En storm kom fra paradiset

Transkript

1

2 Johannes Anyuru En storm kom fra paradiset Oversatt av Håvard Syvertsen Forlaget Press GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

3 GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

4 Han åpner øynene. Gulvet rister. En følelse av at rommet for litt siden var fullt av stemmer og latter. Kanskje han bare drømte. Han ligger mellom to stolrader. Det er stjerner som beveger seg, langsomt, i et vindu over ham. Ligger i en togkupé. Han reiser seg og setter seg i et av setene. Han er øm i kroppen, leddene er stive. Han ser ned på hendene, på knokene, de tynne fingrene, han snur hodet, prøver å få et glimt av sitt eget speilbilde i vinduet. Han husker ikke hva han har vært med på, hva han gjør på dette toget. Fullmånen henger lavt over horisonten, en grå skive. Han ser kratrene, havene av sand. Han husker ikke hvem han er. Månen, den minner ham om noe. Om skyer. Om vinden. Han husker ikke. Han husker ikke historien GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

5 [start del] I GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

6 «Hvorfor kom du tilbake?» P har sittet med haken ned på brystet, han løfter blikket og ser tilbake over bordet. «Jeg har allerede svart», sier han. Rommet er uten vinduer, og til tross for at begge mennene har flere knapper oppknappet i skjortene, renner svetten, og de har store, våte flekker på ryggen og under armene. Forhørslederen strekker ut fingrene og trommer fingertuppene mot hverandre. Forhørslederen er i førtiårsalderen. Skjorten hans er olivengrønn, en uniformsskjorte uten distinksjoner. En enslig lyspære er festet i en sokkel over bordet. «Fortell sannheten, så kan du dra tilbake til Lusaka.» P ser ned i gulvet igjen. Betongen virker grov og ødslig, som et fotografi av månens overflate. «Jeg hadde blitt lovet en stilling i en bedrift utenfor Lusaka.» P forstår ikke hvorfor de holder ham her, hvorfor de overhodet har tatt ham hit. «Jeg skulle fly et sprøytefly.» «Du skulle fly et sprøytefly.» Mennene snakker swahili med hverandre. Forhørslederen blar i papirene som ligger foran ham på bordet. Kroppen hans er senete, han er kjøttfull og grov i ansiktet, barten har stenk av grått, han er nesten skallet. Ansiktsuttrykket er muntert, grusomt, noen ganger tilgjort vennlig. «En utdannet ugandisk jagerpilot reiser fra Roma til Zambia for å fly sprøytefly over fruktavlinger?» P tørker svetten fra pannen. De førte ham hit rett fra flyplassen, og han har ikke spist eller drukket hele dagen. Han er trett, GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

7 Johannes Anyuru han har en følelse av å drømme en altfor lang drøm, å svømme under vann, være utenfor seg selv. Veggene i rommet er blå. Sprekker av naken sement trer fram der malingen flasser av. De ser ut som kontinentene på et kart fra en annen tidsalder, en annen verden. «Send meg tilbake til Roma hvis dere ikke tror på meg.» Det står en vakt i det venstre hjørnet av rommet, bak ryggen på P, nærværet hans merkes bare av skoene som skraper mot gulvet. Forhørslederen bytter sittestilling, hviler haken i hånden, legger tankefullt en pekefinger over leppene. Han nekter å tro at noen ville vende tilbake til dette sønderslitte kontinentet uten noen andre mål enn de som P gang på gang har oppgitt: at han ville fly, at den eneste muligheten for det befant seg hos et lite selskap utenfor Lusaka i Zambia som sprøyter fruktavlinger med propellfly fra kolonitiden. P kniper igjen øynene og kjenner trettheten stige som et hvitt brus i hodet. Han er dårlig. «Det er på tide at du innser at du ikke får vende tilbake til din kontakt i Roma.» «Min kontakt?» Forhørslederen smeller hånden hardt i bordet. «Hvem sendte deg til Zambia? Hvem jobber du for?» Vakten som står bak Ps rygg, rører på seg, skoene skraper mot gulvet. «Nå. Hvordan skal vi kunne sende deg tilbake til Roma? Offisielt vendte du tilbake hit fra Lusaka, ikke sant? Du skrev selv under på utvisningsvedtaket.» Den skallete tanzanianeren peker på et dokument, deretter tar han fram enda et ark som han legger på bordet. «Her har du skrevet under på en bekreftelse på at du har blitt sendt tilbake til Lusaka herfra.» GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

