februar årgang Kampen mot omskjæring gir resultater s20

Transkript

1 februar årgang 2 aktuelt om misjon og kirke Kampen mot omskjæring gir resultater s20

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Side 4 For misjonærbarnet Jorunn Haaland var det et sjokk å komme til Norge. Spesielt tøft var det å møte igjen søstrene som hun ikke hadde hatt kontakt med på ni år. Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Silje Kaldestad Maudal (60%) faste spalter i dette nummer Henrik Seglem Grydeland (vikar i 40%) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland Kjære lesar Utgangspunkt Nistepakken 4 6 Traff søstrene for første gang som niåring Fekk 28,3 millioner i testamentariske gåver Abonnement: Tlf Bokomtaler 8 Hva nå, Blånildalen? infosenter@nms.no Årsabonnement kr 340,- Utlandet utenom Skandinavia kr 400,- (med fly kr 500,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 340,- Bankgironr.: Annonser: PromarkNorge Misjonærkontakten Rundturen Nytt Nettverk Sprell NMS-Gjenbruk: Trenger ikke handelsbrev Absolutt Recommended Misjonsselskaper på gravens rand? Konfirmasjonstips for foreldre Tidenes feiring i Sevaré! tlf Slutter å omskjære kvinner Misjonstidende er trykt på svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger forside: fra mali, se bildetekst side 21 fotograf: randi ryen

3 ? Side 8 Landsbyutviklingsprosjektet i Blånildalen er avsluttet, men noen aktiviteter får også i framtiden støtte. Representant John Gunnar Raen er blant annet glad for at en ny misjonær er på plass. Side 12 Finnes Det Norske Misjonsselskap i 2042? En sosiolog, en fi losof og en trendanalytiker ser inn i fremtiden. Side 18 Over 600 deltok på den offi sielle feiringen av at Det nye testamente er oversatt til Maccina-Fulani. Hendelsen fanget også oppmerksomheten til radio- og tv-selskaper. kjære lesar leiar ved redaktør eivind hauglid Kjære kristenruss! Frå desember i fjor til juni i år har Misjonstidende ca 700 kristenruss på adresselista. Det Norske Misjonsselskap er glad for kristenrussens engasjement og interesse for College Protestant i Kamerun, misjonsprosjektet som kristenrussen samlar inn til. Og Misjonstidende er glad for å få gje dykk bladet gratis i desse månadane. Vi håpar at også de som går siste året på vidaregåande og kanskje akkurat nå vurderer kva de skal gjere til hausten, kan finne interessante artiklar å lese. Men ikkje berre det, vi håpar at bladet og kristenrusstida kan hjelpe dykk til å lyfte blikket litt utover i den store verda. Les gjerne om Elisabeth sine opplevingar som eittåring på Madagaskar (s34). Eller om misjonærane i Mali som fortel om Fatoma kommune som offisielt har vedteke å slutte med omskjering av unge kvinner. Blant mange ulike studier ved Misjonshøgskolen kan ein også studere Interkulturell kommunikasjon og globalt samarbeid (IKGS). Les om studentane som i haust var på studieopphald i Thailand (s10). Det blir sagt at på 1800-talet kom folk saman i foreiningar og lag for å saman gjere noko for andre. Nå kjem folk saman i klubbar og lag med fokus på seg sjølv og eigne interesser. Vi stiller i dette bladet spørsmål om misjonens framtid. Vil det framleis eksistere misjonsselskap når NMS nærmar seg sitt 200-årsjubileum i år 2042 (s12)? Vil folk om 35 år framleis kome saman og bruke tid og pengar på misjon? Det er ikkje usannsynleg at årets kristenruss-studentar vil ha avgjerande innverknad på framtida for kyrkje og misjon. Lukke til! 3

4 Da jeg traff søstrene mine for første gang, var det som å hilse på fremmede Jorunn Haaland forteller at da hun måtte forlate barnepiken sin Raly, føltes det som å miste en mor. Jeg tror aldri at jeg kom helt over det. Dette sier Jorunn Haaland (bildet over) som kom fra Madagaskar til Norge som niåring i Hun kom sammen med foreldrene, Ragnvald og Bertha, og på kaien i Stavanger fikk hun sitt første møte med to eldre søstre, begge i tenårene. Nå har hun vært tilbake på Solskinnsøya, over 70 år etter at hun forlot barndomshjemmet. tekst & foto: øyvind egeland En liten, eldre dame, kirkekledd med håndvesken på armen, rusler langs Rue Stavanger på vei til gudstjeneste i den enorme lutherske kirken i Antsirabe. Gudshuset rommer flere tusen mennesker, men hun er tidlig ute for å få sitteplass. Ved porten til en hvitkalket murbygning med falmede blå skodder, stanser hun plutselig. Jeg husker mye! Dette huset, for eksempel, her bodde jeg i flere år. Hun kikker opp på den slitte fasaden til Rossås-huset, oppkalt etter misjonspresten som reiste det i For henne er den ærverdige bygningen midt i Antsirabe ett av flere hjem på Madagaskar. Men det er lenger ute på landet at Jorunn Haalands fascinerende historie begynner. Døde av malaria Jorunn var to måneder gammel da foreldrene reiste med henne og tre eldre søsken til Madagaskar i De to eldste søstrene, seks og syv år gamle, ble igjen hos gamle tanter i Norge. Jeg tror det var tantene mine som insisterte, de mente det var for risikabelt å ta med alle ungene ut. Og de fikk jo rett. De første årene bodde familien på Ambohimasina, langt fra nærmeste by. Tragedien rammet etter kort tid, da søsteren Asgjerd døde av malaria, tre år gammel. Alle barna var dødssyke, men de andre klarte seg. Misjonærkoner måtte være psykisk sterke! Far var ute og reiste da dette skjedde, og mor måtte ta seg av oss alene. Hun orket ikke tanken på at søsteren min skulle gravlegges på kirkegården, for der gikk grisene og gravde i jorda. Asgjerd ble gravlagt i hagen vår, og der er graven hennes fremdeles. Hun delte skjebne med mange norske barn. Jorunn forteller videre om moren: Hun kom til verden her ute på julaften, og foreldrene hennes het Josef og Maria! Mor snakket perfekt gassisk, og som ung dame ble hun ansatt på Madagaskar som språklærer for norske misjonærer. Det var slik hun traff far. Når det ble klart at de ville gifte seg, måtte mor reise den lange veien til Norge slik at prestene hjemme kunne godkjenne henne som hustru for den vordende misjonær! Hun dro alene gjennom Europa midt under 1. verdenskrig, på tog fulle av soldater hun må ha vært vettskremt mange ganger. Ekteparet Haaland var i mange år borte fra barna sine for å være misjonærer. nms-arkiv, mhs

