lislmus &ingeland: Rup& ~~ i aupst... 4 J. F. WII&B: håstykker Eiar BM: Fugk&&g ved f&x~s@vrimet... Z

Transkript

1 STERNA

2 Eiar BM: Fugk&&g ved Z lislmus &ingeland: Rup& ~~ i aupst... 4 Evas!dy&: Fjellvåkeli. B~teo 1ugo)tts (M.), som Ir$rkcfd på hbw&t i J. F. WII&B: Fiskepimen. hndhwt bwiirietn~ (t.). på Ves&&c Hdslgspipt håstykker

3 STERMA Tidsskrirt utgitt av Stavanger Museum og Norsk ornitologisk forening. Bind 6, hefte l Februar 1964 FUGLETAKSERING VED ØSTENSJØVANNET Den 9. mai 1963, ngyaktig på dagen to år etter forrige taksering (Barth, 1962), arrangerte Osloavdelingen av Norsk Ornitologisk Forening på ny en ekskursjon til Østensjgvannet. Vannets beliggenhet er ca. 5 km SØ for bykjernen; en nærmere beskri- velse av biotopet er gitt av Økland (i 961 ). - Formålet var ogsh denne gang å foreta en taksering av all tilstedevsrende fugl. Det var overskyet, men mildt og stille, så forholdene lå derfor bedre til rette enn i I alt 29 interesserte var mgtt fram. Disse ble delt i 6 partier, hver med en mer erfaren observatgr som leder. Denne skulle notere all fugl som ble sett eller hgrt; antall og art, og dessuten tid og fluktretning for å unngå dobbeltnoteringer ved sluttsummeringen. Opplegget var siledes analogt med takseringen i 1961, men i tillegg til myrområdet like syd for vannet (dekket av 2 partier), ble denne gang hele vannets omkrets dekket (4 partier). Takseringen startet kl og pågikk i to timer. Tilsammen ble 41 arter notert mot 36 i En direktc sammenligning mellom de to takseringer er gitt i tabellen.

4 Sl~rt fsrr MI t~rerte ved de to takseringer. Tallette angir antall ittdivider. Stokkand, Atlas platyrbynchos Krikkand, Attas crccra Knekkand, Atras qrierqtrcd~rla Toppand, Aythya f ~rligtrla Kvinand, BtrccjlJala clarrgtrla "Canadagås, Brattta cntradcrtsis "Knoppsvane, Cygttrrs olor Spurvehauk, Accihitcr ttisrrs Sivhgne, Gallitraln cblorojtrs Sotligne, Fvlica atra Vipe, Vattellris vatrellzts Sandlo, Charadritis hiatictrla Enkcltbekkasin, Gallinago gallinago Storspove, N t1 n~enitrs arqrrata Småspove, Ntrtrtcnitis phacop~ts Skogsnipe, Tringn ochrojas Strandsnipe, Actitis by pokrtcos Fiskemåke, Lartrs catttrs Hettcmåke, Lartrs ridibrrtrdrrs Ringdue, Colrrttrba paltrttrbrrs Lerke, Alauda urvensis Låvesvale, Hirurrrlo rristica Taksvale, Dclicbott tr rbica Kråke, Corvrrs cororte corttis Skjære, Pica bica Kjgttmeis, Parrrs fttajor Blåmeis, Parrrs caer~rlctrs Gnnmeis, Partrs ttrontarr~is Grå trost, Trlrdtis pilaris Rgdvingetrost, Ttrrdns iliacus Svarttrost, Ttrrdtts itrenrln Stcinskvett, Octrattthe octtarrfhc (Barth, 1962) ca l ca. 30 ca ca I B ca ca I I I ca '> Innfort til Østcnsj~vannct.

5 Buskskvett, Saxicola rtr bet ra Rødstrupe, Erifhactrs rt~bec~rla R$rsanger, Acroccphaltrs scirpacexs Lgvsanger, Ph~llloscoptrs trochil~rs Heipiplerke, Anthus prateasis Linerle, Motacilln alba Gulerle, Motacilln flavn Stær, Sturntis villgaris Grgnnfink, Chloris chloris Bergirisk, Cariitrelis flnvirostris Dompap, Pgfrrhtrle pyrrhtlla Bokfink, Frinyilla coelebs Gulspurv, E~itberiza cit rineila Sivspurv, Eiitberiza schoenicltrs Gråspurv, Passer domcstic~rs ca ca minst ca Tilsammen ca. 5 5 l ca. 610 av 36 arter av 41 arter Diskusjon. Det er innlysende at de enkelte observatgrers forskjellige erfaring og dyktighet vil fgre til en stor feilkilde, og at det ikke alltid er lett å avgjøre om det var de samme fugl som av ett parti ble notert i en retning som noen minutter senere av et annet parti ble notert i en motsatt (tilbakeflyvende) retning. For en stor del er tallene i 1963 derfor avrundet nedover. Den stgrre dekning av vannet ved siste taksering må man også ha når man sammenligner tallene i tabellen. Selv om feilkildene er store gir tabellen likevel grunnlag for?i trekke fram vise tendenser. Trekkaktiviteten var tydeligvis noe stgrre ved siste taksering, men antall individer av dem av de hekkende arter som presumptivt hadde avsluttet sitt vårtrekk, var for en del arters vedkommende mindre i Spesielt kan nevnes artene krikkand, sivhgne, sothøne, vipc og enkeltbekkasin. De reduserte tall for disse arter i 1963 er isolert uten signifikans, men peker hen på den uheldige virkning av den biotopforandring som i de siste årene har funnet sted i stadig gkende grad. Arter som synes å ha profitert på biotopforandringen er kråke og skjære.

6 - Antall heipiplerke i 1963 var sannsynligvis meget stflrre, da det pågikk et konstant trekk i stor hgyde under observasjonsperioden. SUMMARY A census of the avifauna on and around the suburban lake Østensi@- vann in Oslo on May 9th 1963 is presented together with a comparison wirh a similar census takcn on May 9th LITTERATUR B a r t h, E. K., 1962: Taksering av fuglebestanden ved Østcnsjp vannet i Oslo. - Sterna 5: k l a n d, J., 1961: Om Østensjpvann i Oslo og faunaen der. - Fauna 14: RUGENDE GRONNSISIK I AUGUST Av våre mange småfugler må vel grannsisiken, Cardrrelis spiri~rs, sies å vzre en av de mest folkekjære. Den omtales da også i sang og sagn. Når den vakre fuglen til sine tider oppholder seg nxr menneskene i smiflokker, viser den seg svxrt så tillitsfull og lar seg villig beskue på nairt hold. Dens muntre og kvikke vesen, dens lett kjennelige, noe vemodige lokketone og hannens vakre sang, har sikkert gledet mang en fuglevenn. Selvom fuglen regnes for å vaire ganske alminnelig, er det sjelden en kommer over reiret. En skal være i besiddelse av både tcft og tålmodighet for å finne det. Vanligvis ligger det gjemt hgyt oppe i et bartre, og gjerne et stykke fra folk. I byggetiden

