Kommentert av Johannes Kaasen, Wikborg Rein & Co DA Advokatfirma. Tvisten står mellom Medina og Meklaren, og det tvistast om krav på tilbakesøking.

Transkript

1 Kommentert av Johannes Kaasen, Wikborg Rein & Co DA Advokatfirma Del 1: Spørsmål 1: Tvisten står mellom Medina og Meklaren, og det tvistast om krav på tilbakesøking. Den overordna problemstillinga er om Medina har krav på tilbakesøking av for mykje betalt beløp. Det rettslege grunnlaget for tilbakesøkingskravet er condictio indebiti, som er ei ulovfesta lære utvikla gjennom langvarig rettspraksis og teori. Meklaren anfører for det første at tilbakebetaling er utelukka grunna Medina si manglande villfaring om betalingsplikt da kravet til Meklaren i utgangspunktet retta seg mot Skipsreiarlaget. Begynnelsen her er god. Kandidaten får presentert tvisten/problemstillingen, det rettslige grunnlaget han/hun skal bygge på og den første anførselen. Mao. bra så langt. Merk at det i denne oppgaven er definerte spørsmål 1, 2 etc. Da trenger man ikke bruke særlig tid på å presentere tvisten og spørsmålet det er jo alt gitt i oppgaveteksten hva man skal svare på. Tradisjonelt har bruken av condictio indebiti vore betinga av at betalaren har vore i villfaring om eksistensen eller omfanget av ei forplikting. I vår sak har ikkje Medina ei yteplikt, da kravet til Meklaren rettar seg mot Skipsreiarlaget. Dette tilseier at condictio indebiti ikkje har komme til bruk. På den andre sida har det i seinare praksis, mellom anna i CBK-dommen og Vannkonsesjondommen, blitt lagt til grunn at villfaring ikkje er eit nødvendig vilkår for bruken av condictio indebiti. Ingen av dommane handla om intervensjonsbetaling, men dei gir likevel uttrykk for at bruken av læra har mjuka opp. Det avgjerande må difor vere at Medina har betalt eit høgare beløp enn dei var i utgangspunktet skulle, og condictio indebiti kjem difor til bruk. Condictio indebiti-oppgaven har en spesiell vri ved at den gjelder betaling av en annens (angivelige) gjeld. Det er ikke uten videre lett å vurdere hvordan dette skal håndteres. Det er nok andre måter å gripe an dette på enn ved å støtte seg til rettspraksis om "villfarelse". Kand.s drøftelse er likevel konsis og poengtert. Etter Bergodommen, som handla om tilbakesøkingskrav frå eit forsikringsselskap, skal kvart tilfelle vurderast konkret og under omsyn til rimelegheit. Det må difor takast ei heilskapsvurdering, med fokus på omsynet for korreksjon mot omsynet til oppgjer på den andre sida. Fin presentasjon av vurderingstemaet ved condictio indebiti. Subjektive feil på den eine eller andre sida er etter rettspraksis eit sentralt moment, jf. m.a. Rt , da retten i stor grad skal beskytte godtruande partar. I vår sak er det imidlertid vanskeleg å påpeike noko subjektiv skuld, da ingen av partane har opptreidd klanderverdig. Meklaren har berre krevja eit beløp dei trudde var riktig. Det subjektive elementet behandles meget godt her kort og presist. Siste setning er en grei presisering av setningen før saken ville fort stilt seg annerledes om Megleren visste at de krevde for mye.

