Havforskning i nord. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 304 kr 60, Ottar nr.1/2015.indd

Transkript

1 Havforskning i nord Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 304 kr 60, Ottar nr.1/2015.indd :06

2 Ansvarlig redaktør: Marit Anne Hauan Fagredaktør kultur og samfunn: Rossella Ragazzi Fagredaktør natur og miljø: Rob Barrett Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Abonnementsansvarlig: Kirsten Udin, tlf.: Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar UiT, Norges arktiske universitet Postboks 6050 Langnes, 9037 Tromsø E-post: Internett: Ottar utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf Abonnementspris kr 220,. Pris pr. hefte kr 60,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Grafisk form: Peter Knudsen. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen. Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under planlegging: Vikinger Nord-Norge etter oljen Isbjørn Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter. Fra utstillingen Polarnatt liv og lys i mulm og mørke. Her diskuterer forskerne lys, dyr og planter i mørketiden, dyr som lager sitt eget lys og fugl som overvintrer på Svalbard. Vises på Polarmuseet fram til 30. september Foto : Mari Karlstad, januar Tromsø Museum - Universitetsmuseet. Ottar nr.1/2015.indd :06

3 Havforskning i nord Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord-Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Innleiing Gunnar Sætra...2 Barentshavet et globalt spiskammer Knut Sunnanå...3 Fisk på flyttefot Gunnar Sætra og Maria Fossheim...9 Nye arter i nordområdene makrell møter snøkrabbe Jan H. Sundet og Leif Nøttestad...17 Bunndyr varsler om miljøforandringer Lene Buhl-Mortensen og Børge Holte...24 «Til laks åt alle...» Pål Arne Bjørn og Jofrid Skardhamar...30 Havet som medisinskap og energireserve Robert A. Johansen og Kjersti Lie Gabrielsen Havforskning i nye farvann Alf Håkon Hoel...42 Fotografiet Sveinulf Hegstad...48 Forside: «Einar Erlend» (nå «Buefjord») setter snurrevaden under lofotfisket i Foto: Gunnar Sætra/Havforskningsinstituttet. Bakside: Norske havforskere har begynt å undersøke hva som skjer når isen i Arktis trekker seg tilbake. Foto: Thomas Wenneck/Havforskningsinstituttet. Ottar nr.1/2015.indd :06

4 Innleiing I 1859 starta ein russisk ekspedisjon som skulle finne ut mest mogleg om fisken i Barentshavet. Leiarane fann fort ut at det ikkje var nok å studere havområda utanfor Nordvest-Russland. Dei måtte fortsette langs Norskekysten. I 1861 enda ekspedisjonen opp i Bergen. Året etter publiserte toktleiarane Karl Ernst von Baer og Nikolaj Danilevskij ein rapport kor dei mellom anna skildra fiskeria i Nordvest-Russland. Samstundes blei torske- og sildefiskeria i Noreg via stor plass. Den russiske ekspedisjonen kan reknast som det første havforskingstoktet i Barentshavet. Auka folketal ga større etterspurnad etter fisk og fiskeprodukt. I neste omgang førte det til auka press på fiskeressursane. Difor blei det behov for å vite meir om fisken i havet. Midt på 1800-talet var også norske styresmakter opptatt av den viktigaste naturressursen i Noreg opp gjennom tidene. Mellom anna ville dei ha forklaring på kvifor fiskebestandane varierte sterkt frå år til år, og i 1860 blei Jonas Axel Boeck Noregs første fiskeristipendiat. Han skulle undersøka sildas biologi, men Boeck blei offer for tuberkulosen som herja landet på den tida. Dermed fekk han ikkje publisert særleg mange av funna sine. Seinare kom kjente forskarar som Georg Ossian Sars, Fridtjof Nansen, Johan Hjort og Bjørn Helland-Hansen inn på den vitskaplege arenaen. Dei var blant pionerane innafor norsk havforsking. G.O. Sars leia det første store havforskingstoktet i norsk regi. Det starta i 1876 og gjekk over tre år og dekte store havområde frå Bergen til nordvestkysten av Svalbard. G.O. Sars var også den som oppdaga at skreien (nordaustarktisk torsk) gyt ganske tett under havflata (pelagisk). I 1914 forklarte Johan Hjort kvifor mengda med fiskeyngel varierer frå år til år. Det fører til store svingingar i bestandane, noko som fører til ujamt innsig av fisk. Slike svingingar fekk store konsekvensar den gongen, fordi fisket føregjekk langs kysten og ikkje til havs. Dermed var også fiskarane avhengige av fiskens og naturens luner for å skaffe seg og landet inntekter. Det er mykje som skal klaffe for å få ein god årsklasse med nordaustarktisk torsk. Gytinga må helst skje til riktig tid og på riktig stad, og det må vere rikeleg med mat til stades når torskelarvane ikkje har meir opplagsnæring i plommesekken. Det er dyreplankton, helst raudåte, som er favorittføda til torskelarvane og yngelen. Difor er det avgjerande at gytinga til skreien og raudåta treff i høve til kvarandre. Dersom skreien bommar, kan ein god gytesesong bli delvis spolert fordi larvane og yngelen ikkje får mat på eit kritisk viktig tidspunkt i livet sitt. Norsk og russisk havforsking starta altså omtrent samstundes, men det er uklart om dei som deltok på ekspedisjonen til von Baer og Danilevskij nokon gong møtte kollegaer frå det gryande havforskarmiljøet som var under etablering i Bergen rundt I dag samarbeider norske og russiske havforskarar tett, og dette samarbeidet blir ofte framheva som ei av forklaringane på kvifor fiskebestandane i Barentshavet er store og gjev gode inntekter for både norske og russiske fiskarar, og dessutan for fiskarar frå andre land som har kvotar i dette havområdet (såkalla tredjeland). I dette heftet kan du lese om noko av arbeidet som Havforskingsinstituttet utfører i nord. Eg vil takke alle som har bidratt med artiklar til heftet. Det har vore interessant å få innblikk i kunnskapen deira, og eg lærte mykje nytt då eg las artiklane. Det er også all grunn til å rette ein stor takk til redaksjonsgruppa; Ann Merete Hjelset, Knut Sunnanå og Børge Holte. Dei var med å teikne grunnskissa til denne utgåva av Ottar, og eg håper at du som lesar er like nøgd som meg. Sunnanå og Holte har i tillegg skrive eigne artiklar. God lesing! Gunnar Sætra Hefteredaktør 2 Ottar nr.1/2015.indd :06

