Sjumilssteget. Utfordringer og muligheter ved tverrfaglig samarbeid

Transkript

1 Sjumilssteget Utfordringer og muligheter ved tverrfaglig samarbeid Innledning på workshops for tverrfaglig samarbeid Finnsnes, Harstad, Tromsø, Sørkjosen

2 Innledning Fylkesmannen startet i fjor en satsing på tjenester til barn og unge i Troms som vi kaller Sjumilssteget. Hovedmålsetningen i denne satsingen er å stimulere kommunene til å følge FNs barnekonvensjon og gjennom dette legge til rette for et mer samordna tjenestetilbud til barn og unge i fylket. Når vi er samlet her i dag, så er det nettopp for å diskutere og utveksle erfaringer om hva vi kan gjøre for å bli bedre til å snakke sammen på tvers av faggrensene. De barna vi prøver å hjelpe gjennom det kommunale tjenestetilbudet kommer ofte med komplekse problemstillinger som det er vanskelig å løse kun innenfor et enkelt fagområde. Dette kan være barn som sliter på skolen eller blir syk på grunn av uroligheter i familien, eller som trenger ekstra oppfølging fra det offentlige fordi deres normale omsorgspersoner er satt ut av spill i en periode. Kan vi Fylkesmannen og de kommunale tjenestene - opptre mer som et konsern enn som spesialiserte avdelinger som kun behandler sitt spesialområde av kroppen? Vårt formål er at vi gjennom mer samordna tjenester kan få til bedre tjenester for barna våre her i Troms. Vi hos fylkesmannen vet at det gjøres mye godt og tverrfaglig arbeid for barn og unge i fylket. Vi vil i dag trekke fram noen eksempler slik at andre kan lære av de gode erfaringene som er gjort. Samtidig ser vi barrierer som det kan være vanskelig å komme over for de kommunene som ønsker å legge til rette for tverrfaglig samarbeid. Hvor stopper det opp? Hva tar pusten fra de som ønsker å samarbeide på tvers? Dette ønsker vi å rette fokus mot i denne innledningen av dagen. Dere som jobber i kommunene er ofte i en skvis mellom det å etterleve kravene i lover og forskrifter m.h.t. tjenesteyting, og samtidig skulle utvikle systemer og rutiner som kvalitativt kan forbedre tjenestene. I møte med tjenestene erfarer man ofte at de fleste er positive til mer samarbeid og samhandling, men når det kommer til å sette det ut i livet, evner man ikke å prioritere det høyt nok. Ofte hører man hjertesukk om at man skulle ønske man hadde mer tid til forebygging, men at alle ressurser går med til saksbehandling og brannslokking. Snuoperasjoner krever gjerne ressurser man i utgangspunktet ikke har, eneste utveg da er omprioriteringer. Men det betyr også en kritisk gjennomgang av det man gjør, og måten man gjør det på. Hvis resultatet av det man gjør ikke er godt nok, betyr det sannsynligvis at man må endre på noe. Hvis antall saker hos PPT og barnevern bare øker til tross for at all kapasitet brukes til saksbehandling, må iverksettelse av systemendringer prioriteres. Man må ha fokus på tiltak/endringer som kan snu utviklinga. Her vil et godt samarbeid mellom fylkesmannsembetet som tilsynsmyndighet og kommunene som tjenesteytere være viktig for å lykkes. Gjennom sjumilssteget ønsker Fylkesmannen å bli oppfattet, ikke bare som tilsynsmyndighet, men som et embete som kan og vil tilføre kommunene kompetanse som sikrer gode tjenester til befolkninga. Det betyr gode og samordnede tjenester til de som etter særlov har rett til det, samtidig som tverrfaglig samarbeid med forebyggingsperspektiv sikrer at færrest mulig utvikler behov for disse tjenestene. Det siste betyr bl.a. å sette inn tiltak før problemet blir for stort. 2