5 Taxiene i Antsirabe kalles pouss-pousser, og sjåførene er kondisjonssterke. Jeg tenkte at mor og far var mer glade i barna på Madagaskar enn de var i oss. Vi blir avbrutt av en pousspoussfører som lurer på om vi trenger skyss. Han vil dra oss i den fargerike kjerra for en billig penge. Men Jorunn bare ler. Hun bærer håndveska selv, og hun går til kirke for egen maskin. Hun var separert fra foreldrene gjennom nesten hele oppveksten. Hun har lært å klare seg selv. Hun har bodd i England, Sør-Afrika og Alaska, hun har kjørt bil fra Cape Town til Alexandria, og også gjennom Persia før Sjahen regjerte Iran. Nesten alenebarn Familien Haaland bosatte seg etter hvert i Betafo, og siden i Antsirabe. De to eldre brødrene ble sendt hjem til Norge etter noen år på misjonsskolen i byen. De fikk stadige anfall av malaria, og foreldrene var redde for at sykdommen skulle ta knekken på dem. Jorunn ble igjen med mor og far, som den eneste av barna. Jeg har nok alltid hatt en sterk helse. Far pleide å si at munnen min kom til å bli min død! Jorunn ler så hun rister. Humøret arvet jeg etter mor, legger hun smilende til. Så blir hun alvorlig igjen. Jeg husker ennå den første morgenen etter at brødrene mine hadde reist. Det var stille i huset da. Men savnet av brødrene ble dempet av de andre norske ungene i byen. Seks år gammel begynte hun selv på skolen, sammen med andre norske barn. Det var en god tid, ikke minst fordi Jorunn fikk bo hjemme hos mor og far. De andre barna hadde hjemmet sitt på internatet. Den norske internatbestyrerinnen var en myndig dame, men Jorunn forteller at barna også hadde mye moro med henne. Ungene på internatet måtte hver kveld bekjenne alt det gale de hadde gjort. Jeg husker at det gikk sport i å holde bestyrerinnen lengst ved sengen. De fant opp mange synder for å vinne den konkurransen! Noen ganger dro de på utflukter, for eksempel til Mangarano, senteret for de spedalske. Her likte Jorunn seg svært godt, og hun tenkte aldri over at mange mennesker manglet både fingre og tær. De var snille med meg, og så sang de så nydelig i kirken der. Jeg var ikke så opptatt av hvordan folk så ut. Et av de tidligste minnene Jorunn har fra Madagaskar er av barnepiken, Raly. Hun var hos oss i alle de ni årene. Hun bar meg på ryggen som hun ville gjort med sin egen datter, og jeg elsket henne som min egen mor. Da vi skulle hjem til Norge i 1935, var jeg sikker på at Raly skulle være med. Mor og far hadde ikke sagt noe om det, men jeg tror aldri at jeg vurderte muligheten for at vi skulle skilles. Det gikk først opp for meg på jernbanestasjonen i Antsirabe, den dagen vi dro. Raly stod igjen på perrongen da vi andre gikk på toget. Jeg var fra meg av fortvilelse, og Raly besvimte av sorg idet toget gikk. Jeg mistet en mor den dagen, og jeg tror aldri at jeg kom helt over det. Hjemkomst og nye oppbrudd Jorunn fikk på nytt malaria under den lange reisen hjem til Norge, og hun var ganske syk da hun møtte storesøstrene for første gang. Det ble ikke et hjertelig møte. Jeg tror vi alle bare opplevde det som rart. Vi hadde jo ikke noe forhold til hverandre. Jeg kom fra en annen planet, med feberrøde øyne og en merkverdig dialekt. Søstrene mine kjente ikke engang sine egne foreldre! Ragnvald og Bertha Haaland var hjemme bare i et par år før de dro ut for en ny ti-årsperiode, denne gangen alene. Jorunn skrek forferdelig

6 Noe av det Jorunn husker best fra barndommen er kirkegang og en fantastisk sangglede. da moren reiste, og hun husker at tantene hennes befalte henne å tie stille det sømmet seg ikke en Haaland å oppføre seg slik. Søstrene mine følte vel aldri at de hadde foreldre. Jeg hadde det nok også sånn da mor og far kom hjem etter de siste ti åra. Vi hadde nesten ikke hatt noen kontakt i den perioden. Brev kunne bruke flere år på reisen. Broren min satt på Grini under krigen, men det fikk foreldrene våre vite først lenge etterpå, gjennom noe de leste i et amerikansk tidsskrift. De forsvant for oss. Vi hadde kanskje det samme forholdet til foreldrene våre som andre barn har til besteforeldre. Jeg tenkte at mor og far var mer glade i barna på Madagaskar enn de var i oss. Det var vanskelig da mor og far reiste, men enda vanskeligere da de kom hjem igjen. Far trodde nok at han kom hjem til tiåringen han hadde forlatt. Jeg var blitt vant til å ordne opp alene, og klarte ikke å forholde meg til en far som plutselig forventet at jeg skulle oppføre meg på en spesiell måte. Jeg var ofte sint på ham, og da jeg som ganske ung flyttet først til England og siden til Sør- Afrika, tror jeg egentlig at jeg flyktet. Jeg flyktet fra troen også, den mistet jeg da jeg mistet foreldrene mine. Det var vanskelig å tenke på Guds kjærlighet i den situasjonen vi var i. Men Gud hadde alltid en fiskekrok i ryggen min, og sakte men sikkert sveivet han meg inn igjen. Det var like vondt som det høres ut! Jorunn fikk aldri vite hva foreldrene gikk gjennom når de forlot barna. Det snakket de aldri om. Men hun husker godt at faren en gang, lenge etter at de var tilbake i Norge, sa at han aldri ville ha gjort det om igjen. De angret nok begge på det de hadde utsatt oss for, men jeg er ikke bitter. Jeg har hatt et godt liv, og foreldrene mine gjorde en stor innsats for mennesker som trengte dem på Madagaskar. Det er jeg stolt av. Et sterkt gjensyn Kirkene på Madagaskar ruver i bylandskapet slik katedralene må ha gjort i det gamle Europa. Den lutherske kirken i Antsirabe er større enn de fleste norske domkirker. Idet vi går inn gjennom de massive tredørene har menigheten allerede sunget seg varm. Et enormt, flerstemmig kor fyller det store rommet. Selv om vi ikke forstår ordene, skjønner vi at de synger om takknemmelighet. Det gjør inntrykk i et land der den materielle fattigdommen er så åpenbar. Jorunn setter seg ned på en av de harde trebenkene og lukker øynene. Etter gudstjenesten er hun oppstemt. Det har vært godt å komme tilbake til Madagaskar! Da jeg meldte meg på turen til Ravinala Reiser, var jeg nervøs, og jeg visste ikke hvordan jeg kom til å reagere følelsesmessig. Nå er jeg glad for at jeg reiste. Det har vært en flott tur i et enestående land. Enkelte ting gjør meg trist. Alt det fine som foreldrene mine bygde og plantet i Betafo er helt ødelagt nå jeg husket det som et lite paradis. Men først og fremst er det de gode minnene som kommer tilbake. Gudstjenesten her i Antsirabe var fantastisk. Plutselig var jeg en liten jente med en stor salmebok, i det trygge fanget til Raly. Det var en veldig, veldig god opplevelse.

7 Fekk 28,3 millioner i testamentariske gåver Ei testamentarisk gåve er ofte uttrykk for ein takk til Gud og eit ynskje om at det ein har fått å forvalte skal kome til nytte for andre menneske, trur Svein Nybø, administrasjonssjef i Det Norske Misjonsselskap (NMS). tekst og foto: eivind hauglid I januar kvart år vert det sendt ut nyhendemeldingar om kor mange millionar dei einskilde organisasjonane svein nybø har fått i testamentariske gåver. For året 2006 toppar Frelsesarmeen statistikken med 72 millionar kroner. For NMS sin del vart det også eit godt år. I 2006 fekk NMS 60 testamentariske gåver, noko som totalt utgjorde 28,3 millionar kroner, fortel økonomikonsulent Dag Hovin ved hovudkontoret. I to år har han hatt ansvaret for å fylgje opp arbeidet med testamentariske gåver i NMS. Audmjuk Ofte er det Hovin som fyrst får greie på at NMS er tilgodesett i eit testamente. Eg vert ofte audmjuk når eg les testamente som fortel at det siste ynskje er at NMS skal få det som er att i form av hus, eigneluter og bankbøker. Dette er gjerne folk som i løpet av livet har brukt lite på seg sjølve og jamnt har gjeve store summar til misjonsarbeidet. Hovin fortel også at fire av fem som testamenterer til NMS er einslege, og resten er ektepar utan livsarvingar. Dersom det er slektningar som føler seg forbigått, eller vi ser at det kan vera andre problematiske forhold ved testamentet, sender vi saka til offentleg skifte. I fjor gjorde vi det i to-tre tilfelle. Men det er sjeldan det blir problem, fortel Hovin. dag hovin Budsjett Administrasjonssjef Nybø fortel at det er svært vanskeleg å treffe med budsjettet for dei testamentariske gåvene. Som grafen viser, er det store variasjonar frå år til år. For året 2006 budsjetterte vi med 16,5 millionar. Før sommaren var det få registrerte testamentariske gåver, så då vart budsjettet justert ned til 14 millionar. Då året var over, hadde vi fått det dobbelte. Prioriteringar Med så mykje meir enn planlagt, kan NMS nå unngå nedskjeringar? Nei, det er nok ikkje så enkelt. For det fyrste budsjetterte vi med eit underskot på 9,1 millionar i Vidare er det naudsynt å oppretthalde ein viss eigenkapital for å tola svingingar frå år til år. Sjølv med eit resultat for 2006 som altså ser ut til å bli betre enn budsjettert, er det likevel naudsynt å gjennomføra dei nedskjeringane som er vedteke for hovudkontoret og i regionane. Dette for å oppretthalda ein god balanse mellom støttefunksjonar og dei ressursar som vert nytta til meir direkte misjonsarbeid. Det er lettare å lage budsjett for ordinære gåver og innsamlingar, for desse gåvene svingar mindre frå år til år. Men heller ikkje desse pengane kan NMS forvalte før nokon har gjeve dei. Dei testamentariske gåvene er viktige for at vi skal kunne gjennomføre dei mål vi har satt oss, understrekar Nybø. Den grafiske fremstillinga syner store variasjonar i testamentariske gåver frå år til år.

