Urter og legemetoder som er nevnt i denne boken, anbefales ikke uten videre brukt. Konsulter i så fall lege/fagfolk.

Transkript

1

2

3 BØDDELENS KVINNE

4 Copyright 1993 May Grethe Lerum Første gang utgitt av Bladkompaniet AS 1993 Ny utgave: Copyright 2008 by Schibsted Forlag AS All rights reserved Omslagsillustrasjon: Arild Midthun Omslagsdesign: Øivind Makilla ISBN Sats: AIT Trondheim AS Trykk: Nørhaven Paperback A/S, Danmark, 2008 Urter og legemetoder som er nevnt i denne boken, anbefales ikke uten videre brukt. Konsulter i så fall lege/fagfolk.

5 Til en leser Det er femten år siden Livets Døtre ble født, og tjue år siden serien ble unnfanget. Når den nå sendes ut i verden på nytt, er det selvsagt med håp om å møte nye lesere. Mye har skjedd rundt oss på disse femten årene, men historien om sju generasjoner av legekyndige kvinner på og 1700-tallet er forhåpentlig tidløs. Da jeg skrev denne serien, hadde jeg ingen særlig forfattererfaring. Nå, derimot, har jeg vært litteraturanmelder i mange år, og jeg har etter hvert lest svært mange gode bøker. Hadde jeg skrevet Livets døtre slik om jeg hadde skrevet serien i dag? Jeg vet ikke. Kanskje ville jeg ha formulert meg litt mer elegant, kanskje ville jeg ha finpusset mer på stilen. Men likevel jeg er stolt av den nerven og varmen jeg synes jeg har fått frem i disse bøkene. Fremdeles kan jeg fryde meg over «døtrenes» fargerike skjebnevev. Mitt inderlige ønske er at nye lesere vil dele denne gleden og riktig kose seg med fortellingene om kjærligheten som tåler alt og utholder alt. At de vil føle livskampen, dramaet og livet slik det levdes på den tiden, både i fattigstuer på vestlandet og i tsar Peters palasser. I mitt eget liv har generasjonene skiftet, slik de gjør i Livets Døtre. «Store-Maja», min kjære mormor som serien ble tilegnet i bok 2, døde i Og «Vesle-Maja», min datter, er ikke lenger noe barn, men en ung kvinne på sytten år. 5

6 Jeg selv er nok mye den samme. I alle fall kjenner jeg, liksom for femten år siden, både stor glede og en snev av uro ved tanken på at «døtrene» skal ut i verden igjen, både i Norden og Polen. Jeg gleder meg til å få respons fra leserne og håper inderlig at hver og en av dere finner spenning og underholdning i bøkene. Kanskje kan det også være noe å lære av våre felles formødres liv for to tre hundre år siden. God lesestund! May Grethe Lerum

7 1 Lyster, høsten 1651 DET LÅ ennå tykk, grå skodde over fjorden da de fem startet klatreturen opp mot Bergaheim. Båtene var fortøyd til noen gamle tømmerstokker der nede ved vannet, både den vesle flatbunnede innvannsbåten og den større fjerdingen. I bunnen av den største båten var grove planker lagt først på tvers og så på langs. De to midttoftene var fjernet i dag. Båten var laget for all slags last, men var likevel den eneste i bygda som ble brukt til likferder. Ole Seiderstad blåste av det han kalte kvinnfolksnakk, og hadde skapt seg et lite utkomme ved å ta på seg slike fraktoppdrag. Mens slekta korset seg, skrøt Ole av kornmålene og eggekurvene han brakte i hus ved sine tjenester. Skyssfolket mitt klager aldri, pleide han brumme, om noen i misunnelse eller frykt klaget på hans levebrød. Jobben ingen andre gjorde med særlig glede, var et skuldertrekk for Ole. Båten hans, som før var brun av tyribre, hadde han nå farget sotsvart, nesten i trass. Var det sant at likfart brakte ulykke over en båt? Nei, for ham var døden ikke mer brysom last enn tørrfisk, geiter og lauvkjerr. Litt å leve av skaffet det ham også, om ikke så mange mark, så i alle fall en og annen bunt bokesild, en ølkanne eller et eggesnes. Ole fant seg i at den svarte båten hans ble fjordbygdenes dystre ravn, et tegn på død og forgangenhet. Som årene gikk, ble han selv også mer svart 7