3 Rutiner knyttet til den lovpålagte meldeplikten er også svært viktig. Mange vegrer seg for å si fra, eller ta opp ubehagelige ting av frykt for konsekvenser det kan ha for en sjøl. Det er forståelig. Det finnes mange eksempler på at for eksempel barnehageansatte og lærere har blitt stående alene etter å ha meldt fra. Her må politisk og administrativ ledelse kjenne sitt arbeidsgiveransvar og ha systemer som sørger for at meldinger blir sendt og at folk blir ivaretatt på en forsvarlig måte! Helsetjenester Når et familiemedlem blir syk vil det berøre hele familien. Dette innebærer ofte en dramatisk endring i livssituasjonen til familien og barn og unges hverdag kan bli preget av engstelse og bekymring. Hvordan situasjonen håndteres av de voksne er avgjørende for hvordan barn og unge mestrer den. Barn sørger og at barn har sorg kan dessverre bli glemt når sykdom og ulykker rammer. Barn av foreldre med psykiske helseplager og/eller rusmisbruk, og den livssituasjonen de lever i enten de lever sammen med foreldrene eller ikke, må få økt fokus. Erfaringene viser at når foreldre innlegges til behandling for rus og/eller psykiske helseplager, er barnas situasjon og reaksjoner nødvendigvis ikke en del av forberedelsesarbeidet. Denne våren er det gjort endringer i pasientrettighetsloven. Det er nå lovfestet at det er tilstrekkelig med samtykke til helsehjelp fra den personen som har daglig omsorg for barnet, uavhengig av om foreldrene bor sammen eller hver for seg, eller hvilken avtale de har gjort mht. foreldreansvaret. Vilkåret er at kvalifisert helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få hjelpen. Sammenfattet med endringer i helsepersonelloven (ny 10 A) fra 1.januar i år gis barnet rettighet som pårørende. Helsepersonell har da plikt til å avklare om pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade har mindreårige barn hjemme. Har barnet behov for det, skal helsepersonell avklare om barnet skal få informasjon om situasjonen og forsøke å legge til rette for nødvendig oppfølging av barnets behov. tverrfaglig samarbeid en forutsetning for at disse barn og unge får oppfylt sine helhetlige behandlings, opplærings- og oppfølgingsbehov. Tilsyn med kommunale barnevern-, helse- og sosialtjenester i 2008 viste at de seks involverte kommunene hadde betydelige utfordringer når det gjaldt å tilrettelegge for tverrfaglig samarbeid. Tilsynet synliggjorde at skolehelsetjenestens tilgjengelighet ikke sto i samsvar med behovet, tiltaksplaner ble ikke utarbeidet systematisk, tiltaksplanenes innhold ble ikke systematisk gjennomført og tiltak ble ikke evaluert i fellesskap med samarbeidende tjenester. Noen av kommunene manglet også skriftlige rutiner for samarbeid og tilrettelagte møtearenaer for samordnet tjenestetilbud. En kan spørre seg om funnene i tilsynet er representativt for kommunene i Troms. Dette vet bare den enkelte kommune svaret på. Kommunenes egne rapporteringer i Sjumilsteget`s - fase I og kontakt Fylkesmannen har med kommunene forøvrig, bekrefter dessverre langt på vei de forhold som ble synliggjort under dette tilsynet i I 2009 ble det gjennomført et landsomfattende tilsyn med kommunale sosial- og helsetjenester til barn i barne- og avlastningsboliger. Dette tilsynet synliggjorde muligheter for svikt spesielt når det gjaldt legemiddelhåndtering i boligene. Etter tilsynet anbefaler Statens helsetilsyn en gjennomgang av regelverket med spesiell tanke på disse barnas særskilte situasjon og behov. Tilsynserfaringer Rutiner for samhandling og tverrfaglig samarbeid er en forutsetning for helhetlige forbyggende arbeid for barn og unge. For barn og unge med særlige behov er kommunens rutiner for samhandling og 3

4 Barnevernet Situasjonen i barnevernet i vårt fylke er preget av ei langvarig økning av meldinger og undersøkelser for barn som er i en vanskelig livssituasjon. Barnevernet fikk i nye meldinger barn har hjelpetiltak pr mens 260 barn er tatt under barnevernets omsorg og plassert i fosterhjem eller institusjon. Barneverntjenestene gir i dag hjelpetilbud basert på vedtak etter loven til mellom 5 og 6 prosent av alle barn i gruppen 0-17 år, i noen kommuner ligger antallet på rundt 10 prosent. Å få barneverntjenester er nå i ferd med å gå fra det helt unntaksvise til det mer vanlige og aksepterte. Den største innmelderen er foreldre eller foresatte selv, noe som kan indikere at barneverntjenestene har større legitimitet enn før i befolkningen. Dette tror vi også samarbeidspartnerne har bidratt til gjennom sitt økende samarbeid med barnevernet. Fortsatt er det imidlertid langt igjen til andre tjenester er i stand til å sikre at barn som har særlig behov for det, blir meldt til barnevernet. Helsetjenestene og barnehagene tilhører fortsatt tjenester som i svært liten grad står bak meldinger til barnevernet. En kartlegging foretatt ved Universitetet i Oslo, viser at debutalderen for barn i barnevernet i snitt er 8,5 år, d.v.s. at nesten halve barnealderen er gått før barneverntjenesten får sitt første kjennskap til barnet. Dette minsker selvsagt muligheten for å komme inn med tidlig hjelp etter barnevernloven. Utover å melde saker inn, bør barnevernet i langt større grad nå enn før, bidra med sin kompetanse i tverretatlige drøftinger, eller trekkes inn som samarbeidspartner i saker rundt barn som har særlige behov. På samme vis må barnevernet selv bli flinkere til å invitere andre kommunale tjenester til samarbeid rundt barna. Endring i barnelovgivningen Fra 1. mai i år er det gjort en viktig endring i barneloven. Her er det nå presisert at barn ikke skal utsettes for noen form for vold, heller ikke for eksempel lette klaps, selv om dette skjer som ledd i barneoppdragelsen. Det er presisert at barn heller ikke skal utsettes for skremmende, plagsom eller hensynsløs opptreden. Dette kan for eksempel omhandle innelåsing av barnet i et rom, bruk av straff eller trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, latterliggjøre barnet mens andre hører på eller å følelsesmessig avvise barnet. Dette innebærer at samfunnets hjelpetjenester i større grad enn før må bidra til å bekjempe vold mot barn i ulike former eller å forhindre at foreldre benytter skadelige oppdragelsesmetoder. Å veilede foreldre på dette 4

