KUNNSKAP OG VENNSKAP. Nyhetsbrev desember

Transkript

1 KUNNSKAP OG VENNSKAP Nyhetsbrev desember 2014 Foto: Sigrid Lindstad INNHOLD: Leder En bedre fremtid? Utfordringer innen utdanning av Sanfolket Damer og klær Høstens aktiviteter Bli med på tur til Namibia

2 2 PUUUUHH Et lettelsens sukk etter finansdebatten på Stortinget nylig. Det så lenge vanskelig ut etter at de to regjeringspartiene la fram sitt forslag til budsjett for neste år og foreslo å kutte antall land som Norge skal støtte fra 116 til 84. I og for seg er det ikke noe galt i det. Men ett av kriteriene for kuttene var statistikk. Mellominntektslandene ble foreslått kuttet ut. For oss betydde det både Namibia og Botswana. Ingen støtte til våre prosjekter fra NORAD utover en utfasingsperiode. Forskjellen mellom rik og fattig i f eks Namibia er blant de største i verden. Vi har nå konsentrert vårt arbeid mer til fordel for urbefolkningen og marginaliserte folkegrupper. Det vil San- og Himbagruppene. De bor ikke innenfor de landegrensene kolonistene i sin tid tegnet. De bor der levegrunnlaget var og dels er. Og de tilhører langt fra mellominntektsgruppene. Tvert i mot. Mulighetene for livsinntekt snarere minker enn øker. Her tror vi langsiktig satsing på tilpasset utdanning i samarbeid med nasjonale og lokale myndigheter i de to landene er løsningen. Uten støtte fra NORAD hadde vi måttet se oss om etter andre inntektskilder. Det er mulig, men ytterst vanskelig. Vi satte i gang det ene virkemiddelet vi hadde, nemlig lobbying. Både mot regjeringens to støttepartier og mot opposisjonen. Vi måtte få fram urbefolkningens vanskelige situasjon og den enda vanskeligere framtida deres dersom verden skulle glemme dem. Namibiaforeningen er knøttliten, men vi er likevel med på å gjøre dem synlige både lokalt og nasjonalt. Om det hjalp, vet jeg ikke, men det var en lettelse å høre Krf s Hans Olav Syversen melde fra talestolen under finansdebatten i Stortinget 1. desember, at humanitært arbeid og frivillig innsats IKKE skal være med i betraktningen når antall land skal reduseres. Geografi skal ikke være avgjørende for frivillig innsats. Det gjør at vi forsatt kan planlegge framover og håpe på en ny flerårig kontrakt med NORAD. En annen gledelig ting som Syversen nevnte i sin tale, var at det skal legges fram en egen sak senere for Stortinget der norsk bistand og eventuell reduksjon av antall land Norge skal konsentrere seg om, skal diskuteres. En slik prinsipiell diskusjon ser vi fram til. Tekst og foto: Sigrid Lindstad Namibiaforeningen er medlem av Innsamlingskontrollen. Namibia er et land i det sørlige Afrika, og grenser til Angola, Zambia, Botswana og Sør-Afrika. Landet har en lang og ugjestmild kyst til Sør-Atlanteren. Styreform: Republikk Hovedstad: Windhoek Folketall: ca 2 millioner Areal: km 2 (ca 2,5 x Norge) Off. språk: Engelsk Valuta: Namibiske dollar (1 N$ = ca 61 øre)

