2 Menneskelige ressurser

Transkript

1 2 Menneskelige ressurser Pål Børing Hebe Gunnes Inger Henaug Kristine Langhoff Terje Bruen Olsen Kristoffer Rørstad Tom Skyrud

2

3 2 Menneskelige ressurser 57 Kompetanse erverves gjennom det daglige arbeidet (learning by doing), gjennom opplæring og treningsaktiviteter på jobb, gjennom opplæring som tilbys som en del av et arbeidsmarkedstiltak, gjennom deltakelse i kurs og andre opplæringsaktiviteter som organiseres av studieorganisasjonene, og selvsagt gjennom det formelle utdanningssystemet. Disse læringsarenaene er i konstant interaksjon, de påvirker hverandre, og til sammen utgjør de et mer eller mindre dynamisk nasjonalt kompetansesystem som det fortsatt er relativt lite kunnskap om. Når det gjelder det formelle utdanningssystemet, har det vært en betydelig vekst i studenttallet fra slutten av 198-tallet til midt på 199-tallet, og Norge er blant de OECD-land som satser mest på høyere utdanning. Videre har det vært en betydelig vekst i antall sysselsatte med høyere utdanning i både offentlig og privat sektor. Selv om veksten i studenttallet nå har stanset, vil befolkningens utdanningsnivå fortsette å øke i lang tid fremover. I norske media blir det spurt om hva man i Norge skal leve av etter oljen. Svaret vil for mange være blant annet høyt utdannede menneskers kompetanse. Spørsmål man da vil stille seg er kanskje følgende: hvilken tilgang er det på mennesker med høy utdanning, hvor finnes de, hvor er det behov for dem, hvor mange er de, hvor mye jobber de, og hvordan gjør Norge det sammenlignet med andre land det vil være naturlig å sammenligne seg med? Dessuten vil man kanskje være opptatt av om kompetansebehovene er dekket; hva trengs for å ha noe å leve av etter oljen, og hvor trengs det? I fokusboksen Behov for nye indikatorer? i kapittel 1 påpekes det at det ikke har vært spesielt stor oppmerksomhet rundt indikatorer for menneskelige ressurser, men at når utviklingen nå går mer og mer i retning av et kunnskapsbasert samfunn, er det behov for gode indikatorer på dette feltet. I så henseende er fokusboksene i kapittel 2 spesielt relevante. Den første boksen tar for seg gjennomføringstid og frafall i doktorgradsutdanningen, og den andre boksen tar for seg forskerbehov og forskerrekruttering i matvareindustrien. De to siste boksene i dette kapitlet ser på tidsbruk blant professorer ved norske universiteter i et internasjonalt perspektiv og tilbud av og etterspørsel etter arbeidskraft, etter utdanning. Videre presenterer kapitlet statistikk og indikatorer knyttet til FoU-personalet og det akademiske arbeidsmarkedet samt høyere utdanning. Indikatorene belyser utviklingen med noen internasjonale sammenligninger. På samme måte som indikatorene og statistikken beskrevet i kapittel 1 forteller noe om hvordan situasjonen i Norge er med hensyn til forskning og utvikling og innovasjon, så forteller også statistikken og indikatorene presentert i kapittel 2 noe om nettopp dette, men fra et annet ståsted. Kapitlet er organisert i fire hoveddeler. Kapittel 2.1 omhandler studenttallsutviklingen, høyere grads kandidater samt utviklingen i antall doktorgrader i Norge og Norden. Kapittel 2.2 går nærmere inn på FoU-personale fordelt etter sektorer. Det fokuseres spesielt på kvinner i forskningen. Kapittel 2.3 tar for seg forholdet mellom antall personer som deltar i FoU og utførte FoU-årsverk, inkludert internasjonale sammenligninger av FoU-årsverk. Kapittel 2.4 ser nærmere på arbeidsmarkedet for de høyere utdannede samt på mobilitet blant arbeidstakere med høyere utdanning. Forskning og utviklingsarbeid (FoU) bygger på menneskers kunnskap og kompetanse. Tilgang på mennesker med tilstrekkelig utdanning og erfaring er således en grunnleggende forutsetning og den viktigste ressursen for å drive FoU og innovasjon. Kompetanse er en avgjørende faktor for å ta i bruk og utnytte eksisterende teknologi på nye måter og for å utvikle ny teknologi. Et høyt kompetansenivå blir derfor viktig for å kunne opprettholde konkurranseevnen og en høy nasjonal levestandard. Et høyt kompetansenivå er i tillegg et gode i seg selv for det enkelte individet og for samfunnet. 2.1 Høyere utdanning Kandidater Antallet kandidater med høyere grad fra universiteter, vitenskapelige, statlige og andre høgskoler sank fra om lag 1 1 i 27 til om lag 9 i 28, og dette bekrefter antakelsen fra tidligere om at veksten fra 26 til 27 ble forsterket av et «siste rush» av kandidater som ville ta en «gammel» grad, dvs. hovedfag, innen fristen for dette løp ut våren 27. Færre kandidater uteksaminert i 28 enn i 27 Universitetene har fått et tilskudd med Universitetet i Agder, 1 men til tross for dette reduserte universitetene og de vitenskapelige høgskolene med flere 2 sin produksjon med om lag 9 kandidater, eller om lag 1 prosent fra 27 til 28. Dette til tross for at fag- 1 Høgskolen i Agder ble Universitetet i Agder. I denne statistikken regner vi institusjonen som universitet fra og med Her inngår sju universiteter, de fem vitenskapelige høgskolene, de to statlige kunsthøgskolene, Norsk Lærerakademi, Menighetsfakultetet, Misjonshøgskolen, Bergen Arkitekt Skole. Handelshøyskolen BI er ikke med i statistikken. Pga. endret autorisasjonssystem for leger utdannet i utlandet fra og med 28, mangler disse i statistikken for 28.

