PAULO COELHO. Veronika vil dø. Oversatt av Anne Elligers

Transkript

1

2 PAULO COELHO Veronika vil dø Oversatt av Anne Elligers

3 Bazar Forlag AS Ekornrudveien 20 c 1410 KOLBOTN Tlf Faks Paulo Coelhos hjemmeside er: Originaltittel: Veronika Decide Morrer Copyright Paulo Coelho 1998 This edition was published by arrangement with Sant Jordi Asociados, Barcelona, Spain. All rights reserved. Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Kolbotn utgave Omslagsillustrasjon: Nonstock Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving Satt med Adobe Garamond 11,2/14 pkt hos Hamar Maskinsetteri, Hamar Trykk: Nørhaven Paperback A/S, Danmark ISBN Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Se, jeg har gitt eder makt til å trede på slanger og ingen ting skal skade eder. Lukas 10,19

5 Til S.T. de L., som begynte å hjelpe meg uten at jeg visste det.

6 Den 11. november 1997 avgjorde Veronika at tiden omsider! var inne til å ta livet av seg. Hun gjorde omhyggelig rent på rommet hun leide i et nonnekloster, slo av varmen, pusset tennene og la seg på sengen. På nattbordet hadde hun fire esker med sovetabletter. I stedet for å knuse dem og løse dem opp i vann, hadde hun bestemt seg for å ta dem en for en. Det er nemlig en lang vei å gå fra beslutning til handling, og hun ville stå fritt til å angre på halvveien. Men for hver tablett hun svelget, følte hun seg mer sikker i sin sak. I løpet av fem minutter hadde hun tømt alle eskene. Siden hun ikke visste nøyaktig hvor lang tid det ville ta før hun mistet bevisstheten, hadde hun lagt et fransk tidsskrift på sengen, novembernummeret av Homme, som de nettopp hadde fått inn på biblioteket der hun arbeidet. Hun var ikke spesielt interessert i informatikk, men da hun bladde igjennom tidsskriftet oppdaget hun en artikkel om et dataspill, en såkalt CD-ROM, laget av Paulo Coelho, en brasiliansk forfatter som hun hadde truffet på en konferanse på Grand Unionhotellet. De hadde vekslet noen ord, og forleggeren hans hadde invitert henne til middag. Men det hadde 9

7 vært mange mennesker til stede, og ingen mulighet til å utdype noe som helst. Men siden hun hadde truffet forfatteren, syntes hun at han var en del av hennes verden, og hun kunne alltids fordrive tiden med å lese om hva han arbeidet med. Mens hun ventet på døden, ga Veronika seg til å lese om informatikk, et emne som overhodet ikke interesserte henne. Og det var jo det hun hadde gjort hele sitt liv, alltid valgt det som var mest lettvint, det hun hadde innen rekkevidde. Som dette tidsskriftet, for eksempel. Til hennes forbauselse vekket imidlertid den første setningen henne opp av dvalen (sovemidlene hadde ennå ikke oppløst seg i magen hennes, men Veronika var passiv av natur), og fikk henne for første gang i sitt liv til å innse sannheten i noe vennene hennes pleide å si: «Det er ikke noe her i verden som skjer tilfeldig.» Hvorfor falt blikket hennes på den setningen nettopp da hun hadde lagt seg ned for å dø? Hvilket hemmelig budskap innebar den, hvis det nå finnes hemmelige budskap og ikke tilfeldigheter? Under en illustrasjon av dataspillet hadde journalisten begynt artikkelen med spørsmålet: «Hvor er Slovenia?» «Ingen vet hvor Slovenia er,» tenkte hun. «Knapt nok at det finnes.» Men Slovenia fantes nå likevel, det lå der ute, fjellene omkring henne og plassen utenfor vinduet. Slovenia var hennes land. Hun la fra seg tidsskriftet. Akkurat nå orket hun 10

