PLANPROGRAM REGIONAL PLAN FOR ARBEIDSKRAFT OG KOMPETANSE FOR HØRINGSUTKAST

Transkript

1 PLANPROGRAM FOR REGIONAL PLAN FOR ARBEIDSKRAFT OG KOMPETANSE HØRINGSUTKAST

2 PLANPROGRAM FOR REGIONAL PLAN FOR ARBEIDSKRAFT OG KOMPETANSE Innhold 1. INNLEDNING... 2 Om planprogrammet FORMÅL MED PLANEN FØRINGER FOR ARBEIDET... 4 Nasjonale føringer... 4 Regionale føringer BAKGRUNNSBILDET AVGRENSING AV TEMAOMRÅDER... 6 Tilnærming Kunnskapsgrunnlaget Økte krav til endring og omstilling Yrkes- og utdanningsmuligheter valg og rådgiving Læring i arbeidslivet ORGANISERING, MEDVIRKNING OG FRAMDRIFT INNLEDNING Regional planstrategi er et lovpålagt 1 redskap for å beskrive regionens utfordringer, og ut fra det prioritere tema for videre plan- og utviklingsprosesser. I Regional planstrategi for Sør-Trøndelag ble det pekt på arbeidskraft og kompetanse som et område med betydelige regionale utfordringer, og hvor en stor bredde av aktører og virkemidler berøres. Det konkluderes med vedtak om å utarbeide en egen regional plan for dette fagområdet. Det er derfor interessant å registrere at regjeringen i siste utgave av Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging (juni 2015), gir følgende signal og føring 2 : Tilgang på arbeidskraft med relevant kompetanse, samt opprettholdelse og videreutvikling av eksisterende kompetanse i virksomheter, er avgjørende for å sikre økt verdiskaping, vekst og likeverdige levekår i hele landet. Regjeringen legger i 2016 frem en nasjonal kompetansestrategi som favner de største utfordringene på tvers av ulike sektormyndigheter og forvaltningsnivå innen utdannings-, arbeidsmarkeds og næringsområdene. Regional planlegging gir et godt utgangspunkt for bedre samordning mellom forvaltningsnivåer og sektorer og mellom private og offentlige aktører på dette feltet. (Vår utheving.) 1 Plan- og bygningsloven 2 Regjeringen forventer at: Fylkeskommunene legger til rette for bedre tilgang på kompetent og relevant arbeidskraft som møter det regionale arbeidsmarkedets behov. Planleggingen skjer i partnerskap med utdannings-, arbeidsmarkeds- og næringsaktørene, og på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. 2

3 Planarbeidet har vært forberedt gjennom interne prosesser siden våren Selve planarbeidet vil i hovedsak foregå i At det samtidig pågår et arbeid på nasjonalt nivå om en kompetansepolitisk strategi, vil gi økt oppmerksomhet om temaet, og gi drahjelp i arbeidet. Om planprogrammet En regional plan utarbeides etter prosseskrav i Plan- og bygningsloven (Pbl), og skal legges til grunn for regionale organers virksomhet og for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i fylket (Pbl. 8-2). Planen vil ha et langsiktig perspektiv fram mot For alle regionale planer skal det utarbeides et planprogram (Pbl. 4-1). Planprogrammet skal gjøre rede for formålet med planarbeidet, prosess og medvirkning, samt angi tematisk avgrensing. Gjennom temaavgrensingen legges føringer for hvilke problemstillinger planprosessen vil omfatte. 2. FORMÅL MED PLANEN Det overordnede målet er god kompetanse i arbeidslivet gjennom tilgang på kvalifisert arbeidskraft, og målrettet læring i arbeidslivet. Planprosessen skal bidra til å styrke kontakten og samarbeidet mellom aktørene på feltet, - både utdanningsaktørene, privat og offentlig arbeidsliv, NAV, NHO/LO og andre. Ved gjensidig utveksling av kunnskap og erfaringer er hensikten med prosessen å bidra til en bedre, mer nyansert og sammenfallende forståelse av utfordringsbildet, og slik legge grunnlag for bedre og mer målrettet innsats. Fylkeskommunen er tilrettelegger av prosessen, men er også som ansvarlig for videregående opplæring selv en viktig aktør. 