Ordensbygningen i Stavanger. side Intervju med DSS Per Arild Nesje side 4 5. Hva skjer i USA og IC? side 26 27

Transkript

1 De Tre Kjedeledd 4/ årgang Ordensbygningen i Stavanger. Foto: Karl Olav Vathne Ordensbygningen i Stavanger side Intervju med DSS Per Arild Nesje side 4 5 Loge nr 61 Terje Vigen fyller 60 år side 6 7 Hva skjer i USA og IC? side 26 27

2 STOR SIRE HAR ORDET 2 overskriften i et leserinnlegg i en av landets større aviser, satte meg på tanken om to gamle ordspråk. «Fred er ei det beste, men at man noget vil» som Bjørnstjerne Bjørnson skrev i sitt dikt April og «Farligst av alt er likegyldigheten», som Nobelprisvinneren Elie Wiesel uttalte i sitt nobelforedrag. Nå har jeg ikke til hensikt å filosofere over disse utsagnene, men vil gjerne anmode søstre og brødre om å gjøre det. Nei, denne overskriften og derved utsagnet gir meg en anledning til å minne alle Ordensmedlemmer om at hver og en av oss er en del av samfunnet. Hver og en er en viktig brikke i et sosialt nettverk, på arbeidsplassen, i hjemmet og innen Odd Fellow Ordenen. Hver og en har faktisk ansvar for sitt eget liv. Hver og en har også i stor grad ansvar for andres liv, ve og vel. Det bør være hevet over enhver tvil at Odd Fellow Ordenen med sine medlemmer faktisk er en betydelig del av det norske samfunn. Derfor bør vi også kunne påvirke våre medmennesker med de lærdommer Ordenen gir. Det er intet ønske fra Odd Fellow Ordenens side å revolusjonere samfunnet. Vi har Storting, regjering og andre styrende organer som former og utvikler vårt samfunn og vår fremtid. Men, som medlemmer i vår Orden har vi, gjennom vår opptreden i samfunnet plikt til å bidra til en bedre hverdag for enkeltmennesker. Vi har også plikt til å bidra til et fremtidsrettet samfunn hvor respekt og forståelse, ydmykhet og toleranse, oppofrelse og medmenneskelighet blir en større del av hverdagen. Men kjære søstre og brødre. Gjør vi dette? Er vi stort sett likegyldige overfor samfunnet omkring oss? Er vi likegyldige med å følge opp vår Ordens budord og Formålsparagraf? Er vi likegyldige i vårt forhold til Odd Fellow Ordenens utvikling? Er våre embedsmenn likegyldige overfor sitt ansvar og sine forpliktelser? Jeg overlater til den enkelte søster og bror selv å vurdere disse spørsmålene. Selv tør jeg håpe at majoriteten av våre medlemmer virkelig, i sitt daglige liv, opptrer slik i samfunnet som våre ritualer påbyr. En god Odd Fellow skal kjennes på sine holdninger, og vise i dagliglivet at Ordenens etikk er mer enn teori. Mitt håp er at likegyldighet ikke sniker seg inn blant medlemmene og blant ansvarlige personer i logenes og leirenes underordnede organer. Ikke minst krever jeg at likegyldigheten ikke er tilstede hva gjelder kunnskap om og utførelse av alle oppgaver som pålegges enhetenes embedsmenn. Her gis det ikke Farligst er likegyldigheten grunnlag for ansvarsfraskrivelse. En økning av medlemsmassen innen Ordenen er et stadig tilbakevendende tema. For det første fordi vi vet at vi alle en gang vil forlate denne verden. For det andre ønsker vi faktisk at så mange mennesker som mulig skal få anledning til å slutte seg til våre rekker. Kjære søstre og brødre, er ordet likegyldighet også et nærliggende ord i så måte? Med tanke på Ordenens fremtid er det klart at gjennomsnittsalderen er for høy. Et godt voksent medlem rekrutterer ofte en person på egen alder, og utviklingen blir deretter. Jeg har svært ofte hørt søstre og brødre gi uttrykk for at de ikke har spurt sine barn om de er interesserte i å bli medlemmer i vår Orden. Begrunnelsen som oppgis er at de ikke har tid. Men kjære Ordensmedlemmer, la nå deres barn selv få avgjøre om de har tid eller ikke. Det er ikke få ganger jeg har hørt yngre søstre og brødre gi uttrykk for at de aldri var forespurt av opphavet, men selv tok initiativet. Kjære søstre og brødre. Muligheten til å gjøre det bedre er overalt hvis vi velger å handle. Å gjøre det bedre er å gjøre det ugyldige gyldig. Å gjøre det bedre er å besvare et rop om hjelp. Å gjøre det bedre er å registrere en uriktighet og selv gjøre det riktige. Å gjøre det bedre kan være noe så lite som å gjøre ditt arbeid på en ordentlig måte eller så stort som å endre verden. Foto: Sturlason Å gjøre det bedre er å utvikle din egen karakter. Å gjøre det bedre er å gjøre noe for deg selv og for andre mennesker. Likegyldighet har den fare i seg at den pasifiserer og at den hurtig sprer seg. Aktive Ordensenheter med målrettede og ansvarsbeviste embedsmenn og medlemmer er den beste medisin mot likegyldighet. Når dette skrives stundes det mot den store julehøytid. På vegne av Den Norske Storloges embedsmenn benytter jeg anledningen til å ønske enhver søster og bror en riktig god og fredfylt jul. Jeg ønsker dere også alt godt for det nye året i det jeg anmoder logenes og leirenes embedsmenn om å være seg sitt ansvar bevist. Med broderlig hilsen i Vennskap, Kjærlighet og Sannhet Harald Thoen Stor Sire

3 DSS ANN EVY AURDAL Fadderskap Ett av vår Ordens viktigste arbeidsfelt er arbeidet med å rekruttere nye medlemmer. Uttrykket «resesjon» er brukt mye i forbindelse med de økonomiske stormkast verden er utsatt for i disse dager. Et samfunn som ikke vokser, gjør nyvinninger og utvikler seg i positiv forstand, er i realiteten i rese sjon stagnert og ute av stand til positiv videreutvikling. Hva det har med logen vår å gjøre? En loge som ikke utvikler seg ved knoppskyting og nye ledd til kjeden er i realiteten i resesjon. Medlemmenes gjennomsnittsalder øker, og etterveksten kan ikke veie opp for oss som blir eldre. Jeg er sikker på at mange av mine søs - tre og brødre når de har samtalt med mennesker som ikke er medlemmer hos oss, har fundert: Hvorfor er ikke hun/han med hos oss? Her står jeg overfor et interessant, artig, søkende medmenneske som ville ha stor glede av vårt felles skap. Kanskje han/hun ikke har kjenn skap nok til oss, eller kanskje har de aldri blitt forespurt om å være med i vår spennende Orden. Er utfordringen ved å foreslå noen til logemedlemsskap blitt for stor for oss? Ønsker vi ikke å ta på oss det krevende arbeid å skulle være fadder for noen? Dersom dette er realiteter, hvor ligger da bevisstheten i oss om at vi må ha flere med oss? Tar vi ikke på oss arbeidet med rek - ruttering, så forvitrer vår Orden. For ikke så lenge siden leste vi et intervju med en nyopptatt søster, en ung mor, som stilte seg litt undrende til at hennes Rebekka-mor ikke tidligere hadde invitert henne inn i vårt fellesskap. Mor tenkte nok at datteren hadde det så travelt med mann og barn, jobb og dagligdags strev at hun knapt ville ha tid til også logemedlemsskap. Poenget var: Logemøtene var datterens frikveld, her kunne hun legge alt daglig mas til side, og bare være deltaker i et åndelig fellesskap som inngir ro og reflek - sjon nettopp det pustehullet i travelheten som mange higer etter. Vi treffer mennesker i vårt daglige virke som vi av ulike grunner lærer å sette pris på, som ikke er medlem i vår Orden. Ta dem med på en sosialaften eller et annet åpent arrangement, og se om ikke DSS Ann Evy Aurdal det gir mersmak. Vi må ikke la terskelen for å be noen med oss bli så høy at vi avstår fra slike invitasjoner. Fadder-rollen er ikke bare krevende den kan være utrolig givende. Å bringe nye ledd til kjeden medfører glede særlig når vi ser at vedkommende trives i, og gleder seg over fellesskapet. Det fins dessverre noen eksem pler på faddere som har ansett seg ferdige med sine fadderplikter idet resipienden er vel på plass i logen. Men det er jo egentlig først nå at våre forpliktelser som faddere skal vise seg i praktisk utførelse. Èn ting er selve møtet da er man uansett overlatt til egne refleksjoner, og tar til seg ting fra ritualene etter hvert som de synker inn i oss. Men på ettermøtet starter fadderens neste viktige oppgave: Å se til at resipienden finner plass ved bordet, ved kaffen og i det sosiale fellesskap som er så viktig for at vi skal trives og føle oss vel til rette. Vi må arbeide med å minimalisere eksempler på at nye medlemmer forlater oss fordi de føler at Logen fremstår mer som et klikkvesen enn et inkluderende felles - skap. Intet er mer tilfredsstillende enn å se våre resipender finne sin naturlige plass i kjeden, se dem trives og utvikle seg både i loger og embedsverk og i sin tur igjen bringe enda flere til, som sammen med oss er med på å utbre de grunnprinsipper som er bærende i vår Orden. Til syvende og sist dreier alt seg om det å være medmenneske et reflektert medmenneske! I Vennskap, Kjærlighet og Sannhet Ann Evy Aurdal Deputert Stor Sire Innhold 4/09 Stor Sire har ordet 2 Deputert Stor Sire Ann Evy Aurdal 3 Intervju med DSS Per Arild Nesje 4 Loge nr 61 Terje Vigen fyller 50 år 6 Intern kronikk: Willy Hauge 8 Hva har en fattig tiggermunk med oss å gjøre? 10 To DSS om Bergens nye Ordenshus 12 Hva gjør en Ordens Herold? 25 spørsmål 14 Ekstern kronikk: Geir Uthaug 16 Grimstad Broderforening 18 Nederlag og suksess 20 Linkjøping en Odd Fellow by i Sverige 22 Nå leser jeg... Arn fra Gothia 24 To søstre Veteraner mor og datter 26 Olsokfeiring og Loge nr 48 Færder 28 Det vokser i Hammerfest 29 Om dannelse 30 SAM-prosjektet i Bergen er 25 år 31 Ordenshuset i Stavanger 32 Leir nr 1 Norge 90 år 25 svar 34 Hva skjer internasjonalt i Odd Fellow verdenen? 36 Nytt fra Storlogen 38 Hva betyr ordet resipiend? 39 Odd Fellow Torget 40 Odd Fellow Utstyr 44 Kjære leser Viktige adresser 47 Baksiden

