I medias søkelys s. 8. Mindre smerte for de minste s. 3 Visjonær direktør s. 5 Kamp mot ekstrem muskelstivheit s. 23 NR1 2007

Transkript

1 Et tidsskrift for deg som jobber i Helse Bergen NR I medias søkelys s. 8 Mindre smerte for de minste s. 3 Visjonær direktør s. 5 Kamp mot ekstrem muskelstivheit s. 23

2 Løft blikket nyt utsikten! Silje Midttun Linda Hilland Redaktør / journalist Redaksjon Når vi klatrer opp en bratt motbakke, er det naturlig å holde blikket på steinene og jordflekkene rett foran oss. Vi konsentrerer oss om å finne fotfeste og blir noen ganger så opptatt av steinene rett foran oss at vi mister målet av syne. På tur i fjellet er det hele tiden viktig å løfte blikket for å sikre at vi er på riktig kurs, også når vi kaver i steinura. Helse Bergen sliter i motbakke akkurat nå. Vi har tøffe økonomiske utfordringer, og nedskjæringer og omstillinger preger hverdagen. Det er vanskelige prosesser for samtlige på alle nivå i organisasjonen. Nå er det viktig at vi tar med oss erfaringene fra turer i bratte vestlandsfjell: Vi må løfte blikket og sikre at vi har riktig kurs. Arbeidet med revidering av strategiplan og arealplan blir derfor viktig i Hvilken kurs skal vi stikke ut for de kommende årene? Og hvordan skal vi best utnytte de arealene som frigis i Sentralblokken når Laboratoriebygget står ferdig? Her får vi virkelig en unik mulighet til å tenke nytt når det gjelder organisering og ombygging. Jeg har stor tro på at det skal bli et løft for det viktigste vi holder på med: Pasientbehandlingen. Vi må i større grad se på tvers av avdelingsgrensene. Årets budsjett er vanskelig for oss alle. Vi har et krav om budsjett i balanse, og det må vi forholde oss til. Vi har fått 5,8 milliarder kroner, og oppdraget er å gi best mulig tilbud til de som trenger det mest innenfor de rammene vi har fått tildelt. Det betyr at fagligheten må stå i sentrum slik at vi kan gjøre de riktige prioriteringene. Budsjettbalanse er ikke et mål i seg selv, men et viktig redskap for å gi oss frihet til å bruke de friske pengene vi får til videreutvikling. Tenk om vi kan starte neste år uten den tyngende ryggsekken med millionunderskudd! Vi må løfte blikket også når det stormer som verst i mediene. I denne utgaven av Hospitalet, forteller flere ansatte om hvordan det oppleves når arbeidsplassen deres stadig omtales med negative fortegn i mediene. Vi skal ta på alvor det som ligger til grunn for medienes reportasjer, og vi skal hele tiden ta lærdom av hvordan vi selv møter mediene. Men vi må ikke bli så opptatt av det negative at vi glemmer å heve blikket og nyte utsikten til alt det positive som skjer. Stener Kvinnsland Administrerende direktør Ragnhild D. Olsen Journalist / foto Ole-Chr. Amundsen Grafisk / foto Vi i redaksjonen håper du er fornøyd med Hospitalet. Men for at vi skal kunne lage et godt internblad, er vi avhengig av å få vite hva dere lesere synes. Send ros og ris og tips til gode saker til info@helse-bergen.no eller som brev til Informasjonsavdelingen. God lesning! Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Mona Høgli Redaktør: Linda Hilland Redaksjon: Linda Hilland, Ragnhild Dårflot Olsen, Ole-Christian Amundsen & Mona Høgli E-post: info@helse-bergen.no Telefon: Grafisk design: Ole-Christian Amundsen Annonsesalg: Media Bergen Trykk: Scanner Grafisk Opplag: Forsidefoto: Ole-Christian Amundsen Informasjonsavdelingen, Helse Bergen 2007 Mona Høgli Ansvarlig redaktør

3 Kvinneklinikken Mindre smerter for babyene Bioingeniørene ved Kvinneklinikken har lært seg en mindre smertefull metode når de skal ta blodprøver av nyfødte. Sukkervann og åpen venøs prøvetaking gjør babyene roligere. Tekst: Linda Hilland Foto: Ole-Christian Amundsen

4 Lille Sebastian ligger trygt på pappas fang. Han ser seg rundt og aner lite om det som skal skje. Bioingeniør Ella Moe-Nilsen løfter han forsiktig opp og legger han på stellebenken. Han klynker seg og virker uttilfreds. Moe-Nilssen tar en sprøyte med sukkervann inn i munnen hans. Han blir roligere mens han febrilsk prøver å suge i seg mest mulig av sukkervannet. På forhånd har Moe-Nilssen plassert et rødt varmt plasthjerte på håndbaken til Sebastian. Hjertet skal gjøre blodårene godt synlige. Føllings sykdom - Her er en god åre vi kan stikke i, sier hun og tar frem prøvekortet som skal fylles med bloddråper til screening angående Føllings sykdom (Fenylketonuri), en stoffskiftesykdom som kan føre til hjerneskade. Hun stikker en injeksjonskanyle inn i åren. Sebastian klynker litt, men det hjelper at han får litt mer sukkervann. Ut av kanylen kommer det røde dråper som samles på et filterpapir. - Kan jeg holde han litt i hånden, spør mor til Sebastian som vil trøste han litt. Hun stryker gutten sin over hodet og smiler varmt til han. Så er det hele over og moren får se det lille stikket Sebastian har fått på håndbaken. Det er godt dokumentert at sukkervann er smertelindrende. Krever øvelse - Det er godt d o k u m e n t e r t at sukkervann er smertelindrende. Jordmødre har brukt sukkervann lenge til nyfødte med mageknip, sier Moe- Nilssen. Å stikke nyfødte i håndbaken er også mindre smertefullt enn å stikke dem i hælen som var vanlig praksis tidligere. Alle bioingeniører ved LKB på Kvinneklinikken og Barneklinikken er nå opplært i åpen venøs prøvetaking på håndbaken. På Barneklinikken har de kviet seg for å innføre det på prematuravdelingen, men skal i gang med et prosjekt på det i februar. - Ikke alle bruker den nye metoden hele tiden. Det krever øvelse for å Bioingeniør Ella Moe-Nilsen stikker en injeksjonskanyle inn i åren til Sebastian. Han klynker litt, men det hjelper at han får litt mer sukkervann. Ut av kanylen kommer det røde dråper som samles på et filterpapir. ha rutine i denne teknikken, derfor blir bioingeniører som er opplært, oppfordret til å bruke den så ofte som mulig, sier Moe-Nilssen som har jobbet på KK i 26 år. Merker forskjell på babyene Hun merker stor forskjell på de nyfødte etter at de begynte med åpen venøs prøvetaking. - Vi kan legge en skrikende baby på stellebordet, og legge det samme barnet tilbake igjen i mors favn, rolig og fornøyd etter prøvetaking, sier Moe-Nilssen. Hun får også positive reaksjoner fra foreldre som synes det er godt at ikke barnet gråter under prøvetakingen. - I tilfeller der vi må ta mange prøver av nyfødte er dette definitivt den beste måten å gjøre det på, både for barn, foreldre og bioingeniører. En får også bedre kvalitet på blodprøver når de er venøse. Av og til kan det være at man trenger hjelp til å holde hånden til barnet rolig, men da pleier jeg spørre far, mor eller en barnepleier, som er til stor hjelp, sier Moe-Nilssen som oppfordrer alle laboratorier som tar prøver av babyer til å bruke åpen venøs prøvetaking. FAKTA Alle nyfødte i Norge i dag får tilbud om å bli undersøkt for medfødt mangel på skjoldbruskkjertelhormon og for stoffskiftesykdommen Fenyllketonuri (Føllings sykdom). Blodprøven taes når det er gått 60 timer etter fødselen. Helst ønsker man prøven tatt innen 72 timer. Fire dråper blod dryppes på et filterpapir. Prøven sendes til Rikshospitalet hvor den analyseres. Ved hjelp av denne blodprøven kan man tidlig finne de barna (4-5 barn per år i Norge) som har sykdommen, slik at de kan få den diettbehandlingen som er helt nødvendig for å hindre at hjernen skades. Når det gjelder medfødt mangel på skjoldbruskkjertelhormon (lavt stoffskifte), rammer det gjennomsnittlig nyfødte i Norge hvert år. Tilstanden vil ubehandlet føre til hjerneskade, som man i dag kan forebygge ved tidlig behandling. Denne foregår ved daglig tilførsel av hormon i tablettform. Hvis prøven er i orden, gis det ingen tilbakemelding til familien. 4