3 Utfordringsbildet må drøftes ut fra ulike ståsted. Fokus vil ikke primært ligge på kompetansetilbydernes ansvar og tilbud, men like mye rettes mot kompetansebehov og -etterspørsel, inkludert rekruttering og kvalifisering av arbeidskraft. Tilnærmingen må dekke flere innfallsvinkler: individets : o den unge som skal finne sin retning og «lære å lære» o den voksne som må/vil omstilles arbeidslivets virksomheter som skal rekruttere arbeidskraft og sikre kompetanse samfunnets perspektiv og interesse Gjennom planarbeidet skal det utvikles felles mål og strategier innenfor de viktigste områdene, med utgangspunkt i hver enkelt aktørs ansvarsområde og virkemidler. Planen vil beskrive prioriterte utfordringer, og deretter angi mål og retning for ønsket utvikling, med anbefalte strategier for å nå målene. Det vil også bli fremmet forslag til handlingsprogram som angir hvordan strategiene med tiltak følges opp, og av hvem. 3 Den konkrete planleggingen av skole- og tilbudsstrukturen i videregående opplæring skjer primært gjennom Skolebruksplanene. 3

4 3. FØRINGER FOR ARBEIDET Nasjonale føringer En viktig overordnet føring ligger i regjeringens forventninger til regional planlegging (jf. Innledning). Bakgrunnen for denne føringen finnes i : OECD Skills Strategy Diagnostic Report og OECF Skill Strategy Action Report I diagnoserapporten pekes det på viktige kompetansepolitiske utfordringer, som også har betydning for effektiviteten i økonomien: For høyt frafall og for lav progresjon i gjennomføring av opplæring og utdanning For mange voksne med svak kompetanse Ikke god nok anvendelse av innvandrernes medbrakte kompetanse Raske omstillinger og endring i krav til kompetanse i hele arbeidslivet Ubalanse mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse i nasjonale og regionale arbeidsmarkeder Det foreligger dessuten flere nasjonale utredninger og strategidokument som til sammen gir et bredt kunnskapsgrunnlag, og som også peker på ønsket utviklingsretning innen flere områder. Blant de mest sentrale er: Stortingsmelding 20 ( ) På rett vei. Kvalitet og mangfold i fellesskolen. Vurderingene og forslagene i meldingen gjelder tre hovedområder: en inkluderende fellesskole; grunnopplæring for framtidens samfunn; og fleksibilitet og relevans i videregående opplæring. Meldingen legger vekt på ei grunnopplæring som styrker de unges evner til å møte framtidens utfordringer, og peker blant annet på sosial kompetanse, evne til innovasjon og kreativitet, digital kompetanse, m.v. Den videregående opplæringen skal både svare på arbeidslivets kortsiktige behov og gi elevene en kompetanse som kan utvikles gjennom flere tiår i et arbeidsliv i endring. NOU 2014:7 Elevenes læring i fremtidens skole Et kunnskapsgrunnlag (Ludvigsen-utvalget) NOU 2015: 8 Fremtidens skole. Fornyelse av fag og kompetanser Den første beskriver utviklingstrekk for samfunnet, mens den neste presenterer utvalgets vurderinger av hvilke kompetanser som vil være viktige for elevene fremover, hvilke endringer som må gjøres i fagene for at elevene skal utvikle disse kompetansene og hva som kreves av ulike aktører i grunnopplæringen for at fornyelse av skolens fag skal bidra til god læring for elevene. Utvalget anbefaler en fornyelse av fagene i skolen og foreslår fire kompetanseområder som bør vektlegges: -fagspesifikk kompetanse; -kompetanse i å lære; -kompetanse i å kommunisere, samhandle og delta; -kompetanse i å utforske og skape NOU 2014: 14 Fagskolen et attraktivt utdanningsvalg 4