8 og buskete, det tykke håret ble slett ikke hvitere, og skjegget vokste frodig som hos en ungdom. I ansiktet kunne man så vidt skimte en stram munn mellom sterke kjever. Øynene tok farge av sjøen, grå den ene dagen, dypblå den neste og nesten svarte når uværsskyene samlet seg under fjellene. Men de færreste så ham inn i øynene, denne rekende fant i den svarte båten. Det ble snakket om hans ærender, det var ikke bare likferd Ole tok på seg. Etter høstmarkedet for to år siden ble det hvisket om at den fremmede handelskaren fra Borgavin nok ble hjulpet ut av denne verden og opp i Slant-Oles svarte fjerding. I DAG VAR det Gamle-Andreas på Bergaheim som skulle samme vei. Den vesle stua hans lå nesten fire hundre meter oppe i lia. Høyt og fritt hadde hans forfedre tatt plassen sin, stolt og luftig lå det vesle bruket der høyt hevet over fjorden og kirkebygda. Her, på solsiden, hadde det bodd Bergaheimslekt så lenge man kunne minnes, faktisk hevdet enkelte at nettopp denne vesle plassen var den eneste etter fjorden som unnslapp den store pesten for tre hundre år siden. Siden da var bygdene langsomt blitt fylt opp med mennesker igjen, og nå gikk det mot bedre tider her innerst i fjorden. I dette Herrens år 1651 var gårdene både større og vakrere enn noen gang, det var ennå jord nok å dyrke for både jordeier og leilending. Mye av jorda tilhørte kirke og Konge, og lå brakk i mangel på arbeidsfolk. Men folket på Bergaheim hadde aldri latt seg friste til å flytte fra den tungdrevne plassen under himmelen. Generasjoner hadde livnært seg i den bratte fjellsiden, og hver av dem hadde satt evige merker etter seg i den bratte fjelltrappen som etter hvert ble hugget inn i selve fjellsiden. På denne smale, bratte stien var det nå de fem mørkkledde mennene sakte klatret oppover. Første biten fra fjorden var lett, her var en sti laget av mennesker og dyr lett å følge oppover mellom småbjørk og gjennom urer. Så reiste fjellveggen seg nesten 8

9 loddrett over dem, og de satte forsiktig den ene foten foran den andre mens de holdt godt tak i viertauene som var snodd gjennom grenfester her og der. De klatret over Knutesteinen, passerte Lyvfannrøysi og sto svette og tungt pustende på en avsats. Under dem lå fjorden, som de ikke hadde våget se ned på under oppstigingen. Den skinte svartblått i dag, og ytterst ute toppet bølgene seg hvite. Fra kirkebygda hørtes hundeglam, men både tåken og den evige vinden her oppe forstyrret lyden. De fem løftet blikket og hjalp hverandre opp den siste lille biten av snaut, bratt fjell. De var oppe. Herfra kunne de se til flere sogn, den hvite kirken i hovedbygda tronet på motsatt side av fjorden. Lenger ut lå Nes og Gaupne kirker, og skjult for øyet deres lå Fortun sogn innerst i fjorden. En stor slette bredte seg ut foran dem, men bjørkeskogen var nå både tynnere og mer dvergvokst enn nede ved vannet. Vieren kranset den store hylla, og restene av gresset fra i sommer sto ennå med trassige grønne flekker. En hesje sto også igjen, vaklende under sin bør av halvråttent høy. Da mennene passerte, kunne de kjenne den sure lukten. Den minnet dem om oppdraget som sto foran dem. GAMLE-ANDREAS PÅ Bergaheim var ikke blitt sett i bygda siden Stupet. Seks år var gått, men ennå snakket folk om dagen da ungfolket på Bergaheim og deres to små barn mistet livet. Visst var dagene harde og døden en kjent gjest i de fleste hjem. Men mer sjelden hørte man om slike tragedier, en hel familie var brått utslettet. De fem karene mintes vel den tragiske vårsøndagen, bjørkene nede ved fjorden hadde hatt små museører, og gresset på kirkevollen var så smått begynt å løfte seg fra jordens kalde favn. Bygdefolket var samlet til gudstjeneste i den store kirken. De kikket opp mot det høye spiret under eiketrærne mens praten gikk om smått og stort. Ikke få historier skulle gjenfortelles, å ja, her var både født og dødt siden sist. De 9