4 INTERVJUET: DSS PER ARILD NESJE Intervjuet... OSS BRØDRE OG SØSTRE I MELLOM En benjamin Distrikt Stor INTERVJUET: DSS PER ARILD NESJE Av Kjell- Henrik Hendrichs 4 Per Arild Nesje er født i 1958 og ble Distrikt Stor Sire i 2005, 47 år gammel. Den 51 år gamle sivilingeniøren er den yngste av DSSene. Han er født i Molde, oppvokst i Sandefjord, utdannet som sivilingeniør i Newcastle og har for tiden klippekort på flyet til Australia hvor han har drevet oppkjøp av et australsk oljeteknologifirma. Om vinteren står arbeid som instruktør i alpinsportens gleder, mens sommeren tilbringes i størst mulig utstrekning på båten og ved Norges og Sveriges kystlinje. Og midt opp i jobb og interesser, skal han ta seg av le - delsen i Distrikt nr 1 som har to leire, og ni loger. Av slike ting blir man ikke arbeidsløs. Når kom du i kontakt med Odd Fellow Ordenen? Det skjedde ikke før jeg kom tilbake både fra studier og arbeid i England. Det var bare tilfeldigheter som førte meg tilbake til Norge. Jeg følte meg meget vel hjemme i England og hadde stiftet familie der. Mitt arbeid med oljerelatert teknologi er et internasjonalt fag og alt foregår på engelsk. Da var det greit å bo i et land som England som den gang var et sentralt land for den teknologien. Men jeg fikk da et tilbud fra et norsk firma da jeg hadde et oppdrag i Norge. Så dermed falt den brikken på plass. Nå var ikke Odd Fellow Ordenen noe ukjent i vår familie. Min far er Eks OM og min mor er Rebekkasøster. Men fra det hold har jeg aldri fått noe annet enn en vennlig påminnelse. Min onkel, Randulf Meyer, gjorde noe mer med det og inviterte meg på Informasjonsaften i Loge nr 56 Johan Middelthon. Og det er den historien. Hva tiltalte deg ved Ordensarbeidet? Vi ingeniører teller, veier og måler. Det blir en konkret og håndfast virkelighet. Det du ikke kan telle, måle og veie, eksisterer liksom ikke. Jeg

5 INTERVJUET: DSS PER ARILD NESJE blant Sirene opplevet logelivet som noe helt anderledes. Det rituelle arbeid med de etiske verdier står i en dyp kontrast til alle ingeniørtingene. Dette skjønte jeg raskt og ble resipert i Loge nr 56 Johan Middelthon i Ikke før var jeg innviet, så reiste jeg på oppdrag til Stavanger. Så i mine første tre logeår var jeg mer i loge Vesterlen i Stavanger enn i egen loge. Det var også en nyttig lærdom. Og i egen loge møtte jeg mange sterke og spennende personligheter. Der var den strenge Eks OM Rasmussen som hadde en mening om det meste og lot høre fra seg. Og der var den muntre og lystige og historiefortellende Eks Stor Marsjall Frank Schrøder. At to så forskjellige personligheter begge elsket sin loge, sier noe om en loges bredde, men også om en dybde og mulighet. Og du fortsatte med å danse på roser? Ingen gjør det. I 1993 ble jeg rammet av levkemi. Det så lenge ut til at det skulle gå annerledes enn det faktisk gjorde. Jeg hadde en ganske intens kamp om å få beholde livet, og den kampen varte faktisk i mer enn tre år. Jeg har jo alltid vært slank og ganske godt trent. Men da jeg var ferdig med det kjøret, så jeg nok mest ut som en Belsenfange. Den kampen tok ganske mye krefter i løpet av tredveårene mine. Men også dette lærte jeg mye av. Jeg har et annet syn på livet, et annet syn på tiden og ikke minst et annet syn på verdier enn da jeg startet det løpet. Ordene Carpe Diem grip dagen brukes ubetenksomt som slagord i mange sammenhenger. For meg har det en ganske dyp mening. Jeg vil leve når jeg lever, ikke utsette og ta for gitt at jeg gis en mulighet til. Vi skal være takknemlige når mulighetene gis oss. Da skal vi gripe dem. Det er en form for livsarroganse å tro at vi skal få en sjelden mulighet to eller tre ganger. Vi skal takke for at vi får muligheten én gang, og gripe den der og da. Hva har du lært av Ordensarbeidet? For det første lærer vi av alle oppdrag og embeder vi har. Forakt for små oppgaver er noe av det dummeste jeg vet. Du må lære å krype før du kan gå. Jeg tror at det er uheldig å få for krevende oppgaver for tidlig. Da kan man mangle grunn leggende innsikt. Som DSS er jeg takknemlig for hvert et verv jeg har hatt i logen for det gir meg innsikt både i vanskeligheter og muligheter. Og så er det to kunnskapsplattformer til logeinnsikt. Den ene legger man ved å være en loges Sekretær. Sekretærer får en type oversikt som ingen andre har. Den andre er Ceremonimester. Jeg har dessverre ikke vært CM, men jeg ser jo hvor uhyre viktig dette embedet er. Jeg synes at det er selve bærebjelken i det rituelle arbeid. Ja, hvor viktig er det rituelle arbeid? Det er vårt rituelle arbeid som bærer alt det andre. I min tid som DSS har jeg lagt vekt på i all min instruksjon og veiledning å få frem dette syn, noe som ikke er van skelig. Men rituelt arbeid er krevende. Rundt en - hver sving venter nye utfordringer. Noen synes det er flott når CM og andre aktører kan tekstene sine utenat. Men selv om man kan all verdens tekster utenat, betyr jo ikke det at den som fremfører den har forstått den. Og når du først har forstått den, skal den fremføres med innlevelse. Og når du har levet deg inn i den, skal du formidle den slik at den blir levende og sanne for andre. Å arbeide med ritualer er som å begynne på en trapp der det stadig dukker opp nye trinn. Det kan være både frustrerende og spennende. Slik er det med alt som er krevende. Slike er det faktisk også i ingeniørfaget, selv om utfordringene der er ganske annerledes. Hele tiden er det krav om oppover og fremover. Stillstand er tilbakegang. Hva er Ordens forutsetning for å lykkes også i fremtiden? Jeg kom inn i en forholdsvis ung loge hvor intet var en selvfølge og hvor alt ble båret oppe med et ekte engasjement av mennesker som ville noe. Uansett produkt blir det ikke noen fremgang hvis mennesker blir slappe og uengasjerte. I en verden som ofte blir masete og overfladisk, vil mange mennesker søke det motsatte. Når vi sier som svenskene, at inngangen i Odd Fellow Ordenen «er starten på et annerledes liv» så må det være det. Da skal samværet i Logesalen være preget av rituell anderledeshet, av tekster, fremføring og musikk som ikke er overflatisk eller masete. Dette er idealer som vi må holde opp både i prinsipp og praksis. Gjør vi ikke det, kan forfallet starte raskere enn vi aner. Et innholdsløst logemøte er et forfeilet logemøte. Og våre sosiale samvær må være preget av kultur, av etikette og dannelse. Noen tror at dette betyr at de skal være triste og gravalvorlige. Det er igjen en av disse dumme misforståelsene. Et sprudlende, lærerikt og elegant brodermåltid kan du forlate hikstende av latter og med humøret på topp hele kvelden igjennom. Det musegrå og innholdsløse derimot er i slekt med gravalvoret og har de samme konsekvenser. 5

