Høgskolen i Telemark Avdeling for allmennvitenskaplege fag. Åshild Rygg Tonning. Kommunikasjon og relasjon mellom trenar og utøvar. Mastergradsoppgave

Transkript

1 Mastergradsoppgave Kommunikasjon og relasjon mellom trenar og utøvar Kva kjenneteiknar kommunikasjon og relasjon mellom trenar og utøvar i ein individuell idrett, og i kor stor grad er utøvar involvert og medansvarleg i eiga idrettsleg utvikling? Høgskolen i Telemark Avdeling for allmennvitenskaplege fag

2 Mastergradsavhandling i idretts- og friluftslivsfag 2011 Kommunikasjon og relasjon mellom trenar og utøvar. Kva kjenneteiknar kommunikasjon og relasjon mellom trenar og utøvar i ein individuell idrett, og i kor stor grad er utøvar involvert og medansvarleg i eiga idrettsleg utvikling? Høgskolen i Telemark Avdeling for allmennvitenskapelige fag

3 Høgskolen i Telemark 2011 Avdeling for allmennvitenskaplige fag Institutt for idretts- og friluftslivsfag Hallvard Eikas plass 3800 Bø Denne avhandlingen representerer 60 studiepoeng. Rettigheter etter lov om åndsverk: Trykket ved Høgskolens kopisenter i Bø Omslagsfoto/-illustrasjon: Henta frå Biletet har ingen samanheng med personane intervjua i oppgåva, eller idretten desse tilhøyrer. [ Illustrasjonen er kun tilgjengelig i den trykte utgaven. ]

4 Samandrag Oppgåva si intensjon har teke utgangspunkt i kommunikasjon og relasjon mellom trenar og utøvar innan ein individuell idrett. Kommunikasjon som omgrep førte meg til systemteorien til Niklas Luhmann, og til Jan Ove Tangen som meir spesifikt ser til idrett som system. Idrett som system har med det vore min hovudteori for vidare gang i oppgåva, og utgangspunkt for eit oversyn og innblikk i idretten si kommunikasjonsverd. Andre teoriar eg kjem inn på er målorienteringsteorien til Nicholls, der eg ser til ulikskapen mellom resultatorientert og meistringsorientert miljø, og Mead si lære om perpektivtakning. Eg vil med det også sjå på modellmakt og den risiko som er tilstades ved det å miste sitt eige perspektiv. Foucault sin teori om kva som ligg i omgrepet makt vil også trekkjast fram. Med dette vert det vidare i oppgåva retta merksemd mot i kva grad utøvar sjølv er involvert i og med på å styre eiga idrettsleg utvikling. Oppgåva kjem inn på individuell idrett ved å sjå til det som eit eige delsystem, og kva tyding delsystemet kan ha å seie for trenar, utøvar, deira relasjon og kommunikasjon. Sentralt i forståinga av kommunikasjon og relasjon mellom trenar og utøvar vil også vere det som kan sjåast som to ulike tilnærmingar til arbeidet med idrettsutøvarar: Ein tradisjonell trenerutøvar relasjon, der trenaren sit med svara, og ein meir likeverdig og coachande relasjon mellom trenar og utøvar som vektlegg meir ansvar og involvering av utøvar. Dette er eit perspektiv forankra i utøvar si involvering i treninga, og trenar si grad av innvolvering i eigen idrettsutøvar. Dette legitimerar coaching som metode og gjer det til ein naturleg del av oppgåva. Når eg skriv om to ulike retningar inne i oppgåva, viser dette til tilnærming til utøvar og til læring. Den empiriske ballasten i oppgåva er intervju av to trenar-utøvar relasjonar. Avgjersla om kva idrett desse skulle tilhøyre var nærast tilfeldig. Einaste kriterie var at dei skulle kunne plasserast innan ein individuell idrett. Eg tok difor eit bevisst val om at oppgåva skulle byggjast på bakgrunn av dette. I analyse og diskusjon av intervjua, kom det fram at det var ulike måtar å kommunisere og løyse treninga på mellom dei to relasjonane. Dei plasserte seg med det ulikt i høve strategi i arbeidet med utøvar. Om trenar og utøvar tek valet om å fylgje tradisjonell eller ny strategi, viser seg i oppgåva å vere sentral for i kva grad utøvar sjølv kan seiast å vere med å styre si eiga idrettslege utvikling. Samstundes viser den også at det kan vere vanskeleg å generalisere om kva perspektiv og kva strategi som er det beste for den ulike relasjonen. I

5 Forord Nokre stunder har eg faktisk fundert på om det i det heile var realistisk å håpe på at det skulle hende. Enda er det slik at eg nesten ikkje kan tru det. No er det likevel ein realitet: Masteroppgåva er ferdig skrive, klar til levering! Ein prosess er ved måls ende. Eg har stått løpet ut og nådd målet. Ved ein slik anledning er det mange å takke. Fyrst vil eg likevel rette den største takk til meg sjølv for den jobb og innsats eg har lagt ned i arbeidet. At eg stod på heile vegen, sjølv om stien var humpete og lang. Det vart på mange måtar ei reise for meg i mi eiga fortid, notid og framtid. Det har til tider vore ein bratt sti å gå. Men med enkelte, både små og store puff frå meg sjølv og andre, har eg med dette kome opp der eg skal vere. Målet er nådd, og flagget kan plantast på toppen! Den største faglege takksemda rettar eg til min veiledar, Frode Telseth. Den gode faglege oversikta og hans velmeinande, kritiske blikk på mine ikkje alltid like velskrivne litterære krumspring, har vore til stor inspirasjon. Under det siste året med skriving på Vestlandet, visste eg at eg alltid kunne kontakte han dersom det skulle vere spørsmål. Dei siste månadane har det då også vore fleire tilfelle av både spørsmål og faglege diskusjonar, via e-post og telefon. Stor distanse har vist seg å ikkje vere til hinder for god kommunikasjon. Det har vore det beste samarbeid, tusen takk Frode. Ei takk fortjener også mi alltid like ærlege venninde Anette som gav meg det berømte sparket i rompa. Dette var sparket som måtte til for å få meg gjennom den mest tidtrøyttande delen av vegen, og var både velmeinande og godt plassert. Det har gjennom heile prosessen vore ei stor støtte å vite at dersom vi har hatt behov for det, har vi hatt tilgang til den beste hjelp frå snille foreldre og svigerforeldre. Både i Skien og på Stord var dei beredt til å trå til som barnevakt i dei tilfelle der tida ikkje alltid strakk til. Og sist, men slett ikkje minst, må eg rette ei stor takksemd til min næraste og kjæraste familie. Mine tre born har alle gleda seg like mykje til oppgåva skulle leverast. Det er vorte ei tidsrekning før, og ei etter, innlevering. Også min tålmodige Mats ser fram til denne epoken er over. No kan me igjen rette all merksemd og energi mot nye mål som ventar framføre oss. Ein stor takk til dåke alle for all omtanke og støtte! I dag går flagget til topps! Stord, 1.juni II