3 3 En bedre fremtid? SKILLS er studentenes bistandsprosjekt ved Høgskolen i Hedmark, og har hovedfokus på Namibia. Landet har en økende modernisering, likevel ønsker flere av stammene en tradisjonell levemåte. For å skape forutsetninger om valg av fremtid er det stort fokus på utdanning av den yngre generasjonen. SKILLS, i samarbeid med Namibiaforeningen, bidrar til muliggjøring av dette. I år reiste seniorrådgiver for internasjonalisering, Trygve Hermansen, sammen med Sandra Høines og Ulrikke Thomsen som representanter for studentmassen fra høgskolen. Behov for utdanning Dagens samfunn i Namibia er preget av en utvikling hvor befolkningen velger å leve på tvers av stammer. Selv om noen velger å leve på tradisjonelt vis, bosetter mange seg i tilknytning til byer. Dette kan by på kommunikasjonsproblemer som følge av stammenes særegne språk. Det offisielle språket etter frigjøringen er engelsk. Utdanning og språkferdigheter er med andre ord en grunnleggende faktor for å eventuelt kunne gå fra en tradisjonell til en moderne livsstil. I kjølvannet av moderniseringen er det også et økende behovet for å bevare og videreføre tradisjonelle kunnskaper og ferdigheter. Dette er derfor satt på dagsorden i utdanningsløpet, med tiltak som for eksempel parent-teacher ordningen hvor foreldre viderefører sin kunnskap. Utfordringer og utvikling Under årets studietur observerte studentene et stort behov for å forebygge frafall underveis i studieløpet. En vesentlig faktor i det forebyggende arbeidet er å øke foreldrenes forståelse for betydningen av skolegang. For å sikre barnas utdanning avhenger dette blant annet av bedret kommunikasjon og opplysning av utdanningens hensikt. Andre foreldre holder barna igjen til fordel for hjelp hjemme i landsbyene. Dette synliggjøres ytterligere etter trinn tre i landsbyskolene, når barna blir nødt til å flytte for å få videre skolegang. Skolene skal i prinsippet dekke kost og losji for barna, men i tidsrom preget av dårlig kommunikasjon, mangel på materiell eller lignende kan det oppstå perioder med mangel på mat. Dette fører til at barna blir hjemme, hvor de har tilgang på mat. En annen faktor i det forebyggende arbeidet er ønsket om å utvide utdanningstilbudet til klasse syv for å forbygge frafall ved flytting. Seniorrådgiver for internasjonalisering ved Høgskolen i Hedmark mener også at hjelp til selvhjelp er et viktig moment å vektlegge i det fremtidige arbeidet. Tross for stor utvikling hos flere av prosjektene, opplevde vi likevel prosjekter som hadde stagnert. Dette skyldes hovedsakelig at stammemedlemmene ikke har tatt eierforhold til prosjektene, men forventer at prosjektlederne til enhver tid skal følge opp behovene som eventuelt skulle oppstå. Utvikling av prosjektene Arbeidet foregår i hovedsak i to regioner og nåværende prosjektledere får stadig større ansvarsområder. Videre utviklingen av prosjektene avhenger derfor av rekruttering av personer med lignende engasjement. Etter oppholdet ser vi at det er nødvendig for Skills-styret å ha større fokus på oppfølging som en del av prosjektutviklingen. Med grunnlag i dette vil tilreisende studenter i tiden fremover i større grad kunne bidra med synspunkter og beslutning om hvilke tiltak som skal gjennomføres. Som bidragsytere er det lett å gå inn med et brennende engasjement for å hjelpe, men det er vel så viktig å bevare befolkningens integritet slik at man ikke umyndiggjør den. Med et kritisk syn for hvordan man kan bedre prosjektarbeidet vil man forhåpentligvis i større grad hjelpe samfunnet til å hjelpe seg selv. Å få anledning til å bidra på denne type prosjekt er ikke bare utfordrende, men også svært interessant og lærerikt som student. Dette er en unik mulighet for å overgå egne grenser, og ikke minst treningsarena for kritisk tenkning og kreativ utvikling. Denne type læring og personlig utvikling er ikke å finne i klasserommet, den kan kun oppnås gjennom erfaring og samhandling med andre mennesker. Sandra Høines og Ulrikke Thomsen

