Høring NOU 2005:4 Industrien mot 2020 Kunnskap i fokus

Transkript

1 Høring NOU 2005:4 Industrien mot 2020 Kunnskap i fokus Dette er en høring hvor flere enn de tradisjonelle industriforbunda bør komme med sine innspill. En del av omstillinga i industrien skjer ved at de store dominerende selskapene rendyrker sin virksomhet. Det skjer i stor grad ved outsurcing, hvor man betaler en ekstern leverandør for å håndtere bedriftsinterne funksjoner. Dette resulterer igjen i at store deler av arbeidsstyrken i industrien er ansatt hos underleverandører som i tjenesteytende virksomheter, transport, bygg og mekaniske virksomheter. Målt i omsetning og makt innen arbeidsgivers hovedorganisasjoner er de store industrilokomotivene fortsatt dominerende, men ikke i like stor grad med antall ansatte. Med dette bakteppe bør også andre grupperinger uttale seg med like stor legitimitet som de som tradisjonelt har hatt føringen på området. EL & IT Forbundet vil uttale seg i forhold til kapittel 5 arbeidskraft og kompetanse og 6 energi og miljø, men også noen andre forhold. Kapittel 5 arbeidskraft og kompetanse Utvalget legger følgende forhold til grunn når de kommer med sine anbefalinger: Utvalget har valgt å fokusere på behovet for kompetanse og fleksibilitet i arbeidsmarkedene. Humankapitalen står for størstedelen av Norges nasjonalformue, og dens anvendelse er avgjørende for norsk verdiskaping. Norsk næringslivs internasjonale konkurranseevne er avhengig av at arbeidskraften er kostnadsmessig konkurransedyktig og innehar etterspurt kompetanse. Rask kunnskaps- og teknologiutvikling og økende internasjonal konkurranse bidrar til økt omstillingstakt i næringslivet. For den enkelte arbeidstaker kan dette bety at nye kvalifikasjonskrav og skifte av jobb blir vanligere. Et sentralt element i å aktivt imøtekomme endrede krav fra omgivelsene er å arbeide med kontinuerlig oppdatering og videreutvikling av arbeidstakernes kompetanse. Sterkere konkurranse for norsk næringsliv nasjonalt og internasjonalt kan gi seg utslag i behov for økt omstillingstakt i næringslivet. Nye bedrifter som krever nyrekruttering vil oppstå. Bedrifter i vekst vil etterspørre ny arbeidskraft. Eksisterende bedrifter kan bli tvunget til å legge om driften, nedbemanne eller legge ned sin virksomhet. For den enkelte arbeidstaker kan dette bety hyppigere jobbskift enn tidligere. Etter- og videreutdanning av arbeidstakere med ikke etterspurt eller foreldet kompetanse er viktig for å stimulerer til høyere avkastning av arbeidskraften og dermed økt konkurranseevne. På en rekke områder understreker utredingen viktigheten av å fortsette en utvikling av fleksibilitet og kompetanse hos arbeidskraften men følger ikke opp med tilstrekklig gode svar og tiltak for hvordan dette skal oppnås. Noen av de svar og forslag til tiltak som beskrives kan det i tillegg stilles spørsmålstegn ved gyldigheten av. Den største svakheten med utredingen er lite fokus på den arbeidskraften som har utdanning på grunnskole eller videregående skoles nivå. Denne delen av arbeidsstyrken står for 80 til 90 % av alle ansatte i de næringer som omhandles av meldingen. Når det gjelder ansatte i industriene i dag har man i utredningen lagt liten vekt på etter- og videreutdanning (EVU) i forhold til ordinær utdanning. I tillegg er det ingen nye innspill for å