6 Innhald Innhald... 1 Kapittel 1: Bakgrunn for val av tema... 3 Kommunikasjon og relasjon... 4 Kommunikasjon og relasjon som grunnlag for coaching... 5 Problemstilling... 7 Kapittel 2: Idrett som sosialt system... 9 Sosiale system og dobbel kontingens Dobbel kontingens innan idretten Symbolsk generalisert medium Den binære- og den sekundære kode Målorienteringsteorien Utøvar i systemet Individuell idrett som delsystem Toppidrett og individuell idrett sin eigenart Kommunikasjon og perspektivtakning Makt og modellmakt Kapittel 3: Metode og framgangsmåte Hermeneutikk Mi rolle som forskar Utval Moglegheitar og begrensingar ved utvalet Utvikling av intevjuguiden Utføring av intervju Vurdering av metoden Kunne ein valgt ei anna metodisk tilnærming? Side 1

7 Kapittel 4: Presentasjon, analyse og diskusjon av intervju Det fyrste møtet mellom trenar-utøvar A Det fyrste møtet mellom trenar - utøvar B Idrett som system I relasjon trenar utøvar B I relasjon trenar-utøvar A Tøff trening Ulike retningar og makt innan relasjonane Makt Perspektivtakning og modellmakt Relasjon, kommunikasjon og trening basert på coaching? Kommuniserar relasjonane i tråd med forventningane innan idretten? Å ta val i ei kompleks verd Sosial støtte Merksemd på coaching og meistring set større krav Er individet involvert? Kapittel 5: Avslutning Mi rolle i oppgåva Litteraturliste Side 2

8 Kapittel 1: Bakgrunn for val av tema Idrett kan seiast å vere tilstades i kvardagen til mange menneske. Om det er gjennom sportssendingar på fjernsyn eller radio, ein joggetur i skogen, å køyre borna på trening om ettermiddagen, eller som diskusjonstema på jobben; dei fleste har ein tilknytnad til idrett i ei eller anna form. Mi tilknytnad til idretten har også alltid vore tilstades. Som born prøvde eg dei fleste idrettar, men ut frå mitt talent og der eg trivdest best, enda eg opp med å satse innan ein individuell idrett. I mange år hadde eg den same trenaren og trivdes godt med dette. Men då eg skulle flytte etter avslutta vidaregåande utdanning, såg eg meg nøydd til å også byte trenar. Den nye trenaren hadde gode resultat å vise til gjennom andre utøvarar denne trente, og hadde også knytt til seg utøvarar innan mitt satsningsområde. Hovudmerksemda både for trenaren og resten av gruppa var retta mot å satse seriøst for å oppnå dei beste resultat. Dette var årsakene til at eg tok valet om å trene saman med denne trenaren. Tankar rundt korleis relasjonen mellom meg og min nye trenar var og ville verte, og korleis vi ville jobbe saman og kommunisere, var aldri eit tema eller noko eg tenkte over. Merksemda var retta mot det trenaren hadde av erfaring, kva som var oppnådd av resultat, og den kunnskap trenar sat med. Eg var aldri inne på tanken at måten eg og min trenar kommuniserte på, og vår relasjon, kunne vere med å påverke mine prestasjonar og vidare utvikling både på og utanfor banen. Desse tankane kom fyrst etter at eg hadde lagt opp som utøvar. Eg hadde då over mange år hatt store treningsdosar og full innsats, der resultatet eg sat att med var ein sliten og overtrent kropp i tillegg til ein svekka sjølvtillit. Min ståstad frå denne tida om kva som måtte til for å bli ein god idrettsutøvar, var situert mykje i det kvantitative og målbare. Eg var overtydd om at dersom eg utførde ein type trening som allerede var nytta av andre med positiv verknad i høve gode resultat i konkurransar, ville også eg verte god. Denne innstillinga gjorde at andre tilhøve som trivsel, relasjon, kommunikasjon og det sosiale, samt det å lytte til meg sjølv og kroppen sine reaksjonar på treninga, diskusjon og refleksjon kom i bakgrunnen. I forbindelse med utdanninga mi og ellers ei generell personleg utvikling, har det i ettertid kome fram spørsmål spesielt knytt til kva som kan vere årsak til at relasjonen og kommunikasjonen mellom trenar og utøvar ikkje fungerar. Eller også motsatt; kva tyding det har dersom relasjon og kommunikasjon fungerar? Kva kjenneteiknar ein god eller dårleg Side 3

9 trenar-utøvar relasjon? Utgangspunktet for denne masteroppgåva er difor både mine personlege erfaringar, i tillegg til mi faglege bakgrunn med utdanning innan sosiologi, psykologi og idrett. Kommunikasjon og relasjon Innanfor læring og utvikling innan idretten har det i stor grad vore fokusert på naturvitenskapelege og kvantitative tilnærmingar, retta mot teknikk, taktikk og fysiologi, treningsplanlegging og treningslære. Denne tendensen har endra seg noko, og det vert ei stadig større merksemd retta mot det å sjå idretten som del av ein heilhet i den kulturelle og sosiale kontekst. Vi kan med det sjå ei auka merksemd og eit perspektiv på læring ut frå eit kommunikativt, relasjonelt og psykologisk aspekt innan idretten (sjå til dømes Potrac, Jones og Armour 2002, Stelter 2002, Hemmestad 2003, Skårderud 2003, Jowett 2005, Ronglan 2008). Ordet kommunikasjon kjem frå det Latinske ordet communico, som tyder å dele, gjere noko felles (Culver og Trudel 2000, Eide og Eide 2007). Kommunikasjon foregår heile tida mellom to eller fleire menneske når ein oppfattar og bevegar seg i omverda. Det er difor meir enn berre språklege ytringar. Det kan vere samtale mellom to personar, stemmestyrke, tonefall, ansiktsgrimase, pausar og handbevegelsar (Lervik 2006, Ølgaard 1991). Også handlingar kan seiast å vere kommunikasjon, dette som kommunikasjonen sine observerbare og konkrete sider. Dei er ikkje frittståande og uavhengige hendingar, men går alltid føre seg i ein samanheng. Det vil seie at dei er knytt opp mot ei aller anna form for kommunikasjon (Tangen 2004). I ein relasjon mellom trenar og utøvar vil det vere viktig at kommunikasjonen fungerer bra. Mellom anna vil det for trenaren vere naudsynt med gode eigenskapar innan kommunikasjon for å kunne gi teknisk og taktisk instruksjon, samhandle med foreldre og andre knytt til treningsmiljøet, i tillegg til å yte psykologisk støtte til sine utøvarar. Giske, Hollingen og Pensgård (1998: 51) viser til kor viktig dei mellommenneskelege evnene er i ei trenarrolle, og det å utvikle det sosiale og psykologiske miljøet på ein slik måte at det fremjar vekst, for å vere i stand til å bevege andre mennesker til handlinger. Med ferdighetar innan kommunikasjon vil også ein trenar ved å lytte, snakke, forsvare, argumentere, oppmuntre, bekrefte og forhandle, skape relasjon til den enkelte utøvar. Dette er også heilt avgjerande for Side 4

