Sekularisering og den islamske utfordring

Transkript

1 Martin Kriele Sekularisering og den islamske utfordring Redaksjonell innledning Det muslimske skautet, eller hijaben har vakt debatt rundt i Europa, bl.a. i forbindelse med det franske forbudet mot hijab og andre «påfallende» religiøse symboler i skolene. Her i Norge har debatten engasjert både politikere og menigmann, og meningene er sterke i alle leire. Den ungen kvinnen som mistet jobben på grunn av skautet, fikk medhold i retten. I Tyskland har den muslimske lærerinnen Fereshta Ludin i fem år prøvd å få lov til å undervise i tysk skole uten å gi avkall på skautet, som hun ser på som en del av sin muslimske identitet. Delstaten Baden-Wurtenberg har vedtatt en lov som forbyr lærerinner å bære skaut når de underviser. Fereshta Ludin har anket sin sak til tysk høyesterett, men har ikke fått medhold i at skautforbudet er grunnlovsstridig. Det avgjørende argumentet for forbudet hviler på begrepet sekularisering 1, i betydningen: det verdsliges frigjøring fra det religiøse liv. Saken anskueliggjør problemstilinger hvor anerkjente og grunnlovsfestede rettigheter kommer i konflikt med hverandre: religionsfrihet/ytringsfrihet kontra beskyttelse mot kvinneundertrykkelse. Som sådan er artikkelen høyst aktuell også i Norge. Artikkelforfatteren starter med å gjennomgå argumentene som er kommet frem i rettssakene, og kommenterer disse fra sin synsvinkel. Deretter skisserer han sekulariseringsprosessen i Europa ved en rask gjennomgang av sentrale begivenheter i forholdet mellom kirke/ religion og verdslig makt, fra middelalderen til i dag. Ved å betrakte den europeiske prosessen nærmer han seg begrepet sekularisering, men også andre sentrale begreper som opplysning, frigjøring og menneskeverd. Til slutt kommer han kort tilbake til den aktuelle saken og forholdet mellom den vestlige og den muslimske verden. Artikkelen er relativt forutsetningsfylt mht. kjennskap til (kirke)historien. Vi har derfor etter beste evne forsynt den med noter som forhåpentligvis kan være til hjelp. Men noen forhold er det viktig å ha i tankene på forhånd, for å forstå de historiske prosessene: Det ene er det spesielle forholdet som bestod mellom den «hellige» tyskromerske Keiseren og pavemakten. Etter at en fyrste var valgt til konge over Tyskland, ble han kronet av Paven til keiser over «Det hellige romerske rike av tysk nasjon». Han var da så å si keiser for hele kristenheten, men keisermakten utenfor de tyske områder og etter hvert også innefor var for de flestes vedkommende bare symbolsk. Samtidig med frigjøringen av den verslige makt fra den geistlige, foregikk det en fragmentering av Det tyskromerske rike i stadig mer selvstendige stater. I den grad keiseren fjernet seg fra paven, mistet han også sin legitimitet som hellig keiser. Et annet begrep som bør nevnes på forhånd, er det tyske begrepet Aufklärung, som oftest blir oversatt med opplysning. På tysk betegner dette begrepet ikke bare den generelle opplysning, men også det historiske perioden vi kaller opplysningstiden, og dessutens opplysningstidens idealer som frihet (f.eks. fra religiøse autoriteter) og menneskeverd. I oversettelsen passer det oftest best med bare opplysning men vi er klar over at dette da ikke blir helt dekkende. Artikkelforfatteren gjør utstrakt bruk av referatkonjunktiv, særlig i omtalen av argumentene i rettsaken. Siden vi ikke har den samme muligheten på norsk, har vi valgt å sette de passasjene hvor originalen 48

2 har referatkonjunktiv, i kursiv. Kursiven betegner altså referat av andres meninger eller antatte meninger. Den del av artikkelen som går på behandlingen av saken i rettsinstansene, er litt forkortet. Omriss av et problem med skaut-striden som eksempel Hvorfor kunne skautet til en muslimsk lærerinne sette offentligheten i slik opprør? Hvorfor må regjeringen, rettsapparatet og lovgivere beskjeftige seg med dette? Ved første blikk har man lyst til å si: «La nå dama ha på seg hva hun vil! Skautet skader ingen og hindrer ikke undervisningen. Hva er det som er så ille med det?» Rop av forferdelse: «Skautet er en provokasjon som utfordrer hele grunnlaget for vår sekulariserte verden på en frekk måte! Det kan forstyrre freden i skolen og skade foreldreretten.» Høyesterett har til å begynne med bare bekreftet at skautforbudet griper inn i området for grunnleggende rettigheter, fordi det stiller den som bærer skaut overfor alternativet enten å avstå fra skautet, eller å avstå fra stillingen. Derfor trengs en fullmaktslov, hvilket hører inn under delstatslovgivernes kompetanse. Et stort flertall av delstatsparlamentet i Baden- Würtemberg, fra venstre til høyre, mener at skautet ikke kan tolereres. Men de vil ikke forby skautet innenfor rammene av et generelt forbud mot alle religiøse symboler; de vil tillate de kristne symbolene. Denne muligheten har Høyesterett uttrykkelig utelukket i sin domsbegrunnelse: Skolen må i så fall «være åpen for verdier og innhold også fra andre religioner og verdensanskuelser». På dette punkt skal saken opp i Høyesterett (for andre gang, red anm.) 2 Diskusjonen har hatt følgende forløp: (1) Til å begynne med ble det argumentert som følger: Ved hjelp av skautet bedriver lærerinnen uten å bruke ord misjonerende reklame for islam. Skautet kan gjøre inntrykk på barna og gjøre dem tilbøyelig til å forlate sin opprinnelige religion, slik at de når de når myndighetsalder, vil gå over til islam. I dette ligger det missbruk av en statlig stilling fra lærerinnens side. Dette var et overflatisk og livsfjernt argument. Det lot seg ikke underbygge med noe eksempel. Hvis et barn noe sted har gått over til islam, så var det helt sikkert ikke fordi en lærerinne brukte skaut. Bare det å bære et kors ville jo heller ikke være nok til å vinne et barn for den kristne tro. Men selv om man gikk ut fra at dette var mulig, så ville et forbud mot skaut innebære både et inngrep i en frihetssfære som er beskyttet av grunnleggende rettigheter, og et overtramp i forhold til diskrimineringsforbudet. Dette såfremt ikke også en kristen lærer forbys å bære korset, eller en nonne som underviser, forbys å bruke sin ordensdrakt. Et mindretall i Høyesterett mente at diskrimineringsforbudet bare gjelder innenfor rammene av ansettelsesloven 3. Men flertallet mener etter min mening med rette at ansettelsesloven må vurde- 49