2 få til reell EVU. Dagens modell legges til grunn for den videre satsingen selv om det er en allmenn oppfattning, at kompetansereformen ikke på noen måte har innfridd forventningene. For å gi svar på de utfordringer utredingen beskriver, punktet opp innledningsvis over, er det flere forhold man må ta hensyn til. Vi vil påpeke noen åpenbare forhold. Årsaken til at vi ikke har lykkes med å få på plass EVU og kompetansereformen er etter vår mening arbeidsgiverorganisasjonenes motstand og reservasjon mot forpliktelser. Motstand hos arbeidsgiverorganisasjonene kan ligge i deres struktur hvor de store dominerende industriselskapene sitter med makta men ikke med den store gruppen ansatte som har utdanning på grunnskole eller videregående skoles nivå, og der vi har problemet med manglende EVU. Det er ikke deres problem. De kjøper tjenestene der de er billigst. Det tas heller ikke tak i den åpenbare svakheten, at styringsretten til EVU for mange arbeidstakere ligger hos arbeidsgivere i virksomheter som står foran nedbemanning og avvikling. Det er åpenbart at bedrifter i en slik situasjon ikke prioriterer å klargjøre arbeidskraften for den nye arbeidsgiveren. Noe som ofte er nødvendig for å ikke bli arbeidsledig. Det er en konflikt mellom hva som er samfunnets ansvar og hva som er bedriftenes ansvar. Etter vår vurdering bør myndighetene ta et klart ansvar for videre utvikling av et fleksibelt arbeidsmarked med kompetente arbeidstakere. En utvikling av et fleksibelt arbeidsmarked må ikke skje ved at arbeidstakernes opparbeidete rettigheter og vern med tariffavtaler, arbeidsmiljøloven og lignende undergraves. Vi ser at bedriftene setter ansvaret for egen inntjening først og at arbeidsplassene i et slikt perspektiv har liten betydning. Når det da gjelder kompetanse og EVU på et generelt nivå må samfunnet ta ansvar for det, mens bedriftens ansvar må begrenses til det spesielle. Som følge av innledningen og de foregående punktene kan det også stilles spørsmålstegn ved hvem som skal definere hva som er næringslivets kompetansebehov. Vi mener at dette er forhold som egner seg for dialog mellom arbeidslivets parter og myndighetene. Det kan ikke være slik som det langt på vei skjer i dag, hvor dette er en del av arbeidsgiverorganisasjonenes næringspolitikk og hvor arbeidstakersiden i liten grad blir involvert. Ansvaret må ligge til myndighetene og demokratisk kontroll. Vi stiller også spørsmål ved om det er så sikkert at vi i Norge mangler realfaglig kompetanse spesielt. Utredingen viser til sammenligning i forhold til andre land i forhold til antall uteksaminerte uten å se på det totale antall studenter, landets næringsstruktur osv. Det er grunnlag for å stille spørsmålstegn ved om fremstillingen er og tallene er valgt fordi det er sterke interesser som ønsker spesielt fokus og ressurser til denne fagretningen, en klassisk profesjonskamp. Utfordringen er om det er mulig å avdekke fremtidig behov? Eller er det slik at samfunnet må legge til rette for et fleksibelt og dynamisk utdanningstilbud på videregående og høyere nivå som tilpasser seg samfunnets næringsutvikling og hvor elevene og studentene søker seg. Mennesker søker trygghet, forutsigbarhet, men også utfordringer. De søker seg mot områder hvor de har tro på at de kan få en jobb og interessante arbeidsoppgaver. Vi har sett for mye av at næringer og bedrifter melder behov for arbeidskraft, men hvor de i neste omgang verken tar inn lærlinger eller andre. Et annet forhold er kvaliteten på fagutdanningen og sikring av læreplasser. Utredningen sier at det er nødvendig at tilstrekklig antall lærlingeplasser gjøres tilgjenglig for kandidatene. Vi støtter utsagnet, men det gis ingen svar på hvordan