8 En storm kom fra paradiset P stirrer rett fram, prøver å komme på noe å si. Han har ikke blitt mishandlet, men det henger vold i luften. «Du burde være mer forsiktig med hva du skriver under på. Du finnes ikke lenger. Det er på tide at du begynner å svare på spørsmålene våre.» Mange av papirene som allerede er lagt ut over bordet, tilhører P: passet hans, flybillettene. Forhørslederen tar fram enda et dokument fra en mappe, ser på det, later som om han vurderer noe. Han legger det på bordet og skyver det fram mot P, som tar det opp. Han betrakter de greske bokstavene. Hans navn og rang. Det hellenske flyvåpenets symbol: en mann med vinger, hvit mot himmelblå bunn. Eksamensbeviset hans. «Du ble utdannet ved det hellenske flyvåpenets akademi i Dekelia utenfor Aten, så dro du til Roma, og derfra til Zambia. Hvorfor?» «Jeg ville fly.» Til og med for ham selv høres setningen ut som en løgn. Han har lyst til å skrike, reise seg opp og velte bordet, skrike at han bare ville fly. Han lar fingertuppene gli over bokstavene. Han ville bare fly. Inni ham flagrer en billedremse forbi: Han står ved et nettinggjerde og ser på et jetfly som kommer dalende ned fra himmelen, det er den første høsten i Hellas, løvet har ikke falt ennå, men trekronene i skolegården har fått en farge som papp, han og de andre flykadettene fra den tredje verden studerer gresk på trange trebenker, repeterer verb og substantiver hele dagen, men denne dagen har de blitt hentet med buss og kjørt ut gjennom sperringene rundt Flyvåpenets akademi og blitt sluppet av ved dette nettinggjerdet som vender mot flyplassen, og de står der og ser GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

9 Johannes Anyuru på flyene som de kommer til å lære å fly, senere, etter at de er ferdige med språkkurset de smekre drapsmaskinene som beveger seg på rullebanen langt unna, langsomt og vinglete som fiskemåker. «Vil du ha en sigarett?» P trekker på skuldrene uten å se opp fra dokumentet han holder i hendene. Forhørslederen må ha gjort et tegn, for vakten tar et skritt fram og rekker ut en pakke med sigaretter uten filter. P tar en, putter den i munnviken, vakten tenner den for så å rygge inn i skyggene igjen. P legger fra seg eksamensbeviset, venter på et spørsmål, eller på volden, eller på å bli løslatt, på et eller annet, røyker. «Hva synes du om Obote?» «Om Obote?» Han lar røyken sive gjennom neseborene. «Jeg skulle ønske at han var Ugandas president. Han kommer fra min stamme.» «Fortell hva som skjedde da Obote besøkte hjemstedet ditt våren sekstini.» «Jeg var i Hellas i sekstini.» P vet hva forhørslederen snakker om. John skrev om det i et brev. «Våren nittenhundreogsekstini.» Mannen uttaler årstallet sakte, stavelse for stavelse, som om det var en mulighet for at P hadde misforstått det. «Våren nittenhundreogsekstini reiste Milton Obote, presidenten din, rundt på landsbygden og holdt taler. Det var en kampanje for å samle folket etter opprøret i bugandakongedømmene. Du kjenner til dette?» «Jeg var i Hellas.» «Da han kom til hjemstedet ditt, ble han overfalt av en mobb som rev ned podiet, ødela mikrofonen og tvang ham GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