8 Hva nå, Blånildalen? Ved årsskiftet avsluttet Det Norske Misjonsselskap (NMS) et stort landsbyutviklingsprosjekt i Agallo Meti og Sirba i Blånildalen i Etiopia. Betyr det slutten på et langt engasjement? tekst og foto: kristin fjelde tjelle Landsbyutviklingsprosjektet som har pågått siden 1997, har mange støttespillere i Norge. Både enkeltpersoner, foreninger og menigheter har fulgt arbeidet i dalen med stor interesse. Mange spør seg nå hva som skjer med NMS videre tilstedeværelse i Blånildalen. John Gunnar Raen, NMS-representant i Etiopia, understreker at NMS fortsatt vil ha et prosjekt i dalen. Landsbyutviklingsprosjektet som også har vært NORAD-støttet, fases ut, men vi vil fortsatt følge opp helsearbeidet som drives med utgangspunkt i helsestasjonene i Agallo og Sirba. Vi er veldig glade for at vi nå har fått Hilde Masvie tilbake som misjonær og lærer ved sykepleierskolen i Aira. Hilde skal følge opp helsearbeidet i Blånildalen faglig og oppmuntre helsearbeiderne vi har der. Raen kan også meddele at arbeidet med å tilrettelegge for et nytt utviklingsprosjekt i mindre målestokk vil begynne allerede i år. Mekane Yesus-kirken ber oss om fortsatt tilstedeværelse i Blånildalen. Blant gumuz Navnet Blånildalen har en spesiell klang i misjonskretser. Da Den etiopiske evangeliske kirke Mekane Yesus (EECMY) inviterte NMS til å bli ny samarbeidspartner i 1970, ble organisasjonen bedt om å sende misjonærer til de isolerte strøkene langs elva Blånilen og i Didessa-dalen. I tillegg fikk NMS ansvar for å bygge opp et arbeid i Beghi, helt vest i Etiopia. Elva Blånilen, eller Abai som er det amhariske navnet, har sitt utløp i innsjøen Tana i Etiopia. Elva renner vestover gjennom landet før den krysser grensen til Sudan, ved Khartoum møter den Hvitenilen og renner videre nordover mot Egypt. I Blånildalen holder den etniske gruppen gumuz til, og NMS-misjonærene har helt siden 1970-tallet drevet et evangeliserende arbeid blant denne marginaliserte folkegruppen, som består av rundt mennesker. Arbeidet i Blånildalen har vært svært krevende og utfordrende. Misjonærene har levd isolert med dårlige kommunikasjonsmuligheter, og klimaet er i perioder ekstremt varmt og fuktig, sier Raen. Fortellingene fra Blånildalen har likevel engasjert misjonsfolket. Misjonærene har opp gjennom årene vært flinke til å kommunisere, de har fortalt sterke og gripende historier. Og det undertrykte gumuzfolket som er så annerledes enn folket på høglandet, har fått en spesiell plass i mange nordmenns hjerter. Trenger støtte Evangeliseringsarbeidet i Blånildalen har gitt rike frukter, kirkeveksten har de siste årene vært fantastisk, fortsetter Raen. Spesielt blant gumuz-ungdommen er veldig mange blitt kristne. Men de nydøpte må følges opp. Gjennom et kirkeut-viklingsprosjekt i Agallo Meti og Sirba gir vi utdanningsstipend til teologistudenter av gumuzfolket, vi støtter også videreutdanning av prester og 8

9 Mange ungdommer i Blånildalen er blitt kristne i løpet av de siste årene. evangelister og kursing av frivillige i menighetsarbeidet. Videre bygger vi kirker og boliger for prester og evangelister. Raen ønsker å komme med en appell: Assosa er hovedstad i regionen Gumuz-Beninshangul og dermed gumuzfolkets hovedstad. NMS bidrar med støtte til et kirkeutviklingsprosjekt i Assosa. I dette området som er dominert av islam, er det særdeles viktig å styrke kirken. Jeg oppfordrer derfor alle med engasjement for gumuzfolket til å støtte opp også om dette prosjektet. Navnevalgets kvaler i Sirba På helsestasjonen i Sirba kom vi i prat med ei ung mor, Tiane Wodajo. Hun hadde med seg to barn, et tredje bar hun i magen. Tiane er bare 30 år, men barnet hun venter vil bli hennes åttende. Hennes eldste sønn på femten er allerede giftet bort. Men bestemor er hun ikke ennå. Tiane oppsøkte helsestasjonen denne dagen på grunn av at sønnen, Ståle Tadese, hadde feber og magesmerter. Det er sikkert malaria. Alle barna mine har det. Heldigvis kan vi komme hit til helsestasjonen for å få behandling og medisiner, sier Tiane. Hun har et spørsmål til meg. Hva er navnet ditt? Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle denne her, sier hun mens hun tar seg på magen. Sønnen min er oppkalt etter Kes Ståle. (Ståle Storås var misjonær i Sirba.) Jeg har også ei Anne og ei Gunvor. Det er mange som heter det i traktene her. (Ann Gjertrud Moe og Gunvor Hofseth har begge vært misjonærer i Sirba.) Nå er jeg gått tom for nye navn. Hva var det du het nå igjen? Trenger ikke handelsbrev tekst og foto: eivind hauglid NMS Gjenbruk er for mennesker med sans for misjon, miljø og møtested, understreker gjenbrukskonsulent Per Gunnar Gramstad i Det Norske Misjonsselskap (NMS). NMS Gjenbruk driver i dag 29 gjenbruksbutikker og et lysstøperi. Gramstad forteller at de fleste medarbeiderne ikke har erfaring med denne type arbeid fra før, men bruker den livserfaring de har opparbeidet gjennom et langt liv. Butikkene styres av et lokalt styre som tar avgjørelser for det daglige arbeidet. Ellers er det ofte noen som er ansvarlig for å prise og stille ut varer. Det er selvfølgelig flott om en relevant erfaring, men ingen betingelse. Det viktigste er medarbeidere som har lyst til å gjøre en innsats. Vi har i dag i overkant av 600 mennesker engasjert i gjenbruksarbeidet, og jeg blir ydmyk når jeg ser den store innsatsen for misjon og miljø. Har du lyst? Gjenbrukskonseptet krever mange frivillige. Fra 20 og oppover i hver butikk, sier Gramstad. Han mener at det er plass til mange flere butikker rundt omkring i Norge. Folk har behov for å ha et sted å levere inn varer de ikke lenger har bruk for eller plass til. Mange liker ikke å kaste ting. Også derfor ønsker NMS Gjenbruk å etablere flere gjenbruksbutikker. Erfaringen viser at det er lettere på mindre steder enn i store byer. Dette skyldes gjerne lavere husleie og større tradisjon for dugnad. Vi vil gjerne ha forslag til butikklokaliseringer. For å starte butikk er vi først og fremst avhengige av frivillige og egnede lokaler. Leser du dette og har lyst til å være med å dra i gang en butikk på ditt hjemsted, kan du ta kontakt med NMS regionskontor eller ringe til en av gjenbrukskonsulentene, utfordrer Gramstad. Opplæring Gramstad er glad for at alle butikkene og lysstøperiet som så langt er etablert, er i full funksjon og gir inntekter til misjonsarbeidet. Han er imponert over alle som i dag er engasjert i NMS Gjenbruk! Gjenbrukskonsulentene har ansvar for opplæring og oppfølging. Regnskapet blir ført ved økonomiseksjonen til NMS i Stavanger, og nødvendig opplæring lokalt blir gitt. Samlinger for frivillige arrangeres jevnlig, og det begynner etter hvert å bli et ganske stort nettverk av butikkmedarbeidere, avslutter Gramstad. Misjonstidende vil denne våren følge arbeidet med å starte opp en ny gjenbruksbutikk. I Kongsberg er Karin Bakke (t.h.) og Randi Kvistedal kontaktpersoner for NMS Gjenbruk. De vil gjerne komme i kontakt med flere som kan tenke seg å være med gjenbruksarbeidet. Ta kontakt med Karin Bakke på tlf eller med regionkontoret for Region TeVeBu på tlf

