Prosjektrapport. Reparasjon Ansvar. Oktober Offerfokusert tilnærming i arbeid med straffedømte KRIMINALOMSORGEN

Transkript

1 KRIMINALOMSORGEN Prosjektrapport Reparasjon Ansvar Offerfokusert tilnærming i arbeid med straffedømte Oktober 2009 Pål Grav Ass. friomsorgsleder i Nordland / palgrav@kriminalomsorg.no

2 INNHOLDSFORTEGNELSE: I SAMMENDRAG side 2 II INNLEDNING.side 3 Kort om restorative justice i kriminalomsorgen side 3 Målsettingen med prosjektet side 5 Kinderegget side 7 III ORGANISERING OG PROSJEKTDRIFT side 8 IV PROSJEKTET OG FORHOLDET TIL KONFLIKTRÅDET.side 10 V CASE side 12 Anders Birger Carl Daniel VI REFLEKSJONER side 19 VII VEDLEGG Brev tilknyttet casene "Fokus på offer" Omtale av filmen "Facing the Demons" Infomateriell om prosjektet Referanselitteratur

3 I SAMMENDRAG Rapporten beskriver et faglig utviklingsarbeid med restorative justice tilnærming. Innsats er rettet inn mot straffedømte i 3 av kriminalomsorgens enheter i Bodø. Målsettingen er å introdusere offerperspektivet i kontakten med de dømte, utvikle økt bevisstheten om offerets situasjon og utløse gjenopprettende prosesser mellom straffedømte og deres offer. Arbeidet med målgruppa resulterte i intervensjonen "Fokus på offer". Dette konseptet er tilrettelagt som en manual for arbeid i gruppe. Rapporten beskriver gjenopprettende arbeid med 4 straffedømte som også involverer deres offer. Det konstateres at det var vanskelig å få i gang gjenopprettingsprosesser mellom gjerningsperson og offer, og det diskuteres ulike forhold som påvirker dette arbeidet. Videre settes fokus på kriminalomsorgens rolle i et gjenopprettingsperspektiv og hvilket ansvar og rolle det er mulig for etaten å inneha i et slikt arbeid. IMALL MINDI DIKUll PEOPLE AVERAGE MINDI Dif 1111 EVENTI GREAT MIND1 D1JCUIJ IDEM Visdomsord, veggplakat i en menighet i township Atlantis, Cape town, Sor-Afrika 2

4 II INNLEDNING Kimen til Reparasjon &Ansvar prosjektet oppstod gjennom deltakelse i lederutviklingsprogrammet (LUP) som ble gjennomført i kriminalomsorgen region nord i 2007/2008. En oppgave for alle deltakere i dette programmet var å gjennomføre et utviklingstiltak i egen organisasjon. Jeg valgte et prosjekt der fagutvikling skulle stå i sentrum. Ledelsesaspektet, som stod sentralt i LUP, skulle ivaretaes gjennom involvering av medarbeidere i 3 av kriminalomsorgens enheter i Bodø. Den faglige tilnærmingen i selve arbeidet skulle baseres på prinsippene for "restorative justice". Prosjektideen fikk sin tilslutning både lokalt i de tre enhetene og i Kriminalomsorgen region nord. Prosjektperioden varte fra til og der undertegnede var prosjektleder. Finansieringen ble ivaretatt med prosjektmidler fra region Nord, kompetansemidler fra Husbanken og driftsmidler fra Friomsorgen i Nordland. Bodø fengsel og Bodø overgangsbolig bidro gjennom selv å dekke opp for tilretteleggere som ble opptatt med prosjektarbeidet i turnusen og på sin frivakt. Kort om restorative justice i kriminalomsorgen Det er vanskelig å oversette det engelske begrepet -restorative justice- til godt norsk. Begrepet blir gjerne oversatt med "gjenopprettende rett" eller "gjenopprettende rettferdighet". Den filologiske debatten rundt begrepsavklaringen er imidlertid neppe sluttført.( ref Siri Kemèny, sekretariatet for konfliktrådene, Krus-konferanse, mars 2009). Jeg velger i fortsettelsen å dels bruke den engelske benevnelsen (forkortet rj) og begrepet "gjenopprettende arbeid/ prosesser" RJ som tilnærming har fått mye positiv fokus de siste tiår. Tilnærmingen har utviklet seg fra praksis til teori dvs at det vi i dag forbinder med og kaller restorative justice praksiser, dels utviklet seg og var der før noen begynte å utvikle en mer sammenhengende teori med klare verdier og prinsipper (Kemèny). I dag opptar temaet så vel teoretikere, praktikere, byråkrater og politikere. Ideologien og praksisen kan betraktes fra mikro- til makronivå, - eksempelvis slik vi kjenner den fra tilrettelagte møter på individnivå i konfliktråd og til demokratiske rettsoppgjør som ledd i nasjonsoppbyggingen som pågikk f eks i Sør-Afrika etter apartheid regimet (Sannhetskommisjonene). RJ har tre kjerneelement: Lovbrudd dreier seg om at en mellommenneskelig relasjon er blitt ødelagt, eller at det er blitt skapt en negativ relasjon (det sosiale element) Gjenopprettende rett forutsetter deltakelse fra de som er berørt, dvs gjerningsperson, fornærmet, lokalsamfunn (det demokratiske element) 3

5 Gjenopprettende rett forutsetter at skaden repareres, eller anstrengelser i retninga av at så mye av skaden som overhodet mulig blir gjort godt igjen (det reparerende element) Relevante spørsmål i denne sammenheng er: Hvem er blitt skadet? Hva er deres behov? Hvem sitt ansvar er det å gjøre noe med disse behovene? Til sammenligning spør dagens rettssystem: Hvilken lov er blitt brutt, hvem gjorde det og hva fortjener de i straff? Den blindede fru Justisia. Veggmaleri ved Justispalasset i Cuzco, Peru 411 En prosessorientert definisjon som Europarådet og FN benytter for RJ er følgende (Tony Marshall, England): RJ er en glenopprettende prosess hvor alle parter som er berort av et lovbrudd samarbeider for i fellesskap å bestemme hvordan man skal handtere ettervirkningen av lovbrudd og komplikasjoner for fremtiden. 4

