Sosialt arbeid og sosialarbeidernes utfordring i et mangfoldig samfunn

Transkript

1 Naushad Ali Qureshi Sosionom, cand.polit., Førstelektor ved Høgskolen i Lillehammer E-post: naushad.qureshi@hil.no Sosialt arbeid og sosialarbeidernes utfordring i et mangfoldig samfunn I denne artikkelen skal jeg ta opp to temaer: Det ene er hypotesen om at det forekommer stereotypier og diskriminerende holdeninger om minoriteter blant sosialarbeidere og det andre er betydning av antirasistisk, antidiskriminerende og antiundertrykkende sosialt arbeid. Når jeg i artikkelen omtaler etniske minoriteter sikter jeg mest til nye minoritetsgrupper, innvandrere, flyktninger og asylsøkere (IFA) og i liten grad eksplisitt utbefolkning eller nasjonale minoriteter. IFA, til tross for at det er en velkjent pastill, er det en god betegnelse også på nye etniske minoritetsgrupper også hva angår fargen som spiller en sentral rolle i konstruksjon av stereotypier og diskriminering. I artikkelen argumenteres det for å redusere fokus på overdrevne kulturforskjeller da en slik vinkling er med på å gjøre andres kulturer mer eksotiske og statiske enn hva de faktisk er. Ukritisk fokus på kulturforskjellene kan føre til at profesjonelle bli mer opptatt av personen og lite av problemet vedkommende har, og det kan påvirke kvaliteten på sosialt arbeid. Blikk mot fremtiden i lys av fortiden Året er 1959, Fidel Castro overtar makten på Cuba, NOSO blir etablert i Norge og jeg ble født i Pakistan. Det er femti år siden alt sammen. Mitt første møte med Norge var i 1976, året da Mao døde. Som syttenårig ble jeg møtt av min tante på Fornebu, og vi kjørte sammen til Grønland i Oslo. Det var midt på dagen, og jeg registrerte at gatene var helt tomme for mennesker og alle butikkene var stengt. Jeg spør min tante om det var unntakstilstand i Oslo? Vi var fremme på Grønland. Et område tydelig preget av falleferdige hus det er tomt og øde. Begge observasjonene gjorde at mine forestillinger om den rike Europa og Norges hovedstad fikk en kraftig forstyrrelse. 136

2 Etter kort tid flyttet jeg i et kollektiv hvor det bodde fire studenter som var fra Nord-Norge, Trøndelag, Oslo og Sørlandet. I kollektivet var det fast abonnement av aviser som Friheten, Klassekampen og Ny Tid. Hjemmetilværelsen var preget av diskusjoner om samfunnsforhold og hva som trengtes for endring. Det politiske engasjementet var stort og temperaturen i diskusjonene var høy. For min del var det spennende, og jeg fikk lære norsk språk samtidig med innføring i studentmiljøer, og i norske politiske forhold. Oslo på den tiden var annerledes, gatene var stort sett tomme etter klokka fem, og eneste sted en kunne handle etter fem på ettermiddagen var på Jens Evensen på Grønland T-banestasjon. Lørdager var Oslo stengt etter to, og søndagene var Oslo som en forlatt by. De fleste menneskene i Oslo sentrum var «fremmedarbeidere», hovedsakelig tyrkere, marokkanere og pakistanere. De fleste pakistanere var ute for å se indisk eller pakistansk film på sentrum kino. De som var mer interessert i samfunn og politikk satt på kinarestauranten over samfunnshuset, og jeg tilhørte siste kategori. De fleste var godt voksne skolerte mennesker som omgikk andre venstreradikale og samfunnsengasjerte mennesker på kafeen. Vi diskuterte forholdene for fremmed arbeider i Norge og politisk situasjon i det såkalte hjemlandet. Migrasjon skjer både på frivillig og ufrivillig basis, og består av en lang rekke prosesser. Det er både en kreativ og smertefull prosess som hele tiden er i bevegelse og som kan sammenlignes med de ringene som blir utløst av steinkast i et stille vann. Ringene danner sitt eget mønster, følger sine egne lover og lar seg nødig stoppe når de er i bevegelse. Det samme kan sies å være tilfelle med migrasjonen. Den starter på samme måte som ringer, og det er vanskelig å forutse mønstret. Ikke minst er det vanskelig å stoppe ringvirknin gene, særlig når det angår mange mennesker. Da jeg kom til Norge hadde innvandringen foregått fra slutten av 1960-årene uten særlig langsiktig politisk refleksjon over de endringene denne utviklingen kunne skape. Store deler av innvandringen var knyttet til mangel på arbeidskraft i Norge, og gjennomgående forventet en at tilstedeværelsen av de «fremmede» kunne gå mer eller mindre upåaktet hen. Tilsvarende har nyankomne «fremmedarbeidere» også selv oppfattet seg som gjester som kun var her for en kort periode eller i det minste ikke hadde tenkt seg å bli. De har hele tiden hatt forestillingen om snarlig tilbakevending til hjemlandet, og oppfattet sitt opphold i Norge som midlertidig. Men de fleste har etter hvert strandet for godt - frivillig eller ufrivillig. 137