6 ODD FELLOW LOGE NR 61 TERJE VIGEN «Der bode en underlig gråspræ den yderste 6 Embedskollegiet i Loge nr 61 Terje Vigen: Bak fra venstre: Sekretær Lasse Svendsen, Kasserer Sigmund Dale, Skattmester Knut Helge Stenseth, CM Bjørn H. Andersen, Eks OM Otto Baust, OM Jan Petter Røinaas, UM Torgeir Boye. Om ikke nordmenn kan mange sitater fra verdenslitteraturen, er denne setningen fra Henrik Ibsens store dikt om «Thærie Wiighen» en sannsynlig vinner. Terje Vigen er en arketype for denne landsdelen. Da den første Odd Fellow loge skulle plasseres i Arendal, kunne det ikke være mange andre som kunne konkurrere om navnet. Idenne skikkelsen finner nordmenn eventyr, nød og savn, oppofrelse, egenutvikling, nederlag og seier, krig og fred, og et fortettet menneskeliv som har satt fantasien i sving for generasjoner. Terje Viken er prototypen for «et gjennombarket folkeferd» slik vi gjerne liker å se på oss selv. Den 9. september 1957 ble det satt inn annonse i Agderposten og Vestlandske Tidende hvor man søkte etter medlemmer av Odd Fellow Ordenen som bodde i Aust-Agder. Historisk parallell Historien har en parallell til annonsen som sto i The Baltimore American 13. februar 1819 hvor Thomas Wildey og John Welch søkte etter Odd Fellows for å starte en Odd Fellow loge i Baltimore i USA. Begge annonsene ga dårlig resultat. Men søndag 2. februar 1958 ble altså Arendal Broderforening stiftet. En pådriver i dette arbeidet et navn som dukker opp over alt i sørvest-norge hvor Ordenen vokser i denne tiden er DDSS Peder Engebretsen Hagen bedre kjent som P. E. Hagen ( ). Når Hagen dukker opp, er det også sannsynlig at faderlogen til den kommende Loge 61 Terje Vigen ligger i Porsgrunn og er Loge nr 19 Dag. I dette møtet denne søndagen er også Stor Sire Harald Østereng ( ) og den mangeårige ( ) Stor Sekretær Umberto De Paolis, til stede. Så kom hverdagen med de harde realiteter. Lokale måtte skaffes, og disse måtte være i samsvar med broderforeningens økonomiske evner. Handelstandens lokaler ble etter hvert broderforeningens tilholdssted. Foreningen startet med elleve medlemmer, et tall som måtte økes hvis det skulle bli noen loge ut av det. Ut på sommeren var antallet økt til nitten. Høs - ten 1958 var en ren tørketid uten tilgang, men på vårparten 1959 snudde det. Da tiden for instituering av ny loge kom 10. oktober 1959 var antallet brødre kommet opp i 33. Nå begynte arbeidet med å skaffe alle de artefakter som etableringen av en loge er avhengig av. Dette kan ikke handles inn på «supern på hjørnet,» men må skaffes med omhu på de retter steder. Forberedelsesarbeidet var både nytt, ukjent og fremmed. Mange av broderforeningens medlemmer var nok ganske slitne da dagen for etablering av ny loge i Arendal kom. Men «hvem teller vel de tapte slag på seirens dag?» En nye loge i en ny by i et nytt fylke For Ordenspionerer som P. E. Hagen må det ha vært en meget stor tilfredsstillelse å se sitt nyplantningsarbeid bli kronet med slike resultater. Selv om Odd Fellow Ordenens arbeid er av egenutviklingskarakter hvor Ordenens sentrale arbeid foregår rituelt i Ordenens rituelle rom, vil alltid dette arbeidet få ringvirkninger utad i dagligliv og samfunnsliv. I loge Terje Viken kom det raskt opp forslag om tiltak for å realisere og konkretisere arbeidet med Ordenens fire budord. I året 1962 ble den symboltunge «Terjetønna» opprettet som en innsamlingskilde for utadvendt hjelp. Terjetønna henviser til Henrik Ibsens dikt der Terje Vigen skulle hente i Danmark under nøds årene i , «tre tønner bygg». Loge Terje Vigen har hatt en meget fremgangsrik historie og er faderloge for alle de fem øvrige Odd Fellow logene i Aust-Agder i dag. Den danner grunnstammen i leir nr 22 Aust-Agder som ble instituert i Den store festen Alle slike jubileumsfester er storartede og får en egen glans for alle som er til stede. Fra Storlogen presiderte Stor Skattmester Bjørn Erik Hansen som med bred erfaring

7 ODD FELLOW LOGE NR 61 TERJE VIGEN gte en på nøgne ø» foresto det ceremonielle med Festloge og ved taffelet. Men til denne festen hørte det med noe ganske usedvanlig og sannsynligvis noe helt enestående. Det var at Chartermedlem og Eks Storrepresentant Jahn Senum holdt hovedtalen for jubileet. Å ha et Chartermedlem i sin midte etter femti år er i seg selv en begivenhet. Og at han også holder talen ved jubiléet er også en sensasjon som knapt noen kan vise maken til. I tillegg har logen også enda et medlem med fra institueringen av logen, Eks. Sekretær Kjell Bugge. Å ha to brødre som personlig har fulgt med i det hele, med på en jubileumsfest for femti års logeliv, vitner om logens kvaliteter. De sedvanlige skåler, taler, sanger og prologer er med på å sette festen høyt i minnenes krans. Overmesters perspektiver I sin tale fremhold OM Jan Petter Røinaas dette perspektivet: «Odd Fellow Ordenen er ikke en humanitær organisasjon, men en del av vårt virke er å gjøre et humanitært arbeid. Vi har hatt en redningsskøyte liggende her i Arendal med vårt navn. Vi har medisinske forskningsfond, blant annet for MS, alt finansiert av våre interne innsamlinger. En landsaksjon skaffet penger til en SOS-barneby i El Salvador til mer enn 15 millioner kroner. Vi i loge Terje Vigen ønsket at vi som en del av vårt jubileum skulle kunne gjøre noe lokalt. Og vi har derfor brukt de gavene vi har fått, sammen med ulike andre tiltak der våre brødre har stilt opp, til å finansiere en gave til et lokalt humanitært formål. Loge nr 61 Terje Vigen gir vår jubileumsgave som er på kr ,- til Frelsesarmeen i Arendal.» Det er et særtrekk ved Odd Fellow Ordenens jubileer at jubilanten selv gir gaver. I dette ligger Ordenens altruistiske anliggende: «What can I do for you?» Ingen lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Derfor er det viktig at man i et jubileum ikke blir selvopptatt og navnebeskuende, men ser etter andres tarv. Tekst: Kjell-Henrik Hendrichs 7

8 ETISKE REFLEKSJONER Hva har en fattig tiggerm med oss å gjøre? Tekst: Arve Lønnum 8 Det er knapt nok et oppegående og erfarent menneske i vår kulturkrets som ikke kjenner denne merkelige munkens berømte formuleringer: «Herre! Gjør meg til redskap for Din fred, la meg bringe kjærlighet der hatet råder» og den slutter med ordene «det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv, det er ved å tilgi andre at man får tilgivelse.» bønnen er kjent som Frans av Assisis bønn. Både lærde litteraturforskere og ganske vanlige, fromme mennesker ønsker å beskrive bønnen som mektig. Det er et sterkt ord. Makt er styrke. Det vil være riktig å spørre hvilken type makt det dreier seg om og hvilken betydning den har. Makt kan være Arve Lønnum knugende og diktatorisk, men den kan også være forløsende og utviklende der den brukes riktig. Politikere har makt. Bedriftsledere har makt. Mange har makt til å få ting til å skje og utvikle seg. Men hvilken makt ligger i den hellige Frans bønn? Den består jo bare av ord. Hvorfor er ord mektige? Hvis vi ser på de to versene i bønnen har den to sentrale ord: I første vers ber Frans om å få bringe noe. Han ønsker å bringe kjærlighet, forlatelse, tro, sannhet, lys og glede. For å bringe disse tingene ut til andre er det naturlig å si at de må springe ut fra et ønske hos den bedende om å være god. Å vise godhet mot andre mennesker, et ønske om å gjøre andre glad. I andre vers ber Frans om å få søke etter å få gjøre gode gjerninger. Han søker å få trøste, å forstå, å elske, å gi, å glemme seg selv og å tilgi. Igjen ser vi det uegennyttige hos denne mannen. Han ber ikke om å få noe for å berike seg selv. Han ber om kunnskap, visshet, tålmodighet og forståelse for andre. Bønnen er en enkel hyllest til de mennesker som har evnet og som evner å se andres lidelse og savn og som deretter kan ofre seg for andre. Som Albert Schweizer gjorde. Som Mor Theresa gjorde. Og som tusenvis av ukjente helter og heltinner gjør rundt i verden hver dag. Hvorfor får noen en slik styrke at de lever et liv i sin nestes tjeneste? Kan man finne noe i Frans av Assisis liv som forteller oss at noen