6 En mer målorientert definisjon lyder (Bazemore og Walgrave): RJ er en mulighet for å skape rettferdighet ("gjore rett") etter at et lovbrudd har funnet sted slik at den individuelle, relasjonelle og sosiale skaden som er forårsaket av lovbruddet blir reparert. Gjennom ulike offentlige styringsdokument (bla Soria Moria erklæringen og St. meld 37) gies det her hjemme i Norge i økende grad innspill til at kriminalomsorgens praksis bør kunne utvikles mer i tråd med de gjenopprettende prinsipper. Det blir hevdet at tilnærmingen bidrar rehabiliterende og forebyggende overfor gjerningsperson, og ikke minst at offer for krenkelser og skade i større grad får ivaretatt sine behov. Dette anses å være viktige bidrag til økt trygghetsfølelse og bedret livskvalitet for den enkelte som er blitt rammet av kriminalitet. Disse signalene om større fokus på gjenoppretting innenfor dagens straffende rett skjer parallelt med et økende press for å styrke offerets rettslige stilling i straffesaker. Stortingsmelding 37 utpeker konfliktrådene som hovedleverandør av restorative justice i straffesakskjeden. Konfliktrådene har i flere år ervervet kompetanse og erfaringskunnskap i forhold til denne tilnærmingen. Målsettingen med prosjektet Noen underliggende hypoteser som ble stilt i innledningen til prosjektet var følgende: Hvis det er sant at kriminalitet ikke bare handler om å bryte lover og regler, men også innebærer krenkelse av andre menneskers rettigheter, og med den konsekvens at det skaper konflikt mellom mennesker, - så sitter kriminalomsorgen med ansvar for et stort antall mennesker som har etablert større eller mindre konflikter med sine omgivelser. Hvis det er sant at det ordinære strafferettsapparatet i liten grad greier å ivareta prosesser i den mellommenneskelige konflikten som er oppstått mellom gjerningsperson og fornærmet,- så sitter kriminalomsorgen med ansvar for et stort antall mennesker som ikke har fått tilstrekkelig anledning til å få gjort noe aktivt med det mellommenneskelig aspektet ved sin kriminalitet. I tillegg vet vi for lite om følgende: I hvilken grad foreligger det et behov hos den straffedømte (krenkeren) for å ta tak i den mellommenneskelige siden av den konflikten som hans straffbare handling har skapt? Og hvis behovet ikke er uttalt til stede hos domfelte, kan det i så fall tilrettelegges for å øke motivasjon i denne retning? (utvikling av offerbevissthet). 5

7 Kan i så fall kriminalomsorgens ansatte tilrettelegge og utføre dette motivasjonsarbeidet? Hvis det framkommer et ønske fra den domfelte om kontakt mot den fornærmede i saken, - o o Hvordan vil i så fall den krenkede part oppleve at representanter for straffegjennomføringssystemet initierer en slik prosess? Hvordan vil kriminalomsorgens medarbeidere oppleve sin rolle i dette arbeidet? Prosjektleder i forsoningsposisjon. Skulpturpark i Cape-Town 6

8 Kinderegget,- Tre ting på en gang I litteratur som presenterer restorative justice blir det ofte lagt vekt på hvordan denne tilnærminga står i kontrast til de tradisjonelle tilnærmingene i straffesystemet vårt. Restorative justice stiller eksempelvis andre spørsmål. Her er en er opptatt av hvem som har opplevd krenkelse og hva det har ført til for den enkelte. Det reises bl a spørsmål om hvordan ansvar og forpliktelse i kjølvannet av krenkelsen best mulig kan ivaretas, - av gjerningsperson og av nærsamfunnet. De to andre og mer tradisjonelle perspektiv i tilnærmingen til behandling av straffedømte er gjerne omtalt som Det straffende perspektivet Det rehabiliterende perspektivet. Det er imidlertid mulig å betrakte de tre perspektiv som ikke- konkurrerende, og mer som ulike dimensjoner i den helhet vi som system (kriminalomsorg) forholder oss til. Den straffende dimensjonen i kriminalomsorgens virke vil alltid (?) være tilstede, - kriminalomsorg gjennomfører per definisjon straff på vegne av samfunnet. Foreligger det problematikk som tilsier rehabiliterings- /reintegreringsbehov hos den dømte, vil målsettingen også være å jobbe med dette under straffegjennomføring. Det er med en slik innfallsvinkel en målsetting å tilrettelegge for at tilbakefall til ny kriminalitet unngås hos den dømte. Den rehabiliterende dimensjonen vil derfor i større eller mindre grad også være til stede. "Reparasjon og Ansvar" introduserer det tredje perspektivet inn i kriminalomsorgens arbeid: Det gjenopprettende perspektivet. Fokus settes på hvem som er blitt rammet og hvilke behov disse måtte ha. Perspektivet introduseres som en utvidelse og som et supplement til de to andre. Sagt med andre ord: Innenfor en strafferettslig ramme med påført pine(fokus på samfunnets behov), arbeides det også med (re)habilitering (fokus på domfeltes behov) og samtidig også med gjenopprettende rettferdighet (fokus på offerets behov og aktiv deltakelse). En interessant spørsmål kan være om disse tilnærmingsmåtene henger sammen i den forstand at de både blir meningsfulle og gjensidig forsterkende når de far fungere i en integrert sammenheng. Eller det slik at det straffende elementet vil ødelegge for det gjenopprettende? Tre ting på en gang er det mulig? 7

9 III ORGANISERING og PROSJEKTDRIFT 3 ulike arena Prosj ektet omhandlet arbeid på tre av kriminalomsorgens enheter i Bodø: Bodø fengsel, Bodø overgangsbolig og Nordland friomsorgskontor i Bodø. 41 Bakgrunnen for denne organiseringen var motivert av flere forhold: Ulikheten i rammebetingelser i strafferegimene (lukket, åpen, frihet), Ulikhet i straffbare handlingene (type og alvorlighetsgrad) Utvikling av en felles faglig og ideologisk tilnærming for medarbeidere i ulike strafferegimer Frikjøp. Prosjektleder ble frikjøpt hele perioden fra ordinær drift ved sin enhet. Prosjektleder fungerte likevel som stedfortreder samt deltok på en del møtevirksomhet mm i kontoret. Kontorsted var friomsorgskontoret. Styringsgruppe bestod av enhetsledere og rådgiver ved region nord: Magnus Vibe, Nordland friomsorgskontor Sigurd Schultz, Bodø overgangsbolig Geir Broen, Bodø fengsel Marit Oxås, rådgiver ved Kriminalomsorgen region nord. Tilretteleggere I samarbeid med enhetsledere ble det pekt ut 3 medarbeidere fra hver enhet som skulle fungere som prosjektets "spesial-agenter", - eller tilretteleggere som vi valgte å benevne 1111 funksjonen. På bakgrunn av at prosjektet var initiert hos friomsorgen ble alle de fem førstekonsulentene i denne enheten med i prosjektet. Utvelgelsen av tilretteleggere ble i hovedsak overlatt til enhetsleder. Enhetsleders vurdering av egnethet og ikke minst forhold som angikk enhetens interne behov og ressursdisponering var avgjørende faktorer her Skolering Oppstart-kurs med basis i restorative justice som ideologi og tilnærming ble gjennomført for alle tilretteleggere. Kurset ble internt tilrettelagt av prosjektleder og organisert i 3 bolker hver på tre timer. Motivational interviewing (M I) kurs del 2, to dager, for alle tilretteleggere. Perspektivmøter: For å etablere en mer utvidet forståelse av gjenoppretting, forsoning, skyld /skam mm ble det arrangert såkalte perspektivmøter for tilretteleggergruppa: Teologisk perspektiv, ved prest Egil Arnsby Psykologisk perspektiv, ved psykiater Lasse Djerv. Film : Tilretteleggergruppa har sett film "Facing the deamons" (australsk) (omtale av film og erfaringer med bruk av den følger som vedlegg) 8

