Redaksjonen Sigrun Stigen Holter, Christian Sørlien Molstad, Marie Westreng Pettersen, Solveig Skaland, Andreas Snildal og Anja Wedde Sveen

Transkript

1

2 Utgave Årg. 2, nr. 3 (2010): Forsoning ISSN X Trykket i 500 eksemplarer redaksjon@etterlemkin.no Redaktør Chalak Kaveh Redaksjonen Sigrun Stigen Holter, Christian Sørlien Molstad, Marie Westreng Pettersen, Solveig Skaland, Andreas Snildal og Anja Wedde Sveen Korrektur Tony Burner, Chimen Darbandi, Siri Høie, Marianne Meen, Emrah Senel og Marie Westreng Pettersen Design Solveig Skaland Bilder Forsidefoto: Bilde fra en jødisk kirkegård i Ukraina. Inngår i serien Forsvunnet av Matt Mendelsohn. Thank you ever so much! Side 3: Raphael Lemkin. Foto: Corbis/SCANPIX Side 42: Foto: Elisabeth Tønnessen Utgitt med støtte fra Frifond og Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo Trykk O. Fredr. Arnesen Bok- og Akcidenstrykkeri A/S Takk til Mads Dahl Gjefsen, Nik. Brandal og Arne Johan Vetlesen

3 Den polskfødte juristen Raphael Lemkin ( ) var sentral i nedtegningen av FNs folkemordkonvensjon i Han hadde da lenge arbeidet for et juridisk begrep som kunne favne «barbariske forbrytelser» et engasjement som ble vekket gjennom studier av det vi i dag kjenner som det armenske folkemordet. Med Lemkin blir genocid en egen kategori av forbrytelser mot menneskeheten. Samtidig blir begrepet en viktig symbolsk målestokk. Folkemord etableres som selve bildet på menneskelig råskap, ondskap og nedrighet. 50 år etter hans død tar Etter Lemkin sitt navn i en hyllest til skaperen av begrepet. Men det er ikke definisjoner som skal dyrkes her. Viktigst av alt er videreføringen av hans engasjement.

4 To utgivelser i året. Studenter 50,- Privatpersoner 150,- Institusjoner 300,- salg@etterlemkin.no

5

6 6 ETTER LEMKIN «Men det er ikke definisjoner som skal dyrkes her. Viktigst av alt er videreføringen av hans [R. Lemkin] engasjement», kan man lese i hvert nummer av dette tidsskriftet. Vi mener fortsatt at det er gjennom gode diskusjoner og fagdebatter at den akademiske forståelsen av menneskelig ondskap blir mulig, og ikke nødvendigvis gjennom sjonglering av ulike forståelser av folkemordsbegrepet. Fokuset rettes med andre ord heller mot hvilke enkeltepisoder som går under betegnelsen «folkemord og politisk massevold» utarter seg. Det er likevel på sin plass å foreta noen refleksjoner og presiseringer rundt hva slags bidrag og diskusjoner Etter Lemkin ønsker å være et forum for. I tiden etter folkemordkonvensjonens tilbliven i 1948, har det forekommet mange ulike definisjoner av begrepet folkemord. Først og fremst har de fleste av disse tatt utgangspunkt i Folkemordkonvensjonens lovtekst, men andre har i varierende grad og form stått i opposisjon og kritisk forhold til konvensjonens folkemordsdefinisjon. Holocaust - Unikt og ubegripelig? Fra Holocaustsentrisme til komparativ folkemordsforskning Den historiografiske situasjonen til folkemordstudier 1 har på mange måter blitt forskjøvet fra den Holocaust-sentrerte forskningen, til et felt med studier av flere ulike tilfeller av folkemord. De sistnevnte er enten blitt juridisk konstatert som instanser av folkemord (jf. Bosnia og Rwanda-tribunalene), eller som resultat av konsensus fra forskerhold om visse tilfeller av folkemord (for eksempel Armenia 1915). Dette komparative trekket ved folkemordsforskningen har hatt som utgangspunkt at forskere og folkemordstudenter epistemologisk sett er en god del å vinne på ved sammenlikningen av ulike instanser av folkemord. Denne forskyvningen har ikke foregått i det stille, men er heller vært karakterisert av internasjonale diskusjoner og forskning. Det måtte først tas et oppgjør med den

7 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 7 singulære oppfatningen av Holocaust som «det eneste virkelige folkemord». Forsvarere av Holocaust som noe unikt i menneskelig erfaringshistorie mente nemlig lenge at Holocaust var metafysisk sett uforståelig, at fenomenet unndro seg forståelse. Representanter for denne typen argumentasjon er blant annet Nora Levin og Elie Wiesel. Førstnevnte hevdet at «Holocaust refuses to go the way of most history, not only because of the magnitude of the destruction (...) but because events surrounding it are still in a very real sense humanly incomprehensible». 2 Holocaust fortoner seg, jf. denne tankegangen, som epistemologisk ubegripelig. 3 En annen variant av singulatitetstesen har vært av en mer empirisk artet argumentasjon. Mer generelt hevdes det at Holocaust historisk er uforbigått ( unprecedented ) og står slikt sett i en særstilling i forhold til andre kjente tilfeller av folkemord. Kjente representanter for denne posisjonen er Deborah Lipstadt, Leni Yahil, Lucy Dawidowicz, Eberhard Jäckel, Steven Katz og Yehuda Bauer. 4 Sistnevntes argumentasjon er representativt for den retningen. Bauer var tidligere mer radikal i sin fremhevelse av Holocaust som singulær, 5 men han har moderert sitt syn noe, i alle fall hva gjelder begrepsbruk. I sin siste bok (Rethinking Holocaust) bruker Bauer begrepet «enestående» i stedet for Uniqueness. Essensen av argumentet er den samme, nemlig at Holocaust var et enkeltstående tilfelle som vanskelig kan sammenliknes med noen annen menneskelig erfaring. 6 De nye trekkene ved folkemordstudier som komparative studier, og i forlengelse av det også tverrfaglighet, er av enkelte blitt karakterisert som et generasjonsskifte. 7 Målet for denne typen studie er å bevege seg bort fra den nevnte behandlingen av ens egen gruppes folkemord som unikt. Målet blir i så måte heller å se på det universelle ved folkemord. 8 Når det gjelder den komparative forskningen, kan man gå helt tilbake til R. Lemkins arbeid som hadde et iboende komparativt element. 9 Senere arbeider, som hhv. forskerne Helen

