Transport og slakt av produksjonsdyr

Transkript

1 Transport og slakt av produksjonsdyr Dyrebeskyttelsen Norge Rapport nr. 4/99-1 -

2 Innhold Innledning... 3 I. OVERSIKT 1) Næringsstruktur, slakteprosess og regelverk ) Næringen og problemene i tall... 6 II. PATTEDYR 3) Lasting og lossing ) Transport ) Driving, bedøving og avliving III. FJØRFE 6) Lasting og lossing ) Transport ) Bedøving og avliving IV. SÆRLIG SLAKT 9) Slakting av pelsdyr, fisk og vilt i hegn ) Rituell slakting V. LOVBRUDD 11) Rapporterte lovbrudd ved norske slakterier VI. KILDER

3 Innledning Inntil nå har det ikke eksistert noen samlet fremstilling av temaet transport og slakting av produksjonsdyr beregnet på folk flest. Slakteribransjen selv er godt orientert, men slipper svært lite informasjon ut til publikum. Hemmeligholdelsen bidrar til at stadig flere stiller spørsmål ved transport og slakting av dyr. Rapporten er blitt til etter besøk på slakterier, samtaler med distrikts-, tilsyns- og fylkesveterinærer, samt gjennomgang av litteratur, regelverk og offentlige rapporter fra inn- og utland. Rapporten skiller mellom slakting av fjørfe og slakting av pattedyr (storfe, gris, sau, geit, hest). Rapporten nevner bare kort slakting av vilt i fangenskap, pelsdyr og oppdrettsfisk. Rapporten belyser følgende temaer: Systemet: Hvordan skal transport og slakting foregå? Det gis en pedagogisk oversikt av lovverk, transportsystemer, bedøvelses- og avlivningsmetoder. Feilene: Hvordan foregår transport og slakting av dyr når uforutsette feil skjer? Hvilke feil skjer, hvor ofte, og hvorfor? Løsninger: Hvordan kan feilene avhjelpes? Rapporten er ikke uttømmende, men forhåpentligvis en spore til forbedring for slakteribransjen, og nærmere utredning for studenter og forskere innen landbruksfag, dyreadferd og veterinærmedisin. Norge har ingen forskere som arbeider spesielt med spørsmål knyttet til bedøvelses- og avlivningsmetoder. Dyrebeskyttelsen får med jevne mellomrom tips fra insidere som får kjennskap til regelbrudd og overgrep mot slaktedyr, men nesten uten unntak nekter vedkommende å stå frem med fullt navn. Dette er forståelig, sett på bakgrunn av at vedkommende som regel har sitt yrke knyttet til den slakteribedriften som kritiseres. Dessverre er slike tips umulige å vise til i en rapport som denne. Dyrevenner som leser rapporten, vil nok reagere på hvordan dyrene omtales: Dyr produseres og losses som om de var varer. Vi har dessuten lovregler som i detalj beskriver hvordan dyrene skal drepes. Slakterisystemet er en institusjonalisering og effektivisering av systematisk avlivning. Dersom du som leser har spørsmål, kritikk, tilleggsopplysninger eller kommentarer til denne rapporten, må du gjerne kontakte Dyrebeskyttelsen Norges sekretariat. Live Kleveland Karlsrud, juridisk rådgiver Anton Krag, vitenskapelig rådgiver Nina Svensby, veterinær Marianne Hansen, assistent Oslo (med mindre endringer ) - 3 -

4 I. OVERSIKT CO 2 -kammer for bedøving av gris - 4 -

5 1) Næringsstruktur, slakteprosess og regelverk 1.1) Næringsstrukturen I Norge har vi under hundre slakterier. Noen av disse er samvirkeslakterier (eid av bøndene selv), mens resten er alminnelig privateid. Slakteriene er spredd utover landet, men det er få slakterier i de nordligste fylkene. (1) De fleste slakteriene forsøker å spesialisere seg på ett eller noen få dyreslag, fordi utstyret som behøves er forskjellig fra dyreslag til dyreslag. Fjørfe skiller seg så sterkt fra pattedyr at en alltid har separate fjørfeslakterier. 1.2) Slakteprosessen Vi deler prosessen rundt slakting inn i flere ledd: Transport til slakteriet (samt lasting og lossing på og av transporten) Driving av dyrene inn i slakteriet Bedøvning av dyrene Avlivning av dyrene 1.3) Regelverket Dyrevernloven inneholder få bestemmelser som er direkte relevante for slakting og slakteritransport. Dyrevernlovens hovedregel skal likevel ligge til grunn for næringen. 2: Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål. Med hjemmel i dyrevernloven er det gitt to forskrifter som direkte omhandler transport av slaktedyr og dyrevern på slakteri. (2,3) Transportforskriften er en implementering av EUs transportdirektiv. (4) Dette betyr av forskriften ikke uten videre kan endres, fordi endringer vil kunne stride mot EUretten og EØS-avtalen

6 2) Næringen og problemene i tall 2.1) Offentlige tall Hvert år slaktes et stort antall dyr i Norge. I 1998 ble det drept ca.: (1) 23 millioner slaktekyllinger 1,3 millioner griser 1,1 millioner sauer og lam rever og minker storfe geiter og kje kalver hester Frem til 1990 ble det utgitt statistikk over slaktedyr som var død under transport og død under oppstalling. (2) Tallene for 1990 viser følgende dødsfall under transport og oppstalling: 18 storfe, gris, 253 sau og geit og fjørfe ( selvdød og pga. uheldig transport og oppstalling ). Når alle husdyr medregnes (rein, hest ol.) ble det i 1990 rapportert om hele dødsfall som inntraff før slakting. 2.2) Tall fremskaffet av Dyrebeskyttelsen Norge Dyrebeskyttelsen ønsket å kartlegge utviklingen de siste fem årene. Dette ble gjort ved å gjennomgå Årsrapporter for kjøttkontrollen (se vedlegg) fra alle landets slakterier for 1993, 1994, 1995, 1996 og For å begrense arbeidet ble død før slakt definert som antall dyr angitt som selvdøde, død under tranport eller død under oppstalling i årsrapportene. Årsrapportene er tilgjengelige fra Statens næringsmiddeltilsyn. Skjemaer fra enkelte slakterier var dessverre dårlig utfylt eller manglet helt. Dette kan medføre at et mindre antall dødsfall ikke er kommet med. Et mer alvorlig problem er at tilsynsveterinærer ved enkelte slakterier ser ut til å ha underrapportert antall dødsfall forårsaket av uheldig transport og oppstalling. For eksempel, et slakteri slaktet over 2 millioner fjørfe i 1994 uten at et eneste dyr ble rapportert som selvdød eller død under transport/oppstalling! På bakgrunn av tall fra andre slakterier er dette resultatet meget usannsynlig. Antall slaktedyr død før slakt (selvdød, død under transport og oppstalling) NB: Alle dyr inkluderer også et mindre antall hest, rein og kanin Storfe Gris Sau/geit Fjørfe Alle dyr

