Tid er penger: omsorgsplikt og barnefamiliers levestandard

Transkript

1 Tid er penger: omsorgsplikt og barnefamiliers levestandard Hilde Bojer 1. november Innledning Det er vel kjent at barnefamilier har høye bruttoinntekter, men lite fritid. (Vaage 2002: 112) I litteraturen om fattigdom brukes til tider uttrykket inntektsfattig, og man skjelner mellom tidsfattigdom og inntektsfattigdom. Et uttrykk som ofte brukes er tidsklemme. I denne artikkelen skal jeg utvikle en analyse og begrep som ser tid og penger i sammenheng, med særskilt vekt på situasjonen til barnefamilier og de skranker omsorg for barn setter på både tid og penger. Et inntektsbegrep som kopler sammen tid og penger ble innført allerede i 1965 av økonomen og Nobelprisvinneren Gary Becker (Becker 1965). Det begrepet han innførte kalte han fullinntekt (full income). Det er vanlig brukt i analyser av arbeidstilbud og fruktbarhet (Kravdahl 1994, Aaberge m.fl. 1999), men er så langt jeg kjenner til ikke brukt i analyser av inntektsfordeling. I det følgende skal jeg først gi den vanlige teoretiske definisjonen av inntekt. I lys av den definisjonen vil jeg gjøre rede for mangler ved det mest brukte inntektsbegrepet i fordelingsanalyser. Deretter skal jeg forklare hva fullinntekt er, og vise hvordan måling av fullinntekt kan gi andre resultater enn måling av kontantinntekt. Så vil jeg vise hvordan vi kan innarbeide tidsrestriksjoner som skyldes omsorgsforpliktelser. Til slutt vil jeg knytte analysen til Amartya Sens Capability approach. Standard analyse av personlig inntektsfordeling måler disponibel inntekt per forbruksenhet, hvor inntekten før skatt i all hovedsak er lik kontant inntekt. Dette inntektsbegrepet skal jeg kalle standardinntekt. Antall forbruksenheter er et mål på husholdningens størrelse korrigert for stordriftsfordeler Denne artikkelen bygger delvis på Bojer

2 som skyldes fellesgoder (Smeeding and Weinberg 2001). Det antas at husholdningens medlemmer deler likt, i en eller annen forstand. Det er vanlig å tolke dette inntektsbegrepet som et mål på husholdningens materielle velferd. Denne tolkingen er temmelig tvilsom hvis en går den etter i sømmene. For at den skal gi meningen, må to forutsetninger være oppfyllt. Den ene er at alle voksne personer har de samme preferanser. Den andre er at materiell velferd kan skilles fra velferd som skyldes andre typer levekår, for eksempel funksjonshemning eller dårlig arbeidsmiljø. Denne forutsetningen innebærer at du oppnår den samme velferd, isolert sett, fra en gitt inntekt enten du er syk eller frisk, enten du trives med arbeidet ditt eller ikke, og uansett hvordan inntekten er oppnådd. 1 Inspirert av Amartya Sen s capability approach, skal jeg i det følgende i stedet studere inntekt som et uttrykk for hvilke valgmuligheter et individ har, ikke hvilken velferd det oppnår. Dessuten skal jeg bryte med tradisjonell tolking av inntekt på en måte til, nemlig ved å legge til grunn at omsorg for barn er en plikt foreldrene har påtatt seg, ikke en form for hobby eller forbruk. 2 Hva er inntekt Det er vanlig å definere inntekten i en periode som det største forbruk en kan tillate seg i en periode uten å tære på formuen. Definisjonen stammer fra den engelske økonomen John Hicks, som skrev: The purpose of income calculations in practical affairs is to give people an indication of how much they can consume without impoverishing themselves. Following out this idea, it would seem that we ought to define a man s income as the maximum value that he can consume during a week, and still be as well off at the end of the week as he was at the beginning. (Hicks 1961: 172) I denne definisjonen sier Hicks ingen ting om velferd. Videre setter inntekten en grense for forbruk, og er i den forstand et mål på valgmuligheter. Nå skrev Hicks på en tid da den normale husholdningen hadde en og bare en inntektstaker; denne var en mann med fast, utenfra gitt arbeidstid og hjemmeværende kone. Vi ser at Hicks definerer a man s income, ikke inntekten til en husholdning slik det er vanlig nå. Det er ikke av den grunn feil å følge Hicks i å definere inntekten som mulig forbruk også i våre dager. Men vi må ta hensyn til at det er større variasjoner både i arbeidstid og yrkesdeltaking, 1 Mer teknisk uttrykt: alle individer har nyttefunksjoner som er additivt separable i materielle og andre typer goder. Se også Bojer

