ILO kort fortalt. [International Labour Organization] FNs internasjonale arbeidsorganisasjon

Transkript

1 ILO kort fortalt [International Labour Organization] FNs internasjonale arbeidsorganisasjon

2 «Universell og varig fred kan kun oppnås hvis den er tuftet på sosial rettferdighet.» ILOs konstitusjon, 1919 Utgiver: FN-sambandet 2012 Redaktør: Hasse Berntsen Tekst: Hasse Berntsen Formgiving: S-form, Oslo Trykk: Gamlebyen Grafiske AS

3 Innhold ILO FNS VAKTBIKKJE I ARBEIDSLIVET 4 ANSTENDIG ARBEID (DECENT WORK) EN GRUNNSTEIN FOR SOSIAL FREMGANG 6 TRE PARTER OG SOSIAL DIALOG 8 STYRING OG STRUKTUR 10 STANDARDER 12 KJERNEKONVENSJONENE 14 VAKTBIKKJE 16 ORGANISASJONSFRIHET 18 BARNEARBEID VÅR TIDS SKAM 20 TVANGSARBEID 24 LIKESTILLING OG DISKRIMINERING 26 SYSSELSETTING 28 SOSIAL SIKKERHET 32 HELSE, MILJØ OG SIKKERHET 34 NORGE OG ILO 36 ILO-INFORMASJON NORGE 39

4 ILO FNs VAKTBIKKJE I ARBEIDSLIVET 4 ILO er FNs særorganisasjon for arbeidslivet, skapt for å bedre levevilkårene, arbeidsforholdene og arbeidsmulighetene for arbeidstakere verden over. ILO ble etablert i 1919 gjennom Versaillestraktaten som en del av fredsslutningen etter første verdens krig. I 1946 ble ILO den første særorganisasjonen i FN. 50 år etter opprettelsen av organisasjonen fikk ILO i 1969 Nobels fredspris. ILO har kanskje vært en av de mest suksessrike organisasjonene i FN-systemet. Organisasjonen overlevde både depresjonen i 1930-årene og andre verdenskrig. Under den kalde krigen vek ILO aldri fra sine prinsipper. ILO bidro også med sterk støtte for fagforeningsrettigheter i kampen for demokrati og frihet i land som Polen, Chile og Sør-Afrika. ILO spiller en stadig mer sentral og relevant rolle i den globaliserte økonomien, både folkerettslig, som normativ aktør, som politisk arena, som aktør på landnivå og som pådriver overfor andre internasjonale organisasjoner. Den økonomiske turbulensen verden har stått overfor siden 2008 har ført til stigende arbeidsledighet samt økt press på arbeidstakerrettigheter, arbeidsstandarder og ordninger for sosial beskyttelse. Denne situasjonen har aktualisert ILOs betydning og rolle. ILOs hovedmål er å fremme rettigheter på arbeidsmarkedet, fremme muligheter for sysselsetting i anstendig arbeid, gi økt sosial beskyttelse og styrke trepartsdialogen mellom representanter fra regjeringer, arbeidsgivere og arbeidstakere i arbeidsrelaterte saker. ILO er det globale organet som er ansvarlig for å sette opp og ha tilsyn med internasjonale arbeidsstandarder gjennom sine konvensjoner og rekommandasjoner. ILO arbeider sammen med sine 183 medlemsland for å sikre at arbeidsstandardene respekteres i praksis.

5 ILO

6 Anstendig arbeid (Decent Work) En grunnstein for sosial fremgang 6 «ILOs hovedmål i dag er å skape muligheter for at menn og kvinner kan skaffe seg et anstendig og produktivt arbeid, under vilkår av frihet, rettferdighet, trygghet og menneskelig verdighet.» Juan Somavia, ILOs generaldirektør ILO/J. Maillard Arbeid er sentralt for menneskets velvære. I tillegg til at arbeid gir inntekt, kan det bane vei for bredere sosial og økonomisk fremgang, styrke individer, deres familier og lokalsamfunn. Slik fremgang beror imidlertid på et arbeid som er anstendig. Anstendig arbeid oppsummerer lengslene mennesker har i arbeidslivet. Det involverer muligheter for et arbeid som er produktivt og som gir rettferdig inntekt, sikkerhet på arbeidsplassen og sosial beskyttelse til familier. Anstendig arbeid betyr bedre utsikter for personlig utvikling og sosial integrering, og frihet for mennesker til å uttrykke det de er opptatt av, organisere seg og delta i beslutningene som berører livene deres. Det medfører like muligheter og behandling for alle kvinner og menn. Anstendig arbeid er nøkkelen til utslettelse av fattigdom. Hvis kvinner og menn har tilgang til anstendig arbeid, kan de dele gevinsten som følge av økt internasjonal økonomisk integrering. Hvis vi skal gjøre globaliseringen mer inklu-

7 ILO/ ILO/J. Maillard derende og rettferdig, er det avgjørende å tilby flere mennesker mulighet for anstendig arbeid. Opprettelse av anstendig arbeid må derfor være fokusert i utviklingspolitikken. ILOs egen «Agenda for anstendig arbeid», «Decent Work Agenda», sammenfatter organisasjonens overordnede målsetning om anstendig arbeid for alle. Med anstendig arbeid menes produktivt arbeid der sosial beskyttelse, dialog mellom partene i arbeidslivet og rettigheter på arbeidsplassen er ivaretatt. Målsettingen følges opp gjennom fire strategiske innsatsområder: Arbeidstakerrettigheter fremme og iverksette internasjonale arbeidsstandarder og grunnleggende arbeidstakerrettigheter gjennom ILOs kjernekonvensjoner. Sysselsetting skape muligheter for kvinner og menn til å få et anstendig arbeid som gir et levebrød, investeringer, kompetanse og entreprenørskap. Sosial beskyttelse utvide adgangen til- og effekten av sosial beskyttelse. Sosial dialog fremme sosial dialog og trepartssamarbeid med uavhengig fagbevegelse og arbeidsgiverorganisasjoner. Norge og anstendig arbeid Her hjemme lanserte regjeringen som første (og eneste) land i verden en egen nasjonal strategi for et anstendig arbeidsliv i september Strategien har til formål å samordne og styrke Norges innsats for å fremme arbeidstakerrettigheter globalt. Strategien er inspirert av og har sitt grunnlag i ILOs globale «Agenda for anstendig arbeid». Strategien skal komplettere innsatsen mot sosial dumping i Norge. Den nasjonale strategien for et anstendig arbeidsliv har syv punkter: 1. Norge skal styrke innsatsen for arbeidstakerrettigheter globalt. 2. Norges politikk overfor ILO gis et løft. 3. Arbeidet med arbeidstakerrettigheter i andre land opprioriteres i utenrikspolitikken og bistands politikken. 4. Norge skal være en pådriver for å fremme betydningen av anstendige arbeidsvilkår («Decent Work») også i handelspolitikken, herunder i bilaterale handelsavtaler og i avtaler mellom flere land og regioner. 5. Ivaretakelse av arbeidstakerrettigheter i andre land skal være et viktig element i regjeringens nærings- politikk og i politikken for å bidra til at norske selskaper tar samfunnsansvar. 6. Det settes inn en særlig innsats for å styrke kontroll med og håndheving av lover og regler for arbeidslivsstandarder. 7. Norske erfaringer utnyttes for å forbedre arbeidsmiljøovervåkningen i andre land. I november 2011 la regjeringen for første gang frem en melding til Stortinget om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet i norsk arbeidsliv kalt «Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv». Norsk arbeidsliv får gode skussmål, men det er utfordringer relatert til uakseptable arbeids forhold og høyt sykefravær i enkelte bransjer. I tillegg er deler av fagbevegelsen skuffet over meldingen. 7