10 En storm kom fra paradiset til å flykte.» Forhørslederen peker på P mens han sier dette, som om det var P som sto bak misnøyen med måten Obote fra presidentpalasset favoriserte sin egen familie, sin egen klan på. P fnyser, slår av aske på gulvet, rister på hodet. «Livet mitt ble slått i stykker av militærkuppet.» Han venter på et spørsmål som ikke kommer, han prøver å huske hva han har sagt og hva han ikke har sagt, hvilke løgner, hvilke utelatelser og hvilke innrømmelser som setter grensene for denne samtalen. De tre mennene er tause, bare pusten deres høres, og det dempede suset fra et ventilasjonsrør, og langt borte, utenfor rommet, lyden av skritt nå og da. Forhørslederen tar fram et fotoalbum fra en eske som står på gulvet. P kjenner det igjen, akkurat som dokumentet på bordet er det tatt fra bagasjen hans. I nittensekstini var han i Hellas og fløy skolefly. I nittensekstisju var han i Hellas og lærte gresk og så skoleflyene lande og ta av, og om kveldene kom en kulde som han aldri hadde opplevd i Uganda, og som gjorde at han trakk den grønne treningsjakken tettere rundt kroppen og hutret, og enkelte dager kom en vind inn fra havet som førte med seg enorme mengder med sand som blåste inn i de gamle gatene i Dekelia, sand hvit som perlestøv, eller hvit som knuste biter av himmel, sand som la seg i tykke dyner langs fortauskantene og mot husveggene. Iblant reiste han til havet i helgene med en sivil bussrute som fraktet turister på somrene, men som var nesten tom om høsten, vinteren og våren. Han gikk alene i dønningene med skoene i hånden og opprullede bukser og følte hvordan noe fra hans barndom, hvordan noe dunkelt ble slukt av mørke, og av tilgivelse, kanskje. Noen ganger tenkte han da, ved havet, at GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

11 Johannes Anyuru de som fantes den gangen, ville forsvinne en dag, bli kalkstein på bunnen av et annet hav. Forhørslederen tar et bilde ut fra en av plastlommene og skyver det over bordet. En ung, afrikansk mann i pilotklær står på et T-37-fly, støttet mot det store, grå haleroret som er nesten dobbelt så høyt som et menneske. «Dette er deg.» «Nei», sier han fort, uten å vite hvorfor han lyver. «Det er ikke deg?» Fotografiet er kornete og ansiktet på bildet er skyggelagt av pilothjelmen, utydelig. Det kunne vært en annen. Forholdet mellom Tanzania og Uganda er svært spent. De militære i Uganda skyter granater over grensen. Amin hevder at ugandiske geriljasoldater som vil styrte ham, har leir inne i Tanzania. «Det er en annen.» Han burde ikke ha løyet, men han løy, og nå må han fastholde løgnen. Han bøyer seg ned og stumper sigaretten under skosålen. Det ligger allerede to sneiper av sigaretter han har røykt på gulvet fra før. Hvor lenge har han sittet her? «Det er en av klassekameratene mine.» «Du insisterer på å lyve.» Forhørslederen rister på hodet, setter opp en skuffet mine, folder hendene over magen og lener seg tilbake på stolen. «Det er ikke viktig. Vi begynner om igjen fra begynnelsen. Mannen på fotografiet er deg. Du tilhørte den andre generasjonen av ugandiske jagerpiloter. Dere ble sendt til det hellenske flyvåpenets akademi i Dekelia utenfor Aten, der det har blitt produsert jagerpiloter til en del afrikanske land siden tidlig på sekstitallet.» Den første gangen de gikk gjennom dette, nektet P å bekrefte noe av det som tanzanianerne sa, men den irrasjonelle GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

12 En storm kom fra paradiset lojaliteten han følte mot de to statene som nå hadde forrådt ham fullstendig, forsvant med den økende trettheten. Han lukker øynene og nikker sakte, det stemmer at han ble sendt til Hellas for å bli utdannet til jagerpilot og offiser i det ugandiske flyvåpenet. Han sitter med haken senket, lukkede øyne. Han husker de stadig kjøligere høstdagene og ropene på arabisk og fransk og trengselen i korridoren da de alle sammen løp ut på plassen, alle samtidig for å knuffe hverandre og skryte av sine hjemlands militærutdannelser og av de flyene de allerede hadde fløyet i løpet av opptaksprøvene. Han husker dagene. Han husker særlig den dagen da de tok buss til flyplassen og sto og stirret inn gjennom gjerdet, hvordan øynene ble store da brennkamrene på et T-37 ble startet slik at sveiseblå komethaler sakte vokste ut av jetutløpet, og hvordan flyet rykket til og for vekk og opp, og at det i dette øyeblikket føltes som om det var mulig å begynne på nytt, å forlate sin fortid, unnslippe. Som om historien ikke fantes. Uganda hadde nylig blitt selvstendig fra britisk styre og hadde begynt å bygge opp nasjonens flyvåpen ved å kjøpe MIG-21-jagere fra Israel. En første generasjon med ugandiske piloter hadde blitt utdannet til å fly dem av israelske sikkerhetsrådgivere, men samtidig som israelerne fortsatte å utdanne ugandiske piloter, begynte man å sende små grupper med unge menn til det hellenske flyvåpenets akademi i Hellas. Tanken var at de der skulle gjøre seg kjent med amerikanske og franske kampfly og ikke minst bli offiserer, drillet i militær livsstil, gentlemen, ledere. Mens de ugandiske pilotene som ble utdannet i hjemlandet, bare ble trent i et drøyt halvår, skulle de som reiste til Hellas, studere ved flyvåpenets akademi GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