3 Som nyankommet ble jeg plassert i såkalt innføringsklasse for å lære norsk språk og norske samfunnsforhold. Selv om jeg hadde 12-årig skolegang og kom fra college, ble jeg plassert i en klasse med elever fra tiårig skolegang til elever som var analfabeter. Jeg gjennomførte eksamen i innføringsklassen på rekordtid og begynte på yrkesskole. Her erfarte jeg åpenbar forskjells behandling fordi jeg ble nektet høyeste karakterer fordi ingen av de norskspråklige elever i klassen var kapabel til å få disse. I likhet med NOSO var jeg på den tiden ung og naiv med stort pågangsmot og i opposisjon til det bestående med liten respekt for autoriteter. Dermed var det for meg å fortsette engasjement fra studentpolitikk ved College i Quetta. I 1977 tok jeg derfor initiativ til å etablere Råd for elever med pakistansk bakgrunn i Oslo som gikk i «innføringsklasser». Samme år ble jeg aktivt rekruttert av Ungdosmskontoret i Oslo for å jobbe i barne-/og ungdomsklubb for å rekruttere innvandrerbarn til klubbene. I påfølgende åtte år jobbet jeg på ulike fritidsklubber i Oslo sentrum. Fra slutten av 70-tallet engasjerte jeg meg i antirasistisk arbeid, og våren 1983 tok jeg initiativ til alternativ feiring av 17. mai, under parolen «17. mai for alle - nei til rasisme». Jeg var i 1985 med ved dannelsen av «SOS-rasisme» i Norge. Dette var i løpet av sosionomstudiet, og begge to eksisterer den dag i dag, I 1981 søkte jeg på sosialhøgskolen, og ble avvist med begrunnelse i mangel på kjennskap til norsk språk og samfunn. Året etter søkte jeg på nytt og etter avslaget på nytt tok jeg kontakt med media og involverte NOSO som støttet min sak. Dagbladet og Klassekampen kjørte saken stort opp, noe som tilslutt førte til at jeg ble tatt opp som student ved NKSH i Men det var fortsatt noen barrierer igjen å overvinne mens jeg var student på sosialhøgskolen. Da jeg skulle ha praksis, nektet praksisstedet å ta imot meg. Begrunnelsen var at «Han ikke kunne snakke godt nok norsk og ikke hadde nok kunnskap om sosialtjeneste. Det ville bli en ekstra belastning for praksisstedet og for veiledere å ha meg i praksis». På nytt kontaktet jeg media. På den tiden var jeg representant i Oslo bystyre. Flere politikere og byråkrater måtte uttale seg i saken, og både lederen for praksisstedet og rådgiveren i Sosialdepartementet omtalte meg konsekvent som «gutten», og «som hadde vært i Norge for kort tid og ikke behersket det norske språket og samfunnsforholdene godt». Men i bystyret kunne jeg altså sitte, og når de oppdaget det fikk pipa en annen lyd. Jeg lot meg ikke bli avvist av vikarierende og vilkårlige argumentene og begynte 138

4 på den tildelte praksisplassen. Jeg fikk to veiledere! Praksisstedet prøvde seg på nytt og ville underkjenne min praksis, da reagerte NKSH. Skolen godkjente ikke bare mine praksisstudier, men endret også praksisreglementet for å hindre at slikt kunne skje i fremtiden. Det er riktig at jeg ikke behersket norsk språk helt og hadde mangelfulle kunnskaper om norske samfunnsforhold. Men hvor mye eller lite er godt nok. Min erfaring med studenter fra høgskolene i dag tilsier at mange studenter har oppsiktsvekkende lite forhåndskunnskaper om det norske samfunnet, spesielt det politiske og demokratiske system. Etter min vurdering var årsaken til at de nektet meg praksisplass mer knyttet til at jeg var en både kritisk og aktiv bystyrepolitiker. Derfor ønsket ikke sosialkontoret meg på kontoret. Fra opptak til ferdigutdannet sosionom forstod jeg stadig mer om hvordan ekskluderingsmekanismer fungerer i praksis. Jeg lærte mye om hvordan politikere, byråkrater og sosialarbeidere brukte vikarierende argumenter for å diskvalifisere og mistenkeliggjøre kvalifikasjoner. Dette er lærerik historie som senere har preget mitt samfunnsengasjement og perspektiver innen sosialfaglig arbeid. Profesjoner og kunnskapsbehov Året er 1982, nedrustningsforkjempere Alva Myrdal og Alfonso García Robles deler Nobels fredspris. Jeg begynner på NKSH og melder meg inn i NOSO. Det er nå at de nye befolkningsgruppene oftere kommer i kontakt med stadig flere institusjoner og profesjonsgrupper i samfunnet. Det oppstår et sterkt behov for kunnskap og kompetanse for å møte nye befolkningsgrupper. Lærere, sosialarbeidere, psykologer, advokater, byråkrater har alle hatt hvert sitt behov for kunnskap og kompetanse. Yrkesutøvere og forskere blant disse profesjonsgruppene har vært sentrale i utvikling av kunnskap om IFA. Særlig fra begynnelsen av 1980-tallet har høgskolestudier, inkludert sosialarbeiderutdanningene, prøvd å trekke inn det flerkulturelle perspektiv. Etter at jeg ble ferdig i 1986 begynte jeg å arbeide på NKSH med et selvinitiert prosjekt finansiert av Forskningsrådet. Undersøkelsen satte søkelys på sosialarbeiderutdanning i høgskolene med utgangspunkt i min hypotese om at de fleste sosialarbeidere i fremtiden kommer til å arbeide i et flerkulturelt samfunn. Sosialarbeiderutdanning i et flerkulturelt samfunnsperspektiv (Qureshi 1987) var en av de første rapporter som systematiserte behov for 139

5 økt kompetanse for å møte sosial problemer blant nye befolkningsgrupper i Norge. Samtlige aktører i undersøkelsen etterlyste mer kunnskap. På den tiden anvendte sosialhøgskolene «Innvandrerkunnskap» som et begrep for den undervisningen som ble gitt til studentene. I dag blir dette ofte omtalt som «flerkulturell forståelse». Innvandrekunnskap var sporadisk berørt, og det manglet både pensum og kompetente lærere som hadde erfaring i arbeid med IFA. Studenter med innvandrerbakgrunn og de som hadde fullført sosialarbeiderutdanning i Norge mente at lærerne manglet interesse, kunnskaper og erfaringer på dette området. Dessuten hevdet flere av de jeg intervjuet at undervisning og pensum bar preg av etnosentrisme. I rapporten lanserte jeg ideen om «Multikulturell klasse», og begrunnet behovet for å utdanne sosialarbeidere med minoritetsbakgrunn. Jeg foreslo kvotering som nødvendig tiltak for aktiv rekruttering. Det var to argumenter for kvoteringen; å utdanne sosialarbeidere med minoritetsbakgrunn er i seg selv et mål og dessuten ville studenter med slikt bakgrunn tilføre studenter fra majoritetsbefolkningen kjennskap og kunnskap om det å være minoritet. Disse perspektivene ville også være svært nyttig i arbeidet for å se og løse sosiale problemer. Hovedtanker i rapporten ble fulgt opp av NKSH, og jeg fikk oppdrag om å utrede ideen om opprettelsen av «Multikulturell klasse» (Qureshi 1989) innen sosionomstudiet. Modellen for en slik klasse skilte seg på tre områder fra det ordinære sosionomstudiet: Opptak av 30 studenter, hvor av 60% skulle tilhøre minoritetsgrupper og 40% majoritetsbefolkningen. Varighet for sosionomstudiet skulle være på 3-1/2 år, altså 210 studiepoeng (7 semester) i stedet for 180 studiepoeng (6 semester) som var vanlig den gang for bachelor i sosialt arbeid. De 30 studiepoengene ble delt likt mellom et nytt fag/emne som jeg omtalte som innføringskunnskap på 15 sp og utvidelse av praksisstudier. Innføringskunnskap skulle i prinsippet ha samme innhold som forberedende på universitetene, men tilpasset sosionomstudiene. Begrunnelsen var å tydeliggjøre at kunnskaper er uttrykk for verdier og idéer. Klientrettet praksis var utvidet og knyttet til fordypningsoppgave i siste to semester. 140

