Når det uventet ringer på...

Transkript

1 juni 2012 Når det uventet ringer på... Dødsbudskapet side 3 Les også om blant annet Den modige konfirmanten side 5 Er human-etikarar ei landeplage? side 6 Med LISA til Paris side 9

2 Leiar Dette er tida på året der alle tillitsvalde kan senke skuldrene etter ein strevsam vår i arbeidet med å skape flotte seremoniar for alle konfirmantane med familie og slekt. Takk for innsatsen. Utan alt det arbeidet som de legg ned hadde ikkje vi som forbund klart å skape så mange fine seremoniar. Seremoniar som for mange er det første møtet dei har med Human-Etisk Forbund. For ungdommen er dette kanskje første gangen dei tek stilling til kva som er viktige verdiar for dei og då er det viktig at vi stiller opp med kurstilbod og seremoniar som gjer dagen til eit fint minne. Så kan vi undrast over at vi i vårt fylke har eit så lågt tal med ungdommar som søkjer våre kurs. Ja vi har til og med ein liten tilbakegang i år. Er vi så ulike alle andre fylke vi her i Sogn og Fjordane? Ja kanskje er vi det. Vi har store geografiske avstandar som er ei utfordring når det gjeld å lage kurstilbod. Kursa er langt frå heimplassen for mange. Kvar av dei 4 regionane som gjev tilbod om kurs dekkar over mange kommunar. Dette er ei utfordring. Så kanskje må vi tenkje nytt når det gjeld korleis vi organiserer kurstilbodet. Skal vi klare å få til eit betre kurstilbod i framtida, vil vi trenge fleire kursleiarar. Dette vil vere ei utfordring for oss i HEF. I Sogn og Fjordane er det framleis 6 kommunar som har lagt kyrkja si konfirmasjonsundervisninga i skuletida. Dette betyr at elevar som ikkje deltek her ikkje får undervisning i 4 dagar. Våre kursdeltakarar har utalt seg kritisk om dette. Dei stiller opp på si fritid samstundes som dei ikkje får den undervisninga dei har krav på når kyrkja tek ut sine elevar. Eg vågar den påstanden at dette gjer at mange vel kyrkja og ikkje HEF. Men elles er det slik at vi ikkje veit alt om kva som styrer ungdomen sit val. Det hadde difor vore nyttig om HEF sentralt hadde undersøkt dette nærare. Fylkesstyret i HEF Sogn og Fjordane har sett dette temaet på sakskartet i Vi trur at eit kurstilbod på fleire små plassar, og at det er lokale tillitsvalde som informerer rundt om på skulane, vil gje fleire kursdeltakarar. Tillitsvalte må kjøpast fri der dette er nødvendig og vi må få fleire tillitsvalde som kan stille som kursleiarar. Kanskje vi også må vere meir aktive på sosiale media? Det er her dei fleste unge er og at dette er eit fantastisk medium for å spe einformasjon er det liten tvil om. Fylkesstyret vil saman med lokale tillitsvalde arbeide for å opprette Humanistisk Ungdom i fylket. Dette arbeidet vil bli starta opp i løpet av hausten. Her er det viktig at vi får med oss nokre unge eldsjeler som kan dra dette arbeidet i gang saman med oss. Klarer vi vår del får vi også hjelp frå Humanistisk Ungdom sentralt. Rekruttering av nye medlemmar og tillitsvalde er eit viktig arbeid. Mange lag slit nok med at det er dei same personane som går igjen i alle tillitsverv. Mange idear har vore prøvd for å rekruttere fleire utan det heilt store resultatet, men plutselig står dei der og vil vere med. Då må vi ta godt i mot dei og gje dei noko tilbake for det arbeidet dei gjer. Husk på dei er der frivillig! God sommar! Berit Hovland Fylkesleiar i Sogn og Fjordane 2 Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane Vestavind

3 Dødsbudskapet Tekst: Svein-Erik Rastad Sist vinter fikk HEFs kontor i Bergen telefon fra en dame som ringte for noen venner. De hadde fått et trist dødsbudskap levert på døren av en prest. For dem var det ekstra tungt at dette budskapet ble presentert av en prest. Vi vet ikke hvilket budskap de fikk eller om de er medlemmer av HEF. Vi lar det han sier stå uten innsigelser eller spørsmål. - Det er vondt å stå foran ringeklokken når du kommer med et tragisk budskap. Det er en krevende og vond oppgave, og du kan aldri vite hvilken reaksjon du vil møte. Derfor er det også noen prester som ber seg fritatt fra denne tjenesten. - Ingen plutselige dødsfall er like, og reaksjonen fra nærmeste familie kan variere mye. Kanskje kommer du for å fortelle om et selvmord som familien har fryktet, men også ventet på. Kanskje har de savnet livstegn fra et familiemedlem og bedt politiet undersøke om det er skjedd noe galt. Men som regel vil budskapet komme totalt uventet, og ved en brå og voldsom død vil budskapet lett utløse kraftige følelsesmessige reaksjoner, sorg, fortvilelse, og alt fra selvbebreidelse til heftig aggresjon mot hele samfunnet. Spesielt sterke vil reaksjonene gjerne være hvis den omkomne er barn eller ungdom. Det hender at aggresjonen blir rettet mot budbringeren, uten at det har noen sammenheng med din rolle som politi eller prest. Men det gjør det neppe lettere hvis familien har et diametralt annet livssyn enn budbringeren. Øystein Skauge, prost i Arna og Åsane, har vært prest i flere tiår, og har måttet rykke ut flere ganger, vanligvis en 3-5 ganger i året. Alle prester i Den norske kirke inngår i en egen beredskapsordning formalisert fra 2005, som innebærer at politiet, som har det formelle ansvaret, kan be prestene om å overta formidling av et dødsbudskap. - Når du kommer slik uventet på døren vil mange straks ane uråd, men du ber alltid om du kan få komme inn. Hvordan du som budbringer skal takle situasjonen er helt avhengig av reaksjonen. Det triste budskapet må formidles. Deretter handler det om etter beste evne å være et medmenneske med medfølelse. For noen er det godt å ha noen å gråte med, eller en samtalepartner i sorgen, til trøst Vestavind Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane 3