7 Promille slaktedyr død før slakt, i forhold til totalt antall slaktedyr kontrollert NB: Alle dyr inkluderer også et mindre antall hest, rein og kanin Storfe Gris Sau/geit Fjørfe Alle dyr ,04 0,49 0,16 1,22 1, ,06 0,61 0,15 1,16 1, ,08 0,53 0,22 1,54 1, ,08 0,54 0,25 1,34 1, ,09 0,50 0,20 1,63 1,52 2.3) Oppsummering Det er svært mange dyreindivider som dør som følge av transport til norske slakterier. Dette er dyr som i utgangspunktet skal være friske og uskadde - noe som kreves for å transportere dyr til slakt. (3) Problemene ser ikke ut til å ha blitt mindre med tiden til tross for et større bevisstgjøring omkring dyrevern (feks. etter de groteske dyretransportene i mellom- Europa for noen år tilbake). Tiltak fra myndigheter og enkeltslakterier ser heller ikke ut til å ha bedret dyrevernet på slakterier. Tallene sier ingenting om hvor mange dyr som ikke dør, men blir skadet. Tallene sier heller ingenting om hvilke enorme lidelser enkelte slaktedyr har gjennomgått, fordi skadetypen ikke registreres. Problemene med transport og oppstalling er store, men klart størst hos gris og fjørfe

8 II. PATTEDYR Siktepunkt for boltpistol - 8 -

9 3) Lasting og lossing 3.1) Lasting Dyrene leies eller jages ut i slaktebilen av produsenten og slaktebilsjåføren. Det finnes få spesifikke regler om hvordan dette skal foregå, men elektriske drivredskaper er ikke tillatt under lasting. Dyrebeskyttelsen kjenner til at elektrisk drivredskap likevel benyttes under lasting i enkelte tilfeller. Dyrene lures i en del tilfeller opp på bilen ved at man blinder dem, dvs. trer en sekk over hodet på dyret. Dyr som nekter å flytte seg tvinges fremover ved at man knekker halen fremover. Dette er smertefullt, og kan medføre brudd. 3.2) Lossing Dyrene leies eller jages av slaktebilen og inn i ventehallen på slakteriet. Mange slakterier sammenkobler bilen og slakteriet med en lukket drivgang, som fra utsiden ser ut som en trakt. Denne hindrer dyr i å rømme eller falle utfor rampen. Det finnes spesifikke regler for lossing av dyr på slakteri. Reglene krever bl.a. at gangbanene skal være sklisikre og at dyrene ikke skal mishandles. (6) Dyr skal også avlesses snarest mulig. Elektriske drivredskaper er ikke tillatt brukt under lossing. (7) Dyr skal som utgangspunkt ikke løftes etter hode, horn, bein eller hale. (8) I praksis blir dyrene i mange tilfeller stående og vente over natta. Regelverket stiller krav til at alle dyr skal kunne legge seg ned samtidig i nattkveet. (7) 3.3) Typiske lastings- og lossingsskader Lasting og lossing kan påføre dyrene fysiske skader som brudd, forstuinger og slagskader dersom dyret sklir, faller, tråkker feil, stanger i tak eller vegg, tråkkes på av andre dyr, sparkes av transportøren e.l. Lasting og lossing kan også påføre dyrene psykisk stress og redsel. En del fysiske skader er lette å oppdage fordi det levende dyret uttrykker smerte (f.eks. ikke klarer å stå på foten), eller fordi man ser selve skaden (f.eks. et utvendig sår). Andre fysiske skader kan oppdages i ettertid, når dyret er slaktet. Dette gjelder f.eks. vevsknusing (med blodansamlinger i muskulaturen), frostskader og svorskader på gris. (3) Noe psykisk stress/redsel kan også gi seg fysisk konstaterbare utslag. Dette gjelder PSE (Pale, Soft and Exudative) og DFD (Dark, Firm, Dry) hos gris og storfe. (4) Disse tilstandene skyldes at Ph-nivået enten faller eller øker i kroppen, noe som - 9 -

10 igjen bl.a. skyldes uro og stress. PSE og DFD vises i kjøttkvaliteten. Fysisk hard behandling som ikke gir seg utslag i fysiske skader vil aldri oppdages. Det samme gjelder redsel og stress som ikke har ført til fysiske forandringer hos dyret. 3.4) Årsaker til skader og stress under lasting og lossing En del dyr, særlig storfe, er store og sterke og derfor ikke lette å håndtere dersom de blir motvillige. (1) Rettet avl har gjort dyrerasene tunge og mindre funksjonsdyktige. Mange dyr er ikke vant til å gå eller bevege seg i lendet, fordi de har stått på bås eller i binge hele livet. Forflytning kan derfor oppleves som vanskelig for dyret både fysisk og mentalt. Det er uvant, og uvante opplevelser kan virke skremmende. Dyrene er ikke vant til å bli leid etter tau eller grime. (1) Dette oppleves derfor som vanskelig, og mange dyr blir motvillige. Transportøren har ikke alltid nødvendig kunnskap om dyrenes adferd og mulig skaderisiko. Hver dyreart oppfører seg forskjellig ved forflytning. (2) Slaktedyrene er flokkdyr. Dette betyr at det naturlig føles utrygt for dem å gå fremover alene, uten artsfrender rundt seg og i et naturlig hierarki (noen dyr i gruppen er lederdyr, andre lar seg lede). 3.5) Mulige forbedringer Frittgående dyr, særlig dyr som har vært vant til å bevege seg i naturlig lende, vil ha lettere for å gå opp på slaktebilen. Dersom dyret først sklir e.l., vil et veltrent dyr ha lettere for å gjenvinne balansen eller reise seg. Dyrevennlig produksjonsform henger altså sammen med en mer dyrevennlig slakteritransport. Produsenten kan lære opp frittgående/utegående dyr til å gå etter grime. Transportørene kan læres opp bedre, slik at de lettere forstår og forutsier dyrenes adferd ved lasting og lossing. Transportørene kan også bevisstgjøres på spesielle problemfelter, som f.eks. skli-problemet på rampen. Et eksempel på at dette er blitt gjort, har vi fra Nord-Norges Salgslag i Salgslaget gjennomførte Aksjon rampe ved å holde møter mellom transportører, produsenter og fylkes- og distriktsveterinærer. En foretok opplasting og diskuterte problemene rundt dette. (1) Fagsenteret for Kjøtt har i 1999 begynt distribusjonen av en opplæringsvideo for slakteriene. (9) Videoen viser i detalj avlivningsmetodene som er i bruk i Norge, og fokuserer også på driving av dyr i forbindelse med lasting og lossing. Videoen er produsert av Humane Slaughter Association i England, men oversatt til norsk. Dette initiativet er en god begynnelse i skoleringen av slakteripersonell

11 3.6) Oppsummering Dagens lastings- og lossingsmetoder bygger i liten grad på kunnskap om dyrenes naturlige adferd. Lasting og lossing foregår derfor i mange tilfeller mer brutalt enn nødvendig. De vanligste produksjonsformene for slaktedyr bidrar til å nedsette dyrenes kroppsbeherskelse. Avl på kjøttfulle raser gjør også dyrene tunge og lite funksjonsdyktige