2 Heller ikkje den objektive risikoen for feilbetalinga kan plasserast utan tvil. Det er imidlertid Meklaren som har kome med eit krav på $ , noko som tilseier at Meklaren er nærast til å bere risikoen for feilbetalinga. Dette talar til ei viss grad i retning av at Medina kan krevje tilbakesøking. Dette virker overbevisende, kand. får et poeng ut av dette. På den andre sida er det i omfattende rettspraksis slått fast at tidsforløpet frå feilutbetalinga fram til kravet om tilbakesøkning spelar ei stor rolle. I vår sak har det gått mellom 1-2 år sidan feilutbetalinga, noko som må seiast å vere relativt lang tid. Dette tilseier at omsynet til endeleg oppgjer må veg tyngst. Medina har likevel reagert kort tid etter at det omtvista kravet vart avgjort i domstolen, noko som svekkar det som er sagt over. Dette er mellom anna tillagt vekt i CBK-dommen, der det var uttalt at betalaren reagerte omgående etter at det viste seg at det var gjort ei feilbetaling. Kand. får også et poeng ut av rask reaksjon. Når det gjelder tidsforløpet fra betalingen, vil 1-2 år vil ofte være et vektig argument imot tilbakesøkning. Men det er ingen automatikk i dette, det må vurderes konkret. I denne saken må det trekkes frem at Medina allerede før betalingen bestred kravet. Eit sentralt moment i vår sak er at Medina først stilte som vilkår for betalinga at «betaling ville vera på vilkår av at kravet var rettmessig». Presumsjonen er at dette må tolkast som eit simpelt forbehold om tilbakebetaling, til tross for at det kan verke som at det er satt eit klart vilkår for betalinga. Utgangspunktet er at betalingsmottakaren må godta ulike forbehold, jf. CBK-dommen, der CBK ikkje kunne avvise eit betalingstilbod med forbehald om tilbakesøking. Her kommer kand. inn på reservasjonen frå Medina. Det kunne vært spørsmål om slike forbehold må godtas av betalingsmottageren, men her er nok dette heller perifert det sentrale er hvordan det påvirker cond. indeb.-drøftelsen at Medina først har bestridt kravet i reservasjonen for så å frafalle denne. CBK-dommen gjaldt imidlertid ikkje intervensjonsbetaling. I ein dom fra Rt ville ein intervensjonsbetalar innfri ei gjeld for debitor, på vilkår om å få transportert ein panteobligasjon. Høgsterett kom til at dette måtte debitor ikkje godta. Dommen skil seg likevel i så stor grad frå vår sak at utgangspunktet må vere at Meklaren eigentleg skulle ha godkjent vilkåret/forbehaldet. Det at Medina seinare fråfell vilkåret kan tale i retning av at Meklaren ikkje hadde nokon grunn til å tru at Medina ikkje såg seg endeleg bunde av betalinga. At man frafaller en reservasjon kan lett tolkes som at man ikke vil gjøre reservasjonen gjeldende. Fint at kand. ser dette enkle poenget. På den andre sida hadde fråfallet av vilkåret gode grunnar for seg, då Medina hadde fått store økonomiske tap dersom Meklaren hadde haldt tilbake skipet. Dette gjer at Meklaren ikkje hadde særleg god grunn til å ville innrette seg etter at endeleg betaling var gjort, spesielt ikkje med tanke på at det omtvista kravet enda ikkje var avgjort av domstolen. Dette talar sterkt i retning av at det ville vere rimeleg å tillate tilbakesøking.

3 Dette blir litt flytende. Poenget er kanskje (1) at Medina tross alt tilkjennegav sitt syn på hva de mente om kravet/tilbakesøkning, og (2) at de var i en presset situasjon og at Megleren derfor ikke kunne legge så stor vekt på frafallet. Kand. går i retning av slik argumentasjon her. Samla sett må det særleg tilleggast vekt at Meklaren ikkje hadde særleg god grunn til å oppfatte betalinga som endeleg, samt at Medina reagerte kort tid etter at det viste seg at dei hadde betalt for mykje. Dette må føre til at korreksjonsomsynet veg tyngst. Fint at kand har med en oppsummerende del på slutten. I konkrete helhetsvurderinger vil det ofte være behov for å samle trådene slik kand. gjør her. Konklusjonen er forsvarlig. Konklusjonen blir at Medina har krav på tilbakesøking av for mykje betalt beløp. Spørsmål 2: Tvisten står mellom Medina og Meklaren, og det tvistast om krav på rente eller rentetapserstatning. Den overordna problemstillinga er om Medina har krav på rente eller rentetapserstatning. I norsk rett går det eit skilje mellom rentetapserstatning og rente på anna grunnlag. Det første spørsmålet blir derfor om Medina har krav på rentetapserstatning. Ryddig start. Eit krav på rentetapserstatning beror på om dei alminnelege vilkåra for erstatningsansvar er oppfylt, jf. mellom anna Advokatsalærdommen, der ein advokat måtte betale rentetapserstatning som følgje av ei uforsvarleg innløysing av ei festekontrakt. Fin presentasjon av hjemmelen kand sier det som trengs, men ikke mer. I vår sak er det vilkåret om ansvarsgrunnlag som er tvilsomt. Under spørsmål 1 er det lagt til grunn at ingen av partane har opptrådd i strid med kva ein har rimeleg grunn til å forvente, noko som talar sterkt i retning av det ikkje fins ansvarsgrunnlag i denne saken. Dette må leggast til grunn, til tross for at Meklaren ikkje hadde særleg god grunn til å innrette seg etter betalinga. Medina har difor ikkje krav på rentetapserstatning. Forsvarlig, dette også. Når det gjelder ansvarsgrunnlaget er det ikke så mye vi kan bygge på. Man kunne spurt om Meglerens feiltagelse mht. kravets omfang var ansvarsbetingende, men faktum innbyr i liten grad til en drøftelse av dette. Generelt: I en slik rentevurdering er det ikke foranledning til å gå dypt inn i en culpavurdering - det er ikke erstatningsrett man skal prøves i. Det andre spørsmålet er om Medina har krav på rente på anna grunnlag. Tradisjonelt har det vore eit krav om særleg heimel i lov, sedvane eller avtale for å tilkjenne rente, jf. mellom anna Rt I Advokatsalærdommen frå 2001 vart det imidlertid uttalt at ein ikkje ville oppretthalde det tradisjonelle heimelskravet.