6 Utredningen var på mange måter unikt i nordisk sammenheng og ble behandlet av Rådet for sosialarbeiderutdanning, Norsk Sosionomforbund, Fellesrådet for sosialhøgskolestudenter og Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter. Alle erkjente behovet for en slik klasse og ga skriftlig støttet og tilslutning til forslaget. 20 år etter vurderer jeg fortsatt at forslaget om opprettelsen av «Multikulturell klasse» representerte ny tenkning både om sammensetning av studenter, innhold i sosionomstudie og former for undervisning/praksis. NKSH tok verken utredningen alvorlig eller la noe særlig vekt på anbefalinger fra de nevnte aktørene. Det er en gåte for meg at klassen ikke ble etablert. Sammen med kollega høgskolelektor Sigrun Nilsen initierte vi i regi av NKSH et treårig opplæringsprogram, som foregikk i Telemark. Sosialdepartementet sto bak, og hensikten var å øke kompetansen til ansatte i den kommunale sosialsektoren som arbeidet med IFA. På bakgrunn av funn i undersøkelser og erfaringer fra opplæringsprogram ga vi ut boken: Utfordringer i sosialt arbeide med flyktninger og innvandrere (Nilsen & Qureshi 1991). I samme periode jobbet vi to med å utvikle etterutdanningskurs, og NKSH arrangerte flere kurs om «innvandrerkunnskap» for å styrke kompetanse blant sosialarbeidere. Sentralt i kurset stod kultursensitivitet i arbeid med IFA. Sammen med kollega Gerd Hagen initierte jeg i 1990 et treårig forskningsprosjekt i regi av NKSH: Innvandrerbarn og barnevernet - om innvandrere og deres kontakt med barnevernet. Målet med prosjektet var å undersøke omfanget av barnevernssaker og valg av tiltak, årsaksforhold og de problemer barneverntjenesten sto overfor. Det var den første store og systematiske undersøkelse om barneverntjeneste og innvandrerfamilier i Norge. Tallmaterialet fra denne forskningen ble offentliggjort i juli 1993, og både departementet, byrådet og ikke minst media viste stor interesse for våre funn. Rapporten ble utgitt som fagbok; Etnisitet i sosialt arbeid - Arbeid med etniske minoriteter i barnevern og sosiale tjenester (Hagen & Qureshi 1996). I løpet av dette prosjektet ble etterutdanningskurset «Innvandrerkunnskap» avløst av videreutdanningskurset «Etnisitet i barnevernet». Videre fant vi ut at det fantes lite systematisk og pålitelig statistisk materialet og ba derfor SSB spesielt om å utarbeide statistikk om barneverntjeneste og innvandrerfamilier i Norge. Ut fra våre kategorier utarbeidet SSB statistikk ved å kombinere tall fra ulike registrer. Siden har SSB brukt disse kategoriene og innsett behovet 141

7 for å lage oversikt over barneverntjeneste og innvandrerfamilier i Norge. Dette var en av hovedvirkningene av prosjektet. Tid for hamskifte omkring meg eller hos meg? Ved årsskiftet 1992/93 initierte jeg diskusjon på NKSH om å erklære høgskolen som «antirasi stisk sone», slik Tromsø Universitet gjorde i Hovedtanken var å fokusere på rasisme og diskriminering i akademia. Ansatte og studentene skulle aktivt motvirke forhold som er med på å krenke grunnleggende respekt for menneskeverd og forhold som fremmer rasisme og diskriminering. Forslaget førte til lang og intens debatt som tilslutt resulterte i at NKSH ble erklært som antirasistisk sone i Fra 80- og gjennom hele 90-tallet har politikere, forskere og media fokusert ensidig på innvandrernes kultur når en skal forklare sosiale problemer blant IFA. Treenigheten mellom politikere, forskere og journalister har bidratt til stigmatisering av innvandrernes kultur. Ved gjennomgang av debatt og forskning om gjengkriminalitet ser en tydelig hvordan «kultur» har vært sentralt i å forklare årsakssammenhenger (Loona & Qureshi 1999). I kulturmyr-debatten har samfunnsvitere lenge oversett klasseforhold til migrantene og de politiske og samfunnsmessige forhold innvandrerne kom fra (Qureshi 1993). Det er ikke overraskende at fokuset har vært på kultur og ikke på klasse, da en lenge har oppfattet det norske samfunnet som egalitært. Marginaliserings- og ekskluderingsmekanismer har vært underordnet i forståelsen av sosiale problemer blant nye minoriteter. Strukturelle forhold, dominerende institusjoner eller profesjonelles holdninger har i liten grad vært trukket frem. Hovedfokuset har vært på integrering i betydning av assimilering og flerkulturelt samfunn i betydning av harmoni. Dette har bidratt til å tilsløre grunnleggende konflikter og urettferdighet. Begge begrepene har vært med å dekke over manglende toleranse for forskjeller og ulikhet. Med det som utgangspunkt har mitt fokus gjennom hele nittitallet vært på begrepsbruk. Jeg har argumentert sterkt for å erstatte begrepet integrering med inkludering og flerkulturell med mangfold. Inkludering og mangfold handler nettopp om å være et likeverdig samfunnsmedlem på grunn av ulikhet. Året er 1989, Berlinmuren rives, NOSO vedtar å gå inn i FO mens jeg, som leder for Oslo SV, foreslo å etablere minoritetsombud (Sosial Trygd 5/89). I 1996 fulgte jeg opp forslaget, og sammen med journalist Ansari utarbeidet 142