10 fleste hadde ikke vært utenom sine egne grender siden i fjor høst, da vinteren lukket deres lille fjordarm med et lag voldsom, drivende is som ikke lot seg forsere hverken til fots eller i båt. De så Gamle-Andreas før han rundet svingen nedenfor kirken. De så den slitte hatten stikke frem over rogneholtet forbi prestegården. Han gikk med lange skritt. Praten på vollen stivnet da de så ansiktet. Han tok ikke ofte turen til bygds, men så gammel kunne han vel umulig ha blitt på bare to tre måneder? Det var Kari-Jonas som gikk i møte. De to vekslet lavmælte ord. Kirkefolket kunne se hvordan den trauste sambygdingen bleknet. Noe forferdelig sto skrevet i ansiktet hans, og hendene hans ble så urolige rundt kirkehatten. Snart fikk de vite det, fra presten inne i den halvmørke stenkirken: Gamle-Andreas' eneste sønn, ungkona og to barnebarn var døde. Ute på kirkebakken fikk de greie på mer, det var det presten ikke sa, man hadde størst interesse for. Den lille gutten hadde kommet seg fri fra tauet hans mor bandt ham med når hun arbeidet på den vesle åkerlappen ytterst ute på berghyllen. Han hadde rullet mot stupet, hun kastet seg etter ham med tauet i hånden og grep ham i fallet. Slik ble hun hengende mellom himmel og fjord, og skrek i dødsangst mens hun klamret seg til tauet med den ene hånden og låste barnet inntil seg med den andre. Ektemannen hørte skrikene og la på sprang med den seks år gamle datteren i hælene. Han grep hånden hennes, og jeg så ham dra dem begge inn mot sikkerheten. Men så røk tauet hun holdt i. Hun festet grep om sønnen min, rev ham med seg i døden, sa Andreas stivt. Den gamle mannen gråt ikke, ropte ikke, ga ikke uttrykk for noen følelser. Han var stiv i kroppen, øynene festet seg ikke ved dem han snakket til. Og jentungen? Hva med henne? 10

11 Hun hoppet etter dem, svarte den gamle like lavt, og for første gang rykket det i øyenkroken. Menneskene i ringen omkring gransket varslene i mannens ansikt, og kvinnene dro sine sjal tett omkring seg. Den gamle snudde seg mot Stor-Ola Kaupang. Du får ordne med likferda, du. Han Slant-Ole er vel ikke langt unna når slikt skjer. Så vendte han bygda ryggen, steg opp i båten sin og rodde mot fjellveggen på den andre siden. DE SÅ IKKE mer til ham. Og om de soknet i regnvåte dager og lystret i mørke netter, så fant de ikke så mye som en tøyfille der de fire menneskene hadde gått utfor stupet. Men en tredukke fant de, flytende i fjæra i den lille viken lenger ute. Av og til kunne Lysters folk se blå røyk fra grua på Bergaheim, enkelte dager kunne de høre brekingen fra sauene der oppe på fjellhylla. Det hendte at Andreas var på fjorden en tidlig morgen for å skaffe fisk i gryta. Men om andre båter la seg for tett, rodde han derifra. Aldri svarte han på deres rop om fangst og redskap, aldri møtte han frem når mennene gikk i land for å dele en kanne brygg mellom øktene på sjøen. Karene ble nesten urolige. Noe mørkt og tungt hadde lagt seg over eneboeren. De skuttet seg, og medfølelsen gikk sakte over i frykt og forakt, slik man ofte møter dem som ikke søker andre menneskers selskap. Ulykken ble ikke glemt, for familien fra Bergaheim hadde vært alles venner og hjelpere. Den vesle jenta med de lyse krøllene ble husket for sin glade latter og gavmildhet. Hun hadde ofte med seg små buketter av tørkede blomster og urter, og kvinnene som fikk dem overrakt på kirkebakken en sen sommerkveld, kunne ennå kjenne den svake duften som på merkelig vis alltid ga mot og krefter. Hun hadde hatt slike store, kloke øyne at man nesten kunne undres på om ikke dette barnet hadde sittet på Frelserens fang. Omsorgsfullt hadde hun båret sin nyfødte bror omkring og stolt vist ham frem til kjente og ukjente 11