10 Absolutt Recommended De drømmer om å bli bistandsarbeidere eller noe. Studentene på Interkulturell kommunikasjon og globalt samarbeid (IKGS) på Misjonshøgskolen (MHS) tror så absolutt at det er bruk for dem i framtidens jobbmarked. tekst og foto: silje kaldestad maudal Misjonstidende har tatt turen til MHS for å få tak i noen studenter ved linjen IKGS. Klokken er 13:05 og studentene har akkurat fått pause. Misjonstidende smetter inn i auditoriet idet dagens foreleser Jan Opsal forlater rommet. Noen studenter følger på, men i de bakerste rekkene sitter det fremdeles en liten gjeng. Tre stykker melder seg raskt og villig til intervju. På vei ned trappene til kantinen tuller og tøyser studentene med hverandre. De er tydelig godt kjente og svært trygge på hverandre. Vi var på studietur til Bangkok alle tre. Det var utrolig sammensveisende, forklarer Kai Elstad Lien, Lina Håland og Kristine Brunvathne Bjerkestrand. Det er nesten tåpelig å spørre, men det blir nå likevel gjort: Så dere trives på studiene? Ja, det er kjempe, svarer de. Hvorfor? Kai tar ordet: Jeg interesserer meg for andre kulturer og religioner og synes at IKGS tar opp mange viktige tema og problemstillinger som er lærerike. Slik som samfunnet vårt er i dag synes jeg at kommunikasjon mellom ulike religioner og kulturer er svært aktuelt. Dessuten er det kjekt å reise. Lina nikker enig. Hun valgte også IKGS fordi hun hadde interesse for andre kulturer. Kristine sier at hun holder på med bachelorgrad i religion og interkulturell kommunikasjon og at IKGS studiet er en del av den. Det er det jeg gjør også, så dette er mitt andre år her på skolen, tilføyer Kai. Og du da, Line? Det er mitt første år, men jeg tror at jeg kommer til å fortsette. De tre studentene er enige i at studiene er svært tidsriktige og aktuelle. Bare tenk på alle konfliktene som til stadighet oppstår mellom vestlig kultur og islam, sier Kai. Ja, og alle innvandrerne. Dem blir det jo bare flere og flere av, sier Elin. Kai tilføyer ytterligere at han tror at det trengs mye mer interkulturell kunnskap og forståelse i tiden som kommer i det globale samfunn! Hvordan ser dere for dere at det dere lærer her kan brukes videre? I ulike former for organisasjonsvirksomhet og i bistands- og miljøarbeid, svarer Kai. I skolen eller arbeid med innvandere, svarer Kristine. Har dere en drømmejobb drømmejobb? Jeg vil gjerne drive med noe bistandsrelatert, svarer Kai, og jentene nikker. Hvordan tror dere det er å få jobb? Det er nok mulig, men vi må gjerne supplere med mer utdanning, svarer de, og Kai legger til at det er jo kjekt å studere. Han tar gjerne en Unge og ambisiøse: Kai Elstad Lien (22), Tasta, Lina Håland (22), Sandnes, og Kristine Brunvathne Bjerkestrand (22), Hundvåg, stortrives på Misjonshøgskolen (MHS).

11 bachelor til! Litt over halvveis i det ettårige kurset, har alle tre studieoppholdet i Thailand som høydepunkt. Halvparten av klassen reiste til et universitet i Uganda. Vi dro til Thailand, og det var helt fantastisk. De lokale lærerkreftene var på pletten hele tiden. Dyktige og hjelpsomme. Utrolig kjekt å nærmest begynne året med en slik tur. Det ga oss en mulighet til å komme litt under overflaten i en kultur, og så kan vi bruke kunnskapen som vi tilegnet oss der gjennom resten av studiet. Vi må forresten berømme foreleserne våre her hjemme også. De er flinke og tydelig engasjerte. Mange av dem har jo levd i andre land i årevis og er derfor gode til å relatere fagstoffet til egne erfaringer. Kai, Line og Kristines pause er over. De skal tilbake til forelesning: Dere kommer kanskje litt seint? Det går greit. Vi får sikkert stor forståelse når det er Misjonstidende, svarer de og ler. Interkulturell kommunikasjon og globalt samarbeid (IKGS) IKGS er et årsstudium (60 studiepoeng) med en måneds studieopphold i Uganda eller Thailand. IKGS fokuserer på hva som skjer når enkeltindivider og organisasjoner skal samarbeide på tvers av kulturelle, geografiske og økonomiske skillelinjer. Studiet gir i høstsemesteret en innføring i interessante emner som globaliseringsprosesser, global etikk, organisasjonsutvikling og nettverkssamarbeid samt grundig innføring i kultur og interkulturell kommunikasjon. På våren velger studenten to av følgende spesialiseringsemner: Organisasjonssamarbeid og utvikling, Freds- og forsoningsarbeid, Kristendom i møte med andre religioner eller fordypning i Global etikk. IKGS kan tas som en del av eller uavhengig av bachelorgraden i Religion og interkulturell kommunikasjon. Utdanner eksperter i grensekryssing Studiet Interkulturell kommunikasjon og globalt samarbeid (IKGS) hadde ved begynnelsen av skoleåret 2006/2007 flere søkere enn plasser, og Misjonshøgskolens (MHS) studiekonsulent Rune Skagestad tror det skyldes et genuint ønske om å forstå den verden vi lever i. MHS har i dag 30 plasser på IKGS studiet, men kunne nok uten problem utvidet tilbudet. Det er så absolutt det mest søkte studiet vårt, forteller Skagestad. Det finnes flere høgskoler som tilbyr liknende studier, og også de opplever stor pågang. Hvorfor tror du disse studiene er så ettertraktet? Det henger nok sammen med et ønske om å forstå og kunne bevege seg i den globale verden som vi lever i. Vi ønsker å utdanne eksperter i grensekryssing, og tror at det i stadig større grad vil bli en etterspurt vare, svarer Rune og tilføyer: Det er riktig at flere andre, blant annet Norsk Lærerakademi i Bergen og Gimlekollen Mediehøgskole i Kristiansand, har lignende studier, men vi tror likevel at det vi tilbyr er unikt. Blant annet har vi lagt den fire uker lange studieturen til første semester, og elevene får dermed tidlig gjøre seg erfaringer som de kan bruke i de videre studiene. Vi bruker også i større grad enn andre de lokale lærerkreftene istedenfor norske. Skagestad meddeler at det er nytt av året at skolen også samarbeider med det velrennomerte Chulalongkorn Universitetet i Bangkok. Tidligere har MHS-studentene reist til Makerere Universitetet i Uganda. IKGS-studiet var opprinnelig et etter- og videreutdanningsstudie for personer med internasjonal arbeidserfaring i et samarbeid mellom Senter for Interkulturell kommunikasjon (SIK) og MHS. Men i forbindelse med innføringen av Kvalitetsreformen med blant annet nytt karakter- og gradssystem, ble studiet en del av MHS sitt regulære tilbud, og i dag er de fleste studentene i begynnelsen av 20-årene. Men hva slags arbeid kan studentene få i etterkant? Studiet, som kan tas uavhengig av eller som en del av en bachelorgrad i religion og kommunikasjon, kan gi grunnlag for å jobbe i bistandsorganisasjoner, misjonsarbeid, i internasjonale organisasjoner, i arbeid med innvandrere eller i skolen. Men det er ingen profesjonsutdanning slik som for eksempel allmennlærerutdanningen, presiserer studieveilederen. foto: chulalongkorn universitetet i bangkok. rune skagestad. 11