5 Barentshavet et globalt spiskammer Knut Sunnanå Verdens økende befolkning har behov for mat. Fisk fra havet dekker store deler av dette behovet. Langs verdens kyster tas det hver dag fisk som enkelt blir mat for dem som fisker og dem som bor langs kysten. Men ikke alle bor ved havet, og de er avhengig av at fisken transporteres til markeder og butikker der den kan kjøpes. Imiddelalderen var landbruksområdene rundt de store byene i Europa i ferd med å bli utarmet og paven i Roma bestemte at det skulle spises fisk i inntil 150 dager i året. Dette kunne skje fordi de norske fiskeriene allerede da hadde utviklet seg til å levere fisk som en av de viktigste matkildene til Europa. Torsk kan både tørkes og saltes og sild kan saltes. Det gjorde at disse fiskeslagene allerede den gangen kunne transporteres over lange avstander til markedene. På dagens markeder rundt i verden vil man finne fisk fra Barentshavet, og mange vil vite at dette er fisk av god kvalitet som er fisket i et bærekraftig fiskeri. Barentshavet er et av verdens største spiskammer for fisk og bidrar dermed til en betydelig del av verdens behov for protein. I dag leveres mye av fisken i fersk eller fryst tilstand, men tørrfisk og saltfisk står fortsatt for en stor del av den norske fiskeeksporten. Hvitfisk viktigst I Norge ble fiskeriene tidlig organisert forskjellig om det var torskefiskerier eller sildefiskerier, og både redskap, områder og sesong kunne være forskjellig. Dette har i dag utviklet seg til to sektorer. I hvitfisksektoren tar fartøyene slikt som torsk, hyse, sei, uer og blåkveite. Dette er fisk som holder til nær bunnen. Den fiskes med garn, line, jukse, bunntrål og snurrevad. Sildefiskeriene har utviklet seg til det vi kaller pelagisk sektor. Disse fartøyene fisker med snurpenot og flytetrål Tørrfisk var lenge Norges viktigste eksportprodukt. Eksporten startet for omtrent 1000 år siden, og den fikk god drahjelp fordi Paven i Roma hadde bestemt at det skulle spises fisk 150 dager i året. Bildet er fra Røst. Foto: Gunnar Sætra/Havforskningsinstituttet. Ottar (1): Ottar nr.1/2015.indd :06

6 etter lodde, sild, kolmule og makrell, pelagiske arter som holder til i de åpne vannmassene Hvitfisk og pelagisk fisk fiskes altså av forskjellige deler av fiskeflåten og sendes til forskjellige markeder rundt i verden. Annen pelagisk fisk som sild, ansjos, ansjoveta osv. finnes i store mengder i verdenshavene, og selges i større mengder enn hvitfisk i markedene sett på verdensbasis. Men slik er det ikke for fisken fra Barentshavet. Her dominerer hvitfisken. Havforskerne bruker en forskningstrål som er tilpasset til å vise endringer i fisketetthet på en god måte. Foto: Kjartan Mæstad/Havforskningsinstituttet. Høy produktivitet Barentshavet er unikt i verden med sin store grunne havbunn som strekker seg fra kysten av Norge og Russland i sør til kanten av Polhavet i nord. Det mest unike er hvordan varmt vann fra sør møter kaldt vann fra nord og skaper vannmasser som gir grunnlag for høy produksjon av plankton. Planteplankton er havets gress og blir spist av dyreplankton, oftest små krepsdyr, som i sin tur blir til mat for fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Slik legges grunnlaget for at det er så mye fisk i Barentshavet. Fisk, sjøpattedyr og sjøfugl vandrer over store områder i Barentshavet på jakt etter mat som produseres der varmt, næringsrikt vann kommer til overflaten i de store strømsystemene. Derfor kan vi finne store mengder fisk og hval langt nord for Svalbard i varme år, mens is fra nord tvinger fisken lenger sør i kalde år. De fleste fiskeslag som lever i Barentshavet må likevel helt ned til norskekysten for å gyte om våren. Her slepper de rogn og melke ut i vannet: nye små «fiskebarn» blir skapt, og Barentshavet er et økosystem snudd på hodet. Det grønne «gresset» i havet produseres på taket av økosystemet (i vannflata) og heter planteplankton. Produksjonen av planteplankton i Barentshavet er på flere hundre millioner tonn, og vi høster bare to tre millioner tonn fisk, så det er store mengder som går til mat for alle organismene som lever i havet og på havets bunn. Ilustrasjon: Arild Sæther/Havforskningsinstituttet. 4 Ottar nr.1/2015.indd :06

7 deretter driver de med strømmen nordover. På veien til Barentshavet vil fiskelarvene og yngelen finne mat som er av passelig størrelse, og småfisken vil være godt tilpasset et liv i Barentshavet når den når frem dit et stykke ut på høsten. Mye av fiskeriene i Norge var tidligere basert på at gytemoden fisk kom til kysten, som skrei og sild, men i dag foregår fisket også på fiskefelt ute i det åpne havet. Vi har likevel stort fokus på skreien, den gytemodne torsken som kommer fra Barentshavet for å gyte i Lofoten og andre steder på kysten. Innsiget av skrei er på mange måter en indeks for hvor bra det står til i økosystemet ute i Barentshavet, og vårt viktigste mål for forvaltningen av torsken er at gytebestanden skal være stor. Råd basert på viten Allerede i 1864 ble de første havforskerne ansatt av myndighetene for å forske frem kunnskap om hvordan sammenhengene var i havet og hvorfor mengden fisk kunne variere fra år til år. I 1900 ble Havforskningsinstituttet startet som en del av den daværende Fiskeristyrelsen, og avdelingen i Tromsø ble startet i 1991 som en del av Fiskeriforskning og ble en del av Havforskningsinstituttet i Havforskerne gir råd til myndighetene om hvordan fisket skal gjennomføres og hvor store kvotene skal være. Hensikten er å beskytte fisken frem til den er utvokst og sørge for at det blir nok gytemoden fisk som får lov å formere seg. For å kontrollere dette driver Havforskningsinstituttet overvåking av havområdene. Da samles det inn data om alle mulige ting som har med havet, økologien og fiskebestandene å gjøre. Fiskebestandene i Barentshavet overvåkes med forskningstokt både om vinteren og om sommeren, og dette gir et godt grunnlag for å gi råd om fisket. Når skreien ikke er i Lofoten for å gyte, er den på vandring i Barentshavet for å finne mat. Der treffer den også sine yngre artsfrender som er i Barentshavet hele året. De aller yngste torskene som bare er ett eller to år gamle kjemper en ganske hard kamp for tilværelsen. De har behov for å finne områder i Barentshavet der det er lite større fisk, ellers kan de lett bli spist torsken selv er ikke så nøye med å beskytte sine egne og spiser gjerne artsfrender som er mindre enn den selv. For det meste er torsken å finne nært bunnen, men en del av den minste fisken kan tilbringe flere år oppe i vannmassene uten å søke til bunns i påvente av ledig plass. Det er vanskelig å få gode mål på mengden fisk i havet når det er slike variasjoner. Derfor bruker våre undersøkelser data fra både bunnen og oppe i vannet. Havforskerne gir råd til myndighetene om hvordan fisket skal gjennomføres og hvor store kvotene skal være. De siste årene har rekordstore torskekvoter gitt gode inntekter til den nordnorske kystflåten. Foto: Gunnar Sætra/Havforskningsinstituttet. 5 Ottar nr.1/2015.indd :06