8 ikke å hisse seg opp over en verden som ikke ante at Slovenia eksisterte. Hun brydde seg ikke lenger om nasjonens ære. Nå ville hun være stolt av seg selv, over at hun hadde klart det, at hun endelig hadde hatt mot til å gjøre slutt på livet sitt! Hurra! Og at hun gjorde det på den måten hun alltid hadde drømt om, ved hjelp av tabletter, som ikke etterlater spor. I nesten et halvt år hadde hun vært på jakt etter tablettene. Hun trodde aldri hun skulle få tak i dem, og hadde vært inne på tanken om å skjære over pulsårene. Selv om det ville ha blitt fullt av blod på rommet, til nonnenes forferdelse og bekymring, krevde et selvmord at man først og fremst tenkte på seg selv. Hun ville helst dø på en måte som det ikke ble for mye oppstyr av, men hvis den eneste muligheten var å skjære over pulsårene, javel, så fikk det gå som det kunne nonnene fikk gjøre rent rommet og glemme det hele fortest mulig, for ellers ville de få problemer med å leie ut rommet igjen. For selv i slutten av det tjuende århundre trodde folk fremdeles på spøkelser. Selvsagt var det også en mulighet å kaste seg ut fra en av de høye bygningene i Ljubljana, men hva med den ekstra lidelsen det ville påføre foreldrene hennes? I tillegg til sjokket over datterens død ville de bli nødt til å identifisere et skamfert lik. Nei, den løsningen var verre enn å blø i hjel, for den ville etterlate uutslettelige spor hos to mennesker som bare ville henne vel. «En datters død ville de venne seg til med tiden. Men et knust hode kan det ikke være mulig å glemme.» Skyte seg, hoppe fra høybygg, henge seg det stemte 11

9 ikke med Veronikas kvinnelige natur. Når kvinner tar livet av seg, velger de langt mer romantiske måter, som å skjære over pulsårene eller ta en overdose sovemidler. Det finnes det nok av eksempler på blant hollywoodstjerner og forlatte prinsesser. Veronika visste at det det gjaldt her i livet var å vente på det rette øyeblikket, for så å handle. Og det var det hun hadde gjort. To av vennene hennes hadde fattet medynk med henne da hun klaget over at hun ikke fikk sove, og hver av dem hadde skaffet henne to esker av et sterkt middel som ble brukt av musikerne på en av byens nattklubber. Veronika hadde latt de fire eskene ligge i nattbordskuffen i en uke, mens hun gledet seg til å dø, og tok farvel helt usentimentalt med det de kalte Livet. Nå lå hun her, fornøyd med å ha fullført løpet, men hun kjedet seg fordi hun ikke visste hva hun skulle gjøre med den korte tiden hun hadde igjen. Tankene vendte tilbake til den absurde setningen hun nettopp hadde lest. At det gikk an å begynne en artikkel om datamaskiner med noe så idiotisk som «Hvor er Slovenia?» Siden hun ikke fant noe mer interessant å foreta seg, besluttet hun å lese hele artikkelen, og oppdaget at det omtalte dataspillet var produsert i Slovenia dette merkelige landet som ingen lot til å vite hvor var unntatt de som bodde i det fordi arbeidskraften var billig der. Da produktet ble lansert for noen måneder siden, hadde den franske produsenten holdt fest for journalister fra hele verden på slottet i Vled. 12

10 Veronika husket at hun hadde hørt om den festen, som hadde vært en større begivenhet i byen. Ikke bare fordi slottet var blitt ominnredet for å likne mest mulig på middelaldermiljøet i dataspillet, men også på grunn av debatten som fulgte i den lokale pressen: Det var tyske, franske, engelske, italienske og spanske journalister på festen, men ikke en eneste slovener hadde vært invitert. Journalisten fra Homme, som var i Slovenia for første gang, som sikkert fikk alle utgifter dekket og ville benytte anledningen til å utveksle interessante ideer med andre journalister mens de spiste og drakk gratis på slottet, hadde funnet på å innlede artikkelen sin med en spøk som antakelig falt i smak hos de sofistikerte intellektuelle i hans eget land. Han hadde sikkert fortalt løgnhistorier i redaksjonen også, om de rare skikkene der til lands og om hvor usmart slovenske kvinner kledde seg. Hva brydde vel Veronika seg om det! Hun lå for døden, og burde tenke på helt andre ting: om det fantes et liv etter dette, eller når på døgnet de kom til å finne henne. Og likevel eller kanskje nettopp derfor, fordi hun hadde tatt en så avgjørende beslutning ergret hun seg over den artikkelen. Hun så ut av klostervinduet, som hadde utsikt til den lille plassen i Ljubljana. «Hvis de ikke engang vet hvor Slovenia ligger, er vel Ljubljana bare en myte for dem,» tenkte hun. Som Atlantis eller Lemuria, tapte kontinenter som menneskene fantaserer om. Ingen i verden ville begynne en artikkel med å spørre hvor 13