3 og da oppstår det en del vansker med å la standardinntekten være mål på mulig forbruk. Betrakt to husholdninger, begge bestående av to voksne personer. I den første husholdningen er begge yrkesaktive. I den andre er en yrkesaktiv, mens den andre er hjemmeværende. Husholdning nr 1 har den høyeste kontantinntekten, og dermed den høyeste standardinntekten, men ikke nødvendigvis det høyeste mulige forbruket. Normalt vil den hjemmeværende kunne produsere forbruksgoder som husholdningen med to yrkesaktive må kjøpe i markedet. Det har vært gjort en del forsøk på å beregne verdien av hjemmeproduksjon. Denne verdien lagt til standardinntekt kalles utvidet inntekt (engelsk: extended income) (Aslaksen og Koren 1985, Jenkins et al 1998). Men heller ikke utvidet inntekt tar hensyn til mulige ulikheter i fritid, og fritid er også en form for forbruk. En kontantinntekt som skyldes lav lønn og lang arbeidstid gir en annen levestandard en den samme inntekten oppnådd med høy lønn og kort arbeidstid. Videre: betrakt en enslig forsørger og et par, begge med ett barn. Et barn trenger en viss tid til stell og omsorg. I utgangspunktet har et par dobbelt så mye tid å fordele mellom omsorg og fritid som det en enslig forsørger har, selv om begge er i lønnet arbeid. Verken standardinntekten eller utvidet inntekt får dette forholdet fram. Begge gir også et uriktig bilde av barns forbruk, eller av hva det koster å ha barn. I vår tid er den største utgiftsposten det inntektstapet og tap av fritid som følger med svangerskap, fødsel og barneomsorg (Gustafsson og Kjulin 1994, Dankmeyer 1996). Hicks s definisjon av inntekt innebærer at alt forbruk som ikke tærer på formuen, dermed også er inntekt. Hvis vi utvider forbruksbegrepet til å omfatte mer enn det som blir kjøpt på markedet, følger det at begrepet inntekt må utvides tilsvarende. Spesielt trenger vi et inntektsbegrep som inkluderer verdien av fritid. Det gjør Gary Beckers begrep fullinntekt. 2 Begrepet fullinntekt utvider også perspektivet fra mulig forbruk til mulig inntekt. 3 Fullinntekt I dette avsnittet skal jeg skissere begrepet fullinntekt. En presis framstilling står i vedlegget. Becker tar utgangspunkt i at vi har en bestemt mengde tid til rådighet, lik for alle, som han kaller T. T kan for eksempel være 24 timer i døgnet, eller 16 timer hvis vi trekker fra nødvendig tid til søvn. Tiden T kan brukes til lønnet arbeid, til hjemmearbeid (ulønnet arbeid), eller til fritid. Siden vi verken kan låne eller spare tid, er T en absolutt beskrankning på tidsbruken. Innenfor den rammen antar Becker at vi kan velge fritt hvordan 2 For en mer omfattende drøfting av forskjellige inntektsbegrep, se Bojer

4 vi vil fordele tilgjengelig tid på de tre aktivitetene. Han analyserer hvordan en forbruker som maksimerer nytten, fordeler sin tid mellom de tre aktivitetene. Den analysen skal jeg ikke følge opp her, det er det nok av andre som har gjort. I stedet skal jeg utvikle videre tanken om tid som beskrankning. Spesielt skal jeg skal se litt nærmere på den noe urealistiske antakelsen om at vi står fritt til å disponere tilgjengelig tid som vi vil. Beckers definisjon av full inntekt er den inntekt du kan oppnå ved å bruke all tilgjengelig tid på lønnet arbeid. Fullinntekt blir da lik maksimal lønnsinntekt pluss eventuell arbeidsfri inntekt, som kan være kapitalinntekt eller overføringer. I det enkleste tilfelle er fullinntekt timelønnen ganger tilgjengelig tid. 150 Inntekt 125 A 100 A B Tid Figur 1: Fullinntekt og kontantinntekt Figur 1 viser et stilisert eksempel med fullinntekt og kontantinntekt for to personer med samme timelønn og forskjellig arbeidstid. X-aksen måler fritid i timer, fra 0 til 16. Y-aksen måler den tilsvarende kontantinntekten, fra 150 ved null timer fritid til null ved 16 timers fritid. A og B markerer de tos valg av fritid og kontantinntekt. I figuren har A har høyest kontantinntekt fordi hun har kortere fritid, 6 timer, mot Bs 11 timer fritid. Hvis begge har valgt sin arbeidstid fritt, virker det umiddelbart rimelig å si at de har like økonomiske muligheter, selv om kontantinntekten er forskjellig. Annerledes kan det stille seg hvis det er skranker på tidsbruken. Det skal jeg drøfte i avsnitt 4. Utfallet i figur 1 er umulig hvis de to har like preferanser. En av tidsskriftets konsulenter gjorde meg oppmerksom på at begrepet fullinntekt er drøftet blant annet av Layard og Zabalza (1979), men forkastet som relevant for 4

