Bachelorgradsoppgave

Transkript

1 Bachelorgradsoppgave Optimal organisering av gåsejakt i Egge, Steinkjer; et eksempel på lokal implementering av en internasjonal forvaltningsplan Optimal organization of goose hunting in Egge, Steinkjer; an example of local implementation of an international management plan Fredrik Fredriksen og Martin Sundt BAC350 Bachelorgradsoppgave i Naturforvaltning Avdeling for næring, samfunn og natur Høgskolen i Nord-Trøndelag

2 Optimal organisering av gåsejakt i Egge, Steinkjer; et eksempel på lokal implementering av en internasjonal forvaltningsplan. Optimal organization of goose hunting in Egge, Steinkjer; an example of local implementation of an international management plan. av Fredrik Fredriksen og Martin Sundt 2

3 Forord Denne oppgaven markerer avslutningen på en treårig bachelorgrad ved Høgskolen i Nord- Trøndelag. Temaet for oppgaven er gåsejakt sett i et forvaltningsmessig lys. I etterkant av gåsejakta 2013, ble grunneierlaget på Egge enige om leie ut området til ett jaktlag den påfølgende sesongen. Da vi hadde vært blant de ivrigste jegerne den foregående høsten, ble vi kontaktet med en forespørsel om nettopp dette. Vi fikk i tillegg muligheten til å skrive en bacheloroppgave med utgangspunkt i det datamaterialet vi skaffet til veie i løpet av jaktsesongen. Vi så på dette som en unik sjanse til å lære mer om et tema som allerede interesserte oss veldig. Vi vil gjerne takke vår veileder ved HiNT, førsteamanuensis Jan Eivind Østnes, som har bidratt med faglige innspill og korrigeringer under arbeidet med å utforme og ferdigstille oppgaven. En stor takk rettes også til seniorforsker ved NINA, Ingunn Tombre, som vi har hatt mailkorrespondanse med under hele prosessen. Hennes mangeårige kunnskap om emnet, samt at hun hele veien har vært svært optimistisk i henhold til den jobben vi har foretatt oss, har gjort henne til en svært viktig støttespiller. Takk også til grunneier på Egge, Odd Jerpstad, som bidro med stor kunnskap om jaktområdet og statistikk fra tidligere jaktsesonger. Til slutt vil vi takke alle jegerne som var en del av jaktlaget vårt i løpet av høsten. Steinkjer, mai 2015 Fredrik Fredriksen og Martin Sundt 3

4 Sammendrag Den Svalbardhekkende bestanden av kortnebbgås har i løpet av de siste 30 årene økt kraftig, og nådde i 2012 en topp på ca individer. Store beite- og tråkkskader gjennom våren i Norge, samt i vinterbeiteområdene i Danmark, Nederland og Belgia, har ført til konflikter i landbruket. Det er også rettet bekymringer mot negative konsekvenser for vegetasjonen på den arktiske tundraen. På internasjonalt nivå er det kommet til enighet om et felles bestandsmål på kortnebbgås, noe som skal nåes med et høyere og mer effektivt jaktuttak. I Norge er rasteplassene rundt Skogn, Levanger og Steinkjer de viktigste områdene for jakt på kortnebbgås om høsten, da gjessene mellomlander der på vei mot overvintringsområdene. En viktig faktor for å øke jaktutbyttet, og dermed nå bestandsmålet, er at gjessene oppholder seg lengre i denne regionen. Gåsejakta på Egge tildelingsområde høsten 2014 ble gjennomført av ett jaktlag under kontrollerte og regulerte former. Det ble foretatt daglige registreringer av antall gjess i området, med den hensikt å stille forberedt til jakt, men også for å dokumentere effekten av denne. Felte gjess ble aldersbestemt og veid. Totalt ble det skutt 217 gjess fordelt på 22 jaktdager, noe som er et rekordhøyt fellingsresultatet på Egge. Det har heller aldri vært felt så mye gjess fordelt på så få jaktdager. Resultatene viser at kortnebbgjess felt sent i sesongen hadde høyere vekt enn de som ble felt tidlig, noe som antyder at gjessenes vekt øker utover i sesongen. Et tilsvarende mønster ble ikke registrert for grågjess, som hadde en stabil vekt gjennom hele sesongen. Rundt halvparten av de felte gjessene var juvenile, noe som tyder på at området er en viktig rasteplass for familiegrupper. I oppgaven diskuterer vi hvordan jakta kan optimaliseres for å øke uttaket i fremtidig forvaltning på Egge tildelingsområde. Resultater fra denne studien viser at organisert jakt med fokus på fredningsdager vil være et fornuftig tiltak. En organisering slik det ble praktisert i 2014 øker jaktsuksessen i hver jaktepisode, og et lavere og mer organisert jakttrykk i form av færre jaktdager vil også bidra til at gjessene oppholder seg lengre i området utover høsten. 4

5 Summary The Svalbard-breeding population of Pink-footed goose has increased strongly during the last 30 years, and in 2012 it reached a level of individuals. Large grazing and trample damages during the spring in Norway, and in the winter grazing areas in Denmark, the Netherlands and Belgium, has led to conflicts with agricultural interests. Degradation of vegetation on the breeding grounds on Svalbard has also directed concerns against negative consequences for the Arctic tundra. An international agreement has been established with a goal of reaching a population size of Pink-footed geese, which should be reached with a higher and more efficient hunting yield. In Norway, most of the hunting on Pink-footed geese takes place in the areas around Skogn, Levanger and Steinkjer. The geese lands in this area on their way to the winter grazing. To increase the hunting yield with the aim to reach the population size goal an important factor is that the geese stays longer in this region. During the autumn 2014, one hunting party controlled and regulated the goose hunt at Egge in Central Norway. Daily registrations of the total population size of geese in the area were made, with the intention of being prepared, but also to document the effect of the hunt. All the geese shot was age determined and weighed. In total, 217 geese were shot during 22 days of hunting, which is the best hunting result ever in Egge. The results shows that the Pink-footed geese shot late in the season had a higher weight than those shot early, while the Greylag geese had a stable weight during the hunting period. Approximately half of the geese were juvenile suggesting that the area is an important resting place for family groups. The thesis discusses how the goose hunt can be optimized to increase the future yield in the hunting area of Egge. The results shows that organized hunting including hunting closed days can be a sensible measure. An organization such as practiced in 2014 increase the hunting success at each hunting episode. A better organized hunting and fewer hunting days will probably contribute to a longer staying period of geese. 5