10 det sosiale og psykologiske miljøet. I ein slik prosess vil det vere viktig å rette merksemda mot korleis kommunikasjonsprosessen påverkar utøvaren sin sjølvfølelse og sjølvutvikling, den heilhetlege utviklinga (Jowett 2005). Utøvar sin sjølvrespekt, tillit og sjølvstende er igjen med å påverke komunikasjonen mellom trenar og utøvar. Kommunikasjon er difor svært sentral i relasjon mellom trenar utøvar (Potrac, Jones og Armour 2002, Hemmestad 2003). Ein effektiv kommunikasjon er avhengig av gjensidig deling og forståing, noko som også er naudsynt for at kommunikasjon i det heile skal kunne vere tilstades. Relasjon og kontekst vert i dette viktig. Kommunikasjon er dermed ikke bare overføring av informasjon, men er også alltid en relasjon... Kommunikasjon skaper, vedlikeholder og forandrer identitet, roller og relasjoner. Det å lære seg å kommunisere er også å lære seg relasjonelle ferdigheter (Hemmestad 2003:81). Ut frå dette ligg det difor innan kommunikasjonsomgrepet at kommunikasjon er ein relasjon, og at ein lærer seg relasjonelle ferdighetar gjennom kommunikasjon. Også motsett veg er kommunikasjon sentral for å få ein god relasjon (Jowett 2005). I vår daglege tale vert omgrepet `relasjon` brukt om kontaktar eller forbindingar mellom menneske (Eide og Eide 2007). Ser ein til relasjonen trenar-utøvar var det tidligare meir vanleg at trenaren var den som i relasjonen hadde kunnskapen og svara, ofte ut frå ei objektiv referanseramme, og stod i hierarki over utøvaren. Trass i at det også enda er slik innan idretten, vert det meir og meir vanleg at dei to står som likestilte. For dersom ein ser til trenar utøvar relasjonen og deira arbeid saman som ein utviklingsprosess, er det personen og utøvaren som bør vere i fokus. Til ein slik prosess er det ikkje mogleg å ha klare fasitsvar. Det overordna målet for ein trenar må med det vere å skape løysingar hovudsakeleg med utgangspunkt frå det subjektive (Saury og Durand 1998, Stelter 2002, Hemmestad 2003, Lawton-Smith 2007, Cassidy, Jones og Potrac 2009). Kommunikasjon og relasjon som grunnlag for coaching Coaching er en ledelses- og arbeidsform, hvor det dreier sig om at udvikle fokuspersonens/fokusgruppens faglige og personlige potentiale og selvreguleringsevner. Side 5

11 Coaching skal forstås som deltagelse i fokuspersonens/fokusgruppens udviklings- og læringsprosesser (Stelter 2002:14). Coaching er eit perspektiv på læring som baserar seg i stor grad på fleirparadigmiske kunnskapsområde og vitskapelege disiplinar. Det er ein prosess, og byggjer på eit syn om hjelp til sjølvhjelp og sjølvregulering, og som uttrykk for ein bestemt relasjon, som her til trenar-utøvar relasjon (Stelter 2002, Hemmestad 2003). Ideen rundt coaching-prosessen er at trenar skal prøve å stimulere utøvaren sin til læring og mot ei stadig utvikling. For å få dette til må trenar samhandle med utøvar (Lawton-Smith 2007, Ronglan 2011). Trenar-utøvar relasjonen ser Jowett (2005) som grunnlaget for coaching og svært viktig i utviklinga av ein utøvar sine fysiske og psykososiale evner, der trenar har eit sentralt ansvar for å skape god arbeidsrelasjon til sin utøvar. Unge utøvarar kan ha problem med å uttrykkje og kommunisere dersom det er noko dei er ueinige i eller har spørsmål rundt. Dette kan hengje saman med at dei ikkje vil verke vanskelege ovanfor trenaren, at dei ynskjer å stå på godfot med sin trenar og liknande. Dei kan vere urolege for kva andre meiner om dei, ha dårleg sjølvtillit og vere sårbare (Connoly og Rotella 1991, Culver og Trudel 2000). Mykje av dette handlar om relasjonen trenar utøvar, om tiltru og det å kunne stole på kvarandre. God relasjon er difor svært viktig for å klare å oppnå god kommunikasjon. Culver og Trudel (2000) viser til kommunikasjon som den mest kritiske delen av puslespelet i kunsten og vitskapen om coaching, og mogleg også det viktigaste elementet. Det kan vere spesielt viktig at unge utøvarar får støtte frå trenar for å få til ein open kommunikasjon. Dette er mogleg å oppnå ved at trenar aktivt går inn for å skape eit miljø der kommunikasjon og openhet frå og mellom utøvarar og trenar vert fremja. Viktige stikkord vil då vere empati og respekt, det å sjå og respektere kvarandre sine verdiar og ståstad (Culver og Trudel 2000). Det bør også leggjast størst vekt på korleis kommunikasjonsprosessen er med å utvikle utøvaren si sjølvkjensle, sjølvutvikling eller ei meir heilhetleg utvikling, framføre å belyse suksessfaktorar. Tydinga av aksepten for relasjonen og sjølvet si utvikling er i dette sentralt (Hemmestad 2003). På bakgrunn av desse perspektiva til coaching kan ein sjå coaching som ei veleigna tilnærming for trenar til å oppnå god kommunikasjon og relasjon til sine utøvarar. Side 6

12 Problemstilling I denne oppgåva ynskjer eg å fokusere på utøvar og trenar si oppleving av kommunikasjon og relasjon til kvarandre. Medan det tidligare har vore stor merksemd på trenarrolla i forskninga (sjå til dømes Isberg 1997 og Kolnes 1987), håpar eg studie av eit trenarperspektiv i kombinasjon med utøvarperspektivet skal kunne vere med å gi eit betre innsyn og forståing av deira kommunikasjon, og av heilheten i relasjonen mellom trenar og utøvar. Tidligare studier som er gjort på både trenar- og utøvarperspektiv er til dømes Culver og Trudel (2000), Jowett (2005), Lervik (2006), og Hertzberg (2008). Mitt utval vil vere to ulike trenar- og utøvarrelasjonar som gjennom sitt samarbeid har klart å prestere på toppnivå i verda. Samstundes har desse også opplevd motgang på veg mot toppen. Gjennom intervjua fekk eg eit innblikk i kommunikasjon og relasjon mellom dei, både med utgangspunkt i den motgang og medgang dei har vore gjennom. Likevel er utvalet gjort ut frå at dei faktisk har klart å nå toppen. Dette med tanke om å sjå deira relasjon og kommunikasjon kvar for seg, samanlikne dei to intervjua om det kan vere spesifikke ting som kan sjå til å gå att, eller om dei skil seg frå kvarandre. Oppgåva tek utgangspunkt i Jan Ove Tangen sin teori som omhandlar idrett som eit eige sosialt system. Tangen sin teori er igjen basert på Niklas Luhmann sin sosiologiske systemteori der kommunikasjon står som det fundamentale innan samfunnet (Ronglan og Havang 2011). I oppgåva gav Luhmann meg svar erfaringsmessig og idrettsmessig, men eg fann likevel ikkje alle svara der. Dette er årsaka til at eg ynskte å ta med meg andre perspektiv, som Foucault sitt maktperspektiv, George Herbert Mead sin filosofi som omhandlar dialogisk forståing og perspektivtakning og John G. Nicholls sin målorienteringsteori. Årsaka til at dette vart mine val som teoretisk grunnlag, var at desse såg viktige og interessante ut frå min ståstad. Valet om å rette merksemda mot korleis kommunikasjonen var mellom trenar-utøvar, var situert ut frå eit personleg plan. Dette vart enda meir tydeleg gjennom mine studier der eg vart kjend med, og fekk innblikk i, omgrepet coaching. Eg stilte meg sjølv spørsmålet om ei slik tilnærming kunne ha gjort noko skilnad for meg som idrettsutøvar, der eg ikkje hadde vorte overtrent og mista lysta til å trene? I byrjinga var eg difor nysgjerrig på å finne i kor stor grad ein trenar jobba ut frå coaching-strategien og i kor Side 7