7 er gr~nnsisiken uhyre varsom ved reiret og den ruger meget fast. Ikke så rart at det godt skjulte reiret har vzrt gjenstand for overtro, idet folk i gamle dager, ifglge sagnet, mente reiret inneholdt en liten stein som gjorde det usynlig for menneskene. Den som imidlertid fikk tak i en slik stein, kunne gjgre seg selv usynlig for andre. Også jeg har lett etter denne ade usynliges steinw, dog uten å ha hellet med meg, og det til tross for at jeg har undersøkt flere grgnnsisikreir. Under et ferieopphold på en fjellgård i Sunnhordland sommeren 1963 hadde jeg den glede å f~lge overgangen fra fgrste til annet kull hos en grønnsisikfamilie, som da jeg kom i begynnelsen av juli, bestod av hun, han og fem voksne unger. Når sisikene ikke satt eller hang i graset nede på uslått mark og spiste fr@, eller de var en tur oppe i furuskogen ovenfor, ja da hadde de fast tilhold i tuntraerne, som bestod av alm og gran. Ennå mens de store ungene ble matet av foreldrene, kunnc jeg etterhvert merke en tiltagende oppmerksomhet foreldrene imellom. Jeg fikk hgre fin-f in uvårsanga og lokk, og iakttok stadig parringsflukt med etterfglgende parring i trærne. Jeg kunne ikke ta feil, dette mitte vnire forberedelsene til neste kull - det sene tidspunkt til tross. For å få dette naermere konstatert, dro jeg en dag opp i skogen i den retningen jeg hadde merket meg at sisikparet i det siste hadde tatt veien. Det varte ikke lenge fgr jeg hørte den karakteristiske lokketonen nærme seg stedet der jeg sto. Jeg afrgs, fast i min stilling. Jo, sannelig der kom de i hgy flukt over tretoppene og slo seg ned i noen furuer bare 30 m fra meg. Men så ble jeg allikevel oppdaget og sisikene forsvant uten å ha røpet noe reir. Jeg gikk fram og rettet kikkerten opp mot det ytterste, mest tettvokste baret i den furuen hunnen hadde sittet, og hvor jeg erfaringsmessig vet reiret pleier ligge. Belysningsforholdene var svært gode. Ganske riktig, jeg d virkelig et mistenkelig punkt på en forgrening et par meter fra stammen og ca. 7 m tilvzrs. Jeg ivret etter visshet, entret treet og fant reiret tilsynelatende ferdigbygd, men uten egg i. Nå gjaldt det bare å vite om det også tilhgrtc sisikparet. Jeg la meg derfor ned med kikkerten godt skjult slik at jeg gjennom en åpning i skogen kunnc se sisikfuruen ca. 70 m unna. Etter en halv times tid kom fuglene. Hannen slo seg ned i en spiss einertopp ved siden av, mens hunnen satte seg i selve

8 furuen, trippet raskt utover en gren og bort til reiret med noe foringsmateriale. Sisikene forlot straks etter stedet, og det samme gjorde jeg, stolt over å ha funnet mitt fprste 2.-kulls grgnnsisikreir - og det i et ikke-frgir! Dette var den 14, juli. Fra nå av fulgte jeg daglig sisikenes bevegelser både node ved gården og til og fra reirplassen. Ungene fra 1. kull hadde de nå kvittet seg med, og de ensomme agamle, holdt trofast fglgc overalt. Den 17. juli noterte jeg meg at hunnen lå på reiret. Så den 21. juli klatret jeg opp i sisikfuruen for å filme. Det var ikke vanskelig å komme på kloss hold, og for å få fuglen til å blotte eggene, måtte jeg simpelthen puffe henne ut av reiret. Jeg ble forbauset, nesten skuffet over å finne fire helt hvite egg uten det minste tegn av farge på skallet. Dette fant jeg eiendommelig bide på bakgrunn av egen erfaring om sisikegg og etter hva jeg hadde lest i tilgjengelig littcratur. Sisikene mine var ikke albinos. Jeg har siden tenkt litt på hva denne mangel på farge kan komme av. Fra tid til annen har jeg tidligere funnet at f. eks. de sist lagtc eggene i et kull kan vare merkbart lysere enn de gvrige. Således husker jeg spesielt at de to siste eggene i et kull på seks hos en spurvehauk var tydelig blekere enn de andre. Jeg synes det faller naturlig å sette denne manglende pigmentering av eggeskallene i forbindelse med sviktende produksjon av fargestoffer i egglederen. Sp~rsmålet er om denne produksjon avtar etter som tiden går fra f~rste egg ble lagt. Er det et spesielt fenomen for 2. gangs kull? Eller er den avhengig av den kosten fuglen får i tiden for og under eggleggingen? Har i så fall mine sisiker levet for ensidig på grasfrp eller insekter fra gården på bekostning av fra fra gran og furu? Da jeg forlot stedet i begynnelsen av august, lå hunnen fremdeles på reiret. Og jeg kunne bare si farvel og lykke til. Selv var jeg en opplevelse - og et problem - rikere. SUMMARY In Co. Hordaland, W-Norway, the author found in the summer of 1963 a pair of Cardxelis spintis building a sccond nest whilst they werc still feeding their I fledged young of the first clutch. On the Zist July the nest contained 4 (white) eggs and the female was still incubating in the first days of Augiist.

9 FJELLVÅKEN, BUTEO LAGOPUS (PONT.), SOM HEKKEFUGL PÅ LAVLANDET I 1962 Av Ivar Mjderrrd Sommeren 1962 ble det gjort en del observasjoner av hekkende fjellvåk på lavlandet i Øst-Norge. Da disse funn ble gjort i områder der fjellvåken vanligvis ikke hekker, skal de i det følgende omtales nzrmere. Etter omtale av de observasjoner som ble gjort i forbindelse med fjellvåkens lavlandshekking, fglger en oversikt og diskusjon av visse gkologiske trekk i et forsøk på å forklare denne temporsre hekkingen. Forfatteren vil få rette en takk til følgende personer som på forskjellige måter har bidratt med opplysninger: dr. philos. Finn Salomonsen, Danmark; $rdbruker Ottar Dalsrud, Trautskogen; Steinar Haug, Oslo; cand. mag. Dag Seierstad, Oslo; dr. philos. Yngvar Hagen, Ås; jaktkonsulent Inge Fuglenes, Oslo; kontorsjef Andreas Strand, Oslo og preparant Lennart Blomberg, Oslo. Fjellvåken, B w t e o l a g o p tt s (Portt.). I trekktidene kan en observere fjellvåk over lavlandsområdene i Øst-Norge. Fra midten av april og utover ankommer den normalt til de sør-østlige h~yfjell, og ennå i mai er det av og til observert fjellvåk i lavlandet (Hagen 19 52). En slik sein observasjon ble gjort i 1962, da det ble iakttatt to våker ved Sandungen i skogstraktene nord for Oslo den 5. mai, hvorav den ene med sikkerhet ble bestemt til fjellvåk (I. Fuglenes). Den 13. mai ble en våk hørt skrike i retning av en bratt fjellvegg ved Helgeren i Oslomarka, men forholdet ble på dette tidspunkt ikke nsrmere undersøkt. (D. Seierstad.) Som det vil fremgå seinere, har denne observasjon dreiet seg om fjellvåk. Rundt midten av juni ble det av flere meldt at det muligens hekket fjellvåk på Løvenskiold- Vækergs skogeiendom nord for Oslo, og den 21. juni ble reiret undersøkt og arten konstatert. Seinere gjorde forfatteren ytter-