4 Utfordringene innen utdan for Sanfolket i det sørlige A 4 Jennifer Hays har i flere år forsket på San befolkningen i Namibia og Botswana. Hun har konsentrert forskningen sin rundt formell utdanning, tradisjonell kunnskap og livsforholdene. I en artikkel som Namibiaforeningen har fått fra henne skriver hun om Sanfolkets utfordringer innen utdanningssystemet på grunn av holdninger, kultur og naturgitte forhold. Her er et sammendrag av denne artikkelen: Sanfolket bor stort sett i Kalahariørkenen i Botswana og Namibia pluss noen bosettinger i Angola, Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe. San inneholder flere etniske og språklige grupper. Hays begrenser seg i denne artikkelen mest til undersøkelser i Namibia. Som urfolk over hele verden, står San samfunnet overfor drastiske, sosiale endringer, ekstrem marginalisering og fattigdom. Tradisjonelt var de jegere og samlere, men i dag er de småskala agro-pastoralister, gårdsarbeidere eller får statsstøtte. I de fleste steder er jakt nå ulovlig. Men jakt og sanking er fortsatt med i mønsteret som definerer Sanfolket kulturelt. Dieckmann, Thiem, Dirkx og Hays publiserte i 2014 en en større rapport kalt «Scraping the Pot: the San in Namibia two Decades after Independence». Her identifiseres faktorer som bidrar til ekstrem fattigdom for Sanfolket: manglende tilgang til jord og til produktive ressurser, diskriminering og stigmatisering av kultur, begrenset politisk representasjon, deltakelse og konsultasjon, og svært lavt utdanningsnivå. Selv om det er mange frivillige organisasjoner og statlige kontorer som tar opp disse bekymringene, er det en mangel på en helhetlig strategi for utvikling og en mangel på koordinering mellom involverte aktører. Svært ofte er Sankulturen ikke tatt hensyn til i prosessen med oppbyggingen og gjen-

5 5 ning frika nomføringen av prosjektene. Generelt sett er Sanfolket lite med i de beslutningsprosessene som angår dem. Mange Sanfolk ser likevel det formelle utdanningssystemet som deres beste håp om å få tilgang til større økonomiske muligheter og til å få kontroll over egne liv. Dessverre viser praksis stort frafall i den offentlige skolen. Svært få San studenter oppnår nivåer innen utdanning som vil tillate dem å bedre økonomisk status eller delta i økonomiske og politiske prosesser i de landene de bor i. Sanfolket opprettholder et verdensbilde som stammer fra sosial organisering og kostholdstrategier knyttet til en jakt- og sankingslivsstil. Disse inkluderer en dyptgripende, egalitær etikk, en ikke-hierarkisk tilnærming til sosial organisering og til forskjeller i disiplinære strategier når det gjelder undervisning og tidsstyring. Forsøk på å bare inkludere San-elever i de eksisterende systemene har vist seg å være ineffektive. I Botswana anerkjenner regjeringen ikke spesifikke etniske grupper. Det er derfor ikke tall som viser deltakelsen av San barn i den offentlige skolen. En fersk undersøkelse i Namibia viser at 50 % aldri hadde gått på skole, 90 % av de som hadde gått på skolen hadde falt ut før de fikk vitnemål. Offentlig statistikk viser at innmeldingen av San-elever ligger langt under gjennomsnittet. Tallet synker fra 67 % i klassetrinn 1-3, 22 % i klassetrinn 4-7, 6 % i 8-9 klasse og mindre enn 1 % på senior videregående nivå. Sanfolk selv oppfatter dette som et hinder for å forbedre sin økonomiske situasjon og å oppnå en mer lik sosial og politisk status. Blant hindringene nevnes økonomi selv om San-elever og andre marginaliserte grupper er fritatt fra skolepenger. Utgifter til skoleuniform, materiale, toalettsaker og sengetøy er nevnt som grunn til at elvene dropper ut. Dessuten gjør undervisningen at barna ikke kan delta i inntektsgivende arbeid hjemme. I tillegg, fra 4. klassetrinn må fleste av San-elevene forlate hjemmene og bo på internat, som kan være skremmende i en så tidlig alder. Språk representerer en andre stor barriere; mangelen på morsmålslærere og lærebøker er stor. Tradisjonell sosialisering og pedagogisk praksis i San avviker betydelig fra de «vestlige» metodene som benyttes i de formelle utdanningssystemene. San-tradisjonen tolerer ikke aggressiv oppførsel eller konkurranse. De fleste lærer ved å observere; de følger foreldrene og får på den måten detaljert og integrert kunnskap om planter og dyr. Skolepensumet aksepterer ikke denne tilnærmingen noe som fremmedgjør undervisningen for San-elevene; videre lærer andre elever heller ingenting om San-samfunnet og deres rike kultur. Denne dynamikken resulterer i at svært få San-elever lykkes i å kvalifisere seg til høyere utdanning til tross for støtte fra mange forskjellige institusjoner. Det gjør at de ikke kan konkurrere i det formelle arbeidsmarkedet, at de blir sårbare økonomisk, at de opplever store vanskeligheter i tilgangen til informasjon og rettigheter. Hays anbefaler tre tiltak for å bedre situasjonen for Sanbefolkningen: 1. Forbedre gjennomføringen av eksisterende politikk 2. Skape et innbydende læringsmiljø for San i den offentlige skolen 3. Utvikle og styrke alternative tilnærminger til utdanning. Foreløpig er NAMAS den organisasjonen som gjør en innsats fra alle tre vinklingene. I det siste tiåret har NAMAS støttet utdanningstiltak for Nyae Nyae Sanfolket. NAMAS har jobbet tett med den namibiske regjering for å forbedre de pedagogiske alternativene og gjøre dem tilgjengelige for Nyae Nyae-samfunnet med blant andre støtte til morsmålsundervisningen. Med sterkt fokus på samfunnsdeltakelse, tett oppmerksomhet på den lokale dynamikken og en vilje til å samarbeide med nasjonale aktører, er NAMAS et viktig eksempel på «beste praksis» for en utviklingsorganisasjon og donor. Slik støtte er avgjørende for utviklingen av hensiktsmessige, pedagogiske alternative for Sansamfunnene i hele det sørlige Afrika, skriver Jennifer Hays. Tekst: Sigrid Lindstad. Foto: Olav Osland