10 sammen med konfliktrådsledelsen i Salten og leder for Felles ansvar. I tillegg har gruppa sett filmen "De usynlige" (norsk) på kino. Annet: Prosjektleder har i prosjektperioden, i regi av Høgskolen i Bodø, fått anledning til å besøke Cape town i Sør-Afrika. Her ble det anledning til å få et innblikk i arbeidet som ble gjort i rettsoppgjøret etter apharteid-regimet i landet (sannhetskommisjoner) I forbindelse med enhetens fylkesmøte i Brüssel flkk prosjektleder også anledning til å se litt på hvordan arbeidet med gjenoppretting er blitt organisert i Belgia. Arbeid med tilretteleggergruppene Friomsorg 6 Møter i enhet med tilretteleggere Over an sboli 14 Fen sel 6 SUM 26 Antall felles samlinger med tilretteleggere: 7 3 innforing RJ 1 Dvd "facing the deamons" 2 perspektivmøter 1 "de usynlige" 9

11 411/ IV PROSJEKTET OG FORHOLDET TIL KONFLIKTRÅDET. R&A og konfliktrådet har begge konflikthandtering som et av sine hovedmål. Konfliktrådet har kompetanse og erfaringskunnskap på konflikthandtering,- vesentlig utenfor kriminalomsorgens virksomhetsområde. Konfliktrådet vektlegger sitt fortrinn som nøytral meklingsinstans i sin markedsføring. Konfliktrådet er ikke aktivt inne med sitt tilbud i kriminalomsorgens enheter i Bodø i dag. Konfliktrådet som aktør i gjennomføring av samfunnsstraff blir i liten grad brukt. Prosjektet etablerte tidlig kontakt med konfliktrådet i Salten. Formålet var både å informere om prosjektet og etablere en faglig kontakt innenfor rj tilnærmingen. Konfliktrådet deltok i fagmøte der de sammen med tilretteleggergruppa bl a diskuterte filmen "Facing the deamons". Konfliktrådet hadde et eget innslag i en gruppe samfunnsstraff dømte hos friomsorgen under tiltaket "Fokus på offer". Det var planlagt innslag i samme tiltak ved overgangsbolig, men dette falt ut pga sykdom. Prosjektet har derfor ikke hatt et klart definert samarbeid med konfliktrådet. Noe av bakgrunnen for dette var prosjektets målsetting om bl a å utforske hvordan kriminalomsorgen selv kunne jobbe med de straffedømte med sikte på offerbevissthet og gjenopprettende prosesser. En ekstern aktør inn i dette arbeidet ble derfor vurdert som kompliserende i forhold til å finne svar på de spørsmål som innledningsvis ble reist. Prosjektet ville erverve kunnskap fra egen posisjon i straffegjennomføringssystemet. Prosjektet holdt det imidlertid åpent hvorvidt en gjenopprettende prosess skulle kunne skje i egen regi eller i samarbeid med konfliktrådet > Ser en på posisjonen prosjektet har opp mot konfliktrådets posisjon, vil vi se følgende bilde: Posisjon i forhold til perspektiv: Straffende (Re)habiliterende/ Gjenopprettende reinte rerende rettferdi het Konfliktråd Nei Nei JA Reparasjon & JA JA JA Ansvar i kriminalomsorgen Et relevant spørsmål vil være om konfliktrådets avgrensede posisjon kan gjøre det enklere og mer hensiktsmessig å tilrettelegge for restorative prosesser i deres regi. Erfaringer fra samarbeid mellom fengsel og konfliktråd gjort bl a i Agder og Arendal fengsel viser at flere saker blir ført fram til gjenopprettende møter. Et samarbeid mellom konfliktrådet i Nord- 10

12 Trøndelag og Verdal fengsel viser det samme. I sist nevnte samarbeid har de valgt en arbeidsmodell der 2 betjenter også har konfliktmeglingskompetanse. Denne "dobbelkvalifiseringen" medfører at skottene mellom ulike de ulike etatene blir færre, og at det i langt større grad blir saksforholdet som styrer hvilken aktør som kommer på banen, - betjenten eller ekstern megler fra konfliktrådet. R & A prosjektet er på ingen måte et argument for at kriminalomsorgen alene har de beste forutsetninger for å skape gjenopprettende prosesser under soning av straff. Til det er effekten, målt i saker med gjenopprettende prosesser, for lav. Jeg kommer tilbake til refleksjoner om kriminalomsorgens posisjon og funksjon på slutten av denne rapporten. 11

13 41. V CASE Anders Mann på 44 år. Første gang jeg er i kontakt med ham er i forbindelse med innhenting av personundersøkelse. Han er på dette tidspunktet akkurat sluppet ut fra varetekt og er siktet for seksuelle overgrep mot stedatter. Jeg vurderer at mannen er i akutt krise, - han er strekt deprimert og har gjort forsøk på å ta sitt eget liv. Han har fått kortvarig hjelp i psykiatrisk institusjon, men er utskrevet og reist tilbake til familiens felles hjem. Hans kone har reist fra stedet med sin datter og et felles barn. Både påtalemyndighet og fengsel er opptatt av at friomsorgen etablerer kontakt med ham snarest. 111, Jeg besøker ham i hans hjem da han ikke greier å reise inn til kontoret ved egen hjelp. Jeg finner ham i halvmørket, liggende på golvet i sin egen stue med alle persienner ned og gardiner godt fortrukket. Han erkjenner å ha forgrepet seg seksuelt på stedatteren og at dette har pågått over tid. Han gir uttrykk for at det er hans ansvar, ene og alene, og at han har et stort behov for å kunne gi henne en uforbeholden unnskyldning. Denne unnskyldningen ønsker han å overbringe direkte til henne. Han forteller at han ikke har fått anledning til å gjøre dette så langt i prosessen. Barnevernet opplyser til friomsorgen at fornærmede ikke ønsker å treffe ham. Anders får etter hvert bistand fra lokalt hjelpeapparatet og blir psykisk mer stabil. 1 perioden mellom personundersøkelse og dom er det relativ hyppig kontakt mellom friomsorg og Anders. Han får en ubetinget dom på 1 år og 6 måneder. Han soner 2/3 tid og blir løslatt på prøve fra frigangsavdeling og med 3 måneders møteplikt for friomsorgen. "Tristan". Kunstutstilling i Justispalasset i Briissel, Beliga 2008 Ved løslatelse flytter han fra familiens bolig og etablerer seg på nytt sted i leid hybelleilighet. Han er sysselsatt i attføringstiltaket som ble etablert under soning. Det etableres kontakt med psykiatrisk dagsenter som etter hvert fungerer som en sosial base og "trygg havn" for ham i en ellers uoversiktlig og sårbar situasjon. 12