10 ligere 5 reirfunn, hvorav 4 11 i skogstraktene nord for Oslo, det 5. i mellom Trautskogen i Nord-Odal og Stange almenning. Dessuten ble det gjort et reirfunn ved Torseter på Totenåsen (S. Haug), og en siste indirekte obxrvasjon av fjellvikhekking foreligger ved at en hunnfugl med tydelige rugemerker ble skutt i traktene ved Brandbu, Hadeland, i begynnelsen av juli og levert inn til Zoologisk Museum i Oslo (L. Blomberg). Reirenes geografiske beliggenhet fremgir av kartskissen (fig. 1 )l). Nedenfor fglger endel data om de enkelte reirene og ellers det som ble notert ved reir-kontrollene. For seinere henvisninger er reirene gitt et nuiiimer i den rckkcfglgc de ble funnet: Nr. 1/62. Reiret 13 plasert i ei trang, trekantet nisje 10 m oppe i en 20 m hpy, steil bergvegg som lpper nederst i ei bratt, bergfull åsside ved Heggelivann i Norderliov ca. 540 m. o. h. Skogen p? biotopcn er gammel, grov granskog med innslag av frodig lauvskog. Reiret lå plasert i overgangen mellom naken bergvegg og der den blir mer skjult av skog. Fjellvakparet hadde tatt i bruk og bygget på et reir som i 1961 ble benyttet av musvåk. Som byggcmatcrialc til reiret var nyttet tprr kvist blandet med en god del gammelt, langt gras; reirets dimensjon var 85x75~30 cm. 21. juni kl. 1000: 4 egg. Reiret var pyntet med ferske skudd av furu; reirskåla var utforct med tprt gras og skjegglav. Fjellvåk-hunnen benyttet npyaktig samme tdrre gran til utkikspost son1 musvåkene brukte året fgr. 16. juli kl. 1310: 3 unger, vekter f77, 549 og 474 gram. Fuglene hadde nå sluttet i tilfgre furuskudd, av ferskt materiale fantes noen smi mosedotter samt 4 kvaster blåbxrlyng. Byttedyr: Pi reirkanten 1 markmus (hlirrotrrs agrcsfis) og 1 klatremus (CIi-thriono~nys glareolrrs), begge drektige august kl. 1122: Reiret underwkt og funnet tomt. Intet tegn til vakene i reiromridet. Nr. 2/62. Reiret 1ii plasert pa horisontal hylle (1,3x2,0 m) 12 m hpyt i loddrett bergvegg bvcrst i bratt åsside ved Storfliitan i Norderhov ca. 580 m. o. h. Over reiret runder bergveggen av, og spaltes opp i hyller og sprekker kledd med gns og frodig blandingsskog. Skogen langs åssiden under bergveggen er gammel, grov granskog. l) Fuglen med rugemerkene som ble skutt pi Hadeland, er på oversiktskartet avmerket som ereirv.

11 OVERSIKTSKART Fig l Den geografiske fordding av f jelldk-reirene (sirkler) The location of the Rough-legged Buzzards neits (circles) Fjellvik-paret hadde tatt i bruk og påbygd et reir som forrige smignagerir (1959) var bebodd av niusvåk, men som siden har stått tomt. Reiret besto av grov, tprr kvist bhndet med tart gras. byggverkets dimensjon var 90~80x35 cm. 3. juli kl. 1350: 4 unger, vekter 441, 38f. 362 og 151 gram. Ungene hvilte p? et leie av tgrt gras og skjegglav. l. j kl. O : 3 unger, vekter i samme rekkefolge 671, 607 og 704 gram, den minste ungen var forsvunnet. Ungene lå nå på ei tykk

12 matte av skjegglav. De voksne fuglene var uaggressive~ og gjorde fingerte angrep ned mot observatgren. 5. august kl. 1210: 3 ungfugler, hvorav en allerede hadde forlatt reiret. De to andre flpy av da observatpren ankom til reiret. Byttedyr: På. reirkanten 2 markmus (Microtrrs agrrstis) 99, og 1 skoglemen (A.lyop~is sr/jistir.olor) vraket eller mistet ned på en pall rett ut for reiret. Nr. 3/62. Reir plasert i ene enden av en trekantet (2,2x1,0 m) pall 15 m hpyt i en 18 m hgy, loddrett bergvegg som runder av i ei bratt, forreven åsside full av hyller og s~rekkcr og kledd med frodig blandingsskog; ved Spålen i Norderhov ca. 580 m. o. h. Skogen langs åssida er grov, gammel granskog. Også dctce paret hadde annektert et gammelt rovfuglreir. Det sto tomt i 19f7 og 1918, i 1959 drev det musvåk og pyntet i reiret uten i hekke, i 1960 og 1961 sto det atter tomt. Reiret er bygget av tgrr kvist med endel skjegglav på, dimensjonen var 10Ox8Ux2S cm. 3. juli kl. 1820: 3 unger, vekter 312, 310 og 26f gram. Pi reirkanten li endel gammelt gras; reirskila var utforet med skjegglav, tprr mose og annet boss. Byttedyr: Pi reirkanten deler av 1 klatremus (Clrthrionon~ys glarcol~rs). 1, j k. 1645: 3 unger, vekter i samme rekkef~lge 717, 844 og 585 gram. Ved denne kontroll var begge de voksne fravxrende da obs. ankom. Observatpren posterte skjult i nxrhetcn, etter 5 min. brakte hunnen inn 1 markmus (~icrotrts agrrstis). Hannfuglen returnerte fgrst etter 19 min. 5. august kl. 1618: 3 ungfugler, hvorav en allerede hadde forlatt reiret og holdt til i noen grantrær like ved bergveggen. Begge dc voksne fuglene var fraværende da obs. ankom. Posterte skjult ved reiret, etter 47 min. returnerte hunnfuglen mcd byttet og 2 min. senere hannfuglen, ogsi med bytte. Fuglene bare kastet byttet til ungene og forsvant straks uten en lyd. Da obs.ct halvt minutt seinere entret reiret, var begge byttedyr fullstendig fortzrt. Fgrst etter nye 73 min. kom en av de voksne fuglene igjen susende over nied en smågnager dinglende i klprne. Da reiret ble entret, flpy en av ungene av, mens den andre lot seg fange: \lekt 912 gram, vingelengde 30,7 cm. (Samme unge veide 3. juli 265 gram.) Byttedyr: Pi rcirkanten fjgr av 1 ngtteskrike (Garrttftrs glo ntiarirrs). Nr. 4/62. Reir plasert pi ei relativt stor hylle (4,0x1,2 m) 17 m h~yt i en 22 m h~y, loddrett bergvegg som 1~pr Iangs ei bratt li med grov, gammel granskog ved Helgeren i Oslo ca. 470 m. o. h.

13 Fjellvåk-paret hadde tatt i bruk en lokalitet som tidligere har vært benyttet a" musvåk, et gammelt inusvåkreir ligger ca. 250 m lenger S i samme bergvegg. Det reiret fjellvåkene hekket i, lot til S vxre nyoppfort, det besto av tprr kvist blandet med skjegglav og tort gras, dimensjonen var 90x80~15 cm. 5. juli kl. 1830: 2 unger, vekter 320 og 276 gram og 2 egg (uten foster) med dimensjoner 56,1x44,5 og 5 1,6x42,9 mm. Tidligere på våren hadde våkene pyntet reiret med friske furuskudd, av ferskt materiale fantes nå litt blåbxrlyng og noen mosedotter (brakt tilfeldig opp på reiret sammen med byttedyr?). Reirskila var utforet vesentlig med tort gras og noe skjegglav langs kantene, dimensjoner: 17x15~8 cm. Byttedyr: På reirkanten hodet av i markmus (Mic.rolss agrrstis). 23. juli kl. 1225: 2 unger, vekter i samme rekkefolge 920 og 1114 gram. Vingelengder var henholdsvis 22,4 og 24,l cm. Ungene lå på et tynt dekke av tort gras. Av ferskt materiale var tilfgrt cn grankvist, litt blåbxrlyng, noen små mosedotter og enkelte blomsterplanter. Byttedyr: På reirkanten 2 markmus (Microttrs agrestis) samt det meste av peisen på 1 rpyskatt (Mtrstela ~rttritlrr).