11 Mount Everest var, selv om vedkommende aldri hadde vært der. Men midt i Europa var det en journalist fra et stort tidsskrift som ikke skammet seg over å stille et slikt spørsmål, fordi han visste at størsteparten av leserne ikke visste hvor Slovenia var. For ikke å snakke om hovedstaden Ljubljana. Og dermed fant Veronika en måte å fordrive tiden på det var alt gått ti minutter siden hun tok tablettene, og ennå merket hun ingen virkning. Den siste handlingen i hennes liv skulle bli å skrive til det tidsskriftet og forklare at Slovenia var en av de fem republikkene det gamle Jugoslavia var blitt inndelt i. Hun ville legge igjen brevet som en siste hilsen, uten å si noe om de virkelige årsakene til at hun tok livet av seg. Når de fant henne, ville de tro at hun hadde begått selvmord på grunn av et tidsskrift som ikke visste hvor hjemlandet hennes var. Hun måtte le ved tanken på en debatt i avisene, med innlegg for og imot hennes selvmord for den nasjonale æres skyld. Og det slo henne hvor raskt hun hadde skiftet mening, hun som for et øyeblikk siden hadde tenkt nøyaktig det motsatte at verden og dens geografiske problemer ikke angikk henne lenger. Hun skrev brevet, og kom i så godt humør at hun nesten begynte å lure på om det egentlig var nødvendig å dø. Men hun hadde allerede tatt tablettene, det var for sent å ombestemme seg. Dessuten hadde hun hatt mange glade stunder i sitt liv, det var slett ikke fordi hun hadde det med å være 14

12 trist og bitter og deprimert at hun tok livet av seg. Hun hadde tilbrakt mang en hyggelig ettermiddag med å rusle gjennom Ljubljanas gater, eller stå ved vinduet i rommet sitt i klosteret og se ut på snøen som dalte ned over den lille plassen med statuen av dikteren. En gang hadde hun svevet på skyer i nesten en måned fordi en ukjent mann hadde gitt henne en blomst nettopp der på plassen. Etter sin egen mening var hun et helt normalt menneske. Beslutningen om å dø hadde hun tatt av to meget enkle grunner, og hun var sikker på at dersom hun gjorde rede for dem i et avskjedsbrev, ville mange være enige med henne. For det første var alt i livet hennes ensformig, og når ungdommen først var forbi, kom forfallet. Alderen som nådeløst satte sine spor, sykdommene som kom og vennene som ble borte. Det var altså ikke noe å vinne på å leve videre, tvert imot, det økte bare mulighetene for å ha det vondt. Den andre grunnen var mer filosofisk. Veronika leste aviser og så på TV, hun fulgte med i det som skjedde rundt om i verden. Alt gikk på skjeve, og det var ikke noe hun kunne gjøre med det. Derfor følte hun seg totalt unyttig. Snart skulle hun imidlertid gjøre sitt livs siste erfaring, og den skulle bli helt annerledes: døden. Hun skrev brevet til tidsskriftet, og la det til side. Nå ville hun konsentrere seg om viktigere ting som passet bedre til den stunden hun var i ferd med å oppleve, nemlig hennes siste. 15