3 dette skal skje. I konklusjonen sies det også at innføringen av et nasjonalt kvalitetssystem for skole og fagopplæring må akselereres. Dette er et system som er under utvikling parallelt med utvikling av ny struktur og nye læreplaner uten at vi vet hva resultatet blir. Kvalitetsreformen har i liten grad tatt for seg fagopplæringen og arbeidslivets parters innflytelse på utviklingen er vesentlig svekket i forhold til tidligere reformarbeid. Kapittel 6 Energi og miljø 6.2 Behov for sikker krafttilgang og et effektivt kraftmarked Generelt Punktet inneholder for det meste lett kontrollerbare fakta. Kraftbalansen er som punktet beskriver slik at vi er avhengige av kraftimport og at det er viktig at vi har overføringskapasitet mellom de nordiske land og til Europa. Dokumentet er derimot noe optimistisk når det skrives at vi har et norsk / nordisk kraftmarked. Situasjonen med underdekning gjør at prisdannelsen på kraft bestemmes av laveste pris på tilgjengelig kraft i Europa. For en stor del er dette kullkraft. Situasjonen til kraftkrevende industri er en utfordring som mange har påpekt. Industrien selv har skutt seg i foten ved at bl.a. PIL, Kjemisk og FF i sin tid argumenterte kraftig for å få et kraftmarked med kullsviertro på at dette ville føre til billigere kraft. Dette har ikke vært tilfelle. Nå er det snarere tvert imot, da de gunstige langtidskontraktene har kommet i søkelyset til ESA som en konkurransevridende faktor. Kontraktene for en del store bedrifter har utløp i perioden og dette har skapt stor usikkerhet for flere produksjonsbedrifter. Å tro at disse prisene vil bli vesentlig lavere ved god tilgang på kraft i Norge er heller ikke riktig. Unntaket vil være der industrien selv produserer til egen virksomhet. (eksempel spillvarmen fra gasskraftverk inn i produksjonen til Norske Skog på Skogn). Den elektriske kraften vil uansett prises i elspotmarkedet (Nordpool) Overføringskapasiteten til Norden og Europa er viktig for å opprettholde kraftbalansen. Oppsiden er at Norge eksporterer kraft i store perioder, og denne kraften er attraktiv ettersom den er lagret i magasiner. Den kan dermed raskt omdannes til energi og benyttes som regulerkraft. Det skader heller ikke at den har merkelappen ren og fornybar. Like viktig som overføringskapasitet ut av landet, er overføringskapasitet mellom landsdelene. I dag er det flaskehalser mellom nord/sør (Trøndelag) og mellom øst/vest. Det er Statnett sitt ansvar å utbedre flaskehalsene, men dette krever store investeringer. Det er i dag påbegynt store prosjekter fra stamnettet langs grensa fra Trondheim til Tjeldbergodden i Møre. I tillegg vil det kreves store investeringer i linjenettet hvis alle planene om vindkraftutbygging skal realiseres. Investering i ny produksjon (fornybar) Når det gjelder vannkraft er det få planer om å investere i ny produksjon. Mye av årsaken ligger i Stoltenbergregjeringens (2001) som på mange måter sa nei til alle planer om større utbygginger av miljøhensyn. Dette forhindrer ikke at det bygges ut kraftproduksjon, men da av typen småkraft (d.v.s. mindre turbiner i bekker og elvefar opp til 10 MW). Det er uttalte ambisjoner om å bygge ut småkraft i størrelsesorden 2 4 TWh i neste 10-års periode. I tillegg kommer alle vindkraftplanene som, hvis realisert, vil utgjøre 2 3 TWh i neste 10-års periode. I dag er det bygd ut effekt på ca 100 MW. I den grad kraft fra bio-varme / fjernvarme anlegg betegnes som fornybar er det også her potensial til oppvarming i størrelsesorden hele TWh i neste 10-års periode. Poenget

4 her er at bio omdannes til vannbåren varme, og det kreves store investeringer hos forbruker for å legge om til vannbåren varme. Når dette er gjort blir elektrisk energi som ellers ville gått til oppvarming frigjort. Opprusting av eksisterende (fornybar) Det er anslått at fra 1 5 TWh kan hentes ut fra eksisterende vannkraftanlegg gjennom teknisk opprusting av vannveier, turbiner og lignende. For å utløse slike prosjekter er det i dag slik at det må være lønnsomt å oppruste, og dette styres av prisen på elektrisk kraft. Reduksjon av forbruk (ENØK) Dokumentet er lite opptatt av muligheten for å redusere forbruk eller sågar begrense forbruksveksten gjennom ENØK-tiltak. Det