Vi skal være den beste fagorganisasjonen i Norge Om organisasjonsendring i fagbevegelsen og fire forbund i YS som forsøkte seg på fusjon

Transkript

1 Vi skal være den beste fagorganisasjonen i Norge Om organisasjonsendring i fagbevegelsen og fire forbund i YS som forsøkte seg på fusjon Øystein Tellef Hansen Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap Universitet i Bergen Høsten 2010

2 Forord Det er sagt om bluesen at den finnes i skjæringspunktet mellom fortvilelse og håp. Arbeidet med masteroppgaven har vært som en bluesreise for meg. Alvorlig sykdom har satt meg tilbake flere ganger, det har tatt tid, men håpet om å komme i mål har hentet næring fra faglig inspirerende miljø på historisk institutt. Takk til forelesere og medstudenter. Det er ikke til å underslå at det har vært en utfordring å komme tilbake til universitet. Seksti år og mer enn tretti års fravær har satt sine spor. I begynnelse var den største utfordringen dragningen mot det normative. Med over tjue år som utreder og rådgiver i fagbevegelsen, var vegen kort fra hvordan det var, til hvordan det burde være, fra analytiker til aktør. Utreder og premissleverandør i fagbevegelsen er en rolle jeg fortsatt setter stor pris på, men det har vært et personlig og intellektuelt løft å kunne bruke tid til å studere de lange linjene i historien, på jakt etter sammenhenger og ny innsikt. I neste omgang er jo den nye kunnskapen mat til nye kurs for tillitsvalgte. Forordet er et sted hvor du plasserer deg selv i forhold til omgivelsene. Jeg hadde ikke klart å gjennomføre arbeidet med oppgaven uten gode hjelpere. Takk til Jan Heiret som var veilederen min. Grundige tilbakemeldinger og ironiske kommentarer har hjulpet meg tilbake på sporet mer enn en gang. Takk også til Deirdre Kolle. Uten din hjelp når alt skar seg på grunn av sykdom og dårlig praktisk grep, hadde dette ikke vært mulig. En vennlig tanke til min kone Bodil som ga språklige råd undervegs, til min venn Ulf Lie som sjekket ut språket i abstract og til De Facto som ga meg rom til å fullføre. Dere har alle gjort mer enn jeg kunne vente, men resultatet tar jeg det hele og fulle ansvaret for. Nesodden 28.november 2010 Øystein Tellef Hansen 2

3 Innholdsfortegnelse Forord... 2 Abstract Innledning Et situasjonsbilde Tema Tre konfliktlinjer et blikk på organisasjonsutvikling i norsk fagbevegelse Metodisk tilnærming Kildematerialet Fra samtale til intensjonsavtale og fusjonsprosjekt To blir til tre og fire Hvem var det som skulle fusjonere? Hvorfor ville de fusjonere? Beslutningsdokumentet fusjonspartnerne tegner et bilde av det nye forbundet Oppsummering Fusjonsprosessen Kort om selve prosessen Med vinnerkultur som ledestjerne Om ledelse makt og demokrati Muldvarpene på Stortinget - om indre og ytre motkrefter Oppsummering Om hvorfor fire ikke ble til en Uklar begrunnelse skapte usikkerhet og splid Forslaget til ny organisasjon i lys av de tre konfliktlinjene Etterord Litteraturliste og referanser Vedlegg

4 Abstract The subject of this master thesis is a trade union merger process called Trippel+. Four Norwegian unions, i.e. KFO, STAFO, PRIFO and 2fo - within YS (The Confederation of Vocational Unions) decided to form a single union. The merger process spanned the years The more specific focus is the deliberations, processes and final outcomes of the merger activity involving the four trade unions. The process is analyzed in three stages: before, under and after the merger, starting out with a presentation of the prospective partners and their motives. Then follow the procedures underpinning the merger process, the development of a political platform and the structure for the new amalgamated union. This section also discusses to what extent the union members participated in the process. The final section addresses and evaluates the merger outcomes. The analysis of Trippel+ builds on analyses of the development of union structures in the Norwegian trade union movement and research on merger processes in the Norwegian and the international trade union movement. The study of union structure in Norway identifies three patterns of conflict important to the development of union structure: craft versus industry, confederations versus unions and bureaucracy versus democracy 4

5 1. Innledning 1.1. Et situasjonsbilde Gardermoen 22.juni 2004 klokken Det er nå det skal avgjøres. Det er gått to år siden tre forbund i YS; 2fo, STAFO og KFO, ble enige om å sette i gang en fusjonsprosess. Vedtak om fusjon skulle være på plass i første halvår 2004, og den nye organisasjonen skulle etableres i andre halvår Fusjonsprosessen ble kalt Trippel. 15. september 2003 kom PRIFO med i prosessen. Trippel ble til Trippel delegater fra de fire forbundene er samlet for å avgjøre om det blir fusjon eller ikke. Det er lagt opp til fellesmøter og forbundsvise møter. Delegatene kommer fra hele landet, og at de er med på noe viktig kan både høres og sees. At så mange samles på en gang er uvanlig. De fleste har vært på landsmøter før, men både størrelsen på møtet og betydningen av det de skal ta stilling til, gjør dette til en spesiell opplevelse. Det er et yrende liv, delegatene søker sammen for å diskutere det som skal skje, og det er en uro som er skapt av forventning og usikkerhet. Fellesmøtet åpner med at husbandet synger en Lisa Ekdal låt med ny tekst Hvem vet ikke du, hvem vet ikke vi, hvordan utfallet blir, det kan nok ingen si. Det er mye som står på spill. Vil mer en to års arbeid med å fusjonere de fire forbundene lykkes eller er det begynnelsen til slutten for Trippel+? Lederen i STAFO, Jan Erik Gulbrandsen, har i forkant av møtet sagt at for hans forbund er det som skal skje i dag den viktigste avgjørelse siden starten i Mange har investert mye i prosjektet for at det skal lykkes, og samtidig har diskusjonene den siste tida vist at motkreftene har styrket seg. Delegatene samler seg i forbundsvise møter. Vil det bli et tilstrekkelig flertall? Ingen er sikre på utfallet og frontene er blitt hardere de siste månedene. Usikkerheten er størst i STAFO og KFO. Opposisjonen har etablert tett kontakt. Via sms blir diskusjonene i de to salene samordnet. Tilliten er borte. PRIFO er først klar med avstemningsresultatet 72 stemte for og 9 mot. Så kommer resultatene fra 2fo og STAFO. I 2fo var det 110 som var for prosessen og 7 mot. I STAFO ble det 44 for og 34 mot og ikke 2/3 dels flertallet som var nødvendig for en fusjon. I 1 STAFO Nytt, nr , side 3 5

