Ariel Sharon og massakrene i Sabra og Shatilla

Transkript

1 Ariel Sharon og massakrene i Sabra og Shatilla Innledning I denne artikkelen har jeg forsøkt å samle de ulike versjonene av hva som skjedde da falangistsoldater massakrerte sivile palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatilla i Beirut i Jeg drøfter også hvor ansvaret bør plasseres. En spesiell oppmerksomhet er viet Ariel Sharon, som i 1982 var forsvarsminister og i skrivende stund er statsminister i Israel. En viktig konklusjon i artikkelen er at Ariel Sharon er blitt tillagt et større ansvar for massakren enn han fortjener. Under arbeidet med artikkelen har flere personer lest igjennom manuskriptet og kommet med gode kommentarer. Dette gjelder både personer som deler undertegnedes syn og personer som ikke deler dette. Spesielt vil jeg takke Kari Karame, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, og Leiv Larsen, tidligere offiser i FNs fredsbevarende styrker i Libanon og på Golan, for gode kommentarer til manuskriptet. MR, oktober "En massakre har funnet sted i flyktningleirene Sabra og Shatilla i Beirut." Denne nyheten gikk verden over høsten Flere hundre uskyldige sivile palestinere mistet livet i massakren, som ble utført av en libanesisk milits. Men da verdenssamfunnet skulle fordele skyld, var det Israels forsvarsminister Ariel Sharon som fikk hovedansvaret for massakren. Dette skyldtes at militsen hadde gått inn i leirene på oppdrag fra Sharon, siden leirene hadde vært brukt som baser for PLO-styrker. Også en israelsk granskningskommisjon, Kahankommisjonen, kritiserte Sharon. Den mente at han burde ha forutsett massakren og at han dermed var indirekte ansvarlig for den. Som følge av Kahankommisjonens kritikk måtte Sharon gå av som forsvarsminister. Etter at Sharon ble valgt til statsminister i Israel i januar 2001, ble verdenssamfunnets oppmerksomhet på ny rettet mot massakrene i Sabra og Shatilla. Sommeren 2001 stevnet en gruppe palestinere Sharon inn for en belgisk domstol med anklager om at han var krigsforbryter. I kjølvannet av denne anklagen ble det laget flere fjernsynsdokumentarer om massakrene og Sharons rolle i dem, og vi skal se nærmere på to av dem. Den ene ble laget av BBC (The accused), mens den andre ble laget av NRKs tidligere Midtøstenkorrespondent Odd Karsten Tveit (Sporene fra Sharon). Men først skal vi ta for oss deler av historien som ledet frem til Israels invasjon av Libanon og den libanesiske militsens massakre høsten I 1920 fikk Frankrike og Storbritannia tildelt mandatområder i Midtøsten (I). Dette var områder som tidligere var en del av det tyrkiske riket. Frankrike fikk tildelt det området som i dag utgjør Libanon og Syria. I dette området opprettet Frankrike fire stater. I tre av dem skulle religiøse minoriteter i området få være i flertall. To av disse, en for drusere og en for alawitter, ble raskt oppslukt av den syriske staten. En kristen stat ble plassert i et område hvor de kristne hadde lange tradisjoner for selvstyre: området rundt Libanonfjellene. For at denne staten skulle være levedyktig økonomisk, måtte den være større enn de kristne kjerneområdene. Men om den ble for stor ville de kristne komme i mindretall. Med de grensene Frankrike tegnet opp, utgjorde de kristne kun et knapt flertall av befolkningen. I 1943 forsøkte Libanon å løsrive seg fra Frankrike, men full selvstendighet fikk de ikke før i 1946.

2 Etter at Israel ble opprettet kom det mange palestinske flyktninger til Libanon. Flyktningleirene som oppstod der ble etter hvert et arnested for geriljavirksomhet mot Israel. Denne virksomheten ble trappet opp fra 1968 og utover 1970-tallet. Dette skyldtes at PLO mistet fotfestet i Judea og Samaria (Vestbredden) og Gaza da Israel inntok disse områdene i I tillegg ble PLO drevet ut av Jordan i PLOledelsen flyttet da til Libanon. Geriljavirksomheten mot Israel vakte blandede følelser i den libanesiske befolkningen. Mens mange muslimer (II) var overveiende positive til den, ønsket de fleste kristne at den skulle opphøre. Som et resultat av dette oppstod det strid internt i myndighetene og i de militære styrkene. PLOs geriljavirksomhet mot Israel, og den striden denne førte med seg internt i Libanon, var en medvirkende årsak til borgerkrigen som brøt ut i 1975 og varte i 15 år. PLO deltok også aktivt i selve borgerkrigen. Under borgerkrigen støttet Israel den kristne befolkningen både med våpen og militær trening. Israel hadde liten tro på at de ville få fred langs nordgrensen sin med mindre Libanon ble styrt av et kristent regime. En israelsk invasjon av Sør-Libanon i 1978 viste seg å være lite vellykket. Sommeren 1982 rykket Israel på ny inn i Libanon (III). I begynnelsen ga de uttrykk for at de bare skulle rykke inn i Sør-Libanon, for å opprette en sikkerhetssone på libanesisk side av grensen (IV). Men Israel valgte å rykke helt frem til Beirut, hvor de tvang PLO til å forlate landet. Det er flere ulike forklaringer på hvorfor Israel valgte å utvide området for invasjonen. Da Israel passerte grensen til Libanon, rapporterte de om store funn av våpen - eid av PLO (V). Dette kan ha skapt inntrykk blant israelerne om at det var behov for en større militæraksjon. I et TV-intervju sommeren 1982 uttalte statsminister Begin at Israel, da de hadde inntatt de planlagte km, ble beskutt av PLO-styrker ytterligere 10 km inn i landet. Israel valgte å forfølge og omringe disse. Planen var å trekke seg tilbake til linjen km inne i Libanon når militæraksjonen var over (VI). En tredje forklaring på at Israel utvidet området for invasjonen, finner vi i Political Dictionary of Israel og boken From Israel to Damascus. Den siste er skrevet av libaneseren Robert Hatem, som i 1982 var et sentralt plassert medlem av en kristen milits. Han hevder at det fantes en avtale mellom Israel og kristne i Libanon. Denne gikk ut på at kristne styrker skulle angripe områder i nord, samtidig som Israel inntok områdene i sør. Dette skulle legge grunnlaget for at de kristne fikk makten i Libanon, slik at Israel kunne inngå en fredsavtale med Libanon og få fred langs sin nordgrense. Problemet var, i følge Hatem, at de kristne styrkene ikke gjennomførte sin del av avtalen. Dermed var Israel nødt til å påta seg den delen av "jobben" som de kristne egentlig skulle ha utført. I Political Dictionary of Israel står det ikke direkte at det eksisterte en avtale mellom de to partene, selv om antydninger om dette kan leses mellom linjene (VII). Det er en utbredt oppfatning at forsvarsminister