4 og hjelp. Det kan forekomme at noen vil at vi ber sammen eller leser i Bibelen sammen, men vanligvis er ikke dette tid og sted for den type sjelesorg. Det er sjelden besøket varer mindre enn en time. - Det er utenkelig å snakke om religion eller livssyn hvis ikke de pårørende selv ønsker det. Noen navn vil gi en pekepinn om at familien er katolikker eller muslimer. Vi står katolikkene så nær at det aldri byr på problemer, og også muslimene har vi et så godt samarbeid med at heller ikke det skaper gnisninger. Rent teoretisk kan jeg vel tenke meg at det kan være noen human-etikere som vil kunne reagere på min rolle som prest, men det har jeg selv ikke opplevd. - Jeg kan ikke se noen bedre alternativer til at kirken og prestene påtar seg slike oppgaver. Det finnes ikke egne fagfolk, og jeg tror nok prestene med sin utdannelse har bedre forutsetninger enn mange politifolk. Leger og annet helsepersonell bør ikke bli pålagt ansvar for å overbringe et slikt budskap, selv om de i noen tilfeller vil få en rolle i den videre sorgprosessen. De har andre oppgaver å ivareta når kriser og katastrofer oppstår. - Vi har lange tradisjoner i Norge for at spørsmål om liv og død håndteres av kirken, og vi opplever overveldende positive tilbakemeldinger på hvordan vi fyller den rollen. Jeg opplever at samfunnet har gitt oss vide fullmakter i slike spørsmål, sier Skauge. - Det er så liten risiko for at nettopp du skal få et slikt dødsbudskap, og sannsynligheten for at de som får et slikt budskap ikke vil ha en prest på døren er så ubetydelig at jeg ikke kan se hvordan vi skal kunne forhindre at det kan skje. Vil du at presten skal gå igjen, vil han eller hun trekke seg stille tilbake. Artikkelforfatteren har selv fryktet et slikt budskap, overbragt av en prest. Men jeg setter neppe opp noe skilt på døren med "prester ikke velkommen". Jeg får håpe at jeg tar denne frykt med meg i graven. Vestavind tar gjerne tilbakemeldinger om denne saken. Send din mening til et av fylkeskontorene, adresse på baksiden av bladet. Tro og overtro Mange skiller mellom tro og overtro. Som oftest defineres overtroen som det de ikke selv tror på. For rasjonelt tenkende mennesker er det imidlertid vanskelig å se forskjellen på tro og overtro. Verken engler, guder, grønne menn i romskip, julenissen eller alt det andre som fantasien kan finne opp, synes å være noe å satse på. Den danske religionshistorikeren Mikael Rothstein kan heller ikke se noen forskjell på tro og overtro. "I begge tilfeller forholder man seg til noe som ikke finnes, men som man tillegger betydning. Religion bæres fram av sosiale systemer og institusjoner, men såkalt overtro er et folkelig fenomen, som bærer seg selv. Tro er med andre ord en form for sosialt akseptert overtro. Hvorfor er det overtro å tro på spøkelser eller romvesener, mens Gud og engler er sann tro?" (Berlingske Tidende 18.april 2008.) 4 Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane Vestavind