6 Innhold Forord... 3 Sammendrag... 4 Summary Innledning Materiale og metode Studieområde Jakt og registreringer Rekognosering og estimering Jaktmetode Aldersbestemmelse og veiing Databehandling Resultat Antall gjess og jaktas effekt på antallet Gjessenes forflytning Jaktutbytte fordelt på hviledager Jaktutbyttes alderssammensetning Jaktutbyttes vektforløp gjennom sesongen Jakttrykk versus jaktutbytte Diskusjon Antall gjess og jaktas effekt på antallet Gjessenes forflytning Jaktutbytte fordelt på hviledager Jaktutbyttes alderssammensetning Jaktutbyttes vektforløp gjennom sesongen Jakttrykk versus jaktutbytte Litteratur

7 1. Innledning Kortnebbgåsa (Anser brachyrhynchus) er en trekkfugl som flere og flere nordmenn har fått et forhold til. Den Svalbardhekkende bestanden har siden 1980-tallet økt fra om lag individer, til i sesongen (Madsen m. fl. 2013). De siste tellingene i mai 2014 viser for første gang på nesten 15 år en nedgang i bestanden estimert til individer (Madsen m.fl. 2014). Kortnebbgåsa oppholder seg på Svalbard fra mai til medio september hvor trekkstart ofte reguleres av abiotiske forhold som snø og vind. Den hekker på bakken, og legger 4-5 egg i hvert kull, men antall egg varier. Eggene blir lagt i starten av juni, og klekker etter dager (Strøm 2012). I september-oktober trekker gjessene sørover i retning vinterbeiteområdene i Danmark, Nederland og Belgia. For å klare den lange reisen, benytter gåsa seg av de store jordbruksområdene i Trøndelag. Her spiser den store mengder spillkorn som ligger igjen i de treskede kornåkrene. Basert på vær og jakttrykk, trekker gåsa videre sørover etter noen uker (Jensen 2014). Den overvintrer i Danmark, Nederland og Belgia før den foretar samme reise nordover i april og mai. Fra artens perspektiv kan utviklingen kalles en suksesshistorie. Den nærmest eksponentielle veksten de siste 30 årene viser at kortnebbgåsa er godt tilpasset det varmere klimaet, hvor spesielt hekkeforholdene på Svalbard er viktig (Madsen m.fl. 2007; Jensen m.fl. 2014). Kortnebbgåsas økende antall byr på utfordringer for landbruket i vinterbeiteområdene, på vårrasteplassene i Norge, og på den sårbare tundraen på Svalbard (Speed m.fl. 2009; Tombre m.fl. 2011, Pedersen m.fl. 2013a, b). Tellinger foretatt 27. april 2014, viste at så mye som 95% av bestanden på benyttet seg av Trøndelag som vårrasteplass (Madsen m.fl. 2014). Dette byr følgelig på problemer for bøndene, da avlingene nylig har blitt sådd, og åkre blir trampet ned. Slike avlingsskader fører til store økonomiske utfordringer (Bjerke m. fl. 2013), noe som setter kortnebbgåsa på dagsorden nasjonalt, så vel som internasjonalt. Avbøtende tiltak som skremmetråder og jaging er utprøvd, men dette er både tidkrevende og kostbart. Kortnebbgåsa trekker gjennom flere land, noe som byr på store forvaltningsmessige utfordringer. Tellinger bør koordineres med de aktuelle landene, og det bør samarbeides om felles forvaltningstiltak. I dag jaktes kortnebbgås kun i Norge og Danmark. I tillegg felles det et ubetydelig antall på Svalbard. Av det totale uttaket på i Danmark og Norge i 2012, ble litt over 20% felt i Norge (Madsen m.fl. 2014). Året etter var fellingstallene noe lavere selv om totalbestanden var den høyest registrerte noensinne. Bestandsveksten førte til at det i regi 7

8 av vannfuglavtalen i 2012 ble utarbeidet en internasjonal forvaltningsplan for den Svalbardhekkende populasjonen av kortnebbgås (Madsen m.fl. 2012). Dette er den første europeiske såkalte «adaptive flyway» forvaltningsplan. Flyway betyr at den omfatter hele trekkruten, og avtalen har som mål å sikre en levedyktig bestand i tillegg til å tilgodese hensyn i deltakerlandene. For å redusere konflikter med landbruket og begrense beiteskadene på Svalbardtundraen, ble det satt et felles bestandsmål på kortnebbgjess som skal nåes gjennom en mer effektiv jakt. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at rundt 80% av kortnebbgjessene som felles i Norge, blir skutt i Nord-Trøndelag. Det er dermed naturlig å fokusere den nasjonale forvaltningen rundt dette området, selv om noen av gjessene også bruker resten av landet som rasteplass. Grågåsa har på mange måter hatt samme utvikling som kortnebbgåsa. Fellingstall fra SSB viser en kraftig økning i antall felte grågjess de siste 5 årene. Dette blir satt i sammenheng med at det varmere klimaet gjør beitemulighetene bedre i blant annet Nederland (Follestad 2008). Til forskjell fra kortnebbgås hekker grågås langs norskekysten, noe som gir bøndene utfordringer i enda lengre tidsperioder enn kortnebbgåsa. Beite- og tråkkskader gjennom vår- og sommermånedene fører til frustrasjon og tap av avlinger. Dette gjør at grågås, i likhet med kortnebbgås, årlig fører til forvaltningsmessige utfordringer. I en studie finansiert av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Norges forskningsråd, har NINA studert hvilke premisser som ligger til grunn for å optimalisere jaktuttaket av kortnebbgås. De første registreringene høsten 2011, viste at det i enkelte områder (Skogn og Nesset i Levanger kommune) ble et vesentlig høyere uttak under organisert jakt (Tombre m.fl. 2011; Jensen 2014). Studiene var delvis eksperimentelt utført, og for å teste denne hypotesen i et nytt område ble det høsten 2014 iverksatt organisert jakt på Egge tildelingsområde på Steinkjer. I dette området har det tidligere vært lite restriksjoner i forbindelse med jakt. Egge er et lite, men relativt fragmentert rasteområde for gåsa. Formålet med organiseringen var et forsøk på å effektivisere jakten for å øke uttaket av både kortnebbgås og grågås på Egge. Grunneiernes motivasjon er at et økt uttak om høsten vil kunne redusere beiteskadene om våren. Målet med studien har vært å finne en unik og optimal strategi for Egge tildelingsområde. Denne oppgaven inneholder resultatene fra organiseringen på Egge høsten 2014, med fokusområde på den fremtidige forvaltningen og forslag til hvordan øke uttaket under høstjakt på rastende gjess. 8

9 2. Materiale og metode 2.1 Studieområde Egge tildelingsområde ligger omlag tre kilometer nordvest for Steinkjer sentrum i Nord- Trøndelag fylke (se figur 1). Figur 1. Geografisk plassering av Egge tildelingsområde i Nord-Trøndelag. 9