6 Representantskapet i KFO ble resultatet 68 stemmer for fusjon og 68 stemmer mot fusjon. KFO bestemmer seg for å arbeide videre med fusjon, men i praksis er Trippel+ på grunn. 2fo og PRIFO fortsetter arbeidet med å danne et nytt forbund Tema Trippel+ var en mer enn to år lang prosess med diskusjoner og utredninger hvor fire forbund arbeidet for å slå seg sammen til ett forbund. Hvorfor startet de dette arbeidet? Hva var det de ville oppnå og hvorfor fikk de det ikke til? Det har vært mitt utgangspunkt. Arbeidet med disse problemstillingene ledet meg inn i en mer omfattende tilnærming knyttet til organisasjonsendring i fagbevegelsen. Var det noe, fra en mer enn hundre år lang historie med organisasjonsdebatter og organisasjonsendring, som kunne bidra til forståelse av Trippel+ prosessen, og kunne studien av Trippel+ bidra til ny kunnskap om organisasjonsendring i fagbevegelsen? En vanlig måte å definere en organisasjon på er å se den som et bevisst, stabilt, målrettet samarbeid mellom mennesker med sikte på å løse visse oppgaver og mål (Flå 1995:13). Samarbeidet leder til en strukturering av relasjonene mellom de menneskene som går inn i dette samarbeidet i form av arbeidsdeling, makt og ansvar. Fagbevegelsen er en formell medlemsorganisasjon med et eget organisasjonsapparat. Organisasjonsendringene har ofte kommet som et resultat av at ulike forbund slår seg sammen. Disse sammenslåingene kan variere i omfang og betydning, og det kan være nyttig å skille mellom sammenslåinger hvor en organisasjon tar opp i seg en annen organisasjon 2 og en sammenslåing der flere organisasjoner slår seg sammen for å danne en ny organisasjon. 3 I det første tilfellet må den organisasjonen som går inn, tilpasse seg det som eksisterer. Selv om vertsorganisasjonen ofte vil legge til rette for den nye organisasjonen, er det grunn til å anta at utfordringene er betydelig større når to eller flere forbund skal gå sammen for å skape en ny organisasjon. Begrepet fusjon brukes i denne oppgaven bare på den siste typen prosess. Felles for norsk fagbevegelse i dag er at det er organisasjoner med lokale ledd på ulike nivåer og et sentralt apparat av valgte og ansatte, som over tid har etablert et omfattende nett av avtaler og relasjoner til arbeidsgivere og det politiske systemet. En studie av fagbevegelsens 2 Som da Norsk Grafisk Forbund (1.januar 2006) og Hotell og Restaurantarbeiderforbundet (1.januar 2007) gikk inn i Fellesforbundet 3 Trippel+ var en fusjon hvor flere organisasjoner (4) arbeidet for å slå seg sammen til en ny organisasjon 6

7 organisasjon må i tillegg til struktur se på makt og demokrati knyttet til representativitet og forholdet mellom politikk og administrasjon. Utredninger og diskusjoner om organisasjonsformene i fagbevegelsen har en lang og, til tider, konfliktfylt historie. Det er ofte de samme temaene som går igjen, og noen har stilt spørsmål med hva det egentlig kom ut av disse diskusjonene i form av organisasjonsendring Organisasjonsformene i LO har stått under kontinuerlig debatt siden organisasjonen ble startet. De har vært diskutert på mange kongresser, men uten at nevneverdige endringer har blir gjennomført. Stort sett har en begrenset seg til å justere forholdet mellom forbundene når det gjelder yrkesgruppers plassering i fagforbund (Nordhaug 1981: 19). Påstanden om at diskusjonene ikke førte til nevneverdige endringer av organisasjonsformen, trenger en presisering. Det er belegg for å si at mange av diskusjonene ikke førte til store endringer, men det betyr ikke organisasjonsformene var de samme fra de første årene frem til 1981 når Nordhaug gjør sin vurdering. Det kom endringer som et resultat av omfattende diskusjoner, og det kom endringer som en tilpasning til nye utfordringer. Det mye omtalte vedtaket av industriforbundsformen i 1923 var, om ikke et brudd, så et betydelig skifte av tyngdepunkt. Og utviklingen etter krigen har endret fagbevegelsens organisasjonsformer på flere områder slik at den ser annerledes ut i dag enn den gjorde før krigen. Mens det før krigen var meningsfylt å snakke om fagbevegelsen og mene LO, 4 så er ikke dette tilfelle i dag, LO har litt over halvparten av de fagorganiserte og utfordres av tre andre hovedorganisasjoner for arbeidstakere. Med utgangspunkt i organisasjonsdebatter og organisasjonsendring i norsk fagbevegelse i mer enn hundre år, har jeg søkt etter mønstre. I dette arbeidet har jeg i all hovedsak tatt utgangspunkt i andre historikeres arbeid. Formålet var todelt. Det var å se om det var noen konflikter som gikk igjen, og om disse konfliktene kunne bidra til forståelsen av det som hadde skjedd og om denne forståelsen kunne brukes til utvikling av et analytisk apparat som kunne hjelpe meg inn i analysen av det som skjedde Trippel+. Det var et omfattende materiale som skulle studeres og det var en krevende øvelse å studere materialet med sikte på å identifisere mulige konfliktlinjer. Materialet som ligger til grunn for min gjennomgang er hentet både fra arbeider om LO, YS og AF. 4 Bruker LO selv om navnet på organisasjonen frem til 1957 var Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) 7

8 Første steg i analysen var å identifisere faktorer som var sentrale i diskusjonene om organisasjonsendring. Neste steg var å se om det var mulig å avdekke noen mønstre eller konfliktlinjer. Mine analyser pekte i retning av tre konfliktlinjer fag versus industri/klasse, sentralisering versus forbundsautonomi og byråkrati versus demokrati. Neste steg var en konkret studie av Trippel+ i lys av de tre konfliktlinjene og forskning fra sammenslåingsprosesser i norsk og internasjonal fagbevegelsen. Fusjonsprosesser er særegne hendelser med en egen dynamikk. Organisasjonene som går inn i prosessen tar med seg sin egen historie og ulike måter å organisere seg på, samtidig som de skal utvikle noe nytt som både skal ta hensyn til opphavet og etablere en ny felles orden. Prosessen blir påvirket av rammebetingelser som både er fremmende og begrensende. Grad av integrasjon og tiden som skal brukes på prosessen kan ha betydning både for gjennomføring og resultat. For å forstå det som skjedde kan det være nyttig å dele prosessen inn i tre faser før, under og etter fusjon. Det er ikke et skarpt skille mellom de ulike fasene, men denne inndelingen gir en mulighet til å studere den historiske dimensjonen i en fusjonsprosess (Waddington 2005:4). I den første fasen er det sentrale å få tak i hvem det er som skal fusjonere og hvorfor de ønsker en fusjon. I den andre -fasen må blikket være på selve fusjonsprosessen, på utfordringene og hvordan prosessen gjennomføres. I den tredje fasen er det resultatene som skal vurderes. Følgende problemstillinger vil stå sentralt i analysen av Trippel+: Hvordan startet Trippel+ prosessen? Hvorfor ønsket de fire forbundene i Trippel+ å slå seg sammen og hvordan skulle det nye forbundet se ut? Hvordan ble Trippel+ prosessen gjennomført? Stikkord her er hvordan den ble ledet og om medlemmene ble trukket aktivt med i prosessen Hvordan gikk det og hva slags lærdommer er det mulig å trekke av Trippel+ prosessen? Med dette som utgangspunkt skal jeg bruke kapittel 1.3 til å legge grunnlaget for utdypende problemstillinger som summeres opp til slutt i kapitlet. 8