8 vi dokumentet; Minoritetsombud - Likestilling i minoritetsperspektiv for Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD). Dette har vært sentralt både i opprettelse av Senter mot etnisk diskriminering og videre etablering av Likestillings- og diskrimineringsombud. Tilbake fra Værøy som helse- og sosialsjef i 1993, begynte jeg å jobbe på Tøyen sosialkontor i Oslo, og i et intervju med Klassekampen (1993) poengterte jeg at i kommende årene vil nyfattigdom og spesielt blant IFA være en av de største utfordringer for politikere var erklært som det europeiske år mot rasisme. Erfaringer fra arbeidet med forskningen, debatten om IFA i Norge og inspirert av debatten om sosialt arbeid i England, fant jeg det nødvendig å fokusere på behov for antirasistisk sosialt arbeid også i Norge (Qureshi 1997 a). I artikkelen stilte jeg kritiske spørsmål ved begreper som flerkulturelt samfunn og integrering. Begge begrepene mente jeg impliserer at ulike etniske grupper er likestilte og har felles interesser, og har i seg et harmoniperspektiv på samfunnet. En ignorerer diskriminering og rasisme som i beste fall sees på som et individuelt fenomen og ikke som et strukturelt og profesjonelt fenomen. Det var behov for å erkjenne at rasisme og diskriminering på etnisk grunnlag forekommer i Norge. Det var nødvendig å ha fokuset rettet mot diskriminerende strukturer og holdninger blant sosialarbeidere og ikke ensidig på innvandrernes kultur. Tradisjonelt har en ikke vært særlig opptatt av nyere definisjoner av begrepet og fenomenet rasisme eller rasistisk praksis i Norge slik en har i flere andre land (Jensen 1994). Ved hjelp av begreper som nyrasisme (Barkers 1981 og Loona 1983) og symbolsk rasisme (Kinders & Sears 1981) argumenterte jeg for at konstruksjon av kulturelle ulikheter er en ny årsak til rasisme og diskriminering. Begge begreper definerer rasisme ikke i snever forstand, men likevel med rot i negative følelser overfor andre. Analysen av rasisme sees spesielt i lys av konflikt- og maktperspektiv. Antirasistisk sosialt arbeid skulle da basere seg på likeverd og inkludering. Jeg mente at det var viktig for utdanningsinstitusjoner, fagfortinger og sosialarbeidere å bli både bevist på dette. I artikkelen kritiserte jeg også offentlige dokumenter og faglitteratur som utelukkende var opptatt av kulturelle utfordringer og behov for tverrkulturell forståelse i arbeid med IFA. I følge Østby (2008) er min artikkel den eneste som kommer opp på søk i tidsskrifter Embla og Nordisk sosialt arbeid. 143

9 Heller ikke rammeplanen for sosialarbeiderutdanningen fokuserte på rasisme og antirasisme. Østby (2008;55) skriver at «I Norge var ikke rasisme tematisert i rammeplanen som regulerte innholdet i utdanningene på slutten av 80-tallet, men det er med i den nyeste rammeplanen fra I denne rammeplanen nevnes rasisme og diskriminering som tema i utdanningene, men fortsatt er det de kulturelle utfordringer knyttet til etniske minoriteter som er hovedfokuset i den norske rammeplanen». Det er uten tvil at min artikkel (Qureshi 1997 a) hatt en funksjon i forbindelse med revidering av rammeplanen i Nesten samtidig med den ovennevnte artikkelen undersøkte jeg tilstanden i FO hva angikk andelen av nye etniske minoriteter med tillitsverv (Qureshi 1997 b). Jeg fant ut at det var kun én med minoritetsbakgrunn som var representert blant tillitsvalgte i FO, og få tegn tydet på at FO rekrutterte aktivt personer med minoritetsetnisk bakgrunn i tillitsvalgtapparatet. Dette ble bekreftet da jeg ti år etter, altså i norske år for mangfold i 2008, undersøkte samme forhold på nytt (Qureshi 2009 b) og fant ut tilstanden var akkurat lik i FO som i 1997 når det gjelder tallet på tillitsvalgte med minoritetsbak-grunn. Trolig kan en si at tilstanden i dag er verre sammenlignet med for ti år siden. Den gangen skapte artikkelen min langvarig og massiv debatt i FOs organer. Så er det kultur igjen I arbeid med IFA har det som nevnt vært fokus på de kulturrelaterte perspektivene innen høgere utdanning. Hos de ansatte i offentlig forvaltning står kulturforståelse og tverrkulturell kommunikasjon øverst på ønskelisten hos de som etterlyser kompetanse i møte med innvandrere (UDI 2005). Myndigheter ønsker å styrke den flerkulturelle kompetansen i det kommunale og statlige barnvernet. Oppdragsstudiet fra BLD i en NIBR-rapport (2007) konkluderer med at kultursensitivitet er en metode som kan passe godt i arbeid blant IFA. I NOU 2009:08 - Kompetanseutvikling i barnevernet, foreslår Befringutvalget flere tiltak for å oppnå ønskelig rekruttering. Utvalget påpeker at særlige rekrutteringsinnsatser må rettes mot ungdom med minoritetsetnisk bakgrunn og foreslår kvotering i forbindelse med tildeling av studieplass. Hva gjelder barnevernsarbeid spesielt med barn og unge med minoritetsbakgrunn fremheves det, i likhet med NIBR-rapporten (2007) kultursensitivitet som viktig perspektiv. Det tar altså 20 år før det offentlige innrømmer behovet 144