3 MARTIN KRIELE res i forhold til diskrimineringsforbudet. (2) Da kom følgende argumentet i forgrunnen: Skautet er et politisk symbol for kvinneundertrykkelse. I toneangivende islamske stater og strømninger blir nemlig kvinnen tvunget, også mot sin egen vilje, til å dekke seg til, eller i det minste å bære skaut. Det er en av flere sider ved kvinneundertrykking. Dette argumentet vant særlig aktualitet da det ble kjent i offentligheten at Fru Ludin, som hadde henvendt seg til Høyesterett, virkelig tilhører et islamsk fellesskap som forsvarer skaut-tvang. Men i den forbindelse var det flere problemer: Fru Ludin bærer ikke skautet mot sin vilje, men av personlig overbevisning. Hun har også frivillig gått inn i det fellesskapet som det henvises til. Den religiøse og den politiske symbolverdien i hennes skaut er uatskillelig forbundet. Selv om hun muligens tar feil, betegner fru Ludin selv skaut-tvangen med dens politiske følger som et påbud fra sin religion: Kjennere av Koranen er ikke enig i tolkningen av den suraen det gjelder. Men religionsfrihet som en grunnleggende rettighet beskytter den individuelle tros overbevisning: Tysk rett trenger ikke å bedømme teologiske stridsspørsmål av en slik art. Fru Ludin krever ikke tillatelse til å pålegge skolejentene eller andre å bruke skaut. Det at hun utøver en stilling som lærer, gir henne heller ingen mulighet til det. I den islamske verden fins det frigjorte kvinner som ikke bærer skautet som et religiøst symbol, men «bare bruker det» fordi de liker det, fordi det er vanlig eller fordi de ikke vil skille seg ut. Også mange steder i den kristne verden, særlig på landsbygda i Østeuropa er skautet en del av en levende tradisjon. Nå og da tjener det bare til å skjule at håret faller av. Det måtte altså overprøves i hvert enkelt tilfelle hvilken symbolverdi skautet har for den som bruker det. Det er faktisk ofte vanskelig å avgjøre, og fører dessuten til konflikt med den grunnliggende tanke om likhet. (3) Nå ble diskusjonen hevet opp til et mer grunnleggende, statsrettlig nivå. Man ga våre statskirkelige prinsipper som nøytralitet, likeverd, religionsfrihet og forbud mot diskriminering en tolkning som orienterte seg etter den franske modellen. 4 Religion og stat skal holdes atskilt. Religiøse symboler og handlinger hører ikke til innenfor statlige institusjoner, minst av alt i skolen. Men denne ansatsen svarer ikke til tysk forfatningsrett. Grunnloven har integrert det statskirkerettslige kompromiss fra den Weimarske riksforfatning blant annet med bestemmelsen om at offentlige rettsinstanser er inndelt etter kirkesognene, og med kirkeskatten. I artikkel 7 fastsetter den religionsundervisningen som et ordentlig skolefag; en konsekvens av dette er altså at geistlige 5 opptrer i den offentlige skole i embetsklær. Den franske ansats krever konsekvens: der forbys også elevene å bruke skaut. Hvis de nekter å overholde forbudet, skal de utvises fra skolen, og får da sin undervisning i koranskolene, noe som sannelig ikke letter integreringen av disse elevene. Heller ikke «påfallende» kristne symboler for eksempel tydelig synlige kors er tillatt. Undervisningsministeren ville gå ennå lenger, og sørge for å få forbud mot store tørklær (bandanas) også, så vel som bestemte former for skjegg, å forby jødene kippaen, sikhene turbanen. Riktignok fulgte ikke parlamentet ham, og vek dermed unna for den logiske konsekvens av sin egen ansats. (4) Deretter overveide man å begrense forbudet mot skaut til de tilfeller der man kunne begrunne det med «negativ bekjennelsesfrihet»: Når og såfremt elever, henholdsvis deres foreldre oppfatter synet av «det islamske symbol» som et utålelig angrep, så må skautet legges vekk. Lærerinnen er da bare «egnet» for sin stilling, hvis hun erklærer seg villig til å følge denne bestemmelsen. Denne tanke orienterte seg etter en tolkning av «krusefiks»-dommen 6 i Høyesterett, som man hadde blitt enig om som et kompromiss. 50

4 Denne ansatsen hadde en skjønnhetsfeil: Krusifikset er et entydig religiøst symbol. Det er for den som ikke forstår den religiøse verdien, i realiteten et opprørende syn. Den som bruker skaut, kan riktignok tillegge det et symbolsk innhold, men det har ikke i seg selv et slikt innhold. Det har ingenting som skremmer, fremmedgjør, eller frastøter. Det kan sågar ta seg riktig pent ut. For å begrunne at skautet utgjør et inngrep i den «negative bekjennelsesfriheten» måtte man forklare hva det var ved synet av det som kunne være sårende, krenkende, ja svært belastende. Men det lar seg ikke gjøre å finne noe slikt. Hvis synet av symbolet frambringer negative følelser, så vitner det om en uutviklet respekt for fremmede skikker, kulturer og religioner. Da er det ikke skautet som trenger til korrigering, men reaksjonene. Den eleven det måtte gjelde, og dennes foresatte henvises til at toleranse og respekt for frihet og menneskeverd er nedfelt i vår forfatning. Å øve disse egenskapene hører med til målene for skolens undervisning og opplæring. Dessuten ville det å tillate symboler fra ulike religioner, fremme både integrasjonen og motet til egen trosbekjennelse. (5) Etter at disse forsøkene på å begrunne skautforbudet på en plausibel måte, ikke var holdbare, slo denne tanke seg igjennom i Baden-Würtembergs delstatsparlament: Man kunne i det minste forsøke å forby det «islamistiske» skautet, men la de kristne symbolene stå uantastet. I denne sammenheng ble først og fremst «kulturargumentet» brakt på banen: De kristne symbolene var ikke sammenliknbare med de islamske, fordi de i dag ikke primært har en religiøs men snarere en kulturell betydning. Muslimen har riktignok en rett som gjest i vår kultur, men han har også å forholde seg som en gjest: Han må respektere vårt historisk betingede kulturelle preg, akkurat som det blir forlangt av kristne i muslimske land. Man snakket om en «ledekultur» noe som saktens var overdrevet og som framkalte den missforståelsen at muslimen må la seg lede av denne. Den berettigete kjerne i argumentet er at muslimen må respektere vår kultur. Han må for eksempel respektere at det her til lands fins jul og påskeferier, at søndager og kirkelige høytidsdager blir feiret, at