4 58 2 Menneskelige ressurser områdene jus og pedagogikk (m.fl.) er status quo og at økonomi-administrasjon faktisk har økt kandidattallet med 3 kandidater eller 45 prosent. (Det siste skyldes i hovedsak en større kandidatproduksjon på NHH i 28 enn i 27 foruten Universitetet i Agders bidrag til mastergrader i økonomi-administrasjon. Nedgangen i kandidattallet er temmelig jevnt fordelt på områdene humaniora, samfunnsfag, naturvitenskap/teknologi og medisin/idrett/sosialfag. Naturvitenskap og teknologi er fortsatt det største fagområdet og samfunnsfag det nest største (siden 25). Humaniora og helse/idrett/sosial følger deretter. Økonomi/administrasjon har som nevnt hatt et oppsving i 28 og har nå flere nyutdannede kandidater enn juss, i motsetning til i de senere år. Liten nedgang ved de statlige høgskolene Antallet kandidater med høyere grad fra de statlige høgskolene ble nær fordoblet fra 1997 til 27, fra om lag 5 til nesten 98, eller med nesten 95 prosent, dette til tross for at Høgskolen i Stavanger ble universitet fra 25. Økningen ved de statlige høgskolene skyldtes ikke minst at stadig flere læresteder fikk høyere grads studier. I 28 har så tallet sunket til om lag 77, eller med 21 prosent. Dette kan nesten i sin helhet tilskrives at Høgskolen i Agder har endret institusjonskategori. Dersom Agder fremdeles hadde vært i høgskolegruppen, hadde kandidatnedgangen vært på 1 prosent. Korrigert for dette har høgskolene så å si opprettholdt produksjonen på 27-nivå. Etter at Høgskolen i Agder ble universitet er ikke lenger økonomi-administrasjon det største fagområdet for de statlige høgskolene. Naturvitenskap/teknologi har også blitt redusert, det største fagområdet er pedagogiske fag (m.fl.) og helse/idrett/sosialfag, med henholdsvis om lag 18 og 17 kandidater. Etter en kraftig vekst tidligere på 2-tallet ser vi nå en brå nedgang i humanistiske fag fra 27 til 28. Det skyldes delvis at Universitetet i Agder ikke lenger regnes inn i statistikken, men like mye færre uteksaminerte på de andre høgskolene. Mer enn halvparten av kandidatene er kvinner Fra og med 24 har vi registrert en gjennomsnittlig kvinneandel for høyere grads kandidater på 5 prosent og over. I 27 hadde den økt til 55, men sank til 54 prosent i 28. Naturvitenskap og teknologi hadde den laveste kvinneandelen i 28 med 36 prosent og pedagogiske fag m.fl. den høyeste, med 77 prosent. Nest høyeste kvinneandel var for fagområdet helse/ idrett/sosial med 7 prosent kvinner, det er for øvrig på dette fagområdet at kvinneandelen har økt mest på Figur Antall høyere grads kandidater ved universiteter og vitenskapelige høgskoler m.fl. i perioden etter fagfelt. Antall Pedagogiske fag med fl. Medisin/helse/sosial/idrett Naturvitenskap og teknologi Økonomi/ administrasjon Jus Samfunnsvitenskap Humaniora Kilde: Akademikerregisteret, NIFU STEP. 2-tallet, fra 55 prosent i 2 til 7 prosent i 28. Den nest største økningen, fra en kvinneandel på 33 prosent til 43 prosent, var innenfor fagområdet økonomi-administrasjon. Både humaniora, samfunnsvitenskap, naturvitenskap og teknikk og juss har hatt en mindre økning i kvinneandelen i disse årene. Humaniora og samfunnsvitenskap har til gjengjeld hatt relativt høye kvinneandeler på hele 2-tallet, varierende mellom 59 og 63 prosent for humaniora og mellom 59 og 65 prosent for samfunnsvitenskap i tidsrommet 2 til 28. Naturvitenskap og teknikk hadde både liten økning i kvinneandelen i løpet av disse årene og den laveste kvinneandelen av alle fagområdene (varierende mellom 32 og 36 prosent). Fagene med den jevneste kjønnsfordelingen i 28 var økonomi-administrasjon, hvor 43 prosent av kan-

5 2 Menneskelige ressurser 59 didatene var kvinner og juss med en kvinneandel på 59 prosent. Tilsvarende fag i 2 var juss med en kvinneandel på 53 prosent og helse/idrett/sosial hvor 55 prosent av kandidatene var kvinner Doktorgradsstudenter Figur Antall stipendiater i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren etter finansiering i Antall 6 Antall stipendiater øker igjen Antall doktorgradsstipendiater i instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren utgjorde personer i 28. Dette var en økning på 337 personer eller ca. 7 prosent fra 27. Veksten blant stipendiatene var dermed igjen større enn for det øvrige personalet i sektorene. Dette medførte videre at stipendiatene utgjorde 23 prosent av personalet i universitets- og høgskolesektoren. Som for de senere årene, kan veksten hovedsakelig tilskrives stipendiatene som er lønnet over lærestedenes grunnbudsjetter (de såkalte UoHstipendiatene). I løpet av femårsperioden har denne gruppen økt med 1 36, og siste år var veksten nesten 3 personer. Antall stipendiater finansiert over lærestedenes grunnbudsjett var dermed 2 75 i 28. Stipendiatene finansiert av Norges forskningsråd talte i overkant av 1 6, mens stipendiater finansiert av næringsliv, private og fond (andre) utgjorde 681 personer i 28. Stipendiatene som er å finne ved og er lønnet av helseforetakene, utgjorde 273 personer. De om lag 6 stipendiatene som hadde sitt arbeidssted ved et institutt i instituttsektoren i 28, er ikke vist eksplisitt i figuren, da disse er kategorisert etter finansieringskilde. Disse stipendiatene mottok sin lønn enten fra Norges forskningsråd eller via andre eksterne prosjekter som fremgår i kategorien Stipendiat andre. Imidlertid finnes det personer i andre stillinger enn stipendiater som også arbeider med en doktorgrad, som for eksempel forskere ved forskningsinstitutter eller i bedrifter. Alle som er i gang med et doktorgradsløp i Norge, vil være registrert hos og ha inngått en doktorgradsavtale med et universitet eller høgskole. I Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjenestes database for høyere utdanning, viser statistikken at det i alt forelå doktorgradsavtaler i 28. Dette tilsier med andre ord at ca. 2 5 flere enn de registrerte stipendiatene i NIFU STEPs Forskerpersonalregister arbeidet med en doktorgrad i 28. Figur viser hvordan stipendiatene i universitets- og høgskolesektoren fordeler seg etter fagområde i perioden Figuren viser at medisin og helsefag fremdeles var det største fagområdet i sektoren til tross for en reduksjon i antallet fra 27 til 28. De samfunnsvitenskapelige fagene hadde en økning på om lag 8 personer fra 27 til 28, mens Stipendiat helseforetak Stipendiat andre Stipendiat Forskningsrådet UoH-stipendiat Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Figur Antall stipendiater i universitets- og høgskolesektoren etter fagområde i Antall Medisin og helsefag Samfunnsvitenskap Matematikk og naturvitenskap Humaniora Teknologi Landbruksfag, fiskerifag, veterinærmedisin Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret

