veiviser aktualitet virkninger

Transkript

1 veiviser aktualitet virkninger 150 år rudolf steiner LIBRA / ANTROPOSOFI I NORGE ANTROPOSOFI I NORGE

2 innhold år Rudolf Steiner Antroposofiens aktualitet i vår tid Frode Barkved 8 Om å leve i individualiseringens tidsalder Karl-Martin Dietz 14 Rudolf Steiner som tenker og vitenskapsteoretiker Trond Skaftnesmo 17 «Jeg knyttet an til naturvitenskapens tankestrek» Rudolf Steiner om reinkarnasjon og karma Harald Haakstad 22 Den antroposofiske kunstimpulsen Berit Frøseth 26 Antroposofi og kristendom Cato Schiøtz 34 Rudolf Steiner i idéhistorisk lys Trond Berg Eriksen 43 Replikk til Trond Berg Eriksen Peter Normann Waage 46 Antroposofiens virkningshistorie i norsk kulturliv og akademia Cato Schiøtz 56 Rudolf Steiners bidrag til samfund og økonomi Morten Gunge 63 SEKEM en veiviser for det nye Egypt Ragnhild Nilsen 66 nyutgivelser fra Antropos Forlag i jubileumsåret 68 «Arven etter Rudolf Steiner» Cato Schiøtz 70 «The proof of the pudding is in the eating» Rudolf Steiner som sosial aktør Frode Barkved Utkommer med 4 nummer i året Abonnementspris: kr 300 Løssalg: kr 75 Redaksjon: Oddvar Granly, Terje Christensen, Trond Skaftnesmo, Arne Møller (red.sekr.) Redaksjonens adresse: LIBRA, Postboks 7067 Majorstuen, 0306 Oslo E-post: libra@antropos.no Bankgiro: Postgiro: Annonsepriser: Helside kr 1500 / halvside kr 750 / 1/3 side kr 500 LIBRA utgis med støtte fra Norsk Kulturfond De fleste tidligere årganger og enkeltnumre av Libra kan ennå skaffes (pris kr. 25 pr hefte, hele årganger kr. 20 pr hefte). Oversikt over alle hefter med fullstendig innholdsfortegnelse finnes på Her er også en rekke artikler fra tidligere årganger lagt ut. antroposofi I NORGE Utgitt av Antroposofisk Selskap i Norge, Oscars gate 10, 0352 Oslo redaksjonens adresse: Harald Haakstad, Rundvn. 14 C, 2312 Ottestad / h-haakst@online.no Tlf / Utkommer 4 ganger i året Neste utgivelse: ca. 25. mars 2012 Redaksjonsslutt: 20. februar Bidragsyterne står selv ansvarlig for det de har skrevet Abonnement på Antroposofi i Norge koster kr 200 og kan tegnes ved henvendelse til selskapets sekretariat: / asn@antroposofi.no Annonsepriser: 1/1 s. kr 2000, ½ s. kr 1200, ¼ s. kr 700

3 150 år Rudolf Steiner årsjubileet for Rudolf Steiners fødsel har funnet overraskende stor gjenklang og interesse. Er øyeblikket kommet da verden på hundre års avstand begynner å oppdage Rudolf Steiners livsverk på nytt og betrakte det i et videre perspektiv? I tidsskriftet Being Human skriver professor Frederick Amrine: «Willy Brandt, som fikk Nobels fredspris og derfor visste hva han snakket om, gir Rudolf Steiner æren for [med grunnleggelsen av Waldorfskolen] å ha gitt det største bidraget til verdensfreden i det 20. århundre. Mangeårig redaktør av The Nation, Victor Navasky, beskrev ham i sine memoarer fra 2005 som lysår foran gjennomsnittet, og andre, som Joseph Beuys, har i Rudolf Steiners dype innsikt i menneskenaturen sett muligheten for en gjennomgripende kulturfornyelse. Owen Barfield hevdet at Rudolf Steiner kanskje er selve nøkkeltenkeren i moderne tid og ga avkall på sin sedvanlige britiske reservasjon ved å fastslå: Jevnført med ikke bare sine samtidige, men med den vestlige tenknings historie i sin alminnelighet, er hans åndsskikkelse nesten for overveldende til å være født. De av oss som har vært heldige nok til å oppdage Rudolf Steiner, har forståelse for at våre tilsynelatende overdrevne vurderinger fremkaller skepsis. Hvis Rudolf Steiner virkelig var et så svimlende geni, hvorfor er han stadig stort sett ukjent nesten et århundre etter sin død? Det har skjedd før. Aristoteles var tapt for Vesten i tusen år. Den katolske kirke satte Thomas Aquinas på sin indeks over forbudte skrifter i et halvt århundre etter hans død. På begynnelsen av 1800-tallet måtte J. S. Bachs storhet gjenoppdages og bekreftes av Mendelssohn. Van Gogh solgte ett maleri i løpet av sitt liv. I ettertid rister vi på hodet og undres over den slags ignoranse. Likevel skjedde det.» 1 Når det gjelder Steiner er det Amrines spådom at fremtidige generasjoner vil riste like mye på hodet over vår tids mennesker. Det finnes mange grunner til denne ignoransen, men ingen av dem er gode, hevder Amrine. Steiner var både pedagog, kunstner, filosof, intellektuell, historiker, kulturkritiker, spirituell lærer osv., men passer egentlig ikke inn i noen av disse kategoriene. De fanger ikke inn rekkevidden og ånden i hans verk. Steiner avfeies gjerne som «okkultist», «mystiker» eller «guru» sannheten er at han fra begynnelsen av avviste all autoritetstro ved å definere sin antroposofi som frihetsfilosofi. «Steiner bekreftet riktignok realiteten av en åndelig verden bortenfor vår normale bevissthet, men hvis dette gjør ham til okkultist og mystiker, da gjelder dette også for Platon, Kepler, Emerson, Planck og Newton», poengterer Frederick Amrine. I dette heftet, som er et fellesnummer av tidsskriftene Libra og Antroposofi i Norge, har vi samlet en rekke bidrag i forbindelse med 150-årsmarkeringen i Oslo i februar-mars i år. Det dreier seg om foredrag og innlegg på Litteraturhuset og i Oslogruppen, samt et par kronikker i dagspressen om Rudolf Steiner og antroposofien. Frode Barkved, generalsekretær i Antroposofisk Selskap, har bidratt med en introduserende artikkel til heftet. I en jubileumssammenheng som denne hører også tilbakeblikkene med, og ikke alt stoff vil derfor være like nytt for leserne. Likevel håper vi bidragene fremfor alt dokumenterer Rudolf Steiners aktualitet som veiviser for vår egen og en kommende tid. H.H. 1 Frederick Amrine, «Discovering a Genius: Rudolf Steiner at 150», i Being Human, First Issue 2011, s. 7flg. Se: Frederick Amrine er professor i germanistikk ved University of Michigan, Ann Arbor, USA. 150 år rudolf steiner

