Utgitt av NORSK SOSIOLOGFORENING 38. årgang Isbjørnens redning. Side Sosiologien i endring. Side

Transkript

1 Utgitt av NORSK SOSIOLOGFORENING 38. årgang Isbjørnens redning Side Sosiologien i endring Side 6-9

2 REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 Oslo Telefon: (Inger Marie Hagen) Faks: E-post: post@sosiologforeningen.no Internett: REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth v/ Institutt for Sosiologi og statsvitenskap, NTNU Dragvoll, 7491 Trondheim Redaksjonen: Arve Hjelseth, Vilde Blix Huseby, Malene Paulsen Lie, Mette Løvgren, Alf Gunvald Nilsen, Anne Ryen, Gunn Kari Skavhaug, Ingvill Stuvøy, Thomas Ueland Torp. Design: Cazawa Design Opplag: 800 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Steffen Kallbekken, Tomas Moe Skjølsvold, Erlend Kirkeng Jørgensen, Julie Kalveland. ARBEIDSUTVALGET Inger Marie Hagen (leder) i.m.hagen@jus.uio.no Fredrik Engelstad (nestleder) fredrik.engelstad@sosgeo.uio.no Jon Hovland (kasserer) jonhov@gmail.com Are Hermansen (sekretær) are.sherman@gmail.com Marianne Dæhlen (1. styremedlem) marianne.dahlen@nova.no Kaia Reegård (2. styremedlem) kaia.reegard@fafo.no Bård Ketil Engen (Vara-styremedlem med møterett og webkontakt) bard-ketil.engen@lui.hio.no Lene Bore (Vara styremedlem) lene.bore@fafo.no Forsideillustrasjon: Douglas Brown, Alaska Frist neste nummer: 1. april 2013 Bidrag leveres elektronisk til: sosiolognytt@sosiologi.uio.no 2 Sosiolognytt 1/13 Endringer Kjære leser! Sosiolognytt går inn i sitt 38. år, og det er en glede å ta over redaktørvervet etter Hans Erik Næss. I det man tar over som redaktør passer det seg gjerne å klargjøre noen ambisjoner. Bladet kommer ikke til å gjennomgå radikale forandringer fra tidligere årganger. Vi skal fortsatt beskjeftige oss med spørsmål som er interessante for det sosiologiske mangfoldet som finnes der ute, og vi skal formidle både aktuelle og tidløse tema. I tillegg ønsker vi, i kanskje enda større grad enn de seneste årene, å beskrive, engasjere og utfordre ulike aktører som er viktige i og for norsk sosiologi i dag. Dette gjelder både enkeltpersoner og organisasjoner. Temaet i dette nummeret er norsk sosiologi i endring. Endring er noe vi alltid må forholde oss til på alle kanter. Det er noe universelt som i det daglige ofte tas for gitt. Å komme til en felles forståelse om hva som er de viktigste endringene på et felt, hva som i så fall karakteriserer disse og hvorfor det blir sånn det er imidlertid ikke så enkelt. For å få innsikt i hvordan sosiologiens endring sees fra institusjonelt hold har vi i dette nummeret intervjuet lederne ved tre av de større sosiologiske instituttene i Norge, samt redaktør i Sosiologisk Tidsskrift, Aksel Tjora. Temaene som nevnes er mangeartede. Internasjonalisering, artikkelorientering og økt krav til publisering er gjengangere. Flere nevner også at heltidsstudenten har blitt mindre vanlig. De fleste endringene som nevnes kan knyttes til mer overgripende samfunnstendenser. I tillegg finnes det noen endringer som er spesielle for sosiologifaget, som bare nevnes indirekte. Mens andre samfunnsvitenskaper, som for eksempel statsvitenskap og samfunnsøkonomi, uteksaminerer et langt større antall høyeregradsstudenter enn for 12 år siden, blir det i følge NIFU-rapport 39/2012 uteksaminert færre sosiologer. Sosiologifaget har fremdeles tre dedikerte tidsskrift, men finansieringen blir stadig dårligere. Disse endringene trenger i seg selv ikke å være verken entydig negative eller uttrykk for en mer varig tendens, men dette er likevel trekk som er verdt å notere seg når mange andre fag og disipliner er i vekst. Sosiologiske konstanter Ingenting er varig, bortsett fra nettopp endring, hevdet den greske filosofen Heraklit. Sitatet har siden den gang blitt utfordret av mange ulike former for konstanter og naturlover, spesielt knyttet til fysikkfaget. Skjønt mange fysikere har også kritisert tanken om at konstantene egentlig er konstante. Paul Dirac foreslo for eksempel allerede i 1937 at fysikkens konstanter muligens falmer etter hvert som universet blir eldre. Fysikkfaget har dermed muligens noen likheter med sosiologi-

3 en, for også her har det vært mye oppmerksomhet rundt det faktum at stadig færre velger å studere fysikk. Og som fysikken har utstyrt naturvitenskapen med både lover og konstanter, har sosiologien utstyrt samfunnsvitenskapen med mange basale modeller, handlingsteorier og begreper som nå utgjør et viktig grunnlag for mange andre disipliner. Sosiologien har dermed stor intellektuell innflytelse, selv om kanskje ikke alle er klar over det. Dette poenget kan kanskje virke trivielt for foreningens medlemmer, og som akademikere er vi trent i ikke å dunke oss for hardt på brystet, men likevel kan det være at dette poenget kan kommuniseres tydeligere til fagets rekrutter. Ny spalte: Miljøsosiologi Sosiologien har i de siste årene i større grad blitt anvendt for å forklare spørsmål knyttet til klima og global oppvarming. Vinterseminaret som går av stabelen omtrent når dette bladet sendes ut har miljøsosiologi som hovedtema. I dette nummeret har vi to ulike bidrag som setter ord på hva sosiologien kan bidra med på dette feltet. Sosiolognytt synes for øvrig at miljøsosiologien er såpass viktig at vi fra og med dette nummeret får en fast spalte signert Vilde Blix Huseby dedikert til emnet. Sosialt sett vil klimaendringer på sikt kunne ha samme betydning som kapitalismen de vil legge føringer for de aller fleste beboere på planeten. Et sosiologisk perspektiv som mangler i mye av klimaforskningen er aspektet som går på verdighet og stolthet. Enten man er en ung vestlig ingeniør som har fått i oppdrag å lede et petroleumsprosjekt i Nigeria, eller en 60-åring som etter et langt liv har tatt seg råd til å kjøpe sin første nye bil (en SUV), så oppfatter man at man er berettiget til å gjøre nettopp dette. Man har investert i en lengre profesjonell utdanning, eller ventet på å kjøpe et produkt koblet til status som er både lovlig og legitimt. Stat-lige holdningskampanjer og oppfordringer til modera-sjon i offentligheten preller av, utenom på de aller mest samvittighetsfulle. Om den nye redaktøren: Jan Frode Haugseth startet sin sosiologiutdanning ved Høgskolen Steinkjer i 1996, med en forelesningsrekke om sosiologisk teori med Rune Åkvik Nilsen. Resten av sosiologiutdanningen til og med hovedfag ble gjort ved Sosiologisk Institutt i Bergen. Haugseth disputerte i 2012 ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU med avhandlingen Forenklingens logikk. INNHOLD SOSIOLOGNYTT 1/13 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 6 Sosiologutdanning i endring 10 Sosiologi i offentligheten 16 Business as usual? 18 Isbjørnens redning 20 Framskritt i Doha? 21 Miljø og miljøteknologi 23 Om rekrutteringen til faget 25 Hvorfor sosiologi suger 26 Anerkjenelse i risikosport 28 Forskningens publikum MEDLEMSKAP NSF Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Thomas Anton Sandøy (leder), thomas.anton.sandoy@gmail.com Vestlandet: Synnøve Økland Jahnsen (leder), synnove.jahnsen@skok.uib.no Trøndelag: Joachim Vogt Isaksen (leder), joachimi@stud.ntnu.no Tromsø: Knut Teppan Vik (leder), knut.teppan.vik@uit.no Sørlandet: Hans Petter Sand (leder), hans.p.sand@hia.no Bodø: Asle Kristensen (leder), asle.kristensen@hotmail.com Stavanger: Turid Rødne (leder), turid.rodne@uis.no Finn mer informasjon om lokallagene på: Sosiolognytt 1/13 3

