TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING NR 1, Innhold. Artikler

Transkript

1 Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene kan kjøpes for nedlasting og print på Abonnement på tidsskriftet kan bestilles på Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

2 TfS TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING NR 1, 2009 Innhold Artikler HILDE DANIELSEN OG WENCKE MÜHLEISEN Statens parkurs Godt samliv. Ideal og normer for samliv og kommunikasjon 3 JARLE WEIGÅRD Legitimitetsgrunnlaget for samiske rettigheter 27 Forskningskommentar AUDUN BEYER OG RAGNAR WALDAHL Partibarometre i mediene. Samsvarer presentasjonen med nasjonale og internasjonale anbefalinger? Resultater fra valgåret Foredrag/Aktuell debatt CATHRINE HOLST Program for kulturforskning. Noen ettertanker 71 SVEIN HAMMER Resultatstyring: Rasjonell teknikk eller diskursiv mekanisme? 85 ÅGE JOHNSEN Resultatstyring i offentlig sektor som rasjonell teknikk og diskursiv mekanisme: Kommentar til Svein Hammer 99 SVEIN HAMMER Sluttreplikk til Åge Johnsen 105 Bokanmeldelser NICKLAS HÅKANSSON Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg (red.): Den medialiserte politikken 109 BERNT AARDAL Stein Ringen: What Democracy Is For. On Freedom and Moral Government 112 CECILIE ENDRESEN Ada I. Engebrigtsen: Exploring Gypsiness: Power, exchange and interdependence in a Transylvanian village 115 HILDE SANDVIK Jorunn Solheim: Kjønn og modernitet 118 Sammendrag 122 Contents 124 Forfattere 125 Konsulenter

3 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING Utgitt av Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Norges forskningsråd Redaksjonens adresse: Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: Redaktør: Karl Henrik Sivesind (ansv.), Elin Haugsgjerd Allern, Anniken Hagelund og Jo Saglie Redaksjonssekretær: Katrine Denstad Redaksjonsråd: Gunn E. Birkelund, Universitetet i Oslo Haldor Byrkjeflot, Rokkansenteret Anne Lise Fimreite, Universitetet i Bergen Anders Johansen, Universitetet i Bergen Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger Anh Nga Longva, Universitetet i Bergen Bente Rasmussen, NTNU Erling Sandmo, Universitetet i Oslo Anders Todal Jenssen, NTNU Halvard Vike, Universitetet i Oslo Nils Aarsæther, Universitetet i Tromsø Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. Priser for abonnement 2009 Institusjon: NOK 960,- Student: NOK 260,- Privat: NOK 500,- E-abonnement: NOK 1000,- Løssalg: NOK 98,- Abonnerer du på tidsskriftets papirutgave koster e-abonnement kr 200,-. Les mer om e-abonnement på Artikler gjengitt i tidsskriftet reguleres av bestemmelser gjengitt i avtale om normalkontrakt for utgivelse av litterære verk i tidsskrift av 13. mars 2006 mellom Den norske Forleggerforenig, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forvaltningsorganisasjonen LINO. Avtalen kan leses på hjemmesiden til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening: Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts/Social Sciences Citation Index/ Current Contents Social and Behavioral Sciences/Studies on Woman and Gender Abstracts/ Sociology of Education Abstracts/Historical Abstracts Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon Telefax e-post: abonnement@universitetsforlaget.no Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets egen hjemmeside: Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Prepress AS. Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS ISSN X

4 Statens parkurs Godt samliv Ideal og normer for samliv og kommunikasjon HILDE DANIELSEN WENCKE MÜHLEISEN THE GOVERNMENT-DRIVEN COUPLE-COURSE «LIVING WELL TOGETHER» Ideals and norms for relationships and communication In this article, we analyse the norms and ideals for couples put forward in a course entitled «Living Well Together» produced and organized by the Norwegian government. The course is well suited for analysis of ideals and norms for couples because the Norwegian welfare state has to lean on norms that are legitimate both politically speaking and in the population. One important theme is what we call a performative model for communication based on the belief that intimate relations are created and formed through active subjects. The leading message in the couple-course, that love needs direction, is followed up by advice and techniques designed to strengthen couples in equal parenting, work-sharing, intimacy and sexuality Keywords: with the help of a model for communication. The article draws on theoretical perspectives of governmentality and performativity, and highlights how couples are trained to govern themselves. We focus particularly on how couples are formed in the tension between techniques related to authenticity, on the one hand, and techniques of communication, on the other. The goal of the communication model is to create consensus and harmony equality, gender-neutrality and teamfeeling. These ideals, together with the lack of reflexivity regarding cultural and social structures and norms surrounding the couples, might preserve power differences related to gender, sexuality and economy. However, the performative communication model presents intimate relationships open to direction and change, and the subject is understood as a relational, performative category in a constant process of becoming. communication couple-courses norms of intimacy 3 UNIVERSITETSFORLAGET TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING VOL 50, NR 1, 3 26

5 [ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] I Norge hersker det bred tverrpolitisk enighet om at par som får barn sammen for første gang bør få tilbud om statlig organisert gratis samlivskurs. Det statlige kurset Godt samliv (2005) har som hovedmål å styrke langvarige parforhold og hindre samlivsbrudd. Slik trer det offentlige inn som en utvidet familie og er med på å forme ideal for parforhold i Norge i dag. Gjennom sitt fokus på det vanlige, det typiske og godt fungerende i samliv, er kursene godt egnet til å undersøke hva som blir betraktet som ideal og utfordringer for par i dag. Tema for denne artikkelen er hvilke teknikker kurset tilbyr for å styre og styrke samlivet samt hvilke konsekvenser disse styringsog selvstyringsteknologiene kan få for parene. Budskapet i samlivskurset om at kjærligheten trenger regi og at samliv kan formes, blir fulgt opp av råd om hvordan man kan jobbe for å utvikle samlivet. Et sentralt virkemiddel i kursheftet er det vi kaller en performativ modell for kommunikasjon. Med utgangspunkt i governmentality-perspektiv og teorier om performativitet utviklet innen nyere kjønnsteori, vil vi undersøke denne teknikken som blir tatt i bruk for å forme paret. Hvordan blir paret styrt og formet i spennet mellom teknikker knyttet til autentisitet og følelsenes «ekthet» på den ene siden, og performativitet og det regelstyrte på den andre? Vi drøfter i tillegg hvordan vekten på den parinterne kommunikasjonen og fraværet av kulturell og samfunnsmessig refleksjon over normer for parforhold begrenser kursets potensial. Analysene baserer seg på innholdet i kursheftet Godt samliv som blir delt ut til parene og det tilhørende kurslederheftet som til sammen danner grunnlaget for det statlige kurset. Kursheftet består av korte tekster om ulike tema, beskriver øvelser parene kan gjøre sammen og har omfattende illustrasjoner. 1 Selv om heftet er rettet inn mot nybakte foreldre, er det parforholdet og ikke foreldreskapet som er i fokus. Artikkelen er del av et prosjekt om samlivskurs som baserer seg på feltarbeid fra ulike typer av samlivskurs, kvalitative intervju gjort med heteroseksuelle par som har vært på kurs og analyser av politiske dokument og debatter om kursene. 2 Som en forberedelse av analysen av innholdet i kursheftet, setter vi først samlivskurs som fenomen inn i en politisk og samfunnsmessig sammenheng. 4