4 Antroposofiens aktualitet i vår tid FRODE BARKVED «Tross alt betyr det umåtelig meget for meg å møte en mann med en slik magnetisk kraft på et tidspunkt da han ennå meddelte seg elskverdig udogmatisk til yngre mennesker. Hans fantastiske og samtidig dype kunnskaper viste meg at diskusjoner og flyktig lesning ikke var nok. Den sanne universalitet, som vi innbilte oss at vi hadde nådd frem til som gymnasiaster, kan en bare tilkjempe seg gjennom års brennende anstrengelser.» Stefan Zweig Sitatet ovenfor, av den østerriksk-jødiske forfatteren Stefan Zweig, er hentet fra hans selvbiografi «Verden av i går». 1 I boken skildrer Zweig de store og til dels svært dramatiske omveltningene Europa gikk igjennom i løpet av de først tre til fire årtier av det 20. århundre. Vi møter også en rekke kulturpersonligheter som har gjort inntrykk på ham. En av dem er Rudolf Steiner, som Zweig opplever har en «forbløffende» og «utrolig mangesidig» dannelse og «av skjebnen var bestemt til å bli veiviser for millioner av mennesker». Stefan Zweigs ord står i stor kontrast til en rekke andre stemmer som spådde antroposofien en kort levetid. Et eksempel er Dagbladets nekrolog, som kaller Steiner en «typisk kultursnylter [ ] som snart vil være glemt.» 2 Helt annerledes hos forfatteren Selma Lagerlöf, som i et brev i 1921 begeistret skriver om Steiner: «det är ju sant och riktigt och så 1 Stefan Zweig, Verden av i går En europeers erindringer, Aschehougs forlag, Oslo Terje Christensen i tidsskiftet Libra, nr är alltsammans hos honom förtroendeingivande och klokt utan charlataneri. Om några år kommer hans lära att förkunnas från predikstolarna.» 3 Dersom vi ser nærmere på spørsmålet om antroposofiens aktualitet i dag, kan vi vel slå fast at hverken Lagerlöf eller Dagbladet fikk helt rett. At Steiner «snart ble glemt» motbevises bl.a. av den store oppmerksomheten som 150-årsmarkeringen for hans fødsel fikk. I Tyskland kunne man for eksempel konstatere at Steiner-jubileet vakte langt større oppmerksomhet og interesse enn Kant-jubileet i Men Lagerlöfs spådom om at antroposofien «om några år» skulle «förkunnas från predikstolarna» har heller ikke slått til, heller ikke dersom vi utvider uttalelsen til også å gjelde «katetrene og lærestolene». Steiner predikes ikke fra prekestolene og står heller ikke på universitetenes pensumslister. Dette til tross: Zweigs påpekning av at Stei- 3 Cato Schiøtz i tidsskriftet Steinerskolen, nr rudolf steiner 150 år

5 Rudolf Steiner ca Tegning av Otto Fröhlich. ner ville bli «veiviser for millioner av mennesker» ser ut til å ha blitt en realitet. Man regner med at det i alt finnes mer enn virksomheter i verden som arbeider ut fra antroposofien, og det antroposofiske «green belt» (f.eks. steinerskoleforeldre, brukere av antroposofisk medisin, kjøpere av Demeter-produkter osv.) anslås til mellom 6 og 8 millioner mennesker. 4 I markeringsåret 2011 har det rundt om i verden blitt avholdt tallrike offentlige utstillinger, diskusjonsmøter, kunstevenementer og foredrag. En mengde litteratur om Rudolf Steiner har blitt publisert, ikke minst i Tyskland, der hele tre omfattende Steiner-biografier har blitt lest og diskutert i det offentlige rom. Med den store dobbeltutstillingen «Rudolf Steiner Die Alchemie des Alltags» og «Rudolf Steiner und die Kunst der Gegenwart», ble det klart at Steiners kunstimpuls må beskrives som omfattende, ikke bare i en antroposofisk kontekst, men også gjennom den inspirasjon den har utøvd innenfor det 20. og 21. århundres kunst- og arkitekturhistorie. Disse utstillingene demonstrerer nettopp det som Zweig kaller Steiners «mangesidighet». Ideen som kraftkilde Et område av mangesidigheten hvor noe av det helt essensielle ved Steiners antroposofi kommer til syne, er det antroposofiske omsorgsarbeide for psykisk utviklingshemmede, opprinnelig kalt «heilpedagogikk». På 1920-tallet ble slike mennesker betegnet 4 Frode Barkved i Klassekampen, som f.eks. «fullidioter», «tomme menneskehylstre», «verdiløst liv». I Tyskland var bestselgeren «Straffefrihet for å tilintetgjøre liv som ikke er verdt å leve» nettopp utkommet. I Norge arrangerte man et foredrag i «Statsøkonomisk Forening», der raseforsker Jon Alfred Mjøen talte over temaet «Hvad koster minusindividene stat og samfund?». I dette kulturklimaet ble det første antroposofiske hjemmet for psykisk utviklingshemmede grunnlagt i Tyskland, og Steiner ble spurt om å gi medisinske og pedagogiske anvisninger. Pionerene var spesielt opptatt av reinkarnasjonsideen. Steiner påpekte at man i grunnen ikke hadde rett til «å tale om normalitet eller abnormalitet når det gjelder barns sjeleliv, eller menneskelig sjeleliv overhodet», for «man tror man er i stand til å hjelpe gjennom dette 150 år rudolf steiner