13 stor grad trenar tek tak i den retninga. Ut frå det hadde eg ei forventning om at det her kunne vere ein forskjell innan dei ulike relasjonane. Eg har med det formulert fylgjande problemstilling: Kva kjenneteiknar kommunikasjon og relasjon mellom trenar og utøvar i ein individuell idrett, og i kor stor grad er utøvar involvert og medansvarleg i eiga idrettsleg utvikling? For å kome fram til best svar på denne problemstillinga, har eg som eit tydeleg utgangspunkt vist kva eg legg i omgrepa. Vidare har mine val av teoriar vore sentrale for oppgåva. Kva teoriar eg tok utgangspunkt i vart bestemt ut frå mi eiga meining om kva som kunne vise til dei beste vinklingane, og kva eg meinte kunne bidra til å finne dei beste svar på problemstilling. Idrett som sosialt system har med det vore utgangspunktet, der eg har fulgt opp med andre teoriar eg har sett som utfylljande. Metodekapittelet viser deretter til mi metodiske tilnærming til problemstillinga. Eg ser til mi rolle som forskar, kva tyding utvalet har på innhald og resultat av oppgåva, og korleis intervjua vart utførd. Grunnlaget og gangen i oppgåva er med det bygd opp mot kapittelet der eg presenterar, analyserar og diskuterar intervju, med utgangspunkt i teori- og metode kapittel. Med det ynskte eg å ha det beste utgangspunkt for å kunne finne ei god løysing på problemstillinga. Side 8

14 Kapittel 2: Idrett som sosialt system For å kunne forklare kvifor kommunikasjon skjer, vil eg ta utgangspunkt i Niklas Luhmann sin systemteori. Samfunnet vart av han sett som mange sjølvorganiserte system av kommunikasjon, beståande av og skapt av kommunikasjon åleine. Han meinte at ein ikkje finn samfunnet på innsida av eit individ, men mellom individa. Kommunikasjon er med det noko relasjonelt, noko som hender mellom menneske, der individet sin kropp og sjel er situert i dei sosiale omgjevnadene. Med det går Luhmann bort frå den filosofiske tradisjon der subjektet er det som ligg til grunn for handling og erkjenning (Reese-Schäfer 2009, Ronglan og Havang 2011). Luhmann såg ikkje føre seg noko einskap i verda og meinte at årsaka til at vi i det heile kan forstå omverda og oss sjølve, er grunnskiljet mellom system og omverd. Det moderne samfunn er i fylgje Luhmann differensiert ut i ulike system. Grunna dette meinte han at det ikkje er mogleg å snakke om ein felles samfunnsidentitet eller rasjonalitet. Dette inneber også at all meiningsfull kommunikasjon må gå føre seg innan slike utdifferensierte sosiale system. Han meinte at det ikkje kunne foregå meiningsfull kommunikasjon over eller på tvers av ei felles livsverd, kultur eller liknande (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003, Ronglan og Havang 2011). På 1980-talet drog Luhmann inn omgrepet Autopoiese i sin teori (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003). Dette var eit omgrep fyrst lansert av dei chilenske biologane Maturana og Varela, og tok utgangspunkt i at systemet sjølv produserar dei elementa det består av og heile tida refererer til ulikheta mellom seg sjølv og omverda. Innan sosiale system vert forventnings- og kommunikasjonsstrukturar produsert gjennom kommunikasjon, og dette meinte Luhmann er årsaka til at sosiale system oppstår og består (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003, Tangen 2004, Reese-Schäfer 2009, Ronglan og Havang 2011). Det var med overgang til autopoiese at Luhmann gjekk bort frå tanken om at sosiale system stod i ei utvekslingsrelasjon til omverda, og over til å sjå sosiale system som sjølvrefererande og operativt lukka system utan direkte kontakt med omverda. Skiljet mellom system og omverd innebar likevel ikkje at relasjonen til omverda forsvann (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003). Den vart berre omformulert til eit internt produsert skilje. Skiljet vert teke opp i systemet og utgjer grunnlaget for systemet si forståing av seg sjølv og omverda. Relasjon mellom omverd og system vert prega av skilnad i kompleksitet. Omgjevnadene er alltid meir komplekse enn systemet, og kompleksitet vil seie at det alltid fins fleire moglegheitar enn dei Side 9

15 som kan realiserast. Utveljing vert difor naudsynt. Sosiale system er med det med å redusere kompleksiteten ved å gjere seleksjonar ut frå uendeleg mange moglegheiter (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003, Ronglan og Havang 2011). Ei jente på stranda som finn ein sandvolleyball, kan til dømes ved ein seleksjon og eit val plukke opp ballen. Dersom ho også vel å kaste/slå den til ein/ei anna og får den i retur, med påfylgjande gjentaking av dette, viser dette til det å spele strand-volleyball. Den som tek valet om å spele vert ein del av idrett som system. Han/ho utelukkar med det å gjere andre ting, noko som reduserer kompleksiteten der og då. Seleksjonen er gjort og andre moglegheiter er valgt bort for denne stunda dei spelar volleyball. At Luhmann fjerna seg frå å sjå individet som det fundamentale innan samfunnet, er han også vorte kritisert for. Systemteoriens avvisning av subjektet henger nøye sammen med forestillingen om at verden ikke er noe som kan beskrives ut fra ett punkt (Reese-Schäfer 2009: 95). Luhmann meinte at individet ser seg sjølv i høve til resten av omverda. Omgjevnadene er det som konstistuerar meg som meg og ikkje dei andre. Han meinte at skiljet mellom system og omverd er grunnskiljet som gjer at me i det heile kan forstå verda og oss sjølve (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003). At Luhmann gjekk bort frå å sjå subjektet som grunn for handling og erkjenning, er årsaka til at eg har valgt å sjå også til andre teoriar i oppgåva. Med det ynskjer eg å rette merksemda mot individet si moglege innverknad på systemet og samfunnet. Sosiale system og dobbel kontingens Verda er kontingent, det vil seie at ein kan forvente både det eine og det andre, men at alt kan verte annleis enn ein forventar. Dersom ein person seier noko, kan ikkje denne vere sikker på at den andre svarar. Om den andre svarar kan det vere på ein annan måte enn forventa. Det vil seie at dei begge har fridom til å fastsetje og bestemme meininga i den aktuelle situasjonen. Men av den grunn at dei ikkje kan direkte observere den andre sine tankar og kjensle, er situasjonen dobbel kontingent (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003, Tangen 2004). Dette er eit omgrep Luhmann viser til som refererer til at både ein sjølv (Ego) og den andre (Alter) observerer ulike omstende. Alle handlingar og erfaringar som er orientert mot andre avhenger ikkje berre av ein sjølv som individ (Ego). Handlingar og erfaringar vil også vere avhengig av den Andre (Alter), som ein då må sjå som eit alter ego og like fri og uforutsjåeleg som ein sjølv. Forventningar ein har til den Andre vil berre bli oppfylt dersom begge utfører det som Side 10