12 på kristningssøndagen. Moren hadde holdt seg i bakgrunnen, hun satt i solen og hvilte ut etter en lang og barntung vinter. Elsebet var ingen kvinne man straks la merke til. Nå kunne konene i bygda knapt huske hvordan hun hadde sett ut. Hun hadde kommet fra nord, sønnen på Bergaheim kom en sommerdag hjem fra byen med mer enn kjøpekorn, salt og skillinger: En ung, rødhåret jente fulgte med til bygds da bondesønnen kom for å fortelle om året han hadde tilbrakt på fiskebankene langt der oppe mot nord. Ikke sa hun mye, og det hun sa, var knapt forståelig for folk. Tungen hennes laget lyder de aldri hadde hørt før, lyder som minnet dem om avgrunnsaktig sang. Ingen hadde noensinne fått vite hvor hun kom fra, og hvordan han hadde havnet sammen med denne tilbakeholdne, spinkle kvinnen, som noen mente måtte ha reket i land på en fjel. Men kone på Bergaheim ble innflytteren likevel. Etter en tid stanset spekulasjonene, intet nytt var å få greie på om nykommeren. Hun lærte seg da noen ord, det så ut til at hun og mannen forsto hverandre bra. Men konene i bygda valgte å se en annen vei, og hun søkte ikke engang deres hjelp da tiden kom og hun skulle føde sitt første barn. De lastet henne for mannens død. Hadde hun handlet som et fornuftig menneske og ikke kastet seg etter den dødsdømte gutten, ville en hel familie vært berget. Men egentlig kunne man ikke ventet noe annet av et kvinnemenneske som den merkelige Elsebet. ÅRENE RULLET forbi, enstøingen på fjellhylla ble knapt omtalt mer. Men en dag i september så bygdefolket hvordan svarte vinger samlet seg over Bergaheim. Ravnene skrek i kamp, en hel flokk kretset like over det vesle bruket og stupte ned mot husene. Dødens budbringere. Noe var skjedd. Det var ikke lenger røyk å se. Kveldene ble stadig lengre og kaldere, men hver morgen manglet røykstripen som vitnet om menneskeliv. 12

13 Folk begynte å snakke om at noe måtte være galt. Kanskje lå den gamle skadet og hjelpeløs? Kanskje var han alt død? Men karene gruet seg for klatreturen, og var det ikke været som hindret dem, så var det høstonna. Ravnene forsvant etter hvert. Men bygdefolket følte at noe var skjedd. Ja, enkelte påsto faktisk at de hadde hørt ulvehyl uhyggelig klagende tvers over fjorden enkelte kvelder. Andre mente det var gjenlyden av skriket fra den fallende kvinnen, for ulv hadde man ikke sett på den siden de siste årene. Barna fortalte hverandre uhyggelige fantasier om ulver som spiste Gamle-Andreas levende, og til sist var det kvinnene som sendte bud på Slant-Ole og beordret sine menn ut. Var han død, måtte liket til bygds for å komme i kiste og vigslet jord. Og nå var de på vei opp, ærendet fikk dem til å kjenne en motvillig svie i halsen. De hadde både kirkebønn bak seg og sølv i lommene, men satte fot på den smale stien som om den var veien lukt i fortapelsen. SYND MED ØDEJORDA her. Her er vel høstet og slått for siste gang, sa Edvart Larsson kjekt da de fem nærmet seg småbruket på fjellhylla. Naboen, Ivar Reinegarden, spyttet ut barkstykket han hadde mellom tennene, og nikket. Ja, hit vil vel ingen ta turen for et par skarve fanger høy, mente han. Turen oppetter bratte fjellet var ille nok tomhendt, og ingen av de fem kunne helt forestille seg hvorfor Bergaheimfolket hadde valgt en hverdag der de måtte bære unger, sauer, verktøy og såkorn opp de bratte hyllene. De tenkte også på børen som ventet dem her oppe. Gamlingen måtte til bygds, men de hadde ingen kiste med. Slant-Ole skulle ordne det, han hadde øks og navar og kniv i sekken, sammen med tjuefire treplugger. De var nesten fremme ved husene, praten stilnet av. Blikkene de sendte hverandre, var usikre. En kråke flakset opp bak sauefjøset. Uten et ord satte de kursen mot stedet. Slant-Ole gikk først. Han grudde seg ikke 13

14 for synet han visste ville møte dem, døden var aldri vakker. Men han stoppet de andre med en liten håndbevegelse da han rundet hjørnet. Gamle-Andreas ble ingen tung bør for de fem sterke mennene. Ravnene og kråkene hadde gjort sitt, mesteparten av hans jordiske levninger var alt fløyet bort fra plassen der oppe under himmelen. Bare spredte, gråhvite ben og en lærstøvel lå igjen og ventet på å bli fraktet i vigslet jord. De fire andre bøyde seg frem. De knep øynene igjen, svelget tungt, og Kristinas-Olaves korset seg. Sett i gang, gutter. Skaff plank. Ta fra stueveggen, ingen vil merke trekken denne vinteren, brummet Slant-Ole mens han rev løs en ekstra bred og grov furuplanke fra fjøsveggen. Han hadde skjegg og hår å skjule seg bak da han bøyde seg med en gren i neven. Da de fire andre kom tilbake med kisteplank, lå restene av eneboeren alt på en båre av vier, unge stokker av en bjørk var bundet sammen og festet til den grove planken fra fjøset. Slant-Ole hadde dekket skjelettet til med grener og løv, og nå slo han fort sammen en kasse av bordene de kom med. Han løftet den utrivelige børen på plass og slo treplugger i kantene for å feste lokket. Rundt det hele bandt de tauene de hadde med, og forseglet den primitive kisten. Turen nedetter fjellet tok mange ganger så lang tid som klatreturen opp. Børen var ikke tung, men karene stakk ansiktet helt ned i jakkene og holdt pusten når de i de verste kneikene måtte snu kisten rett opp og ned. Innholdet skramlet. På den første avsatsen stoppet de opp, slapp det grove treverket ned for å se bort og hvile. Da hørte de skriket. Det lignet en ulv. Men mer lignet det ekkoet fra den fallende kvinnen. Det var et menneske som skrek. De så seg tilbake, og over kanten kunne de skimte et vesen. Solen brøt gjennom tåken og blendet dem, men likevel var ikke synet å ta feil av: En ung kvinne kom etter dem, hun kastet seg 14