5 analyser av inntektsfordeling fordi den er uinteressant hvis alle har like preferanser. Og siden vi ønsker å tolke inntekt som et mål for velferd, kan vi ikke legge til grunn at folk er forskjellige. Det synes jeg er en dårlig begrunnelse for å forkaste måling av fullinntekt. Siden folk vitterlig velger forskjellig arbeidstid, og siden kvinners valg av deltid ofte begrunnes med at kvinner har andre preferanser enn menn, virker det rimeligere på meg å går bort fra forutsetningen om at vi alle er like, og se i øynene at velferd får måles på andre måter en ved standardinntekten. Begrepet fullinntekt får fram at både fritid og hjemmeproduksjon i en viss forstand er noe du kjøper. En time mer fritid koster en time mindre lønnet arbeid, og prisen er timelønnen. En time mer til hjemmeproduksjon koster en timelønn, men gir utbytte lik resultatet av en times hjemmearbeid. En rasjonell forbruker velger å arbeide hjemme hvis verdien av hjemmeproduksjonen er større enn timelønnen. Timelønnen måler verdien av tid: tid er penger. Nå vil fullinntekten i praksis være et mer komplisert regnestykke enn det som går fram av figur 1. Den vil være bestemt av skatteregler og regler for overtidsbetaling blant annet. Men den kan beregnes; det har blant annet vært gjort her i Norge i forbindelse med analyser av arbeidstilbudet fra kvinner. (Aaberge m. fl. 1999) 4 Ulønnet arbeid og omsorg som plikt. Ulønnet arbeid (hjemmearbeid) kan være frivillig valgt, og det er ikke alltid helt greitt å skjelne mellom ulønnet arbeid og fritidsaktivitet. I empirisk arbeid er det vanlige kriteriet for å skille ulønnet arbeid fra fritid det såkalte tredjepersons kriteriet: en aktivitet er ulønnet arbeid hvis det er teknisk mulig å få en annen til å gjøre det for deg. Da er det arbeid å bake brød, men fritid å trene. Et annet mulig kriterium er muligheten til å velge. Fritid er fri tid, når du fritt kan velge hva du vil gjøre. Etter dette kriteriet er ulønnet arbeid en aktivitet du ikke velger fritt, men utfører fordi den er nødvendig og en plikt. Disse to kriteriene faller ikke nødvendigvis sammen. Å bake brød kan være en hobby, men kan også være en plikt. Imidlertid er omsorg for barn eller syke familiemedlemmer arbeid etter begge definisjoner. Noen må gjøre det, enten den den som mottar omsorgen kan betale for den eller ikke. Spesielt kan jo barn aldri betale for den omsorgen de mottar. Foreldrene må enten gjøre arbeidet selv eller betale andre for å gjøre det. Den tid barna trenger omsorg målt i timer er absolutt, og avhenger ikke av inntekten til foreldrene. Men pengetapet ved omsorgstid varierer med 5