9 1.3. Tre konfliktlinjer et blikk på organisasjonsutvikling i norsk fagbevegelse De tre konfliktlinjene, fag versus industri/klasse, sentralisering versus forbundsautonomi og byråkrati versus demokrati, presenteres i dette kapitlet. Formålet er både å få grep om ytringsform, betydning og problemstillinger som kan følges opp i analysen av Trippel+. Fag versus industri/klasse Det var håndverkerne som gikk i spissen for de første fagforeningene og de dominerte fagbevegelsen frem til de første årene på nittehundretallet, først og fremst med basis i de store byene. Det startet på 1870-tallet, men det var først på 1880 tallet at den moderne fagbevegelsen fikk sitt gjennombrudd (Berntsen 2007:18). Hvorfor var det håndverkerne som ledet an? Den kapitalistiske produksjonsmåten var i sin begynnelse, flere håndverkere ble samlet på ett sted og produksjonen ble splittet. Svennene mistet kontroll over arbeidet. Det hadde i tillegg vært en lang periode med depresjon som var blitt avløst av oppgang og håndverkerne fryktet at de kunne bli erstattet av ufaglærte. Gjennom kollektive avtaler ønsket de å sette grenser for hvem som kunne utføre arbeidet ved å påvirke pris og betingelser for salg av arbeidskraften. Men trusselen om å bli erstattet gir ikke hele forklaringen på hvorfor de valgte å møte trusselen med organisering. Ousland legger vekt på at fagforeningene ble skapt av arbeiderne ut fra det samhold som alltid fins blant de faglærte innen hvert fag. De kom sammen og drøftet sine felles interesser, og så dannet de sin fagforening, der en etter hvert tok opp alle de spørsmål som hadde interesse for arbeiderne(ousland 1975:147). Andre historikere er enig i dette, men tegner et mer nyansert bilde når de skal forklare hvorfor det startet med håndverkerne. Svennene hadde organisasjonserfaring, de hadde en borgerlig ærgjerrighet og det hadde utviklet seg et sterkere motsetningsforhold mellom mester og svenn. Svennene kjente sitt eget arbeidsmarked og fryktet at de skulle bli erstattet av ufaglærte. Alt dette var faktorer som fremmet organisering, og det var faget som var utgangspunkt for organiseringen (Bull:1985: ). Faget ga styrke til de som var innefor, men fagstoltheten fungerte også ekskluderende i forhold til andre grupper. Solidariteten hadde sine grenser. I industrien var det vanskeligere å organisere arbeidstakerne. Arbeidsmarkedet for disse gruppene var ikke så oversiktelig, arbeidstakerne var lette å erstatte og fabrikkherrene var mer 9

10 fryktinngytende enn håndverksmestrene. Den sterke paternalismen svekket også muligheten for organisering. Når gjennombruddet kom, kan det delvis forklares med avvikling av paternalismen. Det gamle systemet med personlige eiere ble erstattet av aksjeselskap og båndene mellom bedriftsledere og arbeidsfolk ble løsere (Bull 1985:448). Der Bull ser løsere bånd mellom bedriftsledere og arbeidsfolk, ser andre en fremvoksende arbeiderklasse som begynte å se på seg selv og handle som en egen gruppe i varig, uforsonlig motsetning til arbeidsgiverne (Olstad 1990:81). Den nye bevisstheten sammen med de nye relasjonene mellom bedriftsledere og arbeidsfolk la forholdene til rette for organisering. I årene fra 1900 til 1907 opplevde fagbevegelsen et gjennombrudd både med hensyn til medlemsutvikling og innflytelse. De fagorganiserte samlet seg i LO og medlemstallet økte fra 5000 i 1900 til i I februar 1909 var det medlemmer fordelt på 19 forbund og 11 enkeltstående foreninger. Industrialiseringen, den kraftige veksten i organisering av de ufaglærte og det store klassekompromisset i 1907 var faktorer som pekte i retning av industri og ikke fag som grunnlag for organiseringen. I 1897 hadde den Skandinaviske Arbeiderkongressen i Stockholm gått inn for at grunnformen i fagbevegelsen skulle være landsomfattende forbund og at det skulle være industriforbund. Det innebar at alle som arbeidet på samme arbeidsplass og i samme bransje, skulle være medlem av samme forbund. Begrunnelse var at dette ga en mer slagkraftig organisasjon overfor arbeidsgiverne. Når det likevel ikke ble noe gjennombrudd for industriforbundsformen, hadde det sammenheng med det var motstand i fagforbundene og i forbundet som organiserte de ufaglærte, Arbeidsmannforbundet. Arbeidsmannsforbundet fryktet at deres forbund ville bli delt opp i flere mindre forbund, og fagforbundene fryktet industriforbundsformen fordi de var redd for å bli slukt av nye industriforbund med flertall av ufaglærte (Bjørgum 1973:17-20). Vedtak om å satse på landsomfattende forbund, organisert etter industriforbundsformen, ble bekreftet på flere fagkongresser i tida som kom, uten noen endelig avklaring. Men det betydde ikke at organisasjonen forble uendret, at den fortsatte som før. En rekke viktig hendelser drev frem organisasjonsendring. Stikkord her er klassekompromiss, maktkonsentrasjon på arbeidsgiversida og sentraliseringstendenser både i forbundene og LO. Organisasjonsdebatten fortsatte om hva som skulle legges til grunn for organiseringen. Diskusjonene kom til å dreie 10