8 Snudd på hodet På bunnen brukes en forskningstrål som er tilpasset til å vise endringer i fisketetthet på en god måte. Oppe i vannet brukes det akustiske metoder, lyd som sendes fra forskningsskipet ned i vannet og reflekteres av fisk og andre organismer, og dette kan måles. Det gir et bilde av hvor mye fisk og andre dyr som befinner seg i vannet, og et trålhal med flytetrål kan gi sammensetningen av de artene som måles akustisk. Om sommeren gjennomføres et forskningstokt som er knyttet studier av økosystemet sin virkemåte. I motsetning til økosystemene på land, er Barentshavets økosystem snudd på hodet. Det grønne «gresset» i havet produseres på taket av økosystemet og heter planteplankton. Små alger trenger mineraler og sollys, så vokser de og formerer seg slik at det blir tilgjengelig store mengder mat for dyr som også svømmer rett under overflaten. Produksjonen av planteplankton i Barentshavet er på flere hundre millioner tonn, og vi høster bare to tre millioner tonn fisk, så det er store mengder som går til mat for alle organismene som lever i havet og på havets bunn. Havforskernes institutt Forskningsgruppene ved Havforskningsinstituttet har hver sine spesialfelt å jobbe med. Forskningsgruppen for plankton kartlegger hvor mye plankton det er i havet og hvordan mengden er fordelt. For å få et bilde av produksjonen i havet trekkes det en håv med finmasket nett gjennom vannet. I en slik håv kan man samle plankton av forskjellig størrelse, alt etter hvor finmasket nettet er. Det er god sammenheng mellom områder med mye plankton og områder med mye fisk. Det viktigste for fisken gjennom livet er å finne mat. I tillegg til planktongruppen arbeider også oseanografigruppen med de grunnleggende mekanismene i havets økosystem. Oseanografene måler temperatur, saltholdighet, vanntransport og strømsystemer, innhold av næringssalter og den grunnleggende produksjonen i havet. Tradisjonelt har både sel og hval vært viktige ressurser i våre farvann. Noen av artene, for eksempel grønlandssel og vågehval som begge beskattes i dag, er dessuten så tallrike at de gjør betydelige innhogg i Barentshavets matfat. Sjøpattedyrene har derfor fått sin egen forskningsgruppe som både måler størrelsen av bestandene og analyserer deres rolle i økosystemene. Bardehval og sel spiser både små fisk og plankton hvis de er av rette sorten, mens tannhval vil ha større organismer som blekksprut Oseanografene bruker en såkalt CTD til å måle temperatur og saltholdighet i havet. Målinga omfatter hele vannsøyla, og CTD-en senkes i havet med en hastighet på én meter i sekundet. Den stanses like over bunnen og kjøres opp igjen med samme hastighet. Foto: Gunnar Sætra/Havforskningsinstituttet. 6 Ottar nr.1/2015.indd :06

9 og fisk. Felles for sjøpattedyrene er at de vandrer over store avstander på jakt etter konsentrasjoner av mat som gir solide måltider. Sammen med sel og hval finner vi også ofte sjøfugl av forskjellige typer. De er også avhengige av god produksjon i havet. Sel og sjøfugl trenger begge fast grunn når de skal formere seg, enten på drivis eller i høvelige områder i fjæra. Det betyr også at de vandrer mellom disse områdene og beiteområdene. Den andre ytterlighet er fisk som trekker ned på de store havdyp, dypere enn 400 meter og noen helt ned til tusen meter. Disse artene har også sin egen forskningsgruppe som i større grad jobber i det dype Norskehavet. Mange av dyphavsartene, som blåkveite og snabeluer, har også en sterk tilknytting til Barentshavet ved at de trekker i skråningene der Barentshavet slutter i vest og nord. Larver og yngel av blåkveite og uer har dessuten Barentshavet som oppvekstområde og er derfor en del av Barentshavets økosystem. Forskningsgruppen har også ansvar for haier og skater. Disse fiskene er tallrike i Barentshavet, spesielt skatene. Lodde og polartorsk er tallrike fiskearter som befinner seg i området der vi har den såkalte polarfronten. Dette er de områdene der det varme vannet fra sør møter det kalde vannet fra nord, og hvor næringsrikt vann bringes til overflaten og vi får produksjon av plankton. Lodda står på den varme siden og polartorsken er på den kalde siden av denne polarfronten. Forskningsgruppen som arbeider med disse artene er ansvarlig for alle pelagiske (frittsvømmende) fiskeslag, som også omfatter blant annet sild, makrell, tobis og kolmule. Torsk, hyse, sei, og en lang rekke arter av flatfisk, svømmer i vannmassene nær bunnen, selv om de også kan gå lenger opp i vannet. Det er selvfølgelig en egen forskningsgruppe for slike fiskeslag også. Disse fiskeslagene spiser mye større plankton som krill, men også mye småfisk som lodde og polartorsk. Mange av fiskeslagene i Barentshavet har en svært stor utbredelse og finnes også i andre områder av Atlanterhavet og de nordlige hav. De har ofte flere forskjellige gytefelt, og dette gir opphav til å karakterisere disse artene som flere bestander. Noen bestander kan også deles i grupper som kalles populasjoner. Kartlegging av disse strukturene gjøres ofte ved å merke fisken med synlige merker som sendes tilbake til Havforskningsinstituttet av fiskerne når de fanger merket fisk i forskjellige områder. I de seinere år er det også tatt i bruk genetiske metoder for å skille bestander og populasjoner. Dette arbeidet gjennomføres av en egen forskningsgruppe som arbeider med genetikk. Havforskningsinstituttet sender hver vinter ut en gruppe som tar prøver av fisk som landes i den mest hektiske skreisesongen. Her er det Karl Erik Karlsen og Kjell Gamst som er i sving hos fiskeforedlingsbedriften Aksel Hansen AS i Senjahopen. Foto: Gunnar Sætra/Havforskningsinstituttet. 7 Ottar nr.1/2015.indd :06