Ariel Sharon handlet på egen hånd, uten statsministerens godkjennelse, da han bestemte seg for å rykke helt frem til Beirut. Sharon selv avviser dette, og han har anlagt rettssak mot avisen Ha'aretz i Israel for å få kjent anklagene døde og maktesløse. Rettssaken verserte i rettsvesenet helt frem til våren Da vedtok Høyesterett at den ikke kunne ta stilling til saken, da det i dag er umulig å si noe sikkert om hvorvidt Sharon informerte/konsulterte statsministeren eller ikke. I sin selvbiografi Warrior kommenterer Sharon anklagene som er rettet mot ham. Han hevder at Israel allerede i 1979 hadde utarbeidet en militær plan for hvordan man skulle løse problemene med palestinsk terror langs nordgrensen, og at det var denne planen som i praksis ble iverksatt i Planen var omfattende, og det var ingen selvfølge at alle punktene i planen skulle gjennomføres. Alle punktene måtte godkjennes av Regjeringen om de skulle gjennomføres. Sharon mener at Regjeringen utvilsomt ga en slik godkjennesle, og dette underbygger han med at Regjeringen møttes minst en gang til dagen den første tiden etter invasjonen. I boken kommer det også frem at PLOs og Syrias handlinger fikk innvirkning på krigens gang. Syrisk motstand var en grunn til at

3 Israel ikke kunne nøye seg med å rykke inn km. Etter at Israel hadde nedkjempet den syriske motstanden erklærte de ensidig våpenhvile. Denne ble brutt av PLO, som beskjøt israelske styrker fra Beirut. Sharon mener at Israel nå stod overfor det samme problemet som i Den gangen hadde PLO-styrker fra hele Sør-Libanon trukket seg inn i byen Tyrus. Israel valgte å ikke gå inn i Tyrus. Da så Israel trakk seg ut av Libanon, inntok PLO de gamle stillingene sine og fortsatte terroren mot Israel. I 1982 samlet PLOstyrker fra hele Libanon seg i Vest-Beirut, og Sharon fryktet at hele Libanonfelttoget skulle være mislykket. Hatems påstånder om at det eksisterte en avtale mellom Israel og kristne i Libanon, bli ikke omtalt i Sharons bok. Men Sharon omtaler møter han hadde med kristne ledere i januar 1982, deriblant Bashir Gemayel. Han skal ha gjort det klart for Gemayel at det ikke kom på tale at Israel ville gå inn i Beirut for dem, dette måtte de gjøre selv. Sharon viser også til flere uttalelser fra personer på venstresiden i Israel som klaget over at ikke falangistene deltok aktivt i krigføringen sommeren Massakrene i Sabra og Shatilla fant sted noen uker etter at Israel hadde inntatt østlige deler av Beirut. På dette tidspunktet hadde USA fremforhandlet en våpenhvile mellom de stridende partene. Denne gikk blant annet ut på at PLO-ledelsen måtte forlate byen sammen med sine geriljasoldater. De fleste ble eskortert på amerikanske krigsskip til Tunis, hvor PLO hadde sitt hovedkvarter frem til Osloprosessen startet (VIII). Men for at PLO skulle gå med på denne avtalen, krevde de en garanti for at Israel ikke skulle innta de vestlige bydelene i Beirut, hvor flyktningleirene lå. Dette kravet aksepterte USA og Israel. PLO-ledelsen forlot Beirut i slutten av august, og den 23. august ble Bashir Gemayel valgt til president i Libanon av det libanesiske parlamentet (IX). Gemayel hadde relativt stor tillit blant brede lag av den libanesiske befolkningen, på tross av at han ikke var kommet gjennom borgerkrigen med rene hender (her kan nok den palestinske befolkningen ha vært et unntak, da PLO og Gemayels falangiststyrker hadde utkjempet harde kamper i løpet av borgerkrigen). Mange håpet han ville klare å føre Libanon ut av den sju år lange borgerkrigen. Selv mente han at Israels invasjon og fordrivelsen av PLO ville gjøre dette mulig å få til (X). Deler av den libanesiske befolkningen, særlig den muslimske, var skeptisk til å alliere seg med Israel. De ønsket heller at Libanon skulle alliere seg med Syria, som de følte seg sterkere knyttet til kulturelt og religiøst. Men også blant disse hadde Gemayel relativt stor tillit. Han hadde nemlig gitt Israel klar beskjed om at det ikke kom på tale å la Libanon bli et israelsk lydrike. Han ønsket at Libanon skulle være uavhengig av både Syria og Israel. Og dette kompromisset kunne mange syriskvennlige leve med. Men bare kort tid etter valget, den 14. september, ble Gemayel drept. PLO var mistenkt for å stå bak drapet (etter hvert har det blitt mer vanlig å tro at Syria stod bak drapet, og dette regnes i dag som rimelig sikkert). De internasjonale styrkene som hadde overvåket evakueringen av PLO hadde nå trukket seg ut av Vest-Beirut, og Israel mente PLO fortsatt hadde over 2000 geriljasoldater i denne delen av byen. Den libanesiske hæren hadde ikke tatt kontrollen i Vest-Beirut. Sharon skriver i boken sin at han tidligere hadde tatt dette opp med amerikanerne, da han fryktet at dette kunne destabilisere Libanon. USA skal ha svart at dette problemet burde overlates til de nye myndighetene i landet representert ved Gemayel. Men i kjølvannet av drapet på Gemayel fryktet Sharon anarki. Han mente også at et nytt libanesisk regime uten Gemayel ville være for svakt til å "rydde opp" i Vest-Beirut på egen hånd. Dette er begrunnelsen han gir for at han ga ordre til å innta Vest-Beirut. I følge Sharon tilsa omstendighetene at dette ikke var et brudd på våpenhvileavtalen. De israelske styrkene, som inntok det meste av Vest-Beirut men unnlot å gå inn i flyktningleirene, møtte liten motstand. I BBCs The accused blir israelere som deltok i kampene intervjuet. De bekrefter at det var relativt enkelt å innta de vestlige bydelene i

4 Beirut. I Sporene fra Sharon antyder Odd Karsten Tveit (heretter: OKT) at dette var innlysende, siden "PLO hadde forlatt byen flere uker tidligere". OKT trekker dermed i tvil Sharons påstand om at Israel var ute etter PLO-terrorister. Men så er da også hovedbudskapet i Sporene fra Sharon at Sharon ønsket en massakre (se note 12). 