5 Portrettet Gnistrer i motbakke Som kreftlege og forsker hadde Stener Kvinnsland et sterkt ønske om å hjelpe enda flere pasienter. Derfor ble han direktør. Tekst: Linda Hilland Foto: Ole-Christian Amundsen 5

6 Han er den jeg kjenner som er desidert best skikket for å være administrerende direktør i Helse Bergen. Og det sier jeg ikke fordi at jeg liker han, men fordi jeg vet hvilken erfaring og kunnskap han besitter Det er mange både kolleger, venner og kjente, som mener at den 58 år gamle haugesunderen er den riktige personen til å overta Helse Bergen etter Anne Kverneland Bognsnes. Ikke fordi han hadde vært viseadministrerende direktør fra 2003 til 2006, men fordi han har stor innsikt i norsk helsevesen og er oppriktig fascinert av den store sykehusmaskinen som stadig må møte nye utfordringer. Andre var overrasket over at det var Kvinnsland som fikk jobben som direktør etter alt bråket rundt Kristina-saken. Var det riktig at han, som hadde fått refs fra Helsetilsynet for hjemmebesøket hos Kristinas far, skulle bli Helse Bergens øverste leder? - Det blir feil å si at tanken på å la være å søke direktørjobben ikke har vært der, men den gikk fort over. Jeg har tatt innholdet i rapporten inn over meg og lært av det. Kristina-saken var krevende på mange måter, men jeg håper og tror at jeg likevel fremstår som en ansvarlig leder for Helse Bergen, sier Stener. Nå sitter han her på direktørkontoret sitt i andre etasje i administrasjonsbygget. Han smiler og bedyrer at han gleder seg til å ta fatt på hver dag som går. Stener har jobbet målbevisst mot legegjerningen helt siden han var en ung gutt. Allerede som 12-åring visste han at det var lege han skulle bli. En onkel som var lungelege var Steners store forbilde. Etter gymnaset i Haugesund gikk veien videre til medisinstudier i Bergen. Og i en alder av 38 år ble han professor i Trondheim. Stener har behandlet kreftsyke, forsket, ledet kreftavdelinger på tre forskjellige universitetssykehus, jobbet i det private næringsliv, vært styreleder i Kreftforeningen og vært med og lagt premissene for norsk k r e f t b e h a n d l i n g gjennom en NOU (Norges offentlige utredninger) i At jeg havnet i direktørstolen har nok mye med ønsket mitt om å få gjøre mer. Som kreftlege kom jeg veldig nær pasienter og var den som tok livsviktige avgjørelser sammen med dem. Jeg savner ofte rollen som praktiserende lege, men samtidig ser jeg at jeg får gjort mer som direktør og administrator. Mitt sett med erfaringer gjennom et langt liv kan komme til nytte for så mange flere enn noen få pasienter. Men først av alt må han konsentrere seg om jobb nummer én. Å få orden Det blir tull å benekte at jeg har sans for innflytelse og makt. på økonomien. Å få samsvar mellom pengene som myndighetene løyver og pengene som Helse Bergen bruker, uten at det blir for smertefullt for pasientene. 228 millioner kroner skal spares for å få budsjettet i balanse. En tiltaksliste lang som et vondt år er laget for at Helse Bergen skal holde seg innenfor gitte rammer. - Jeg vet godt hvordan avdelingsledere i Helse Bergen har det nå. Jeg har selv kjempet hardt mot budsjettkutt. Det er en naturlig refleks når noen vil ta fra deg det du har. Men samtidig så må vi innse at det går ikke an å fortsette å drive et sykehus med et så stort økonomisk underskudd. Nå må vi snu på flisen og se på hva vi kan få gjort for de ressursene vi har. Kvinnsland er ikke redd for å gå inn i vanskelige problemstillinger. Han tåler å være på toppen når det blåser. Innad i familien er han kjent for å være den som liker seg best i motbakke. En hard og ganske så autoritær nøtt som kan være ganske vanskelig å debattere med dersom du mener det motsatte. - Dette er et litt sårt punkt for meg. Det blir tull for meg å benekte at jeg har sans for innflytelse og makt. Og jeg vet godt at jeg godt kan bli for dominerende og kanskje litt for autoritær i en debatt. Det er en farlig egenskap for en leder å bli for dominerende. Og jeg er ikke alltid like flink til å lytte. Medarbeidere skal ha påvirkingskraft. Derfor jobber jeg ganske mye med denne delen av meg selv, og prøver å ha som motto at det ikke er et hovedpoeng å ha rett til slutt. Men på den andre siden blir det jo helt feil å bli for puslete. Å få beslutningsvegring. I denne stillingen kreves det at jeg tar beslutninger absolutt kontinuerlig. Men selv om Stener til tider kan oppleves som dominerende og autoritær, har han en mild og ganske så humoristisk side som hans nærmeste arbeidskolleger 6

