TEMA: Retro. Miniatyrmaling Slik skal det se ut. Desucon Mer enn cosplay. Laiv i Hviterussland Nesten stoppet av KGB

Transkript

1 ISSN: fantasy sci-fi data film tegneserier rollespill laiv brettspill miniatyr kort NR. 14 DESEMBER 2009 Miniatyrmaling Slik skal det se ut Desucon Mer enn cosplay Laiv i Hviterussland Nesten stoppet av KGB Vampyrer i vinden Fra monster til medmenneske nr. 14 des veil. kr. 50,- TEMA: Retro ISSN

2 Innhold s. 4 Smånytt/Sitatet s. 6 Laiv i Hviterussland Ikke akkurat som i Norge. s. 9 Kronikk av Christer Gulbrandsen s. 10 Desucon Cosplay m.m. trakk over 3000 mennesker til årets Desucon. s. 12 Nano vant tegneseriepris Pegasusredaksjonen er stolt over å trykke den prisvinnende tegneserien. s. 13 Nano s. 14 Norsk fantasy Vi har snakket med kvinnen bak I Evigendt. s. 16 Oslo Science Fiction-Festival Hva skjedde på årets festival? s. 18 Mesterlig miniatyrmaling Bildeserie med snasne miniatyrer. Tema: Retro Laiv i Hviterussland 6 Back to the eighties Dette er kanskje første og siste gang Aqua får æren av å siteres i Pegasus-lederen, så nyt øyeblikket. Kanskje hadde det vært mer passende å si back to the nineties, for de av oss som er så unge at vi fortsatt var i ferd med å vokse opp da. Uansett: Alt var bedre før, og de av dere som mener noe annet er idioter eller snørrunger, gjerne begge deler. Før hadde dataspill sjarm, nå har de bare fet grafikk. Før satt folk og programmerte på datapartyer, nå spiller de bare WoW og CS. Før var D&D det eneste rollespillet... OK, kanskje ikke alt var bedre før, men det var mye som var det. Når alle de kule tingene fra 80- og 90-tallet nå gjør comeback i en eller annen form er det mange gyldne historier og minner som får sin fortjente rennesanse. At enkelte ting burde forblitt fortid får bare være. s. 24 Alt var bedre før Noe var i hvert fall det. s. 27 Star Control II Vi henter frem et av verdens beste dataspill. s. 30 De vi trodde var bra, de som fortsatt er bra, og de vi aldri har likt Vi presenterer noen minner fra fortiden. s. 32 Tilbake til apeøya Guybrush Threepwood lever som aldri før. Desucon 10 Monkey Island 32 Magasinet Pegasus #14 desember 2009 Redaktør: Bjørn Tore Hansen. Redaksjonsstyret: Armin Khoshnewiszadeh, Kristin Markussen, Katrine Øverlie Svela. red. s. 35 Blodsugende underholdning Vampyrbølgen er over oss, men hvordan ser vi på vampyrene i dag kontra gamle dager? s. 39 Matspalten Retro-reker er tingen å servere. Redaksjonen: Ane Marie Anderson, Martin Andresen, Susanne Bergø, Kristian Bjørkelo, Jonas Lepsøy, Sandra Mileo, Erling Rognli, Grethe Strand, Sigurd Øien. Design & layout: Thomas Sørlie Hansen. Forsidebilde: horrorphile.net. Bildet er fra filmen Nosferatu (1922). Temabilde: Susanne Bergø. s. 40 Kodok Delta Ny tegneserie fra Martin Ernstsen! s. 41 Brettspill for to Dårlig med venner? Her er noen brettspill for deg. s. 42 Drakeguten Ungdomsromanen Drakeguten skildrer en verden norske laivere har lekt i siden sommeren 97. Miniatyrmaling 18 Blodsugende underholdning 35 Opplag: Trykk: Symbolon. Magasinet Pegasus er et non-profitt-blad laget på frivillig basis og utgitt av Hyperion. Bladet kommer ut fire ganger i året, og er gratis å abonnere på. Pegasus utgis med støtte fra Norsk kulturråd. s. 43 Satans lille hjørne s. 44 Julen Bah, humbug! s. 45 Julegavetips Hva skal du kjøpe til dine kjære i år? s. 46 Nummerets kunstner Inna Hansen. Star Control II 27 Nummerets kunstner 46 2 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 3

3 Smånytt Sitatet Mer Red Dwarf På sci-fi-kongressen Dimension Jump XV kom annonseringa om at nye episodar av Red Dwarf er på veg. Dette etter eit år med høglytte spekulasjonar blant fansen. Det var Robert Llewellyn, som speler Kryten i den populære britiske serien, som kunne avsløre det for verda utanfor kongressen gjennom sin Twitterkonto. Han understreker at manuskripta for "Series 10" er solgt inn, og at innspelinga byrjar til neste år. Konamikoden på Facebook Opp, opp, ned, ned, venstre, høyre, venstre, høyre, B, A, også kjent som Konamikoden, er uten tvil den mest berømte juksekoden fra konsollspillæraen. Koden fungerer også flere og flere steder på Internettet, som en hyllest til de gamle tider. Koden fungerer på blant annet Digg, Google Reader, Gamespot og nå nylig Facebook, hvor den skaper en lens flare -effekt (Se bildet). THEY WILL ALL BE MINE IN THE END, FOR I AM THE QUEEN OF BLADES. NONE SHALL EVER DISPUTE MY RULE AGAIN. KERRIGAN, THE QUEEN OF BLADES, STARCRAFT II. SOM VI I REDAKSJONEN SITTER OG SPILLER AKKURAT NÅ (VI SKULLE I DET MINSTE ØNSKE AT VI GJORDE DET. PLUSS AT SITATET EGENTLIG ER FRA BROOD WARS). Kosedyr-Wii Nordisk laivbok Svenskene Anna Westereng og Anders Hultman fra det svenske spillforbundet Sverok, er i full gang med planleggingen av en nordisk laivbok. Denne skal dokumentere et representativt utvalg av nordiske laiver. Først og fremst for å samle opp deler av den nordiske laivhistorien, men også for å øke forståelsen og kunnskapen om laiv. Svenske Zoink Games melder at deres spill Wiiwaa vil selges med et lite kosedyr til å putte Wii-kontrolleren inn i. Du spiller spillet ved å bevege dyret. Nøyaktig hvordan dette er tenkt til å fungere kan du se på youtube eller zoinkgames.com. Vi synes det så ganske morsomt ut. Partikkelakseleratoren rir igjen Forskerne ved CERN har igjen satt i gang partikkelakseleratoren Large Hadron Collider for første gang siden prosjektet måtte midlertidig avbrytes for et år siden. De første forsøkene etter restarten gikk ut på å sende millioner av små protoner i lysets hastighet i forskjellige retninger gjennom maskinen. Forhåpentligvis snart vil partiklene sendes i begge retninger for å kollidere med hverandre og gjenskape Big Bang. Twitter spør hva som skjer Tidligere stilte Twitter spørsmålet «What are you doing?». Dette er nå endret til «What's happening?». Dette er selvsagt fordi brukerne flest faktisk svarer på sistnevnte spørsmål, mens kun irriterende tapere forteller hva de spiser til frokost, lunsj, middag og kvelds, uten å noengang gi tegn til å ville dele noe mer interessant enn det. 4 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 5

4 russland. Gjennom laiv som medium skulle deltagerne få en bedre forståelse av sin egen nære historie. Jaget diplomat Martin Nielsen fra den norske laivforeningen URV var en av dem som deltok på prosjektet, og observerte laiven i rollen som britisk diplomat: Rollen min var Lloyd Franklin, en britisk diplomat som var sendt ut med viktig informasjon til de polske partisanene i området. Etter at jeg fant partisanene ble jeg passet godt på, for tyskerne var jo ute etter den britiske diplomaten, forteller han. Laivprosjekt i HviTerussland nesten stoppet av KGB Han legger heller ikke skjul på at hviterussisk laiv er svært annerledes enn norsk: Det er jo andre gang de lager laiv her nede, så det er klart at de har mange uerfarne spillere. Likevel er jeg imponert over hva de får til, og ikke minst over kostymene. De går de fleste norske laiver en høy gang. Historisk realisme sto sterkt på 1943, og særlig de tyske soldatene utmerket seg med imponerende kostymer. Autentiske tyske uniformer, replikavåpen som så ut som de gjorde under krigen og til og med boksmat med Wehrmacht-logo var å finne i den tyske leiren. Også et tysk flagg fra krigen hadde funnet veien til laiven, alt for å skape en troverdig historisk atmosfære. I tillegg måtte lokalbefolkningen bli hundset av de tyske soldatene, vekket om natten av partisaner og spise grisefett noe av det de livnærte seg på under krigen. Sikkerhetspolitiet kommer Det var også dette som skapte problemer for arrangørene og de norske deltagerne. Noen sopplukkere oppdaget spillerne fra laiven i fulle kostymer, og trodde umiddelbart at det var ekte våpen. De ringte spesialpolitiet, og ikke lenge etter kom mer enn ti uniformerte og bevæpnede spesialpolitimenn samt et par KGB-agenter til laivstedet. Hviterussland: Over tre dager fikk 40 ungdommer oppleve den tyske okkupasjonen i 1943 gjennom laiv, og Hyperions representanter fikk stiftet nærmere kjennskap til sikkerhetspolitiet. Velkommen til Europas siste diktatur. Tekst og foto: Martin E. Andresen Hviterussland kalles ofte Europas siste diktatur. Landet havnet i 2008 på 132. plass av 167 land på The Economists liste over de mest demokratiske land i verden, og havnet i kategorien Autoritære regimer. Europarådet har påpekt at Hviterussland har alvorlige mangler innen demokrati. Blant annet er valgprosessene dårlige, rettssystemet ikke tilstrekkelig uavhengig og organisasjonsfriheten begrenset. Slike forhold legger store begrensninger på det frie organisasjonslivet i Hviterussland, og mange organisasjoner som arbeider med demokrati har blitt nedlagt på grunn av bagatellmessige formelle feil. Prosjektet Laiv over landegrensene skulle bidra til å gjøre noe med dette og spre laiv som medium til Hviterussland. Gjennom prosjektet reiste to representanter for norske laivforeninger til landet for å samarbeide med hviterussiske partnere, en organisasjon som arbeider for ikke-formell læring av ungdom. Prosjektet var støttet av Hyperion og LNU. I løpet av prosjektet skulle Hyperions representanter delta på 1943, en laiv fra krigen som den hviterussiske organisasjonen hadde satt opp. I etterkant skulle laiven evalueres, og deltagerne skulle avholde et seminar for å diskutere videre samarbeid. I 1943 tok ca. 40 hviterussiske ungdommer på seg rollene som lokale sivile, polske partisaner som drev geriljakrig i skogene, russiske soldater, og tyske okkupasjonssoldater. Laiven tok sikte på vise frem hvordan det var å leve under krigen, og var basert på intervjuer med tidsvitner fra krigen i Hvite- 6 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 7

