Kriteriene for å få husleietilskudd i 2009 var:

Transkript

1 OPPHEVELSEN AV HUSLEIETILSKUDDET OG DETS KONSEKVENSER * I 1999 ble det vedtatt at regulerte husleier i Oslo skulle ta slutt * Fra da av skulle huseiere kunne kreve såkalt gjengs leie (omtrent det samme som markedspris) selv om leietakerne hadde evighetskontrakter som gav dem rett til å bo der til de døde og som under visse forutsetninger kunne videreføres til nye slektsledd. * Husleiereguleringen innebar at en kommunal husleienemd fastsatte husleien basert på størrelse, byggeår og beliggenhet. Utleierne kunne kreve særskilt tilegg for vedlikehold og forbedringer. * Da denne forsvant ville 3500 husstander få husleiene økt med 50 til 300 prosent. Flere ble tvunget til å flytte som følge av dette. * Mange hadde bodd i disse leilighetene hele livet. Enkelte var også født der. Kriteriene for å få husleietilskudd i 2009 var: * For å få støtte måtte du: - Være over 67 år eller ha dokumentert botid over 20 år i leiligheten. - ikke ha formue over kroner. * Ved hjelp av husleietilskuddet skulle du ha 7000 kroner i mnd å leve for etter at husleien var betalt. Barnefamilier skal ha kroner. (NAVs laveste livsoppholdsnorm) * Du skulle altså få hjelp til å betale husleien avhengig av hva du allerede tjente. * Regjeringen satte i 2009 et tak på kroner i husleie. De som måtte betale mer enn dette, fikk ikke ytterlige i støtte. * Hvis støtteordningen ble slik den var tenkt, ville den koste 40 millioner kroner. Utgiften skulle deles likt mellom regjeringen og Oslo kommune. * Denne støtten var foreløpig tenkt å vare i fem år fremover, for så å bli tatt opp til ny vurdering. Kilde: Leieboerforeningen, Meltveit Kleppa, Oslo kommune.

2 TANKER RUNDT BYSTYRETS INHUMANE VEDTAK : Hadde jeg vært høyesterettsjustitiarius ville jeg umiddelbart ha oppløst subklausulet overfor de 15 i Bystyrets vedtak av Problemet med slike overgrep er at de rammer kun de svakeste, de som ikke umiddelbart har ressurser til å forsvare seg mot urettferdige overgrep fra samfunnets side, et apparat som selv skaper sosial urettferdighet som i etterpåklokskapens lys viser seg å virke totalt mot sin hensikt. Vi vet nå at vedtaket som fratar 15 personer deres husleietilskudd fra januar 2015 ble bestemt nokså vilkårlig. Byrådslederen sier selv i et intervju i Aftenposten at det ville uansett bli galt og det har han rett i. Det er blitt galt. Det skulle aldri ha forekommet. Hele tanken om å avvikle forskriften om husleietilskudd for de 51 gjenværende som ordningen omfatter ville vært gal, og det blir ikke bedre av at de som er under 65 år skal fratas sitt sårt tiltrengte husleietilskudd. Det skulle settes av 40 millioner til støtte, man antok det ville dreie seg om flere tusen husstander. I virkeligheten ble det 141 (i 2009). Det hviler et kafkaesk skjær over prosessen. NOE OM BAKGRUNNEN Som nevnt i ovenstående bakgrunn begynner gårdeiere på 1990 tallet lobbyvirksomhet på Stortinget med sikte på å få avviklet Husleiereguleringen som omfatter leiegårder bygget før 9. april Hensikten med reguleringen var å sikre overkommelige husleier for leietakere i angjeldende gårder. Dette er mennesker som ikke eier egen bolig. Sosial politikk ble fremdeles ivaretatt i Norge. En viss del av utleiemarkedet skulle skjermes fra å bli kapitalvare. Etterhvert som husmarkedet i Norge nådde kokepunktet igjen etter nedgangen i årene, var det gårdeiere som irriterte seg over statlige reguleringer som hindret profittmaksimering i et lukrativt utleiemarked. Man startet derfor effektiv lobbyvirksomhet gjennom Huseiernes landsforbund med den følge at Stortinget i 1999 vedtok styrt avvikling av husleiereguleringen. Grunnen til dette var at flertallet trodde på gårdeiernes argumenter; at for de gårdene dette gjaldt, påsto eierne at de tapte penger på å måtte leie ut under markedspris og blant annet ikke hadde råd til oppussing. De hevdet at reguleringen førte til forslummelse, men unnlot å minne statsråden og komisjonen om at det også fantes kommunale og statlige støtteordninger for

