Kapittel 1: Lover og regler og presentasjon av de tre norske adopsjonsorganisasjonene.

Transkript

1 Kapittel 1: Lover og regler og presentasjon av de tre norske adopsjonsorganisasjonene. Adopsjon Formålet med adopsjon er å gi et godt og varig hjem til et barn som ikke kan bli tatt hånd om av sine biologiske foreldre. Adopsjonsprosessen har mange faser og tar som regel lang tid (ca. 3 til 6 år). Adoptivbarnet får samme rettslige status som om han eller hun hadde vært adoptivforeldrenes biologiske barn. I Norge er det Bufetat som har ansvar for adopsjonsområdet. Hvilke bestemmelser regulerer adopsjon? Adopsjonsloven av 28. februar 1986 nr. 8 Forskrift om adopsjon av barn fra utlandet fastsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartement, 30. januar 2015 Rundskriv Q 28/2015 med kommentarer til forskrift om adopsjon av barn fra utlandet Retningslinjer for saksbehandling ved søknad om innenlands- og utenlandsadopsjon og særlig skjønnsutøvelse ved innenlandsadopsjon (Rundskriv Q 1045) Retningslinjer for tildeling av engangsstøtte ved adopsjon av barn fra utlandet (Rundskriv Q 1013) Barnevernloven 4-20 og adopsjonsloven 1 adopsjon mot foreldrenes vilje FNs Konvensjon av 20. november 1989 Haagkonvensjonen av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner Haagkonvensjonen Haagkonvensjonen av 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner gir viktige regler og føringer for hvordan samarbeidet om internasjonale adopsjoner skal foregå mellom opprinnelseslandene og mottakerlandene. Den tar utgangspunkt i FNs barnekonvensjon, og bygger på erkjennelsen av at barn bør vokse opp i et familiemiljø i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse. Konvensjonen ble vedtatt i 1993 og ble ratifisert Norge med virkning fra 1. januar Det er et stadig stigende antall land som enten signerer, ratifiserer eller slutter seg til konvensjonen. Den tar som utgangspunkt at barn først og fremst skal gis mulighet til å forbli under omsorg av sin egen opprinnelige familie. Samtidig erkjenner konvensjonen at internasjonal adopsjon kan gi et barn fordelen av en varig familie når det ikke finnes en egnet familie for det i opprinnelsesstaten.

2 Til barnets beste Ved å undertegne og ratifisere konvensjonen har norske myndigheter gitt sin tilslutning til nødvendigheten av å treffe tiltak for å sikre at internasjonale adopsjoner finner sted til barnets beste, med respekt for barnets grunnleggende rettigheter. Videre har konvensjonslandene forpliktet seg til å sikre at bortføring eller handel med barn ikke finner sted. Dette er et hovedformål ved konvensjonen. Norsk sentralmyndighet Bufdir er, med henvisning til Haagkonvensjonen, utpekt som sentralmyndighet i Norge for all internasjonal adopsjon. Fra norsk side legges det så langt mulig vekt på å etterleve og følge Haagkonvensjonens ulike bestemmelser og prinsipper i forhold til alle internasjonale adopsjoner der Norge er part, også i forhold til opprinnelsesland som (ennå) ikke har ratifisert eller sluttet seg til konvensjonen. Alle internasjonale adopsjoner skal i utgangspunktet skje gjennom et nært samarbeid mellom de involverte myndighetene i opprinnelseslandene og mottakerlandene. Enkelte oppgaver kan imidlertid delegeres til godkjente organisasjoner. I Norge er ansvaret for den praktiske gjennomføringen av adopsjonen delegert til de tre godkjente adopsjonsorganisasjonene. Adopsjon utenom godkjent organisasjon I de få tilfellene det gis godkjenning til adopsjon utenom godkjent organisasjon, krever Haagkonvensjonen at sentralmyndigheten for internasjonale adopsjoner, selv må ta ansvaret for den konkrete gjennomføringen av adopsjonen. Dette innebærer at adopsjonssøkerne ikke kan gis tillatelse til å håndtere sin egen adopsjonssak i utlandet. Prosedyrene for gjennomføringen av slike adopsjoner skal være forhåndsavtalt mellom Bufetat, region øst og den aktuelle sentrale myndigheten for adopsjoner i barnets opprinnelsesland. Videre vil det i slike tilfeller være Bufetat, region øst som må stå som avsender av adopsjonssøknaden i det denne oversendes til rette myndighet i det aktuelle landet.

3 Lover og retningslinjer ved utenlandsadopsjon For å adoptere et barn fra et annet land, må to lands regelverk følges. I Norge er kravene bestemt i lov om adopsjon og i retningslinjer fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Barnets opprinnelsesland har sine lover og regler. Illustrasjon av stegene i Adopsjonsprosessen Illustrasjon hentet fra

4 Adopsjon av barn født i Norge Noen få barn i Norge blir hvert år adoptert bort etter ønske fra de biologiske foreldrene. De siste årene har det dreid seg om færre enn fem barn årlig. Noen av barna kan også ha helt eller delvis utenlandsk opprinnelse og et annet statsborgerskap enn norsk. Reglene for Adopsjon av barn født i Norge, såkalt samtykkeadopsjon, følger av adopsjonsloven 16 c med tilhørende forskrift datert 30. november 1999 om formidling av innenlandsadopsjon der foreldre samtykker til adopsjon. Det er mulig å søke parallelt om adopsjon av barn fra utlandet og adopsjon av norskfødt barn fram til søknaden om utenlandsadopsjon sendes ut av landet. Når dere søker om både innenlandsadopsjon og utenlandsadopsjon samtidig utarbeides det to sosialrapporter. Dere kan bare være registrert som søkere i ett år. Både gifte par, samboere og enslige kan søke om å adoptere. Samboere eller gifte par må alltid adoptere sammen. Dersom du vil adoptere som enslig kan du ikke være samboende eller gift. Både par av likt og ulikt kjønn kan søke. Faglig utvalg for adopsjonssaker Faglig utvalg er oppnevnt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, og består av lege, psykolog og psykiater, alle med hver sin vararepresentant. Utvalget har beslutningsmyndighet i følgende saker: Innenlandsadopsjon: Faglig utvalg har ansvar for å velge adoptivforeldre til barnet etter at biologiske foreldrene har gitt endelig samtykke til adopsjon. Hensynet til barnets beste er avgjørende for hvilke foreldre som blir valgt. De biologiske foreldrenes ønsker om adoptivforeldre eller adoptivhjem for barnet blir lagt stor vekt på dersom det er forenlig med hensynet til barnets beste Faglig utvalg legger vekt på bestemmelsene i retningslinjene for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem som gjelder for utenlandsadopsjon når de velger foreldre til barnet. Utvalgets avgjørelse om valg av foreldre til barnet kan ikke påklages av andre søkere i registeret. Utenlandsadopsjon: For adopsjon av et barn som har fylt fem år, søskengrupper med mer enn to barn eller barn med spesielle omsorgsbehov, kreves det godkjenning fra Faglig utvalg for adopsjonssaker i tillegg til forhåndssamtykket. Faglig utvalg skal vurdere familiens forutsetninger for å adoptere det eller de barna det er snakk om. Det er ikke mulig å klage på Faglig utvalgs beslutning. Dette gjelder både når tildelingen er foretatt i barnets opprinnelsesland og adopsjoner der dere selv har meldt interesse for å adoptere et konkret barn eller en konkret søskengruppe.