5 Undertegnede, som spilte en finsk fotoreporter under laiven, forsøkte å ta bilder av dem, i den tro de var deltagere på laiven. Det var ikke spesielt populært, og førte til raske tilbakemeldinger på russisk. Heller ikke de norske deltagerne, kostymene, replikavåpnene eller naziflagget brakte særlig begeistring hos politibetjentene, og de beordret arrangørene og undertegnede til å bli med dem og forklare seg. Etter en times tid med telefonsamtaler ombestemte de seg imidlertid og dro sin vei, og 40 spillere kunne puste lettet ut. Det er ikke det samme å organisere laiv i Hviterussland som i Norge. Vi er glade for at det gikk så bra som det gjorde, forteller en av de hviterussiske arrangørene, som helst vil være anonym. Vi trodde hele laiven var ødelagt når KGB kom. Vi er veldig fornøyd med laiven alt i alt. Jeg tror mange av deltagerne fortalte at de virkelig har skjønt noe av hvordan det var å leve under krigen, og det er jo det som er meningen. Gjennom rollespill kan man få et mye nærere forhold til det man hører om enn tradisjonelle undervisningsformer, forteller hun. I Norge er det uvanlig å bruke laiv som læringsmetode, og det var spennende å se hvordan dette ble gjort i Hviterussland. Svært mange av deltagerne på laiven fortalte i ettertid at de hadde lært mye av hvordan det var å leve under krigen, og at de hadde lært det på en helt annen måte enn på skolebenken. Sånn sett har vi nok noe å lære i Norge. Kanskje kan prosjekter som dette bidra til at de lærer noe av oss også. Blir det flere laiver i Hviterussland? Ja, vi håper det, forteller arrangøren. Vi håper å fortsette å samarbeide med laivere i Norge, og vil gjerne bruke laiv mer. Jeg tror vi kan lage laiver om kjønnsforskjeller og demokrati også, ikke bare andre verdenskrig. Kronikk Ja visst gör det ont när knoppar brister Christer Gulbrandsen var medlem av Hyperions desisjons-komite fra 2003 til 2009, og har hatt mange verv i ulike ungdomsorganisasjoner. Han tar nå en doktorgrad i statsvitenskap. Mange har fått med seg at det gikk hardt for seg på Landstinget til Hyperion Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser, i år. Hyperion har vært den eneste paraplyorganisasjonen for en hel drøss foreninger som arrangerer alt fra laiver og brettspill-festivaler, via science fiction- og fantasyfilmvisninger, til datapartyer. Det som skjedde på dette landsmøtet var kulminasjonen på flere år med kollisjon i sakte film mellom ulike organisasjonskulturer, ulike holdninger til hva Hyperion skal være, og konflikter om hva som utgjør et forsvarlig organisasjonsdemokrati og en ansvarlig organisasjonsdrift. Mesteparten av desisjonskomiteen (kontrollkomiteen) trakk seg i protest, og en del delegater, inkludert flere tidligere tillitsvalgte i forbundet, forlot møtet og stiftet en ny organisasjon, med det foreløpige navnet Fantasiforbundet. Som medlem av desisjonskomiteen var jeg av de som trakk seg, og var i etterkant med på å stifte Fantasiforbundet. Når jeg skriver dette, så har det gått en måned siden Landstinget, og det begynner å bli mulig å gjøre opp status og gjøre seg noen tanker om framtida for de organiserte, fantastiske interessene. Da Hyperion oppstod, var organisasjonen et friskt pust i organisasjonslivet. Hyperion som paraply representerte kulturuttrykk som ikke hadde gjort seg gjeldende på nasjonalt plan tidligere. Det ga grunnlag for kreativitet og optimisme, men barndommens dal kan ikke være grønn for alltid. De fleste organisasjoner veksler i sin utvikling mellom perioder med vekst og perioder med kriser, fordi de samme forholdene som bidrar til veksten også bidrar til at menneskene i organisasjonen overser mer alvorlige trekk. For eksempel vil en organisasjon under etablering, slik som Hyperion var, ha behov for å marsjere i takt. Da må konflikter skyves under teppet, slik at de ikke truer med å sprenge organisasjonen før den har nådd kritisk masse. Når organisasjonsveksten begynner å avta, kommer problemer til overflaten, og konflikter mellom ulike miljøer, grupperinger eller ideologier vil kunne bli aktivert. I Hyperions tilfelle kom problemene og konfliktene sammen på årets Landsting i en vond miks, som altså kulminerte i en splittelse eller avskalling. Hvis Hyperion og Fantasiforbundet bruker sin tid og sine ressurser på å gjøre seg selv gode, og ikke på å konkurrere, så tror jeg de også vil gjøre det fantastiske miljøet bedre. Mange enkeltpersoner var involvert i disse prosessene, og for en del vil det nok ta lang tid å lege sårene og bitterheten som oppstod og som er ganske vanlig i slike situasjoner. Men organisasjoner er laget for å bli institusjonalisert for å bli sett av regler, normer og aktiviteter som overlever enkeltpersonene som skapte dem, og som altså er noe mer enn summen av menneskene som utgjør dem. Derfor er jeg trygg på at framtida for de organiserte, fantastiske interessene ser lys ut. Hyperion er ikke forutsetningen for at de fantastiske fritidsinteressene skal overleve, og Hyperion er heller ikke synonymt med dem. Men Hyperion har en funksjon som paraplyorganisasjon som støttefordeler og som en menneskelig støtte for medlemmene. Hyperion har store økonomiske og organisatoriske utfordringer å ta i tu med framover, men hvis organisasjonens nye tillitsvalgte klarer å ta tak i dem på en god måte, vil Hyperion fortsette å spille en viktig rolle i årene som kommer. Fantasiforbundet er foreløpig en liten og skjør Fugl Føniks, men har allerede skaffet seg nettsider ( kontorer og styre og har en rekke spennende prosjekter under oppseiling allerede i vinter. Fantasiforbundet er imidlertid noe helt annet enn Hyperion. Fantasiforbundet er en prosjekthavn; et sted hvor individuelle medlemmer kan komme sammen og skape nye, spennende fabelaktige aktiviteter, uavhengig av hva de måtte finne på å gjøre i andre foreninger. Hvis Hyperion og Fantasiforbundet bruker sin tid og sine ressurser på å gjøre seg selv gode, og ikke på å konkurrere, så tror jeg de også vil gjøre det fantastiske miljøet bedre. Begge skaper nemlig en merverdi for de fantastiske interessene, men på helt ulike vis, og uten å tråkke for mye i hverandres eller andre foreningers bed. Jeg tror mer aktivitet, både i form av nye og gamle typer fabelaktige ting som skjer er bra. Ja visst gör det ont när knoppar brister, skrev den svenske lyrikeren Karin Boye ( ) i sitt berømte dikt om vekst og utvikling. (Se Det er krevende å vokse, utvikle seg og bli eldre, men belønningen man får gjør det ofte verdt det. Jeg tror at alle vi som var involvert i Hyperions første seks år, og vi som var involvert i det som skjedde på årets Landsting med tiden vil kunne se tilbake på denne tiden som en stund som brakte oss erfaringer vi vokste på, og som også de organiserte uttrykkene for fantastiske fritidsinteresser utviklet seg videre gjennom. Ruten til en fantastisk framtid går nå langs flere stier, og hver og en vil ha flere muligheter for å engasjere seg. I fantastiske foreninger, i støtteapparatet i Hyperion, i prosjektene til Fantasiforbundet eller i flere av disse på en gang. Å holde disse mulighetene åpne for alle handler bare om vilje. Our destiny. Our future. Begins here. 8 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 9

