Marianne Gullestad. Hjertets vaner. Forskningen om velferd og familie

Transkript

1 Marianne Gullestad Hjertets vaner Forskningen om velferd og familie Denne digitale versjonen er publisert på Institutt for samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artikkelen kan kjøpes for nedlasting og print på Abonnent på tidsskriftet kan bestilles på Artikkelen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Den er lagt ut på Internett for lesing på skjerm til eget bruk. Uten særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel. F orskning om velferd har lenge stått sentralt i den brukerrettede samfunnsvitenskapelige programforskningen. En periode het feltet «Forskning om velferdsstaten», så fikk det navnet «Forskning om velferdssamfunnet». I 1999 ble forskningen om velferdssamfunnet slått sammen med forskningsprogrammet «Barn, oppvekst og familie». Fra da av heter programmet «Velferdsforskningsprogrammet samfunn, familie, oppvekst». Mellom 1999 og 2004 er det bevilget cirka 300 millioner kroner til denne forskningen, hovedsakelig fra Sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Til sammenligning er dette beløpet seks ganger så stort som bevilgningene til Makt- og demokratiutredningen, som fikk cirka 50 millioner mellom 1998 og Mens Maktutredningen er blitt behørig omtalt og kommentert, har den offentlige interessen for bruken av midlene til velferdsforskning og andre store forskningsprogrammer vært liten. 1 Det pågående velferdsforskningsprogrammet er Forskningsrådets hovedsatsning på forskning om levekår og sosiale problemer, og om de offentlige og private institusjonene som påvirker både levekår og problemer. Programmet er bygget omkring fem satsningsområder: Velferd og levekår (56 prosjekter), Offentlig velferdspolitikk (56 prosjekter), Marked og velferd (6 prosjekter), Familien (13 prosjekter) og Sosiale nettverk og sivilsamfunn (13 prosjekter). Sosiologi er det mest sentrale faget: i 2003 var 49 av 146 årsverk utført av sosiologer. Min hensikt med denne artikkelen er, for det første, å oppfordre tidsskrifter som Nytt Norsk Tidsskrift til å anmelde slike store forskningsprogrammer. Den pågående velferdsforskningen vil bli markert med en stor konferanse høsten 2004 en naturlig anledning til å starte en slik praksis. For det andre, og viktigst, vil jeg bidra med et innspill til det nye programstyret for forskning om velferd. I 2005 blir aktivitetene videreført i et nytt forskningsprogram med et nytt styre med statsviteren Kåre Hagen som leder. Fra Forskningsrådets side antas det at midlene til det videreførte programmet vil bli større enn midlene til det programmet som nå avsluttes. De ideer og perspektiver som følger nedenfor er preget av to forhold. Det ene er at jeg i siste halvpart av perioden har

2 362 Nytt Norsk Tidsskrift 3 4/2004 vært medlem av det programstyret som nå går av, og er altså medansvarlig for det som har vært gjort. Artikkelen tar opp noe av det jeg mener vi ikke har fått til i det avgående styret. Det andre forhold er at min spesialkunnskap ligger et sted i grenselandet mellom samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning, og at dette er en form for kunnskap som er relativt marginal innenfor dagens velferdsforskning. Sett fra mitt ståsted er den norske velferdsforskningen preget av mange tunge føringer fra departementene som bevilger pengene, fra forskningslederne og administrasjonen i Forskningsrådet som forbereder sakene, og fra forskere som har undersøkt de samme temaene i mange år. Noen store spørsmål Hva er velferd? Det enkleste svaret er at velferd er løsningene på de problemene Sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet til enhver tid steller med. Dette svaret innebærer en politiskadministrativ avgrensning av feltet. Fra en vitenskapelig synsvinkel er det også interessant å gå bredere ut ved å undersøke historisk og empirisk hva mennesker i ulike situasjoner ser som velferd, hvilke nettverk av begreper som dette begrepet inngår i, og hvilke økonomiske, sosiale og kulturelle forhold som fremmer og hindrer den ønskede velferden. I sin studie av Amerika i første halvdel av 1800-tallet, kalte franskmannen Alexis de Tocqueville borgernes normative verdier og praksiser for «hjertets vaner». 2 Noen av forutsetningene for velferdspolitikken er knyttet til de samfunnsinstitusjoner der meningsdannelse skjer, og der begreper, problemformuleringer, ideer og normative verdier formes og endres. I norske velferdsdokumenter er verdibegreper som trygghet, respekt, likeverd, selvbestemmelse, utfoldelse og deltakelse sentrale honnørord. For en kulturforsker roper bruken av disse begrepene høyt etter videre utforskning. Hvordan har de for eksempel utviklet seg historisk, hva betyr de for ulike personer og institusjoner, og hvordan varierer både begrepene og fortolkningene av dem over landegrenser og andre sosiale grenser? 3 Og hvordan brukes de politisk? Det foregår til enhver tid det vi kan kalle en idékamp om politiske og sosiale begreper. Er fred, frihet, sannhet, solidaritet, tilhørighet, fellesskap, tillit, ren luft, skjønnhet og kunst like viktige som de begrepene som nettopp er nevnt? Hvis ikke, hva skyldes i så fall det? Hva er det gode hjem i dag i forhold til i 1950 og 1970? Er vekten på det (moralsk) gode hjem erstattet med en ny vekt på det (estetisk) pene hjem? Er det de store byene som i dag er best i stand til å produsere den velferd folk ønsker? Hva betyr religionene for den enkeltes velferd? Og hva er velferd i et nyrikt samfunn? Ja, hva gjør rikdommen med Norge, og da ikke minst med de økonomisk best stilte? Er det kanskje blitt mye, mye verre å være fattig i et samfunn der de fleste er både rike og selvfornøyde? Hvordan er uskjønne omgivelser og forurensning fordelt? Hva gjør individualiseringen med den enkeltes innsats i hjem, vennskap, slektskap og sivilsamfunn? Hva er et godt fungerende nasjonalt fellesskap i en globaliserende verden? Og hva gjør rettighetstenkningen med befolkningens forståelse av ansvar og plikter? Her tror jeg det har skjedd dyptgående og omfattende, men langt på vei uregistrerte mentalitetsendringer de siste årene, og disse endringene er ikke Norge alene om. Dessuten: Hvor plasseres angsten i en verden med nye former for risiko? Er det høyrøstede fokuset i enkelte land i Europa på «innvandrerkriminalitet» og andre negative trekk ved