11 seg om sentralisering og desentralisering, forholdet mellom ledelse og medlemmer, om fag eller klasse og om forbund eller samorganisasjoner skulle være grunnenheten i LO. I 1923 gjorde LO-kongressen et prinsippvedtak om at det var industriforbundsformen som skulle danne grunnlaget for organiseringen. Jan Messel sier i sin avhandling at det var to konfliktlinjer som møttes i vedtaket om industriforbundsformen En lang linje dreide seg om fag- eller yrkesorganisering versus en organisering bygd på et fellesskap knyttet til arbeidsplassen. Den andre konfliktlinjen var kortere i tid og hadde sammenheng med radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse og inneholdt en rekke spørsmål knyttet til LOs organisasjonsprinsipper, der særlig de lokale samorganisasjonenes rolle var sentrale (Messel 2009: 36). Fagopposisjonens forslag om at fagorganisasjonen skulle bygges på lokale samorganisasjoner hadde mistet sin tyngde i takt med medlemsfrafall, tapte arbeidskamper og økt press på lønns- og arbeidsvilkår i kjølvannet av den økonomiske krisa etter 1.verdenskrig (Malme 1993:5). Vedtaket om industriforbundsformen ble riktignok begrunnet med at det skulle tjene både maktovertakelsen og den sosialistiske oppbyggingen, men arbeidsgivernes offensiv og tapet i storstreiken i 1921 hadde svekket troen på omveltninger og revolusjon. Krise og arbeidsgivernes offensiv førte til indre splittelse og nyorientering og til sammen fikk dette betydning for vedtaket av de nye organisasjonsprinsippene. Vedtaket var i sin konsekvens et brudd med det Fagopposisjonen av 1911 hadde foreslått, selv om vedtaket om industriforbundsformen ble opplevd som et kompromiss mellom en ren klasseorganisering basert på samorganisasjoner og forbundsmodellen. LO skulle organiseres etter klasse, ikke etter fag (Bjørnhaug 2009: 24). Klasseorganiseringen skulle skje basert på industriforbundsformen. Med vedtaket om industriforbundsformen som grunnleggende organisasjonsenhet var prinsippene på plass. Fagforbundene skulle oppløses. Samorganisasjonene skulle fortsette, men med redusert betydning. Veien fra vedtak til implementering ble lang. Det begynte bra med at den nye organisasjonsformen ble fulgt opp med etableringen av fire nye forbund allerede i 1924: Kjemisk Industriarbeiderforbund, Bygningsarbeiderforbundet, Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund og Tekstilarbeiderforbundet. Siden den nye organisasjonsformen skulle bryte ned fagskiller og fremme organisering på et klassegrunnlag, må det ha vært et tankekors at mange av medlemmene i disse forbundene kom fra Arbeidsmannsforbundet. Dette forbundet, som organiserte ufaglært uansett bransje og sektor, 11

12 hadde vært LOs desidert største forbund. I løpet av få år ble forbundet redusert fra nesten medlemmer til Det var altså ikke de tradisjonelle fagforbundene som omdannet seg eller ble lagt ned, men det største industriforbundet som delte seg. Gjennomføringen av industriforbundsformen stoppet etter dette langt på veg opp. Noe av forklaringen ligger i utformingen av og begrunnelsen for den nye organisasjonsformen. Den var både en tjenlig organisasjonsform og en ideologisk konstruksjon (Bjørnhaug 2009: 24). Organisasjonen skulle være et tjenlig redskap tilpasset den virkelighet de fagorganiserte sto i og de utfordringene de møtte, samtidig som den tok opp i seg de politisk/idelogiske strømningene i tiden. Industriforbundene svarte bedre på utfordringene fagbevegelsen sto overfor og fagsolidariteten ble sett på som et utrykk for en snever gruppeegoisme og et hinder for utiklingen av en klassesolidaritet. Industriforbundsformens ideologiske konstruksjon var preget av tida da den ble vedtatt. Klasseorganisering var fortsatt et begrep som ble brukt, men under lå uenigheter knyttet til yrke og industri. For de små forbundene var motstanden knyttet til temaer som demokrati, selvbestemmelse og kort avstand mellom topp og bunn. Frykten for store konflikter og utmeldinger la også en demper på arbeidet med å sette de nye organisasjonsprinsippene ut i livet. Begrunnelse for og innholdet i industriforbundsformen endret seg over tid for å møte nye utfordringer. Arnfinn Malme illustrerer dette poenget når han, med referanse til Ole Knapp, 5 beskriver organisasjonsdebattene i LO fra slutten av 60-tallet til midt på 80-tallet som en utvikling fra ønske om å etablere den ideelle organisasjonsform til å satse på den mulige (Malme 93:8-26). Samfunnsmessige endringer og endringer innad i organisasjonen hadde lagt grunnlaget for den pragmatiske tilpasningen. Yrkene hvor LO sto sterkt gikk tilbake, og organisasjonen klarte ikke å trekke til seg de nye gruppene. Medlemstallet økte, men LOs andel av de som kunne organisere seg gikk ned. Konkurrerende organisasjoner og uorganiserte kunne på sikt true LOs sterke stilling. Industriforbundsformen skulle fortsatt legges til grunn, men ledelsen erkjente at utfordringene ikke kunne møtes med et diktat fra toppen. Ønsket om sammenslåing måtte komme fra de aktuelle forbundene. Antall forbund ble fra 1969 til 2009 redusert fra 36 til 21 forbund, det var 18 forbundssammenslåinger og fem nye forbund meldte seg inn. Målet var å erstatte fagforbundene med industriforbund. 5 Ole Knapp var LO-sekretær og ledet organisasjonskomiteen i LO fra

13 Det har altså blitt færre forbund, og mange av de små forbundene har slått seg sammen eller gått inn i større forbund. De to største forbundene har i dag over halvparten av medlemmene, og åtte av forbundene har mindre enn medlemmer. Fellesforbundet og Fagforbundet 6 har utviklet seg fra å være store forbund med medlemmer i henholdsvis privat og kommunal sektor, til store sektoroverbyggende forbund. 7 Dette sammen med stadig nye initiativ til forbundssammenslåinger vil ytterligere redusere antall forbund, en utvikling som kan peke i retning av et forbundsløst LO. Hvordan har utviklingen vært når det gjelder organisering med utgangspunkt i fag? Vedtaket i 1923 innebar at fagforbundene skulle avvikles og erstattes av industriforbund. Likevel kom de to organisasjonsformene til å leve side om sider. Sammenslåinger og fusjoner har redusert antallet kraftig, men faget som en identitetsmarkør har levd videre innad i de sammenslåtte forbundene. Tømrer- og Byggfagforeningen og de grafiske fagforeningene innad i Fellsforbundet, er eksempler på dette. Fagforbundet er et annet eksempel. Norsk Kommuneforbundet(NKF) var langt på veg organisert med utgangspunkt i industriforbundsformen, mens Norsk Helse og Sosialforbund (NHS) var et tradisjonelt fagforbund med utgangspunkt i hjelpepleierfaget. Yrkesidentiteten er tydeligere i Fagforbundet enn den var i NKF, men mindre tydelig enn den var i NHS. Fagorganiseringen lever vider i LOs største forbund både i form av yrkesidentitet og i navnet på forbundet. Organisering med utgangspunkt i fag eller industri/klasse er fortsatt en viktig problemstilling. Innad i LO er fagidentiteten en svak understrøm, mens den har spilt en viktig rolle i organiseringen av arbeidstakere utenfor LO. YS ble etablert som en overbygning for yrkesorganisasjoner, og yrkesidentiteten står fortsatt sterkt i mange forbund, og i grupper innad i forbundene. For mange av forbundene i YS er yrkesidentiteten både et uttrykk for den faktiske situasjonen, og en strategi for å rekruttere nye medlemmer. Dette kommer blant annet til uttrykk når de sier at norske arbeidstakere identifiserer seg lettest med mindre grupper i samme bransje eller sektor. 8 At fag og profesjon er et godt utgangspunkt for rekruttering av medlemmer, er sammenslutningene utenfor LO et eksempel på, og det er liten tvil om LO har svekket sin posisjon ved å gi fra seg dette kortet. Fag og profesjon trekker medlemmer, mener 6 Fagforbundet ble etablert gjennom en fusjon mellom Norsk Helse og Sosialforbund og Norsk Kommuneforbund i Fellesforbundet har beveget seg inn i nye sektorer ved å ta inn Norsk Grafisk Forbund og Norsk Hotell og Restaurantarbeiderforbund og Fagforbundet vil følge sine medlemmer etter privatisering eller konkurranseutsetting 8 Rapport fra organisasjonsutvalget til Kongressen i YS i 1996, side 12 13