språket vårt er gjennomsyret av bibelske vendinger, ordtak og metaforer; at vår litteratur, kunst og arkitektur stort sett forblir uforståelig uten innsikt i den kristne bakgrunnen, at kirkene innehar en sentral og fremtredende posisjon i vår måte å bygge byer på, at de skarpe ropene fra minareten blir oppfattet som belastende støy, mens klokkenes klang derimot blir oppfattet som vakker, at det ved sørgehøytider på skolen vanligvis deltar prester, at landskapet i katolske områder framviser krusifikser, Mariabilder og hellige brønner; også at det i offentlige tilgjengelige kneiper er avsatt et hjørne til krusifiks, 7 og så videre. De kristne skikker og kirkebyggene tilhører også for ikke-troende elementer i en trygg hjemlig omgivelse for eksempel er domkirken «vår domkirke». De utgjør vår kulturs liv og sjel, og skiller den fra en sivilisasjon forstått bare som ren funksjon. En muslim som bor i Tyskland, har ingen større rettigheter enn det som tilkommer alle minoriteter. Han har rett til å utøve sin religion fritt og uhindret, men han har ikke rett til å kreve at vi på noe vis begrenser vår frihet av hensyn til hans frihet. Han kan heller ikke kreve at vi gir avkall på våre skikker, symboler og sedvaner. Også de protestantiske mindretallene må akseptere vaner typiske for det katolske, og i protestantiske områder skal det katolske mindretallets «Kristi-legeme-pro- SEKULARISERING OG DEN ISLAMSKE UTFORDRING 51

5 MARTIN KRIELE sesjon» 8 respekteres. Bare slik kan den enes frihet bestå sammen med den andres. Flertallet har ingen større rettigheter enn mindretallet, men flertallet har den fordel å stemme overens med det som historien faktisk har preget inn i omgivelsene. De behøver ikke la denne fordelen bli utliknet gjennom å innskrenke sine rettighetssfærer. Dette «kulturargumentet» er altså berettiget, og lar seg ikke avfeie med at det har utgått fra tenkemåten til den såkalt «kulturprotestantismen». Det problematiske ved kulturprotestantismen er ikke at den henviser til den kristne pregning vår kultur og vårt språk har fått, men at den ser det vesentlige ved «dagens» kristendom i denne pregning, og mener at vår kristelighet er uttømt gjennom den. Kulturprotestanten er en areligiøs skjønnånd. Men også denne holdningen er dog beskyttet av Grunnlovens artikkel 4 om frihet til å velge verdensanskuelse. «Kulturargumentet» taler faktisk for å bevare de kristelige symboler og skikker, også i våre skoler. Men det er ikke tilstrekkelig for å fastholde dem som enerådende, og f.eks. rettferdiggjøre forbud mot skaut, om enn skautet i et enkelttilfelle kan ha religiøs eller politisk symbolverdi. (6) Det var først «Sekulariseringsargumentet» som ble ansett som avgjørende: vår kultur er ikke bare preget av sine kristne røtter, men også av opplysningstiden, og for så vidt av sekulariseringen. Selv om skautet kan brukes frivillig, har det likevel et anti-emansipatorisk symbolinnhold, og representerer derfor et angrep på vår sekulariserte selvforståelse. Det riktige ved argumentet, er at vår grunnlov er preget av sekulariserte tanker og prinsipper som vi kan takke opplysningstiden for, og at vi ikke må la noe rokke ved dem. Det problematiske er bare at nettopp til disse grunnlovsprinsipper hører religionsfriheten og forbudet mot religiøs diskriminering. Spørsmålet er: Står disse grunnleggende rettighetene i motsetning til de opplyste sekulariseringsprinsippene? Må man tolke dem mest mulig restriktivt hvis man vil unngå eller i det minste begrense eksplosive spenninger og gnisninger? Lar det seg gjøre å rettferdiggjøre forskjellsbehandlingen av skaut og kristne symboler med dette argumentet? Lidenskapen som kom frem i kampen for et skautforbud, førte til følgende standpunkt: «Vi vil rettnok prøve om forbudet kan gjennomføres uten at symboler fra vår kristelige kulturtradisjon blir rammet av et lignende forbud. Men i tilfelle denne forskjellsbehandlingen ikke lar seg gjennomføre, er vi villige til å bannlyse også kristne symboler fra skolen fremfor å godta skautet.» Det betyr: Korset kan vi gjøre harmløst ved å tyde det som kulturarv. Den moderne liberale teologi har sørget for at korset ikke for alvor truer sekulariseringen. Man bærer korset som et smykke. Dets funksjon som misjonerende oppfordring er knapt merkbar lenger, og har ingen vekt. Skulle det grunnet likebehandling måtte forsvinne sammen med skautet, så er det beklagelig, men virkelig ille er det ikke. Derimot kan skaut ikke under noen omstendigheter tolereres. Den enorme betydning som lærerinnens skaut tilskrives, beror altså ikke bare på hysteri eller en «fiks idé». Den kan forklares ut fra skautets symbolkraft, ikke for bæreren, men den som dets motstandere tillegger den: skautet symboliserer for dem islams utfordring av vår sekulære livsverden. Sekularisering Hva består denne utfordringen i? Er ikke sekulariseringen en historisk prosess som forlengst har triumfert, som er avsluttet og irreversibel, og som det slett ikke kan stilles spørsmål ved? Hvorfor er det ikke tilfredsstillende å gi religiøst orienterte mennesker en nisje i samfunnet vårt, og å garantere dem beskyttelse gjennom religionsfrihet og ikke-diskriminering, og det uten angst og forbehold? Hvem eller hva blir truet av disse grunnleggende rettighetene? For å kaste litt lys over disse spørsmålene, er det nødvendig å klargjøre begrepet sekularisering (1) og aktua- 52