8 Tre parter og sosial dialog

9 «Sosial dialog er et fleksibelt verktøy for å oppnå økonomisk og sosial endring». ILO Utstrakt samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter samt sosial dialog spiller en nøkkelrolle i ILO sitt arbeid. Organisasjonen har alltid vært et unikt forum, der alle de tre partene fra de 183 medlemslandene fritt og åpent kan diskutere sine erfaringer og utarbeide nasjonal politikk. ILOs trepartsstruktur skiller organisasjonen vesentlig fra andre FN organisasjoner i utformingen av retningslinjer og programmer for sin virksomhet ved at representanter fra arbeidstakere og arbeidsgivere står på lik linje med myndighetene i utformingen av retningslinjer og programmer i ILO. Denne trepartssammensetningen er ILO styrke og preger både styrearbeidet og organisasjonens arbeid generelt. ILO oppfordrer til trepartssamarbeid også innen hvert medlemsland. Gjennom sosial dialog inkluderes representanter for arbeidstakere og arbeidsgivere inn i formuleringen og iverksettingen av nasjonal politikk for sosiale og økonomiske områder. Viktige retningslinjer, for blant annet anstendig og rettferdig arbeid, kan ikke utformes uten deltagelse og engasjement fra alle partene i arbeidslivet. En velfungerende sosial dialog kan bidra til økonomiske og sosiale endringer, fremme sosial og industriell fred og stabilitet, og øke økonomiske vekst og fremgang. Sosial dialog er en av grunnsteinene for ILOs målsetning om anstendig arbeid for alle. Hovedmålet er å fremme konsensusbygging og demokratisk engasjement blant alle partene i arbeidslivet. Denne dialogen innebærer alle former for forhandling, rådføring og meningsutveksling partene imellom. Selve trepartsstrukturen i ILO, viser sosial dialog i praksis. Den sikrer at synspunktene til de sosiale partnerne er nært reflektert i ILOs arbeidsstandarder, retningslinjer og programmer. Sosial dialog er samtidig et fleksibelt verktøy for å oppnå økonomisk og sosial endring. Dialogen kan være todelt eller tredelt og bestå av forholdet mellom arbeid og ledelse, med eller uten myndighetenes direkte involvering. Dialogen kan være uformell eller institusjonalisert, eller en kombinasjon, og kan finne sted på nasjonalt, regionalt, lokalt eller bedriftsnivå. 9

10 Styring og struktur 10 ILOs strukturelle oppbygning kan deles inn i tre kategorier. Den internasjonale arbeidskonferansen, ILOs styre og Det internasjonale arbeidsbyrået. ILO/H. Ruby Den internasjonale arbeidskonferansen Den internasjonale arbeidskonferansen (The International Labour Conference) er ILO generalforsamling og holdes hvert år tre uker i juni i Genève. Arbeidskonferansen velger ILOs styre, vedtar budsjett som er finansiert av ILOs medlemsland og fungerer som et internasjonalt forum for arbeids- og sosiale spørsmål. Arbeidskonferansen vedtar internasjonale arbeidsstandarder gjennom konvensjoner og anbefalinger. Hvert medlemsland sender fire delegater til konferansen, to representanter fra myndighetssiden, en fra arbeidstakersiden og en fra arbeidsgiversiden. Alle i følge med flere rådgivere. De tre partene uttaler seg og stemmer uavhengig av hverandre. ILOs styre Mellom arbeidskonferansene er det ILO styre (The Governing Body) i Genève som holder hjulene i gang i ILO. Styret møtes tre ganger i året, mars, juni og november. Et av styrets hovedoppgaver er å trekke retningslinjer for virksomheten i Det internasjonale arbeidsbyrået. Styret utarbeider ILOs årlige budsjett og legger dette frem for arbeidskonferansen for endelig godkjenning.

11 ILO Styret velger og utformer instrukser for generaldirektøren, fastsetter møtedatoer, dagsorden og sammensettingen av disse møtene, samt oppnevner komiteer som bestemmer hvilke medlemsland som skal delta i ulike utvalg. Styret har en trepartsstruktur med totalt 56 medlemmer, 28 representanter fra myndighetene, 14 fra arbeidsgiverne og 14 fra arbeidstakerne. Ti av styreplassene for myndighetene er faste, og innehas av Brasil, Frankrike, Kina, India, USA, Storbritannia, Tyskland, Russland, Italia og Japan. De øvrige representantene velges for tre år av gangen av arbeidskonferansen. ligger i Genève og er ILOs sekretariat og operasjonelle hovedkvarter. Arbeidsbyrået tar seg av den daglige driften av hovedkvarteret i Genève. ILOs sekretariat sysselsetter om lag 2700 tjenestemenn fra over 150 nasjoner på hovedkvarteret, samt ved 40 utekontor rundt om i verden. Av disse jobber 900 eksperter med utviklingsprogrammer i ulike land. I tillegg til operasjonelle aktiviteter (teknisk samarbeid), driver Arbeidsbyrået med forskning, kontrolloppgaver og utarbeidelse av rapporter om arbeids- og sosiale spørsmål. Det internasjonale arbeidsbyrået ledes av generaldirektøren. Det internasjonale arbeidsbyrået Arbeidsbyrået (The International Labour Office)