10 Dyreplankton, små krepsdyr, blekksprut, maneter, fisk, sel og hval er altså dyregrupper som tar for seg av matfatet i vannet. Noen spiser jevnt og trutt, andre finner store konsentrasjoner av mat og tar grådig for seg av disse. Men mye av denne maten synker likevel til havets bunn, enten som plankton, døde organismer eller som avføring fra alle som spiser. Omtrent halvparten av produksjonen synker ned på denne måten, og det betyr at flere hundre millioner tonn mat blir tilgjengelig på havets bunn hvert år. På havets bunn Det bor mange organismer på og i havets bunn. Mange ser ut som planter, men nede på bunnen av Barentshavet er det for mørkt for planter til å leve, så alle er dyr. Mange kan ikke bevege seg og står fast på bunnen, andre graver seg ned i bunnen og lager sin bolig der, og stikker bare ut for spise litt. Flere dyr har også samme funksjon som meitemarken på landjorda, spiser søle, leire og fin sand der den suger i seg næring og skiter resten ut. Dermed blir også havets bunn pløyd opp av disse dyrene, og dette gir grunnlag for et rikt dyreliv nede i havbunnen. To forskningsgrupper tar for seg det som skjer på havets bunn. Den ene arbeider med alle dyrene som lever på og i havbunnen, slike som skalldyr, dyr som har skall utenpå kroppen slik som krabber, reker og skjell, og andre bløtdyr. Den andre gruppen arbeider med selve havbunnen og økosystemet knyttet til denne, både i det dype havet og inne på kysten. Produksjonen som skjer på havbunnen i Barentshavet har nok større betydning enn hva som tidligere har vært kjent. På mange måter kan maten som er tilgjengelig for fisk og andre dyr på bunnen ses på som en matpakke. Den tilberedes i de årene det er høy produksjon og varmt vann i overflaten. Da er det også mange dyr som spiser og vokser på bunnen. Disse dyrene blir i neste omgang mat som kan spises av fisk og andre dyr i år med kaldt vann og lav produksjon oppe i vannet. Fisk er gull Det observeres ofte store endringer i temperaturen i Barentshavet, noe som gir variasjoner i samlet produksjon i havet. Selv om det gjennom de siste 30 årene har vært en betydelig samlet økning av gjennomsnittstemperaturen, og dermed produksjonen, så er det likevel store variasjoner i dette bildet. Sammenhengen mellom lodde og torsk er også viktig kunnskap som brukes for å forvalte disse to bestandene, og loddas tilgang på mat oppe i vannet og torskens tilgang på mat nede på havbunnen er viktige faktorer å forstå for å kunne gi gode råd til forvaltningen. En egen forskningsgruppe for økosystemprosesser finnes også, og denne gruppen forsker på å se alt som skjer i havet under ett. Guppen skal beskrive sammenhengene som finnes, og som kan ha betydning for formidling av kunnskap og for rådene som gis til forvaltningen. Verdien av det Norge og Russland tar opp av fiskeressurser fra Barentshavet er på mer enn 20 milliarder kroner hvert år. I tillegg tjener fiskeindustrien penger på å bearbeide fiskeprodukter og eksportere slike produkter verden over til store verdier. Forvaltningen av våre havområder er basert på at kunnskap innhentes gjennom overvåking og forskning, og Havforskningsinstituttet har derfor et stort samfunnsansvar for å sikre at kunnskapsgrunnlaget er godt nok til å gi forvaltningen rådene den trenger for sitt arbeid. Klimaendringer, biologisk mangfold og vern av den marine naturen er tema som gjør forvaltning av våre havområder til en utfordrende aktivitet for vårt samfunn. Det blir da en utfordring for Havforskningsinstituttet å følge med i tiden og være i front på metoder og kunnskap. Knut Sunnanå er havforsker, og har ledet Havforskningsinstituttets Barentshavprogram fra 2007 til Sunnanå har sittet i en rekke internasjonale råd og utvalg som arbeider med bestandsvurderinger og kvoterådgivning. E-post: knut.sunnanaa@imr.no 8 Ottar nr.1/2015.indd :06

11 Fisk på flyttefot Gunnar Sætra og Maria Fossheim I Barentshavet merker ein klimaendringane på fleire måtar. Der aukar temperaturen dobbelt så raskt som elles på kloden, torsken går rekordlangt mot nord, og vi ser at mange av fiskesamfunna i Barentshavet flytter seg mot nordaust. Dette veit vi fordi norske og russiske havforskarar over lang tid har samla informasjon frå Barentshavet. Både innsamlinga og samarbeidet er unikt i verdsmålestokk. Barentshavet er eit overgangshav mellom den boreale og den arktiske sonen, og her møter dei boreale artane dei arktiske. Dei arktiske dyreplanktonartane blir som regel større og meir næringsrike enn dei boreale slektningane sine, men dei veks langsamare. Mange av dei lagrar mat til vinteren i form av fett og olje, og det er ein av grunnane til at dei er meir næringsrike enn slektningane lenger sør. Dei siste åra har vi sett at mengda med arktisk dyreplankton i Barentshavet har gått ned, og dei er erstatta av Fiskesamfunn Eit fiskesamfunn utviklar seg som følgje av gjensidig påverking mellom individa, bestandane og artane i samfunnet. Man studerer fordelinga av individ frå dei ulike artane i tid og rom og måler blant anna artsmangfald og produktivitet, samt undersøker korleis næringsnettet er bygd opp. Fiskesamfunnet i Barentshavet er delt i tre hovudgrupper: eit atlantisk, eit sentralt (begge er boreale) og eit arktisk samfunn. boreale artar som er mindre av vekst og inneheld mindre næring. Difor er det no mindre av store hoppekrepsartar som raudåte (Calanus finmarchicus) og isåte (Calanus glacialis) i den russiske delen av Barentshavet enn før. Dei er erstatta av små og mindre næringsrike hoppekrepsartar som Metridia longa og Paracalanus minutus. Vi ser også andre endringar, som til dømes at det er meir maneter i Barentshavet no enn tidlegare, og vi finn mange fiskeslag lenger nord i dag enn for nokre år sidan. «Verdsrekordar» Dei siste åra har torsken stått mykje lenger nord i Barentshavet enn tidlegare, og i 2012 blei det sett «verdsrekord» i nordleg utbreiing av nordaustarktisk torsk (skrei). Då blei han registrert på 82 grader og 30 minutt nord. Året etter blei det registrert nok ein «verdsrekord» då fann russiske havforskarar nordaustarktisk torsk i Karahavet, den austlegaste på 79 grader og 36 minutt aust. Andre artar, som hyse og lodde, har også gått lenger nord og aust enn det som har vore vanleg tidlegare, men foreløpig er det lite som tyder på at desse fiskeslaga er i ferd med å flytte seg nordaustover i heile livssyklusen. Det ser vi mellom anna Arktis er namnet på områda rundt Nordpolen. Det finst fleire definisjonar på nøyaktig kva område det gjeld. Somme tider meiner ein berre ismassane som flyt rundt polen når ein snakkar om Arktis, men vidare definisjonar tek med nordlege landområde, som Svalbard, Grønland og det nordlegaste Amerika. Desse definisjonane nyttar gjerne Polarsirkelen eller den nordlege tregrensa som ytre grense for Arktis. Boreal betyr nordleg (gresk,) men i systemet som blir omtalt i artikkelen dreier det seg om artane som tradisjonelt høyrer heime i den sørlege delen av Barentshavet. Difor kallar vi det for «borealisering» når desse artane flytter nordover og overtar område som tidlegare blei dominert av arktiske artar. Dei gamle grekarane tenkte nok ikkje så mykje på det som kunne finnast nord for det dei såg på som nordleg, dvs. på våre arktiske breiddegradar. Ottar (1): Ottar nr.1/2015.indd :06