5 NOU 2011: 3 Kompetansearbeidsplasser drivkraft for vekst i hele landet Utredningen peker på at geografisk skjevfordeling av kompetansearbeidsplasser (definert som ) vil føre til en begrensning i nasjonal økonomisk vekst. Innsatsområder: -robuste arbeidsmarkeder -flere kompetansearbeidsplasser -styrket rekruttering til hele landet -regional kunnskapsinfrastruktur -omstilling av jobber, mennesker, bedrifter og steder Medl.ST. 18 ( ) Lange linjer kunnskap gir muligheter Medl.ST. 18 ( ) Konsentrasjon for kvalitet Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren Regionale føringer Sentrale regionale føringer finnes i : - FOU-strategi for Trøndelag (nytt utkast for ) - Handlingsprogram for innovasjon og nyskaping Strategiplan Skolebruksplaner for videregående opplæring - Ulike bransjestrategier 4. BAKGRUNNSBILDET Samfunnet og ikke minst arbeidslivet er i stor forandring. Den teknologiske utviklingen har lenge gått med raske skritt, og medført radikale endringer i arbeidsdagen for de fleste. Utsiktene framover tilsier at mer rutinepreget arbeid vil bli automatisert, samtidig som den globale økonomien gjør at mer manuelt arbeid vil bli utført der arbeidskraften er billig. Utviklingen i forholdet mellom andelen eldre med behov for omsorg og pleie og andelen yrkesaktive forsterker fokuset på utvikling og bruk av velferdsteknologi framover. Den raske endringstakten har også medført at kunnskap og kompetanse har kortere varighet, og at behovet for løpende faglig oppdatering er økende. Mye kunnskap er tilgjengelig via nettet, og nettbasert undervisning er i kontinuerlig utvikling. Samtidig er jobbmarkedet i rask endring, mange av de som nå er under utdanning vil gå inn i jobber som ikke finnes i dag, og mange som er i arbeid vil måtte omstille seg til nye oppgaver både en og flere ganger. Også andre samfunnsmessige utviklingstrekk preger utfordringsbildet. Det har vært stor innvandring av mennesker med svært ulike forutsetninger for å finne en plass i det norske samfunnet. Noen kommer med universitetsutdannelse og trenger kun språkopplæring og nødvendige godkjenninger, mens andre er analfabeter og vil kreve betydelig tilrettelegging for å kunne delta i samfunnet. Arbeidsdeltakelse er en viktig faktor for integrering. Innvandringen representerer både en del av løsningen og av utfordringen i vår region. Den økte innvandringen de siste 5-10 årene har gjort at mange kommuner har stabilisert antall innbyggere på tross av fødselsunderskudd. Dette har bidratt til å motvirke den sterke sentraliseringen som har preget samfunnsutviklingen over lang tid. I et fylke som Sør-Trøndelag, med et senter i vekst og for øvrig hovedsakelig spredt bosetting, er dette en faktor som i stor grad påvirker forutsetningene for tilgang på kompetanse /kompetanseutvikling i hele fylket. 5

6 Omstillingsbehov i samfunnet knyttes også til næringsmessige endringer ved overgang til mer langsiktig bærekraftige løsninger, kalt «det grønne skiftet». En slik utvikling vil stille nye krav til kunnskap og ferdigheter. Ikke minst vil det kreve evne til nytenking, samarbeid og tverrfaglige løsninger. Trøndelag har et godt utgangspunkt for slik omstilling. Som i resten av landet preges næringsstrukturen av mange små og mellomstore bedrifter, men mange inngår i komplette næringskjeder (produksjon, foredling, utvikling), med utdannings- og forskningsmiljø som støtter opp om både kompetanse- og teknologiutvikling. Det gjelder blant annet den marine sektoren, landbrukssektoren og energibransjen. Trondheimsregionen har dessuten en sterk teknologibransje, og ikke minst sterke FoU-miljø, samt sentrale og viktige offentlige virksomheter. Her trengs kontinuerlig rekruttering av kandidater med høyere utdanning. Mangfoldet i næringsstrukturen gjør regionen mindre utsatt ved konjunktursvingninger. Det er påvist at arbeidsmarkeder med et betydelig innslag av kompetansearbeidsplasser (definert som «spesialiserte arbeidsplasser med krav til høyere utdanning») er mer robuste og har lettere for å omstille seg under skiftende forhold 4. Dette gjelder både