6 Desucon espen og alejandro: to fryktløse menn vs. en kongress full av tenåringsjenter. ranser og programposter. Cosplay (costume play), å kle seg ut som sin favorittfigur, er blitt en stor hobby også i Norge og på Desucon ble Norges største cosplaykonkurranse arrangert. Det ble også avholdt en ødelegg-eller-behold -auksjon, hvor vinneren av auksjonen kunne velge om en gitt gjenstand skulle bevares eller ødelegges av en ekte sverdmester. Visstnok var det stor rift om Twilight-filmplakaten, men da Twilight-fansen gikk tom for penger måtte vampyrene tåle kaldt stål. Galtvortskolen var innom og underholdt Harry Potter-fansen, det var stands fra forskjellige fandom-organisasjoner og spillfestivalen Arcon stilte med et rom fullt av brettspill. Tekst : Erlend sand Bruer På tre små år har Desucon blitt et enormt arrangement. Med over 3200 deltakere og mer enn 70 frivillige på årets con er Desucon et av Norges desidert største arrangementer for ungdomskultur. De to ildsjelene bak Desucon heter Espen Alexander Jütte og Alejandro Decap, to personer som aldri hadde arrangert con før de gav seg i kast med den nyeste delen av norsk fandom: Manga/anime-miljøet. Historikk Desucon startet i 2006 som et lite happening for Japan-communitiet Japani.no på Subscene, forteller Espen Jütte, men foto: stian martinsen / desucon allerede da ble det større enn vi hadde regnet med. Året etter flyttet Desucon til Oslo Kongressenter. Deltakerantallet steg fra 250 til I 2008 steg antall deltakere til over 3200, et besøkstall som har holdt seg også i år. Desucon inneholder nå også mer klassisk fandom, i form av fantasy og sci-fi. Attraksjoner Desucon ble arrangert i flere etasjer på et stort lokale, men hva fylte de egentlig conet med? Da Pegasus var der så vi endeløse mengder av utkledde tenåringer som hang rundt og pratet med hverandre, men vi gikk dessverre glipp av sceneprogrammet. Vi lurte nok litt på hva det egentlig var ved Desucon som trakk så mange ungdommer. Folk liker å møtes og ha det gøy, sier Espen Jütte. Desucon skal først og fremst være en fantastisk sosial opplevelse. Det er nok dette, kombinert med at folk kan gjøre noe som er relatert til deres interesser som gjør eventet til en slager. Det er rett og slett en sosial energi i arrangementet som jeg sjelden har sett før, man merker det selv når man går rundt. Trekkies, animefans og LOTR-entusiaster som koser seg alle som en. På Desucon var det også en rekke konkur- Arrangørene har allerede startet planleggingen av neste Desucon. De kan fortelle at satsingen på fantasy og sci-fi kommer til å fortsette, og kanskje kommer det til å dukke opp andre fantastiske aktiviteter fremover. Visjonen er å skape en møteplass for alle som synes at fantasy, scifi eller japan er spennende, sier Espen Jütte. Grunnen til at vi fortsetter å arrangere Desucon er veldig enkel, vi synes det er gøy. Og hva er egentlig «desu»? «Desu» er det japanske verbet «å være» i presens. skumle fyrer. free hugs. 10 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 11

7 Italiensk tegneseriepris til Nano Tekst: kristin markussen foto: michael hacker «Bolzano Comics» er en festival viet tegneserieskapere, -lesere og tegneserien i seg selv. Festivalen ble avholdt november i den italienske byen Bolzano. Prisen «NoWords Comics» ble delt ut til den beste serien i en internasjonal tegneseriekonkurranse for tekstløse serier. Årets førstepremie gikk til Pegasus egen Thomas Sørlie Hansen for hans tegneserie Nano. Thomas er en kjent og kjær person i Pegasus-redaksjonen. Ikke bare har han laget Nano-striper siden første nummer, han tilbringer også gjerne helgen lenket fast til en datamaskin for å designe bladet, samt håne redaksjonens skriveleifer. Vi gratulerer Thomas med hans velfortjente seier og presenter en ny stripe av hans originale og prisvinnende serie. Denne episoden avslutter første del av serien, og utgjør den siste stipen i bidraget til konkurransen. prisvinner: thomas s. hansen tegner på festivalen i bolzano. Pegasus nr. 14 desember 13

8 Tekst: Sandra Mileo Bilder: Kolibri Forlag Tobiassen er fra Finnmark og jobber til daglig som lærer, men har tatt steget inn i forfatteryrket. Først som publisert novelleforfatter, og i høst som romandebutant med fantasiboken I Evigendt. Av forlaget og pressen blir hun omtalt som en norsk J.K. Rowling, der sammenligningene er store både på det personlige og litterære plan. Å bli sammenlignet med Rowling er svært smigrende, men ikke minst skremmende, forteller forfatteren, og legger til at handlingen i boken egentlig ikke er lik Harry Potter-universet, men at noen paralleller kan trekkes når det gjelder fortellerstillen og evnen til å overraske. Hun forteller at som en av få kvinnelige fantasyforfattere i Norge, er det er normalt at hun av pressen sammenlignes med Rowling. Siri Fjellvang Tobiassen blir av enkelte omtalt som Norges svar på J.K. Rowling, og debuterte på senhøsten med fantasiromanen I Evigendt på Kolibri Forlag. Handlingen i boken er lagt til Norge, der hovedpersonen er Oda, en middelaldrende norsklærer som er noe oppgitt over hverdagen sin. Når hun omsider får muligheten til å ta med sønnen Ask på en utflukt bestående av en eventyrverden med drager og farlige oppdrag, griper hun fort sjansen. Den lille familien ender opp i Tårnbyen der de må utføre et oppdrag for å komme seg hjem igjen. Nordnorsk natur Tobiassen utrykker sin eventyrverden gjennom bruken av humor og spenning, med klare referanser til norrøn mytologi og norske folkeeventyr, som f.eks. Askeladden. Inspirasjon fra naturen i Nord-Norge og det nordiske, markerer seg også sterkt i boken, elementer som er viktige for forfatteren. Nordnorsk natur er en stor inspirasjon. Den er vill, vakker og kontrastfylt, noe jeg har forsøkt å tilegne og speile i følelseslivet til karakterene, forteller Tobiassen. Hun bruker gjerne seg selv og sitt liv i utformingen av persongalleriet. Jeg skriver ikke direkte biografisk, men jeg kan gjerne låne bort elementer som yrke, sivil status og til og med hus og hage til karakterene og universet mitt, fortsetter forfatteren. Fremtidige prosjekter Før Tobiassen skrev boken var hun innom mange yrker, men jobber i dag som lærer på en barne- og ungdomskole på sitt hjemsted. Interessen for skriving og leselysten har fulgt henne med siden barndommen, og det å skrive egen bok var en naturlig prosess. Inspirasjon finner hun i forfatterne Roald Dahl, Terry Pratchett og ikke minst Astrid Lindgren. Astrid Lindgren har uten tvil vært en av de største inspirasjonene for boken, fordi hun våget å ha sterke jenter og blandinger av virkelighet og fantasi i bøkene hun skrev. Forfatteren skriver ikke bare i fantasysjangeren, men forteller at hun har fått mersmak av å jobbe med I Evigendt, og har allerede arbeidet med oppfølgeren av boken i ett år, ved siden av andre bokprosjekter. Etter hvert savnet jeg karakterene og lurte selv hva som kunne ha blitt av dem. Siden det bare var jeg som kunne komme med et svar på dette, startet jeg derfor på oppfølgeren, som forhåpentligvis er ferdigskrevet før sommeren 2010, sier hun. Nå nyter Tobiassen tilværelsen som romandebutant og er spent på mottagelsene av boken. Det har vært en lang vei til utgivelsen, og boken er enda fersk, men jeg er spent på fremtiden! 14 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 15