4 I dommen vart det som tidlegare nemnd tilkjent renter i medhald av alminnelege erstatningsrettslege reglar, og uttalelsen må difor reknast for å vere eit obiter dictum. Uavhengig av dette vart det i Rt (Vannkonsesjon) tilkjent rente på eit tilbakesøkingskrav. Her vart det uttalt at ein ville vidareføre det som vart sagt i Advokatsalærdommen. Etter dette må det leggast til grunn at det tradisjonelle heimelskravet er oppmjuka. Det må likevel krevjast at ein har ein form for grunnlag. I vannkonsesjondommen bygde Høgsterett resultatet på likebehandling/analogi, då kraftverket som krevja renter måtte ha betalt dette til kommunen dersom tilfellet hadde vore omvendt. I denne delen av oppgaven må det redegjøres for den generelle jussen slik kand gjør over. Jussen om renter på ulovfestet grunnlag er ikke klar, men kand. turnerer rettspraksis flott her. I vår sak er det ikke aktuelt med eit slikt grunnlag, men alminnelege berikelsesprinsipp kan fungere som grunnlag. I forlenginga av dette er det viktig å merke seg at ein i Vannkonsesjondommen uttalte at rentekravet er avhengig av grunnlaget for kravet, noko som kan tolkast som at det er større grunn til å tilkjenne renter ved utilsikta kreditt, då ein ikkje har moglegheit til å avtale noko. At berikelsesgrunnlag kan fungere som grunnlag er kanskje holdbart de lege lata, men her er kand. bastant og gir ingen forankring for utsagnet. Meklaren har i perioden frå feilbetalinga til tilbakesøkingskravet. Dette gjer at Meklaren har fått ein fordel på bekostning av Medina, noko som tilseier at det vil vere naturleg at Medina må betale rente etter alminnelege berikelsesprinsipp. Her får kand. fint frem at det foreligger en berikelse på Meglerens hånd. (Hvilket jo er en betingelse om man vil tilkjenne renter etter berikelsessynspunkter.) På den andre sida vil denne løysinga komme i strid med prinsippet i lov om hendelege eigedomshøve 15, som gir godtruande ervervar krav på avkastning. Sjølv om kravet var omtvista ved betalinga, har Meklaren framleis ei reell forventning om at dei har krav på det fulle beløpet. Dette talar sterkt i retning av at rente ikkje skal tilkjennast. Kand scorer noen plusspoenger ved å vise til hendl. 15 og ikke minst ved å ha et bevisst forhold til bestemmelsen. Samla sett må det leggast vekt på at Meklaren disponerte beløpet i den aktsame tru at dei hadde krav på det, noko som må føre til at Medina ikkje har krav på rente på anna grunnlag. Konklusjonen er at Medina har krav på verken rente eller rentetapserstatning. Del 2: Spørsmål 3: Drøftelsen fører leseren naturlig inn i denne konklusjonen. God behandling av dette spørsmålet. Tvisten står mellom Peder Ås og Røyrmeisteren, og det tvistast om forelding av erstatningskrav. Den overordna problemstillinga er om Peder sitt krav mot Røyrmeisteren er forelda.