6 og i stedet driver man ut et stykke genialitet.» 5 Spørsmål om hvordan man skulle forstå skjebnen til psykisk utviklingshemmede, avfeide Steiner med at skjebnespørsmål bare kan belyses individuelt. Likevel tilføyde han at et geni ofte hadde hatt minst en inkarnasjon bak seg som såkalt «tomsing», og understrekte at man måtte arbeide, ikke bare for det som kan oppnås her og nå, men det som kan oppnås for et kommende jordeliv. «Og», hevdet han, «det kan være ganske mye med den rette innsikt og hengivenhet.» Steiners sterke understreking av at det «i en hemmet kropp kan bo en stor individualitet», ble en kolossal drivkraft for de første medarbeiderne. Ikke lenge etter at de antroposofiske hjemmene ble grunnlagt ulike steder i Mellom-Europa, begynte det 3. rikes eutanasiprogram. Det møtte protester, ikke minst fra biskop Graf von Galen. Hitler ga opp programmet etter en tid, spesielt drap på voksne mennesker. Drapene på spedbarn, barn og ungdommer som ble ansett som «uverdige til liv» fortsatte derimot i det stille som før. Det totale antallet drepte som følge av eutanasiaksjonene blir anslått til mellom og I det medisinske miljøet fantes det, bortsett fra noen få leger som nektet å utføre ordre, få spor etter organisert livreddende innsats for å verne menneskene det gjaldt. Antroposofene dannet et unntak; de klarte å holde stand mot den omfattende utryddelsen og kom seg gjennom nazitiden med integriteten i behold. Bente Edlund skriver at «livet til en rekke barn som sto på makthavernes dødslister, ble reddet. Videre ble steriliseringen av unge mennesker unngått i de fleste tilfeller». En av årsakene var at «Steiner hadde tonet ned eller opphevet samtidens overvurdering av arvens betydning. I stedet hadde han satt inn en idé om det ukrenkelige individ som utviklet seg i møte med omverdenen gjennom ulike jordeliv». 5 Dette og de følgende beskrivelsene fra det heilpedagogiske arbeidet er hentet fra Bente Edlunds bok Kulturøyer Antroposofiske tiltak for mennesker med spesielle behov , Antropos Forlag En av pionerene, Franz Löffler, hadde ansvar for en schizofren ungdom som myndighetene krevde sterilisert. Både gutten og Löffler nektet, og under prosedyren sa Löffler at «de arvebiologiske lovmessighetene vel kan stemme i storfe- og hundeoppdrett, men for mennesker gjelder det ikke.» Den antroposofiske legen Heinrich Hardt opplyste at det i løpet av nazitiden ikke ble sterilisert et eneste barn i det hjemmet han var leder for. Og ingen av de psykisk utviklingshemmede ble «sendt av gårde til en voldsom død». Ofte var opptil en tredjedel av barna av jødisk herkomst. De lå dermed under for en dobbel risiko: ikke bare å være jøde, men «fullidiot» jøde det var dårlige odds i Tyskland mellom 1939 og En mann av jødisk herkomst fortalte at han ble reddet av Heinrich Hardt, som ga ham en bedøvelsessprøyte slik at han sovnet og kunne skjules under en vedstabel i kullkjelleren da Gestapo kom på inspeksjon. Den samme Hardt reddet også en multifunksjonshemmet jente av jødisk familie som han adopterte da resten av familien måtte flykte. Man kan spørre seg hva som drev disse forkjemperne for den aller mest utsatte del av befolkningen i denne mørke tiden i Europa. En av medarbeiderne som sammen med kolleger og barn hadde blitt jagd ut av bygningene og måtte fortsette arbeidet i et uthus, gir svaret: «Men medarbeiderne forsto å holde problemene og bekymringene som krigen brakte med seg utenfor arbeidet, slik at de helsepedagogiske oppgavene aldri ble forsømt. At det på medarbeidermøtene ble arbeidet med tekster av Rudolf Steiner, de som var igjen etter beslagleggelsen, var selve kraftkilden.» Foruten den idémessige fordypningen ser man også at det kreative, kunstneriske elementet sto sterkt. Mot krigens slutt, mens bombingen ble tettere og tettere, kunne man om nettene se det røde flammeskinnet fra nærmeste by. I denne situasjon bestemte man seg for å øve inn Mozarts «Tryllefløyten», noe som «lettet noe av trykket som hvilte på barna og medarbeiderne». Og da meldingen nådde dem om at den russiske hær nærmet seg, foredro Franz Löffler rudolf steiner 150 år

7 om de positive fremtidsmuligheter som lå i den russiske kultur. Neste morgen møtte han den russisk-mongolske hæren med et hvitt flagg vaiende i hånden. Det kom ikke til blodutgytelser, men ryktene om massevoldtekt som gikk om den fremrykkende russiske hær, viste det seg å være hold i. Medarbeiderne hadde derfor vært forutseende nok til å sette opp skilt som varslet «tyfus» på dørene til rom det barn og ungdommer befant seg. Ingen av dem ble rørt. Löffler gjorde nå to nye trekk for å dempe frykten og nedtryktheten: medarbeiderne gikk i gang med et intensivt antroposofisk studiearbeid, og øvde samtidig inn Molieres «Lystspillet», som de siden oppført på stedets kneipe der soldatene holdt til. I et tilbakeblikk på nazitiden skrev Löffler: «Mangel på ånd innebærer alltid grusomhet og krig. [ ] Det nytter ikke at man henretter dem som forbrøt seg mot det menneskelige i Nürnberg, og likevel fortsetter å predike de samme ideene fra alle katetre, ideer som direkte og indirekte har ført til disse forbrytelsene.» Löffler plasserer ikke bestialiteten først og fremst i en politisk, men i en vitenskapelig sfære. Mange tiår før sosiologen Zygmunt Bauman lanserte lignende ideer, så Löffler at ondskapen som ble begått under nazismen var «en følge av en normalvitenskapelig, det vil si en materialistisk-biologisk tankegang», en kobling mellom «moderne rasjonalitet» og «rasehygiene». For ham og de andre antroposofene ble oppfatningen av «menneskets iboende verdighet» sammen med reinkarnasjonsideen en kraftkilde for den spirituelle og praktiske humanismen de sto for. Mennesket som dyr og maskin Nyttefilosofen Peter Singer ville antakelig betegnet Franz Löffler som en «hyklerisk artssjåvinist». Löffler hevdet jo at «de arvebiologiske lovmessighetene» kan ha noe for seg hos fe, men ikke hos folk. Dermed blir han i Singers øyne en rasist som favoriser homo sapiens i forhold til andre dyr. De to står langt fra hverandre. Ifølge Singer har «moderne medisinsk praksis blitt uforenlig med troen på at alt menneskelig liv er like mye verdt». Og hvis vi «sammenligner et svært funksjonshemmet menneskespedbarn med et dyr, slik som en hund eller en gris, vil vi ofte finne at dyret har overlegne egenskaper, både potensielle og aktuelle, for rasjonalitet, bevissthet om egen eksistens, kommunikasjon.» Morten Magelssen ved Senter for medisinsk etikk, skriver at «fostre og spedbarn med utsikter til et ubehagelig liv [ifølge Singer] kan avlives ettersom livet deres ikke har verdi i seg selv. Tilsvarende kan også foreldrene ta abort eller endog ta livet av sitt nyfødte barn hvis det nye livet reduserer deres egen totale lykke. Singer har foreslått at foreldre innen fire uker etter fødselen kan avgjøre om den nyfødtes liv skal fortsette, før spedbarnet blir tatt opp som fullverdig medlem av menneskeheten.» 6 Singer er både logisk og konsekvent. Hvis egenskaper som rasjonalitet og bevissthet er det som teller i dyreriket, da er vi vel inkonsekvente «menneskerasister» når vi dreper en hest, men ikke et spedbarn? En hest er jo mer rasjonell og kommuniserende enn et lite barn som er en dag, en uke eller til og med en måned gammelt. I boken «Hva er humanisme» (2011) skriver Dag Hareide at Peter Singer avviser eksistensen av et «iboende eller hellig» menneskeverd. Derfor kan han forsvare «drap på spedbarn eller tilbakestående mennesker i enkelte tilfeller.» 7 Det som mennesker tenker, i begynnelsen kanskje bare et fåtall, lever seg før eller siden ut som sosial realitet. Det Singer gjør er å ta på alvor et materialistisk menneskesyn som for lengst har skrapt ut en spesifikk menneskelig essens. Konsekvensen blir å gjøre rent bord og gå bort fra den oppfatningen av menneskeverdet som Singer kaller «en kollaps i et to tusen år gammelt moralsystem». 6 Morten Magelssen, «Peter Singers etiske revolusjon», trykt i InterMedicus 4/06 og St. Olav 1/07. Tilgjengelig på nettstedet no/?p=87 7 Dag Hareide, Hva er humanisme, Universitetsforlaget år rudolf steiner