6 foreldrenes timelønn. Det virker rimelig å anta at nødvendig omsorgstid består av to deler: en del hvor foreldrene er nødvendige, og en del som kan kjøpes av tredjeperson. Anta først at det bare er en forelder. Prisen på hennes tid er timelønnen, som kan være høyere eller lavere enn prisen for å leie barneomsorg. Hvis den er høyere, vil det lønne seg å leie hjelp. Men hvis den er lavere, må hun ta omsorgen selv. Uansett legger barnet beslag på tid, delvis direkte til omsorg, delvis til lønnet arbeid for å betale for omsorgen. Den voksnes mulighet til å velge sitt forbruk, inkludert fritid, er den faste tid T minus tid brukt på barnet. Dette er presist fremstilt i vedlegget, og et forenklet eksempel er vist i figur B A timer omsorg Figur 2: Barnekostnader i tid og penger Den øverste linja A viser inntektsmulighetene uten skranker på tidsbruken, og kan tolkes som inntektsmuligheten til en enslig person uten barn. Linje B viser fullinntekten når 5 timers omsorgsarbeid er trukket fra tilgjengelig tid. Pengetapet er 50 kroner, avstanden mellom de to linjene langs Y-aksen. Jeg har tegnet inn at de to har samme arbeidstid, nemlig 8 timer, og dermed samme pengeinntekt. Tidsknappheten til forsørgeren vises da i fritid, som er 3 timer, mot 8 timer for henne som ikke har omsorgsplikt. Kontantinntekten til den enslige forsørgeren skal dekke forbruket både til barnet og henne selv. Det vil standardinntekten ta hensyn til ved å dele den på faktor av størrelsesorden 1,5, avhengig av hvilken skala som velges for forbruksenheter. Tilsvarende korreksjon må selvsagt gjøres på fullinntekten, men det kompliserte problemet om beregning av barns forbruk (utenom omsorg) skal jeg ikke drøfte her. 6

7 Fullinntekten til en husholdning blir naturlig nok summen av inntektene til de enkelte husholdningsmedlemmene. Eventuell pliktig tid tid til omsorgsarbeid blir å trekke fra. Det er også av interesse å studere de individuelle inntektene til husholdningens voksne medlemmer. Da må nødvendig tid til omsorgsarbeid fordeles mellom dem. Et forslag er å tildele omsorgstiden til den forelder som har lavest lønn. I de fleste mann-kvinne par vil det være kvinnen. Da får vi fram at kvinners fullinntekt gjennomgående er lavere enn menns ikke fordi de frivillig velger deltidsarbeid men fordi de har mindre ledig tid å fordele mellom fritid og lønnet arbeid. Tid er penger, og penger er tid. Jeg skrev at tid verken kan lånes eller spares. Men den kan kjøpes, ved å kjøpe lønnet omsorg og tidsbesparende husholdningsmaskiner. Derfor har jeg problemer med å godta skillet mellom fattigdom på tid og fattigdom på penger. Å være fattig på tid må bety både at du har omsorgsforpliktelser eller andre skranker for tidsbruken, og at du ikke har råd til å kjøpe deg fra fra dem. Blant andre Gary Becker har hevdet at velstående mennesker kan være fattige på tid fordi forbruket deres kan være tidskrevende. Men da har han et velferdspespektiv på forbruk og inntekt. Hvis vi, slik jeg gjør i denne artikkelen, legger til grunn muligheter for valg, ser vi at for de velstående er eventuelt tidskrevende forbruk resultatet av et fritt valg. Nå kan det innvendes at i våre dager er det å få barn også resultatet av et fritt valg. Det er grunnen til at mange betrakter både barna og forbruket deres som en del av forbruket til foreldrene. Men å få barn er en annen type valg en valg av vanlig forbruk: det er irreversibelt, kan ikke gjøres om igjen. Bil og hus kan selges, dyr kan omplasseres, unødvendige duppeditter gjemmes bort i skapet, men ikke barn. Å få barn er å anskaffe langvarige, kanskje livsvarige, moralske, juridiske og økonomiske forpliktelser. I tillegg kommer at barn har egne rettigheter, så det av interesse å få kartlagt hvilken mulighet foreldrene har til å avse tid og penger til dem. 5 Inntekt og kapabiliteter Som forklart i avsnitt 2 er inntekt definert som mulig forbruk, ikke faktisk forbruk. Fullinntekt slik jeg har forklart den, er et mål på de mulighetene et menneske har til å tjene penger. Amartya Sen s capability approach 3 er en teori som går ut på å vurdere levestandarden for det enkelte menneske, og tilstanden i et samfunn, ved å kartlegge de mulighetene individene har på 3 Det er ennå ikke etablert noen standardisert norsk oversettelse av termen capability approach. Funksjonsevne er en mulighet, men har vist seg å kunne gi feil assosiasjoner. Jeg er derfor blitt stående ved kapabilitet 7