5 området er en oppgave mange tjenester må ta inn over seg. Samlet sett vil disse endringene kunne gi nye utfordringer for flere av lokalsamfunnets hjelpeinstanser. Sosiale tjenester i NAV Det er nå vedtatt en ny lov om sosiale tjenester i arbeids og velferdsforvaltningen. Lovens formålsparagraf har en viktig formulering som jeg i denne sammenheng vil trekke fram: Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. At man i ny lov om sosiale tjenester har valgt å ha dette fokuset, er med på å løfte frem gruppen barn og unge og deres familier som av ulike årsaker befinner seg i en vanskelig livssituasjon. Det er flott at Nav har dette fokuset, kanskje spesielt når vi tenker på at Nav kontorene skal samhandle med andre tjenesteområder utenfor Nav for på best mulig måte bistå den som ber om hjelp. er et ledd i regjeringens handlingsplan mot fattigdom. Fattigdom leder ofte til sosial eksklusjon. FN`s barnekonvensjon slår fast at alle barn har rett til hvile, lek og fritid, og at alle barn har rett til å delta i kunst og kulturliv (artikkel 31). Barn som opplever fattigdom faller lett utenfor disse arenaene. Disse barna kan lett gå glipp av den uformelle læringen som finner sted i organisasjoner og på ulike fritidsaktiviteter hvor samspill med andre barn har en viktig rolle. De går lett glipp av å ta del i vennskapsbåndene som knyttes her, og blir med det ikke en del av det viktige sosiale nettverket. Utdanning Utdanningsavdelinga hos Fylkesmannen har i flere år hatt et sterkt fokus på sammenhenger i utdanningsløpet fra 0 til 18 år. Dette ut fra en erkjennelse om at barnas utvikling og læring ikke skjer isolert i barnehagen, skolen eller hjemme. Et eksempel på dette er frafallet i videregående opplæring. Årsakene til dette frafallet vil ikke alene være å finne i den Videre er kommunen (Nav kontoret) etter ny lov forpliktet til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det selv, eller medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet. Dette er også en oppgave som kommunen har utenfor Nav kontoret, jf. lov om sosiale tjenester 3-4. Lenvik kommune har i 2010 fått tilskudd til to boligsosiale prosjekter fra Fylkesmannen/ Arbeids- og velferdsdirektoratet. Barnefattigdom Barnefattigdom og økonomisk rådgivning er to av de områdene som skal prioriteres av Fylkesmannen i Dette må ses i sammenheng med handlingsplan mot fattigdom. I tråd med den politiske plattformen til regjeringen om å øke innsatsen mot fattigdom, skal arbeidet med utenrettslig økonomisk rådgivning og gjeldsrådgivning i kommunene og NAV kontor, videreføres og forsterkes i år. Det er også et mål fra regjeringens side at barn ikke skal oppleve sosial ekskludering som følge av foreldrenes økonomi. Tiltak mot barnefattigdom 5