16. september gikk falangiststyrker (XI) inn i Sabra og Shatilla. I Kahanrapporten nevnes det tre grunner til at Israel lot falangister gå inn i flyktningleirene, fremfor å gå inn selv. Den første er at israelske styrker hadde lidd store tap i Libanon, og man ønsket å unngå ytterligere tap. Dernest var det sterke krefter i Israel som ønsket at falangistene skulle ta mer aktivt del i krigføringen. Dette presset steg etter hvert som israelske tap av soldater økte. Følelsen var at Israel raket kastanjer ut av ilden for falangistene, og at det nå bare var rimelig at de også burde delta selv. Den siste årsaken som nevnes er at falangistene hadde bedre ekspertise enn israelerne når det gjaldt å identifisere terrorister og å avdekke våpenlagre. Denne ekspertisen ønsket Israel å benytte seg av. Hva som skjedde de påfølgende par dagene, blir utførlig behandlet i fjernsynsdokumentarene The accused og Sporene fra Sharon. Hovedbudskapet i The accused kan sammenfattes slik (fritt gjengitt) (XII): Sharon burde visst bedre enn å sende falangister inn i Sabra og Shatilla. Han kjente godt til den mord-kulturen som hadde gjort seg gjeldende under borgerkrigen i Libanon, og han burde derfor ha forutsett massakren. Bare seks uker tidligere hadde han iverksatt tiltak for å forhindre at falangister utsatte drusere (en religiøs minoritet) for overgrep, og dermed visste han at falangister var i stand til å utføre massakrer. Israelske soldater og offiserer som forstodd hva som var i ferd med å skje, tok i flere tilfeller kontakt med sine overordnede for å få stanset massakrene. Men de israelske generalene tok ikke kontakt med falangistene for å få stanset massakrene. Israelere flest reagerte med avsky da det ble kjent hva som var skjedd. Minst 800 sivile mennesker ble drept under massakren. Sabra og Shatilla var en krigsforbrytelse, men ingen av de ansvarlige er stilt til ansvar for massakrene, verken falangister eller israelere. Hovedbudskapet i Sporene fra Sharon kan sammenfattes slik (fritt gjengitt) (XIII): Da Sharon ga ordre til å invadere Sabra og Shatilla, kan han umulig ha vært ute etter å avvæpne PLO-soldater, siden PLO hadde forlatt leirene flere uker tidligere. Sharon ønsket å gjennomføre en massakre i flyktningleirene. Generalene hans hadde detaljerte planer for hvordan militsen skulle gå inn i Sabra og Shatilla, og de libanesiske lederne opponerte ikke. Militsen ble sendt inn for å drepe. I minst ett tilfelle deltok israelske soldater sammen med falangister under aksjonen. Mange palestinere ble forhørt av israelerne i dagene etter at massakren fant sted. Flere av disse er aldri kommet tilbake igjen. Disse ble enten drept av israelerne, eller så har Israel overgitt dem til falangiststyrker som mest sannsynlig har tatt livet av dem. Rundt 1000 mennesker er enda ikke funnet. Opptil 1700 mennesker ble drept under massakren. Når det gjelder de to dokumentarene, er mitt inntrykk at BBC underbygger sine påstander med fakta bedre enn OKT. Et eksempel på dette er anslaget av antall drepte: BBC nevner det laveste tallet de holder for sannsynlig, 800 drepte, mens OKT nevner det høyeste tallet han holder for sannsynlig, 1700 drepte. Dermed kan BBC lettere underbygge tallet de bruker enn OKT, som benytter tall han selv antyder at er i overkant av det sannsynlige. Kahankommisjonen mener det mest sannsynlige tallet drepte er , mens Sharon viser til at det endelige tallet til Røde Kors og libanesiske myndigheter var på 460 døde, derav 328 palestinere (XIV).

5 En annen viktig forskjell mellom de to dokumentarene, er OKTs klare antydning av at Israel var delaktig i å deportere og muligens likvidere hundrevis av palestinere i etterkant av massakrene. Han fremsetter ingen beviser for dette, men ved flere anledninger søker han å underbygge påstanden. Blant annet benytter han seg av vitner som ikke våger å stå frem i dokumentaren. Han presenterer også denne teorien for Luc Walleyn, en belgisk advokat som arbeidet med tiltalen mot Sharon. I intervjuet blir Walleyn gjengitt annerledes i den norske tekstingen av innslaget enn han uttaler seg på engelsk. Den norske teksten bidrar i større grad til å knytte Israel til påstandene om at flere hundre palestinere skal ha forsvunnet enn det Walleyns uttalelser på engelsk gjør (se siste avsnitt av note 12). Et annet eksempel på at OKT søker å underbygge denne teorien finner vi i slutten av dokumentaren. Han intervjuer da en kvinne fra Sabra. Broren hennes ble forhørt av en israelsk oberst kort tid etter at massakrene fant sted. Hun sier følgende (direkte sitat fra den norske tekstingen): Denne offiseren truet de unge mennene som var blitt arrestert sammen med min bror med at de skulle bli puttet i militære lastebiler. Han truet med å utlevere dem til falangistene som ville tvinge dem til å tilstå hvor PLO-medlemmene var og hvor de oppbevarte våpnene. Selv om den palestinske kvinnen skulle ha rett i at obersten kom med slike trusler, er det ikke dokumentert at de ble satt ut i livet. Det vi derimot kan slå fast, er at kvinnen bekrefter Israels versjon av hva som var målet med aksjonen i flyktningleirene: å ødelegge PLOs mulighet for å utføre terror. Dermed bidrar uttalelsen til å svekke OKTs påstand om Israels motiv med å innta flyktningleirene. OKT hevder at israelske styrker i minst ett område, sør for Shatillaleiren, deltok sammen med den kristne militsen (Sabraleiren ligger like sør for Shatilla). Kort tid etter dette forteller en hjelpearbeider at han, sammen med noen andre hjelpearbeidere, ble stoppet opp av "soldater i israelske uniformer", og at det virket som om soldatene hadde planer om å drepe dem (etter at en mann ropte til soldatene på hebraisk, ble hjelpearbeiderne tatt med til forhør i stedet). Her kan seerne lett trekke gale slutninger. Alle falangistsoldatene benyttet nemlig israelske uniformer. Dette blir nevnt i programmet, men en uoppmerksom seer kan lett forledes til å tro at israelske soldater var i ferd med å foreta likvidasjoner (se også siste avsnitt i note 10). Lederen for militsen som gjennomførte massakren i Sabra og Shatilla, Elie Hobeika, er omtalt i begge dokumentarene. I Sporene fra Sharon benyttes et halvt minutt til å fortelle følgende (direkte sitat): Saksøkernes advokater fikk et gjennombrudd da den libanesiske militslederen Elie Hobeika, som hadde den lokale kommandoen i Sabra og Shatilla, lovet å vitne mot Ariel Sharon [Bilder vises av Hobeika, som bedyrer sin uskyld og uttrykker håp om at retten i Belgia skal renvaske ham.] Elie Hobeika kom aldri til Belgia. Nøkkelvitnet mot Ariel Sharon ble drept av en bilbombe i Beirut bare noen dager etter at han hadde snakket med belgiske etterforskere i Libanon. Ikke et øyeblikk gir OKT inntrykk av at han mener Hobeika faktisk var ansvarlig for de handlingene han utførte. Det gjør langt på vei BBC. I The accused blir Hobeika omtalt som "mannen som er anklaget for å ha ledet nedslaktningen". Men også BBC bruker lite tid på Hobeikas rolle under massakrene. Dette er merkelig. Det ville være naturlig å gi bred omtale av en person som i begge dokumentarene omtales som den som ledet militsen da den gjennomførte massakrene. Ingen andre aktører kan med større rett omtales som massemorder enn Hobeika.