3 Marianne Gullestad: Hjertets vaner 363 de interne «andre» til dels en måte å la være å tenke på faren for kjernefysisk nedfall og global oppvarming? Disse spørsmålene berører hvilke institusjoner og politikkfelt som i dag er viktige for folks velferd. Kan det hende at kulturpolitikken, forsvarspolitikken og miljøpolitikken i fremtiden vil bli like viktig for folks velferd som sosial- og trygdepolitikken? Dette er bare noen få og litt tilfeldige eksempler på en type spørsmål som det kunne være interessant for et velferdsforskningsprogram å invitere til. La meg bare her komme med en liten spådom: Jeg tror at en av de største endringene siden 1970-tallet vil vise seg å være at en god del fenomener som hittil er blitt ansett som marginale, og som blir undersøkt i små og avgrensede prosjekter, kommer til å bli analytisk eksemplariske for dype og tunge trender som velferdsforskningen og velferdspolitikken blir nødt til å forholde seg til. Dette betyr for eksempel at forskningen om livssituasjonen og den sosiale deltakelsen til mange av de marginaliserte personkategorier som har vært sentrale i velferdsforskningen kan gjøres mye mer interessant både for forståelsen av det spesielle i disse ulike livssituasjonene, og mer allment for forståelsen av viktige samfunnsprosesser. Diasporabegrepet nye og tunge trender De senere årene har begrepene «samfunn» og «kultur» blitt diskutert og problematisert i internasjonal forskning. Nyere perspektiver på «samfunn» går på tvers av den innforståtte selvfølgeligheten som er knyttet til egenskaper ved enkeltpersonen, lokalsamfunnet og nasjonen. Blant annet har begrepet diaspora kommet mer i forgrunnen. 4 Dette begrepet går på tvers av nasjonalstatlige territorier, og inviterer til å oppdage nye typer prosesser og sammenhenger. Diasporabegrepet er en teoretisk videreutvikling av et gammelt begrep, knyttet til jødenes historiske erfaringer. Jøder er gjerne borgere av det landet de bor i, samtidig som de ofte er deltakere i egne institusjoner og nettverk på tvers av nasjonalstater, og har et spesielt forhold til Israel som sitt mytiske hjemland. De står derfor i flere ulike spenningsfelt mellom integrasjon og annerledeshet. Mens en i tråd med et ureflektert nasjonalstatsperspektiv før så denne typen minoritetserfaringer som marginale avvik, er de nå blitt eksemplariske for nye tendenser, og da spesielt for de spenningsfylte «samfunn» som nå etableres av migranter og flyktninger. De bor spredt, men ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi kan de være ressurser for hverandre og delta i viktige beslutninger i hverdagen til nære familiemedlemmer i andre land og verdensdeler. Det kan her være snakk om helt avgjørende ressurser: Ifølge enkelte beregninger mottar for eksempel mennesker i Afrika mer penger fra sine slektninger i diaspora enn fra verdens samlede utviklingshjelp. Diaspora er, med andre ord, et eksempel på et analytisk begrep som fanger inn enkelte av de mange ulike transnasjonale prosesser på tvers av stater som nå utfordrer ikke bare dagens styringsperspektiver, men også internasjonal sammenligning mellom stater som enerådende metode i samfunnsvitenskapelige sammenlignende studier. Det utfordrer til videre teoretisk tenkning og nye former for empirisk arbeid.