14 Nr. 1/62. Reir plasert på ei smal hylle (2,0x0,5 m) 13 m hgyt i en steil, nesten glatt 18 m hgy bergvegg i Korpberget, Stange ca. 490 m. o. h. (se fig. 1). Bergveggen ligger i enden av en liten, rund kolle; skogen på lokaliteten er middels granskog som har vrert utsatt for sterk flatehugst. Byggverket besto av tgrre kvister blandet med en god del langt, tart gras, reircts dimensjoner var 131x60~3 f cm. Som fundament hadde fjellvåk-paret nyttet et eldre reir. 8. juli kl. 1440: 4 unger, vingelengder 18,9, 20,1, 21,O og 22,3 cm. Den stqrste ungen kan anslagsvis i vekt ha ligget mellom 700 og 800 gram, og må ha vzrt eldre enn ca. 20 dggn. Reiret var pyntet med ferske furuskudd, dette var også nyttet tidligere på sommeren. Reirskåla var trampet flat, den var foret vesentlig med tgrt gras og sparsomt med skjegglav. 1. august: Lokaliteten ble undersekt av O. Dalsrud, som konstaterte at fuglene ennå holdt til i reiret. 19. august: Lokaliteten ble undersgkt av O. Dalsrud, som observerte de utflgyne ungfuglene i reir-omriidet. Nr. 6/62. Reir plasert lett tilgjengelig pa ei stor hylle 1 l m hgyt i en ca. 20 m hgy, forreven bergvegg full av hyller og Ids stein i ei skogkledt gryte med et lite tjern i bunnen; i området ved Oppkuven i Nordcrhov ca. $10 m. o. h. Skogen langs bergveggen er frodig, uryddig blandingsskog med overvekt av lauvskog. Reiret lå plasert oppe på en 70 cm hgy, sprukken stein var så snever at det meste av reirkvistene hadde sklidd ned, slik at det hele dannet ei stor såte av kvist. Selve byggverket var n6dtfirftig og besto av tgtre kvister blandet med gammelt gras, reirets dimensjon var 90x75~15 cm. 13. l i kl unger, vekter 619, 606, 148 og 431 gram. Av ferskt materiale fantes enkelte grønne grankvister samt 2 kvaster blåbxrlyng. Ungene li på et leie av kort, ten gras og gulpeboller. 25. juli: Reiret ble undersgkt av I. Fuglenes. Det inneholdt 2 unger, restene av en tredje unge ble funnet i opplfisning i et hull rett inn for reiret, mens den fjerde ungen var forsvunnet. 26. august kl. 1636: Reiret unders~kt og funnet tomt. Intet tegn til våkene i reirområdet. Nr. 7/62. Reir plasert i toppen av tgrrgran gverst i bratt li ved Torseter på Totenåsen ca. 700 m. o. h. 2 unger kom på vingene, den siste forlot reiret 27. juli. Observasjoner ved S. Haug.

15 Fig. 3. Parti fra skogstraktcnc nord for Oslo. I forgrunnen Nordre Heggelivann i Norderhov. Arriul ijirru front thr forrst to the norfr!! of Oslo. In tr!~i. forrground Northern Hcggrli Lake in Nordrrhot.. Widcrse foto. Nr. 8/62. Indirekte observasjon av hckking ved ar en hunnfugl med tydeligc rugcflckker blc innlevert til Zoologisk Museum, Oslo i bcgynnelsen av juli. Fuglen stammet fra traktene ved Brandbu pi Hadeland. Observasjoner ved L. Blomberg. I biotopvalget kunne man spore en tydelig preferanse for berg, idet seks av de syv undersgkte reirene l5 typisk plasert på smale hyller i bratte bergvegger (fig. 7). Det ene reiret med avvikende plasering lå i toppen av ei brukket tgrrgran. Et felles-trekk var at reirene lå plasert åpent og fritt, idet det innunder bcrgveggene fantes en åpen plass i form av grovstcincc ur. Mens reiret på Totenåsen og samtlige reir i skogstraktene nord for Oslo lå plasert innen hgycre deler av fjellvåkenes jakt-terreng, li rcirct på Stange almenning i en liten kolle innen lavere deler av området. Det var lite å merke til fjellvåkene ute i terrenget i ungetiden. Det eneste notert er et individ på jakt ved Ggrja i Nordmarks-

16 Fig. 4. Hekkelokalitet for fjellvåk i Oslo i Rcir nr. 4 innsirklet. Nahitat of Roli&-lcggcd Btrzzard in Oslo, Nest no. 4 in the cirrk. områdct 5. juli. Den 8. juli ble det flcrc ganger iakttatt fjellvåk som jaktet ute på en stor hogstflate på Stange almenning. Dessuten blc et individ observert ovcr en hogstflate ved Heggelia i Nordmarks-området den 13. juli. For å fl en mening om når eggleggingen fant sted er ungenes aldcr estimert ved å sammenholde vektene med vektundersgkelser av et kull på 5 fjellvik-unger fra Kongsvoll på Dovre i smignagcråret 1938') (Barth 1952). Den tid hvert egg trenger til sin utvikling er satt til 3 1 dggn (Hagen 1952). Forste egg i de seks kull (rcir nr. 1-6) skulle dermcd være lagr henholdsvis 2. juni, 22. mai, 24. mai, 26. mai, fgr 19. mai og 28. mai, i gjennomsnitt 25. mai. Dette er en spredning som er normal for arten, gjennomsnittsdatoen for f~rst lagte egg i 33 kull fra hele landet er 21. mai (Hagen 1952). Direkte observasjoner av eggkullet foreligger bare fra det førstc reiret. De andrc reirene ble grundig unders~kt for om mulia å påvise tidligere tap av egg og unger, mcn mcd negativt resultat. l) Bade 1938 og 1962 var hgyfrekvcntc gnagerir slik at vekstkurvcnc skulle vrre sammenliknbare, men datoene må p. g. a. denne upresise utregningsmite bare oppfatrcs som mer eller mindre tilnxrmet riktige.

17 Fig. 5. Hekkelokalitet for fjellvik i Stange i Reir nr. 5 innsirklet. Habital of Rotrgh-legged Btrzzard in Stunge, Hrdtnark, Nest no. 5 in the circle. Med forbehold om at enkelte egg eller unger likevel kan ha gått til grunne, har eggkullene i de seks reircne vart 4,4, 3, 4, 4, og 4, middel 3,83. Tilsvarende tall fra 57 kull i muse- og lemenår er 3,82 egg pr. kull (Hagen 1952). Ungeproduksjonen i de samme reircne ble henholdsvis 3, 3, 3, 2,4 og 2, middel 2,83. Tapet, 26 prosent av det eggtall soni dannet utgangspunktet, er representert av ett egg (eller unge) fra reir nr. I, en unge som forsvant fra reir nr. 3, to egg som manglet foiter i reir nr. 4 og to unger som gikk tapt i reir nr. 6. For å få et inntrykk av fjellvåkens nzring i lavlandsomridet ble det samlet endel lgsmatcriale og gulpeboller fra reirene i Nordmarks-området. En mindre del av dette materialet er bearbeidet og resultatet satt opp i fglgende liste (tabell I). I listen cr dessuten inkludert alt ferskt bytte som ble notert ved reirkontrollcnc. Listen er sclvf~lgelig kvantitativ bare i den grad rester og gulpeboller er kvantitative nærings-indikatorer hos fjellvåk.