15 skjødesløst over bergrevnen som tråkket slynget seg i omvei rundt. Hun hoppet over uren der oppe, steiner ramlet og truet med å knuse de nakne bena. Hun løp nedover den smale hyllen i fjellet, gled, snublet, løp videre uten å ense dypet under seg. Hun fortsatte mot dem, ulende, skrikende. Håret sto som en lime bak henne, kroppen var mager. Hun var kledd i rester av en kvinneserk, bundet sammen med et tau under de små brystene. Livstykket hang nesten ned på lårene, og armene sto ut i luften som tynne, fjærløse kyllingvinger. Hun var bare et barn, men beveget seg likevel forunderlig kvinnelig. Da hun kom nærmere, så de hvorfor. Maven stakk ut under det tvinnede beltet. Fødselen så ut til å være to tre måneder unna. Men ansiktet var magert, munnen åpen og mørk, og øynene som hos en pisket fole. Fem seks meter fra dem stoppet hun, hikstet og så seg fort tilbake. Et øyeblikk så det ut som om hun ville vende om og flykte tilbake. Even tok et skritt mot henne, rakte ut hånden for å hjelpe henne ned over en stor stein. Hun strakte vaklende ut sin egen, men plutselig ség hun sammen på den smale stien. KARENE KOM til bygds med to bører. Den gamle ble senket i jorden straks prest kom til. Den unge jenta fikk hvile på en brisk i kårstua hos Even og Tulva Solgarden. Det hadde etter hvert gått opp for folk at jentungen som selv bar et barn under hjertet, måtte være vesle, gode Liv med gullhåret. Hun hadde ikke styrtet i døden den gang for fem år siden, slik bestefaren fortalte. Kanskje var det heller ikke sant at fjorden slukte de sønderknuste kroppene til familien hennes? Hun bar et foster i sin utmagrede barnekropp. Sin bestefars avkom, det måtte det være? Før hendte det vel at et menneske krabbet seg opp til gården i et ærend, men ingen hadde vel i disse årene søkt den gale eneboerens grunn? Hva slags tragedie hadde utspunnet seg på ødegården langt der oppe i fjellsiden? Ville hun noen 15

16 gang kunne fortelle? Ennå lå hun der bare stille, hun sov i tre døgn. Av og til tok kramper henne, hun ropte uforståelige ord, gråt og ulte som et skadet dyr. Hun kjempet mot Tulvas varmende drikk, slo etter Evens ansikt da han prøvde å legge henne bedre til rette. Tredje natten roet hun seg, og om morgenen så de at blikket ikke lenger var rettet mot en annen verden. Hun slappet av. Men hun snakket ikke.

17 2 LIV BERGAHEIM kjempet ikke mer. Stille som en fugleunge i et oppdaget reir lå hun på brisken ved grua hos Solgarden-folket. Hun så Tulva stå ved det grove bordet og blande deig til surbrødet. Vesle Even-Olai satt på det glatte plankegulvet og lekte med tre kongler og noen steiner. Tulva strøk seg over den svette pannen, det var varmt å stå ved grua og legge de flate brødlefsene på stekehellen. Rett som det var, brøt hun en liten bit av det nystekte brødet og stakk under bordet til guttungen. Han snappet bitene til seg og lo mot sin mor. Liv holdt pusten i plutselig smerte. Det var så lenge siden... En gang hadde hennes mamma også stått slik ved grua. Det hadde vært godt å sitte ved det varme ildstedet og spise nybakt renbrød mens mor nynnet velkjente salmestubber. Mamma, den myke, gode. Mamma med det røde håret og de vennlige hendene. Mamma, som alltid hadde svar når en småjente spurte om mangt og mye. Liv husket hvordan hun stadig hadde søkt til mor med en ny plante eller blomst i hendene. Hva kunne vel de brukes til? Hadde de navn? Mamma visste alt om det som grodde. Hun laget såromslag av bregneblader. Hun brukte løvehale og nøkkelblom i teen de drakk på kalde vinterkvelder. Hun fortalte om hvordan plantene en gang var blitt skapt til legedom og helse for mennesker som visste å bruke dem. Liv elsket å høre disse 17

