I utkanten av Wien, desember 1989

Transkript

1 Prolog I utkanten av Wien, desember 1989 Den gamle varebilen med flassende, rød lakk sto parkert bak det vi muntert kalte «brakkene», klar for en ny last med smuglervarer. Jeg fulgte etter Jeremy ut til bilen. Vi bar begge på høye bokstabler. Jeremy satte fra seg sin i grusen og låste opp bilen vi hadde gitt kjælenavnet «Dusty». Han klatret inn bak og ga seg til å løfte opp trekkene til setene langs veggene. Jeg ble stående utenfor og hutre i den grytidlige, kalde desembermorgenen. Himmelen over Wien var i ferd med gå over fra mørkegrått til myke pasteller av fiolett, rosa og blått. Jeg tenkte på Amir, som satt sammenkrøpet i det dystre rommet på flyktningmottaket i Traiskirchen. Jill, jeg har funnet ham, og det er takket være deg.» Nei, det er han som skal takkes. Han gjør det alltid alene», hvisket jeg med hjertet i halsen. «Jeg er så redd. De kommer til å sende meg bort. Jeg har nettopp funnet ham, og nå sender de meg bort igjen.» «Han finnes overalt, for alle dem som søker ham», hvisket jeg igjen, og oppdaget at vi hadde grepet hverandres hender. Tårer trillet nedover ansiktet på oss begge. Amir nikket. «Jeg tror deg. Men» «Det er sant. Du må ha tillit.» 5

2 «Jeg har tillit. Jeg vet at jeg vil finne ham der også. Men Jill, kjæreste Jill. Hvordan skal jeg finne deg igjen? «Dessuten går det rykter om uro i Romania igjen. Jill! Du er på en helt annen planet.» Jeg strøk flyktig bort en tåre fra kinnet og snudde meg mot Jeremy. «Beklager. Fortapt i tanker. Her er resten av bøkene.» Jeg rakte de siste til Jeremy og skumleste de rumenske titlene. Etter fem år var jeg endelig blitt god i språket. Jeremy tok imot den dyrebare lasten og plasserte dem én etter én i små hulrom skjult inni de polstrede setene i varebilen. Bibelstudier, bibler, biografier det vi kalte «B-varene» våre. Så snart alle bøkene var på plass, smelte Jeremy igjen bakdøren på bilen. «Er du klar?» Jeg nikket og tenkte på Amir igjen. Jeg så for meg hvordan han gikk på toget i dag. Flyktning. Sendt bort til et annet sted i Østerrike i påvente av asyl. «Det kommer til å gå bra med ham, Jill.» Jeremy leste tankene mine. «Han har fått boken, han har funnet sin venn.» Slik var livet vårt, samtaler som alltid foregikk på kodespråk, alltid med navn som ikke var våre egne, alltid hviskende, alltid i ferd med å gjøre det som ikke var lov. Jeg hadde båret tittelen «bibelsmugler» i fem år nå. Flere titalls turer over grensen i en rusten, gammel varebil. Nylig fikk jeg også en annen tittel: «venn av flyktninger» de som hadde flyktet fra hjemlandene sine, de fleste fra Øst-Europa, for å unnslippe brutaliteten og for å starte på nytt i det vestlige Europa. Bibelsmugler, venn av flyktninger, forelsket kvinne Jeg klatret inn på passasjersetet, dro døren igjen og trakk jakken rundt meg. Jeremy satte bilen i første gir, og så putret vi ut av brakkeområdet. Jeg kjente blikkene fra Kelly og Brenda og Lisa og Fred våre kolleger som også gikk under falske navn og skjult identitet. Jeg kjente hvordan de årvåkne blikkene deres betraktet oss idet vi svingte ut på veien, og jeg følte deres stumme bønner. Far, beskytt dem, gjør vaktene blinde for det de ser, la dem passere trygt gjennom, led dem til kontaktpersonen uten hindringer av noe slag. 6