16 er naudsynt for å få dette til. Dette er igjen reflektert ut frå, og er med på å forme, våre forventningar (Tangen 2008). Luhmann meiner at den usikkerhet som eksisterar, som han viser til som dobbel kontingens, kun kan reduserast gjennom kommunikasjon innan dei ulike sosiale systema (Tangen 2008). Han meinte, som tidligare vist, at dei sosiale systema oppstår gjennom dobbel kontingens. Danninga fører ikkje til at handlinga vert lagt i faste rammer, men at forventningar om handlingar gjennom sosial strukturering vert meir stabile (Tangen 2003, 2004, Brekke, Høstaker og Sirnes 2003, Reese-Schäfer 2009, Ronglan og Havang 2011). Dobbel kontingens innan idretten Ved å ta utgangspunkt i systemteorien til Luhmann, viser professor i idrettssosiologi, Jan Ove Tangen, til idrett som eit sosialt system som produserer og reproduserer seg sjølv ut frå kommunikasjon om å vinne eller tape, å forbetre seg eller å ha attendegang. Innan idretten meiner Tangen at den doble kontingensen (omstenda) ligg i det ofte uformulerte men observerbare spørsmålet om kven som er best. Både Alter og Ego kan observere den andre som spring, hoppar, løftar eller kastar. Gjennom slike observasjonar kan dei begge erfare kva den andre kan klare, og vil i enkelte tilfelle samanlikne sine evne opp mot kvarandre. Det er slik situasjonar oppstår der Alter og Ego ynskjer å vise fram og samanlikne kroppslege bevegelsar for å finne den som har best evne, kven som er ein vinnar. Ved å til dømes springje om kapp fram til ei bestemt mållinje er kontingensen sin sirkularitet brutt, medan idrett som system er vorte ein realitet (Tangen 2004, 2008). Sosiale system vert til når det vert trekt ei skiljelinje mellom systemet og omgjevnadene. Forskjellen mellom systemet og omgjevnadene vert til ved at ein aktivitet vert fulgt opp av ein liknande aktivitet. Til dømes kan to personar ta eit val om å symje om kapp fram til eit bestemt punkt. System dreg dermed opp operative grenser, noko som skil systemet frå omgjevnadene (Tangen 2004, 2008). Slik kan det sjåast at også idrett er eit eige sosialt system. I relasjon mellom trenar og utøvar kan dette visast til ved at trenar og utøvar observerar kvarandre, og då også observerar kva den andre kan klare. Det vil nok vere viktig for ein trenar å vise fram at han/ho kan sitt fag. For han/ho vil det då vere mest naturleg å samanlikne seg med andre trenarar for å finne den med best evne, ein vinnar. Side 11

17 Også for ein utøvar vert det viktig å vise fram kva han/ho klarar, og her vil merksemda i større grad enn for trenar vere på dei kroppslege rørslene. Ut frå eit ynskje om å vere best, ein vinnar, vil utøvar vere oppteken av å vise fram sine beste evne. Dette både for å framstå som ein vinnar i høve til andre utøvarar, men også for å då få den merksemda han/ho ynskjer frå trenar. G. H. Mead, som eg vil kome meir inn på seinare i oppgåva, meinte at ein ser seg sjølv gjennom den andre sine auge. Av den grunn at menneska i motsetnad til dyra kan seiast å leve i eit symbolsk univers, får vi ei anna oppleving av sjølvet. Vi er sjølvmedvitne sidan vi lærer å sjå oss sjølv frå utsida. Vi ser oss sjølv slik andre ser oss (Giddens 1997). For då å kunne sjå seg sjølv som ein vinnar, vil det vere viktig for utøvar at også trenar ser han som ein vinnar. Samstundes vil det også for ein trenar vere viktig at den andre, som i dette tilfellet vil vere utøvar, ser han eller ho som ein vinnar. Om ein ser til maktrelasjonen mellom trenar og utøvar, finn ein at dei begge ut frå dette har makt over den andre. Trenar vil likevel i dei tilfelle der han eller ho har størst kunnskap stå i ein høgare maktposisjon i høve utøvaren. Spesielt vert dette tilfelle i dei meir tradisjonelle trenar- utøvar relasjonar der trenaren står med fasitsvaret. Maktrelasjonen vil få ei anna tyding i dei trenar- utøvar relasjonar der utøvar sjølv er utgangspunkt for kva som vil vere hensiktsmessig måte å løyse treninga på. Symbolsk generalisert medium Årsaka til at sosiale system har sin eksistens må finnast i ei kobling eller forbinding mellom ein seleksjon på eine sida, og ei motivering på den andre sida til å akseptere seleksjonen. Dette gjer det mogleg å utføre ulike former for handling og få erfaringar gjennom ulike former for kommunikasjon (Tangen 2004). Kva skal då til for at Ego tek imot ei utfordring frå Alter om å springje om kapp? Kan det finnast ei kobling mellom valet på den eine sida og motivasjonen til å akseptere valet på den andre? Tangen meiner at det innan idrett er sigeren som er det symbolske generaliserte medium, det som sikrar ei felles forståing innan systemet, og som reduserar kontingens. Ynskjet om å vinne og å vere best er difor det som skal til for at Ego skal vere motivert til å springje om kapp med Alter. Det symbolske generaliserte medium er med det ein bestemt type struktur som gjer kommunikasjonen lettare, det vil seie at Ego lettare aksepterer Alter sitt val (Tangen Side 12