for større og mindre steder. Generelt er bredde i næringsstrukturen vesentlig for et velfungerende arbeidsmarked. Større steder med sentrumsfunksjoner har større bredde i både næringsliv og offentlig virksomhet. Et velutviklet senter som dekker viktige service- og kulturfunksjoner, både offentlige og private, er derfor et godt utgangspunkt for å utvikle velfungerende bo- og arbeidsmarkedsregioner. Dette var bakgrunnen for at Sør- Trøndelag fylkeskommune i 2013 bestilte utredningen Regionale tyngdepunkt i Sør-Trøndelag 5, hvor det pekes på flere steder som fungerer eller kan utvikles til regionale tyngdepunkt i en omkringliggende bo- og arbeidsmarkedsregion. 5. AVGRENSING AV TEMAOMRÅDER Tilnærming Kompetanse og kompetansepolitikk handler om mer enn formell kompetanse og utdanning. En vanlig forståelse av begrepet «kompetanse» er at det omfatter både kunnskaper, holdninger og ferdigheter, og at kompetanse erverves gjennom utdanning, opplæring og arbeidserfaring. Kompetanseutvikling kan skje hos den enkelte medarbeider, men kan også skje ved rekruttering av medarbeidere med annen kompetanse enn den som allerede finnes i virksomheten. Rekrutteringspraksis er derfor også et relevant tema i denne sammenheng. Om rekrutteringen lykkes avhenger imidlertid av flere forhold enn det bedriften har kontroll over. Her vil situasjonen med hensyn til boligmarked, barnehage og skole, servicetilbud o.l., påvirke arbeidssøkernes vurdering. I denne planen vil vi ikke gå inn på strategier som er rettet mot generell stedsutvikling og/eller attraktivitet. I OECDs gjennomgang av Norges kompetansepolitiske utfordringer legges det stor vekt på behovet for strukturelle grep. Det pekes på at kompetansepolitikken er for sektordelt, og at både regelverk, reformer og strategier er for dårlig koordinert. Videre at implementering av nasjonal politikk kan forbedres gjennom større lokal fleksibilitet, samt gjennom utvikling av partnerskap og felles målforståelse. Regjeringen vil ta tak i disse utfordringene gjennom en nasjonal strategi for kompetansepolitikk. I arbeidet med Regional plan for arbeidskraft og kompetanse tas det sikte på å holde løpende dialog med arbeidet på nasjonalt nivå. Det er også behov for å se på tilsvarende 4 NOU 2011:3 Kompetansearbeidsplasser drivkraft for vekst i hele landet 5 NIBR-rapport 2013:13 6

7 regionale strukturutfordringer, dvs. hvilke aktører som finnes, hvordan samarbeidet fungerer og om innsats og initiativ er godt nok koordinert. Strukturendringene i universitets- og høyskolesektoren gir også nye problemstillinger. 5.1 Kunnskapsgrunnlaget Området Arbeidskraft og kompetanse rommer en stor bredde av mulige tema for regionale prosesser. På den ene siden har vi aktørene innenfor det formelle utdanningsløpet, og på den andre siden har vi alt som erverves av kompetanse, kunnskap og erfaring i arbeidslivet. Mange aktører har ansvar og oppgaver som påvirker sider ved dette. Det er derfor behov for å gjøre avgrensninger i hva planprosessen skal dreie seg om. Samtidig er det vesentlig å sikre en bred nok tilnærming til utfordringene, slik at de viktigste problemstillingene blir tilstrekkelig belyst, og at handlingsrommet i etterkant ikke blir for snevert. Prosessen vil derfor starte relativt bredt, gjennom en første fase med sammenstilling av relevant kunnskap og statistikk fra SSB, NAV, NHO, m.fl., for å bygge et felles kunnskapsgrunnlag for videre arbeid. Prioriterte tema i det videre planarbeidet vil bli ytterligere konkretisert i denne innledende fasen. I forbindelse med den nasjonale kompetansestrategien (jf. over), har Kunnskapsdepartementet, i samarbeid med Kommunal- og moderniseringsdepartementet, etablert et pilotprosjekt som skal bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for