8 8 ETTER LEMKIN Fein, Leo Kuper og Israel W. Charny har stått for, har gitt inspirasjon til komparative tilnærminger. 10 Egne internasjonale tidsskrifter som Journal of Genocide Research og Zeitschrift für Genozidforschung (begge siden 1999) har på mange måter markert den faglige overgangen til nye tilnærmingsmåter. Her i Norge kan man peke på flere kurs både ved universitetet i Oslo 11 og Trondheim 12 som har komparativitet og tverrfaglighet som visjon. Tidsskriftet Etter Lemkin ønsker og ivrer etter å plassere seg i denne konteksten. Derfor har vi helt siden tidsskriftets oppstart i forberedelsene i 2007 og oppstarten i 2008 hatt som mål å ikke begrense fagdebatter om ulike folkemordstilfeller, eller å unngå politisk aktivisme for ulike tilfeller av politisk massevold. I våre fremtidige bidrag ser vi derfor gjerne for oss bidrag som har komparative elementer i seg, og som ivrer etter å forstå menneskelig ondskap. Dessuten bør hver enkelt bidragsyter selv argumentere for hvorfor det spesifikke bidraget hører under temaet folkemord, eller politisk massevold. Her er det nødvendig med et par ord om begrepet politisk massevold. Begrepet er blitt inkludert i tidsskriftet for å signalisere at kollektive overgrep mot menneskeheten ikke bare finner sted under godkjente instanser av folkemord. Det er heller tilfellet at det også eksisterer mekanismer som radikalisering av statlig overgrep, etablering av fiendebilder og ideologisering av vold i anledninger, som ikke nødvendigvis faglig eller juridisk faller under termen folkemord. Statsviteren Jaques Semelin opererer med tre ulike motiver bak det han kaller for destruktive prosesser: Massakre intendert på undertvinge (slik som «dekulakisering» i Sovjetunionen), massakre intendert på å utrydde (Holocaust og Rwanda) og Destroying to revolt, hvor det begås massemord for å svekke en statsautoritet Bin Ladens terrorisme er et klassisk eksempel her. 13 Semelins hovedpoeng er at det finnes ulike typer massakre, samt at omfanget, motivasjonen og trekk ved disse varierer. Dessuten påpeker Semelin at samfunnsvitenskapen må distansere seg fra den juridiske forståelsen av folkemord for

9 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 9 å være i stand til å forklare hvorfor enkelte voldsepisoder eller massakre bryter ut i folkemord. 14 Etter Lemkin ønsker på samme måte å fokusere på grunnlaget til hvorfor voldsepisoder eller massakre, det være seg i regi av en stat eller autoritær gruppe, utvikler seg til folkemord. På dette grunnlaget ønsker vi å inkludere bidrag fra studier av både juridisk anerkjente instanser av folkemord og andre tilfeller av politisk motiverte massakre. Forsoning I dette nummeret har vi satt fokuset på temaet forsoning. Det er innlysende at det må tas et oppgjør i de samfunnene eller statene som har vært involvert i tilfeller av folkemord eller massevold. Dette oppgjøret er vel så viktig for overgriperne som det er for ofrene av denne type menneskelig ondskap. Filosofen Arne Johan Vetlesen konstaterer dette så passende i intervjuet i dette nummeret ved å påpeke at samfunn både på et kollektivt og individuelt nivå må forsone seg med fortidens feiltrinn, selv om denne prosessen er tung og vanskelig. Forsoning behøver heller ikke nødvendigvis å skje gjennom rettssaker, den bør og kan også forekomme med faglig søken. Dette er blant hovedpoengene til Johannes Due Enstad, som undersøker den historiografiske tolkningen av Leningrad-beleiringen. Det er vanskelig å være uenig med Enstad når han påpeker at «[s]amfunnet, representert ved historikerne, skuer tilbake på og bearbeider det gjennomlevde ved å fortelle om hva det var som skjedde, ved å forklare hendelsene, kontekstualisere dem og føye dem sammen til et meningsfullt hele». Dette er ikke bare gjeldende for sovjetisk eller vesteuropeisk historieskrivning, men også en del av hvordan representasjoner i minnekultur forvaltes her i Norge. Hans-Jørgen Wallin Weihe, Marie Smith-Solbakken og Alexandre Dessingué undersøker forvaltningen av krigsminnekulturen og neglisjeringen av jødene i denne minnekulturen i Gudbrandsdalen og Lillehammer. Forsoning er en særlig vanskelig prosess for ofrene og den nære

10 10 ETTER LEMKIN etterkommergenerasjonen av ofrene; det er dype sår som tar lang tid å lege. Gjennom sin erfaring med forsoning i tidligere Jugoslavia tar Steinar Bryn oss med på Nansen-senterets dialogarbeid der. Bryns erfaringer med 15 års dialogarbeid byr både på utfordringer og optimisme for det sivile samfunnets tilbakekomst til det normale. Til slutt setter Erik Dokken et kritisk blikk på studien av kommunismens ofre mer spesielt retter Dokken en faglig kritikk mot det som er blitt hetende Body Count-historie, hvor det å overdrive antall omkomne står i sentrum i stedet for en genuin forståelse av overgrepene mot mennesker under Sovjetstyret. God lesning! Redaksjonen

11 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 11 Noter 1 I den grad det gir mening å omtale feltet som folkemordstudier, for en god innføring i de faglige debattene og opplysende refleksjoner, se: Anton Weiss- Wendt: Problems in comparative genocide scholarship, i The Historiography of genocide, red. Dan Stone Basingstoke: Palgrave Macmillan, Alan Rosenberg, og Gerald E. Myers (Red.): Echoes from the Holocaust: Philosophical Reflections on a Dark Time (Philadelphia: Temple University Press 1988), s Andre representanter for slike perspektiver er Elie Wiesel som hevder at Auschwitz cannot be explained the Holocaust transcends history eller The dead are in possession of a secret that we, the living, are neither worthy of nor capable of recovering, se Ibid. 4 Dan Stone: The Historiography of Genocide: Beyond Uniqueness and Ethnic Competition, i Rethinking History, 8.årgang. 1, Yehuda Bauer: Correspondence: Gypsies and the Holocaust, i The History Teacher, 25.årgang. 4., Yehuda Bauer: Rethinking the Holocaust New Haven: Yale University Press, 2001, s. 20. Det finnes også de som har prøvd å manøvrere seg unna denne singularitetsdebatten ved å karakterisere Holocaust som an uniquely unique of genocides, hva det nå enn vil si, se Gunnar Heinsohn: What makes the Holocaust a uniquely unique genocide?, i Journal of Genocide Research, 2.årgang. 3., Stone: The Historiography of Genocide, i: s Ibid. Som følge av dette blir det også fokusert mer på folkemord i skyggen av nasjonalstatens oppvekst Mark Levene: Genocide in the age of the nation state London: Tauris, 2005., folkemord som en skyggeside av modernitet Zygmunt Bauman: Moderniteten og Holocaust Oslo: Vidarforlaget, 2005 (1989)., kolonialisme A. Dirk og Dan Stone Moses, (Red.): Colonialism and genocide (New York: Routledge,2007). Og her i Norge har Tore Linné Eriksen vært en talsperson for denne posisjonen, se Tore Linné Eriksen: Folkemord i et komparativt koloniperspektiv: et riss av en fagdebatt, i Historisk Tidsskrift, 88.årgang. 3., og Tore Linné Eriksen: Det første folkemordet i det tjuende århundret : Namibia Oslo: Unipub, Raphael Lemkin: Axis rule in occupied Europe: laws of occupation, analysis of government, proposals forredress Washington: Carnegie Endowment for International Peace, Israel W. Charny, (Red.): Genocide: a critical bibliographic review (London: Mansell,1988); Helen Fein: Accounting for genocide: national responses and Jewish victimization during the Holocaust New York: Free Press, 1979; Leo Kuper: Genocide: its political use in the twentieth century New Haven: Yale University Press, Se emnene STV Folkemord og politisk massevold i det 20. århundrets