12 ILO

13 Standarder Helt siden opprettelsen av organisasjonen har ILO jobbet for å definere og garantere arbeidsrettigheter og forbedre forholdene for arbeidstakere ved å utvikle et system med internasjonale arbeidsstandarder uttrykt i form av konvensjoner, anbefalinger og retningslinjer. Siden starten i 1919 har ILO per 2011 innført 189 konvensjoner og 201 anbefalinger vedrørende de fleste aspekter vedrørende det globale arbeidslivet. Konvensjonene er på mange måter ILOs ryggrad. Konvensjonene dekker et vidt spekter som grunnleggende menneskerettigheter om organisasjonsfrihet, arbeidsmiljø, trygdeordninger, sysselsetting, arbeidslivsadministrasjon, arbeidsforhold for sjøfolk, vern av barn, ungdom og kvinner i arbeidslivet. De er folkerettslig bindende og skal tilpasses de enkelte medlemslands nasjonale lovverk. Med andre ord et lovinstrument som regulerer de fleste felt innen arbeidslivet. Myndighetene i medlemsland må med jevne mellomrom rapportere til ILO om ratifiserte konvensjoner. Arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner kan også levere sine egne uavhengige rapporter hvis de ønsker. ILOs ekspertkomité går gjennom rapportene og leverer sin analyse av dem til Den internasjonale arbeidskonferansen. Gjennom å ratifisere (godkjenne) en konvensjon, forplikter statene seg til å oppfylle konvensjonene og samtidig akseptere internasjonal overvåking gjennom ILOs kontrollsystem. Dette innebærer blant annet en gjennomgang av hvilke lovmessige og andre tiltak som må gjøres for å oppfylle kravene i konvensjonen. I 1998 satte ILO i gang en kampanje for å få flest mulig av sine medlemsland til å ratifisere de åtte grunnleggende ILO-konvensjonene ofte kalt kjernekonvensjonene. Dette munnet ut i «Erklæringen om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet» som gjør medlemskapet i ILO mer forpliktende. Medlemslandene må nå rapportere tilbake om sitt forhold til kjernekonvensjonene, enten de har godkjent disse eller ikke. ILO utgir en årlig global rapport som gir et bilde av utviklingen på hvert av kjerneområdene. Det er fire hovedpunkter som medlemslandene har en særlig forpliktelse til å ivareta: Forbud mot barnearbeid Forbud mot tvangsarbeid Ikke diskriminering i arbeidslivet Retten til organisasjonsfrihet 13

14 Kjernekonvensjonene ILO 14 ILO/M. Crozet 1. Forbud mot barnearbeid o Konvensjon nr. 138 om minstealder for adgang til sysselsetting: Avskaffelse av barnearbeid, minstealderen for adgang til sysselsetting eller arbeid skal ikke være lavere enn den alderen da skoleplikten opphører (normalt ikke lavere enn femten år). Ratifisert av 161 stater. Ratifisert av Norge 8. juli o Konvensjon nr. 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid: Forby de verste formene for barnearbeid. Ratifisert av 174 stater. Ratifisert av Norge 21. desember Organisasjonsfrihet o Konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten: Arbeidstakeres og arbeidsgiveres rett til å organisere seg for a fremme og forsvare sine interesser. Retten skal utøves fritt og gjelde alle uten unntak. Ratifisert av 150 stater. Ratifisert av Norge 4. juli o Konvensjon nr. 98 om retten til å organisere seg og til å føre kollektive forhandlinger: Vern av arbeidstakere som utøver retten til å organisere seg, ikke innblanding mellom arbeidstakeres og arbeidsgiveres organisasjoner, fremme frivillige kollektive forhandlinger. Ratifisert av 160 stater. Ratifisert av Norge 17. februar 1955.

15 ILOs meste sentrale konvensjoner, også kalt kjernekonvensjoner eller menneskerettighetskonvensjoner, setter minimumsstandarder i arbeidslivet. ILO/L. Gorgidjanidze ILO/M. Crozet Forbud mot diskriminering o Konvensjon nr. 100 om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av lik verdi: Lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av lik verdi. Ratifisert av 168 stater. Ratifisert av Norge 24. september o Konvensjon nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke: Å fremme like muligheter og lik behandling når det gjelder ansettelse og yrkesutøvelse. Ratifisert av 169 stater. Ratifisert av Norge 24. september Forbud mot tvangsarbeid o Konvensjon nr. 29 om tvangsarbeid: Avskaffelse av tvangsarbeid. Ratifisert av 175 stater. Ratifisert av Norge 1. juli o Konvensjon nr. 105 om avskaffelse av tvangsarbeid: Forbud mot å ty til tvangs eller pliktarbeid av noe slag. Ratifisert av 169 stater. Ratifisert av Norge 14. april 1958.

16 Vaktbikkje 16 ILO overvåker konstant at de internasjonale arbeidslivsstandardene overholdes. Hvert medlemsland må med jevne mellomrom rapportere til ILO om enkelte ILO konvensjoner. Det må gjøres rede for hvilke nasjonale tiltak som er iverksatt samt begrunne hvorfor landet eventuelt ikke har ratifisert en konvensjon. Rapporten ILO/M. Crozet skal sendes i kopi til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene som har rett til å legge frem sin egen uavhengige rapport. Ekspertkomité Rapportene fra myndighetene blir først gransket av ILOs ekspertkomité for overholdelse av konvensjoner og anbefalinger. Ekspert komiteen blir personlig utnevnt og består av tjue uavhengige fageksperter på det juridiske og sosiale felt. Komiteen legger frem en årlig rapport til Arbeidskonferansen, som blir nøye gjennomgått av Konferanse komiteen for overholdelse av konvensjoner og anbefalinger. Konferanse komiteen er en trepartskomité med representanter fra myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Tvisteforhandlinger Parallelt med disse faste overvåkingsmekanismene kan arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner sette i gang tvisteforhandlinger, kalt «representasjoner», mot et medlemsland etter anklager om brudd på en konvensjon som landet