18 Byttelisten omfatter tilsammen 239 byttedyr, herav 208 hvirveldyr, et for lite antall til å gi noe tilfredsstillende bilde av nasringen. Dersom man regner byttedyrene i antall, dominerer smignagerne fullstendig ved å utgjgre 94,7 y av hvirveldyrene. Fuglene utgjgr 3,4 r/r. Den eneste fisken i materialet, en sik fra reir nr. 4'), representerer etter a11 sannsynlighet et tilfelle der fjellvåken har gått på åtsel. Antall piviste byttedyr hos fjellvik i Nordmarks-området i Nrrrrtbers of Rotrgh-legged Bzrzzard prey species sarnpled fr0111 forir rtests irr the Nordrtrarka area irr Reir nr. Nest No. Vanlig spissmus, Sores aranerrs Markmus, Microttis agrestis Klatremus, Clethriortorrtj~s glareolrrs Skoglemen, Myoprrs schisticolor Smågnager, Microrodrrrtia specics Rgyskatt, Mtrstrla ertttineu M~rstela species Stokkand, Attas platyrh~lrtchos Ngtteskrike, Garrnltis glarrdariris Svarttrost, Trrrdws rrtert~lu Trost, Ttirdtrs species Småfugl, Passcrrs species Sik, Cort*gontis lavarctrrs Sum hvirveldyr Total cvrfrbratcs Sum Total Biller, Colroptcra Maur, F»rrttici(iur - l Sum hvirvellgsc dyr To ful in i.rrtcl>ratrs. -- ') En skjellpr~ve viste it siken var 5 eller 6 vintre gammel. I Bjprnsjpen i Nordmarka har siken ved 5 vintres alder normalt en lengde pi omkring 40 cm og en vekt pi godt og vel 1- kg. (Inspekt2ren for ferskvannsfisket i brev.)

19 De 3 1 hvirvcllpsc dyrene utgjprcs alle sammen av biller (Colr- En del av dissc er sikkert slike som opt~ra) og maur (I:ormicirlrr<*). har kommet med i nzringcn sammen med andre byttedyr. A. Strand har vært G vennlig i bestemme noen av billene i materialet, artsfordelingen blant 1 1 som ble undcrsbkt var: Ca/afhns nricropterxs Duft. (2), Athovs ttigrr L. ( 1 ), Coryttrbites af f inis Payk. ( 1 ), Aphodiirs rtificcs L. ( 1 ), Plafrrrrrtaris discolor Panz. ( 1 ), Otiorrh~lnchus dirbirrs Strgm. (4) og flylobiws nbictis L. ( I ). Av 16 maur tilhprtc 6 slekten Catt~ponot~rs. Flere av gulpebollene inneholdt dessuten endel planterester så som deler av grasstrå, barnåler, bxrkjerner etc., dissc er ikke inkludert i listen. Det framgår av dennc stikkpraven at fjellviken i Nordmarksområdet som nxringsgrunnlag benyttet den store gnagerbestanden som var for hånden, noe som var å vente etter det kjennskap vi har til fjellvåkens valg av nxring. Hva spesielt gjelder næringen fra tidligere lavlandshekkinger av fjellvåk (omtales seinere) kan anfgres at det i Småland i 1912 ble funnet endel gulpeboller som inneholdt: ahlr af sork, fjadrar, skalbaggrester, tander af ekorre och harunge, delar af odleskinn, kloleder af en kalling, m. fl. interessanta saker., (Neander 1913.) Villkaninen, som var tallrik på Gotland under en lavlandshckking i 1944, ble plvist p3 fjellvåkens matseddel (Nordhn 1944). Fjellvåken i Nordmarks-området inntok i flere tilfeller lokaliteter som normalt cr besatt av musvåk (Birfco biitco), og intet tydet pi at de to arters biotoper overlappet hverandre. Det vil si at en sannsynligvis må slutte at musvåk og fjellvåk i disse tilfeller opptrådte som konkurrerende arter, og at musvåken ble fortrengt. En indikasjon på hvor tett parene kunne hekke i Nordmarksområdet får en av avstanden mellom reir nr. 2 og 3 som var 1,8 km, Avstanden fra reir nr. 3 til dets nabo i SE, et musvåkpar, var 2,1 km. Det var forgvrig en merkbar forskjell på fjellvåkens og musvåikens oppforsel i reiromridet. Fjellvåken opptrådte langt nier åpent, og kom ofte skrikende allerede mens observatpren var på lang avstand. De to siste observasjoner av fjellvik i Nordmarks-området i 1962 var en fugl som ble observert den 26. august ved Slora i Sorkcdalen og en den 23. september ved Spålcn i Norderhov.

20 Selv om observasjonene er få, kan en sammenfattet si at fjellvåkens forplantningsbiologi i dette temporært koloniserte området neppe skiller seg fra den som er karakteristisk for arten i museog lemenår i fjelltraktene. Noett ~kologiske trekk. Som bakgrunn for en seinere diskusjon av fjellvåkens lavlandshekking i 1962, skal det i det fglgende gis en oversikt over visse pkologiske trekk. Over hele det sgnnafjellske kom våren i 1962 usedvanlig seint, med kj~lig vær og sterkt forsinket sn~smelting såvel på det argstre lavlandet som i fjelltraktene. For å karakterisere vrrsituasjoncn noe mer presist, skal refereres noen observasjoner fra Ås vzrstasjon (59" 40' N - 10' 47' E Gr.).') Ås har en av de lengste, homogene temperaturrekkene av vacrstasjonene i de Mrgstre strok av landet, og stasjoncn er representativ for temperaturforholdene i denne del av landet (Meteorologisk institutt i brev). Måneds- og årsmiddeltemperaturer for 1962 og de tilsvarende normaler for perioden framgbr av figur 2. Som en ser lå middeltempenturen i 1962 over det normale i januar, februar og oktober, og under det normale i de øvrige 9 måneder. Middeltemperaturen for året 1962 var ikke eksepsjonelt lav, men sommeren 1962, perioden juni-august, var en av de kaldeste somre som har forekommet på Østlandet siden temperatur-målingene tok til. På det sgr-astre lavlandet var det asmågnagerår, i 1962, og også fr3 enkelte steder i Østlandets fjelltrakter ble det meldt om stor gnager-bestand. Ifglgc rapporter til Statens viltunder~kelser later forovrig forholdene i fjellet til å ha vært noe ujevne tidlig på året, men med en gjennomgående tendens til oppgang i forhold til fjoråret. Forfatteren har i en rekke år fulgt smågnagcrsvingningene i to områder på Østlandet. Det ene er Nordmarksområdet, skogstraktene rett nord for Oslo (deler av Oslo, Norderhov og Lunner), det andre dekker deler av skogstraktene i Nes, Sgr-Odal og ') Temperatur-data er hentet i publikasjoner fra Meteorologisk institutt, Oslo. (Se litt. listen.)