14 Han ønsker "ryddehjelp" i forhold fornærmede i saken, jentas mor (ektefelle) og i forhold til hvilken kontakt det er mulig å ha med sønnen. Vi blir enige om at jeg henvender meg til fornærmedes mor, - presenterer ønsket, og inviterer til en samtale. Mor lever på hemmelig adresse og vi går derfor via hennes bistandsadvokat for å formidle henvendelsen. (Brevet, i anonymisert form, vedlagt.) Moren responderer på telefon kort tid etter å ha mottatt brevet. Jeg opplever henne utforskende og litt avventende i forhold til hva Anders (og jeg) ønsker å få til. Hun aksepterer imidlertid invitasjonen om samtale med meg ut fra å gjøre seg nærmere kjent med hva som ligger av muligheter i en slik kontakt. Få dager etter har jeg samtale med mor på kontoret: Hun er opptatt av at datteren, som går på skole annet sted, ikke skal bli utsatt for å påtreffe Anders når hun er på besøk i byen. Datteren har klart formidlet at hun da heller vil avstå fra å besøke familien. Mor ønsker hjelp til å finne en løsning på dette i fellesskap med Anders. Mor er opptatt av yngste sønn og kontakten med Anders. Etter overgrepet er denne kontakten blitt regulert og tredje person er med for å ha tilsyn. Mor finner ordningen uhensiktsmessig, og greier heller ikke å begrunne den ut fra sin kunnskap om Anders og risiko vurderinger. Hun har imidlertid akseptert løsningen etter press fra omgivelsene. Hun innrømmer overfor meg at hun lar Anders møte gutten også uten tilsyn. Hun opplever dette dobbeltspillet som uredelig overfor alle parter, men har vanskelig for å stå opp og argumentere mot de som mener tilsyn i samværet er påkrevd. Mor sin nye samboer har klare restriktive oppfatninger om kontakten med Anders. Mor deler ikke disse vurderingene og kjenner på at hun kommer i klem. Hun ønsker at samboer inviteres inn i samtalen med meg, men mener likevel det er urealistisk pga hans fiendtlige innstilling. På denne bakgrunn blir vi enige om å invitere Anders til en fellessamtale. Direkte - møtet mellom artene: Mor og Anders møter på friomsorgens kontor etter avtale. Begge to er rimelig avslappet i situasjonen. De har hatt en del kontakt med hverandre i forbindelse med besøksordning for sønnen og er derfor blitt vant til å forholde seg til hverandre etter bruddet. Anders er dessuten forberedt på morens ønsker da han har fått dette presentert fra meg i egen samtale og har i tillegg blitt kontaktet av mor om samme tema. Anders gir uttrykk for at han aksepterer fornærmedes ønsker og behov, - selv om han altså selv har et behov for å møte henne. Han tar videre ansvar for å sjekke ut hvilke muligheter han har for å ta opphold utenfor byen når besøk fra fornærmede blir varslet i forkant. Mor sier seg tilfreds med en slik avtale. Mor ønsker at samboer inviteres inn i samtalen hun har meg vedr samvær mellom far og sønn. Mors samboer tilskrives på denne bakgrunn (anonymisert brev vedlagt). Kort tid etter ringer samboer og avviser bryskt og kontant invitasjonen. 13

15 4111/ Samtaler med mor vedr risiko og samvær fortsetter imidlertid. Anders har besluttet å ikke opponere på gjeldende besøksordning selv om han mener den er unødvendig og uhensiktsmessig. Etterord: Det oppstår ingen uønskede situasjoner med fysisk møte mellom fornærmede og Anders. Partene har ingen direkte kontakt med hverandre. Moren bryter samboerskapet og flytter med sønnen flere mil unna. Anders sitt samvær med sønnen går av den grunn inn i en ny fase med færre muligheter for treff. 411 Birger 23 år gammel mann som sitter i varetekt mistenkt for å ha legemsbeskadiget sin baby. Friomsorgen har fått i oppdrag å utføre personundersøkelse. Birger innrømmer i vår første kontakt ingen skyld i skadene på babyen og hevder det hele skyldes uhell. Han vurderes til å være i psykisk dårlig forfatning på utredningstidspunktet. 41, Han skader seg selv ved å skjære opp underarmene og han etterspør hjelp fra psykolog,- noe fengselet ikke kan gi ham dette tidspunkt. Som varetektsfengslet blir han etter en tid overført til overgangsbolig. Her stabiliserer han seg psykisk og begynner å fungere i arbeid Birger forteller at hele hans tilværelse er ramlet sammen så å si over natta. Parallelt med at han ble fengslet befinner hans samboer, som også er mor til barnet, seg på sykehuset sammen med babyen. Babyen har med stor sannsynlighet fått varige skader. Det er mange berørte personer i saken (mor, barn, besteforeldre på begge sider, offentlige myndigheter) som kan ha ulike interesser og behov i saken. Birger uttrykker et stort behov for å komme i dialog med sin samboer. De har noe kontakt på telefon og at det går en del tekst meldinger dem i mellom. Han er usikker på det meste etter det som har skjedd og vet ikke hva han har å forholde seg til framover. Han ønsker hjelp til å 11, finne en farbar vei. På denne bakgrunn kontaktes barnets mor på telefon og hun informeres om den kontakt jeg har med Birger. Hun sier seg villig til å komme til friomsorgskontoret for å snakke mer direkte omkring situasjonen. Jeg forespeiler henne muligheten av å møte Birger sammen med oss. Hun holder det åpent hvorvidt hun ønsker å møte ham, men vil først ha en samtale med undertegnede og hans primærkontakt ved overgangsbolig. Bekreftelse på denne samtalen og avtalen sendes som brev og med kopi til Birger (brev vedlagt). Moren til babyen møter til samtale med undertegnede og primærkontakten. Sammen med henne møter også en venn som bistår henne. Hun formidler at hun er opptatt av at kontakten dem i mellom blir regulert da hun opplever Birger sine mange henvendelser som plagsomme 14