10 for spesiell kompetanse og behov for å øke andelen av sosialarbeidere med minoritetsbakgrunn ved hjelp av kvotering. For meg representerer denne historien en sosialpolitisk og fagpolitisk debatt i ring. Det er individer og aktører som endrer seg og i liten grad problemer og løsningene. Det er en beretning om at fokuset i liten grad har vært på ekskluderende og diskriminerende strukturer, offentlige institusjoner og holdninger blant profesjonelle. Den dominante vinkling og forståelsen har i hovedsak handlet om hvor vanskelig profesjonelle synes det er å forholde seg til «fremmede kulturer», og hvordan en skal integrere innvandrerne. Det meste av vinklingene i forskning og faglitteratur om etniske minoriteter handler om myndighetenes definisjon av problem i forbindelse med innvandrings politikken Det er oppdragsforskning knyttet til styringsbehov. Etter mitt kjennskap til relevant litteratur er det fortsatt svært få av disse som går på tvers av dominerende oppfatning av etniske minoriteter i samfunnet, eller rådende perspektiver i og metoder for sosialt arbeid. Denne kunnskapen har i lite grad utfordret de eksisterende maktforholdene og er således med på å bevare status quo i samfunnet. Her vil jeg vise til kritikk av innvandrerforskning fremsatt av Loona (1986), Qureshi (1988), Ansari & Qureshi (1996) og Gullestad (2002). Det er ikke bare forforståelse og valg av problemstillinger og teoretiske perspektiver for å belyse sosiale problemer, som har betydning. Vel så viktig for forskningen er hvilken posisjon en ser virkelighetene fra. Samfunnsvitenskapelig forskning om gjestearbeidere og nye etniske minoriteter er mer eller mindre preget av myter bestående av eurosentrisme, etnosentrisme, sensasjonsjournalistikk og populistiske politiske antakelser om forskjeller (Ansari & Qureshi 1996). Negative stereotypier som diskriminering Negative stereotypier og diskriminerende praksis er ikke enkelt å definere fordi den kan ha mange former og nivåer. Negativ generalisering er stereotypier dvs. forenklede antakelser og fordommer om mennesker ut fra visse kjennetegn, og er en type sosialt effektive fordommer (Hylland Eriksen & Sørheim 2006). Første skritt for å diskriminere noen er ofte oppdeling av mennesker i vi- og dem-kategorier. Disse blir gitt ulike verdier, rolle og status. I neste omgang kan de brukes både for å vurdere oss og dem som kvalitativt ulik, og for å legi- 145

11 timere negative stereotypier. Det kan altså dreie seg om personer; innvandrere, muslimer og/eller problem personer har; rusmisbrukere eller kriminelle. Gullestad (2002) mener at manglende bevissthet om kategoriene i egen kultur, begrenser den forståelse det er mulig å bygge opp både for det fremmede og for fortiden. Det nytter ikke bare å fokusere på den ene parten i dialogen - «de andre», og neglisjere seg selv, ens egne kulturelle briller. Å hoppe syste matisk over sin egen kultur, uten kritisk analyse, kan innebære etnosentrisme. Hvis negative stereotypier eller diskriminering skal rettferdiggjøres mot grupper med bestemte kjennetegn uten å referere seg til biologi, må en forutsette at det allerede har funnet sted en kategoriseringsprosess - altså «vi» og «de andre». Det er mulig å formulere sitt syn uten å bli mistenkeliggjort for å være rasist. Begreper som «innvandrere» «folk fra andre kulturer» og «person med utenlandsk utseende» er erstatningsord for unngå å nevne «rase». Giroux (1992) hevder at visse uttrykk er ladet med referanser til «rase». Denne kodingen gjør det mulig både å diskutere rase uten at begrepet «rase» brukes. Etnisk diskriminering kan en finne både på strukturelle, institusjonelle og personlige nivåer og det kan forekomme direkte eller indirekte. På disse nivåene kan en finne ulike og varierende forklaringer. Ovennevnte inndeling er ikke særlig ulikt det Jones (1988) beskriver om rasismens former som kan være individuell (at en annen etnisk gruppe er mindreverdig), institusjonell (systemisk undertrykkelse) og kulturell (etnosentrisme og opprettholdelse av status quo). Disse former for rasisme virker i forhold til hverandre på en sammensatt måte og gjør at rasisme uttrykkes i fire kontekster: den interpersonlige, den kollektive, den kulturell-symbolske og den sosiopolitiske. Både offentlige rapporter, henvendelser til likestillingsombudet og uttalelser fra antirasistiske organisasjoner viser at det forekommer diskriminering innen offentlig forvaltning. Eksempelvis har vi rapporter fra NOVA (2005), UDI (2005), Sosial- og helsedirektoratet (2006) og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO 2008). I nevnte rapporter slås det fast at stereotypier og fordommer forekommer, og går ut på alt fra manglende forståelse, mistenkeliggjøring, forskjellsbehandling, diskriminerende holdninger og atferd til trakassering og vold. På bakgrunn ovennevnte rapporter kan en konkludere med at det ikke lenger er tvil om at profesjonelle diskriminerer brukere med minoritetsbakgrunn. Spørsmålet er i hvor stor omfang diskriminering foregår og om det erkjennes og registreres som et problem i forvaltningen og blant profesjonsutøvere. 146

12 Enkelte av disse rapportene dokumenterer også at det gjøres lite konkret for å bekjempe diskriminering samt at diskriminering på etnisk grunnlag ignoreres og ikke registreres av myndigheter. Men hvordan står det til i profesjonsorganisasjoner, og hvilke holdninger opplever profesjonelle med minoritetsbakgrunn i møte med profesjonelle? De finnes få studier av slikt i Norge, men er det noen unntak. En har undersøkt holdninger blant sykepleiere og journalister. Sykepleieforbundet er eneste organisasjon for en helse og sosialarbeiderprofesjon som systematisk har undersøkt diskriminering i egne rekker. I følge rapporten (Sefia 2001) er det forholdsvis få sykepleiere med innvandrer bakgrunn som er utsatt for direkte rasisme på jobb, men mange opplever å bli undervurdert, marginalisert, ekskludert og diskriminert. De opplever usynlige stengsler som hindrer dem i å bli ansatt, forfremmet og i å utvikle seg faglig. De opplever å komme i andre rekke bak sine etnisk norske kolleger. Mange sykepleiere med etnisk minoritetsbakgrunn som er intervjuet sier i rapporten at er en svart, er en først og fremst svart. Det at en er sykepleier kommer i andre rekke. En blir ikke vurdert ut fra faglighet, men ut fra hudfarge. I rapporten går det frem at når det oppstår konflikter, er det sjelden de som diskriminerer som blir sett på som problematisk, en forsøker heller å flytte dem som blir diskriminert enn å gjøre noe med systemet som tillater forskjellsbehandlingen. Det flerkulturelle arbeidsmiljø er et tema som få snakker om, og de fleste sykepleiere, ledere og tillitsvalgte er tause når kolleger med etnisk minoritetsbakgrunn blir utsatt for diskriminering, krenkelse eller utilbørlige kommentarer. Det finnes lite av systematisk viten som omhandler dette fenomenet blant sosialarbeidere. Det lille vi aner av holdninger om og mot profesjonelle med minoritetsbakgrunn er deres beretninger. Det fortelles om diskriminering, negative stereotypier og ekskludering på arbeidsplasser (Paulsen 2001). Mange profesjonelle innen helse- og sosialtjenesten kan offisielt ha gode profesjonelle verdier, men kan lett sette respekt og verdighet til side eller i lukket rom opptrer direkte krenkende. Til tross for at jeg har anmodet FO til å gjennomføre undersøkelse blant sine medlemmer, tilsvarende Sykepleieforbunds, ser det ut som FO fortsatt ikke har forstått viktigheten av dette. Som tilsatt på høgskole og lang erfaring med å undervise innen sosialarbeiderutdanningene opplever jeg stadig, enten gjennom oppgaver eller i 147