6 Boken From Israel to Damascus (1999) kommer med interessante påstander om Hobeikas rolle under massakrene. Boken er skrevet av Robert Hatem, som var Hobeikas livvakt og nære fortrolige gjennom en årrekke. Bokens tittel henspiller på at Hobeika først var Israels allierte, for så å gå over til syrerne. Dette bekreftes også i The accused. I følge Hatem innledet Hobeika sin kontakt med syrerne før massakrene i Sabra og Shatilla fant sted. Uten at Hatem har klare beviser, er han temmelig overbevist om at Hobeika fikk i oppdrag å: 1. forpurre Israels plan om å inngå fredsavtale med Libanon 2. legge grunnlaget for syrisk dominans. Første ledd i denne planen var å ta livet av president Bashir Gemayel. Det regnes i dag som rimelig sikkert at Syria stod bak dette drapet, og Hatem hevder det var en utbredt oppfatning i Beirut at Hobeika hadde en finger med i spillet. Resultatet av drapet var at Israels plan for Libanon gikk i vasken. Israel hadde satset alt på Gemayel. Det fantes ingen annen samlende leder. Massakren i Sabra og Shatilla skal også ha vært en del av syrernes plan. Denne skulle bidra til å ta oppmerksomheten bort fra drapet på Bashir Gemayel. Grunnen til at boken ikke blir omtalt i de to dokumentarene, kan være at Hatem ikke blir sett på som troverdig (XV). Men uansett fortjener teorien om syrernes strategi for Libanon å bli gått nærmere etter i sømmene. La oss først se på noe som kan tyde på at han har rett. Hvis syrerne stod bak drapet på Gemayel er det eneste sannsynlige motivet for drapet at de ønsket å øke sin egen innflytelse i Libanon og svekke Israels. Et viktig spørsmål er om Hobeika var delaktig i mordet. Hatem er usikker på dette, men han holder det for sannsynlig. Han hevder at Hobeika på denne tiden hadde hatt møter med syrerne som falangistenes utsending. Og det er et faktum at Hobeika hadde ansvaret for presidentens sikkerhet på drapstidspunktet. Den videre historien bidrar til å styrke Hatems teori: Drapet på Gemayel førte til intern strid og maktkamp blant de kristne. Syrerne spilte ulike kristne fraksjoner ut mot hverandre, og det endte med at de fikk makten over Libanon i 1990 (TAEF-avtalen, som gjorde slutt på borgerkrigen). Libanon har siden vært et syrisk lydrike. Det er en kjennsgjerning at Hobeika arbeidet for Syria få år etter massakrene i Sabra og Shatilla. Etter at Syria fikk makten i Libanon, fikk Hobeika en plass i den libanesiske regjeringen, og han har vært med i parlamentet. Før han ble drept i januar 2002 ble han omtalt som en mulig fremtidig presidentkandidat. Så til spørsmålet om syrerne kan ha planlagt massakrene i Sabra og Shatilla for å svekke Israels posisjon i Libanon. Noe som svekker denne teorien er at det var Sharon og forsvarssjefen, Rafael Eitan, som tok beslutningen om å sende falangistene inn i leirene. Men Hobeika kan ha fått ordre fra syrerne om å "gjøre det som er nødvendig" om han fikk anledning til å svekke Israels posisjon i området. Vi skal være klar over at massakrene svekket den neste presidentens mulighet til å opptre som en samlende figur for libaneserne, og dette var avgjørende om de kristne skulle få tilbake sin dominerende rolle i det libanesiske samfunnet. Den neste presidentens, Amin Gemayels, svake rolle var en av de viktigste årsakene til at Israel ikke fikk gjennomført sine planer for Libanon. Men at massakrene svekket Israel til fordel for Syria, er selvsagt ikke et bevis for at Syria stod bak. At Israel led et viktig strategisk nederlag som følge av massakrene, og at Syria hadde fordel av dette, er helt klart. Likevel er det naturlig å sette søkelys på Israels rolle og ansvar for det som skjedde. Teorien om at Israel kan ha ønsket massakrene ble lansert i februar 1983 i magasinet Time. Time hevdet da at den hemmelige delen av Kahanrapporten inneholdt informasjon om at hadde forhåndsavtalt massakrene med falangistene i en hemmelig konspirasjon. Dette benektet selvsagt Sharon på det sterkeste, og en amerikansk domstol erklært uttalelsene for å være både "false and defamatory" (XVI).