5 A D O P S J O N S F O R U M Adopsjonsforum ble stiftet i 1970 som en opplysningsorganisasjon, men begynte allerede i 1972 å gi hjelp til familier som ønsket å adoptere barn fra andre land. Adopsjonsforum har adopsjonsformidling som hovedmål, og arbeider med adopsjon av barn i den grad det er til barnas beste. Siden 1986 har Adopsjonsforum vært den største adopsjonsforeningen i Norge. Fra 1972 og til og med 2005 har barn fra 27 land i fire verdensdeler fått ny familie i Norge med vår hjelp. Alle de tre norske adopsjonsforeningene er profesjonelle, gode og trygge formidlere. Her er noen grunner til å velge Adopsjonsforum: Vi har et bredt og verdensomspennende adopsjonstilbud. Adopsjonsforum har til enhver tid samarbeidsland som bidrar til denne bredden. De viktigste adopsjonslandene i 2006 er Kina, Colombia, Etiopia, Filippinene og Russland. Vår hjemmeside er alltid oppdatert om de landene vi arbeider i. Vi har dyktige medarbeidere og kontakter, og et godt samarbeid med myndigheter og barnehjem i de aktuelle landene. Vi tilstreber å gi alle adoptivsøkere både ektepar og enslige god og likeverdig oppfølging. Vi har lokale kurstilbud for dem som vil adoptere, og som supplerer det offentlige tilbudet som etableres fra høsten Vi utvikler også kurs for tiden etter adopsjonen. Vi forsøker å holde adopsjonsutgiftene på et så lavt nivå som mulig. En sammenligning av kostnader for adopsjonsformidling i Norden i 2001 viste at Adopsjonsforum var blant de rimeligste organisasjonene. Dette gjelder trolig fortsatt. Adopsjonsforum har sammen med dem andre foreningene vært pådrivere for å sikre like rettigheter for adoptivfamilier som for de som føder egne barn. Dette har resultert i økt offentlig adopsjonsstøtte, og bedre permisjons- og trygderettigheter for adoptivforeldre. Vi utgir 6 medlemsblader i året, og har brukervennlige og hyppig oppdaterte nettsider. Vi har 17 aktive lokalavdelinger for våre mer enn medlemsfamilier i hele Norge. Vi har også mange landklubber som fungerer som sosiale, uformelle fora for familier med barn fra samme land.

6 Adopsjonsforum har et utstrakt hjelpearbeid og et eget hjelpearbeidsutvalg som gir støtte til prosjekter i våre samarbeidsland. Vi støtter organisasjoner og barnehjem også for å hjelpe barn som ikke kan adopteres. En adopsjon er en livsoppgave. Vi ønsker å være en positiv støtte for våre medlemmer også etter at adopsjonen er gjennomført. Derfor har Adopsjonsforum ansatt en sosionom som adopsjonsfaglig rådgiver. Hun gir råd og veiledning til alle som trenger hjelp etter adopsjonen. Dette kan for eksempel gjelde oppfølging av barnets helse, problemer med tilknytning, lære- og språkvansker eller andre spørsmål. Hun kan når det er nødvendig henvise videre til fagfolk i hjelpeapparatet med god innsikt i adopsjonsproblematikk. To av våre ansatte har blant sine oppgaver å gi råd og praktisk hjelp til adopterte og deres foreldre når de vil forsøke å nøste opp trådene fra, eller besøke, barnets opprinnelsesland. Adopsjon skal være til barnets beste. Internasjonale konvensjoner og nasjonale lover og regler er viktig for å ivareta barnets og eventuelt biologiske foreldres rettssikkerhet. Adopsjonsforum arbeider for å styrke barns rettigheter, og for at adopsjoner skal gjennomføres med en høy etisk standard. På vår hjemmeside kan dere finne mer informasjon: Vi ønsker nye adoptivsøkere velkommen. Lykke til med adopsjonen, uansett om den skjer gjennom Adopsjonsforum eller en annen forening. Kontakt oss gjerne: Adopsjonsforum Inkognitogt P.b Solli 0201 Oslo Telefon: Telefaks: E-post: info@adopsjonsforum.no

7 Adopsjon et levende alternativ InorAdopt Adopsjon et levende alternativ InorAdopt er den yngste av de tre godkjente organisasjonene som har myndighetenes tillatelse til å formidle adopsjon av barn fra utlandet. InorAdopt er en humanitær, nøytralpolitisk, ikke profitterende forening, og arbeider i samsvar med FN`s barnekonvensjon av 20. november 1989 for barns rettigheter, og Haagkonvensjonen, ratifisert av Norge og gjeldende fra InorAdopt ble stiftet i 1981 av foreldre som selv hadde adoptert barn, og har som hovedformål å formidle adopsjon av barn fra fremmed stat. I tillegg har vi flere hjelpeprosjekter i de landene vi samarbeider med. Målet er å hjelpe familier og barn til bedre livskvalitet. InorAdopt fikk tillatelse til å formidle adopsjon av barn fra utlandet i InorAdopts kontor ligger i Kristiansand, og vi tar imot søkere fra hele landet. Vårt kontor er åpent alle hverdager, og vi tilbyr uformelle samtaler med råd og veiledning til alle som ønsker informasjon om adopsjon. Dette være seg pr. telefon eller ved besøk på kontoret. Vi har egen adopsjonsrådgiver som kan kontaktes, og i tillegg lokallag og kontaktpersoner som dekker alle fylker i Norge. InorAdopt s ansatte setter sin ære i en god, personlig oppfølging av den enkelte søker. Vi tilbyr en personlig saksbehandler som vil følge saken gjennom hele prosessen. InorAdopt har utarbeidet en serviceerklæring. Denne kan leses på våre hjemmesider. InorAdopt samarbeider for tiden med Brasil, Bulgaria, Kina og Ungarn, men har som mål å utvide med flere land de nærmeste årene. InorAdopt utgir et medlemsblad, InorRapport, fire ganger i året InorAdopt Skippergata 21 Postboks 266, 4663 Kristiansand Tlf , fax e-post: inoradopt@inoradopt.no Hjemmeside:

8 VERDENS BARN Verdens Barn er Norges eldste adopsjonsforening. Verdens Barns hovedmål er å hjelpe barn til et bedre liv. Vi har derfor et tredelt arbeidsfelt. Adopsjon, kulturformidling og hjelpearbeid er alle integrerte deler av organisasjonens virksomhet. Målet med Verdens Barns adopsjonsarbeid er at barn som ikke kan vokse opp i en familie i sitt opprinnelsesland skal gis muligheten til å vokse opp i en familie i Norge. Arbeidet er forankret i ideen om at adopsjonsformidling skal skje primært ut fra barnets behov for å vokse opp i en familie. Det er ingen menneskerett å få barn, men barn har rett til foreldre - så godt forberedte foreldre som mulig. Verdens Barn legger derfor stor vekt på å forberede kommende adoptivforeldre på veien mot en familieforøkelse. Verdens Barn formidler adopsjoner fra Kina, Sør-Korea, Sør-Afrika, Thailand og India. Noe av det som er viktig å forberede seg på er at barnet mest sannsynlig vil ha et utseende som skiller seg ut fra foreldrenes. Uvissheten om hvordan barnet har hatt det i sine første levemåneder - eller år - kan også for noen være en stor utfordring. Det er viktig å huske på at hvert barn har sin bakgrunnshistorie og har sine erfaringer, enten fra barnehjem eller fosterhjem. Verdens Barn mener det er viktig at foreldrene har et positivt forhold til det landet de skal adoptere fra og legger til rette for at barna får god informasjon om sin opprinnelse og sitt fødeland. Adopsjoner er ikke alltid forutsigbare. Noe av det viktigste å innstille seg på når en går inn i en slik adopsjonsprosess, er at det kan skje ting underveis som gjør at det kan ta kortere eller lengre tid eller at man kan få en mer utfordrende prosess enn andre. Det er derfor viktig at man som adoptivsøker må tåle å miste kontrollen over en prosess som i så stor grad angår en selv. Det er samtidig viktig at det er et tillitsforhold mellom organisasjonen, saksbehandler og adoptivsøkeren. Dere får barn, selv om veien av og til kan være mer kronglete enn man kunne forutsi. Hjelpearbeid Mange barn lider nød, men ikke alle har behov for en familie. Barn skal primært vokse opp hos sine foreldre eller også hos andre medlemmer av den biologiske familie. Er dette ikke mulig, skal det forsøkes å skaffe barnet en annen permanent familie, først og fremst i barnets eget hjemland, og dernest i et annet land, før barnet søkes plassert på institusjon. Verdens Barn driver derfor også hjelpearbeid i mange av våre samarbeidsland. Dette arbeidet er spesielt fokusert på å gi støtte til foreldreløse barn i institusjoner og til familier som uten en slik støtte står i fare for å måtte oppgi å oppdra barnet i familien. Kulturformidling og nettverk Verdens Barns arbeid er basert på ideen om at en adopsjon er langt mer enn den tekniske overføringen av foreldremyndigheten. Derfor legger organisasjonen vekt på å forberede de blivende adoptivforeldrene på barnets bakgrunn og spesielle situasjon. I tråd med dette er kulturformidling fra de adoptertes opprinnelsesland en integrert del av Verdens Barns arbeid.

9 Verdens Barn har femti års erfaring og svært gode kunnskaper om adopsjon - en erfaring vi gjerne deler med nye adoptivsøkere. Verdens Barn har lokalavdelinger over hele landet. I lokalavdelingene kan dere treffe andre familier som har adoptert eller planlegger å adoptere og trekke veksler på deres erfaringer. Like viktig er det å treffe andre i samme situasjon, som har de samme tanker og spørsmål om adopsjon. Dessuten er lokalavdelingene svært ofte et verdifullt nettverk også for de adopterte selv. Det er mange spørsmål som dukker opp i en adopsjonsprosess. Verdens Barns saksbehandlere og tillitsvalgte vil alltid være tilgjengelige for dere på veien mot et nytt familiemedlem

10 Adopsjon kan ikke fungere som katastrofehjelp Dødsbølgen i Sydøst-Asia hadde knapt lagt seg før det kom krav om at barn som hadde blitt foreldreløse som følge av katastrofen måtte få adoptivfamilier. Men sannheten om flomkatastrofen er at den ganske sikkert gjorde flere foreldre barnløse, enn barn foreldreløse. Ut fra både fysiske forutsetninger og motoriske evner var særlig de minste barna ekstra utsatt da bølgen kom. Men noen barn ble foreldreløse fordi de oppholdt seg på er annet, mer beskyttet sted enn foreldrene, eller ved mirakuløse tilfeldigheter. Her hjemme har Adopsjonsforum mange ganger opplevd at større katastrofer øker interessen for adopsjon. Det er naturlig å tenke på adopsjon når vi får informasjon om at tusenvis av barn går en uviss fremtid i møte. Vi erfarte dette allerede under Armero-katastrofen i Colombia i 1985, da tusenvis av mennesker druknet i slam og mudder. Spesielt etter at en lokal talsmann ble sitert omtrent slik i VG: Vær så snill: adopter våre barn, var stormen av henvendelser sterk. En del mennesker ble overrasket da vi ikke kunne trylle frem fiks ferdige adopterbare barn til dem. Men de aller fleste henvendelsene kom fra mennesker med et stort hjerte og mye engasjement for barna som ble rammet, og det skal vi være de siste til å kritisere. Også denne gang har vi hørt fra mange som ønsker å gjøre mer enn bare å gi et pengebeløp. Men internasjonal adopsjon verken kan eller skal fungere som kortsiktig katastrofehjelp. I den internasjonale pressen kom det raskt ukritiske forslag om en adopsjonsbro ut av de hardest rammede områdene. Like raskt kom det motinnlegg fra folk som kalte adopsjon en form for barnehandel. Mange av innleggene både for og mot adopsjon var preget av manglende innsikt i de internasjonale adopsjonenes spilleregler. Disse spillereglene er særlig knytter seg til Haagkonvensjonen av 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. En viktig grunnstein i denne konvensjonen er det såkalte subsidiaritetsprinsippet. Dette prinsippet innebærer at før en internasjonal adopsjon blir vurdert, skal man forsøke å legge til rette for at det aktuelle barnet skal kunne forbli hos sine foreldre eller andre medlemmer av den biologiske familie. Dersom dette ikke er mulig skal man forsøke å finne en annen permanent familie for barnet lokalt eller andre steder i dets hjemland. Bare dersom heller ikke dette viser seg mulig, skal man forsøke å finne en adoptivfamilie i et annet land. Subsidiaritetsprinsippet kom ikke inn med Haag-konvensjonen. Prinsippet har i en årrekke ligget til grunn for adopsjonsarbeidet i mange land, og fremgår av diverse internasjonale dokumenter bl.a. artikkel 21 i Konvensjonen om barnets rettigheter. Det nye i Haag-konvensjonen er at den gjør det klart at en internasjonal adopsjon skal prioriteres foran institusjonsplassering. Uansett hvor god en institusjon er, vurderes det som bedre for barnet å bli adoptert av en utvalgt familie i et annet land. Om vi ser på de tre landene som er hardest rammet av denne katastrofen Indonesia, India, Sri Lanka og Thailand har de tre sistnevnte for lengst ratifisert Haag-konvensjonen, mens Indonesia ikke har gjort det, og antagelig heller ikke vil gjøre det på et senere tidspunkt, siden befolkningen i hovedsak er muslimsk. Adopsjon både innenlands og utenlands er en institusjon som blir betraktet som uforenlig med Koranens bestemmelser. Istedenfor adopsjon har muslimene en annen, noe svakere, omsorgsform som kalles kafalah. På tross for den negative muslimske holdningen til adopsjon, tillot Indonesia internasjonal adopsjon helt til tidlig på 80-tallet. Barna var på kristne institusjoner de ble betraktet som kristne barn og ble derfor tillatt adoptert. Men så ble lovene endret slik at kun utlendinger som har bodd minst 3 år i Indonesia kan adoptere. Selv om Indonesia fortsatt hadde tillatt internasjonal adopsjon, hadde det nok vært en kompliserende faktor at det hardest rammede området på Sumatra ligger i opprørsprovinsen Aceh, som ønsker å løsrive seg fra sentralmakten i Jakarta.