12 ? Misjonsselskaper på gravens rand? tekst: henrik seglem grydeland, foto: henrik seglem grydeland og eivind hauglid 9. august I Misjonsselskapets hovedkontor i Stavanger lukker den unge generalsekretær Anatol Grydeland jr. døren for siste gang. Den store bygningen er tom. Alt inventar er rensket ut, arkiver og billedmateriale er flyttet til Misjonsmuseet. Trist har generalsekretæren måttet innse at det ikke lenger var noen vei utenom. År etter år gikk inntektene nedover og nedover, foreningene forsvant, medlemmene ble borte, og det samme gjorde antall misjonærer. I sitt siste år drev NMS kun fire prosjekter rundt omkring i verden, hovedsakelig finansiert av Norad. Kun ett av prosjektene inneholdt noe som man, med en viss velvilje, kunne kalle forkynnelse. De tre misjonærene selskapet hadde hatt de siste to årene, var kommet hjem. Arbeidet i resten av Norge ble så vidt opprettholdt av noen frivillige ildsjeler. Nå var alt historie. Utenfor døren venter journalister fra aviser, tv og radio. De ber om en kommentar. Dette var en trist måte å feire et 200-årsjubileum på, sier generalsekretæren idet døren glir igjen bak ham. Men når kun fem prosent av Norges befolkning sier at de tror på Gud, er det kanskje ikke så rart at få synes det er viktig å fortelle om ham til andre? Stavangers ordfører kommer opp trappen. Kommunen har kjøpt det en gang så stolte misjonshovedkvarteret og misjonsmarka rundt. Jo, det er jo litt trist, men vi får trøste oss med at det skal bli fint her oppe, sier ordføreren med et smil. Når bulldoserne er ferdige og de kashakstanske bygningsarbeiderne reist hjem, da vil denne byen ha fått det fineste parkeringshuset sør for Nordpolen! 12 Høres dette ut som en ond ønskedrøm fra Human Etisk Forbund? Et postmoderne skrekkscenario uten den minste flik av rot i virkeligheten? Her er noen kjølige tall: I dag har NMS 100 misjonærer. For 25 år siden var tallet ute og hjemme ca I det tallet er det mange ektefeller som ikke er telt med slik det gjøres nå. I dag finnes ca foreninger, i 1982 var det nesten tre ganger så mange. I 1982 hadde organisasjonen tre blader, i dag er kun ett igjen. Misjonstidende har i dag ca abonnenter, i 1975 var det ! Nei, man trenger ikke akkurat mikroskop for å se en næring som neppe kommer til å vokse i årene fremover. Tvert i mot kanskje? En veldig mager trøst er det at NMS ikke er den eneste misjonsorganisasjonen som opplever dette. Spørsmålet blir: Finnes Det Norske Misjonsselskap i Norge om en generasjon? Vil det finnes noen misjonsselskaper i det hele tatt, eller er ideen om å forkynne en evig sannhet forkastet av det norske folk? Misjonstidende stiller dette spørsmålet i et par nummer fremover. I dette nummeret lar vi en filosof, en trendanalytiker og en sosiolog se inn i fremtiden. Blir det et 200-årsjubileum å feire i 2042, eller finnes bare Det Norske Misjonsselskap på museum?

13 henrik syse, filsof foto: knut sindre åbjørnsbråten Ja, sier filosofen Henrik Syse: NMS finnes i Organisasjonsformene kan endre seg, det kan for eksempel bli mer sammenslåinger, men at det finnes misjonsorganisasjoner er jeg ikke et øyeblikk i tvil om. Hvorfor det? Ønsket om å fortelle til andre hva man står for, som ligger i kristendommen, vil fortsatt være der. I tillegg har du diakonien og ønsket om en rettferdig utvikling med mindre fattigdom som henger nært sammen med misjonstanken. Disse forsvinner ikke. I blogger på nettet kan man lese om folk som frastøtes av tanken på en religion der man hevder én sannhet som ekskluderer andre sannheter. Særlig mennesker under 40 protesterer mot denne lite postmodernistiske tanken? Mye av det postmoderne har hatt sin storhetstid. I dag ser vi at mennesker som hevder å være motstandere av absolutte sannheter, kan være iherdige forkjempere for menneskerettigheter, likestilling mellom kjønnene eller naturvern. Bak dette ligger det en idé om at det finnes noen idealer som er verdt å kjempe for. Bare ikke kristen misjonering? Misjonstanken er mange ting. Noen vil si at misjon er pådytting og mangel på respekt for andre. Men hvis man i stedet snakker om å dele noe, fortelle om de idealer man har, vil dette kommunisere bedre. Det blir viktig å spre det kristne budskapet med respekt, og i en dialogisk form. Negative trender Men så er det disse før nevnte pilene da, som peker nedover. Finnes det grep som kan snu den trenden? Misjonsorganisasjonene må bli flinkere til å forklare hva de gjør og hvorfor de gjør det. Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Strømmestiftelsen har stor respekt for det arbeidet de er blitt kjent for. Kommunikasjonen er utfordringen. Mange forstår ikke hva forkynnelse er. Bare 29 prosent av den norske befolkning sier de tror på Gud. Vil kristendommen gjøre comeback, eller kan den forsvinne helt? Undersøkelsen som viste at 29 % tror på Gud, har nok blitt feiltolket, for spørsmålene var stilt på annet vis enn den tidligere undersøkelsen man sammenlignet med. Så tallene er nok høyere. Men endringer i verdisyn er vanskelige å forutsi. Økt fundamentalisme i deler av den islamske verden kan gjøre at vi blir mer bevisst vår egen religion. Endringer i syn på klimaforandringer kan gjøre at folk revurderer sine verdier. Er det en sammenheng mellom den enorme velstanden som mange har og vår manglende interesse for Gud og forkynnelse til andre? Ser man på Europa, så kan det se sånn ut, men det er vanskelig å si sikkert. I USA ser vi ingen automatisk sammenheng, og de er minst like rike. Dessuten skal vi huske at mye av det som kalles sekularisering, skjer som et resultat av det mange teologer vil betegne som en indre logikk i kristendommen. Mange lutherske land opplever dette. Hva mener du med indre logikk i kristendommen? Ta for eksempel homofilisaken. Mange med et liberalt syn har inntatt sitt ståsted fordi de støtter den kristne grunntanken om at alle mennesker er like mye verdt, og at denne kristne nestekjærligheten skal få konkrete utslag i denne verden. Ja, dette er faktisk en viktig dynamikk i den kristne inkarnasjonslæren: Gud rykkes nærmere vår verden og dens helt konkrete utfordringer. Når disse menneskene opplever et kræsj med mer konservative holdninger, synes de det blir vanskelig og holder seg vekk fra kirken. Et anekdotisk bevis for dette er serien Min tro i Vårt Land. Mange som blir intervjuet, har i realiteten sterke kristne synspunkter, men definerer seg utenfor fordi det er et gap mellom det de står for, og det de noen ganger feilaktig mener tradisjonelle kristne står for. På samme måte med misjon; mange tror at det er noe intolerant, snevert og konfliktskapende. Derfor er kommunikasjonen og dialogen så viktig. Velferdsspøkelset Norge er verdens beste land å bo i har vi lest i mediene gjentatte ganger de siste årene. Oljepengene regner ned over oss, og det gir misjonsorganisasjonene en utfordring som mange nok vil finne paradoksal: Kanskje et økonomisk krakk vil gjøre at folk vil få større giverglede til idejan heitmann, trendanalytiker Jeg tror NMS vil feire 200-årsjubileum, sier Jan Heitmann. Han er daglig leder i konsulentselskapet Heitmann Pluss og har god kjennskap til kristne organisasjoner. Han har skrevet heftet 30 trender fra alfa til omega som tar for seg fremtiden til frivillige organisasjoner. I fremtiden vil mange rammevilkår være endret. Jeg tror den tradisjonelle oppslutningen om friville organisasjoner vil gå tilbake. Medlemskap vil gå tilbake, og mange vil drive camping-turisme i de forskjellige organisasjoners hagebyer. Hva mener du med endrede rammevilkår? Det vil bli en økt konkurranse mellom organisasjoner, både kristne og ikke-kristne. I tillegg blir det konkurranse med andre typer tiltak. De kan være offentlige og kommersielle. Det vil være aktiviteter som frivillige tidligere var alene om. Et eksempel kan være at Misjonshelg på fjellet, kan bli erstattet med Fjellhelg for eldre. Mennesker blir mer opptatt av fordeler enn formål, og de vil spørre what s in it for me?. Ungdommen vil nøye seg med å spørre what s in? og på den måten forholde seg til flyktige, omskiftlige trender. Betyr det at misjonsorganisasjonene må opptre mer aggressivt for å få støttespillere? Ja, jeg tror det. De må markere seg tydeligere og være mer synlige i det offentlige rom. De må henvende seg mer direkte til folk, de må fortelle om seg selv, og legge vekt på aksjoner der organisasjonen blir synlige. 13