5 Tekst og foto: Tore N. Andersen Den modige konfirmanten Hun debuterte foran tre hundre publikummere ved sin egen konfirmasjon på Stord. Jubelen sto under taket. - Ikke så lett å synge, den der, kommenterer vi. - Sånn midt på treet, sier hun. - Jeg øvde i noen uker. Et klart talent Hun legger til at hun bare har spilt og sunget et halvt år, og ikke brukt musikklærer, men lært det meste av pappa. Marie Rusten Moldøen gjorde inntrykk på publikum. I Sunnhordland lokallag (kanskje i likhet med andre lokallag) har vi som skikk at en konfirmant eller to bidrar med en hilsen under seremonien. Vi nevner det for dem allerede første kurskvelden, for vi vet av erfaring at de unge ikke står i kø for å eksponere seg ved slike anledninger. Likevel har vi alltid noen som fremfører et eller annet når dagen kommer. I år opptrådte Marie Rusten Moldøen fra Bømlo ved den første seremonien og Tirill Eirunn Einarsdotter fra Stord ved den neste. Vi får tak i Marie på mobilen en drøy uke senere. - Hvordan var opplevelsen? spør vi. - Det var ganske skummelt. Jeg var veldig nervøs. Men det var kjekt når jeg først kom i gang. Marie hadde valgt sangen Fix You av Cold Play. - Det var spennende å spille for så mange. Jeg hørte ingenting underveis, for det manglet monitor. Marie forteller at dette var hennes første opptreden. Desto tøffere å debutere for over tre hundre mennesker i en storsal med profesjonelt lys og lyd. - Hvordan ser du på det nå i etterkant? - Jeg er glad for at jeg gjorde det. Nå har jeg mer å se tilbake på. Hun legger til at det vanket mye skryt fra familien etterpå, og at innslaget gjorde seremonien til noe helt ekstra spesielt for henne. - Jeg var veldig fornøyd. Og jeg var veldig fornøyd med at jeg valgte humanistisk konfirmasjon. Jeg vil anbefale det til andre. Nå er hun tilbake til hverdagen i 9. klasse på Rubbestadneset skule på Bømlo - forhåpentlig med noen nye tanker fra kurset og helt sikkert med gode minner fra seremonien. Vi håper hun stiller mange spørsmål. Vestavind Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane 5

6 Er human-etikarar ei landeplage? Dette var spørsmålet som vart stilt då fylkesstyret inviterte til møte i Bergen sentrum siste tysdagen i mai. Tett opp til 40 medlemer og interesserte hadde funne vegen til dei nye kontorlokala våre i Valkendorfsgate 3. Bakgrunn for møtet med denne tittelen var innlegg og kommentarar frå spaltist og leiarskribent i Bergens Tidende, Asbjørn Kristoffersen. I spalta «Humanistane» harselerte han den 21. april med dei som vel å konfirmera seg humanistisk, mens kommentaren den 6. mai om «Den nye statskyrkja» gjev uttrykk for stor skepsis til det Human- Etisk Forbund står for og den påverknad organisasjonen har i det norske samfunnet. Fylkesleiar Egil H. Haugland ønskte velkomen og understreka at det er fleire metodar for å øydeleggja eller uskadeleggjera ein meiningsmotstandar. Ein av dei mest verknadsfulle, er å teia nokon i hel, eller totalt oversjå nokon. Den metoden nyttar i alle høve Asbjørn Kristoffersen seg ikkje av, og det får vi seia oss glade for. Asbjørn Kristoffersen understreka innleiingsvis at signerte artiklar som dei det her er referert til, står for skribenten si eiga meining. Tanken er å skriva poengtert og gjerne litt humoristisk om tema som er aktuelle. Det er generelt vanskeleg for ein skribent å vita sikkert korleis det han formidlar vert motteke og tolka av lesaren. Generelt meiner Asbjørn Kristoffersen at norske journalister i alt for liten grad er oppteken av religion og livssynsdebatt. Han streka under at Human-Etisk Forbund har vore og framleis er ein viktig aktør som livssynsorganisasjon i Norge. Han tykkjer det er underleg at ikkje nokon har sett nærare på korfor HEF står så sterkt i Noreg i motsetnad til søsterorganisasjonane våre i andre nordiske land. Kristoffersen vedgjekk at det godt kan tenkjast at han skriv mykje som vert oppfatta som kritisk til HEF. Ein av grunnane er at han tykkjer humanistar er uvanleg lett å terga på seg. Han tykkjer vi som humanistar i for stor grad står fram som anti-kristne, mens vi er mykje meir tilbakehaldne med å kritisera andre religionar generelt og muslimar spesielt. Asbjørn Kristoffersen er og kritisk til at HEF synest å freista monopolisera omgrepet humanist. Han nytta namneendringa frå borgarleg konfirmasjon til humanetisk konfirmasjon og seinast humanistisk konfirmasjon som døme på dette. Som debattmotstandar til Asbjørn Kristoffersen stilte HEF sin pressesjef Jens Brun-Pedersen. Han tok utgangspunkt i at Stortinget ei veke tidlegare gjorde vedtak som av mange journalistar er framlagt som at statskyrkja er avskaffa i Noreg. Det er på ingen måte tilfelle. Staten og Den norske Kyrkja er framleis knytt tett saman i strid med menneskerettane. Jens Brun-Pedersen er samd med Asbjørn Kristoffersen når han peikar på at norske journalistar generelt sett er lite interessert i religion og livssynsdebatt. Eit godt døme på 6 Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane Vestavind