3 Ja, Herre, stemte jeg i, idet Jeremy skiftet til andre gir og bilen humpet ut på veiene i det sørlige Wien, i retning Romania. Foran oss var solen i ferd med å stå opp. Vi hadde avtalt å møte kontakten vår i et smug bak kirken nede i sentrum av Timisoara. Frontlysene på bilen ble skrudd av, og det var stummende mørkt rundt oss. Vi hadde ventet på kontakten vår i femten minutter. Sekundene smalt som bomber i hodet mitt mens jeg undret meg, som alltid, på om dette var øyeblikket da noen ville dukke opp med et gevær og kaste oss i et rått fengsel for resten av livet. Hvordan orker du å stå i det du gjør? Vennene mine hjemme i USA stilte meg ofte det spørsmålet. Jeg svarte dem alltid muntert med det ordtaket jeg hadde sett på et skilt i en kristen bokhandel: «Mot er frykt som har bedt sin bønn.» Jeg ba intenst, men jeg følte meg alt annet enn modig denne kvelden. Tjue minutter gikk, så tretti. Vi skalv begge to der vi satt med teppene rundt oss. Motoren var avslått, og det kom frostrøyk fra munnen når vi pustet. «Bør vi dra? Han har aldri vært så sen som dette før.» Jeremy snudde seg ikke, bare fortsatte å stirre ut frontruten. Så bannet han lavt. Jeg hadde aldri hørt ham banne en eneste gang de fem årene jeg hadde kjent ham. Jeg myste og fikk øye på det som fikk ham til å reagere. To bevæpnede menn i uniform kom gående mot bilen. Kjære Gud. Nå skjer det. «Bli med oss», sa den ene av dem på rumensk, og viste frem skiltet sitt. «Nå», gneldret han. Øynene var isblå og harde. Vi gled ned fra setet og ut av bilen. Det var dette vi var opptrent til. Jeg kom ikke til å si noe. Jeg ville nekte, selv om de torturerte meg. Uansett kjente vi ikke de ekte navnene til de andre. Bare en kontakt, med et falskt navn akkurat som oss. «Raskere», bjeffet den høye av dem og dyttet oss fremover. Jeg begynte å skjelve kraftig. 7

4 Vakten grep armen min i et fast trykk og kom opp ved siden av meg. «Det går bra. Ro deg ned. Følg etter oss.» Vi snublet gjennom en trang bakgate og inn en kjellerdør. Plutselig befant vi oss inne i kirkebygningen, og pastoren sto foran oss, tynn, preget, men smilende. «Takk og lov, dere er trygge», hvisket han på engelsk. «Hva er det som foregår?» spurte Jeremy, og stirret fra vaktene til pastoren og deretter på meg. «Der ute. Et mirakel. Et mirakel!» utbrøt pastoren. «Men det vil koste liv. Kanskje mitt, kanskje ditt. Et mirakel.» Han hvisket svært engasjert. «For tre dager siden kom myndighetene og ga meg sparken, med beskjed om at jeg skulle deporteres til en liten landsby flere hundre kilometer herfra. Og da Ceauşescus Securitate kom for å hente meg, skjedde det, så raskt at vi ikke rakk å kontakte dere. Forsamlingen omringet kirken og nektet Securitate å komme inn for å arrestere meg og sende meg bort. Forsamlingen har oppholdt seg her i tre dager nå, og myndigheten er rasende!» Øynene hans strålte av fryd, det var ikke et snev av frykt å spore. «De har kommet med trusler om å skyte, men det kommer ikke til å skje.» «Hvorfor ikke?» «Fordi Ceauşescu befinner seg i Iran. Hæren hans viker ikke en tomme uten hans kommando, og det er umulig å få tak i ham.» Pastoren gliste bredt. Jeg stirret ut av vinduet på folkemengden som hadde omringet kirken, den trofaste flokken. Denne magre, aldrende mannen var pastor for en av de største menighetene i Romania. «Det har samlet seg nesten tre tusen brødre og søstre der utenfor», hvisket han med undring i stemmen. Jeg fortsatte å betrakte det hele gjennom vinduet. Fra et sted i mengden kom et lite lysglimt. En mann hadde tent et stearinlys, og nå ga han det videre til nestemann, som brukte det for å tenne sitt eget lys, før han ga det videre til nestemann, som gjorde det samme med sitt. Det ene lyset etter det andre ble tent, det mangedoblet seg, og hundrevis av lys ble tent. Sakte begynte 8

5 mengden å løse seg opp og spre seg. «De er på vei til torget midt i byen!» jublet pastoren. «Kom! Bli med oss i revolusjonen!» Vaktene var forsvunnet. Det hadde skjedd før også menn som dukket opp fra ingensteds for å redde oss, for deretter å forsvinne igjen like raskt. Vi kalte dem «nattens engler», og det var de sannelig. Våre østeuropeiske brødre og søstre fortalte oss jevnlig historier om hvordan de opplevde å bli beskyttet av englene. Jeremy og jeg fulgte etter pastoren ut av kirken, og jeg måpte. Her var hundrevis, tusenvis av mennesker, hver med et lys mellom hendene, i sakte, men bestemte bevegelser oppover veien. Samtidig strømmet det hundrevis av andre mennesker ut av de omkringliggende leilighetene fra sidegatene langs veien. Senere fikk vi vite at over innbyggere hadde båret hvert sitt lys og tatt del i denne marsjen for frihet. Energien i den tause folkemengden varmet meg, satte meg i brann som om jeg var ett av de lysene som skinte rundt meg. Revolusjon! Pastoren hadde selv kommet med ordene. Igjen og igjen gjennom året 1989 hadde vi sett det på TV-skjermen, hørt det på radio. Flere i brakkene hadde vært delaktige i frigjøringen av andre land. Det hadde ikke jeg. Nå befant jeg meg på torget i landsbyen Timisoara i Romania og så på at noen kastet en murstein gjennom vinduet i en bokhandel. Umiddelbart stormet mange fra folkemengden inn i butikken og kom ut igjen med stabler av bøker i armene, de løftet dem høyt over hodet og ropte ut «frihet!» på rumensk. «Verkene til Lenin og Marx og Ceauşescu», hvisket Jeremy idet bøkene ble slengt i en haug midt på torget sammen med noen av de tente lysene. Snart blusset det opp et enormt bål. Pastoren løftet armene i seier og proklamerte på morsmålet sitt: «Dette er første gang Marx verker har opplyst vårt folk!» Ropet ble møtt med spontan og stormende jubel. Pastoren steg opp trappene foran den vakre, gamle operaen som dominerte denne delen av torget. Fra balkongen ledet han den enorme folkemengden, som jeg senere skulle døpe Forandringens forsamling, i Fader Vår. Vår Far i Himmelen! La navnet ditt helliges 9