10 Det jaktbare området utgjør ca mål, og teigene strekker seg fra strandsonen, som inngår i Lundleiret fuglefredningsområde, og opptil ca. 2 kilometer fra sjøen (figur 2). Figur 2. Kart over Egge tildelingsområde. De oransje områdene er teiger der gjessene beiter spillkorn. Hver teig er angitt med en bokstavkode. Teigene varierer en del i størrelse. Riksveg 285 gjør at de er adskilt i forhold til hverandre, men flertallet av teigene ligger nord for veien. Brandsåsen, som ligger midt i jaktområdet, er også med på å skille teigene. Dette skogsområdet ligger betydelig høyere i terrenget, noe som fører til at Egge tildelingsområde kan deles inn i to daler. Ut fra bokstavkodene som er blitt brukt på teigene i tidligere år, har vi valgt å kalle dalene, G-dalen og S-dalen. Det dominerende markslaget i området er høstede kornåkere, og det er på disse teigene all jakt foregår. Tidligere har Egge tildelingsområde vært åpent for alle som ønsker å jakte gås. Jakten har vært administrert av Odd Jerpstad, som har tatt imot bestillinger av jaktkort over telefon. Ved hjelp av et detaljert kart som er tilgjengelig på nett, har det vært mulig å finne informasjon om blant annet jaktposter og skyteretning. Under årets gåsejakt har vi etter samtaler med grunneier fått tillatelse til å organisere jakta selv. Foruten et par helger da Steinkjer JFF arrangerte gåsejakt- 10

11 kurs, har det kun vært ett jaktlag på Egge. På denne måten har vi har hatt frie rammer i forhold til å planlegge jaktpraksis og jakttrykk, og samtidig registrere resultatet av dette. 2.2 Jakt og registreringer Rekognosering og estimering Gåsejakt er en tidskrevende form for jakt da jegeren er nødt til å ha kontinuerlig oversikt over gjessenes adferd for å oppnå et godt resultat. Daglige rekognoseringer av gåseflokken er nødvendig for å stille forberedt til jakta morgenen etter. Grunnen til dette er at kortnebbgåsa (Anser brachyrhynchus) og grågåsa (Anser anser) nesten i alle tilfeller setter seg på samme teig ved morgenbeite, som den satt på ved ettermiddagsbeite dagen før. Mandag ble høstens første gjess observert i studieområdet ved Lundleiret (figur 2). Dette var en grågåsflokk på ca. 40 individer. Siden den dagen ble det gjennomført omtrent daglige registreringer av alle gjess som oppholdt seg på Egge. Etter hvert som antallet økte, ble estimering tatt i bruk, da det ikke lot seg gjøre å telle enkeltindivid med kikkert. Dette ble gjort ved å telle alle gjessene innenfor et gitt område av flokken. Deretter ble det antatt at det satt omtrent like mange gjess innenfor andre like store områder av flokken. På denne måten var det bare å dele gåseflokken i like store deler, for så å multiplisere det talte antallet med antall deler Jaktmetode Det spesifikke området av teigen der gåsa ble observert beitende ettermiddagen før, ble oppsøkt tidlig på morgenen mens det enda var mørkt. Tidspunktet for morgentrekket endrer seg utover høsten, da det avhenger av dagslyset. Den første jaktdagen i 2014, 21.august, startet trekket kl. 06:15, mens det senere i sesongen ikke startet før kl. 08:45. Under jakta ble det benyttet «gåseblind», lokkegjess og hagle (figur 3). 11

12 Figur 3. Endt jakt. Plassering av «gåseblinder» og lokkegjess i bakgrunnen. Foto: Fredrik Fredriksen «Gåseblindene», som er hver enkelt jegers skjulested, ble plassert på en rekke mot den retningen der gjessene mest sannsynlig ville komme inn for landing. Gåsa lander som regel i motvind og/eller motbakke, så dette måtte tas hensyn til. Lokkegjessene ble deretter plassert med hodet mot vinden rundt «gåseblindene», som var det naturlige midtpunktet. De ble plassert i en omkrets på ca. 25 meter, gjerne 5-6 sammen da gjessene ofte sitter i små grupper når de beiter. (Se figur 4) Foran «gåseblindene» ble det satt ut færre lokkegjess, for å konstruere et mer naturlig landingspunkt. På denne måten gikk gjessene inn for landing på kortest mulig skuddhold, noe som bedret sjansen for treff og minsket skadeskyting. Da gjessene kom inn på skuddavstand, ble det gitt et signal slik at alle jegerne var oppe og skøyt samtidig. Under høstens jakt ble det erfart at gjessene ofte gikk rett inn for landing uten videre bruk av lokking, men lokkefløyte og gåseflagg (en silhuett som ved flagging kan tiltrekke seg gjessenes oppmerksomhet), ble også benyttet med bra suksess. 12

13 Figur 4. Lokkegjessenes plassering med «gåseblinder» skjult i midten av bildet. Foto: Fredrik Fredriksen Under høstens jakt ble det aldri jaktet mer enn to dager på rad, da målet var å holde gjessene på Egge så lenge som mulig. Ved for høyt jakttrykk og for store forstyrrelser kan gjessene forlate området. Det foreligger restriksjoner for hvilket tidsrom jakta skal foregå i på Egge. I ukedager kan det bedrives jakt fra 06:00-12:00, mens i helgene kan det ikke avfyres skudd før klokken 07:00. Å bedrive en mest mulig human jakt har vært viktig for oss, slik at målet under jakta var å begrense skuddavstanden til maksimum 25 meter. Sikkerhet var også viktig, så det ble alltid tatt hensyn til nærliggende bebyggelse og veier da skuddsektorer ble delt inn. 2.3 Aldersbestemmelse og veiing Ved endt jakt ble gjessene sortert etter art og hvert individ ble veid. Deretter ble det gjort en vurdering av alder (juvenil eller adult) ved å se på fjærdrakten til hver enkelt gås. Unggås har gjerne uryddige bremmer på fjærene, mens bremmene til eldre gjess er rettere og nærmest firkantet. Vekt kan også være en indikator på alder, da eldre gjess ofte veier mer enn de juvenile. Veiingen ble foretatt uten å skille mellom kjønn. 13