12 12 ETTER LEMKIN politikk og HIS2358 og HIS Genocide in Historical Context. I forbindelse med STV 1530 kan man peke på denne publikasjonen også: Bernt Hagtvet, (Red.): Folkemordenes svarte bok: politisk massevold og systematiske menneskerettighetsbrudd i det 20. århundret (Oslo: Universitetsforlaget,2008). Se henholdsvis: uio.no/studier/emner/sv/statsvitenskap/stv1530/ og studier/emner/hf/iakh/his2358/ 12 HIST Folkemord, menneskeretter og historie, portal/page/portal/ntnuno/emnesok?rootitemid=22934&selecteditemid=31008 &emnekode=hist3205&year= Jacques Sémelin: Purify and destroy : the political uses of massacre and genocide, The CERI series in comparative politics and international studies London: Hurst, 2007, s Ibid., s. 326.

13 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 13 Litteraturliste Bauer, Yehuda: Correspondence: Gypsies and the Holocaust. i The History Teacher, nr. 25.årgang, : : Rethinking the Holocaust. New Haven: Yale University Press, Bauman, Zygmunt: Moderniteten og Holocaust. Oslo: Vidarforlaget, 2005 (1989). Charny, Israel W., ed. Genocide: a critical bibliographic review. London: Mansell, Eriksen, Tore Linné: Det første folkemordet i det tjuende århundret : Namibia Oslo: Unipub, : Folkemord i et komparativt koloniperspektiv: et riss av en fagdebatt. i Historisk Tidsskrift, nr. 88.årgang, : Fein, Helen: Accounting for genocide: national responses and Jewish victimization during the Holocaust. New York: Free Press, Hagtvet, Bernt, ed. Folkemordenes svarte bok: politisk massevold og systematiske menneskerettighetsbrudd i det 20. århundret. Oslo: Universitetsforlaget, Heinsohn, Gunnar: What makes the Holocaust a uniquely unique genocide?. i Journal of Genocide Research, nr. 2.årgang, : Kuper, Leo: Genocide: its political use in the twentieth century. New Haven: Yale University Press, Lemkin, Raphael: Axis rule in occupied Europe: laws of occupation, analysis of government, proposals forredress. Washington: Carnegie Endowment for International Peace, Levene, Mark: Genocide in the age of the nation state. London: Tauris, Moses, A. Dirk og Dan Stone, ed. Colonialism and genocide. New York: Routledge, Rosenberg, Alan, og Gerald E. Myers ed. Echoes from the Holocaust: Philosophical Reflections on a Dark Time. Philadelphia: Temple University Press Sémelin, Jacques: Purify and destroy : the political uses of massacre and genocide, The CERI series in comparative politics and international studies. London: Hurst, Stone, Dan: The Historiography of Genocide: Beyond Uniqueness and Ethnic Competition. i Rethinking History, nr. 8.årgang, : Weiss-Wendt, Anton: Problems in comparative genocide scholarship. i The Historiography of genocide, redigert av Dan Stone. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2008.

14 14 ETTER LEMKIN Stenshorne er mastergradsstudent i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og har særlig interesse for regimeteori generelt og totalitarismeteori spesielt. Han skriver for tiden masteroppgave om hvordan forfølgelsen av Jehovas vitner i Tyskland i perioden kan hjelpe oss å øke forståelsen for totalitære regimer. Stenshorne har en bachelorgrad i Europastudier fra UiO, og han har god erfaring fra ulike foreningstyrer, bl.a. Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund og Studentfestivalen i Oslo (STUDiO).

15 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 15 Forfølgelse og undertrykkelse av religiøse minoriteter er intet nytt fenomen. Det kanskje mest fremtredende eksempelet er forfølgelsen av jødene, som til tross for det senere fokuset på rase, i stor grad begynte som religionsbasert forfølgelse. Gjennom århundrene har det dukket opp stadig flere religiøse grupperinger, som naturlig nok har ført til en økning i antallet religiøse minoriteter. Mange av disse har isolert seg fra det samfunnet de har levd i, og som en konsekvens av dette, har de ofte blitt ofre for sjikane, stigmatisering og undertrykking fra andre deler av samfunnet som ikke har forstått eller akseptert dem som gruppe. Jehovas vitner 2 er et svært godt eksempel fra samtiden på en religiøs gruppe som til stadighet er blitt stigmatisert og forfulgt i forskjellige regimer. At de ble forfulgt under NS-diktaturet i Tyskland, har tidligere ikke kommet tydelig frem i litteraturen om nazismens ofre, men i løpet av de siste tiårene har fenomenet blitt mer allment kjent. De aller fleste dyptgående studier som har kommet de siste tyve årene anerkjenner Jehovas vitner som en av de forfulgte gruppene. DDR-regimet var kjent for å vise lite toleranse overfor politiske motstandere, men også en apolitisk gruppe som Jehovas vitner ble oppfattet som en trussel og var gjenstand for forfølgelse i Øst-Tyskland. I denne artikkelen vil jeg komme nærmere inn på de to mest fremtredende tilfellene av forfølgelse av Jehovas vitner: under nazidiktaturet i Tyskland fra , og i Øst-Tyskland/DDR fra , med særlig vekt på tiden frem til Aller først vil jeg imidlertid gjennomgå noen aspekter ved Vitnenes tro, som er et nødvendig fundament for å kunne forstå forfølgelsen. Deretter vil jeg redegjøre for forfølgelsen i de to tilfellene, i kronologisk rekkefølge. Etter disse redegjørelsene forklarer jeg kort hvordan det ikke er særtrekk ved Tyskland som er årsak til forfølgelsen, ved å peke på at parallelle forfølgelser fant sted i andre europeiske land. Artikkelens siste del vil sammenligne forfølgelsen i de to tilfellene og vil basere seg på det empiriske materialet som kommer frem i redegjørelsen. I denne delen vil jeg først se kort på noen av de empiriske likhetene og forskjellene, for deretter å vise hvordan begge tilfellene av forfølgelse kan forklares ut fra regimenes totalitære ideologi. Jehovas vitners tro Trossamfunnet Jehovas vitner er relativt ungt og oppstod i 1870-tallets USA. Utgangspunktet var en gruppe bibelforskere, med lederen Charles Taze Russell, som mente at de hadde funnet den sanne forståelsen av Skriften. 3 Russells tolkning av Bibelen danner fremdeles grunnlaget for Vitnenes tro, og for å kunne forstå forfølgelsen av Jehovas vitner er det essensielt å kjenne til visse aspekter ved denne tolkningen; hva de tror, og hvordan de ser på resten av verden.