4 LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN Folk og fag Sosiolognytt har fått ny redaktør! Vår gamle, Hans Erik Næss skal stenge døra og avslutte sin doktorgrad. Vi ønsker lykke til og sender en stor takk for innsatsen. Vår nye, Jan Frode Haugseth (som i skrivende stund formelt ikke er valgt enda, det skjer på landsstyremøte på Vinterseminaret) er som dere ser godt i gang. Foreningen ønsker lykke til, Sosiolognytt er et viktig bindeledd mellom medlemmene våre. Sosiologi i endring er tema i dette nummeret. Og godt er det. Lysten, og ikke minst evnen, til kontinuerlig å debattere dette spørsmålet er kanskje det nærmeste vi kommer en kjerne i vårt fag og fagkollegium. Men spørsmålet kan også stilles på en annen måte har sosiologene endret seg? Her er det jo åpenbare firefeltsmuligheter endret og uendret fag, endrede og uendrede sosiologer. Jaja, janei, neija og neinei. Eller det selvfølgelige - som selv sosiologer ikke kommer unna at gamle sosiologer faller fra og nye kommer til. Er de nye like de gamle? Firefeltstabellen virker fortsatt selv om svaret vanskelig kan være noe annet enn at siden folk forandrer seg så forandrer sosiologene seg, samfunnet virker på oss også. Men om vi holder oss til enveiskausaliteten innebærer endringer i faget at sosiologene endrer seg? Hvordan ER egentlig norske sosiologer? Hva vet vi om dem, hvilken historie har vi, hvilke institusjoner støtter vi oss på og hvilke sosiologiske ressurser finner vi der ute i empirien? Dette er en av de sakene AU (eller for mindre innvidde arbeidsutvalget i sosiologforeningen) ønsker å sette på dagsorden (les: bruke penger på) i Hvor mange, kjønn, alder, arbeidssted, interesser? Om penger og fremdrift står oss bi er dette informasjon som i fremtiden vil finnes på foreningens nye nettsider. Men tilbake hvordan er de egentlig sosiologene. Hvor langt fra raddisen på 70-tallet har vi beveget oss? Min foreløpige analyse bygger på en komparativ opplevelse, og som så ofte i deltakende observasjon mine fordommer og det jeg trodde var solid empiri viste seg å gi meg en smekk på munnen. To kolleger, en professor og en konsulent, (med andre ord det vi ellers betrakter som noe av ytterkantene i sosiologisk yrkesliv) og jeg, oppdragsforskeren midt i mellom, representerte i vår Norge på det svenske sosiologforbundets 50-års-jubileum. I festsalen til økonomihøyskolen i Stockholm. Og som alle(?) kvinnelige sosiologer dvelet jeg ved spørsmålet om hva man skal ha på seg. Klesvalget jeg gikk for var bygget på forventninger om formelle svensker, festmiddag og dannelse, bordplassering, høflig konversasjon ved bordene og hvite duker. Og med vår egen festmiddag på Vinterseminaret i tankene her må man jo alltid være fin i tøyet. Kanskje en partysvenske eller 4 Sosiolognytt 1/13

5 to som ikke helt skjønte kodene. Som tenkt så gjort og mine to mannlige følgesvenner var nok i samme modus man pynter seg jo. Upps! Følelsen av å være overpynta kom snikende allerede i trappa opp til festsalen (og det i et antrekk som nok ville vært litt ufikst på vinterseminaret) både hos den kvinnelige og mannlige delen av den norske delegasjonen. Pynta svensker? Nope, mer som rollene i «Tilsammans». Bordplassering? Niks, et VIP bord (uten bordkort, men kanskje et tegn på større maktdistanse i Sverige enn i Norge) ellers fri plassering. Taler etter skikk og bruk? Toastmaster, damenes, herrenes, takk for maten, innsatsen på konferansen, jubileumstale, spesiell grunn til hyllest? Nei, slett ikke, ingen, fraværende, ingenlunde, njet osv. Kort sagt: der satt de borgerlig konvensjonelle nordmennene og betraktet de ufikse, udannede og radikale? svenskene. Eller litt mer systematisk, hvordan kan det ha seg at norske og svenske sosiologer er så forskjellig i en setting hvor det var kontroll over så mange av variablene (årstid med kaldt vær, anledning, yrkesgruppe, kjønnsfordeling, alder og felles referanseramme gjennom to konferansedager)? Var det mine fordommer som slo feil? Ellers er norske sosiologer mer borgerlige, politisk som så vel kulturelt? Eller var det utvalget av sosiologer; i motsetning til vårt eget Vinterseminar hvor målet er å inkludere praktiserende sosiologer var svenskenes fest nokså utelukkende befolket av akademikere fra universitetssystemet. Er det innslaget av byråkrater og konsulenter som har hevet borgerlighets -nivået blant oss nordmenn? Spørsmålet som etter hvert dukket opp i mitt hode beveget seg i en annen retning. Svenskene har jo nettopp innført hen som den korrekte betegnelsen på gutter og jenter i barnehagene. Er det snarere forholdet til politisk korrekthet og egen rolle som kan lede oss til en konklusjon i dette mitt komparative prosjekt? Ligger svaret i at norske sosiologer er så sikre i sin egen radikale grunnholdning at vi godt kan tillate oss å leke med de borgerlige konvensjonene? At det er blitt litt kult å tøyse litt med gamle regler om taler og borgerlige dyder? Vi spiller dannet, og til gjengjeld funker det rimelig godt med grise- eller homsevitser i talene? At vi faktisk praktiserer at vi synes politisk korrekthet er teit. Annen selvopplevd empiri bygger opp under denne hypotesen, følelsen av å kunne være befriende ukorrekt hjemme dukker ofte frem etter å ha deltatt i internasjonale konferanser med mange deltakere fra særlig Tyskland, England og USA. Er svenskene rett og slett mindre radikale enn oss, er det redselen for å bli avslørt gjør det umulig å spille det samme spillet som vi gjør? Eller i motsatt retning norske sosiologer er blitt til høyrevridde sosialdemokrater som mener at hvite duker og krystall er en selvfølge, 70-tallsraddisen er rett og slett borte. Kleskoder i ulike land kan selvsagt også gi oss en alternativ hypotese. Utlendingene kler seg opp til jobben og ned til fest og moro. Dress på talerstolen og casual på middagen. Er norske sosiologer bare rett og slett norske med nisselua på i utlandet og bommer på kodene der vi kommer? Det er vi som er udannet. Problemet her er selvsagt at norske og svenske kleskoder ofte plasseres i samme tradisjon, nordiske og ikke kontinentale. Min foreløpige konklusjon heller dermed i politisk korrekthet-retning. Vi vet at vi er på det snille laget og dermed kan vi leke litt med «fiendens» regler og normer. Men neida, sosiologenes påkledning på festmiddager, kartlegging av politiske preferanser eller bruken av grisevitser står ikke øverst på AUs planer om å kartlegge norske sosiologer og sosiologiske institusjoner. På den andre siden på 1990-tallet var det jo en sannhet på Blindern at det var kantina på SV-bygget som samlet de kuleste typene. Det gjør vel ikke noe om det fortsatt er sånn og at det er sosiologene som fører an både på klesfronter og andre kulhetsfaktorer? Godt nyttår og nyt faget! i.m.hagen@jus.uio.no Sosiolognytt 1/13 5

6 Sosiologutdanning i endring Av: Jan Frode Haugseth SOSIOLOGIEN I ENDRING Vi har spurt lederne ved de tre av de største sosiologiske instituttene i Norge om hvordan de opplever at sosiologiutdanningen og sosiologfaget er i endring. Hans-Tore Hansen Sosiologisk Institutt i Bergen Hans-Tore Hansen er instituttleder ved Sosiologisk Institutt i Bergen. I forskerkarrieren har han jobbet med felt som velferd, trygd og arbeidsmarked, og han har også bidratt til å evaluere NAV-reformen. Har du noen inntrykk av at det er en forskjell på norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15 år siden? - I løpet av denne perioden har vel sosiologien generelt endret seg i retning av at de ansatte og personer i rekrutteringsstillinger er blitt mer opptatt av artikkelskriving og publisering rettet mot et engelskspråklig publikum. Ellers har vel kanskje konkurransen om faste og midlertidige stillinger blitt tøffere med årene, noe som nok skyldes at det er flere som har tatt doktorgrad og at arbeidsmarkedet for sosiologer er blitt vanskeligere i Europa. Samtidig opplever vi her i Bergen at studentene og stipendiater har et like stort samfunnsengasjement som tidligere. Hvordan kommer dette til uttrykk på ditt institutt? - Det kommer flere internasjonale publi- 6 Sosiolognytt 1/13 Stipendiatene er opptatt av aktuelle problemstillinger som globalisering, miljø og migrasjon kasjoner, det er flere stipendiater som skriver artikkelbaserte avhandlinger og det kommer også rimelig mange utenlandske søkere når det lyses ut ledige stillinger. Det er opplagt positivt for oss at vi får mange gode søkere, og for faget er det også positivt at vi får ansatte og stipendiater med ulik erfaringsbakgrunn. Med hensyn til samfunnsengasjement vises dette for eksempel ved at stipendiatene er opptatt av aktuelle problemstillinger som globalisering, miljø og migrasjon. Sosial ulikhet er også et tema som mange er opptatt av. Hva er utviklingsfokuset ved ditt instituttet? - Vi er opptatt av å opprettholde og styrke kvaliteten på forskningen og utdanningen vår. Vi har litt problemer med å rekruttere det antallet masterkandidater som vi ønsker for tiden, så dette er noe vi jobber spesielt med. Vi har gjennomført en undersøkelse nylig som viser at de aller fleste uteksaminerte masterkandidater får en faglig relevant jobb etter kort tid. NIFU sine undersøkelser viser jo også at arbeidsmarkedet for sosiologer ikke står tilbake fra andre fag, inklusive matnat-fag. Jeg tror vi har en liten utfordring med å formidle til både studentene våre og samfunnet ellers at sosiologimiljøene i Norge tilbyr en god utdanning som gir relevant kompetanse i forhold til dagens moderne arbeidsliv. Når det gjelder rekruttering av faste og midlertidige stillinger til instituttet er det bare unntaksmessig at vi bruker å øremerke stillinger. Vi er først og fremst opptatt av å rekruttere dyktige forskere, og erfaringene våre er at vi får flest søkere når stillinger lyses ut åpent. Når det gjelder rekrutteringsstillingene våre