14 2.4 Databehandling Datamaterialet fra jakta ble behandlet i Excel, SPSS Statistics 21 og ArcMap. I Excel ble det tidlig laget en mal på et skjema, slik at det fortløpende kunne legges inn data fra jakta. Dato, navn på teig, antall jegere, antall skudd, antall fellinger, fellingsprosent, vær, vind, temperatur, trekkstart og et estimat på antall gås i området, ble plottet inn i skjemaet etter hver jakttur. I tillegg så ble (ved fangst) art, og vekt og alder for den enkelte gåsa notert. I etterkant ble Excel benyttet til å utforme tabeller og figurer, og gjennomføring av t-test for å se på gjessenes forflytninger. Statistikkprogrammet SPSS ble benyttet for analyser for å se på samvariasjon mellom variabler. For å se om antall hviledager slo ut signifikant på antall gås, ble en lineær regresjonsanalyse gjennomført. Den samme analysen ble gjort for å se på sammenhengen mellom dato og gjessenes vekt. Her ble det sett på hver aldersgruppe (juvenil og adult) for begge artene, slik at det i alt ble fire regresjonsanalyser. GIS-verktøyet ArcMap ble benyttet til å lage kartfigurer. Programmet ble også tatt i bruk for å beregne avstanden mellom teigene. Her fikk hver teig angitt et midtpunkt, slik at utgangspunktet for utregningene ble den samme hver gang. 14

15 Antall gås 3. Resultat 3.1 Antall gjess og jaktas effekt på antallet Den første gåseobservasjonen på Egge høsten 2014, ble gjort 18. august. Dette var en liten flokk på 40 grågjess, som økte til drøyt 250 utover i uke 34. I den påfølgende uka oppholdt det seg gjennomsnittlig omtrent like mange grågjess i området, før antallet økte markant i uke 36 og 37 (figur 5). Den første flokken med kortnebbgås ble observert den 15. september (uke 38), og antallet økte kraftig senere denne uken. I uke 39 kom det stadig flere flokker trekkende til Egge, mens antall grågjess sank betraktelig, og stabiliserte seg på rundt individer. På det meste var det over 3000 kortnebbgjess (22. september, uke 39), mens antallet mot slutten av uke 40 var nede i ca kortnebbgjess. Utover i uke 41 var det bare kortnebbgjess igjen, mens en liten flokk på 120 grågjess også hadde tilhold i samme område. Disse fuglene ble observert siste gang i uke 42. Det ble ikke observert gjess de påfølgende dagene, og tellingene ble avsluttet uken etter Antall grågås Antall kortnebbgås Uke Figur 5. Gjennomsnittlig antall gjess per uke på Egge tildelingsområde høsten Tallene over søylene viser antall observasjonsdager og vertikale linjer angir statistisk standardfeil. De siste gjessene forlot området mandag 13. oktober (uke 42). 15

16 Antall Totalmengden av gjess (grå- og kortnebbgås) varierte mye fra første observasjon 18. august til gåsa var borte 14.oktober. I figur 6 viser de røde prikkene hvilke dager det ble jaktet, mens den blå linjen viser det totale antallet gås på Egge tildelingsområde gjennom sesongen (figur 6) Dato Figur 6. Antall registrerte gjess på Egge. De røde punktene angir dager med jakt i området. I tidsperioden var det totalt 9 dager hvor det ikke ble gjennomført tellinger, men disse fremkommer allikevel som heltrukken blå strek. 16

17 Endring i antall gjess For å se videre på effekten av jakt, ble det utført en lineær regresjon av antallet gjess som enten forlot eller kom til området hver dag etter jakt (figur 7). Analysen er gjennomført for begge gåseartene samlet. X-aksen viser økningen eller reduksjonen i antall gjess fra en dag til den neste. Jaktdagen vises som 0 på x-aksen, bortsett fra perioder det ble jaktet to dager på rad. Da fremgår jaktdag nummer to som 1 på x-aksen, samtidig som den påfølgende hviledagen også fremgår som 1. Regresjonen viser en svakt høyere økning i tilvekst av gjess desto flere dager det er siden jakt, selv om dette ikke slår ut signifikant (r 2 =0.003, n= 45, p=0.70) y = 14,715x - 30, Dager etter jakt Figur 7. Endringer i antall gjess i området fordelt på dager etter jakt. 17

18 Avstand i meter Avstand i meter 3.2 Gjessenes forflytning Av 17 observasjoner gjort dagen etter fredning (= dag uten jakt) valgte gåsa samme teig i 14 tilfeller (82,4%) (figur 8). I de tre tilfellene gjessene brukte en annen teig, landet de i en avstand fra opprinnelig teig på henholdsvis 253, 801 og 930 m (gjennomsnitt 661 m) Registrerte dager Figur 8. Avstanden fra én dags beite, til neste dags beite etter en fredningsdag, hvor målingene er foretatt fra midten av hver jaktteig. Av tilsvarende 16 observasjonsdager etter jakt, valgte gjessene i 11 tilfeller en annen teig påfølgende dag (figur 9). Avstanden disse dagene varierte fra 732 til 2124 meter (gjennomsnitt på 1550 m). I gjennomsnitt forflyttet gjessene seg 889 m lengre etter en jaktdag, sammenlignet med når de velger en annen teig etter en fredningsdag. Denne forskjellen er signifikant (t-test, t=4.40, n= 33 p=0,0003) Registrerte dager Figur 9 Avstanden fra teigen gjessene ble jaktet på til teigen de benyttet seg av påfølgende dag. 18

19 Antall felte gjess 3.3 Jaktutbytte fordelt på hviledager Totalt ble det felt 217 gjess fordelt på 22 jaktdager. Tre av disse dagene hadde jakt på to teiger samtidig, mens i de resterende 19 ble det kun jaktet på én. Antall hviledager varierte fra 0, hvor det ble jaktet to dager på rad, til 7 (figur 10). Totalt ble 41 gjess felt på jaktdager uten forutgående hviledager. Tilsvarende ble 141 gjess felt etter 1-2 hviledager, mens til sammen 23 ble felt på dager med enten tre eller fire hviledager før jakt. På de to dagene med 5 eller flere hviledager, hvorav den ene tilsvarer aller første jaktdag for sesongen, ble det felt totalt 10 gjess. Figur 10 viser at det i snitt ble felt et betydelig høyere antall gjess ved 1-2 hviledager (12,8), enn ved de andre kategoriene ,8 Gj.snitt antall gjess felt per jakttur Jaktdager ,8 7,7 5, Hviledager Figur 10. Antall gjess felt kategorisert i antall hviledager mellom hver jakttur. Tallene i de røde boksene angir antall jaktdager, mens tallene i de blå boksene viser gjennomsnittlig uttak per jakttur. 19

20 3.4 Jaktutbyttes alderssammensetning Av totalt 60 felte grågås, utgjorde 28 av disse juvenile fugler mens 32 var adulte. Dette gir en prosentfordeling på 46,7 juvenile (figur 11) Adult Juvenil Grågås Dato Figur 11. Antall grågås skutt fordelt etter alder. Av totalt 155 felte kortnebbgås, utgjorde 77 av disse juvenile fugler mens 78 var adulte. Dette gir en prosentfordeling på 49,7 juvenile (figur 12). Kortnebbgås Adult Juvenil Dato Figur 12. Antall kortnebbgås skutt fordelt etter alder. 20