7 Stener Kvinnsland Portrettet Yrke: Administrerende direktør i Helse Bergen Alder: 58 år Sivil status: Gift med Grete som er lærer, fire barn og fire (snart fem) barnebarn setter stor pris på. Han har stadig en vittig kommentar på lur. Hans humor er lun og oppfordrer ofte til humoristisk duell. Dessuten merker man at han er veldig glad i mennesker og at han er flink til å sette pris på menneskene rundt seg, mener nære kollegaer. Stener snakker med glød om Helse Bergen. Han er opptatt av hvordan Helse Bergen skal klare å være et stort sykehus for folk flest, samtidig som det skal være en spydspiss både nasjonalt og internasjonalt. Om det å få inn nok kompetanse videre. Om sammenhengen mellom administrasjon, logistikk og medisin, og det at syke får en stadig bedre sjanse. - Ingen sykehus i verden har råd til alt som er mulig i dagens samfunn. Men klarer man å forene og balansere faglighet, prioritering, kvalitet og sikkerhet, så tror jeg en kan få gjort mye bra. Dessuten er jeg veldig opptatt av at samhandlingen mellom fagfolk på sykehuset må bli mer dynamisk. En pasient er ikke opptatt Pasienter er ikke opptatt av avdelinger, så det burde ikke vi være heller. av avdelinger, så det burde ikke vi være heller. Utfordringen fremover blir å organisere oss på den måten som er best og mest effektiv for pasienten, sier Kvinnsland. Optimistisk, visjonær og veldig entusiastisk. Jeg har en ganske kraftig maskin inni meg som driver meg fra tidlig om morgen til sent på kveld. En ganske fin blanding av a- og b-menneske, som kan stå opp tidlig og legge seg sent. Jeg har nok alltid jobbet litt for mye, og kommer nok til å fortsette med det. Mange vil nok synes at jeg er litt rar når jeg sier jeg får kick av store arbeidsmengder og høye papirbunker. Men det gjør jeg. Og det er vel heller ingen overraskelse at en direktør som trives i motbakke på jobb, også trives i motbakke på fjellet. For når familien Kvinnsland går på tur, girer Stener opp, når de andre slakker av. Det er på fjellet i Hardanger direktøren trives best når han ikke er på jobb. Sammen med familien så klart. Hans kone og fire barn og fire barnebarn prioriterer han høyest de timene han ikke er på jobb. Pappa er en travel mann, men han er ikke fraværende av den grunn, sier barna hans, og skryter av at han er fryktelig sporty til å være en kontorrotte. Nå har Stener akkurat kjøpt seg ny båt, noe han har drømt om hele livet. Så fremover kan det være at motbakkene blir byttet ut med noen heftige sjøslag. For Stener var det viktig å komme tilbake til Haukeland for å avslutte sin karriere. Det var her den gryende interessen for den medisinskfaglige kunnskapen virkelig fikk næring, og nå skal han styre hele den store maskinen som han selv var en liten del av. - Å være direktør for Norges største sykehus er et fantastisk spennende liv, men noe enkelt liv er det ikke. Familien snakket mange ganger gjennom dette, før jeg sa ja til en slik jobb. Men jeg tror kanskje de mente at slaget var tapt i utgangspunktet, sier Stener og smiler. 7

8 Åpent Hver dag! Åpnet 22. januar 2007 Nytt parkeringshus ved Haukeland Universitetssykehus! Max kr 60,- dagen - kun kr 15,- pr time Langtidsleie - kun kr 800,- pr mnd Alle som tegner avtale om langtidsleie innen utgangen av februar får parkering til kr 0,- i januar og februar Lav parkeringsavgift - kun kr 15,- pr time/kr 60,- pr dag Mulighet for langtidsleie for private og bedrifter, kun kr 800 pr mnd. Pris er inkl. mva. Nærparkering til Haukeland Universitetssykehus, Møllendal og turområdet ved Ulriken 73 plasser Interessert i langtidsleie? Kontakt Haukeland Parkering v/vestbo på Fløenbakken Bergen HAUKELAND SYKEHUS 8

9 Media I media sitt søkelys Kvifor er media så opptekne av kva som skjer i Helse Bergen? Korleis taklar dei tilsette å få offentleg kritikk? Verkar medieoppslaga inn på tilliten folk flest har til sjukehuset? Kan den lovfesta teieplikta kombinerast med media si opplysningsplikt? Det siste året har vore eit tøft år i media for Helse Bergen. Det starta med den såkalla Kristina-saka der det var usemje mellom sjukehuset og far om avslutning av behandlinga av den kritisk sjuke 4-årige jenta. Vidare med kritikk frå Helsetilsynet for tre forhold knytt til kommunikasjonen i dei fem månadene ho låg i respirator. Psykiatrien har også vore i eit kritisk lys heile det siste året. Rømmingar og rapportar og utsegner om dårleg arbeidsmiljø har gitt hundretals medieoppslag. Samanlikna med tidlegare år, der det vanlegvis er fleire positive enn negative saker, viser ei oppteljing for oktober og november i 2006 at det var tre gonger så mange negative saker som positive saker frå Helse Bergen. Sjølv om sjukehuset stundom opplever kritikken som vond og vanskeleg, har media ei viktig oppgåve. Dei skal avdekke kritikkverdige forhold og dei skal tale den svake part si sak. Vi veit at mange tilsette har reagert på dei mange negative medieoppslaga og på enkelte journalistar sine arbeidsmetodar. Vi veit òg at tilsette har opplevd å møte pasientar og pårørande som uttrykkjer mistillit til sjukehuset på grunn av informasjon dei har fått gjennom media. Med denne temasaka vil vi prøve å få fram korleis nokre av dei tilsette har opplevd møtet med media. Vi har også snakka med media sjølve, for å få fram korleis dei tenkjer og jobbar. I tillegg har vi fått ein medievitar og ein ekstern informasjonsrådgjevar til å kommentere medieoppslaga og kva Helse Bergen kan lære av det som har skjedd. 9

10 >>> Ansatte ved Intensivavdelingen: Midt i stormen uten å kunne si noe Tekst & Foto: Linda Hilland Klarte media å få folk til å tro at vi ville ta livet av en fire år gammel jente? Når mediekjøret var på det verste under Kristina-saken, føltes det som om måten saken ble presentert på i media klarte å få folk til å tro at vi ville ta livet av Kristina, selv om vi gjorde alt vi kunne for å redde den lille jenten, sier Thor- Einar Stemland. Ekstremt krevende Stemland var en av intensivsykepleierne som pleiet Kristina i tiden hun var pasient ved Intensivavdelingen. Han tar til tårene når vi begynner å snakke om Kristina-saken og hvordan de ansatte har taklet et til tider massivt mediefokus over lengre tid. De fem månedene Kristina var innlagt på avdelingen var ekstremt krevende og har forandret mange av de ansatte sitt syn på media. Kristina Hjartåker ble innlagt på Intensivavdelingen natt til 14. september 2005, men det var først i januar 2006 at saken ble presentert i media. TV2 sin presentasjon av Kristina-saken de første dagene, førte nok til at mange seere oppfattet det som om vi ville ta livet av en liten jente som lå i sykesengen og så på barne-tv, sier Stemland. Flere ansatte i Helse Bergen opplevde å få hat-mail og drapstrusler per telefon etter medieoppslagene, og barn av ansatte fikk vonde kommentarer på skolen, som gikk på at foreldrene var drapsmenn. Forstår medias rolle Vi på Intensivavdelingen er vant til at Den dimensjonen saken fikk i mediene, gjorde hverdagen vår ekstra vanskelig pasienter dør og vi forholder oss hele tiden til pårørende i svært vanskelige situasjoner. Kristina-saken var vond og vanskelig, på linje med mange andre saker, uansett om den hadde kommet i mediene eller ikke. Men den dimensjonen saken fikk i mediene, gjorde nok hverdagen vår ekstra vanskelig og til tider veldig vond, både på jobb og hjemme, påpeker seksjonsleder Ann Hauge. Intensivsykepleierne sier de har ingen problemer med å forstå medias rolle i samfunnet. Media kan ofte ta opp viktige saker, som det er vanskelig å ta opp i andre fora. Det var aspekt ved Kristina-saken