8 Singer får følge av transhumanisten og robotikkprofessoren Rodney Brooks, som hevder at «mennesket ikke er noe spesielt, vi er som andre dyr eller maskiner. Vi er maskiner som våre ektefeller, våre barn og våre hunder. Og nå bygger vi maskiner som vil matche oss og forbigå oss. Motstand er nytteløst.» 8 I følge den verdenskjente oppfinneren Ray Kurzweil trenger det ikke drøye lenge. Han skriver at «innen 2045 vil forskjellene mellom mennesker og maskiner være ubetydelige». Ledende transhumanister som Kurzweil og Donna Haraway (professor i bevissthetshistorie og forfatter av «A Cyborg Manifesto») aksepterer ikke eksistensen av noen spesifikt menneskelig essens. Deres trosartikkel er at menneskene skal frigjøres fra sine identiteter og forestillinger om noe stabilt menneskelig. Å snakke om menneskeverd som noen avgjørende prinsipiell innvending mot visse teknologiske endringer, blir avfeid av mange transhumanister som reaksjonært og uklart. 9 Hva er et menneske? Også ifølge Rudolf Steiner vil bestrebelsen på å smelte sammen menneske og maskin uunngåelig bli realisert i fremtiden. I et foredrag fra 1917 heter det at «mennesket på en helt bestemt måte vil kunne lede sine intensjoner og tanker inn i maskinkreftene», og videre at «det vil være feil bare å motsette seg dette, for det er på fremmarsj, det kan ikke stanses. Spørsmålet er om dette frembringes av mennesker som er uselvisk oppmerksomme på evolusjonens mål og mening, og ønsker å bidra til helbredelse av menneskeheten, eller av mennesker som vil knytte dette til egne, egoistiske eller gruppeegoistiske interesser. Poenget er ikke om det kommer til å skje det kommer til å skje men hvordan det skjer. At menneske og maskin smelter sammen, vil bli et stort problem for hele resten av jordevolusjonen.» 10 8 Klassekampen Samme sted. 10 Sitert etter Georg Unger, «On Mechanical Occultism», engelsk oversettelse av en artikkel hentet fra Mitteilungen aus der Anthroposophischen 6 Parallellene er slående. Men avgrunnen mellom Steiners menneskesyn og det reduksjonistiske menneskebildet med sine logiske forlengelser inn i utilitarismen og transhumanismen kan illustreres ved å spørre: Hva er et menneske? Nobelprisvinner og kartlegger av DNA-molekylets struktur, Francis Crick, svarer da at våre gleder og sorger, erindringer og ambisjoner, vår følelse av personlig identitet og fri vilje, ikke er annet enn atferden til en gedigen ansamling nerveceller og deres assosierte molekyler. Vi er kun en pakke nevroner. 11 Rudolf Steiners svar er at vi må rette blikket mot fremtidsmennesket og slutte med å betrakte menneske som et konglomerat av små mineralske partikler, som bare er satt sammen på en bestemt måte. For mennesket er usynlig, og vi vandrer derfor blant usynlige mennesker. 12 «samfølelse med menneskehetens sanne fremskritt» Da Steiner besøkte Norge for nitti år siden, i november 1921, advarte han mot en «sjåvinisme som pukker på nasjonaliteten på ytre måte.» 13 Dersom mennesket reduseres til kun et produkt av nasjonalitet, mister det seg selv. Det samme sa han i forhold til tidens materialistiske hang til å definere mennesket kun ut fra det fysisk-biologiske. Det egentlige menneskelige er nettopp usynlig, det er ikke av materie, men av ånd. Og mister man den åndelige dimensjonen av syne, da «mister man også menneskets egentlige vesen av syne. Da virrer man omkring på jorden uten å vite hva man egentlig er for et vesen.» Da vil vi av gammel vane kalle oss mennesker, men den tekniske kultur, den materialsistisk orienterte vitenskap er ifølge Steiner ikke i stand til å gi «menneskenavnet noe virkelig Arbeit in Deutschland, nr , Kan lastes ned på UngerGeorge/MchOcc_index.php 11 Dagbladet, Rudolf Steiner (GA 194). 13 Se Rudolf Steiner, Nordens folk mellom vest og øst, Antropos Forlag rudolf steiner 150 år

9 innhold. [ ] Mennesket har mistet seg selv. Det har ikke lenger noen innsikt i sitt egentlige vesen.» I foredragene risser Steiner opp et temmelig dystert fremtidsbilde. Han hevder blant annet at Europa og Vesten har sviktet sin spirituelle oppgave, og at de store verdensanliggender i fremtiden kom til å utspille seg mellom Østen og Vesten. Dersom Vesten, slik Østen lenge har gjort, fant frem til «den spiritualitet som ligger skjult i hele vår kulturutvikling» ville det fremdeles finnes håp for et harmonisk samvirke mellom de to kulturene, heter det. Men «så lenge europeerne og amerikanerne bare drøfter økonomiske interesser med asiatene, så lenge vil asiatene aldri fatte tiltro til Vesten. Da kan man samtale så lenge man vil om avrustningsspørsmål og om hvor skjønt det ville være å aldri føre krig mer. Den store krig mellom Asia og Vesten vil bli utkjempet til tross for alle nedrustningskonferanser, dersom ikke asiatene ser noe komme seg i møte fra Vesten, nemlig Vestens ånd.» Men ifølge Steiner flykter Vestens mennesker fra sin egen ånd, eller de er for «makelige» til å befatte seg med den. De «trekker et tåkeslør foran øynene, og sier at tiden vil nok bedre seg av seg selv. Nei, den store avgjørelsens time er kommet!», advarer han: «Enten må menneskene beslutte seg til å løfte frem den åndelighet som jeg nettopp snakket om, eller så er Vestens undergang uavvendelig.» Steiners fremtidsanalyse blir skremmende aktuell med 22. juli-katastrofen som bakteppe, ikke minst med tanke på den fikserte idéverden om Vesten og Østen som uforsonlige størrelser, som gjerningsmannen hentet næring fra. Steiners advarsler mot det han kalte «den falske nasjonalismen» som kleber mennesket fast til etnisitet, blir desto uhyggeligere på bakgrunn av at Breivik definerte seg som «nasjonaldarwinist». 14 Den gangen sa Steiner følgende til sine norske tilhørere: «Det vil en gang vil komme en tid over Europa da det vil være svært nødvendig at det blant dem som bor i dette europeiske hjørnet, og særlig i dette norske hjørnet, fin- 14 Aftenposten nes mennesker som i ordets fulle betydning har samfølelse med menneskehetens sanne fremskritt. Og som så langt det er mulig i et slikt geografisk hjørne setter sine krefter inn for dette menneskehetsfremskritt.» Denne oppgaven har, på bakgrunn av det vi beskrev som maskingjøringen av mennesket, og på bakgrunn av sommerens dobbelte terroranslag, fått en sterk og dramatisk aktualitet. Oppgaven, ja kampen, vil handle om å aktualisere, nyskape og dermed redde humanismebegrepet for det 21. århundre. Den spirituelle humanisme antroposofien representerer kan bli en betydelig kulturfaktor i denne kampen. Men det vil kreve en lang vilje og et ukuelig arbeid gjennom «års brennende anstrengelser». Frode Barkved (f. 1961) er eurytmist, steinerpedagog og generalsekretær for Antropsofisk Selskap i Norge. 150 år rudolf steiner