6 [ STATENS PARKURS GODT SAMLIV ] SAMLIVSKURS SOM FAMILIEPOLITISK VIRKEMIDDEL Samlivskurs ble etablert som et offentlig ansvar gjennom familiepolitikken, først gjennom et tilskudd på statsbudsjettet for samlivstiltak fra 1994, og ved å innføre egne statlige samlivskurs fra Samlivskursene har etablert seg i Norge gjennom et samspill mellom private og offentlige aktører som samlivssenteret ved Modum Bad, Nasjonalforeningen for folkehelsen og politiske initiativ, særlig fra Kristelig Folkeparti, men etter hvert med bred partipolitisk oppslutning. Som et resultat av Familiemeldingen Forpliktende samliv og foreldreskap ble det innført gratis åtte timers samlivskurs til par som har blitt foreldre sammen for første gang. Planen har vært at dette tilbudet skal være tilgjengelig for hele målgruppen, men per i dag er det kun gjennomført i halvparten av landets kommuner. Samlivskursene blir drevet gjennom helsestasjonene, ifølge Familiemeldingen på grunn av deres legitimitet i befolkningen og fordi de har direkte kontakt med målgruppen (Ludvigsen & Danielsen 2009, upublisert). Innholdet i kursheftet Godt samliv er hovedsakelig en forkortet utgave av konseptet PREP-kurs drevet av Modum Bad, med innslag fra samlivskurset Du og jeg og vi to, utviklet av Nasjonalforeningen for folkehelsen. PREP står for Prevention and Enhancement Program og er et lisensiert produkt importert fra USA, utviklet ved University of Denver. Det er basert på amerikansk psykologisk forskning om familieterapi og hva som får par til å holde sammen eller skille seg. Kurset har blitt fornorsket av Modum Bad både i 1998 og 2005 (Thuen & Lærum 2005:180). Fornorskingen gjaldt særlig representasjonen av kjønn og retorikken rundt rammene for samlivene, som i USA er mer snevert ekteskapsorientert enn i Norge. Forskjellene mellom det amerikanske privatiserte terapiorienterte samfunnet og den norske sosialdemokratiske velferdsstaten kan sannsynligvis forklare at det som blir drevet av private organisasjoner i USA blir gjort til et statlig anliggende i Norge. Det statlige kurset er tilpasset politisk gangbare målsettinger og inkluderer i større grad enn PREP en mangfoldsdiskurs knyttet til samliv ved at likekjønnspar, par med særkullsbarn og adopsjonsforeldre eksplisitt er inkludert i målgruppen. Det som i størst grad skiller Godt samliv fra PREP og Du og jeg og vi to innholdsmessig, er at 5

7 [ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] kurset har et eget tema om utfordringer og forandringer knyttet til det å bli foreldre for første gang. Hvilke interesser har så staten i denne investeringen? Samlivskurs er til forskjell fra parterapi ment som et forebyggende tiltak, som en pedagogisk opplæring mer enn et terapeutisk virkemiddel. Familiemeldingen slår fast at «Samliv er folkehelse» ( :14), og viser til at færre samlivsbrudd vil gi positive ringvirkninger i samfunnet både i menneskelig og økonomisk forstand samt at samlivsbrudd kan føre med seg vansker i arbeidslivet ( :12). Den viktigste årsaken til å satse på samlivskurs er imidlertid at varige og stabile parforhold «grunnleggende sett angår barns oppvekstvilkår» (Familiemeldingen :14). Argumentet om barnets beste ble også det tydeligste argumentet i stortingsdebatten om ordningen (Myrvik 2005). Kurset begrunnes også slik i kursheftet: «Barn trenger foreldre med gode og stabile parforhold» (kursheftet:3). 4 Ut ifra denne påstanden er det ett aspekt som fremgår som en sentral politisk målsetting: understøttelsen av det stabile paret som ramme rundt reproduksjon og foreldreskap: «Hensikten med tiltaket er å befeste og styrke parforholdene blant nybakte foreldre, samt forebygge flest mulig samlivsbrudd hvor barn er involvert» (kurslederheftet:3). Omsorgen for barnet trer fram som statens begrunnelse og legitimitet for å engasjere seg i parforholdet. Den viktigste modellen for familie i moderne europeisk kultur er nettopp at foreldreansvaret blir knyttet til parforholdet basert på en gjensidig seksuell tiltrekning og en følelsesmessig relasjon (Stacey 1998). Intimitet og seksualitet holder det moderne parforholdet på plass og skaper modellen for parnormalitet (Andersen 2003:57). Kursheftet målbærer et ønske om å favne om flere enn det tradisjonelle heterofile paret, ved blant annet å inkludere forskjeller som likekjønnethet, etnisitet, adoptivforeldre og foreldre med barn som har nedsatt funksjonsevne. Denne synliggjøringen av mangfold og av ulike familieformer, foreldreskap og seksualitet handler også om et implisitt ideal om at forskjeller blant annet knyttet til seksualitet og samliv kan assimileres inn i modellen for det likestilte (hetero)normale foreldreparet (Danielsen & Mühleisen 2009). Framveksten av samlivskurs kan forstås med utgangspunkt i de individualiseringsprosesser som mange forskere mener er karakteristiske for vår tid (Beck 1992; Beck & Beck-Gernsheim 1995, 2002; 6