6 Mens vi sto og så på at kommunismens grusomheter bli revet i stykker, gjentok jeg bønnen med et hjerte breddfullt av følelser, og hvisket igjen: «Og for Amir. En trygg reise for Amir, hvor du enn leder ham, Herre. Amen.»

7 Kapittel 1 Bobbie Atlanta i Georgia, oktober 2005 Jeg banket to ganger på døren inn til leiligheten i sjuende etasje av det luksuriøse aldershjemmet i Peachtree Street. «Peggy? Er du hjemme?» Jeg hadde ikke trengt å spørre. I en alder av 92 beveget Peggy Milner seg sjelden utenfor leiligheten sent om ettermiddagen. Ærender var forbeholdt formiddagen, før kroppen ga seg over i sitt daglige protestanfall, som hun sa. Jeg hadde nøkkel til leiligheten og låste opp døren. Jeg fant Peggy sittende i rullestolen med ryggen mot meg, mens hun stirret ut gjennom de store skyvedørene i glass som ledet ut til balkongen og summingen av lyder og stemmer nede på gaten. Sakte beveget hun rullestolen slik at hun satt vendt mot meg. Det smale, rynkete ansiktet hennes var rammet inn av en fyldig, hvit hårmanke klippet i bob. Grønne øyne møtte mine, de strålte på tross av grå stær. «Vel?» «Legen sier jeg har ett år igjen å leve. Og da er det optimistisk.» Jeg spyttet ut nyheten og satte meg på kne foran rullestolen. Hun trakk pusten skarpt inn og ble blank i øynene. «Jeg er så lei for å høre det, Bobbie», hun strakte ut en skjelvende hånd for å stryke over ansiktet mitt. «Jeg skulle ønske det kunne være meg i stedet.» Jeg visste at hun mente det. Peggy Milner hadde vært klar for å treffe sin Frelser i flere år nå. 11

8 «Jeg er så takknemlig for at du fremdeles fins her for meg. Hvordan skulle jeg ha klart meg uten deg, Peggy?» «Du har alltid vært en sterk ung kvinne. Du og Vår Herre har klart dere helt fint, uten min hjelp.» Slik var Peggy tok aldri æren for noe som helst. «Hva skal jeg gjøre?» «Sa legen noe mer når det gjaldt behandling?» «En pille. En ussel pille hver dag i to måneder. Deretter cellegift, forhåpentligvis, hvis det ikke har spredd seg.» «Da vet du hva du skal gjøre. Hvorfor spør du meg, da?» «Jeg trengte vel bare å høre deg si det, antar jeg.» «Det samme som jeg har fortalt deg i snart tolv år nå, Bobbie? Du er jammen et sta kvinnemenneske.» Jeg nikket, fullt klar over det. «Dra tilbake.» Hun sa det uten et snev av tvil i den gamle, gamle stemmen. Peggy, min mentor og venn de siste atten årene, var den eneste som noensinne så meg gråte. Øynene fyltes med tårer, og hun visste at det ikke var på grunn av legens prognoser. «Jeg klarer det ikke. Jeg er for redd.» Hun lente seg tilbake i rullestolen igjen, og la den ene, rynkete og årete hånden over den andre i fanget. Øyelokkene hennes blafret, de var bleke og nesten gjennomsiktige. «Hele denne tiden har du hatt lyst til å dra tilbake.» «Men hva om jeg ikke gjør det riktig? Hva om jeg mislykkes enda en gang?» Peggy åpnet øynene og sa, nesten skarpt: «Barnet mitt, hva har du egentlig å tape? Dra tilbake.» «Tracie har tilbudt seg å bli med.» Et smil bredte seg over Peggys ansikt, og løftet foldene i huden. «Så du har lagt planer.» «Jeg har ikke sagt ja ennå.» «Si ja, Bobbie. La såret få gro. La det heles. Dra tilbake.» Fremdeles sittende på kne la jeg hodet i fanget til Peggy og lot 12