10 Om å leve i individualiseringens tidsalder KARL-MARTIN DIETZ «Man kjenner ikke morgendagen, men man har et mål.» Dette årets jubileum er en begivenhet som kan betraktes fra forskjellige aspekter. Ofte stilles det spørsmål om hvordan Rudolf Steiners ytelser kan gjøres bedre kjent i samfunnet. Men jeg vil gjerne stille et annet spørsmål: Hvordan kan vi forstå det som Rudolf Steiner har satt ut i verden? Hvilke spørsmål fra menneskene svarer Rudolf Steiner på med sitt verk? La oss tenke tilbake på og 70-årene; da skjedde det et stort bevissthetsomslag i den vestlige verden. Det var studentopptøyenes tid, fremfor alt i Amerika, i Paris og i Tyskland. Snart ble det tydelig at disse opptøyene bare var et symptom på et større omslag, et omslag som slett ikke bare angår noen få studenter, men oss alle, enten vi vil eller ikke, enten vi merker det eller ikke. Plutselig legger vi merke til nye forhold, nye spørsmål melder seg. Ett av disse spørsmålene er: Hvordan kan vi som mennesker komme til rette med oss selv, hver enkelt med seg selv? Alt som før var selvfølgelig, blir tvilsomt, eller endog problematisk. Vi opplever f.eks. siden den tid en veldig økning av psykiske lidelser. Og vi har i oppdragelsen av barn og ungdom helt nye problemer. Et annet spørsmål som dukket opp den gang og forstsatt stadig stilles, er dette: Hvordan kommer vi egentlig, hver enkelt av oss, til rette med den andre? Det oppsto en stor bevegelse den er fortsatt til stede for mer demokrati, men det viste seg også om og om 8 igjen, at man med demokratiets klassiske midler ikke kan løse vesentlige problemer; og at her gjør det seg gjeldende et stort behov for nye former for fellesskapsdannelse. Og så foreligger det en tredje stor problemstilling siden den gang: Hvordan kommer vi til rette med den åndelige verden? Helt frem til midten av det forrige århundre var det slik, i alle fall i Mellomeuropa, at den åndelige verden ikke spilte noen større rolle i menneskenes bevissthet. Nå merker man plutselig: Der hvor vår forstand opphører, der opphører ennå ikke på langt nær verdens virkelighet. Siden den gang er det oppstått en ny omfattende søken etter spiritualitet. Det moderne menneskes Magellan-situasjon Jeg begynner med en oppdagelse angående denne tid som er gjort av sosiologer. Til innføring vil jeg fortelle en historie. Den tildro seg for ca. 500 år siden. Magellan var en fremgangsrik sjøfarer i tjeneste hos kongen av Portugal. Han hadde på oppdrag fra kongen reist til India og var kommet tilbake med en last av skatter. Og så sa han en dag til seg selv: Til India må man jo også kunne komme omkring jorden på annet vis. Vi befinner oss nå mer enn 20 år etter Columbus, altså var det kjent at Columbus trodde han hadde funnet India i vest, men i mellomtiden var det blitt kjent at det var Amerika, ikke India. Ma rudolf steiner 150 år

11 Fernando Magellan ( ) en forløper? gellan tenkte nå at bare man kommer gjennom dette Amerika, så kommer man også til India igjen. Han etterlot en venn i India og sa til ham: Om et par år vender jeg tilbake, men jeg kommer en annen vei. Til dette forsøket trengte han understøttelse, og den kunne bare kongen gi ham. Men kongen av Portugal avviste ham og ville ikke understøtte hans prosjekt. Magellan hadde imidlertid et mål for øye, og gjorde noe som den gang var helt uhørt. Han dro over grensen til Spania og tilbød den spanske kongen sin tjeneste. Dette var heller ikke så enkelt, men til sist oppnådde han kongens understøttelse. Han fikk en liten flåte på fem skip og en riktignok svært beskjeden bevilgning. Hos en eller annen vi vet ikke hvem det var hadde Magellan sett et kart, der det gikk en passasje midt gjennom Sydamerika ut til havet på den andre siden, som den gang var helt ukjent. Dette kartet viste han ikke til noen, for han ville ikke at noen skulle komme ham i forkjøpet. Men han snakket stadig om dette, og det ble avgjørende for den spanske kongen. Nå måtte Magellan utruste sin flåte. Han trengte folk. Det trengtes noen som hadde gode nerver og ikke gikk løs på hverandre hvis de etter 14 dager ennå ikke hadde funnet noe gull. Det måtte være folk som kunne litt av hvert: seile, skyte, arbeide. Men slike fant han ikke. For han kunne jo ikke engang beskrive nøyaktig hvor ferden gikk hen og hvor lenge den ville vare. Til slutt meldte det seg noen røvere og eventyrere. Dem måtte han bare ta, andre hadde han ikke. Alt var jo uklart: om det overhodet fantes et hav bortenfor Sydamerika, om man der ville komme videre i retning av India, og om denne gjennomgangen gjennom Sydamerika fantes. I tillegg måtte han også utruste skipene. Hvor mye vann trengtes det, og hvor mye proviant, når man slett ikke visste hvor lenge reisen ville vare? Man måtte også kunne navigere etter Sydamerikas stjernehimmel, den som ingen ennå hadde sett. Her var han også i besittelse av et hemmelig stjernekart, som imidlertid siden viste seg å være falskt. Og gjennomgangen gjennom Sydamerika fantes ikke. Imidlertid går han nå i gang med å utruste skipene, som må ha lasterom, for han har til hensikt å vende hjem med gull og krydderier. Men de må også ha kanoner, i tilfelle han ikke får en helt vennlig mottagelse. Hva har man bruk for av skytevåpen, kanskje også rustninger for nærkamp? Han måtte altså tenke ut alt helt konkret på forhånd, planlegge for en situasjon han ikke kjente og som ingen kunne kjenne. Han måtte altså legge en plan for det som ikke lot seg planlegge. Vi ville da kanskje si at når man uansett ikke vet hva som venter en, kan det være likegyldig hva man tar med 150 år rudolf steiner