6 videregående skolen, og kan like gjerne være oppstått så tidlig som i barnehagen ved at barn ikke har fått nødvendig hjelp og støtte til en god utvikling. Nettopp derfor er det viktig at de ulike aktørene innen barn og unges oppvekst ikke bare kjenner til hverandre, men også samhandler til beste for barn. For eksempel må en lærer på første årstrinn kjenne til hva barnet har av kunnskaper fra barnehagen. Mange kommuner har sett nødvendigheten av slik samhandling, men vi ser at det fortsatt er mye igjen før vi kan si at dette er innarbeidet som arbeidsmåte og rutine i den enkelte kommune. Vi vet at det finnes gode eksempler ute i kommunene, og derfor er det så viktig å møtes på denne måten for å lære av hverandre og samtidig utvikle nye og bedre måter for å lykkes. I en kommune vil det være mange instanser som har ansvar for at barn skal ha en trygg og god oppvekst. I noen tilfeller har barnet en livssituasjon som gjør at det avgjørende for barnet at de ulike instanser samarbeider. For at dette skal kunne skje til beste for barnet må det finnes et system og rutiner for tverrfaglig samarbeid. Vi ser at kommunene har mange utfordringer som skal håndteres. Fylkesmannens kommuneundersøkelse viste at kommuner mangler kompetanse på flere viktige områder. Dette kan føre til at en del barn ikke får det tilbudet de har behov for. Særlig gjelder dette en del utsatte grupper. Undersøkelser viser at det er få meldinger til barnevernet fra barnehager og skoler. Vi tror mange barn og familier kunne fått hjelp tidligere, og en større samhandling mellom barnehage, skole og barnevernstjenesten er her helt avgjørende. Noen kommuner har allerede tatt tak i dette og vi vet at barnevernet selv i større grad oppsøker barnehager og skoler. mangler vi kompetanse innenfor spesielle områder som overgrep mot barn, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. En annen utfordring er å ha tilgjengelige fagpersoner med samisk kompetanse og flerkulturell kompetanse for å kunne gi et godt nok tilbud til disse barna. 360 graders visjon I sum viser disse nevnte problemstillingene at det er behov for å tenke helhetlig i møte med barn og unge når disse har behov for hjelp fra det offentlige. De kommunale tjenestene inngår sammen med familie, venner og frivillige lag og foreninger i den sirkelen som må sluttes om barna våre skal ha det godt. Det er her vi ser at innsatsen fra ulike tjenester både i 1, 2.- og 3. linjen er preget av oppsplittede tilbud, av flerfaglighet mer enn tverrfaglighet, av spesialisering mer enn samordning og generalisering. For barn som har behov for flere tjenester samtidig, er det i tillegg slik at det av ulike grunner tar svært lang tid før samarbeid tjenester imellom blir realisert. For alle barn er det viktig at tjenestene har fokus på samarbeid med foreldre og øvrig nettverk (empowerment), og at kommunene har fokus på de muligheter som ligger i frivilligheten, representert ved Det er også viktig at barnas rett til selv- og medbestemmelse overholdes. En rekke kommuner rapporterer at det har etablert ordninger for medbestemmelse, men etablerte ordninger gir ingen garanti for reell innflytelse. En annen stor utfordring er den store mangelen på førskolelærere som igjen kan føre til redusert kvalitet på tilbudet som gis til de yngste barna. I Troms fylke mangler det i dag ca 100 førskolelærere for å oppnå lovlig norm for bemanning. Samtidig 6

7 de stedlige organisasjonene som kan bistå enkeltbarn og familier, samt utsatte barne- og ungdomsgrupper. Å hjelpe barn innebærer derfor et perspektiv ut over de profesjonelle hjelperne. Sirkelen for hvem som kan bidra og delta i hjelpetiltakene må utvides. Tjenestene for barn må utvide sitt perspektiv til å mobilisere alle som kan og bør delta for å hjelpe barnet og familien. Dette er Sjumilsstegets 360-gradersvisjon. Visjonen innebærer på den ene siden fokus på hva som hindrer et nødvendig og tilstrekkelig utvidet samarbeid mellom kommunale og evt. spesialisttjenester og på hva som vanskeliggjør samarbeid med foreldre, nettverk og evt. frivillige organisasjoner. Dette krever både interne og tverretatlige analyser av de hinder som er tilstede. Eksempler på dette kan være taushetspliktspørsmål, kompetansemangel, uhensiktsmessig organisering, arbeidskulturer mv. Å arbeide målrettet i en slik sammenheng, vil også innebære felles analyser av de behov som foreligger i de enkelte tilfeller og i lokalsamfunnet som sådan. Analyser ut over individnivå, som peker på mer gjennomgående problemer blant ungdom ved for eksempel rusbruk, mobbing mv., vil også kreve en felles forståelse av problemkomplekset. Også tiltakene må i et 360-gradersperspektiv være et resultat av gode felles analyser. Tiltak som inkluderer flere tjenester må endres fra å være parallelle til å være samordnede og koordinerte. Tiltakene må i tillegg til å være brede, også ta mål av seg til å ha større lengde enn de vi kjenner i dag, der det er mer langvarige behov. I et 360-gradersperspektiv vil det også være nødvendig å legge til rette for en-dør-inn-prinsippet, der hjelp til barnet og familien fra flere tjenester skal kunne tilbys uten en tradisjonell canossagang mellom offentlige kontorer. Som ledd i dette må også tjenestene peke ut hvem som skal være ansvarlig koordinator for de samordnede tiltak som tilbys. Det er dette perspektivet jeg ønsker at vi sammen skal drøfte på workshopen her i dag. Forhåpentligvis kan vi etter endt økt i dag peke på erfaringer eller nye ideer som kan bringe oss videre i å bygge ned stengslene mellom faggruppene som jobber med barn og unge. 7