5 Erstatningskravet er ei «[f]ordring på penger», og blir difor regulert av foreldelsesloven (fl.), jf. fl. 1 nr. 1. Greit å slå fast dette. Sidan kravet «springer ut av kontrakt», vil dei alminnelege reglar om fristlengde og friststart i 2 og 3 komme til bruk, jf. fl. 9 nr. 3. Kand. fortsetter med å være konsis. Kand. ser at forholdet mellom 3 og 9 ikke er problematisk i denne saken. Av fl 2 følgjer det at «foreldelsesfrist[en] er 3 år». Sidan Peder eventuelt avbraut fristen i juni 2011 etter fl. 15, vil det avgjerande i denne saken vere tidspunktet for når fristen byrja å løpe. Bra. Spørsmålet blir difor om fristen byrja å løpe mai 2008 eller juli Friststart for krav som har sitt utspring i mislighald er «den dag da mislighaldet inntrer», jf. fl 3 nr. 2. Ordlyden tilseier at fristen startar å løpe når det objektivt sett foreligg eit mislighald. Ei slik tolking passar også overeins med førearbeida, som uttalar at fl. 3 nr. 2 berre er ei praktisk presisering av fl. 3 nr 1. Nr 1 slår fast at fristen byrjar å løpe «den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Fin presentasjon av dette. Men man kan argumentere med at det ut fra ordlyden er en forskjell mellom tidspunktene som hhv. nr. 1 og 2 angir. Overført til vår sak tilseier ordlyden at ein må legge til grunn at fristen byrjar å løpe allereie frå mai 2008, må mislighald i form av manglande oppfylling inntrådde på dette tidspunktet. På den andre sida er erstatningskravet i vår sak avhengig av at Peder får hevingsrett. Dette skjedde først når misleghaldet vart venteleg, noko som var i juli Dersom ein skal følgje førearbeida sine føresetnadar om presisering, så vil ikkje Peder ha rett til oppfylling før misleghaldet er vesentleg. Dette talar i retning av at fristen byrja å løpe i juli Her ser kand det sentrale. I tre Høgsterettsdommar frå 2002, 2006, og 2007 er det lagt til grunn at fristen byrjar å løpe allereie ved levering, til tross for skjulte manglar. I dei to siste, Nordic- og Asker Politistasjon-dommen, vart det lagt til grunn at fristen byrja å løpe ved levering. Dette til tross for at manglane førte til brannar som ga erstatningskrav som langt oversteig det som kunne reknast med ved levering. Det kan være fristende i denne oppgaven å gå dypt inn i den kompliserte domsmaterien knyttet til 3 nr. 1 og 2. Men det er det ikke foranledning til, det kan gjøres så kort som dette. Kand kunne dog ha tatt opp at rådgivningsdommene synes å innebære at fristen for misligholdskrav kan løpe fra et tidspunkt etter misligholdet og evt. utkvittert disse ved å vektlegge nyere praksis sterkere. I vår sak er det ikkje tale om skjulte manglar, men manglande oppfylling. Dommane har likevel ein klar overføringsverdi, då dei slår fast at misleghaldaren må vere avgjerande, uavhengig av om

6 misleghaldet medfører andre krav ved eit seinare høve. Dette talar i sterk retning av fristen byrja å løpe i mai Grei argumentasjon her kand får et par poenger ut av dommene selv om de ligger litt utenfor temaet, dvs. om erstatningskrav først foreldes fra misligholdet er vesentlig. Ut fra ordlyden, forarbeidene og dommene er det ikke gitt hva konklusjonen skal bli. Avgjørende for denne drøftelsen må bli hvorvidt man forstår rettstilstanden dit hen at misligholdstidspunktet er avgjørende generelt. Vidare er det også eit sentralt poeng at reglane i fl. Skal vere så rettsteknisk gode som mogeleg. Dersom ein tillet at friststart skal vere avhengig av vesentleg misleghald, vil ein skape ein svært usikker rettstilstand. Dette talar også i retning av at fristen byrja å løpe i mai I same retning talar også det at ein i mange tilfelle vil ha krav på tilleggsfrist etter fl. 10, sjølv om dette ikkje er tilfelle i vår sak. Dette momentet er også framheva i dei to nemnde dommane. Vil rettstilstanden egentlig bli "svært usikker" hvis man lar fristen løpe fra vesentlighetstidspunktet? Nei, her overdriver kand. Det virker som om kand sliter litt med å finne de gode argumentene. Samla sett må ordlyden og relevant rettspraksis føre til at fristen byrja å løpe i mai Jeg tror kand har vært usikker på kva han/hun skal lande på i denne drøftelsen. (Han/hun er i godt selskap; spørsmålet er omstridt i litteraturen.) Sidan rettslege steg vart tatt juni 2008, er foreldingsfristen gått ut, jf. fl. 2. Erstatning kan difor ikkje krevjast, jf. fl. 24. Konklusjonen er at Peder sitt krav mot Røyrmeisteren er forelda. Del 3: Spørsmål 4: Tvisten står mellom Ole og Lars, og det tvistast om rett til å motrekne. Den overordna problemstillinga er om Ole har rett til å motrekne ovanfor Lars med kravet mot Elektrohuset. Etter alminneleg ulovfesta rett har ein rett til tvungen motrekning dersom partar har oppgjersmodne, komputable krav mot kvarandre. I vår sak er det klart at krava er oppgjersmodne og komputable. Ole sitt krav er imidlertid retta mot Elektrohuset og ikkje Lars. Noko som i utgangspunktet stengjer for motrekning. Kand er generelt konsis og får sagt mye på kort tid. I spørsmål 4 er nok mye av oppgaven å få kontroll på faktum som er innviklet og identifisere de opplysningene som er relevante.