8 [ STATENS PARKURS GODT SAMLIV ] Giddens 1991, 1992; Honneth 2004). Dette innebærer blant annet at den enkelte aktør er ansvarlig for eget liv i en verden preget av mangfold og «valgfrihet». I tråd med denne utviklingen har kravene til kjærlighet, intimitet, seksualitet og fellesskap i parforhold også endret seg. Parrelasjoner må kontinuerlig fylles med mening og reflekteres over. Det innebærer at individene selv har ansvaret for at parforholdet er bra nok, at kjærligheten holder. Tallet på skilsmisser indikerer at risikoen for brudd er kontinuerlig til stede og gir motivasjon til å jobbe med forholdet. Ved å introdusere par for praktiske og konkrete teknikker for kommunikasjon og problemløsning, kan kursene annonseres som en kvalitetssikring av samlivet. Samlivskursene føyer seg inn i den psykologiske selvhjelps- og selvutviklingstradisjon som har utviklet seg fra 1960-tallet av. I denne bevegelsen står troen på personlig vekst i sentrum (Cameron 2006:139). Mennesker uten kliniske diagnoser begynte å vende seg til ulike former for terapi for sin personlige utviklings skyld. Dette startet som en motkulturell bevegelse, men ble snart en del av mainstreamkulturen og etter hvert institusjonalisert gjennom marked, stat og ekspertise. Disse instansene trenger inn i den private sfæren med en pedagogisk vitenskapeliggjøring av intimitet og tilbyr teknikker, emosjonell hjelp og støtte til paret. Individenes mål er ikke nødvendigvis å oppfylle sosiale normer, de motiveres også av håpet om personlig lykke og hevet livskvalitet (Rose 1989:156). Selvhjelpskursenes terapeutiske etos har gjort seg stadig mer gjeldende og gjør individene ansvarlige for sin egen emosjonelle skjebne (Illouz 1997:201). Som vi skal se tilbyr kurset Godt samliv konkrete virkemidler og kunnskap om hvordan par kan lære å forme og styre sine relasjoner. TO INSPIRASJONER: GOVERNMENTALITY OG PERFORMATIVITET Vi er inspirert av Michel Foucaults teorier om governmentality, Nikolas Roses videreutvikling av begrepet og Judith Butlers teorier om performativitet i vår tolkning av hvordan samlivskursene fungerer. Med dominansbegrepet governmentality 5 og begrepet biopolitikk henviser Michel Foucault til former for styring og selvstyring som finner sted ved at mennesker produserer viten og sannhet om seg selv, blant annet ved hjelp av vitenskapelige diskurser i det moderne samfunnet (Fou- 7

9 [ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] cault 2007:108; Foucault 2002:68). Statens biopolitikk omhandler styringsformer i forhold til biologiske prosesser: «forplantningen, fødslene og dødeligheten, helsetilstanden, levetid med alle de omstendigheter som kan få disse faktorene til å variere» (Foucault 1999:152). Biopolitikk- og biomaktbegrepet viser med andre ord på den ene siden til statens styring av befolkningen, og på den andre siden til individers og sosiale gruppers ønske om å styre seg selv. Biopolitikk kan forstås som en omsorgspolitikk som har til hensikt å opprettholde og bedre den enkeltes liv (Loga 2005:53). Individet blir på denne måten en sentral aktør for oppfylling og utøving av normer og idealer. Med dette governmentality- og biopolitikkperspektivet kan samlivskurs forstås som en opplæring til å styre selvet. Nikolas Rose beskriver alliansen mellom styresmakter og individer på denne måten: Psychological expertise weaves loose associations between the programs and objectives of authorities, the values of professionals and the personal desires of individuals (Rose 1989:123). Med avsett i denne forståelsen blir individet lært opp til å forvalte parforholdet til beste for seg selv, barnet og nasjonen. Vi skal nå se nærmere på teknologiene som brukes for å motivere og gjennomføre denne styring til selvstyring. Performativitet er et begrep som er hentet fra John L. Austins språkteori (1975). Såkalte «performative språkhandlinger» viser at språket ikke bare er beskrivende, men at språk har sosiale effekter derfor begrepet «språkhandling». Kommunikasjonsmodellen i Godt samliv fremmer språklige handlinger med det formål å intervenere, å endre, å ha en effekt. Den amerikanske filosofen Judith Butlers teori om identitet og kjønn som performativ viser hvordan våre (kjønns)identiteter blir formet gjennom kulturelle normer og diskurser. Kjønnsidentiteten er ifølge Butler konstituert via iscenesettelsen av en rekke diskurser, handlinger og normer som former oss som kjønnede subjekt (Butler 1990:278 79). Hvordan vi forstår begreper som kjønn og identitet, er alltid en effekt av diskursive praksiser. Kjønnsidentitet som en performativ kategori er noe som hele tiden blir til, noe som blir gjort ikke noe man ganske enkelt er. Denne måten å tenke om kjønnsidentitet som performativ kan overføres til å gjelde paridentitet. 8

10 [ STATENS PARKURS GODT SAMLIV ] Våre handlinger, kropper, måten vi kommuniserer, rommene vi inntar og hvordan vi inntar dem, bidrar alle til å frambringe det mangefasetterte selvet som disse handlingene vanligvis bare oppfattes å være et resultat av eller uttrykk for. Disse gjentatte handlingene er basert på konvensjoner og vaner og tenderer derfor til stabilitet og konformitet. Det er videre Butlers poeng at disse repetitive performative handlingene ikke utgjør et påbud eller regler vi er dømt til å adlyde. I stedet ligner de på et påbud bare ved å bli gjentatt korrekt eller konvensjonelt. I mellomrommet mellom behovet for å bli gjenkjent og anerkjent ved å følge dominerende idealer og behovet for endring, åpnes muligheten for å forstyrre og forskyve normene. På denne måten oppstår muligheten for intervensjon, destabilisering eller endring (Butler 1999:43 44). Butler skildrer performativitetens konvensjonelle natur, men også dens ustabilitet i forhold til kjønnsidentitet. Vi låner denne tankegangen for å kaste et performativitetsteoretisk lys over kursheftets oppfordring til intervensjon i paridentitetens konvensjonalitet eller negative kommunikasjonsvaner. Både kjønnsidentitet og paridentitet befinner seg i prosesser mellom stabilitet og endring. Vi betrakter kommunikasjonsmodellen i kursheftet Godt samliv som en oppfordring til performativ dialog. En dialog er et møte mellom et subjekt og en Annen der performative endringsmuligheter oppstår ved at kommunikasjonen bryter med vaner og bringer inn noe nytt. I det dialogiske mellomrommet mellom gjenkjennelighet og endring oppstår muligheten til å skyve på normer og idealer. Butler løfter fram kommunikasjon som det sted der både gjenkjennelse og anerkjennelse etableres og endring mellom partene finner sted (Butler 2004). Vi vil nå se nærmere på de konkrete redskapene for kommunikasjon og dialog kurset presenterer for å styrke paret. SAMLIV OG KOMMUNIKASJON MELLOM AUTENTISITET OG INTERVENSJON Samlivskurs hviler grunnleggende på ideen om at relasjoner kan endres, styres og utvikles gjennom refleksjon, vilje og handling. Kursoppleggets ideologi kan oppsummeres med følgende påstand fra kursheftet: «Følelsen av å være et par, av å høre sammen, kommer ikke alltid automatisk» (kursheftet:53). Strategiene for å skape parfølelsen 9