14 det like sikkert at faget er et godt utgangspunkt for en samlet opptreden overfor arbeidsgivere og staten? Uten at en henfaller til de groveste karakteristikkene, om at organisering med utgangspunkt i fag fokuserer på snevre gruppeinteresser og undergraver fagbevegelsens felles grunnlag, så er det grunn til å spørre om fag tillater et fellesskap på tvers av grupper og faglige interesserer. LOs historie sier at det har vært mulig, men vil det være mulig i fremtiden? Ville etableringen av et sektoroverbyggende forbund være i tråd med det organisatoriske grunnlaget for YS, og ville det være mulig å forene ulike faglige identiteter og behovet for et nytt sterkt fellesskap. Dette er ett av de spørsmålene vi tok med oss inn i studien av Trippel+ Sentralisering versus forbundsautonomi? Veksten LO hadde i årene fra fikk konsekvenser både for arbeidslivet og fagbevegelsens egen organisering. I årsmeldingen til LO i 1905 var det optimisme og veksten ble sett på som et gjennombrudd (Ousland 1974:248). Samtidig førte veksten til spenninger innad i organisasjonen. To forbund hadde nesten to tredeler av medlemmene. 9 Jern- og Metallarbeiderforbundet hadde nettopp meldt seg inn i LO og forslagene om større autonomi skapte strid på kongressen. LO ledelsen ønsket ikke denne autonomien og de små forbundene var redd for å bli overkjørt av de to store. Forslaget falt, men det ble fremmet på nytt på kongressen i 1907, og da ble det vedtatt. Etter kongressen i 1907 ble motsetningene mellom de store og små forbundene mindre, mens motsetningene mellom sekretariat og forbund økte. Det gjorde også motsetningene mellom ledelse og medlemmer. Bjørnson forklarer denne utviklingen med utgangspunkt i tre forskjellige forhold: a) strukturelle faktorer, b) motpartens organisering og c) fagbevegelsens egen strategi (Bjørnson 1990). De strukturelle faktorene var knyttet til en sterk kapitalistisk utvikling med framvekst av en landsomfattende industristruktur som i sin tur førte til en maktkonsentrasjon på arbeidsgiversida. Arbeidsgivernes ønske om å trekke flere fagforeninger og forbund inn i forhandlingene, gjorde at sekretariatet ble koblet sterkere inn i forberedelsene til og gjennomføringen av forhandlingene. Dette styrket de sentralistiske trekkene i fagbevegelsen. Forbundene fikk en større grad av autonomi, men sekretariatet sikret sin innflytelse gjennom å utvikle et samlet organisatorisk perspektiv for hele fagbevegelsen. 9 Arbeidsmannsforbundet og Jern og Metallarbeiderforbundet 14

15 Utviklingen etter vedtaket om industriforbundsformen i 1923 ble en bekreftelse på forbundenes sterke stilling. Vedtaket, som innebar at fagforbund skulle erstattes av industriforbund, ble ikke fulgt opp til tross for utallige debatter og vedtak om at det skulle skje. Fagforbundene lot seg ikke presse. Motsetningen mellom sentralisme og forbundsautonomi har, med vekslende styrke, vært virksom i hele LOs historie. Organisasjonsformene, og debattene om disse, har utviklet seg i skjæringspunktet mellom endringer i det norske arbeidslivssystemet og organisasjonens egne ønsker om færre forbund. Diskusjonene om innholdet i og gjennomføring av industriforbundsformen var gjennomgangsmelodien i diskusjonene om organisasjonsform. Forslag om sammenslåing av forbund og modellen om et forbundsløst LO ble utredet og diskutert, men det var først på tallet at det skjedde endringer av betydning. Dette skiftet har blitt karakterisert som et skifte fra det ideelle til det mulige. Sammenslutning av forbund skulle vokse frem naturlig og ikke som resultat av et diktat ovenfra. LO skulle ikke diktere forbundene til å slå seg sammen, men LO s rolle i forhold til forbundene skulle ikke bli mindre av den grunn. På kongressen i 1989 var budskapet at LO-identiteten skulle styrkes på bekostning av forbundsidentiteten. Tre forhold kan forklare skiftet fra diktat, som ikke ble fulgt, til en mykere variant med utgangspunkt i forbundene selv. En rapport fra FAFO viste at LO tapte terreng i forhold til de andre hovedorganisasjonene. Dannelsen av Fellesforbundet viste at sammenslåing av forbund, den frivillige veien, fungerte bra. I tillegg kommer forhold utenfor fagbevegelsen som strukturelle endringer og krise(malme 1993:29-30). Noe annet som fikk betydning for forholdet mellom sentralisme og forbundsautonomi, var utviklingen av det norske arbeidslivssystemet etter krigen, et samarbeid som er blitt formet i spenningsfeltet mellom arbeidstakernes krav om medbestemmelse, arbeidsgivernes krav på styringsretten og politiske reguleringer av partsforhold og arbeidsliv (Heiret 2003:110). Staten påvirket de sentrale oppgjørene sterkt og skaffet seg etter hvert god kontroll over lønnsdannelsen i Norge. Det tekniske beregningsutvalget, som var et korporativt organ, ble opprettet for å etablere en felles forståelse av de økonomiske rammene for lønnsutvikling og sosiale reformer.. (Heiret 2003: ). Oppgjørene i statlig og kommunal sektor ble koblet sammen med privat sektor på grunnlag av en felles forståelse av de økonomiske rammene for oppgjøret. Det som, i kortversjonen, definerte rammene for hva vi hadde råd til, var hva konkurranseutsatt sektor, eller industrien, hadde råd til. Dette bidro til en sentralisering av 15