16 og av og til utidige. Hun ønsker ikke at han skal få møte datteren på nåværende tidspunkt og at dette må avvente til etter rettssak. Hun ønsker ikke et direkte møte med Birger, men vil gjerne ha hjelp av oss som mellommenn til lage en skriftlig avtale med ham. Rett etter denne samtalen møter vi Birger og legger fram morens behov og ønsker for nærmeste fremtid. Birger hadde håpet på en mer forsonende holdning fra samboeren og han tar hennes ønsker tungt. Siden første samtale med ham har han blitt mer klar på at det er han som har skadet barnet. Avtalen som nedfelles skriftlig dem i mellom får følgende hovedpunkter: Birger erkjenner ansvaret for vold og skader på datteren og vil forplikte seg til møte skadelidtes behov på en konstruktiv måte. 1 det ligger det at han vil ta hensyn til de behov moren og eventuelt andre har i saken. Kontakt og utveksling mellom Birger og mor/datter reguleres på ulike måter Birger sier seg villig til å møte besteforeldrene Birger vil delta i foreldreveiledningskurs hvis han får plass Vi har også møte med Birger sin mor som kommer på besøk. Hun ønsker, uansett hva som har skjedd, å støtte sin sønn og også være et bindeledd mellom barnets mor og Birger. Birger forblir i varetekt på overgangsbolig. Han løslates i påvente av rettsbehandling, får arbeid og flytter ut i egen leilighet. Han får tilbud om foreldreveiledningskurs men møter ikke. Han ffir en lengre ubetinget dom som i dag er under avsoning i åpent fengsel. Carl 43 år gammel mann. Forvaringsdømt for vold. Soner dom ved overgangsbolig. Carl deltar i tiltaket -Fokus på offer" som kjøres på overgangsboligen. Etter den første kvelden har han "ffitt nok" og ber seg fritatt fra del to. Både gruppedeltakere og gruppeledere så at noe skjedde med Carl den første kvelden. Fra å holde god avstand til tema så det ut til at innholdet mer og mer begynte å berøre hans egen historie. På bakgrunn av hans domsgrunnlag fant vi det hensiktsmessig å følge ham opp individuelt etter denne første økta. Carl formidler i samtale med oss at han har behov for å gjøre noe med den mellommenneskelige siden av straffesaken. Han har utøvd fysisk, psykisk, seksuell og materiell vold i en familiesituasjon. De største krenkelsene har skjedd i forhold til samboer. Hans primære behov nå var å få godtgjort i forhold til samboerens ene datteren som var sterkt involvert i hans voldsbruk. Han kjenner på at han ikke har fått snakket med henne og at han skylder henne en god unnskyldning. Vi går flere runder med Carl for å sjekke ut hans motivasjon og posisjon i forhold til offer i saken. Som gjennomfører av straff har overgangsbolig regelmessig kontakt med tidligere samboer og varsler på telefon når han har permisjon. Denne rutinen setter familien stor pris på og kjenner at den er med på å trygge deres tilværelse. Overgangsboligen vet at eks-samboer er sterkt traumatisert og føler stor utrygghet i forhold til Carl. Hun engster seg for løslatelsen som kommer og er ikke trygg på hva Carl er i stand til å gjøre med dem. 15

17 Den tillitsfulle kontakten som er skapt mellom eks-samboer og overgangsbolig gjør det mulig å utforske mer om familiens behov. Det vil være mulig å se dette i forhold til de ønsker som er kommet fra Carl om reparasjon. Spørsmålet vi stiller oss er: 411 Hvordan kan vi, med ansvar for straffegjennomføring og rehabilitering, også tilrettelegge for størst mulig trygghet for offer ved en framtidig løslatelse? Vi (fengselsleder, primærkontakt og prosjektleder) bestemmer oss for å etablere en tettere dialog om dette og inviterer oss over til familien. Vi blir tatt vel i mot av eks-samboer og hennes to døtre i begynnelsen av 20- årene. Møtet blir en meget sterk opplevelse for alle parter. Vi får høre om hvordan familien i mange år har opplevd grove krenkelser fra Carl. Vi får høre mange historier om psykisk terror og manipulering, og om hvordan det hele kuliminerte med voldsbruk som nesten tok livet av ekssamboeren. Den ene datteren var vitne til hendelsen og hennes inntreden berget trolig livet til moren. Vi far et godt innblikk i mekanismer som gjør det mulig for mennesker å tilpasse seg og overleve i samliv med en til tider så sterkt avvikende person som Carl. 41) Alle tre forte11er at det er første gang de samlet får anledning til å fortelle sin historie. Hver på sin kant har de hatt hjelpere i ettertid, men aldri har de fått anledning til sammen å fortelle om sine traumer, tanker og følelser. Gjennom døtrenes fortellinger oppdager også moren mye fortrengt historie, og det blir vondt å erkjenne at hun i sitt samliv med Carl ikke har ivaretatt barnas behov for trygghet på en god nok måte. De gir alle tre uttrykk for at det er godt å få snakket med personer som har myndighet i forhold til straffegjennomføringen, og som har en definert rolle å spille i forhold til innhold og avslutning av soning. Alle tre gir de uttrykk for at de ønsker en styrt samtale med Carl før løslatelsen. De kjenner 11, sterkt på behovet for å fortelle hva han har forårsaket av lidelser i livet deres og at de ikke vil ha mer med han å gjøre i framtida. Samtalene med Carl på overgangsbolig fortsetter etter vårt besøk. Vi forteller om familiens behov for trygghet og at vi vil ha fokus på dette hvis vi får til en prosess dem i mellom. Vi formulerer de restorative spørsmål til Carl: "Vi vet hva som skjedde vi har lest dommen, vi har snakket med deg og vi har snakket med x, y og z: Hva tenkte du på den tida dette skjedde? Hva har du tenkt på i ettertid? På hvilken måte har x, y, z, blitt berørt av dine handlinger? Hva tenker du at du bør gjøre for å gjøre mest mulig godt igjen? " 11, Carl utfordres i forhold til hva det er han ønsker å formidle og hvordan han vil framlegge det. Han får bl a i oppgave å skrive ned punkter som han vil vektlegge. Disse punktene samtaler vi om som en forberedelse på det som vil komme (vedlagt). Vår bekymring som tilretteleggere for en gjenopprettende prosess mellom partene knytter seg til risikovurderingen. For det første har Carl en historie som handler om at han er i stand til å gjenta krenkelser overfor personer som han tidligere har krenket. Carl sine forsikringer om at det ikke vil skje denne gangen kan derfor ikke garanteres. Hans begynnende åpenhet rundt krenkelsene, der han beskriver og forteller om sine voldshandlinger på en ikke tildekkende måte, kan forståes som en positiv utvikling. En åpen og uproblematisk fortelling om 16