11 [ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] handler i Godt samliv om å reflektere over egne forventninger, stille krav til egen innsats for partneren, lære seg å kommunisere bedre, jobbe med problemløsning og å finne fram til gløden i forholdet. Kommunikasjon framstår som det viktigste redskapet til å skape bedre samliv gjennom kursheftet. Intervjuer med par som har gått på samlivskurs viser at de slutter opp om tanken om samliv som kommunikativt arbeid, og at det å lære seg å kommunisere bedre var ett av motivene for å bli med på kurset (Danielsen 2008). I kursheftet møter parene spørsmålet: «Hvordan vil dere ha det framover?» (kursheftet:61). Det helt sentrale ved utformingen av Godt samliv er ifølge heftet «å invitere og bidra til refleksjon, slik at dere selv kan tenke gjennom og snakke om hvordan dere best kan takle utfordringer» (ibid.:3). Parene blir oppfordret til å finne fram til sin identitet som par, til å identifisere sine innerste følelser, behov og drømmer. Kursene fremmer på denne måten et ideal om autentisitet som går ut på at parene skal finne fram til egne følelser og ideer for hvordan akkurat de vil ha det. Idealet om autentisitet baserer seg på ønsket om å være tro mot seg selv og ens egen unike måte å være menneske på (Nyeng 2000:182). Som filosofen Charles Taylor peker på, krever det å «være tro mot seg selv» emosjonelt arbeid for å framstå som ekte for individet (Taylor 1991:63). Dette innebærer brytninger mellom ulike normer og prosesser der individet reflekterer seg frem til egne standpunkt for å ha følelsen av at en er tro mot seg selv. Motsetningen til dette framstår som å etterleve ytre styrte normer eller å bare gjøre noe uten å tenke igjennom om det føles riktig. Autentisitetsidealet handler på denne måten om å lodde egne følelser slik at selvet oppleves som ekte og sant uten å basere seg på selvbedrag eller konforme ideal. Dette ønsket om å mene og stå for det man føler og gjør, i stedet for å bare gjøre det, har blitt til et krav særlig middelklassen stiller til seg selv (Illouz 1997:286; Jamieson 1998; Thagaard 2005). Denne refleksive vurderingen av motiver og holdbarhet i parrelasjonen kaller Anthony Giddens den «rene relasjon» som innebærer en konstant prosess: aktivt, gjensidig, emosjonelt, refleksivt og kommunikativt arbeid (Giddens 1991). Kurset Godt samliv oppmuntrer parene til å finne fram til hvem de er og hva som er deres innerste ønsker, og støtter slik opp om et ideal 10

12 [ STATENS PARKURS GODT SAMLIV ] om autentisitet. Paret gjøres til eksperter på eget forhold; deres egne følelser og tolkninger skal danne utgangspunktet for arbeidet med samlivet. I kurslederheftet presiseres det at kurslederne bør unngå å framstille seg selv som eksperter. Anne Øfsti kaller denne ekspertposisjonen not knowing position i sin avhandling om intimitetsdiskurser i parterapi (jf. Øfsti 2008:15, 16, 55). Systemisk terapi, som er den psykologiske fagtradisjonen som er grunnlaget for samlivskursene, har som ideal at terapeuter ikke skal gi råd. Men det er gjerne vanskelig å unngå i praksis. Intenderte nøytrale posisjoner bygger alltid på implisitte normer og ideologier, så også i samlivskurset. Kursheftet framhever paridentiteten som avgjørende for et vellykket familieliv. Metoden for å oppnå dette er imidlertid ikke bare å konstatere hva som eventuelt er den autentiske opplevelsen av paridentiteten for så å være i denne. Vekten ligger snarere på konstruksjon, på å gjøre paret, med andre ord en performativ tilnærmingsmåte til paridentitet. Ved å vektlegge regler og kommunikasjonsmodeller inspirert av arbeidsliv og offentlighet, fokuserer kursheftet i hovedsak på konstruksjon og performativ intervensjon i negativ parkommunikasjon og vaner. Målet er endring og at den performative kommunikasjonen skal ha en positiv effekt for paret. Poenget er med andre ord å befinne seg i en konstant prosess der parforhold aktivt blir konstruert og er i konstant tilblivelse. Kurset tilbyr spesifikke råd, teknikker og en tydelig norm om hvordan parene bør tenke om parforholdet: «Noen redskaper kommer godt med når dere skal bygge et godt forhold, takle konflikter og samarbeide» (ibid.:3). Kurset forutsetter slik at paret skal skapes og at de vil trenge effektive verktøy til å intervenere i vanemessige prosesser som ellers vil kunne resultere i brudd. Disse verktøyene oppfatter vi som performative innspill til dialog og parkommunikasjon. Dobbeltheten i framstillingen av paret mellom jakten på følelser og autentisitet på den ene siden og regelstyrt kommunikasjon som påkaller intervensjon og handling på den andre, er grunnleggende for hele heftet. KOMMUNIKASJONSMODELL FRA DET OFFENTLIGE Mangelfull eller negativ kommunikasjon framstår i dag som den store trusselen mot det gode samlivet (Danielsen 2008). Det kanskje mest omtalte virkemiddelet for å bevare et godt samliv i kurset er kommunikasjon og konfliktløsning. I det følgende ser vi på hvordan Godt 11