6 lisere den historiske sekulariseringsprosessen antydningsvis, så og si la den avspilles i hurtigfilm. (2) (5). (1) Begrepet sekularisering dukket for første gang opp ved fredsforhandlingene i Münster i 1646, 9 i forbindelse med overføring av kirkelig gods på verdslige hender. I den kanoniske rett 10 betegnet det senere en ordensprests overgang til prest med funksjon i verden. Fra disse utgangspunktene er begrepet utvidet, og betyr nå generelt: Det som før var kirkelig, er blitt verdslig. Eksempler kan være: kompetanse innen samfunnsforvaltning, ivaretakelse av pedagogiske og omsorgsoppgaver, til slutt kom også den filosofiske begrunnelsen av naturretten. 11 Kirkens område blir begrenset til dens religiøse kjerne, det som går ut over denne, blir tenkt og forvaltet verdslig. Hvis man ser for seg den tidlige middelalders tette samhørighet mellom kirke og (keiser)rike, så fremtrer sekulariseringen som en fremadskridende prosess der det verdslige og det geistlige/religiøse skiller lag. Denne prosessen har preget hele det forrige årtusen. Når vi ikke snakker om «millennisering» 12, er det fordi man har ansett de aktuelle skrittene man til en hver tid opplevde, som noe forbigående. Man bejaet eller beklaget dem, alt etter synsvinkel, som stadier av fremskritt eller forfall. (2) Det begynte i begynnelsen av det 11. århundre med den clunianske reformen, dvs. den renselsen av det geistlige fra det verdslige som pave Gregor VII hadde til hensikt å gjennomføre. Det som i løpet av århundrene kom ut av dette, var frigjøringen av det verdslige fra det geistlige, først på rettsinstitusjonenes område, så økende grad i tenkning og livsfølelse. Paven var ikke helt konsekvent, men forbeholdt seg en «potestas indirecta» (indirekte trussel o a), det betyr retten til å ta den verdslige makt i tjeneste, først og fremst i spørsmål av kirkelig art. Maktmiddelet hans var bannlysing, dvs. ekskommunikasjon, og å løse vasallene fra troskapseden. 13 Hvor virksomt dette instrumentet var, viser botsgangen til Henrik den 4. til Canossa i år Likevel var ikke striden om potestas indirecta avgjort med det. Riktignok var ideen om den hellige keiseren sterkt skadelidende, og keiserdømmet svekket. Følgene ble også en mer og mer verdslig selvforståelse hos de verdslige herskere, og stadige konflikter med pave og kirke. I investitur-striden 15 handlet det først og fremst om å skille tydelig mellom den geistlige og åndelige andelen av biskopene og abbedenes virke. Dernest var det spørsmål om den geistlige eller verdslige makten skulle utføre personvalg og førsteutnevnelse, noe som betydde at den andre part bare skulle bekrefte valget. I den verdslige andel av sine stillinger mistet biskopene sin funksjon som Rikets embetsmenn, og ble likestilt med føydalherrene. Dermed ble ryggraden til den keiserlige makt brukket, 16 og i det følgende ble den ennå mer svekket, særlig gjennom valgkapitulasjonen. Men pavens forrang fremfor keiseren var på ingen måte sikret. Pavens makt ble tvert i mot i stigende grad oppfattet som uakseptabel innblanding i verdslige forhold. Nå kom det an på om og i hvilken grad keiseren i egen person var from og troende, som for eksempel Karl den 5. (regj ) Men hans bestrebelse da han var stilt overfor reformasjonen for å bevare Rikets enhet og sammenhengen med Kirken, lykkes verken gjennom argumenterende tiltale eller vold. Men ennå trengtes Tredveårskrigen ( ) 17 for å tilintetgjøre ethvert håp om at det kunne lykkes. Førs med den ble tyngdepunktet til den politiske makt endelig flyttet over til fyrstene, og til sist statene. Svekkelsen av Keiserens og Pavens makt hadde riktignok ikke skapt mer enn en politisk betingelse for sekularisering. Med reformasjonens triumf var frigjøringen av det verdslige fra det kirkelige slett ikke fullført, minst av alt hos de protestantiske makthaverne. Tvert imot: I prinsippet om en enhet mellom trone og alter, og i forståelsen av de evangeliske fyrstene som såkalte «nødbiskoper», ble det verdslige og det åndelige filtret sammen på en måte som langt oversteg middelalderens forestillinger om samhørigheten mellom kirke og rike. Og likevel: i denne ansatsen var spiren til sekularisering allerede til stede. SEKULARISERING OG DEN ISLAMSKE UTFORDRING 53

7 MARTIN KRIELE For «jus reformandi», 18 som allerede i 1555 ved religionsfreden i Augsburg 19 ble tilkjent fyrstene, og som ble beseglet i 1648 med prinsippet «cuius regio, eius religio» (den som hersker, bestemmer religionen o a), innebar: Det var ikke den individuelle samvittigheten som bestemte over konfesjonen. Det var snarere fyrstene som foreskrev hva den enkeltes samvittighet skulle si. Det var nok tillatt å emigrere 20, men under datidens livsbetingelser var det bare mulig for ytterst få. Dermed var de tre protestantiske grunnprinsippene: sola scriptura, sola fide, sola gratia (Skriften alene, troen alene, nåden alene. o a) knust for sikre freden. Rasjonelle maktpolitiske synspunkter hadde fortrengt de teologiske. (3) Sekulariseringen satte inn, idet naturrettstenkningen løste seg fra sine teologiske premisser, og i økende grad orienterte seg mot verdslig rasjonelle argumenter. Dette skjedde ad to veier. Den ene veien dreiet seg om å begrunne herredømmets legitimitet. Dette gikk raskest og mest dramatisk for seg i Frankrike. Her fikk man allerede sent på sekstenhundretallet gjennomslag for et forsøk på å legitimere staten ut fra rent rasjonelle naturrettslige tanker. Etter 36 år med borgerkrig på grunnlag av konfesjoner skulle det ikke lenger være statens sak å hjelpe menneskene til en sann tro og evig salighet: Freden kom først. For freden er grunnlaget for muligheten til å så og høste, å drive handel, og å vie seg til utdannelse. For å gjøre fred mulig, trengtes et kongelig maktmonopol som endelig skulle gjøre det mulig å gjennomføre toleranseediktene som inntil da stadig hadde strandet. Føydalherskerne som hadde ført konfesjonskrigen, ble fratatt makten. Kardinal Richelieu ( ). Beseiret hugenottene og deltok aktivt i 30-årskrigen. Og en parole hersket: Silete theologi in munere alieno» ti, teologer, i fremmede anliggender! Denne grunntanke spredte seg utover i Europa, og begynte gradvis å prege naturrettstenkningen i retning av sekularisering. Kirkens og Rikets krav ble stadig mer diskreditert gjennom kampen om Nederland, inkvisisjonens utskeielser og tredveårskrigen. Hos de tyske fyrstene hadde den geistlige andel av deres stilling litt etter litt kommet i bakgrunnen for den verdslige. Da så noen større lavlandsstater ekspanderte, og kom til å omfatte både katolske og evangeliske områder, økte behovet for konfesjonell toleranse, og dermed behovet for verdslig legitimering av makthaverne. Den andre veien til frigjøring av naturretten fra geistlige implikasjoner utviklet seg ut fra kravene til en folkerett. Fra tidlig på 1600-tallet hadde det særlig dreid seg om å sikre den frie handel også med de ikke-kristne folkene. Det dreide seg om «frihet på verdenshavene» om gjesterettigheter, hjelp i havsnød, og samarbeid i kampen mot piratvirksomhet. Grotius 21 lærte derfor: «Naturretten ville finnes selv om Gud ikke fantes». (4) Et avgjørende gjennombrudd for den sekulariserte naturretten i Europa og Amerika kom etter erfaringene med den franske hugenottforfølgelsen. Toleranseediktet i Nantes 22, i 1598 feiret som en seier for fornuften, var blitt opphevet i 1685, og det under innflytelse av katolske geistlige, som for eksempel Bossuet. Det viste seg at den rasjonelt legitimerte absolutisme 23 kunne forhindre toleranse så vel som sikre denne. Den kunne forstås sekulærtrasjonelt, men også religiøst-fanatisk. Hugenottene 24 ble forfulgt på en ufattelig grusom måte, og drevet på flukt. Med disse hendelsene som bakgrunn fikk i det 18. århundre den tanke fot- 54