er i dag svært få insentiver annet enn markedsprisen på strøm til å foreta ENØK-tiltak. Dette er beklagelig, og ville kunne fått stor virkning (ref. bio / vannbåren varme) Gasskraft Byggingen av gasskraftverk på Kollsnes, Tjeldbergodden og på Skogn vil kunne tilføre 6 til 12 TWh. Problemene med gasskraft er miljøspørsmålene rundt CO2. Omdanning av gass til elektrisk energi har en svært lav virkningsgrad, og er ikke realistisk med mindre n kan utnytte spillvarmen i tillegg. Dette er også årsaken til at disse anleggene er foreslått i tilknytning til eksisterende industrianlegg. Anlegget i Skogn har på papiret størst virkningsgrad da spillvarmen brukes 100 % av Norske Skog sin papirfabrikk. Et tilfang av 3 TWh på Skogn vil også dempe behovet for bygging av overføringslinjer inn og ut av Trøndelag, da dette området vil være tilstrekkelig forsynt med kraft. Med import av energi fra de nordiske land og Europa, importeres også prisnivået fra disse landene. De gunstige kontraktene til kraftkrevende industri presses av ESA. (Efta Surveillance Authority) Større krafttilgang i Norge vil ikke endre på denne situasjonen, med mindre markedet overstyres på annen måte. Overføringskapasitet mellom Norge og utlandet, og innen Norge vil hjelpe på kraftbalansen, men endrer ikke prisdannelsen i særlig grad. Ved full utbygging av vind, bio og småkraft er potensialet for ny elektrisk energi på fra TWh med en tidslinje på 10 til 15 år Opprusting av eksisterende vannkraft har et potensial på 1 til 5 TWh Gasskraft, med unntak av det uløste miljøspørsmålet, vil være et positivt bidrag til kraftbalansen. 6.3 Nærmere om industriens krafttilgang Dokumentet tar et merkelig standpunkt om hjemfall her, og er tydelig påvirket av at det er en diskusjon mellom flere organer om hvorvidt det er slik at hjemfall er bra eller dårlig. EL & IT Forbundet er for å opprettholde dagens hjemfallsordning fordi det er den eneste måten vi kan ha kontroll over naturressursen på. Å koble hjemfall til industrikraft på denne måten virker søkt. Problemet til industrien er mangel på langsiktige kontrakter og som nevnt at det er en spørsmålsstilling i ESA om hvorvidt dette er konkurransevridende eller ikke. Koblingen hjemfall / industrikraft som gjøres i dette dokumentet virker søkt. EL & IT Forbundet har et klart standpunkt på hjemfall og det er at dagens ordning skal opprettholdes.

5 ESA har stilt spørsmål både om hjemfall og kraftkontrakter til industrien Omleggingen av det tidligere industrikraftregimet Situasjonsbeskrivelsen virker helt korrekt, men unnlater å nevne at flere tunge aktører har henvendt seg til politikerne med beskjed om at det ikke er mulig å ha inntjening i Norge med de kraftpriser markedet opererer med Spørsmålet om nye industrikraftkontrakter I dokumentet fremstilles det som om det er uomtvistet at Norge ikke kan bygge et eget regime i forbindelse med kraftkontrakter. Når OED tar dette standpunktet er det i høyeste grad politisk betonet. Vi tror at det lar seg gjøre å utnytte våre egne fortrinn gjennom statseid kraftproduksjon til å subsidiere statseid industri. Regjering og storting må ta en ny gjennomgang av regime og rammeverk for industrikraft under den nye politiske ledelsen 6.7 Utvalgets vurderinger Det meste av de konklusjoner og råd utvalget gir vedrørende energiforsyning er kommentert i punktene ovenfor. Under punktet Energiloven bør evalueres tar derimot utvalget en snarvei innom konkurransemeldinga og forsyningssikkerhetsmeldinga og gir de samme råd som også fremkommer der. D.v.s. at insentivene må styrkes for å bygge ut ny kraft i Norge. Vi er ikke uenige om dette, men konkurransemeldinga konkluderer med at privatisering er nøkkelen for å få dette til, noe vi absolutt ikke slutter oss til.