17 har ratifisert. Dersom en representasjon blir bedømt som gyldig av ILOs styre utnevnes det en trepartskomité for å granske spørsmålet. Komiteen legger frem en rapport med sine konklusjoner for styret. Klagemål Videre kan ethvert medlemsland legge frem en klage til Arbeidsbyrået mot et annet medlemslands etterlevelse av en konvensjon begge land har ratifisert. ILOs styre kan nedsette en granskningskommisjon for å undersøke spørsmålet og legge frem en rapport om saken. Denne prosessen kan også settes i gang av styret på eget initiativ, eller som følge av et klagemål fra en delegat på Arbeidskonferansen. Om nødvendig formulerer granskningskommisjonen anbefalinger om tiltak som bør gjennomføres. Dersom regjeringene ikke aksepterer anbefalingene kan sakes legges frem for den internasjonale domstolen i Haag. Særskilte overvåking En særskilt prosedyre for området organisasjonsfrihet ble etablert av ILO i Denne er basert på klagemål fremsatt av regjeringer, arbeidsgiver- eller arbeidstakerorganisasjoner mot et medlemsland, selv om landet ikke har ratifisert de relevante konvensjonene. Dette fordi alle medlemsland i ILO er forpliktet til å overholde prinsippet om organisasjonsfrihet da dette er nedfelt i ILOs konstitusjon. Mekanismene på dette området omfatter to ulike institusjoner. Den ene er undersøkelses og meglingskommisjonen som krever samtykke fra de myndighetene saken gjelder. Kommisjonens arbeidsmåte kan sammenlignes med en granskningskommisjon, og rapportene deres er offentlige. Den andre institusjonen, og kanskje den viktigste, er komiteen for organisasjonsfrihet. Denne trepartskomiteen utpekes av ILOs styre og behandler klager vedrørende brudd på organisasjonsfriheten.

18 Organisasjonsfrihet 18 Friheten til å organisere seg etter eget valg er en grunnleggende og integrert del av et fritt og åpent samfunn. Retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger for å fremme og forsvare egne interesser fremmer demokrati, anstendig arbeid og et rettferdig arbeidsmarked. Organisasjonsfrihet er derfor et vesentlig demokratisk prinsipp og blir som en del av ytringsfriheten regnet som en grunnleggende menneskerettighet. Det grunnleggende krav i det folkerettslige vernet om organisasjonsfriheten er at staten skal respektere disse rettighetene og sikre at nasjonal lovgivning ikke utformes eller anvendes på en slik måte at utøvelsen av rettighetene hindres eller vanskeliggjøres. Eksistensen av uavhengige fagforeninger for arbeidstakere og arbeidsgivere er grunnleggende for ILOs trepartstruktur, og deres engasjement i ILOs virksomhet forsterker organisasjonsretten, direkte og indirekte. ILO fremmer organisasjonsretten gjennom å rådføre myndigheter om arbeidslovgivning, og gjennom utdanning og opplæring av fagforeninger og arbeidsgivergrupper. I 1950 nedsatte ILO en egen komité for organisasjonsfrihet (Commitee on Freedom of Association) for å se nærmere på brudd på arbeidstakeres og arbeidsgiveres organisasjonsrett. Bakgrunnen var et ønske om å få en rask og upolitisk behandling av klager om brudd på prinsippene. Komiteen består av ni medlemmer utpekt av styret. Regjeringene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne stiller med tre representanter hver. Siden opprettelsen av komiteen har den behandlet mer enn saker vedrørende brudd på organisasjonsretten og foreningsfrihet. Dette inkluderer påstander om drap, forsvinninger, fysiske angrep, arrestasjoner og tvangseksil av tillitsvalgte. Komiteen er trepartssammensatt og behandler klager om brudd på organisasjonsretten enten medlemslandene har ratifisert ILOs kjernekonvensjoner om organisasjonsfrihet eller ikke. Dette fordi alle medlemsland i ILO er for-

19 ILO/M. Crozet pliktet til å overholde prinsippet om organisasjonsfrihet da dette er nedfelt i ILOs konstitusjon Knyttet til organisasjonsretten ligger også den effektive anerkjennelsen av retten til kollektive lønnsforhandlinger. ILO har to kjernekonvensjoner som omhandler retten til organisasjonsfrihet: o ILO konvensjon nr. 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten. Gjennom ILO-konvensjon nr. 87 er alle land forpliktet til å respektere arbeidstakeres og arbeidsgiveres rett til å organisere seg og til å danne og slutte seg til de organisasjoner de selv måtte ønske for å fremme og forsvare sine interesser. Retten skal kunne utøves fritt og gjelde alle uten unntak, men med respekt for medlemslandenes lovgivning. o ILO konvensjon nr. 98 om gjennomføring av prinsippene for rett til organisering og kollektive forhandlinger. ILO-konvensjon nr. 98 pålegger staten å legge til rette for frivillige forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, slik at arbeidsvilkår kan reguleres ved hjelp av kollektive avtaler. Alle land er forpliktet til å sikre at fagorganisering ikke medfører at man blir oppsagt, forhindret i å søke arbeid eller lide skade på annen måte. Arbeidsgivere skal ikke kunne kreve at de som ansettes skal være uorganisert, eller at de skal melde seg ut av en fagorganisasjon.