18 2004, 2008). Forventningane innan idretten er med det knytt opp mot og forankra i det symbolsk generaliserte medium (Tangen 2004, 2008). Funksjonen dette kan ha i ein trenar utøvar relasjon er at det kan gjere det lettare for utøvar å gjennomføre tøffe treningsøkter. Det kan også gjere det lettare å gjere dei prioriteringar som må til då denne har eit mål han eller ho ynskjer å nå, eit ynskje om å vinne. Dette er ein sterk motivasjon, å bli best. Trenaren, som også ynskjer å vinne, vil gjere det ho/han kan ut frå det ho/han meiner er best for utøvaren, for at denne skal klare å vinne. Den binære- og den sekundære kode Med utgangspunkt i det symbolske generaliserte medium er den binære kode den viktigaste strukturelle delen og er enten positiv eller negativ; det å vinne eller tape (Tangen 2004). Alt som vert kommunisert innan systemet er relatert til den binære koden, og gjer det lettare for systemet å sjå kva som bidreg til at systemet reproduserer seg sjølv og kva som ikkje bidreg. Gjennom refleksjon kan ein finne løysingar og moglege årsakar, og gjennom det endre på ting for å ha betre moglegheit til å vinne neste gang. Dette, meiner Tangen, viser til at det symbolske generaliserte medium innan idrett også har andre strukturelle eigenskapar som refleksivitet, program, observasjon, strukturelle koplingar til kroppen osb. (Tangen 2004, 2008). Det er også ein sekundær kode tilstades innan idretten i form av forbetring eller attendegang (Tangen 2004). På bakgrunn av at realiteten er at dei færraste kan verte eller vert best, kan ein spørje seg om dette kan vere ein av dei viktigaste komponentane ved Tangen sin teori. Dersom den binære kode hadde eksistert åleine, kan ein sjå føre seg at mange hadde slutta med idrett ganske snart. At det er mogleg å forbetre seg og dermed meistre nye ting, gjer at det kan vere interessant å likevel halde fram, trass i motgang og det at ein ikkje opplever å vinne kvar gang. Det er med det også freistande å spørje seg om ikkje forbetring og attendegang på individnivå kan vere sterkare enn det å vinne? Det å klare å bryte nye personlege barrierar, å verte så godt kjend med eigen kropp at ein føler ein meistrar det meste av utfordringar, gleda ved å utfordre seg sjølv og nå nye mål osb. Tangen syner til at koden å forbetre seg/ikkje forbetre seg byggjer på at systemet allerede anvender siger/nederlag og forutset denne. Han stiller spørsmålet: kvifor skulle idrettsprestasjonar forbetrast dersom det ikkje skulle kårast ein vinnar? Dette er årsaka til at Side 13

19 han ser det å vinne som det primære, medan det å forbetre seg kjem i andre rekkje (Tangen 2004:79). Tangen meiner vidare at individ som inkluderast innan idretten vert regulert ut frå idretten sine eigne kodar og dynamiske struktur. Dei som kommuniserer ut frå idretten sine prinsipp, det vil seie dei som kommuniserer den binære koden, å vinne eller tape, eller den sekundære kode å forbetre seg eller ha attendegang, vert inkludert. Dei som ikkje klarer eller ikkje ynskjer å kommunisere dette, blir derimot ekskludert (Tangen 2004, 2008). Men dersom ein ser til ulikheita mellom den binære og den sekundære kode, vil ikkje ei stadig merksemd mot det å vinne og krav til prestasjonar, sjåast å vere ei tøff forventning å ha over seg over eit lenger tidsaspekt? Kan fokus på forbetring rette seg meir mot den enkelte utøvar sitt personlege utgangspunkt og med det også seiast å vere snillare i høve forventningane? Målorienteringsteorien Innan den idrettspsykologiske teoritradisjon vert det vist til at fokus på ynskjet om å vinne også kan gå for langt. I målorienteringsmodellen utvikla av John G. Nicholls (1989) blir meistringsorientert sett opp mot resultatorientert treningsmiljø. Teorien antar at motivasjonsklima i hovudsak er prega av signifikante personar innan miljøet, som i mange tilfelle vil vere trenaren (Ames 1992). Ein trenar som fokuserar på kontroll og som er resultatorientert vil difor også etablere eit miljø som fremjar dette. I ein slik type miljø vil utøvaren oppleve å verte evaluert offentleg og stadig verte samanlikna med dei andre (med)utøvarane. Resultata vil verte vektlagt både i konkurranse og på trening (Ames 1992, Pensgård og Hollingen 1996). Å gjere feil vert sett på som dårleg kompetanse, og vert i mange tilfelle straffa. Slike faktorar kan også føre med seg ei sterk rivalisering mellom dei ulike utøvarane (Ames 1992). Det som kjenneteiknar eit meistringsorientert miljø er merksemda på innlæring av nye ferdighetar og framskritt for den enkelte utøvar. Utøvarane får kjensle av at dei sjølve har kontroll på dei årsakene som gir suksess. Dei søkjer utfordringar og får sjølvtillit ved å vere deltakarar innan ein aktivitet (Ames 1992). Ein trenar som har merksemd på gradvise forbetringar og miljø som fremjar autonomi, vil utvikle eit miljø der utøvarane vil oppleve mindre stress og i tillegg prestere betre. Kva type miljø som vert utvikla vil avhenge av kva type motivasjon trenaren har og korleis dette påverkar motivasjonen til utøvaren (Pensgård og Hollingen 1996, Ames 1992). Side 14

20 I målorienteringsteorien vert det altså sett ein skilnad mellom merksemd på resultat hos trenar og treningsmiljø, og merksemd på det å meistre og oppnå individuelle framskritt. Dette kan også koblast til skilnaden mellom å vinne/tape innan den binære kode og forbetring/tilbakegang innan den sekundære koden. Vil det seie at det som blir kommunisert gjennom idretten sin binære kode, også i stor grad kan bidra til å skape resultatorienterte treningsmiljø? Utøvar i systemet Tangen tek utgangspunkt i systemet i si forklaring til korleis idrett er mogleg, og kva som er årsaka til at utøvar ynskjer å drive med idrett, ynskjer å vinne og søkjer framgang. Han meiner at fråfall innan idretten kan forklarast ut frå dei tilfella der merksemd mot den sekundære kode, å ha framgang, kjem føre det å vinne og den binære kode. I dei tilfelle der forbetringskoden vert viktigare, kan det føre til at det blir for kjedelig, seriøst og alvorleg. Det er det å vinne som gjer idretten morosam (Tangen 2004). Med størst merksemd mot å vinne vil det også vere nærliggjande å sjå føre seg at merksemda vil vere retta mot resultat, som innan resultatorienterte miljø. Dersom born og unge vert motivert av det å vinne og spenninga det skaper, vil også deira merksemd vere retta mot resultat. På andre sida finn ein perspektivet om at det som motiverer menneske til å drive med idrett er kjensla det gir ein, gleda og opplevinga av meistring. Dette vert sett som vesentleg for motivasjonen til å halde fram med ein aktivitet (Pensgård og Hollingen 1996), noko som også kan seiast å høve best til meistringsorientert tankegang. Den tidligare stavhopparen Sergei Bubka uttala seg på fylgjande måte: Du må elske det av hele ditt hjerte. Hvis målet ditt kun er å tjene penger, så vil du raskt nå en grense, og motivasjonen forsvinner! (Pensgård og Hollingen 1996:106). Men Pensgård og Hollingen (1996) understrekar at det ikkje treng å vere noko motsetnad mellom det å oppleve glede gjennom trening og det å vere seriøs. Også prestasjon er ein viktig faktor i ynskjet om å drive med idrett, med den moglegheit ein får til dei gode opplevingane og kjensla av å overgå seg sjølv. Også det å bruke humor, ha variert trening og det å meistre nye aktivitertar er alle døme på ting som kan vere med å gjere treninga meir innhaldsrik og morosam. Alt dette kan liggje sterkt som ein årsak til å finne motivasjon til å drive med idrett (Hemmestad 2003). Side 15