16 16 ETTER LEMKIN Ifølge Jehovas vitner lever vi nå i «hedningenes tider», og «Satan er denne verdens usynlige hersker». 4 Derfor vil de rettroende kristne til stadighet bli motarbeidet av det bestående, siden Satan forsøker å knuse Guds makt på jorden. Denne tilstanden verden befinner seg i, vil ikke opphøre før Kristus vender tilbake til jorden, og overgangsperioden vi nå angivelig er inne i omtales ofte som «tingenes ordning». 5 Russell mente å kunne forutse Kristi komme ved å tolke noen av Bibelens mange profetier, og denne tidsregningen har alltid vært sentral for Jehovas vitner. 6 Tidspunktet for Kristi tilbakekomst har vært satt mange ganger, eksempelvis 1925 og 1975, men fra 1995 har man unngått å sette et presist årstall, og heller sagt at det vil skje i nær fremtid. 7 Når Kristus vender tilbake, vil verden bryte ut i krig, i et slag mellom det onde og det gode, det såkalte Harmageddon. Her vil Jehova knuse alt det onde i verden og opprette en ny verden for de overlevende, de rettroende. 8 Selv mener Vitnene at de er de eneste rettroende kristne og at resten av verden vil motarbeide dem for å forsøke å ødelegge deres tro. Hvis de er tro mot sin Gud, vil de få evig liv i Den nye verden, som er tilværelsen Vitnene tror vil komme etter Harmageddon. 9 På dette grunnlaget er dagens stater, politikk og andre forsøk på å styre menneskene, verktøyene til onde krefter. Fordi Vitnene ikke vil assosieres med noe nasjonalt, statlig eller jordlig, kan de virke isolert fra resten av samfunnet. De er fullstendig uavhengige politisk og hverken stiller til eller stemmer ved valg. I tillegg er de erklærte pasifister, hvilket umuliggjør avtjening av verneplikt. Imidlertid er det en plikt ved deres tro som gjør at de må forkynne «Sannheten» for så mange som mulig, blant annet gjennom skrifter som forkynnelsesskriftet Vakttårnet, og aktiv misjonering er også en svært sentral del av deres religiøse praksis. 10 Kombinasjonen av isolasjon og aktiv forkynnelse har bidratt til at de har fått en spesiell posisjon i mange samfunn, og det er ikke uvanlig at trossamfunnet av mange blir sett på som en sekt. 11 Forfølgelsen under Naziregimet Konsekvensene av nazistenes maktovertagelse i 1933 var store. Folkemordet på de europeiske jødene er et allment kjent, mørkt kapittel i Europas historie, hvor årsaken til forfølgelsen bunnet i tanken om jødene som en underlegen, ødeleggende rase. Det samme var tilfellet for sigøynerne, eller romanifolket, som var over jødene på den rasemessige rangstigen, men som ifølge nazistene likevel var ugress som måtte lukes ut av samfunnet. Homofili ble sett på som en deformitet som heller ikke hørte hjemme i samfunnet, og kommunister var erklærte politiske motstandere av NS-regimet. Jehovas vitner passet ikke inn i noen av disse kategoriene, og ble heller ikke ansett som kriminelle, men var likevel gjenstand for forfølgelse helt fra regimets første år.

17 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 17 I 1933 var det et sted mellom og aktive Jehovas vitner i Det tyske riket, og de var blant de første gruppene som ble forbudt og forfulgt under NSregimet. 13 Allerede så tidlig som i april 1933 ble Vitnenes lokaler i Magdeburg overtatt av myndighetene og det ble innført et forbud mot organisasjonen. 14 Etter press og diplomatiske forhandlinger fra blant annet det amerikanske utenriksdepartementet, ble imidlertid lokalene gitt tilbake og forbudet formelt opphevet. 15 Likevel var myndighetenes negative syn på Vitnene stadfestet, og kun kort tid etter ble et forbud gjenopprettet, selv om håndhevelsen av det syntes å være nokså sporadisk. 16 I perioden fra midten av 1933 til begynnelsen 1935 er det rimelig å si at Vitnene befant seg i gråsonen mellom det lovlige og det ulovlige. 17 I denne perioden valgte Jehovas vitner å konfrontere regimet. Den 15. mai 1933 trykket Vitnene en erklæring i et av sine tidsskrift, og samtidig ble et brev med det tilsvarende budskapet sendt direkte til rikskansler Hitler. 18 Det kan være rimelig å hevde at disse inneholdt et forsøk på en form for kompromiss med nazistene. 19 Mest av alt skulle imidlertid Erklæringen vise regimet at Vitnene var politisk nøytrale og ikke ville utgjøre noen trussel. Hovedbudskapet var at så lenge de fikk holde frem med sin religiøse aktivitet, ville det ikke være noen konflikt mellom dem og de tyske myndighetene. Erklæringen hadde ikke den positive effekten Vitnene hadde håpet på, og allerede kort tid etter publiseringen kom isteden en svak opptrapping av reaksjonene mot Vitnene. 20 Det kan nærmest virke som om fremstøtet mot nazistene hadde motsatt effekt. Én mulig forklaring på dette er at forsøket på å komme til et kompromiss ble sett på som en provokasjon av nazistene. Etter det viste seg at en enighet med nazistene var nytteløst, endret Vitnene fremgangsmåte fullstendig, noe som kommer frem i en artikkel trykket 1. desember 1933 i den tyske utgaven av Vakttårnet. I denne ble de tyske Vitnene nærmest oppfordret til å bli martyrer; til å kjempe mot den tyske staten, uavhengig av konsekvensene. 21 Det er imidlertid viktig å merke seg at motstanden mot nazistene ikke var et åpenbart standpunkt for Vitnene, noe Erklæringen er et bevis på. Frem mot og inn i 1935 ble forfølgelsen av Vitnene trappet opp, og det sporadiske forbudet begynte å få konsekvenser. 22 Flere og flere ble plassert i arbeids- eller konsentrasjonsleire, og det er blitt anslått at mellom 8000 og ble fengslet i løpet av naziperioden, hvorav 2000 av disse var i KZ-leire. 23 I leirene var Jehovas vitner plassert i en egen fangekategori. De ble verken stemplet som politiske motstandere, asosiale elementer eller kriminelle, som hadde henholdsvis røde, svarte og grønne triangler, men ble isteden merket med lilla triangler. Dette var tilsynelatende ikke en fangekategori for religiøse, siden katolikker i KZ-leire hadde røde triangler, men kun forbeholdt Jehovas vitner. 24