14 elle organisasjoner, sier Heitmann. Når mennesker har mindre å rutte med, blir de mer opptatt av det vi ikke kan få for penger. Vi blir mindre egoistiske og får et større ønske om å hjelpe andre. Men hvordan er velstanden en trussel? Den tar oppmerksomheten bort fra det ideelle, og gjør at vi tenker mer på oss selv. Hva slags grep må NMS gjøre? Det finnes ingen enkle grep. Det handler om å bygge organisasjonen langsiktig. De som skal bli misjonsvenner i fremtiden, må rekrutteres i dag. Det er for sent å finne dem når man trenger dem. Og så må man forberede seg på de endrede arbeidsformer. Jeg tror for eksempel at misjon i morgen vil engasjere folk fra den tredje verden ved at menighetsbyggere fra Sør kommer hit. Vi får mer Sør- Sør-misjon finansiert i Norge. Det blir viktig å ha fleksible arbeidsformer. Nytt og hipt? Bør misjonen henge seg på nye prosjekter av typen økologi og miljøvern, eller bør de blankpolere idealene fra tidligere? De bør blankpolere. Spredning på en rekke forskjellige tiltak gjør at de fremstår som utydelige og skaper forvirring. De må få frem egenarten og bygge merkevare: Dette er vårt, ingen konkurrerer med oss på dette. Jeg tror de verdibevisste og konservative organisasjonene vil overleve; ikke de liberale. De som markerer seg vil lettere bli hørt og sett, enn de som snur kappen etter vinden. De vil kanskje appellere til færre. men til gjengjeld får de en mer stabil oppslutning. Er misjonsselskapene flinke nok i møtet med morgendagen? Nei. De burde tenke igjennom fremtiden i alternativer, og dra opp alle tenkelige og utenkelige spørsmål, og forsøke å formulere valg som kan dukke opp i morgen. Erik Fossåskaret, sosiolog I motsetning til tidligere er det i dag en bred enighet om at kristendom og religion ikke kommer til å forsvinne. Derfor kommer det til å være misjonsselskaper i 2042 også, tror Erik Fossåskaret, sosiolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger. Tekstfundamentalismen når det gjelder Bibelen taper terreng, men misjonsbefalingen står fortsatt sterkt. Men misjonsvirksomheten vil ta andre former enn i dag. Hvordan da? Mye er jo allerede forandret hvis man går en generasjon tilbake. Den gang var alt en kamp mot hedenskapet. Det var fint at kvinner i Afrika fikk en brønn av misjonærer slik at de slapp å gå ti km for å hente vann, men et lettere liv var en kamp mot hedenskapet. Den nøden for de ufrelste som ble forkynt på bedehusene for 30 år siden, hører man ikke så mye om lenger. Generelt ser vi at bedehuset har tapt terreng, noe som har hatt betydning for misjonsselskapene. I dag er bedehusene mer allmenne samfunnshus mange steder. Er misjonsbefalingen blitt mer brysom i en tid der alle skal finne sine egne sannheter? Nei. Misjonsansatte vil være mer i dialog kanskje, men de vil fortsatt kunne fortelle sin fortelling. Forskjellen fra tidligere vil være at misjonen ikke kan formulere seg med krav om at det finnes kun en stor fortelling. En større toleranse vil komme misjonstanken og kirken til del. Utfordringen blir å slippe andre til uten å utviske egne fortellinger. Det flerkulturelle Norge Fossåskaret trekker frem at fremtidens Norge vil være mer flerkulturelt enn det er i dag. Møtet mellom annerledes troende, som tidligere skjedde i utlandet på andre kontinenter, vil i stadig større grad skje her. I det Norge vil misjonsorganisasjoner og kirken kunne spille en stor rolle. Kirken er allerede i dag blant de mest respekterte når det gjelder dialog, og hovedstemmen til kirken har vært dialog. Kirken går ikke inn for å rive moskeer. Det gir den en rett til å hevde sin egenart. Jeg tror det flerkulturelle møtet kan bli en nisje også for misjonsorganisasjoner. Misjonsorganisasjonene har en kompetanse som gjør at de kan forstå andres religion og kultur. Misjon i møtet med det flerkulturelle Norge kan bli en nisje som mange vil kunne støtte. En annen faktor i fremtidens Norge, blir islam: Islam er vel så misjonerende som kristendommen, og i den spenningen ligger det en konflikt. Kirken og misjonsorganisasjoner vil kunne spille rollen som formidler, og ikke en forpost i kamp mot annerledes troende. Finnes det noen grep misjonsorganisasjonene bør gjøre i møtet med fremtiden? Jeg har ofte savnet at de har jobbet mer aktivt for de underprivilegerte. Jeg har også savnet en mer høylydt kritikk av hjemlandenes politikk overfor verdens tapere. De burde våge å ta et oppgjør internasjonalt, også med såkalte vestlige verdier. Hva tenker du på da? Kritikken mot apartheid er jo et eksempel der man var tydelig. Den type stemmer vil det alltid være behov for. Forsvinner ikke misjonsbefalingen da? Nei. Arbeid med utgangspunkt i det diakonale og en ansvarlig forvaltning kan ha en stor misjonerende effekt, avslutter Erik Fossåskaret. Hva tror du? Finnes Det Norske Misjonsselskap eller andre misjonsorganisasjoner i 2042? Hvordan kan NMS møte fremtidens utfordringer? Send inn dine synspunkter til hsg@nms.no eller Misjonstidende, Boks 226 Sentrum, 4000 Stavanger. 14