20 ILO/Nadine Osseiran Barnearbeid Vår tids skam

21 Til tross for fremgang på enkelte områder, er det uakseptabelt mange barn som fortsatt må arbeide for å overleve. Ifølge ILO er det i dag 215 millioner barn som arbeider, ofte under farlige arbeidsforhold med lange arbeidsdager. Barn utsatt for barnearbeid går glipp av skolegang, helse og en trygg fremtid. En del mister også livet! Mange blir utnyttet og får lite eller ingen betaling for det arbeidet de utfører. uformell eller uregulert sektor, hvor arbeidstakerrettigheter og sosial sikkerhet er fraværende. Jordbruket utgjør alene rundt 60 prosent av de verste formene for barnearbeid i verden. Ifølge ILO har over halvparten av verdens 215 millioner barnearbeidere i dag jobber som innebærer høy risiko for skader, sykdom og dødsfall. De er sysselsatt i det ILO betegner som de verste former for barnearbeid. Barnearbeid finnes over hele verden og det finnes mange ulike årsaker til dette. I globaliseringens tidsalder flyttes mange arbeidsplasser dit hvor faglige rettigheter står svakt. Lave lønninger og fravær av faglige rettigheter øker barnearbeidet. Hovedårsaken til utnyttelse av barn som arbeidskraft er i første rekke fattigdom. Barna må arbeide for at familien skal ha et grunnlag for å overleve. Manglende utdanningstilbud og høye skolepriser er andre faktorer som gjør at foreldrene ikke ser seg tjent med å gi barna utdanning. Manglende familienettverk, mødre som får barn i tidlig alder og sosiale problemer (rusmisbruk, psykiatri o.l.) gjør barn til familieforsørgere. Utbredelsen av hiv/aids fører til at mange barn må arbeide for å livnære seg, fordi foreldrene enten er døde eller så syke at de ikke klarer å forsørge familien. o Arbeid i skadelige omgivelser, der de blir utsatt for giftige kjemikalier, farlige maskiner eller sterk varme. o Bruk av barn i ulovlige aktiviteter som narkotikahandel, prostitusjon eller produksjon av pornografi. o Menneskehandel eller tvang inn i slaveri eller slaverilignende forhold. o Tvungen deltakelse i væpnede konflikter. ILO/M. Crozet 21 Barn er lette å manipulere og har vanskeligere for å tale sin egen sak i forhold til rettigheter. Det er derfor enklere å utnytte barn i arbeid enn voksne. De er dårligst kvalifisert av den tilgjengelige arbeidskraften, og de er den minst kostnadskrevende. Det store flertallet av barnearbeidere finnes i

22 22 ILO/M. Crozet Barnearbeid er et brudd på menneskerettighetene, og bidrar sterkt til å vedlikeholde fattigdomsspiralen. Fordi familien er fattig, må barna tjene penger, i stedet for å ta utdanning og etter hvert få en høyere og bedre betalt jobb. Dermed vil deres barn igjen havne i samme situasjon, og spiralen opprettholdes. Barnets beste må være rettesnor for hvor mye barn kan arbeide, og kan variere etter alder, hvor mye lekser og fritid barnet har, barnets fysiske og psykiske helse og andre faktorer. Skoletilbud er viktig for å kunne tilby barn et alternativ til arbeid. Det er også helt sentralt ved rehabilitering av barnearbeidere, og som et preventivt virkemiddel. Utdanning er en menneskerettighet som bl.a. er nedfelt i Barnekonvensjonen, FNs tusenårsmål og ILOs kjernekonvensjoner om barnearbeid. Likevel er det 72 millioner barn i småskolealder, og langt flere ungdommer, som ikke går på skole. Retten til gratis og obligatorisk utdanning er nedfelt i internasjonal menneskerettslovgivning. Det internasjonale samfunnet har også satt seg mål om å oppnå universell grunnskoleutdanning, og eliminere kjønnsforskjeller i utdanning innen Global satsing for å oppnå disse to målene styrkes ved å innse i hvilken grad eliminering av barnearbeid og implementering av retten til utdanning for alle barn er flettet sammen.

23 23 ILO ILO har to kjernekonvensjoner som omhandler barnearbeid: o ILO konvensjon nr. 138 om minstealder for barns adgang til sysselsetting. Avskaffelse av barnearbeid, minstealderen for adgang til sysselsetting eller arbeid skal ikke være lavere enn den alderen da skoleplikten opphører (normalt ikke lavere enn femten år). o ILO konvensjon nr. 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid. Som de verste former for barnearbeid regnes slavearbeid, menneskehandel med barn, gjeldsslaveri, tvangsarbeid og tvungen eller obligatorisk rekruttering av barnesoldater. Aldersgrensen for barn i konvensjonen er satt til 18 år. Andre eksempler som faller inn under konvensjonen er bruk eller tilbud av barn til prostitusjon, produksjon av porno eller pornografisk opptreden. Bruk eller tilbud av barn til bruk i ulovlige handlinger som narkotikaproduksjon, smugling og kurérvirksomhet. Generelt kan alt arbeid som er til fare for barnets liv og helse falle inn under denne konvensjonen.

24 Tvangsarbeid 24 Tvangsarbeid er internasjonalt bannlyst, men langt fra utryddet. Ifølge ILO er minst 12,3 millioner mennesker fanget i ulike former for tvangsarbeid. ILO anslår at tvangsarbeid årlig genereres en fortjeneste på rundt 32 milliarder dollar. ILO ILOs definisjon av tvangsarbeid innebærer tvang, med de to grunnleggende elementene om at arbeidet eller tjenesten er pålagt under trussel av straff, ved hjelp av vold, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd og at det er foretatt ufrivillig. Tvangsarbeid i sin verste form er moderne slavearbeid og menneskehandel. Vanligere årsaker til tvang i arbeidsforhold er at ansatte står i gjeld til arbeidsgiver, identitetspapirer konfiskeres eller lønn tilbakeholdes. Ofrene for tvangsarbeid er særdeles sårbare. Eksemplene er mange: Kvinner og jenter tvunget inn i prostitusjon, migrantarbeidere fanget i gjeldsslaveri, og arbeidere som gjennom ulovlige midler blir tvunget til arbeid under uverdige forhold for liten eller ingen betaling. ILO har siden opprettelsen av organisasjonen jobbet for å avskaffe tvangsarbeid og betingelsene som gir opphav til denne utnyttelsen og mishandlingen av mennesker. ILO har også eta-

25 ILO blert et særskilt handlingsprogram om tvangsarbeid for å intensivere arbeidet med å avskaffe dette ondet. ILO har to kjernekonvensjoner som omhandler forbudet mot tvangsarbeid: o ILO konvensjon nr. 29 om tvangsarbeid. Medlemslandene som har ratifisert konvensjonen har påtatt seg en grunnleggende forpliktelse til å avskaffe tvangs- eller pliktarbeid i alle former på kortest mulig tid. Ulovlig avkreving av tvangs- eller pliktarbeid skal være straffbart som en forbrytelse etter straffeloven. o ILO konvensjon nr.105 om avskaffelse av tvangsarbeid. Forbud mot å ty til tvangs- eller pliktarbeid av noe slag. Statene skal påta seg å avskaffe alle former for tvangs- eller pliktarbeid i fem definerte tilfeller; 1. som et middel til politisk tvang eller opplæring, eller som en straff for å ha eller uttrykke politiske meninger, eller meninger som ideologisk sett er i opposisjon til det etablerte politiske, sosiale eller økonomiske systemet, 2. som en metode for å mobilisere og gjøre bruk av arbeidskraft for økonomiske utbyggingsformål, 3. som et middel til arbeidsdisiplin, 4. som en straff for å ha deltatt i streiker, 5. som et middel til rasemessig, sosial, nasjonal eller religiøs diskriminering.