12 seg. Men Magellan tenkte ikke slik, han planla meget omhyggelig for alle tenkelige muligheter. Men nesten ikke noe inntraff av det han hadde antatt på forhånd. Da han så endelig befant seg på Stillehavet, visste han ennå ikke at det senere skulle bli kalt det «stille hav» fordi det kan være vindstille der i uker og måneder. Men slike forhold gjorde at reisen trakk utrolig ut, de hadde ingen ting å spise eller drikke. Til slutt spiste de lærbeslagene på roret. Men det verste var at den antatte gjennomgang gjennom Sydamerika ikke eksisterte. Det som var avmerket på det hemmelige kartet var Rio de la Plata, en stor bukt, uten gjennomgang til havet på den andre siden. Fra da av fikk Magellan også store sosiale problemer med mannskapet. Hans autoritet var blitt sterkt svekket. Til slutt fikk han satt igjennom at den lille flåten hans skulle dra sydover langs kysten for å lete etter en annen gjennomgang. Endelig fant han også en slik. Det er den som senere er blitt kalt Magellanstredet. Men den ligger så langt mot syd at den egentlig ikke er til noen hjelp, man kunne like gjerne ha seilt helt rundt. Nå forteller jeg ikke dette fordi det er en utrolig interessant historie, men fordi hvert menneske i de siste 50 år prinsipielt er i samme situasjon som en så fremragende mann som Magellan dengang befant seg i. Det er så å si det moderne menneskes Magellan-situasjon: Man kjenner ikke morgendagen, men man har et mål. Man arbeider omhyggelig i retning av dette for øvrig ubestemte mål, og ser i tilbakeblikket at man har gjort mange ting feil. Som ung vil jeg ha et yrke og tar en utdannelse. Går det bra, blir jeg begeistret for dette yrket, men jeg kan i dag på forhånd vite at knapt et eneste menneske kommer til å utøve yrket det har lært til sitt livs ende. Dette gjelder også helt private forhold. Jeg finner en partner for å forbinde meg med vedkommende for livet, og jeg inngår denne forbindelsen, selv om jeg vet at 50 % av alle ekteskap blir oppløst. Dagens unge par er seg for det meste også bevisst dette. De sier: Det gjør vi, nå vil vi ha et barn, selv om vi ikke vet hva som er situasjonen om tre eller fire år. Dette er en tilstand som sosiologien i dag beskriver som en 10 følge av den såkalte «individualisering». Etter 1960-årene er all den sikkerhet og tradisjon som man tidligere hadde, blitt borte. Det enkelte menneske er mer og mer henvist til seg selv og sine egne avgjørelser og må i denne situasjon finne sine egne livsformer. Det er hva sosiologene kaller individualisering. 1 Naturligvis fantes det allerede for lenge siden tilløp til individualisering. Men det har aldri vært nær så radikalt som det er blitt de siste 50 år. Her kan man skjelne mellom tre dimensjoner eller faser. Den første kaller sosiologene «fristilling». Fristilling betyr frigjøring fra gitte sosiale faktorer. Det blir i første omgang opplevd som et tap, som tap av de vante forhold og tradisjoners vernende omhylling. Det som hittil har vært urokkelige og anerkjente verdier svinner hen. Tidligere kunne man opponere mot disse verdiene, men i dag vet man ikke engang lenger hva man skal opponere mot. Det finnes ikke lenger noen forpliktelser. Også i det sosiale foreligger det et tap av bindinger, som f. eks. når det gjelder massearbeidsledigheten. I Tyskland har man noen år hatt et system for å oppfange trengende arbeidsløse, som etter oppfinneren av systemet kalles «Hartz IV». I over et år har det vært strid i regjering og parlament striden er bilagt i disse dager om hvorvidt mottagerne av Hartz IV skulle få 5 eller 8 euro mer pr. måned. Man skammer seg egentlig over gjennom måneder å høre rolig på dette slagsmålet på høyeste politiske nivå. Og det kompromiss man til slutt kom frem til, er så pinlig at jeg nesten ikke tør referere det (5 euro i år og 8 euro neste år.) Det vil si: For det første foreligger individualiseringens fristillingsdimensjon, det kan man ikke verge seg mot. Og for det andre medfører den nød, sjelelig og også materiell nød. Av «fristillingen» oppstår det neste nivå av individualisering som blir kalt «autonomi». Autonomi Autonomi betyr at den enkelte er i stand til å bestemme selv. Han er stillet fritt på en måte 1 Ulrich Beck, Risikogesellschaft. Auf dem Weg in eine andere Moderne, Frankfurt a. M rudolf steiner 150 år