9 ETISKE REFLEKSJONER unk men nesker blir mer barmhjertige samaritaner enn andre? Franciscus, som av noen er kalt «Guds lille fattigmann», ble født i fjellbyen Assisi i Han vokste opp i rikdom og velstand og visste godt å gjøre seg nytte av sine privilegier. I dag ville man kanskje si at han hadde en utagerende livsstil. Men samtidig var han en høflig ung mann med sterk rettferdighetssans. Han ga gjerne rikelig til den som ba om hjelp i Guds navn. Han hadde en kort karriere som soldat, først et år i fangen - skap og deretter sykdom som ble vendepunktet i hans liv. Om det var feberfantasier eller om det skyldtes at Frans var utrustet med en spesiell evne til å se og høre noe andre ikke kunne fornemme kan man skrive på uvisshetens konto, men det sies at han aldri mer ble den samme. Han hadde, slik biografene sier det, hørt en stemme som for resten av hans liv styrte hans skritt inn i historien om den første tiggermunk som fikk betydning for sin ettertid. Beretningen om Frans som kysser den spedalskes hånd viser den totale forandring i hans liv fra nå er han fullkomment lykkelig over å hjelpe de fattige, de elendige og de som er trampet ned. Men resten av hans liv kostet. Han forsaket alle livets goder og brente seg ut i den grad at han 44 år gammel døde av utmattelse. Det sies at han døde mens han sang «Solsangen» og da han utåndet ble hytta han lå i som det vakreste sted på jord. Han etterlot seg en skare trosfeller som bredte seg ut over Europa som den munkeorden som man kjenner som fransiskanere. Disse fattigdommens apostler skulle prøve å bringe videre hva Frans hadde sådd i dem. Det var ikke lett. Man kan ikke kopiere et geni og en verdens - erobrer som en biograf har kalt ham. Han blir beskrevet som et menneske som gjorde alt godt fullt og helt. Helstøpte og ekte følelser gjennomsyret alt han gjorde. Det blir sagt at hvis andre mennesker med mye godhet i seg prøvde å leve som Frans ville det virke unaturlig og uekte. Han var den unike første blant likemenn og derfor har han fått helgenstatus. Som alle beretninger om mennesker og begivenheter så langt tilbake i tid vil det alltid være tvil om hva som er sant og usant. Men selv om noe er forskjønnet og kanskje er mer sagn enn virkelighet er det uomtvistelig sant at Frans av Assisi har noe av den udefinerte makt over mennesker også i dag. Da Assisi var ødelagt av jordskjelv var klosterkirken noe av det første som måtte gjenoppbygges. Noe annet var visstnok utenkelig. Hvorfor sier jeg alt dette om en tiggermunk fra 1200-tallet? Skal vi leve som ham for å være ekte god? Selvsagt ikke. Det som fascinerer meg er bønnens enkle form og sammen med ordet mektig blir dette noe av det fineste jeg finner i våre ritualer. Som nevnt er bønnen enkel i sin språkform. Det er korte setninger. De viktigste ordene er å bringe og å søke de enkle gode verdier vi bør ha. Det er ikke noe svulstig, pompøst og storslått over ordene og de er ikke egnet til å imponere. De er heller ikke overdrevent formanende slik at de skremmer bort leseren og lytteren. Når jeg leser og hører disse enkle bønneord føler jeg hvordan det virkelig blir mektig og det fyller meg med høytid. Det er ord som alle nikker megetsigende til og er enige i. Samtidig vet vi alle at vi ikke klarer å etterleve en slik bønn helt og fullt, men alle prøver etter beste evne. Når vi Odd Fellows oppfordrer hverandre til vennskap, kjærlighet og sannhet igjen og igjen er det fordi vi ser hvor viktige disse mellommennskelige relasjoner er. Vi lever i en annen tid enn Frans, men vi ser hvordan broder- og nestekjærligheten han utviste søkes etterlevd i våre budord og formaninger. Og så får vi gjøre det som er oss mulig å hjelpe og støtte barn og voksne, syke og eldre i den form som er mulig. Skulle Odd Fellow ha en skytsengel er ikke «Guds lille fattigmann» fra Assisi noe dårlig valg. Når vår ritualbønn leses føler jeg meg privilegert som Odd Fellow. Det er en stund med enkle og gode visdomsord. Det gir et løft i hode og hjerte og er i så måte gode påminnelser om at vi alltid har noe å strekke oss etter. Frans av Assisis bønn Herre gjør meg til redskap for din fred! La meg bringe kjærlighet der hatet rår. La meg bringe forlatelse der urett er begått. La meg skape enighet der uenighet rår. La meg bringe tro der tvilen rår. La meg bringe sannhet der villfarelse rår. La meg bringe lys der mørket ruger. La meg bringe glede der bedrøvelse hersker! Å Mester! La meg ikke søke så meget å bli trøstet som det å trøste. Ikke så meget å bli forstått som det å forstå. Ikke så meget å bli elsket som det å elske! For det er gjennom at man gir at man får. Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv. Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse! Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv! Amen. 9

10 INTERN KRONIKK: WILLY HAUGE Nattehimmelen er et spe I år er det 400 år siden Galileo Galilei, som første menneske rettet et teleskop opp mot himmelen og så med egne øyne at Jorda bare var en av mange planeter og ikke sentrum av universet. Astronomiåret FN har derfor utpekt 2009 til å være Det internasjonale astronomiåret. Året har vært preget av mange store og små begivenheter over hele verden. En av begivenhetene som gjorde inntrykk var Astronomiårets store norske skrivekonkurranse, hvor vinneren den 18 år gamle Lill Haukanes fra Stord blant annet skriver i innledningen til sitt vinneressay «Ein himmel full av stjerner»: «Eg veit ei jente med auge blå og lyst hår, som trudde stjernene var limt til eit mørkt teppe, som Gud kasta over jorda når alle barna skulle sove. Dei lyse prikkane, som blunka så vakkert, var til for at ingen barn skulle føle seg aleine; slik at alle barn skulle få sove og føle seg trygge.» Vakkert ikke sant? 10 Bli kjent med himmelhvelvet Astronomiåret har skapt ekstra interesse for himmelhvelvet og det er faktisk en k - lere enn mange av oss tenker seg å bli litt bedre kjent med stjernehimmelen. Det er jo selvsagt greit nok å se på stjernehimmelen som en vakker dekorasjon på nattehimmelen, men det skaper en ekstra dimensjon når man kjenner seg igjen og kan navngi det man ser. Det blir som en vandring gjennom kjent landskap sammen med gode venner. Hvor kommer navnene fra? Navnene på de fleste stjernene er av arabisk opprinnelse og planetene har gudenavn fra den romerske mytologien. Internasjonalt har stjernebildene latinske navn, men har i stor utstrekning figurene sine fra gresk mytologi. Mange er oppkalt etter dyr (Væren, Delfinen, Svanen etc.) eller helter som Perseus, Herkules og Orion. Vi bruker i dagligtale ofte norske navn på stjernebildene, og enkelte Karlsvogna ganger også på stjerner (som for eksempel Nordstjernen om Polaris). I Edda omtales nordiske navn på stjerner og stjernebilder, det er navn som ikke lenger er i bruk. Stjernebilder Med det blotte øye kan vi se ca. 500 stjerner på nattehimmelen, men det er ingen grunn til å la det avskrekke noen, det holder å bli kjent med noen ganske få av disse for å oppdage at det er ganske greit å finne frem, hjelpemidlet er stjernebilder som er veldig praktiske og den vanlige metoden for å beskrive himmelrommet. Ellers trenger man et enkelt kompass hvis man ikke har noenlunde orden på himmelretningene der man be f- inner seg. De største og mest kjente De to mest kjente stjernebildene på himmelen her nord er Karlsvogna og Orion. Grunnen til dette er at stjernene i disse stjernebildene er usedvanlig sterke og klare. Store Bjørn Karlsvogna er en del av stjernebildet Store Bjørn og består av 4 stjerner i en firkant med et håndtak av 3 stjerner. Karlsvogna er synlig over horisonten hele døgnet hele året. Orion derimot, er under horisonten nattetid på ettersommeren og tidlig om høsten. Karlsvogna kalles himmelrommets løvetann og er kjent av «alle» så det er et Foto: Jon Esben Johnsen fint utgangspunkt for å finne veien til de andre stjernebildene. Lille Bjørn Lille Bjørn er lett å finne den ligner på en mindre kopi av Karlsvogna. Den er ikke langt unna Store Bjørn, men håndtaket (eller halen til bjørnen) er i motsatt retning av Karlsvogna og ligger «opp ned» mot ryggen av Store Bjørn. Når vi finner Lille Bjørn finner vi også som en bonus Nordstjernen helt ytterst på halen av Lille Bjørn. Lille Bjørn består av 4 stjerner i en firkant og 3 stjerner som går ut i en bue fra det ene hjørnet. Den ytterste av disse er Polaris (Nordstjernen). Den befinner seg nesten direkte over Jordens nordpol og er derfor den eneste av stjernene som ser ut til å holde seg i samme posisjon hele tiden mens hele stjernehimmelen roterer med Polaris som navet i et hjul. Orion og Tvillingene Ser vi et godt stykke foran brystet eller forkroppen til Store Bjørn (de to «bak- erste» stjernene i Karlsvogna) finner vi Orion. Det første vi ser etter når vi skal lete opp den er de tre lyssterke stjernene som danner Orions belte. Litt over beltet (i retning mot Store Bjørn) finner vi et av nattehimmelens mest lyssterke objekter, Betelgeuse, og i motsatt retning fra beltet har vi Rigel som også lyser kraftig. Begge disse er en del av Orion. Tvillingene med sine lyssterke hoder Castor og Pollux finner du i området mellom Store Bjørn og Orion. Ettersom stjernene all-