6 6 2 Menneskelige ressurser de realfaglige fagområdene også opplevde en betydelig vekst i samme tidsrom. Humaniora hadde en vekst på 33 personer i forhold til året før, mens for landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin økte antallet stipendiater med seks fra 27 til 28. Doktorgradsstudenter i Norge og Norden størst økning i Norge og Danmark Tall fra NORBAL 3 viser at det totalt ble registrert i underkant av 58 doktorgradsstudenter i Norden og Baltikum i 28. Sammenlignet med 27 er det en økning på 7 studenter. Danmark og Norge har hatt den største økningen i antall doktorgradsstudenter, begge land hadde over 8 flere doktorgradstudenter i 28 enn året før. Samtidig har det vært en nedgang i antall doktorgradsstudenter i både Finland og Sverige på henholdsvis 35 og 89. I alle de baltiske landene har antall doktorgradsstudenter vært relativt stabilt, med en samlet økning på 2 doktorgradsstudenter fra 27 til 28. Antall doktorgradsstudenter i Norden og Baltikum har økt med nesten 18 fra 1998 til 28. Halvparten av veksten fant sted i Finland. Alle land har hatt en økning i antall doktorgradsstudenter i perioden med unntak av Sverige, hvor det har vært en nedgang i siste halvdel av perioden, og hvor det var 2 færre doktorgradsstudenter i 28 enn 1 år tidligere. Finland hadde det høyeste antallet doktorgradsstudenter per mill. capita i 27, nesten dobbelt så mange som Sverige. Både Island, Estland, Latvia og Litauen har hatt en jevn vekst i antall doktorgradsstudenter per mill. capita i hele perioden, mens Danmark og Norge har hatt størst vekst i perioden I 28 var det 8 doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad i Norden og Baltikum totalt. Dette forholdstallet har vært stabilt for Norden og Baltikum samlet de siste 15 årene. Imidlertid er det her forskjeller mellom landene. I Norge og Sverige var det 6 doktorgradstudenter per avlagte doktorgrad i 28, mens det i Estland var 15 og i Latvia og Finland 12. Ser vi perioden samlet, finner vi at Latvia, Island, Finland og Estland har hatt flest doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad i samme periode, alle med mellom 12 og 15 doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad. Danmark har i perioden hatt 6 doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad, Sverige og Norge 7 og Litauen 8. 3 NORBAL er en database med statistikk over avlagte doktorgrader og doktorgradsstudenter i Norden og de baltiske landene. Databasen driftes av NIFU STEP, og var frem til 29 finansiert av Nordforsk. Figur Forholdet mellom antall doktorgradsstudenter og antall avlagte doktorgrader i de nordiske og baltiske landene i 28. Antall Island Latvia Estland Litauen Gjennomstrømningen i doktorgradsstudiene, den tiden det tar fra studentene starter doktorgradsstudiet til de disputerer, varierer mellom landene. Andelen som faller fra i løpet av studiet og ikke disputerer for doktorgraden, varierer også. I Norge er det nylig gjennomført en undersøkelse som ser på gjennomstrømningen i doktorgradsutdanningen (Kyvik og Olsen, 29). Den norske undersøkelsen viste at stipendiatene i gjennomsnitt brukte 5 ½ år fra de startet på doktorgradsstudiet til de disputerte, og at for de som startet stipendiatperioden i 1997, hadde 7 prosent disputert 8 år senere. Högskoleverket i Sverige fant at av de som startet doktorgradsstudiene i 2, hadde 57 prosent disputert etter 6 år og 69 prosent etter 8 år. Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling i Danmark har laget en oversikt som viser at i Danmark hadde to tredjedeler av ph.d.-studentene som begynte i perioden , disputert i løpet av 5 år. I forbindelse med innsamlingen av data til NORBAL for 28, har kontaktpersonene i de ulike landene blitt spurt om frafallsstatistikk for doktor- Danmark Doktorgradsstudenter Doktorgrader Kilde: NIFU STEP/NORBAL Norge Sverige Finland

7 2 Menneskelige ressurser 61 Figur Antall doktorgradsstudenter i de nordiske 1 og baltiske land etter fagområde i 28. Antall Humaniora Samfunnsvitenskap Matematikk og naturvitenskap Teknologi Medisin og helsefag Danmark Finland Norge Sverige Baltikum totalt 1 Pga få avlagte doktorgrader er ikke Island inkludert i figuren. Kilde: NIFU STEP/NORBAL gradsstudentene. Latvia har for eksempel en svært lav frafallsprosent i løpet av selve doktorgradsstudiene, men det er likevel få som disputerer. Målet er at doktorgradsstudentene skal produsere et utkast til avhandling i løpet av studieperioden, som normalt er på 4 år, deretter skal utkastet finpusses før det godkjennes for disputas. I denne perioden får de ikke studielån, og mange av studentene velger i stedet å gå ut i jobb, og en godkjent avhandling blir aldri levert. I Latvia har derfor tidligere doktorgradsstudenter nå fått muligheten til å bli gjenopptatt ved universitetene for å fullføre doktorgraden. I Estland pågår en diskusjon om hvorvidt doktorgradsstudentene skal endre status fra studenter til stipendiater, i håp om at flere vil gjennomføre disputasen. Figur viser hvordan antall doktorgradsstudenter fordelte seg på fagområder i de nordiske og baltiske landene i 28. Sverige hadde flest doktorgradsstudenter innenfor medisin og helsefag, mens Finland hadde flest studenter innenfor samfunnsvitenskap. Finland og Sverige var omtrent like store innenfor fagområdene teknologi og matematikk og naturvitenskap. Danmark og Norge hadde omtrent like mange doktorgradsstudenter totalt, men disse fordelte seg litt ulikt på fagområdene. Der Danmark hadde flest doktorgradsstudenter innenfor medisin og helsefag og teknologi, hadde Norge flest innenfor matematikk og naturvitenskap og medisin og helsefag. For Baltikum totalt var samfunnsvitenskap fagområdet som hadde flest doktorgradsstudenter, fulgt av matematikk og naturvitenskap. Litauen hadde flest doktorgradsstudenter av de baltiske landene i 28, tett fulgt av Estland. Utviklingen i antallet forskerrekrutter sett i forhold til målsettinger som er blitt befestet i de senere års stortingsmeldinger, tyder på at virkemidlene har hatt en positiv effekt og at målene delvis er nådd. I hvert fall gjelder dette om man legger det totale antallet stipendiater til grunn, ikke bare de som er politisk styrt og finansiert direkte av lærestedene. Målet om at Norge ved utgangen av 27 skulle ha 2 flere stipendiatstillinger enn i 1999, som ble befestet i både Rekrutteringsmeldingen (St.meld. nr. 35, 21 22) og i Vilje til forskning (St.meld. nr. 2, 24 25) ble nesten nådd. Målet om 35 nye stipendiatstillinger per år fra 24 til 27 er også nesten innfridd. Veksten fra 23 og fram til og med 27 gir en gjennomsnittlig årlig vekst på 335 stipendiatstillinger.

