksjoner. Et eksempel på en transaksjon kan være et lån fra en bank til en annen. 6 Likviditetsrisiko er risikoen for at en bank ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser og/eller finansiere økninger i eiendelene uten at det oppstår vesentlige ekstraomkostninger i form av prisfall på eiendeler som må realiseres, eller i form av ekstra dyr finansiering (Finanstilsynet, 2006). 7 At en bank blir insolvent innebærer at den ikke har nok eiendeler til å dekke sin egenkapital og gjeld. 8

15 Tilstanden i Norge i perioden fra 2003 til 2007 var preget av en høy vekst i økonomien, kombinert med lave renter. Norske husholdninger hadde ved inngangen til finanskrisen en historisk høy gjeldsandel, noe som gjorde dem sårbare for renteendringer og endringer i de økonomiske utsiktene (Finanstilsynet, 2010). Etter hvert som prisstigningen tiltok økte rentene, og lavere investeringer og mindre disponibel inntekt i husholdningene førte til en redusert aktivitet i økonomien. Økende uro i finansmarkedene internasjonalt forplantet seg også i Norge. Dette ga høyere rentepåslag for norske banker fra sommeren 2007 (Finansdepartementet, 2011). Likviditetssituasjonen i norske banker forverret seg fra mars 2008, og tilbudet av finansiering ble betydelig svekket. Spesielt dyrt og lite tilgjengelig var finansiering med løpetid over ett år, noe som gjorde det krevende for bankene å overholde interne rammer for langsiktig finansiering (Finansdepartementet, 2011). Under perioden strammet mange banker inn på utlån til husholdninger og foretak. Den alvorlige likviditetskrisen ble utløst av konkursen i Lehman Brothers i september Etter konkursen ble mangelen på markedsfinansiering så akutt at det ble vanskelig å fastsette den norske interbankrenten NIBOR. 8 Rentepåslagene i pengemarkedet i USA smittet over til det norske pengemarkedet og differansen mellom pengemarkedsrenten og styringsrenten mer enn doblet seg på få dager i september 2008, jf. figuren under (Regjeringen, 2011). Figur 3: Rentedifferanse Rente i prosent Kilde: Norges Bank rentestatistikk Foliorente 3 mnd NIBOR 8 NIBOR beregnes som en USD- rente pluss prisen på en valutabytteavtale fra USD til NOK, og den ble derfor direkte påvirket av forholdene i det amerikanske pengemarkedet (Berg et al., 2011). 9

16 Under krisen slet norske banker med å skaffe tilstrekkelig markedsfinansiering. Bankene ble lite villige til å låne hverandre penger i frykt for selv å havne i uføre. Det oppstod en ond sirkel der banker med behov for likviditet ikke fikk låne penger, og kom dermed i større vanskeligheter. Da finansuroen tiltok høsten 2008 svarte norske myndigheter med omfattende tiltak for å bedre likviditeten i norske banker, noe vi kommer tilbake til i kapittel 3. Likviditetstiltakene ga raskt utslag i rentedifferansene, og innen 16. oktober var differansen mer enn halvert. 10