7 FOTO: Egil H. Haugland: Journalist Asbjørn Kristoffersen fra BT og pressesjef Jens Brun-Pedersen fra HEF dette er presseomtalen av den såkalla KRLsaka som over lang tid gjekk i ulike norske rettsinstansar. Her vann staten fram gong på gong. Då HEF tok saka opp med FN sin komité for menneskerettar og seinare menneskerettsdomstolen i Strasbourg og vann fram der, vart den norske stat dømd for brot på menneskerettane og måtte endra læreplanar og betala ei bot på 1 million kroner til HEF. Avisa VG fann det ikkje ein gong interessant å informera lesarane sine om dette utfallet! Brun-Pedersen meiner at HEF dei seinare åra har vore meir oppteken av livssynspolitikk enn religionskritikk. Dialog med andre livssynssamfunn medrekna Den norske kyrkja har stått sentralt. Angrep på statskyrkjeordninga må ikkje forvekslast med angrep på kristendomen. Jens Brun-Pedersen peika óg på at HEF sitt bokforlag Humanist var først ute med ei bok på norsk som var kritisk til muslimsk lære og praksis. HEF er motstandar av religiøse dogme og lære, men vil stå skulder ved skulder med religiøse minoritetar så lenge den luthersk-evangeliske kyrkja opprettheld særrettar i Noreg. Brun-Pedersen undra seg over kvifor norsk presse ikkje er meir oppteken av dei statlege maktovergrepa som følgjer av statskyrkjeordninga. Døme på korleis statsreligionen vert favorisert er mangelen på livssynsfleksible seremonilokale og einsidig tilbod om luthersk-evangeliske prestar i forsvaret, i fengsla og på sjukehus. I debatten som følgde etter dei to innleiingane, var det mange som hadde ordet. Fleire gav uttrykk for at dei hadde blitt provosert og Vestavind Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane 7

8 til dels lei seg då dei las avisinnlegga til Asbjørn Kristoffersen. Det vart særleg kommentert at kritikken mot humanistisk konfirmasjon var dårleg taima sidan den stod å lesa same helg som mange hundre flotte ungdomar samla familie og vener til stilige seremoniar i mellom anna Grieghallen. Fleire streka under at dei ikkje var imot kritiske innlegg, men at det var viktig at kritikken var sakleg grunngjeven. Det er til dømes ikkje riktig at ungdomar som blir konfirmert vert sertifisert som humanistar. Ingen vert medlem i HEF som resultat av at dei vel humanistisk konfirmasjon. Som einaste livssynsorganisasjon har HEF ei aldersgrense på 15 år for å bli medlem. Som døme på maktovergrep Den norske kyrkja er ansvarleg for, vart nemnd at det er nok at den eine av foreldra melder eit barn inn i kyrkja, medan båe foreldra må vera samde for at ei utmelding skal vera gyldig. Asbjørn Kristoffersen streka under at det ikkje er hans mål å såra nokon. Han takka for at han vart invitert, og gav uttrykk for at han hadde følt seg meir velkomen enn han hadde frykta på førehand, og at debatten hadde gjeve han nyttig informasjon. Egil H. Haugland Referent Profesjonelle frivillige? Honorar eller indre motivasjon? Kva skal til for å få fleire aktive medlemer i HEF? Kva er det som gjer at i nokre lokallag er det status å vere med å arrangere konfirmasjonsseremoni, uavhengig om honoraret er 500, 3000 eller 0, og ingen problem med rekruttering, medan ein strevar med å finne medarbeidarar til utval i andre lokallag, sjølv med honorar på 6000 eller meir? Aktiviteten i HEF er basert på frivilligheit. Kva skal vi gjere i framtida om det blir vanskelegare å få folk til å gjere ein frivillig innsats? Kva kan vi gjere for å få gjennomført alt det vi vil, på det profesjonelle nivået vi vil? Dette er spørsmål HEF vil at medlemer skal ta stilling til. Det er oppretta eit diskusjonsforum på ekstranettet, der alle er velkomne til å delta. Alle lokallag har fått tilsendt høyringsdokumentet med oppmoding om å svare innan 20. juni. Delta i debatten, og send inn dine synspunkt! Astrid H. Bolstad Organisasjonsutvalet 8 Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane Vestavind

9 Tekst og bilder: Silje Guleng Med LISA til Paris LIvsynsnøytrale SAmtalegrupper for tidligere rusmisbrukere ble startet av Human-Etisk Forbund i Bergen for 10 år siden. Initiatiivtaker Franco foran hotellet. LIvsynsnøytrale SAmtalegrupper for tidligere rusmisbrukere ble startet av Human-Etisk Forbund i Bergen for 10 år siden. I løpet av disse 10 årene har gruppen blitt større og mer stabil - og det har også blitt startet egne grupper for kvinner og pårørende. Mannsgruppen har vært drevet i 10 år og har ca 25 deltagere, samt 3 gruppeledere. Gruppen ønsket å feire 10 års jubileet på skikkelig vis og etter en del diskusjon ble det bestemt for 2 år siden at jubileet skulle feires i Paris. 2 av deltagerne i gruppen satte i gang med å samle inn penger. I tillegg startet deltagerne å spare selv, hver tirsdag når de møttes i gruppe ble penger til egenandelen lagt av. - Det å spare penger selv var en viktig del av prosessen fram mot paristuren, forteller den strålende fornøyde gruppeleder Gerd Helene. Det har vært veldig verdifullt for brukerne å ha et prosjekt å samle seg rundt og glede seg til. Vi har hatt presentasjoner i gruppen og vi har sammen laget retningslinjene for turen. Flere i gruppen har dårlig psykisk helse, og det er god trening å reise til en storby. Det blir lange dager med mange utflukter i tillegg til å være sammen som en stor gruppe over flere dager. Dette har gått over all forventning. Det gir en mestringsfølelse å reise på tur, oppleve kjekke ting uten å blande inn alkohol. Franco var en av 2 ansvarlige for å samle inn penger til Paristuren. - Vi satt og diskuterte hvor vi ville reise og jeg sa at vi ikke bare skulle snakke, men komme i gang og gjøre noe, sier han. - Da gjorde vi det. Med hjelp fra HEF-kontoret søkte vi flere instanser. Bevilgninger fra Human-Etisk forbund, Bergen kommune, Lions på Sotra og flere private givere gjorde drømmen vår til en realitet. Vi hadde også dugnad for å få inn penger. Selvsparingen gjorde at vi alle tok et Vestavind Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane 9