11 Hva så med Sri Lanka og Thailand og India? Som nevnt har disse tre landene ratifisert Haagkonvensjonen. Dessuten er disse landene allerede aktuelle land for norske adopsjonssøkere, idet Adopsjonsforum har formidlingstillatelse for Sri Lanka og Verdens Barn for Thailand. Det er nok allikevel lite sannsynlig at flomkatastrofen vil få merkbare utslag på adopsjonstallene for disse landene, fordi de fleste barna som ble foreldreløse etter flombølgen etter all sannsynlighet vil kunne bli plassert innen sin biologiske familie eller hos andre i lokalsamfunnet, for eksempel hos familier som har mistet sine egne barn. I følge pressen har lankesiske myndigheter annonsert et forbud mot adopsjon av katastroferammede barn. Vi har ikke fått verifisert denne opplysningen. Men strengt tatt ligger det i Haag-konvensjonen et pålegg til opprinnelsesland som slutter seg til konvensjonen om å sørge for at alle barn som ikke kan vokse opp i egen familie, eller i en annen permanent familie i eget land, må bli forsøkt plassert i en utenlandsk familie. Det er klart at myndighetene i Sri Lanka ikke kan gjøre unntak for barn som ble rammet av denne katastrofen. Samtidig må det sies at det er svært viktig at man ikke forhaster seg med eventuelle internasjonale adopsjoner etter katastrofen. Barne- og familievernet i disse landene må sørge for at enhver mulighet for permanent plassering i egen eller en annen lokal familie blir undersøkt før man eventuelt vurderer en internasjonal adopsjon. Det vil nødvendigvis ta tid å skaffe full oversikt over det enkelte barns muligheter, og denne tiden må de ansvarlige myndigheter i disse landene ta til hjelp. Vi må ha forståelse for at kaotiske tilstander i kjølvannet av katastrofen vil føre til at myndighetene ikke umiddelbart kan gi seg i kast med vurdering av barnas langsiktige velferd, men må konsentrere seg om kortsiktige tiltak for å holde barna i live og gi dem et minimum av omsorg. Det vil derfor nødvendigvis måtte ta tid å få klargjort at et det enkelte barn virkelig står helt uten pårørende, og at andre lokale omsorgsløsninger ikke eksisterer. Samtidig skal vi ikke glemme en viktig bestemmelse i adopsjonskonvensjonen, nemlig artikkel 35, der det slås fast at det skal foretas raskest mulig saksbehandling i adopsjonssaker. Dette er dessverre en bestemmelse som blir lite iakttatt i mange opprinnelsesland som har sluttet seg til konvensjonen. Adopsjonsprosessen er ofte unødig byråkratrisk og tidkrevende. For barna som trenger nye familier i andre land er enhver dag, uke eller måned med forsinkelse et unødig tap av opphentningstid sammen med de tiltenkte foreldrene. Men flomkatastrofens ufattelige dimensjoner gjør at det her dreier seg om en helt spesiell situasjon der det er viktig at alle berørte har is i magen. En forhastet adopsjon kan i verste fall innebære en ny tragedie for barnet og familien. Like etter massakren i Rwanda i 1994 ble flere barn plassert i italienske familier uten en forsvarlig saksbehandling. Dette har i ettertid ført til rettssaker og store påkjenninger for alle impliserte. Haag-konferansens permanente byrå har sendt ut en pressmelding om barnas rettsvern i kjølvannet av flomkatastrofen. Du finner den på denne adressen: Ketil Lehland

12 Kapittel 2: Temahefte om adopsjon ADOPTERTE BARNS BAKGRUNN Temahefte Adopsjon (2005) Utarbeidet av Torhild Andersen på vegne av Adopsjonsforum, Inoradopt og Verdens Barn. Tekst gjengitt med tillatelse fra forfatter.

13 Innhold Innhold Innledning De juridiske forhold bak en adopsjon FN s Barnekonvensjon Haagkonvensjonen Når kan internasjonal adopsjon finne sted? Hvordan og hvorfor kommer et barn i et adopsjonsprogram? Frivillig fraskrivelse Alene om omsorgen Sosial nød og fattigdom Omsorgsovertagelse ved tvang Barn kan være forlatt eller kommet bort fra foreldrene Spesielt om Kina Hva gjøres for å etterlyse barnets biologiske familie? Hvordan gjennomføres en adopsjon? Opprinnelseslandet velger det de synes er best for sine barn Hva innebærer tildelingen av et barn? Familien velges til barnet Hva slags bakgrunnsinformasjon kan man forvente? Bakgrunnsopplysningene er private Medisinske opplysninger Samtykke til adopsjon Barn med spesielle behov Kan barnet finne tilbake til sin opprinnelsesfamilie? Barnets erfaringer før adopsjonen Oppvekst i fosterfamilie Fosterfamilien og den kulturelle kontekst Å forlate fosterfamilien Oppvekst i institusjon Barna har hatt en vanskelig start Hva slags reaksjoner kan man forvente? Vær oppmerksom på barnets tilknytning Utrygg, engstelig og klamrende tilknytning Utrygg, engstelig og unngående tilknytning Legg forholdene til rette hjemme Litteraturliste Internasjonal adopsjon i Norge