7 vil det som regel være et krav om at de som søker skal kunne høre inn under ett av våre fire definerte forskningsprofilområdene, noe som ikke minst må sees i sammenheng med at instituttet skal kunne tilby dem både veiledere og et forskningsmiljø. Har studentmassen endret seg, er det noen forskjell på studenter i dag og de som studerte for 15 år siden? Har du et inntrykk av om studenter i dag velger mer strategisk med tanke på arbeidsmarkedsituasjonen etter endt utdanning? - Dette er vanskelig å si noe om. Inntrykket er at det er mange studenter som er opptatt av om de får jobb etter endt utdanning. Sosiologi er jo ikke en profesjonsutdanning, så det er vanskelig å vite hva en kan bli etter at en er ferdig. Det kan jo selvsagt være litt frustrerende, men jeg bruker å si at dette også må oppfattes positivt: Det finnes muligheter til å bli mye forskjellig etter at en har tatt sosiologi. For å vise dette har vi laget en liten sak på hjemmesiden vår med intervjuer med tidligere masterstudenter - Hvor er de nå. Siden er mye besøkt, så dette tyder på at dette med jobb er det nok mange som er opptatt av. Usikkerheten om hvilke jobb en kan få etter utdanningen var imidlertid også noe jeg husker at vi som studerte på 1980-tallet var opptatt av, så det er ikke sikkert at dette egentlig er noe nytt. Kvalitetsreformen har jo gjort sitt til at studenthverdagen er blitt betydelig annerledes. Før var det slik at studentene ble godt kjent med hverandre ved at de tok grunnfag og gjerne også mellomfag sammen. Nå hopper de gjerne fra emne til emne, og mulighetene for å bli kjent med faget ved å danne et eget læringsmiljø med sine medstudenter er nok heller blitt svekket som følge av dette. Tanken om at studentene skulle få bedre kontakt med de ansatte tror jeg heller ikke er blitt oppfylt. Før var det slik at studentene hadde muntlig eksamen etter at de hadde tatt grunn- og mellomfag, og dette var anledninger hvor vi og studentene ble godt kjent. Nå har vi kun muntlig på bacheloroppgaven. Som far til barn i alderens til våre studenter må jeg jo også si at jeg synes størrelsen på studielånet er en viktig sak som det burde vært gjort noe med. Med de leieprisene vi har i dag er det nok få studenter som i dag klarer seg uten å jobbe ved siden av studiene. Det er selvsagt positivt at studentene skaffer seg arbeidserfaringer underveis, men ideelt sett skulle jeg ønske meg rammer som gjorde at studentene kunne klare å være heltidsstudenter. Generasjonen før meg forteller om at de hadde penger igjen av studielånet når sommerferien kom, som de kunne benytte til å dra på ferie. Inntrykket i dag er at studentene er nokså nøysomme, og at en stor andel av lånet går til husleie. Grethe Brochmann er sosiolog, og presenterer seg som opprinnelig utviklingssosiolog. De senere årene har hun jobbet med internasjonal migrasjon, og i økende grad med det hun kaller mottakerlands-perspektiv og politisk utvikling i Skandinavia og i EU. Hun har også jobbet med historiske studier innen det samme feltet. Grethe Brochmann, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi i Oslo. Har norsk sosiologi endret seg de siste 15 årene, og i så fall - hva mener du er de viktigste forskjellene på norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15 år siden? - Jeg tror ikke de siste 15 årene rommer de største endringene innen faget. Kontrasten Sosiolognytt 1/13 7

8 mellom 1970 og 1980-tallet og perioden fra 1990-tallet og fram til i dag er mye tydeligere, og da først og fremst ved at den marxistiske tilnærmingen mistet hegemoniet. Hvordan kommer dette i så fall til uttrykk på ditt institutt? - Den endringen jeg legger vekt på innbærer et større mangfold i tilnærminger. Faget har blitt rikere på ulike teoretiske perspektiver. For øvrig fyller vi opp kvotene våre, rekrutteringssituasjonen til faget har vært relativt stabil over lang tid. Hva er utviklingsfokuset ved ditt instituttet (ev. viktige utfordringer som dere jobber med akkurat nå)? - Vi har nettopp vært gjennom en prosess der vi har revidert både teori- og metodeopplegget ved instituttet. Dette skal nå følges opp. Ellers er staben veldig aktiv på forskningsfronten, og det publiseres jevnt og godt. Her må vi jobbe kontinuerlig for å holde høyden. Har du inntrykk av at det er en forskjell på studentene i dag og de som studerte for år siden? - Mange av studentene våre er veldig aktive - også i det utenomfaglige. Det satses for eksempel stort på Socius. Jeg tror kanskje Anne Britt Flemmen, Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging i Tromsø 8 Sosiolognytt 1/13 Jeg tror kanskje aktivitetsnivået er høyere enn for 10 år siden, og dette er veldig inspirerende for oss ansatte. aktivitetsnivået er høyere enn for 10 år siden, og dette er veldig inspirerende for oss ansatte. Anne Britt Flemmen har hovedfag/master fra NTNU i geografi og er dr.polit i sosiologi fra Universitetet i Tromsø. Hun ble tilsatt som instituttleder høsten 2009 (i en 4-årig åremålsstilling) i en situasjon der tre tidligere institutt (Institutt for sosiologi, Institutt for statsvitenskap og Institutt for samfunnsplanlegging og kulturforståelse) ble slått sammen til ett institutt Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging (ISS). Har norsk sosiologi endret seg de siste 15 årene, og i så fall - hva mener du er de viktigste forskjellene på norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15 år siden? - Dette spørsmålet er det nok mange mulige svar på, avhengig av posisjonen du ser fra. Noen trekk er at vi ser en tydeligere bevissthet om kjønn og etnisitet og sammenvevingen av forskjellige ulikhetsskapende dimensjoner. Det har også vært en større teoretisk orientering mot dekonstruksjon heller enn mot store overgripende fortellinger om samfunnet. Noen vil vel si at det har blitt mer (og snevrere) faglig spesialisering og bindestrekssosiologi. Det har også vært en tendens til at eksterne finansieringskilder har vektlagt tverrfaglige prosjekter, noe som har oppmuntret til samarbeid utad og kanskje en mindre opptatthet av disiplinen som sådan. Hvordan kommer disse endringene til uttrykk på ditt institutt? - Når jeg kom til UiT som stipendiat på begynnelsen av 1990-tallet var sosiologi et svært lite fagmiljø som var organisert ut i fra et samfunnsmessig problemområde -som Sosialpolitikkgruppa. Først noen år senere ble gruppa organisert som et fag og i disiplinen sosiologi. I en vekstfase på midten av 90-tallet (som et resultat av stor studentvekst) ble det rekruttert mange nye tilsatte. I rekrutteringsprosessen var stillingene lyst ut bredt for å sikre flest mulig søkere, og det ble lagt vekt