21 Vekt 3.5 Jaktutbyttes vektforløp gjennom sesongen Grågåsas vekt gjennom sesongen (for begge kjønn samlet) viser ved en regresjonsanalyse at hverken juvenil (R 2 =0.00, n= 28, p=0.97) eller adult (R 2 =0.03, n= 32, p=0.31) har høyere vekt om de felles sent i sesongen (figur 13). 4 3,5 Grågås y = 0,0033x - 133,36 3 2,5 2 y = 0,0001x - 2,6653 1,5 Adult Juvenil 1 0, Dato Figur 13. Vekt hos adulte og juvenile grågjess fordelt etter datoen de ble skutt. Linjen gjennom punktene er en lineær regresjon. 21

22 Vekt I en regresjonsanalyse der begge kjønn er analysert samlet, var det en signifikant høyere vekt for individer felt sent i sesongen både for adulte (R 2 =0.05 n= 78, p=0.008) og juvenile (R 2 =0.10, n= 77, p=0.006) kortnebbgjess (figur 14). Kortnebbgås 3,5 3 y = 0,0145x - 604,77 2,5 2 1,5 1 0,5 Adult Juvenil y = 0,0132x - 550, Figur 14. Vekt hos adulte og juvenile kortnebbgjess fordelt etter datoen de ble skutt. Linjen gjennom punktene er en regresjonslinje. Dato 22

23 Fellinger Jaktepisoder 3.6 Jakttrykk versus jaktutbytte Ved hjelp av tidligere jaktstatistikk fra Egge tildelingsområde, er det mulig å se på sammenhenger mellom jaktutbytte og jakttrykk også i tidligere jaktsesonger (Figur 15). Fra år 2010 til og med 2013 har jaktepisoder (antall bemannete teiger) og antall fellinger hatt en noenlunde parallell utvikling. Høsten 2014 gikk antall jaktepisoder betydelig ned, mens det ble rekord i antall fellinger År Fellinger Jaktepisoder Figur 15. Antall fellinger og jaktepisoder på Egge tildelingsområde i årene

24 4. Diskusjon 4.1 Antall gjess og jaktas effekt på antallet Grågåsa var den første gåsearten som ankom Egge høsten Dette stemmer godt overens med tidligere jaktstatistikk fra Egge (Jaktlogg ført av Odd Jerpstad) og fellingstall for Nord- Trøndelag fra statistisk sentralbyrå (Data fra statistisk sentralbyrå 2014). I august var det en liten flokk i variabel størrelse som oppholdte seg på Egge, men utover september kom det et større antall grågjess enn det som noen gang var observert i området (Odd Jerpstad, pers. medd.). Det er også rapportert om rekordmange grågjess andre steder i Nord-Trøndelag høsten 2014 (I. Tombre, pers. medd.). Grågåsa nådde en topp i uke 37, før de første store flokkene med kortnebbgjess kom trekkende i uke 38. Onsdag 17. september ble den første store ankomstdagen for kortnebbgåsa, nøyaktig samme dato som storinnrykket i 2010 (Tombre m.fl. 2011). Dette stemmer også overens med rapporter fra 2008, 2009 og 2011 som melder om ankomstdato rundt 20. september (Jaktlogg ført av Odd Jerpstad, Tombre m.fl. 2009). I 2012 uteble de store mengdene kortnebbgjess på Egge, mens de i 2013 ikke ankom før 2. oktober noe som er en rekordsein ankomst for perioden hvor det eksisterer data fra Egge ( ). I 2012 ble det lansert en teori om at en sentral kornåker som ikke hadde blitt høstet gjorde Egge mindre attraktiv denne høsten (Søreng m.fl. 2013), men en betydelig nedgang i fellinger for hele Nord- Trøndelag tyder på at andre faktorer kan ha spilt inn. Høyt jakttrykk de foregående år ble sett på som en mulig årsak (Søreng m.fl. 2013). I tillegg er vær, hekkesuksess på Svalbard, og gåsas kondisjon faktorer som kan ha spilt inn på valg av trekkrute, tidspunkt og hvor lenge den ble værende i Nord-Trøndelag. Etter to år med endret trekkmønster for kortnebbgås på Egge, var det i 2014 tilbake til «normalen». Da kortnebbgjessene ankom i uke 38 ble det umiddelbart en nedgang i antall grågjess, noe som kan skyldes at området er forholdsvis lite og fragmentert sammenlignet med f.eks. Levanger og Skogn. En annen forklaring er at grågåsa allerede har vært der noen uker og beitet, og dermed kan ha vært klar for å trekke sørover. Tidligere undersøkelser i samme område i 2011 viser at grågåsa gjør et markant innhogg i mengden spillkorn (11% før kortnebbgjessenes ankomst), noe som underbygger Egges viktighet som rasteplass også for grågås. (Jensen m.fl. 2011). I uke 39 kom kortnebbgjessene for fullt til Egge, mens mesteparten av grågåsa var borte. Kun en liten flokk på 200 grågjess var igjen, og denne ble værende i svakt synkende antall frem til starten av uke 42. I uke 39 var det altså en tydelig trend at artene i minst mulig grad overlappet 24