26 Likestilling og diskriminering 26 Likestilling er et svært viktig arbeidsområde for ILO. Manglende likestilling mellom kvinner og menn er en stor global utfordring. Kvinner og barn, og i særlig grad jenter og personer med nedsatt funksjonsevne, er de mest marginaliserte på verdensbasis. Flere hundre millioner mennesker lider av diskriminering i arbeidslivet. Dette bryter med de mest grunnleggende menneskerettighetene og har store sosiale og økonomiske konsekvenser. Diskriminering kveler muligheter og fremhever sosiale spenninger og ulikheter. Bekjempelse av diskriminering er en viktig komponent i å fremme anstendig arbeid, og suksess på dette feltet vil merkes langt utover arbeidsplassen. Selv om det er gjort globale fremskritt i bekjempelsen av diskriminering, er det fortsatt lang vei å gå mener ILO. Nye former for forskjellsbehandling rammer millioner av arbeidstakere, særlig vedrørende alder, seksuell legning og hiv/ aids. Aldersdiskriminering både ovenfor yngre og eldre arbeidstakere er omfattende. Unge arbeidstakere må ofte finne seg i å ta underbetalte jobber mens eldre arbeidstakere sliter med å bekjempe stereotypier om at eldre arbeidstakere er mindre produktive og har større sykefravær. Likeledes peker ILO på at seksuell legning er en kilde til økende diskriminering og trakassering på arbeidsplassen. ILO viser til omfattende diskriminering rettet mot arbeidere med hiv/aids i flere land. En nøkkel til redusert fattigdom ligger i å mobilisere den halvparten av verdens befolkning som kvinner utgjør til å delta i samfunnet på lik linje med menn. Det kreves endringer i eksisterende makt- og samfunnsstrukturer som opprettholder forskjellsbehandling mellom kvinner og menn. Mangelen på likestilling, like rettigheter og like muligheter for begge kjønn, påvirker alle de utfordringene vi står overfor når det gjelder å redusere fattigdom og heve levestandarden blant verdens befolkning. På tross av at likelønnsspørsmål har stått på den politiske agendaen siden 1950-tallet har vi frem-

27 ILO/M. Crozet deles ikke oppnådd lik lønn for arbeid av lik verdi. Nye tall fra ILO viser til at gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom menn og kvinner i EU-landene ligger på rundt 15 prosent, og i Norge kan lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i visse sektorer komme opp i 10 prosent eller mer. Arbeidslivet er fortsatt svært kjønnsdelt globalt sett, og mange kvinner arbeider deltid. Et likestilt samfunn er rettferdig, lønnsomt og til beste for begge kjønn. Arbeidet med likestilling og antidiskriminering må foregå på alle samfunnsområder. ILOs tilnærming til likestilling er å innarbeide likestillingsaspektet i alle sine tiltak og programmer. Norge søker å styrke kvinners rettigheter, herunder likestilling mellom kvinner og menn og ikkediskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering både i det direkte samarbeidet med andre land og gjennom internasjonale organisasjoner. Kvinners økonomiske deltakelse i samfunnet prioriteres, og Norge arbeider for økt likestilling mellom kjønnene og kvinners rettigheter globalt både gjennom ILO og FNs nye spesialenhet for kvinner, UN Women. Likestilling i praksis handler om at begge kjønn skal ha tilgang til økonomiske goder, maktposisjoner og familieansvar. Vi må motarbeide at tradisjonelle og usunne kjønnsstereotypier reproduseres og forsterkes. ILO har to kjernekonvensjoner som omhandler likestilling og forbud mot diskriminering: o Konvensjon nr. 100 om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av lik verdi Stater som har ratifisert konvensjonen skal sørge for at prinsippet om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av lik verdi blir gjennomfort for alle arbeidere. Konvensjonen definerer likelønn for arbeid av samme verdi som lønn fastsatt uten diskriminering basert på kjønn. o Konvensjon nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke Stater som har ratifisert konvensjonen forplikter seg til å følge en politikk som tar sikte på å fremme like muligheter og likebehandling for å fjerne diskriminering i arbeidslivet. Med diskriminering, enhver forskjellsbehandling, utelukkelse eller særfordel som på basis av kjønn, rase, farge, religion, politisk oppfatning, nasjonal opprinnelse eller sosial herkomst virker slik at det opphever, eller vanskeliggjør, lik adgang til eller behandling i sysselsetting eller yrkesutøving. 27

28 Sysselsetting ILO/M. Crozet 28 Med global arbeidsledighet på historisk høye nivåer, har det aldri vært større behov for å sette sysselsetting i fokus for økonomisk og sosial politikk. På grunn av økonomiske nedgangstider i mange industriland, begynner vi nå og se alvorlige konsekvenser for sysselsettingen og jobbmarkedet. ILO advarer nå mot økt arbeidsledighet og mer sosial uro. ILO sier vi er på randen av å skape en alvorlig ledighetskrise for verdens arbeidstakere som kan antenne sosial uro i en rekke land. I ILO-rapporten «World of Work Report 2011: Making markets work for jobs» fremgår det at den globale økonomiske nedturen nå har medført at det vil ta minst 5 år å komme tilbake til ledighetsnivået før finanskrisen i industrilandene startet. ILO mener videre at 80 millioner nye arbeidsplasser må skapes i løpet av de to neste årene for å nå tilbake til nivået på arbeidsmarkedet før krisa satte inn. Det altfor lave tempoet i skaping av nye og anstendige arbeidsplasser over hele verden peker på behovet for større internasjonal koordinering av makroøkonomisk politikk, så vel som aktiv arbeidsmarkedspolitikk på nasjonalt nivå. Mye av den økonomiske turbulensen og ledighetskrisen vi nå ser skyldes problemer med manglende politisk samarbeid og løsninger på globalt plan. Arbeidsmarkedsprogrammer er svært viktige. De bidrar til å opprettholde kvalifikasjoner, treffer godt sosialt og er effektive for sysselsettingen og stimulerer økonomien. Store ledighetstall slik vi ser i enkelte land, er også viktige å unngå fordi de kan bringe med seg pessimisme og forsterke økonomisk nedgang. Ungdomsledighet Det finnes mer enn en milliard ungdom mellom 15 og 24 år i verden. Nesten halvparten av alle verdens arbeidsledige er under 24 år og verden står overfor stigende arbeidsledighet blant ungdom. Økonomiske nedgangstider er hovedgrunnen til høy arbeidsledighet blant ungdom i