7 Hvis Time hadde hatt rett, ville det bety at israelerne var styrt av et blindt hat. Men hvis de var det, ville de hatt mulighet til å utrette langt større ødeleggelser enn de faktisk gjorde, og i tillegg ville de måttet regne med at massakrene ville få svært negative konsekvenser både for deres kristne alliertes og israelernes egen innflytelse i Libanon. Med tanke på de enorme ressursene Israel hadde investert i å stable et vennligsinnet regime på beina i Libanon, er det lite trolig at en samlet israelsk ledelse ville vert villig til å risikere å måtte oppgi dette målet som følge av en kortsiktig tilfredsstillelse ved å gi utløp for blindt hat. Vi snakker tross alt om Israels øverste politiske og militære ledelse. Amir Drori, lederen for den israelske nordkommandoen, hevder overfor Kahankommisjonen at han ved flere anledninger prøvde å få den libanesiske hæren til å utføre aksjonen i flyktningleirene, i stedet for falangistene. Om dette stemmer, bidrar det til å svekke påstanden om at Israel ønsket en massakre, da den libanesiske hæren neppe ville utført noen massakre. Den hadde et stort antall muslimer (deriblant sunnimuslimer) i rekkene, og den var under den sunnimuslimske statsministerens kontroll. De fleste palestinerne er sunnimuslimer. Et annen interessant punkt i Droris vitnemål er at USAs spesialutsending, Morris Draper, skal ha lagt press på libaneserne om ikke å la den libanesiske hæren bli benyttet i en slik aksjon. Kahanrapporten sier ingen ting om Drapers begrunnelse for å legge et slikt press på libaneserne, men det var naturlig at USA ønsket å vise at de stod ved lovnaden i våpenhvileavtalen om at Israel ikke skulle invadere Vest-Beirut. Like fullt kan dette presset ha medvirket til at massakrene fant sted. Den første gangen Sharon, i følge Kahanrapporten, fikk kjennskap til overgrepene, var fredag 17. september kl Han unnlot da å gripe inn, siden falangistene allerede hadde fått ordre om å være ute av leiren innen kl neste morgen. Men første gang israelske offiserer hørte rykter om at falangistene hadde utført overgrep mot sivile i leirene, var torsdag kveld, få timer etter at militæraksjonen hadde startet. Første gang Drori fikk rapporter om overgrep mot sivile i leirene, var fredag morgen. Han ga da ordre om at ikke falangistene fikk fortsette offensiven videre inn i leirene. Etter dette økte han presset for å få den libanesiske hæren til å overta militæraksjonen. Men da forsvarssjefen senere på dagen ankom Beirut, festet han ikke lit til rapportene. Han tok heller ikke opp saken under et møte med falangistledelsen. Kahankommisjonen mener dette kan skyldes at han var redd for å krenke deres æresfølelse. Kommisjonen kritiserer ham sterkt for dette. Sharons omtale av massakrene i Warrior avviker noe fra Kahanrapporten. Han vedgår at han ble informert om at falangistene hadde "gått for langt" fredag kveld kl , men han hevder han ikke forstod omfanget. Han skriver at han av erfaring visste at det ikke var mulig å gjennomføre en slik aksjon uten at sivile liv ville gå tapt. Men han skriver også at den militære ledelsen avblåste aksjonen straks de fikk rapporter om at mulige massakrer. Dette avviker fra Kahanrapporten, som hevder Chief of Staff Rafael Eitan unnlot å ta saken opp med falangistledelsen i et møte han hadde dem fredag ettermiddag og unnlot å be dem trekke seg ut av leirene umiddelbart. Det er vanskelig å fastslå med sikkerhet hva ulike aktører på israelsk side virkelig forstod angående hvordan falangistene opptrådte i leirene. Men i ettertid er det lett å finne ting å sette fingeren på. I følge Kahanrapporten ble militæraksjonen i flyktningleirene planlagt raskt uten at alle relevante aktører var informert om at aksjonen fant sted. Regjeringen ble f eks informert om den etter at den var satt i verk. Det samme gjaldt etterretningen, som dermed ikke fikk utredet ulike hendelsesscenarier (Sharon bestrider dette). Dette kan ha påvirket måten de reagerte på da de fikk rapporter om at falangistene skulle ha utført overgrep. Det er betenkelig at ikke israelerne avblåste aksjonen umiddelbart etter de mottok de første rapportene om overgrep. Kanskje ville en israelsk militæranalytiker forsvare seg med at det også kan ha store menneskelige omkostninger å avblåse en aksjon før den er

8 fullført. Man står i fare for å måtte utføre aksjonen en gang til, og denne gangen vil motstanderen være langt bedre forberedt (XVII). Og om man ikke utfører aksjonen på nytt, kan man risikere at motstanderen angriper eget personell eller utsetter sivile for overgrep. Vi skal ikke gjøre en slik beslutning enklere enn den faktisk er. Det var også store fordeler ved å benytte falangistene fremfor å gå inn i leirene selv (se s. 11), og det er ikke utenkelig at den israelske ledelsen holdt disse fordelene opp mot omkostningene i form av mulige overgrep mot sivile. En slik vurdering kan ha gjort seg gjeldende både før aksjonen ble iverksatt, men også etter at de første rapportene om overgrep kom, så sant man holdt rapportene for lite troverdige eller ikke forstodd omfanget av overgrepene. Om den israelske ledelsen hadde forstått situasjonen fullt ut, er det grunn til å tro at den ville avbrutt aksjonen, om ikke annet for å redde sitt eget skinn. Den ville neppe trodd at en slik massakre i flyktningleirene ville gå upåaktet hen i det internasjonale samfunnet. Ariel Sharon kan absolutt kritiseres i forbindelse med det som skjedde i Sabra og Shatilla. Men vi bør være forsiktig med hvordan en slik kritikk utformes. I ettertid er det lett å se at det var uklokt å slippe falangister inn i flyktningleirene. Og når de først ble sluppet inn, burde israelere fulgt med dem inn i leirene for å observere hvordan de gikk frem. I tillegg kan det som nevnt se ut som om planleggingen av aksjonen var mangelfull. I begge de to nevnte TV-dokumentarene hevder folkerettseksperter at Sharon har ansvar for massakrene uavhengig av om han skjønte hva som foregikk eller ikke (XVIII). Dette kan være korrekt fra et juridisk synspunkt, men ansvar er ikke et entydig ord. En minister i en regjering holdes ansvarlig om det oppstår en ulykke som medfører tap av menneskelig, hvor liv og helse settes på spill eller store materielle verdier går tapt. Et slikt parlamentarisk ansvar kan resultere i at ministeren må gå av, men det er ikke vanlig å stille ministeren for en domstol. Anklager om krigsforbrytelser bør forbeholdes folk som faktisk har gitt ordre om å utsette, eller selv har utsatt, sivile for overgrep. Og det har ikke Sharon gjort. Sommeren 2001 stevnet en gruppe palestinere Sharon inn for en belgisk domstol med anklager om at han var krigsforbryter. I juni 2002 kom det omsider melding fra domstolen om at den ikke kunne reise sak mot Sharon. Den belgiske loven som var grunnlaget for stevningen, kunne i følge domstolen ikke anvendes overfor folk som ikke er til stede i landet (XIX). Våren 2002 kom det nok en gang nyhetsmeldinger om at "krigsforbryteren" Ariel Sharon hadde satt i verk en massakre i en flyktningleir. Denne gangen gjaldt det flyktningleiren i byen Jenin, nord i Samaria (Vestbredden). Men i dette tilfellet forstummet kritikken forholdsvis raskt. Selv om mange mente at Israel hadde benyttet mer makt enn nødvendig, kom det stadig flere rapporter om at det ikke fantes indikasjoner på at det var foregått en massakre i leiren. I august lanserte FNs generalsekretær en rapport, hvor det blant annet står: In Jenin camp, by the time of the IDF's withdrawal and the lifting of the curfew on 18 April, at least 52 Palestinians, of whom up to half may have been civilians, and 23 Israeli soldiers were dead. Allegations by Palestinian Authority officials in mid-april that 500 or more persons were killed in Jenin camp were not substantiated by the evidence that subsequently emerged. Slike konklusjoner burde ikke komme som en overraskelse. Det ble nemlig tidlig klart at Israel var villig til å betale en høy pris for å unngå tap av sivile liv i leiren. La oss sammenligne episoden med hvordan NATO gikk frem i Serbia våren 1999: NATOflyene fikk ordre om å gå så høyt opp at ikke det serbiske anti-luftskytset kunne nå dem. At dette førte til dårligere presisjon under bombetoktene, slik at sivilbefolkningens liv og helse ble satt i fare, fikk våge seg. Det viktigste var å unngå egne tap.