25 i bruken av Egge som helhet, selv om grågåsflokken som var igjen gjerne beitet på samme åker som kortnebbgjessene. Denne uken oppholdte det seg i gjennomsnitt ca kortnebbgjess på Egge, og det er aldri eller sjeldent observert et så høyt antall i dette området (Odd Jerpstad, pers. medd.). Uka etter gikk antallet ned til rundt 1900 gjess, deretter 500 før samtlige gjess var borte i løpet av uke 42. Dette året ble altså kortnebbgåsa værende i 27 dager, sammenlignet med 24 dager året før hvor den første kortnebbgåsa ble felt på ankomstdag 2. oktober og siste kjente observasjon var ved felling 26. oktober. Tidligere års jaktrapporter viser at kortnebbgås trolig var tilstede i 20 dager i 2010, mens det bare ble 17 dager i Disse årene var det forholdsvis mange jaktepisoder (hhv. 117 og 141). Interessen rundt jakt i området har ifølge Jerpstad vært stor, så det er rimelig å anta at det ble jaktet og felt gås så lenge de oppholdte seg i de jaktbare områdene. Grunnen til at de høsten 2014 ble værende såpass lenge kan skyldes et mye lavere jakttrykk enn foregående sesonger. Tidligere nevnte faktorer som vær og matforhold kan også spille inn (se senere). I starten av jakta ble det observert en gjennomgående tendens til endret adferd hos de tilstedeværende grågjessene (figur 6). Etter et stigende antall gjess i jaktfrie perioder, forsvant gjessene brått rett etter en jaktdag. Dette gjentok seg to ganger, hvor flokkstørrelsene var temmelig like, og det i tillegg ble jaktet på samme åker. Det antas at disse to var ulike flokker som kom trekkende fra både nord og vest hvor grågåsa hovedsakelig hekker (Syvertsen 2009). Teigen det ble jaktet på i disse tilfellene ligger helt inntil hvileområdene i fjæra (teig L1). En teori er at dette fører til at flokken i større grad blir forstyrret. Både de som er på vei ned for landing og de som fortsatt ligger i fjæra (Lundleiret) blir påvirket av jakta. Når det også er erfart at de som blir beskutt gjerne flyr rett tilbake til fjæra, kan mye tyde på at jakt nært hvileområdet skremmer flokkene bort til andre steder, alternativt presser de til å trekke sørover tidligere enn nødvendig. I takt med det store antallet som kom trekkende utover i september, ble dette mønsteret stadig mindre tydelig. I flere perioder øker mengden gjess betydelig til tross for intensiv jakt. Det kan virke som at en større flokk blir mindre påvirket, og føler seg tryggere enn en liten en. Samtidig kom det nye fugler såpass hyppig en periode, at det var umulig å registrere om enkelte flokker hadde bli skremt ut av området. Dette gjaldt spesielt i de ukene kortnebbgåsa kom for fullt. Da økte mengden gås totalt sett, til tross for intensiv jakt. Etter knappe to uker på Egge, ser det igjen ut som om jakta spiller inn på det totale antallet med gjess i området. Fra og med jaktdagen 29. september til og med siste jaktdag 13.oktober, er det fire tydelige fall i grafen, hvor alle er dagen etter jakt. Det kan se ut til at etter et par uker med hvile og beite, senkes terskelen for å forlate området. Dette kan skyldes at det til slutt nås en 25

26 smertegrense på x antall jaktdager (det totale jakttrykket), eller det kan sees i sammenheng med at gåsa har oppnådd god nok kondisjon til å fly sørover, og dermed ikke trenger å ta risikoen ved å bli værende. Det er også verdt å nevne noen uforutsette faktorer som spiller inn. Et havørnpar hekket like ved Lundleiret, noe som skremte hele flokken i lufta mange ganger, selv om de bare fløy forbi. I tillegg ble gåsa skremt av bl.a. nærgående fotografer, pløying og annen trafikk rundt beiteområdene. Allikevel er det neppe tilfeldig at store flokker velger å forlate området like etter jakt fire ganger på rad. Den samlede gåsemengden i hele området vil også kanskje ikke gi det helt rette mål på effekter av jakta. Egge er kupert og noe fragmentert av skog (se områdebeskrivelse), så forstyrrelse av jakt i et område har ikke nødvendigvis samme effekt i et annet område. Den direkte effekten av jaktforstyrrelser lar seg nok best måle når det gjøres registreringer på marknivå (se eksempelvis figur 9). Dette bekreftes av figur 7, der det ikke ble funnet noen signifikant økning i antallet gjess når det var flere jaktfrie dager. 4.2 Gjessenes forflytning Jakta påvirket også gjessenes atferd og hvilke åkre de prefererte. Det ble registrert hvilken teig gåsa benyttet seg av, både under fredning og jakt. Dette viste en signifikant forskjell i avstanden fra en dags beite til neste dags beite dagen etter jakt kontra dagen etter fredning (figur 8 og figur 9). Det viste seg at gåsa kom tilbake til samme teig i 14 av 17 tilfeller etter en fredningsdag. Det er helt essensielt å forutse hvor gåsa kommer for å kunne lykkes med jakt. Med disse tallene til grunn kan det forventes å jakte på rett plass i 82,4% av tilfellene, forutsatt at gåsa har hatt minst én fredningsdag på forhånd. I de resterende tre tilfellene, forflyttet gåsa seg i gjennomsnitt 661 m fra teigen de benyttet dagen før. Dette var imidlertid annerledes dagen etter en jaktdag. Da valgte gåsa en annen teig i 11 av 16 tilfeller med en gjennomsnittavstand på 1550 m fra opprinnelig teig. Dette viser at gåsa gjerne unngår å benytte seg av et beiteområde som det ble jaktet på dagen før. De tilfellene gåsa bytter beiteområde er dette nesten tre ganger så langt unna etter en jaktdag sammenlignet med etter en dag uten jakt. Dette tyder på at gåsa fort blir skeptisk etter jakt. Disse tallene kan brukes i fremtidig forvaltning hvor inndeling av gåsejaktsoner kan bli nødvendig. Det vil da være mulig å komme frem til hvilke områder som bør fredes etter jakt, samt størrelsen på disse, forutsatt at fredningsdager er et foretrukket forvaltningstiltak. Slik kan det unngås at de samme flokkene bli jaktet på flere dager på rad, grunnet for små jaktsoner. 26

27 4.3 Jaktutbytte fordelt på hviledager Fredningsdager i forbindelse med gåsejakt er et lite utprøvd og dokumentert forvaltningstiltak i Norge (men se Jensen 2014). Frem til 2011 har det ikke vært organisert gåsejakt i Nord- Trøndelag, samtidig som et stadig større antall gjess har benyttet seg av regionen som rasteplass både om høsten og våren. Grunnet store beiteskader på avlingene om våren, har gårdbrukere og miljøforvaltning stimulert til økt jakt for å redusere bestanden. Bestanden av kortnebbgjess har allikevel økt det siste tiåret, og et for intensivt jakttrykk kan ha drevet gjessene ut av jaktområdene og dermed gitt lavere fellingstall. Dette var bakgrunnen for at det i Levanger kommune ble begynt med regulering av jakten i samarbeid med flere grunneiere i På Skogn ble det innført fredningsdager for å finne ut hva som var optimalt. Resultater fra et forsøk viste at 3 fredningsdager var optimalt for å oppnå høyest mulig uttak per jaktepisode i et av områdene. (Nesset) (Jensen 2014). Resultatene fra Egge høsten 2014 viser derimot en optimal fredningsperiode på 1-2 dager (figur 10). Egge er et mindre og mer kupert område, så jakt et sted har kanskje mindre effekt i et annet sted. Egge ligger litt fragmentert for seg selv, med få andre beiteområder i umiddelbar nærhet. Resultatene både fra Levanger og Egge viser imidlertid at det lønner seg å ha minst én fredningsdag for å bedre jaktsuksessen. Basert på dette antar vi at det generelt vil være stedsavhengig hva som er optimalt med antall fredningsdager mellom jakt. Basert på våre data, og fra studiene i Levanger, viser det seg at det er viktig å ha en periode med ro for gjessene etter en jaktdag om det skal bli gode fellingstall påfølgende jakt. I tillegg til viktigheten av å la gåsa få sitte i fred mellom jaktepisodene, var også værforholdene avgjørende for å lykkes med jakta. Lavt skydekke, tåke og regn gjorde at sikten ble dårligere og gjessene kom lettere på skuddhold. På vindfulle dager ble det også mange skuddsjanser til tross for sol og skyfritt vær. Gåsa fløy sakte i motvind, og terskelen var høy for å bruke krefter på å lete etter andre beiteområder. I tillegg virket det å være større sjanse for suksess hvis trekket startet tidlig i grålysningen. Enkelte morgener ble gåsa forstyrret av havørn. Dette utsatte ofte trekket noen timer og kunne ha negative effekter på jakta. Dersom det er mulig å jakte etter enten én eller to hviledager, bør det derfor tas hensyn til værmeldingen før det velges jaktdag. Som tidligere diskutert bør også teigen de sitter på være med i vurderingene. Årets to mest suksessrike jaktdager (50 og 39 fellinger) ble gjort på samme teig, etter 1-2 hviledager og i vind/regn. Studiene fra Levanger viste også at gjessene hadde slike «hot spots» når de fordelte seg i terrenget (Jensen 2014). 27