13 direkte diskusjon med studentene, at mange har både ureflekterte og negative stereotypier om etniske minoriteter. Urovekkende mange argumenterer med utgangspunkt i tabloide medier og populistiske politikere. Dette til tross for at studentene har forskningsbasert kunnskap på pensum som dokumenterer det motsatte. Antidiskriminering og inkludering Fortsatt er det en sterk fiksering på kultur, og spesielt oppfattes minoritetenes kultur som noe stabilt eller statisk. Slikt fokus er i veien for både forståelse av problemet og anstrengelser for å finne individuelle og strukturelle løsninger. Med bevissthet om mekanismer som fører til undertrykking kan sosialarbeidere bidra til å dempe etnifisering, eksotifisering, ignorering, ekskludering og diskriminering av utsatte grupper som er avhengig av velferd fra staten. I en demokratisk velferdsstat er det viktig at ansatte på alle nivåer i offentlig forvaltning ivaretar rettssikkerhet til befolkningen og behandler like tilfeller likt med respekt og verdighet uansett individets problem eller bakgrunn. I motsatt tilfelle kan utøvelse av profesjonelt sosialt arbeid lett bli preget av diskriminering og undertrykking. Det finnes forskjellige former og utrykk for rasisme, og det er vanskelig å definere hva rasisme i dag er. Rasisme har mange ansikter og fremtrer i ulike former (Qureshi 2007). Rasisme skjer oftest i hodene til mennesker og diskriminering skjer mennesker i mellom. Å behandle ulike mennesker likt, behandle like mennesker ulikt eller la være å behandle mennesker er alle ulike former for diskriminering. Profesjonelle og institusjoner må stadig ransake seg selv for å se om deres språk og handlinger har i seg diskriminerende og undertykkende funksjoner eller konsekvenser. Det er svært vanskelig å få slått fast at offentlig ansatte opptrer diskriminerende eller rasistisk. Rettens vurdering av episoden med ambulansepersonell og en skadet person med afrikansk bakgrunn som utspilte seg i Sofienbergparken i Oslo en augustdag i 2007 viser nettopp det. Problemene handlet i liten grad om åpen diskriminering eller uttalt rasisme, men fordommer og stereotype forestillinger fikk stor innflytelse på hvordan den profesjonelle utførte jobben sin. Diskriminering av denne typen rammes i liten grad av loven. Året 2008 var av regjeringen i Norge erklært som mangfoldsåret, og i dette året satte flere fokus på antirasistisk, antidiskriminerende og antiundertryk- 148

14 kende sosialt arbeid (Østby 2008 og Fauske & Qureshi 2008). Sentralt i tenkningen er at velferdspolitikken skal sikre like muligheter og deltakelse. Sosialarbeidere skal ta del i realiseringen av denne målsettingen ved å hjelpe personer som er i utsatte posisjoner i samfunnet. Mennesker i utsatte posisjoner vil ofte være preget av eksklusjon fra sentrale goder og arenaer. Det er en rekke tilnærminger og begreper som benyttes i formuleringene av kjennetegnet for sosialt arbeid med mennesker som strukturelt sett er i utsatte posisjoner. Det er blant annet anti-diskriminerende, anti-rasistisk og anti-oppressiv. Den siste betegnelsen er, i følge Østby (2008) oversatt til norsk med ikke-undertrykkende eller frigjørende sosialt arbeid. Hvilke forutsetninger som ligger til grunn for de ulike karakteristikkene og hva slags implikasjoner disse forutsetningene vil kunne ha både ideologisk og i praktisk sosialt arbeid, er omtalt både av Østby (2008) og (Fauske & Qureshi 2008). Derfor henviser jeg til deres drøftinger av ovennevnte perspektivene. Her vil jeg poengtere at sentralt for alle tre perspektivene er yrkesetikken og forpliktelser som er formulert spesielt av den Internasjonale sosialarbeiderføderasjonen (IFSW). Den er også formulert av Fellesorganisasjonen når det gjelder likeverd og ikke-diskriminering som sentrale verdier for sosialarbeideryrket. Likeså ligger det forpliktelser til å arbeide mot undertrykkende forhold, bidra til deltakelse og sosialt-, kulturelt- og økonomisk inkludering. Hvordan disse verdiene realiseres avhenger i stor grad av hvilke perspektiv på sosialt arbeid som legges til grunn. Dette kan illustreres ved hjelp av de tre hovedperspektivene på sosialt arbeid som Malcolm Payne (1996: 2) mener å kunne avdekke og beskriver slik: Individualisme-reformisme: Fokus på sosialt arbeid som en velferdstjeneste til individuelle brukere. Fokus på tjenesteyting og brukermedvirkning. Refleksivt-terapeutisk: Vektlegger sosialt arbeid som personlig og interpersonlig relasjon, og verdier som respekt for andre og omsorg. Ser sin oppgave i å få folk til å oppvurdere seg selv. Sosialistisk-kollektivistisk: Søker å endre samfunnet slik at de svake/utsatte gruppene kan vinne kontroll over eget liv. Hovedfokus på strukturelle og institusjonelle forhold. Har som mål å skape et inkluderende samfunn. Nivå og målet vil påvirke perspektiver på sosialt arbeid. Med et sosialistiskkollektivistisk perspektiv forstås sosialarbeideren som del av et system eller en struktur, og diskriminering og undertrykking kan forstås som et systemkjen- 149