12 ved at dei går inn til dei tradisjonelle gytefelta langs kysten av Nord-Noreg og Kola. Mellom anna har det vore godt med skrei i Lofoten sidan , både på utsida og innsida. Samstundes har desse bestandane vakse dei siste åra, og det kan vere med på å forklare kvifor vi til dømes har sett meir torsk langt nord i Barentshavet. Torskebestanden er no på sitt høgaste nivå sidan 50-talet, truleg som følge av et varmare klima og eit vellukka haustingsregime. Torskebestanden har rett og slett trunge meir og meir plass etter kvart som den har blitt større. Sidan produksjonen av det som er torsken sitt næringsgrunnlag har auka som følge av varmare klima, har torsken funne nok mat langt nord i Barentshavet, til og med nord for Franz Josefs land. På flyttefot Torsk, hyse og lodde er kommersielle artar, og dei består av bestandar som kan variere mykje. Det er vanskeleg å bruke dei som mål på klimaendringar, både fordi dei er allstadverande i Barentshavet, og fordi bestandsstørrelsen kan variere med fiskepresset. Frå 2004 (øvst) til 2012 har fiskesamfunnet i Barentshavet blitt kraftig endra. Det atlantiske (raudt) det sentrale (gult) og det arktiske undersamfunnet har flytta seg nord- og austover. Dette er kunnskap som har komme fram under dei norsk-russiske økosystemtokta som har gått kvar haust sidan Illustrasjon: Maria Fossheim og Aleksander Sandvik/ Havforskingsinstituttet. 10 Ottar nr.1/2015.indd :06

13 For å få vite meir om tilstanden i økosystemet i Barentshavet må vi også studere fiskeartar som for eksempel blåkveite og augepål. Like viktig er det å studere artar det ikkje blir drive kommersielt fiske etter. Det er mindre kjente fiskeslag som krokulke, grønlandsknurrulke, snottfisk, tverrhala langebarn og så vidare. Vi kan også studere heile fiskesamfunn for å finne ut om det har skjedd endringar i havet og korleis dei føregår. Havforskinga har allereie studert kva for endringar som har skjedd med fiskesamfunnet nærast botnen i Barentshavet. Studien omfattar 74 artar som er samla inn på nesten 4000 stasjonar (prøvetakingspunkt). Fiskesamfunnet i Barentshavet består av tre ulike hovudgrupper: eit atlantisk, eit sentralt og eit arktisk fiskesamfunn, og vi har studert perioden frå og med 2004 til og med Analysane viser at dei atlantiske og sentrale fiskesamfunna har flytta seg Oppe: Maneter og fiskeyngel som er fanga med forskingstrål under økosystemtoktet hausten Foto: Gunnar Sætra/Havforskingsinstituttet. Nede: Barentshavet blir grundig undersøkt under økosystemtoktet som norske og russiske havforskarar gjennomfører kvar haust. Dei farga linene viser kursane som forskingsfartøya følgde under toktet i 2013, medan prikkane er såkalla stasjonar, det vil seie dei stadene der det blir tatt ulike prøver. Illustrasjon: Havforskingsinstituttet. 11 Ottar nr.1/2015.indd :06

14 både nord- og austover. Det ser vi fordi det har skjedd ei parallell forskyving i utbreiinga til desse artane både dei sørvestlege og dei nordaustlege grensene for desse fiskesamfunna har gått same veg mot nordaust. Samstundes ser vi at sørvestgrensa for det arktiske fiskesamfunnet også går nordover, men det er usikkert kva som skjer med det arktiske fiskesamfunnet når det nærmar seg områda kor det grunne Barentshavet går over i det djupe Polhavet. Blir dei arktiske artane pressa saman på ei smal stripe heilt nord på sokkelen, eller fortset dei vidare austover i dei russiske sokkelhava, som til dømes Karahavet? Dette veit vi lite om, mellom anna fordi dei arktiske artane held til heilt i ytterkantane til toktområdet til både norske og russiske havforskarar. Difor er Havforskingsinstituttet i gang med eit prosjekt som skal kartlegge både den fysiske oseanografien (temperaturar, saltinnhald, straum osv.) i Polhavet og kva for biologiske organismar som lever der. Det nye isgåande forskingsfartøyet «Kronprins Haakon» vil også bli ein god plattform for vidare forsking i nord. Oppe: Havforskarane bruker ein spesiallaga trål for å samle inn ulike organismar i havet. Foto: Gunnar Sætra/Havforskingsinstituttet. Nede: Havforskingsfartøyet «Johan Hjort» ligg på reia utanfor Longyearbyen og er klar for økosystemtoktet i I bakgrunnen ligg forskingsfartøyet «Helmer Hanssen» som skal delta på same tokt. Foto: Gunnar Sætra/Havforskingsinstituttet. 12 Ottar nr.1/2015.indd :06

15 Auka temperaturar flytter seg raskt Temperaturmålingane Havforskingsinstituttet og det russiske søsterinstituttet Pinro i Murmansk har gjort, viser at Barentshavet har blitt varmare det siste tiåret. Her møter straumane med varmt vatn frå Atlanterhavet det kalde arktiske vatnet og dannar Polarfronten. På havbotnen reknast vatnet som er meir enn 2 ºC for å vere atlantisk vatn, medan det arktiske vatnet er under 0 ºC. Mellom desse ligg ei sone med blandingsvatn som varierer frå 0 til 2 ºC. Analysane våre viser at grensene for dei ulike fiskesamfunna er dei same som temperaturfrontane, og at forskyvinga av fiskesamfunn frå sørvest mot nordaust fell saman med korleis temperaturfrontane har bevega seg i same retning. Dermed tyder alt på at oppvarminga av Barentshavet fører til såkalla borealisering av fiskesamfunna i Barentshavet, fordi dei boreale fiskeartane flytter seg nord- og austover. Det same skjer med det arktiske fiskesamfunnet når det blir stadig varmare og sjøisen forsvinn i det nordlegaste området. I tillegg har truleg Oppe: Det første norsk-russiske havforskarmøtet blei arrangert i Murmansk i Biletet er tatt på trappa til Pinro. Foto: Havforskingsinstituttet. Nede: Norske og russiske havforskarar fotografert under eit av dei årlege marsmøta. Biletet er tatt på Pinro-trappa i Foto: Gunnar Sætra/Havforskingsinstituttet. 13 Ottar nr.1/2015.indd :06