18 18 ETTER LEMKIN Et interessant aspekt ved arrestasjon av Jehovas vitner i naziregimet, er at de fleste som ble arrestert fikk fremlagt en kontrakt som ville sikre dem umiddelbar frifinnelse. I denne skulle de ta avstand fra sin tro, lære og organisasjon, og samtidig anerkjenne det tyske regimet som den høyeste myndighet. 25 Vitnenes egen litteratur hevder at svært få benyttet seg av muligheten til sikre sin egen frihet ved å skrive under på et slikt dokument 26, men Gestapos arkiver viser at 516 Vitner faktisk benyttet seg av denne muligheten. 27 Et problem i denne sammenhengen er imidlertid at troverdigheten til begge disse kildene i beste fall er tvilsom. Jehovas vitners egen litteratur er sterkt preget av deres tro, og det er ikke urimelig å hevde at de kan tenkes å ha (mer eller mindre) skjulte motiver med det de fremstiller som historiske fakta. Påstanden ovenfor er et eksempel på dette, da deres tro stilles i et bedre lys hvis svært få valgte bort sin tro for å slippe fengsel. Når det gjelder Gestapos arkiver som kilde i det nevnte eksempel, er det ikke utenkelig at statistikk ble pyntet på for å sette resultatene av tiltaket i et bedre lys. Om man vender oppmerksomheten tilbake til Vitnene, ble forfølgelsen opprettholdt fra 1935 og frem mot Etter krigsutbruddet forverret imidlertid situasjonen seg ytterligere, blant annet fordi verneplikten ble mer sentral enn den tidligere hadde vært. I 1939 ble det første tyske Vitnet skutt som en følge av vernepliktsnekt, og dette var en praksis som fortsatte i krigens første år. 28 Hitler skal selv ha hevdet å ha beordret 130 Vitner henrettet som et eksempel overfor andre pasifister. 29 I årene frem mot 1942 var forfølgelsen av Vitnene på sitt verste, og i konsentrasjonsleirene var de ett av hatobjektene til SS, blant annet på grunn av at vold som middel mot dem ikke hadde noen tilsynelatende effekt. 30 I sine memoarene forteller Auschwitz-kommandant Rudolf Höss om Vitner som ble utsatt for grov tortur og til slutt dødsstraff, men som under hele prosessen bare var glade for å kunne være trofast mot Jehova. 31 I løpet av 1942 bedret imidlertid forholdene seg noe for Vitnene i konsentrasjonsleire. Den kanadiske historikeren James Penton mener dette kan forklares med tre faktorer 32 : For det første førte massemobiliseringen i Tyskland til et økt behov for arbeidskraft, noe som førte til bedre levevilkår. For det andre begynte SS-offiserene å mene at Vitnene var de eneste som var pålitelige nok til å utføre enkelte oppgaver i leirene, blant annet på grunn av sin dedikerte pasifisme. Sluttlig begynte også Himmler selv å få en positiv holdning til dem. Detlef Garbe, som er direktør for Neuengamme Gedenkstätte, nevner en fjerde grunn som kan sies å være av minst like stor betydning: I 1942 ble jødeforfølgelsen utvidet til hele Europa, og da flere og flere i konsentrasjonsleirene var utenlandske jøder, fikk etniske tyskere som Vitnene en høyere status enn de tidligere hadde hatt. 33 Det er imidlertid viktig å understreke at det er snakk om en relativ bedring av

19 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 19 forholdene, og fremdeles døde Vitner i leirene, av vold, sult og henrettelser. Antallet Jehovas vitner som omkom i løpet av perioden, er imidlertid noe omstridt. 34 Tidligere har det vært vanlig å si at antallet døde var omtrent en fjerdedel av alle Vitnene som levde i Tyskland i denne perioden, og historikerne Christine King og Michael H. Kater opererer med denne «formelen». 35 Om man sier at det fantes et sted mellom og Vitner i 1933, vil dette si at antallet døde lå et sted mellom og Nyere tall viser imidlertid at dette tallet er noe høyt. Detlef Garbe, som har skrevet en av de nyeste og mest omfattende studiene av Jehovas vitner i Naziregimet, har kommet frem til at antallet døde ligger rundt 1 200, noe som virker som et langt mer sannsynlig tall. 36 Vitnenes generelle adferd i leirene kan også være verdt å nevne i denne sammenhengen. Som blant annet Höss vitnemål fra Auschwitz beskriver, viste de fleste av Vitnene i leirene en stoisk ro, en sterk religiøs overbevisning, og de lot seg sjelden knekke av SS brutale behandling. 37 Denne adferden kan forklares med Rutherfords «martyroppfordring» fra 1933, men den kan også forklares med et viktig moment i Vitnenes tro. Forventningen om å bli motarbeidet er en sentral del av deres syn på verden, og den forfølgelsen som nazistene antok ville ødelegge deres tro og standhaftighet, hadde isteden motsatte virkning: Vitnenes tro ble ikke brutt ned av forfølgelsen, men snarere forsterket, siden forfølgelsen ble sett på som en bekreftelse på at verden er styrt av onde krefter. 38 Forfølgelsen i SBZ/DDR Etter Den andre verdenskrig ble Tyskland raskt oppdelt i soner, som både gjenspeilet maktbalansen etter krigen og begynnelsen på Den kalde krigen. Den sovjetiske sonen var den østlige delen av Tyskland og ble kalt SBZ (Sowjetische Besatzungszone). I oktober 1949 erklærte SBZ sin uavhengighet ved å danne DDR; Den tyske demokratiske republikk, som varte helt frem til samlingen av Tyskland i oktober I hele DDR-perioden satt kommunistpartiet SED (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands) ved makten. Jehovas vitner hadde ikke bare overlevd tolv år under nazidiktaturet, men hadde også på mange måter kommet styrket ut av det. Det gode ryktet Vitnene hadde fått for sin tapperhet under naziperioden 39, var antagelig den fremste årsaken til at religionssamfunnet økte voldsomt i årene frem mot 1950, både i Øst- Tyskland og internasjonalt. 40 I SBZ gjenopprettet Jehovas vitner seg selv som religionssamfunn den 9. september I den første tiden i SBZ var Jehovas vitner beskyttet under religionsfriheten man hadde grunnfestet under Potsdamkonferansen, og de gjenopptok raskt