9 Israelerne valgte å prioritere annerledes: For å redusere sivile tap til et minimum, sendte Israel sine soldater inn i leiren og tok den hus for hus. Alternativet, å bombe leiren fra luften, ville gitt flere sivile tap. Men Israel ville da sluppet å utsette egne soldater for fare. Da Israel skulle gjøre opp status, hadde de tapt 23 soldater, i tillegg til at mange ble såret. Dette er tap Israel hadde unngått om "krigsforbryteren" Sharon hadde tatt eksempel av NATO. Men han valgte å prioritere annerledes. Kilder: TV-programmer: Sporene fra Sharon, Brennpunkt, NRK 5. mars 2002 The accused, BBC-World 23. juni 2001 The accused, avskrift av programmet utført av 1-Stop Express Services, London Litteratur: Fawas, Leila Tarazi: An occasion for war, Centre for Lebanese Studies and I. B. Tauris Publ Hatem, Robert: From Israel to Damascus, Pride International Publications 1999 Heradstveit, Daniel: Mediakrigen i Libanon. Var NRK balansert? Internasjonal Politikk nr , Norsk Utenrikspolitisk Institutt Hurwitz, Harry Z: Begin, A Portrait, B'nai B'rith Books 1994, ch 25: Peace for Galilee Hvem, Hva, Hvor 1983, Chr. Schibsteds forlag 1982 Israeli, Raphael (red): PLO in Lebanon - selected documents, Weidenfeld and Nicolson 1983 "Kahanrapporten" - Rapport fra den israelske kommisjonen som undersøkte hendelsene i flyktningleirene i Beirut, 8. februar 1983 Political Encyclopedia of the Middle East, The Jerusalem Publ. House 1999 Political Dictionary of the State of Israel, The Jerusalem Publ. House 1993 Sharon, Ariel, with Chanoff, David: Warrior, an autobiography, Simon & Schuster Inc Vocke, Harald: The lebanese war, St Martins press 1978 Zamir, Meir: From Hegemony to Marginalism: The Maronites of Lebanon, in Minorities and the State in the Arab World, ed. by Bengio, Ofra and Ben-Dor, Gabriel Lynne Rienner Publ. Inc Noter: (I) San Remo-konferansen: I april 1920 samlet de viktigste seiersmaktene fra 1. verdenskrig seg i San Remo i USA. De skulle blant annet følge opp Folkeforbundets vedtak fra 1919, om å innføre mandatstyre i arabiske områder tidligere dominert av det tyrkiske imperiet. Mandatene ble bekreftet av Folkeforbundet i Den endelige delingen av Midtøsten mellom Storbritannia og Frankrike var en modifisert utgave av Sykes-Picot-avtalen, et hemmelig notat fra 1916, hvor briter og franskmenn ble enige om hvordan det tyrkiske imperiet burde deles opp etter krigen. Russland ga sin tilslutning til avtalen. Avtalen har fått sitt navn etter den britiske og franske forhandleren. (II) Det var den sunnimuslimske befolkningen som var mest positiv, noe som kan skyldes at de langt fleste palestinske flyktningene var sunnimuslimer. De fleste shiamuslimene bodde i Sør-Libanon og det var til tider harde kamper mellom dem og palestinerne, de hardeste fant sted i En skjebnens ironi er at shiamuslimene en tid var alliert med Israel i kampen mot PLO. Etter noen år endret dette seg, og det er shiaene som i dag fører krig mot Israel gjennom Hizbollah. (III) Israel invaderte Libanon første gang i Da begrenset invasjonen seg til områdene i sør, og Israel trakk seg raskt ut igjen.