11 Media som absolutt hørte hjemme i media og som både vi og andre lærte mye av. Men at saken ble så ensidig vinklet i starten og såpass overdimensjonert gjorde vondt for mange. Media burde ha jobbet mye hardere for å få med seg hele bildet. Problemet var taushetsplikten, men vi synes magasinet i BT gjorde en god jobb med å formidle historien på en balansert måte. Men det tok tid før de fikk det til, sier Hauge. Mange spørsmål Det enorme mediefokuset gjorde at de ansatte ved Intensivavdelingen hele tiden fikk mange spørsmål om hvordan de behandlet Kristina. Både fra familie og venner, men også fra relativt ukjente mennesker som stilte seg kritisk til måten sykehuset behandlet den lille jenta. Flere ansatte i Helse Bergen opplevde å få hat-mail og drapstrusler per telefon etter tv-innslagene, og barn av ansatte fikk spydige kommentarer på skolen, som gikk på at foreldrene var drapsmenn. Fra venste Intensivsykepleier Thor-Einar Stemland, seksjonsleder Ann Hauge, intensivsykepleier Marita Sortland, fagansvarlig intensivsykepleier Tove Dyrdal og intensivsykepleier Anne-Mari Ose. Samtlige på Intensivavdelingen kjente et sterkt behov for å kommentere og korrigere opplysninger som kom frem i media. Men Media burde ha jobbet mye hardere for å få med seg hele bildet. taushetsplikten og hensynet til pårørende gjorde at vi ikke kunne si stort, verken til familie, venner eller til andre som ønsket å få svar, sier fagansvarlig intensivsykepleier Tove Dyrdal. Etter en stund lot mange av de ansatte være å si hvor de jobbet på Haukeland for å slippe ubehagelige kommentarer. Sykehuskollegaer som bare kjente saken gjennom media, kom også med kritikk. Selv fra barn som hadde hørt om saken fikk vi spørsmål om hvorfor gjør dere dette mot Kristina. Kan dere ikke være snille mot den lille jenta Hva sier man da? Vi ble veldig skuffet over at anerkjente politikere, professorer og annet helsepersonell gikk ut med såpass kvass kritikk basert på det de fikk vite gjennom media, sier Hauge. Dype spor Hun tror de fleste på avdelingen nå har lagt saken bak seg, men den har satt dype spor hos mange av de ansatte. Mange av oss har fått et litt annet syn på media. Når jeg leser en sak i VG, eller ser et kritisk nyhetsinnslag på TV2, tenker jeg alltid; Hva ligger det egentlig bak denne saken? Har de fått frem alle sider?, sier intensivsykepleier Anne Mari Ose. I Helsetilsynets rapport om kommunikasjonen i Kristina-saken ble Helse Bergen kritisert for tre situasjoner i perioden fra barnet ble innlagt 14. september 2005 til 7. februar Helsetilsynets rapport om den medisinske behandlingen som ble gitt til Kristina, er ennå ikke klar.

12 Media Vi er ikkje ute etter å ta nokon Nyheitsredaktør i TV 2, Jan Ove Årsæther, trur ikkje dei mange negative mediesakene om Helse Bergen siste året har virka inn på tilliten hos folk. Men om så skulle vere, er det leiinga i Helse Bergen sitt problem. Tekst: Ragnhild Dårflot Olsen Foto: TV 2 Ikkje minst i Kristina-saka. Vi forsøker alltid å få pårørande til å heve teieplikta. I Kristina-saka gjekk det jo ei stund før det skjedde, men heller ikkje då ville Helse Bergen uttale seg. Det syntest vi var veldig underleg, seier Årsæther. Burde svart på kritikken Det standpunktet står han fast på, uavhengig av om opphevinga av teieplikta ikkje var fullstendig, og sjølv om omsynet til pasient og pårørande likevel spelar inn. I ei slik sak: ja, heilt klart. Sjukehuset fekk sterk kritikk, og burde ha svart. Det at leiinga valde å vere tause førte til ubalansen i dekkinga. Ein ubalanse Årsæther alt i alt ikkje synest var så stor. Svært tidleg i denne saka sendte vi ut ein e-post til alle i redaksjonen om at det var ekstremt viktig at vi heldt fokus på det prinsipielle her, nemleg behandlinga av pårørande. Vi terpa på at vi ikkje måtte bikke over i kjensler og bli ubalanserte. Vi hadde òg ei rekke kjelder som forsvarte sjukehuset sin handlemåte. I og med at Helsetilsynet sin rapport om kommunikasjonen i Kristina-saka konkluderte med tre lovbrot, meiner Årsæther at TV2 nyheitene si dekking av saka var god. Men den hadde vore endå betre om Haukeland hadde stilt opp, seier han. Helsevesenet må kunne føre diskusjonar utan å gå i skyttargrava. Årsæther tar elles avstand frå spørsmålet som blei stilt i eit Tabloid-program i TV 2 under Kristinasaka. Der blei publikum spurt om Kristina skulle få leve eller dø. Det var nettopp det fokuset vi ville unngå, understrekar han. Systemkritikk I følgje Årsæther har TV 2 følt større vilje Det at leiinga valde å vere taus førte til ubalansen i dekkinga. til ansvar hos leiinga i Helse Bergen i det som etterkvart har blitt Sandvikensakene. Blant dei som jobbar på Sandviken trur eg fort det kan bli ei allmenn oppfatning av at vi prøver å ta dei. Men eg trur denne kjensla blir mindre når leiinga stiller opp og frontar Helse Bergen. Og det er ikkje vårt mål å ta enkeltpersonar. Vi driv systemkritikk. Han legg til at nyheitsterskelen fell når same kritikkverdige forhold gjentek seg. Men vi har full forståing for at Helse Bergen opplever omtalen massiv. At mediedekkinga verkar inn på pasientane, er i følgje Årsæther ikkje noko media skal ta omsyn til. Tillit og tryggleik hos pasientane er ikkje vår oppgåve, men leiinga sitt ansvar. Men om vi hadde kome i skade for å filme ein pasient når vi skulle filme ein fasade på Sandviken ville det aldri ha kome på lufta, legg han til. 12