12 4) Transport 4.1) Generelt Transportøren er enten ansatt av slakteriet eller privat oppdragstaker. Alle transportører skal være registrert hos Statens dyrehelsetilsyn - fylkesveterinæren. (2) Transportøren kjører en oppsamlingsrunde hos de forskjellige produsentene. Dette betyr at de dyrene som lastes opp på første stoppested, får en betraktelig lenger transportreise enn de som lastes opp til sist. Regelverket stiller en rekke plikter til transportøren: Vedkommende skal ha opplæring i avliving ved nødstilfeller, og plikter å stelle dyrene under transporten. Det stilles også særskilte tekniske krav til transportmiddelet. (5,6,7) 4.2) Transporttid: Hovedregelen Tidligere hadde vi ingen maksimumstransporttid for slaktedyr i Norge, men ved tilpasningen til EU-regelverket gjennom EØS-avtalen ble 8-timersregelen innført for pattedyr. (1) Vanlig fortolkning tilsier at lasting og lossing innbefattes i transporttiden. Fjørfe kan transporteres i inntil 12 timer. Lasting og lossing innbefattes ikke i transporttiden for fjørfe. Offentlige veterinærer som Dyrebeskyttelsen har vært i kontakt med, beklager seg over at enkelte transportører faktisk bruker lenger tid enn strengt tatt nødvendig, fordi de uansett holder seg innen maksimumstiden. Dette gjelder både for fjørfe og pattedyr. 4.3) Transporttid: Unntak fra hovedregelen Unntak 1: Maksimumsregelen kan etter EU-regelverket fravikes i konkrete geografiske områder der det med dagens slakteristruktur er umulig å holde seg innenfor åtte-timers-regelen. Etter den norske forskriften av 8. jan , 2. ledd kan derfor unntak gjøres i fylkene Nordland, Troms og Finnmark. I Finnmark, Troms og Nordland finnes det seks slakterier som har søkt om dispensasjon fra åtte-timers-regelen. (3,4) Finnmark: 2 Nordland: 3 Troms: 1 Unntak 2: Transportforskriften gir en dispensasjonsadgang i 36. Denne hjemmelen kan benyttes til å unnta spesielle slakterier eller transportører fra maksimumstiden

13 Fatland slakteri i Ølen, Norges største private slakteri, brøt rutinemessig transportforskriften ved å foreta transporter på opptil 30 timer våren Næringsmiddeltilsynet i Ølen var klar over dette, men anbefalte slakteriet å søke om dispensasjon etter 36. (12) Det er utelukkende økonomisk profitt som er grunnen til Fatlands ukentlige regelbrudd. En praksis som tillater dispensasjon på så tynt grunnlag vil uthule regelverket og være i strid med både Dyrevernloven og Norges folkerettslige forpliktelser etter EØS-avtalen. 4.4) Bilsyke og kvalme under transport Mange dyr blir bilsyke. Dette er forståelig, siden dyrene ofte er forhindret fra å se ut under transporten, og vanligvis ikke har ansiktet vendt mot transportretningen. En engelsk studie viste at 26% av de undersøkte grisene brakk seg eller kastet opp under transporten. (13) Undersøkelsen viste ikke sammenheng mellom disse symptomene på bilsyke, og kjøttkvalitet. Både mennesker og dyr kan oppleve stort ubehag ved reisesyke før dette gir seg utslag i brekninger og oppkast. Undersøkelsen indikerer at reisesyke kan være et alvorlig velferdsproblem hos gris. Dyrebeskyttelsen kjenner ikke til undersøkelser om bilsyke hos andre dyrearter. 4.5) Syke dyr Syke dyr skal gis behandling, evt. avlives (nødslaktes). (1) Syke dyr eller dyr som er skadd skal også transporteres for seg. (2) Veterinærene krever betaling for utrykning. Dette fører til at mange produsenter kvier seg for å tilkalle veterinær, og heller tar sjansen på å transportere syke dyr som om de hadde vært friske. Hvis produsenten ønsker å benytte slakteriets tilbud om nødslaktebil, koster også dette penger. En løsning på problemet kan være at slakteriene pålegges å yte veterinærhjelpen og nødslaktehjelpen gratis til sine leverandører. Det er mulig ny lovhjemmel behøves i dette øyemed. 4.6) Særlig om transport av fjørfe Tallene fra Kjøttkontrollen viser at dyrevernproblemene under transport er størst hos fjørfe. Slaktekylling og kalkun er særlig disponert for smerter og skader under transport fordi en stor andel av dem har beinlidelser som følge av intensiv avl. (14) Utrangerte burhøner er særlig disponert for beinbrudd fordi mange av dem lider av osteoporose (beinskjørhet) bl.a. som følge av intensiv eggproduksjon. (15)

14 Fysiologisk er derfor fjørfe dårligere egnet til å tåle den påkjenningen som en langvarig transport er, enn pattedyr. Regelen om at fjørfe kan transporteres i lenger tid enn pattedyr, er altså ikke begrunnet i hensynet til dyrene. På tross av det overnevnte har Prior, som er Norges største produsent av fjørfekjøtt, bestemt seg for å sentralisere driften sin. Priors fjørfeslakteri i Trondheim legges ned, og alt fjørfe fra Nord- og Midt-Norge skal transporteres til Elverum for å slaktes. Dette innebærer at det for flere kyllingtransporter er beregnet en transporttid på 12 timer. Ved den minste forsinkelse, f.eks. dårlig føre, e.l., vil lovregelen da bli overskredet. Fuglene transporteres i åpne transportkasser av plast (ligner bruskasser), som plasseres oppå hverandre på et lasteplan. Over lasten strekkes en presenning. Midtvinters kan dette bli svært kaldt, særlig for de fuglene som ligger ytterst. Det er gjennomført undersøkelser for å finne ut mer om fuglenes fysiologiske reaksjoner på transporten, men dette er fortsatt et område som det eksisterer lite kunnskap om, også hos transportøren selv. (16) 4.7) Kontroll av transportene Distriktsveterinæren og den lokale, statlige dyrevernnemnda har rett og plikt til å kontrollere dyretransportene og til å treffe tiltak dersom regelverket ikke følges. (9) Dyrebeskyttelsen kan etter samtaler med en rekke distriktsveterinærer og dyrevernnemnder konstatere at det synes å være svært liten kontroll med transporttiden. Dette har i stor grad praktiske årsaker: Hverken distriktsveterinær eller dyrevernnemnd har tid til å fotfølge transportene. I tillegg oppstår gjerne problemer med ansvarsfordeling når transportene beveger seg over flere veterinærdistrikter. Transportøren plikter å føre loggbok og å utfylle reiseplan over transporten. En slik loggbok er en betryggelse, men kan være lett å manipulere. 4.8) Mulige løsninger Utviklingen går i retning færre og større slakterier, noe som innebærer at stadig flere dyr må fraktes lenger. For å hindre dispensasjoner fra åtte-timers-regelen bør en satse på flere, heller mindre slakterier. Et alternativ er mobile slakterier. For å hindre transportører i å somle, bør transportforskriften tilføres en regel om at transporten skal gjennomføres på kortest mulig tid, og maksimalt 8 timer. Denne regelen bør gjelde både for pattedyr og fjørfe. EU-regelverket er ikke til hinder for en slik regel, så lenge den gjelder dyr som er drettet opp og skal slaktes i Norge. (8 ) Det bør ikke gis dispensasjon etter den generelle regelen i transportforskriften