14 Innledning I Norge utgjør de som adopteres fra utlandet etter hvert en stor andel barn. De er født i et annet land, men skal integreres og vokse opp i norske familier. Hva vet vi om deres bakgrunn og grunnlaget for at de kan bli adoptert? Barnas historie begynte før de kom til sin adoptivfamilie i Norge. Dette heftet skal fortelle litt om hva som ligger til grunn for en adopsjon. Barnet har ved sitt utgangspunkt sin egen historie, genetikk, kultur og erfaringer som skiller seg fra den nye familiens. Hva slags bakgrunnsinformasjon inngår i en tildeling? Hva kan man forvente å få vite om det barnet som skal bli adoptert? Hva skal man gjøre med denne informasjonen? Har barnet mulighet til å finne tilbake til sin opprinnelsesfamilie? Adopsjon er en juridisk prosess, der de involverte lands myndigheter, lovgivning og adopsjonsorganisasjoner har ulike roller i forhold til gjennomføringen av en adopsjon. Den juridiske prosess vil bli vektlagt i dette heftet, fordi barnets grunnleggende rettigheter er det avgjørende i en adopsjon. Selve adopsjonsformidlingen er i Norge delegert til adopsjonsorganisasjoner som er formelt godkjent av norske myndigheter. Det adopterte barnet, det biologiske opphav og adoptivforeldrene er adopsjonstriangelet som alle blir berørt av den overordnede lovgivningen. Barn som kommer i et adopsjonsprogram har allerede en historie som vil ha påvirket det. Innen barnet blir hentet av sin nye familie har det rukket å gjøre seg erfaringer som vil prege det videre. Tilknytning til ny familie vil bære preg av barnets tidlige erfaringer. Det er viktig at man er forberedt på reaksjoner man kan forvente fra et lite barn i en vanskelig livssituasjon. Dette vil også tas opp i heftet. Vi mener denne informasjonen vil være av interesse for adoptivforeldre, helsepersonell, barnehage- og skolepersonell og andre som gjennom sin kontakt med adopterte har behov for å vite noe mer om deres bakgrunn generelt. Adopsjon er en juridisk prosess, der de involverte lands myndigheter, lovgivning og adopsjonsorganisasjoner har ulike roller i forhold til gjennomføringen av en adopsjon. De juridiske forhold bak en adopsjon Det er to viktige konvensjoner som regulerer de juridiske rammene rundt internasjonale adopsjoner. Den ene er: FN s Barnekonvensjon og den andre er: Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonal adopsjon, heretter kalt Haagkonvensjonen. FN s Barnekonvensjon Artikkel 20 og 21, i FN s Barnekonvensjon omhandler statens ansvar for et barn når det ikke kan vokse opp hos sin biologiske familie, og videre hvilke muligheter som skal vurderes for å sikre barnets fremtid og oppvekst. Haagkonvensjonen Hvordan barnet skal sikres ved internasjonal adopsjon blir først og fremst regulert av bestemmelsene i Haagkonvensjonen. Stater som har ratifisert Haagkonvensjonen har måttet tilpasse eller endre sitt lovverk i tråd med konvensjonen. Den omtaler hvordan barnets opprinnelsesland skal sikre seg at barnet kan adopteres, og hvilket ansvar mottakerlandene har. Konvensjonen omhandler blant annet krav til dokumentasjon vedrørende adoptivforeldre, gjennomføring av adopsjon, og hvilke krav som stilles til oppfølging av adopsjonen [1]. Haagkonvensjonen har vært gjeldende i Norge siden Ikke alle landene vi samarbeider med har ratifisert Haagkonvensjonen. I Norge ligger sentralmyndigheten for adopsjonssaker hos Barne-, ungdoms- og [1] Hele teksten til konvensjonen finnes på norsk på Barne -og familiedepartementets hjemmeside,

15 familiedirektoratet (Bufdir). Direktoratet har fem underliggende regionsetater som har ansvar for å gi formell godkjenning av adoptivforeldre, Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Ansvar for utredning av adoptivsøkere ligger i kommunene (vanligvis barneverntjenesten), og det er i hovedsak de tre godkjente adopsjonsorganisasjonene, Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens Barn som står for selve adopsjonsformidlingen [2]. Adopsjonsformidlingen kan begynne når adoptivfamilien har fått forhåndssamtykke fra sin regionale myndighet. Hvordan barnet skal sikres ved internasjonal adopsjon blir først og fremst regulert av bestemmelsene i Haag-konvensjonen. Den omtaler hvordan barnets opprinnelsesland skal sikre seg at barnet kan adopteres, og hvilket ansvar mottakerlandene har. Når kan internasjonal adopsjon finne sted? 1. I enkelte land krever rettsinstansen en skriftlig erklæring om at barnet har vært foreslått for nasjonal adopsjon, uten at en har funnet en adoptivfamilie. 2. Andre land har en bestemmelse om at hvis barnet har vært frigitt for nasjonal adopsjon i en viss periode uten å finne foreldre, skal barnet automatisk frigis for internasjonal adopsjon. 3. Noen land har bestemmelser der barnet føres opp i et felles adopsjonsregister så snart det er frigitt for adopsjon. Barnet kan da adopteres nasjonalt eller internasjonalt så raskt som mulig. Hvordan og hvorfor kommer et barn i et adopsjonsprogram? Frivillig fraskrivelse I mange av opprinnelseslandene er det mest vanlig at barnet kommer under myndighetenes omsorg ved en frivillig fraskrivelse av foreldremyndigheten. Når barnet skal i et adopsjonsprogram blir ofte foreldrenes identitet holdt hemmelig. Ved en frivillig fraskrivelse av foreldremyndigheten vil den biologiske mor, eventuelt far, skrive under på et dokument der det står at man samtykker til adopsjon. Ofte er barnet bare noen måneder gammelt når det kommer i et adopsjonsprogram, eller myndighetene overtar ansvaret allerede fra fødselen. Mor og/eller far har noen ganger helt fra starten av vært klar over at de ikke kan ta hånd om barnet. I andre tilfeller henvender biologiske foreldre seg selv til barnevernsmyndighetene når barnet/barna er blitt eldre, fordi de av ulike årsaker ikke kan ta seg av dem. Alene om omsorgen En årsak til frivillig fraskrivelse av foreldremyndigheten kan være at mor er enslig. I mange land er det av økonomiske og sosiale årsaker svært vanskelig for en enslig mor å oppdra sitt barn alene. [2] Alle de norske adopsjonsorganisasjonene har norske myndigheters godkjenning til å formidle adopsjon fra en rekke land. De er såkalte offentlig godkjente organer som skal utføre noen av oppgavene som sentralmyndigheten for adopsjon (i Norge, Bufdir) har delegert til organisasjonene.