18 historiene, om hvordan tjæreroten kunne hjelpe for magevondt, og hvordan storkeblader kunne trekke vondskap ut av byller og betennelser. Og da mamma fikk noen store vorter på lillebrors hånd til å forsvinne med svaleurtsaft... da hadde endatil bestefar nikket og fått noe rart i øynene. Liv svelget bitter galle, skjøv bildet bort. Tvang tankene til å fortsette sin vemodige dans med morens minne. En gang hadde mamma smilt og fortalt om en urt hun kunne bruke når hun ble stor og ville ha seg en kjæreste. Men etterpå hadde hun ledd og rusket Liv i det gylne håret: Nei, du klarer deg nok med den kraft du har i dine egne rosenblader, jenta mi. Det verket bak øynene. Halsen kjentes sår. Mamma var for alltid borte. Liv stivnet som til is på brisken, kjempet mot minnene om den grusomme dagen da lillebror og mamma falt utfor skrenten. Alt som hadde skjedd henne siden, var samlet i en stor bristeferdig byll i brystet. SELV HADDE HUN sittet i løvhytten oppe ved den vesle steinrøysa mellom åkerlappene. Hun hadde samlet seg flere kurver tørkede strå, røtter og blomster, og hadde nå arbeidet i flere dager med å henge dem pent opp under det lave kvisttekkede taket. Lekestua var bygd mellom fire lave seljetrær som var bøyd mot hverandre og bundet sammen i toppen. Pappa hadde lært henne å stikke kvister mellom stammene og lage ganske tette vegger. Nå gikk han med hakken like bortenfor hytta og vendte den vintertunge jorda som snart skulle gi næring til matrøtter, bygg og kanskje noen løkplanter. Lenger nede satt lillebror, bare noen meter fra kanten. Men han var bundet til det store bjørketreet der han pleide sitte mens foreldrene arbeidet på markene. Han hadde dukken sin med, men Liv kunne høre at han sutret misfornøyd. Etter at han lærte å gå, likte han slett ikke å bli tjoret fast. Men mammas angst for fjellsidens dyp var sterk og urokkelig, hun 18

19 ble aldri vant til å bo slik. Pappa skjente litt, gutten måtte da lære å holde seg unna, og hvordan skulle det gå når han ble større og skulle lære å ta seg frem langs smale hyller? Respekten for høyden og evnen til å klatre som en fjellgeit over svimlende stup var nedlagt i den unge bonden som selv var født og oppvokst her oppe. Men mamma ga seg ikke, tauet kom i bruk hver gang den vesle var med ut på jordene. Pappa prøvde å redde dem, det hadde hun sett. Hun husket skrikene, mammas fortvilte hyl, lillebrors redselsslagne ansikt, hvordan mamma lukket øynene da hun kjente tauet røk. Pappa var like ved. Hun hadde ikke sett ham falle, i sekundet da mammas ansikt forsvant for henne, hadde hun lukket øynene og skreket. Da hun åpnet dem igjen, var alt stille, og på kanten der nede ved stupet lå bare lillebrors tredukke alene igjen. Det avslitte tauet lå som en slange i gresset. Fuglene sang. Fra fossen i Feigum hørtes det jevne, sterke bruset som hver vår var det siste hun hørte om kvelden før hun sovnet. Hun ville skrike. Hun ville løpe etter dem og kaste seg utfor kanten. Hun ville stoppe tiden, hale de elskede tre tilbake gjennom luften. Snart ville de titte over kanten og le mot hennes forskrekkede ansikt. Snart ville mamma rope fra hytta, og pappa skulle ta henne ved hånden og rusle inn til dekket bord. Dette kunne ikke ha hendt! Bestefar! Hun fór sammen, hvor var den gamle? Hadde han ikke hørt skrikene? Nei, ingen var å se. Hun kjente seg nummen, klarte ikke å forstå hva hun hadde sett. Tankene sloss om plassen, hjertet banket som om det ville hoppe ut gjennom munnen hennes. Plutselig begynte føttene å springe. Hun la i vei over den opprevne jorda, forbi hakken faren hadde slengt fra seg, gjennom einerbuskene nedenfor huset. Hun snublet over de avspiste lauvkjerrene bak fjøset og sank til sist sammen ved fjøsveggen. Der inne breket det nyfødte lammet hun hadde tatt imot igår. Hun hørte bestefars skritt, men så bare mammas 19