15 36, fordi dette vil utvanne hovedregelen. Dersom enkelte fylkesveterinærer følger slik praksis, bør overordnet forvaltningsorgan oppheve vedtaket som ugyldig på grunnlag av feil lovanvendelse. Statens dyrehelsetilsyn - sentralforvaltningen bør også rent veiledende informere fylkesveterinærene om rett lovforståelse på dette punkt. Dyrevernloven, som i dag ikke spesifikt omtaler dyretransport, bør spesifisere inspeksjonsplikt for distriktsveterinæren enten i produsentens distrikt eller i slakteriets distrikt. Transportforskriften bør pålegge produsenten å benytte det slakteriet som ligger nærmest geografisk, enten dette er privat eller samvirkeslakteri. Bestemmelsen kan forankres i Dyrevernloven 2, som fastslår at dyr ikke skal lide i utrengsmål. 4.9) Oppsummering Kort transporttid ansees som et velferdsgode for alle slaktedyr. Dyrebeskyttelsen ønsker derfor at enhver slakteritransport skal være kortest mulig. De fleste slakteritransporter holdes innen 8-timersgrensen, men sommel er likevel et problem enkelte plasser. Transportører og slakterier som ønsker å bryte regelverket, kan lett gjøre dette uforstyrret, siden kontrollen med transporttiden ikke er tilfredsstillende

16 5) Driving, bedøving og avliving 5.1) Generelt om driving Dyrene må drives fra slaktebilen eller nattkveet og frem til plassen der de skal bedøves. Dyrene er ikke alltid villige til å gå fremover i denne situasjonen. Dette kan ha flere årsaker. Det kan dels komme av faktorer tilsvarende som ved lasting, dels at dyrene fornemmer hva som venter dem, dels at drivgangene ikke er utformet slik at dyrene psykologisk føler det naturlig å bevege seg fremover. 5.2) Mekanisk driving Regelverket bestemmer at dyr kan drives ved hjelp av mekanisk drivredskap, d.v.s. drivlem e.l. (1) Det er ikke tillatt å sparke dyr. Det er tillatt å slå dyrene, men ikke på særlig følsomme kroppsdeler (dvs. i praksis mule/tryne og kjønnsdeler). Det er ikke tillatt å vri eller klemme halen til dyret mot gjenstander eller underlag. 5.3) Elektrisk driving Griser og storfe eldre enn ett år kan drives ved hjelp av elektrisk drivredskap, grisejager. Slike drivredskaper påfører dyrene støt, og forskriften spesifiserer ikke hvor sterkt støtet kan være. Det spesfiseres imidlertid: Det skal være pause på ca. 10 sek. mellom hvert støt, og hvert støt skal ikke vare mer enn 1 sekund. Eletriske drivmidler av lignende type som de som blir brukt på slaktedyr i Norge, benyttes til tortur av mennesker i andre land. (2,3) Siden elektriske støt har samme effekt på pattedyr som på mennesker, må en anta at de elektriske støtene virker sterkt ubehagelig også for dyrene. Elektrisk støt brukes på så godt som samtlige dyreindivider ved alle griseslakterier som ikke er bygget om etter dansk modell (se nedenfor). Elektrisk støt brukes også rutinemessig (flere ganger daglig) ved flere storfeslakterier. 5.4) Særlig om driving av gris Gris er den dyrearten som regnes som vanskeligst å drive på en human måte. Grisen blir lett stresset under driving. Dette kan vises gjennom grisens adferd og i kjøttkvaliteten. I Norge har det vært lite forsket på driving. En undersøkelse som ved hjelp av velferdsparametre på adferd sammenlignet to forskjellige drivsystemer for gris, indikerer at gruppedriving gir bedre velferd for grisen. (10) I Danmark har en forsket nærmere på driving av griser, og konstruert et slakteri som bygger på kunnskap om dyrenes naturlige adferdsmønster. Den danske modellen gjør bruk av elektrisk drivredskap unødvendig

17 Etter avsløringer fra TV2 og Dyrebeskyttelsen Norge i november 1999 vedtok Gilde- Norsk Kjøtt å bygge om alle sine svineslakterier til dansk modell. Ombyggingene er fullført ved noen slakterier, men ikke ved alle. Modellen går ut på at en holder grisene sammen i gruppe på 15 stykker. (4) Erfaring viser at dette er en gruppestørrelse som gir god stabilitet og ro i gruppa. Grisene drettes opp i grupper på 15, og målet er at dyrene i denne gruppen skal transporteres til slakteriet sammen og slaktes sammen. Slik opprettholdes et etablert hierarki gjennom hele prosessen. Ved ankomst til slakteriet går grisene inn i gruppe, og de går også flere sammen inni CO 2 gasskammeret. I flokk går dyrene lett fremover. I tillegg er slakteriet konstruert slik at dyrene går mot lys, og på drivganger som skråner lett oppover. Slakteriet benytter farger som griser reagerer positivt på, f.eks. lysegrønne vegger. Også dette bidrar til at de går lettere. Dyrene håndteres minst mulig. For det første opplever dyrene håndtering som ubehagelig. For det andre er sjansen for menneskelige feil alltid til stede. Svineslakterier utenfor Gilde- Norsk Kjøtt - konsernet bruker fremdeles elektrosjokk som drivmetode på grisene. 5.5) Mulige forbedringer Bråk og skarpe lyder skremmer dyr. Det samme gjør plutselige bevegelser, fremmede omgivelser og fremmede mennesker. Dyrene bør skjermes for slike negative stimuli. Lys, visse farger og svak motbakke er eksempler på stimuli som gjør det lettere å drive dyrene. Dyr går ikke mot mørke, skarpe vinkler, trange ganger m.m. Slakteriene bør bygges om slik at de arkitektonisk er tråd med disse behovene hos dyrene. Opplæring av personell og personlig egnethet (rolig adferd og lag med dyr) er essensielt ved driving av dyr. Det stilles ingen offentlige krav til slakteripersonellets kunnskaper eller egnethet. Gilde- Norsk Kjøtt har etablert et opplæringsopplegg for slakteriarbeidere (se s. 10). Opplæringen består av en video og et kurshefte. Opplæringen er ikke obligatorisk, og gjennomføringen varierer fra slakteri til slakteri. Gilde- Norsk kjøtt har ingen samlet strategi for testing av personlig egnethet. Opplæringen bør gjøres obligatorisk, og den bør utvides. 5.6) Generelt om bedøving Gris, småfe og storfe kan bedøves enten med boltpistol eller med elektrisk strøm. Gris kan også bedøves med CO 2 -gass. I Norge brukes i praksis gass på gris, slagbolt på storfe, strøm på småfe og strømvann på fjørfe. Dyrene drepes ved avblødning, men bedøves først. Bedøvelse gis av flere grunner: dyrevernmessige hensyn