17 3. KRISELØSNING Norge var blant landene som klarte seg best under finanskrisen. Den viktigste årsaken til det var at det i Norge oppsto en ren likviditetskrise, og ikke en solvenskrise. Solvenskriser er mye vanskeligere for myndighetene å håndtere enn rene likviditetskriser, ved at insolvente banker kan gå konkurs fordi de ikke er i stand til å møte løpende forpliktelser. En av grunnene til at det ikke oppsto en solvenskrise i norske banker kan være de omfattende kriseløsningstiltakene som ble iverksatt av norske myndigheter. Da finanskrisen forverret seg høsten 2008, svarte Finansdepartementet, Finanstilsynet og Norges Bank med tiltak for å bedre bankenes likviditetssituasjon. De ekstraordinære tiltakene ble blant annet iverksatt for å redusere spriket mellom pengemarkedsrenten og styringsrenten, og for å opprettholde bankenes utlånsvirksomhet (Finansdepartementet, 2011). For det første førte Norges Bank en ekspansiv pengepolitikk, der renten ble satt ned til et historisk lavt nivå. Innen sommeren 2009 var foliorenten på 1,25 prosent (Norges Bank, 2011). En av grunnene til at rentereduksjonen fungerte spesielt godt i Norge er at de fleste låntakere har en flytende rente og en høy gjeldsgrad. Dermed påvirker rentene i stor grad individenes disponible inntekt (Finanstilsynet, 2010). Høyere disponibel inntekt gir incentiv til økt forbruk, og økonomien stimuleres. I tillegg til rentevåpenet iverksatte Norges Bank tiltak rettet spesifikt mot banksektoren, og likviditetsproblemene denne sektoren opplevde. Et av disse var at sentralbanken ga ut ekstraordinære fastrentelån (F- lån), det vil si at sentralbanken også utstedte lån til banker som normalt ikke faller inn under denne ordningen. 9 Samtidig var løpetiden lenger enn vanlig (Finansdepartementet, 2011). Muligheten for å utstede slike lån gjør at sentralbanken kan hindre at en likviditetskrise sprer seg ytterligere (Norges Bank, 2011). Under krisen tilførte Norges Bank den norske banksektoren store mengder likviditet, både i kroner og dollar. I tillegg opprettet Norges Bank en kredittlinje i den amerikanske sentralbanken for å sikre dollarlikviditet i norske banker (Finansdepartementet, 2011). Finansdepartementet iverksatte samtidig en bytteordning der bankene kunne bytte til seg statspapirer mot obligasjoner med fortrinnsrett (Norges Bank, 2011). 10 Ordningen gjorde at bankene 9 F- lån er et lån (mot sikkerhet i verdipapirer) til fast rente og gitt løpetid. F- lånsrenten fastsettes normalt ved flerprisauksjon. Løpetiden på F- lån varierer og avhenger av likviditetssituasjonen (Norges Bank, 2001). 10 Obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) er en obligasjon som gir investorene sikkerhet i et definert utvalg av utstederens eiendeler. 11

18 fikk mulighet til å bytte mindre likvide eiendeler mot statspapirer som var enklere å omsette (Finansdepartementet, 2011). Bankene kunne velge om de ønsket å sitte på disse papirene og motta utbetalingen når avtalen forfalt, eller de kunne selge dem i markedet. I tillegg til dette ble flere tiltak iverksatt, som jeg ikke går nærmere inn på her Bankkrisen i Norge på slutten av 80- og starten av 90- tallet Norge, Sverige og Finland opplevde en bankkrise i perioden på slutten av 80- tallet og starten av 90- tallet. Bankkrisen i Norge kom etter en deregulering av finanssektoren på starten av 80- tallet (Vale, 2004). Som et resultat av dette oppsto det en sterk utlånsvekst, som ble fulgt av problemer med å innfri lån for husholdninger og foretak når rentene steg og boligprisene falt (SSB, 1999). Mellom 1988 og 1990 gikk 13 norske banker konkurs, hovedsakelig sparebanker (Vale, 2004). Bankene var imidlertid små slik at konkursene ikke ga noen systemkrise, og for de fleste av bankene ble problemene løst ved fusjoner. Samtidig stilte sparebankenes sikringsfond garantier for bankene, og enkelte banker ble satt under offentlig administrasjon (SSB, 1999). Tiltakene førte ikke til umiddelbar bedring, og det ble klart at det var en reell risiko for at store deler av bankvesenet ikke kunne utføre sine oppgaver. Bankenes sikringsfond var etter dette sterk svekket, og kunne ikke dekke bankenes kapitalbehov. Statens Banksikringsfond ble derfor opprettet høsten 1991, noe som skulle underbygge soliditeten i det norske banksystemet i krisesituasjoner. I Norge nådde krisen toppen i 1991 da aksjekapitalen til to store forretningsbanker ble skrevet ned til null (SSB, 1999). Både under og etter krisen ble det innført strengere regelverk for banksektoren. I 1990 ble det bestemt at Norge gradvis skulle innføre Baselregelverket av 1988, med full implementering fra I 1991 etablerte kredittilsynet nye forskrifter om føring av tap på utlån og garantier som ble gjeldene fra Som følge av krisen var det trolig høyere risikoaversjon i sektoren, noe som kan ha ført til en mer nøktern bankvirksomhet. Krisen på slutten av 80- og begynnelsen av 90- tallet kan være en av årsakene til at norske banker som helhet klarte seg bedre under likviditetskrisen høsten 2008, og at ingen gikk konkurs Bankregulering De første forslagene om et internasjonalt bankregelverk kom for flere tiår siden. På starten av tallet gikk den store tyske banken Herstatt Bank konkurs, blant annet som følge av risikofylte utlån (Norges Bank, 1999). Denne, og flere amerikanske banker som også slet, hadde store internasjonale 12