18 krenkelser, der liten skyld og skam oppleves, kan på den annen side tolkes som at personen ikke er følelsesmessig berørt, og derfor også predikere en større sjanse for at atferden fortsetter. Vi vurderer at Carl har en følelsesmessig dybde i sin fortelling og at den ikke framstilles uproblematisk. En slik begynnende evne til å vise åpenhet kan fungere som en beskyttelsesfaktor i forhold til framtidig fungering. For det andre vurderer vi at den følelsesmessige relasjonen mellom partene kan bli problematisk. Ved å tilrettelegge for en prosess som er tenkt å fungere helende og trygge personer, kan det i denne saken også føre til at andre ulike følelser reaktiveres. Vi har tidligere sett hvordan Carl har manipulert og fått sympati i familien på tross av grove krenkelser. De fornærmede har i hans fravær under soning greid å ta ut større distanse til ham og gir i dag klart uttrykk for at de ikke ønsker å ha med Carl å gjøre i sitt framtidige liv. En prosess der partene møtes kan imidlertid utløse følelsesmessig reaksjoner hos de fornærmede som de sier de ikke ønsker å oppleve. Et møte risikerer å bli kontra indikert i den forstand at Carl, ved å tolke en imøtekommende respons hos den andre part, kan få et lite håp om at det er mulig å gå videre på relasjonen etter møtet. Det er avgjørende for oss i prosjektet at vi ikke medvirker til å stille familien i en slik posisjon som kan traumatisere dem på ny. Vår vurdering blir derfor at vi vi I forsøke å få til et tilrettelagt møte mellom partene, men der de er fysisk atskilt og kan kommunisere gjennom lyd og bilde (videokonferanse). Vi ønsker å bistå familien med å være fysisk tilstede hos dem og samtidig støtte Carl ved at primærkontakt er sammen med ham. Dato for møtet ble avtalt og tekniske avtaler med ekstern aktør (videokonferanse) inngått. Før vi kom til møtet brøt imidlertid Carl vilkår for soningen på overgangsboligen (alkoholforbudet) og ble tilbakeført til forvaringsanstalt. Overgangsbolig har vært premissleverandør for hans soningsforløp i lukket anstalt og har også vært direkte i samtale med ham under soningen der. Overgangsbolig har også opprettholdt kontakt med eks-samboer per telefon i denne tiden. Etter flere måneder i lukket anstalt har han nylig kommet tilbake til overgangsbolig. Muligheter for en restorative prosess mellom partene vurderes fortsatt å være tilstede. Daniel Mann på 27 år. Straffedømt for legemsfornærmelse, skadeverk og brudd på legemiddelloven. Han er dømt til 42 timer samfunnsstraff med gjennomføringstid på 120 dager. Daniel deltar i tiltaket "Fokus på offer" under samfunnsstraff. Han gir klar tilbakemelding underveis om at han ønsker hjelp til å løse en vanskelig sak for ham. Han har tenkt mye på en episode der han utøvde grov vold og skadet en sambygding. Episoden skjedde ved inntrenging i offerets bolig og kom fullstendig uforberedt på offeret. Daniel har ikke fått ryddet i forhold til denne personen og forteller at dette plager ham. Vi tilbyr å hjelpe ham i forhold til dette, og holder også fram muligheten av å bruke konfliktrådet i arbeidet. Daniel har tidligere erfaring med bruk av konfliktråd. Han bestemmer seg for at arbeidet opp mot offer skal tilrettelegges av oss som gjennomførte "Fokus på offer". 17

19 Gjennom forberedende samtaler med Daniel får vi vite mer om hendelsen, hvem som var involvert og hvordan han tenker omkring dette i dag (de restorative spørsmål). Det viser seg at 11/ offerets mor og søster også var involvert i hendelsen. Mor og søster kom til boligen og ble delaktig i konflikten rett etter voldshandlingen hadde skjedd. I samarbeid med Daniel blir vi enige om at det kan være mest hensiktsmessig å rette en henvendelse til moren i første omgang. Moren responderer umiddelbart positivt på telefonisk henvendelse fra oss. Hun forteller at hun synes det er uholdbart at de ikke har fått snakket ut etter hendelsen og at de "går og skuler" på hverandre i det lille lokalmiljøet. Hun vil gjerne medvirke til at forholdene endres. Hun forteller at hennes sønn fortsatt er sterkt preget av det som skjedde. Hun er usikker på om han vil inngå dialog med Daniel. Hun forteller at hans søster pådro seg skade under hendelsen og at hun bør forespørres. Vi avtaler at hun forbereder sin sønn og datter på at vi kontakter dem om få dager med sikte på å få til en forberedende samtale. Sønnen (offeret) er tilbakeholden når vi kontakter ham på telefon. Han er usikker på om det har noe for seg og sier han ikke stoler på Daniel sine hensikter. Han gir ingen lovnader om å stille på samtale med oss. Søsteren er også svært reservert, men vil møte til samtale med oss. Samtalen med de tre foregår i morens hjem. Alle har møtt, og sønnen har også med seg sin kjæreste. Det kommer fram at sønnen fortsatt har post-traumatiske reaksjoner etter hendelsen. Han har skiftet bolig og sier han i dag låser tre dører mellom seg og utsida når han er hjemme fordi han er utrygg. Han forteller at han er blitt mobbet mye av Daniel i oppveksten og at han ikke stoler på ham. Han hevder Daniel også står bak nedsettende omtale av ham på et nettsted. Dette ønsker han fjernet før han eventuelt vil snakke med ham Søsteren forteller at hun i tumultene den aktuelle kvelden ble skadet. Hun anmeldte forholdet, men saken ble henlagt av politiet. Hun kan tenke seg å stille opp på et møte med Daniel. Moren er klar på at hun ønsker en runde med Daniel. Hun vil stille uansett hva sønnen bestemmer seg for. Hun mener det vil være en god måte å rense lufta på og at de på den måten kan få visshet om hvor de har hverandre. Daniel blir informert om hvordan familien tenker omkring et møte. Han har besørget sletting 41, av nedsettende omtale lagt ut på nettstedet. Han kjenner sterkt på at han gruer seg til et møte med familien. Han er redd for hva som kommer fra dem og er usikker på hva han greier å få formidlet. Han er redd for at han ikke skal få sagt noe som helst. I samtale med ham går vi gjennom hans begrunnelser for ønsket om godtgjøring og rollespiller hvordan han kan framsi sitt budskap. Daniel føler seg fortsatt utrygg selv med lovnad om aktiv support fra tilrettelegger under selve møtet. Strategien han kjenner seg mest bekvem med, hvis han selv går i stå, er at tilrettelegger lager en intervjusituasjon med ham i møtet for å få fram hans budskap. Vi bestiller egnet møtelokale i bygda. Det er fortsatt åpent om offer for voldshandlingen vil komme. Møtet må imidlertid utsettes da Daniel ikke er i stand til å gjennomføre. Møtetidspunkt for andre gang avtales. Vi henter Daniel ved et dagsenter som han bruker i samfunnsstraff. Hans kjæreste har nylig reist fra ham og han føler seg i dårlig stand til å takle 111 den belastningen et møte med offer vil være for ham. Etter en lengre samtale blir vi enige om 18

20 at Daniel ringer til moren og forteller hva som har skjedd. Daniel gjennomfører telefonsamtalen. Hans tilbakemelding er at moren var forståelsesfull og aksepterte hans situasjon og avgjørelse. Samtidig inviterte hun ham til å ta kontakt ved en seinere anledning slik at de fikk snakket sammen. Daniel gir overfor oss uttrykk for stor lettelse etter samtalen og var etter omstendighetene fornøyd med det han hadde fått til. VI REFLEKSJONER: Faglig utviklingsarbeid kan forstås som en virksomhet der en på bakgrunn av kunnskap en har, systematisk prøver å forandre eller utvikle en virksomhet i forhold til et eller flere mål. Utviklingsarbeid skaper erfaringskunnskap og et grunnlag for videre refleksjon. Jeg har i det følgende valgt å ta utgangspunkt i noen sentrale spørsmål som ble stilt i starten av prosjektarbeidet. Samtidig dukker det opp nye spørsmål som ikke uten videre kan besvares. 1. Har straffedømte behov for å gjøre opp for seg på det mellommenneskelige planet? Mange av oss endringsfokuserte medarbeidere i kriminalomsorgen liker å tro at den som krenker, innerst inne og kanskje veldig godt gjemt, har en moralsk nerve som sier at det riktige er å gjøre uretten mest mulig god igjen overfor de som er blitt rammet. Vi "behandlere" liker å tro at vi med litt innsats kan aktivere denne latente moralske standarden og utløse både vilje og evne til å gjøre noe i egen sak. Samtidig vet vi at mange lovbrytere har svekkede forutsetninger for å kunne utvikle en slik moralsk standard, (evne til å skille mellom seg selv og andre, et umodent forsvarssytem, evne til å tåle kritikk, påta seg skyld osv.) Dette er jo også noe av forklaringen på at de opererer utenfor loven. Majoriteten av domfelte vi har møtt i prosjektet har i første runde gitt uttrykk for at de ikke har et behov for å strekke seg i retning av gjenoppretting mens de er under straffegjennomføring. 13egrunnelsene for dette er noe ulike. Flere domfelte ga uttrykk for at de hadde vært i kontakt med offer og at de eksempelvis hadde bedt om unnskyldning. Mange fortalte at de hadde møtt ansikt til ansikt med den andre part før rettssaken. Noen fortalte at de også hadde fått anledning til å gjøre det under rettsforhandlingene. Flere domfelte vi hadde dialog med under prosjektperioden ga uttrykk for at de hadde gjort seg ferdig med denne mellommenneskelige delen, og at det derfor ikke var noe mer å hente der. 19