11 INTERN KRONIKK: WILLY HAUGE nnende sted Illustrasjon: Willy Hauge Utsnitt av stjernehimmelen slik den så ut over Hønefoss torsdag 29. oktober 2009 kl tid står i samme relative posisjon til hver andre blir det lettere og lettere å finne frem til flere stjernebilder for hvert nytt man lærer seg. Planetene Det er vanskeligere å holde styr på planetene som forskyver seg i forhold til hverandre og resten av stjernehimmelen hele tiden (i motsetning til stjernene som beholder sin innbyrdes posisjon og avstand). Det er derfor ikke mulig å legge dem inn på et kart annet enn som et øyeblikksbilde på et bestemt tidspunkt. Det man kan si med sikkerhet, er at de står opp cirka i øst og går ned cirka i vest, og dermed følger døgnets gang slik Solen og Månen gjør det. Planetarium Det enkleste er å bruke et PC-basert planetarium. Det finnes flere gratisprogram å velge i på Internett. Selv har jeg installert Stellarium som er et utmerket gratisprogram. Du finner link fra astronomiårets nettside astronomi2009.no eller gå direkte til stellarium.org. Med det blotte øye Når man venner seg til å kikke opp på himmelen er det enkelte planeter som er lette å kjenne igjen. Av de 7 planetene (i tillegg til Jorden) i vårt solsystem, er det noen som enkelt kan observeres med det blotte øye. Merkur Merkur er den planeten som ligger nærmest solen og dermed innenfor Jorden. Den er svært vanskelig å observere fordi den alltid er i nærheten av Solen, men det er mulig under gode forhold. Merkur har fått navnet sitt fordi den er den planeten som beveger seg raskest på himmelen. Venus Venus er den neste planeten sett fra Solen. Venus er meget lett å se på himmelen. Den lyser sterkere enn alle stjernene. Den kalles ofte morgen- og aftenstjernen fordi den er synlig før og etter de andre himmellegemene (avhengig av årstidene) takket være sin lysstyrke. Venus er utvilsomt et av de vakreste himmellegemene og bærer navnet sitt med rette. Mars Mars er vår nærmeste nabo (bortsett fra månen) og befinner seg i bane utenfor Jorden. Når Mars er nærmest Jorden, kan vi se den godt. I vinter er den ganske tydelig. Jupiter Jupiter er også godt synlig på himmelen og er sammen med Venus en av de mest lyssterke planetene. Saturn Saturn er også synlig uten hjelpemidler. Med en kikkert er det også mulig å se de berømte ringene. En tur i vinternatten Det kan være vel verdt en tur ut for å se på nattehimmelen i førejulstiden. Støv, sand og smågrus som ligger i komethaler danner noen ganger fantastiske fyrverkeri når Jorden passer gjennom dem med stor fart. Vi gikk jo glipp av meteorsvermen Perseidene som hadde sitt maksimum rundt 12. august. Så vidt jeg husker var det overskyet over hele landet på den tiden, i hvert fall på mine kanter. Det kommer en større meteor - sverm, Geminidene, i desember. Den når sitt maksimum på Lucia-natten 13. desember. Svermen varer flere dager før og etter 13. desember. Fullmåne «med nogo attåt» Det er fullmåne i nyttårshelgen og da passer det bra med en delvis måneformørkelse på selveste nyttårsaften rundt kl. 10. Planetaktivitetene er nok dessverre mindre spektakulære på nyttårsaften. Mars ligger øst for månen men antageligvis for nære til at den blir synlig i nymånelyset. Saturn ligger enda noe lenger øst så den bør være synlig på nattehimmelen. Men er man ute rundt klokken 19 kan man ha gleden av å se Jupiter før den forsvinner under horisonten i vest. Tekst: Willy Hauge 11

12 TO DSS OM BERGENS NYE ORDENSBYGNING 12 Det har ikke gått mange Odd Fellows hus forbi at Bergen har fått en ny, stor og meget funksjonell Ordensbygning. I forrige utgave beskrev vi hussituasjonen i Bergenslogene gjennom om lag 91 år. De som de siste årene har ledet distriktene i Bergen og Hordaland er DSS Eva Johnsen og DSS Odd Abbedissen. De Tre Kjedeledd har stilt noen spørsmål for å få frem både erfaringer fra fortiden og tanker om fremtiden. Det vil nok gå både vinter og vår før potensialet til det nye huset fullt ut er samstemt med de muligheter og de planer som sikkert vil dukke opp i horisonten. Men allerede nå står både forventingene og utfordringene i kø. DSS Eva Johnsen: DSS Eva Johnsen Spørsmål 1: Hvordan har det vært å lede Ordensvirksomheten med så trange muligheter som Bergenslogene har hatt i de siste 17 år? Å lede ordensvirksomheten i trange lokaler har ikke vært noe problem. Det har vært dyktige embedsmenn søstre og brødre som har skjøttet sine embeder vel. I snart fem år har jeg vært DSS i Bergen, Hordaland og Sogn og Fjordane. Det er geografisk sett et stort distrikt med små loger og små logelokaler. Alle ordenslokalene har sine særpreg, og ordenslokalene her i Bergen var intet unntak. Ordenshuset i Lille Markevei var i bruk hver dag gjennom hele uken til aktiviteter både formiddag og kveld. Vi gikk nesten oppå hverandre. Store arrangementer ble avviklet, og uansett hvor trangt vi hadde det, var det ordensarbeidet som var det viktigste. Men vi må ærlig si at sytten år i små lokaler har tæret på. Huset begynte ganske enkelt å bli nedslitt. Det fantes ikke muligheter for knoppskyting og ekspansjon. Vi hadde en logesal, syv loger, to leire, tre sangkor og et eldretreff hver uke. Dertil kom to søstertreff en gang hver måned. Og med omlag 800 medlemmer og godt fremmøte ble det trangt om plassen. Noe måtte gjøres. Spørsmål 2: Å kjøpe et så stort Ordenshus og sette i gang med ombygging og innredning har selvfølgelig blitt møtt både med optimisme og pessimisme. Det er åpenbart at optimistene har vunnet frem. Hvordan ser Ordensenhetene på de mulighetene som nå ligger foran dem? Det nye Ordenshuset er anskaffet med tanke på fremtiden. Vi måtte flytte ut av Bergen sentrum. Det blir også et økonomisk løft for oss alle. Når sant skal sies ble huskjøpet møtt med pessimisme og frustrasjon av mange brødre og søstre. Derfor må jeg virkelig berømme de brød re og søstre som har stått på nesten dag og natt i snart ett år. Omkvedet har vært: «Dette har vi ventet på så lenge!» og «Dette skal gå så det suser!» En stor takk til dem alle. Vårt nye Ordenshus ble ferdig i siste minutt, og ble innviet med pomp og prakt over to dager i september. Mulighetene som nå ligger foran oss er ubegrenset. Nå er det bare fantasien som setter begrensninger. Spørsmål 3: Hvordan ser du for deg at Ordensvirksomheten ser ut i Bergen om ti år? Den ser jeg for meg som positiv. Vi har et flott Ordenshus til det beste for oss alle. Vi har to vakre og funksjonelle logesaler. Så utvikles det nå en stor festsal og en liten festsal. Og på cateringsiden har vi et moderne kjøkken. Og en nyvinning som nesten ikke kan betales er 70 gratis parkeringsplasser. Med disse fasiliteter kan det etableres Å flytte bå og psykisk og geogra flere loger i fremtid. Vi ser for oss en solid og sunn rekruttering til Ordenen og trivselen vil forebygge at medlemmer blir passive og borte. Dette er store og gode utfordringer til logenes Nevnd for Styrkelse og Eks - pansjon. Vi har fått fysiske rammer nå som vi aldri har hatt maken til i Bergen. Spørsmål 4: Har du noen personlige drømmer som du gjerne skulle ha realisert gjennom dette Ordenshuset? Noen drømmer har jeg ikke, men mitt ønske er at vi alle tar et ansvar for logen og Ordenens fremtid. I dag trenger vi tilgang av nye brødre og søstre for at vi skal kunne videreføre det våre forgjengere har klart å holde i hevd. Vi må ta vare på våre yngre søstre som er vår fremtid, og håpe at de finner de samme verdier som vi eldre har hatt gleden av i alle år. Vi har et unikt nettverk. Våre handlinger, opptredener og adferd er viktig. Å få delta i et logemøte er en positiv opplevelse og en berikelse for vårt daglige liv. Spørsmål 5: Hvis du skulle komme én appell til Ordenssøskenene i Bergen ved denne anledningen, hva skulle denne appellen være? Møt så ofte dere kan. La ikke andre aktiviteter gå foran når det er vår logedag. Vi er i en tid hvor vi konkurrerer med mange aktiviteter i samfunnet. Vi vet at yrkesaktive brødre og søstre har begrenset tid. La det ikke bli et tidsbegrenset ansvar å få være en Rebekkasøster eller en Odd Fellow bror. Vi har avlagt våre løfter og skal følge dem. Vi skal gi av oss selv, ikke bare innad i Ordenen, men også gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss.