18 stikkingen er lettere og mer ufarlig å utføre på et bedøvet dyr et bevisst dyr kan påføre seg selv skader under stikkingen som følge av stress, og skadene kan forringe kjøttkvaliteten Dessverre er bedøvelsesmetodene som brukes, ikke alltid like dyrevennlige. 5.7) Bedøving med strøm Dyrets kropp fikseres slik at det står stille. Deretter settes elektrodene på dyrets hode. Vanligvis benyttes en tang med elektroder, slik at slakteriarbeideren kniper tangen rundt dyrets hode og holder fast. Sjokkvirkningen gjør at dyret bedøves. I visse tilfeller blir dyrene ikke bedøvet tilstrekkelig. Årsaker til dette kan bl.a. være: (6,7) Elektrodene blir lett tilskitnet. Dersom elektrodene ikke er skikkelig rengjort, leder de for dårlig. Elektrodene plasseres feil, slik at strømmen ikke ledes gjennom hjernen. Enkelte dyr reagerer i mindre grad på strømmen enn andre. Dyret kan være skittent eller ha mye ull, slik at strømmen ikke ledes godt nok. Mye vannsøl/høy fuktighet og dårlig isolasjon av apparaturen kan føre til at strøm ledes utenom hjernen. Slakteriarbeideren tar vekk elektrodene for tidlig. 5.8) Bedøving med slagbolt Utvendig ser slagbolten ut som en slags pistol. Slakteriarbeideren presser apparatet mot dyrets hode, og utløsermekanismen gjør at en bolt eller et frittgående prosjektil med stor kraft gjennomborer hodeskallen. (6) Bolten medfører store ødeleggelser av hjernen. I visse tilfeller blir dyrene ikke bedøvet tilstrekkelig. Årsaker til dette kan være: (6,7) Plasseres slagbolten feil, bedøver den ikke fullstendig. Det varierer fra art til art hvor slagbolten skal plasseres. 5.9) Bedøving med CO 2 -gass Dyret senkes ned i et gasskammer. CO 2 -gassen bedøver dyret. (6,7) Legg merke til at bransjen selv aldri benytter ordet gasskammer, som er belastet fra nazistenes utrydningsleirer. Bransjen benytter ord som CO 2 -felle eller kontrollert atmosfære. Likevel er prinsippet nøyaktig det samme som i gasskamrene i utrydningsleirene. Gassen holder en konsentrasjon på minimum 80% ca. 60 cm over gulvnivå. Grisen bedøves i løpet av 2 minutter. I løpet av denne tiden passerer grisen 4 plasser i gasskammeret. (9)

19 I visse tilfeller blir dyrene ikke bedøvet tilstrekkelig. Årsaker til dette kan være: (6,7,11) Lav gasskonsentrasjon. For kort opphold i gasskammeret. Tegn på bevisstløshet etter gassbedøvning med C0 2 er: ikke regelmessig åndedrett. ingen hornhinnerefleks (ikke blunking e.l. ved berøring). totalt avslappet kropp. I en undersøkelse foretatt ved Gilde Forus slakteri i 1999 blant 100 griser, hadde 3 av disse hornhinnerefleks. (9) 5.10) Generelle problemer knyttet til bedøving Det kan gå for lang tid mellom bedøving og avliving, noe som kan føre til at dyret våkner opp før eller under blodtappingen (avlivingen). Dersom dyr viser tegn til bevissthet etter bedøvingen, skal de bedøves på nytt. I et hurtig tempo på slaktelinja er det ikke sikkert dette skjer. I ble systematiske brudd på denne bestemmelsen dokumentert av tilsynsveterinæren ved Gilde Agro Fellesslakteri, Forus. Selve bedøvingen kan oppleves ubehagelig for dyret. Ved bedøving med slagbolt må dyret fikseres i en boks. Naturlig nok vil dyr kunne føle panikk i denne situasjonen. Ved bedøvning med strøm vil dyret føle sterkt ubehag eller smerter hvis det ikke blir skikkelig bedøvet, men bare får støt. Ved bebøvning med CO2 er det omstridt om ubehag oppstår. Enkelte hevder at CO2 alltid påfører dyrene ubehag eller smerter, og dette begrunnes på følgende måte: (6, 7, 10) Ren CO 2 -gass kan virke vevsiriterende (svir i svelg og pusteorganer) i følge enkelte veterinærer. (Andre mener at gassen gir en harmløs følelse av brusing ). CO 2 -gass kan gi pustebesvær eller forårsaker panikk. Griser som utsettes for CO 2 -gass ser ofte ut til å lide sterkt, og enkelte brekker bein i kroppen som følge av at de kaster på seg i gasskammeret. (Andre mener at dette er kram petrekninger som skjer uten at grisen lider). En studie indikerte at høy konsentrasjon av CO 2 (90%) gir alvorlig pustebesvær for grisen i ca. 15 sekunder før bevisstløshet inntrer. (12) I England har en forsket på gassblandinger som kombinerer CO 2 og argon, og kommet frem til at dette gir den mest humane gassavlivingen for gris. (12) 5.11) Avlives før blodtappingen Dersom dyrene var klinisk døde ved blodtapping, ville en ha redusert faren for oppvåkning under blodtapping eller senere under skolding

20 Tidligere begrunnet man den todelte prosessen bedøvning- blodtapping/avlivning med at hjertet måtte slå under blodtappingen for at blodet skulle tappes godt nok ut av kroppen. I dag er det enighet om at blodtappingen kan være effektiv selv om hjertet ikke slår. Blodet vil da samle seg i de indre organene og fjernes ved parteringen. (9) CO 2 bedøvning vil avlive grisen dersom den eksponeres for gassen i opptil 5 minutter. I dag eksponeres grisen for gassen i bare 2 minutter. Effektivitetshensyn anføres som grunnen til at en ikke kan la grisen bli de siste 3 minuttene. (9) 5.12) Avliving av pattedyr Når dyret er bedøvet, heises det opp etter beina. Halspulsåren skjæres over, og dyret dør av blodtapet. Når alt blodet er rent ut av dyret, skal det flås (storfe og småfe) eller skoldes (gris). I Norge er det dokumentert at gris har våknet opp i skoldekaret. (8) Dyret har da ikke blitt blodtappet godt nok, dvs. døden har ikke inntrådt før skoldingen. Tegn på liv kan være: (8) våkent, søkende blikk aktiv blunking pustebevegelser i flanke og tryne skrik aktive bevegelser (kan være vanskelig å skille fra kramper) 5.13) Oppsummering Det er knyttet alvorlige dyrevelferdsmessige problemer til driving av dyr, særlig av gris. Dette beror i hovedsak på den arkitektonisk elendige utformingen av slakteriene. Det finnes i dag ingen bedøvelsesmetoder som gir 100% sikkerhet for funksjonsdyktighet. En del av årsaken er den menneskelige faktor, men en del av årsaken er også at slakteriene av økonomiske årsaker slakter svært mange dyr på kort tid. Effektivitetskrav går da på tvers av dyrevelferdskrav, slik at de bedøvelsesmetodene som velges, ikke er de beste sett fra dyrenes synsvinkel. Hovedproblemet med systemet bedøvelse/avlivning i to prosesser, er risikoen for at dyr våkner under avblødning. Det vil fra et dyrevernsynspunkt ubetinget være en fordel dersom dyret drepes før avblødning