13 som tidligere var utenkelig. Det kan man bli klar over ved et eksempel fra barneoppdragelsen. Når et barn før i tiden meldte sin ankomst, gjorde man seg ikke noen større tanker om hvordan det skulle oppdras. I dag går mange unge kvinner, så snart svangerskapet er konstatert, direkte til en bokhandel. Der er det en hel vegg full av pedagogisk litteratur. Nå er man begynt å beskjeftige seg med hva det betyr å oppdra et barn. Hva for sjelelig-åndelige behov har barnet, og hva kan jeg gjøre for det? Så er det forskjellige retninger i denne bokveggen, og til slutt må man også ta avgjørelser, for etter et halvt år eller litt senere kommer barnet til en barnekrybbe. Da må man jo bestemme seg for hvilken en Waldorf-krybbe, en Montessori-krybbe, en kirkelig eller hva for en av alle de barnekrybbene som finnes. For «eldre mennesker» lyder dette kanskje en smule komisk, men det gir også en sjanse. Jeg blir nå tvunget til å gjøre meg bevisst hvordan jeg vil oppdra mitt barn. Og jeg har mange muligheter. Det fremkaller for det første usikkerhet, men for det andre byr det på en sjanse. Noe slikt menes med «autonomi». Nå må jeg omgås på en bevisst måte med meg selv. Så kommer den tredje dimensjon av individualiseringen, som betegnes med forskjellige uttrykk, f.eks. «individualitetens utfoldelse». Man ser straks at det først og fremst kommer an på hvordan man har mestret autonomidimensjonen. Da inntrer individualitetens utfoldelse så å si av seg selv. Individualiseringen er i sin helhet et problem og en utfordring. Utfordringen består i at vi kan forstå autonomi som utfoldelsesmulighet, eller vi kan forstå den som oppgave. Dersom vi oppfatter den bare som utfoldelsesmulighet, blir det feil. Hvis vi bare konstaterer at nå kan jeg få gjøre alt, så har jo dette sin riktighet, men det er ikke tilstrekkelig. Når jeg opplever denne utfoldelsesmulighet bevisst, så merker jeg at jeg må gi den form. Dette frie rom blir gitt meg, uten innsats fra min side. Men oppgaven som gir seg av det, er å forme det bevisst. I dag har f.eks. mange mennesker den mulighet å reise hvor de vil i ferien. Og hvis de nå synes dette er så fantastisk at de slett ikke kan bestemme seg, så innfinner ferien seg, og de har ikke forberedt noe. Dermed blir de liggende to uker i sengen. Men det vil si at de likevel har fattet en beslutning, bare ikke bevisst; i tilbakeblikket viser den seg som en lite intelligent beslutning. Det kommer altså an på at vi forstår dette frie rom som er gitt oss, og samtidig er oppmerksomme på at det skaper en nødvendighet for oss av det frie rommet oppstår nødvendighet. Kanskje kunne man gjøre dette klart for seg på denne måten: Før individualiseringen kunne man kanskje ha spurt seg selv: Hva skal jeg? Nå kommer man med ett i den situasjon at man kan spørre: Hva har jeg lov til? Og dette spørsmål opplever mange mennesker som en enorm befrielse. Men så merker de, når de blir stående ved dette spørsmålet «Hva har jeg lov til?», at de kommer i store vanskeligheter. Victor Frankl har allerede rett etter krigen beskrevet denne situasjonen som «eksistensielt vakuum». Man faller ned i et hull, i et sugende intet. Opplysningene om økningen i psykiske lidelser strømmer stadig vekk inn. I Tyskland lager sykekassene statistikker, der kan man annen hver måned lese: Andelen unge depressive i alderen 14 til 21 år øker sterkt, fremfor alt blant unge menn. Av det samlede antall psykiske lidelser har det vært en økning på 30 %, og tendensen er stigende. En fransk psykolog, Alain Ehrenberg, har ved omfattende undersøkelser godtgjort at depresjonen som folkesykdom er en følge av denne samfunnsutviklingen. 2 Tidligere forekom depresjoner som unntagelsesfenomener, i dag er det en helt alminnelig historie. Enhver har hatt depressive tilstander, mange har dem i en alvorlig form. Spørsmålet «Hva har jeg lov til?» må altså forvandles til spørsmålet «Hva kan jeg?» Ellers inntrer denne sjelelige tretthetstilstanden man så ofte ser i dag. Dersom spørsmålet blir stående ved «Hva har jeg lov til?», ender de sosiale forhold i wellness, velbehag. Spørsmålet «Hva har jeg lov til?» fører ut i tomhet, hvis ikke spørsmålet «Hva vil jeg?» føyes til. 2 Alain Ehrenberg, Das erschöpfte Selbst, Frankfurt år rudolf steiner

14 Dannelse Dette skaper en veldig utfordring til fremtidens pedagogikk. Det dreier seg ikke lenger om, slik det ennå var tilfelle i min skoletid, å gjøre barna og ungdommen til brukbare samfunnsmedlemmer gjennom tilpasning. I dag blir de brukbare medlemmer av samfunnet kun hvis de blir selvstendige, originale deltagere i samfunnet. Det skal jeg straks gå kort inn på, men først vil jeg formulere hvilke dannelsesoppgaver som fremgår av dette. Hva må mennesket kunne, for å mestre denne oppgaven? Når det gjelder fristillingen må det forstå hva som foregår i verden. Det er en meget krevende oppgave, og den gjør det mulig for oss det gjelder jo ikke bare de unge, men oss alle overhodet å rette bevisstheten mot det som skjer i dag. Så langt angående individualiseringens utfordring og oppgave. En sosiolog som særlig har arbeidet med dette, formulerer det slik: «Det som kreves er en aktiv handlingsmodell for hverdagen som har jeget til sentrum.» 3 Han beskriver ikke i enkeltheter hvordan denne handlingsmodellen skal se ut. Men her ligger i alle fall en oppgave man som antroposof kan utfordres av. Hvordan ser slike handlinger ut, som «har jeget til sentrum?» Alain Ehrenberg formulerer dette slik: «Det ideelle individ blir ikke lenger vurdert etter sin føyelighet, men etter sin initiativkraft.» Det er helt nytt. Hvis man for et par årtier siden leste annonser for ledige stillinger i avisen, så man at det alltid søktes folk som var faglig kyndige på bestemte felter, var villige til å utføre det de ble pålagt og dessuten var punktlige og ordentlige. Og nå kan man konstatere at det ikke lenger er føyelighet og tilpasning det kommer an på, men at vedkommende har initiativ. Ehrenberg tilføyer følgende setning: «I dette ligger en av de avgjørende endringer i vår måte å leve på.» Helt prinsipielt fastslår han: «Det suverene menneske, som ligner seg selv og hvis komme Nietzsche forkynte, er i ferd med å bli virkelighet en masse. Det finnes intet over dette menneske som kunne si det hvem det skal være. For det hevder bare å tilhøre seg selv. Moralsk 3 Ulrich Beck, Risikogesellschaft, s Se anm pluralisme istedenfor konformitet overfor en eneste norm, frihet til å skape seg sine egne regler istedenfor å la seg bli påtvunget dem: ens egen utvikling blir kollektivt til et personlig anliggende som samfunnet skal fremme. En subjekttype som er mindre disiplinert og konform enn psykisk, altså oppfordret til å løse sin egen gåte, oversvømmer landet.» 4 Ehrenbergs bok har som mål å vise hvordan depresjonen er oppstått som massefenomen og hvilke røtter den har. Her beskriver han fenomener som helt nøyaktig tilsvarer individualiseringens nivå, enda han åpenbart ikke har noe som helst kjennskap til den tyske individualiseringsdebatten. Den forekommer ikke i hans litteraturfortegnelse. Det viser at engasjerte og intelligente mennesker som vier seg til et fenomen, ut fra seg selv kan komme frem til lignende resultater. Individualisering og antroposofi Den ovenfor beskrevne trefoldige oppgave som følger av individualiseringen, svarer ganske nøye til Rudolf Steiners anliggende. Det finnes vel ikke noe foredrag av Rudolf Steiner hvor ikke elementer av bevissthetens historie omtales for å gjøre den situasjon det dreier seg om klarere jfr. tabellen nedenfor: «Å forstå hva som foregår». «Omgang med meg selv» fører til det store komplekset «skoleringsvei». Dette er jo noe som man finner omtalt i vedkommende bøker av Steiner, detaljerte beskrivelser av hvordan man omgås med seg selv på en slik måte at man f.eks. også oppnår det man har foresatt seg; at man åpner sin opplevelsesevne for alle de områder av virkeligheten som man tidligere ikke har sett, og at man kan omgås slik med seg selv at man så å si adlyder seg selv. Dette spørsmålet: «Hvor vil jeg hen?», blir ikke særskilt besvart av Rudolf Steiner. Ingen kan besvare det for oss. Men hvordan man stiller spørsmålet, er utførlig beskrevet under «Etisk individualisme» i en annen artikkel. 5 4 Alain Ehrenberg, Das erschöpfte Selbst, Frankfurt 2008, s Se Libra nr : «Underveis til frihet. Om Rudolf Steiners etiske individualisme». Red rudolf steiner 150 år