13 TO DSS OM BERGENS NYE ORDENSBYGNING de fysisk, sosialt fisk Foto: Aage Andersen DSS Odd Abbedissen: Spørsmål 1: Hvordan har det vært å lede Ordensvirksomheten med så trange muligheter som Bergenslogene har hatt i de siste 17 år? Nå har jeg vært DSS siden 2001, og det har i grunnen vært en behagelig utfordring, selv om det har vært mye å gjøre. Bergenserne har alltid vært pragmatiske og satt «næring etter tæring». Alle har visst at vi ikke har hatt bedre plass. Det har vi forholdt oss til på en saklig måte. Men vi har måttet se i øynene at noen ekspansjon kunne vi ikke ha i de gamle lokalene. I dette ligger også at skulle det bli ekspansjon, måtte vi få nye lokaler. Nå er det ingen mening i å snakke om dette hver dag i 17 år. Derfor har nok mange brødre og søstre slått seg litt for godt til ro med de opprinnelige og gamle lokalene. Spørsmål 2: Å kjøpe et så stort Ordenshus og sette i gang med ombygging og innredning har selvfølgelig blitt møtt både med optimisme og pessimisme. Det er åpenbart at optimistene har vunnet frem. Hvordan ser Ordensenhetene på de mulighetene som nå ligger foran dem? Det kom nok som et realitetssjokk når det nå skulle virkeliggjøres et kjøp i den størrelse. Det har nok vært brukt store ord både for og imot kjøpet. Men alle som tenker over det vet at noen utvikling kunne ikke skje i gamle lokaler uansett hvordan man argumenterer. Dette ser det store flertallet av brødre og søstre, og de forholder seg til det. At noen lar seg bekymre mer enn hva godt er skjer vel over alt hvor det foretas radikale brudd. Både pessimistene og optimistene har regnet hva dette vil koste og kalkylene har haglet fra alle kanter. Nå er huset innkjøpt og i full bruk. Den brede stemning er nå fylt av begeistring for hva vi har fått. Den brede majoritet den som alltid teller har tro på at Ordenshuset blir til stor glede og inspirasjon. Slik er det faktisk allerede. Foto: Tor Blaha DSS Odd Abbedissen Spørsmål 3: Hvordan ser du for deg at Ordensvirksomheten ser ut i Bergen om ti år? Her er det mange brikker som skal flyttes. Nå blir sannsynligvis Sogn og Fjordane eget Rebekkadistrikt med egen leir. Da trenger vi flere Rebekkaloger for å holde på egen struktur i Bergen og Hordaland. Nå er det jo ingen begrensninger for å få det til. Det heter seg at «når den nye vin blomstrer, gjærer det i den gamle». Vekstimpulsene er der både for distriktene, leirene og logene. Jeg tror bestemt at vi ganske raskt kan se nye loger i vårt distrikt. Men det må komme som impulser fra dem som er berørt, og ikke som pålegg. Det er livsevnen som skal inspireres, ikke kommandolinjene. Ordenshuset er der. Nå kan det fylles med aktiviteter. Spørsmål 4: Har du noen personlige drømmer som du gjerne skulle ha realisert gjennom dette Ordenshuset? Mulighetene i Ordenshuset er legio. Vi har tatt i bruk litt over to etasjer, og det står både rom og saler ubrukte. Nå skal vi få plass til alle de aktivitetene vi nes ten ikke hadde plass til før. Møterom, kontorer, øvelsesrom er ikke lenger håpløse drømmer, men klare muligheter. Både korene og Kunstnerisk Forum kan nå få funksjonelle arbeidsmuligheter. Og så bør vi bruke fantasien slik at nye aktiviteter som vil stimulere vår virksomhet kan finne rom. Da tenker jeg på aktivitetsrom for eldre søstre og brødre som har glede av å komme sammen. Men her er også plass for de utenkte muligheter og tanker. Spørsmål 5: Hvis du skulle komme med én appell til Ordenssøskenene i Bergen ved denne anledningen, hva skulle denne appellen være? Når vi ser på Ordenens historie, er det kreativitet og fremsynthet som har bragt oss dit vi er i dag. Modige kvinner og menn så muligheter der andre bare så problemer. Bergensere har alltid hatt pågangsmot og innsatsvilje. Min appell til alle brødre og søstre i Bergen er derfor: Vær det dere er, nemlig kreative og positive. Odd Fellow Ordenen på Vestlandet har aldri hatt maken til muligheter som vi har med dette nye Ordenshuset. Fyller vi dette med alt vårt sprudlende liv slik vi viste det på Innvielsesdagene, vil dette være starten på den nye begynnelsen. Det er alltid en glede å arbeide der det er visjoner og pågangsmot. Aldri har vi hatt bedre grunnlag for dette enn nå. 13

14 ORDENENS HEROLD 14 Embedet som Ordenens Herold ble opprettet i 2005, og i beskrivelsen for embedet heter det blant annet at Ordenens Herold skal være Odd Fellow Ordenens informasjonsansvarlige embedsmann og skal være en støtte for Stor Sire og Storlogen. Foto: Aage Andersen Oppgavene for Ordens Herold er å planlegge og å gjennomføre utadrettet informa - sjon etter pålegg fra Stor Sire, iverksette intern informasjon, være leder for informa - sjonsnevnden og koordinere informa sjon til og fra Redaksjons- og Web utvalget. Å være leder for Informasjonsnevnden er nok den største og viktigste oppgaven. Her har jeg et godt samarbeid med Deputert Stor Sire Morten Buan, Deputert Stor Sire Ann Evy Aurdal og Redaktør av De Tre Kjedeledd Kjell-Henrik Hendrichs. Under denne nevnden har vi to underutvalg, nemlig Redaksjonsutvalget som skal bistå Redaktøren med utgivelsen og utviklingen av magasinet De Tre Kjedeledd, og Web-utvalget som har ansvaret for Ordenens nettsider. Etter at Informasjonsnevnden kom i gang med sitt arbeid i 2006 har vi hatt flere store oppgaver. Blant annet var vi mye med da endringene av Odd Fellowbladet ble gjort, og det var en omfattende omlegging. Bladet ble utvidet fra 24 til 40 sider pr. nummer og det ble be - sluttet at De Tre Kjedeledd skulle komme ut med 4 nummer i året mot tidligere 6. Dette skjedde samtidig som Ordenens nettavis ble lagt ut på internett, og da skulle stoffet prioriteres. Hva skulle i bladet og hva skulle på nettavisen? Det var viktig både for oss og for Redaksjonsutvalget å finne fram til de riktige prioriteringene, noe jeg håper vi har maktet. Jeg vet at det ennå er noen som savner en del av innholdet i det «gamle» bladet, blant annet oversikt over tildelinger av veteranjuveler og logejubileer for å nevne noe, men dette ligger nå på Ordenens Internett-sider. Kanskje noen i den enkelte loge kan være behjelpelig med å ta ut litt av dette til de som ikke har tilgang på Internett? Både De Tre Kjedeledd og Ordenens nettavis har vært i drift siden 2007 og antall besøkende på nettsidene er stadig økende. Dette er positivt for vårt ønske om synliggjøring av Ordenen. Synliggjøring på en positiv og profe - sjonell måte er viktig i våre dager, når vi ser hva andre Ordener er blitt utsatt for av medieoppmerksomhet den siste tiden. Vår Orden er avhengig av et godt omdømme hvis vi skal nå våre mål om fortsatt styrke og ekspansjon, og det skal vi selvsagt. Derfor er det også viktig at den informasjon som gis om vår Orden er korrekt, seriøs og troverdig. Informasjonsnevnden har utarbeidet en veiledning for kontakt med media som bør benyttes, enten det er enhetene selv som tar kontakt eller de blir kontaktet av media. Logenes informasjonsmøter er også en god måte å synliggjøre Ordenen på, Hva gjør e Perspektiver på et embede

15 ORDENENS HEROLD n Ordens Herold? og Informasjonsnevnden har laget et opplegg for disse møtene som benyttes både i Odd Fellow- og Rebekkalogene. veiledningen og opplegget har vi Av Ordenens Herold Elsa Bru Foto: Jon Esben Johnsen Ordenens Informasjonsutvalg består av fire personer, og Ordens Herold er utvalgets leder. Her er tre av utvalgets medlemmer samlet ved Storembedsmannsmøtet Fra venstre: Redaktør og Eks Storrepresentant Kjell-Henrik Hendrichs, Ordens Herold Elsa Bru og Deputert Stor Sire Morten Buan. Deputert Stor Sire Ann Evy Aurdal var fraværende pga sykdom. fått mange positive tilbakemeldinger på, både fra våre egne Ordensmedlemmer og gjester. Det siste året har vi arbeidet med opplegg for «Åpent Hus», som allerede har vært arrangert flere steder i landet, med god oppslutning. Her ønsker vi å bruke Odd Fellow Ordenens Hus som arena, der vi åpner dørene for samfunnet, for å informere og synliggjøre hva Ordenen står for. Dette er ikke ment som informasjonsmøter, men en kort orientering om hva Ordenen står for bør være med. I mai i år var jeg med til Odd Fellowbarnebyen i El Salvador, en opplevelse av de helt store. Vi hadde med oss hjem en del filmopptak fra SOS barnebyen i San Vicente, som viser at den store landsinnsamlingen vi hadde i 2003, virkelig er noe vi kan være stolte av. filmen er nå ferdig redigert og blir sendt ut til alle DSS i løpet av høsten. Alle logene som er interessert kan da få anledning til å se resultatet av den store innsamlingen vi hadde den gangen. Da jeg ble utnevnt til det nye embedet som Ordenens Herold, var jeg svært usikker på hva som var forventet av meg, og jeg var også usikker på hva jeg selv forventet i dette embedet, men som så ofte før, veien blir til underveis. Stor Sire og Storlogens embedsmenn har vært en god støtte i disse årene, og det har vært noen spennende og lærerike år jeg har fått inneha embedet. Jeg er i dag takknemlig for at jeg ble spurt om å påta meg dette embedet spørsmål fra Ordenshistorien: 1 Hvem er den første Odd Fellow vi kjenner navnet på? 2 Hvor og når ble Thomas Wildey født? 3 I hvilket år ble den første Odd Fellow loge instituert i USA? 4 Hvor lenge holdt Loge nr 1 Washington til i vertshuset The Seven Star? 5 Hva het det andre vertshuset hvor Loge nr 1 Washington holdt til i? 6 Hvor bygde Odd Fellow Ordenen sin første Odd Fellow Hall og når sto den ferdig og ble innviet til bruk? 7 Når gikk Thomas Wildey av som Grand Sire og hvor lenge hadde han da sittet i embedet? 8 Hva het den Grand Sire som etterfulgte Thomas Wildey og hvor lenge satt han i embedet? 9 Når kom spørsmålet om kvinners plass i Odd Fellow Ordenen opp for første gang på et møte i Sovereign Grand Lodge? 10 Hva het den Grand Sire som ledet Sovereign Grand Logde Meetings i 1850 og 1851 da Rebekkasøstrene fikk sin plass i Odd Fellow Ordenen? 11 Hvor gammel var denne Grand Sire i 1850 og når døde han? 12 Hvilke fire Odd Fellows er blitt Presidenter i USA? 13 Når ble Den Australske Storloge av Odd Fellow Ordenen opprettet? 14 Hvilken Grand Sire drev igjennom at Odd Fellow Ordenen skulle forsøkes innført i Europa? 15 Hva het den første Special Deputy Grand Sire for Germany and Schwitzerland? 16 Hva het den første tyske Overmester og den loge han var Overmester i? 17 Hva het den første tyske Rebekkaloge og når ble den instituert? 18 Når ble den første Odd Fellow loge instituert i Danmark, og hva het logen? 19 Når ble den første finske Odd Fellow loge stiftet, og hva het den? 20 Når ble den finske Storloge instituert? 21 Når ble den første Rebekkaloge i Sverige instituert? 22 Hva het den første Europeiske Stor Sire og hvilket land kom han fra? 23 Når og hvor ble International Counsil stiftet, og hvor mange medlemmer ca. hadde det? 24 Når ble den første Odd Fellow loge instituert på Cuba? 25 Hva heter Vennskap, Kjærlighet og Sannhet på engelsk og på latin? Svar på side 35