21 Fig. 6. Reir nr. 6 med fire unger, den eldste ca. 15 dager gammel. Oppkuven, Norderhov 13. juli Nrst no. 6 rvith fotir yotrng, thr oldest 1 f ilays old. OppRtivctr, Norderhov, 13 Jtrly Nord-Odal herreder. Disst områdene vil i det fglgende bli fellesbetegnet med adeler av lavlandet=. Den kjglige sommeren 1962 står klimatisk i motsetning til 1959, som var forrige smågnagerår i deler av lavlandet, med en sommer karakterisert ved en varm og nedbgrfattig vxrtype. Etter et år med lav smågnagerfrekvens i 1960, kunne en i 1961 merke en ny og meget rask oppgang saerlig utover p? cttersommercn og hosten. Vinterbestanden var stor, og smågnagerfrekvcnsen var hpy allerede tidlig p? våren Sngforholdenc må forpvrig ha vært spesielle og meget gunstige for smågnagerne dcnnc vinteren, idet skog og plantedekke for~vrig bar usedvanlig tydelige spor etter beiting. Det ble foretatt endel spredte fellcfangster av smågnagere, og noen av disse er allerede omtalt (M~stcrud 1963). I deler av lavlandet opptrådte klatremus (Clctbriotro~tr~ls glarrolus) som dominerende gnagerart i granskog, mens markmus (Microf rrs agresfis) forekom tallrikt p3 mer åpne lokaliteter. Videre skjedde der for Nordmarks-områdets vedkommende en markert okning i bestanden av skoglemen (Myopzrs schisficolor) (Mysterud 1963 ). Spredt i fellefangstene opptrådte dessuten liten skoginus (A~ode-

22 ~ttrrs sylvaticrrs), hovedsakelig i nærheten av dyrket mark. Av Insectivora gjorde vanlig spissmus (Sorex aratrerrs) seg relativt sterkt gjeldende i fellefangstene fra medio juli, mens dvergspissmus (Sores rttitrtrfrrs) bare forekom fåtallig og tilfeldig. Et relativt godt frgår på gran bl. a. på ostlandet var et annet i~ynefallende trekk som sommeren 1962 satte sitt preg på dyrelivet, med invasjons-artet opptreden av visse frospisende fuglearter. Sxrlig tallrikt opptrådte bl. a. korsnebb (Loxia spp.) og flaggspett (Dcndrocopos ~ttajor). Når det gjelder småviltbestanden, ble det i deler av lavlandet tidlig på året gjort endel observasjoner av kull som ga et positivt inntrykk. Trass i varme-underskudd hele våren og sommeren 1962 kunne man iflg. rapporter ved Statens viltundersgkelser registrere en middels, men noe ujevn tendens i småviltbestanden pi Østlandet. Forholdene utover sommeren var dog mindre klare, og det er trolig at produksjonen ble adskillig svekket av det ugunstige sommervzret. Uten å bergre forholdene nxrmere må en alt i alt si at forholdene på det #r-gstre lavlandet lå godt tilrette for de karnivore dyre- og fuglearter, som i 1962 hadde en god produksjons-sesong. Av spesiell interesse dette år var det markerte innslaget av hekkende fjellvlk i rovfuglbestanden, og det skal i det folgende diskuteres nxrmere. Disktrsjon. Når det gjelder å forklare fjellvåkens hekking i 1962 er spranget fra fjellvåkens regulzre hekkeområder i Norge1) og ned i barskogsområdet nord for Oslo ikke d stort at en kan utelukke muligheten av at spesielle langsiktige økologiske faktorer er virksomme, m.a.0. at arten utvider sitt hekkeområde. Som eksempel p3 slike faktorer kan f. eks. nevnes langsomme klimatiske forandringer sammen med den utstrakte bruk av flatehugst som har funnet, og stadig finner sted i lavlandet. Imidlertid hadde fjellvåkens opptreden i 1962 en så brå og invasjonsartet karakter, at forfatteren i denne forbindelse ser bort fra slike forhold. ') Grensene for fjellvikens utbredelse som hekkefugl syd-pst-over i Norge framgar ikke klart av litteraturen.

23 Ut fra den høyfrekvente smignagerbestand i lavlandet denne sommeren må en slutte at disx spredte reirfunn (se fig. 1) representerer en mer generell forekomst innen stgrre deler av Østlandsområdet. De fleste biotoper i deler av lavlandet hvor fjellvåkene hekket i 1962, ble underqkt også i asmignageråret, 1959 og i en hayfrekvent smågnagerperiode i , uten at fjellvåk-hckking ble konstatert. Når en må regne det som mindre sannsynlig at en fugl som opptrer så åpent på reir-lokaliteten, skulle kunne gjennomfgre hekking i slik målestokk som i 1962 uten å bli oppdaget, er det pifallende hvor mange gode smågnagerår vi n5 kjenner til på lavlandet (kfr. f. eks. Wildhagen 1952), uten at det er kjent at fjellvåken av denne grunn har hekket her. God nzringstilgang i lavlandet er derfor neppe alene den utslagsgivende faktor som framkaller hekking. Et forhold som bpr pekes pi her, er at det i fjellv3kens regulsre hekkeområde tilsynelatende ikke er noen entydig korrelasjon mellom småganger-frekvens i sommer-halvåret og hyppigheten av hekkende fjellvik. Således kjenner en eksempler på sesonger med god n~ringstilgan~ - ~ som fjellviken av en eller annen grunn ikke utnytter. Etpar eksempler fra smågnager-perioden : <Enkelte hekkende fjellvåk-par ble også konstatert på andre deler av vidda, men alt i alt forbausende få i forhold til hva det kan vxre på Hardangervidda i et smågnagerår3 (Hagen 1960), og afjallvråkcn horde sålunda ovlntat nog til1 de fåglar som inte allmiint asvarade> på 13mmelns talrikhet utan blott lokalt visade " eod stam> (Currv-Lindahl 1961 ). Forholdet kan muligens forklares enten ved sein nxringstilgang (Hagen 1960), dvs. at smågnagerfrekvensen passerer det minimumsniv3 som fjellvåken krever for å forplante seg, for seint pi året til at hekking innledes, eller ved at smågnagerfrekvensen er hpy over så store områder at fjellvåkbestandcn av denne grunn blir spredd; eller en kombinasjon av begge muligheter. Som det motsatte av annet alternativ vil alts3 lav sm&nagcrf~ekvens over store områder kunne tenkes i fore til stor konsentrasjon av fjellvik i lokale omrbder med en noe hpyere gnagerfrekvens. Ved i betrakte samme fjellområde i forskjellige hpyfrekvente gnagerir får en ihvertfall tydelig inntrykk av at konsentrasjonen av rovfuglartene er meget varierende, og framtidige, kvantitative underspkelser vil sikkert kunne gi interessante resultater. Nir det gjelder forholdene i 1962, er det lite sannsynlig at god nsringstilgang tidlig på året i lavlandet kontra tilsvarende sein narings-

24 Fig. 7. Typisk reirplasering for fjellvåk i Nordmarks-området på smal Iiylle cller pall i loddrett bergvegg. Reir nr juli Nrst-sitr of Roirgh-kcggrd B~uzzard north of Oslo typirally placrd on tiarrotv /edgr in a rocky ival!. Nrst no. 4, 24. Jirly tilgang i fjellvikens regulrre hckkcomrader kan forklare lavlsndshekkingen. I tilfelle burde fjellvåken hekket i lavlandet ogs5 i 1959, et ir med god n~ringstilgan~ i lavlandet tidlig pi het, med tilsvarende sein nxringstilgang i flerc av fjelltraktene, f. eks. Hardangervidda (kfr. sitat Hagen 1960 over). Man kan også tcnkc seg at bestanden av fjcllvik hos oss kan variere fra ctt gnagerår til et annet som fglge av påvirkninger i vinterkvarteret. Som det vil framgå cr dct da mer sannsynlig 3 se fjellvåkens lavlands-hekking på bakgrunn av dc spcsiellc klimatiske forhold i I litteraturen forcliggcr en rckke eksempler på slike temporære ellcr ounormalcs fjellvåk-hckkingcr i Skandinavia, og flere av disse er dircktc satt i forbindclsc med pcrioder med varmc-undcrskudd: a efter cn kall pcriod under flyttningcn sirskilt i niaj. De sydliga och ostliga hackningsfyndcn av fjallvrik ha skett efter liknandc vaderlekspcriodcr: 1912 vid Vixjo cftcr cn april som visadc viirmeundcrskott såval undcr sin forsta hilft som i slutct på månaden, 1944på Gotland cftcr virmcundcrskott undcr mars-mai. De kortvariga hackningarna av sistnamnda art i Halsingland och Ångermanland (jfr. v. Essen 1951 och