13 [ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] samliv tilbyr kommunikasjon som intervensjon i parforholdet med forventete positive effekter. Samtidig som parrelasjonen framstår som sentrum for et vellykket liv i kursheftet, dreies søkelyset mot hvordan dynamikken i nære relasjoner ofte utvikler seg i destruktiv kommunikativ retning med alvorlige følger for relasjonen. Negative kommunikative prosesser som «nedvurdering, negative fortolkninger, opptrapping, tilbaketrekning, kontroll og bebreidelse» blir identifisert og forklart (kursheftet:35 37). For å motvirke disse nedbrytende prosessene, foreslår kursheftet samtaleteknikker og regler for kommunikasjon og konfliktløsning. Lytteog taleteknikken anbefales å bruke på «vanskelige» temaer, enten det handler om seksualitet, sjalusi, arbeidsdeling eller økonomi m.m.: «Lytt til det partneren sier, parafraser med egne ord, spør om du har oppfattet riktig, fortsett å lytte, bytt så roller» (kursheftet:40). Denne teknikken er utviklet gjennom PREP-konseptet og går ut på at paret snakker sammen på en strukturert måte. Hovedhensikten med denne metoden er å få en full forståelse av den andres tanker, følelser og motiver. Dette igjen blir betraktet som beste grunnlag for konfliktløsning. Løsningene består i aksept av forskjeller, framtidsorientering, kreativitet i løsninger og kompromisser (kursheftet:42 46). Modellen for kommunikasjon og konflikthåndtering i kursheftet er snarere hentet fra arbeids- og organisasjonsliv og offentlighet enn fra det vi forbinder med kommunikasjon i den private sfæren. Dette er interessant også i den forstand at i amerikansk management-teori, representert ved Elton Mayo fra 1920-årene, ble familielivet og den emosjonelle, psykologiske samtalemodellen betraktet som fruktbar modell for arbeidslivet: Mayo established a discursive continuity between the family and the workplace and in fact introduced the psychoanalytical imagination at the very heart of the language of economic efficiency (Illouz 2007:14 15). I senmoderniteten har med andre ord denne gjensidige inspirasjonen ført til at de to sfærene i stadig større grad glir over i hverandre. Kursheftet argumenterer for verdien av offentlig kommunikasjon i det private på denne måten: 12

14 [ STATENS PARKURS GODT SAMLIV ] Fra arbeids- og organisasjonslivet og i mange andre sammenhenger er vi vant med at kommunikasjonen blir strukturert ut ifra forskjellige normer og regler. Jo flere mennesker som er involvert, jo viktigere eller vanskeligere en sak er, desto mer strukturert blir gjerne kommunikasjonen. [ ] Mindre opplagt er det med strukturer i privatlivets samtaler. For mange par er det en helt fremmed tanke å strukturere samtalene dem imellom. Det betyr imidlertid ikke at det er en dum tanke. Tvert imot kan struktur bidra til god kommunikasjon (kursheftet:38). Vi kan forstå dette som en overføring av offentlighetens målrettete kommunikative strategier og planlagte effekter inn i privatlivet. Dette er et uttrykk for at det som finner sted i det private, som ramme rundt foreldreskapet, er så betydningsfullt for statens interesser at det ikke bør overlates til parene selv. Denne regelstyrte kommunikasjonen innebærer en annen vektlegging enn autentisitet og spontanitet. Kommunikasjonsrådene i heftet forutsetter i prinsippet to selvstendige, uavhengige individer som forhandler og kommuniserer med vekt på rasjonell kommunikasjon, der det beste argumentet vinner i konsensusformet enighet. I forlengelsen kan vi spørre om hvilken subjektsforståelse som ligger til grunn for en slik kommunikasjonsmodell. Dette subjektet vil man kunne hevde passer som hånd i hanske til det neoliberalistiske, selvbestemmende individet i det senmoderne kapitalistiske markedet. Dette er individualiseringens subjekt, der den enkelte aktør er ansvarlig for eget liv i en livsverden preget av mangfold og «valgfrihet». Rosalind Gill beskriver neoliberalismens individfokus på denne måten: Neoliberalism is understood increasingly as constructing individuals as entrepreneurial actors who are rational, calculating and self-regulating. The individuals must bear full responsibility for their life biography, no matter how severe constraints upon their action (Gill 2007:163). Slik også med parene: Ved å velge effektive kommunikasjonsmodeller, tar de selv ansvar for å skape et velfungerende samliv og en trygg ramme rundt foreldreskapet. På denne måten framstår de som entreprenører for eget liv. Dette er en del av de tidligere skisserte individualiseringsprosessene der vi finner et nytt personlighetsideal som 13

15 [ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] verdsetter selvframstilling, selvrefleksivitet og virkeliggjøring av selvet (Roseneil 2007:89). Idealet om å snakke sammen reflekterer en tro på at kommunikasjon forebygger og løser konflikter, gir bedre kunnskap om selvet og andre, binder to mennesker emosjonelt sammen og fungerer som basis for oppriktig intimitet. This ethos in turn expresses a belief in the redemptive value of language, its capacity to represent the person, to know the world, to act on it, to steer emotions, and to bind people in their mutual openness. It fits perfectly the «new middle class» for whom signs are the paramount reality of their work and who view the world as a generalized system of communication (Illouz 1997:236). Troen på språkets muligheter til å føye paret sammen, preger kursets kommunikasjonsmodell. Som Illouz hevder kan disse verdiene kyttes til middelklassens subjektposisjoner, som vektlegger sosial og emosjonell kapital. Ved å gjøre intimiteten i samlivet avhengig av kommunikasjon, utelukker denne modellen de som ikke er opptatt av eller har redskaper til å reflektere over følelser og kommunikasjon. Samlivskurset kan tolkes som en senmoderne variant av folkeopplysning rettet mot det brede mellomlag. Kurset tilbyr refleksiv og emosjonell kapital som kan virke som en ramme rundt dagens romantiske intimitet. Hva er det som ikke får plass i samlivskursets modell for kommunikasjon, som ser ut til å forutsette rasjonelle, selvrefleksive entreprenører? Det kan se ut som om det motsetningsfylte, emosjonelle subjektet som ikke har fullstendig innsyn i seg selv er skjøvet ut. Forståelsen av subjektet som ikke fullstendig rasjonelt, som relasjonelt og emosjonelt (jf. Roseneil 2007:879) og som er forutsetningen for performative identiteter i Butlers forstand, ser ut til å stå i kontrast til kursheftets forslag til kommunikasjon. Denne forutsetter jo selvstendige, rasjonelle partnere med stor grad av innsyn i egne motiver. Muligens er dette en for entydig konkluderende påstand. Kursheftet legger nemlig først og fremst vekt på produktiviteten i det vi her vil kalle for performativ intervensjon i parkommunikasjonen. Og denne modellen forutsetter nettopp ikke et suverent, enhetlig og rasjonelt subjekt. På hvilken måte? 14