9 henne hvile hendene ømt på ryggen min. Jeg hørte stemmen hennes, som vitnet om levd liv og dyp visdom, da hun hvisket en bønn for meg. «Kjære Jesus, ta med Bobbie tilbake igjen, slik at hun kan tilgi seg selv. Slik at hun kan huske hva det er hun vet. Du gjør alle ting nye.» Timisoara, Romania, noen uker senere, tidlig i november 2005 Sakte og målrettet beveget jeg meg inn på Victory-torget mens jeg forsiktig plantet stokken mellom brosteinene. Jeg måtte for all del ikke snuble eller falle. Minnene fra den kvelden for så mange år siden var så levende og klare at jeg nesten kunne kjenne lukten av bålet og høre summingen fra folkemassen som ba Fader Vår sammen. Jeg fikk gåsehud til tross for den behagelige temperaturen. I dag var det fredfullt på den store plassen. Statuen av Romulus og Remus var omgitt av studenter og forretningsfolk, og fra fontenen strømmet det stråler av vann som et hopetall av duer sto i kø for å bade under. Overalt på plenen blomstret fargesterke lilla petuniaer og roser. Jeg kom til å tenke på at Timisoara var kjent som «rosenes by». Jeg humpet fremover, forsøkte å skjule haltingen som best jeg kunne, fast bestemt på å gli ubemerket inn i omgivelsene selv om niesen min, Tracie, som også var mitt reisefølge, påsto at jeg aldri hadde kunnet gli ubemerket inn noensteds. Jeg beveget meg målrettet i retning Operahuset og tok en liten pause ved siden av den rikt utsmykkede bygningen som nå huset McDonald s i første etasje. Jeg vinket Tracie nærmere og pekte: «Se der, der er de, akkurat slik jeg husker dem.» I tredje etasje over Mc- Donald s så vi et titalls kulehull som hadde revet av murpussen den skjebnesvangre natten i «Tenk at du var vitne til det», bemerket Tracie. «Og nå er du her igjen.» Hun sa det så uskyldig, med store brune øyne fylt av naiv undring. Det gjorde meg glad å se henne slik, øynene hennes hadde vært så gledeløse de siste par månedene. «Ja», svarte jeg. «Jeg var her den kvelden.» Og jeg hadde blitt værende. Etter at muren falt i 1989 tilbragte jeg mange måneder i 13

10 dette landet sammen med andre fra teamet, og bega meg ut på en fascinerende og uutholdelig smertefull reise i Øst-Europa, helt til livet det andre livet mitt innhentet meg og jeg flyttet tilbake til USA. Tracie grep hånden min nærmest spøkefullt. «Du var her, Jill.» Jeg smilte. Å ja, Tracie kjente til mange av mine historier. Mange, men så visst ikke alle. Amir. Navnet hans dukket opp i minnet slik det alltid gjorde i de uforvarende øyeblikkene da forsvarsmuren var nede og jeg tillot meg selv å minnes. Jeg skjøv navnet bort igjen. Tvang det til å forsvinne. «Kom igjen, Trace. Vi må ta en titt på den ortodokse kirken i den andre enden av plassen her borte.» Kjæreste Tracie, tjueto år gammel, nylig uteksaminert fra college med en grad i vokal og musikkterapi. Hun var en usedvanlig talentfull, ung kvinne med et knust hjerte. Såret. Såret, men i ferd med å bli hel, minnet jeg meg selv om. Jeg hadde et håp om at denne turen ville ha helbredende virkning på henne. Det var ironisk at jeg kunne være så optimistisk på Tracies vegne, og så tvilende når det gjaldt meg selv. Den nysgjerrige undringen som gled over ansiktet hennes minte meg om hvordan jeg selv hadde følt det for alle de årene siden, da jeg var i ferd med å innta en helt ny verden. «Å, dette er aldeles nydelig!» Hun la tyngde på alle stavelsene der vi sto i den tomme katedralen. Hver eneste kirke vi hadde besøkt var blitt møtt med en lignende overstrømmende bemerkning. Det hadde dannet seg en kø av flere eldre kvinner foran et maleri av Jomfru Maria med barnet, som sto på et staffeli midt i kirken. Én etter én beveget kvinnene seg fremover, bøyde seg og kysset ikonet. «Du er i en ortodoks kirke», hvisket jeg til Tracie. «Så merkelig at de faktisk kysser bildet. Det kan umulig være særlig hygienisk.» Jeg trakk på skuldrene og blunket til henne. «Og hvorfor er det ingen benkerader i denne kirken?» spurte hun. «Ortodoks kirke», hvisket jeg igjen. «Alle blir stående.» Jeg skulle faktisk ønske at en benk på mirakuløst vis ville materialisere seg foran meg. Smerten dunket i den venstre foten. Jeg lente meg tungt på stokken. Sinnet blusset opp i meg jeg anså meg vanligvis ikke som en hissig person, men nå hadde jeg lyst til å ta stokken og brekke den 14