13 Hun prøvde å forestille seg hvordan det var å dø, men kom ikke frem til noe resultat. Det var forresten ikke noe å gruble over, for om noen få minutter ville hun få vite det. Hvor mange minutter? Det ante hun ikke. Men hun frydet seg over at hun snart skulle få svar på det spørsmålet alle gikk rundt og stilte seg: Finnes det en Gud? I motsetning til mange andre hadde hun ikke vært så veldig opptatt av det problemet. Under det gamle kommunistregimet hadde de lært på skolen at livet sluttet med døden, og hun hadde vent seg til den tanken. På den annen side gikk foreldrene og besteforeldrene hennes og folk på deres alder fortsatt i kirken, dro på pilegrimsreiser og ba til Gud og var overbevist om at han hørte på dem. Veronika hadde levd i 24 år, og syntes hun hadde opplevd det meste. Hun var temmelig sikker på at det hele tok slutt med døden, og det var derfor hun hadde valgt selvmordet. Friheten. Evig glemsel. Men innerst inne naget en liten tvil: Tenk om Gud fantes likevel? I flere tusen års sivilisasjon hadde selvmord vært tabu, en krenkelse av alle religiøse påbud. Mennesket skal kjempe for å overleve, ikke overgi seg. Menneskeheten skal formere seg. Samfunnet trenger arbeidskraft. Ektepar trenger en grunn til å holde sammen, selv etter at kjærligheten har tatt slutt, og landet trenger soldater, politikere og kunstnere. «Hvis Gud finnes, hvilket jeg ærlig talt ikke tror, må han forstå at det er grenser for folks tålmodighet. 16

14 Det er han som har skapt dette kaoset, fullt av nød og elendighet, urettferdighet, grådighet og ensomhet. Han har sikkert hatt de beste hensikter, men resultatet er ikke særlig vellykket. Hvis Gud finnes, bør han ha forståelse for dem som ønsker å forlate denne verden på et tidligere tidspunkt, og kanskje til og med be om unnskyldning for at han har utsatt oss for dette.» Til helvete med tabuer og overtro. Den gudfryktige moren hennes sa alltid at Gud kjenner fortid, nåtid og fremtid. I så fall måtte han fra første stund ha vært klar over at hun kom til å ta livet av seg, og kunne han ikke bli sjokkert over det hun hadde gjort. Veronika begynte å føle seg litt uvel. Kvalmen ble raskt verre. Om noen få minutter ville hun ikke lenger være i stand til å konsentrere seg om plassen utenfor vinduet. Det var vinter, ved firetiden om ettermiddagen, og solen var i ferd med å gå ned. Hun visste at andre mennesker ville fortsette å leve. Der gikk en ung mann forbi vinduet hennes, og han så på henne uten å ha noen anelse om at hun var nær ved å dø. En gruppe bolivianske musikanter (Hvor er Bolivia? Hvorfor spør ikke journalistene om det?) spilte foran statuen av Francè Pre eren, den store slovenske dikteren som hadde satt dype spor i sitt folks sjel. Ville hun få høre musikken fra plassen helt til siste slutt? Det ville bli en vakker avslutning på dette livet: solnedgangen, melodien som fortalte om drømmer fra en annen kant av verden, det lune, varme rommet, den kjekke, spill levende unge mannen som gikk forbi. Der stoppet han og så på henne. Hun kjente at tablettene 17

15 hadde begynt å virke. Han ville bli den siste som så henne i live. Han smilte til henne. Hun smilte tilbake hun hadde jo ikke noe å tape. Han vinket, men da syntes hun det gikk for vidt, og lot som om hun var opptatt av noe annet. Han gikk forfjamset videre, og hadde nok snart glemt ansiktet i vinduet for alltid. Men Veronika gledet seg over å ha fått enda et beundrende blikk. Det var ikke fordi hun hadde savnet kjærlighet at hun ville dø. Ikke fordi foreldrene ikke var glade i henne, ikke på grunn av pengeproblemer, ikke på grunn av noen uhelbredelig sykdom. Veronika hadde besluttet å dø den vakre vinterettermiddagen i Ljubljana, med bolivianske musikanter som spilte på plassen og en ung mann som gikk forbi vinduet hennes, og hun gledet seg over det øynene hennes så og ørene hennes hørte. Men hun gledet seg enda mer over at hun skulle slippe å se og høre de samme tingene i tretti, førti eller femti år til, for da ville de miste nyhetens interesse, og bli forvandlet til det tragiske ved et liv hvor alle ting gjentar seg og den ene dagen alltid er den andre lik. Nå begynte det å vende seg i magen hennes, og hun følte seg elendig. «Så rart, jeg som trodde at en overdose sovemidler ville få meg til å sovne inn øyeblikkelig.» Men det hun kjente, var en underlig susing i ørene og trangen til å kaste opp. «Hvis jeg kaster opp, dør jeg ikke.» Hun besluttet å glemme kvalmen, prøvde å konsentrere seg om mørket som falt på, om bolivianerne, 18

16 om butikkeierne som var i ferd med å stenge for dagen og gå hjem. Øresusen ble stadig sterkere, og for første gang etter at hun hadde tatt tablettene ble Veronika redd, forferdelig redd, for det ukjente. Men det gikk fort. Snart mistet hun bevisstheten.