8 forskjellige områder i livet, men ikke hvordan disse mulighetene blir brukt. Fra Sens side er teorien det filosofiske grunnlaget for en metode til å finne konkrete mål for økonomisk og sosial utvikling. Han kaller teorien en approach, en tilnærmingsmåte, og har bestemt nektet å angi hvilke kapabiliteter han selv anser som grunnleggende. Disse må fastsettes i hvert enkelt samfunn etter åpen demokratisk diskusjon, mener han. 4 Utgangspunkter er viktige menneskelige funksjoner; eksempler på slike er å spise seg mett og å kunne bevege seg. En kapabilitet er evnen til å kunne utføre en slik funksjon, hvis man så ønsker. Sen, som har arbeidet mye med sultkatastrofer, bruker ofte tilgang til mat som eksempel. Han illustrerer forskjellen mellom funksjon og kapabilitet ved verbene å sulte og å faste. En som sulter, mangler kapabiliteten til å utøve funksjonen å spise seg mett. En som faster, derimot, har kapabiliteten, men velger å avstå fra å utøve den. Det samfunnsmessige målet må være at alle har tilstrekkelig tilgang til mat, men ikke nødvendigvis at alle spiser. Han argumenterer for at det ikke er velferden eller lykken til samfunnets borgere som skal kartlegges, men de mulighetene de har til å nå de mål de selv setter seg. Velferd eller lykke kan være et slikt mål, men er ikke det eneste - kanskje ikke en gang det viktigste. Teorien har vakt bred internasjonal oppmerksomhet. Den ligger bak FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI, Human Development Index), og det eksisterer en internasjonal organisasjon for studiet av kapabiliteter i teori og praksis (HDCA). Det er mange likhetspunkt mellom tanken bak kapabiliteter og de nordiske levekårsundersøkelsene. Begge tilnærmingene legger større vekt på hva folk kan gjøre og være med ressursene sine enn hva de har. Begge benytter en samling med indikatorer som ikke blir veidd sammen til en indeks som velferd eller inntekt. Videre gjelder begge tilnærmingene en form for likhet i muligheter, men muligheter på hvert tidspunkt i livet, ikke mulighetene på startstreken. Noen få forskere har gjort empiriske undersøkelser av kapabiliteter. Disse viser ganske overensstemmende lister, og er påfallende like de nordiske levekårsundersøkelsene. Så langt jeg kjenner til, er det ikke avklart hvordan inntekt, eller tilgang til økonomiske goder, kan passes inn i capability approach. Det virker naturlig å la muligheten til å tjene egne penger være en av de viktige kapabiliteter. Derfor foreslår jeg at fullinntekt korrigert for tidsskranker kalles inntektskapabilitet. 4 Den greieste framstillingen synes jeg er i Sen HDCA har også et nettsted: 8

9 6 Noen konklusjoner Den filosofiske inspirasjonen til den tilnærmingsmåten jeg foreslår har som nevnt ovenfor, vært Amartya Sens teori om kapabiliteter, og at det er de økonomiske muligheter du har, ikke kontantinntekten, som er viktige for levestandarden. Implikasjonene ligger i første omgang i tolkingen av tilgjengelige data om inntekt og tidsbruk. Kvinners valg av deltidsarbeid skyldes ikke preferanser for fritid, men pliktig omsorgsarbeid. Når småbarnsfamilier har lite fritid, er den observasjonen relevant for å vurdere levestandarden deres. Det er ikke klart at høyere arbeidsinntekt er en bedring av levekår for enslige forsørgere og deres barn hvis inntekten går på bekostning av fritid og eller tid til omsorg. Det er antakelig et krevende arbeid å undersøke den individuelle fordelingen av fullinntekt eller inntektskapabilitet. Noe enklere vil jeg tro det er for grupper. Men det er bare ved empiri vi kan avgjøre om avvikene fra tradisjonelle analyser er så store at arbeidet blir bryet verdt. Mange mener skatt på lønnsinntekt minsker arbeidstilbudet. Hvis skatten i stedet ble lagt på fullinntekten, ville den effekten forsvinne. I stedet ville kanskje noen være nødt til å arbeide mer enn de ønsket for å betale skatten. Hvorvidt en slik effekt er uønsket, kan diskuteres: det kan hevdes at alle arbeidsføre har plikt til å bidra til fellesskapet. La meg til slutt drøfte noen innvendinger som er kommet fram i kommentarer på seminar, nemlig at både verdien av ulønnet arbeid og av fritid vil bli bestemt av en persons arbeidslønn. Men hvordan disse skal verdsettes, kommer an på sammenhengen og hva verdsettingen skal brukes til. Fullinntekten måler hva en time fritid og en time ulønnet arbeid koster den enkelte, og det er en times lønn uten tvil. Den samfunnsmessige verdien kan være en annen. Når et gode blir omsatt i et marked med fullkommen frikonkurranse, og markedet er i likevekt, har det godet en og bare en pris, som vi kan kalle verdien til godet. Hvis markedet er i ulikevekt, eller ikke finnes, vil det kunne eksistere flere verdier eller priser. De klassiske økonomene Adam Smith og Karl Marx skjelnet mellom bruksverdien, bytteverdien og kostnaden til et gode. Noe liknende gjør moderne økonomer når de skjelner mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk nytte og kostnad. Den samfunnsmessige nytteverdien av en times ulønnet omsorgsarbeid kan være større eller mindre enn den private kostnaden. 7 Referanser Kravdahl, Øystein (1994), Sociodemographic studies of fertility and Di- 9