29 utviklede land, mens det i utviklingsland er stabil og vedvarende høy fattigdom blant arbeidere. Unge kvinner har globalt sett høyere arbeidsledighet enn unge menn. ILO er spesielt opptatt av den raskt stigende arbeidsledigheten blant unge kvinner og menn. Høy utdanning eller god praktisk arbeidserfaring er ikke lenger en sikker døråpner for ungdom inn på arbeidsmarkedet. Millioner av unge utdanner seg til arbeidsledighet, og det bekymrer ILO. Ledigheten for ungdom under 25 år er i mange land tre ganger så høy som for aldersgruppen år. Det kan få store samfunnsmessige konsekvenser på sikt hvis vi ikke klarer å inkludere de unge i overgangen fra skole og utdanning til arbeid. Det er en risiko for at de blir gående på offentlige stønader og blir en utgift for samfunnet i stedet for å bidra til inntekter. I tillegg mister ungdom som har tatt utdannelse troen på å få seg jobb etter endt utdanning. ILO understreker betydningen av å tenke langsiktig. Dette er en klar advarsel til regjeringer som trumfer gjennom harde innstramminger i økonomiske nedgangstider. Blir kuttene for brutale, vil døren til arbeidslivet bli enda trangere for millioner av unge. ILO jobber derfor for å hjelpe de unge og nasjonale myndigheter med politisk rådgivning og konkrete opplærings- og arbeidsmarkedsinitiativer. ILO/J. Maillard 29 Å være arbeidsløs som ung, øker faren for å gå ledig senere i livet. I Europa risikerer vi å få en «tapt generasjon» som ikke klarer å entre arbeidsmarkedet. Høy arbeidsledighet blant ungdom kan ha svært negative konsekvenser. Ungdom mister troen på seg selv og jo lenger de er uten arbeid, jo vanskeligere er det å komme i arbeid. De blir dermed utsatt for høy grad av økonomisk usikkerhet. Én av fem europeiske ungdommer i Europa er i dag arbeidsløse. Det tilsvarer 20 prosent. Norge har imidlertid klart å holde arbeidsledigheten på et stabilt lavt nivå, uten at det hjelper land som Spania i deres økonomiske tragedie hvor ledighetstallene for ungdom ved utgangen av 2011 lå på svimlende 46 prosent.

30 ILO/J. Maillard

31

32 Sosial sikkerhet 32 Bare 20 prosent av verdens befolkning er dekket av tilstrekkelig sosial sikkerhet og mer enn halvparten er avskåret fra enhver type av sosiale trygghetssystemer ved tap av arbeid eller livsinntekt. Sosial sikkerhet innebærer tilgang til helsetjenester og inntekt, spesielt for eldre, arbeidsløse, uføre, yrkesskadde og mødre eller familier som har mistet hovedforsørger. Både menneskerettighetserklæringen og den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter anerkjenner retten til sosial sikkerhet for alle mennesker. Sosial sikkerhet har høy prioritet i ILO, og organisasjonen gir bistand til medlemsland som har behov for å få på plass en fungerende sosiallovgivning. ILOs mål at alle skal dekkes av adekvate trygde- og pensjonssystemer for arbeidsledighet, sykdom, uførhet, ulykke og alderdom. ILO har trappet opp sitt arbeid med å gi sosial sikkerhet til alle de siste årene. I juni 2008 kom ILOs erklæring om «Sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering». Erklæringen setter sosial rettferdighet like høyt som økonomisk effektivitet. Erklæringen understreker at brudd på fundamentale prinsipper og rettigheter på arbeidsplassen ikke kan påkalles eller på annen måte brukes som et legitimt komparativt fortrinn og at arbeidsstandarder ikke skal brukes til proteksjonistiske formål. Erklæringen setter full sysselsetting i sentrum av økonomisk politikk, anbefaler en aktiv sosialpolitikk og tar til orde for dialog mellom partene i arbeidslivet. Erklæringen understreker viktigheten av å respektere og beskytte arbeidstakernes grunnleggende rettigheter. Organisasjonsfriheten og retten til kollektive forhandlinger er særlig viktig. Under arbeidskonferansen i 2009 ble «The Global Job Pact» vedtatt. Dette er et verktøy til bruk for medlemslandene for å holde fokus på sysselsetting og sosial beskyttelse for å stagge den globale sysselsettingskrisen. Målsetningen er å hindre rask og varig økning i arbeidsledighet

33 33 Reuters/Kieran Doherty og svekkelse av arbeidsstandarder og sosiale rettigheter. Det seneste tiltaket i arbeidet for sosial sikkerhet er «The Social Protection Floor», eller ILOs nye instrument for sosial beskyttelse og velferdsordninger. 80 prosent av verdens befolkning har i dag intet sosialt sikkerhetsnett ved tap av arbeid eller inntekt. Det har de siste årene skjedd en endring i måten å se på sosiale sikkerhetsordninger fra å være en utgiftspost til å dreie over til å være en økonomisk god investering. De landene som har kommet best ut av finanskrisen er land med gode sosiale velferdsordninger. Slike bestemmelser skaper stabilitet, men det kan også stimulere til en mer vital økonomi. Mennesker er villige til å risikere mer hvis de vet at de har en minimumsinntekt å falle tilbake på hvis noe skulle gå galt.