19 investeringer. Banker i ulike land hadde blitt avhengige av hverandre, slik at en krise i banksektoren i ett land kunne gi spillovereffekter til banker og individer i andre land. Dette gjorde at en konkurs ville påvirke økonomien også i andre land. Problemene store internasjonale banker sto overfor gjorde at tilsynsmyndighetene i flere land så at det var nødvendig med et samarbeid om bankregulering på tvers av landegrenser. Dette bidro til at Baselkomiteen ble opprettet i slutten av Baselkomiteen har ingen formell eller juridisk makt, men reglene som kommer ut av komiteens møter er veiledende. Baselkomiteens opprinnelige bekymring var bankenes økende globalisering og en fallende kapitalbeholdning. Siden 1975 har Baselkomiteen publisert en rekke dokumenter. I 1988 introduserte Baselkomiteen et kapitalmålsystem, kalt the Basel Capital Accord. Systemet innebar et mål for kredittrisiko og et minimums kapitalkrav på 8 prosent innen 1992 (Bank for International Settlements, 2011). Siden 1988 har Basel- rammeverket blitt introdusert i omtrent alle land med internasjonal bankvirksomhet. Det første settet med regler kalles ofte BaseI I. Utover tallet fikk BaseI I mye kritikk, og utviklingen av et nytt kapitalregelverk startet. Det endelige utkastet til Basel II sto ferdig i 2004, og ble i Norge implementert 1. januar 2007 (Finansdepartementet, 2011). Basel II innebærer tre pilarer: Pilar 1: Minimum kapitalkrav Pilar 2: Bankes egen prosess av vurdering av nødvendig kapital og risiko. Finanstilsynet har adgang til å innføre diskresjonære tiltak overfor enkeltbanker Pilar 3: Regelverk for offentliggjøring av informasjon En av utfordringene ved Basel II er at bankene har mulighet til å benytte egne modeller for risikostyring. Mange banker hadde derfor en lav kapitalandel, muliggjort av sofistikerte modeller for risikostyring (Finansdepartementet, 2011). I etterkant av finanskrisen har økonomer over hele verden etterlyst strengere kapitalregelverk for bankene. Den nye globale standarden, som har som mål å ta tak i både systemrisiko og risiko i spesifikke institusjoner, kalles Basel III. Det viktigste med Basel III er at det kreves mer kjernekapital enn under Basel II. Basel III skal forsøke å sikre at sjokk i den finansielle sektoren ikke sprer seg til makroøkonomien, og fokuserer på regler for enkeltbanker som kan hindre systemrisiko, ettersom historien har vist at problemer enkelt sprer seg fra en bank til en annen. Europakommisjonen la sommeren 2011 frem et forslag til regelverk som er basert på kapital- og likviditetsstandardene i Basel III. Regelverket kalles CRD IV (Capital Requirements Directive), og skal etter planen gjelde fra 1. januar 2013 (Norges Bank, 2010). 13