21 Systemteori viser til at måten ein kommuniserer er orientert ut frå dei ulike systema sine sosiale forventningar. Spesifikke forventningar bidreg med å strukturere relasjonar, som trenar-utøvar, til visse rammer for referanse (Tangen 2004). Ser ein til idrett som delsystem ligg forventningar her i det å vinne eller å ha framgang. Dette vil igjen vere med å strukturere relasjonen og med det vere rammene for referansen. Den dominerande referanse for relasjonen trenar-utøvar var tidligare knytt opp til trenaren som den som hadde svara, og utøvaren som fulgte det trenaren meinte var best. Mykje av kommunikasjonen kan med det seiast å ha vore knytt opp til det kvantitative, og med det til det målbare i høve fysiologi, til treningsmetodar som tidligare hadde ført til gode resultat, treningslære osb. Med stor merksemd på resultat kan dette også sjåast i samanheng med resultatorienterte miljø. Men det målbare klarer ikkje ta tak i det som skjer mellom trenar-utøvar. Merksemda vert med det å trene så og så mykje, hoppe så og så langt, og manglar med det heilskap. Innan idretten i dag ser det ut som strukturering av relasjonen vert meir retta mot det kvalitative og med det ei større merksemd på heilskapen i det enkelte individ, denne sitt eige ansvar og kontroll over treninga. Dette kan sjåast å vere meir knytt til meistringsorientert miljø. Dersom ein rettar merksemda mot det å meistre, ha det morosamt på trening og oppleve glede ved personleg framgang, treng ikkje det vere noko motsetnad mellom dette og det å oppnå gode resultat. Ein utøvar som finn ein måte å løyse treninga på som fungerer betre enn ei anna løysing, vil ofte grunne dette ut frå både ei oppleving av å meistre ei slik type trening, finne glede og motivasjon ved det, og oppleve framgang. Dersom merksemd kun vert retta mot å vinne, kan utøvar kome opp i situasjonar der ho/han har stor framgang men likevel ikkje finn glede i dette då ho/han ikkje vann. Ein kan sjå føre seg at ein utøvar som opplever dette fleire gangar, på sikt ikkje vil finne glede og motivasjon ved idretten på same måte som ein utøvar som har størst merksemd retta mot framgang og meistring gjennom personlege prestasjonar. Å ha meir merksemd på kommunikasjon som fremjar meistring framføre resultat, kan difor sjå ut til å vere sentralt for at ein utøvar skal finne glede ved sin idrett og trening. Samstundes viser Tangen til at merksemd mot framgang på mange måtar føreset merksemd på det å vinne, som vist under avsnittet Den binære - og den sekundære kode. Side 16

22 Individuell idrett som delsystem Luhmann ser til relasjonen mellom system og omverd som prega av skilnad i kompleksitet, der omgjevnadene alltid er meir komplekse enn systemet. Kompleksitetsreduksjon skjer gjennom etablering av ein skilnad mellom ein ytre og ein indre kompleksitet, eller eit skilje mellom system og omverd. Dette gjer at systemet kan fokusere og respondere på noko, medan det kan forhalde seg likegyldig til alt anna. Samstundes må systemet sin eigenkompleksitet vere tilstrekkjeleg til å sikre at systemet vedlikeheld seg sjølv, trass skiftande vilkår i omverda (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003). Idretten kan sjåast å vere eit delsystem utdifferensiert av samfunnet gjennom funksjonell differensiering. Dette vil seie at det er utdifferensiert frå samfunnet i ulike, men ikkje rangordna delsystem. Som døme kan også visast til politikk, rett, økonomi, religion, kunst, vitenskap der kvart system ivaretek ein funksjon for samfunnet sin heilskap (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003). Tangen viser til koplingar mellom delsystema. Idretten og vitskapen meiner han fann saman gjennom utforskning av grensene for mennesket si yteevne. Idretten henvendte seg til det økonomiske systemet for å utveksle ytelsar, som eit resultat av viktigheten av å vinne og prestere stadig betre innan idretten. Det oppstod med det eit ressursproblem som vart løyst gjennom sponsing. Idretten og politikken meiner han relaterer seg til kvarandre gjennom forvalting. Dette er ein relasjon som betingar og muliggjer gjensidig innflyting. Døme på dette kan vere tydinga det politiske systemet meiner idretten har for folkehelsa, idretten sin kulturelle verdi, oppleving og identitet i befolkinga osb. Andre vegen vert idretten sine idol utnytta, der mellom anna politikarar dukkar opp på idrettsarenaen for å la seg avbilde saman med dei (Tangen 2003). Luhmann viste til at ingen av funksjonane innan det enkelte delsystem kan verte overtekne av andre delsystem. Denne funksjonelle differensieringa kjenneteiknar vårt moderne samfunn (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003). Då dei er tilordna eigne funksjonar, vert dei funksjonssystem der ulike funksjonar ivaretek samfunnsheilskapen. Systema er ikkje avgrensa romleg frå kvarandre, men representerar ulike aspekt av samfunnet og den kommuniserbare verda. Dei kastar ulike typar perspektiv ut i omverda. På denne måten vert systema adskilde frå kvarandre og vert omverd for kvarandre. Med dette meinte Luhmann at samfunnet ikkje kan sjåast som ein organisme med ulike delar som kunne samanfattast i ein heilskap. Det var heller slik at kvart enkelt delsystem kastar sitt unike blikk på samfunnet som heilskap (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003). Side 17

23 Til meir komplekst eit system er, til betre rusta står det til å reagere høveleg på omverda sine utfordringar. Som ein grunnleggjande mekanisme for å respondere på kompleksiteten i omverda er differensiering, eller danning av delsystem. Hos Luhmann tyder systemdifferensiering dei sosiale systema si evne til å danne delsystem. Dette er ein prosess der systemdanninga vert gjenteken innan systemet sjølv. Der eit system dannar eit delsystem, vert det etablert interne differansar mellom system og omverd. Dette inneber at kvart delsystem rekonstruerar det omfattande systemet gjennom ein eigen spesifikk differanse mellom system og omverd. Overgangen frå ei differensieringsform til ei anna, der fleire delsystem vert oppretta, vert framstilt av Luhmann som ein kontingent prosess som verken er naudsynt eller umogleg. Overgangen fører likevel til ei auke i den totale kompleksitet innan samfunnssystemet (Brekke, Høstaker og Sirnes 2003). Med utgangspunkt i idrett som eit sosialt, sjølvskapande system, kan vi sjå den individuelle idretten som eit eige delsystem. Med det kan vi sjå korleis delsystemet sin særeigenhet også er med å setje krav til og med å påverke relasjonen mellom trenar-utøvar. Toppidrett og individuell idrett sin eigenart Toppidrett er prega av store krav og forventningar til utøvarane. Skal ein utøvar klare å leve av idretten er han eller ho avhengig av økonomisk innskudd. Dette kjem som regel frå forbund, landslag eller klubblag, i tillegg til eventuelle sponsorinntekter, og viser til koplinga mellom idretten og det økonomiske system. Dei idrettslege resultata har ofte direkte innverknad på kor mykje den enkelte kan vente å få i tilskudd. Når også mediene rettar eit stadig søkjelys på deira prestasjonar og resultat, kan belastninga bli stor og nærast ekstrem, og situasjonen svært sårbar (sjå til dømes Skårderud 2003). 1 Det seier seg difor at det for mange vil vere viktig å ha personar som dei kan støtte seg til. Innan individuell idrett er det ikkje alltid utøvaren har lagkameratar å samhandle med, diskutere og støtte seg til. Det kan også vere vanskeleg for vener og familie utanfor idrettsmiljøet å få innblikk og forståing av idretten og det som fylgjer, kva som krevst, og kva støtte som må til. Då trenaren som regel er den personen som er mest innvolvert i denne delen 1 Dette viser til kopling mellom mediesystem og idrett. Side 18