16 Ofte er barnet bare noen måneder gammelt når det kommer i et adopsjonsprogram, eller myndighetene overtar ansvaret allerede fra fødselen. Mor og/eller far har noen ganger helt fra starten av vært klar over at de ikke kan ta hånd om barnet. Sosial nød og fattigdom I land hvor det sosiale hjelpeapparat ikke er utviklet, og hvor staten ikke kan sørge for økonomisk støtte til den enkelte, kan økonomiske forhold være en årsak til at foreldre fraskriver seg omsorgen og foreldremyndigheten for barnet. Ofte henger dette sammen med store barneflokker. Mange av dem som ser seg nødt til å fraskrive seg foreldremyndigheten over sine barn lever i stor sosial nød og fattigdom, uten utsikt til en bedret livssituasjon. Informasjon om, eller muligheter for prevensjon, er ikke nådd frem. Konsekvensen blir flere barn enn foreldrene klarer å ta hånd om. I noen tilfeller er sykdom og død i biologisk familie årsaken til at barn kommer i adopsjon. Dette er ofte familier som under normale omstendigheter ville ha kunnet ta seg av barnet. Omsorgsovertagelse ved tvang Det er ikke alltid at foreldre oppgir barna frivillig. Når foreldre fratas omsorgen og foreldremyndigheten over sitt/sine barn, er det som regel på grunn av at barnets fysiske og psykiske helse og sikkerhet er i fare. Hva som konkret er årsakene til omsorgsovertagelse ved tvang, varierer fra land til land og er sterkt påvirket av hvert enkelt lands normer for når man oppfatter barnets sikkerhet som truet. Selv om omsorgsovertagelse ved tvang er relativt sjelden, bør man være spesielt oppmerksom på hva barnet har opplevd og vært utsatt for. Barn kan være forlatt eller kommet bort fra foreldrene I langt de fleste tilfeller hvor et barn blir etterlatt, er det lagt et sted av personer som har ønsket og visst at barnet ville bli funnet hurtig. Barna er ofte lagt på trappen til et sykehus, barnehjem eller en politistasjon. Noen barn blir funnet på et torg, en jernbane- eller buss-stasjon, hvor det ferdes mange mennesker og hvor noen hurtig vil ta hånd om et barn som ligger alene. Barnets fysiske og psykiske tilstand vil derfor som oftest være forholdsvis god. Enkelte ganger er det også lagt ved opplysninger om barnet. Av og til er det forbipasserende som tilfeldigvis finner et barn som er gjemt vekk, for at det ikke skulle bli oppdaget. Disse barna er oftest i dårligere form hvis de har måttet klare seg på egen hånd over lengre tid, og deres traume er større enn hos de barna som blir funnet raskt. Barn kan være forlatt eller kommet bort fra foreldrene. I langt de fleste tilfeller hvor et barn blir etterlatt, er det lagt et sted av personer som har ønsket og visst at barnet ville bli funnet hurtig. Det finnes også barn som har kommet bort fra sine foreldre ved et uhell. Det dreier seg oftest om eldre barn som går selv og som er blitt borte i en stor folkemengde. I noen tilfeller kan man tross lang og intens etterforskning ikke finne frem til biologiske foreldre. Myndighetene kan da eventuelt velge å frigi barnet for adopsjon. Spesielt om Kina Å bestemme seg for å gi opp et barn er et tragisk og vanskelig valg, som den biologiske mor sjelden bestemmer alene. I en kultur med en streng befolkningspolitikk blir ikke kvinnens ønske om å beholde barnet sitt det som teller mest, ofte er det andre som foretar den endelige avgjørelse og legger barnet ut. Å etterlate et barn er en handling som implisitt innebærer at ansvaret overføres til myndighetene. I mange land kan denne overdragelsen skje i åpenhet mellom foreldre og myndigheter. Dette er ikke tilfelle i Kina. Barnebegrensningspolitikken i Kina har oftest vært oppgitt som årsak til at så mange barn, først og fremst jenter, blir etterlatt. Foreldrepar har lov til å få ett eller to barn, alt etter hvilket distrikt de bor i, og om de bor i by eller på landet. Den statlige kontrollen med kvinnenes fertilitet har vært streng og det har vært praktisert økonomiske sanksjoner for dem som får flere barn enn det som er tillatt. Derfor har mange foreldre ikke sett seg i stand til å betale den økonomiske straff i tillegg til hva det koster å ha omsorgen for et barn. På bakgrunn av dette antar vi at i de fleste tilfeller hvor et barn blir etterlatt, har foreldrene barn fra før. Det kan også være at barnet er en jente og de ønsker å prøve å få en gutt senere. Tradisjonen i Kina er slik at det er

17 en sønn som blir tilbake og overtar ansvaret for gården og for foreldrene når de blir gamle. Paradokset er at det er forbudt å etterlate et barn, men samtidig økonomisk straffbart å få flere barn enn det som er tillatt. Derfor blir barnet forlatt i det skjulte. Barnet legges som regel på et sted langt fra foreldrenes bosted, og hvor en er sikker på at noen vil finne det. Hva gjøres for å etterlyse barnets biologiske familie? Når et barn er funnet skal myndighetene søke etter barnets biologiske foreldre. I mange land innebærer dette både en ettersøking av foreldrene og en annonsering i lokale eller nasjonale aviser, tv og radiostasjoner. I de tilfeller hvor det er sannsynlig at barnet er kommet vekk fra foreldrene ved et uhell, kan en ved barnets egen redegjørelse, dialekt, klesdrakt eller andre kjennetegn søke i andre deler av landet enn der barnet ble funnet. Uansett omstendighetene, skal biologiske foreldre ettersøkes. Når dette er lovmessig utført, kan en gå videre i prosessen for å få barnet frigitt for adopsjon. Å bestemme seg for å gi opp et barn er et tragisk og vanskelig valg, som den biologiske mor sjelden bestemmer alene. I en kultur med en streng befolkningspolitikk blir ikke kvinnens ønske om å beholde barnet sitt det som teller mest, ofte er det andre som foretar den endelige avgjørelse og legger barnet ut.

18 Hvordan gjennomføres en adopsjon? Når barnets juridiske status er avklart, slik at det er frigitt for adopsjon, vil adopsjonen gjennomføres enten ved en rettssak, eller ved en administrativ prosess. 1. Noen land krever at adoptivforeldrene kommer til landet for å overvære rettssaken, eller den administrative gjennomføringen av adopsjonen, men tillater ikke at adoptivforeldrene får overta omsorgen for barnet før avgjørelsen er juridisk bindende. Det kan bety at adoptivforeldrene enten må komme tilbake, eller at de må vente i landet, og at de i denne perioden kun får besøke barnet. Dette er vanlig prosedyre i noen Øst-Europeiske land. 2. I enkelte land foregår det administrative vedtaket før man henter barnet i opprinnelseslandet. Selve adopsjonen gjennomføres i Norge. Den ansvarlige organisasjonen og myndighetene i landet har ansvar for barnet inntil det reiser ut av landet. Vordende adoptivforeldre får kun lov til å besøke barnet før de tar barnet med til Norge. 3. Andre land overlater omsorgen for barnet til adoptivforeldrene før den juridiske/administrative avgjørelsen er tatt. På denne måten ønsker de å vurdere foreldrenes omsorgsevne og barnets tilknytning til de nye foreldrene før adopsjonen gjennomføres med en rettskraftig dom/administrativt vedtak. Det gir også foreldrene en mulighet til å gjøre seg kjent med barnet innen adopsjonen formaliseres. 4. Enkelte land gjennomfører adopsjonen først når barnet har hatt en prøvetid hos sine nye foreldre. Dette betyr at barnet kommer til Norge uten at adoptivforeldrene har den juridiske status som foreldre til barnet. Inntil oppfølgingsrapporter er skrevet om barnet og godkjent av myndighetene i opprinnelseslandet er ikke adopsjonen sluttført. Når barnets juridiske status er avklart, slik at det er frigitt for adopsjon, vil adopsjonen gjennomføres enten ved en rettssak, eller ved en administrativ prosess. Opprinnelseslandet velger det de synes er best for sine barn Hvordan adopsjonen gjennomføres er forskjellig fra land til land. I praksis er det store variasjoner med hensyn til den totale ventetiden før barna kommer i sin nye familie. Da er det viktig å huske at et lands lovgivning og administrasjon er til for å sikre at barnets beste er ivaretatt, og byråkratiske prosesser tar tid, enten de foregår i Norge eller i opprinnelseslandene. Det er ikke noe fasitsvar på hva som er det beste adopsjonssystem. Opprinnelseslandet har fokus på barnas beste, men normene på hva som er til barnets beste vil nok variere i ulike land. Enkelte land synes det er bra at barna plasseres raskest mulig i sine nye familier; andre land er opptatt av å bruke tid på å forberede barn på overgangen til ny familie. Selve overtagelsen av barnet varierer sterkt fra land til land. Noen steder bruker man lang tid på overtagelsen fordi barnet skal få en forsiktig omsorgsovertagelse. Andre land synes det er best å få barnet overlevert raskt og effektivt. Hvert land har sitt system og det må vordende foreldre akseptere. Opprinnelseslandet legger premissene. Å foreta en lang reise for å hente barnet sitt der det ble født, gir adoptivforeldre mulighet til et innblikk i barnets fødeland og bakgrunn. Det er en verdifull erfaring for familien. Den betydningsfulle overtagelsen i barnets opprinnelsesland er det nærmeste familien kommer å dele barnets utgangspunkt i livet.