15 fristilling rotløshet autonomi overbelastning utfoldelse av individualitet fremmedgjøring frihetsrom oppgave Jeg vil få avslutte med en annen hendelse fra Magellans tid. Magellans reise til India gjennom Sydamerika begynte i Noen få år tidligere, i 1486, skjedde det noe annet minneverdig, nemlig i Italia. Da levde i den nordlige delen av landet en ung greve av en rik familie, som hadde overtatt en stor arv og satte alt inn på å omsette den i dannelse. Han studerte alt hva man den gang kunne studere. Og etter en tid konstaterte han at de vesentlige erkjennelsesspørsmål forble ubesvarte. Han besluttet derfor å anvende sin store formue på å innkalle en verdenskongress av lærde, og det til Roma hos paven. Selv hadde han formulert nærmere tusen spørsmål som skulle drøftes der. Denne kongressen ble det ikke noe av, for paven forbød den før det kom så langt. Men innledningstalen til kongressen var det allerede gjort utkast til. Den foreligger i dag trykt og utgjør en liten bok med tittelen Om menneskets verdighet. Forfatteren heter Pico della Mirandola. Av denne boken vil jeg få sitere noen linjer. Pico lar skaperen tale til Adam, det første menneske: «Deg, Adam, har jeg ikke skjenket noe bestemt sted, ikke noe eget utseende og ikke noe særlig fortrinn, for at du skal skaffe deg ditt sted, utseende og de fortrinn som du ønsker etter egen overveielse og beslutning. De øvriges begrensete natur foreligger i lover som jeg har foreskrevet.» Altså, hesten kan trave, fuglen kan fly og fisken kan svømme.dette kan de alle sammen godt, men de kan ikke noe annet: «Uten å være innskrenket av noe hinder skal du selv bestemme din egen natur etter din vilje, hvis makt jeg Å forstå hva som foregår Omgang med meg selv Hvor vil jeg hen? har overlatt deg. Jeg stiller deg i verdens midte, for at du derfra bedre kan overskue alt det som er omkring.» Og så kommer de avgjørende ord: «Jeg skapte deg hverken himmelsk eller jordisk, hverken dødelig eller udødelig, for at du som din egen, liksom frie uinnskrenkete former og billedhugger (plastes et fictor) bygger opp og gestalter deg selv etter den form du har valgt. Du kan forfalle nedad til dyreartene; du kan stige oppad, idet du følger din egen vilje, og oppstå som ny i det guddommelige.» 6 Mennesket mellom dyr og engel det er et gammelt, middelaldersk bilde. Men det som er nytt og uhørt, er når Pico sier: Om mennesket blir til dyr eller til engel, det avhenger av mennesket selv. Bare det kunne allerede ha vært årsaken til det pavelige forbud mot kongressen. Pico selv ble, knapt 30 år gammel, myrdet under uoppklarte omstendigheter. Vi har nå betraktet individualiseringen, idet vi tok utgangspunkt i det moderne menneskes Magellan-situasjon, og vi har avsluttet med denne langt forutseende fremstilling av Pico om menneskets makt til og nødvendighet av å bestemme over sin livsførsel. Der står vi i dag i vår livspraksis. Hvordan skal vi orientere oss? 6 Giovanni Pico della Mirandola, Die Würde des Menschen (1486), Hamburg Artikkelen bygger på et foredrag holdt i Josefinesgate 12 (Oslogruppens hus) fredag 25. februar Karl-Martin Dietz (f. 1945) arbeider ved Friedrich von Hardenberg-Institut i Heidelberg, som han også var med å grunnlegge. 150 år rudolf steiner

16 Rudolf Steiner som tenker og vitenskapsteoretiker TROND SKAFTNESMO «Det kan ikke benektes: Før noe annet kan begripes, må tenkningen begripes.» Rudolf Steiners biografi kan inndeles på flere måter. En vanlig inndeling er å skille mellom Steiner før og etter 1900, slik at den tidlige Steiner oppfattes som ensidig orientert mot filosofi og goetheanisme, mens den sene Steiner retter seg mot okkult forskning og etter hvert antroposofien, med alle dens praktiske impulser. Dette er i og for seg riktig. Men det må bare ikke oppfattes slik at den tidlige Steiner er uten klarsynte erfaringer, eller at den sene Steiner slipper taket i filosofien. Det skjer åpenbart en vektforskyvning i Steiners virksomhet etter år Men det er mer slik at han føyer et okkult virke til sitt filosofiske virke, enn at han brått skifter over fra det ene til det andre. For eksempel kom hans filosofihistorie ut i en foreløpig versjon alt i Den ble først bearbeidet videre til en endelig versjon (Filosofiens gåter) i I sine foredrag vender Steiner stadig tilbake til sitt filosofiske hovedverk, Frihetens filosofi, og den kommer i ny utgave i I 1920 holder han en foredragsrekke over Thomas Aquinas filosofi, osv. Steiner opphører altså ikke å være tenker etter 1900! Til sin prøveforelesning for den filosofiske doktorgraden (1988) fikk Hjalmar Hegge oppgitt tematikken «Forholdet mellom Steiner som tenker og mystagog (seer)». Skjønt denne tematikken var helt på siden av hans avhandling (som på ingen måte søkte støtte 14 i Steiner som seer!), besvarer han spørsmålet med suveren klarhet: Så vel biografisk som idémessig hviler Steiners antroposofi på hans filosofiske arbeid, men ikke omvendt! Dette betyr at vi kan forholde oss til Steiner som filosof uten å måtte mene noe om hans antroposofi. Det er ingen astrallegemer å spore i hans filosofiske skrifter. Det er faktisk ikke så mye som en liten gnom å finne der, noe som jo kan være betryggende å vite for sarte sjeler. Før 1900 hadde Steiner utgitt tre filosofiske verk: Grunntrekk av en erkjennelsesteori (1886); Sannhet og vitenskap (1892) og Frihetens filosofi (1894). Dertil hadde han skrevet en bok om Goethes verdensanskuelse, en bok om Nietzsche, et forsvarsskrift for darwinisten Ernst Haeckel, et lengre essay om «Individualismen i filosofien» pluss en lengre innledning til Goethes naturvitenskapelige skrifter. Innimellom alt dette rakk han også å ta en filosofisk doktorgrad (1891), redigere og utgi Schopenhauers filosofi i 12 bind ( ), samt være en flittig skribent for og redaktør i journalen «Magazin für Litteratur» ( ). Frihetens filosofi Skal man komme til kjernen i Steiners filosofi, er det i første rekke Frihetens filosofi en bør ta for seg. Verket er delt i to hoveddeler. Den rudolf steiner 150 år