13 Johannes Anyuru i tre år, for å bli stammen og spydspissen i det nydannede flyvåpenet. De sov i køyesenger og hadde de få eiendelene sine i grå metallskap, de var de mest lovende i sin generasjon, sitt lands kommende himmelguder. Skrålende fugler spiste fra søppelkassene når de gikk fra elevinternatet til språkskolens lokaler. P gikk i en klasse som først og fremst besto av libyere, egyptere og tunisiere, men også med elever fra Elfenbenskysten og i tillegg en ung mann fra Tsjad. Han fikk brev fra John, den eldste broren, han leste dem mens han satt på sengen. Han lengtet etter at språkkurset skulle være ferdig slik at han kunne begynne på den militære utdannelsen og senere lære å fly. Om ettermiddagene jogget han, sakte, og kjente hjertet slå, hvordan lungene utvidet seg, trakk seg sammen, utvidet seg, han reiste til havet, han bøyde seg framover og skylte ansiktet i vann som smakte salt, ikke ferskvann som vannet ved strendene av Victoriasjøen. Ikke som hjemme. Den dagen de hadde stått ved gjerdet med øynene sperret opp fordi hele himmelen skulle få plass i dem, himmelen som snart ville være deres, hadde lyden fra flyenes motorer vært som torden, og da flyene hadde kommet dalende, hadde de gitt poeng til landingene, gitt sine blivende kolleger to av ti poeng, eller tre poeng, iblant ett poeng, og selvfølgelig hadde en av dem skreket null da, for å være den verste, på gresk, zero. De hadde bokset på hverandre og ledd. Det var i begynnelsen. Da han var barn, hadde han villet være en fugl. «Hva sa du?» Forhørslederen sa noe som P ikke hørte. P sitter med pan GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

14 En storm kom fra paradiset nen i hånden, albuen på bordet. Han har fremdeles øynene lukket. Inni ham er bildene og lyden fra hundrevis av fugler som står stille i luften. «Jeg sa at jeg siterer fra et av dokumentene til Flyvåpenakademiet.» Forhørslederen har enda et ark i hånden, han folder det sammen, folder det opp, leser: «Helt siden fly begynte å brukes i krigsoperasjoner i nittentolv, har vårt flyvåpen vernet vårt lands himmel fra hver eneste trussel, og det er med dyp respekt vi vender oss mot de offer og heltedåder som har gjort det mulig for Hellas og dets folk å leve i demokrati, frihet og ikke minst få del i sivilisasjonens framskritt.» P forstår ikke hvor mannen vil. Han leser ordene med et hult tonefall som får dem til å virke tomme og latterlige. «Du kjenner igjen dette? Greske flygere har etter sin selvoppofrelse en framskutt posisjon blant landets kjente og ukjente helter.» Mannen legger arket ned på bordet, sletter det ut med hånden, later som om han fortaper seg i tanker. Han drar pekefingeren over barten, han ser ut i tomme luften, han trommer med peke fingeren på leppene, så sier han, som om det er helt uviktig: «Er du fascist selv?» Vakten ler bak ryggen på P. «Jeg vil ikke bli innblandet i politikk.» «Du vil ikke bli innblandet i politikk?» «Jeg vil ikke bli innblandet i krigen.» «Hvilken krig?» «Mellom dere og Amin. Mellom Tanzania og Uganda.» «Du mener at Uganda er i krig med oss? Er det slik de ser det? «Hvem?» GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