9 god service: nichlas dalstein og anders svenkerud serverer sultne festivalgjengere. Første helgen i november strømmet folk til Blindern for å delta på Oslo Science Fiction-Festival. lykkelig vinner: marius var svært glad for å vinne alle twilight-bøkene. Tekst: Regine Folkman Rossnes Bilder: Susanne Bergø I løpet av festivalen ble det holdt foredrag, debatter, diverse filmvisninger, konkurranser og mye annet. I tillegg var det en kantine hvor en kunne få kjøpt mat, godteri og drikke, og det var også en åpen pub på kveldstid. Rett ved resepsjonen var det utstilling ved Remi Juliebø, også kjent som Painbucket, og Fredrik Rysjedal opprettet arbeidstudio i lobbyen og jobbet på den digitale tegneserien Kodémus, basert på en novelle av Tor Åge Bringsværd. Æresgjestene dette året var den skottske prisvinnende forfatteren Charles Stross, den norske forfatteren Elin Brodin og fangjest Bjørn Are Davidsen som skulle holde foredrag og debatter under festivalen. På fredagskvelden holdt blant annet sistnevnte et foredrag om Science Fiction sett ut i fra hans eget fanperspektiv, noe som han greide å formidle på en god og oversiktlig måte. Elin Brodin, Heidi Lyshol og Reidar Jensen deltok i en paneldebatt som het Hvor langt skal man gå for å redde en verden?, og forfatteren Charles Stross, som kom helt fra Edinburgh, deltok på paneldebatten Disasters on a galactic scale, sammen med Torfinn Ørmen og Eirik Newth. Fredagskvelden ble det vist Dr. Horrible s sing-a-long blog nede i et kjellerrom hvor folk kunne komme for å synge med, noe som ble veldig hyggelig, ettersom det var god stemning blant publikum. Lørdagen var det en del filmvisninger for barn, hvor klassiske tegnefilmer og Kurt blir grusom ble vist. I tillegg ble det arrangert en konkurranse om å finne flest Tribbles (tatt fra Star Trek: The orginal series). Dette var figurer laget av garn som ble gjemt rundt omkring i lokalene. Søndag var siste dag. På kvelden var det avslutning med loddtrekning. Før loddtrekningen ble det holdt en flott takketale av OSFF-leder Hans S. Tømmerholt, og det ble også felt noen tårer underveis. Til slutt endte festivalen med loddtrekning, hvor den heldige Marius Sæther vant en del premier, ettersom han hadde kjøpt over hundre lodd. Alt i alt en kjempeflott festival som alle arrangører og medhjelpere kan være fornøyde med! 16 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 17

10 Mesterlig miniatyrmaling Mal spillebrikkene dine! Tekst og foto: Jonas lepsøy "For et pirkearbeid!" hører vi miniatyrmalere ofte når vi viser frem våre beste verk. Sannheten er at det stort sett er triks og teknikker som er årsaken til effektene vi klarer å få frem, og ikke så mye pirk. Miniatyrspillhobbyen gir mer enn for eksempel brettspill eller dataspill gjør, for du må også bruke kreativiteten din. Du må investere litt mer tid, og gi litt mer av deg selv, men du får også mye mer tilbake. Det er utrolig givende å se fruktene av arbeidet ditt; en ferdig malt armé på spillebordet. Hvis du har lyst til å prøve miniatyrmaling er det greieste å spørre en som kan litt fra før. Få ham eller henne til å vise deg noen enkle, men effektive teknikker, så vil du fort merke hvor enkelt og gøy det er å male. På disse sidene kan du se noen pent malte miniatyrer. Selv om dine figurer ikke blir så pene på første forsøk, så husk: Øvelse gjør mester! venstre: defiler av alf anton aasen 18 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 19

11 Denne siden: øverst til venstre: inquisitor av jonas lepsøy midten til venstre: dark elf cavalry av eirik kristoffersen nederst: dark eldar grotesques av jonas lepsøy øverst til høyre: autarch av espen steinum midten til høyre: eversor assassin av jonas lepsøy neste side: øverst til venstre: dark elf sorceress av alf anton aasen nederst til venstre: giant av andreas øwre øverst til høyre: empire army av andreas øwre midten til høyre: chosen av helge jystad ratvik nederst til høyre: dark reaper av espen steinum (foto/maling) 20 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 21

12 22 Pegasus nr. 14 desember

13 Alt var betre før Har vi blitt uoriginale eller berre grepen av nostalgi? Fortidas populærkultur innhentar oss på alle områder: Fjernsynseriar, film og dataspel frå «dei gode gamle dagar» er i skotet. Tekst: kristian bjørkelo illustrasjon: marijke van eeckhout bilder: bbc, hasbro, universal Nostalgi er eit fint vis å omtale det på. Ein melankolsk lengsel etter fortida, ein lengsel etter å attskape glansdagane. Eit fenomen som kan forlare dei mangfaldige remakes og revitaliseringar av gamle underhaldningskonsept vi ser i dag. Det forklarar kvifor gamle spel sel godt online, til PC, Playstation3, Xbox 360 og Wii. På den andre sida så er vi kanskje gått tom for idear? Er vår kultur blitt så hol, og tømt for kreativ kraft at det einaste vi kan prestere å basere filmar på er gamle barneserier som GI Joe og Transformers? Og er ikkje ein ny He-Man-film i produksjon? Begge delar er vel like sant. Vi er både nostalgiske, og delar av kulturindustrien lider faktisk av ein enorm idètørke. Ein kan òg gripe til det faktum at dei som vaks opp med desse gamle spela, seriane og filmane no er meir pengesterke. Dei er villige til å kjøpe sine barndomsminner attende, og difor er det ein marknad i det. Ein enno betre forklaring er at desse same folka no faktisk sitt ved spakane i kulturindustrien, og legg føringar på kva som faktisk vert produsert. Dei attskapar gjerne dagens marknad etter førebilete frå sin egen barndoms og ungdomstid. Retro-Win / Retro-Fail Avhengig av kva miljø ein er i, så har retro ulike spesifikke tydingar som alle spelar på at noko som er gamalt vert tatt i bruk no. Ein kan snakke om retro i kles- og musikkmote til dømes, eller i interiørdesign. I nerdeverda er det helst snakk om dataspel, men det kan òg omfatte langt fleire sjangrar. For alt av nerdekultur ser ut til å ha komen i ein retroperiode. Gamle seriar og konsept vert vekt til live, og eller totalt omskapt. Den nye Battlestar Galactica har gått sin sigersgong over tv-skjermane i fire sesongar, og har leia til eit par spin-off filmar, samt ein ny serie. Det er langt meir enn ein kan seie om originalen til Glenn Larson, som fekk ein sesong som barne- og familieserie, og ein kortliva oppfølgjarserie Battle- star Galactica 1980 som fortalde om neste generasjons eventyr på jordkloda. Nye BSG er ikkje den einaste suksessen, BBC pusta i 2005 nytt liv i den eldste og lengstgåande sci-fi tv-serien nokon sinne, Doctor Who og introduserte verda for den 10. doktoren. Han vart snøgt etterfølgd av den 11. og i 2011 skal vi stifte kjendskap med den 12., og hittil yngste doktoren i historia (Doktor Who sitt svar på Dr. Doogie?). Doctor Who har denne gongen fått fleire spin-offs, deriblant Torchwood som i sin tredje sesong (ein 5 episoders mini-serie, The Children of Earth) sjokkerte britiske sjåarar denne påska. Ikkje alle TV-seriane har vore like heldige, forsøket på å gje nytt liv til 80-talets Knight Rider, som gjorde David «The Hoff» Hasselhoff til ei stjerne, vart møtt med heller lunken respons. Det same gjorde den nye versjonen av Kenneth Johnson sin klassiske Bionic Woman (òg ein Glenn Larson-serie), som forsvann snøgt frå TVskjermane på tross av heite ryper i hopetal. No i haust vert det satsa stort på nye versjonar av Kenneth Johnson sin mini-serie V, og Patrick McGoohan sin psykedeliske thrillerserie The Prisoner frå 60-talet. Mottakinga av begge har hittil vore laber. I løpet av første episode pløyde dei gjennom mesteparten av spenningsmomenta i V, og publikum har reagert på at skurkane er skurkete, og heltane er... uhm... alle andre. Gråsonene frå originalen er erstatta med ein produsentstyrt slegge mot tinninga. Publikum i dag er annleis enn for 20 år sidan, no må dei visstnok matast med teskjei. The Prisoner på si tid har alltid vore ei intellektuell øving, og handla om ein førtidspensjonert agent (spelt av Patrick McGoohan som døydde tidlegare i år) som vert haldt fangen i ein liten by i lag med andre som har lidd tilsvarande skjebne. Gjennom fleire episodar gjer han motstand mot systemet som prøver å knekkje han, medan han stadig leitar etter nye veger å flukte. I skrivande stundt har den nye versjonen nett blitt vist på fjernsyn, og rapportar fortel at sjåartala vart halvert etter dei første episodane. Ikkje eit bra teikn. Store robotar og kreative effektdrap Ein skal ikkje sjå vekk i frå at mykje av årsaka til at det vert satsa på slike konsept, er at science fiction og assosierte sjangrar som skrekk og fantasy er populære for tida. Og det dukkar stadig vekk opp innspelingar av kjende bokserier og teikneseriar innan desse sjangrane no, men òg dette ber jo preg av at ein må gå til eldre kjelder for å finne material til nye storfilmar. Her manglar det heller ikkje på storsatsingar i det siste. Dei formskiftande robotane i Transformers, som herja barnesinn på 80-talet, har allereie fått to svære filmar opp på kinolerretet. Og i år følgde dei amerikanske patriotane i GI Joe hakk i hel. Små barn i vaksne kropper fryda seg, men var filmane eigentleg så bra? gode, gamle dagar?: battlestar galactica. Og det kjem straks ein oppfølgar til sci-fi klassikaren Tron, kven gledar seg? O ppf øl g ja r a r har lenge vore standarden innan skrekkfilm. Du laga ikkje ein vellukka skrekkfilm, utan at den fekk ein u s a n n s y n l e g oppfølgjar som freista å overgå originalen. Gjerne berre med eit par års mellomrom. Som vandresegn var kvar film ein repetisjon av struktur, men med nytt innhald tilpassa nye aktualitetar i tida. No er ikkje dette lenger haldbart, og dei gamle skrekkfilmane dukkar no opp som remakes, attfortolkingar av dei originale filmane. Friday the 13th, Halloween, Texas Chainsaw Massacre og Last House on the Left er ikkje lenger dei same filmane som då underteikna vaks opp. Filmar som i si tid var lavbudsjet t produksonar lagt av glade filmentusiastar villige til å bryte grensar og tabu, har no blitt resirkulert av pengesterke filmselskap. Denne gongen er det marknadsavdelinga og advokatane som bestemmer kva som går an, ikkje entusiastens fantasi. Frå oppfølgjarar til kunstspel Oppfølgjarar har alltid vore vanlege for data- og videospel, nokre av dei mest kjære karakterane og speluniversa har enorme mengder med spel under hatten. Som til dømes Mario, som først dukka opp i Donkey Kong, og hans bror Luigi som etterkvart slo følgje på eventyra. Du har Sonic the Hedgehog som framleis suser rundt på skjermen i ein enorm fart. Du har Metal Gear-serien, og du har den stadig like populære Final Fantasy-serien. Oppfølgjarar og spin-offs i haugevis, og slik vil det halde fram. Tendensen er no likevel den at sjølv gamle spel vert attfortolka, ikkje som oppfølgjarar, men som nye oppdaterte versjonar av seg sjølv. The Secret of Monkey Island Special Edition frå i somar, er eit glimrande døme på dette. Eit anna er Bionic Commando, det populære plattformspelet, som no er komen i to nye utgåver. Den mest kjende er ein full 3D actionvariant, som vil gjere kven som helst svimmel, den mindre kjende er Bionic Commando: Rearmed, ein rein grafisk oppdatering av første spelet tilgjengeleg på Xbox Live Arcade. Denne type attfortolkingar vert meir og meir vanleg, om ein kikker rundt finn ein no nye utgåver av spel som Lode Runner, Battle Isle, Space Invaders og Contras på ulike spelkonsollar og på PC. Ikkje alle vert «oppgradert» grafisk eller teknisk, nokre vert distribuert som dei er både på PC og konsoll. Wolfenstein og Doom er døme på klassiske spel, som beggje 24 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 25