16 [ STATENS PARKURS GODT SAMLIV ] PERFORMATIV INTERVENSJON I DET AUTENTISKE I kurset framstår kommunikasjon både som en verdi i seg selv og som et redskap til å oppnå andre mål og verdier i samlivet. For å oppnå glede og glød rådes parene til å gi næring til forholdet gjennom felles positive opplevelser. Når heftet omtaler veien videre for samlivet, betones valg, vilje og fellesskap. «Vi har sett på betydningen av å prioritere kjæresteforholdet. Å jobbe for positiv kommunikasjon blir ikke mindre viktig med årene» (kursheftet:53). Denne regelstyrte intimiteten kan tolkes som antiromantisk. Kjæresteforholdet som ideelt sett skal være basert på kjærlige og seksuelt ladete følelser, blir noe som trenger målrettet innsats. Kommunikasjonen blir et middel til å styre parrelasjonen. Denne formålsrasjonaliteten oppfyller imidlertid kun sitt mål om den resulterer i nærhet og intimitet (Illouz 1997:238). Kursheftets forslag til performativ intervensjon i negative vaner og kommunikasjon kan betraktes som et mottrekk mot vekten på autentiske følelser som avgjørende sannhetsvitne og garanti for kjærlighet og forpliktelse i parforholdet. Årsaker til harmoni eller konflikt i parrelasjoner søkes ofte i følelsenes tilstedeværelse eller fravær. Fravær av gjensidige følelser som kjærlighet, forelskelse og seksuell tiltrekning fungerer da som trusler mot parintimiteten. Konsekvensen er ofte brudd. En performativ kommunikasjonsmodell, som er kursheftets hovedgrep, legger i stedet vekt på regelstyrt kommunikasjon som kan endre følelser og vaner som ikke anses å være gagnlig for parintimiteten. Den tidligere introduserte lytte- og taleteknikken kan karakteriseres som et kommunikativt virkemiddel med endring som mål. Reglene som styrer kommunikasjonen er at partene kun får snakke ut fra egne opplevelser, følelser og ønsker. De er ikke tillatt å anta noe om den andre. Den andre skal høre på uten å avbryte, for siden å parafrasere det den første sier, slik at man sikrer seg at partene forstår hverandre. Deretter bytter man roller. Denne performative iscenesettelsen av dialog er imidlertid ikke en oppfordring til fullstendig brudd med følelsenes autentisitet eller oppriktighet. På tross av anerkjennelsen av følelsenes betydning, innebærer kursheftet forslag om intervensjon i følelsenes vanemessige kommunikative uttrykk en viss distanse, en slags kunstighet, en iscenesettelse. I dette iscenesatte kommunikasjonsrommet oppløses den vanlige opposisjonen mellom å gjøre noe 15

17 [ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] eller å være «på ordentlig» og å gjøre noe eller å være «på liksom»: spenningen mellom autentisitet og performativitet. Teaterteoretikere og utøvere som for eksempel Berthold Brecht (1964) og Antonin Artaud (1970) har tidlig problematisert denne opposisjonen. Den kjente amerikanske happening-kunstneren Allan Kaprov hevder i forlengelse av disse at en happening er en form for performance som ikke kan bli satt opp i motsetning til «virkelighet» eller «autentisitet». I stedet er det: «[ ] the certainty of a number of occurrences to which we are more than normally attentive» (Kaprov 1993:16 i Loxley 2007:148). Denne tilstanden av høynet oppmerksomhet i en gitt situasjon er i prinsippet en holdning eller tilstand man kan innta når som helst i hverdagen (Loxley 2007:148). Denne forståelsen av en høynet oppmerksomhet som dekonstruerer opposisjonen mellom det iscenesatte og mellom det autentiske kan kaste lys over hva som skjer i den iscenesatte kommunikasjonen som lytte- og taleteknikken oppfordrer til. Den setter også fokus på at det er gjennom gjentakelser at mønster og konvensjoner danner seg. Framstillingen av seksualitet i kursheftet illustrerer spenningen mellom autentisitet og performativitet. Seksualitet blir kommunisert som en viktig forutsetning for et godt fungerende parforhold, og sex forventes å gi god effekt for parintimiteten: «En god grunn for å komme i gang igjen (med seksuell aktivitet etter fødsel, egen anmerkning), er at god sex fungerer som smøring for kroppen og forholdet» (kursheftet:26). Som en del av det overordnete performative grepet inngår også seksualiteten som et arbeid å gjøre: Ha sex på nye steder. Slå av tv-en. Legg dere tidlig. Legg dere nydusjet og nakne i sengen med nytt sengetøy i et varmt soverom med dempet belysning (kursheftet:26). Selv om offentligheten er full av råd om hvordan vi kan ta grep for å oppnå et bedre sexliv, er vestlige forestillinger om seksualitet samtidig knyttet til seksualiteten som en naturlig, spontan drift, vanskelig å styre og knyttet til autentisitet, følelser og spontanitet. I Godt samliv derimot, er parets seksualitet omgitt av en pliktetikk eller en «pliktspontanitet»: sex som arbeid. Seksualitet blir både et arbeid som er nyttig for samlivet og et naturlig mål i seg selv. Hovedfokus er muligheten for endring via aktiv inngripen samtidig som seksualitet 16

18 [ STATENS PARKURS GODT SAMLIV ] blir knyttet til autentisitet og dermed ansett som avgjørende for selvet: «For mange er sex en dør til følelse av nærhet, kjærlighet og omsorg de mest intime og sårbare følelsene vi har» (kursheftet:24). I budskapet om både pliktspontaniteten og de intime nære følelsene gjenfinner vi spenningen mellom autentisitet og performativitet som preger budskapet i Godt samliv. Intervjuer med par som har deltatt på samlivskursene viser at selv der kjønn blir forklart som en fastlagt forskjell, er det likevel rom til å forhandle om kjønn og adferd (Danielsen 2008). Dette trer nettopp fram som en mulighet ettersom parforholdet og parintimiteten blir forstått som en handling, en performativ prosess. Kursheftets eksplisitte understrekning av at parrelasjon, kjærlighet og intimitet må formes hver eneste dag, framstiller subjektet som prosessuelt og foreløpig. Det blir til gjennom gjentatte handlinger: et performativt, relasjonelt subjekt i konstant endring. Her skimter vi med andre ord en mulighet til å knytte sammen Judith Butlers forståelse av (kjønns)identitet som performativitet og den performative kommunikasjonsmodellen som grunnlag for å iscenesette parrelasjonen: en performativ modell for kommunikasjon som evner å overskride den konvensjonelle motsetningen mellom autentisitet og iscenesettelse. Denne overskridelsen har et potensial for endring i relasjoner. Endringsfokuset er imidlertid kringsatt av kursets eksplisitte og implisitte idealer og normer. KOMMUNIKASJONENS TVANG OG TILSLØRING AV MAKTFORHOLD Hvilke konsekvenser får idealene omkring den performative kommunikasjonsmodellen som en løsning på parenes utfordringer? Kursheftet legger stor vekt på åpenhet og ærlighet generelt (kursheftet:33) med vekt på å «bekjenne» tanker, følelser og motivasjoner (kursheftet:29). I lytte- og taleteknikken blir parene instruert til å fortelle om sine innerste følelser og motiver. Denne oppfordringen bidrar til et ideal om følelsesmessig gjennomsiktighet i parforholdet. Den ideelle kommunikasjon finner plass når partene forstår hverandre fullt ut. Å bekjenne får status som selve smøringen i parforholdets privilegerte intimitet og virker som bærebjelken i kursheftets ideal. Alle midler settes inn for å oppnå målet om intimitet, ærlighet, tillit og nærhet. 17