8 62 2 Menneskelige ressurser Nærings-ph.d. Doktorgradsutdanningen har tradisjonelt vært innrettet mot en karriere i akademia eller ved en annen forsk ningsinstitusjon. Det har vært en bevisst politikk fra myndighetenes side å styrke forskningskompetansen også i næringslivet. Som et element i dette er det innført en ordning med nærings-ph.d., administrert av Norges forskningsråd. En nærings-ph.d. er en doktorgrad som utføres i samarbeid mellom en bedrift og en doktorgradsutstedende institusjon. Bedriften kan få et økonomisk tilskudd fra Norges forskningsråd tilsvarende 5 prosent av stipendiatsatsen i en treårsperiode for å la en kvalifisert medarbeider arbeide med en doktorgrad på en problemstilling som er av strategisk betydning for bedriften. Kravene til vitenskapelig nivå er de samme for en nærings-ph.d.som i ordinære doktorgradsprogrammer. Ordningen ble innført i 28, med øremerket finansiering av 1 nærings-ph.d.-er over statsbudsjettet. I statsbudsjettet for 29, inkludert tilleggsbevilgninger, er det satt av 4 millioner kroner til næringsph.d.-ordningen. I 29 ble det lyst ut midler til 6 nye prosjekter. For 21 er det satt av 6 millioner kroner. Ordningen er i første omgang en prøveordning for femårsperioden Doktorgrader i Norge og Norden Ved utgangen av 29 var det avlagt vel 19 doktorgrader ved norske universiteter og høgskoler gjennom alle tider fra den første i Det har vært en tilnærmet eksponentiell vekst i antall nye doktorgrader i løpet av de siste fire tiår. Fra vel 1 disputaser på 197-tallet er antallet på 2-tallet økt til nærmere var et rekordår med disputaser. I 29 var det en liten nedgang på årsbasis til 1 148, men antallet disputaser i 2. halvår var rekordhøyt. Kvinneandelen blant doktorene har økt over tid. I 197 ble 7 prosent av doktorgradene avlagt av kvinner. I 198 var kvinneandelen 1 prosent, i 199 hadde andelen økt til 17 prosent og i 2 var den 35 prosent. I de siste tre årene (27 29) har kvinneandelen ligget på 45 prosent. Nærings-ph.d.fra Forskningsrådet Forskningsrådet etablerte Doktorgrad i bedriften (Nærings-ph.d.) som en prøveordning i perioden fra 28 til 212, etter modell av danskenes «Erhvervs-ph.d.» som har eksistert siden Nærings-ph.d. er en treårig forskerutdanning der kandidaten tar en ordinær doktorgrad ved et gradsgivende universitet/høyskole mens hun eller han er ansatt i en bedrift. Problemstillingene kandidaten arbeider med har klar relevans for bedriften. Graden tildelt etter et slikt program har de samme kravene til vitenskapelig nivå som andre ph.d.-grader, og etter stipendiatperioden og godkjent disputas tildeles stipendiaten en regulær ph.d.-grad. Målet er å få til mer samarbeid mellom universiteter og næringslivet. Ordningen representerer ingen ny doktorgrad, men er en ny finansieringsmodell der en ansatt i en bedrift kan ta en doktorgrad ved at bedriften får et økonomisk tilskudd tilsvarende 5 prosent av stipendiatsatsen i en treårsperiode. Små og mellomstore bedrifter kan i tillegg søke om støtte til gjennomføring av kostbare laboratorieforsøk knyttet til doktorgradsarbeidet. Bedriftene kan også søke om utenlandsstipend etter gjeldende satser. Ordningen kompletterer andre ordninger i Forskningsrådet, og kan være et godt alternativ for bedrifter som ikke har ressurser til å delta i større prosjekter. I 28 var det på statsbudsjettet satt av midler til 1 stipend, mens det for 21 er satt av omlag 6 millioner kr til nærings-ph.d.-ordningen. Planen erå sette i gang om lag 5 nye prosjekter i 21. Bedrifter med virksomhet i Norge kan søke om støtte til dekning av deler av kostnadene ved å ha en doktorgradskandidat ansatt. Søkere til denne ordningen vil være bedrifter som driver markedsrettet virksomhet. Virksomheter som finansieres gjennom offentlige tilskudd, har statlige eller kommunale forvaltningsoppgaver eller driver produksjon til eget bruk, vil normalt ikke kvalifisere som søkere til denne ordningen. Det samme gjelder lag, foreninger og andre organisasjoner som har andre formål enn verdiskapning i økonomisk forstand. Forskningsinstitutter og helseforetak er ikke i målgruppa for denne ordningen, men et institutt kan inngå som samarbeidspartner dersom bedriften selv ikke har tilstrekkelig tungt forskningsmiljø.