19 Hva innebærer tildelingen av et barn? Familien velges til barnet Tildelingen av et barn skjer etter at de vordende foreldre er ferdig utredet og godkjent av norske myndigheter. Opprinnelseslandets sentralmyndigheter er ansvarlig for at barnets dokumenter er grundige med hensyn til barnets identitet, helsemessige og sosiale bakgrunn. Barnets dokumenter blir vurdert opp mot aktuelle godkjente søkere. Det foretas en utvelgelse av foreldre til det konkrete barnet, og det tas utgangspunkt i barnets beste. Hvordan denne utvelgelsen foregår varierer sterkt, men profesjonelle sosialarbeidere vil prøve å matche for eksempel barns utseende, personlighetstrekk, utvikling etc. hos et konkret foreldrepar. De forsøker å danne seg et helhetsbilde av ulike adoptivsøkere og finne frem til de søkere de mener passer best for det konkrete barnet. Å foreta en lang reise for å hente barnet sitt der det ble født, gir adoptivforeldre mulighet til et innblikk i barnets fødeland og bakgrunn. Det er en verdifull erfaring for familien. Hva slags bakgrunnsinformasjon kan man forvente? Når tildelingen er bestemt i barnets opprinnelsesland, vil barnets dokumenter gjøres ferdig. Dokumentene skal si mest mulig om barnet og barnets bakgrunn. Bakgrunnsinformasjonen varierer meget fra land til land og fra barn til barn. Noen myndigheter velger å skrive detaljert om utgangspunktet for adopsjonen; andre velger en mer moderat fremstilling av faktiske forhold. Enhver adopsjon har en svært trist forhistorie, der barn alltid har tapt sine biologiske foreldre. Fra enkelte opprinnelsesland vil det høre til sjeldenhetene at man har bakgrunnsopplysninger om barnet. Da vil bakgrunnsinformasjonen være mer nøytral. Hvor og når barnet ble etterlatt, barnets tilstand osv. Andre ganger er bakgrunnsdokumentene på ca. 7-8 maskinskrevne sider, fylt med informasjon om barnets bakgrunn og helseopplysninger. Bakgrunnsopplysningene er private Disse bakgrunnsopplysninger må vordende adoptivforeldre forholde seg til og ta godt vare på. Det er sensitiv informasjon som er det nærmeste et adoptert barn vil komme sin egen historie. Dokumentene er beregnet på adoptivforeldre og barnet. Det er først og fremst barnets dokumenter. Kun personer som har en rådgivende funksjon i forhold til barn og familie skal ha kjennskap til disse opplysningene, og de vordende foreldre har et ansvar for å verne om informasjonen og ikke dele den med andre. Medisinske opplysninger I tildelingsdokumentene foreligger det også medisinske opplysninger om barnet. Opplysningene skal gi et bilde av hvordan barnets helsetilstand er på tildelingstidspunktet og hvordan barnet har utviklet seg siden fødsel. Om der kommer tilleggsrapporter med nye opplysninger om barnet avhenger av land og lengde på ventetid før man henter barnet. Når man kjenner til barnets biologiske mor vil det kunne fremgå noe informasjon om hvordan hun har hatt det i svangerskapet. Som regel vil slik prenatal informasjon være begrenset. Vordende adoptivforeldre må gå ut fra at barnet ikke har hatt optimale forhold i mors svangerskap fordi mor ofte har vært i en vanskelig og belastet situasjon. Disse bakgrunnsopplysningene må vordende adoptivforeldre forholde seg til og ta godt vare på. Det er sensitiv informasjon som er det nærmeste et adoptert barn vil komme sin egen historie. Dokumentene er beregnet på adoptivforeldre og barnet. Den medisinske oppfølgingen av det enkelte barn som skal i et adopsjonsprogram vil skje med jevne legeundersøkelser, og barnet vil ha vært gjennom et vaksinasjonsprogram. Barna vil vanligvis være testet for HIV og Hepatitt B, og alle opplysninger om tester som er foretatt skal fremkomme i de medisinske dokumentene til barnet. Hvor omfattende dokumentene er på barna varierer. De norske adopsjonsorganisasjonene kan ikke stå ansvarlig for de medisinske opplysningene. Det blir anbefalt at man