15 Johannes Anyuru «Dine oppdragsgivere.» «La meg dra tilbake til Roma. Jeg vil bare fly.» Mannen svarer ikke. Han leser fra arket, fascinert, som om han leser for seg selv, mumler nesten til å begynne med: «Det hellenske flyvåpenakademiet videreformidler flygingens vitenskap til sine kadetter, utvikler de militære dydene og en militær disiplin, og former offiseren til en mann med perfekt militær og flyteknisk bevissthet, høy utdannelse, samt sosial, kulturell og politisk forståelse og god oppførsel, i tillegg til å utruste ham med en omfattende profesjonell og vitenskapelig øvelse. Vil du si at dette stemmer? Holdt vennene dine det de lover her?» «Nei.» «Det stemmer ikke? Du fikk ingen pilotutdannelse? Hva gjorde du i Hellas, da?» «De var ikke vennene mine.» «Og det er ikke deg som er på bildet?» Forhørslederen peker på fotografiet der P står ved halefinnen på skoleflyet. «Jeg husker ikke.» «Du insisterer på å lyve. Det er deg som er på bildet. Du gikk gjennom Flyvåpenakademiets kamppilotutdannelse og nå påstår du at du vendte tilbake til Afrika for å bruke din skal vi se hva det sto din perfekte militære og flytekniske bevissthet og din omfattende profesjonelle og vitenskapelige øvelse til å fly sprøytefly?» P klemmer med tommel og pekefinger rundt tinningene. Han har måttet lære seg å håndtere forhør, hvordan man skal rømme fra fengsler, hvordan man skal motstå tortur. Man skal være på et sted utenfor kroppen. Man skal ikke være i rommet GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

16 En storm kom fra paradiset «Kan jeg få en sigarett til?» Lydene er skarpe og innestengte mot de nakne sementveggene. Den tynne, senete mannen som holdt kurset om fangenskap og tortur og som antakelig kom fra det greske sikkerhetspolitiet, sa at så fort man har fortalt alt man vet, har ikke ens liv noen verdi lenger, og at det er derfor, ikke på grunn av lojalitet eller nasjonalisme, man ikke bør snakke i et forhør. P tar opp bildet. Det er tatt i løpet av utdannelsens siste år. Forhørslederen venter på at han skal si noe. Han hadde aldri tenkt på den politiske situasjonen i Hellas, selv om den hadde vært der som bakgrunnsstøy, at det nylig hadde blitt gjennomført et militærkupp av tre generaler fra hæren, og at Kong Konstantin befant seg i eksil etter et mislykket forsøk på å ta makten tilbake fra kuppmakerne. Kommunister og anarkister sprengte biler i Aten, avisene var fulle av artikler om den degenererte, ateistiske ungdomskulturen og om den demokratiske partipolitikken som nesten hadde ført det ekstreme venstre til makten i landet. P var ikke interessert i det. Det var ord på avisforsider. Han kom etter hvert til å forstå at flyvåpenet i likhet med marinen, men i motsetning til hæren, var rojalister og hadde støttet kongens forsøk på å gripe makten mot slutten av nittensekstisju. Han fikk høre dette i nervøse hviskener fra de greske kadettene, senere, og han husker også fra de siste årene, fra tiden han gjennomgikk selve pilottreningen, en dyp respekt som grenset til skrekk som han og klassekameratene ble møtt av når de gikk i uniform. Han likte livet i det militære, at livet for første gang lot seg overskue, at det fantes regler, et system. Han tenkte ikke på politikk. Blikket hans flakker. Det surrer brått i lyspæren i GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

17 Johannes Anyuru taket. De kommer aldri til å forstå det. Han husker det greske flyvåpenets hvite, kortermede sommeruniform. Han må bare få fly igjen. Det var derfor han reiste til Lusaka. «Du gikk på språkskole før du fikk pilotopplæring?» «Ja. Vi lærte å snakke gresk», sier han. Og språklæreren prøvde hele tiden å dra nettopp afrikanerne med på bordell, siden det tydeligvis var det de svarte amerikanerne fra hangarskipene som av og til la til i Pireus, ønsket seg. Han sa eiste pale kaidia, «dere er bra gutter», de kalte ham Fiskemåken, han hadde hvite hårtuster som han stadig strøk på plass med venstrehånden. De hadde kallenavn på hverandre også. Hussein skulle bli helikopterpilot og hadde kommet inn på skolen bare fordi slektningene hans besatt høye posisjoner i den ugandiske hæren, og de sa at han skulle lære å fly en mygg, en hjulvisp, hva mer, en øyenstikker, de brøt med hverandre i grusen og lo. Den gangen hadde P ennå bare fløyet én gang, under opptaket i Uganda. Han hadde sittet i det lille propellflyet med en israelsk flyinstruktør som skulle vurdere hans egnethet som pilot når det gjaldt balansesans, romlig orienteringsevne og koordinasjon, og da han i noen sekunder selv hadde fått styre flyet, hadde han klemt til rundt spakene med hendene, glidd gjennom lag etter lag med lys, og han hadde følt det som frihet, en forvandlende skiftning mellom verdener. Han tenkte ofte på det i Hellas, i begynnelsen, når han bøyde verb og øvde på dialoger og rispet med neglen i det lakkerte treet på skolebenken og så ut på skyene. På å fly igjen. «Språkkurset varte et år?» «Et halvt år.» I et halvt år hadde han sittet om kveldene GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