17 Da Veronika åpnet øynene, tenkte hun ikke: «Jeg er visst kommet til himmelen.» De ville aldri ha brukt neonlys i himmelen, og smerten som hun kjente en brøkdel av et sekund etterpå var typisk jordisk. Akk, denne jordiske smerten, den er ikke til å ta feil av. Da hun ville røre seg, ble smerten sterkere. Lysende prikker danset for øynene hennes, og likevel var hun klar over at det ikke var stjernene i Paradis, men en følge av den intense smerten. Hun kommer til bevissthet, hørte hun en kvinnestemme si. Nå står du med begge ben i helvete, god fornøyelse. Nei, det kunne ikke være sant, den stemmen bare narret henne. Hun var ikke i helvete, for hun frøs, og merket at hun hadde plastslanger i munnen og nesen. En av slangene, som gikk langt ned i halsen, ga henne kvelningsfornemmelser. Hun ville ta den vekk, men oppdaget at armene hennes var bundet fast. Jeg bare spøkte, du er ikke kommet til helvete, fortsatte stemmen. Dette er verre enn helvete, hvor jeg for øvrig aldri har vært. Du er på Villete. 20

18 Til tross for smerten og kvelningsfornemmelsene skjønte Veronika i et glimt hva som hadde skjedd. Hun hadde forsøkt å begå selvmord, og noen hadde kommet og reddet henne før det var for sent. Det kunne ha vært en av nonnene, eller en venninne som tilfeldigvis stakk innom, en som kom for å levere et eller annet som hun hadde glemt at hun hadde bedt om. Hun hadde med andre ord overlevd, og befant seg på Villete. Villete, det beryktede sinnssykeasylet som ble opprettet i 1991, det året da landet ble uavhengig. På den tiden, da de trodde at oppdelingen av det gamle Jugoslavia skulle gå fredelig for seg (krigen i Slovenia varte jo bare i elleve dager), fikk en europeisk forvaltningsgruppe tillatelse til å innrede et mentalsykehus i en gammel kaserne, som sto tom fordi vedlikeholdet ble for dyrt. Men litt etter litt begynte krigene. Først Kroatia, så Bosnia. Forvalterne fikk bekymringer. Kapitalen kom fra diverse utenlandske investorer som de ikke engang visste navnene på, og derfor var det ikke mulig å sette seg ned og snakke med dem, komme med unnskyldninger og be dem ha tålmodighet. Problemet ble løst gjennom fremgangsmåter som slett ikke var å anbefale når det gjaldt psykiatriske sykehus, og for den unge nasjonen, som nylig hadde forlatt en tolerant kommunisme, ble Villete et symbol på det verste ved kapitalismen: Bare man kunne betale, fikk man plass. Folk som ville bli kvitt et familiemedlem på grunn av arvestridigheter eller usedelig atferd betalte i dyre dommer, og fikk tvangsinnlagt sine problematiske barn 21