28 4.4 Jaktutbyttes alderssammensetning For å kunne nå det internasjonale bestandsmålet for kortnebbgås, er det ikke bare antall fellinger det er interessant å se på, men også utbyttet av jakta fordelt på voksne og juvenile som representerer tilveksten i bestanden. Dette gjelder også for grågåsbestanden. Årlige fellingstall var lenge omkring individer ( ), men økte til hele på landsbasis i 2013 (data fra statistisk sentralbyrå). Resultatene fra høsten 2014 viser at i underkant av 50% av de skutte fuglene var juvenile, men hvor fordelingen varierte gjennom sesongen (figur 11). En undersøkelse foretatt på Smøla i 1987 viste at 52% (N=156) av de skutte grågjessene var juvenile (Follestad 1994). Disse ble riktignok skutt tidlig i sesongen ( august), men gir likevel en indikasjon på at rundt halvparten av grågjessene som felles i Midt-Norge er juvenile. Dette er noe lavere enn fellingstallene for kortnebbgjess. Fellingstall fra viste at rundt 60% av de skutte kortnebbgjessene var juvenile (Gundersen 2013). Tallene er fra hele Norge, men rundt 80% av disse ble skutt i Nord-Trøndelag. Dette sier noe om at Norge og spesielt Nord-Trøndelag er et særdeles viktig rasteområde for familiegrupper. På Egge er tallene for andel juvenile skutt noe lavere (ca. 50%) (figur 12), men det er allikevel en mye høyere andel enn det som tidligere er observert ved tellinger. Tellinger foretatt i oktober , viste at i underkant av 35% av kortnebbgjessene i Norge var unge individer (Gundersen 2013). Tellinger foretatt på samme tidspunkt i Danmark og Nederland viste en mye lavere andel juvenile fugler. Den totale tellingen viste at andelen ungfugler i høstbestanden ligger på omkring 45%. Det ble dermed trolig skutt flere juvenile kortnebbgjess, enn antallet skulle tilsi på Egge En mulig forklaring på dette, er at de unge individene ikke er like erfarne, og dermed lettere å få på skuddhold. De er også mindre i størrelse, og kan oppleves mindre hardskutt enn eldre fugl som gjerne har et tykkere fettlag og en mer solid fjærdrakt. Det er også interessant å se på andelen juvenil kortnebbgås skutt i Danmark, som ligger på omkring 30%. Dette er vesentlig lavere enn både det resultatene til Gundersen (2013) og det resultatene fra Egge høsten 2014 viser. I Norge er omkring 60% av de skutte kortnebbgjessene juvenile, men det bare observeres omkring 35%. I Danmark varierte det fra halvparten av observert ungfuglandel, til omkring dobbelt så mye. De senere år har trenden vært at en mye større andel av observert tilvekst skytes i Norge. Dette vil være viktig å ta hensyn til i fremtidig forvaltning på Egge tildelingsområde, resten av Norge, samt i de andre medlemslandene i den internasjonale forvaltningsplanen. Foreløpig er målet å øke uttaket, men skulle arten bli truet i fremtiden, er det viktig å vite hvor jakta har størst innvirkning. 28

29 4.5 Jaktutbyttes vektforløp gjennom sesongen Gjessenes høyere vekt senere i sesongen indikerer kvaliteten og viktigheten av beiteområdet. Juvenil fugl er i vekst, og lange trekkruter fører til at både voksne og juvenile fugl trenger å bygge opp kroppsreservene på rasteplassen. Undersøkelsene på Egge viser at det ikke er noen signifikant vektforandring hos grågjess (figur 13). Dette gjelder for både juvenil og adult. En mulig forklaring på det er at grågjessene hekker langs norskekysten, og dermed slipper å fly spesielt langt før høstbeite. Hos kortnebbgjess er forholdet motsatt. Her viser vektene fra Egge en signifikant økning hos både juvenil og adult fugl gjennom sesongen (figur 14). Undersøkelser fra Skogn og Nesset viser at antall spillkorn mer enn halveres fra september til november (Jensen m.fl 2012). Dette understreker viktigheten av Nord-Trøndelag som rasteplass for å bedre kondisjonen. En forklaring på forskjellene i vektforløpet hos grå- og kortnebbgjess, kan være at den lange trekkruten fra Svalbard som kortnebbgjessene har tilbakelagt koster mer krefter. Kroppsreservene må gjenoppbygges i perioden de oppholder seg i Nord-Trøndelag, og særlig for familier med unger blir dette rasteområdet viktig. 4.6 Jakttrykk versus jaktutbytte «Jagten på den optimale jagt» er originaltittelen på Gitte Høj Jensens doktorgrad om kortnebbgås i 2014 (Jensen 2014). Den optimale jakten, med det optimale jakttrykk, er noe som ble etterstrebet høsten 2014 på Egge, både basert på tidligere publiserte data, samt egne jakterfaringer. Sammenlignet med jaktstatistikk fra tidligere år i Egge, ble det i 2014 felt et langt høyere antall gjess per jaktepisode enn tidligere (figur 15). Fra å ligge på rundt 2-3 gjess per jaktepisode, ble det i 2014 felt nesten 9 gjess per bemannet teig. Mer moderne og bedre utviklet jaktutstyr, som «gåseblind» og lokkegjess, kan også være en av grunnene til denne økningen. Bare tre av jaktdagene i 2014 hadde mer enn én bemannet teig, hvorpå det disse dagene ble skutt mindre enn 10 gjess totalt. Dette viser at antallet fellinger ikke øker i takt med antallet jaktepisoder. Her handler det om å finne en balanse mellom fredning og jakt, hvor det hele tiden etterstrebes å ikke skremme bort gåsa. Kunnskapen om at kortnebbgjessene «må» bli værende for øke kondisjonen, antyder at det vil lønne seg å intensivere jakta i perioden med mye gjess. Allikevel tyder jakterfaringene og fellingstallene fra Egge på at det viktigste er å vente til alle forholdene ligger til rette. Riktig teig, værtype, størrelse på flokk, og antall fredningsdager bør være optimalt. For å kunne oppnå disse forutsetningene, er det helt nødvendig at jakten foregår i kontrollerte og regulerte former. Dette krever planlegging og 29