21 Kommode-systemet III. FJØRFE Kassett-systemet

22 6) Lasting og lossing 6.1) Generelt Typiske lastings-skader kan tilskrives menneskelige feil, høyt tempo ved innsanking og stress hos fuglene. Typiske lastings-skader er brudd og leddskader på vinger, bein og skulderledd, samt blødninger i brystmuskulaturen. 6.2) Regelverket Det finnes ikke spesifikke regler for lasting av fjørfe. 6.3) Lasting av slaktekylling Kyllingene samles for hånd. En plukker dem ved å ta tak i beina, og slik kan en holde en fugl mellom hver finger på begge hendene. Fuglene legges direkte i transportkassene. Ved Prior-slakteriet Østfold eggsentral har man investert i en «plukkemaskin» for kylling. Den skurtresker-lignende maskinen har gummierte fangarmer som skyver fuglene direkte inn på et samlebånd som fører dem inn i transportkassene på slaktebilen. Plukkemaskinen er vurdert av Dyrebeskyttelsen Norge i et eget notat. 6.4) Lasting av kalkun Kalkuner samles for hånd. Fuglen gripes etter halsen og bæres med en hånd over hver vinge for å hindre flaksing, eller bæres etter beina. 6.5) Lasting av verpehøns Verpehønsene løftes ut av burene og bæres til transportkassene. Litt avhengig av hvordan buråpningen er konstruert, vil fuglens vinger og bein kunne slå borti buråpningen idet den løftes. To engelske studier viste at mellom 29% og 24% av hønsene ankom slakteriet med brudd. (2) Frittgående høner samles inn på samme måte som kyllinger. 6.6) Skader under lasting Fuglene er ikke vant til å bli håndtert, og opplever antagelig håndteringen som ubehagelig. Fuglene flakser med vingene for å komme seg vekk. Siden fuglene gripes fort, kan vingene og skulderleddene lett skades. Fuglens bryst kan skades når den løftes fra gulvet, ved at brystet slår nedi golvet, og beina kan skades når fuglen bæres for hardhendt. Skader fra lastingen vil kunne oppdages når fuglene henges opp på samlebåndet vel framme på slakteriet, sammen med evt. skader fra selve reisen. Det er vanskelig å anslå hvor stort antall av skader ved innkomst som kan tilskrives lastingen, men skadetypen kan gi en indikasjon. Så vidt Dyrebeskyttelsen har fått bragt på det rene, finnes ingen landsdekkende registrering av antall skadde fugler, hverken fra lasting/lossing eller selve transporten. En engelsk studie viste at tilsammen 7,5% av slaktekyllingene ved inn

23 komst til slakteriet hadde brudd og/eller ben ute av ledd. (6) Et norsk slakteri som undersøkte hyppigheten av skader ved innkomst til slakteriet (1), fant ut at typiske lastings-skader var på 2,75% ved bruk av kommodetransportkasser og på 4,46% ved bruk av kassetransport. Slakteriet benytter i dag kommode-transportkasser. Siden 8 millioner kyllinger slaktes her hvert år, kalkulerer slakteriet altså med at kyllinger skal påføres slike skader hvert år! (5) Merk at dette slakteriet likevel nesten har halvert antallet slike skader ved å gå over til et nytt transportsystem. Dersom alle norske kyllinger skal transporteres på denne måten, kalkulerer systemet med at ca (22 millll. yllinger, 2,75%sk skadeyllinger påføres typiske lastings-skader hvert år, forutsatt at beregningene stemmer og produksjonen holder seg konstant. Det norske slakteriet undersøkte kun et visst utvalg typiske skader. (1) Det finnes ikke tall på hvor mange fugler som totalt påføres en eller annen skade i forbindelse med lasting og transport. 6.7) Mulige løsninger Det foreligger ikke tilstrekkelig kunnskap om omfang og typer lastings-skader til at en kan gi et fullstendig svar på dette spørsmålet. Uansett, for å få bukt med de typiske, kjente lastings-skadene må innsankingen av fugler må gjøres mer skånsom. Dette kan skje på en av to måter: Ved å mekanisere innsankingen, og dermed eliminere menneskelige feil, eller Ved å trene innsankingspersonellet og overvåke resultatet av deres arbeid (rutinemessig undersøke fuglene for typiske lastings-skader). I mellom-europa har en hatt gode erfaringer med broiler harvesting machine. Maskinen samler fuglene inn mekanisk. Dette ser utvilsomt støtende ut, men har vist seg å forårsake færre skader for fuglene. Maskinen er anbefalt brukt av FAWC (Farm Animal Welfare Council i England, offentlig oppnevnt dyrevelferdskomité tilsvarende Norges Rådet for Dyreetikk). (4) Slike maskiner er imidlertid dyre i innkjøp, og må bekostes av slakterier som drar nytte av stordrifts-fordeler. Skal en bedre dagens system, bør innsankerne av fugl arbeide under lavere tempo enn i dag. En person bør aldri bære flere en tre fugler i hver hånd, og helst færre. 6.8) Lossing av fjørfe Transportkassene løftes av bilen med gaffeltruck, og venter i innkomsthallen til gaffeltrucken løfter dem opp på samlebåndet som bringer dem inn i selve slakteriet. Her står slakteriarbeiderne på rad ved samlebåndet og løfter hver fugl opp av kassen, snur den opp ned og fester den etter beina til et nytt samlebånd

24 Dyrebeskyttelsen har ikke tilgjengelig undersøkelser som viser antall skadde fugler på dette stadiet i prosessen. Fordi fuglene må håndteres på lignende måte som ved innsanking, er de disponert for lignende typer skader. At skader skjer, må være kjent innen bransjen, som selv fremhever dette som et forbedringsområde. Selv om slakteribransjen hevder det motsatte, frykter Dyrebeskyttelsen at arbeidssituasjonen til slakteriarbeiderne fører til at de forter seg og håndterer fuglene mindre skånsomt enn de ville gjort dersom de fikk timebetalt. Slakteriarbeiderne jobber på akkord, og jobben er monoton, støvete og bråkete. Regelverket bestemmer at transportkassene skal løftes i horisontal stilling. Dersom fuglene ikke slaktes umiddelbart, skal de ha vann og fôr på slakteriet