10 Fornøyde Hallvard ved Sacrè Coeur Basilique. ansvar. For hver tirsdag vi møttes kom vi et skritt nærmere målet, forteller Franco i Paris. Turen er helt fantastisk! Vi er 23 gutter i forskjellig alder og er på forskjellige steder i livet. Her har vi kommet sammen og blitt bedre kjent med hverandre. Vi har sett mye som mange av oss aldri ville sett uten denne turen. Vi har vært sammen i hagen til hotellet og snakket om løst og fast, vi har gått lange turer og sett kjente bygninger. Siste kveld avsluttet vi med en flott middag. For meg har det beste med turen vært tanken på at jeg har bidratt til at turen ble en realitet. Det er kjekt å se at alle koser seg og får en ferietur de kan skryte av når de kommer hjem. Jeg har gått fra å være bekjent til å bli god venn med flere, og tror dette vil styrke samholdet til gruppen når vi kommer hjem til Bergen. Og jo sterkere samholdet og vennskapet er i gruppen, jo vanskeligere er det å bryte ut av lisa gruppen, sier Franco. Hallvard har vært bruker av Lisa gruppen i mange år. jeg har gledet meg veldig til denne reisen, sier han. - Hele tiden stolte jeg på at Franco og gjengen skulle klare å få inn nok penger slik at vi kunne reise. Jeg har reist mye, men aldri sett Paris. Derfor ble denne turen ekstra travel. Med en kropp som er ødelagt etter mange år med rusmisbruk har det vært hardt å henge med på travle dager. Jeg sa til meg selv at på denne turen skulle jeg være med på alt som skjedde og det har jeg klart, sier Hallvard som er solbrent og sårbeint etter 3 lange dager. Det Hallvard husker best fra turen er å komme på toppen av Montmartre for å se Sacrè Coeur Basilique og kjenne på kunstnerlivet i området rundt. Montmatre er med sine 130 meter Paris høyeste topp og gir en fantastisk utsikt over byen. Den dagen Lisagruppen skulle på toppen var selvfølgelig vårens varmeste og solen steikte. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle gå alle trappene opp, sier han. Om det så skulle ta hele dagen, så skulle jeg til toppen. Det ble noen pauser for solkrem og vann. Med god støtte i motivator Gerd Helene klarte jeg å komme til topps, men jeg må innrømme at de siste 20 trinnene gikk på rein trass. Da jeg kom på toppen fikk jeg stormende jubel fra de andre Lisadeltagerne. Du får ta med bilde, så folk tror meg når jeg sier at jeg har vært på toppen, sier Hallvard mens han smiler lurt. - Jeg har sett fram til denne turen. Jeg har gledet meg til å gjøre noe sammen med Lisagjengen. Noe annerledes og mer sosialt enn å bare treffes en gang i uken. Det viktigste for meg var det sosiale, å oppleve disse fantastiske stedene sammen med andre. Lisa betyr så mye for meg og for alle, forteller Hallvard videre mens vi venter på bussen til flyplassen. Hallvards ord beskriver det mange av oss føler. Gjennom travle dager, mye latter, sterk kaffe og deilige Crepes har flere av Lisabrukerne trukket pusten og fortalt meg om hvor mye nettverket i Lisa gruppen betyr for å holde seg rusfri. Ukentlige samtaler, bygging av tillit og vennskap er nøkkelen for å gi flest mulig en rusfri hverdag. Lisa er en 10 års suksess som fortjente en skikkelig feiring. 10 Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane Vestavind