20 20 ETTER LEMKIN misjoneringen og møteaktiviteten. Så tidlig som i januar i 1947 begynte imidlertid myndighetene å se nærmere på Vitnenes aktiviteter, og i den første rapporten ble det slått fast at den religiøse gruppen tidvis beveget seg inn i det politiske rom. 42 Hovedfølgen av rapportene var at det begynte å danne seg et bilde av Vitnene som en indre trussel, men det var likevel en enighet om at vanskelighetene mellom myndighetene og Jehovas vitner ikke skulle komme frem i offentligheten. 43 I 1948 valgte styresmaktene å gå Vitnene enda nærmere i sømmene, og Kommissariat K5 (Stasis forløper) ble bedt om å overvåke deres aktivitet. Som hovedregel fortalte rapportene at Bibelforskerne var apolitiske og kun hadde religiøse hensikter. 44 Likevel fokuserte man på unntakene, og resultatet var at synet på Vitnene som en reaksjonær og statsfiendtlig gruppe ble konsolidert. 45 Høsten 1949 kom myndighetene frem til at Jehovas vitner var en amerikanskstøttet sekt som utgjorde et fremmedelement i Øst-Tyskland, og videre at de stod for «en svært raffinert propaganda for den amerikanske monopol-kapitalen» 46. Den angivelige voldsomme tilstrømningen med medlemmer til religionssamfunnet ble også sett på som en trussel for medlemstallene til de statlige organisasjonene. 47 I praksis begynte forbudet av trossamfunnet Jehovas vitner med denne uttalelsen. Mot slutten av 1949 tiltok den systematiske forfølgelsen av Vitnene, gjennom avbrytelse av gudstjenester eller samlinger og kortvarige fengselsopphold for enkelte medlemmer av religionssamfunnet. 48 Det hele kulminerte i et endelig formelt forbud den 31. august i Dette forbudet fastslo og konkretiserte synet på religionssamfunnet som motstandere av regimet og videreførte i realiteten en allerede eksisterende praksis. SED så ingen andre muligheter enn et forbud for «problemet Jehovas vitner». 49 Et bemerkelsesverdig moment var at forbudet ikke ble offentliggjort før fem dager senere. I disse fem dagene sto pressen for en svartmalingskampanje av Vitnene, hvor organisasjonen ble fremstilt som en propagandamaskin for den amerikanske imperialismen og som en trussel mot det østtyske demokratiet. Det kan sies å være liten tvil om at dette var et forsøk fra myndighetene på å legitimere forbudet for det østtyske folk. 50 Fra forbudet trådte i kraft i august 1950, ble så mange som 1200 Vitner arrestert i løpet av kort tid, og de fleste av disse ble ført for retten. 51 Det interessante med rettssakene som fulgte var grunnlaget Vitnene ble dømt på. De ble dømt i henhold til det såkalte Kontrollratsdirektive 38 52, og grunnlovens artikkel 6 (2). 53 Etter disse ble de dømt for å agitere og for å drive propaganda mot regimet, samt for å true freden i det østtyske riket gjennom krigsoppvigleri. Rettssakene som fant sted 4. oktober satte presedens for dommene som kom senere. 54 Men selv

21 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 21 om så mange som 5000 av Vitnene ble straffeforfulgt i løpet av DDRs førtiårige eksistens 55, fortsatte den religiøse aktiviteten på undergrunnsnivå. 56 Derfor forsøkte Stasi etter hvert også andre metoder for å bryte ned organisasjonen. Etter 1960 ble det fra Stasis side i hovedsak forsøkt to alternative måter å knuse Vitnene på, og begge gikk ut på å bryte dem ned innenfra. Den ene metoden var å plassere hemmelige agenter i organisasjonen. Disse skulle fremstå som gode rettroende Vitner utad, men samtidig spre rykter og undergrave ledelsen ved sine lokale trossamfunn. En variant av dette var også å tilby allerede arresterte Vitner en avtale som innebar at de fungerte som informanter for Stasi. 57 Målet med infiltreringen var at en indre splid sakte, men sikkert skulle korrumpere Vitnenes organisasjon. Denne fremgangsmåten ble benyttet i varierende grad frem til regimets fall i Ikke bare var den en reell trussel for Vitnene, men mistanken om og frykten for Stasi- infiltratører i organisasjonen forble en kilde til uro og en kontinuerlig påminnelse om at de ble sett på som enuønsket faktor i regimet. Den andre metoden benyttet av Stasi ble tatt i bruk på 1960-tallet, og var det tilsynelatende kristne tidsskriftet «Christliche Verantwortung», som ble utgitt fra og med Det var spesielt rettet mot Jehovas vitner, og innholdet i bladet satte delvis spørsmålstegn ved Vitnenes lære, og var delvis et nytt forsøk på å oppnå en indre splid gjennom å så tvil om organisasjonens lære og ledere. 58 Tidsskriftet ble utgitt helt til regimets slutt, og kom opp i et opplag på Et annet eksempel er boken Zeugen Jehovas: Eine Dokumentation über die Wachtturmgesellschaft. 60 Utgitt i 1970 under navnet Manfred Gebhardt, men egentlig skrevet av en av Stasis skyggeforfattere, var boken nok et forsøk på å sette Vitnene i et dårlig lys i det østtyske samfunnet. 61 Oppsummert kan man si at perioden frem mot forbudet og frem til omtrent 1960 var den perioden hvor forfølgelsen av Vitnene var på sitt mest åpenbare og brutale, gjennom massearrestasjoner, harde forhør 62 og fengselsstraffer. Selv om ikke dette forsvant fullstendig, gikk forfølgelsen gradvis over til å bli mer skjult, gjennom Stasi-overvåkning, infiltrering og forsøk på å svartmale Vitnene. 63 I regimets siste år var forbudet nærmest en sovende regel, men det er viktig å huske på at trusselen om og paranoiaen rundt Stasi-angivere fremdeles var effektiv. Som Waldemar Hirch sier: «Stasis mål om å likvidere religionssamfunnet Jehovas vitner, endret seg ikke i noen av tiårene under SED-diktaturet.» 64. Ikke bare Tyskland Det kan være verdt å peke på at begge tilfellene av forfølgelse av Jehovas vitner omhandlet i denne artikkelen, fant sted i Tyskland. Dette betyr ikke nødvendigvis at det fantes særskilte trekk ved Tyskland som gjorde at forfølgelse av en liten, religiøs gruppe som Jehovas vitner lettere kunne finne sted. Vitnene ble

22 22 ETTER LEMKIN systematisk forfulgt i Polen, Tsjekkoslovakia, Romania og Ungarn både under naziperioden òg i den kommunistiske perioden. Det er fremdeles ikke påvist andre religiøse minoriteter (jødene ikke inkludert) som opplevde den samme type systematiske forfølgelse i Øst-Europa under begge regimetypene. 65 Parallellen er imidlertid tydelig: Nazidiktaturet som sprang ut fra Tyskland videreførte synet på Jehovas vitner til de statene som de enten la under seg eller som samarbeidet med dem. Dette forklarer mye av forfølgelsen før 1945, og etter 1945 var det kommunistenes syn på Vitnene som ble videreformidlet til satellittstatene i øst. Derfor ble de under fascismen sett på som kommunist-bolsjevikske forrædere, og under kommunismen som amerikansk-imperalistiske konspiratører, noe som gjaldt i alle de nevnte landene i Øst-Europa. 66 En komparativ studie av forfølgelsene under NS- og SED-regimene Det er i hovedsak to måter man kan sammenligne forfølgelsen av Jehovas vitner på: For det første kan man sammenligne det empiriske i de to tilfellene, hvilket vil tydeliggjøre både relevante likheter og forskjeller i måten forfølgelsen ble gjennomført på. Den andre, og kanskje mest interessante måten, er å se på hva slags årsaker regimene brukte for å legitimere forfølgelsen, for deretter å vurdere om dette var de faktiske årsakene til forfølgelsen. For å tydeliggjøre forskjellen på disse to tilnærmingene kan man kan si at den første sammenligningsmetoden omhandler det konkrete tilfellet Jehovas vitner, og den andre vil bruke Jehovas vitner som et eksempel på en forfulgt gruppe for å få frem en mer generell likhet mellom regimene; det totale synet på samfunnet. Empiriske likheter og forskjeller Basert på den historiske redegjørelsen ovenfor, kan det sies å være nokså enkelt å finne både empiriske likheter og forskjeller på forfølgelsen i de to tilfellene. Grovt sett finnes det fire store likhetstrekk med hensyn til måten og midlene: For det første ble Vitnene tidlig stemplet som farlige motstandere i begge regimene. Deretter ble lovverk benyttet for å forsøke å fjerne dem, enten gjennom forbud opprettet i nye lover, eller gjennom tolkninger av allerede eksisterende lover. Konsekvensene var at ulike former for fengselsstraffer ble benyttet, og tortur var en sentral del av behandlingen de anholdte Vitnene fikk. Som et siste moment kan det sies at begge regimene brukte uproporsjonalt mye ressurser på å fjerne det som må sies å ha vært en ubetydelig og ufarlig minoritet. Den største forskjellen på forfølgelsen kan sies å ligge under det tredje punktet nevnt ovenfor: Selv om fengsling og tortur ble benyttet som sanksjoner mot Vitnene i begge tilfellene, benyttet SED-diktaturet også en rekke andre metoder i mye større grad. Som Christine King sier: «The Nazi state had only one weapon and that was force» 68, og der nazistene brukte ren makt og brutalitet,