34 Helse, miljø og sikkerhet ILO

35 ILO/H. Ruby Arbeidsulykker og yrkessykdommer er et vedvarende og alvorlig problem i både industriland og utviklingsland. Mer enn 2,3 millioner mennesker dør hvert år som følge av en arbeidsulykke eller arbeidsrelatert sykdom. Årlig skjer det mer enn 337 millioner arbeidsulykker globalt, mange av disse resulterer i lengre sykefravær fra arbeidslivet. o Hvert 15. sekund dør en arbeidstaker av en arbeidsrelatert ulykke eller sykdom. o Hvert 15. sekund rammes 160 nye arbeidstakere av en arbeidsrelatert ulykke. De menneskelige kostnadene er store og den økonomiske byrden av dårlig helse, miljø og sikkerhet (HMS) på arbeidsplassen er anslått til 4 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt per år. HMS forholdene på arbeidsplassen varierer svært mye mellom land, sektorer og sosiale grupper. Særlig i utviklingsland hvor store deler av befolkningen er engasjert i farlig arbeid som landbruk, fiske og gruvedrift, er statistikken for dødsfall og yrkesskader urovekkende. De fattigste og de som er minst beskyttet ofte kvinner, barn og arbeidsmigranter er blant de hardest rammede. ILOs program for HMS på arbeidsplassen, SafeWork, har som mål å skape global bevissthet om konsekvensene av arbeidsrelaterte ulykker, skader og sykdommer. ILO har vedtatt mer enn 40 konvensjoner og anbefalinger relatert til HMS, samt over 40 retningslinjer som ikke er juridisk bindende. Arbeid er grunnlaget for velferden vår og et arbeidsliv med plass til alle forutsetter et arbeidsmiljø som er helsefremmende ikke helsehemmende. ILO vektlegger særlig fire punkter i sitt arbeid for å nå frem med sitt budskap for å styrke den globale bevisstheten for bedre HMS forhold på arbeidsplassen: o Det skal arbeides for å skaffe arbeiderne et sikkert og sunt arbeidsmiljø. Nødvendige tiltak skal iverksettes for å forhindre og minimere ulykker og helseskader som resultat av, eller relatert til forhold på arbeidsplassen. o Arbeiderne skal ha jevnlig og dokumentert opplæring i helse og sikkerhet. Helse og sikkerhetsopplæring skal gjentas for nyansatte. o Arbeiderne skal ha tilgang til rene sanitærfasiliteter og rent drikkevann. Hvis relevant skal arbeidsgiver også besørge tilgang til fasiliteter for helsesikker oppbevaring av mat. o Hvis arbeidsgiver stiller losji, skal dette være rent, sikkert og tilstrekkelig ventilert og med tilgang til rene sanitærfasiliteter og rent drikkevann. 35

36 Norge og ILO 36 I Norge ble det i 1947 opprettet en egen trepartssammensatt norsk ILO-komité. Den norske ILO-komiteen er sammensatt av representanter fra myndighetene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Komiteen er et rådgivende og konsultativt organ for regjeringen, og skal høres og tas med på drøfting av alle forhold som følger av Norges medlemskap i ILO, slik det fremgår av ILOs konstitusjon og konvensjon nr. 144 om trepartssamarbeid. Komiteen ledes av Arbeidsdepartementet som samtidig er sekretariat. Utenriksdepartementet deltar også på regjeringssiden. ILO Fra partene i arbeidslivet er følgende fagorganisasjoner representert i Den norske ILOkomiteen: Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Virke, Spekter, Kommunenes Sentralforbund (KS), Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Akademikerne. I saker som omhandler skipsfart deltar Norges Rederiforbund og Norsk Sjømannsforbund. FN-sambandet ved ILO-informasjon Norge har observatørstatus i komiteen.

37 Hasse Berntsen 37 Norsk politikk ILOs «agenda for anstendig arbeid» er av særlig relevans for Norge og prioriteres i økende grad også i utviklingssamarbeidet. Regjeringens egen strategi for anstendig arbeidsliv vektlegger styrking av arbeidstakeres rettigheter globalt, og styrking av ILO som organisasjon er et av hovedpunktene. Norge har to-årige programavtaler med ILO, og undertegnet ny avtale med ILO i desember 2011 for årene og Ressursene er særlig brukt til å støtte ILOs arbeid med oppfølging av agendaen for anstendig arbeid, gjennom spesifikke prosjekter i ILO, på landnivå og støtte til landprogrammene. Rettigheter, sosial dialog, likestilling, arbeidstilsyn, bekjempelse av barnearbeid og ILOs rolle i det multilaterale systemet for å fremme større samstemthet er prioritert. Det er fokus på prosjekter i en rekke land, blant dem Brasil, India, Kina, Sør-Afrika og Angola. Norge har også gitt 6 mill. kr til ILO til oppfølgning av anbefalingen om hiv og aids i arbeidslivet som ble vedtatt i Norge er en pådriver for at likestilling skal vare et hovedtema i agendaen for anstendig arbeidsliv. Målet for norsk politikk i forhold til ILO er å fremme anstendig arbeid i norsk utenriks-, utviklings-, handels- og arbeidslivspolitikk, og å jobbe for større grad av samstemthet på globalt og nasjonalt nivå. ILO og partene i arbeidslivet er de sentrale samarbeidspartnerne. Økt sysselsetting, sosial beskyttelse og kriterier for anstendig arbeid blir prioritert i arbeidet med å bidra til økonomisk utvikling i fattige land.

38 ILO 38 ILOs generaldirektør David E. Morse mottar Nobels fredspris i Universitetets aula i 1969

39 ILO-informasjon Norge FN-sambandet har et eget frittstående informasjonskontor om ILO, etablert i 1986, som søker å gi saklig og korrekt informasjon om ILOs arbeid for et bedre og mer rettferdig arbeidsliv. ILO-informasjon Norge bistår med informasjon om ILOs virksomhet og om internasjonale arbeidslivsspørsmål. På hjemmesiden til FN-sambandet ( er det en egen nettside om ILO. Her vil du kunne lese nyheter som omhandler ILO, lese ILO-konvensjonene i norsk oversettelse, lære om relevante temaer og ellers finne generell informasjon om ILO. Ta gjerne kontakt med oss: ILO-informasjon Norge (FN-sambandet) Leder, Hasse Berntsen Storgata 33 A 0148 Oslo Tlf: e-post: ilo@fn.no ILO-informasjon Norge produserer et månedlig elektronisk nyhetsbrev. Ønsker du å motta dette gratis på e-post, sender du oss en melding med «Påmelding ILO-nyhetsbrev» i emnefeltet til ilo@fn.no

40