21 11. Deres egen subjektive opplevelse av hva som skjedde i etterspillet av lovbruddet er interessant for seg. Men graden av kontakt og gjenoppretting er ikke undersøkt. Det hadde derfor vært interessant å få undersøkt denne delen av et gjenopprettingsarbeid nærmere på en mer vitenskapelig måte. Og ikke minst hadde det vært interessant å få kunnskap om hvorvidt offer hadde sammen oppfatning av "etterarbeidet" som det gjerningsperson ga uttrykk for: "Har gjort det, - ingen ting mer å hente!" På den annen side finnes det straffedømte som åpenlyst gnages av selvbebreidelse og anger. Disse vil forhåpentligvis være lett synlige og derfor også lettere tilgjengelige for støtte og tilrettelegging. 2. Kom kriminalomsorgen i posisjon til å påvirke målgruppa med et gjenopprettende perspektiv? Finnes det strukturelle hinder i forhold til påvirkningsarbeidet? 411 På bakgrunn av de straffedømtes deltakelse, engasjement og tilbakemeldinger i dialoggruppa er det grunn til å konkludere med at kriminalomsorgen kom i posisjon på en troverdig og ivaretaende måte. God tilrettelegging og et gjennomtenkt konsept i møtet med gruppa var forutsetningene for dette. 20

22 Legitimiteten De innsatte og samfunnsstraff dømte møtte til temamøtene vi inviterte til. I noen grad ble det fanget opp negativ respons hos innsatte ved lukket avdeling i fengsel. Denne vegring for å delta ble respektert og ble ikke gjort til noe større tema. De få dømte som i lukket avdeling opplevde vår intervensjon som en tilleggsbelastning/ekstra straff fikk derfor lov til å avstå. Flere av tilretteleggerne, og spesielt i fengsel, var opptatt av frivillighetsaspektet ved intervensjonen. De var opptatt av at deltakelse i tiltaket "fokus på offer" ikke skulle være tvang, men samtidig ønsket de at flest mulig deltok. For å skape størst mulig klarhet rundt legitimiteten for intervensjonen i enheten forsøkte vi derfor å innarbeide en grunnholdning, 'forpliktelsen", som skulle ligge i bunn for vårt arbeid. Vi sa: Restorative justice som ideologi insiterer på at den moralsk riktige handlingen er å rydde etter seg så godt som overhodet mulig. Vi har tro på at dette er av det gode for alle parter. Som straffedømt ved overgangsbolig, frigangsavdeling og friomsorg vil vi derfor at du under din straffegjennomforing, sammen med oss, utforsker hvilke mulighetene du har for å gjøre mest mulig godt igjen den skade/ krenkelse du har forvoldt andre personer gjennom ditt lovbrudd/ din livsforsel. Denne holdningen ble forsøkt lagt inn i kommunikasjonen med domfelte så tidlig som mulig (f eks ved innsøking til de ulike kontrakts avd) slik at tilnærmingen ikke skulle komme som en overraskelse for den domfelte på et seinere tidspunkt. Intern/ekstern innsats Prosjektleder fungerte som en ekstern ressurs overfor enhetene. Den lokale tilrettelegger i enheten inntok en tilbaketrukket posisjon i gjennomføringen av dialog-gruppa. Det er derfor godt mulig at de domfelte opplevde denne intervensjonen som løsrevet fra enhetens ordinære tilrettelagte soningsinnhold. Vi har derfor ikke fått et fullgodt svar på hvordan responsen ville ha vært hvis tiltaket alene hadde vært gjennomført av interne tilretteleggere. På bakgrunn av de mål prosjektet hadde om å teste egne muligheter for rj-arbeid ble konfliktrådet bare forsøksvis brukt inn mot målgruppa. Erfaringsgrunnlaget er for lite til å oppsummere noe her. Det er likevel grunn til å tro at et samarbeid med konfliktrådet i "Fokus på offer" vil kunne være hensiktsmessig. Tiltaket kan da bygges ut i omfang, f eks med et ekstra møte, og en kan fa presentert konfliktrådets funksjon og mulighet på en god måte for målgruppa. 3. Traff intervensjonen slik den var tenkt? Intervensjonen, "Fokus på offer", var i utvikling under hele prosjektperioden. Til å begynne med ble filmen "Facing the demons" brukt for å fa i gang gruppeprosessen. Vi erfarte 21

23 imidlertid etter hvert at denne innfallsvinkelen ikke fungerte optimalt da det var vanskelig å fa fokus tilbake på domfeltes egen situasjon etter å ha sett fllmen. Dialog-gruppe ble av forskjellige grunner ikke kjørt like strukturert i lukket avdeling i fengsel som i overgangsbolig, frigang og friomsorg. Fengsel-varianten var i større grad preget av vi var ute i avdelingen, flere ansatte var til stede etc. Det var vanskeligere å fa til en nær kommunikasjon i ei slik gruppe. 411 Intervensjonen fanget utvilsomt deltakernes oppmerksomhet. Det førte til refleksjoner og diskusjoner. Mange deltakere delte sine historier. Mange viste fram for de andre hva de hadde gjort og hvordan de hadde kjent på oppgjøret i ettertid. Andre ble svært tankefulle underveis og åpnet lite opp for innsyn fra andre. Noen ra rapporterte at de hadde blitt inspirert og tatt initiativ til samtale med nær familie underveis i tiltaket. 111/ Dialog-gruppa ser ut til å ha fungert positivt i forhold til offer-bevissthet og utfordret på ansvar og forpliktelser. Dette arbeidet har i seg selv en egenverdi og kan betraktes som et kvalitativt godt innhold i straffegjennomføringen. 4. Hvorfor genererte intervensjonen så få gjenopprettingsprosesser? Dialog-gruppene vi hadde med de straffedømte utløste ffi konkrete saker der domfelte ønsket å gå videre på sin sak. Dette kan ha sammenheng med flere forhold. La oss se på noen av dem: 1. kriminalomsorgen sin dobbeltrolle som straffegjennomfører og igangsetter av restorative prosesser er uforenlig 2. innretningen på intervensjonen og det påfølgende arbeidet 3. egenskaper og kompetanse hos kriminalomsorgsmedarbeideren 4. egenskaper hos de straffedømte Vår erfaring var som tidligere nevnt at kriminalomsorgen hadde legitimitet og troverdighet i. forhold til tema og dialog med de straffedømte. Det kom heller ingen signal om at vi var i en posisjon som var uegnet til å assistere med å ta spørsmål videre ut til offer. Vi har imidlertid ikke kunnskap nok til å si om posisjonen likevel har vært en medvirkende årsak til at så få tok. sin sak videre med oss