14 nikk som fokuserar på tid på særs ulike sett. Spelet som er tilgjengeleg på fleire plattformer er absolutt verdt eit forsøk, om enn berre for å nyte den rolege musikken og dei malte bakgrunnane. Likeeins har giganten LucasArts følgd opp populariteten til plattformspela, med si eiga satsing, Lucidity, der svenske Byssanlull er temasongen. Her følger ein ei ung jente gjennom ei draumeverd som minnar om teiknefilmane vi såg som barn, og hjelp henne forbi dei ulike farane som står mellom henne og bestemora. Desse nye spela i gamle format ber gjerne preg av å vere visuelt pene, og filosofisk utfordrande. På sett og vis er dette dei vaksne utgåvene av sine forgjengarar, meir modne og sjangarmedvite. Spørsmålet om spel kan vere kunst, er høgaktuelt blant kritikarane i møte med desse enkle små spela. har funne vegen til konsollar og mobiltelefonar i seinare tid. På PSN, XBLA og Wii sin Virtual Console kan du finne haugevis av gamle spelklassikarar i alle sjangrar, som berre er konvertert. Digitale distribusjonskanalar, særleg på konsollane, bidrar sterkt til at dette er mogleg. Gamle spel er gjerne små, og mesteparten av utviklinga er allereie gjort så det er ikkje nødvendigvis kostbart å utvikle dei. På PC er Good Old Games, GOG.com leiande i distribusjonen av klassiske spel. Eit polsk prosjekt, frå dei same idealistane som lagte The Witcher, denne sida gjev deg for ein billig penge gamle PC-spel, utan kopibeskyttelse, med støtte for både Vista og XP. Katalogen til GOG.com veks for kvar veke, etterkvart som nye distributørar signerar avtale med dei. Hakk i hel følgjar Steam som òg byr på ein del retrogodbiter, deriblant ei veksande samling gamle Lucas- Arts-spel, inkludert Loom, Indiana Jones and the Fate of Atlantis og The Dig. I forlenging av denne tendensen ser ein òg at dei gamle sjangrane vert oppdaga på ny. Dei meir enkle, og lettfattelege spela dukkar opp att. Casual games er gjerne eit omgrep ein nyttar i denne samanhengen, men det er òg eit uttrykk for nostalgi. I ei tid der spel vert meir og meir avanserte, og maskinvaren tillet meir og meir realistiske framstillingar, søkjer publikum seg òg til dei enkle formene dei hugsar frå før. Her er plattformspela det som har gjort seg mest bemerka, særleg med Braid. Eit nær ubeskriveleg plattformspel som blandar røynd og eventyr, med ein hjarteskjerande romantisk forteljing til botn, og spelmeka- Brukargenerert retro Mykje av det som vert gjort av retroaktivitetar når det kjem til spel, er faktisk ikkje i hendene på store bedriftar, men heller glade amatørar og entusiastar, som i praksis attskapar sine barndomsminner. Ta ein kikk rundt på nettet etter dine gamle favorittspel, og du er garantert å finne sider dedikert til dei og til å kunne spele dei på nytt. Frå Last Ninja til Three Week s in Paradise, her kan du finne alt, om du leitar. Og då har du ikkje ein gong tatt fatt på dei enorme samlingane med klassisk 8-bits dataspelmusikk der ute, både i originalform og remiksa. For ein nostalgikar er det simpelthen ingen ende på moroa i cyberspace. Og når du først er inne på nettet, så kan du òg vitje YouTube der det ligg timesvis med videoar og analyse av spel heilt attende til Pong, lasta opp av retroentusiastar. Over heile nettet kan du finne retroentusiastar som dyrkar hobbyen sin, på eit vis som allskens kommersielle attfortolkingar og oppfølgjarar ikkje klarar. Dette er pur nostalgi, og glede for kreativiteten bak spel. Langt, langt vekke frå det ein kan oppleve som uoriginalitet og idètørke hjå dei som vil mjøke fortidas genialitet. No lyt du sjå. Verdens beste dataspill Star Control II kom ut i 1992, har blitt kåret til et av verdens beste spill av blant annet Imagine Games Network og Gamespot, og er rett og slett en juvel av et spill, med stor fanbase og kultstatus. 26 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 27

15 Tekst: Bjørn Tore Hansen Bilder: toys for bob Undertegnede er selv en stor Star Control II-fan, og har tilbrakt utallige timer på spillet foran PC-skjermen. De senere årene takket være en gruppe dedikerte fans, som har gått sammen og laget en gratis nedlastbar versjon til dagens maskiner. Det første Star Control-spillet var ganske ulikt toeren. Det var nemlig et rent strategisk kampspill, hvor en spilte ut kamper mellom to romskip. Historien fikk du omtrent kun gjennom manualen, som fortalte at en allianse av forskjellige romraser (inkludert menneskene) hadde gått sammen mot en ny fiende; Ur-Quan og deres kamptreller. Kampsystemet har blitt videreført i oppfølgeren. (Det finnes også et Star Control 3, som ikke ble laget av de originale utviklerne Toys for Bob. Dette snakker vi ikke om). Historien Star Control II åpner med å fortelle at menneskene hadde en liten forskningskoloni langt unna jorden, som under krigen blir avskåret fra kontakt med alliansen i det Ur- Quan begynte å trenge gjennom forsvarslinjene og vinne krigen. På denne kolonien blir det oppdaget en stor underjordisk by etterlatt av den mystiske rasen Precursors, som forsvant for tusenvis av år siden. Menneskene finner med tiden ut at byen er en romskipsfabrikk, og klarer etter hvert å bygge et fungerende Precursor-romskip. Dette sender de mot jorda, med klare instrukser om å fortelle jorden om kolonien, og å ta del i krigen om den fortsatt pågår. Kapteinen på romskipet er selvsagt deg. Tilbake på hjemligere trakter møtes du av et sjokkerende syn. Det er jorda, som er innesperret bak et stort rødt slaveskjold. Alle raser Ur-Quan møter får nemlig valget mellom enten å bli en del av deres kamptrell-hierarki, eller la seg innesperre bak et slaveskjold. Du styrer skipet mot en romstasjon utenfor jorda, og kommer i kontakt med kommandør Hayes, som har ventet lenge på et forsyningsskip. Romstasjonen er lav på energi, og livene til alle de 1900 menn og kvinnene ombord er i fare. Grei som du er henter du selvsagt ressursene de trenger fra Merkur. Ordene til kommandør Hayes når romstasjonens scannere begynner å virke igjen er ubetalelig: «!!!? WHAT THE HELL KIND OF SHIP IS THAT!?». Med ditt skip, og med hjelp fra romstasjonen, er du klar for et episk eventyr av dimensjoner. Stor frihet Spillet har en utrolig dyp historie, som både er velskrevet og engasjerende. Du har stor frihet, og kan fly over hele den enorme galaksen for å utforske, kjempe og danne allianser med både gamle kjente og nye raser. For ikke å snakke om skaffe deg nye fiender... Dialogene er fantastiske, utforskingsdelen og størrelsen på galaksen gjør spillet enormt, romrasene du støter på er unike og dype, og ting endrer seg ut fra de valgene du tar som spiller, noe som også gjør spillet svært dynamisk. Ikke noe railroading her. At spillet inneholder elementer fra utrolig mange forskjellige genrer, gir også et unikt preg. Her er alt fra adventure til romsimulasjon. Spe på en passe dose humor, og du har drømmespillet. Hva venter du på? For å sitere kommandør Hayes da du forteller at du har returnert til jorda med Precursorteknologi for å hjelpe til i en krig alle trodde var tapt: «Ahh... Fight the Ur-Quan! Win back our freedom! I remember having such thoughts myself... once, a long time ago. But that was in the first years after the defeat, when it was still terrifying to look up and see the bloody glow of the pulsating slave shield overhead. Through day and night we stared up at the impenetrable wall as though the sheer power of our hatred would pull it down. But over the years, I spent so much of my time struggling, down on the surface under the shield and then later up here, trying to keep this station alive, that I d forgotten what it means to be free... to hate our Ur-Quan masters! And now, here you are, in an alien ship of unknown power, offering me your assistance to fight against the Hierarchy again, after all these years. Captain, your offer is intriguing. It s tempting to think that with your advanced Precursor technology we can somehow crack Earth s slave shield and reassemble the Alliance to attack the Hierarchy, and THIS time win the damn war!» Star Control II Utgitt: November 1992 Utvikler: Toys for Bob enorm: dette er galaksen du kan utforske, med rundt 3000 planeter å besøke. I 2002 la skaperne Fred Ford og Paul Reiche III ut kildekoden til spillet, som førte til at en rekke fans slo seg sammen for å gjøre spillet tilgjengelig igjen. Det har de klart, for spillet fungererer nå på Windows, Linux, Mac OS X og BSD. Spillet kalles riktignok The Ur-Quan Masters og ikke Star Control II, grunnet trademarkproblemer. Alt annet er som i originalen (pluss litt til). Last ned spillet gratis på nytt håp: kommandør hayes har grunn til å bli oppmuntret når du dukker opp med et superskip. sol: slik ser vårt solsystem ut i star control II. månen: en rask scan av jordas måne. 28 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 29