23 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 23 ble det i DDR brukt infiltrering, svartmalingskampanjer og forsøk på å bryte ned organisasjonen innenfra. I tillegg var også selve fengselsoppholdene mer subtile i DDR-regimet, hvor de benyttet seg av mindre synlige metoder som psykologisk tortur og narkotiske stoffer. 69 Den store likhet: Ideen om det totale samfunn Under det nazistiske diktaturet ble det tegnet et fiendebilde av Jehovas vitner som plasserte dem sammen med regimets verste fiender: Organisasjonen ble sett på som sionistisk, den var global, og ikke minst forsto nazistene deres tro på en ny, utopisk verden som en revolusjonær, kommunistisk tanke. 70 I tiden etter andre verdenskrig var det Stasi som portretterte Vitnene som en krigshissende, politisk og imperialistisk organisasjon som med sine bånd til USA, tydelig kjempet for den kapitalistiske sak. Dermed ble de også fremstilt som mulige spioner for den «gale» siden under den kalde krigen. På bakgrunn av dette ble det i begge tilfellene brukt store ressurser på å forsøke å fjerne den religiøse gruppen fra samfunnet. Det er likevel rimelig å anta to ting: For det første utgjorde Vitnene aldri noen form for reell trussel, hverken for nazistene eller for SED. De var en marginal gruppe som på det meste utgjorde omtrent mennesker i henholdsvis hele Tyskland og DDR; de hadde aldri noe godt forhold til de store kirkesamfunnene; de var eksplisitt apolitiske og de ønsket å isolere seg fra resten av samfunnet. I tillegg var de tidlig kjent for sin pasifisme. For det andre er det mulig å anta at begge regimene visste dette, og forsto at de ikke utgjorde en reell trussel, men at det var en annen, bakenforliggende årsak som gjorde dem til gjenstand for forfølgelse. Selv om årsakene kan sies å være mange og komplekse, kan man antagelig finne den overskyggende årsaken i regimenes syn på samfunnet, og deres ønske om å ha total kontroll. Historikeren Ian Kershaw karakteriserer ønsket om å fjerne små, harmløse grupper fra samfunnet som «the drive to eliminate institutional space» 71, noe som er dekkende for denne typen tankegang. Hvis det finnes et operasjonelt vakuum, et handlingsrom hvor myndighetene ikke har kontroll eller betydelig innflytelse, vil dette alene bli sett på som en trussel. Slik var tilfellet Jehovas vitner, som til tross for sin beskjedne størrelse, opererte i et rom i samfunnet hvor staten ikke var suveren. Så lenge dette holdt frem, utgjorde de gjennom sin eksistens alene et bevis på at regimene ikke hadde fullstendig kontroll på samfunnet. Visjonen om den totale kontroll over samfunnet er det som etter de fleste definisjoner skiller totalitære stater fra de autoritære. Samfunnsstyringen skal ikke bare trygge egen posisjon og makt gjennom undertrykkelsen av rivaliserende grupper, men utøve kontroll over alle innbyggere i så stor grad at ethvert aspekt

24 24 ETTER LEMKIN av deres liv skal være dominert av ideologien som strømmer ut ifra den sittende makt. 72 Det totalitære styret gjør, i motsetning til det autoritære, tenkningen om dominans til en positiv, endrende kraft. 73 Innbyggerne skal formes i tråd med ideologien, i tråd med regimets syn på verden. Som Hannah Arendt sier: Total domination, which strives to organize the infinite plurality and differentiation of human beings as if all of humanity were just one individual, is possible only if each and every person can be reduced to a never-changing identity of reactions, so that these bundles of reaction can be exchanged at random for any other. 74 Vitnenes syn på verden stemte hverken overens med nazistenes eller SEDs, og det kan være rimelig å si at ingen av regimene faktisk forsto deres tro eller klarte å identifisere seg med dem. De var et brudd på regimenes mål om et konsistent samfunn, en gruppe hvis reaksjoner og adferd ikke samsvarte med regimenes ønsker og krav. 75 Derfor ble deres handlinger sett på som uforutsigbare, og selv om de utvilsomt var apolitiske, var frykten hele tiden til stede for at de kunne bli politiske. Dette kommer frem gjennom uttalelser som dette, fra et statlig østtysk referat fra 1948: «Staten kan ikke under noen omstendigheter tillate at et religionssamfunn på noen måte begir seg ut på det politiske område» 78. Den totalitære reaksjonen mot et slikt usikkerhetsmoment var enten å forsøke å forme dem til ideologien, eller å fjerne dem fra den og dermed også fra samfunnet. For Vitnene var lojaliteten til Gud og troen på «Sannheten» så sterk, at eliminasjon var den eneste løsningen på regimenes problem. Både i begynnelsen av nazitiden og i tidlig etterkrigstid erklærte Jehovas vitner at de var politiske nøytrale og ikke ønsket å motarbeide de sittende regimene. Spesielt for kommunistene i SED må Vitnenes pasifisme og apolitiske standhaftighet ha vært åpenbar, da mange av dem satt sammen i KZ-leire under nazidiktaturet. Ifølge totalitær tenkning holder det imidlertid ikke å være nøytral og apolitisk: Man legger ikke vekt på fraværet av motstand, men på mangelen på støtte, og «[c]itizen participation in and active mobilization for political and collective social tasks are [ ] demanded [ ]. Passive obedience and apathy [ ] are considered undesirable by the rulers» 76. Derfor var det ikke den angivelige trusselen om at Vitnene kunne være spioner for den amerikanske imperialismen (som ble hevdet i begge regimene), tilknytningen til den jødiske kapitalismen (nazismen), eller deres angivelig krigsoppvigleri (kommunismen) som var de reelle årsakene; det var den manglende hengivne støtten til regimenes ønske om å lage en ny verdens- og samfunnsorden. At det fantes grupper som ikke aktivt støttet dette, ble sett på som en farlig holdning som kunne smitte videre på andre grupper, som «a carrier of tendencies like the carrier of a disease» 77.