8 feste i Europa, at det ikke dreide seg om toleranse, men menneskerettigheter, og at den første forutsetning for å sikre disse er en statsorganisasjon grunnet på maktfordeling og parlamentarisk lovgiving. For bare når den statlige makt er knyttet til rett overhodet, kan den også bindes av menneskerettigheter. Erfaringene i England, og fra1776 også i Amerika, 25 viste hvordan det var mulig. Men denne tanken hadde nå en tydelig antikirkelig tendens. Man anså menneskerettighetene snarere som truet enn beskyttet av kirkelig innflytelse. Dette hadde i vesentlig grad hekseprosessene bidratt til, som med utgangspunkt i angiveri og rykter nesten uavvendelig endte med pinsler og bål. De ble riktignok ført av det verdslige rettsapparat, men de ble drevet fram av kirkens mørkemenn, og hadde sin bakgrunn i magiske forestillinger med gammeltestamentlig preg. Mot dette hadde Friedrich Spee 26 i 1631 holdt frem ikke bare rasjonelle og juridiske, men også teologiske innvendinger. Likevel tidde de katolske og evangeliske teologiske fakultetene og biskopene i forhold til redselsgjerningene. Riktignok tok Johann Philipp von Schönborn, kurfyrste i Mainz, og dronning Christine av Sverige konsekvensene av Spees argumenter, og forbød hekseprosessene i sine territorier. Forøvrig tok det halvannet århundre etter Spees bokutgivelse før de var helt avskaffet. Avskaffelsen av hekseprosessene kan man først og fremst takke opplyste monarker for, som langt på vei hadde oppgitt sin klerikale orientering. Sekularisering betyr nå frigjøring ikke bare av de politiske institusjoner, men frigjøring av hele den åndelig-kulturelle livsverden fra en geistlig sammenheng. Sin sterkeste drivkraft får denne emansipasjon gjennom forestillingen: For å fjerne grusomhetene fra verden, må man ta ondet ved roten og bannlyse religionens påvirkning så langt bort fra politikk og dannelse som mulig. En mer moderat variant kunne uttrykkes slik: Riktignok skal kirken miste sin makt, men den er fremdeles nyttig til formål knyttet til omsorg, pedagogikk og moral. Særlig kan den oppdra menneskene til brave borgere ved å utvide de jordiske sanksjoner med trusler om straff i himmelen. Teologisk selvsekularisering Hittil hadde katolske og protestantiske makter gått parallelle veier i sitt motsetningsforhold til den opplyste fornuft. Den forestilling at tanken om frihet og demokrati fant veien inn i verden gjennom reformasjonen, finner ingen bekreftelse i første del av den nyere tids historie. Den lar seg heller ikke avlede av Luthers skrifter, og slett ikke av Calvins skrifter; den er ettertidens oppfinnelse. Propagandaen vek ikke engang tilbake for å henlegge hekseprosessenes avskyelighet til den «mørke middelalder». Dette for å vekke inntrykket av at de hadde funnet sted uten at protestantismen var like delaktig, og uten Luthers uttrykkelig støtte. Likevel, på 18- og 1900-tallet gikk virkelig konfesjonene hver sin vei. De skilte lag i spørsmålet om hvordan man skulle omgås det nye stadium av sekularisering. Den strømningen som var fremherskende i katolisismen gikk i første rekke ut på å skjerme det spirituelle, mystiske og sakramentale liv for destruktiv innflytelse fra en selvhevdende menneskelig fornuft. Det hersket dyp skepsis overfor tanker om frihet og likhet, om menneskerettigheter og demokrati. Det fantes tendenser til isolasjonisme helt til frem til modernismestriden 27 omkring århundreskiftet. De ble først endelig overvunnet gjennom Det annet Vatikankonsil og pavene Johannes 23. til Johannes Paul II. 28 Den fremherskende strømningen innen protestantismen på 18- og 1900-tallet kan vel mest treffende karakteriseres med stikkordet «teologiens selvsekularisering». Bultmann 29 sammenfattet den i 1943 i formelen: «Kristi preeksistens, hans nedstigning til dødsriket, oppstandelse og himmelfart, Helligånden og sakramentene» er vi «ferdig med». «Intet voksent menneske kan fremdeles på alvor tro på noe slikt.» For denne evangeliske teologi hadde evangeliene mindre å si enn hva den historiske forskning kunne verifisere av dem: Vår vitenskap den er så fast en borg. Evangeliet har fremdeles den såkalte eksistensielle betydning, slik også andre verk i verdenslitteraturen har, for så vidt som historiene som blir fortalt eksemplifiserer allmennmenneskelige grunnproblemer. SEKULARISERING OG DEN ISLAMSKE UTFORDRING 55

9 MARTIN KRIELE Visst fantes det, og finnes ennå motstrømninger, for eksempel i evangelisk, pietistisk og dialektisk teologi. De evangeliske motstandskjemperne og martyrene i nazitiden utgikk fra disse kretsene. De representerer likevel ikke dagens «mainstream» innen protestantismen. Det heter seg at de stenger seg ute fra det «moderne». Deler av den katolske teologi har også åpnet seg for denne prosessen av selvsekularisering, og latt en annen form for «økumeni» oppstå, som ikke beror på en felles tro på evangeliet, men på fellesskap i troen på «det moderne». En utfordring for den teologiske selvsekularisering (1) Tilbake til skautet, som man forbyr, og rettferdiggjør forbudet med et «sekulariseringsargument». Er det virkelig sekularisering dette argumentet viser til, er det ikke snarere det kristne livs selvsekularisering? Dette spørsmålet trenger seg på, for vår sekulære forfatning blir jo ikke truet av skautet i seg selv. Riktignok fins det islamistiske sammenslutninger som med misjonerende higen etter verdensherredømme går inn for å avskaffe vår frihetlige demokratiske grunnordning eller å sette den i fare. De strider mot tysk grunnlov og kan forbys. Religionsprivilegiet i foreningsloven ble jo med rette opphevet. Så lenge tilhengerne er utlendinger, kan deres politiske