6 6 Damer og klær Fin hårsveis Tre klesbevisste damer Alle er vi opptatt av utseende uansett hvor vi bor. At det gjelder for de mer tradisjonelt kledde afrikanske damene er jo egentlig ikke så rart. Vi har kanskje aldri sett etter. Veldig mange i offentlig jobber og mange ungjenter kler seg vestlig. De er ikke så interessante i denne sammenhengen med unntak av hårsveisen. Akkurat nå har det store flertallet av jenter og voksne damer lange, tynne fletter som de får satt opp til de vakreste frisyrer. Timesvis tilbringes hos frisøren, som forlenger hver lille flette og danderer dem i kreative topper eller hestehaler. Rene kunstverk som varer minst tre uker. De krølltoppene vi så tidligere, sees nesten ikke nå. Himbadamene har hatt oppsatt hår bestandig. De gnir inn håret i en «lotion» lagd av blant annet fett og knust, rød sandstein. Denne «lotionen» bruker de også på hele kroppen. Tidligere lagde de den sjøl, men nå kjøpes den på butikken. Klærne deres er opprinnelig lagd av geiteskinn. Geita er jo livsinntekta deres, og alt utnyttes. Sjøl pynten på toppen av hodet er kunstferdig lagd av geitemage, sies det. Moten hos himbadamene er smykkene de lager og pynter seg med. Og «alle» har en liten pose rundt halsen til mobiltelefonen. Geitskinnet erstattes etter hvert av vanlig stoff, og skjørtet blir litt lengre. Særlig i byen, dvs Opuowo. Jeg har til og med hørt at noen er observert med bh!! Det kan jeg ikke bekrefte. Hererodrakta stiger i popularitet. Denne drakta som er inspirert av Victoriatida da krinoliner var populære. Hodeplagget med horn skal hedre kvegflokken som er livsinntekta og stoltheta deres. Nå viser det seg at ikke-herero damer også bruker slike drakter bare fordi de liker det! (Kan det være en parallell vi ser i bunadbruken her hjemme. Ikke alle har tilknytning til den bunaden de har.) I et tilfelle snakket jeg med ei dame som egentlig er Himba, men som kler seg i hererodrakt!! I den varmen!! Kommer disse spesielle draktene til å overleve presset fra den vestlige kulturen? Jeg tviler. Men det skulle vært flott å møte ei himbakledd dame som kontorsjef på f.eks. skattekontoret!! Tekst og foto: Sigrid Lindstad NEI svarte Himbamannen. Vi Himbaer bruker ikke sånt. Spørsmålet var om han ikke burde kjøpe seg undertøy når han nå skulle legge ut på tur til en miljøkonferanse i Nigeria. Nei da så! Han og en kollega bega seg ut på flyplassen der vår mann ble stoppet i sikkerhetskontrollen. Vår mann var kledd som himbaer skal, nemlig i skjørt holdt oppe med et belte. Kontrolløren krevde nå at han skulle ta av seg beltet og legge det i boksen sammen med det andre som skulle gjennomlyses. Nei!! Ingen protest hjalp. Den nakne sannhet kom fram, og kulturkollisjonen var et faktum. Det er ikke alltid enkelt å kombinere tradisjonelt og moderne levesett. Men Daniel, tidligere styreleder i HIPO og kollega her, lo godt og lenge, fortalte han. Himbamannen før avreise