25 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 25 Derfor kan det under totalitarismeparaplyen sies å være to delårsaker til at Vitnene ble forfulgt i begge regimene. For det første var deres adferd og syn på verden ikke i tråd med de totalitære konsistente samfunn som regimene ønsket å skape. For det andre var ikke en apolitisk og nøytral holdning nok. En indirekte støtte til regimet gjennom isolasjon og likegyldighet var ikke tilstrekkelig, ettersom nøytralitet fra et totalitært ståsted er like farlig som åpen fiendtlighet. 78 At Vitnene skulle vise seg så vanskelige og ressurskrevende å slå ned, ble overskygget av drivkraften om å «eliminere det institusjonelle vakuum», og konsekvensene var uten betydning. Oppsummerende konklusjon I 1933 var Jehovas vitner blant de første samfunnsgruppene som ble rammet av nazistenes maktovertagelse. Etter å ha overlevd tolv år med forfølgelse under nazidiktaturet, gikk det kun fem år før Vitnenes trossamfunn i Øst-Tyskland igjen var forbudt under det nye regimet. Det er påfallende at det skulle gå så kort tid før de igjen ble forfulgt, og at det denne gangen var en annen av nazistenes utvalgte offergrupper tidligere medfanger i KZ-leire som skulle bli overgriperne. Under SED-diktaturet var forbudet gjeldende i førti år, hvilket innebærer at Vitnene i de østtyske områdene levde under et forbud i mer enn halvparten av det tyvende århundre. Vitnene var på sin side religiøst forberedt på å bli motarbeidet man kan gå så langt som å si at det var en forventning, og det er rimelig å hevde at de var bedre rustet til å holde ut forfølgelse enn de fleste andre grupper, og derfor hardere å knekke. Nettopp fordi de sjelden gav etter i noen av tilfellene, er Jehovas vitner et eksempel på hvordan regimer med totalitære trekk reagerer på grupper de oppfatter som trusler, og som ikke vil føye seg etter regimenes ideologi. Det har ikke vært hensikten å fremstille NS- og SED-diktaturet som to fullstendig likestilte totalitære regimer, og derfor har det i denne artikkelen også blitt lagt vekt på noen av forskjellene mellom dem. Det er likevel en rimelig konklusjon at tilfellene av forfølgelse av Jehovas vitner viser at begge regimer hadde tydelige totalitære tendenser. Vitnene gikk fra å bli bekjempet med en fascistisk ideologi til å møte en kommunistisk, og reaksjonene mot og synet på Vitnene hadde klare likhetstrekk. I begge tilfellene ble det religiøse motivet i Vitnenes handlinger mistenkeliggjort, og det ble antatt at det også måtte være politiske motiver involvert. Både nazistene og kommunistene så politiske aspekter overalt i samfunnet; der de ikke så tilhengere, så de motstandere. Det er med dette de totalitære tendensene begynner å vise seg: Nøytraliteten som Vitnene viste var ikke tilstrekkelig for å bli godtatt. At ikke det var hold i anklagene som ble reist mot trossamfunnet,

26 26 ETTER LEMKIN var uvesentlig: De var et usikkert element i et samfunn hvor frihet ikke kunne tolereres, og derfor måtte de fjernes. Selv om graden av forfølgelse var varierende, var konsekvensene de samme i begge tilfellene: forbud, avhør, fengslinger, tortur og død; alt som følge av en angivelig fiendtlighet og en trussel om en femtekolonne. For å legitimere forfølgelsen ble det projisert et fiendebilde av Vitnene som var en negativ avspeiling av regimenes egen ideologi; kapitalister med sionistiske tilknytninger i det ene, og amerikanske imperialister i det andre.

27 ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 27 Noter 1 Denne artikkelen ble våren 2008 innlevert som Bacheloroppgave i Europastudier ved Universitetet i Oslo. Endringene fra den innleverte oppgaven er nokså små, og jeg vil derfor takke de som den gang leste igjennom oppgaven og kom med konstruktive innspill: Idar Helle, Silje Emilienne Aanderud-Larsen og Tommy Knutsen. 2 Jehovas vitner bruker selv liten v i vitner, men når ordet står alene, vil jeg bruke stor V for å understreke at det er Jehovas vitner jeg omtaler. 3 Jehovas vitner: Forkynnere av Guds rike (New York: Watchtower Bible and Tract Society, 1993), Jehovas vitner, Se f.eks. Jehovas vitner: Vakttårnets offisielle nettsted, Det liv han gjør det mulig å oppnå, som gjengitt på [Sist oppsøkt 9. februar 2010) 6 Jehovas vitner, Store Norske Leksikon, 2005-utgaven, s.v. Jehovas vitner. 8 Jehovas vitner, Jehovas vitner, Jehovas vitner, Eksempelvis tittelen på M. James Pentons bok, Jehovah s Witnesses and the Third Reich: Sectarian [sic] Politics Under Persecution (Toronto: University of Toronto Press, 2004). 12 Tallene varierer noe, avhengig av hva man regner for å være aktive Vitner. Se Wolfram Slupina, Vervolgt und fast vergessen i Am mutigsten waren immer wieder die Zeugen Jehovas : Verfolgung und Wiederstand der Zeugen Jehovas im Nationalsozialismus., red. av Hans Hesse, 2. utg. (Bremen: Edition Temmen, 2000), 318; Detlef Garbe, Zwischen Wiederstand und Martyrium: Die Zeugen Jehovas im Dritten Reich, 2. utg. (München: R. Oldenburg Verlag, 1993), Detlef Garbe, Verfolgung und Wiederstand der Zeugen Jehovas im Nationalsozialismus: Zum aktuellen Forschungsstand i Repression und Selbstbehauptung: Die Zeugen Jehovas unter der NS- und der SED-Diktatur, red. av Gerhard Besier og Clemens Vollnhals (Berlin: Duncker & Humblot, 2003), Penton, Jehovah s Witnesses and the Third Reich, 11; Guenter Lewy, The Catholic Church and Nazi Germany, (New York: McGraw-Hill Book Company, 1964), Garbe, Zwischen Wiederstand und Martyrium, Garbe, Zwischen Wiederstand und Martyrium, Garbe, Zwischen Wiederstand und Martyrium, Hele Die Erklärung, som ble trykket i Das Goldene Zeitalter, og brevet til Hitler er gjengitt i Penton, Jehovah s Witnesses and the Third Reich, Penton, Jehovah s Witnesses and the Third Reich, Penton, Jehovah s Witnesses and the Third Reich, Penton, Jehovah s Witnesses and the Third Reich, Christine Elizabeth King, The Nazi State and the New Religions: Five Case Studies in Non- Conformity, (New York: The Edwin Mellen Press, 1982), Garbe, Zwischen Wiederstand und Martyrium, 488; Slupina, Verfolgt und fast vergessen, Henry Friedlander, Kategorien der KZ-Häftlinge, i Hesse, Am mutigsten waren immer wieder die Zeugen Jehovas. 25 Et eksempel på et slikt dokument er gjengitt i Jehovas vitner, Jehovas vitner, Penton, Jehovah s Witnesses and the Third Reich, Penton, Jehovah s Witnesses and the Third Reich, King, The Nazi State and the New Religions, 164.