13 - Føler at mediefokuset forsterker konflikten Det enorme mediekjøret har forsterket konflikten ved Regional Sikkerhet (RS) og i enkelte tilfelle har det gjort pasienter dårligere, sier tillitsvalgt Håvard Hogstad. Tekst & Foto: Linda Hilland De siste månedene har vært tunge på mer enn én måte for flere av de ansatte ved den Regionale Sikkerhetsposten ved Sandviken. Den mye omtalte arbeidskonflikten ved posten har vært i media både lokalt og nasjonalt over lengre tid og både pasienter, ansatte og ledelsen har fått kjenne hvordan det er å være i media sitt negative søkelys. Urolige pasienter En rapport fra Arbeidstilsynet i 2006 konkluderte med at Regional sikkerhetspost må sette i verk flere tiltak for å bedre arbeidsmiljøet. I forbindelse med denne rapporten har flere av de ansatte gått ut i media og kritisert arbeidsmiljøet, arbeidsmetoder og ledelse. Helse Bergen har nå leid inn et eksternt firma som har kartlagt arbeidsforholdene på avdelingene. Kartleggingen skal danne grunnlaget for forslag til en tiltaksplan som skal bedre forholdene. Det har vært enkelte dager jeg ikke har hatt lyst til å gå på jobb på grunn av det som har kommet frem i media. Det er ikke til å stikke under en stol at vi har en svært tøff konflikt ved posten som vi selv er skyld i og som vi selv har ansvar for å løse. Men det voldsomme fokuset fra mediene gjør noe med oss, sier sykepleier Trond Holbæk- Hansen som har jobbet på posten i seks år. Enkelte dager har det vært vanskelig å holde fokus på det en skal gjøre på jobb. Pasientene blir urolige og dårligere i perioder hvor mediefokuset står på som verst. Enkelte dager har vi måttet holde pasienter inne, fordi det har vært mange journalister og kamerateam utenfor posten. Det er klart at pasientene reagerer på dette. Pasientene blir også mistenksomme og lurer på om det lekker taushetsbelagte opplysninger fra avdelingen til pressen. Hvem kan pasienten stole på? Hvis pasienten forteller om en episode til en pleier, risikerer da pasienten å få episoden omtalt i media? forteller assistent Rannveig Jordalen. Det er ikke det at vi ikke skjønner medias rolle i samfunnet. Jeg skjønner at pressen skal beskytte enkeltpersoner og grupper mot overgrep fra for eksempel en stor organisasjon som Helse Bergen. Og det er viktig at enkeltmennesker sier fra om uverdige forhold. Media skal være vaktbikkje og avdekke kritikkverdige forhold, sier tillitsvalgt Håvard Hogstad ved RS. Ute av proporsjoner Av og til lurer jeg på i hvor stor grad media klarer å skape balanse i saker? At ulike syn kommer til uttrykk? Det synes jeg ikke de har klart så godt i denne saken her. Dette er en veldig komplisert sak med mange sider. Saken har til nå blitt presentert veldig svart-hvitt, sier Hogstad. Han synes det er underlig at han som tillitsvalgt for sykepleierne ved avdelingen ikke har blitt kontaktet én eneste gang av media for kommentarer angående 13

14 arbeidsforholdene. Media skal skrive om kritikkverdige forhold, men jeg synes at denne saken er helt ute av proposjoner, sier Holbæk- Hansen. Hogstad sier at det føles som en straff at arbeidsplassen hans så ofte er i medias negative søkelys. Enkelte dager har det vært vanskelig å holde fokus på det en skal gjøre på jobb. Jeg blir skikkelig oppgitt. Mediefokuset gjør også at en får mange kritiske spørsmål fra venner og familie. Jeg har alltid vært fornøyd med arbeidsplassen min, men familien min begynner å bli ganske kritisk til at jeg skal fortsette å jobbe der. Venner lurer på hva søren som foregår og om jeg ikke har tenkt å få meg en ny jobb snart. De forholder jo seg til det som står i media, mens jeg synes ikke det er så ille som media fremstiller det. Samtidig må jeg ivareta taushetsplikten, så jeg kan ikke si all verden, sier Hogstad. - Det voldsomme fokuset fra mediene gjør noe med oss, sier assistent Rannveig Jordalen og sykepleier Trond Holbæk-Hansen ved Regional Sikkerhet. Jeg tror ledelsen vil ha kjempeproblemer med å rekruttere folk til å jobbe her fremover på grunn av medieoppslagene. Og det er veldig synd. Vi trenger flinke og oppegående mennesker til å jobbe på en såpass krevende avdeling, mener Holbæk- Hansen. Han tror at medieoppslagene vedrørende RS har skadet omdømmet til Psykiatrisk divisjon. Og spesielt til de som jobber på andre poster ved Sandviken. Å si at du jobber på Sandviken er for mange blitt en belastning. Og det er trist for ansatte som jobber på en post hvor arbeidsforholdene er gode, sier Holbæk- Hansen. I gapestokken For seksjonsoverlege Kristin Jordheim Bovim ved Psykiatrisk akuttmottak (PAM) føltest media sitt kritiske søkelys som ein offentleg gapestokk. Tekst: Ragnhild Dårflot Olsen Foto: Ole-Christian Amundsen Bovim stod midt i stormen etter å ha uttalt seg til BA om det såkalla Hylkje-drapet i sommar, for så å bli skulda av politiet for brot på teieplikta også det gjennom media, denne gongen BT. Slik eg følte det var det ein ordentleg gapestokk. Førstesida i Bergens Tidende to dagar på rad, unyansert og dramatisk, seier ho. Eit halvt år har passert, men oppslaga er lagra for alltid. Bovim trudde ikkje ho hadde brote teieplikta då ho snakka med BAjournalisten den dagen i august, ho trudde ikkje ho hadde sagt noko som ikkje alt var kjent. Men i stor frustrasjon over det einsidige fokuset på PAM og Sandviken etter Hylkje-drapet, sa Bovim litt for mykje. I ettertid konkluderte Helsetilsynet med at ho hadde brote teieplikta, men at det ikkje var grunnlag for refs eller merknad. Bovim heldt seg innandørs heile helga etter medieoppslaga. No i ettertid synest eg tilsynsrapporten var heilt grei, men når eg då tenkjer på kor stort det først blei slått opp! Eg er fullt klar over at media skal vere vakthundar, men dei må tenkje på kva dei gjer med folk, seier ho. Eg tenkjer at det var berre så vidt dei ikkje knuste meg. 14