11 Navnefest FOTO: Rose Tremain: Music and silence Dronning Sofie av Danmark-Norge må ha vært en modig dame. Hun strikket, i all hemmelighet, for strikking var forbudt. Alle visste jo at ullstrømper svekket bena, og en nattlue av ull ga utløp for kvinnenes utilfredsstilte lengsler. Ikke rart strikking senere ble mektig populært. Mens kong Fredrik II var bortreist rodde dronningen med sin kammerpike ut til en øy i parken ved Fredriksborg slott, for å strikke i all hemmelighet. Der var hun også da Christian IV uventet tidlig ble født, i april Han ble o gru svøpt i strikket ulltøy, og i all hast rodd tilbake til slottet, der han i seks uker ble låst inne bak stengte dører og vinduer i påvente av kongens hjemkomst. Etter reformasjonen var djevelen ekstra ivrig etter å lukte seg frem til morsmelk for dermed å stjele nyfødte barns sjel før dåpen kunne skje. Den sjansen tok ikke dronningen. Barnet ble holdt bak lås og slå til gutten kunne døpes. Dette er hentet fra romanen Musikk og stillhet, av forfatterinnen Rose Tremain, som er prisbelønt bl.a. fordi hun gjør et nitid historisk forarbeid for sine bøker. Det er vel fortsatt dem som mener at et nyfødt barn er i alvorlig fare inntil det er døpt, for først ved dåpen blir barnet en del av Guds rike og derved fri for arvesynden. Det finnes imidlertid mange ulike religiøse oppfatninger om dåpen. De skal jeg la ligge. Det er imidlertid god grunn til å stoppe opp, og kan hende undre seg over hva som kan ligge bak den veldige betydning dåpen tillegges. Det er på ingen måte sikkert at den bare har teologisk interesse. Vi har all verdens historier om småbarn som ble forlatt ute i naturen, som ble funnet av mennesker, attpå til av dyr, og vokste opp sammen med dem, i all hemmelighet. Legender og eventyr bærer vanligvis på et element av en bakenforliggende sannhet. Mange forbinder vel dåp med at barnet offisielt får et navn. En dåpsattest ble her i landet lenge brukt som identifikasjon, selv om den ikke har juridisk status. Det kan være like greit, for jeg har papir på at min kone er en gutt. Det kan imidlertid være grunn til å tro at et formelt navnedagsrituale ikke først og fremst har sin opprinnelse i ønsket om å beskytte det nyfødte barnet fra djevelen men fra barnets egne foreldre! Tro det eller ei, men omfattende forskning mener å vite at barnedrap har vært en relativt vanlig foreteelse i alle kulturer, og innenfor Vestavind Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane 11

12 alle religioner. I såkalt primitive kulturer eller under ekstrem fattigdom har foreldre alltid måtte ta standpunkt til om de hadde tilstrekkelige ressurser til å la et nyfødt barn leve. Det kunne for eksempel hende at moren allerede hadde ett barn som var avhengig av morsmelken nok til to hadde hun ikke. Hvis foreldrene av ulike grunner ikke ønsket at barnet skulle leve var et alternativ å ofre barnet til en gud. I Jerusalem skal en av turistattraksjonene nå være en grotte som i gammel tid bl.a. ble benyttet til rituelle barneofringer. Bibelen har mange henvisninger til barneofringer, bl.a. skulle alle førstefødte ifølge Mosebøkene ofres til Herren. Kan det tenkes at de troende fulgte dette pålegget? Heldigvis tas ikke lenger den hellige skrift bokstavelig. Det skal også ha vært vanlig motvilje mot jentebarn. Det hevdes at jordmødre bl.a. i den romerske overklassen ofte hadde et kar med vann stående ved sengen, slik at nyfødte og uønskede jenter kunne druknes umiddelbart etter fødselen. Denne motviljen mot jenter er ikke helt ukjent i dag heller. Brutalt men sant. Vi vet at norske vikinger ofte fikk barn med sine friller, slaver som må kunne beskrives som ufrivillige innvandrere. Barna fikk samme slavestatus som moren, hvis da ikke vikingfaren offentlig sto frem og vedkjente seg farskapet. Skal vi gjette på at det oftest gjaldt guttebarn? Kan det tenkes at tradisjonene om dåp og andre former for navnedagsritualer var ment å oppfordre foreldrene til å vedkjenne seg barnet, bære det frem offentlig og offisielt gi barnet et navn i alles påsyn? Med andre ord en oppfordring om å la barnet få leve? Selv i dag blir nyfødte spedbarn funnet forlatt, noen ganger for å dø, andre ganger i håp om at noen vil forbarme seg over det, på en benk i parken, eller på en trapp foran en barneby. Noen mødre rømmer fra klinikken. Flere slike barn vokser i dag opp i en barneby. Der får de både et navn og en mors kjærlighet. En navnedag er i dag en stor familiebegivenhet, uansett hvordan den markeres. Godt er det. Tekst: Svein-Erik Rastad Vår gammeldagse skole FOTO: Sir Ken Robinson utfordrer den tradisjonelle skolen. Mye er blitt forandret og fornyet i samfunnet på grunn av ny kunnskap og nye behov, men det gjelder ikke i vesentlig grad skolen. Undervisningen foregår på samme måte som jeg husker den. Faren min sa at det var slik da han gikk der, og bestefar samtykket i at ingenting er forandret. Jeg vedder på at oldefar ville ha sagt det samme. Vi har lenge lidd under det lineære prinsipp: vi starter her og følger den opptråkkede stien rett fram, og hvis vi klarer det, skal vi være forberedt på et liv innen akademia. I dag vet vi bedre. Livet er ikke lineært, det er organisk. Vi skaper våre liv symbiotisk mens vi utforsker våre talenter i forhold til de 12 Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane Vestavind