25 7) Transport 7.1) Generelt I Norge benyttes i dag forskjellige transportsystemer for fjørfe: kommode-systemet og kasse-systemet. 7.2) Kommode-systemet Fuglene legges i kommodeskuffene, ca stykker i hver skuff. (1) Skuffeseksjonene settes på en bil ved hjelp av gaffeltruck, og dekkes med presenning. Fremme på slakteriet losses skuffeseksjonene av bilen. De blir stående en viss tid i ventehallen, og deretter flyttes hver skuffeseksjon opp på et samlebånd som bringer dem inn i selve slakteriet. Her står slakteriarbeiderne klare ved samlebåndet, og tar ut hver fugl av kommodeskuffene. Problemer kan oppstå når en skuff trekkes ut eller skyves inn, kan fuglene i skuffen under skade hodet dersom de strekker hals akkurat da. Kommodene håndteres først og fremst mekanisk (av gaffeltruck). Når fuglene først er lagt ned, tas de ikke opp før de henges på samlebåndet inne i slakteriet. At antall menneskelige håndteringer reduseres, vil redusere typiske håndteringsskader som blødninger og brudd i ben, vinger og skulderledd. 7.3) Kassett-systemet Fuglene legges ned i kassene fra oversiden av kassen. 7.4) Reisen til slakteriet Fjørfe kan transporteres i inntil 12 timer, og i tillegg kommer lasting og lossing. Det finnes med andre ord ingen maksimumstid for hvor lenge fugler kan være i transportkassene. Forskjellen på regelverket for fjørfe og pattedyr (max. 8 timer) har ingen fysiologisk begrunnelse, siden fjørfe er vel så sårbare under transport som pattedyr. Transportkassene settes direkte på lastebilen og dekkes med presenning. Transportkassene er av perforert plast, slik at luft kan komme inn via sidene og sirkulere mellom skuffene. Fordeler med dette er god ventilasjon og godt renhold. Ulemper er at møkk fra fugler i de øverste skuffene faller rett ned på fugler i etasjene under, og at temperatur- og ventilasjonsadgangen begrenses når kassene dekkes med presenning. Presenningen kan åpnes på sidene ved høye temperaturer. Likeledes kan sjåføren, for å sikre stadig ventilasjon, unngå lange stopp. 7.5) Temperatur og ventilasjon Ifølge regelverket skal det tas forholdsregler for å unngå for høy eller lav temperatur under transport. (13) Men når er temperaturen for høy eller lav? Er det når

26 dyrene føler ubehag, eller når de dør av temperaturen? For fjørfe med god, tett fjærdrakt gir temperatur mellom +8 og +18 grader Celcius god velferd. For fjørfe med dårligere fjærdrakt er mellom + 24 og + 28 grader Celcius passe. (7) Ventilasjon gjør fuglene mer fleksible for temperatur. (7) Alle fjørfetransporter skal ha temperaturmåler. (8) Det sier seg selv at med de transportsystemene som er vanlige, vil temperaturen i vinterhalvåret falle til langt under den temperaturen som gir fuglene god velferd. Representanter fra slakteribransjen som Dyrebeskyttelsen har vært i kontakt med, hevder at de lave temperaturene ikke medfører økt antall dødsfall blant fuglene. Antall dødsfall gir imidlertid en dårlig indikasjon på dyrevelferden, siden dyrene kan lide sterkt uten å dø av det. 7.6) Transporttid I Norge kan fjørfe være under transport til slakteri i inntil 12 timer. Dette innbefatter ikke lasting og lossing. (9) Fjørfe har altså et langt dårligere vern enn pattedyr, som bare kan transporteres i 8 timer. Vanlig fortolkning tilsier at lasting og lossing innbefattes i de 8 timene. Selv om regelverket sier at dyrene skal slaktes snarest mulig, er det altså i realiteten opp til slakteriet hvor lenge fuglene skal bli stående og vente før de slaktes, og hvor lang tid lossingen skal ta. (12 ) 7.7) Logistikk Fjørfe som drettes opp til slakt er avlet frem for å vokse fort. Hvis de ikke slaktes den planlagte dagen, blir den totale dyremassen vesentlig større for hver dag som går, fordi man alltid snakker om et svært stort antall dyr samtidig (flere tusen). Noen dagers forskyvning av tidspunkt for transport kan gi katastrofale konsekvenser: Fuglene, som er blitt altfor store, stues sammen i for små transportkasser. For høy dyretetthet medfører lettere transportskader og overoppheting. 7.8) Oppsummering Under lasting blir flere hundre tusen fugler årlig påført skader som blødninger, brudd og leddskader på vinger, ben og bryst. Under transport vinterstid fryser fuglene, og på varme sommerdager kan de bli overopphetet, i verste fall kvalt. Opphengingen på samlebåndet stresser fuglene og disponerer for skader som blødninger, brudd og leddskader på vinger, ben, og bryst. Fjørfebransjen har selv lite kunnskap om skadefrekvens og skadetyper. Opplæringen av personell innen transport og slakting er til dels tilfeldig

27 8) Bedøving og slakting 8.1) Generelt Fuglene drepes ved at de forblør etter et kutt i strupen. Årsaken til at denne avlivningsmetoden er valgt, er at markedet ser det som mest delikat med blodløst kjøtt. Dyrevernloven krever at fuglene skal bedøves før de avlives, og dette skjer ved hjelp av strøm. (1) 8.2) Bedøvning Opphengt på samlebåndet etter føttene, føres fuglene automatisk inn i et kar med strømførende vann. Virker systemet som det skal, kommer fuglens hode i berøring med vannet, slik at fuglen bedøves. Ved avlivning av kylling skal strømstyrken være på minst 100 milliampere pr. kylling, og kyllingen skal være i kontakt med strømmen i minst 4 sekunder. (2) For andre typer fjørfe finnes ingen spesifikke krav, bare at strømmen skal være sterk nok til at bevisstløshet straks inntrer og varer til døden er inntrådt ved avliving.(2) 8.3) Problemene Det er flere problemer knyttet til bedøving av fjørfe. Små kyllinger vil ikke nå ned til vannet med hodet, og derfor ikke bli bedøvet. En fugl som henger urolig eller er hengt feil vil også kunne krøke seg sammen og slik unngå å få hodet ned i vannet, eller i verste fall få støt uten å bli bedøvet. Forskning viser at kyllingene opplever sterke smerter i beina når de blir hengt opp på samlebåndet.(5) Ved utgangen av vannbadet skal det stå en kontrollør og overvåke kyllingene, og ta ned de av dem som viser tegn til bevissthet. Slike fugler dreper kontrolløren selv ved å slå fuglens hode hardt mot kanten av renna der blodet samles opp. Det kan være vanskelig å avgjøre om fuglene er fullstendig bedøvet, eller om det bare er motorikken som er satt ut av spill. Enkelte individer reagerer også mindre på elektrisk strøm enn andre. Tegn på bortfalt bevissthet er: (3) Åpne øyne og ingen refleks-blunking når øyet berøres Rytmiske muskelskjelvinger i kroppen Vingene tett inntil kroppen, små tilløp til flaksing Lang, utstrakt hals med hodet i rett vinkel Fordelen med automatisk samlebånd er den korte avstanden fra bedøvelseskaret til kniven som avliver. Dette minsker risikoen for at dyr skal våkne opp av bedøvelsen før avlivingen. 8.4) Alternative systemer for bedøvning av fjørfe I England har en prøvet ut et system med gassavlivning av fjørfe. Transport