3 oppussing av regulerte gårder, og at disse også ble omsatt til lavere pris. Men nå så de sitt snitt til å kjøpe billig og tjene maksimalt. Dereguleringen skulle foregå styrt over en tiårsperiode hvor leien gradvis skulle økes, for så helt å frislippes da markedet skulle råde i tråd med liberalistiske ideer. Naturligvis gikk ikke dette upåaktet hen hos gode krefter, og utover sommer / høst 2009 oppsto det en koalisjon av Leieboerforeningen, Batteriet, berørte leietakere, politikere og andre organisasjoner som så at dette bar galt av sted. De ville imøtegå dereguleringen og greide å få en viss innflytelse på høringen som ledet til forskriften som gjaldt fra og 5 år fremover og sørget for noe husleietilskudd til en del av de berørte, som måtte oppfylle harde krav. Bare 141 fikk til slutt tilskudd. (Til tross for at det ble forespeilet avsatt 40 millioner kroner til formålet!) Dette var forløperen til dagens akutte problem som oppstår i det øyeblikket Bystyret vedtar å ikke videreføre tilskuddsordningen for 15 av de 51 gjenværende mottakerne. Skandalen er et faktum. Dette er altså deres måte å si God Jul på i Det er garantert ødelagt jul og nyttår for disse 15!! Det ble en del mediaomtale i begynnelsen av 2010 da dereguleringen var et faktum og husleiene økte dramatisk med flere hundre prosent. I noen tilfelle førte det til opprivende utkastelser av en type man ikke var vant til å se i Norge. Huseierne nøt godt av noen oppslag i media skrevet av uempatiske journalister som latterliggjorde de berørte leietakerne og framstilte det som om de fleste var formuende enker på vestkanten som bodde nesten gratis i flotte femroms leiligheter. Selvsagt spilte dette på godtfolks misunnelse, sjalusi og skepsis, fordommer mot enhver som mottok noen form for støtte som de ikke selv hadde... Det var og er selvsagt helt misvisende, men viste seg effektivt som tåkelegging av enkelte eieres griskhet og skapte antipati overfor ofrene for gårdeiernes utrolig statskupp, som innebar en gavepakke i milliardklassen. Det ble i slutten av 2009 avholdt flere stormøter i regi av LBF (Leieboerforeningen) og Batteriet der også representanter fra myndighetene var til stede og skulle redegjøre for deres såkalte tiltak men disse viste seg å være fjernt fra den virkeligheten de berørte opplevde, som sto i akutt fare for å miste hjemmene sine. Hjem de i mange tilfelle hadde hatt i mange tiår i trygg