9 2 Menneskelige ressurser 63 Doktorgradsutdanningen gjennomføringstid og frafall FOKUSBOKS NR. 1 Gjennomstrømningen i doktorgradsstudiet er ikke tilfredsstillende. Frafallet er for stort, og de som gjennomfører, bruker for lang tid. Dette kunne leses ut fra evalueringen av norsk forskerutdanning i 22. Siden 22 er det avlagt ytterligere 7 doktorgrader ved norske universiteter og høgskoler. Har det skjedd en forbedring? Hvordan er situasjonen i Norge sammenlignet med i andre land? En registerbasert studie viser at brutto gjennomføringstid målt som tidsspennet fra beregnet stipendstart til disputas har endret seg lite over tid når vi ser på doktorene samlet. For alle doktorgradskull på 2-tallet ligger brutto tidsbruk på rundt 5,5 år. Netto tidsbruk er naturlig nok lavere, men det foreligger ikke opplysninger om dette i registermaterialet. Med netto tidsbruk tenker vi på den tid som brukes på doktorgradsutdanningen når vi ser bort fra avbrudd som sykdom og fødselspermisjoner, tid brukt til pliktarbeid og ventetid mellom innlevering av avhandling og disputas. (NSDs database for statistikk om høyere utdanning (DBH) har statistikk både om brutto og netto årsverk i doktorgradsstudiet. Statistikken er begrenset til de siste årene. DBH-dataene omfatter kun organisert doktorgradsutdanning, ikke dr.philos., og kun de personer som institusjonen har arbeidsgiveransvaret for.) Men selv om gjennomføringstiden har endret seg lite, har frafallet gått ned. Hvis vi anlegger et forholdsvis langt tidsperspektiv, har det funnet sted en betydelig økning i gjennomføringsgraden blant dem som har gått inn i en stipendiatstilling. Prosentandelen av stipendiatene som har avlagt doktorgraden senest 1 år etter stipendstart, har økt fra knapt 5 prosent av de nye stipendiatene i 1981 til mer enn 7 prosent av de nye stipendiatene i Utviklingen tyder på at gjennomføringsgraden vil øke ytterligere for stipendiatkullene på 2-tallet, anslagsvis opp mot 8 prosent. Likevel, 1 år er mye lengre tid enn normert for doktorgradsstudiet. Etter den gjeldende ordning for forskerutdanningen er stipendiatperiodens lengde fastsatt til 3 år, eller vanligere 4 år inklusiv pliktarbeid. Bare et mindretall av stipendiatene gjennomfører studiet i løpet av normert tid. I likhet med tidsbruken har gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet endret seg lite. I hele tidsrommet 2 28 har gjennomsnittsalderen ligget på om lag 36,5 år for doktorgradskandidater som har hatt stipend i løpet av doktorgradsperioden. Medianalderen ligger noe lavere omkring 34 år. Gjennomføringsgraden er noe høyere blant mannlige enn blant kvinnelige stipendiater i de første årene etter stipendiat start, men etter ytterligere noen år overtar kvinnene med høyere gjennomføringsgrad. De kvinnelige doktorgradskandidatene bruker noe lengre tid enn de mannlige på grunn av fødsels- og omsorgspermisjoner. Derfor er gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet noe høyere for kvinnene enn for mennene. I matematikk-naturvitenskap og teknologi er gjennomføringsgraden relativt høy, mens samfunnsvitenskap er det fagområdet som har lavest gjennomføringsgrad. Etter 9 år hadde 8 prosent av stipendiatene fra 1999 i matematisk-naturvitenskapelige fag disputert, mot 6 prosent av stipendiatene i samfunnsfag. Dessuten bruker stipendiatene i matematikk-naturvitenskap og teknologi 6 8 måneder kortere tid enn stipendiatene i humaniora og samfunnsvitenskap og er for øvrig yngre på disputastidspunktet. Det er vanskelig å sammenligne gjennomføring og tidsbruk i forskerutdanningen på tvers av landegrensene. Utdanningssystemene er ulike, og det benyttes ulike beregningsmetoder for å måle gjennomstrømning. Innholdet og kvaliteten i statistikken kan også variere. Likevel kan det være grunnlag for å si at gjennomføringstiden for norske forskningsstipendiater ikke er spesielt lang sammenlignet med andre land. I USA bruker ph.d.-studentene i gjennomsnitt 7,8 år fra opptak på doktorgradsprogram til avlagt doktorgrad. I Sverige bruker studentene 6 år, mens den er så lav som 4,2 år i Danmark men der følger ph.d.-utdanningen i hovedsak et treårig løp. I Norge er gjennomsnittstiden altså 5,5 år brutto. Heller ikke når det gjelder gjennomføringsgrad, ligger Norge spesielt dårlig an. Derimot er alder ved avlagt doktorgrad høyere i Norge enn i fleste andre land. I St.meld. nr. 3 (28 29) «Klima for forskning» forutsetter regjeringen at gjennomstrømningen i forskerutdanningen øker betydelig i Norge. Meldingen setter måltall for andelen stipendiater som avlegger doktorgrad innen seks år etter påbegynt utdanning på de enkelte fagområder. Disse måltallene stiller langt høyere krav til effektiviteten i forskerutdanningen enn nå. Tabell 1. Andel stipendiater som avlegger doktorgrad innen seks år etter påbegynt utdanning på de enkelte fagområder. Fagområde Måltall Nå Humaniora 75 prosent 55 prosent Samfunnsvitenskap 75 prosent 55 prosent Matematikk og naturvitenskap 85 prosent 75 prosent Teknolog 85 prosent 7 prosent Medisin og helsefag 8 prosent 7 prosent Landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin 8 prosent 7 prosent Kilde: NIFU STEP I forskningsmeldingen ber regjeringen institusjonene om å iverksette tiltak for å få ned gjennomføringstiden. Les mer: Svein Kyvik og Terje Bruen Olsen: Gjennomstrømning i doktorgradsutdanningen, Rapport 4/29, NIFU STEP. Terje Bruen Olsen terje.b.olsen@nifustep.no Svein Kyvik svein.kyvik@nifustep.no

10 64 2 Menneskelige ressurser Figur Norske doktorgrader i tiårsperioder Antall tallet 198- tallet 199- tallet Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret. 2- tallet Sterk økning i Norge i de senere år sammenlignet med de andre nordiske land Sammenlignet med de andre nordiske land var økning en i antall doktorgrader i Norge svak på 199-tallet og fram til Sverige har, naturlig nok som følge av sin størrelse, alltid hatt et større antall doktorgrader enn nabolandene. I 199 ble det avlagt om lag like mange doktorgrader i Norge som i Danmark og Finland. Senere har det imidlertid vært ulik utvikling i landene. Norge hadde en betydelig svakere vekst enn både Danmark og Finland fram til årtusenskiftet. På 2-tallet fortsatte økningen i Finland, mens det årlige antallet i Danmark har stabilisert seg på rundt 1 med noen utslag fra år til år. I Norge skjedde det en økning fra 24, og veksten skjøt fart i 27 og 28. I 28 ble det for første gang avlagt flere doktorgrader i Norge enn i Danmark. Også i forhold til innbyggertallet avlegges det flere doktorgrader i Norge enn i Danmark. Finland, og Sverige, ligger fortsatt høyere, både i antall grader totalt og i forhold til folketallet. Norge har imidlertid hatt størst økning i de senere år. Kvinnene var i flertall blant doktorene i Finland i 28, med 51 prosent. I samme år var kvinneandelen i Sverige 47 prosent, i Norge 45 prosent og i Danmark 42 prosent. Flest doktorgrader i naturvitenskap og teknologi Om lag 34 prosent av de norske doktorgradene som ble avlagt i 28, ble tatt i naturvitenskapelige eller teknologiske fag. Dette er en klart lavere andel enn i 199, da disse to fagområdene samlet stod for mer Figur Norske doktorgrader etter kjønn. Prosent Kvinner Menn Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret

11 2 Menneskelige ressurser 65 Figur Doktorgrader i de nordiske land Antall Sverige Figur Avlagte doktorgrader per mill. innbyggere i Danmark, Finland, Norge og Sverige Antall Finland Danmark Norge Danmark Finland Norge Sverige Kilde: NORBAL Kilde: NORBAL Figur Norske doktorgrader i tre perioder, etter fagområde. Antall Humaniora Matematikk og naturvitenskap Teknologi Medisin og helsefag Samfunnsvitenskap Landbruksvitenskap/veterinærmedisin Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret.