24 av toppidrettsutøvaren sitt liv, kan relasjonen dei mellom og korleis den fungerer, vere svært viktig. Forsking syner at trenarar innan individuelle idrettar har betre moglegheit til å vere merksam og kommunisere med utøvaren, samt fylgje opp utøvaren sine behov, enn i lagidrettar. Dei vil ha betre moglegheit til å utvikle ein djupare og meir gjensidig relasjon enn det lagidrettar har (Jowett 2005). Men også innan individuelle idrettar kan ein trenar ha mange utøvarar. I slike tilfelle vil grunnlaget for relasjon og kommunikasjon mellom trenar og utøvar vere omlag lik som for lagidrett. Avgjerande kan då vere kva konkurransenivå utøvaren befinn seg på, som kan påvirke adferda og retninga i relasjonen mellom trenar og utøvar (Rees, Ingedew & Hardy 1999, Culver og Trudel 2000). I studien til Culver og Trudel (2000) frå eit elitelag innan alpint, vart det vist til nokre episodar der kommunikasjonen ikkje fungerte optimalt. I ein av desse opplevde trenar eit stort press frå omgjevnadene i form av sponsorar og liknande, om å få sine utøvarane til å prestere gode resultat. I tillegg hadde han mange utøvarar å fylgje opp. Trenaren var difor sliten og klarte ikkje å kommunisere godt med to av sine utøvarar. Studier viser at det er ein samanheng mellom trenaren si støtte og prestasjonane til utøvaren (Rees, Ingledew & Hardy 1999). I fylgje Enoksen (1985) er relasjonen viktig for mange utøvarar for å klare å skape gode prestasjonar og utvikling på idrettsarenaen. Culver og Trudel (2000) viser i sin artikkel til nokre av utøvarane som var intervjua. I situasjonar der kommunikasjon mellom dei og trenaren ikkje fungerte, følte dei at dette var med å prege deira relasjon og også personleg deira eige sjølvbilete og sjølvtillit. I eit slikt eksempel var trenar sliten og stressa og klarte ikkje å kommunisere muntleg til sine utøvarar. Utøvarane tolka dette som at han hadde mista trua og interessa for dei som utøvarar. I staden for å snakke om det, var det med å prege utøvarane i deira tru på seg sjølv og deira prestasjonar. Dei var usikre på korleis dei skulle gjere i ein slik situasjon der problemet var noko anna en reint tekniske og relatert direkte til treninga. Same artikkel viser til ei undersøking i høve Dei Olympiske Leikar i 1984 gjort av Orlick og Partington (Henta frå Culver og Trudel 2000), der nesten alle utøvarane som presterte opp mot sitt beste hadde eit svært nært band til sin trenar. Dei arbeidde tett saman om program, problem og stretegiar. Tutko (1971) fann så tidleg som i 1971 ein samanheng mellom gode prestasjonar og trenaren sine kommunikative eigenskapar. Han meinte at uansett kor godt ein trenar kjenner sin utøvar og uansett kunnskap, er suksess avhengig av trenaren si evne til å kommunisera med utøvarane sine (Giske, Hollingen, Pensgård 1998). Side 19

25 Dersom ein skal ha moglegheit til å finne den treninga som passar den enkelte utøvar, er trenar og utøvar avhengig av å ha ein god kommunikasjon og relasjon. I motsetnad til det meir tradisjonelle synet på trenarrolla der trenaren er den som har fasitsvara, er det vorte meir vanleg å sjå til subjektet og utøvaren som den som sit med svara på kva trening som er den beste for denne. Dette kan knytast til omgrepet coaching. For å finne fram til dei beste løysingane er det med det viktig at trenar og utøvar har den kommunikasjon som må til for å finne desse saman (Potrac, Jones og Armour 2002, Hemmestad 2003, Ronglan 2011). Kravet til kommunikasjon mellom trenar og utøvar kan med det seiast å vere avgjerande for framgang og resultat. I følgje mellom anna Enoksen (1985), Carlson (1991), Torgersen (2000), Hemmestad (2003) og Lawton-Smith (2007), er det avgjerande med ein god relasjon mellom trenar og utøvar for å oppnå idrettsleg suksess. Vi kan med det sjå at utøvar innan individuell idrett i utgangspunktet har større moglegheit til å finne støtte gjennom sin trenar. Dette kan gjere trenar-utøvar relasjonen, om mogleg, enda meir sentral og viktig enn innan lagidrettar. Det er også med å understreke kor viktig det er med god kontakt, tillit og god kommunikasjon mellom trenar - utøvar. Å ta utgangspunktet i coaching og i utøvar sitt perspektiv, kan med det sjåast som ein veleigna metode og godt utgangspunkt for kommunikasjon, relasjon og trening. Kommunikasjon og perspektivtakning Kva er det så som skal til for å få til ein god relasjon gjennom kommunikasjon? Kva må til for at ein utøvar og trenar skal klare å kommunisere på ein god måte? Relasjonen mellom trenar og utøvar er eit komplekst system der mange ulike faktorar kan spele inn, både uavhengig av kvarandre og i ei gjensidig samhandling. Desse faktorane kan vere deira ulike karakteristika som kjønn, erfaring, alder og personlegheit. Også det idrettslege miljøet der relasjonen vert danna som kva nivå idretten ligg på, type idrett og det kulturelle miljøet med sine normer, filosofiar, verdiar og oppfatningar vil vere ein faktor for påverknad (Jowett 2005). Alt dette vil vere utgangspunkt og gjenspegle seg i den kommunikasjon ein finn mellom trenar-utøvar. For å kunne ta den andre sitt perspektiv må ein også ha evne til å setje seg inn i denne sin livssituasjon. G.H.Mead meinte vellukka perspektivtakning var ei betinging for vellukka kommunikasjon (Bråten 1989). Den symbolske samhandlinga vert kun meiningsfylt dersom den eine kan Side 20