15 ny bok: Konfirmasjonstips for foreldre Vi ønsker at foreldrene skal gjøre mer enn å bake boller og kjøre barna til og fra arrangementer, sier forfatter og prest Ingvald Andersen Frøyen. Han har skrevet en konfi rmantbok. Målgruppe: foreldrene! tekst: henrik seglem grydeland foto: privat I fjor høst kom konfirmasjonsboken Liv laga ut på Iko-Forlaget. Den 60 sider store boken er skrevet av Ingvald Andersen Frøyen, som til daglig er prest i Førde der han møter mange konfirmanter og deres foreldre: Dette er en bok som prøver å gi innblikk i hva det vil si å være konfirmant i dag og gi foreldrene frimodighet til å være en medspiller. Mange foreldre er usikre på sin egen rolle i dette året, forteller Frøyen og fortsetter: Konfirmantforeldre har mange fordommer om ungdom og konfirmasjon: de gjør det bare for pengene, mener ikke noe med det etc.. Min erfaring er annerledes. Ungdommene er veldig åpne og deltakende. De er kanskje ikke så opptatt av å pugge, men de skriver bønnelapper, tenner lys, spør, og er vel så reflekterte i dag som det vi var. Rundt halsen til enhver fjortenåring burde det henge et skilt, der det står: Midlertidig stengt for ombygging! sitat fra boken Gavepresset Liv laga tar for seg litt om hva det vil si å være ungdom, innholdet i undervisningen, tips og råd om hvordan man kan holde selskap, og spørsmål av typen hvor mye man bør gi til konfirmantene. Også krevende ting, som når to familier ikke går sammen, eller foreldrene som ikke bor sammen, blir berørt. Jeg vil gi foreldrene forståelig informasjon om den nye pedogogikk og innhold som er kommet. I kirkens planer står det at også foreldrene er en målgruppe i konfirmantarbeidet. Jeg ønsker at konfirmantåret kan være en fornyelse for dem. Hvordan da? Kirken må utfordre bredere, og utfordringen er større enn bollebaking og sjåførvirksomhet. Det er jo foreldrene som har båret barnet til dåpen. Når man er konfirmantforelder, har man et påskudd til å gå i kirken. Mange tenker at det er noe negativt, men jeg tenker så bra at de har dette påskuddet. Når folk først kommer, tar jeg det for gitt at de ønsker å bli mer kjent med Gud og Jesus. Det blir en viktig anledning å bruke. Sønnen min vokste fem centimeter under konfirmasjonssøndagen og ble rett i ryggen sitat fra boken Hvor mye bør vi gi konfirmanter i gave? Hvert år får jeg telefoner med spørsmål om dette. Det er de voksne som setter standarden, for det er de som gir gavene. Et reelt problem i dag er at en konfirmasjonsfest nesten er som et bryllup. Pengegavene har tatt helt av. Kanskje er det på tide å bremse, spør Frøyen og fortsetter: I boken ønsker jeg å formidle noe positivt om en fest som ikke er som alle andre fester. Gjennom at de voksne sier noen ord kan konfirmanten få en følelse av tilhørighet, de kan få en del av sin egen historie med deres plass i familien. Å være positivt i sentrum er viktigere enn gaver. Oppmuntring Du kaller dette en oppmuntringsbok. Er foreldrene desillusjonerte? Media har ofte en negativ vinkling av konfirmasjonen. Jeg vil gi foreldrene glimt inn i noe av det fantastiske som tross alt skjer, for eksempel når en konfirmant sitter i kirken i stillhet og skriver en bønnelapp om noe han er redd for. Jeg håper at foreldrene tenker at hvis det skjer med andre ungdommer så skjer det kanskje med mitt barn også. Jeg vil at boken skal være en oppmuntring i forhold til barnet, men også at de kan våge å kjenne på egen tro og tvil. Ingvald A. Frøyen har en fortid som NMS-misjonær i Mali. I flere år jobbet han og konen blant muslimske fulanere. Den erfaringen mener Frøyen er mye mer relevant enn kanskje mange tror: Måten vi la opp dåpsopplæring for analfabeter i Mali, kan kanskje brukes i møte med norske voskne og barn, der mange ikke nødvendigvis har så stor kunnskap. Er konfirmasjon viktig i 2007? Hvis vi i kirken fortsatt døper barn, er den viktigere enn noen gang. Kristendomsfaget i skolen er forandret, og det er viktig at vi tør gi undervisning, og ikke bare happenings og opplevelser. Av og til spør jeg konfirmantene om de vet hva fadderne deres heter og om de vet om fadderne ber for dem. Ofte vet de ikke det. Som prest vil jeg fortelle den historien Gud har hatt med dem, og kanskje fylle igjen et tomrom, avslutter Frøyen. 1

16 kjetil aano, generalsekretær i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: «En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land.» utgangspunkt NMS og framtida NMS arbeid i Norge danner basis for misjonsarbeidet. NMS eier og driver Misjonshøgskolen (MHS). Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/ Hongkong, Kroatia, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten foreninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2007: ca 86,5 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: NB! 28% skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: I dette nummeret av Misjonstidende finn du starten på ein serie artiklar der ein stiller spørsmålet: Har NMS ei framtid og korleis ser ho ut? Eg håpar at mange les dei, og blir litt positivt provosert. Sjølv om eg er overtydd om at NMS har ei framtid er spørsmålet viktig. Men kanskje endå viktigare er det å stilla spørsmål om kva rolle vi skal spela. Vil vi vera ei kreativ kraft og ein viktig aktør i det globale misjonsarbeidet, også i åra som kjem? Vil vi makta å omsetja alle draumane og visjonane som har drive oss til nå, i strategisk og målretta handling også framover? Vi merker at klimaet omkring oss endrar seg. Misjon som fenomen har lenge blitt utsett for kritikk. Men nå er misjonskritiske haldningar merkbare langt inn i kyrkjelydskjernen. Nokon vil hevda at dette bare er tiltakande. Eg er ikkje så sikker på det. Eg trur at det vil bli stadig klarare at misjon ikkje bare er ein legitim del av å vera kyrkje, men at det faktisk er ein livsviktig overlevingsstrategi. Vi ser alt klare teikn til slik endring i fleire kyrkjer i Europa. I England talar dei om at kyrkja må ha misjonsfasong (mission shaped church). Også i Tyskland blir talt om misjon på ein heilt annan måte enn for ti år sidan. Den misjonale dimensjonen ved kyrkja er komen for å bli. Men det er ikkje dermed gitt kva rolle vi som misjonsorganisasjonar skal spela framover. Situasjonen krev av oss at vi er vakne, fleksible og maktar å skilje mellom mål og verke- middel, utan å gi avkall på vår identitet og visjon. Det er ganske krevjande, særleg i ei tid der ting endrar seg så fort. I NMS er vi opptatt av dette. Målet vårt er derfor å gjera to ting på ein gong: Å vera gode på det som fungerer, uavhengig av kor lenge vi har halde på med det. Foreiningar er til dømes framleis viktige for oss. Men like viktig er det å vera opne både for nye arbeidsmåtar og nye måtar som kan hjelpa menneske til å kanalisera sitt trusengasjement i eit globalt perspektiv, enten det gjeld pengar, tid eller arbeid. Dette er bakgrunnen for at vi er inne i ein prosess der alle medarbeidarar, både tilsette og ulønna, blir inviterte til å koma med innspel til korleis vi skal arbeida, korleis vi skal profilera oss og kva som skal vera våre viktige oppgåver framover. Eg trur vi er på god veg. Og det som i alle fall skal seiast, er at det i 2006 vart gjort ein formidabel innsats frå mange hald. Økonomisk vart det eit oppløftande år. Testamentariske gåver vart langt høgare enn venta. I tillegg vart resultatet for vanlege gåver godt over budsjettet. Det er første gong på mange år at det har skjedd! Alle som har vore med på dette, fortener ein stor takk for innsatsen. Og vi oppmodar alle til frimodig å halda fram med dette. Maktar vi det, har vi ei lang framtid 16

17 nguinda jean leder for muslimarbeidet i den evangelisk-lutherske kirken i kamerun For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det. Matt. 10: 8b nistepakken For intet! Da Gud skapte mennesket av ingenting, var planen hans å leve i evig fellesskap med menneskene i paradis. Dessverre ødela menneskene dette fellesskapet, og samtidig mistet de kontakten med Guds hellighet. Gud bestemte seg likevel for å kjøpe fri det bortkomne mennesket, og det eneste menneskene trengte å gjøre for på nytt å tre inn i Guds nærvær, var å tro på ham. Dette løftet ble oppfylt da Jesus Kristus ble født. På denne måten ble Guds ord, som er hans kraft, til en person som igjen ble Guds gave til alle dem som tror på ham. Det er dette som er evangeliet. At alle som tror på Jesus Kristus og som er døpt, er født på ny og lever, ikke lenger for seg selv, men for han som har rettferdiggjort dem ved tro. Alle som tror på Kristus har blitt evangeliets sendebud blant dem som ikke kjenner ham. Og Kristus sier: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. (Matt. 28:18) Likesom faderen har sendt meg, sender jeg dere. (Joh. 20: 21) Og der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder. For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det. (Matt. 10: 7-8). Evangeliets tjeneste er en nåde for de frikjøpte. De er vitner som med åndelig kraft og mandat deler evangeliets gave med alle folkeslag. Innflytelsesrike personer og organisasjoner har ikke fått den makten de har gratis. De har jobbet hardt og lenge for å komme dit de er i dag og de deler ikke det de har uten betingelser eller motytelser. Guds gave har ingen pris som må betales. Guds rike er annonsert gratis de fysisk og psykisk syke blir helbredet, de døde blir reist opp, de åndelig og fysisk spedalske blir renset, og onde ånder blir jaget på flukt. Mennesket mottar gratis først og fremst Guds rike og hans rettferd. For riket er hans, makten og æren fra evighet til evighet! 17