12 66 2 Menneskelige ressurser Figur Norske doktorgrader etter doktorandens statsborgerskap. Prosent Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Norsk Ikke-norsk Tabell Doktorgrader i Norge gjennom alle tider, , etter utstedende institusjon 1. Institusjon (år for første doktorgrad) Antall Universitetet i Oslo (1817) 7 68 Universitetet i Bergen (1949) Norges teknisk-naturvitenskapelige fakultet (NTNU) (1924) Universitetet i Tromsø (1974) Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) (1927) 978 Universitetet i Stavanger (2) 87 Universitetet i Agder (26) 18 Norges veterinærhøgskole (1959) 395 Norges Handelshøyskole (1957) 259 Norges idrettshøgskole (199) 78 Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo (AHO) (1985) 51 Norges musikkhøgskole (22) 17 Høgskolen i Bodø (23) 24 Høgskolen i Molde (26) 14 Høgskolen i Oslo (28) 2 Det teologiske Menighetsfakultet (1991) 53 Handelshøyskolen BI (2) 54 Misjonshøgskolen (26) 8 Totalt Institusjonsnavnene har endret seg i årens løp. Her er brukt nåværende navn. Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret enn halvparten av doktorgradene i Norge. Det er også en noe lavere andel enn i de andre nordiske land. Av de øvrige norske doktorgradene i 28 finner vi 27 prosent av gradene i medisin og helsefag, 22 prosent i samfunnsvitenskap, 11 prosent i humaniora og 6 rosent i landbruksviten skap/veterinær medisin. I løpet av femårsperioden har antallet doktorgrader totalt økt med nærmere 1 prosent i gjennomsnitt per år. Økningen var sterkest i samfunnsvitenskap og i medisin og helsefag, med henholdsvis 14 prosent og 12 prosents årlig gjennomsnittsvekst. Lavest vekst finner vi i teknologi 3 prosent. Høy gjennomsnittsalder Gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet er om lag 38 år. Dette har endret seg lite i de senere år. Det er imidlertid forskjell på fagområdene. I naturvitenskap og teknologi disputerer man i yngre alder (33 34 år) enn hva tilfellet er i de andre fagområdene. For humaniora, samfunnsvitenskap og medisin og helsefag er gjennomsnittsalderen vel 4 år. I 27 var gjennomsnittsalderen i Finland også 38 år, i Sverige 37 år og i Danmark 35 år. I alle de nordiske land er de mannlige doktorene noe yngre enn de kvinnelige. Flere utlendinger tar norsk doktorgrad Innslaget av personer med utenlandsk statsborgerskap blant doktorgradene ved norske institusjoner øker fortsatt. Utlendingene utgjør i de senere år om lag 25 prosent mot mindre enn 1 prosent ved begynnelsen av 199-tallet. Det er relativt flest utlendinger i teknologi og færrest i samfunnsvitenskap og humaniora. De fleste med utenlandsk statsborgerskap kommer fra et annet europeisk land. Tyskland er det enkeltland som er sterkest representert blant doktorandene i 28 og 29. Forskerutdanning fra utlandet I norsk arbeidsliv finner vi mange med forskerutdanning fra andre land. Dette er enten nordmenn som har tatt doktorgraden ved utenlandske institusjoner, eller utenlandske statsborgere med doktorgrad som kommet til Norge. Vi kjenner ikke eksakt omfanget av denne gruppen i arbeidslivet totalt, men blant det vitenskaplige og faglige personalet ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter utgjør utenlandske doktorgrader om lag 2 prosent av det samlede antall doktorgrader.

13 2 Menneskelige ressurser 67 Doktorgrader gjennom alle tider Fra den første doktorgrad i 1817 er det avlagt vel 19 doktorgrader ved norske institusjoner per utgangen av 29. Universitetet i Oslo står for 4 prosent av doktorgradene og NTNU for 25 prosent. Doktorgradsutstedende institusjoner framgår av tabell Ved enkelte institusjoner er tildelingsretten begrenset til bestemte fagfelt. I tillegg er doktorgradsprogrammer akkreditert ved høgskolene i Gjøvik, Telemark, Vestfold og Akershus, men her er tildelinger ennå ikke foretatt. Dette gir til sammen 22 institusjoner med doktorgradsrett. Per mai 21 har ytterligere tre høgskoler søkt NOKUT om akkreditering av doktorgradsprogrammer. Datakilder Norsk doktorgradsstatistikk bygger på Doktorgradsregisteret ved NIFU STEP. Doktorgradsstatistikken publiseres her: doktorgradsstatistikk NORBAL NORBAL er en statistikkbase bygget opp ved NIFU STEP på oppdrag av NordForsk. Basen inneholder statistikk om avlagte doktorgrader og aktive doktorgradsstudenter i de nordiske og baltiske land. NORBAL er tilgjengelig her: Om godkjenning av utenlandske doktorgrader NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) kan gi generell godkjenning av utenlandsk doktorgrad som likestilt med norsk ph.d., i forhold til norske doktorgradskriterier: NOKUT foretar ingen faglig vurdering av den utenlandske doktorgraden, men sammenligner utdanningsstrukturene. En faglig vurdering av en utenlandsk doktorgrad kan foretas av universitet eller høgskole som tilbyr et doktorgradsstudium innenfor samme fagområde. NOKUT har per mars 21 gitt generell godkjenning til 44 utenlandske doktorgrader som likestilt med norsk ph.d. 2.2 FoU-personale FoU-personale etter FoU-utførende sektorer Det totale FoU-personalet i Norge utgjorde over 63 personer i 28. Om lag 44 av disse var forskere/faglig personale, mens 19 var i tekniske eller administrative stillinger. Samlet er dette ca. 3 flere personer enn i 27, noe som tilsvarer en økning på 5 prosent. Opplysninger om forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren er hentet fra NIFU STEPs Forskerpersonalregister. 4 I totaltallene inngår personale fra de tre ut førende sektorene; universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og bedrifter i næringslivet. Figur viser utviklingen siden Universitets- og høgskolesektoren var den største blant de tre sektorene i 28 med 28 1 personer. Av disse var om lag 2 6 i faglige/vitenskapelige stillinger, mens 7 5 var i tekniske eller administrative stillinger. Forskere/faglig personale har de senere årene utgjort mellom 72 og 75 prosent, og i 28 var denne andelen 73 prosent. Forskere/faglig personale ved helseforetak med universitetsklinikkfunksjoner inngår i totaltallet for universitets- og høgskolesektoren og utgjorde 2 65 personer i 28. Totalt FoU-personale i næringslivet utgjorde i underkant av 24 personer i 28, en økning på over 2 personer fra fjorårets telling eller om lag 9 prosent. Av de tre sektorene hadde næringslivet den største veksten. FoU-personalet i instituttsektoren utgjorde 11 1 personer i 28, dette er en økning på 5 i forhold til i 27 eller i underkant av 5 prosent. I totaltallet for sektoren inngår for første gang personale som deltok i FoU ved helseforetak uten universitetsklinikkfunksjoner. I 28 talte disse nesten 7 personer. Andelen som forskere/faglig personale utgjorde av totalt FoU-personale, varierte fra sektor til sektor. I næringslivet utgjorde det faglige personalet med høyere utdanning to tredjedeler i 28. Andelen for tilsvarende personale i instituttsektoren var noe høyere, 7 prosent, mens høyest andel var å finne i uni- 4 Forskerpersonalregisteret er en database som inneholder opp lysninger om forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren, forskere i instituttsektoren og leger som deltar i FoU, samt personale i forskerstilling ved helseforetakene. Registeret inneholder opplysninger om kjønn, alder, stilling, arbeidssted (lærested/institutt), høyeste akademiske grad og doktorgrad. Opplysninger om forskerpersonalet sam les inn per 1. oktober, og innhentes direkte fra de forskningsutførende enhetenes sentrale administrasjoner.