9 på å tilsette folk ut i fra spredning i kompetanse og at bredden i faget skulle ivaretas. Dette medfører at de ansatte i dag er spredt forskningsmessig og der det er begrenset grad av forskningssamarbeid internt. Det har ikke vært noen tradisjon for å styre de ansattes forskningsinteresser. Hva er utviklingsfokuset ved ditt institutt (ev. viktige utfordringer som dere jobber med akkurat nå)? - I år har det vært en prosess på sosiologi for å følge opp evalueringen. Vi har et økt fokus på publisering, på ekstern finansiering og på å forsøke å samle staben mer omkring noen felles faglige problemstillinger (slik at vi kan utvikle den faglige samtalen oss imellom og tydeliggjøre vår faglige profil). I denne prosessen har vi diskutert oss frem til et løselig innrammet felles prosjekt knyttet til en teoretisk og empirisk refleksjon over samfunnsbegrepet. Her har vi en stipendiat under tilsetting. Vi har ellers knyttet til oss en professor II som skal være en faglig støtte og samtalepartner i den videre utviklingsprosessen. Gjennom de strategiske instituttprosjektene (ISP) i forskningsrådet skal vi i samarbeid med blant annet NTNU arbeide videre med teoriutvikling og refleksjoner over ulike måter denne kan foregå på (i publikasjoner og ph.d.-kurs). En annen utfordring for sosiologien nå er at to av våre seniorer er i avslutningen av sine arbeidsliv Georges Midré har allerede gått av og er nå professor emeritus mens professor Tom Johansen vil gå av om et par år. Gitt de nye økonomiske rammebetingelsene vet vi ikke i hvilken grad vi vil få mulighet til å erstatte disse. Hva med studentene, har du inntrykk av at det er en forskjell på studentene i dag og de som studerte for år siden? - Heldagsstudenten er ikke gjenreist, oppsplittingen i mindre emner har medført at det er lettere å ta enkeltemner samtidig som man er i jobb (heltid eller deltid). Den samme oppsplittingen har gjort det vanskeligere for studentene å etablere et faglig og sosialt miljø seg i mellom, studentene er mindre på campus Vi har et økt fokus på publisering, på ekstern finansiering og på å forsøke å samle staben mer omkring noen felles faglige problemstillinger SOSIOLOGER I MEDIA Kristne på Sørlandet er mer skeptiske til likestilling enn kristne i landet ellers, melder sosiolog May-Linda Magnussen. Og mens andelen religiøst engasjerte sank i perioden i resten av landet, var andelen stabil i Vest- Agder. (Kilden.no: 27. november 2012.) Den britiske sosiologen og direktøren Tiffany Jenkins holdt et foredrag ved Norsk teater- og orkesterforenings jubileumsseminar i Oslo i november. Her tok hun utgangspunkt i paradokset at samtidig som de siste tiårene har vært en økonomisk gullalder for kulturlivet i Storbritannia, har kunsten også blitt tammere og mer forutsigbar. Hun argumenterte også mot ideen om at kunsten kan ha som funksjon å skape fellesskap, likhet og sosial inkludering. Dette er politikkens oppgave, ikke kunstens, i følge Jenkins. (Ballade.no: 21. november 2012) og mer av kommunikasjonen med studentene foregår via nettet, e-post eller telefon (de har lavere terskel for å henvende seg til instituttets ansatte med spørsmål). Vi merker nok også at det er en ganske tydelig to-deling av studentene mellom de som er faglig interesserte og dedikerte og de som bare har en ambisjon om å bestå eksamen uten å ha særlig faglig interesse eller ambisjoner. Faglærerne sier også at elementære norskkunnskaper mangler hos en del studenter (også av de norsktalende), noe som gir dem et dårligere grunnlag for å uttrykke seg faglig. jan.frode.haugseth@svt.ntnu.no Sosiolognytt 1/13 9

10 Sosiologi i offentligheten et intervju med Aksel Tjora Av: Jan Frode Haugseth Aksel, du har skrevet om viktigheten av offentlig sosiologi på redaktørplass i Sosiologisk tidsskrift. Før jul deltok du også som engasjert forsker i minst to saker som har fått vid eksponering i offentligheten. Den ene saken handler om byutvikling i Trondheim, og her drar du veksler på boka Sammen i byen som kom tidligere i 2012, skrevet sammen med Ida Marie Henriksen, Torbjørn Fjærli og Ingeborg Grønning. Den andre om en presentasjon av foreløpige resultatet fra et nylig gjennomført prosjekt Life Offline om livet uten Internett. Kan du fortelle kort om disse to sakene? - Det er to ganske forskjellige forskningstemaer, selv om de i mitt hode er knyttet til den samme teoretiske nysgjerrigheten, som handler om fellesskap og ulike former for sosialitet. Byboka kom vi med like før sommeren 2012 og er resultat av en rekke prosjekter innenfor en bysosiologi med vekt på nærmiljø, naboskap, boligkarriere, eller mer generelt hva boligene og områdene rundt betyr for oss. Min interesse for boligsosiologien har vokst ut fra min egen hverdag som nærmiljøaktivist på Møllenberg i Trondheim og handyman med interesse for å pusse opp gamle trehus, fra mange år tilbake. Jeg opplevde selv og så rundt meg hvor mye betydning de fleste av oss la i hus og nærmiljø. Sånn rundt begynte jeg å "snike meg med på" seminarer om arkitektur og byplanlegging på NTNU og kom i kontakt med folk innenfor byplan- og arkitekturfagene og ble veldig godt tatt i mot. Både forskere og planleggere i kommunal og privat virksomhet hadde en viss sult på mer samfunnsteoretiske vinklinger til det de drev med, så det var et lett valg å begynne å jobbe seg inn i dette feltet. Jeg fikk med meg noen mastergradsstudenter i bystudiene (de tre medforfatterne som du nevnte) og tok også på meg noen små forskningsoppdrag for kommunen Aksel Tjora er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, og redaktør for Sosiologisk Tidsskrift og Husbanken, hvor jeg fikk finansiert litt vit. ass-arbeid og utvidet også kontaktnettet ved disse prosjektene. I mine metodekurs for mastergrads- og ph.d.-studenter utviklet jeg også intervjuoppgaver med reelle deltakere innenfor nærmiljøtemaet. I løpet av noen år genererte vi ganske mye data, både fra intervjuer, observasjoner, en survey og kommunale registre, og i tillegg til artikler syntes jeg det ville være fint å synliggjøre arbeidet, og formidle det bredere, med en bok. Det har ikke vært så lett å "fronte" boka, men jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på den fra kolleger innen byplan og arkitektur. Om noen sosiologer gidder å lese den, er jeg særlig spent på reaksjoner på det siste kapitlet som tar teoriutviklingen helt ut ved genereringen av en "interaksjonsbalanseteori" med fire teoremer. Intensjonen er rett og slett å levere noe helt konkret til en teoretisk urbansosiologi og til det mer praktiske feltet, i byplanlegging og såkalte "områdeløft" for eksempel. Jeg mener at teorien er testbar (eller falsifiserbar i Poppers forstand) og det er også derfor jeg kaller den en teori og ikke et konsept eller en typologi. Om den står sin prøve aner jeg ikke, men om man ikke beveget seg såpass langt ville man heller aldri kunne finne det ut. Idéen til det andre prosjektet, "Life Offline", 10 Sosiolognytt 1/13