15 netegn. Det betyr ikke nødvendigvis at den enkelte sosialarbeider reduseres til redskap for et system, men at sosialarbeideren som aktør må forholde seg til institusjonelle ordninger og strukturer som legger føringer på det sosiale arbeidet. Det betyr at sosialarbeidernes yrkesutøvelse er ikke bare den enkeltes gode vilje som er avgjørende for realiseringen av verdiene, men vel så viktig er det å være bevisst på hva slags strukturelle føringer som påvirker for å arbeide i pakt med de yrkesetiske verdiene. Mange av verdiene som sosialarbeideren skal realisere bygger på en forståelse av hva slags problemer som brukerne utsettes for. De ovennevnte tre perspektiver på sosialt arbeid setter søkelys på negativ forskjells behandling av individer eller kategorier av individer. Selv om sosialarbeidere har gode intensjoner er det like vel viktig å velge hva eller hvor skal en ha fokus på. Det ble for eksempel oppsiktsvekkende stillhet fra FO-ledelsen og øvrige sosial arbeidere etter at mitt debattinnlegg, Kavlitetspris og utvikling av sosialt arbeid, kom på trykk i Fontene nr 1/04. Her problematiserte jeg det fenomen at vi aldri har hatt så mange og så høyutdannende sosialarbeidere som nå. Hva er så grunn til at fattigdommen øker. Spørsmålet var stilt med utgangspunkt i at sosialt arbeid har som formål å forebygge, redusere og avskaffe sosiale problemer. Antiundertrykkende og solidaritetsperspektiv Anti-rasistisk, anti-diskriminerende og anti-undertrykkende sosialarbeiderpraksis må rette fokus mot institusjoner og sosiale strukturer som medvirker til brukernes problemer. Alle de tre perspektivene kan defineres inn i begrepet interseksjonalitet (de los Reyes og Mulinari 2005) som betyr veikryss, og viser til skjæringspunktet hvor ulike makthierarkier møtes og interagerer. Interseksjonalitet er et perspektiv som synliggjør hvorledes historiske og situasjonsbetingede maktrelasjoner skapes og gjensidig påvirker kjønn, klasse og etnisitet. Det er derfor viktig å fokusere på måten disse er sammenvevd på, og hvorledes makten skapes eller forsterkes. I følge de los Reyes og Mulinari (2005) er interseksjonalitet en måte å koble makt og ulikhet til individets muligheter til å agere som subjekt mot storsamfunnets strukturer, institusjonelle praksis og rådende ideologier. Ghosh (2007) argumenterer for at interseksjonalitet er et viktig perspektiv å anvende i sosialt arbeid da det ivaretar en helhetlig analyse av klienters situasjon og en kritisk analyse av hvordan makt konstrueres i samspill mellom ulike faktorer. 150

16 Sosialarbeidere kan strebe like hardt etter å endre strukturer som diskriminerer og undertrykker enkelt individer eller grupper av mennesker, som å få menneskene til å tilpasse sosiale og økonomiske strukturene. Solidaritet er evne til å ta utsatte gruppers perspektiv både i profesjonsutdanningen og i utøvelsen av sosialt arbeid. Samtidig er det viktig at profesjonsorganisasjoner støtter aktivt opp om enkeltmennesker og grupper av mennesker som utsettes for diskriminering og undertrykking på grunn av bestemte kjennetegn. Første skritt i så måte er å erkjenne at en har kulturelle stereotypier. Det andre er å være bevisst på at disse i sosialt arbeid kan påvirke forståelsen av problemer og relasjon til individ og grupper. Selv om enkelte sosialarbeidere ut fra sine posisjoner i byråkratiet kan være hindret i å ta aktivt del i arbeidet mot undertrykking, har de likevel ut fra profesjonell etikk ansvar for å sikre at deres egne handlinger ikke utsetter mennesker nettopp for dette. Antiundertrykkende bevissthet og likeverdighet i sosialt arbeid impliserer solidaritet mellom de privilegerte og underprivilegerte. Det trengs å fokusere ytterligere på strukturer og egne verdier og holdninger om og til de andre. En slik perspektiv innebærer å være kritisk til kunnskap, og posisjon samt ståsted disse produseres fra. Fokuset på profesjons utøvelsen handler om å undersøke og analysere kritisk hvordan egen virksomhet representerer dominerende institusjoner og dominante holdninger om utsatte grupper i samfunnet. Formålet må være å trenge seg bak egen faglig håndtering av etniske minoriteter og ikke nødvendigvis hvordan etniske minoriteter er og håndterer sin liv, strategier for mestring eller mangel på det (Qureshi 2008). Økonomisk politikk på nasjonalt og globalt nivå går i retning av ytterligere utnyttelse av mennesker og natur. Det er således viktig at profesjonelt sosialt arbeid handler mer om verdier og likeverd og mindre om teknikker for og om sosialt arbeid. Den må handle mer om sosialpolitisk engasjement og mindre om akademisk øvelse. Høgskolene som utdanner sosialarbeidere må legge mer vekt på samfunnsarbeid og mindre på diagnostisering og behandling av individer. Fordi sosialarbeidere må kunne mobilisere mennesker mot sosialpolitiske strukturer som skaper fattige og underprivilegerte mennesker framfor å være dyktige byråkrater som i beste fall opprettholder status quo. Det er en optimistisk stemning ved året Barak Hussain Obama er for lengst flyttet inn i det hvite hus som president for USA, i Norge fortsetter rødgrønn regjering og fattigdom har økt og landets finansminister har bedt om 151