16 tariffoppgjørene og det tette samarbeidet med staten om politikk og tariffpolitikk, bandt LO tettere til staten enn mange forbund var fortrolige med. Det var stadige diskusjoner om oppgjørene skulle være forbundsvise eller samordnet, og om det skulle gis rom for lokal lønnsdannelse. Disse diskusjonene gikk mellom forbund og LO, og innad i forbundene. Striden mellom sentralisme og forbundsautonomi var ikke bare et LO fenomen. I AF og YS var dette også en viktig konfliktlinje. 10 AF var helt fra starten preget av store indre spenninger. Det var forbund som ønsket at makten skulle ligge på forbundsnivå og at hovedorganisasjonen skulle ha begrenset makt. Striden mellom forbundsnivå og hovedorganisasjonsnivå går som en rød tråd gjennom AFs historie (Nybø 2007:75). Striden dreide seg om hvilken fagbevegelse AF skulle være, hvilke mål organisasjonen skulle ha, og hvilken rolle den skulle spille. I LO hadde det politiske fellesprosjektet drevet frem en sentralisering som ble ytterligere forsterket av det korporative samarbeidet. AF var ikke, og ønsket ikke, å være i samme posisjon som LO, men det var ulike oppfatninger innad i organisasjonen om hvordan forholdet mellom sentralismen og forbundsautonomi skulle ballanseres. I et forsøk på å si noe om denne ballansen formulerer Nybø seg på følgende måte: På tross av at en del av primærforeningene var skeptiske til at forbundene skulle gi fra seg innflytelse til hovedorganisasjonen og styret, så skjedde altså dette til en viss grad i AF på begynnelsen av 1990-tallet. Lønnspolitisk offensiv er også et eksempel på en prosess i AF hvor forbundsnivået spilte en mindre rolle. Likevel mener jeg det er riktigst å beskrive AF som en organisasjon som i større grad var en sammenslutning av forbund enn en enhetlig organisasjon, fordi mye makt og medlemmenes identifikasjon lå på forbundsnivå (Nybø 2007: 77) AF var en sammenslutning av forbund hvor uenigheten til slutt spisset seg i synet på hvor forhandlingsretten skulle ligge. Det var de forbundene som ønsket en liten sentralorganisasjon og en desentralisert forhandlingsrett som til slutt brøt ut og dannet Akademikerne. Det var uenighet innad i AF om en rekke spørsmål, en av disse var forholdet mellom sentralisering og forbundsautonomi. Forbundsautonomien, eller selvråderetten som det heter i YS, var en viktig del av grunnlaget ved etableringen av YS. Hovedorganisasjonen var et forsøk på å styrke de frittstående organisasjonenes posisjon ved å gå sammen, samtidig som de ikke ville gi slipp på sin frittståenhet (Messel 2009: ). Som i AF skapte denne posisjonen spenninger både i forhold til forhandlingsretten, og YS sitt ønske om å være politisk aktiv og partipolitisk 10 Akademikernes Fellesorganisasjon ble etablert som hovedorganisasjon for forbund som organiserte arbeidstakere med utdanning fra høyskole eller universitet. Stiftet i 1975 og lagt ned i

17 nøytral. I en rapport fra organisasjonsutvalget til kongressen i 1996 uttrykkes det på følgende måte: Utfordringen er å ballansere stor overordnet politisk handlefrihet med politisk handlekraft. Grunnprinsippene har endret seg lite gjennomhistorien. Troen på at YS formål oppnås best ved gjensidige forpliktelser og ved samlet opptreden er et fundament for organisasjons- og arbeidsformen i YS 11 Organisasjonsutvalget ser en rekke utfordringer. Ønsket om konsensus kan føre til en forsiktig organisasjon hvor vanskelige organisasjonsspørsmål blir omstøtt til kompromisser uten at fordeler og ulemper har kommet klart frem. Det oppfordres til å vise politisk toleranse og utvalget konkludere med at Selvråderetten kan ikke av hensyn til fellesskapet være absolutt på alle områder, men skal forvaltes innenfor rammen av den myndighetsom er tillagt det enkelte organisasjonsnivå 12 Formuleringene i rapporten er ikke direkte klargjørende om forholdet mellom sentralisering og selvråderett, og det har fulgt flere konflikter i kjølvannet av organisasjonskomiteen forslag. På det tariffpolitiske området kom det til utrykk i forholdet mellom avtalerett og organisasjonstilhørighet. I YS er det et prinsipp at organisasjonsretten følger avtaleretten, men i praksis er det ikke så enkelt. YS har også vektlagt organisasjonsfrihet, det vil si at enhver må kunne melde seg inn i den organisasjonen de ønsker og forvente at YS sørger for tariffdekning. Dette har ført til utallige konflikter mellom forbundene i YS om avtaletilgang, uten at YS har kunne gjøre annet enn å oppfordre forbundene til å finne ut av det. I et notat til styret i YS blir prinsippet om at de som melder seg inn selv, skal kunne velge hvor de vil være organisert, imøtegått. YS bør sees på som en organisasjon og må kunne plassere medlemmene der de hører hjemme. 13 Men sånn ble det ikke, selvråderetten sto for sterkt. Forbundenes motvilje mot å bygge opp et sterkt sentralledd og skepsisen til YS sin rolle som politisk aktør, var to alen av samme stykket. Makten og innflytelsen skulle ligge i forbundene. Men det er etter min oppfatning, grunnlag for å hevde at en sterkere involvering på det tariffpolitiske og politiske området, har trukket YS svakt i en mer sentralistisk retning. Sentralisering eller forbundsautonomi/selvråderett er en konfliktlinje som har preget debatten i norsk fagbevegelse, uavhengig av hovedorganisasjon. Uttrykket den har fått har variert i form og styrke, og den har preget organisasjonsutviklingen i fagbevegelsen på en 11 Delinnstilling fra YS organisasjonsutvalg, 1996, side Delinnstilling fra YS organisasjonsutvalg, 1996, side Notat til styret i YS fra Ørnulf Kastet og Christopher Navelsaker, datert