30 tilrettelegging fra grunneiere, i tillegg til jegere med erfaring og forståelse for teoretisk og praktisk gåseforvaltning. Selv om det ble et rekordhøyt antall fellinger på Egge er det fortsatt et forbedringspotensial. Flere av jaktepisodene endte uten fangst fordi gåsa var sky og ikke ville lande. Hvorfor det var slik vites ikke, men i de fleste tilfeller kom gåsa flygende i stor høyde fra fjæra. Det interessante her var at gåsa ofte ikke våget å gå ned på store åkre uten forstyrrelser, men i stedet ble flygende på kryss og tvers. Slike dager bør jakta avbrytes slik at gåsa får fred fortest mulig. En annen ting som kan forbedres er jakt- og skyteferdigheter. På Egge lå uttellingen i underkant av 40%, sammenlignet med Skogn som hadde litt over 50% (Jensen m.fl. 2012). Det viktigste her er ikke bare skyteferdigheter, men også å vurdere hver enkelt situasjon. Det bør ikke skytes på mer enn 25 meters hold, og gåsa bør helst skytes forfra eller i siden. Situasjonsbedømmingen var noe som ble bedre og bedre utover høsten, og dette understreker viktigheten av erfarne gåsejegere (se også Tombre m. fl. 2009). Det anbefales derfor at minst én erfaren gåsejeger deltar pr jaktlag for at jakten skal bli suksessrik. I tillegg bør det være minst 3-4 jegere på hvert jaktlag. Dette fordi fire smell gjerne forstyrrer en flokk like mye som åtte, mens antall fugl på skuddhold ofte er høyere enn antall skudd det er i våpenet. 30

31 Litteratur Bjerke, A. W., Bergjord, A.K., Tombre, I. M. & Madsen, J. (2013). Reduced dairy grassland yields in Central Norway after a single springtime grazing event by pink-footed geese. Grass and Forage Science, volum 69: s. doi: /gfs Follestad, A. (1994). Innspill til forvaltningsplan for gjess i Norge. NINA Utredning 65: 78 s. ISBN: Follestad, A. 5: Vintergrågjess på spanske beitemarker. Jakt & fiske 137(1/2): Gundersen, O. M. (2013). Jakt på kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) under høsttrekket i Nord-Trøndelag: Jaktens utførelse, sammensetning av utbyttet og mulige konsekvenser for den Svalbard-hekkende bestanden. Masteroppgave, Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU), Trondheim. Jensen, G. H. (2014). Hunting for the optimal hunt - Contributions to a sustainable harvest strategy for pink-footed geese. Doktorgradsavhandling, Aarhus universitet, Danmark. Jensen G. H., Tombre I. M., Eythórsson E., Madsen J., Søreng S. U., Gundersen O. M. & Hovland P. J. (2012). Gåsejakt i Nord-Trøndelag; Resultater fra ulike jaktorganiseringer i NINA Rapport 777, 46 s. ISBN: Jensen, G. H., Madsen, J., Johnson, F. A. & Tamstorf, M. P. (2014) Snow conditions as an estimator of the breeding output in high-arctic pink-footed geese Anser brachyrhynchus. Polar Biol 37:1 14. doi: /s Madsen, J., Tamstorf, M.P., Klaassen, M., Eide, N., Glahder, C.M., Riget, F.F., Nyegaard, H. & Cottaar, F. (2007) Effects of snow cover on the timing and success of reproduction in high-arctic pink-footed geese Anser brachyrhynchus. Polar Biology 30(11): Madsen, J. Cottaar, F., Nicolaisen, P. I., Tombre, I., Verscheure, C., Kuijken, E. (2013). Svalbard Pink-Footed Goose - Population Status Report Technical Report 31

32 from DCE Danish Centre for Environment and Energy No 29. Aarhus Universitet, Danmark. Madsen, J. Cottaar, F., Amstrup, O., Asferg, T., Bak, M., Bakken, J Christensen, T. K. (2014). Svalbard Pink-Footed Goose - Population Status Report Technical Report from DCE Danish Centre for Environment and Energy No. 39. Aarhus Universitet, Danmark. Pedersen Å. Ø., Tombre I. M., Eidesen P. B., Fuglei E., Jepsen J. & Stien A. (2013a). Spatial patterns of goose grubbing suggest elevated grubbing in dry habitats linked to early snow melt. Polar Research 32: Pedersen Å. Ø., Speed J. D. M. & Tombre I.M. (2013b). Prevalence of pink-footed goose grubbing in the arctic tundra increases with population expansion. Polar Biology 36: Speed J.D.M., Woodin S. J., Tømmervik H., Tamstorf M.P. & Van der Wal R. (2009). Predicting Habitat Utilization and Extent of Ecosystem Disturbance by an Increasing Herbivore Population. Ecocystems 12: Statistisk sentralbyrå (2014). Småvilt- og rådyrjakt. Antall felte småvilt. Hentet 10. mai 2015 fra srjakt&cmssubjectarea=jord-skog-jakt-og-fiskeri&checked=true Strøm, H. (2012, mai). Kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) Hentet 10. januar 2015 fra Syvertsen, O. P. (2009, 14. februar). Grågås. Hentet 09. mai 2015 fra Søreng, S.U., Eythórsson, E., Tombre, I., Jensen, G. H, Madsen, J. (2013). Jakt på kortnebbgås i Nord-Trøndelag - Jegererfaringer og jaktpraksis i to områder med organisert jakt Norut Alta Rapport 2013:9, 58 s. ISBN:

33 Tombre I. M., Jensen G. H., Madsen J., Eythórsson E. & Gundersen O. M. (2011). Gåsejakt i Nord-Trøndelag. Resultater fra ulike jaktorganiseringer i NINA Rapport 655, 32 s. ISBN: Tombre, I., Madsen, J., Eythórsson, E., Søreng, S.U., Tømmervik, H, Kristiansen, A. (2009). Jakt på kortnebbgås i Nord-Trøndelag En evaluering og forslag til fremtidig jaktpraksis. NINA Rapport 431, 36 s. ISBN: Personlig meddelelse Odd Jerpstad, leder for Egge grunneierlag. Ingunn Tombre, seniorforsker ved NINA. 33