15 Media blandar Dei tilsette ved Psykiatrisk akuttmottak (PAM) fekk merke medietrykket etter ei rømming frå avdelinga sommaren No opplever dei at den negative medieomtalen av Sikkerhetsavdelingen råkar dei også fordi både journalistar og folk flest ofte blandar saman dei ulike avdelingane. Media - Nokon fortener eit spesielt kritisk søkelys Vi er jo ein del av Haukeland Universitetssjukehus alle saman, men ein ønskjer ikkje å bli identifisert med negativ medieomtale som ein ikkje kjenner seg igjen i, seier seksjonsleiar ved PAM 1, Brede Aasen. I sommar opplevde eg for første gong at kollegaer fekk problem med å seie kor dei jobba. Og det er kollegaer som vanlegvis er stolte av jobben sin. Vi reagerer også på at enkeltpersonar i leiinga blir hengt ut. Som om media er på jakt etter eit hovud. Det verste er likevel ikkje korleis dei tilsette opplever det. Vi merkar at pasientar og pårørande er bekymra på grunn av det dei har lese i media, seier Aasen. Nokon vegrar seg for å bli innlagt her, og det er veldig synd. Det er viktig at Bergen by har tillit til psykiatrien. Vi kjem lett i forsvarsposisjon, seier psykiatrisk sjukepleiar Marit Juell. Når vi stadig får høyre kva er det eigentleg de driv med der ute på Sandviken. For oss er mediebildet ofte ukjent eller i alle fall unyansert. Klart media skal vere kritiske, men dei må ha fakta. Og vi forstår ikkje poenget med å gjenta alt som har skjedd tidlegare i kvar ny sak om Sandviken. Det som står må i alle fall vere rett. Vi vurderer alltid kva omsyn vi skal ta til personane vi skriv om. Nokon fortener særskilt vern, andre fortener eit spesielt kritisk søkelys, seier nyhetsleiar i Bergens Tidende, Gard Steiro. Tekst: Ragnhild Dårflot Olsen Foto: Bergens Tidende Seksjonsoverlege Kristin Jordheim Bovim på PAM kjem i sistnemnde kategori. Ein overlege på Sandviken som vel å kritisere politiet for ikkje å ha gjort nok for å finne ein drapsmann, må finne seg i at hennar utsagn blir drøfta, særleg når ho bevisst eller ubevisst bryt teieplikta, påpeikar Steiro. Vi vurderte dette som spesielt. Når drapsofferet sin familie i tillegg ville politimelde forholdet, var det opplagt ein konflikt som fortente omtale. Saka blei jo ekstra spesiell fordi politiet i forkant hadde kritisert sjukehuset i samband med rømminga, seier Steiro. Det er sikkert delte meiningar om kor alvorleg Bovim si handling var, men dei pårørande sin reaksjon var utan tvil sterk. Steiro synest derfor mesteparten av BT si dekking var riktig dimensjonert. Vi hadde ei halv side den første dagen og ein sidetopp den andre dagen. Utover dette har vi berre nemnt forholdet ved to høve. I ettertid meiner eg vi brukte eit unødvendig stort bilde av Bovim i samband med at ho blei kalla inn på teppet. Denne artikkelen hadde fungert heilt fint utan bilde av Bovim, og eg trur nettopp dette bildet bidrog til at enkelte fekk inntrykk av vår dekking som overdimensjonert. Lekkasje Då Bovim braut teieplikta var det ei hending som fekk 15

16 mykje kritisk omtale. Andre gonger blir teiepliktig informasjon bevisst lekka til media. Korleis stiller BT seg til å publisere teiepliktig informasjon som bevisst blir lekka? Med jamne mellomrom får Bergens Tidende og dei fleste andre aviser opplysningar nokon definerer som teiepliktige. I slike tilfelle har vi eit særleg ansvar for å vurdere om denne informasjonen har ei offentleg interesse som forsvarar publisering, eller om andre omsyn tilseier at vi skal la vere, seier Steiro. Vi må også vere bevisste på tipsarane sin agenda, og sjekke om informasjonen vi får er sann og relevant. Det hender også at helsepersonell blir oppfordra av journalistar til å bryte teieplikta. BT har ingen generelle retningslinjer mot å stille helsepersonell spørsmål som kan føre til brot på teieplikta. Vår oppfatning er at journalistar kan og bør stille alle dei spørsmål dei meiner er relevante for å opplyse sakene dei arbeider med. Nokon gonger er det ein føresetnad for viktig og samfunnsnyttig journalistikk at nokon vel å gi media tilgang til teiepliktig materiale. Det er i utgangspunktet kjeldene sitt ansvar å vurdere kva opplysningar det er riktig å gi media. Positive drypp I følgje Steiro er forholdet mellom teieplikt og opplysningsplikt den største utfordringa for media i saker som gjeld helsevesenet. Vi føler nok stundom at helsepersonell Den viktige og vanskelige taushetsplikten Taushetsplikten er lovfestet og viktig. I møte med mediene blir den også vanskelig. Tekst: Mona Høgli Foto: TV 2 - Det kan vi dessverre ikke si noe om på grunn av taushetsplikten er en ikke uvanlig uttalelse fra sykehushold. - Helsepersonell gjemmer seg bak taushetsplikten, fnyser journalister. Men helsepersonell kan ikke uttale seg om pasientrelaterte opplysninger uten at de er skriftlig løst fra taushetsplikten. Helsepersonell som bringer videre opplysninger om pasienter uten at pasientene har gitt tillatelse til det, bryter loven og kan bli dømt, straffet og miste jobben. Men det er ingen selvfølge at de uttaler seg selv om de blir løst fra taushetsplikten. Dreier det seg om fakta rundt diagnose, medisinsk behandling eller andre objektive opplysninger, er det ikke så vanskelig. Men dersom det går på mer personlige forhold og informasjon rundt pasientens personlighet og måten han eller hun har opptrådt på, da holder helsepersonell flest fremdeles fast på taushetsplikten av hensyn til pasienten. Må ta støyten - Jeg kommer aldri til å fortelle en journalist om forhold som kan sette pasienten eller pårørende i et dårlig lys, selv om jeg er løst fra taushetsplikten. De har krav på å bli beskyttet, selv om de har opptrådt på en kritikkverdig måte på sykehuset og historien som presenteres i media er langt fra den virkeligheten vi kjenner. Ordene kom fra en erfaren sykehuslege, og er representativ for svært mange helsearbeidere. For helsepersonell vil det aldri være aktuelt å stille opp i radio, TV 16