25 Witt-Stromer 1950) synas ockd ha skett i anknytning til1 kalla vårar 1947, och 1890 (efter stranga vårar ). Det var ock& efter den sena forvåren 1947, som fjallvråken iakttogs oversomrande i Skåne.> (Otterlind 1954.) En del lavlandshekkinger i Sverige er samlet og omtalt i Vårn Fåglar i Nordctr (Curry-Lindahl et. al., bind 1 s. 420, 1919). Fra Norge foreligger det observasjoner av lavlandshekking i Aremark i 188 f (Collett v/ $4. Olsen 1921 ). Av temperaturdata') framgår at også 1885 hadde en vår med varme-underskudd, og at månedsmiddel-temperaturene for månedene mai-oktober dette året for Ås værstasjon i middel lå enda lavere enn i I denne sammenheng bgr påpekes at også fra Danmark kan en i litteraturen finne omtalt liknende tilfeldige fjellvikhekkinger (kfr. f. eks. Kjxrbplling og Rosenius 1939). Imidlertid er fjellvåken aldri med sikkerhet funnet hekkende i Danmark, og de refererte observasjoner beror utvilsomt på forveksling med musvåk (F. Salomonsen i brev). Fjellvåken er en varftrgl, og bl. a. lave temperaturer og kalde luftmasser kan ha stor innflytelse på fjcllvåkens trekk; for en diskusjon av slike forhold henvises til Schuz (1948). Selv om andre årsaker skulle kunne framkalle samme fenomen, er dens hekking på lavlandet i 1962 derfor etter a11 sannsynlighet et nytt eksempel på et såkalt forkortet trekk. Begrepet ble fsrst innfgrt av Palmen (1874), og senere diskutert av bl. a. Lonnberg (1934, 1935) og Otterlind (19 54). Forkortet trekk defineres her iflg. Otterlind: =Med forkortad flyttning (uabbreviationa) menas en vårflytting, som avbrutits i den normale strackriktningen, innan fødelseorten eller den tidigare hackningsorten uppnåtts.~ Faktorer som enkeltvis eller i kombinasjon kan fore til forkortet trekk, er bl. a. innflytelse av lave temperaturer og rikelig tilgang på nxring og gunstige hekkebiotoper. Rent indre årsaker som svakt utviklet trekkdrift kan også tenkes (Otterlind 1914). Forkortet trekk er kjent for en rekke fuglearter. Fra norsk ornitologi er grisisik, Cardsclis flanintca, et velkjent eksempel (Collett 1921 ). Likeledes blir bjorkefinken, Fringilla rnontifritlgilla, i enkelte år iakttatt hekkende i lavlandet i storre antall enn ellers (Hagen 19I1). For en mer inngående diskusjon av slike forhold med mange eksempler henvises til Otterlind ( 19I4). l) Tcmperaturdata er hentet i publikasjoner fra Meteorologisk institutt, Oslo. (Se litteraturlisten.)

26 Etter det son1 forut cr sagt om gnagerår i lavlandet i forbindelse med fjcllvåkhckkingcn, må en derfor slutte at det rnarkcrte varmeunderskudd i vårmånedene i 1962 (se fig. 2) har vært den utslagsgivende faktor som har fått fjcllvåkcn til å kolonisere lavlandet, idet kaldluften har virket som cn barricrc og temporært stoppet trekket. Den positive effekt av en slik atemperatur-mekanismo forstår en ved i studere fjellvåkens regulaere hekkeomriider en slik sein vir som 1962 med islagte vann og snddekke langt utover i juli mined. Det er trolig at fjellvåkens viktigste nxringskilde smågnagerne blir vanskeligere tilgjengelig, og f. eks. reirbygging tidlig pi våren krever muligens ogsa et visst minimum av snofrie arealer, selv om fjellviken av og til kan plassere reiret direkte p? sneen. Foruten disse direkte ulempene kan sikkert andre mer sekundxrc nevnes. For i summere opp kan en alts? slå fast at dct i Øst-Norge i enkeltc ar foregår en populasjons-forskyvning fra sentrale delcr av det omridc hvor fjcllvåken vanligvis hekker, og utover langs en aksc i vårtrckkets retning. Forskyvningen er ct utslag av at balanscn niellom trckkdrift og forplantningsdrift forskyvcs pga. en bestemt konstellasjon av pkologiskc faktorer. Ngdvendige betingelscr er bl. a. god næringstilgang og adgang til passende biotopcr, mens en periodc med varmeundcrskudd i trckktiden i 1962 var den utslagsgivende faktor. SUMMARY Brceding of the Rough-legged Buzzard, Blrtro lagoglis (Pont.), in South-east Norway in In the summer of 1962 several nests of the Rough-legged Buzzard werc found in South-east Norway outside the normal breeding range of this spccies. The location of the ncsts is shown on the map (Fig. 1). Six of the seven investigated ncsts hy typically placed on narrow lcdges in rocky walls though one was built at the top of a dcad spruce. The young wcre weighed at the first visit to each of the six nests. From these weights, the time of laying the first egg of cach clutch was estimated to be around the following dates: 2 June. 22, 24, and 26 May, and bcforc 19 and 28 May. Original clutch-sizes for the six nests were probably 4, 4, 3, 4, 4, and 4; the numbers of young fledged were 3, 3, 3, 2, 4, and 2 (a loss of 26 'j&).

27 Food remains, mostly in the form of pellets, werc collcctcd at the nests and a small sample comprising 208 vertebrate and 31 invertebrate prey specimcns was examined (Tablc 1 ). Micro-rodentia dominated (94.7 by number of the vcrtebrates) as might be expcctcd. In some cases the Rough-legged Buzzard settled in habitats normally occupied by the Common Buzzard, IIritr*o britro, which was probably forced away. The distance between two ncighbouring Rough-lcgged Buzzard nests was, in one case, 1.8 km. The distance betwcen one Roughlegged and one Common Buzzard nest was 2.1 km. Some ccological features of the situation in the south-east lowlands in 1962 are summarized. A comparison of the mean monthly and annual air temperatures in 1962 with monthly and annual standard normals of temperature for the period (Fig. 2) revealed that tcmperatures in spring and summer 1962 were far below normal. The micro-rodent populations in the south-east lowlands were at high densities during the same period. Investigations carried out in the conifcrous forests to the north of Oslo, revealcd that Clethrionor~z~s &reoltis, itiicrotris agri*stis, and Myofitis schistirolor dominated here. A rather heavy spruce seed-crop in 1962 resulted in an invasion of seed-eating birds such as Lo.\-ia spp. and Drt~drocopos ntajor. Populations of Tctraonids and other game spccies were average in lowland districts in the spring of Possible reasons for the incidental breeding of the Rough-legged Buzzard are discusscd. The invasion-like appearance of the spccies in the lowlands would seem to exclude the possibility that it is extending its breeding range due to any long-term ecological changes. There have been many othcr high-frequency rodent years in this area, indicating that the Roughlegged Buzzard probably did not breed as a responsc to this factor alone in 'The conclusion is drawn that the lowland-breeding is an example of what Otterlind (1954) terms "an abbreviated migration", and that the extremely cold weather in the spring of 1962, combined with the availability of rodent prcy, inhibited normal migration and caused thc Rough-lcgged Buzzard to colonize the lowlands. LITTERATUR B a r t h, E. K., 1952: Litt forplantningsbiologi hos fjellvjiken, Btitro lagopris, og svingninger i bestanden Paprrs on Ganrr Rrsrarrb 8. Helsinki. B r u u n, I., 1962: The Air Tcmperature in Norway Det Norske Meteorologiske Institutt. Oslo.