24 I de 4 casene, som alle representerer kontakt med offersida, har kriminalomsorgens saksbehandler hatt en sentral rolle i arbeidet. Det ble ikke i noen av disse sakene stilt spørsmål ved om innsatsen rettet mot offer skulle ivaretas av andre enn kriminalomsorgen. Snarere tvert i mot så det ut til at de domfelte opplevde kriminalomsorgens posisjon som hensiktsmessig i forhold til de initiativ som skulle gjøres. En forsiktig konklusjon på dette er derfor at dobbeltrollen neppe ser ut til å være den avgjørende faktor som vanskeliggjør prosessen. Ad 2 Er "Fokus på offer" et lite egnet konsept for å utløse saker? (I så fall, hvor ligger svakheten?) Burde vi i enda større grad ha rettet innsats mot enkeltpersoner basert på kunnskap om person og situasjon? Prosjektet hadde denne strategien også. I soningsmiljøet i fengsel utløste den ingen saker. (Egentlig litt forunderlig med så mange personer i målgruppa?) En refleksjon nå i etterkant er om det individuelle oppfølgingsarbeidet som skjedde etter dialog-gruppa ble for dårlig ivaretatt. Ideen her var at det var den lokale tilrettelegger som skulle følge opp, - eventuelt i samarbeid med domfeltes primærkontakt/ kontaktbetjent. Dette ble også en administrativ utfordring da et slikt arbeid er avhengig av turnus og tilstedeværelse. Inntrykket er derfor at noe av "trokket.' forsvant etter at gruppe- intervensjonen var ferdig. Info - flyveren som den domfelte fikk med seg var tydeligvis ikke alene et godt nok insitament til at de selv tok kontakt med sin tilrettelegger igjen. Flere tilretteleggere ga tidlig i prosjektet også signal om at de ikke så for seg å ha en aktiv rolle i forhold til utadrettet kontakt mot offer. De ville avgrense sitt arbeid til intervensjonen i enheten, og at det mer utadrettede arbeidet skulle ivaretas av prosjektleder. Da mesteparten av fokus på dette tidspunkt var rettet inn mot tiltaket i målgruppa var det greit å gi aksept for dette. I ettertid kan det imidlertid stilles spørsmål om denne avgrensinga i funksjon også hadde en begrensende innvirkning på oppfølgingsarbeidet som ble gjort. Ad 3 Erfaringene viser at rj- perspektivet utfordret tilretteleggere på områder der de har liten erfaringskompetanse. De fleste startet som noviser i forhold til arbeidet, - og uansett arbeidsfelt tar det som kjent lang tid å klatre kompetansestigen til kompetent utøver. I tillegg til liten erfaringskunnskap vil også ulike personlige forutsetninger hos den enkelte være avgjørende i forhold til hvor bekvem den enkelte kjenner seg i forhold til utfordringene. Det er avgjørende at den som skal arbeide med gjenopprettende arbeid har en solid personlig og faglig plattform å stå på. For det første krever tilnærmingen medarbeidere som er trygge på hva de gjenopprettende ideene handler om og hva de gjenopprettende prosessene kan gå ut på. For det andre må de også greie å sette verdien av denne tilnærmingen inn i en helhetlig sammenheng, der straffegjennomføring og rehabilitering er de dominerende områdene fra før. 23

25 For å gå inn i arbeidet med tilrettelegging av møter og eventuelt gjennomføre dette må de også ha kunnskap om slik metodikk og også ha trygghet nok til å handtere mennesker som ikke administreres gjennom straffegjennomføringsloven. 111 sum er dette er høye krav til kriminalomsorgsmedarbeideren. I ettertid er det lett å erkjenne at skolering av tilretteleggere kunne ha vært mer vektlagt. Det var en engasjert gruppe medarbeidere som deltok, og som så ut til å ha et faglig løft så lenge tilnærmingen hadde gruppas felles fokus. Det ble imidlertid for mange vanskelig å holde engasjement og fokus oppe over tid ute i enhetene i kombinasjon med andre arbeidsoppgaver. Kvalitativ god skolering, et vedvarende fokus og dedikerte medarbeidere som finner mening i å arbeide etter RJ- prinsippene vil være avgjørende elementer for hvorvidt denne tilnærmingen i regi av kriminalomsorgen vil kunne fungere. Det er fortsatt min oppfatning at en skolert og dedikert medarbeider vil kunne utrette svært mye gjennom sitt engasjement og velutviklet "radar" for gjenoppretting. En annen forutsetning er at det også gis tid til denne type arbeid. Ad 4 Selvsagt er det fristende å sette mye av forklaringen på denne "kontoen", - jmfr det som tidligere er anført i min første refleksjon. Det er mennesker, som med ulike forutsetninger, allerede har fått samfunnets oppgjør med ugjerningen og som de no tar konsekvensene av. Vi vet lite om hvor stort behovet er for å reparere og ta ansvar på det mellom-menneskelige planet er i denne fasen av strafferosessen.. Etter prosjektperioden vil jeg mene at behovet ikke framstår påtrengende stort. 5. Hvordan opplever offeret kontakten med kriminalomsorgen? Sakene der prosjektet hadde kontakt med offer er beskrevet med fire case i denne rapporten. Til å begynne med knyttet det seg stor usikkerhet i forhold til hvordan henvendelser fra prosjektet ville bli tatt i mot. Det ble vektlagt å lage skriftlig henvendelser i saker der det ikke var etablert relasjon fra tidligere (Anders og Birger) I de to andre sakene (Carl og Daniel) var kontakten enten allerede etablert eller den ble tatt på telefon. Felles for den første kontakten er en litt avventende og utforskende respons hos mottaker. Bare mor til Daniel responderte ubetinget positivt med en gang. Det er opplagt et behov for å la en slik henvendelse synke og til å ta seg tid til å gjøre egne refleksjoner, konsultere andre etc. Ingen av de direkte offer avslo vår henvendelse om forsamtale med oss. Alle som vi i første hand tok kontakt med møtte derfor prosjektet i et formøte for å bli videre informert om muligheter. Bare samboer til offerets mor i sak Anders reagerte negativt på henvendelsen fra prosjektet. I kontakt med offer forsøkte vi å klargjøre vår posisjon på følgende måte: 24