11 over hodet på en eller annen og deretter kaste den på bålet. Jeg er trettini år, Herre. Er ikke det litt vel tidlig å dø? Jeg mener, misforstå meg rett. Jeg ser frem til evigheten sammen med deg, men det er så mange andre ting jeg gjerne skulle gjort her, før jeg «Tante Bobbie, går det bra?» Tracie grep armen min. «Du skjelver jo!» «Ingenting å bry seg om, vennen min. Jeg er bare litt sliten.» «Se der borte. Benker langs veggen.» Jeg hadde faktisk ikke lagt merke til det. Tracie tok armen min igjen. Jeg kom ikke med noen protester, og beveget meg sakte fremover med stokken mot en mahognibenk hvor det allerede satt to gamle damer. Jeg kjente hvordan harmen sitret gjennom hver fiber i kroppen. Svakhet! Jeg er ikke svak! Jeg satt meg ved siden av de gamle damene og følte meg ydmyket. Tracie og jeg var bare på den tredje dagen av vår månedslange reise gjennom Europa. Det var så mye jeg fremdeles ville vise henne. Jeg hadde aldri planlagt å komme tilbake hit. Enkelte ting var for smertefulle å oppsøke. Men da legen hadde gitt meg diagnosen, var det som om livet på ny hentet meg inn igjen. Jeg kom frem til at om jeg faktisk bare hadde ett år igjen å leve, kunne jeg like gjerne gjøre det Peggy sa jeg skulle, det jeg egentlig hadde hatt behov for i mange år allerede. Dra tilbake. Dra tilbake dit alt sammen begynte. Tracie Jeg betraktet tante Bobbie som satt ved siden av to gamle damer på en velbrukt benk inne i den rumensk-ortodokse kirken, og tenkte at dette scenariet var helt feil. De gamle damene med rynkete hud som la seg i folder i ansiktet snakket ivrig sammen mens Bobbie satt tilbakelent, hvilte hodet mot veggen med lukkede øyne og tviholdt på en stokk med høyrehånden. Nei, nei, nei! fikk jeg lyst til å rope. I stedet lot jeg som jeg studerte et ikon og tenkte på de siste ukene. Gjennom oppveksten fortalte min bereiste tante meg ofte at «det er tusen ting jeg må vise deg, Tracie. Og minst en million som vi må se.» Med tanke på at hun nå var døende og jeg også, på et vis be- 15

12 stemte jeg meg for at vi skulle i det minste se noen av disse stedene, om det så kom til å ta knekken på oss begge. For det første: Bobbie så ikke ut som hun var døende. Jeg hadde den yngste, hippeste tanten av alle jeg kjente. Hun var min mors lillesøster, født da mor var ti. Mor giftet seg ikke før hun var tjueseks, og hun satte umiddelbart i gang med å føde en hel barneflokk der jeg var førstefødt, så jeg vokste opp med solid erfaring i å ta meg av småbarn. Jeg var «reservemamma» for fem brødre: Timmy, Travis, Teddy, Theo og Thomas foreldrene mine hadde en forkjærlighet for navn som begynte på T. Det eneste stedet jeg kunne få ha en morsfigur helt for meg selv, var hos min kjære tante Bobbie, som ironisk nok aldri hadde giftet seg eller vært biologisk mor for noen. Og etter hvert, fra jeg var cirka ti år gammel, behandlet hun meg på likefot i ett og alt. Vi planla turer, vi kledde oss opp for å spise på fine restauranter, vi hvisket sammen om hver eneste gutt jeg var forelsket i. Hun var til stede ved alle teaterforestillinger som jeg hadde roller i på skolen, og dro meg med til London en sommer for å se Romeo og Julie og Phantom of the Opera. Hun var overbevist om at med mitt talent for skuespill og sang, ville jeg en dag opptre i London eller Stratford. Hun tok meg med til Paris også, og fortalte så levende historien til denne lysenes by med all den prakt og grufulle detaljer at det var som om jeg fikk opplest Charles Dickens A Tale of Two Cities. Tante Bobbie elsket historie, hun elsket å reise og alt som var eksotisk og spontant. Og hun elsket mennesker. Etter hvert hadde hun begynt å vie guttene oppmerksomhet også Timmy, Travis, Teddy, Theo og Thomas selv om hun mente at etter fylte ti år hadde gutter det mye bedre hos onkel Jack, som var mors bror, for det var i den alderen de begynte å bry seg om det som befant seg mellom beina deres, som hun sa. I årevis tok jeg altså av meg T-gjengen, mens Bobbie tok seg av meg. Tante Bobbie var på alle måter henrivende. Hun hadde krøllete sort hår i skulderlengde, blå, intense øyne, hun hadde en solid beinbygning og var sterk og slående vakker. Hun var veldig entusiastisk og overbevisende og, ja, kanskje litt for mye av det gode noen ganger. 16