18 Tidenes feiring i Sevaré! Hundrevis deltok på den offisielle markeringen av utgivelsen av Det nye testamente på Maacina-Fulani. tekst: stina aa. neergård foto: vidar bøe November 2006 er en måned som sent vil bli glemt av de lokale kristne fulaniene og oss misjonærene her i Mali. I over to år har vi planlagt feiringen av at Det nye testamente (NT) på Maacina-fulani var ferdig til bruk. Gjester fra fjern og nær Fulaniene har fått sitt NT, og feiringen skulle selvsagt være av og for dem. Men også alle andre som har bidratt til at NT nå er ferdig ble invitert. Det ble en lang liste med ikke bare lokale medarbeidere, men også kirker, misjoner og misjonærer fra Norge, USA, Tyskland og Frankrike. I tillegg kom selvsagt alle MELMs samarbeidspartnere og kontakter i Mali og i nabolandene, og ikke minst representanter for sentrale og lokale myndigheter og øvrighetspersoner i Mali. En gruppe misjonsvenner fra Norge med landstyreformann Lars Gunnar Lie som NMS utsendte representant i spissen, ønsket vi også velkommen. Festhelgen startet allerede torsdag og fredag. Da hadde Anne Lise Matre (fra NMS) og Mary Crickmore (fra Daniel Dama kommer med hilsen fra MICCAO. Ikke helt lett å få rett Oversettelse er møysommelig arbeid. Her er noen pro Det nye testamente til fulani Riktignok er det et bibelsk prinsipp å bygge solid I Lukas 4,38 står det Fra synagogen gikk Jesus hjem O naati suudu Simon Han gikk inn i huset til Simon En tilsynelatende uproblematisk oversettelse helt til d stå syntes de: Jesus gikk inn i sement-huset. Sement på fulani er et låneord fra fransk som uttales Altså måtte det en forandring til, og i dag står det om som het Simon. Og Jesus sa: Kom og bli faste kunder i butikken min Derfor skal dere spise og drikke ved mitt bord i mitt r mente han egentlig at disiplene i himmelen skulle bli forstått på fulani om en hadde oversatt ord for ord. Fu er for en fulani en liten butikkbod, der varene er stable Derfor oversatte en denne teksten med dere skal spis sitter rundt og spiser av, det er helt vanlig at flere spis påpekte en dag vår lokale oversetter Abdoullaye Bah. D fatet, deretter blir det sendt videre til kona og barna og dette bety at disiplene skulle få lov til å spise restene e I dag står det i Det nye testamente på fulani: Derfor s Christian Reformed Church, USA) som begge var sentrale i oversettelsesarbeidet, seminar for misjonærer og andre interesserte om hvordan de hadde arbeidet med oversettelsen, og hvordan en gikk fram når sentrale kristne begreper som for eksempel nåde, frelse, bønn og dåp skulle oversettes til fulani. Lørdag begynte den egentlige feiringen. Da hadde vi stevnedag for kristne fulanier med bibeltimer og undervisning for både 18

19 Mer enn 600 møtte frem for å delta i feiringen av NT på fulani. blemstillinger fra arbeidet med oversettelsen av til Simon. Dette ble i første omgang oversatt slik: en ble testet ut blant fulaniene. Dette var lett å forsimon. Jesus at han gikk inn i huset til den disippelen! ike sier Jesus til disiplene i Lukas 22,30. Eller faste kunder i butikken hans? Slik kunne det lett bli laniene sitter ikke rundt bord når de spiser. Et bord t på et lite bord i veikanten. e av min la al. La al er navnet på matfatet som en er av samme fat. Men også dette kunne tolkes feil, et er nemlig ofte slik at husets herre spiser først av til sist til tiggerne som venter ved døra. Altså kunne tter Jesus. kal dere spise sammen med meg, rundt min la al. voksne og barn. Søndag formiddag var vi samlet til festgudstjeneste. Et eget stoff ble trykket og lagt ut for salg i anledning NT-feiringen, med påskriften Det nye testamente, Jesu Kristi Evangelium oversatt til Maacina-fulani og et bilde av en fulanigjeter som trykker et NT til brystet. Nesten alle som var med på feiringen hadde sydd seg nye klær i dette stoffet, og de fleste tok dem på allerede søndags mor- gen. Det var et uvant og gledelig syn for oss som er vant til å ha rundt ti personer på gudstjenestene, å se 150 voksne samlet. Barna hadde egen søndagsskole et annet sted. Etter gudstjenesten var det middagsservering for 400 personer på MELM-senteret og 90 personer på det største hotellet i Sevaré. Malisk NRK tilstede Klokka fire samlet alle seg på hotellet der det var rigget opp en stor scene på plassen bak resepsjonsbygget, og ca 500 stoler var satt fram. Etter hvert som vi fikk oversikten, viste det seg at seks lokale radiostasjoner var der for å lage sendinger, fire av disse sendte absolutt hele festprogrammet direkte. I tillegg var malisk tv der og gjorde et opptak som ble sendt på landsdekkende tv to kvelder senere. Hele plassen ble stuvende full av folk, og mange måtte stå. Vi tror det var minst 600 voksne mennesker til stede. Den maliske kulturministeren og investeringsministeren hadde begge sendt sine representanter til feiringen, og det hadde også guvernøren i Mopti. Disse ekstra fine gjestene fikk sitte i dype lenestoler helt framme ved scenen. Så kunne festen begynne. Det var taler, hilsener og flotte sanginnslag. Da NT-bøkene ble båret inn, samlet alle prester og pastorer som var til stede seg på scenen i bønn om at de må bli til velsignelse for fulanifolket og i arbeidet. Så fikk hver av de som satt i lenestoler ved scenen overrakt to eksemplarer av NT i gave. Etter festprogrammet var det stående buffé i spisesalen og på plassen foran hotellet. Dagen etter ringte investeringsministeren personlig for å takke for NT, og fortelle at han skulle i et møte med presidenten om fem minutter, og da ville han gi det ene eksemplaret til ham. Malis president er nemlig fra vår region og snakker godt fulani. Pastor Daniel Dama hadde diktet en egen sang til feiringen. Her er et utdrag. DET NYE TESTAMENTE - GUDS ORD Refr. Det Nye Testamente Guds Ord ved det har Gud talt til verden. Jesu Kristi Evangelium er Godt Nytt! 1. Jesus Kristus brakte med seg en pakt og ved denne nye pakt kan vi få nåde Guds nåde og det gode liv. 2. Vi kan få liv evig liv, liv i overflod. Det Nye Testamente Guds Ord til alle menn og kvinner. 3. Hør alle voksne, hør alle barn. Ta imot alle voksne, ta imot alle barn. Ta imot alle unge, gutter og jenter. Ta imot alle hjem og alle byer. 19

20 et bedre liv for kommende gener asjoner: Slutter å omskjære kvinner I selveste adventstiden fikk vi være med på en offisiell markering av at innbyggerne i Fatoma kommune slutter med omskjæring av sine unge kvinner. tekst og foto: randi ryen NMS-misjonærene Kari og Kjetil Vestbøstad har bodd i Fatoma siden Men omskjæring har ikke vært noe tema i deres arbeid før Kari sist vår deltok på et hiv/aids-seminar for omskjærere. I Misjonstidende i oktober 2006, skrev Kari om hvordan omskjærerkvinnene i løpet av seminaret forstod sammenhengen mellom omskjæring og de helsemessige problemene mange maliske kvinner strever med. Omskjærerkvinnene endret i løpet av seminaret sin holdning til omskjæring, og gikk hjem med et gryende ønske om å avslutte sin praksis som omskjærere, og dermed også miste sitt arbeid. Alle andre gjør det! At resultatet av seminaret førte til en slik holdningsendring, var i seg selv en stor gave. Å oppleve engasjement for denne saken, som står så kulturelt sterkt mange plasser, ga MELM et utgangspunkt for videre arbeid med temaet. Så i høst ønsket kommunens ledelse, lokale organisasjoner, legen i kommunen, og ikke minst omskjærerne i kommunen å få MELM med på et samarbeid for at framtidige generasjoner med kvinner skal slippe å bli omskåret. Man kan spørre seg hvordan det kan ha seg at så mange av MELMs samarbeidspartnere ønsker å slutte med omskjæring, samtidig som det Fakta om omskjæring i Mali: Alderen på jentene som omskjæres varierer; fra noen uker gamle til tenåringsalderen. Tradisjonelt sett er det viktig at de er omskåret når de giftes bort. Malisk lovgivning har ikke forbud mot kvinnelig omskjæring, men helseministeren har forbudt helsepersonell å utføre kvinnelig omskjæring. Kilde: Sjef for nasjonalt omskjæringsprogram i region Mopti 20