13 FOTO: Mona Sprenger, Teknisk Ukeblad. Det fysiske forfallet av skolene signaliserer kanskje hvor viktige elevene er. læremiljøer som blir tilbudt oss. Vi er lidenskapelig opptatt av å følge streken herfra og dit, og det endelige målet er at vi kommer inn på universiteter eller andre høyere institusjoner. De som har evner som går i andre retninger, blir lett oversett og må undertrykke sine talenter, som dermed dør ved langsom kvelning. Det er rart at vi bruker ressurser på det mange barna ikke er gode til, heller enn på det de er gode til. Ukjent fremtid Tidligere var det enkelt å forutsi hvilke kunnskaper vi trengte i samfunnet, da vi stort sett gikk i foreldrenes fotspor. I dag trenger det menneskelige samfunn en større variasjon av talenter, og ikke en utdatert måte å måle evner på. Kjernen i utfordringen blir å gjenvinne sansen for flere typer evner og intelligens. Den britiske professoren Ken Robinson sammenligner i sin TED-talk utdanningssystemet med fastfoodkjedene, hvor alt er standardisert. På den motsatte enden har man gourmet restaurantene, hvor ingenting er standardisert og produksjonen tilpasses lokale behov. Vi har satset på fastfoodmodellen i undervisningen, hvilket tapper oss for både ånd og energi - akkurat som hurtigmaten forringer våre fysiske kropper. Vi må innse at det menneskelige talent spriker i alle retninger og at folk har forskjellige evner. Det gjelder å utvikle det som tenner oss, det som gjør at klokka beveger seg én time når du tror du har arbeidet i fem minutter. For mange av dem som ikke fikk utviklet sine evner på skolen, kjennes fem minutter heller som er én time. Det er en tragedie. Personlig undervisning Sir Ken Robinson mener at vi må forlate den industrielle typen utdanning, som er basert på linearitet, ensartethet og gruppetenking. Vi må heller bevege oss mot en modell basert på jordbruksprinsipper. Vi må innse at menneskelig blomstring ikke er en mekanisk, men en organisk prosess. Vi kan ikke forutsi resultatet av barnas utvikling, vi kan bare legge til rette forholdene slik at det gir rom for vekst. Det betyr å skreddersy og personliggjøre Vestavind Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane 13

14 undervisningen til dem læreren har ansvaret for. Dette betyr ikke en total omveltning av undervisningssystemet, men heller å utvikle en bevegelse innen utdanning hvor folk utvikler sine egne løsninger, men med ekstern støtte basert på et personlig pensum, f. eks. i de estetiske retningene og innen håndverk. - Vi må kultivere kreativitet og omfavne idéer. Arbeidsgivere er mer interessert i originale tanker enn i blåkopier fra universitetet, sier Robinson til den amerikanske avisen Columbia Daily Tribune. I vårt moderne samfunn trenger vi mennesker med evner som krever oppfølging langt utenfor skolepensum. Som eksempel så vi hvor fritt datteren vår tegnet da hun gikk i barnehagen og kom hjem med det ene flotte bildet etter det andre. Noen få år på skolen høvlet av henne den intuitive, regelfrie tilnærmingen; slik kan det gå når man lærer å passe på at bokstavene ikke går over linjene i øvings-boken. Heretter er det reglene som styrer. Elevene får klar beskjed om de gjør noe riktig eller galt, og gis ingen mulighet til å finne det ut selv. Vi er alle enige i at barn har en fantastisk kapasitet, ikke minst til nytenkning. De har masse talenter, og vi sløser dem bort med diverse hensynsløse voksenplaner. Mer utbytte Samfunnet bør være mer interessert i hvordan vi forvalter investeringen i utdannelse. Delvis fordi denne opplæringen skal føre oss inn i en fremtid som vi ikke vet noe om. Barna som begynner på skolen i dag, blir pensjonister i år Ingen kan si noe sikkert om hvordan verden ser ut om fem år, og ingen kan si noe som helst om hvordan verden er i år Derfor vil jeg hevde at kreativitet er like viktig i dagens skole som leseferdigheter, og bør gis samme status. Vi kan neppe bruke penger mer fruktbart enn i skole og utdanning. Barn har til felles at de er villige til å ta en sjanse. Der de ikke vet, prøver de seg fram. De er ikke redde for å ta feil. Selvfølgelig er ikke det å ta feil det samme som å være kreativ, men vi vet at den som ikke er forberedt på å ta feil, aldri kommer til å finne på noe originalt. Og innen de blir voksne, har de fleste barn mistet den evnen. De blir redde for å ta feil, akkurat som alle oss andre. Vi stigmatiserer det å ta feil. Og vi investerer stort i en nasjonal skole hvor det å ta feil er det verste man kan gjøre. Vi må ha fundamental nytenkning om utdannelse. Nytenkning er vanskelig. Det betyr å utfordre alt vi tar for gitt, alt vi mener er opplagt. Den største motstanderen til nytenkning eller forandring er den sunne fornufts tyranni. "Nei, det kan ikke gjøres på noen annen måte, for det er slik vi alltid har gjort det." Barn og unge bør få utvikle seg ut fra sine individuelle evner og interesser. Det er ikke samfunnsnyttig at alle skal bli flinke i de samme fagene. Det tjener heller ikke samfunnet at mange dropper ut under åket av fag de ikke forstår, heller enn å bli hjulpet til å utvikle områder som interesserer dem. Hvor mange kunstnere og dyktige håndverkere mister vi på grunn av dette gamle, hanseatiske regimet? Hvor mange dropper ut og utvikler seg i destruktiv retning på grunn av det ensidige innholdet i skolen? Det er min mening at dette i høy grad er en humanistisk sak. Store mengder lærere gjør en heroisk innsats, men under et firkantet og gammeldags regime er det begrenset hva de kan utrette. (Innlegget trekker sterkt på professor Ken Robinsons TED-talks.) Tore N. Andersen 14 Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane Vestavind