11 har oppstått ut fra egne observasjoner av min egen og mine venners nettbruk og en interesse for etnometodologi. Jeg så for meg at Harold Garfinkels "breaching experiments", hvor man tester sosiale normer ved å avvike fra normene, også kunne brukes for å studere internettpraksis: at man kan forske på hvilken mening Internett har ved å se hva som skjer når man plutselig ikke har det der. Jeg synes dessuten at sosiologer skulle forsøke å bruke mer eksperimentelle forskningsdesign, og denne idéen var en overkommelig variant av et eksperiment. Jeg fikk litt midler fra eget institutt til å ansette to vit.asser i en måned, og dermed kunne jeg lage et ganske intensivt empirisk opplegg, hvor deltakerne i eksperimentet ble intervjuet før offline-perioden, jevnlig i løpet av de tre ukene, og rett etter de var tilbake igjen på nettet. Jeg hadde også en pizza-og-ølfokusgruppe en måned etter de var påkoblet igjen, for å finne ut om de endringsintensjoner de la for dagen etter offline-perioden faktisk ble realisert. Finnes det noen likheter mellom prosjektene som gjør at de engasjerer offentligheten? - Ja, det gjør det helt klart. Det viktigste er at de er knyttet til folks hverdagsliv. Det er dette som synes å trigge journalister, noe de selv kan kjenne seg igjen i, og som derfor er lett å formidle til lesere og lyttere, som også vil kjenne seg igjen i det. Offline-prosjektet trigger interessen også fordi folk synes det er litt sprøtt: Å få folk til å koble seg av Internett for å forske på dem - smått absurd tenker mange. Og det har vært noen antydninger om denne "gale professoren" som holder på med sånne sære ting, ikke minst i kommentarfelter, og det tar jeg som et stort kompliment. I dette, som i andre prosjekter, forfølger jeg en form for sosiologisk intuisjon og nysgjerrighet som i hovedsak er teoretisk motivert. Jeg bryr meg minimalt om en idé har offentlig interesse eller oppfattes som mer esoterisk. Jeg ser at både venner og kolleger undres noe over mine forskningsinteresser (som de oppfatter både som sære og sprikende), men jeg forfølger konstant Om noen sosiologer gidder å lese boka, er jeg særlig spent på reaksjoner på det siste kapitlet som tar teoriutviklingen helt ut ved genereringen av en "interaksjonsbalanseteori" med fire teoremer et sett av nysgjerrigheter som er tett koblet sammen. De to publikasjonene jeg er mest fornøyd med handler om bruk av SMS mellom folk i samme fysiske rom (2011) og bruk av utdatert musikkteknologi (2009). Dette er svært smale temaer, men jeg bruker slike snevre, men nøye utvalgte, empiriske studier for å utforske mer generisk forhold mellom, i disse tilfellene, sosial interaksjon og teknologi i bruk. Jeg er på mange måter besatt av det jeg kaller konseptuell generalisering (teoriutvikling) i alle prosjekter, og de som har meg som veileder eller medforfatter er vant til heftige begrepsog konseptdiskusjoner på tampen av et analysearbeid. Når det gjelder Offline-prosjektet har dette vært litt spesielt fordi media har kastet seg over prosjektet (og meg) før jeg hadde startet datagenerering og lenge før jeg på noe vis hadde tenkt på formen på en analyse. Men her har deltakererfaringene i seg selv vært så interessante at det går helt fint å formidle disse og noen implikasjoner av dem, selv om materialet sosiologisk sett fremdeles er på et litt overfladisk nivå. Tenker du på deg selv om en offentlig sosiolog? - Nei, jeg gjør ikke det, men jeg tenker at jeg som universitetsprofessor har et ansvar for å delta i offentligheten dersom min forskning, mine kunnskaper eller perspektiver kan kaste lys over aktuelle saker. Særlig er dagspressens kronikkplass egnet for innspill fra akademia og jeg har bidratt med kronikker om så mangt, helse, medisin, profesjoner, kunnskap, byutvikling, offentlige rom, litteraturhus, festivaler, kafeer, osv. Som regel er disse skrevet som innspill til pågående debatt, og da med en sosiologisk vri som på et vis forsvarer hvorfor akkurat jeg skal ha en "rett til" å mene noe om saken. I noen tilfeller har jeg skrevet kronikk for å aktualisere egen forskning, særlig om jeg har publisert en ny artikkel, bok eller lignende som jeg mener at også aktører utenfor akademia bør vite noe om. Mye av den forskningen jeg har drevet innenfor helsefeltet har eksempelvis en klar helsepolitisk relevans, men jeg forventer ikke at politikere skal lete seg fram til denne Sosiolognytt 1/13 11

12 litteraturen, selv ikke når det finnes på norsk i bokform. Det blir mitt ansvar å informere. Jeg husker at jeg i 2008 så daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen i sikkerhetskontrollen på Værnes, og at jeg, siden jeg kom ut av sikkerhetskontrollen litt før ham, stakk bort til Narvesen og kjøpte siste Morgenbladet hvor jeg hadde en kronikk om helsevesenet med direkte oppfordring til helseministerens reformoppstart. "Hei Bjarne Håkon - denne har jeg skrevet til deg!" sa jeg, og bladde opp kronikken og sendte med ham avisa. Han så forfjamset opp og sa bare "Jaha, ja takk, den skal jeg lese" eller noe sånn, men om han leste den, eller tok poenget med den, det er vanskelig å si. Jeg er slik sett veldig opptatt av at man forsøker å få formidlet forskningen og dens implikasjoner så langt som mulig. Jeg takker også ja til invitasjoner til å bedrive "brukerformidling" på fagkonferanser og møter. Men jeg tenker ikke at dette gjør meg til en offentlig sosiolog, snarere til en utadvendt sosiolog: Jeg har ikke en offentlig rolle å fylle, men deltar gjerne i offentlig debatt og fagformidling der det er relevant, det vil si, der jeg eller noen som vil invitere meg synes det er relevant. Etter to tiår med stadig mer intens forskning innenfor en rekke temaer er jeg ganske uredd når det gjelder å utforske relevansen av teorier og perspektiver på aktuelle diskusjoner. Og særlig når jeg opplever at jeg kan bidra med innspill som kan nyansere en debatt eller bidra med nye momenter eller perspektiver, får jeg ofte et sterkt indre behov for å formidle dette. Og da må jeg legge annet til side og skrive en kronikk eller ta kontakt med noen i mediene for å se om det er mulig å slippe til. I løpet av dette året har jeg takket ja til å holde en rekke ulike foredrag, som i hovedsak har vært å forstå som forskningsformidling til et mer allment publikum, på forskningsdager, ikke-vitenskapelige konferanser og lignende. Jeg har også stadig oftere fått anledning til å snakke om min forskning og mine faglige perspektiver 12 Sosiolognytt 1/13 En "offentlig sosiologi" lider av at det karrieremessig er irrasjonelt å bruke mye tid på formidling i det offentlige, eventuelt å skrive lærebøker Jeg opplever nok at disiplinen befinner seg i en form for "normalvitenskapelig komfortsone", hvor "produksjon" av artikler blir viktigere enn mye annet på radio, i aviser og nylig også på TV. Og jeg synes det er veldig oppløftende med "offentlig interesse" omkring min forskning, men fortsatt; det gjør meg ikke til en offentlig sosiolog. Jeg er først og fremst forsker og underviser, men ser også at å bryne seg på allmennrettet forskningsformidling gjør meg til en bedre sosiolog. Slik sett kunne jeg tenkte meg at en større bruk av sosiologiske "freestyle battles" burde inngå som en faglig væremåte på instituttene og mellom studenter. Sosiologien handler mye om å kunne se virkeligheten rundt seg med ulike perspektiver, formidle disse, og ikke bare grave seg ned i forskningsoppdrag og drive messepreget enveisundervisning. Jeg mener samtidig at det er legitimt å skjerme seg for å jobbe konsentrert om forskning og skriving, gjerne i lengre perioder, og at særlig en universitetsprofessor har en plikt til å utnytte dette konsentrasjonsprivilegiet for å bidra til grunnleggende fagutvikling. I min forestilling om professorens posisjon, bør offentlig deltakelse være knyttet til slik forskning og skriving. Så en viss grad av offentlig meddelsomhet bør forventes fra sosiologer på universitetsinstituttene. Hva er ditt forhold til Michael Burawoy, som regnes som hovedtalsmann for offentlig sosiologi? - Jeg var ved Berkeley høsten 2011, hvor også Burawoy holder til, men kan ikke si at jeg hadde mye kontakt med han der. Hans agenda, som jeg oppfatter handler om å bringe den "offentlige sosiologien" tilbake i disiplinens kjerne, har jeg stor sans for. Selv om både sosiologien og offentligheten er annerledes i Norge enn i USA, er hans argumenter relevante for oss. Sosiologiens rolle, både som vitenskap og som utgangspunkt for offentlig debatt, og fagets framtid, er noe jeg selv har blitt stadig mer opptatt av. Burawoy var i Oslo tidligere i år. I et intervju publisert i Socius skiller han mellom profesjonelle sosiologer, kritiske sosiologer, policy-sosiologer og offentlige sosiologer. De profesjonelle er i denne inndelingen de sosiologene som er opptatt av aktør/

13 Foto: TV2 Tjora snakker om offline-prosjektet i God Morgen Norge på TV2. struktur/økonomi/kultur og denne typen ting. De kritiske sosiologene er opptatt av fag- og formkritikk. Policy-sosiologene produserer kunnskap for myndigheter, mens de offentlige sosiologene er opptatt av å kommunisere med en utvidet offentlighet. Burawoy mener alle fire er viktige, samtidig som han mener at de tre første kritiserer den offentlige sosiologien. Hva synes du om kategoriene, og hvordan vil du i så fall posisjonere deg selv? - Jeg kjenner Burawoys typologi fra hans "Presidential Address" i den amerikanske sosiologforeningen fra 2004 (publisert i ASR i 2005) og oppfatter den som et oppsett av idealtyper av sosiologier, heller enn sosiologer. Samtidig opplever jeg selv, og det nevnes også av Burawoy, at typene kan være relevante for å reflektere over ulike tyngdepunkter gjennom en akademisk karriere, og for hvordan ulike sosiologer har ulike individuelle orienteringer. Min gode kollega Graham Scambler ved UCL benytter også Burawoys typologi for å skissere muligheter for en norsk helsesosiologi i min ferske antologi om dette temaet. Mens Burawoy (og Scambler) peker på hvordan alle de fire typene sosiologi er avhengig av hverandre, er et av Burawoys sentrale poeng at alle de fire typene får patologiske trekk, altså at de blir "seg selv nok" i for stor grad. I en norsk sammenheng er policy-sosiologien representert ved instituttsektoren og oppdragsforskningen mer generelt, som for eksempel leverer grunnlag (og forsvar) for reformpolitikk. De frikobles ofte fra disiplinen i en utvikling av sektorspesifikk tverrfaglig forskning/utredning. Den profesjonelle sosiologien får en stadig tydeligere manifestasjon i det norske akademia, ved større vekt på tidsskriftspublisering, tellekanter, kvantitativt orienterte vurderinger ved ansettelser, osv. En opptatthet av publisering heller enn substansielle faglige bidrag er et tydelig patologisk trekk ved den profesjonelle sosiologien. Jeg oppfatter tellekantsystemet som positivt, fordi det synliggjør innsats og faglig styrke, og reduserer betydningen av trynefaktor og flinkhetsmyter. Samtidig belønner det bare noen få former for faglig arbeid, og overser dugnadsinnsats i redaksjoner og komitéer, nettverksbygging og konsulentarbeid, for å nevne noe. En mer immanent kritisk sosiologi, som jeg flere ganger har formidlet et savn av i Sosiologisk tidsskrift, er også vanskelig å få uttelling for i Sosiolognytt 1/13 13