18 grunnleggende måte. Vi skal følge denne konfliktlinjen inn i studien av Trippel+. Det var fire ulike forbund som skulle fusjonere, fire forbund fra ulike sektorer hvor medlemmene hadde et nært forhold til sine avtaler. Hvordan skulle det nye forbundet ballansere forholdet mellom sentralisering og selvråderett innenfor et stort heterogent forbund? Og kanskje enda viktigere, hva ville et nytt stort forbund ha å si for forholdet til YS? Først et blikk på et beslektet tema forholdet mellom ledelse og medlemmer og mellom demokrati og byråkrati. Byråkrati versus demokrati Utgangspunktet er veldig enkelt. Fagbevegelsen er en medlemsorganisasjon og da må en spørre seg hvordan dette eierskapet praktiseres. Hvor er arenaene for medlemmenes innflytelse? Hva er forholdet mellom ledelse og medlemmer, og hva slags ledelsesmodell praktiserer organisasjonen? Diskusjoner om disse spørsmålene har hatt en sentral plass i hele fagbevegelsens historie. Det er ikke mulig, innenfor rammen av denne oppgaven, å behandle disse spørsmålene i full bredde. Fokus i dette kapitlet vil være å studere de demokratiske utfordringene i lys av det korporative systemet som utviklet seg i Norge etter krigen. Jeg starter med noen betraktninger om forholdet mellom demokrati og byråkrati i lys av organisasjonsstruktur og ledelsesmodell, fortsetter med en beskrivelse av det korporative systemet, hvordan det utviklet seg og hva det fikk å si for utviklingen av et sentralt byråkrati, før jeg avslutter med å drøfte om konsekvensene av endringene er at det har utviklet seg et oligarki på toppen av fagbevegelsen. Det er naturlig å starte med organisasjonsstrukturen når en skal studere medlemmenes plass i organisasjonen og forholdet mellom ledelse og medlemmer. Et første steg er å identifisere medlemmenes arenaer for innflytelse i organisasjonen. Det er et spørsmål om formelle og uformelle kanaler og om avstanden fra medlemmene og opp til toppen. Valgene er styrt av hva slags organisasjon det er, målene den setter seg og av hva slags relasjoner den skal ha til omgivelsene. Forbundene både i LO og YS har valgt ulike veier i organiseringen av grunnplanet, i valg av representative organer på veg opp i organisasjonen og i valg av ledelsesmodell. I et notat om forholdet mellom administrativ og valgt ledelse har Løken skissert tre ulike modellermodeller (Løken 2009:6-11). Den første kaller han aksjeselskapsmodellen. Denne modellen er kjennetegnet av at administrasjonen og den administrative lederen, generalsekretæren, har stor makt i det daglige arbeidet. Generalsekretæren er direkte underlagt forbundsstyret og det er lagt mindre vekt på sterke lokale ledd i denne modellen. I den andre modellen er den politiske lederen også 18

19 administrativ leder. Denne modellen er ellers kjennetegnet av sterke lokale organisasjoner og en demokratisk organisasjonsstruktur. Den siste modellen ligger mellom de to første ved at det er en dobbel ledelse, men den administrative ledelsen er underordnet den politiske ledelsen. I denne modellen vil du også finne sterke lokal ledd og en demokratisk organisasjonsstruktur. I tillegg til et sentralt apparat og råderett over organisasjonens resurser har ledelsen stor grad kontroll over de sentrale beslutningsprosessene i organisasjonen. Informasjonsmonopolet som ledelsen hadde, er mindre i dag enn det var for bare noen tiår tilbake, men det er fortsatt grunnlag for reelle konflikter mellom ledelse og medlemmer. Min påstand er at det korporative samarbeidet har forsterket ledelsens makt og innflytelse. Før jeg belyser hvordan dette samarbeidet påvirket demokratiet og de politiske prosessene innad i organisasjonen, gjør jeg et kort stopp for å se på etableringen av det korporative systemet og hvordan det påvirket organisasjonsstrukturen. Jeg skal nærme meg dette systemet langs to linjer - forholdet mellom staten og organisasjonene og forholdet mellom ledelse og medlemmer innad i organisasjonene. Heiret presenterer tre ulike tilnærminger eller analyser av det korporative systemet (Heiret 2003: ). Stein Rokkan er opptatt av at det korporative systemet ga organisasjonene en så sterk innflytelse på den statlige politikkutviklingen at det blir et alternativ til parlamentarisk styring, at det styrker mangfoldet i beslutningsprosessen, et mangfold som Sejersted ser på som mulighet for en meningsfull opposisjon. Trond Nordby deler ikke vurderingene til Rokkan og Sejersted. Han karakteriserer systemet som en type samfunnskorporatisme hvor organisasjonene er et redskap for staten og hvor staten kontrollerer organisasjonen. Med utgangspunkt i Hans Otto Frøland, lanserer Heiret en tredje forklaring som plasserer seg mellom synspunktene til Rokkan og Nordby ved det vurderer det nye systemet som en korporativ samfunnskontrakt hvor organisasjonene har reell innflytelse og hvor staten kan ta i bruk reguleringer. Jeg ikke så sikker på at forskjellen mellom Frøland og Rokkan er så stor. I fremstillingen av Rokkans posisjon forsvinner maktdimensjonen og kravet til forpliktelse. Rokkan er tydelig på at likhetsprinsippet ikke gjelder på korporasjonsnivå, men at det handler om evnen til å mobilisere eller tilbakeholde ressurser, og at det korporative forhandlingssystemet er avhengig av at det opprettholdes et visst minimum av orden og forutsigbarhet (Rokkan 1987: ). 19

20 Innflytelse forutsetter forpliktelse og Rokkan er vel ikke langt fra Frølands kontraktbegrep. Etter en gjenomgang av utviklingen fra1945 til 2003 konkluderer Heiret med at Samlet sett er det dessuten min påstand at det norske systemet i sterkere grad har vært et reguleringsregime for statlig myndighetsutøvelse enn et forsøk på å demokratisere gjennom medbestemmelse. Og dette trekket er blitt forsterket på og 1990-tallet i takt med at styringsretten er blitt utvidet som følge av internasjonaliserings- og konserndannelsesprosessene (Heiret 2003:244) Heiret ser en utvikling hvor systemet, i sterkere grad, har blitt et reguleringsregime for statlig myndighetsutøvelse. Jeg leser ikke dette som en støtte til Nordbys analyse av det korporative systemet som et redskap for staten. For til tross for stadige krav om moderasjon og en styrking av styringsretten, konkludere han med at den institusjonelle orden er et potensielt vern og maktgrunnlag for fagbevegelsen(heiret og Olsen 2010:44). Når han i tillegg, samme sted, forankrer fagbevegelsens maktgrunnlag i muligheten til å utøve organisasjonsmakt gjennom kollektiv styrke og mobiliseringsevne, er han trygt plassert innenfor Rokkans paradigme. I forholdet mellom staten og fagbevegelsen har det korporative systemet betydd både innflytelse og forpliktelse. Men hvordan påvirket det korporative systemet fagbevegelsen og forholdet mellom medlemmer og ledelse? Det korporative samarbeidet fikk etter hvert betydelig omfang, og det stilte nye krav til organisasjonene som skulle delta. I perioden fra 1951 til 1966 økte antallet permanente offentlig komiteer fra 377 til 801 og LO deltok i en fjerdedel av disse (Nordhaug 1981:180). De som deltok fra LOs side i dette arbeidet trengte støtte til politikkutvikling og saksbehandling og organisasjonen møtte disse behovene blant annet med å bygge ut sitt eget apparat. Ganske raskt utviklet det seg et omfattende byråkrati av fagfolk, administratorer, saksbehandlere og andre kontoransatte (Bergh 2009:312). Da Tor Aspengren ble formann i 1969 var det 50 ansatte og dette tallet hadde tredoblet seg til 150 ansatte tjue år senere da Yngve Hågensen ble leder. Antall ansatte holdt seg noenlunde stabilt i Hågensens periode, så da Valla tok over var det 157 ansatte sentralt og 238 i LO totalt. 14 I 2010 er det totalt 265 ansatte i LO og 180 i et sentralt apparat som er delt inn i 10 avdelinger. I tillegg til dette 14 Tallene er hentet fra Bergh 2009, side Tallene fra 2010 er oppgitt av LO sentralt på forespørsel fra undertegnede. 20