16 «invasjonen» av boreale artar, som stort sett er store vandrande fiskeetarar, ført til auka beiting på dei arktiske fiskeartane, fordi dei som regel er mykje mindre i størrelse. Andre endringar Vi har også sett andre endringar i Barentshavet. Den siste tida har unglodda begynt å slite med veksten, noko som kan komme av at den har fått konkurrentar i matfatet. Vi ser òg at selen har fått tynnare spekk. Det kan komme av at han kanskje har fått konkurranse om maten, for eksempel frå torsken. Sidan iskanten har trekt seg nordover dei siste åra, kan det også hende at selen har blitt tynnare fordi det er lenger frå isen den lever på og til loddestimane no enn tidlegare. Data som er samla inn frå kvalfangsten tyder på at vågekvalen har fått tynnare spekk dei siste åra. Dette er observasjonar som forskarane no analyserer for å finne forklaringar på desse endringane. Oppe: Toktleiar Lis Lindal Jørgensen viser korleis prøvane frå havbotnen skal fordelast. Foto: Gunnar Sætra/Havforskingsinstituttet. Nede: Havforskarane Elena Eriksen frå Havforskinga og Tatjana Prokhorova frå Pinro sorterer botndyr om bord på forskingsfartøyet «Johan Hjort». Foto: Gunnar Sætra/Havforskingsinstituttet. 14 Ottar nr.1/2015.indd :06

17 Barentshavet «frå A til Å» Bak analysane og kunnskapen til havforskarane ligg det ei omfattande innsamling av data som skjer på dei mange forskingstokta som blir gjennomført årleg. Det største av dei alle er økosystemtoktet som går i Barentshavet kvar haust. Det skjer i samarbeid med russiske havforskarar og har pågått sidan Under økosystemtoktet blir Barentshavet undersøkt «frå A til Å», eller «frå topp til tå», og då blir det samla inn data om alt av plante- og dyreliv frå planteplankton til kvalar. I tillegg registrerer toktdeltakarane søppel, dei tel fuglar og dei tar prøver som blir analysert for å finne mogleg forureining, det vere seg radioaktivitet eller kjemiske stoff som ikkje høyrer heime i Barentshavet. Som regel er det tre norske forskingsfartøy som dekker den norske økonomiske sona og det internasjonale havområdet (Smutthullet), medan eit russisk fartøy dekker den russiske delen av Barentshavet. På eit fullt bemanna tokt deltek det både forskarar, forskingsassistentar og båtmannskapa som skal til for å drifte fartøya. Reiskapen deira kan variere mellom grabb eller bomtrål for å Oppe: Mudder frå havbotnen blir filtrert for å skilje ut botndyr. Foto: Gunnar Sætra/Havforskingsinstituttet. Nede: Rognkjeksyngel og amfipodar som er tatt med ein trål som er spesiallaga for prøvetaking. Foto: Gunnar Sætra/Havforskingsinstituttet. 15 Ottar nr.1/2015.indd :06

18 samle inn prøver frå havbotnen, medan plankton blir samla med finmaska håv, og det blir brukt trål for å samle inn fisk og andre større organismar som lever i vassmassane, for eksempel store maneter. I tillegg er det eigne observatørar om bord som tel og artsbestemmer kvalane og fuglane som forskingsfartøya møter under toktet. Langvarig og viktig samarbeid Barentshavet er delt mellom Noreg og Russland, og styresmaktene i begge landa ønsker at fiskeressursane skal haustast på berekraftig vis. Fiskeartane som gjev dei største inntektene vandrar mellom den norske og den russiske økonomiske sonen. Difor blir dei årlege kvotane for lodde, hyse, nordaustarktisk torsk og blåkveite bestemt av Den blanda norsk-russiske fiskerikommisjonen. Kommisjonen har fastsett desse kvotane sidan Noreg og Russland fekk økonomiske soner på 200 nautiske mil i For å kunne gjere det treng dei eit godt kunnskapsgrunnlag. Det er det havforskarane som leverer. Det norsk-russiske havforskarsamarbeidet er unikt i verdssamanheng, og det har røter tilbake til slutten av 1800-talet. Då samarbeidde norske havforskarar med russiske kollegaer, mellom anna innanfor Det internasjonale havforskingsrådet (ICES). Samarbeidet mellom norske og russiske havforskarar hadde eit opphald på rundt 40 år, mellom anna fordi Russland trekte seg ut av ICES like før revolusjonen i På 1950-talet fann norske og russiske (sovjetiske) styresmakter ut at begge landa ville ha nytte av at havforskarane samarbeidde om å skaffe kunnskap om Barentshavet. Historikaren Stian Bones ved UiT Noregs arktiske universitet har dokumentert at initiativet om nytt samarbeid kom under statsminister Einar Gerhardsen sitt Moskva-besøk i Etter eit par førebuande møter på politisk og administrativt nivå kunne norske og russiske havforskarar ha sitt første møte. Det blei arrangert hos «Det polare vitskapelege forskingsinstituttet for fiskerinæring og havforsking» (Pinro) i Murmansk i Etter det har samarbeidet vore både tett og godt. Odd Nakken er ein av dei med lengst erfaring i dette samarbeidet, både som forskar og som toppleiar ved Havforskingsinstituttet. Han meiner at samarbeidet gjekk godt under den kalde krigen fordi forskarane snakka fag, ikkje politikk. Felles tokt sidan 1965 Det gjekk berre sju år frå det første norsk-russiske havforskarmøtet til dei gjekk i gang med felles tokt i Barentshavet. Det første fellestoktet gjekk av stabelen i 1965, og då var målet å kartlegge yngelen til dei ulike artane. Seinare blei fellestokta utvida til å omfatte reker (1965), lodde (1973), torsk (1980), ungsild (1984), kval (1987), sel (1990), blåkveite (1992) og kongekrabbe (1994). I 2004 blei fleire av desse tokta slått saman til det som vi i dag kjenner som økosystemtoktet, og sidan har altså dette toktet vore gjennomført kvar einaste haust heilt fram til i dag. I tillegg gjennomfører Havforskinga og Pinro eit felles økosystemtokt om vinteren, men det er mindre enn hausttoktet. Kunnskapen havforskarane samlar inn dannar grunnlag for råda som ICES gjev til styresmaktene, og i Barentshavet er det som sagt den norsk-russisk fiskerikommisjonen som fastset kor mykje som kan fiskast av dei ulike fiskeartane. Gunnar Sætra er kommunikasjonsrådgjevar ved Havforskingsinstituttet. Maria Fossheim er havforskar og ekspert på økosystemprosessar i havet. E-post: gunnar. saetra@imr.no og maria.fossheim@imr. no 16 Ottar nr.1/2015.indd :06