7 7 Høstens aktiviteter Høsten er ofte en travel periode for Namibiaforeningen med mange forskjellige aktiviteter. I høst var vi med på «Aktiv for andre», et felles løpe-opplegg for skolene i Elverum, der skolene linket seg til sin organisasjon. Melåsberget, Lillemoen og Søbakken løp inn rundt kr til oss. Ellers hadde vi en namibisk entreprenørskaps-delegasjon på besøk i Sogndal, for å få ideer til utvikling av faget opp til klasse 12. Videre Brjørn Trumet hadde vi besøk av den (t.h.) ble årets namibiske ambassadør Internasjonale Morina Muuondjo til Elverumsing Norden. Prisen til «Internasjonal Elverumsing 2014» ble delt ut til Bjørn Trumet, en pensjonert politimann som har jobbet for norsk engasjement i internasjonale politioperasjoner i en årrekke. Og vi arrangerte vår tradisjonelle afrikanske aften på Glomdalsmuseet, der Jackson og Friends spilte opp. Utenom det hadde FN-sambandet et innlegg om status for tusenårsmålene. Tekst og foto: Olav Osland Entreprenørskap delegasjon på plass i Sogndal Afrikanks aften med Jackson og friends Aktiv for andre Ambassadør fra Namibia på besøk i Elverum UNAM lektorer og entreprenørskapslærere på skolebesøk i Førde.

8 8 Interessert i Namibiatur høsten 2015? Bli med på rundreise i Namibia fra 30. september til 15. oktober Reiseleder er Birgit Andresen. For mer informasjon, ta kontakt med: Birgit Andresen, tlf , birgitandresen@live.no Merethe Johnsen, tlf , merethe.johnsen@hrgworldwide.com Informasjon kommer etterhvert også på egen facebook-side og på Takk for fantastisk innsats i år også, av alle som legger ned frivillige arbeidstimer i Namibiabutikken Takk også til lokalbefolkningen som leverer en stor mengde brukte klær og andre ting. HJELP OSS Å HJELPE - MELD DEG SOM SKOLEFADDER Namibiaforeningen driver skolefadderordning i forbindelse med noen av våre prosjekter. Vi er en liten, men effektiv utviklingsorganisasjon. Meld deg på du og, så får informasjon direkte fra felten. Kun kr 200 per måned. Sammen gjør vi store ting, og prosjektene dreier seg kun om utdanning i forskjellige felt. KRYSS AV DATA PÅMELDING Tidl. giver KATEGORIER: Individuell NOK 200,- pr. mnd. Familie NOK 400,- pr. mnd. Bedrift/institusjon NOK 500,- pr. mnd. Skoleklasse NOK 500,- pr. mnd. Navn: Adresse: Vi sender deg avtalegiroskjema for utfylling. Sendes til: Namibiaforeningen, P. Boks 369, 2403 Elverum eller post@namibiaforeningen.no Spørsmål kan stilles til: post@namibiaforeningen.no og/eller Kontaktinformasjon: Postadresse: Pb 369, 2403 Elverum Besøksadresse: Sven Morens veg 7, 2408 Elverum Telefon post@namibiaforeningen.no Kontor/gjestehus i Windhoek: namas@mweb.com.na Telefon Olav Osland, daglig leder Tlf olav@namibiaforeningen.no Vidar Wie Østlie, økonomiansvarlig Tlf vidar@namibiaforeningen.no KUNNSKAP OG VENNSKAP