19 eller foreldre. Andre, som ønsket å slippe unna gjeld, eller rettferdiggjøre en oppførsel som kunne resultere i fengselsstraff, fikk være på asylet en tid, og når de kom ut igjen, gikk de fri for alt som het krav og rettssaker. Villete, stedet ingen noensinne hadde rømt fra. Hvor de virkelig gale, som ble sendt dit av rettsvesenet, eller fra andre sykehus, ble blandet med dem som ble beskyldt for å være gale, og med dem som lot som om de var det. Resultatet var full forvirring, og avisene kom stadig med historier om mishandling og overgrep, selv om ingen journalist noensinne fikk slippe inn der og se hva som foregikk. Myndighetene anstilte undersøkelser uten å finne bevis, aksjonærene truet med å utbasunere at det var problematisk å investere der til lands, og institusjonen fikk stadig sterkere fotfeste. Tanten min begikk selvmord for noen måneder siden, fortsatte kvinnestemmen. De siste åtte årene ville hun ikke gå ut av døren, hun bare spiste og la på seg, og røykte og tok beroligende midler og sov det meste av tiden. Hun hadde to døtre og en mann som elsket henne. Veronika forsøkte å se hvor stemmen kom fra, men hun klarte ikke å snu på hodet. Bare én gang så jeg henne reagere, det var da mannen hennes fikk seg en elskerinne. Da gjorde hun oppstyr, gikk ned noen kilo, knuste glass og holdt naboene våkne i ukevis med skrikene sine. Hvor merkelig det enn kan høres, tror jeg det må ha vært den lykkeligste tiden i hennes liv. Hun hadde noe å kjempe for, hun følte seg levende og i stand til å møte utfordringen. 22

20 «Hva har dette med meg å gjøre?» tenkte Veronika, som ikke fikk frem et ord. «Jeg er ikke tanten hennes, og jeg har ingen mann!» Det endte med at mannen gikk fra elskerinnen, fortsatte kvinnen. Og etter hvert ble tanten min like passiv som før. En dag ringte hun til meg og sa at hun ville begynne et nytt liv: hun skulle slutte å røyke. En uke senere, da hun hadde tatt dobbelt så mye beroligende for å dempe røykesuget, erklærte hun at hun ville ta livet av seg. Det var ingen som trodde på henne. En vakker dag la hun igjen en beskjed på telefonsvareren min og sa adjø, og så tok hun livet av seg med gass. Jeg hørte på den beskjeden mange ganger. Aldri hadde jeg hørt stemmen hennes så rolig, så innforstått med sin skjebne. Hun sa at hun verken var lykkelig eller ulykkelig, og det var derfor hun ikke holdt ut lenger. Veronika hadde medfølelse med kvinnen som fortalte historien, og som lot til å prøve å forstå tantens selvmord. Hvordan kan vi dømme dem som beslutter å dø, i en verden hvor det gjelder å overleve for enhver pris? Ingen kan dømme. Hver og en kjenner omfanget av sin egen smerte, eller av sitt eget livs totale meningsløshet. Veronika ville forklart henne det, men med plastslangen i munnen fikk hun bare frem noen halvkvalte lyder. Kvinnen kom bort og bøyde seg over henne der hun lå fastspent, full av slanger og rør, beskyttet mot sin egen vilje og rett til å dø. Hun vendte hodet fra side til side og bønnfalt henne med øynene om å fjerne slangen så hun kunne få dø i fred. 23

21 Du er urolig, sa kvinnen. Jeg vet ikke om du angrer, eller om du fortsatt ønsker å dø, men det har ikke jeg noe med. Det jeg har noe med, er å gjøre min plikt. Hvis pasienten er urolig, sier reglementet at jeg skal gi noe beroligende. Veronika rørte seg ikke mer, men sykepleiersken var allerede i ferd med å sette en sprøyte i armen hennes. I løpet av kort tid var hun tilbake i en underlig, drømmeløs verden, der det eneste hun husket var ansiktet til kvinnen hun nettopp hadde sett. Grønne øyne, brunt hår og et merkelig fjernt uttrykk uttrykket til en som gjør det hun skal, uten noensinne å spørre hvorfor reglementet sier det ene eller det andre.

22 Paulo Coelho fikk høre Veronikas historie tre måneder senere, da han satt på en algerisk restaurant i Paris og spiste middag med en slovensk venninne som også het Veronika, og som var datter av overlegen på Villete. Senere, da han bestemte seg for å skrive en bok om saken, overveide han å gi sin venninne Veronika et annet navn, for at leseren ikke skulle bli forvirret. Han kunne jo kalle henne Blaska eller Edwina eller Marietzja, et hvilket som helst slovensk navn. Men det endte med at han beholdt de virkelige navnene. Når han nevnte sin venninne Veronika, ville han kalle henne sin venninne Veronika, og hva den andre angikk, trengte han ikke å presisere noe, for hun skulle være bokens hovedperson, og folk ville bli lei av til stadighet å måtte lese «den gale Veronika» eller «Veronika, hun som prøvde å begå selvmord». Dessuten skulle både han og hans venninne Veronika bare være med i et lite avsnitt av historien, nemlig dette her. Hans venninne Veronika var forferdet over det faren hennes hadde gjort, især tatt i betraktning at han var overlege på en institusjon som ønsket å bli respektert, 25