17 Media gøymer seg bak teieplikta, men samtidig har vi forståing for at det kan vere vanskeleg å gå ut og seie noko. Vi må være bevisste på tipsarane sin agenda. Dette gjaldt ikkje minst i den såkalla Kristina-saka. Der fekk vi inntrykk av at mange tilsette på Haukeland hadde eit ønske om å seie ting, men at dei ikkje kunne. Eg føler at debatten rundt og dekkinga av denne saka til ei viss grad var prega av nettopp dette. Ved enkelte av Sandvikenepisodane er mitt inntrykk at Helse Bergen-leiinga har vore flinkare til å gå ut og kommentere på generelt nivå. I følgje Steiro er det ikkje uvanleg at nyheitsterskelen blir lågare om ei sak har vore i media før. Ei bedrift eller ein organisasjon der det er ein konflikt, får eit heilt anna fokus på seg. Tilfanget av nye saker blir større, og nyheitsverdien er stor. Samstundes er vi veldig bevisste på å ha ein høg terskel når det gjeld Sandviken, på å ikkje blåse opp saker som ikkje har vore ei sak. Vi har hatt fleire saker som vi har begynt å jobbe med, men som vi har lagt vekk. Steiro trur det er vanskeleg å unngå at mange negative mediesaker verkar inn på tilliten hos folk. Og som kollega Årsæther i TV2 meiner han tillit er leiinga i Helse Bergen sitt ansvar åleine. Men det har vore positive drypp innimellom det siste året, påpeikar han. Det er lett at dei blir gløymde. Kommentar eller aviser for å blottstille negative forhold ved pasienter eller pårørende. Da får heller sykehuset ta støyten. Det gjelder også ansatte. Det skal mye til før ledere offentlig tar til motmæle mot ansatte via mediene selv om sakene som presenteres har langt flere valører enn svart og hvitt. Vil ha kritisk søkelys Ønsker vi helst at media lar være å slippe til personer som kritiserer Helse Bergen fordi vi vanskelig kan ta til motmæle? Absolutt ikke! Helse Bergen ønsker en kritisk presse som kikker oss i kortene. Som tar opp saker der vi ikke har gjort godt nok arbeid. Vi forvalter 5,8 milliarder kroner av fellesskapet penger, og vårt daglige arbeid har bokstavelig talt livsviktig betydning for vestlendingene. Selvsagt skal det vi gjør ha flomlys på seg. Kunne vi håndtert dette på en annen måte? Bildet som tegnes i media er viktig. Svært mange danner seg et bilde av sykehuset basert på det som sies og skrives i mediene. En viktig oppgave for sykehuset er å skape tillit i befolkningen. Innbyggerne i Hordaland skal være trygge på at de får den hjelpen de har behov for når det trenger det. Det aller viktigste i arbeidet med å skape tillit er å sørge for at innsiden stemmer med utsiden, at vi ikke forsøker å tegne et mer rosenrødt bilde av sykehuset enn det som er realistisk. Noen gang gjør vi feil, og den kritiske omtalen vi får i mediene er helt berettiget. Da blir vi målt på hvordan vi takler å få offentlig kritikk og hvordan vi arbeider for å rette opp feilen. Noen ganger opplever vi at mediedekningen er skjev ut fra de opplysningene vi sitter inne med. Og noen ganger opplever vi at mediene gir oss liten sjanse til et reelt tilsvar på kritikken. Dette er noe vi må lære oss å leve med. Vi må alltid stille oss selv spørsmålet: Har vi gjort jobben godt nok i forhold til journalistene? Kunne vi håndtert dette på en annen måte? Fortløpende evalueringer gir oss stadig bedre grunnlag til å forvalte den viktige og vanskelige taushetsplikten. Det må også være et mål for oss at journalister i større grad gir oss tid og mulighet til å gi den informasjonen vi kan før vinklingen er avgjort og saken laget. Snu tankegangen Helse Bergen har opplevd en brottsjø av negative medieoppslag det siste året. Å stå i medias kritiske søkelys måned etter måned er tøft, og for mange er det en ny og vanskelig opplevelse. Mange ansatte reagerer negativt på medieoppslagene og enkelte journalisters arbeidsmetoder: Noen sier at de ikke stoler på journalister lenger. Jeg oppfordrer likevel ansatte til forsøke å snu tankegangen. De enkelte dårlige erfaringene må ikke få overskygge de mange gode erfaringene med journalister Se på et hvert møte med en journalist som en mulighet. I negative saker gir det en sjanse for å gi sykehusets oppfatning av saken, så langt det lar seg gjøre innenfor taushetsplikten. Det er også en mulighet for å bidra til positive saker fra sykehuset. Å bygge et godt forhold til journalister gir også muligheter til å fortelle om spennende forskningsprosjekter, nye behandlingsmetoder eller andre store eller små innblikk i sykehushverdagen som omfatter mange hundre tusen pasienter og over åtte tusen ansatte. La ikke det negative overskygge det positive: Tenk muligheter! 17

18 Media Tøft år i media Fint at du er ferdig som administrerende direktør i Helse Bergen. Du er jo nesten blitt helt flat. Tekst: Linda Hilland Foto: Ole-Christian Amundsen Det var beskjeden viseadministrerende direktør Anne Sissel Faugstad fikk av sine kolleger i koret da hun gikk av som konstituert administrerende direktør i desember i fjor. Det hadde vært litt av et år. I løpet av de ti månedene som øverste sjef, hadde hun til stadighet vært ute i media for å beklage og legge seg flat var et veldig tøft år for Helse Bergen i media. Vi var gjennom Kristinasaken, direktør-avgangen, fikk på pukkelen av Arbeidstilsynet gjennom God-vakt ordningen, rømninger i psykiatrien, uroen på Sikkerhetsavdelingen ved Sandviken, vanskelig økonomi, for å nevne de største sakene, sier Faugstad. Balanse Hun har ingen problemer med å gå ut i media og beklage dersom sykehuset har gjort en feil, men hun innrømmer at hun til tider har blitt skuffet over medias fremstilling av enkelte saker. Jeg synes det er litt trist når media bare griper fatt i det kritikkverdige i rapporten fra Helsetilsynet angående Kristina-saken. Vi fikk kritikk for tre situasjoner i løpet av fem måneder, og det er klart at mediene skal fokusere på det. Men samtidig mener jeg media for balansens skyld burde nevnt at rapporten også sa noe om at vi strakk oss lenger enn det som er vanlig i slike saker. Ikke minst av hensyn til de ansatte på Intensivavdelingen. Mange har følt seg maktesløse og såret. De gjorde hva de kunne for Kristina, men opplevde likevel at de bare fikk kritikk i media, sier hun. Makt og ansvar Den dagen rapporten fra Helsetilsynet kom, ble Faugstad intervjuet av elleve forskjellige medier i løpet av to timer. Det var hektisk, men jeg prøvde hele tiden å ha en rasjonell tilnærming til rapporten. Det var en vanskelig balansegang. Jeg har jobbet mange år som spesialsykepleier på Intensivavdelingen, og hadde ingen problemer med å sette meg inn i deres situasjon. Jeg kjenner i tillegg alle som ble omtalt i rapporten godt. Det ble Jeg respekterer medias rolle i samfunnet. derfor en utfordring å balansere mellom det rasjonelle og det følelsesmessige, sier Faugstad. Hun har jobbet ved Haukeland i mange år, men det er ikke før de tre siste årene at hun virkelig har sett hvilken makt media har. Jeg respekter medias rolle i samfunnet. De gjør en viktig jobb. De skal se oss i kortene. Samtidig synes jeg media har et spesielt ansvar for å tilstrebe balanse i sakene. De skal gi et nyansert bilde av virkeligheten, ikke bare svart / hvitt. Det er det ikke alltid media klarer. Må ikke glemme det positive Totalt sett tror ikke Faugstad at Helse Bergen har fått et dårligere omdømme i 2006 sett under ett. Det viser også to omdømmemålinger blant folk flest gjort før og etter Kristina-saken og noen av de mest medieomtalte sakene fra psykiatrien. Faugstad understreker at vi ikke må glemme alle de positive mediesakene om Helse Bergen. Det er litt for lett for oss som jobber i ledelsen å henge oss opp i de negative sakene, men hver uke blir det laget gode saker om alt det positive som skjer i foretaket. Jeg tror folk flest får med seg de gode sakene også. 18