deltakelse forbys gjennom utlendingsloven, og de kan bli utvist fra landet. Hvis det fins holdepunkter for at en lærerinne misbruker sin stilling til å forfølge forfatningsstridige mål, da kan hun ikke med eller uten skaut garantere alltid å gå inn for den frihetlige demokratiske grunnordning. I så fall kan hun ifølge loven ikke tilsettes i et arbeidsforhold. Og dersom hun allerede er lærerinne, skal hennes ansettelse trekkes tilbake. Likevel ble ikke noe av dette gjort gjeldende i striden om skautet. Det dreier seg mye mer om den abstrakte muligheten, at synet av skautet kunne utløse indre konflikter på skolen. Men det ble ikke gjort klart hvorfor disse konfliktene ikke er noe man kunne ta med seg, og hvorfor de ikke sågar kunne bli svært fruktbare siden de gir anledning til opplysning og oppdragelse i skolen. (2) Det synes å dreie seg om noe man ikke gjerne snakker åpent om. De som støtter forskjellsbehandlingen ut fra sekulariseringsargumentet, bringer religion og opplysning i et motsetningsforhold. De mener at en streben etter åndelig homogenitet i samfunnet på grunnlag av vitenskaplige metoder og erkjennelse er noe som hører med til opplysningen. Mystikk, mysterium, spiritualitet og deres nedslag i religiøs kultus og lære er å regne for fremmedlegemer i det opplyste samfunn. På den ene side må man riktignok godta religionsfrihet og diskrimineringsforbud ut fra grunner som gjeldende rettspraksis og humanitet, på den annen side får man ikke overse at de virker som bremseklosser for fremskrittet. Bak disse grunnleggende rettighetene, forskanser nemlig obskurantistene seg, de som ikke vil føye seg inn i det moderne, og som står i veien for sekulariseringen. Også det sakrale, sakramentale og liturgiske liv i den kristne kirke hører egentlig til middelalderen. I det moderne er dette bare akseptabelt når deltakerne lar seg prege av den liberale, historisk-kritiske eller avmytologiserte teologi. Og de må være seg bevisst at deres forestillinger beror på subjektivisme og tradisjoner fra før opplysningstiden. På særdeles frastøtende måte har 56

10 så den islamske verden bevart middelaldersk primitivitet, og representerer den med aggressiv motvilje mot opplysning. Dette er hva skautet symboliserer. Dette forklarer hvorfor skautet utløser så massiv angst. Man frykter ikke på alvor at barna skal vende seg til islam fordi de får se et skaut. Man frykter noe helt annet. Barna kan nemlig komme til å spørre: Hvorfor tar muslimene sin religion på alvor, men ikke vi vår? Hvorfor går muslimene i moskeen, men vi ikke i kirken? Hvorfor blir de muslimske barna i sin religionsundervisning gjort kjent med Koranen, mens vi ikke blir fortrolig med Bibelen, trosbekjennelsen, de evangeliske bekjennelsesskriftene, henholdsvis de katolske dogmene? Hvorfor ber muslimene til Allah, mens vi i vår religionsundervisning bare diskuterer problemene i sosialstaten og i den tredje verden? Kort: Hvorfor bekjenner muslimene seg til sin religion, mens vi ikke bekjenner oss til vår? Opplyste reaksjoner (1) Nøkkelspørsmålet, som blir stilt til oss gjennom utfordringen fra islam, lyder: Står vår sekularisering som er grunnet på opplysningstidens idealer, virkelig i motsetning til religion til den islamske religion så vel som tidligere den kristne religion. Eller er det slik at det kristne troslivet først kunne finne til seg selv gjennom sekulariseringen? Vil ikke det tilsvarende også gjelde den islamske verden? I tilfelle svaret er ja, på hvilken måte bremser eller påskynder vi deres prosess med å finne seg selv? Kristendommens historie før opplysningstiden er gjennomsyret av forferdelige missforståelser mht. det kristne budskap. De grusomste krenkelser av menneskeverdet ble legitimert med teologiske argumenter: kjetteforfølgelser, korstog, å hindre vitenskap og filosofi, grusomme straffer, tortur, heksebrenning, utplyndring av de søramerikanske indianerne, utstrakt utryddelse av de nordamerikanske indianerne, slaveri og slavehandel, utbytting av kolonifolkene, apartheid, diskriminering av jøder og andre minoriteter, diskriminering av kvinner, og så videre, og så videre. I dag viser islams arkaiske barbari oss et vrengebilde av vår egen fortid. Men man kan knapt noe sted finne en katolsk eller protestantisk kristen som ikke medgir at enhver mangel på respekt for menneskeverdet er prinsipielt ukristelig. Insinuasjonen om at det bare dreier seg om taktisk tilpassing til endrede maktforhold, kan jo være berettiget enkelte steder. Men å generalisere denne, betyr å undervurdere den verdensomspennende tendens i menneskeheten til å bli myndig, eller å mene at religiøst orienterte mennesker ikke kan ha del i en slik prosess. Denne missforståelsen beror på manglende opplysthet. (2) Ser vi nok en gang tilbake på den clunianske ansatsen til sekularisering: Å rense det religiøse (das Geistliche) for det verdslige, og dermed frigjøringen av det verdslige fra det religiøse. La oss tenke oss at denne frigjøringen når den først var godtatt av begge sider virkelig var blitt tatt alvorlig og konsekvent gjennomført. I så fall kunne det religiøse ha utøvd en langt mektigere innflytelse på det verdslige enn gjennom Pavens trussel om bannlysning, nemlig gjennom den langsomt virkende, milde overbevisningskraft fra det gode, det skjønne og det sanne. Dette ville de toneangivende kirkelederne ikke sette sin lit til. De holdt disse tankene for naive, livsfjerne, absolutt urealistiske. De ødela troverdigheten til Kirkens budskap, fordi de gav inntrykk av ikke selv å tro på det; de satset heller på vold og diplomatisk sluhet. Det paradoksale var at de nettopp dermed i stor grad mistet sin innflytelse. De krenkelsene av menneskeverdet som kirken stod bak eller bare godtok, skapte en utfordring hvor svaret var sekularisering. I den formen sekulariseringen hadde i opplysningstiden, dreide det seg om å beskytte menneskeverdet og dermed menneskerettighetene gjennom å skape politiske forutsetninger for det: maktfordeling, rettsstat og parlamentarisk demokrati. SEKULARISERING OG DEN ISLAMSKE UTFORDRING 57