10 (IV) Denne sonen ble opprettet i 1985, i forbindelse med at Israel trakk seg ut av resten av Libanon. (V) Hurwitz 1994 (VI) Hurwitz 1994 (VII) Sitat fra Political Dictionary of Israel: the relationship between the Phalange and Israel became largely a personal one between Sharon and Bashir concrete plans for a joint Israeli-Phalange operation started to develop Sharon s plan was based on the premise that a large-scale operation in southern Lebanon was inevitable; that Israel could afford to act only once on a large scale; that the problem in the South could not be solved without solving the wider Lebanese crisis; that a solution to the crisis was possible; and that it could be the key to a significant change in the political situation in the region the goal should be to destroy the PLO base in Lebanon. Furthermore, Syria should be forced out of Lebanon, while the Lebanese Front should be helped to take over the whole of Beirut and Bashir Jemayel to be elected president. However, the Lebanese Front, whose cooperation in the war was essential for the success of the Israeli plan, failed to "deliver," keeping its participation to a minimum and even obstructing the plan s implementation. The Front s failure to act as expected resulted in Israel s entry into Beirut and a ten-week siege of West Beirut, none of which was part of Sharon s original plan. (VIII) PLO-ledelsen og PLO-soldater ble tvunget til å forlate Beirut. PLOledelsen og enkelte av de militære enhetene ble sendt i eksil til Tunis, mens andre fikk reise til Sudan, Jemen og Sør-Jemen. Men det var fortsatt PLO-enheter tilbake i Libanon. Arafat prøvde å etablere et nytt fotfeste i Syria, hvor han ble kastet ut i juni 1983, og deretter i den libanesiske byen Tripoli. Men i desember 1983 kastet Syria og utbrytergrupper fra PLO ham ut av Tripoli, sammen med 4000 av mennene hans (Pol. Enc. of the Middle East). (IX) Parlamentets hadde opprinnelig 99 representanter, og av disse levde fortsatt 92. Det var vanskelig å samle parlamentet, blant annet fordi representanter fra syriskkontrollerte områder ikke fikk dra. Av de 62 som møtte var det kun fem sunni- og tolv shiamuslimer. Gemayel fikk 55 stemmer under andre votering. Det var ingen motkandidat (Pol. Enc. of the Middle East). (X) I forbindelse med at PLO forlater Vest-Beirut, har Sporene fra Sharon med et klipp hvor Gemayel uttaler (direkte sitat fra den norske tekstingen): "Jeg håper dette blir første skritt på veien til å forene Libanon, slik at vi får et fritt og demokratisk land". Men det er også en kjennsgjerning at Gemayel, allerede kort tid etter invasjonen av Libanon, begynte å markere avstand til Israel. Han nektet blant annet å ta aktivt del i den ni uker lange beleiringen av Vest-Beirut. I kommentar til undertegnede skriver Kari Karamé at Israels statsminister antakelig var feilinformert om de libanesiske kristnes, og spesielt Lebanese Forces (falangiststyrkene), holdning til å samarbeide med Israel. Hun mener holdningen blant kristne i Sør-Libanon var klart anti-israelsk allerede fra 1978, da denne delen av landet ble invadert, selv om det også fantes folk som samarbeidet. Som følge av invasjonen i 1982 spredte denne holdningen seg til resten av landet. Ikke alle deler dette synet. Mitt inntrykk er at Gemayel var nødt til å markere distanse til Israel om han skulle klare å samle både muslimske, drusiske og kristne libanesere bak seg. Den tilliten han oppnådde både blant mange muslimer og i USA, ville trolig ikke vært mulig om det ble skapt inntrykk av at han var en nikkedukke for Israel. I boken PLO in Lebanon - selected documents, finnes det også god dokumentasjon på at Israel ble tatt godt imot av mange libanesere. Bokens del 8 inneholder en rekke øyenvitneskildringer fra Libanon rapportert sommeren Skildringene er blant annet hentet fra israelsk og internasjonal presse, og det er avskrifter fra TV-intervjuer (fortrinnsvis israelsk TV). Intervjuobjektene er folk fra ulike deler av libanesisk samfunnsliv, både muslimer, kristne og palestinere, eller navngitte internasjonale observatører. Det er også utdrag fra enkelte foredrag, blant

11 annet holdt av libanesiske offentlige personer. En gjennomgangstone i rapportene er at PLO utsatte sivilbefolkningen for terror og store lidelser. Dermed ble Israels invasjon sett på med glede. Men det er også en del av sannheten at noen av de som gledet seg over invasjonen sommeren 1982 ble mer skeptisk til israelerne etter hvert som de ble værende i Libanon og ikke trakk seg ut raskt. Sitat fra Political Dictionary of Israel: the enthusiasm with which many Maronites, and other Lebanese, happy to be rid of the PLO, welcomed the Israeli troops dissipated By December 1982 the liberators of June had become a force of occupation. (XI) Fra enkelte hold hevdes det at falangistene ikke var alene med å utføre massakrene, men at også major Haddads styrker fra Sør-Libanon deltok (de som siden ble Den sørlibanesiske hæren, SLA). Dette begrunnes med at enkelte av militssoldatene hadde sørlibanesisk aksent, og at noen hadde muslimske navn. Kahanrapporten avviser dette med å hevde at enkelte flyktninger fra sør hadde sluttet seg til falangiststyrkene, og at det også var et mindre antall shiamuslimer blant falangistene. Kommisjonen antyder også at ryktene om at Haddads styrker deltok kan ha oppstått som følge av at Haddad selv var i Beirut fredag 17. september. Men i følge kommisjonen var han i byen for å kondolere ifm Gemayels død. Det er imidlertid hevet over tvil at det var falangistene Israels myndigheter forholdt seg til i forbindelse med militæraksjonen i leirene. Kommisjonen avviser også anklager om at israelske soldater var i leirene under massakrene. En av årsakene til at slike rykter oppstod er at et ID-kort og et militært navnekjede fra en israelsk soldat (navn og fødselsdato finnes i rapporten) ble funnet i Sabraleiren 22. september. Kommisjonen hevder å ha beviser for at soldaten var blitt skutt og såret like ved Shatillaleiren 15. september, og at han var på et sykehus i Israel mens massakrene pågikk. (XII) Det vil selvsagt være en grad av subjektivitet forbundet med å formulere et hovedbudskap for et helt dokumentarprogram. Når jeg likevel har gjort et forsøk på det, har jeg tatt utgangspunkt i følgende sitater fra dokumentaren: Fergal Keane (programskaperen): Ariel Sharon knew of the history of hatred between the Phalange and the Palestinians, and he knew that Christian civilians had suffered savage slaughter at the hands of the PLO. Keane: Just six weeks before Sabra and Shatila, Ariel Sharon ordered his troops to take all steps to stop the Phalange abusing another group, the Druse. But why, when he talked of the Lebanese as 'murderers', did he allow the Phalange into the camps? Keane: But the pressure inside Israel did not let up. Four hundred thousand people took to the streets to demand a public inquiry, the biggest demonstration in the history of the state. There was unease too in the army...it was for the Middle East a unique inquiry. Keane: Ariel Sharon lost his job as Defence Minister but stayed in the cabinet. He's never accepted the finding of indirect responsibility. But Sabra and Shatila was a war crime. The question never asked by the Kahan Commission was whether there should be indictments. Keane: The legacy of Sabra and Shatila hasn't damaged the careers of the central characters. Elie Hobeika became a minister for refugees in post war Lebanon. General Amos Yuron, the Israeli Commander outside the camps, is now Director General of Israel's Defence Ministry, and earlier this year Ariel Sharon became Prime Minister of Israel. (XIII) OKTs hovedbudskap er formulert med bakgrunn i følgende sitater fra dokumentaren (alt som er i kursiv er direkte sitater):