17 unnskyldning for det, NOSO feirer sitt 50års-jubileum, og jeg skriver artikkel i Fontene Forskning nr 1/2009 Demokratisk underskudd i FO Fordeling av verv fra det europeiske året mot rasisme til det norske mangfoldsåret. I vel 25 år har den røde tråden for meg vært å fokusere på utsatte grupper fra en marginal posisjon. Marginal Man (Stonekvist 1937) i ordets opprinnelige betydning er en person som kan veksle mellom ulike posisjoner, altså innenfra og utenfra og kan være analytisk og kritisk til begge uten nødvendigvis å være bundet til noen av delene. Men hvor er det blitt av NOSO og FO jeg vil ha dem tilbake på barrikadene og det nå. I alle fall vil jeg ha sosialarbeidere på banen på samme måte som NOSO var i sin ungdomstid! Referanser Ansari, Atta & Qureshi, Naushad A (1996) Eksperter som sannhetsvitner og Myter om innvandrere. I: Klassekampen juni. Barker, Martin (1981) The New Racism. Junction Books, Lond on. Barne- og likestillingsdepartementet: Helse og bruk av helsetjenester forskjeller mellom kvinner og menn. 10/2007. Ghosh, Flora (2007) Magt og interseksjonalitet i socialt arbejde. I Nordisk socialt arbeid. Vol 27:4, Giroux, Henry A. (1993). Living Dangerously. Identity Politics and The New Cultural racism. Towards a Critical Pedagogy of Representation. Cultural Studies. 7:1-27. Gullestad, Marianne (2002) Det norske sett med nye øyne: kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Universitetsforlaget. Danielsen, Kirsten (2005) Diskriminering en litteraturgjennomgang. NOVA Skriftserie 4/05. de los Reyes, Paulina og Mulinari, Diana (2005) Interseksjonalitet. Kritiska reflektioner över (o)jämlikhetens landskap. Malmø: Liber. 152

18 Fauske, H. & Qureshi, N.A. (2008) Antirasistisk sosialt arbeid. Paper på FORSA-konferansen Bø i Telemark November Hagen, Gerd & Qureshi, Naushad A. (1996) Etnisitet i sosialt arbeid - Arbeid med etniske minoriteter i barnevern og sosiale tjenester. Tano-Aschehoug. Holm -Hansen, Jørn, Thomas Haaland og Trine Myrvold 2007: Flerkulturelt barnevern. En kunnskapsoversikt. NIBR-rapport 2007:10. Eriksen, Thomas Hylland & Torunn Arntsen Sørheim (2006) Kulturforskjeller i praksis - perspektiv på det flerkulturelle Norge. Gyldendal akademisk, Oslo. IMDi (2006) Offentlige tjenester for alle? Gjennomgang av minoritetsperspektivet i 10 statlige etater. IMDi Rapport 7/2006. Ingebretsen & Romøren (2007) Omsorgstjenester med mangfold? Kartlegging av kommunenes ressurser og behov når det gjelder tilrettelegging av pleie og omsorgstjenester til eldre med minoritetsetnisk bakgrunn. NOVA Rapporten 13/2007. Jenssen, A. T. (1994) Rasisme? Hvilken rasisme? I: Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 3/94. Jones, J. M. (1988) Racism in Black and White: A Bicultural Model of Reaction and Evolution. I: P.A.Katz & D.A.Taylor (red.). Eliminating Racism. Profiles in Controversy. Plenum Press, New York. Klassekampen (1993) Oslo byen med det «store» hjerte. Klassekampen 28/8-93. Kinder, D.R. & D.O Sears (1981) «Prejudice and Policis; Symbolic Racism versus Radical Threats to the Good Life.» Journal of Personality and Social Psycology. 40:

19 Likestillings- og diskrimineringsombudet (2008) Kartlegging av diskriminering i statlig sektor første trinn? Loona, Sunil (1983) Ny rasisme i Norge. Immigranten, nr. 2, s Loona, Sunil (1986) «I samfunnsforskningens ghetto», DEIFO, Sverige. Loona, Sunil & Qureshi, Naushad A. (1999) Syndebukkgenerasjonen. I: Stifinnere pedagogikk og psykologi i det flerkulturelle Norge. s Festskrift for Loona. Antirasistisk Senter. Mulinari, Diana & Neergaard, Anders (2004) Den nya svenska arbetarklassen. Boréa förlag. Nilsen, Sigrun & Qureshi, Naushad A. (1991) Utfordringer i sosialt arbeid med flyktninger og innvandrere, Kommuneforlaget, Oslo. Organisasjonen mot Offentlig diskriminering: Pionerer i Norge. Ung, svart og norsk. OMOD-rapport Paulsen, Mia (2001) En deprimerende hverdag. I: Fontene nr. 2/01, s Payne, Malcom (1996) What is professional Social work? Birmingham: Venture press. Qureshi, Naushad Ali (2009 a): Kultursensitivitet i profesjonell yrkesutøvelse. I: Over profesjonelle barrierer. av Ketil Eide, Naushad A. Qureshi, Marianne Rugkåsa og Halvard Vike (red.) Gyldendal akademisk, Oslo. - (2009 b) Demokratisk underskudd i FO Fordeling av verv fra det europeiske året mot rasisme til det norske mangfoldsåret. I: Fontene Forskning nr. 1/09, s

20 - (2008) Beskrivelser av oppdragelse; Utslag av definisjonsmakt og eurosentrisme? I: Profesjonsutøvelse og kulturelt mangfold fra utsikt til innsikt. av Ann Merethe Otterstad (red.) Universitetsforlaget, Oslo. - (2007) Rasismens ulike ansikter. Foredrag på SOS-Rasisme-konferanse i Trondheim 2/ (1997 a) Antirasistisk perspektiv på sosialt arbeid. I: Embla nr. 2/97, s (1997 b) FO og etnosentrisme i fagpolitisk sammenheng. I: Fontene nr. 1/97, s (1993 a) NKSH som antirasistisk sone - begrunnelse og forslag til handlingsplan. Diskusjons-/forslagsnotat om Norges Kommunal- og sosialhøgskole som antirasistisksone. - (1993 b) Møte med andre kulturer - Kulturforskjeller kan være positive. I: Fotfeste på fremmed jord? Hefte nr. 3, av Fellesorganisasjon og Sosialdepartementet, Oslo. - (1989) Multikulturelt klasse, Alternativ I, Utredningen, NKSH. - (1988) Innvandrerindustrien har tatt over - Om innvandrerforskning. I: Innvandrere & minorit eter, nr. 4-5/88, Stockholm. - (1987) Sosialarbeiderutdanning i et flerkul turelt sam funnsperspek tiv. NKSHskriftserie nr. 2/87. Rex, J. (1970). Race relations in sociological theory. Weidenfeld and Nicholson: London. Senter mot etnisk diskriminering (2005) Underveis mot et bedre vern m.fl. Rapporter