11 MARTIN KRIELE Siden krenkelsene av menneskeverdet ble legitimert teologisk, hadde opplysningstiden naturligvis en brodd mot Kiken. Likevel har dens virkning på den kristne selvforståelse vært ytterst helbredende. Den har ført de kristne til den overbevisning at menneskeverdet er begrunnet i menneskesjelens guddommelige opprinnelse, og at ikke bare Hvordan ville Kirken stått i dag, hvis verden høyt og tydelig hadde hørt ordene tordne: «Det er ukristelig!» den gjeldende rettsordning, men også religionen påbyr oss å respektere den. Det at det kristelige liv fant seg selv, skjedde til å begynne med raskere og grundigere i Kirkens folk enn i kirkeledelsen. Det er nok å huske på hvordan pave og biskoper snudde kappen etter vinden under nazitiden. Flertallet av de tyske katolikkene stemte i begynnelsen av mars 1933 fortsatt sentrum, henholdsvis Bayersk folkeparti som hadde profilert seg som en avgjort motstander av nasjonalsosialismen. Men trykk fra Vatikanet framtvang at deres fraksjon stemte ja til fullmaktsloven av Det medførte tilslutning til konsentrasjonsleirene, som den gang allerede var opprettet, og dermed til gradvis avskaffing av menneskeverd og -rettigheter. Da synagoger og jødiske butikker ble rasert den 9.november 1938, og politiet var gitt ordre om å forholde seg rolig, kalte USAs regjering demonstrativt sin ambassadør tilbake, mens pave og biskoper hyllet seg i taushet. Og det gjorde de til sist sågar overfor deportasjon og folkemord. Hvordan ville Kirken stått i dag, hvis verden høyt og tydelig hadde hørt ordene tordne: «Det er ukristelig!» Med dette hadde ikke kirken gjort krav på å utøve verdslig makt, men bare klargjort sin egen posisjon. At den ikke gjorde det, berodde på verdslig diplomatiske overveininger som at Kirken skulle forholde seg nøytral overfor statsformer, det gjaldt å sikre konkordatet 31, Hitlers kamp mot kommunistene gikk foran, og liknende. Ennå mer dramatisk var den protestantiske verdens gjennomgående forhold til opplysningsidealene. Dominansen fra den teologiske selvsekularisering hadde løst seg fra de kristne røttene på en slik måte at det protestantiske miljø hadde blitt mottakelig for totalitære ideologier. Hitler fikk få stemmer i de katolske, men langt flere i de protestantiske områdene av Tyskland. Klart syn og mot til å gjøre motstand fantes i begge konfesjonene, men (3) bare hos handlende enkeltindivider som hadde forstått at det er sekulariseringens opplyste prinsipper som hører til den kristne selvforståelse og ikke de tilpassingsvillige tendensene innen den teologiske selvsekularisering. Først etter at den nasjonalsosialistiske katastrofen i hele dens utstrekning var allment forstått, utløste det en virkelig dyptgående rystelse. Dette bante veien for den innsikt at kristen tro hører sammen med fornuft og ansvar. «Opplysning» betyr: å oppdage og gi videre vesentlige sannheter. Der hvor religiøst liv forbinder seg med visdom, er det ingen grunn til å overlate begrepet opplysning til spotternes polemikk. Det fiendtlige forhold mellom religion og opplysning er historisk forklarlig ut fra den ofte forskrekkelige mangel på visdom i teologi og kirke. Den teologi som har sekularisert seg selv, og faktisk derigjennom har fordrevet det religiøse livet fra Kirken, beror ikke på visdom: Den har ingen rett til å gjøre krav på begrepet opplysning. Derimot var den politiske opplysning vis, som hadde respekten for menneskeverdet som mål, og som vi kan takke for de grunnleggende rettighetene religionsfrihet og diskrimineringsforbud. Disse grunnleggende rettigheter behøver verken en innskrenkende tolkning, eller, som mindretallet i Høyesterett foreslo: å underlegges ansettelsesloven. Denne misforståelse oppstår alltid på nytt overfor fundamentalistisk, primitiv religiøs fremtreden, først i enkelte sekter, nå fremfor alt innen islam. Man lar seg provosere til 58

12 å trenge de egne opplyste grunnsetningen tilbake i slik en grad at det overgår det som behøves til vårt selvforsvar. Man besvarer tross med tross, uopplyst tenkning med uopplyst måte å forholde seg på. Dermed virker man ikke overbevisende, men sklir i stedet ut i en gjensidig opptrapping av raseri og forakt. Man gjentar i det små, det som gjenspeiler seg på det verdenspolitiske plan. Den nedlatende, herremenneskelige mentalitet som det kristelige Vesten har omgåttes ikke bare kolonifolkene med, men også den islamske verden, har vekket en stolthet og har til slutt også ført til terrorisme. Denne mentalitet fører nå med seg forsvarsmetoder som ikke mildner raseriet, men oppflammer det. Der blir ikke noen seier, men ofre og nederlag på begge sider. Fornuften får først en sjanse når man begynner å ta muslimenes menneskeverd på alvor og respektere det. Først da kan man forlange at også de skal respektere menneskeverdet. Så kan en opplysende prosess vinne fotfeste innenfra i den islamske verden, en prosess som kan overvinne det arkaiske barbariet, og fremme menneskerettighetenes gyldighet. Det kan vi bidra til, idet vi tillater så vel islamske som kristne og andre religiøse symboler, og oppdrar elevene til respekt og toleranse. Denne artikkelen er tidligere trykket i tidsskriftet Novalis, nr 2, Gjengis med velvillig tillatelse fra redaksjonen. Oversettelsen fra tysk er et samarbeid mellom Nils P. Waage, Vera Gyllenhammar og Rigmor H. Jensen Redaksjonelle noter 1 Den leksikalske betydningen av sekularisering er verdsliggjøring. Har bl.a. blitt brukt om overdragelse av kirkelig eiendom til staten, og senere om samfunnets og den enkeltes frigjøring fra religiøse autoriteter og normer. Videre i artikkelen behandles dette begrepet i dets forskjellige aspekter gjennom historien. 2 Denne artikkelen er trykket mars/april -04. I juni -04 falt dommen i Høyesterett, som konkluderer med at delstaten har rett til å nekte fru Ludin å undervise med muslimsk skaut. 3 Beamtenrecht lov som har å gjøre med ansettelse av offentlige embets- og tjenestemenn/kvinner. 4 På tysk brukes ordet Laizismus for den franske modellen. Det er latin og betegner en verdensanskuelse som krever et strengt skille mellom stat og kirke. 5 Det tyske ordet geistlich (av Geist ånd ) står i motsetning til weltlich ( verdslig ) og kan henvise både til kirken som institusjon med dens embeder, og til kirkens religiøst/ åndelige innhold. I oversettelse varierer vi mellom å oversette med geistlig, kirkelig, og religiøs ettersom vi synes det passer med sammenhengen. 