18 En storm kom fra paradiset og klippet ut bilder av fly fra greske og amerikanske blader som tidligere elever hadde etterlatt seg på brakken. F-86, som grekerne fløy, med luftinntaket hengende som åpne munner under nesene, T-37-fly i diamantformasjon lavt over en kyststripe i sterkt sollys korsformede silhuetter mot de brytende bølgene. Lengselen hans omdefinerte ham, ga ham nye konturer. I helgene gikk han og de andre afrikanerne på hans årskull mellom barene med armene rundt skuldrene på hverandre og ropte så høyt at det ga gjenlyd mellom husene, og kelneren skjenket opp gresk brennevin i et stort glass og blandet det med vann så det ble helt hvitt, som en vinterhimmel. Og vinteren kom og lyset over Dekelia var vitne til det, og han gikk med skolebøkene under armen og ansiktet fortrakk seg i vinden og framtiden hans lignet det hvite lyset fra himmelen. Hvis han holdt hånden ut i vinden, løftet den seg, sakte. «Etter språkkurset ble dere forflyttet til flykrigsskolen?» «Ja. Til selve Flyvåpenakademiet.» «Dere begynte altså å fly en gang i begynnelsen av nittenhundreogsekstiåtte?» «Nei. Om sommeren sekstini.» «Språkkurset begynte høsten sekstisju og tok et halvt år?» P går gjennom årstallene og datoene i hodet for ikke å bli forvirret, for ikke å gi inntrykk av å lyve. Han svelger. Han sier: «Den militære grunntreningen begynte våren sekstiåtte. Den pågikk i et halvt år. I mai sekstini begynte vi å fly.» Forhørslederen får en dyp, bekymret rynke mellom øyenbrynene. I løpet av forhøret har han tatt notater med en svart penn i en liten notatbok, og nå blar han i den, han sier med vennlig, alvorlig stemme: GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

19 Johannes Anyuru «Hadde du ikke allerede gått igjennom en militær grunnutdannelse i Uganda?» Ikke noe av dette er hemmeligheter, ingenting av det noe som tanzanianerne ikke allerede vet, ingenting er noe som det er grunn til å skjule for dem. «Jo.» «Likevel gjennomgikk du en militær grunnutdannelse i Hellas. Er det dét du påstår?» «Det var slik det foregikk.» «Det var slik det foregikk.» Og nå siterer forhørslederen på nytt, på engelsk, fra et av arkene i mappen. «Den militære utdannelsen utvikler militær kompetanse hos flykadetten gjennom å styrke hans utholdenhet ved hjelp av langvarig trening, samt styrke hans evne til å handle korrekt og tenke konsekvent under press. Dette skjer gjennom egnet trening i håndtering av våpen, overlevelse og utdannelse i militær organisering og militære prosedyrer.» P lurer på hvordan de har fått tak i disse dokumentene. Selv hadde han dem ikke med seg. Kanskje det er offisielle dokumenter som akademiet bruker for å lokke til seg elever fra den tredje verden. «Fortell om de greske kadettene. Hvor sto de politisk?» «Politisk?» «Var de fascister slik som amerikanerne og den greske regjeringen?» Fascister? De hadde kommet til akademiet i september, tretti unge grekere valgt ut blant flere tusen. De steg av en militærbuss, de kastet på de mørke hårmankene og hvisket til hverandre da de passerte de utenlandske språkstudentene GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