19 Ein kjem til slutt til det punktet der sympatien snur Ingen ønskjer negativ merksemd. Men eg trur ein kan føle seg ganske trygg på at folk er i stand til å nyansere meir enn det media gjer. Tekst: Ragnhild Dårflot Olsen Foto: Privat Det seier professor i medievitskap ved Universitetet i Bergen, Martin Eide. Når det gjeld Sandviken, trur han sakene blir tolka inn i ei ressursramme. Mange vil kople dei negative sakene opp mot tanken om at psykiatrien får for lite ressursar, seier Eide. Og sjølv om han trur det kan ha ei viss effekt når enkeltpersonar i Helse Bergen gjer ein dårleg figur i media, meiner han det er ei kortvarig affære. Eg trur tilliten folk har til helsevesenet er ganske grunnleggjande. Det er fort gjort å leggje for mykje i enkle mål for tillit. Når folk får tenkt seg litt om, og ikkje minst når dei får gjort seg litt erfaringar sjølve, ser dei at ikkje alt som kjem fram i media stemmer. Eide trur også det er grenser for kor lenge media kan køyre på ei sak eller mot ein institusjon. Ein kjem til slutt til det punktet der sympatien snur. Då blir misnøya og kritikken retta mot bodbringaren i staden for målet. Eg trur folk reagerer på overdriving det kan bli for mykje. Før ein når dette punktet, er det i følgje Eide ikkje så mykje å gjere. Det finst to hovudmåtar å kome seg på offensiven. Du må stele showet, eller endre repertoar. Men dette er krevjande, nesten umuleg, seier han. Eide påpeikar også at det ofte er reelle hendingar bak sakene når trykket er stort. Av og til kan det vere konstruktivt og nødvendig å legge om kursen. Kunsten er å handtere merksemda rundt uønska hendingar utan at det blir blåst ut av proporsjoner. Alle som har vore ute i mediestormen veit at det er krevjande å gjenvinne kontrollen når sirkuset først er i gang. Hva kan vi lære av dette? Kommunikasjonsbyråene er vant til å gi kundene sine råd om hvordan man bør opptre i mediene i konfliktfylte situasjoner. Hospitalet har spurt kommunikasjonsrådgiver Fredrik Hannestad i Nor PR om hvilke råd han ville ha gitt Helse Bergen i de vanskelige mediesakene som foretaket har vært igjennom det siste året. Jeg kjenner disse sakene primært fra mediene og delvis fra samtaler med informasjonsdirektør Mona Høgli. Både Kristina-saken og de mange sakene fra psykiatrien har uten tvil vært vanskelige saker å håndtere, og det finnes ingen trylleformel som kunne gjort dem uproblematiske, innleder han. Kommunikasjonsrådgiveren drister seg likevel til å peke på flere forhold: Ta på de eksterne brillene Når kundene våre får stor og uønsket oppmerksomhet i mediene, ser vi ofte at de blir blinde for andre perspektiver i saken enn sin egen. Det er helt naturlig. Jeg opplevde at mange ansatte ved Helse Bergen hadde dyp mistillit til medienes vinklinger og grep, og fremførte dette, til dels, 19

20 Media med god grunn. Men ved å forsøke å se på seg selv med eksterne briller, gjerne ved å diskutere med folk utenfor egen organisasjon, kan man få øye på forhold som man selv kan påvirke i stedet for å bruke energi på å irritere seg over andres feil. Dette er ikke lett, men det kan være konstruktivt, sier han. Våg å diskutere taushetsplikten Selv om taushetsplikten er absolutt, tar Hannestad til orde for å våge å diskutere på hvilken måte denne skal forvaltes. Taushetsplikten følger av lover og regler. Men ofte vil det likevel være et situasjonsbestemt skjønn som Åpenhet, ærlighet og tilgjengelighet er stikkord for hvordan en organisasjon bør forholde seg til mediene. Kommunikasjonsrådgiver Fredrik Hannestad i NorPR trekker opp grensen for hvor langt taushetsplikten gjelder. Det er en faglig uenighet mellom mediene og helsevesenet om hvordan taushetsplikten skal forvaltes. Det er viktig at helsevesenet erkjenner at taushetsplikten er basert på skjønn og at andre tolker denne annerledes. Jeg har en mistanke om at mange i helsevesenet fortsatt gjemmer seg bak taushetsplikten. Diskuterer man offentlighetsloven like hyppig som taushetsplikten, spør han retorisk. Si noe annet Hannestad forteller at mange ledere i samfunnet ofte får spørsmål fra journalister som det i realiteten er nærmest umulig å besvare direkte. Mange politikere har utviklet gode teknikker for å gå rundt grøten i sensitive debatter. I vanskelige saker kan Helse Bergen si en god del uten at det går ut over taushetsplikten. Dette er informasjon som journalister oppfatter som nyttig. Det kan for eksempel være redegjørelser for hvordan man vanligvis løser slike problemer, hvilket fokus Helse Bergen har i saken, hvorfor det er viktig å beskytte pasienten, hvilke ressurser som benyttes, osv. Det man ikke bør gjøre i forhold til journalister er å si ingen kommentar eller å signalisere uvilje til å informere. Min erfaring er at journalister respekterer taushetsplikten dersom kildene for øvrig møter dem med en positiv holdning, sier han. Mål resultater og lær av erfaring En verdifull side ved vanskelige mediesaker er at det er mye å lære av dem, sier kommunikasjonsrådgiveren. Han peker på at det er viktig å bruke ressurser på å gjennomføre analyser av hva som har vært skrevet og sagt om en sak i mediene, og deretter drøfte seg fram til ny innsikt. Her ligger det en kilde til mye innsikt og kunnskap, selv om neste store mediesak aldri blir helt lik den forrige. Vær selvkritisk og still deg selv spørsmålet; Hva kunne vi gjort annerledes i situasjonen, i stedet for å skylde på mediene, sier han. Tenk framover Hannestad hevder at dersom det i en organisasjon eller hos enkeltindivider har utviklet seg en grunnleggende mistillit til mediene, kan det ta lang tid å jobbe seg ut av denne opplevelsen. Det er ikke lett å legge historikken bak seg neste gang man møter journalister. Men husk at journalister, i likhet med folk flest, fort har glemt hva som skjedde i går! Journalister er fokusert på framtiden og er primært opptatt av neste sak og neste utgivelse. Å dvele ved tidligere hendelser ligger ikke i journalistens natur. I de aller fleste tilfeller bør man forsøke å riste av seg eventuelle bitre erfaringer, selv om det kan være vanskelig å la følelsene slippe taket. Men hvis man opplever at en journalist har tråkket over viktige grenser for hva som kan aksepteres i jakten på en god sak, bør man vurdere en henvendelse til ansvarlig redaktør, og eventuelt benytte klageinstansene i pressen. Så hva bør Helse Bergen gjøre neste gang det dukker opp vanskelige saker som berører pasienter eller ansatte? Det viktigste blir hva som gjøres i perioden fram til det dukker opp nye vanskelige saker, for de vil alltid komme. Åpenhet, ærlighet og tilgjengelighet er stikkord for hvordan en organisasjon bør forholde seg til mediene. Det er viktig å få en forståelse for dette i hele organisasjonen. Dette er de kriteriene journalistene vurderer som de viktigste og setter høyest i sin omgang med kildene, sier Fredrik Hannestad. 20