å bedre balansen mellom tilbud og etterspørsel av kompetent arbeidskraft. Sør-Trøndelag er som en av fem fylkeskommuner invitert til å delta i denne piloten, som skal avsluttes høsten Økte krav til endring og omstilling Trøndelag er rik på naturressurser, og kombinert med de sterke kunnskapsmiljøene i Trondheim, har regionen gode forutsetninger for fremtidig verdiskaping, også i distriktet. Mange næringer og virksomhet har allerede et godt samarbeid med utdannings- og forskningsmiljøene, men det er stort rom for forbedringer og et mer systematisk samarbeid. At utdanningsnivået i kommunene utenfor Trondheimsregionen er gjennomgående lavt, speiler profilen i det lokale arbeidsmarkedet, men påvirker også omstillingsevnen. I mange bransjer pågår en restrukturering til mer automatisering, som gjør det krevende å lage prognoser for fremtidig kompetansebehov. Dette er en utfordring både for arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene, som skal utvikle og iverksette tilpassede etter- og videreutdanningstilbud. På en del fagområder eksisterer det sertifiseringsordninger som påvirker hvor fleksibelt arbeidsoppgavene kan fordeles. Disse ordningene må holdes løpende oppdatert, slik at de fungerer optimalt. Her vil fagorganisasjonene ha en sentral rolle. I 2015 ble det lagt frem en offentlig utredning som kom med innspill til fremtidens skole. 6 Her vektlegges kompetanse som skal muliggjøre fremtidig læring og omstilling, samtidig som den fagspesifikke kompetansen fortsatt vil være sentral. Den videregående skolen vil bli utfordret på om den - i tillegg til å gi fagkompetanse, evner å gjøre elevene i stand til videre kompetanseutvikling. Behovet for jevnlig kompetanseutvikling vil også gjelde for arbeidskraft med høyere utdannelse. Forskning og forskningsbasert kunnskap blir stadig mer integrert i ordinær virksomhet både i offentlig og privat virksomhet. 6 Ludvigsenutvalget 7

8 Utdanningssektoren består av ulike utdanningsinstitusjoner og utdanningsløp. Arbeidslivet etterspør i økende grad kompetanse som kobler yrkesutdanning og høgere utdanning. Fagskoleutdanninger er eksempel på fleksible utdanningstilbud som er tilpasset etterspørselen i arbeidslivet og kan gi desentralisert tilbud. Det er viktig å se nærmere på hvilke utfordringer og muligheter som er knyttet til utdanningsveien fra fagutdanning til høgskole- og universitetsutdanning (y-veien) og andre mer fleksible utdanningsløp. For å sikre god kompetanseutvikling for personer som er i fast arbeid, er det nødvendig at gode kompetansetilbud er lett tilgjengelig i hele fylket. Ulike modeller for nettbaserte tilbud er under utvikling, men alle krever at brukerne har grunnleggende digital kompetanse, i tillegg til teknisk utstyr og godt bredbåndsnett. Andelen minoritetsspråklige brukere i voksenopplæringen øker. I Trondheim er andelen omlag 35%, innenfor helsefag ca. 55%. Opplæringsmodellen må derfor ta høyde for at en del søkere har behov for særlig tilrettelegging. 5.3 Yrkes- og utdanningsmuligheter valg og rådgiving Ungdom som står foran overgangen fra grunnskole til videregående opplæring skal gjøre et viktig valg i livet. Ungdommenes valg er viktig også fordi dette utgjør en sterk føring for dimensjonering av tilbudet i videregående opplæring. Unge i en alder av 15 år har generelt for dårlig kunnskap om arbeidsmarkedet og om egne evner og interesser til å velge yrkesretning. Hva påvirker valget de gjør? Mange ulike faktorer spiller inn; foreldrene er de viktigste rådgiverne, men venners valg har også betydning. Utdannings- og yrkesrådgivingen har som formål å bevisstgjøre den enkelte ved planlegging av utdanning og yrke. Bedre synliggjøring av mulighetene i arbeidsmarkedet er nødvendig for at flere