4 forvissing at de var beskyttet av Huslereguleringsloven trodde de inntil denne ble fjernet uten foregående konsekvensanalyse slik at husleiene løp løpsk og økte med hundrevis av prosent i 2010, fra for eksempel 10,000 til 20,000 i løpet av natten. (Det er interessant at det i Husleieloven står at unormal og urimelig husleie er forbudt. Men et annet kjent sitat er at hvis forbrytelsen er stor nok går den upåaktet hen ). Dessuten suste leiene snart forbi maksimalsatsen på kr som staten hadde satt som grense for å yte støtte. Husleien i seg selv ble et våpen benyttet for å drive folk ut av hjemmene sine som ikke lenger var beskyttet av norsk lov. Stortingets flertall hadde i sin markedsliberalistiske iver ofret en i deres øyne nesten usynlig gruppe de gjenværende husleieregulerte leieboere som ble sett på som et hinder for profittmaksimering. Leieboerne var med ett slag blitt rettsløse. Det er ingen overdrivelse å hevde at flere av de berørte døde som en konsekvens av denne feilslåtte politikken, og mange fler fikk sykdommer og ødelagte liv. Boligen ble kapitalvare i verdens beste land å bo i. Ingen skulle lenger være beskyttet. De som ikke hadde råd til å kjøpe egen bolig ble i de fleste tilfelle prisgitt å leie på korttidskontrakter med leiepriser som er blant de høyeste i verden og tar det meste av lønna. Spekulanter kjøper opp så mange leiligheter de kan, leier ut og tjener grovt, velsignet av staten. Vi liker å tenke at verden går framover det er faktisk den bærende idé i det norske hus. Dessverre har velstanden vårt land opplever i oljealderen blitt en tung byrde for den rakryggede nordmann. For å motfrasere Øverland: Vi tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. I dereguleringen gjorde Stortinget opp regning uten vert. De berørte leieboere ble ikke tillatt å være part i saken (selv om de ble representert ved LBF). Huseierstanden derimot, ble ansett som part, endog den forurettede part. De berørte leieboere som satt med uoppsigelige leiekontrakter mottok ingen kompensasjon selv om deres traktat med et skuldertrekk ble revet opp for nesen på dem. Det var som om de tilhørte en indianerstamme der GULL var blitt oppdaget på reservatet deres. Det bør tillegges at mange spør seg om Stortingets vedtak om å oppheve husleiereguleringen i det hele tatt er lovlig ettersom det ikke ble foretatt den nødvendige konsekvensanalyse i forkant, noe norsk lov krever. Da det således

5 ble ymtet frampå i korridorene om gjeninnføring av husleieregulering, fikk man kalde føtter ettersom det ble sagt at Huseiernes landsforbund i så fall aktet å gå til milliardsøksmål mot Staten. La oss ikke glemme at 80% av det norske folk er selveiere. Til og med den radikalt liberalistiske økonomen Milton Friedman erkjente at det frie marked fungerer ikke dersom staten ikke beholder prisregulering på enkelte basisgoder, et sikkerhetsnett for de svakeste i samfunnet. Men dette er blitt et stebarn i overflodssamfunnet vårt der det viktigste element er at alle får lov til å være sin egen lykkes smed. Jeg kan ikke se annet enn at det er denne ekstreme nyliberalistiske ideologi som ligger til grunn for bystyrevedtaket at 15 stykker skal ut av rekka, fratas tilskuddet. Noen må bli tapere, mener byrådslederen. Galt blir det uansett. Noen vil alltid være et år for unge. Han sier videre at det ikke er Oslo kommunes oppgave å assistere mennesker i å bo over evne, slik de 15 etter hans mening har gjort i 15 år. Det er den tiden de har hatt til å komme seg ut av boligene, mener han, og jamnfører stortingsvedtaket som en de facto utkastelsesordre. Han godtar uten videre at de tilstandene som råder, med arbitrære markedsleier på boligene er en naturtilstand som det ikke er gitt noen å gripe inn i og forandre selv om beboerne i god tro har levd i regulerte leiligheter i decennier. Det er fort gjort å glemme at disse 15 i tidligere tider uten støtte har greid seg helt utmerket. Til sist: Hvorfor er det så vanskelig for enkelte å forstå at man ikke uten videre kan bryte en traktat som Husleiereguleringen. Å bryte en avtale medfører enten sanksjoner eller at partene som berøres må få adekvat kompensasjon og oppreisning. De berørte leietakerne ble ignorert, stigmatisert og avspist med at en liten prosent fikk innvilget tilskudd som til og med skulle tidsbegrenses, og nå altså avskaffes på arbitrær basis for ca 33% av de gjenværende. Resultatet strider mot den allmenne rettsfølelse. Alle 51 gjenværende fra husleiereguleringen bør behandles med den respekt de fortjener og gis de rettigheter de har krav på og få varige stønadsordninger slik at de kan leve fullverdige liv på linje med den øvrige befolkningen.