20 En storm kom fra paradiset som satt utenfor brakkene. Språkkurset var overstått, det falt lange skygger på plassen mellom kasernene, det var formiddag, de greske mennene forsvant inn i gymsalen, P satt der og betraktet dem sammen med klassekameratene, han røykte, han husker at han ble slått av tanken på at han kunne vært en av dem, at han kunne ha vært i et helt annet land og hatt en helt annen kropp, et annet navn, et annet liv, så merkelig, han husker det nå, at mens han så på de blivende greske kadettene, åpnet livet hans seg for ham i noen sekunder, og han så det tilfeldige i alt, at han var født i Uganda som sønn av en kvinne som sendte ham vekk og en mann som døde da han var svært ung, at han het P, at han var i Hellas fordi en venn hadde stukket innom ham på sykkel en dag og bedt ham om å bli med på uttaket til det ugandiske flyvåpenet, at han hadde blitt med og først greid testene som om det var en lek, men naturligvis med stadig større alvor etter hvert vennen hans hadde ikke klart det, men P hadde blitt bedt om å overnatte for så å bli sendt av gårde for å gå gjennom enda flere opptaksprosedyrer på en forlegning nord i Uganda. Han hadde tegnet i grusen med gymskoene. Han tar seg selv i å gjenta bevegelsen med lakkskoene på betonggulvet. Han stanser bevegelsen. Han lukker øynene. Etter en halvtime hadde grekerne kommet ut igjen, på rekke, i feltuniformer som ikke passet, alle snauklipt ned til de ujevne, bleke skallene. Noen var apatiske fordi de hadde klippet av dem de lange hårmankene, andre befant seg i fullstendig oppløsning. P og de andre som satt og ventet, og som allerede hadde gjennomgått dette, først i hjemlandene, og så en andre gang her i Hellas, hadde ledd av dem. Den natten, etter at gre GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

21 Johannes Anyuru kerne hadde blitt innkvartert i brakkene som altså lå innenfor gjerdene som de en gang hadde stått utenfor, hadde de alle sammen blitt vekket og drevet inn i gymsalen i bare underbuksene, og der hadde en gruppe med avgangselever dyttet og spyttet på dem og hånet dem, kalt dem for fiskeyngel, psarades. Alt sammen var en del av tradisjonen, av omdanningen, av flygingens vitenskap. «Jeg var en gresk kadett», sier P. Forhørslederen ser opp fra mappen med et uttrykk av oppriktig forbauselse i ansiktet. «Unnskyld?» «Du spurte meg hvor de greske kadettene sto politisk. Vi var greske kadetter alle sammen.» «Du mener at du er greker, ikke afrikaner?» P må hele tiden holde unna følelsen av at veggene i rommet kommer nærmere. Ventilasjonen buldrer. «Kan jeg få et glass vann?» «Du kan få en røyk til.» Forhørslederen nikker til vakten, som gir P enda en sigarett. Den smaker tørste og stress, og han røyker den nervøst med en følelse av håpløshet som stiger som mørkt, grumsete vann inni ham. Ikke engang når han forteller sannheten, tror de på ham. «Du vet ikke om du er afrikaner eller greker, men du forventer at vi skal tro deg når du hevder at du ikke hadde noen annen agenda i Lusaka enn å jobbe som pilot på et sprøytefly?» «Ja.» «Du kan få et glass vann når du slutter å prøve å skjule det faktum at du tok kurs i etterretningsteknikk, i spionasje, i sabotasje i løpet av den tiden du påstår at du tok grunnutdannelsen for annen gang.» GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

22 En storm kom fra paradiset De løp gjennom våren og de voksende skyggene om ettermiddagene, inn i kvelden som sveipte inn over brakkene. Det eneste de nyklipte kadettene gjorde i løpet av grunnutdannelsen, var å løpe. I de grå treningsklærne løp de rundt og rundt på plassen mellom kasernene. Grusen knaste under føttene deres, de sprang mens natten falt på, sommeren vek unna og løvet igjen ble gult og falt fra trærne, det andre greske året. De løp og hørte instruktøren skrike: «Den ytterste hensikten med den militære grunnutdannelsen er en godt tilpasset framdyrking av flykadettens personlighet. Han innvies i en militær livsstil, en militær pliktfølelse og i sedvane og tradisjon på Akademiet.» De løp og pusten steg som røyk fra munnene og blandet seg med kveldshimmelen, og han snublet i sine egne føtter, blikket ble kastet oppover og han så snøflakene folde seg ut over dem. Det er slik han husker det nå. Som at de løp et helt år uten noen gang å stoppe. Han husker en dag da en gruppe med kadetter fra kullet som gikk det andre året, gikk over kaserneplassen i kakifargede vinter uniformer, at de stoppet opp og pekte på fiskeyngelen som alltid hadde løpt der, som alltid kom til å løpe der, men han vet ikke om han er en av dem som springer eller en av de eldre som ser på i det bildet, om det er senere. Han husker ikke. Han holder sigaretten i hånden, hånden mot pannen, forhørslederen skyver enda et fotografi over bordet, han ser på det, forhørslederen banker hardt på det. «Nekter du for at dette er deg?» På fotografiet står han kledd i det hellenske flyvåpenets sommeruniform. En kort sabel henger ned fra midjen. Han har på seg en skyggelue GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