28 kassene settes da direkte på et samlebånd som frakter dem inn i et gasskammer. Fuglene bedøves av gassen, og tas deretter opp av transportkassene, henges på samlebånd og forblør på vanlig måte. Fordeler med gassavlivingen er at en unngår å henge fuglene opp på samlebåndet i bevisst tilstand. Slik unngår en å stresse fuglene, og å påføre dem følbare skjelettskader på dette stadiet i prosessen. Ulemper er for det første at det er uklart hvordan gassen påvirker fuglene. Gassen som brukes, er en blanding av CO 2 og argon. En antar at den medfører bevisstløshet for fuglene. Siden fugler har hult skjelett, er det likevel mulig gassen kan ha en annen virkning på dem enn den har på pattedyr, som blir fullstendig bedøvet. Det er mulig at gassen medfører smerter og kvelningsfornemmelser ved innånding. Ren CO 2 -gass er sterkt vevsirriterende. Fuglene vil ikke være synlige under bedøvningen, så tilsynelatende vil alt se rolig ut. Faren er at dette inntrykket skjuler en bedøvelsesprosess som i virkeligheten medfører alvorlige smerter for dyrene. Fugler som blir liggende under de andre, eller som skjuler nebbet under vingen, vil kunne unngår å innånde gassen. Det er også fare for at det, grunnet menneskelig svikt, vil kunne gå for lang tid mellom bedøvning og avlivning, slik at fuglene våkner før eller under blodtappingen. 8.5) Avlivning av fjørfe Samlebåndet fører fuglene videre til et knivblad som skjærer over strupen på dyrene. Fuglene føres videre mot ribbemaskinen mens blodet drypper ut av dem. Dersom fuglene er fullstendig bedøvet, spiller det liten rolle hvordan selve avlivingen foregår. Blodtapping ved kutt av halsvenene er smertefullt uten bedøvelse. Dersom en fugl ikke forblør fullstendig før den ankommer ribbemaskinen, vil den kunne våkne opp av bedøvelsen under ribbingen. 8.6) Oppsummering Dagens system for bedøvning av fjørfe medfører håndtering av fuglene som disponerer for skader og stress. Alternative bedøvningsmetoder (gass) kan avhjelpe dagens problemer, men det er usikkert om dyrevelferden totalt vil forbedres

29 IV. SÆRLIG SLAKT

30 9) Slakting av særlige arter 9.1) Pelsdyr Hvert år drepes ca mink og rev på norske pelsdyrfarmer (1). Rev og mink holdes i små bur, og avlives på pelsfarmen av røkteren selv. Reven er livredd håndtering, og løftes ut av buret med en tang som røkteren klemmer rundt nakken på den. Så bærer røkteren reven til avlivningsplassen med tangen klemt rundt halsen på den, og med en hånd holder han den i halen. Mange rever får tannskader fordi de angriper tangen når den stikkes ned i buret. Reven avlives med elektrisk strøm. En elektrode stikkes inn i munnen, en annen i endetarmen. Røkteren holder reven fast, og skrur på strømmen. Minken er like folkesky som reven. Minken løftes ut av buret av røkteren, som har på seg en lang, tykk hanske. Minken avlives enten ved at røkteren knekker nakken på den, eller ved at den settes fast i et gasskammer med CO 2 -gass. Skal nakken knekkes, bedøves minken først ved hjelp av elektrisk strøm, eller med boltpistol. 9.2) Fisk Norge har en stor oppdrettsfisknæring. Fisken fanges inn med hov eller den suges opp på land. (2) Deretter fraktes den til et fiskeslakteri hvor den blir liggende i ventenot noen dager. Den legges i et bedøvelseskar i ca. en time, hvor den utsettes for kaldt vann og CO 2. Etterpå bløgges fisken; gjellene skjæres over. Under transport kan fisken lett skades. F.eks. meldes det om blødninger grunnet stress, skjelltap etter håndtering eller trange forhold, sårskader grunnet røff behandling og bløtt kjøtt som følge av stress. (3) 9.3) Vilt drettet opp i hegn I 1999 fantes det 24 gårder i Norge som drev med oppdrett av hjort. Farmene fanger stadig inn nye, ville dyr. (4) Dyrene fraktes til vanlig pattedyrslakteri og slaktes som andre pattedyr. Det knytter seg særlige velferdsproblemer til dette, fordi dyrene er ville eller halvville og mer fryktsomme enn andre slaktedyr. De er vanskeligere å transportere sikkert, bl.a. fordi de lange, tynne beina er utsatt for skader, og dyrene ikke er vant til å stå fiksert eller innendørs. (5)

31 10) Rituell slakting 10.1) Generelt Den mest omtalte formen for rituell slakting i Norge er såkalt halal. 10.2) Halal og haram (1,2,3) Muslimer skiller mellom mat som er tillatt (halal) og mat som er forbudt (haram). De viktigste reglene er: Halal all mat som ikke er forbudt er tillatt all mat fra havet er tillatt jødisk kosher mat er tillatt for muslimer Haram gris blodmat matvarer med fett fra dyr som ikke er slaktet på muslimsk vis tobakk alkohol og narkotika Islam har et klart forbud mot å drepe dyr for andre formål enn for å skaffe mat. Slakting skal foregå på halal vis, noe som innebærer at dyrets halspulsårer skjæres over slik at blodet raskt pumpes ut av kroppen. I følge Islams lovgivning, Sharia, må visse betingelser oppfylles for at slaktingen skal godkjennes. Den som slakter må være praktiserende muslim (evt. ortodoks jøde) og redskapet som brukes må være skarpt. Selve kuttet må utføres på en nøye foreskrevet måte. Dyret må vendes mot Mekka og den som slakter, sier: I Guds navn - Gud er størst. 10.3) Halal slakt (1,2,3) Norge, Sverige og Danmark er de eneste landene i Europa som har forbud mot stikking uten bedøvelse. Danmark har allikevel gitt muslimer dispensasjon fra dette generelle forbudet. Ifølge EU-reglene kan medlemslandene (men de må ikke) tillate rituell slakt uten bedøvelse. Halal-slakting i Norge utføres med bedøvelse. Det Islamske Forbundet i Norge går god for halal slakting med bedøvelse og hevder at alle muslimer i landet godtar det norske kravet om bedøvelse. Bedøvelse aksepteres så lenge det foregår like før avblødning, og bare hvis bedøvelsen ikke dreper dyret. For slaktedyrene er dermed halal slakting i Norge akkurat like ille som alminnelig norsk slakting. Dyrevernmessig er det ingen prinsipiell forskjell mellom halal slakting og vanlig slakting. Det er derfor lite konstruktivt av dyrevernere å kritisere halal-slakting i Norge mer høylytt enn annen slakting. Isteden bør det islamske samfunnets aksept for bedøvelse før halal-slakting brukes som et argument for å bedre dyrevernet i andre land der dyr får strupen kuttet i bevisst tilstand