16 DE VI TRODDE VAR BRA DE SOM FORTSATT ER BRA DE VI ALDRI HAR LIKT FANTASTISK RETRO Da vi var unge og uskyldige var det mye som vi da synes var dritkult, bare for å oppdage som voksne at vi tok feil. Retro er kanskje litt å ta i på noen av disse, men Pegasus har en ganske ung redaksjon, tross alt. tekst: Bjørn Tore Hansen Hero Quest Dette brettspillet var dritkult når du gikk på barne- eller ungdomsskolen, men hvis du forsøker å hente det opp fra kjelleren for å gjenoppleve gamle minner vil du nok bli skuffet... Vi anbefaler heller Descent hvis du vil spille noe lignende i dag. Anne Rice Før hun ble frelst skrev Rice mange kule bøker, blant annet Interview with the Vampire. Nå har hun lagt vampyrer og alt annet som er bra på hylla, og skriver gjenfortellinger av hvordan påsken ble til. A Link to the Past-tegneserien Denne tegneserien, laget av Shotaro Ishinomori for Nintendo Powermagasinet (Kjent som Nintendomagasinet i Norge), var utrolig kul. Trodde vi i det minste, helt til vi leste den igjen 10 år senere. Greit at den ble laget for et yngre publikum, men dialogen er pinlig å lese for alle over 16 år. Monopol Sitat vm-mesteren Bjørn Halvard Knappskog, fra Norge, om sin strategi: «I starten kjøper jeg alt jeg kommer over, til jeg ikke har mer penger. Så ser jeg hva andre har og trenger, og hva jeg selv sitter på, og begynner å forhandle. Når jeg har tre i en farge, pantsetter jeg tomtene rett foran og bygger hus og hoteller.». Drittspillfaktor? Høy. The Last Unicorn Både boken og filmen (Begge skrevet av Peter S. Beagle) er rett og slett fantastiske. Historien om enhjørningen som finner ut at hun er den siste av sitt slag, og hennes ferd for å finne ut hva som har skjedd med de andre, er et must å få med seg. Golden Axe Hvem kan vel glemme dvergen Gilius Thunderhead, barbaren Ax Battler og amazonen Tyris Flare, som må redde kongen av landet Yuria og hans datter fra den onde Death Adder? Dette sidescrollende arkadespillet holder fortsatt koken så det holder. Peer Gynt Ibsen ER faktisk evig aktuell. Hvor hadde vi nordmenn vært uten Dovregubbens hall og Solveig? Dette er som OL på Lillehammer og brudeferden i Hardanger på en gang. At Peer Gynt også er populær utenfor Norge trekker opp. Conan the Adventurer Den tegnede versjonen altså, live action-serien ved samme navn har vi alltid synes var ræva. Hvem kan vel unngå å like Needle, Conans føniks-sidekick? At serien blir sett på som blasfemi av enkelte hardbarkede Conan-fans velger vi å overse, siden den inneholder flere morsomme referanser til originalen. Battlefield Earth Bøkene var dårlig. Filmen enda dårligere, og L. Ron Hubbard dårligst av alt. Pompel og Pilt Vi var kanskje redde for disse to reparatørene fra barne-tv før, men... Nei, hvem er det vi lurer egentlig? Vi er fortsatt dritredde. Bøker skrevet av sære kristne damer Ræva før, ræva nå. Sorry, Twilight-fans. Nei vi tar det tilbake, twilightfans er ræva de og. Troll Vi likte dem ikke før da de spiste barna våre, og vi liker dem ikke nå når de kommenter artikler på Dagbladet. 30 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 31

17 må Guybrush Threepwood erverve nye merkelege gjenstander og talent, for ikkje å snakke om skaffe seg ei skute og eit mannskap. For å utrette dette må han snakke seg gjennom absurde situasjonar, og kombinere gjenstander på fantasifult vis. Og av og til, må han drive litt sabotasje. Som å gje mjølkeprodukt til ein laktoseintolerant vulkangud eller sperre seljarar inne i kister. Sadismen du av og til må ty til er simpelthen fornøyeleg, som i alle eventyrspel av dette slaget. Guybrush Threepwood på nye eventyr Få ting vekker så mange gode minner blant gamle spelentusiastar som referansar til Monkey Island-spela. No er Guybrush Threepwood og dei andre attende, for nye og gamle eventyr. Tekst: kristian bjørkelo I 1990 kom den unge naive Guybrush Threepwood i land på Melee Island med eit mål for auge han ville verte ein vassekte pirat. Dette skulle verte hans første steg på ein farefull og bisarr reise som til stadig kom til å krinse rundt hans store kjærleik Elaine Marley, hans rival lechuck og den alltid mystiske Monkey Island Apeøya! bilder: telltalegames / lucasarts LucasArts kom til å produsere fire spel i serien før dei sa stopp for ti år sidan. Dei to første var i all hovudsak utvikla av Ron Gilbert, som forlot LucasArts før det tredje spelet og tok med seg den berykta løyndomen til Apeøya. I seinare tid har Gilbert spøkt om at han burde lage sin eigen variant av The Curse of Monkey Island, noko han neppe kjem til å gjere. Det som er langt meir sikkert er at han aldri heilt har kunne forlatt verda han skapte, og i år trådde han på ny ned stien i lag med Guybrush Threepwood, denne gong som rådgjevar for nye Monkey Island satsingar. Til øy langt, langt avstad. Monkey Island-spela er for alle dei som likar å vri hjerna si rundt velformulerte gåter medan dei flirar hysterisk av underlege karakterar, spiss dialog og eit hav av anakronismar. Allereie i første spelet vert vi introdusert for mysteriet ved Apeøya, ein stad Guybrush Threepwood til stadig vender attende til, men nøyaktig kva dette mysteriet er, eller kva som er så viktig med det, får vi aldri vete. Den løyndomen held Ron Gilbert godt på, om han i det heile tatt hugser det framleis. Nøyaktig kva dette mysteriet er ikkje så viktig heller, for halve poenget er jo reisa dit er det ikkje? Og til stadig Det er vanskeleg å seie nøyaktig kva som gjer Monkey Island til ein suksess. Er det karaktergalleriet? Den hyperaktive seljaren Stan, som sel alt frå brukte skip til brukte kister. Murray, det stormannsgale kraniet som vil opne helvetes porter. Herman Toothrot, den forskrudde einstøingen som vaska i land på Apeøya. Dei sjarmerande Apeøykannibalane, som på eit tidspunkt i serien fann ut det var best å verte vegerianarar. Kva med dei fabelaktige utfordringane i spelet? «Insult Swordfighting» der ein nyttar fargerike fornærmelsar for å bekjempe sine fiendar. Gummikyllingen ein nyttar for å reise mellom to øyer. Eller er det simpelthen anakronismane? Antydingane om at alt er ein Pirates of the Carribbean-temapark. Grogautomatane som står gøymd her og der. Parodiane på kjende namn frå vår eiga tid, som moderselskapet Lucasfilm. Det er uvisst kva som gjer serien så uforgløymeleg, men realiteten er at dette er eit spel som i gamermiljøet har same status som Monty Python. Eit spel du bør ha spelt, for å kunne sitere på festar. Fornærmingar, gummikyllinger og syngande piratar Underteikna har ikkje tal på kor mange diskusjonar har resultert i utveksling av fornærmelsar frå The Secret of Monkey Island, gjerne på rim som i The Curse of Monkey Island. Kva sett vel best stoggar for eit eller anna besynderleg argument for kvifor Star Trek er betre enn B5 enn å erklære at motstandaren kjempar som ei ku? Ein kvar krangel er gløymd om ein får det rette svaret, om at det er passande fordi ein sjølv kjempar som ein mjølkebonde! Fornærmingskonkurransar egner seg òg til utdrikkingslag og andre festlege samankomstar. Er det mogleg å gløyme ein så ikonisk gjenstand som ei gummikylling-med-ei-trinse- i-midten? For ikkje å snakke om korleis ein så ubrukeleg ting, faktisk viste seg å vere frykteleg nyttig for å kome seg frå ein øy til ein annan? Andre vil vel hevde at dei syngande piratane i Curse of Monkey Island er det mest minneverdige, andre att vil insistere på at konfrontasjonen mellom Guybrush og LeChuck i LeChuck s Revenge, med sine Star Wars-referansar og andre anakronismar, er ein ny høgde av surrealisme i dataspel. Andre sverger til møta med den demoniske hovudsalla Murray, og alle de kvinnelege lesarar der ute må vel innrømme at noko av det mest sjarmerande de veit om er å verte vet av kjærasten som kastar seg over deg og roper «Mohahahaha! I am Murray, all-powerful demonic skull!». Eller, nei? Vel, det vert gjort. For eit meir siterbart kranie skal ein leite lenge etter, og ein må innrømme at han har ein del meir karisma enn den tause Yorrick i Hamlet. Og er det eigentleg mogleg å riste av seg minna om å sitte med det klumsete kodehjulet til LeChuck s Revenge? Som alle vi gamle travarar veit, så var kopibeskyttelse i gamle dagar langt meir sjarmerande, enn dagens SecureRom og anna skadeleg software. Monkey Island er simpelthen gode minner. Nysatsing Når LucasArts og Telltale Games i somar lanserte The Secret of Monkey Island Special Edition og Tales of Monkey Island, eit flunkande nytt eventyr med Guybrush Threepwood i hovudrolla, hadde Gilbert sjølv gjett råd til dei to utviklarane. The Secret of Monkey Island Special Edition 32 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 33