23 Johannes Anyuru «Det er meg.» Han tar opp bildet, holder det foran seg. «Det var meg.» «Fortell hva dere gjorde i den militære grunnutdannelsen.» «Vi løp.» På våren falt han sammen og lå med ryggen mot den dunkende bakken, mot den raslende grusen. Skyer gled forbi over ham og når han husker dem nå, tenker han: Nimbostratus: skyer av regn som samler seg i et eneste teppe og er uklare av vedvarende nedbør senere tok de et grunnkurs i meteorologi, samtidig med at de fløy, de lærte om himmelen, om vind, om regn. Han var underveis. Bildet i hånden hans fanger lyset fra lampen i taket, en stripe av grått lys glir over ansiktet til den unge kadetten, og han vet at disse mennene aldri vil kunne forstå, at de ser disse bildene uten å forstå kraften i himmelen og solen, den som fikk ham til å vende tilbake hit, til disse krigene, til denne faren. Cumulonimbus: bygeskyer der de øvre delene er stripete og avflatede og brer seg ut som vinger. Han kaster et blikk opp på forhørslederen, og så ned på fotografiet igjen. Han lener seg tilbake på den harde trestolen, har ennå bildet i hånden. Fra basen av skyen faller det nedbør i form av fallstriper som aldri når bakken. «Vi løp», sier han en andre gang og bryter ut i latter, snøfter gjennom latteren og rister på hodet. Han blir stille, stirrer ned i bordet. Lyden av en rask bevegelse bak ryggen hans. En brusende, kullsyreaktig dovning sprer seg i armene og beina, han merker hvordan han glir av stolen, og det går liksom så sakte, som i en drøm, det har på en måte allerede skjedd når det skjer. Han ligger på gulvet og ser opp på lyspæren i taket. Skarp, GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

24 En storm kom fra paradiset lynende smerte i bakhodet, den stråler ned langs ryggraden. Skoene skraper kraftløse mot betonggulvet når han forsøker å sette seg opp. Mørke. Vakten slo ham i hodet med et redskap, antakelig med pistolkolben. Han hører forhørslederen snakke, men ordene har ingen mening, de er bare lyder, støy. Mørke. Hodet banker. Kroppen er umedgjørlig, vil ikke adlyde ham. «Sett deg opp.» Forhørslederen snakker i et tonefall som om han instruerer en ubegavet elev til å ta et dansetrinn. P blir liggende, skoene skraper, skraper mot gulvet. Stolen veltet, den ligger ved siden av ham. Vakten setter opp stolen, og P ruller seg sammen, siden den raske bevegelsen får ham til å tro at det kommer enda et slag. Så løfter vakten P i armen, hardhendt og rett på, setter ham opp. Tungen hoven. Han kjenner forsiktig etter i bakhodet med hånden og får noe klissent på fingrene. Han ser på dem, gnir tommelen rundt i blodet en stund i en slags sjokkert fascinasjon. Han husker barndommen. Han husker en mann som ikke var faren hans, en mann som han bodde hos i mange år. Han klemmer øynene hardt igjen. Smak av jern i munnen. «Skal vi fortsette?» Forhørslederen tørker seg i pannen med skjorteermet og ser liksom byråkratisk og ettertenksomt ned i mappen sin. «Ta av deg skoene», sier han. «Ta av deg skoene, og ta av deg klærne.» GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03

25 En storm kom fra paradiset En storm kom från paradiset Johannes Anyuru, first published by Norstedts, Sweden, in Published by agreement with Norstedts Agency. Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsillustrasjon: Tom Cooper Omslag: Håkan Liljemärker, tilrettelagt for norsk utgave av Modest [Rune Døli] Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med Adobe Caslon Pro 11,5/15,5 pkt Papir: Ensolux Cream 80 g 1,6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Innkjøpt av Norsk kulturråd Utgivelsen er støttet av EUs kulturprogram ISBN Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor ( Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo GRMAT En storm kom fra paradiset v04.indd :03