20 tar med barnets dokumenter til barnelege for å få dem vurdert, før man skriver under på at man samtykker til adopsjonen. Samtykke til adopsjon Når adoptivforeldre har vurdert dokumentene på barnet, gjerne sammen med barnelege, skal man ta stilling til om man kan akseptere barnet. Man skal gi et informert samtykke til at man vil adoptere dette konkrete barnet og skrive under på en erklæring om at man faktisk samtykker til adopsjonen. Noen opprinnelsesland ber om at underskriftene skal påføres tildelingsdokumentene. Tildelingen skal være i samsvar med kriteriene gitt i forhåndssamtykket fra norske sentralmyndigheter. Barn med spesielle behov Det finnes til enhver tid barn med spesielle behov som adopsjonsorganisasjonene blir bedt om hjelp med å finne egnede foreldre til. Organisasjonene har egne prosedyrer med hensyn til hvordan disse barna blir presentert. Det er viktig at søkerne bruker medisinsk ekspertise i slike saker før man bestemmer seg. Barn med spesielle behov skal ikke gå som ordinære tildelinger. Norske myndigheter stiller krav om at barn som har spesielle behov skal vurderes spesielt, og de har ansvar for den endelige tildeling av foreldre til et barn med spesielle omsorgsbehov. Barn med spesielle behov kan være eldre barn, barn med hjertefeil, leppe-/ganespalte, syns-eller hørselsproblematikk, klumpfot, eller barn som har hatt en spesielt utfordrende start på livet, som trolig vil kreve ekstra oppfølging. Av hensyn til barnet er det viktig at foreldre vurderes særskilt i forhold til å påta seg ekstra omsorgsoppgaver. Er der ressurser nok i familien? Er der medisinsk ekspertise i rimelig avstand til hjemmet? Er der romslighet og forståelse for hva oppfølgingen kan innebære? Dette er spørsmål Faglig Utvalg må ta stilling til i saker som legges fram for dem. Det finnes til enhver tid barn med spesielle behov som adopsjons-organisasjonene blir bedt om hjelp med å finne egnede foreldre til. Organisasjonene har egne prosedyrer med hensyn til hvordan disse barna blir presentert. Kan barnet finne tilbake til sin opprinnelsesfamilie? Adopterte barn er like forskjellige som alle barn. Blant de adopterte er det noen som er spesielt opptatt av sin opprinnelse, mens andre ikke tillegger det så stor vekt. For noen barn kan adopsjonen innebære en opplevelse av sorg og tap, for andre barn betyr ikke disse spørsmålene så mye. Det er vanskelig å finne tilbake til et barns opprinnelsesfamilie. Noen ganger er det umulig fordi barnet var etterlatt. Andre ganger er det en mulighet; dersom biologisk opphav har lagt igjen informasjon, eller informasjon om biologiske foreldre finnes hos myndighetene. Norske myndigheter har ansvar for adopsjonsarkivene. Etter at den adopterte er fylt atten år vil det være mulig å be om å få se sin mappe i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, i tilfelle der foreligger flere opplysninger i saken enn dem som allerede er kjent. Mange tar i tillegg en prat med adopsjonsorganisasjonen for å høre deres vurderinger om opprinnelseslandets muligheter for å yte bistand, dersom den adopterte skulle ønske det.

21 Barnets erfaringer før adopsjonen Jeg husker bestefar dro. Ikke følg meg, lille gutt, gå inn nå. Det sa han. Jeg husker barnehjemmet... Avisene, klistret til veggene, lukten av gammelt gulnet papir. Lyden av gresshopper som sang... Jeg husker hvor sint hun ble, bestyrerinnen, da jeg lekte med klinkekuler. De sa kling, klang, kling. Så tok hun dem fra meg. Jeg husker lyden av rennende vann under broen og stemmen til den gamle som jeg hilste på, hver dag.. Men mest av alt husker jeg Ensomheten. Så en dag spurte bestyrerinnen: Vil du ha en mor og far? Jeg var fire år da. Deretter husker jeg ingenting. Jeg husker ikke reisen, ikke at jeg kom til ny familie i nytt land. Det var som et teppe gikk ned. Det neste jeg husker er fra jeg ble syv år gammel og begynte på skolen i Norge. Dette barnet var fire år da han ble adoptert, og kan huske førti år tilbake, til et liv på et barnehjem i Korea. De fleste barn adopteres tidligere, de har ikke konkrete minner, men like fullt bærer de på erfaringer av tap og sorg som på en eller annen måte ligger i dem som en del av deres historie. Det er vanskelig å finne tilbake til et barns opprinnelsesfamilie. Noen ganger er det umulig fordi barnet var etterlatt. Andre ganger er det en mulighet; dersom biologisk opphav har lagt igjen informasjon, eller informasjon om biologiske foreldre finnes hos myndighetene. Norske myndigheter har ansvar for adopsjonsarkivene. Opprinnelseslandene og samarbeidspartnere har forskjellig tradisjon for hvordan man tar hånd om barn som ikke kan bo hos sin biologiske familie. Tradisjonene er påvirket av mange faktorer; moralske normer, økonomi, familiens stilling i samfunnet, hvordan man ser på barn og hva som er best for barn, hvor mange barn som bor utenfor familien, eventuelt hva som er årsaken til dette, hvordan ulike land takler sine utfordringer med barn uten familie. Hva slags forhold kan opprinnelseslandene tilby barna før de går i et adopsjonsprogram? De aller fleste barn som blir adoptert har tilbrakt sine første måneder og år i barnehjem. Noen av dem har vært i fosterhjem og noen barn har vært i både barnehjem, fosterhjem, og noen har i tillegg tilbrakt tid på sykehus. Det er mange ulike erfaringer, som alle har satt spor hos barna. Oppvekst i fosterfamilie Opplysninger om at et barn har bodd i fosterhjem behøver ikke nødvendigvis bety at barnet har vært langtidsplassert i et fosterhjem. I noen tilfeller ser vi at barnet har bodd i fosterhjem kort tid før adopsjonen. Dette kan være begrunnet ut fra institusjonens, myndighetenes eller våre samarbeidspartneres ønske om at barnet skal venne seg til å bo i en familie før det skal komme i en permanent familie. Påvirkningen fra vestlig tankegang om at det er godt for barn å bo i fosterhjem har ført til at vi kan finne at barn har bodd delvis i fosterhjem og delvis på institusjon [3]. Årsaker til denne todelingen kan være at institusjonen ikke har økonomi til å betale fosterhjem over en lang periode, eller det kan være vanskelig å finne familier som vil påta seg ansvaret for et barn over lange perioder, men som kan ha barnet i kortere perioder. Det kan også være en idé om at det er vanskeligere for barnet å venne seg til en ny familie hvis det bor for lenge i fosterfamilien og knytter seg sterkt til den. Fosterfamilien og den kulturelle kontekst Hvordan fosterfamilien var sammensatt og hvordan barnets hverdag har sett ut, vil variere fra land til land og med om barnet er vokst opp i by eller på landet. I alle fall vil barnets hverdag sannsynligvis ha vært meget forskjellig fra den nye hverdagen i en norsk kjernefamilie. Mange ganger kan det se fattigslig ut hos fosterfamilien, men all den erfaring vi som adopsjonsorganisasjoner har med fosterhjem viser at dette ikke betyr noe for den omsorgen barnet har fått. De aller fleste barn som blir adoptert har tilbrakt sine første måneder og år i barnehjem. Noen av dem har vært i fosterhjem og noen barn har vært i både barnehjem, fosterhjem, og noen har i tillegg tilbrakt tid på sykehus. Det er mange ulike erfaringer, som alle har satt spor hos barna. [3] Dette betyr ikke alltid at barnet kun har bodd i fosterhjem i korte perioder, eller i kort tid. Mange har bodd permanent i fosterhjem. Andre ganger hvor det står at barnet har bodd på institusjon, kan det faktisk ha bodd i fosterhjem. Årsaken til dette er at fosterhjemmet sorterer administrativt under institusjonen. Derfor vil de offentlige dokumenter opplyse at barnet bor på institusjon, men når foreldrene kommer for å hente barnet får de vite at det faktisk har bodd i fosterhjem.