14 68 2 Menneskelige ressurser Figur Totalt FoU-personale i perioden etter sektor for utførelse. Antall Universitets- og høgskolesektoren Instituttsektoren Næringslivet Forskere/faglig personale I universitets- og høgskolesektoren defineres forskere/faglig personale som personer tilsatt i vitenskapelige/faglige stillinger, herunder professor, førsteamanuensis, lektorstillinger, postdoktor og doktorgradsstipendiater. Støttestillinger til forskning, undervisning og formidling omtales som teknisk/administrativt personale. I institutt sektoren omfatter forskere/faglig personale personer tilsatt i forskerstillinger, mens øvrig personale er klassifisert som teknisk/administrativt personale. I helseforetakene klassifiseres leger, psykologer og personer i forskerstillinger som forskere/faglig personale, mens støttepersonalet består av tekniske og administrative stillinger, i tillegg til fagpersonale innenfor sykepleie, fysioterapi m.v. som deltar i FoU. Næringslivets FoU-personale klassifiseres på bakgrunn av utdanning. FoU-personale med høyere utdanning utgjør forskere/ faglig personale, mens FoU-personale uten høyere utdanning tilsvarer det tekniske/administrative personalet i sektoren. Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Figur FoU-personale i etter personal kategori og sektor for utførelse. Antall Næringslivet Instituttsektoren Universitets- og høgskolesektoren Forskere/faglig personale Teknisk/administrativt personale Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk

15 2 Menneskelige ressurser 69 Figur Forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren etter fagområde i 27 og 28. Figur Forskerpersonale ved helseforetakene i 28 etter stillingsgruppe 1 og region. Medisin og helsefag Teknologi MatNat Samf.vit. Hum Støttepersonale Forskere Leger Landbruksfag, fiskerifag Antall Instituttsektoren Antall Helse Sør-Øst Helse Vest Universitets- og høgskolesektoren Helse Midt-Norge Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Helse Nord 1 Stillingsgruppen leger omfatter psykologer. Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret versitets- og høgskolesektoren hvor forskere/faglig personale utgjorde 77 prosent av totalt FoU-personale i 28. Doktorgrader I 28 hadde 28 prosent, eller 12 4 personer, av den totale forskerpopulasjonen doktorgrad. Året før var doktorgradsandelen ett prosentpoeng lavere. I den kvinnelige forskerpopulasjonen var doktorgradsandelen 26 prosent. Doktorgradstettheten i institutt- og universitets- og høgskolesektoren var den samme, med 38 prosent i 28. Tilsvarende likhet i de to sektorene var det også året før, men da ett prosentpoeng lavere. I næringslivssektoren var andelen med doktorgrad noe lavere og utgjorde 1 prosent i 28, ett prosentpoeng mer enn året før FoU-personale i instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren Stor vekst innenfor medisin og helsefag i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren Ser vi instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren under ett, var det flest forskere/faglig personale innenfor medisin og helsefag med om lag 7 3 personer i 28. Den store majoriteten av disse, ca. 85 prosent, var å finne i universitets- og høgskolesektoren, mens de resterende, i overkant av 1 personer, var å finne i instituttsektoren. De nesten 3 1 personene ved helseforetakene er også inkludert i denne gruppen. Samfunnsvitenskap var det nest største fagområdet i de to sektorene sett under ett, og her arbeidet om lag 6 85 personer i 28. Dette var 4 flere enn året før, og dette fagområdet hadde dermed den største veksten

16 7 2 Menneskelige ressurser Figur Forskerpersonale i helseforetakene i 28 etter utdanningsbakgrunn. 1 Annen medisinsk/ helsefaglig utdanning 3 % Medisinsk grunnutdanning 7% Matematikknaturvitenskap teknologi 11 % Annen utdanning 3 % Samfunnsvitenskap/ humaniora 9 % Annen/ ukjent utdanning 7 % 1 Annen medisinsk/helsefaglig utdanning omfatter tannleger, cand.san., cand.pharm. og cand.polit. i helsefag Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret De øvrige fagområdene hadde også vekst fra 27, og samlet sett økte antallet med litt over 1 personer eller 4 prosent. Fra 27 til 28 var det ingen særskilte endringer i datagrunnlaget, så veksten var reell FoU-personale ved helseforetakene Fra og med 28 inkluderer NIFU STEPs Forskerpersonalregister personale som deltok i FoU ved alle helseforetak som omfattes av ressursmålingen for FoU i helseforetakene, 5 totalt 4 helseforetak. Til og med 27 finnes det oversikt over forskerpersonale kun ved universitetssykehusene. Forskerpersonalet ved helseforetakene består av leger som bruker deler av sin arbeidstid til forskning og utviklingsarbeid, samt personale i rene forskerstillinger, det vil si post- 5 FoU-statistikk for helseforetakene samles inn gjennom ressursmålingen for FoU i helseforetakene, se kapittel 1 3, samt NIFU STEP-rapport 46/29. Forskerpersonale i helseforetakene rapporteres inn sammen med FoU-utgifter og FoUårsverk. Helseforetakene deles inn i helseforetak med universitetssykehusfunksjoner (universitetssykehus) og helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner (andre sykehus) og omfatter både statlige helseforetak og private, ideelle sykehus. doktor, doktorgradsstipendiat eller forsker, i den videre teksten omtalt som forskere. I underkant av 3 1 forskere og leger deltok i FoU ved helseforetakene i 28. Av disse var 1 3 kvinner. Om lag 2 7 forskere og leger deltok i FoU ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner, og i overkant av 4 utførte FoU ved helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner. I tillegg deltar støttepersonale, herunder administratorer, teknikere, laboranter, sykepleiere og annet profesjonsutdannet fagpersonale, i FoU-aktiviteter. Gruppen omfattet 1 7 personer i 28, av disse hadde 57 utdanning på universitetsnivå. Helse Sør-Øst var den største helseregionen i 28 målt i antall personer som deltok i FoU, totalt 2 77 personer. Nest største helseregion var Helse Vest, med i underkant av 1 personer som deltok i FoU i 28, mens Helse Midt-Norge og Helse Nord begge hadde i underkant av 5 leger, forskere og støttepersonale som deltok i FoU. Nesten halvparten av legene var tilsatt ved et helseforetak i Helse Sør-Øst, mens hele tre fjerdedeler av forskerne arbeidet i denne regionen. Dette har sammenheng med at flere av de største universitetssykehusene, hvor FoU-virksomhet er skilt ut i egne spesialiserte enheter, holder til i denne regionen. Institutt for