21 kommer det et stort apparat i forbundene. 15 I de to største forbundene, Fagforbundet og Fellesforbundet, er det bygd opp et betydelig apparat sentralt og ute i organisasjonene. Avtalene mellom staten og fagbevegelsen var forankret høyt oppe og medlemmenes mulighet til å påvirke de politiske prosessene var ofte svært begrenset, både i forkant og i etterkant når politikken skulle settes ut i livet. Samtidig bidro rollen som politisk samarbeidspartner til en profesjonalisering av toppen i fagbevegelsen som igjen kan ha bidratt til en forskyvning av makt fra medlemmene til ledelsen og det sentrale byråkratiet. Seymour Lipset var opptatt av hvordan økende byråkratisering kunne påvirke medlemmenes mulighet til påvirkning av egen organisasjon når han slo fast at Byråkratiet, som et organisasjonsmønster som effektivt tilfredsstiller mange og varierte behov organisasjonens, ledelsens, medlemmenes har dype røtter i fagbevegelsen. Men det kan formuleres i en generell tese at jo større byråkratiseringen av organisasjonen er, jo mindre er medlemmenes muligheter til å påvirke organisasjonens politikk (Lipset 1968:336). De organisasjonsmessige konsekvensene av denne utviklingen ble i liten grad problematisert. Den omfattende deltakelsen i offentlige komiteer og utvalg blir ikke tatt opp til diskusjon på landsmøtene, og det var heller ingen diskusjon om eventuelle problematiske sider ved at fagbevegelsen bygger opp et så stort byråkrati. 16 Mens diskusjoner var mangelvare innad i fagbevegelsen, manglet det ikke på forskning som kunne belyse temaet. Robert Michels lanserte begrepet oligarkiets jernlov, at fåmannsveldet i demokratiske organisasjoner som partier og fagbevegelse var uunngåelig. Seymour Lipset drøftet forholdet mellom demokrati og byråkrati i frivillige organisasjoner (Lipset 1968: ) og i Norge ble en rekke problemstillinger knyttet til dette temaet behandlet i boka Fagbevegelsen interesseorganisasjon og administrator (Colbjørnsen m.fl. 1981), uten at det førte til noen stor diskusjon i fagbevegelsen. En ting er å konstatere at det ble bygd opp et omfattende sentralt byråkrati, men det leder ikke automatisk til at dette byråkratiet ble et hinder for medlemmenes mulighet til å delta i politikkutformeningen. Noen har hevdet at politikken kan være representativ for medlemmene 15 I følge LOs organisasjonsprogram er det anslagsvis tillitsvalgte som gjør en frivillig innsats og organisasjonsutredningen i 2003 viste at det var mer enn 1550 fastlønte tillitsvalgte og medarbeidere i LO og forbundene. 16 Venstreopposisjonen, i hovedsak med utgangspunkt i AKP(m-l) om arbeideraristokratiet i fagbevegelsen, men mange oppfattet dette som sjikane av tillitsvalgte og det ble ingen reell diskusjon om byråkratisering av fagbevegelsen. 21

22 selv om organisasjonen ledes av et sterkt oligarki, og uansett kan medlemmene forlate organisasjonen dersom de ikke er fornøyd. Hvor reelt det er å bruke beina som maktmiddel, er vel mer usikkert(nordhaug 1981:31). Andre har vært opptatt av at oppbyggingen av et sentralt byråkrati kan øke avstanden mellom ledelse og medlemmene. Edvard Bull er inne på dette: Når selve det sentrale fagforeningsarbeidet, tariff-arbeidet, blir en vitenskapelig sak for eksperter sosialøkonomer og fastlønte tillitsmenn skifter nødvendigvis hele bevegelsen preg. Og det er fare for at mange vanlige medlemmer vil føle seg like fremmede overfor den faglige ledelsens resonnementer som overfor bedriftsledernes, og nesten like maktløse (Bull 1980:190). En følelse av fremmedgjøring og maktesløshet, men ble det umulig å påvirke organisasjonens politikk? Lipsets tese var at økende byråkrati reduserte medlemmenes muligheter til å påvirke organisasjonens politikk? Men hadde det byråkratiet som ble bygd opp i LO karakter av å være et oligarki et fåmannsvelde i strid med demokrati og medlemsinnflytelse? Et sterkt byråkrati, men var det enerådende? Lipset er opptatt av at byråkratisering og byråkratiets rolle i organisasjonen kunne motvirkes av opposisjon og en aktivisering medlemmene (Lipset 1968:366). Møtte ledelsen motstand, var det en opposisjon og i hvor stor grad fikk denne opposisjonen innflytelse i organisasjonen? Tillitsvalgte i sterke klubber lokalt og konserntillitsvalgte i store konsern, har de siste årene utgjort en alternativ maktbase som ikke sjelden er i opposisjon til ledelsen. Dette opposisjonsarbeidet har kommet til utrykk gjennom det daglige fagforeningsarbeidet og i en type nettverksaksjoner som Ja til arbeid 17 og FUF 18 og i store politiske saker som Norges tilknytning til EU. De politiske kampanjene har ofte et utspring lokalt, blant opposisjonelle tillitsvalgte, som gjennom et omfattende samarbeid med ledelsen har skapt seg en egen plattform, både økonomisk og arbeidsmessige. Gjennom å etablere denne plattformen bidrar de gjennom sitt arbeid til å styrke den norske samarbeidstradisjonen, samtidig som de bruker posisjonen sin til å drive en faglig politikk som ofte er i strid med den LO fører (Heiret 2000: ). De tillitsvalgte i Aker kan stå som en god illustrasjon på denne tosidigheten. De var på trygg korporativ grunn da de spilte en avgjørende rolle i arbeidet med å få staten inn som investor i Aker Solutions, samtidig som de var initiativtakere til en omfattende grunnplansmobilisering mot forslagene til ny pensjonsreform. Ledelsen i fagbevegelsen kan i liten grad styre disse gruppene ved å trekke dem inn i varmen, for de er langt på veg 17 Ja til arbeid var en aksjon for en mer offensiv statlig industripolitikk. Aksjonen, som gjennomført en stor demonstrasjon utenfor Stortinget i desember 1983, hadde sitt utspring i en kriserammet i verftsindustri 18 FUF(Fri og uavhengig fagbevegelse) var en organisasjon som ble opprettet for å mobilisere fagbevegelsen mot Arbeidsrettsrådets forslag til ny Arbeidstvistlov i