skal finner en rolle hvor de opplever mestring og at de passer inn. Rådgivingen må blant annet bidra til at ungdom som velger yrkesfag, har kunnskap om tilbudet av læreplasser og jobbmuligheter. Andelen unge som velger en akademisk utdanning har vokst kraftig, og det er stilt spørsmål ved denne utviklingen. Dels bygger dette på en oppfatning av hvilken kompetanse samfunnet trenger, og dels på et inntrykk av at yrkesfagene har fått et ufortjent dårlig rykte, og at dette er grunnen til at de velges bort av mange. Samtidig er det viktig å øke bevisstheten om at et yrkesvalg ikke er endelig, og at ei yrkesfagutdanning kan danne grunnlag for påbygging til en akademisk grad. Kombinasjonen av praktisk og teoretisk bakgrunn gir i mange tilfeller en spesielt verdifull kompetanse. I Trondheim har arbeidslivet en sammensetning som innebærer et ekstra stort behov for høyt utdannet arbeidskraft. Utdannings- og yrkesrådgiving er i økende grad også viktig for voksne. Stor endringstakt og omstilling i arbeidslivet gjør at kompetansekravene endres, og flere voksne arbeidstakere må nyorientere seg i arbeidsmarkedet. Særlige utfordringer har unge voksne uten fullført videregående opplæring og minoritetsspråklige. Sysselsettingen blant innvandrere i Norge er likevel relativt høy sammenlignet med andre land, viser en kunnskapsoppsummering fra Norsk institutt for by- og regionforskning (2014). Samtidig slås det fast at mange innvandrerne har høy utdanning, og at de ofte er overkvalifisert for de jobbene de har. Manglende tilrettelegging fra offentlige myndigheters side kan gjøre det vanskelig å ta i bruk den fagkompetansen de har med seg. Det ligger et stort potensiale i å ta i bruk innvandrerbefolkningens kompetanse og ressurser på en bedre måte enn vi hittil har klart. For å få god kvalitet på utdannings- og yrkesveiledningen er det behov for å utvikle et mer helhetlig og systematisk samarbeid mellom aktørene som har ansvar på området - utdanningssektoren, privat og offentlig arbeidsliv, NAV, NHO/LO og andre. Arbeidet må ta utgangspunkt i de respektive aktørenes 8

9 egne ansvarsområder og virkemidler. Bedre rammer og struktur for samarbeidet vil både gi bedre planlegging, gjennomføring og oppfølging av tiltak og prosesser. 5.4 Læring i arbeidslivet Arbeidslivet har sjøl en viktig rolle for å sikre tilgang på arbeidskraft med riktig kompetanse. Det norske lærlingesystemet er avhengig av en aktiv holdning hos arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor. Her er opplæringsmodellen basert på et delt ansvar, men også i andre deler av utdanningssystemet er praksis i arbeidslivet avgjørende for å oppnå grunnleggende yrkesferdigheter. Samarbeid om arbeidspraksis, prosjektoppgaver, o.l. for unge som er under utdanning, gir samtidig mulighet for gjensidig oppdatering mellom fagutdanningsmiljø og arbeidsliv. Slik dialog er viktig for at utdanningsmiljøene skal utdanne kandidater med den kompetansen som arbeidslivet trenger. Den innsatsen som på kort sikt gjerne vurderes som en belastning, kan på lengre sikt sees på som en investering. Også etter fullført fagutdanning vil det ofte være behov for spesialtilpasset opplæring i den enkelte bedrift. En stadig større bredde i kompetansebehovet gjør at den opplæringen som nye arbeidstakere må gis på arbeidsplassen, kan være omfattende. Flere nasjonale reformer har medført et betydelig behov for etter- og videreutdanning i kommunesektoren (Samhandlingsreform, masterkrav for lærere i grunnskolen, mv.). En systematisk tilnærming til bygging av kompetanse i egen virksomhet, gjennom bedriftsintern opplæring eller på annen måte, er nødvendig når den arbeidskraften som er tilgjengelig, ikke har riktig kompetanse. Dette vil også gjøre virksomheten bedre