20 3.3. Atferdsrisiko En av utfordringene tilsynsmyndighetene står overfor når de innfører ekstraordinære tiltak under kriser, er at det oppstår forventninger om at samme type tiltak vil komme ved en eventuell ny krise. Dette kan føre til problemer med atferdsrisiko, også kalt moral hazard, ved at forventninger om inngripen gjør bankenes tap begrenset. Dette gir incentiv til å ta høyere risiko enn de ville gjort om de opplevde hele sitt risikobilde. Økt risikotagning øker faren for finansiell ustabilitet, og forsterker sannsynligheten for at en ny krise skal oppstå. Systemviktige institusjoner er avgjørende for en velfungerende finanssektor. 11 Dersom systemviktige banker får problemer, kan dette få store negative konsekvenser for økonomien fordi ringvirkningene blir store. Derfor vet spesielt eiere av denne typen banker at sannsynligheten er liten for at myndigheten vil la en slik bank gå konkurs. Et velfungerende regelverk og kriseløsningsregime må derfor sikre finansiell stabilitet samtidig som eiere må stå overfor reelle tap ved en eventuell krise. God og troverdig bankregulering er med andre ord avgjørende for å unngå finansiell ustabilitet som følge av atferdsrisiko. 11 Systemviktige banker er banker som enten er så store eller på annen måte er så viktige at ringvirkningene av en krise blir store (Guldbrandsen, 2010). 14

21 4. BANKPROBLEMER UNDER EN LIKVIDITETSKRISE Krisen høsten 2008 viste at likviditetsrisiko kan underbygge stabiliteten i det finansielle systemet. Tørke i markedslikviditet førte til stress i finanssektoren, og finansinstitusjonenes reaksjoner på markedsstresset forverret problemene ytterligere. Kriseperioden illustrerte tydelig den nære linken mellom bankenes fundinglikviditet og markedslikviditeten (van den End, 2012). I dette kapittelet vil jeg gjennomgå hvilke problemer som oppstår i banksektoren når den rammes av en likviditetskrise som den vi så i Norge høsten Jeg går også gjennom en teoretisk modell som illustrerer hvordan likviditetsproblemer i en bank kan spre seg til andre banker og føre til store likviditetsproblemer i hele banksektoren Sentralbankens rolle under en krise Den Europeiske Sentralbanken (ECB) (2008) mener det er viktig at sentralbanker tar hensyn til likviditetsrisiko i bankene, fordi likviditetssjokk kan gi smitteeffekter som kan forstyrre effektiviteten og stabiliteten i pengemarkedet. ECB (2008) identifiserer tre kanaler likviditetssjokket kan virke gjennom 1. En likviditetskrise i en bank kan gi økende usikkerhet i engros- og detaljvarehandelen. I alvorlige tilfeller kan en likviditetskrise føre til tørke i likviditeten i pengemarkedet og/eller et løp på bankene. I mindre alvorlige tilfeller kan det gi økte refinansieringskostnader for andre banker, og øke usikkerheten rundt fremtidig kontantstrøm og markedsbetingelser. 2. En økende andel interbankeksponering i bankenes funding kan gi smitte, ettersom likviditetsproblemer i en bank gir et direkte økende likviditetspress i andre banker. 3. Salg av eiendeler kan i visse tilfeller gi en kollaps i markedet, som igjen reduserer bankenes mulighet til å veie opp for likviditetsproblemer i en annen bank. Likviditetsproblemer i bankene kan ha smitteeffekter i betalingssystemet og hemme utjevningsfunksjonen. I tillegg kan illikvide banker bli presset til å selge eiendeler. En ond sirkel med fallende markedslikviditet og økende salg av eiendeler for å tiltrekke seg kapital kan utvikle seg til likviditets- og solvensproblemer for hele banksektoren. Det kan igjen påvirke effektiviteten og stabiliteten i pengemarkedet. De potensielle utfordringene ved store likviditetsproblemer i banksektoren mener ECB (2008) gir grunnlag for offentlig innblanding ved likviditetsregulering og rapportering, spesielt ved makrolikviditetssjokk. 15