14 slike systemer. Sist, men ikke minst lider en mer utadvendt "offentlig sosiologi" av at det karrieremessig er irrasjonelt å bruke mye tid på formidling i det offentlige, eventuelt å skrive lærebøker. Det er verdt å bemerke at Burawoy ikke bare gjør seg til talsmann for denne tradisjonelle offentlige sosiologien (som typisk å skrive kronikker og holde foredrag) men også for en mer organisk offentlig sosiologi, knyttet til arbeid i miljøene, eller "in the communities", som amerikanerne ofte uttrykker det. I norske sosiologiske fagmiljøer finner vi mindre av dette i tilknytning til forskning, men vi finner eksempler på aksjonsforskning med bred brukerdeltakelse særlig innenfor forskning om organisasjonsutvikling (som er den "ingeniørtradisjonen" jeg selv kommer fra). Selv har jeg nok mest jobbet innenfor en profesjonell sosiologi, med en viss internkritisk vinkling særlig innen metodefeltet. Jeg har også hatt enkelte offentlighetsstunt (i den tradisjonelle formen) i de situasjonene jeg ser koblinger mellom noe jeg forsker på og en offentlig debatt eller dersom mediene tar kontakt. Jeg sier sjelden nei til å bidra på en konferanse, i en debatt eller å presentere noe i mediene dersom jeg tror jeg har noe fornuftig å bidra med. Samtidig er jeg, som Burawoy, opptatt av å forankre slik formidling i gode sosiologiske analyser (profesjonell sosiologi), i praksis i egen forskning. Som du sier peker Burawoy på at den offentlige sosiologien kritiseres av de andre tre "retningene", og da for at den blir en form for "pop-sosiologi". Jeg ser dette som et minimalt problem i Norge, på grunn av en relativt transparent offentlighet, som er rimelig sømløs nasjonalt, og hvor akademias tilgang er god. Jeg opplever både at journalister godtar mine egne faglige hensyn for å ville se gjennom saker, og at mine medsosiologer respekterer en viss grad av spissing eller tabloidisering når min forskning presenteres i mediene. På eget institutt backer vi hverandre opp når det gjelder å stå fram i mediene, selv om vi nok ikke har noen offentlige sosiologer (i Burawoys forstand) i staben. I forbindelse med de to temaene som var anledning for dette intervjuet, byutvikling og offline-prosjektet, er jeg så smått i gang med å utvikle en mer organisk offentlig sosiologi ved å revitalisere noe av aksjonsforskningstradisjonen jeg kom fra ved NTH. Dette dreier seg om stedsutvikling i samarbeid med arkitekter og en form for eksperimentell folkebevegelse i møtet mellom sosiologi og massemedia i offline-prosjektet. Jeg brukte 8-10 år på å ta inn over meg hvor grunnleggende forskjellig en ingeniørmessig pragmatisk løsningsorientering var fra en mer samfunnsvitenskapelig teoretisk problemorientering, for på en måte å kunne bli "ordentlig sosiolog". Jeg ser nå at jeg vender blikket litt tilbake, men med en helt annen analytisk ballast for å arbeide med sosial endring både praktisk og teoretisk. Om du spør meg om noen år om jeg da har blitt mer av en organisk offentlig sosiolog, er svaret sikkert like vagt. Jeg har sikkert havnet på en eller annen ny omvei. Dette nummeret handler om endring i norsk sosiologi. Sporer du selv noen endring i norsk sosiologi de siste årene, hva er i så fall denne karakterisert av? - Oi, det er et stort spørsmål, men det er også godt. Fordi jeg opplever at store endringer har skjedd i løpet av kort tid, og at vi fortsatt er midt oppi mange av disse. Selv kom jeg inn i sosiologien "fra sidelinjen" sånn rundt 14 Sosiolognytt 1/13

15 1993/94, med bakgrunn som sivilingeniør fra NTH (og aksjonsforskningstradisjon på ind. øk, som nevnt), tok et tilsvarende hovedfag i sosiologi "på styrten" for å komme inn på dr.polit.-programmet, og har på en måte ikke blitt sosialisert inn i sosiologien som student "fra bånn av". Jeg tror faktisk jeg har dratt fordel av dette, med en mindre grad av inn-sosialiserte idéer om hva sosiologien er og ikke er. Samtidig har det ført til at jeg har brukt de siste 20 årene på først å finne ut nettopp hva sosiologien er, deretter hvordan man kunne bruke den, som forsker i SINTEF og senere i mye tverrfaglig forskning ut fra NTNU, og deretter i de siste 5-6 år med større konsentrasjon om teori- og metodeutvikling innenfor sosiologien. Min observasjon av sosiologien i de siste år reflekterer nok min egen utvikling (og dynamiske observasjonspunkt) vel så mye som sosiologiens, som det vel går fram av forrige spørsmål også. Men i de siste 6-7 årene har referee-arbeid for et 20-talls "internasjonale" tidsskrifter, stadig mer komitéarbeid og redaktøransvaret for Sosiologisk tidsskrift (heretter ST) de siste tre årene, presset meg gjennom såpass mange artikler og forskning ellers at jeg har fått et visst utkikkspunkt. Jeg opplever nok at disiplinen befinner seg i en form for "normalvitenskapelig komfortsone", hvor "produksjon" av artikler blir viktigere enn mye annet. Jeg forsker og skriver innimellom sammen med medisinere og ser at tendensen fra medisin, hvor det er mer om å gjøre å ha flest mulig publikasjoner enn å si så mye i hver av dem, flyter inn i sosiologien. Her er den norske sosiologien likevel ikke så verst (i forhold til den britiske og amerikanske): En stor andel av artiklene i ST er langt bedre sosiologi enn det jeg finner i mange av de såkalte tunge "internasjonale" tidsskriftene. Og vi ytrer oss fortsatt i stor grad i bøker og antologier, og på norsk, noe som jeg mener er bra for forskningens tilgjengelighet, og også fordi det signaliserer en sunn bevisst motstand - og klart også en ubevisst treghet - mot endringer Vi skal vokte oss vel, så vi ikke bytter ut lesingen med telling Jeg mener at sosiologien som fagområde er godt skikket til å gjøre en analyse av fagets egen utvikling som kommer av press utenfra og som det i liten grad er vurdert konsekvenser av. En økende vekt på artikkelpublisering, særlig koblet til troen på at alt som er skrevet på engelsk er så mye bedre enn det som står på norsk, kan være problematisk i det generasjonsskiftet vi er på vei inn i. Det er litt som alle de norske popartistene som skriver tekster på engelsk fordi norsk høres så platt ut (og grunnen er jo da at tekstene er platte): Jeg har hørt stipendiater fortelle at de foretrekker å skrive på engelsk fordi det høres så lite vitenskapelig ut på norsk (og da er jo nettopp det grunnen her også, at det ikke er mye å rope hurra for, vitenskapelig sett). Tellekantsystemet bidrar til å synliggjøre mange former for publisering, noe jeg som sagt mener er bra. Men som alle målesystemer innebærer det en fare for pervertering, hvor de omdannes fra målinger, til målsetninger, til prioriteringer, til mentalitet - dette er jo essensiell sosiologi i og for seg. Mens jeg på mitt eget institutt opplever presset mot publisering som lite eksplisitt (eller så merker jeg det bare ikke, siden jeg publiserer jevnt og trutt), ser jeg samtidig en tiltakende kvantitativ holdning i ansettelseskomitéer. Vi skal vokte oss vel, så vi ikke bytter ut lesingen med telling, og får et generasjonsskifte som utelukkende formes av publiseringspoeng. Skrekkscenariet er at instituttene om 20 år består av asosiale publiseringsmaskiner som kan teknikken med å feste blikket på en ny variabel i datasettet for å generere neste artikkel, men som ikke har tenkt en eneste original tanke i hele sin forskningskarriere. Jeg mener at sosiologien som fagområde er godt skikket til å gjøre en analyse av fagets egen utvikling, og at dette i større grad burde gjøres. Det ganske ferske tellekantsystemet, overgangen til artikkelbaserte ph.d.-er, opprettelsen av tverrfaglige studie- og doktorgradsprogrammer, og større vekt på internasjonalisering er eksempler på betydelig endringer som har skjedd i løpet av svært kort tid. Noe av dette er styrt utenfra, noe er styrt innenfra, men også mye av det er endringsprosesser (f.eks. artikkelbaserte avhandlinger) som nærmest bare Sosiolognytt 1/13 15