17 2 Menneskelige ressurser 71 kreftforskning, som er en del av Rikshospitalet, sysselsatte alene i underkant av 3 personer i forskerstilling samt 1 personer i støttestilling. Av personalet i støttestilling som deltok i FoU, var nesten to tredjedeler sysselsatt i Helse Sør-Øst. Helse Midt- Norge skilte seg fra de andre med en lav andel personale i forskerstillinger. Dette skyldes at forskerstillinger hovedsakelig er knyttet opp mot NTNU, mens legestillinger og støttestillinger er knyttet til helseforetak ene, i første rekke St. Olavs hospital HF. Figur Andel forskerpersonale med doktorgrad ved helseforetakene i 28 etter type helseforetak og helseregion. Prosent 5 4 Ulik faglig bakgrunn Forskerpersonalet ved helseforetakene har ulik faglig bakgrunn. Totalt hadde 7 prosent av forskerpersonalet medisinsk grunnutdanning. Av i overkant 1 8 leger som deltok i FoU i 28, hadde omtrent en fjerdedel sin medisinske grunnutdanning fra utlandet. Blant forskerne utgjorde personale med medisinsk grunnutdanning den største gruppen (3 prosent), mens nesten like mange hadde utdanning innenfor matematisknaturvitenskapelige og tekniske fag. Psykologene utgjorde den største gruppen av forskerpersonalet med utdanning innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Annen/ukjent utdanning omfatter hovedsakelig personer som har avlagt sin utdanning i utlandet, for disse mangler Forsker personalregisteret opplysninger om høyeste avlagte utdanning. Det dreier seg om totalt 22 personer, og blant dem finnes det sannsynligvis flere med medisinsk grunnutdanning avlagt i utlandet. Av forskerpersonalet ved helseforetakene hadde 38 prosent doktorgrad i 28. En tredjedel av forsker ne, mens det samme var tilfellet for 41 prosent av legene. Her var det imidlertid forskjeller mellom type helseforetak og mellom regionene, se figur Ved universitetssykehusene hadde 41 prosent av forskerpersonalet doktorgrad, mot 21 prosent ved andre sykehus. St. Olavs hospital HF og Akershus HF universitetssykehus hadde den høyeste andelen forskerpersonale med doktorgrad i 28, begge med 49 prosent, fulgt av Ullevål universitetssykehus HF med 47 prosent og Rikshospitalet HF med 42 prosent. Blant helseforetakene uten universitetssykehusfunksjoner var doktorgradstettheten størst ved Nordlandssykehuset HF med 42 prosent, mens både ved Sykehuset Asker og Bærum HF og Psykiatrien i Vestfold hadde 41 prosent av forskerpersonalet doktorgrad Helse Sør-Øst Helse Vest Helse Midt-Norge 26 leger med professor II-stilling i universitets- og høgskolesektoren Helse Nord Helseforetak med universitetssykehusfunksjoner Helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Flere av helseforetakene med universitetssykehusfunksjoner har et nært samarbeid med universitetene, både om undervisning og forskning. Flere steder deler universitetsansatte og helseforetaksansatte forskere lokaler. Det er også relativt vanlig at leger som deltar i FoU, har professor II-stilling ved universitetene, og at vitenskapelig personale med medisinsk utdanning ved universitetene har II-stilling som leger ved helseforetakene. Forskerpersonalregisteret inneholder oversikt over professor II-stillinger, 6 men ikke øvrige II-stillinger. I 28 ble det registrert 1 23 professor II-stillinger i universitets- og høgskolesektoren. Av disse hadde 315 personer sin hovedstilling ved et helseforetak. 26 av disse var leger, 5 var forskere, og 5 personer hadde en teknisk/administrativ stilling. De aller fleste, 3 personer, hadde sin hovedstilling ved et helse- 6 Opplysinger om professor II-stillinger innhentes fra lærestedenes sentrale administrasjon sammen med øvrige personaloversikter til Forskerpersonalregisteret, og kobles opp mot hvor disse personene har sin hovedstilling. NIFU STEP har dermed opplysninger om arbeidssted (både bistilling og hovedstilling), alder og kjønn for professor II, samt hvorvidt enkelte har flere enn én professor II-stilling.

18 72 2 Menneskelige ressurser Figur Professor II-stillinger i Norge i 28 etter sektor for hovedstilling. Instituttsektoren 15 % Helseforetak 26% Statlige høgskoler 4 % Næringsliv/ offentlig sektor 17 % Universiteter 12 % Vitenskapelige høgskoler m.fl. 3 % Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Utlandet 23 % foretak med universitetssykehusfunksjon. Det var først og fremst personale med grunnutdanning innenfor medisin som hadde en professor II-stilling i 28, og nesten alle hadde doktorgrad. Tre fjerdedeler av disse 315 professor II-stillingene var ved enheter som hadde hoveddelen av sin FoU-virksomhet innenfor klinisk medisin, mot 13 prosent ved basalmedisinske enheter, 6 prosent innenfor samfunnsmedisin og 3 prosent innenfor matematisk-naturvitenskapelige og tekniske fag FoU-personale i næringslivet I 28 var nærmere 24 personer involvert i FoUaktiviteter i næringslivet i foretak med minst 1 sysselsatte. Det var en økning på om lag 2 personer fra 27. I tillegg var 2 8 personer involvert i FoU i foretak med 5 til 9 sysselsatte. Bedrifter innenfor tjenesteytende næringer hadde flere personer involvert i FoU-aktiviteter enn bedrifter i industrien. Tjenesteytende næringer sysselsatte 49 prosent av næringslivets FoU-personale, mens industrien sysselsatte 43 prosent. Dette er et resultat av at tjenestenæringene over flere år har hatt sterkere vekst i FoU-personale enn industrien. Nesten 15 9 personer med høyere utdanning arbeidet med FoU i næringslivet i 28, en økning på 9 prosent fra 28. Dette utgjør 66 prosent av samlet FoU-personale, det samme som i 27. I 28 hadde i overkant av 1 5 av næringslivets forskere/faglige personale utenlandsk statsborgerskap, dette er en økning på om lag 45 personer fra 27. I underkant av 1 6 forskere/faglig personale i næringslivet hadde doktorgrad i 28, dette utgjorde 7 prosent av samlet FoU-personale. I industrien hadde om lag 55 prosent av FoU-personalet høyere utdanning i 28, mens tjenesteytende næringer hadde en andel på 76 prosent. Andelen forskere/faglig personale (FoU-personale med høyere utdanning) økte med størrelsen på foretakene. I små foretak med 1 49 sysselsatte hadde 62 prosent av FoU-medarbeiderne høyere utdanning, mens store foretak med mer enn 5 sysselsatte hadde en andel på 71 prosent.