i stand til å ta imot innvandrere som arbeidskraft. I et næringsliv med mange små bedrifter er det få bedrifter som har avsatt egne ressurser til å ha fokus på kompetanseutvikling. Den viktigste kompetansetilførselen skjer fortsatt gjennom å rekruttere ny arbeidskraft. At en stadig større andel av ungdomskullene vokser opp i by- eller bynære områder, gjør konkurransen om arbeidskraften ekstra krevende for bedrifter utenfor Trondheim og Trondheimsregionen. En kompetansekartlegging som ble gjennomført i næringslivet i Røros-regionen 7, avdekket at bevisstheten om bedriftens kompetansebehov er svak. Mange bedrifter rekrutterer arbeidskraft gjennom de ansattes egne nettverk, heller enn å annonsere etter nye arbeidstakere. Dette gjør at de mister muligheten til å vurdere et større tilfang av søkere, og bidrar heller ikke til mobilitet av ungdom mellom sentrale og mindre sentrale deler av fylket. Praksis i bedriften, enten gjennom læretid, obligatorisk praksis, sommerjobber el.l., er en fin måte å bli kjent med potensielle arbeidstakere. Mer oppmerksomhet rettet mot utviklingsmulighetene som ligger i egen rekrutteringspraksis vil være til fordel både for bedriften, for arbeidssøkerne og for lokalsamfunnet. 6. ORGANISERING, MEDVIRKNING OG FRAMDRIFT Plan- og bygningsloven gir føringer for prosessen i arbeidet med regionale planer: I første fase skal det utarbeides et planprogram som grunnlag for videre arbeid. Planprogrammet skal sendes på høring og deretter fastsettes av planmyndigheten, dvs. av Fylkestinget. Selve plandokumentet skal på egen høring når endelig utkast foreligger. Etter eventuell justering ut fra innkomne uttalelser, skal planen vedtas av Fylkestinget. Planprosessen legges opp med sikte på å få en bred deltakelse og forankring. Deltakerne i planarbeidet vil være kommuner/ KS, skole-, utdannings- og opplæringsaktører, NAV, IMDI, fylkesmannen 7 «Kompetanse i Rørosregionen», 2014/2015, gjennomført i regi av Rørosregionen Næringshage. 9

10 og andre myndighetsorgan, NHO, LO og andre næringsaktører, samt forskningsmiljø. Medvirkningen vil både basere seg på etablerte arenaer og møteplasser, i tillegg til egne innspills- og prosessdager. Det vil også bli medvirkning ved gjennomføring av høringsprosesser i tråd med kravene i Plan- og bygningsloven. Den formelle organiseringen av arbeidet: Fylkesutvalget fungerer som styringsgruppe. I tillegg skal lederne av fylkestingskomiteene med ansvar for hhv regional utvikling og opplæring, fungere som politisk «referanse» underveis. Ved milepæler holdes felles politiske drøftinger for komiteene. Det etableres ei prosjektgruppe, med sentrale eksterne og interne aktører representert. Gruppa vil fungere som innspillsarena, drøftingsforum og referanse ved milepæler i prosessen. I tillegg vil Yrkesopplæringsnemnda og Regionalt partnerskap bli benyttet som drøftingsarenaer. Det opprettes i tillegg ei adresseliste på epost for aktører/personer som ønsker å følge arbeidet mer på avstand, men som vil ha mulighet til å holde seg oppdatert/ gi innspill. Den interne arbeids-/ skrivegruppa som er etablert i fylkeskommunen (fra Enhet for regional utvikling og Fagenhet for opplæring), har ansvar for å koordinere prosessen, sikre intern og ekstern medvirkning og avklaring overfor andre prosesser, samt utarbeide nødvendige dokumenter underveis. Fylkesdirektør for regional utvikling og Fylkesdirektør for opplæring er begge ansvarlig for arbeidet i gruppa, men formelt rapporterer den til Regional utvikling. Grov tidsplan for arbeidet: Planprogram Regional plan Høring og vedtak planprogram Kunnskapsgrunnlag Forberede prosess og deltakere FEB MAR APR MAI JUNI JULI AUG SEPT OKT NOV DES JAN FEB MAR APR MAI JUNI Utarbeidelse plan Høring og vedtak plan 10