19 Nye arter i nordområdene makrell møter snøkrabbe Jan H. Sundet og Leif Nøttestad De siste årene har vi fått nye arter inn i de nordlige havområdene utenfor Norge. Makrellen og snøkrabben har svømt og krabbet seg inn i økosystemene. De har nok kommet for å bli iallfall for en stund. I 1996 ble det observert snøkrabbe i Barentshavet for første gang, og i dag drives det fiske på arten. Man skal heller ikke mange årene tilbake for å se at makrellen ble sett på som en sjelden gjest i nord. Så seint som i 2006 ble det oppslag i Nordlys da en åtteåring fikk makrell på stang på Kvaløya utenfor Tromsø. I oppslaget sa fiskeribiolog Lars Henrik Larsen «at grensen for fangstbare forekomster av makrell fortsatt går ved Bodø. Men mye tyder på at denne grensen kan flyttes nordover i relativt nær framtid.» I dag fører ikke slike enkeltindivider til avisoppslag. Bakgrunn Både i havet og på land er økosystemene i konstant endring ved at sammensetningen av arter hele tiden endrer seg. Normalt skjer disse endringene langsomt. Enkelte dyr og plantearter dør ut og nye kommer til. Dette har skjedd som langsomme og naturlige prosesser gjennom millioner av år, men det finnes eksempler på at livsbetingelsene for noen arter har endret seg brått, for eksempel ved vulkanutbrudd, slik at enkelte arter rett og slett har dødd ut. Temperatur og tilgang på næring er to viktige faktorer som avgjør om en art skal kunne leve i et miljø eller ikke, og spesielt har temperaturforholdene på jordkloden endret seg mye gjennom historien. Vi kjenner alle til at vi hadde istid i våre områder for tusen år tilbake. Da var levevilkårene for de artene vi har her i dag særdeles ugunstige. Samtidig viser funn av fossiler at Svalbard var et tropisk område for flere millioner år siden. Disse endringene skjer så pass gradvis at artene har kunnet tilpasse seg etterhvert som levevilkårene har endret seg. I vår tid opplever vi stadig hyppigere at nye arter dukker opp i områder der de ikke har vært før, hovedsakelig av to grunner; endret utbredelse på grunn av endringer i temperatur eller bestandsstørrelse, og fysisk forflytning av ulike arter som følge av menneskelig aktivitet. Videre i denne artikkelen vil dette tema være avgrenset til forhold som omfatter det marine miljø i Barentshavet. Klimaendringer og nye arter Til tross for at det kan være store variasjoner i været fra år til år, er det liten tvil om at det i dag foregår merkbare endringer i klimaet. For de fleste merkes dette gjennom en gradvis økning i temperaturen, noe som kanskje er lettest å registrere i havet. Pelagisk tekniker Ørjan Sørensen med stor makrell fanget i Syltefjorden i Finnmark den 27. juli Foto: Leif Nøttestad/Havforskningsinstituttet. Ottar (1): Ottar nr.1/2015.indd :06

20 Nordområdene er sannsynligvis de delene av jordkloden som kommer til å merke disse endringene sterkest. Over flere år er det registrert at arter dukker opp i de nordlige havområdene, arter som tidligere hadde sin utbredelse lenger sør. Taskekrabbe er étt eksempel på dette. Tidligere hadde den nordgrense i det nordlige Nordland, men nå forekommer taskekrabben så langt nord og øst som Honningsvåg. Et annet eksempel er kolmule. Den ble tradisjonelt fisket i områdene rundt Færøyene og vest av Irland, men i lengre perioder på 2000-tallet har det vært betydelige mengder i Barentshavet. Makrellen er det siste eksemplet som i løpet av få år har dukket opp i våre nordlige farvann i store stimer. Det skjer om sommeren, i den aktive beiteperioden. Makrellen er en art de fleste av oss forbinder med sørlige deler av norskekysten, Nordsjøen, sentrale deler av Norskehavet og vest av de britiske øyer. Makrellbestanden har økt kraftig de siste årene, og sammen med temperaturøkning og god mattilgang har det ført til at den har lagt ut på beitevandring mot nord. Når arter flytter mot nord, vil også den sørligste delen av utbredelsen trekkes nordover. Dette er ikke tilfelle for makrellbestanden. Den har ekspandert kraftig i nordlig og vestlig retning de siste fem årene. Samtidig finner vi den like langt sør som tidligere. Arter som med ujevne mellomrom dukker opp i nye områder benevnes gjerne som landstrykere (vagrante) eller «besøkende» arter. Makrellen kan se ut til å være et eksempel på en slik art, samtidig som den i større og større grad nå ser ut til å etablere seg mer permanent i nordlige farvann om sommeren. Utbredelseskart for makrell, høsten Kart: Havforskningsinstituttet. 18 Ottar nr.1/2015.indd :06

21 Innførte nye arter Menneskelig aktivitet er den andre, og kanskje langt alvorligere, grunnen til at nye arter dukker opp. Skipstrafikk er den viktigste enkeltfaktoren som bidrar til flytting av arter til havs. For eksempel er muslinger og alger i stand til å feste seg på skipsskrog og dermed bli med på seilasen. Helt siden vikingtiden har fartøyer transportert arter over lange havstrekninger. Treskrogene egnet seg godt for organismer som festet seg til overflaten (alger og muslinger), og arter som boret seg inn i treverket (skipsmakk). Begroing regnes fortsatt som den nest viktigste årsaken til at marine arter flyttes rundt omkring i verdenshavene. Ballastvann er den viktigste årsaken til forflytningene. Hos noen arter er voksne individer i stand til å overleve i lang tid i ballastvann. Hos andre er det larvene som tåler en slik ferd og dermed kan etablere seg i områdene hvor ballastvannet tømmes. Det er gjort forsøk på å begrense slik spredning av arter i mange år, blant annet gjennom internasjonale avtaler om skipstrafikk. Fortsatt er det langt igjen før en har kontroll på slik spredning. I Norge har det de siste årene kommet strenge lover og forskrifter som sterkt begrenser flytting av arter mellom geografiske områder, men bare for noen tiår siden var det fullt ut akseptert. For eksempel var det var helt vanlig å sette ut både røye og ørret i ferskvann som ikke hadde disse artene fra før. Det ulykksalige skjedde imidlertid da fisken ørekyte ble innført til fiskevann den ikke var i fra før, i den tro at den skulle øke mattilgangen for fisk. Resultatet ble at i stedet for å bli mat for stedegen ørret eller røye, spiste ørekyten opp avkommet til disse stedegne artene. I norske havområder er det funnet i alt 157 fremmede arter, men det er usikkert hvordan disse har kommet hit. De fleste av disse artene er ukjente for folk flest, mens noen av dem har fått stor medieomtale, slik som kongekrabbe og stillehavsøsters. De siste par åra har snøkrabben i Barentshavet vakt oppsikt, Fordeling av snøkrabbe i Barentshavet, høsten Fargeskalaen viser antall krabber per nautisk mil med trålhal. I dag har krabben spredt seg over store deler av den russiske sonen og Smutthullet. Illustrasjon: Havforskningsinstituttet. 19 Ottar nr.1/2015.indd :06