12 OKT: Sharons generaler i Beirut hadde detaljerte planer for hvordan den kristne militsen skulle gå inn i Sabra og Shatilla. De Libanesiske lederne opponerte ikke. OKT viser så en uttalelse fra Fadi Frem, en libanesisk militsleder som sier følgende: Vi vil ikke havne i noe dilemma med israelerne. OKT fortsetter: Fadi Frem ga Elie Hobeika i oppgave å lede operasjonene mot palestinerne. Samtidig forsterket israelerne grepet rundt leirene. Mange palestinere her følte seg trygge over å være under Israels beskyttelse. De trodde på løftet om at soldatene bare var på jakt etter det israelerne kalte 2000 PLO-terrorister. Palestinerne visste jo at PLO-geriljaen for lengst var reist fra Beirut. OKT: I minst ett område sør for Shatilla opererte den kristne militsen sammen med israelske styrker. OKT: Israelske soldater og offiserer som rapporterte om hva som foregikk i Sabra og Shatilla fikk ordre om ikke å gjøre noe som helst. Til tider kom militsen ut fra flyktningleirene for å hvile og oppsøke sine israelske allierte. Da klarte mange palestinere å flykte, men ved de israelske linjene fikk noen ordre om å gå tilbake. En palestinsk ungdom uttaler: Israelerne kommer hit for å drepe oss, siden de fleste av oss er unge. OKT: Det var ikke israelerne, det var den kristne militsen som var sendt inn for å drepe [min understrekning. OKT har tidligere gjort det klart at det var israelerne som sendte militsen inn]. Det så Aftenpostens korrespondent, som forsøkte å kjøre inn gjennom hovedgaten i sør. Selv om Hobeika blir omtalt som den som fikk i oppgave å lede operasjonene mot palestinerne, omtaler OKT ham som hovedvitnet mot Sharon og ikke en krigsforbryter. Dette må bety at OKT mener Hobeika er uskyldig, eller i det minste mindre skyldig enn Sharon. Med dette antyder OKT at Sharon og Sharons generaler sendte militsen inn for å drepe. Ifm en påstand fra OKT om at fanger som israelerne intervjuet på sportsstadioen skal ha vært kjørt vekk i militærlastebiler for aldri å komme tilbake, uttaler Luc Walleyn (advokat for anklagerne i saken mot Sharon): -Of course this is very important. It means indeed, it seems to confirm that there is a direct involvement of the highest Israeli command in that operation. Tekstingen av dette innslaget var litt annerledes: -Dette er svært viktig. Det viser at israelske myndigheter var direkte involvert i den operasjonen. (XIV) Sharon 1989 (XV) I kommentar til undertegnede skriver Kari Karamé at mange ser Hatems bok som en hevn overfor Hobeika. Hatem hadde stått Hobeika nær gjennom en årrekke, men til slutt kom det til brudd og Hatem "kom til å befinne seg i eksil i utlandet og nærmest blakk." Det finnes også enkelte faktafeil i boken: ved ett tilfelle skal Sharon ha skjelt ut Hobeika for å ha utført massakrene i Sabra og Shatilla. Men på det tidspunktet dette skal ha skjedd, var Sharon på regjeringsmøte i Jerusalem, i følge Kahanrapporten. Likevel fortjener teorien om Syrias rolle en nærmere granskning, da det også er andre kilder som bygger opp under denne (se videre i teksten). Hatems bok er ikke tillatt utgitt i Libanon, men den er lett tilgjengelig på internett: (XVI) Sharon 1989 (XVII) De to tv-dokumentarene gir uttrykk for at PLO gjorde liten motstand både i flyktningleirene og ellers i Vest-Beirut. Men dette behøver ikke bety at Israels etterretningsrapporter om at det var 2000 soldater tilknyttet PLO og deres allierte i Vest-

13 Beirut var gale. I The accused fortelles det om en ung sivil palestiner (Nabil Ahmed) som forlot leirene allerede tirsdag kveld, 14. september. Han og familien fryktet konsekvensene av drapet på Gemayel. Om en invasjon av Vest-Beirut allerede lå i kortene, kan også mange geriljasoldater ha flyktet eller bestemt seg for å ligge lavt i terrenget. (XVIII) Direkte sitat fra Sporene fra Sharon: OKT: Eksperter på krigens folkerett er ikke i tvil om hvem som bærer ansvar for ugjerningene. Generaladvokat Arne Willy Dahl (heretter: AWD): Når Sharon gir en ordre, så har han da plikt som militær sjef til å følge opp ordren, påse at den blir utført på lovlig måte, gripe inn dersom det begås ulovligheter. Og hvis han svikter denne plikten til å følge opp, så blir han ansvarlig for da de straffbare handlinger som hans soldater - eller de soldater som da tar ordre fra ham - måtte gjøre seg skyldig i. OKT: Betyr dette en krigsforbrytelse eller en forbrytelse mot menneskeheten? AWD: Det kommer an på omfanget og den skal vi si store sammenhengen, men vi kan i hvert fall si at det i hvert fall betyr en krigsforbrytelse. Direkte sitat fra The accused: Keane: But what about those whom the Kahan Commission said had indirect responsibility, those accused of disregarding the danger to civilians and of failing to ensure the proper protection of civilians in the areas under their control? I understand that as a judge of a South African court you don't want to get into labelling people in other countries as war criminals, but in your assessment of command responsibility, isn't it reasonable to say that if responsibility goes all the way to the top, to the person who gave the orders, that potentially makes Ariel Sharon a war criminal. Judge Richard Goldstone (Former Chief Prosecutor, UN War Crime Tribunals, ): Well it depends very much on the facts, but if the person who gave the command knows, or should know on the facts available to him or her, that is a situation where innocent civilians are going to be injured or killed, then that person is as responsible, in fact in my book more responsible even than the people who carry out the order. Keane: One lawyer who was part of an independent commission that investigated Sabra and Shatila argues that Israel's then Defence Minister had clear legal responsibilities. Professor Richard Falk (International Law, Princeton University): Sharon's specific command responsibility arises from the fact that he was Minister of Defence in touch with the field commanders, that he actually was present there in Beirut, that he met with the Phalange leadership and it was he that gave the directions and orders that resulted in the Phalange entering the camps in September. Keane: Professor Falk argues that Ariel Sharon's failure to meet the responsibility to protect civilians from abuse and death should have legal consequences. Falk: I think there is no question in my mind that he is indictable for the kind of knowledge that he either had or should have had. Keane: So let me be absolutely clear, you are in no doubt that Ariel Sharon is indictable as a war criminal. Falk: No doubt whatsoever. (XIX) Aftenposten, 26. juni 2002.