16 har flytt inn over instituttene uten videre refleksjon. Jeg er i gang med et større forskningsprosjekt om ph.d.-erfaringer, men savner ellers en større sosiologisk opptatthet av forskning som organisatorisk praksis. Hvorfor dette ikke har vært et tyngre tema vet jeg ikke, men jeg enser liten vilje både til diskusjon og endring hos etterkrigskohorten som i svært lang tid har dominert universitetsinstituttene. På mange måter er utsiktene for de fleste sosiologiske universitetsinstituttene lovende fordi vi nærmer seg et betydelig generasjonsskifte med et fantastisk rekrutteringsgrunnlag. Vi nærmer seg et betydelig generasjonsskifte med et fantastisk rekrutteringsgrunnlag Faste sosiologistillinger tiltrekker seg et stort antall svært godt kvalifiserte søkere. Om instituttene agerer strategisk lurt i møtet med det kommende generasjonsskiftet, kan de bygge gode forskerfellesskap, og bidra til en lys framtid for norsk sosiologi. Men det krever en langt større refleksjon over sosiologisk praksis og utviklingstrekk i forskningen generelt, og jeg er ikke i tvil om at Burawoys typologi er en nyttig betraktning i så henseende. jan.frode.haugseth@svt.ntnu.no Business as usual? Av: Arve Hjelseth Det er et kjent og ikke minst kjært tema som utgjør den røde tråden i denne utgaven av Sosiolognytt. Hvordan faget endrer seg, hvilke trusler det utgjør og hvilke muligheter slike endringer skaper har vært en rød tråd i faglige debatter omtrent siden faget ble etablert. Både fagets flerparadigmatiske karakter, som George Ritzer har kalt det, og dets kontinuerlige interaksjon med samfunnslivet, gjør slike debatter til en naturlig del av sosiologisk virksomhet. Fagmiljøets refleksjon over seg selv og sin egen rolle er slik blitt nærmest en egen sjanger innenfor faget; det er ikke få vinterseminarer som i hvert fall delvis har vært viet slike temaer. Sosiologien har, i likhet med det samfunnet den forsøker å sette på begrep, liksom alltid vært i endring og stått overfor avgjørende utfordringer. Disse utfordringene har ulik bakgrunn. Diskusjonene om fagets utvikling har for det første vært basert på tanken om at samfunnsendringer gjør det nødvendig å forstå samfunnet på nye måter. Nye tider krever nye perspektiver, særlig innenfor det Gunnar Aakvaag kaller den samtidsdiagnostiske sosiologien. Dels har den for det andre vært forankret i sosiologiens grunnlagsproblemer. Og dels har den til sist kretset rundt organisatoriske og institusjonelle spørsmål, herunder studentenes rolle og til dels også deres motivasjon og dyktighet. Jeg skal knytte noen kommentarer til hvert av disse temaene. Samfunnsendringer genererer rimeligvis diskusjon om hvorvidt etablerte begreper kan gjøre nye former for sosialt liv forståelig. Sentrale prosesser de siste tjue årene for eksempel migrasjon, miljøproblemer og globalisering er i dag viktige temaer i faget. Særlig det førstnevnte temaet er dessuten i 16 Sosiolognytt 1/13

17 økende grad koblet til ulikhetsforskningen. Diskusjonen av hvorvidt en ny tid må gripes med nye begreper og perspektiver har vært med sosiologien i svært mange år, og bidrar i seg selv til mye god forskning og ikke minst debatt om denne forskningen. Når det gjelder sosiologiens grunnlagsproblemer, er vel situasjonen mest av alt preget av perspektivmangfold. De store interne teori- og metodediskusjonene er erstattet av gjensidig anerkjennelse (de mer kyniske blant oss kan eventuelt tolke det som gjensidig ignorans). Som Brochmann er inne på, var endringene på dette området antakelig mer omfattende fra 70-årene fram til 90-årene enn de har vært de siste 20 årene. De store debattene om sosiologiens grunnlag, om blant annet positivismen, marxismen og senere den såkalte postmodernismen, har hver på sine måter bidratt til perspektivmangfoldet. Mange mener nok at det snarere er en styrke enn en trussel, selv om Hjernevaskdebatten kan ha avslørt at enkelte har forventninger til en mer scientistisk utvikling i faget. Med hensyn til den tredje typen endringsprosesser, er rekrutteringen til faget, med enkelte unntak, relativt god. Lite tyder på at studentene har mistet den faglige nysgjerrigheten og engasjementet. Virksomheten i Oslo-studentenes avis Socius er svært oppmuntrende. Kvalitetsreformen har ikke gjort gjennomsnittsstudenten til strategisk studiepoengssanker uten blikk for annet enn pensum og karriereutsikter. Andre hevder at omorganiseringen av universitetene kan gjøre de ansatte til ensporede publiseringsmaskiner. Vi kommer tilbake til blant annet tellekantsystemet for forskning i neste nummer av Sosiolognytt, men med utgangspunkt i spørsmålet om på hvilken måte sosiologien er i endring, er antakelig endringene i incentivsystemene ett av de mest tydelige utviklingstrekkene. Det er liten tvil om at systemet for forskning et stykke på vei har virket etter hensikten: Flere publiserer i internasjonale tidsskrifter, og andelen artikkelbaserte avhandlinger har økt dramatisk. På denne bakgrunn er det spesielt interessant når redaktøren i Sosiologisk Tidsskrift så tydelig understreker at kvaliteten i norske sosiologiske tidsskrifter ofte er høyere enn i mange av de internasjonale. Noe av kritikken mot incentivsystemet har vært at det truer all den andre virksomheten som faget også bør ha ambisjoner om å bidra med: Allmenn debatt, norskspråklige bøker og formidling, samt at det kan bidra til en mindre raus akademisk kultur, hvor ingen lenger har tid til å gjøre en ordentlig jobb som referee, eller å skrive en bokomtale. Hvorvidt dette vil slå til er det nok fortsatt for tidlig å si, men så langt ser det egentlig ikke slik ut. Det er fortsatt forholdsvis vanlig å gi ut norskspråklige bøker i sosiologi, selv om det naturligvis ikke er alle som prioriterer det. Mange sosiologer bidrar i offentlig debatt. Det er derfor lite som tyder på at faget befinner seg i en situasjon med revolusjonerende endringer. Snarere er vel Sosiologisk Tidsskrifts redaktørs formulering treffende; faget befinner seg i en slags normalvitenskapelig komfortsone. Vi gjør tilsynelatende som vi stort sett alltid har gjort, selv om vi er litt mer artikkelorienterte og kanskje litt mer kyniske. Samt at vi altså fortsatt er opptatt av å diskutere vårt eget fags utvikling. Sosiologer er altså tilpasningsdyktige. Ytre føringer har virket disiplinerende. Men om det finnes en arena hvor legitim og relativt risikofri kritikk av de nye institusjonelle strukturene kan ytres, må det imidlertid være ved universitetsinstituttene. I anerkjennelsen over hvor solid mye av den faglige virksomheten er, tar jeg meg samtidig i å ønske meg litt flere ulydige sosiologer. arve.hjelseth@svt.ntnu.no Sosiolognytt 1/13 17