19 [ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] Seksualitet, lek, men også husarbeid er områder som underkastes målet om å tjene den intime paridentiteten. Lytte- og taleteknikken kan betraktes som en sekularisert variant av å skrifte eller bekjenne. Paret påtar seg med andre ord rollene som hverandres sjelesørgere, terapeuter og implisitt også overvåkere. I Seksualitetens historie viser Foucault hvordan opplysning og bekjennelse henger sammen (Foucault 1999). «Bekjennelsesdisiplinene» i vår tid er særlig knyttet til vitensformer som psykologi, medisin, strafferett, pedagogikk og sexologi. Men å stå i bekjennelsens tjeneste kjennetegner ikke bare vitens- og maktformer, men i særlig grad også nære relasjoner som terapeutifiseres. Statens interesser i disse prosessene bør derfor undersøkes: The languages and techniques of psychology provide vital relays between contemporary government and the ethical technologies by which modern individuals come to govern their own lives (Rose 1989:79). Samlivskurs kan på denne måten betraktes som felles disiplinering til parintimitet og overvåking av hverandres motiver og følelsesliv. Kurset fremmer slik en tanke om at individer kan styre seg selv og sine relasjoner ved hjelp av bekjennelse og kommunikasjon. Å snakke sammen på en regelstyrt måte som vi betegner som en performativ intervensjon, er også et spørsmål om makt slik Butler formulerer det: But my speaking is also a kind of doing, an action that takes place within the field of power and that also constitutes an act of power (Butler 2005:125). De negative konsekvensene av denne bekjennelses-, autentisitets- og ærlighetsdisiplineringen poengteres på side 33 i kursheftet: «I noen sammenhenger kan full åpenhet om alt skape nye sår.» Denne innvendingen blir imidlertid ikke fulgt opp eller utviklet videre. Godt samliv knytter paret sammen i en intimitet som næres av den gjensidige rapportering og åpenhet. Gjelder åpenheten også idealer og normer i kulturen og samfunnet som omgir paret? Intimitetsdiskursen i statens samlivskurs er lite reflektert i forhold til den samfunnsmessige og kulturelle sammenheng norske par er en del av, og hvilke normer og ideal for parforhold Godt samliv frem- 18

20 [ STATENS PARKURS GODT SAMLIV ] mer. Dette kan synes paradoksalt, all den tid oppfordring til refleksivitet er et hovedmål for kursene. I stedet for å gi konkrete oppskrifter på gode samliv, er det en målsetting for kurset at parene skal tenke igjennom sine egne ønsker og behov. «Derfor er kursopplegget i liten grad innrettet på å gi råd. Det helt sentrale ved utformingen av Godt samliv er derimot å invitere og bidra til refleksjon [ ]» (kursheftet:3 4, egen utheving). Normene for samliv, intimitet, foreldreskap og seksualitet i kulturen som omgir parene blir imidlertid i liten grad spilt inn i kursheftet som konkret tema for diskusjon. Politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rammer for parrelasjoner, familieliv og foreldreskap blir ikke invitert med inn i Godt samlivs refleksive rom. Mary Crawford argumenterer for at fokuset på den parinterne kommunikasjonen representerer terapiens triumf over politikken, siden den blant annet overser materielle spørsmål knyttet til makt og forskjeller: «It suggests that everyone means well and that we all have similar interests: there is no real conflict, only misunderstandings» (Crawford 2004:82). Når utfordringene par står overfor utelukkende blir lokalisert i paret selv og bedre kommunikasjon blir svaret på alle utfordringer, fortrenges det at noen konflikter ikke kan kommuniseres bort. Idealet om det likestilte paret er et eksempel på en både eksplisitt og implisitt uttrykt norm for parnormalitet i Godt samliv. Likestilling blir her, som i så mange andre sammenhenger, framstilt som et selvsagt, men også problematisk ideal i samliv (Dahl 2005:49). Forutsetningen i heftet er at parene er likestilte, samtidig som de får innspill til hvordan de kan skape mer likestilling. Heftet distanserer seg likevel fra likestilling som «går for langt»: «Det kan dessuten raskt bli vanskelig dersom vi er ute etter rettferdighet i betydningen millimeterlikhet i antall oppgaver» (kursheftet:17). Likestillingsidealet i kursheftet konstrueres i opposisjon mot denne tenkningen. Likestillingen bør ikke være for kunstig eller unaturlig. Parene skal slippe å dele absolutt likt på alle oppgaver i likestillingens navn. De anbefales å fordele oppgavene ut ifra hva den enkelte liker og er god til. En slik arbeidsdeling kan lett virke kjønnskonserverende (Haavind 1982; Magnusson 2006). Målet i samlivskurset er å konstruere likestilling som et positivt felles prosjekt for paret i motsetning til likestilling forstått som (kuns- 19