20 oppsperrede øyne og hånden som svellet rød og hvit der hun klamret seg til livet. Liv holdt for ørene, dunket hodet mot fjøsveggen og skrek. Stygge, sinte, redselsslagne skrik, høyere enn fuglesangen, høyere enn selve Feigumfossen. Hennes egne skrik, mammas skrik, alt gikk i ett, og den fryktelige sannheten tvang seg inn i hjernen: Nå var det bare bestefar igjen. DEN VESLE barnekroppen ved fjøsveggen var stilnet. Ikke en lyd kom fra de tørre leppene, hun pustet bare så vidt og ujevnt som en dødsdømt lamunge. Armene hadde hun slått omkring seg selv, bena krøket hun oppunder seg, som en ufødt lå hun der i fjorårsgresset. Hun stirret ut mot fjorden, men så ikke at det alt holdt på å mørkne. En tung visshet hadde slått rot i henne, tankene tumlet ikke mer, hjernen orket ikke sortere de mange grusomme opplevelsene. Hun så at hun blødde fra armen, lange riper som fra en katt hadde fått huden til å svelle i render, og røde skorper sprakk da hun klemte hånden om sårene. Hun undret seg plutselig på hvor bestefaren var. De tunge skrittene hans var alltid et ondt forvarsel, men nå ønsket hun for første gang at han skulle dukke opp. Hun kom seg på bena, gned de stive knærne, dro kjolen ned over lårene. Bestefar! Ingen svarte. Hun la på sprang mot tunet. Bestefar! Da så hun ham. Nede ved kanten av jordet, bare en meter fra den avslitte taustumpen satt han. Ved siden av lå to store kjerr med bjørkekvister, de høytvoksende trærne hadde bare så vidt fått løv. Den krumme kniven han alltid brukte, hang hektet inn i buntene. Den gamle mannen reiste seg da hun kom løpende nedover. Hun hikstet, stammet, tårene begynte plutselig å strømme. Den gamle redselen for mannen lå og strammet i brystet, men nå kunne hun ikke annet enn å strekke hendene mot ham, det eneste mennesket hun hadde igjen. 20

21 Bestefar... de er borte... mamma... veslebror... Han så gjennom henne. Armene hang slappe. Bestefar...? Først nå så hun hatet i øynene hans. Han hadde alltid hatt slike skumle, reveaktige øyne. Selv når han smilte og kalte henne Gullgimmer, hadde noe i blikket hans minnet henne om en ørn hun en gang kom uforvarende over da den satt og spiste av det vesle koppelammet hun hadde vært så glad i. Bestefar var en ørn. Han seilte der oppe, og aldri ante hun når han ville stupe ned mot henne og rive skinnet av henne. Men i dag var den mørke angsten bestefar bar med seg, ikke lenger alene. Hun klamret seg til ham, dro i jakken hans, tryglet om et ord eller en berøring. Som en blind kattunge søkte hun den eneste bit av mulig hjelp. Hun gråt mot det lukkede ansiktet, rusket og rev i de grove, slappe hendene og ropte mot mannen høyt der oppe. Han snudde seg mot henne, et øyeblikk trodde hun at han også gråt. Men øynene var tørre, tett sammenknepne som om han myste mot en svinnende sol. Han tok henne hardt i armen. De er borte nå. Sønnen min ble revet med. Jeg så det nok, hvordan den helvetes kjerringa rev ham med i døden. Liv så ordene vokse til ørnevinger. Bestefarens stemme hadde ikke kraft til skrik, men hver mullende stavelse ga mening for henne selv om ordene var fremmede. Jeg visste fra første dag at dette kvinnfolket kom til å bringe ulykke til gards. Du er ikke stort bedre! Det røde håret hennes har du ikke, men Eva-listen bor i deg også, skjøgedatter! Hun forsto ikke annet enn trusselen i det fremmedkjente ansiktet, visste bare at bestefar var sint, kanskje ville han kaste henne ut over kanten slik at også hun kunne falle gjennom den skarpe luften, samme vei som mamma. La ham det! 21