13 Hun var vant til å få det slik hun ville. Hun snakket rett fra hjertet om troen sin, meningene sine, det hun var god til, og den evnen hun hadde til å bry seg om andre mennesker. Det fantes aldri et øyeblikk i livet hennes da hun ikke var ansvarsfull, så da pappa døde, gikk hun på ny inn i rollen som forsørger med den største selvfølge. Da mor ringte og fortalte om Bobbies diagnose, mistet jeg mobilen rett i gulvet på soverommet. Sjokket og sorgen var overveldende. «Det er umulig», erklærte jeg. Og så bestemte jeg meg for at hva det enn var tante Bobbie ønsket å gjøre, så skulle det skje. Jeg kjente godt til at hun hadde bodd i Europa som ung kvinne, i ti år, helt til faren min falt død om av hjerteinfarkt i en alder av 42 og lot mor sitte igjen med ansvaret for seks barn. Da ga Bobbie den evige redningskvinne, som mor kalte henne umiddelbart avkall på sin fascinerende og mystiske karriere i Europa, flyttet inn sammen med oss og hjalp mor med å oppdra T-gjengen. Om jeg lukket øynene i er kort øyeblikk, kunne jeg se for meg henne der hun sto på flyplassen i Atlanta omringet av esker og bagasje. «Jeg er så lei meg, søs», sa hun, og omfavnet mor i en av sine vidunderlige bamseklemmer mens vi barna sto og stirret opp på denne tanten vi knapt visste noen ting om. «Vel, kom igjen, barn! Hjelp tanten deres med å få med alle sakene ut i bilen! Det er nok av overraskelser til dere alle inni disse eskene!» Slik var Bobbie, full av moro og eventyr og sjenerøsitet, og hun tok oppmerksomheten vår bort fra det faktum at far var død, og flyttet den i stedet over på alle gavene hun hadde tatt med til oss fra Europa. Jeg falt pladask for henne den dagen. Jeg syntes hun var nydelig og eksotisk, nesten fargesprakende, med øyne som glitret med løfter om ugagn. Hun var kledd i en flagrende, knalloransje buksedress, og hun dro meg inntil seg og ga meg en kraftig klem mot sin mektige barm, som for øvrig føltes veldig trygg og god, siden mor nærmest hadde forsvunnet helt i klær som hang og slang rundt den skjøre kroppen. Denne brennhete sommerdagen i Atlanta hadde hver og én av oss bortsett fra Thomas, som fremdeles bare var en baby i 1994 båret og dratt en eske eller en bag bort til mors ventende bil. Jeg glemmer 17

14 aldri uttrykket i mors øyne en enorm takknemlighet midt i sorgen. Min tante Bobbie var ikke på noen måte en dempet person, likevel hadde hun en nesten umerkelig aura full av nåde og verdighet, et eller annet sterkt og samtidig trygt og koselig, noe ubestemmelig som fikk meg til å ville være sammen med henne i håp om at det kanskje skulle smitte over på meg. Hun var på mange måter svært tøff, ja, nesten freidig. Og likevel hadde hun altså dette nådefulle, grasiøse nærværet ved seg som strakte seg til de som var i kretsen rundt henne, og også utenfor. Jeg tror det var fordi hun var så himlende målbevisst. Det virket som hun faktisk oppriktig brydde seg om dramaet som til enhver tid utspant seg i livet mitt. Hun fikk meg aldri til å føle at noe av det var tåpelig eller uviktig. Samtidig slapp hun meg egentlig aldri inn i sitt eget livs drama. Men jeg var i ferd med å ane konturene av det, jeg begynte å forstå hva det var hun hadde måttet gi opp for vår skyld, og også det som plaget henne nå, der hun forsiktig hadde manøvrert seg oppover trappene foran den ortodokse Metropolitankatedralen, ett målrettet trinn om gangen mens hun støttet seg tungt til stokken. Når mor og jeg planla en ferie, handlet alt om velvære og komfort. Det var Bobbie som var den eventyrlystne i familien. Hun hadde vært bibelsmugler og bodd i brakkelignende hus og nærmest rynket på nesa av komfort. Nei, forresten. Hun satte nok pris på komfort og velvære når det kom i hennes vei, men hun oppsøkte det aldri aktivt selv. En gang hun befant seg i en landsby i Bulgaria og skulle levere smuglervarer til en kontakt som aldri dukket opp, hadde hun lagt seg til å sove utendørs i bitende kulde etter å gravd et hull i bakken for å få litt ly for den iskalde vinden som gikk gjennom marg og bein. Senere fortalte hun meg at det var «vanvittig moro å oppleve». Med familien hadde hun derimot tatt inn på den beste suiten på et cruiseskip i Middelhavet, og elsket det også. «Noe av det fineste livet har lært meg, tror jeg, er å sette pris på hva det enn er dagen bringer. Hver dag er et tjuefire timers eventyr.» Dette hadde hun sagt meg mer enn én gang. 18