22 både fordi denne nye arten sprer seg raskt, og fordi bestanden er mye større enn kongekrabben i dette havområdet. Snøkrabben er derfor vårt eksempel på den nye arten i Barentshavet som regnes som innført. Makrell «landstryker» i Barentshavet Makrellen er en hurtigsvømmende stimfisk som oppholder seg i de øvre vannlagene. Den kan vandre over store avstander, og siden den mangler svømmeblære må den hele tiden være i bevegelse. En konstant aktivitet krever også mye næring, og dyreplankton og småfisk er de viktigste byttedyrene. Makrellen er utbredt på begge sider av Atlanterhavet, men størstedelen befinner seg i østlige deler hvor den tradisjonelt har en utbredelse fra Nord-Afrika i sør til ca. 75 grader nord. Den finnes også i Østersjøen, Middelhavet og Svartehavet. Makrellen som tradisjonelt fiskes i Nordsjøen, Skagerrak og Norskehavet gyter i tidsrommet fra mai til juli, i tre forskjellige områder; Nordsjøen, vest for Irland, og nært Portugal og Spania. Disse forskjellige gytekomponentene blandes utenom gyteperioden slik at det ikke er mulig å skille dem i fangstene. I likhet med silda er makrellen en av de store nøkkelbestandene av pelagisk fisk i det nordøstlige Atlanterhavet. De siste 30 årene er totalbestanden estimert til å være mellom to og seks millioner tonn, basert på de siste oppdaterte bestandstallene for nordøstatlantisk makrell. Dette har gitt opphav til årlige landinger på mellom seks og ni hundre tusen tonn. I de seneste årene ser det ut til at makrellen har utvidet sitt utbredelsesområde i nordlige deler av Atlanterhavet. Sommeren 2013 ble det observert store mengder av denne arten i havområdene utenfor Nord-Norge og i Barentshavet. Til og med i Isfjorden på Svalbard ble det fisket makrell. I 2014 hadde den en mer vestlig utbredelse i nord med større mengder rundt Jan Mayen og i Irmingerhavet vest for Grønland, men det var fortsatt en god del utenfor Nord-Norge. Hovedforklaringen på både den økte utbredelsen og mengden av makrell i nord, er knyttet til den rekordhøye størrelsen på makrellbestanden. Det har vært usedvanlig god rekruttering etter år 2000, inkludert de fem sterkeste årsklassene (makrell som er født innenfor samme år) gjennom hele tidsserien fra En så stor bestand trenger mye plass. Dette fører til betydelig tetthetsavhengig vekst med økt konkurranse om mat innad i makrellbestanden, noe som har bidratt til at makrellen må søke langt ut over sitt tradisjonelle utbredelsesområde for å finne tilstrekkelig med mat. Når det er høy tetthet av fisk innenfor et beiteområde vil hver fisk vokse mindre og veksten bli lavere, enn om det var mindre tetthet av fisk. Siden det ikke er overflod med mat i havet, vil høy tetthet av makrell redusere veksten på grunn Det var russiske forskere som først observerte snøkrabbe i Barentshavet. Det skjedde på Gåsbanken i Foto: Jan H. Sundet/Havforskningsinstituttet. 20 Ottar nr.1/2015.indd :06

23 av økt konkurranse mellom individene for begrensede matressurser, og føre til såkalt tetthetsavhengig vekst. Økning i havtemperaturene i våre områder over mange år har gitt gunstigere forhold for makrellen som nå kan beite i større områder som er akseptable og ikke for kalde. Makrellen liker seg best i temperaturer over 6 7 varmegrader. Temperaturforholdene setter yttergrensene for makrellens utbredelse, gjennom fysiske og fysiologiske begrensninger. Det er usikkert hvorvidt de observerte forekomstene utenfor Nord-Norge og i Barentshavet vil bli permanente, eller om de vil forsvinne dersom bestanden reduseres. Per i dag ser det ut til at denne situasjonen forblir mer permanent med årene, og makrellen vil trolig bli et vanlig syn i Nord-Norge om sommeren. Snøkrabbe innført art i Barentshavet De første fem eksemplarene av snøkrabbe ble funnet av russiske forskere i nærheten av Gåsbanken i Barentshavet i Etter den tid har både mengden krabbe og utbredelsesområdet økt kraftig. Nå finner vi krabben i den nordlige delen av russisk sone, i internasjonalt farvann (Smutthullet) og i deler av Svalbardsonen. Snøkrabben har sin naturlige utbredelse i Beringhavet, på østkysten av Canada og langs vestkysten av Grønland. I disse områdene foregår det betydelige fiskerier på denne krabbearten. Sammenlignet med den andre innførte krabbearten i Barentshavet; kongekrabben, er snøkrabbe en langt mer arktisk art som helst trives i temperaturer under 3 4 ºC. Den finnes også ofte i områder med minusgrader, og det er først og fremst de yngste krabbene som stiller krav til lave temperaturer. Etter et relativt langt larvestadium på tre til fire måneder, bunnslår de seg gjerne på grunne områder med lave temperaturer (under 3 ºC). De voksne snøkrabbene foretrekker dypere områder og forekommer helst lenger til havs enn de yngste. Dette medfører at snøkrabben får en nordlig fordeling i Barentshavet, og at den overlapper lite med kongekrabben. Snøkrabben vokser ved å skifte det ytre skallet jevnlig, men i motsetning til mange andre krabber slutter den å skifte skall når kjønnsmodningen inntrer (terminalt skallskifte). Dette skjer i 8 9-årsalderen, og størrelsen kan variere mye både hos hanner og hunner, men hannkrabbene er alltid større enn hunnene når de er blitt kjønnsmodne. Det er også de store hannkrabbene med ryggskjoldbredde over 100 millimeter som er av kommersiell interesse i fiskeriene. I løpet av de siste to årene har det utviklet seg et betydelig fiskeri etter snøkrabben i Barentshavet, et fiskeri som til nå kun har foregått med store båter i Smutthullet. En antar at landingene i 2014 vil komme opp mot 4000 tonn, og det er fartøyer fra Norge og Russland som deltar sammen med båter fra Spania, Litauen og Færøyene. Enkelte av disse fartøyene opererer med opptil 2500 teiner. «Talbor» fra Austevoll leverer snøkrabbe i Kjøllefjord sommeren Hittil har fisket etter snøkrabbe kun foregått i Smutthullet. Foto: Gunnar Sætra/Havforskningsinstituttet. 21 Ottar nr.1/2015.indd :06