28 C o l l c t t, R. (ved Q. Olsen), : Norges Fuglc. Bind Kristiania. C u r r y - L i n d a h l, K., 1961: Fjiliiimmcln (Lettttrrxs Irrirlutrs) i Sverige under Faritta ocb Flora 22: C u r r y - L i n d a h l, K. et. al., 1919: Vira Figlar i Norden, Del I. 2. utgave. - Stockholm. Det Norske Meteorologiske Institutt: Lufttemperaturen i Norge , - Oslo. E s s e n, L. v., 195 1: 1:jillvrakar (Btltro lagopirs) i Angermanland. - VBr Fågrllv7rld 10: 83. H a g e n, Y n K v a r, 195 1: Spredte fuglc-iakttagelser fra Sorland til Troms. 1. Spurvefugler. - Faurra 4: H a g e n, Y n g v a r, 1952: Rovfuglene og viltpleien. - Oslo. H a g e n, Y n g v a r, 1960: Sn@ugla på. Hardangervidda sommeren Mrdd. Statrns Viltrrn~lrrs., 2 ser. nr Orkanger. K j x r b 0 l l i n g, A., : Skandinaviens Fugle, med særligt Hensyn til Danmark og de nordlige Bilande. 11. utgave. - K@- benliavn. L 6 n n b e r g, E., 1934: Om forkortad och fiirlzngd flyttning. - Farrtra o d Flora 29: L ii n n b e r g, E., 193 5: Svenska faglars flyttning. - Stockholm. hl a r k g r e n, M., 1950: Fjillvrik (B~rtro lagoptrs) i Skine vid midsommar. - Vår Fågelidirlrl 9: 40. M y s t e r u d, I., 1963: Observasjoner av skoglemen [Myopus schisticolor (Lilljeb.)]. - Faarrna 16: N e 3 n d e r, A., 191 3: Fjiillvrik hickande i Smaland. - Farina orb Flora 8: N o r i h n, N., 1944: Fjallvriken (Btrtro lagoptrs Ponc.) for forsta gingen hiickfågel pi Gotland. - Fatrna o1.h Flora 39: O t t e r l i n d, G., 1954: Flyttning och utbredning. Ett bidrag til1 kinnedomen om den skandinaviska fågelfaunans utbredningsdynamik. - Vir Fågclt~nrld 13: 1-31, , og P a l m i. n, J. A : Om faglarnas flyttningsvagar. - Hclsingfors. R o s e n i u s, P., 1939: SverigesFSglar och Fagelbon. Bd Lund. S c h u z, E., 1948: Der europiische Rauhfussbussard, Brrfeo I. lago/u~s (Ilrunn.), als Invasionsvogel. - Juhrrsb. \timr. t-atrrl. Natrrr- Rxnde Wiirttrnrl : Wild hagen, Aage, 1952: Om vekslingene i bestanden av smignagere i Norge Statens \'iltunderspkelser. W i t t - S t r o ni e r, B., 19 50: Hilsinglands fåglar. - Stockhnlm.

29 FISKEORNEN, PANDION HA LIAETUS (L), PA VESTLANDET Fiskegrnens status her i landet er omtalt av Hagen (1952, s og 1957a, s ). Det er neppe tvil om at arten har gått svxrt tilbake siden midten av forrige århundre, og at den omkring årene var en temmelig sjelden fugl hos oss. Men fiskegrnbestanden har så, iallfall etter 1950, vist en forbausende, men tydelig tendens til 3 gke. Særlig gstpå er det i Sgr-Norge etter denne tid registrert en rekke nye, bebodde hckkcplasscr (se også Hagen, 1957a, s , m. fl.). Rimeligvis finner Hagen ( 1957b, s. 20) at det er meget vanskelig 3 trekke noen n~yaktige grenser for fiskegrncns nåværende utbredelse i Norge. Han antar at omrldct gst for en rett linje mellom Arendal og til riksgrensen i Sgr-Rana (nord for Rgsvatn) så noenlunde skulle gi dens utbredelsesområde hos oss, bortsett da fra forekomstene i Finnmark. Selv om Collett (1894, s. 179) karakteriserer fiskegrnen som <jevnt udbredt, uden nogcnstcds at vxre talrig, i nxsten alle Landets Delev, si vet jeg ikke av noe sikkert bevis for at den tidligere har hekket i noen av Vestlandsfylkene. Fra Surnadal på Nordmgrc foreligger riktignok en melding fra Chaworth-Musters (1927, s. 29) om fiskeørnen tidligere hadde ruget i distriktet. Fra Sunnmgre har nylig Folkestad (1963, s. 193 ) notert at 2 fiskegrner ble sett i Skardfjellct (Harcidlandet) i april 1960 og han nevner at arten i 1951 skal ha ruget ved et fjellvatn der i distriktet. Fra Bergenskanten (Hordaland) foreligger i det hele svart få funn av fiskeørn. Sikkert kjennskap har jeg bare til 4 enkelteksemplarer funnet her i årene i tiden april-september, og 3 av disse ble drept: En ble funnet dgd ved Palmafossen, Voss, 28. mai 1951 etter 5 ha rendt på en hgy~~cntledning (P. Valeur). En annen ble observert av Valcur fiskcndc ved et mindre vatn i Os 1. mai En tredje ble tatt i havet utenfor Telavåg i Sund i slutten av september Fuglen ble her slått ihjel med en åre da den var nede etter makrell og hadde vanskelig for å lette igjen (lensm. Vassenden, Sund, i brev). Det siste eksemplaret

30 Fig. 1. Reiret i i :oppen 3v storfuruen. (også innsendt til Zoologisk museum i Bergen) ble skutt 15. mai vcd Hilda1 i Odda. I august 1958 opplyste Hj. Munthe-Kaas Lund ( i brev) at han fra en bekjent i Leikanger i Sogn hadde fått greie pi at det pi et nxrmere bestemt sted der skulle ha hekket et havgrnpar. I begynnelsen av september samme år besgkte jeg stedet og ble anvist et stort og velbygd grnereir oppe i en bratt, nordvendt skogli, m.0.h. og med god utsikt over fjorden. Ved reirplassen var det tett og fin bestand av tildels megct storvokst furu, noe bjerk og rogn med mose og bsrlyng som undervegetasjon. På fiskegrnvis var dette reiret anbrakt gverst i toppen av en svær furu (fig. I). Det lå ca. 18 m over bakken, plasert på en horisontal toppgrein dcr denne deler seg i flere mindre sidegreiner, ca. 1 m fra treets hovedaksc (fig. 2). Reiret var nxrmest sirkelrundt i omkrets (diam. ca. 1,2 m og hpyde 0,4-0,5 m), velformet og virket nokso nybygd. Hovedstrukturen var vesentlig tgrrkvist av