7 Gjeldsbrevloven (gbl.) 26 opnar imidlertid for unntak frå gjensidigheitskravet, i tilfelle der det har skjedd ein overgang av eit krav. Gbl. 26 gjeld etter Factoring Finans-dommen analogisk på enkle pengekrav, og vil difor i utgangspunktet komme til bruk. Bra om 26. Sidan Ole «vart eigar av [mot]kravet før han fekk veta om» den ugyldige avtalen, har han i utgangspunktet rett til motrekning, jf. gbl. 26 første setning. Fortsatt bra. Her gjelder det å se at Ole hadde krav mot Elektrohuset ("avhendaren") før fikk vite om "avhendelsen" (tilbakeføringa av kravet Elektrohuset fikk mot ham). Spørsmålet blir imidlertid om overgangen av kravet er ei «avhending[ ]», jf. gbl 26 første setning. Dette er en naturlig innfallsvinkel. Ordlyden tilseier at det må ha skjedd ein overgang av kravet, men ikkje spesifikt korleis overgangen skal vere. Det må imidlertid leggast til grunn at føresegna er meint å regulere vanlege overgangar, t.d. kjøp. I vårt tilfelle er det ikkje tale om ein regulær overgang, men ei tilbakeføring som følgje av ein ugyldig avtale. I ein slik samanheng vil ikkje ha det same frivillighetsaspektet over seg som vanlege overgangar, noko som talar i retning av at overgangen av kravet ikkje er ein «avhending[ ]». OK, kand argumenterer godt her. Dette er et eksempel på en problemstilling som man kanskje ikke har tenkt på under faget men som man må løse på eksamen ut fra eget skjønn og de argumentene man finner. Det er likevel slik at ein motrekningsrett i vårt tilfelle vil stille Lars i ein urimeleg dårleg posisjon. I og med at avtalen mellom Lars og Elektrohuset var ugyldig, skal partane normalt stillast som om avtalen ikkje var inngått. Dersom ein då ville la motrekningsrett følgje som ein konsekvens av dette, ville dette vore ein stor fordel for Ole på bekostning av Lars. Det sikringsformålet som gbl. 3 bygger på gjer seg av denne grunn ikkje like sterkt gjeldande i vår sak. Interessant at kand trekker inn prinsipielle betraktninger om hva ugyldighet skal ha som virkning. Samla sett må det leggast særleg vekt på at vårt tilfellet ikkje kan seiast å passe inn i det gbl. 26 regulerer, noko som må føre til at overgangen av kravet ikkje er ei «avhending[ ]», jf. gbl. 26 første setning. Godt turnert. Sidan motrekningsrett ikkje kan byggast på 26, er det ikkje grunnlag for å gi Ole unntak frå alminnelege motrekningsvilkår. Krava i saka er heller ikkje konnekse, og motrekningsrett kan difor ikkje bli gitt på dette grunnlag. Konklusjonen er at Ole ikkje har rett til å motrekne ovanfor Lars med kravet mot Elektrohuset. Til slutt: Denne besvarelsen er stort sett solid. Selv om det som alltid er ting å påpeke, er kand meget konsis og flink til å få klart og tydelig frem poenger og argumenter med få ord. Videre viser kand en god evne til å resonnere forstandig og overbevisende om vanskelige spørsmål

8 som han/hun neppe har tenkt på under faget. Språket er også upåklagelig, og metoden er god. Denne besvarelsen er etter min mening en klar A.