22 Bankenes likviditetsproblemer kan også direkte påvirke sentralbankens hovedoppgaver. For det første vil problemer i pengemarkedet kunne hemme likviditetstilbudet til det finansielle systemet og realøkonomien. For det andre kan volatile pengemarkedsrenter og økende usikkerhet om likviditetsbeholdningen i banksektoren gjøre det vanskelig å beregne det strukturelle likviditetsunderskuddet. I slike tilfeller øker også usikkerheten rundt likviditetsbeholdningen i systemet (ECB, 2008). Sentralbankene kan spille en viktig rolle i kriseløsning i urolige tider. Det er imidlertid nødvendig med pålitelig informasjon om bankenes risikoanalyse og sjokkabsorberingsevne for å kunne vurdere effekten av krisen og foreta en effektiv respons. Sentralbankene må derfor ha oversikt over bankenes risikoanalyse. I tillegg er det viktig at sentralbankene gjennomfører stresstesting, noe jeg kommer tilbake til i avsnitt Smitte gjennom interbankmarkedet Contagion, eller smitte, er et uttrykk som brukes for å beskrive spillovereffektene fra sjokk i en bedrift til en annen. Sannsynligheten for at problemer smitter fra en bedrift til en annen antas å være større i banksektoren enn i andre sektorer fordi det gjerne er sterke forbindelser mellom banker (Kaufman, 1994). Smitte i banksektoren er i tillegg spesielt problematisk dersom en bank går konkurs, ettersom det ofte vil gi store ringvirkninger i økonomien. Interbankmarkedet kan være med på å bidra til å øke problemer som oppstår i banksektoren. På den ene siden spiller interbankmarkedet en viktig rolle i formidlingen av likviditet mellom banker. På den andre siden vil konkurs eller store likviditetsproblemer i en bank kunne forplante seg videre gjennom dette markedet (Iyer og Peydró, 2010). Frykten for smitte kan redusere interbanklån og svekke likviditetsforsyningen mellom banker, noe som igjen kan gi det vi kaller en credit crunch for bedrifter og husholdninger. 12 Iyer og Peydró (2010) tester smitte i den finansielle sektoren som følge av interbankforbindelser, ved bruk av et utvalg av 142 indiske banker. Forfatterne finner at høyere interbankeksponering mot banker som går konkurs fører til store uttrekk i innskudd. Videre finner de at effekten av smitten er større for banker med et svakt fundament. Med det menes banker med en lav kapitaldekning eller små banker. Analysen viser i tillegg at interbankforbindelser mellom overlevende banker sprer sjokket ytterligere. Resultatene fra den empiriske analysen tyder også på at det er reelle økonomiske effekter av smitte i banksektoren som følge av forbindelser mellom bankene i interbankmarkedet. 12 En credit crunch innebærer at det er vanskelig å skaffe tilstrekkelig kapital for bedrifter og husholdninger. 16

23 Det viktigste resultatet i analysen er at interbankforbindelser sprer problemene som oppstår ved at en bank går konkurs. Studien finner også at kostnaden for realøkonomien ved at banker går konkurs er store, og større enn tidligere studier anslår. Dette fordi tidligere studier ikke har tatt hensyn til den fulle effekten av at konkurs i en bank gir smitteeffekter til andre banker. Analysen viser dermed hvor store utfordringer sentralbankene har i forhold til likviditetsovervåkning. Under krisen i Norge høsten 2008 opplevde bankene smitte gjennom interbankmarkedet, og bankene satt på egen likviditet i frykt for selv å havne i problemer. Dette skapte ytterligere problemer. I Norge låner bankene til hverandre i et kronemarked for lån over natten (Berg et al., 2011). Figuren under viser hvordan volumene av interbanklån over natten ble kraftig redusert under krisen. Dette er et direkte tegn på at likviditeten i markedet ble dårligere. Figur 4: Volum av interbanklån i milliarder kroner Kilde: Akram & Christophersen, Likviditetsrisiko Finanskrisen illustrerte hvor viktig det er å vite hvor sårbart det økonomiske systemet er overfor ulike typer økonomiske forstyrrelser. I mange sentralbanker benyttes derfor stresstesting som et virkemiddel for å teste sårbarheten. Stresstestingen i Norges Bank beregner effekten på resultatet og soliditeten til en eller flere finansinstitusjoner av kraftige men ikke usannsynlige økonomiske sjokk (Havro et al., 2010). Pålegg om stresstester har blitt bygget inn i kapitaldekningsregelverket ved innføringen av Basel II. 13 På grunn av stor variasjon i volumene av interbanklån fra dag til dag har jeg laget et glidende gjennomsnitt på 20 perioder for å bedre illustrere nedgangen i volumene. 17