15 Vannrett 1. Profet 4. Hersker 7. Minket 8. Dans 10. Filmskuespiller 12. Ferdselsåre 14. Feste 15. President 18. Innta 19. President 23. Herskerinne 24. Svar 25. Slemme 27. By i Asia 28. Musikal 29. Kommune 30. Bibelsk kvinne Loddrett 1. Komposisjon 2. Hersker 3. Oppdrett 4. Gud 5. Befordring 6. Dyret 9. Avtredet 11. Øyer 13. Måleenhet 16. Hodeplagg 17. Dyr 19. Elv 20. Sted i Nordfjord 21. Skihopper 22. Smykke 26. Nøle 26. Skuremiddel Løysinga sendast innan 15. august til: Human-Etisk Forbund, Chr. Michelsensgate 4, 5012 Bergen Tilbakemelding frå løysarane til kryssordforfattaren sendes til: hallvardlonoy@gmail.com KRYSSORDVINNERE HØSTNUMMER 2011 Tore Nyeggen: Jaren Kaja Karoline Vodal: Bergen Unn Solfrid Bøen Kvendseth: Svelgen Reidar Thorsen: Vestfold Knut Skoghei: Fjaler Vestavind Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane 15

16 B Returadresse: Human-Etisk Forbund, C. Sundtsgt. 56, 5004 Bergen Kontaktinformasjon: Hordaland fylkeskontor: Human-Etisk Forbund, C. Sundtsgate 56, 5004 Bergen Telefon: E-post: Åpningstider: man-tors: Sogn og Fjordane Fylkeskontor: Adresse: Sognefjordvegen 40, 6863 Leikanger Telefon: E-post: Opningstider: mån-tor: Velkommen til Vestlandsseminaret 2012 Helgen 21. til 23. september blir det Vestlandsseminar på Stord hotell, Leirvik. I år blir det overordnede tema menneskerettighetene. Vi har blant annet med oss: Kjetil Børhaug fra Universitetet i Bergen, som skal snakke om ulike oppfattninger mennesker har av demokratiet. Julia Kohler-Olsen fra Universitetet i Oslo kommer og snakker om sin doktoravhandling: Barns rett til selvbestemmelse i forhold til religiøse normer. Anikka Rodriges fra LLH, tar opp tema: Homofili, ikke en menneskerettighet? Det vil også komme andre interessante foredragsholdere. Seminaret er for åpent for tillitsvalgte og aktive medlemmer av Human-Etisk Forbund i Hordaland, Sogn og Fjordane, og Rogaland. Deltakeravgiften blir dekket av fylkeslagene. Påmelding åpner 15. august, og det er begrenset påmelding. Vi håper å se deg på Stord! For påmelding kontakt Astrid Bolstad på astrid.bolstad@human.no Vi trenger flere vigslere. Har du lyst til å bli humanistisk vigsler? Er du glad i folk og vil bidra til å gjøre vigselsdagen helt spesiell? Har du lett for å snakke med folk, flink til å tale, samt beholde ro og oversikt? Da er du kanskje den vi leter etter. For å bli taler må du være over 25 år og ha vært medlem i HEF i minst 2 år. Ta kontakt med ditt fylkeskontor for mer informasjon: Hordaland: silje.guleng@human.no Sogn og Fjordane: astrid.bolstad@human.no Navnefest. Påmelding til navnefest i Sunnhordland lørdag 8. september 2012 pågår nå her: Vi er ikke på kontoret tirsdager i skoleferien. Neste dag i Folkets hus blir tirsdag 4. september Forespørsler rettes til tna5411@yahoo.no eller mobil Tore N. Andersen Vil du bryne deg på ungdommen? Bli kursleder til Humanistisk konfirmasjon! Mange lokallag i Hordaland og Sogn og Fjordane trenger nye kursledere. Ta kontakt med fylkeskontoret for mer informasjon! Redaksjonen: Tore N. Andersen, Astrid Hammer Bolstad og Helge Tverdal.