16 EKSTERN KRONIKK: GEIR UTHAUG 16 Tekst: Geir Uthaug,forfatter «There has been three silent revolutions in England, the first was when the professions fell off from the Church, the second when literature fell off from the professions, and the third when the press fell off from literature» (S.T Coleridge) Ifølge Cicero er det to ting som skiller mennesket fra dyrene: menneskets ånd, og oppreiste gange. Og han la til: For enkelte er det nok bare den oppreiste gangen. Det er meget ved en moderne samfunnsutvikling som kan minne om romerriket, ikke i republikkens tid, men i keisertiden, da prosessen som førte til Geir Uthaug Om kultur, dannelse og dens fall og oppløsning hadde begynt. Hva er reality tv annet enn en form for underholdning som minner stadig mer og mer om tilstander vi forbandt med Roms forfallstider? Vi ser jo at grensene for hva som er tillatt, stadig flyttes. Hvor infam går det an å være mot en annen for åpent kamera, hvor mye hån og forakt skal et menneske utsettes for, hvor høy skal smerteterskelen være? Mens det norske folk var opplært til å dele med andre og å strekke en hånd ut, gjelder det nå å kutte av folk hånden, få et medmenneske i bakken. I alle reality konsepter dreier det seg om et kappløp for å vinne, og å sende taperne gråtende hjem. I USA har folk begått selvmord etter å bli utlevert gjennom fjernsynsmediet. Allerede har det vært presset på for å overføre henrettelser direkte. Råskap er ikke noe som tilhører historien, det er noe som ligger latent i oss. I William Goldings Fluenes herre blir guttene beskyttet mot hverandre så lenge de er i stand til å huske ideen om en sivilisa sjon. Vi kan kalle det dannelse, når de enkle, trygge ritualer og sosiale vaner blir glemt, kommer rovdyret frem. Shakespeare sier det slik: «Unless above himself he can erect himself, how mean a thing is Man.» William Blake, som arbeidet med avanserte symboler, har et sted han kaller Golgonooza: The City of Art and Science. kunstens og forskningens stad har porter som fører inn til evigheten og den menneskelige psyke. Den er alltid under konstruksjon og er alltid truet av forfall. Å arbeide med kunst er hele tiden å bygge Golgonooza. Men fordi Golgon ooza er bolverket mot formløsheten ligger den ved innsjøen Udan Adan, formløshetens dype sjø. Kunsten har altså en oppgave. Den skal beskytte mot formløshet, mot det intetsigende, mot det som i siste instans er livstruende og fratar oss sjelefreden. Mens «the fine arts» på engelsk betegner noe utsøkt, er Finkultur på norsk en odiøs betegnelse, brukt i agiterende hensikt. «Borgerlig kultur» er vel helst et begrep som først får sin betydning i en historisk 1800-tallskontekst. Jeg tror ikke det er noe anvendbart begrep i dag. Borgeren oppsto for alvor som begrep under den franske revolusjon, det ble brukt slik man senere brukte «kamerat» i kommunistiske stater. Det var en måte å avindividualisere mennesket på, og fjerne rang og stand og sette alle på en fellesnevner. Senere ble «borger» anvendt for å betegne handelsstanden. Britene kalte dem «the Philistines» filisterne, motstanderne av det utvalgte folk, materialistene. Borgerne kunne nok ha et ekte forhold til kunst og kultur, men det kunne også være påtatt. Da betraktet man kunst og kultur som et ornament på samfunnets fasade. Blake tordnet mot et slikt kunstsyn. «Den mann som ikke i sjel og sinn har gjort reisen til Himmelen er ingen kunstner», sa Blake. Og han var egalitær. Ingen tilhenger av utvalgte eliter. Norge er langt fra er et klasseløst samfunn, likevel er det fremdeles mer egalitært på bunnen enn mange andre, og bruker man betegnelsen «en borgerlig kultur» om vår felles kulturarv, da uteluk-

17 EKSTERN KRONIKK: GEIR UTHAUG ansvarsfraskrivelse ker man store deler av befolkningen, nettopp dem som i dag avviser høykulturen og foretrekker sin egen variant, populærkulturen som er et hyggeligere navn på underholdningsindustrien. Populærkultur er vel og bra. Problemet oppstår når man vil viske bort skillene mellom de forskjellige genre, når man godtar hvitvaskingen av Narvesenkiosken og synes det er naturlig at rockestjerner vies mer interesse enn konsertpia nister. Mangfold i kulturlivet er flott, men det blir fordummende og forflatende når det skal omfatte så mye at det snart ikke er noe poeng å snakke om kultur i det hele tatt. For ikke så lenge siden var riksavisenes kultursider forbeholdt filosofisk, litterært og estetisk kunnskapsstoff; i dag har kulturseksjonene en overvekt av uforpliktende underholdning. Kjendisene, den eneste elite folket respekterer, får stadig mer plass, ved siden av dataspill som ofte er bærere av holdninger avisen ikke vil våge å forfekte i sine ledere. Dette kan selvsagt ikke lastes Arbeiderpartiets ideologer med sitt velmenende, men forfeilede gamle prosjekt, det «utvidede» kulturbegrep. Det dreier seg om internasjonale trender, men det dreier seg også om en slags ansvarsfraskrivelse og en utrolig slapp holdning til dette vi kaller dannelse. Kulturens hensikt er å danne en personlighet, å forme en ansvarsbevist og våken borger, i følge det klassiske ideal. Ifølge det samme ideal kan ikke rockekonserter sies å falle inn under et slikt kulturbegrep, enn si reality-tv, kanskje ikke engang Eurovision Song Contest, uansett hvor sjarmerende Aleksander Rybak måtte være. Så kanskje skulle vi operere med to begreper: en kultur og en underholdningsindustri. Det er trist at selv store renommerte forlag heller satser på krim enn seriøs litteratur. Det frekke er at de prøver å late som den virkelige gode litteraturen stort sett handler om politi etterforskning. Den smale litteraturen som jobber dypere, får det stadig van skeligere. Den overtas i stadig større grad av små idealistiske forlag. Frp synes å ville stemple denne litteraturen som overflødig. I dag er det best å følge den brede motorveien gjennom kulturlandskapet. Hvor den fører hen er ikke godt å si. Da Ingeborg Refling Hagen startet sitt kulturkollektiv ved Mjøsa var tanken nettopp å gi en innføring i dannelse, tekster som kunne berike og bety noe i livet. Suttungene arbeidet lenge med Wergelands tekster fordi de mente at denne dikteren kunne gi visjoner og gi en rettesnor for fremtiden. Mange fikk opplæring av Refling Hagen, og har bevart den hjertedannelsen som fulgte med prosjektet. Ingen kan beskylde Refling Hagen for å være en representant for «borgerlig kultur.» Hun var folkelig i sin diktning. Men hun verdsatte den kulturen som ga mennesket noe å strebe etter, som kunne høyne menneskets ånd. Når storparten av folket får sine åndelige behov dekket gjennom stadig grovere fjernsynsunderholdning, dataspill og internett, da blir det som før var høykulturen snart en subkultur. Den går En faddergave under jorden, og blir en møteplass for likesinnede som i kulturell forstand melder seg ut av storsamfunnet. Hvis Ap-ideologene hadde hatt folkets velferd for øye også på det kulturelle område, da hadde de holdt fast på sin opprinnelige ide å gjøre folket delaktig i den kulturelle arv, uten å innføre det utvidede kulturbegrep som ved siden av all skade det har gjort også til syvende og sist ble premisseleverandør for Frem skrittspartiet. Hva folk flest vil ha er ikke nødvendigvis det de trenger. Det som ofres er dannelsen, kulturen og ideen om en kulturell arv i det hele. Mye står på spill, det gjelder å besinne seg, så ikke ansvarsfraskrivelsen blir fullstendig. Kronikken er gjengitt med forfatterens tillatelse. Når det kommer nye søstre og brødre inn i vår Orden, har disse alltid en fadder. Ikke sjelden gir denne fadderen sitt fadderbarn en gave. Hva kunne da være bedre enn en kunnskapsgave? Odd Fellow Orden ens historie, bind I med det internasjonale perspektiv er en gave som vil gi enhver Odd Fellow bror og søster kunnskaper til varig glede. Boken kan kjøpes gjennom logens Sekretær. 17