15 Derfor hadde mor og jeg bestemt at det Bobbie trengte, var et sjarmerende luksushotell i Venezia. Hun hadde godtatt det på én betingelse: At vårt neste stopp skulle være Timisoara i Romania. Hotellet vårt her var definitivt ikke for luksushotell å regne, måtte jeg innrømme da vi senere den dagen var tilbake igjen. Tante Bobbie kalte det faktisk for et «kommunisthotell». «Du vet tungt og mørkt treverk overalt, undertrykkende, fantasiløst.» Bobbie avfeide episoden tidligere med skjelvingene som en bagatell, og sa: «Det er en helt naturlig og forventet bivirkning av medisinene jeg tar.» Det gjorde meg ikke akkurat beroliget, men hun satte de isblå øynene i meg og tvang meg til å la være å protestere. I stedet betraktet jeg tante Bobbie mens hun kippet av seg tøyskoene før gikk hun alltid i høyhælte skoletter eller sandaler satte fra seg stokken, trakk seg krumbøyd opp i sengen med seige bevegelser, og smilte til meg. «Ahh. Det var bedre.» Halsen snørte seg sammen, og jeg blunket unna tårer. Jeg skulle ikke gråte! I stedet konsentrerte jeg meg hardt om å forestille meg Bobbies liv slik det hadde vært i Europa fra 1985 og frem til hun fløy hele veien hjem den dagen i 1994 for å ta seg av en sørgende søster og hennes seks barn. «Hun jobbet med smuglervarer», hadde onkel Jack opplyst for noen år siden, noe som hadde fått mor til å dytte ham hardt i ribbeina med albuen. Han skar en grimase og fortsatte: «I himmelens navn, Sally, det er vel ingen hemmelighet lenger. Tracie har rett til å få vite det.» Jeg slengte meg på sengen vi delte seng og skrudde på lyset over nattbordet. «Tenker du noen gang på det du pleide å gjøre før? Alle de årene da du bodde i Wien og smuglet bibler? Hender det at du savner det?» Bobbie elsket å fortelle meg historier fra den tiden, men hver gang jeg hadde stilt henne det spørsmålet tidligere, svarte hun alltid et eller annet som: «Hvordan kunne jeg savne det livet når jeg hadde et nytt liv fylt av deg og brødrene dine?» Men denne gangen stirret hun bare på meg, og øynene hennes ble 19

16 fuktige. «Jeg tenker på det og savner det hver eneste dag.» Jeg snappet etter pusten og rynket brynene, men hentet meg raskt inn igjen. Hun fikk med seg min reaksjon, strakte seg etter hånden min og klemte den. «Jeg savner det livet, det er sant, men det betyr ikke at jeg ikke er lykkelig i det livet jeg har nå. Å lengte etter noe og å trives med noe annet, kan eksistere side om side. Det ene utelukker ikke det andre.» Jeg fikk frysninger på ryggen. «Du har vel rett.» Jeg skar en grimase og rettet oppmerksomheten mot en flik beige maling som var i ferd med å flasse av på veggen midt imot. Bobbie var hadde det med å lage et poeng ut av noe i sitt eget liv slik at jeg kunne bruke det på mitt eget. Jeg visste nøyaktig hva det var hun hintet til. «Jeg stortrives sammen med deg, Bobbie, nyter hvert sekund. Men det gjør fremdeles helt forferdelig vondt å tenke på at han gjorde det slutt med meg. Jeg vet ikke om det noen gang kommer til å gå en time av livet mitt at jeg ikke tenker på ham.» Hun sukket. «Kjærligheten svir skikkelig når du er ung, ikke sant?» «Det er noe dritt», sa jeg, og etter å ha kastet et blikk på henne våget jeg meg til å stille henne et nytt spørsmål som jeg riktignok hadde stilt utallige ganger før, men som vanligvis fikk et tøysete svar. «Kom igjen, tante Bobbie. Vær ærlig denne gangen har du noen gang hatt lyst til å gifte deg?» Hun smilte. «Ja, selvfølgelig. Jeg har naturligvis tenkt på det jeg tenker fremdeles på det av og til. Du vet, det hender faktisk at folk gifter seg etter at de er fylt førti!» Hun lo. «Jeg vurderte det, men så arvet jeg en familie, en stor familie med en flokk unger, så jeg trengte ikke lenger bry meg med å skaffe en ektemann.» «Men», og nå presset jeg henne, selv om jeg ikke helt visste om jeg ønsket å vite sannheten, «ville du ikke har foretrukket å bli værende i Østerrike, og fortsette arbeidet ditt der?» Hun la hodet på skakke, lente seg inntil den røde, stoffkledde sengegavlen og lukket øynene. «Tracie, det kommer en tid da du vil lære at livet består av sesonger. Jeg gikk inn i en sesong der jeg skulle 20