18 er ein sannferdig fornying av det snart 20 år gamle spelet, berre den gamle grafikken er bytta ut med ny HD-grafikk, utan at spelet har blitt endra. I tillegg har skodespelarane som gav stemme til karakterane i det tredje og fjerde spelet troppa og spelt inn den gamle dialogen. Spelet vart i somar tilgjengeleg på Xbox Live Arcade, Steam og gjennom Appstore til iphone og ipod Touch. Det heile vart mottatt særs godt av publikum. Like godt mottatt vart Tales of Monkey Island frå LucasArts-veteranane i Telltale Frå Melee til Flotsam Games, som allereie hadde gjort suksess med den tidlegare LucasArts-eigedomen Sam & Max. Tales of Monkey Island kom til å bestå av fem episodar til PC og Wii, som til saman fortalde eit nytt samanhengjande eventyr. Visstnok satt etter eit ikkjeeksisterande femte spel i serien. Etter ti år får ein endeleg treffe att Guybrush, Elaine, lechuck, the Voodoo Lady, Stan, Murray og ein haug med nye karakterar. Telltale Games var heller ikkje redd for å gjere nye ting med karakterane, men det må du nesten spele spelet for å finne ut av. Mars 2010 Det vi har høyrd mumla i korridorane hjå LucasArts er at det ikkje er over heilt enno. Til neste år er det 20 år sidan Guybrush Threepwood først vaska i land, og det vil nok verte feira. Og mars månad peikar seg ut som tidspunktet for annonseringa, så no er det berre å sette seg ned og vente. Alle teikn tyder på at vi vil få LeChuck s Revenge Special Edition, men har dei meir på lur til oss? Du høyrde det her først! The Secret of Monkey Island (1990) Serien tar fatt på Melee Island, der Guybrush Threepwood først vert kasta inn i galskapen. Hans jakt på sjørøvartittel og den onde lechuck førar han til Monkey Island, og deretter attende til Melee Island. The Curse of Monkey Island (1997) Det tredje spelet er kanskje det penaste i serien, og har ein veldig teikneseraktig stil. Spelet plukker opp tråden frå den surrealistiske slutten av LeChuck s Revenge, og byrjar med Guybrush som vaskar i land på Plunder Island i ein klassisk radiobil, midt i ein konfrontasjon mellom LeChuck og Elaine. Etter å ha utsatt Elaine for ein forbannelse, reiser Guybrush ut i verda for å kurere henne og nedkjempe LeChuck. Reisa tar han frå Plunder Island til Blood Island, og så til slutt Monkey Island. Tales of Monkey Island (2009) Det femte spelet i serien, og det første som ikkje er laga av LucasArts, foregår ganske mykje til havs og mellom anna i eit stort sjødyr. Guybrush må redde karibien, og kona, frå ein voodoopest som vert spreidd når han forsøkar å bekjempe LeChuck. Denne sprer hans vondskap til piratar i heile området, og gjer dei ganske så utrivelege å ha med å gjere. LeChuck på si side, virker å ha blitt ganske så hyggjeleg. Guybrush tilbringar ein del tid på Flotsam Island, men reisar og i øygruppa Jerkbait Islands for å kurere pesten... og du står fritt til å gisse kvar han endar opp til slutt. Monkey Island 2: LeChuck s Revenge (1991) Det neste spelet i serien tar fatt på Scabb Island, der Guybrush vert fråstolen sin rikdom, og snøgt vert involvert i eit nytt eventyr som førar han til Phatt Island, Booty Island og Dinky Island, men ikkje Monkey Island. Escape from Monkey Island (2000) Det første Monkey Island spelet som forlot tradisjonell animasjon til fordel for 3Dgrafikk, noko store delar av fansen aldri har tilgjeve produsenten for. Spelet førar Guybrush attende til Melee Island etter ende brudlaupsreise, der nye utfordringar ventar han i form av ein australsk råkapitalist. Hans forsøk på å bekjempe han, førar Guybrush til Lucre Island og Jambalaya Island på jakt etter den Ultimate fornærminga. Det heile tar han til Monkey Island att, og nok ein konfrontasjon med LeChuck. I «monkey kombat». Blodsugende underholdning Twilight, True Blood og La den rette komme inn er få av utallige eksempler på utrykk i den nyeste vampyrbølgen som har kommet over oss som en populærkulturell pandemi, og som trolig også blir sentral de neste par årene. Bakom den nye bølgen, er arven etter flere århundrer med vampyriske forbilder. Men hva har forandret seg i vårt bilde av vampyren? 34 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 35

19 populære blodsugere: twilight på film (over) og den opprinnelige bok-serien av stephenie meyer (høyre). Tekst: Sandra Mileo illustrasjon: Thomas sørlie hansen bilder: summit entertainment, wikipedia Vi har alle et forhold til vampyrer i populærkulturen, enten fra litteraturen med Bram Stokers Dracula og bøkene til Anne Rice, eller med TV-seriene Buffy the Vampire Slayer og Angel som gikk på norsk fjernsyn sammenlagt i åtte år. I 1922 etableres en rekke fysiologiske trekk i filmen Nosferatu på hvordan vampyren skal se ut og oppføre seg utenfor den litterære dimensjon. Fra opprinnelig å være en folketroskikkelse i Øst-Europa og et historisk symbolsk tegn på sykdom, epidemi og fordervelse, har vampyren blitt en populær og romantisert fiksjonsfigur i vestlig kultur. Og vi ser stadig at den henvender seg mot nye og yngre målgrupper. I år har vampyrene blitt populære som aldri før med bøkene og filmatiseringene av Twilight, og ikke minst TV-serien True Blood som i Norge sendes av NRK. Heltedyrkning De siste årene har bydd på en paradoksal heltedyrkning av vampyren. Vampyren har gått fra et monster og noe særdeles ondskapsfullt, til å bli omgjort og presentert som en helt, en romantisert skikkelse der vi som tilskuere vender et empatisk blikk på denne ensomme sjelen som vandrer alene inn i evigheten. Noen klare eksempler på dette blir vi f. eks introdusert til i Anne Rices Interview with the Vampire, men ikke minst i Buffy the Vampire Slayer. Buffys egen kjærlighetsinteresse er Angel, vampyren med en sjel og indre konflikter om hva han er. Når Angel attpå til får sin egen spin-off serie i 1999, er det gjennomgående temaet heltestatus og evne til å redde enhver situasjon. I Twilight-sagaen møter vi den kjekke vampyren Edward som forelsker seg i et menneske. I filmatiseringene av Twilight er Edward, slik som Angel, en veltrent, kvisefri og særdeles kjekk ungkar som ikke innehar de monstrøse trekkene beskrevet i den tidlige litteraturen. Vi blir også kjent med vampyrer som lever og innehar menneskelige trekk i True Blood, der hovedtematikken på nytt er et menneske som forelsker seg i en vampyr. Hollywoodvampyrene dyrker dekadanse, status og skjønnhet. De skiller seg sterkt ut fra Grev Orlofs skrekkutseende i Nosferatu, som representerte monsteret og sykdommen, og alt det negative som kunne tiltrekkes dersom man lot vampyren komme for nær. I USA lanseres det en egen brus som skal forestille bloddrikken som vampyrene i True Blood drikker. Det har blitt stuerent å låne referanser fra vampyrene og vi inkluderer disse gjerne i hverdagen. På samme måte er vampyrene i de nyeste vampyrbølgene fratatt sine opprinnelige egenskaper og blitt menneskeliggjort og idealisert. Vampyrer inn i TV-skjermen. Med Joss Whedons Buffy the Vampire Slayer ( ) tar vampyren et sterkt og viktig steg fra det store lerretet til TV-ruten og etablerer vampyren som et viktig salgselement. Den nye markedsgruppen «den vanlige tenåringen», blir vampyrenes store publikum og millioner av TV-seere stiller seg foran TV-skjermene hver uke for å ta del i Buffy-universets såpeopera-tendenser. Den nye vampyrbølgen Stephanie Meyers Twilight-bøker som også er filmatisert og kommer på kino i 2009/2010 True Blood på NRK basert på Charlain Harris The Southern Vampire Mysteries-serie og The Vampire Diaries basert på L. J. Smith s bøker Thirst Park Chan-wooks asiatisk actiondreven tolkning av vampyren. Kommer på norske kinoer i Låt den rätte komma in (2008), svensk film basert på John Ajvide Lindqvist s roman 36 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 37