18 MILJØSOSIOLOGI Isbjørnens redning Av: Vilde Blix Huseby Biologen og meteorologen kan fortelle oss at isbjørnen er truet av menneskeskapte klimaendringer. Sosiologen kan redde den. Det er 8. desember 2012, og jeg sitter i plenumssalen til FNs klimaforhandlinger i Qatar. Forhandlingene har gått over et døgn på overtid, og endelig er en ny avtaletekst banket gjennom. I salen råder lettelse, utmattelse, sinne og frustrasjon. Enkelte delegater styrter for å rekke flyet hjem eller kollapse i en seng, andre sitter igjen for å kommenterere resultatet. Det takkes, rases og sukkes fra talerstolen, og i grøten av høflighetsfraser og oppgitte sukk biter sosiologen i meg merke til en setning: «Vi har ikke tillit til hverandre, og vi har ikke tillit til avtalen». At klimaforhandlingene lider under manglende tillit er åpenbart, men akkurat i dette øyeblikket sier ordene meg noe mer. Budskapet fra talerstolen blir en siste understrekning av en tanke som har streifet meg flere ganger under de siste to ukene med forhandlinger: Denne verdenen skriker etter sosiologisk kunnskap. 18 Sosiolognytt 1/13 Snikende likegyldighet Klimaforhandlingene er litt som klimaendringene i seg selv. Vi vet de fins, vi vet de blir stadig viktigere, men vi aner ikke hvordan vi skal forholde oss til dem. Gjennom de atten årene som har gått siden første klimatoppmøte i Berlin har vi fått en Kyoto-avtale, kvotemarkeder, arbeidsplaner og sammenbrudd, skuffelser og tårer. Mens optimismen først rådet, har likegyldigheten nå sneket seg inn. Selv kjenner jeg også på likegyldigheten. Fjorårets møte i Durban gikk meg hus forbi, og jeg forsto ikke hvorfor jeg burde engasjere meg i dette. To uker på klimatoppmøtet i Doha har istedet overbevist meg om det motsatte: Det er avgjørende av at vi alle, fra velgere og pressefolk til aktivister og forskere, bryr oss om klimaforhandlingene. For forskerne sin del ligger den sentrale oppgaven i å produsere kunnskap om hvorfor forhandlingene ikke fungerer. Hvilke variabler, prosesser og mekanismer hindrer en god klimaavtale? Uutforskede problemstillinger Men hvilke forskere? Det er en utbredt holdning at klima er naturviternes domene. Det som glemmes med det er at menneskeskapte klimaendringer er mer enn smeltende isbreer og ørkenspredning. Det vil si det er isen og tørken som bør gjøre oss bekymret, men skal klimaendringene bremses er det kunnskap, deltakelse, inkludering, makt og politiske strukturer som må til. Isbjørnene i Arktis reddes ikke av biologisk kunnskap, men gjennom strategier, politisk spill, demokrati, kommunikasjon og mobilisering. Var det noen som sa sosiologi? Andre samfunnsvitenskaper er allerede tungt inne. Mens vi somler har statsvitere og økonomer kapret klimaagendaen med begreper som håndheving, markedsmekanismer og økono- FNs klimaforhandlinger Under klimaforhandlingene forhandler FN-landene om felles retningslinjer for å bekjempe klimaendringer. De skal enes om hva som skal gjøres, hvordan, av hvem og når. Kunnskapsgrunnlaget bygger i stor grad på FNs klimapanels rapporter. Målet er å ikke overstige to graders temperaturøkning innen 2100 klimapanelets anbefalte øvre grense. For å nå målet er det avgjørende med en langsiktig, bindende avtale for utslippsreduksjoner. Kyoto-avtalen, vedtatt i 1997 og gjeldende mellom 2008 og 2012, er det nærmeste man hittil har kommet. Avtalen har blitt sterkt kritisert pga lav oppslutning, liten total utslippsreduksjon og manglende håndheving. Under de neste møtene vil det viktigste forhandlingssporet være Durban-plattformen (ADP-sporet), der man skal enes om en forpliktende avtale for alle land innen 2015.

19 Foto: Miljømagasinet Putsj / Ingvild Wollstad Statssekretær i UD, Arvinn Gadgil, møter forskere og NGO-er på den norske delegasjonens nesten daglige møter med sivilsamfunnet under forhandlingene. Langt fra alle land hadde et like tett samarbeid. miske insentiver. Problemet er at i kjølvannet av disse ligger en slagmark av menneskerettighetsbrudd, maktmisbruk og uintenderte konsekvenser og en avtale som enda ikke fungerer. Klassiske sosiologiske spørsmål På bakerste benk i plenumssalen satt jeg og funderte: Kan det som mangler være gode analyser av maktforhold, inkludering, deltakelse og sivilsamfunn, diskurser og kommunikasjon? Jeg undret over betydningen av at folkerike afrikanske stater bare får sendt to delegater, når forhandlinger pågår i sju parallelle spor, og man helst skulle hatt en representant i hver? Hva har det å si at land som Russland ignororer egen grasrot? Hvilke konsekvenser har det at konferansen er papirløs for delegatene som ikke har råd til Ipader og smarttelefoner? Og hvordan påvirkes sivilsamfunnet av at årets vertsland deporterte fredelige demonstranter? Lista er lang. Etter to uker med klimaforhandlinger har jeg hvertfall lært meg en ting: Det er ikke gode spørsmål det skorter på, men det å få øye på dem. Trenger isbjørnen en sosiolog? Hvor står så forhandlingene idag? I Doha fikk vi en ny avtale om utslippsreduksjoner, en såkalt «Kyoto 2». Møtet endte ikke i totalt havari, og det kan vi være fornøyd med. Likevel kan vi være skuffa fordi Kyoto 2 ikke er stort mer enn symbolpolitikk. Forhandlingenes hovedmål er å unngå en global oppvarming på over to grader innen 2100, men dagens klimaavtaletekst er så svak at vi styrer rett mot ikke to, men fire graders temperaturøkning. Verdens klimagassutslipp øker nå tre ganger så raskt som da Kyoto ble undertegnet i 1997, og den globale gjennomsnittstemperaturen har steget med 0,8 grader. Resultatet er allerede tydelig i et økende antall tyfoner, flommer, hetebølger og og issmelting, og med isbjørnen i Arktis som selve symbolet på klimaendringene. Den hvite bamsen i utgangspunktet perfekt tilpasset de ekstreme forholdene i isødet har blitt utrydningstrua fordi isen i Polhavet er i ferd med å bli borte. Enda vet vi ikke hvordan isbjørnen kan reddes. Men det kan tenkes at den trenger en sosiolog. Vilde Blix Huseby er utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo. Hun har skrevet masteroppgave om solenergi i India, og jobber som nettredaktør for Miljømagasinet Putsj. Fra dette nummeret skriver hun fast om miljøsosiologi i Sosiolognytt. Sosiolognytt 1/13 19

20 Miljø og miljøteknologi noen relasjonssosiologiske betraktninger Av: Tomas Moe Skjølsvold Energi, klima og miljø. Ikke en dag passerer uten at vi eksponeres for nyhetsinnslag, avisartikler, oppdateringer på sosiale medier, diskusjoner eller samtaler som knytter oss til tematikken. Ofte er budskapet forankret i en tanke om endring. På den ene siden kan det være snakk om behovet for endring. Altså et fokus på at mennesker og samfunn må justere kurs, endre praksiser, handlemønstre, måten vi (for)bruker ressurser og teknologi. På den andre siden hører vi ofte om at de ønskede endringene uteblir: stabiliteten råder, eller de uønskede utviklingstrekkene eskalerer. Forklaringene som tilbys er mange, sprikende og tynne: manglende politisk vilje, markedssvikt, kunnskapsunderskudd, latskap og egoisme er typiske eksempler, men listen kan helt sikkert utvides. Både i det offentlige rom og i foraene hvor beslutninger fattes, har scenen for behandling av slike tema vært befolket av teknologer og økonomer. Felles for deres tilnærming (med noen hederlige unntak) er et problematisk forhold til den noe brokete størrelsen mennesker. Når mennesker oppfører seg på en annen måte enn de økonomiske modellene forutsetter, eller når miljøteknologier som med ingeniørens øyne fremstår både effektive og robuste ikke slår an, sitter vi tilbake med en mager analytisk verktøyskuffe. Hovedutfordringen synes å være: hvorfor handler folk så irrasjonelt? Det som med ingeniør- eller økonomblikket kan fremstå som irriterende feiltolkninger av virkeligheten er imidlertid en velkommen invitasjon til oss som befatter oss med mer sosiologisk orientert tenking. Dersom vi i bred forstand interesserer oss for og studerer relasjonene mellom mennesker, teknologi og det som ofte kalles natur åpner det seg en serie spørsmål Tomas Moe Skjølsvold er postdoktor ved institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. som kan appellere bredt sosiologisk og samfunnsvitenskapelig. Samtidig finnes det muligheter for å formidle og fremme samfunnsvitenskapelige forklaringer og fortolkninger til nye grupper; et publikum som gjerne har snevrere og mer særtematiske interesser. Fra et sosiologisk perspektiv er det interessant å observere at diskusjonen som føres rundt energi- og miljøteknologi sjelden handler om verken miljø eller teknologi som sådan. Når olje diskuteres er det kort vei til en debatt om velferdsstatens grunnlag, fremtidige generasjoners pensjoner, og forståelser av identitet forankret i Norge som energinasjon. Der overføringskabler blir tema er diskusjoner om sentrum og periferi, modernitets- og fremskrittsforståelse, eller diskusjoner om hva natur egentlig er aldri langt unna. Da det i Verdal tilbake i 2005 ble diskutert hvorvidt man skulle være vertskap for et stort interkommunalt biogassanlegg eller ikke, handlet diskusjonen i stor grad om identitet: skulle lottobygda nå virkelig bli ei søppelbygd? Eksemplene peker i første omgang på at 20 Sosiolognytt 1/13