17 ta meg av familien din. Det var ingen som tvang meg til å gjøre det. Jeg valgte det selv, med glede, og jeg har aldri angret på valget jeg tok. Nå er jeg kanskje i ferd med å gå inn i en ny sesong.» Det var et snev av nostalgi i stemmen hennes, men alt jeg klarte å tenke på, var at for en måned siden hadde onkologen erklært dødsdom over Bobbie, og jeg ville for alt i verden ikke at hun skulle gå inn i den slags sesong. Aldri. Amir Det siste gruppen flyktninger var ankommet to dager tidligere. Amir kunne se dem for seg der de snublet inn på flyktningmottaket, utslitte, forvirret, kalde, redde og med frykt i blikket. Han husket så godt sin egen desperasjon i 1989 da han hadde nådd frem til flyktningmottaket i Traiskirchen i Østerrike. Traiskirchen, tenkte han med seg selv. Det betydde bokstavelig talt «tre kirker». Han hadde aldri tatt seg bryet med å undersøke landsbyens historie, alt han visste var at her hadde han funnet Kirken med stor K. Jesu hender og føtter, før han i det hele tatt hadde lært Hans navn å kjenne. Blant de andre flyktningene i de mørke korridorene hadde det begynt å spre seg en hvisken. «Det finnes et sted i denne landsbyen der det er snille mennesker som tilbyr klær og mat og tid. De kaller det Oasen». Ingen av dem hadde den gang våget å hviske noe annet som også ble tilbudt på dette stedet: håp. Og nå, en gang i måneden, hjalp Amir det flerkulturelle teamet av kristne som drev Oasen. Flyktningene var alle sammen preget av sjokk, de hadde det samme fortapte kroppsspråket, den samme fortvilelsen og frykten i blikket. Om han lukket øynene, kunne han se hva han hadde forlatt for alle de årene siden: Bombingen startet ved midnatt. Amir våknet av frykten som satt fast i halsen. Han dro på seg klærne i en fart og stormet mot de andre rommene i den knøttlille leiligheten. «Maamaan! Baba! Kom igjen, dere må opp, fort! Kle på dere! Vi er nødt til å dra.» Han skubbet dem ut av leilighetskomplekset, ned trappene, over gaten og gjennom smugene i sentrum av byen. Annethvert 21

18 minutt ble himmelen opplyst av et sterkt, oransje lys. Troppene nærmet seg midt på natten. De kom til å slakte ned alle som befant seg i deres vei. Amir likte ikke å tenke på den kvelden, men minnene kom over ham i uforvarende øyeblikk, slik som i kveld, i Oasens hovedsal som var fullpakket med unge menn fra Iran, Afghanistan og Irak. Mennene flokket seg rundt kafédisken der to frivillige fra en menighet i Wien raskt og nesten panisk fylte kopper med kaffe eller chai-te. En kopp per person, gjentok de igjen og igjen. Amir sto vakt ved døren. Mennene var utsultet, desperate, forvirret. Akkurat slik han hadde vært som nedbrutt ung mann på tjuetre, en mann som hadde tatt seg over fjellene i Iran, Tyrkia og Albania for å redde foreldrene. Et gledesutbrudd fikk ham til å snu seg. En gruppe med fem unge menn, sannsynligvis iranere, lo og holdt armen rundt skuldrene til hverandre mens de poserte foran et kamera. Trish telte til tre på persisk og knipset bildet. I morgen kom hun til å fremkalle det slik at når de kom igjen tirsdagen uken etter, kunne hun gi dem hvert sitt bilde. Godeste Trish, som alltid fant måter å vise nestekjærlighet og omsorg på til disse unge mennene. Amir vendte blikket bort. Trish minnet ham altfor mye om en annen han kjente det svarte håret, de blå øynene, begeistringen. Sørstatstonefallet, kommet hit hele veien fra Georgia delstaten i USA, ikke landet på grensen til Russland. Det var så mange år siden. En ung og vakker amerikansk kvinne som rakte ham en kopp kaffe, som trøstet moren hans etter farens død, som fant frem en jakke til ham den iskalde første natten i Østerrike, da snøen lå som et dekke over gatene, som overbeviste ham om å delta i et bibelstudium Amir tvang seg tilbake til nåtiden. Bibelstudier! Rommene helt innerst i bygningen hadde vinduer som var tildekket med avispapir, og bakdøren var låst. Senere mye senere, etter at de var gått tomme for kaffe og te og folkemengdene hadde forlatt lokalet, skulle flere menn snike seg til den inngangen, beskyttet fra sine landsmenns granskende blikk, banke tre ganger på døren, og vente. Banke enda en gang. Og deretter snike seg inn for å høre sannheten. 22

19 Amir tok imot en annen ung mann og klappet ham på ryggen. «Sami, så godt å seg her i kveld.» Sami nikket og pekte med blikket mot korridoren. «Senere. Klokken ni. Ikke nå.» Sami var tynn, han så nærmest skrøpelig ut, var nysgjerrig, desillusjonert, stilte spørsmål. Ja, senere skulle Amir undervise ham fra Bibelen, han skulle holde opp Injil og erklære Jesus som Herre, akkurat slik Jill hadde gjort for så mange år siden.