24 Stresstestingen inkorporerer imidlertid ofte ikke likviditetsrisikoscenarioer (van den End, 2008). Van den End (2008) gjennomgår en modell for å stressteste banker for likviditetsrisiko, som jeg nå vil presentere. Modellen illustrerer problemene knyttet til likviditetsrisiko, og hvordan likviditetsproblemer kan spre seg fra en bank til en annen. Modellen tar i så måte opp problemene i den norske banksektoren under krisen høsten 2008, og viser hvordan hendelser i noen få banker kan gi store ringvirkninger på grunn av forbindelser i interbankmarkedet. I overordnet form kan likviditetsstresstesten presenteres ved bruk av figur 5. Her er bankenes likviditetsposisjoner modellert som tre stadier. Vi antar at bankene har en opprinnelig likviditetsbuffer. Så oppstår det et gitt scenario. Et eksempel på et problemscenario i en bank kan være at store deler av innskuddene trekkes ut samtidig. Vi ser så på virkningene på likviditetsbufferen etter at scenarioet har funnet sted. Likviditetsbuffer(2) er resultatet av tiltak for å dempe disse effektene, mens Likviditetsbuffer(3) oppstår etter andre- runde- effektene. På hvert stadium genererer modellen fordelinger av likviditetsbufferen for hver bank, inkludert haleutfall og sannsynligheter for likviditetsunderskudd. Figur 5: Flytdiagram av likviditetsstress Scenario Første runde effekter Likviditetsbuffer (1) Terskelverd i? Likviditetsbuffer (2) Dempe første runde effekter Bankens reaksjon Tap av renommé Kollektiv opptreden? Likviditetsbuffer (3) Andre runde effekter I modellen er scenariohorisonten satt til en måned, men kan denne kan utvides. Et scenario er anvendt for individuelle banker ved å vekte bankenes likvide eiendels- og gjeldsposter (i) som vil bli påvirket av scenarioet med stressvekter (w i ). Vektene (w i ) står for kuttene i likvide aktiva, og utstrømmingsratene til gjelden. Dette reflekterer at fundingen tørker opp. Vektene vil være ulike for hver post på balansen, avhengig av hvor sensitiv eiendelen og gjelden er for likviditetsstress. 18

25 Scenarioeffekten etter første runde for en post i i bankens balanse bestemmes av simulerte vekter, som vi kaller w_sim 1,i. Vi antar at disse simuleringsverdiene er log- normalfordelt, ettersom ekstreme likviditetsstresshendelser typisk er ikke- lineære. De simulerte verdiene kan ikke overgå 100, ettersom uttrekksraten fra bankens likviditetsbuffer ikke kan overgå 100 prosent. Likviditetsbufferen i normaltilfellet, B 0, er gitt ved 1 = Her er b den individuelle banken og er mengden tilgjengelige eiendeler som kan trekkes tilbake når som helst. Bufferen kan blant annet bestå av innskudd i sentralbanken, sikkerheter og interbankeiendeler. I modellen antas et scenario å utvikle seg i to runder. I den første runden modelleres den opprinnelige effekten av sjokk på bankens markeds og likviditetsrisiko. Dette illustreres ved den første linjen i figur 5. Dette kan skrives som 2 = _"#, Over finner vi effekten av første runde ved å multiplisere summen av den likvide gjelden og eiendelene med den respektive stressvekten. Det resulterende tapet i likviditet trekkes så fra bankens opprinnelige likviditetsbuffer. Utfallet er gitt som likviditetsbuffer (1) i figur 5, og kan skrives som 3 = Banker som påvirkes sterkt av den første rundens effekt av scenarioet antas å reagere på dette ved å forsøke å gjenopprette likviditetsbufferen til det opprinnelige nivået B 0. Vi kan tenke oss at likviditetsbufferen har en terskelverdi. Dersom likviditetsbufferen faller til et nivå under denne terskelen vil banken reagere for å forsøke å gjenopprette bufferen I studien av 82 nederlandske banker finner Van den End (2008) at reduksjonen i likviditetsbufferen måtte være på minst 40 prosent før det ga signifikante endringer i balansen i den neste perioden. Basert på dette settes terskelverdien til 0,4. Dersom en bank opplever et vesentlig fall i sin likviditetsbuffer vil den kunne trekke ut innskudd fra sentralbanken eller innskudd i andre banker, eller selge eiendeler. Størrelsen på transaksjonen en bank utfører for post i er gitt ved. 19