23 og arbeidet med en avhandling som skulle bedømmes av en konvensjonell akademisk instans. Vet du hvor ordet «asyl» kommer fra? spurte hun. Det kommer fra middelalderen, av den retten folk hadde til å søke ly i kirker, altså hellige steder. Asylrett, det er noe ethvert sivilisert menneske kjenner til! Så hvordan kan min far, som er direktør for et asyl, gjøre noe slikt mot noen? Paulo Coelho ville ha en detaljert beretning om hva som hadde skjedd, for han hadde en god grunn til å interessere seg for Veronikas historie. Og grunnen var følgende: Han hadde selv vært innlagt på et asyl eller sinnssykehus, som det også blir kalt. Og dette hadde skjedd ikke bare én, men tre ganger, i 1965, 1966 og Stedet han ble innlagt på var Dr. Eiras klinikk i Rio de Janeiro. Årsaken til at han ble innlagt var den dag i dag et mysterium for ham selv. Kanskje foreldrene hadde vært fortvilet over den sære atferden hans, som vekslet mellom skyhet og åpenhet, eller over hans ønske om å bli «kunstner», noe hele familien betraktet som den strake veien til å bli utstøtt av samfunnet og dø i nød og elendighet. Når han tenkte tilbake på det, hvilket han i parentes bemerket sjelden gjorde, syntes han at den galeste av dem alle måtte ha vært legen som aksepterte å legge ham inn på et sinnssykehus uten noen konkret årsak. (Det forekommer jo i de beste familier at man legger skylden på andre, og påstår at foreldrene ikke visste hva de gjorde da de tok en så drastisk avgjørelse.) 26

24 Paulo lo da han fikk høre om det merkelige brevet til avisene som Veronika hadde etterlatt seg, der hun klaget over at et stort fransk tidsskrift ikke visste hvor Slovenia var. Det er da ikke noe å ta livet av seg for! Nei, og det er nok derfor brevet ikke har hatt noen som helst virkning heller, sa hans venninne Veronika syrlig. Så sent som i går, da jeg skrev meg inn på hotellet, trodde de at Slovenia var en by i Tyskland. «Den samme gamle historien,» tenkte han, «akkurat som mange utlendinger tror at den argentinske byen Buenos Aires er hovedstaden i Brasil.» I tillegg til at han bodde i et land hvor utlendingene rett som det var forvekslet den vakre hovedstaden med nabolandets, hadde Paulo Coelho det til felles med Veronika som vi allerede har nevnt, men som det aldri skader å minne om: Han hadde også vært innlagt på et mentalsykehus, «og burde aldri ha sluppet ut derfra,» som hans første kone en gang hadde sagt. Men han slapp ut. Og da han reiste fra Dr. Eiras klinikk for siste gang, fast bestemt på aldri å vende tilbake dit, lovet han seg selv to ting: a) at han skulle skrive om emnet, og b) at han skulle vente til foreldrene var døde før han offentliggjorde noe om det for han ønsket ikke å såre dem. De hadde båret på skyldfølelse i årevis på grunn av det de hadde gjort. Moren døden i Men faren, som fylte 84 år i 1997, og hadde lungeemfysem selv om han aldri hadde røkt, og spiste dypfrossen ferdigmat fordi han ikke klarte å få noen hushjelp til å holde ut med 27

25 maniene hans, levde videre i beste velgående og var helt klar i hodet. Så da Paulo Coelho fikk høre Veronikas historie, fant han ut at han kunne skrive om emnet uten å bryte sitt løfte. Selv om han aldri hadde tenkt å ta livet av seg, hadde han førstehånds kjennskap til asylenes verden behandlingsmetodene, forholdet mellom leger og pasienter, tryggheten og angsten ved å være på et slikt sted. Nå lar vi Paulo Coelho og hans venninne Veronika forlate denne boken for godt, og går videre med historien.