20 Ved å tilknytte hverdagslige problemer som identitetskriser, ung kjærlighet og vennskap, formidler Joss Whedon et univers gjennom en fantastisk figur, der fanbasen gjerne ekspanderes utover de sjangerinteresserte. Buffy og Angel representerte i sine tv-serier den forrige vampyrbølgen, med salgseffekter, en stor fanskare på Internettet og til og med akademisk forskning. Vår nyeste vampyrbølge treffer samme markedsgruppe, om ikke yngre, og er sterkest representert av tenåringsbøkene og filmatiseringen av Twilight som genererer store pengesummer og som ytterligere avstigmatiserer den vampyrinteresserte. I 2008 startet den anerkjente tv-kanelen HBO produksjonen av True Blood, som har vist seg å være en av årets mest populære serier og vurderes på lik linje med enhver dramaserie innen amerikansk fjernsyn. Serien har fått kredibilitet hos både seere og kritikerne. Andre serier som Vampire Diaries har også vært utslagsgivende for den nyeste vampyrbølgen og markerer at trenden er kommet for å bli i alle fall i noen år til. vampyren har overtatt rollen som den mørke, mystiske mannen i romantikklitteraturen. det dreier seg om husmorsporno. arnfinn pettersen, folklorist / vampyrolog Vampyrologi og populærkultur Arnfinn Pettersen er folklorist og Norges fremste vampyrolog. Han har hatt en svært travel høst med foredrag og intervjuer tilknyttet den nyeste vampyrbølgen, men også med fersk pocketlansering av sin egen, tidligere utgitte bok Vampyr! Blodsugne lik i litteratur og tradisjon (2003), der han nettopp presenterer vampyrens rolle i kulturen. Han har tidligere uttalt i media at vampyrbølger kommer med jevne mellomrom, gjerne mellom hvert femte år og at disse vampyrbølgene har grodd seg fast som kulturelle trender siden 1960-tallet. Pegasus har spurt Arnfinn Pettersen om forbrukere og konsumenter av populærkulturen har fått et usunt forhold til vampyren. nosferatu: max schreck som grev orlof i Helt klart. Vampyren er et demonisk vesen som vil drepe oss og suge blodet vårt. De bør jages og drepes, ikke sympatiseres med. Denne glorifiserte vampyren, som gjerne er skrellet for noen vampyriske karakteristika, som å drikke menneskeblod, er primært rettet mot kvinner. Vampyren har overtatt rollen som den mystiske, mørke og litt farlige mannen i romantikklitteraturen. Det dreier seg om husmorporno, men ikke ren porno, sier Pettersen. Vampyrologen forklarer videre at vampyrer har vært allemannseie siden John Polidoris bok The Vampyre kom ut i 1819, og at vampyren er populær hele tiden gjennom bøker, rollespill og lavbudsjettfilmer. Mellom tidsperioder på fem-seks år stiger dens popularitet i en avgrenset periode, men vender så tilbake til sine trofaste følgere, som ikke er betinget av de kommersielle vampyrbølgene. Arnfinn Pettersen forteller at arbeidet med vampyrologi er sterkt tilknyttet kulturhistorien, og at den mottas godt av akademia når den er faglig fundert. Når han så går over på å forklare om Hollywoodifiseringen av vampyrmyten og dens evne til å fornye seg, sier han at vi ofte møter gjenkjennelig tematikk. Vampyrlitteraturen har jo alltid spilt på klisjeer. Spørsmålet er heller om forfattere og filmskapere makter å være kreative med dagens vampyr: eric northman fra true blood. disse. Mange mener at vampyren har blitt fornyet i denne bølgen, jeg mener de bare har omdefinert vampyren for å dekke husmorpornomarkedet. Jeg venter, og i hvert fall håper jeg på en backlash, hvor vampyren på ny er den demoniske skurken som skal dø. På kinofronten herjer vampyrfeberen med de nye Twilight-filmene og det er planlagt flere vampyrfilmer på nyåret. Daglig leder av Litteraturhuset Aslak Sira Myhre uttaler seg i media at Twilight-bøkene har vært viktig for å styrke leselysten blant ungdom og de som ellers ikke plukker opp bøker som underholdning. Han sammenligner Twilightfeberen med Harry Potter. Det viser seg å være klart at vampyrer er i siget som aldri før og at vår underholdning og kulturelle hverdag kommer til å være sterkt preget av disse farlige skapningene de kommende årene. Så gjenstår det å se om Hollywood klarer å fornye vampyrene i neste bølge, og som vampyrologen Pettersen håper på: tilbake til dens røtter som den farlige og demoniske skurken. Mer info om vampyrer: Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon (2003) av Arnfinn Pettersen The vampire Encyclopedia (2000) av Matthew E. Bunson TEKST: STEN J. MCNEIL ÅNNERUD BILDE: shrimp-magic.com Jeg vokste opp på 80-tallet, med Game and Watch-spill (Donkey Kong er og blir favoritten), Super Mario Bros, Arkanoid og tegneserier i bøtter og lass. Selvsagt er det slikt som preger et barn. Det gjorde også maten. Jeg husker fortsatt lakrisiskremen, som er borte fra Norge, men som jeg benytter enhver anledning til å kjøre i meg når jeg er i Sverige. Jeg husker at pizza ble stort, og at baguetter - som da het landganger - akkurat hadde begynt å komme. Jeg husker biffsnadder med béarnaise, og når det skulle være riktig fint, og man til og med skulle ha forrett - rekecocktailen. Min personlige etro revisited teori er at rekecocktail egentlig bare var et påskudd for å kunne spise ketsjup og majones med god samvittighet. Men samtidig er det noe nostalgisk fristende over reker på strimlet salat med enorme mengder Thousand Islands dressing på. Det er noe man kan spise litt av mens man tenker på gode minner fra barndommen, det være seg Transformers, Pellefant eller Mario hoppende over brennende tønner. Thousand Islands er en samling øyer på grensen mellom Canada og USA, og mye tyder på at sausen ble laget av Sophie Lalonde for første gang. Den er utskjelt så det holder, men den er virkelig en av de enkleste sausene man kan lage - majones, ketsjup, sitronsaft og litt Worcestershiresaus er alt man trenger. Vil man ha den magrere, kan man for eksempel ha i litt kefir eller kesam. Til rekecocktail passer det bra med dill i. Men gode minner skal skapes, ikke bare bevares. Derfor er det på tide å røske opp i en gammel favoritt. Chipotle er en av mine yndlings-chilier. Den er røkt og sterk, og passer bra til all mat som tåler en trøkk. Denne rekecocktailen river litt, men passer bra som forrett til en godt krydret middag. Med litt mer marinade kan den fint serveres som tapasrett også, gjerne med en mangosalsa ved siden av (mango i biter, koriander, limejuice og bare ørlite grann chili, samt salt og pepper). Denne er magrere, sunnere, friskere og ikke minst mye, mye bedre enn cocktailen fra 80-tallet. Retro-reker Ferske eller frosne reker (reker i lake kan også gå an, til nød) chipotle-chili (kan kjøpes på boks i velassorterte forretninger), eventuelt ferdig chipotle-saus (annen chilisaus kan også brukes) Ferskpresset limejuice Mild olivenolje Fersk koriander Rødløk Salt og nykvernet pepper Rens reker, om du ikke bruker ferdigrensede i lake. Lag dressing. Bruker du hel chipotle på boks, bør du enten finhakke den eller kjøre den litt i hurtigmikser. Bland finhakket chipotle eller chipotlesaus med olivenolje og limejuice, og ha i finhakket rødløk. Bland i rensede reker, og smak til med salt og pepper. Rett før servering har du i masse finhakket fersk koriander. Spis mens du tenker på at det er godt verden går framover. 38 Pegasus nr. 14 desember Pegasus nr. 14 desember 39