18 NY BRODERFORENING Foto: Helge Haldorsen 18 Grimstad har fått sin broderforening Grimstad er en av disse byene som alltid figurerer i kryssord som «stygg by». Men byen har nok navnet sitt fra en grøderik liten elv som gjorde området meget frodig. Allerede i viking tiden kan det ha vært kaupang et kjøpsted her, og i middelalderen ble det en fiskelandsby. Bystatus i 1816, og senere bl a hatt en rekke store forfattere boende. Den mest kjente er apotekerlærlingen Henrik Ibsen. Senere kom både Knut Hamsun, Herman Wildenwey og Gabriel Scott. Det var først med institueringen av loge nr 61 Terje Vigen i 1959 at Aust-Agder ble en del av Odd Fellow Norge. Den første Rebekkaloge, Rebekkaloge nr 51 Fortuna, kom i I løpet av de femti årene som er gått siden Loge nr 61 Terje Vigen ble instituert, er det vokst frem ni loger og to leire. Ser man på geografien, er jo denne også ganske godt dekket, selv om deler av fylket ligger litt uveisomt til i forhold til de stedene man har etablert seg med Ordenshus. DSSenes synspunkter Først ute er DSS Jan Adolf Nielsen: BILDETEKSTER SIDE 18 OG 19: Over side 18: Styret i den nye Broderforeningen sitter foran. Bak står Overmestrene i samtlige Odd Fellow loger i Aust-Agder, sammen med Hovedpatriark og Distrikt Stor Sire. Øverst på side 19: Distrikt Stor Sire med Overmestrene i henholdsvis Loge Henrik Ibsen og Loge Gabriel Scott sitter foran, mens styret i Broderforeningen sitter bak. Under på side 19: Styret i den nye Broderforeningen, fra venstre Kasserer Tore Wickstrøm, Sekretær Sven M. Løvig, Formann Jarle Christiansen, Varaformann Tom S. Rud og Arkivar Steinar Simonsen. Det har vært en flott vekst innen Odd Fellow Ordenen i Aust-Agder. Men ser man på kartet, er det kystområdene som er best dekket. Hvordan når Ordenen inn til innlandsområdene? Det er et godt spørsmål. Men det er nå en ODD FELLOW-VEKSTEN I AUST-AGDER: Loge nr 61 Terje Vigen 1959 Arendal Loge nr 98 Henrik Ibsen 1979 Grimstad Loge nr. 107 Torungen 1983 Arendal Loge nr. 127 Gabriel Scott 1994 Lillesand Loge nr. 128 Lyngør 1994 Tvedestrand Loge nr. 135 Mærdø 1999 Arendal Leir nr. 22 Aust-Agder 1995 For Rebekkainstitusjonen har vi disse tall: Rebekkaloge nr 51 Fortuna 1975 Arendal Rebekkaloge nr 104 Måken 1996 Grimstad Rebekkaloge nr. 116 Navigare 2003 Tvedestrand

19 NY BRODERFORENING slik at gradsarbeidet først og fremst skjer i Arendal pga. kapasiteten på logelokalene. Nå har riktignok selskapslokalene i Grimstad fått større kapasitet. Det er likevel sterkt ønskelig at det tas initiativ til å opprette en leirforening med sikte på å danne en ny leir innen en rimelig fremtid. Det er vondt å høre at «i dag vil jeg ikke gå i leiren for det er så mange mennesker der, trangt om plassen og lite mat.» Dernest er det DSS Kari Rose sin tur: gang slik at største parten av Aust-Agders ca innbyggere er konsentrert i kyststripen. De fleste områdene dekkes av de nåværende loger. Det er egentlig Setesdal som nå ligger utenfor vår påvirkning. Den største kommunen er Evje/Hornes som har 3390 innbyggere. Sammen med de øvrige kommuner, blir det et grunnlag på ca 7700 innbyggere fordelt over et nokså stort område. Det som på sikt kan være mest aktuelt, er i Evje/Setesdalsområdet. Men ingen av logene har så langt medlemmer fra dette området. Det er en utfordring å være den første. Foto: Helge Haldorsen Foto: Helge Haldorsen Er det noen planer om videre eks - pansjon for nye foreninger i distriktet? Som kjent er broderforeningen i Grimstad allerede et faktum. Det er en fin tilgang i Tvedestrand/Risørområdet som nå har 81 medlemmer. Det pussige er at omlag halvparten sokner til hver av de to byene Risør og Tvedestrand. Så slik sett vil det være naturlig «å dele» etter geografien. Det kan nok likevel være slik at en ny broderforening ser lyset først i Arendal, der nå logene igjen ser ut til å utvikle seg i riktig retning. Tre loger med 89, 85 og 65 brødre viser store muligheter i nokså nær framtid. Hvordan er oppslutningen om Leiren og hvilke fremtidsplaner har disse? Vår leir arbeider helt fantastisk og patriarkene vil gjerne gå på møtene. Det er et meget bra tilsig av nye patriarker og hele 268 av distriktets ca 500 brødre er med i leiren. Dessverre er det Er det noen planer om videre eks - pansjon for nye foreninger i distriktet? Øst i fylket har vi loge nr 116 Navigare som arbeider bra, men strever litt med å få nye medlemmer. Her blir det nok ikke snakk om «knoppskyting» på mange år. Logen har medlemmer fra Risør og Tvedestrand, og Ordenshuset ligger i Tvedestrand. Men logen har innviet 3 nye medlemmer hittil i år. I Arendal sentrum finner vi Loge nr 41 Fortuna. Den har bra tilgang på medlemmer og arbeider fint. Her er en del eldre medlemmer så «knoppskyting» her er det ikke snakk om på lenge, men heller rekruttering for å holde oppe en god stamme. Loge nr 51 Fortuna har vært moderloge for de andre tre Rebekkalogene i Distriktet. Logen har innviet 4 nye medlemmer hittil i år. Loge nr 93 Kaprifol er den andre Rebekkalogen i Arendal. Den har også bra tilgang på medlemmer og her arbeides det også fint. Noen deling er det ikke snakk om her heller. Logen har innviet 6 nye medlemmer hittil i år. I vest finner vi loge nr 116 Måken med medlemmer fra Grimstad og Lillesand som har innviet tre nye søstre hittil i år. Hvis det skulle bli aktuelt med en ny Rebekkaloge i Distriktet vil den sannsynligvis komme her når Lillesandssøst - rene blir flere. Men det vil tiden og utviklingen vise. Ordenshuset for disse logene ligger i Grimstad. Hvordan er oppslutningen om Leiren og hvilke fremtidsplaner har disse? Leiren arbeider meget bra og vi hygger oss på møtene. Men ikke alle søstre med Tredje grad i logen ser leiren som et naturlig valg. Det henger nok sammen med at det i små loger kan være for få å fordele embeder og verv på. Da kan det oppleves som tidlig å gå inn i leiren bare tre år etter de har fått 3. graden. Når Rebekkalogene vokser og blir større, kan dette for andre seg. 19

20 20 NEDERLAG OG SUKSESS En julefortelling Som alle ekte julehistorier er også denne sentimental. Nok til at den kunne ha gått inn i et gammeldags julehefte, omkranset av kristtorn og dumpapper. Den har også som seg hør og bør en moral. Likevel har den aldri funnet veien til glanset papir i Av Karl Åge Wikstrøm Foto: Ivar Aaserud desember, og kommer nok ikke til å gjøre det heller. For det er dessverre ikke, slik sjangeren krever, en historie om menneskelig godhet. Den er om det motsatte, som ikke er ondskap, men dumhet. Ikke har den en vakker slutt heller. Til gjengjeld er den sann, og det er ikke lite bare det. Jeg er noen ganske få år for ung til å ha opplevd den selv, men jeg har den fra dem som var med. Og jeg har sett alle de medvirkende i aksjon. Det var en gang, og det er ikke så fryktelig lenge siden heller, en skole. Det var en prektig skole. Den lå i landets hovedstad, i byens beste strøk, omgitt av gamle eiketrær og ærverdige herskapsvillaer. Elevene var ikke vanlige elever. De var barn av skipsredere, overleger, stortingsmenn og næringslivstopper. Og allerede i sin ungdoms tidligste gry, mens de flommet gjennom skolekorridorene, kunne man ane at de eslet seg til å bære arven videre. Det var en skole for fremtidens ledende kvinner og menn. Men enhver park, uansett hvor velstelt, har sin mødding. Ethvert kjøkken, hvor strålende det enn måtte være, har sitt brodne kar. I dette tilfelle var det en lektor. En litt sliten, litt duknakket, rent ut sagt: litt tuslete figur, som subbet stille gjennom de sammen gangene der hans elever strenet seiersikkert mot fremtiden, en fremtid som uten tvil tilhørte dem. Selv så han i grunnen ikke ut som om noen tid tilhørte ham, like lite som han hørte til i noen tid. Slik enkelte lærere gjør, bar han sin svakhet utenpå. Og slik elever alltid har gjort, lot de ham unngjelde for det. Når sant skal sies (eller kanskje helst mumles), så var han litt for glad i «det sterke». Og for den som skal leve av sin autoritet er intet verre enn nettopp dette «litt for glad i det sterke». Man blir svak av det, i alle fall i andres øyne. Derfor var hans timer alltid et salig kaos. Derfor hadde man ham til beste. En gang hadde elevene spilt ham et av sine mange puss. De hadde hoppet ut av vinduet, og inn i klasserommet ved siden av. Den vesle lektoren kom, han fant rommet tomt, og gikk og hentet rektor. I mellomtiden klatret elevene inn igjen. Med så uskyldige ansikter som bare en hel skoleklasse som er ute på felles djevel - skap kan ha, forsikret de at de hadde sittet der hele tiden. Han hadde vel låst seg inn på feil rom. Svima. Og rektor forlot rommet hoderystende. Han trodde selv - følgelig heller skolens prektige elever enn den loslitte figuren i lektorfrakken. Autoriteten satt på gal side av kateteret. Det var noe annet med ham også. Noe som bidro til å understreke det stakkarslige ved hele figuren. Han av alle skrev vers. Ikke at han ble særlig lest på de kanter, for det han skrev gikk under navn av «grautmaal». Men man visste det. Man visste at han, tross sine daglige nederlag, trodde han var noe. Trodde han liksom var dikter, han som ikke engang