6 Krusifiks-dommen av Det dreier seg om en lov (av 1983) i delstaten Bayern som bl.a. pålegger alle offentlige skoler å ha kors i klasserommene for å støtte barnas religiøse oppdragelse. Saken ble brakt til høyesterett fordi en familie reagerte sterkt på at deres barn skulle utsettes for synet av «en døende mannskropp». I et av klasserommene var det anbrakt et 80 cm høyt krusifiks. Høyesterett slår fast at «Det å anbringe et kors eller et krusifiks i undervisningsrommene til en statelig pliktskole som ikke er en menighetsskole, strider mot Grunnloven.» 7 Det såkalte «Herrgottwinkel», Et hjørne med plass for krusifiks og evt andre gjenstander som har med bønn/andakt å gjøre. Skikk fra katolske områder i Sørtyskland og Østerrike. 8 «Fronleichnahmsprozession», en prosesjon i forbindelse med Kristi legene i alterets sakrament torsdag etter trefoldighet. 9 Forhandlingene ble ført mellom tyske fyrster og representanter for Frankrike for å få slutt på trettiårskrigen. Se note Katolsk kirkerett. 11 Tanken om at det finnes en naturgitt lov for alle mennesker, ble tatt opp i Romerriket fra visse greske tenkere, særlig stoikerne. Kristne tenkere begrunnet denne universelle retten først og fremst teologisk, som Guds lov. Thomas Aquinas ( ) setter likhetstegn mellom Guds lov og menneskets naturlige lov som vi kan finne ved vår fornuft. Etter hvert ble naturretten begrunnet rent filosofisk, bla. av tenkere som Hugo Grotius. (Note 22). Naturretts- SEKULARISERING OG DEN ISLAMSKE UTFORDRING 59

13 MARTIN KRIELE tenkningen er utgangspunktet for våre menneskerettigheter. 12 I stedet for sekularisering.ordspill: Det tyske ordet Säkulum (no. sekel) århundre, har samme latinske opprinnelse som Säkular (sekulær) verdslig. Säkular kan også bety som har å gjøre med århundret eller som skjer hvert århundre (f.eks. innen astronomi). 13 Samfunnet var føydalt: Pavekirken hadde enorm verdslig makt. Keiseren var i underlagt Paven, og fyrstene over de enkelte land hadde Keiseren som lensherre. Selv hadde de sine vasaller under seg igjen. Hvis som det skjedde noen ganger keiseren falt i unåde hos Paven og ble lyst i bann, ble vasallene, dvs, fyrstene løst fra sin troskap til keiseren, og han mistet sin makt. 14 Henrik den 4. gang til Canossa med bot til Paven har siden blitt brukt som uttrykk for å måtte ydmyke seg, inngå et ydmykende kompromiss. 15 Investitur: høytidelig innsettelse i embede eller fyrsteverdighet. De verdslige fyrstene ønsket å få kontroll over innsettingen av geistlige i sine embeter, og hadde det delvis, noe Kirken var imot. Striden mellom keiser Henrik. 4. og pave Gregor den 7, der keiseren ble lyst i bann og måtte til slutt måtte gjøre bot, var høydepunket i denne striden. 16 Antakelig fordi biskopene da ikke lenger er direkte underlagt keiserriket, men som føydalherrer får en mer selvstendig rolle. Biskopene av Mainz, Köln, og Trier var blant de mektigste fyrstene i Tyskland. 17 Religionskrig som tok sikte på å bekjempe Lutherdommen i Mellomeuropa. Katolisismen ble gjeninnført med makt i store deler av Vest- og Sørtyskland. Endte med freden i Westfalen i 1648, som gav full konfesjonsfrihet i Nederland, og Nederland ble egen stat. 18 Jus reformandi retten til å reformere kirken. Undersåttene hadde jus emigrandi retten til å utvandre hvis de ikke var enig i den konfesjonen fyrsten valgte. 19 «Da man sluttet fred under Riksdagen i Augsburg, oppgave man tanken om et enhetlig rike og enhetlig ideologi, eller religion ( ).Augsburgfreden innbar et endelig farvel med enhetsideologien, og keiseren som det samlende religiøse symbol.» Sitat fra internettsiden til Det Teologiske Menighetsfakultet, Vidar L. Haanes. 20 Se note 18 om jus emigrandi. 21 Hugo Grotius (Huigh De Groot) Nederlandsk naturrettsfilosof som blant annet skrev om frihet på havet. 22 Toleransediktet fra Nantes: Henrik 4 av Navarra sikret Hugenottene/Calvinistene sikkerhet for fred og liv. Opphevet i 1685 av Ludvig den 14. under den katolske motreformasjon. 23 Det mest kjente skriftet som vil begrunne absolutismen, er Fyrsten (1523) av Machiavelli, Den engelske filosofen Thomas Hobbes ( ) har gitt de samme ideer et mer filosofisk preg i sin Leviathan. Det var en anerkjent mening i renessansen at enevelde var nødvendig for å sikre freden. Men eneherskeren Ludvig den 14. (Solkongen) opphevet toleranseediktet fra Nantes, og satte slik i gang den grusomme forfølgelsen av hugenottene i Frankrike. 24 Protestantene i Frankrike kaltes hugenotter. De var tilhengere av reformatoren Calvins lære. 25 Da den amerikanske avhengighetserklæringen ble underskrevet. 26 Friedrich Spee ( ) var jesuittprest. Han arbeidet som skriftefar for dømte hekser, og erklærte at han aldri hadde møtt noen som han med overbevisning kunne si var skyldig. I sitt berømte skrift «Cautio Criminalis» skrev han om hekseprosessenes grusomhet. 27 Modernismen innen religion betegner en bevegelse som vil se den historiske kristendom i forhold til den moderne naturvitenskap. Den fremhevet Guds immanens (Gud er ett med verden) fremfor hans transcendens, og mente at sakramentene ikke hadde noen real betydning, bare en psykologisk osv. I den katolske kirken vakte modernismen særlig strid. 28 Konsilet ble innkalt av pave Johannes og varte fra 62-65, fra 1963 ble det ledet av pave Paul. Det skulle gjøre Kirken mer åpen for omverden og åpnet også for mer debatt innad. Pavene Johannes Paul I (som døde kort etter at han hadde overtatt paveverdigheten) og nåværende Pave Johannes Paul II har fortsatt den samme linjen. 29 Rudolf Karl Bultmann ( ), professor i Det nye testamente i Marburg. Fikk stor betydning i Tyskland, mer omstridt i den engelsktalende del av verden. Går inn for «avmytologisering» av mytene i Det nye testamente og for en eksistensiell tolkning av dem. 30 «Ermächtigungsgesetz», loven som gjorde Hitler til enehersker Juli 1933 ble det undertegnet et konkordat (avtale) mellom den romersk katolske kirken, v/ Kardinal Eugine Pacelli (senere pave Pius XII), og Hitlers regjering v/ Franz von Papen. Derigjennom ville Kirken sikre sine rettigheter, som muligheten for å drive katolske skoler og organisasjoner, mot å avstå fra politisk virksomhet. Kirken prøvde i trettiårene å henvise til de rettigheter de var lovet, men konkordatet ble stadig brutt av den nazistiske regjeringen. 60