21 [ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] tig) kjønnskamp. Idealene om likestilling og likeverd er sterke, og det kan derfor være ubehagelig å tematisere maktrelasjoner når fokuset rettes mot konkrete paret. Oppgjør hver kveld blir ikke anbefalt i kursheftet; paret blir oppfordret til å tenke balanse på lang sikt, til å være rause og tilpasse seg hverandre. Men heftet gir samtidig råd som er tenkt å styrke en rettferdig arbeidsdeling mellom partene som at også mannen kan ta sin tørn med nattevåk selv om det er kvinnen som ammer. Heftet dobbeltkommuniserer ved på den ene siden å understreke at likestilling ikke bør forseres på en unaturlig eller ikkeautentisk måte, samtidig som heftet foreslår virkemidler for å oppnå likestilt arbeidsdeling som nettopp bygger på intervensjon i det vante og trygge. Med bakgrunn i at negative følelser, konflikter og maktkamper også må sees i sammenheng med og som effekt av kulturelle normer om «det normale» paret, familien og foreldreskapet, blir kursheftets mangel på å tematisere disse sammenhengene problematisk. De implisitte normative rammer som holder paret og foreldreskapet på plass i dette kursopplegget indikerer også hvem som ikke passer inn i denne modellen. Samtidens parnormalitet plasserer seg innenfor rammen av vestlige kulturers dominerende versjon av livslange eller seriemonogame parforhold. Foreldreskap er en sentral, meningsgenererende oppgave for parforholdet der den gjensidige seksuelle tiltrekningen holder foreldreskapet på plass. Likestilling er et ideal og en implisitt forutsetning, der vekt på kjønnsforskjell blir avløst av større kjønnsnøytralitet og mindre fokus på makt og konflikt. Idealet om et godt parforhold er et samliv der man kommuniserer godt. Mangel på det som kan kalles diskursiv refleksivitet innebærer også en avpolitisering og privatisering av intimitet, følelser og relasjoner. Denne trenden har vi tidligere betegnet som individualisering. Privatisering og psykologisering av følelser skjuler hvordan dypt opplevde emosjoner og relasjonelle konflikter også henger sammen med samfunnsmessige konvensjoner og normer som forestillinger om paret, familien eller nasjonen (Knudson-Martin 1997:421). Resultatet kan bli individualisert og privatisert skam når par ikke lykkes i å leve opp til idealene om det «normale paret». Sarah Ahmed viser til de følelsesmessige konsekvensene av «ikke å lykkes»: 20

22 [ STATENS PARKURS GODT SAMLIV ] The negative affects of not quite living in the norms show us how loving loves that are not normative involves being subject to such norms precisely in the cost and damages that are incurred when not following them (Ahmed 2004:146). Kursheftets mangel på diskursiv refleksivitet har en tendens til å individualisere og avpolitisere konflikter, og dette er en gjentatt kritikk rettet mot familierådgivning, parterapi og selvhjelpslitteratur (Cameron 2006; Crawford 2004; Furedi 2004; Knudson-Martin 1997; Øfsti 2008). Diskursiv terapi er en ny terapeutisk retning som må ses på bakgrunn av denne kritikken. Denne retningen fremhever nettopp nødvendigheten av å situere klientenes og pasientenes problemer som del av den sosiale og politiske omverdenen og de moralske og etiske diskursene parene er en del av (Hare-Mustin 1994; Sinclair 2007; Øfsti 2008). Det ligger med andre ord et paradoks i kursheftets oppfordring til refleksivitet på vegne av selvet og par-vi et og fraværet av redskaper til å reflektere kursheftets normer og samfunnsmessige diskurser knyttet til organisering av intimitet. Mot denne bakgrunnen skriver kursheftet fram en versjon av det selvstyrende individet og par-vi et som relativt avsondret og i isolasjon fra de samfunnsmessige og diskursive kreftene som konstituerer parenes konflikter. Dermed overlates parene til seg selv. Når problemer utelukkende personliggjøres, knyttes utfordringer til egen svakhet (Furedi 2004:176). Hvis parene hadde fått støtte til å se egne utfordringer i lys av større strukturer, kunne det gitt mot til å ta opp problemene. DET PERFORMATIVE SAMLIV Hva har vi fått øye på i analysen av Godt samliv ved å ta i bruk governmentality-perspektiv og teorier om performativitet? Statens intervensjon i det private gjennom samlivskurset Godt samliv har som mål å gjøre parene ansvarlige for deres eget emosjonelle velvære til beste for seg selv, barnet og samfunnet. Den emosjonelle kapitalen parene tilbys gjennom Godt samliv dreier seg om å bevare og utvikle det varige samlivet basert på seksuell og romantisk intimitet, åpen kommunikasjon og likeverdig arbeidsdeling. Den «myke pedagogiske makten» som staten fremmer for å styre selvet, ligger i evnen til å tilby redskaper der formingen av selvet resonnerer med moralske ideer og 21

23 [ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] politiske prosesser som individene kan gjøre til sine egne (Rose 1989:261). For at denne myke formen for styring skal fungere, må den lene seg til idealer i kulturen, slik at den bli inderliggjort av individene. Det terapeutiske etos er imidlertid motsetningsfylt. Ved å tilby et språk og teknikker som gir kunnskap om selvet og samlivet, får individene tilgang til redskap som identifiserer og legitimerer deres behov og ønsker (Illouz 1997:287). Selvhjelps- og terapitradisjonen som en gang framsto i kritikkens og endringens tegn, er i dag institusjonalisert gjennom marked, stat og ekspertise. Statens tilbud om samlivskurs representerer i så måte en institusjonalisering av intimitet. Denne prosessen kan føre til at ansvaret for å lykkes individualiseres. Individene kan kjenne seg maktesløse og føle individuell skam over å mislykkes fordi de ikke har redskaper til å tolke sin egen situasjon som del av en større sammenheng. Furedi peker på at terapeutisering og selvhjelp kan distrahere mennesker fra å engasjere seg i sosiale spørsmål på grunn av det innvendige fokuset på selvet og kaller dette en ny konservatisme (Furedi 2004:203). Stabiliserer Godt samliv med andre ord gjeldende konvensjoner for parnormalitet, eller er opplegget på samme tid med på å skyve på disse? Performativitet i Butlers redegjørelse for begrepet er som nevnt knyttet til sosiale konvensjoner (Butler 1997:155). Hun er opptatt av hvordan den gjentatte siteringen av identitetskonvensjoner kan brytes ved «feilsiteringer», men viser samtidig til den store tregheten i diskurser, praksiser, lover og vaner knyttet til identitet, kjønn og seksualitet. Overført til samliv, framtrer muligheter for endring vanskelig når de blir isolert til et individuelt nivå uten en refleksjon over de kulturelle og samfunnsmessige diskursene som omgir parene og konstituerer konvensjonene. Man kan ikke velge fritt på menyen av kommunikasjons- eller handlingsmåter. Naturliggjøringen av konvensjonene og mangel på refleksivitet sørger for at noen valg alltid framstår som mer legitime eller autentiske enn andre. Den performative kommunikasjonsmodellen som kurset framhever er ment å bidra til problemløsning og styrke intimiteten i forholdet. Men fokuset på form kan også undergrave mulighetene til å identifisere og jobbe med konflikter og maktforhold som ligger til grunn for krangling og kommunikasjonsproblem (Danielsen 2008:19). Kommunikasjonsmodellens fokus rettet mot konsensus og harmoni likeverd, 22