10 vorce in Norway with Emphasis on the Importance of Economic Factors, Soscial and Economic Studies 90, Statistics Norway. Aslaksen, Iulie og Charlotte Koren (1995) Det ubetalte husholdsarbeidet omfang og fordeling, Tidsskrift for samfunnsforskning 1995:1: Becker, Gary (1965) A Theory of the Allocation of Time, Economic Journal, 75: Bojer, Hilde (2003), Distributional Justice. Theory and Measurement, Routledge. Bojer, Hilde (2010), Hva er økonomisk ulikhet?, Tidsskrift for samfunnsforskning: Bojer, Hilde (2006), Income capability and child care, Memorandum No , Økonomisk institutt, Oslo universitet. Dankmeyer, Ben (1996, Long run opportunity costs of children according to education opf the mother in the Netherlands, Journal of Population Studies, 9: Gustafsson, Bjørn and Urban Kjulin (1994), Time used in childcare and housework and the total cost of children, Journal of Population studies, 7: Hicks, John (1961), Value and Capital, The Clarendon Press, Oxford. Jenkins, Stephen, P. M. Kapteyn and B. M. S. Van Praag (Eds) (1998), The Distribution of welfare and Household Production: International Perspectives, Cambridge University press Kravdahl, Øystein (1994), Sociodemographic studies of fertility and Divorce in Norway with Emphasis on the Importance of Economic Factors, Soscial and Economic Studies 90, Statistics Norway. Layard, Richard og Antoni Zabalza (1979), Family Income Distribution: Explanation and Policy Evaluation, Journal of Political Economy 87: Sen, Amartya (2009), Devlopment as Freedom, Oxford University Press. Smeeding, T. M, and D. H. Weinberg (2001), Toward a uniform definition of household income, Review of Income and Wealth, 47:

11 Vaage, Odd Frank (2002), Til alle døgnets tider: Tidsbruk , Statistiske Analyser 52, Statistisk Sentralbyrå. 8 Vedlegg 8.1 Fullinntekt Utgangspunktet er at en viss mengde tid er gitt og kan ikke endres. La den tiden være T, og la T L være tid til lønnet arbeid, T H tid brukt til hjemmeproduksjon og T F fritid. Da er: T = T L + T H + T F (1) Timelønnen er w. Forbruk kjøpt i markedet, C er begrenset av kontantinntekten. Denne er lik lønnsinntekt,wt L pluss eventuell arbeidsfri inntekt, M. C = wt L + M (2) For enkelhets skyld ser vi bort fra eventuell sparing. Hvis vi slår 1 og 2 sammen, får vi individets kombinerte budsjett for tid og penger : M + wt = C + wt H + wt F (3) Fullinntekten er M + wt, og den kan brukes til kontantforbruk, til hjemmeproduksjon og til fritid. 8.2 Barnekostnader La nå p være prisen per time barnetilsyn. T 0 er nødvendig foreldretid, T 1 er tid kjøpt av tredje person. Kostnadene ved barneomsorg vil nå avhenge av om w > p eller w < p: C O = wt 0 + pt 1 hvis p < w (4) C O = wt 0 + wt 1 hvis p > w (5) Likningene ovenfor uttrykker hva barneomsorg koster i penger. Vi kan også uttrykke kostnadene i tid: den tid en forelder må arbeide for å dekke kostnadene ved omsorg. 11

12 T O = T 0 + p w T 1 hvis p < w (6) T O = T 0 + T 1 hvis p > w (7) 12