22 Angsten for stupet var med ett borte, hun ville til mamma! Hun rev seg løs og kastet seg mot kanten. En sterk arm la seg om livet på henne og holdt henne fast. Å nei, du. Så lett slipper du ikke. Mor din tok alt jeg hadde med seg. Bare deg, vesle skjøge, lot hun bli igjen til meg. Du har mye å betale for! SEKSÅRINGENS BARNDOM døde med den vesle familien. Dagene som fulgte, gikk i ett for henne, hun tenkte ikke, snakket ikke, reagerte ikke engang på slagene og lusingene bestefaren rundelig delte ut. Hun fryktet de harde nevene, men maktet ikke fylle alle krav hun nå ble stilt overfor. Visst hadde hun lært om hvordan man holder både hus og fjøs rent og ryddig, og visst hadde hun mang en gang vært med mamma og satt surdeig, bakt ut leiver eller renset matrøtter og løk til middag. Hun kunne steke kjøtt i jerngryten over ilden og visste hvordan sauefettet først måtte bli brunt og varmt. Hun kunne vaske tarmer i bekken og hadde sett sin mor fylle dem med deig av kjøtt og spekk. Kopper og trau hadde hun mang en gang vasket, og hun hadde også øvd seg på å stoppe de grove sokkene eller ullbuksene de alle sammen kledde seg i vinterstid. SENGEN, denne kalde, vesle hyllen av en brisk, hvor var det blitt av lunheten hun alltid følte når kroppen endelig lå tungt under fellene? Første gang hun våknet av at han sto ved brisken hennes, trodde hun at han kanskje var syk. I det svake lyset så ansiktet hans merkelig ukjent ut, som om han hadde store smerter. Han var ikke kledt, overraskende tynne ben stakk ut nedenfor den grå langskjorten. Uten et ord satte han seg tett inntil hoften hennes, og en tung hånd la seg på fellen. Han grep om det tette saueskinnsteppet og rev det til side. Ikke stort å vente, en mager skjæreunge som du er. Men 22

23 kvinnfolk er du, like skitten og besatt som mor di, mumlet han. Hun prøvde å trekke seg lenger inn mot veggen og dro i skinnfellen for å dekke til den hutrende kroppen sin. Han langet ut mot henne, hun verget seg instinktivt mot slag. Men han slo ikke, i stedet grep han armen hennes og tvang den opp bak hodet hennes. Hun ble presset ned mot halm-madrassen idet han la et tungt ben over hofte og mage, den vesle kroppen forsvant nesten da den voksne mannen veltet seg over henne. Han snerret som et dyr, hun skrek til da han bet henne i skulderen. Liv prøvde en liten stund å vri seg unna, men armene var fastspent som i en felle, og den tunge mannskroppen tvang henne snart i ro. Det luktet merkelig av ham, ikke bare den velkjente blandingen av urenset munn og svette. Hun hadde kjent noe lignende før, en stikkende ram følelse i nesen. Du trenger ikke bry deg med å skrike. Du gjør som jeg vil. Er du kanskje ikke huskjerringa her på Bergaheim nå? Han holdt grepet om håndleddene hennes med den ene hånden mens han løftet seg opp på albuer og knær over henne. Uforstående så hun ham løfte nattskjorten, mens han satte det ene kneet mellom lårene hennes. Noe stort, hardt og varmt mellom bena hans ble klemt inn mellom de spinkle jentelårene. Hun lå som lammet, visste brått hva han skulle. GLIMT FRA ÅR tilbake kom for henne, hun sto i fjøsveggen på den store gården ved kirken. Hun holdt far hardt i hånden mens en kjempestor hingst galopperte tett forbi dem. Lukten av noe ukjent hang etter ham, han vrengte mulen, skummet drev omkring bisselet, øynene rullet i skallen på dyret. Og under magen hang en stor ting, mye større enn hun noen gang hadde sett på væren der hjemme eller hunden de en gang hadde. Hva gjør hesten? hadde hun forskrekket spurt. Faren kikket ned på henne. Du vet vel hvordan føllene blir til, sa han kort, og ville visst ikke forklare mer. Men han lot jentungen få bivåne 23

24 skuespillet der ute på jordene, der to magre hopper etter tur ble besteget. HUN GLEMTE ALDRI lukten og lydene, men skjøv bildet av de prustende dyra bort. De stakkars små hoppene! Nå forsto hun hvorfor hjertet liksom instinktivt hadde krympet seg ved synet. Nå var det hun selv som ble jaget, besteget og brukt. Som en filledukke lå hun der, den vesle kroppen ble rytmisk dunket mot halmmadrassen. Øynene var åpne nå, men sjokket hadde lagt en tåke omkring hjerne og følelse. Hun kunne ikke huske mer, registrerte knapt hvordan bestefar plutselig ikke var der mer. Nattserken hennes var revnet i sømmen. Madrassen kjentes klam og fuktig. Rommet var kaldt. Ute tok dagen til å gry. Men fossen? Hvem hadde temmet fosseduren?