4 364 Nytt Norsk Tidsskrift 3 4/2004 Kulturpolitikken nye former for velferdsrelevans Det er som nevnt på mange måter politisk-administrativt bestemt hvilke institusjoner og politikkfelt som har relevans for forskning om velferd. Jeg vil her bare gi ett eksempel på et annet samfunnsområde som kunne være interessant, nemlig kulturpolitikken. Ifølge en teori som er formulert av Toby Miller, bindes samfunnets differensierte institusjoner i økende grad sammen i hvert enkelt menneskes selvforståelse. For å si det på en enkel måte: på den ene siden kreves det at det enkelte menneske som samfunnsborger skal prioritere det beste for nasjonale og globale fellesskap. På den annen side, og på samme tid, kreves det at hun eller han som markedsaktør skal prioritere sin egennytte. Disse identitetene, og de tankemønstrene og praksisene som følger med dem, står i motsetning til hverandre. Det blir derfor en etisk oppgave for hvert enkelt menneske å finne en måte å forene dem på i sitt liv og sitt selvbilde, basert på det råmateriale som livsløpet gir. Enkeltmennesket må altså skape et «veltemperert selvbilde». I arbeidet med denne på mange måter umulige oppgaven er kulturlivet og mediene blitt spesielt viktige som leverandører av symbolske ressurser og oppskrifter på det gode liv. 5 Men mediene produserer og legitimerer ikke bare gode forbilder, selvrespekt og verdighet, men også stigmatisering og manglende selvrespekt. Som eksempel vil jeg nevne de problemene som en del norske ungdommer med minoritetsbakgrunn i dag kan ha når det gjelder å utvikle og opprettholde det jeg vil kalle «bærekraftige selvbilder». 6 Et bærekraftig selvbilde kan sies å være en vesentlig ingrediens i den enkeltes velferd. Av disse grunner er kulturlivet og mediene relevante som medprodusenter av både velferd og hindringer for velferd. Humanistiske perspektiver i velferdsforskningen For å diskutere den typen store spørsmål jeg her har skissert, behøves både samfunnsfag, juss og humaniora, både kvantitative og kvalitative metoder, både lange historiske linjer og samtidssynteser. En fin måte å få inn friske blikk på gamle temaer på er nettopp å engasjere forskere med bakgrunn i fag og disipliner som tidligere ikke har vært sentrale i velferdsforskningen, og da også fra kultur- og idéfagene. Kultur- og idéfagene kan blant annet bidra med empiriske studier med et analyseapparat som er lydhørt for betydningen av språklige diskurser og etiske dilemmaer. Gjennom historiske og komparative kvalitative studier er det mulig å avdekke de historiske og kulturelle trekkene ved begreper og sosiale forhold som ofte oppfattes som naturlige. Det har vært en målsetning for det programstyret som nå går av å få til mer humanistisk forskning, mer forskning om normative perspektiver og mer sektorovergripende forskning i programmet, uten at resultatene svarer fullt ut til intensjonene. 7 Det skyldes til dels at intensjonene var uklare i utgangspunktet, og til dels at det ikke er lett å forankre humanistisk forskning i den departementale sektorfinansieringen som programmet er basert på. Ettersom samfunnsforskere og departementsansatte stort sett forstår verden på samme måte, har det vist seg vanskelig å integrere perspektiver fra disse fagene i den brukerrettede velferds- og familieforskningen. Av disse erfaringene kan det trekkes flere lærdommer. Når man vil få i gang noe nytt, eller ruste opp et felt som har ligget

5 Marianne Gullestad: Hjertets vaner 365 nede, er det helt avgjørende å gjøre noe mer enn bare å lage generelle utlysninger, utformet med utgangspunkt i en helt annen faglig tankegang og språkdrakt enn de perspektivene man ønsker å tiltrekke seg. Utlysninger og temaer må utformes på en måte som gjør at forskere med den ønskede bakgrunnen kjenner seg igjen i dem. For å få til dette, kan det være en god idé å spørre noen av de beste forskerne på feltet om å skissere problemstillinger og lage underlagsnotater, «position papers» og litteraturoversikter og så gå i dialog med gode miljøer for så å si å aktivt dyrke frem interessante prosjekter. 8 Små studier kan svare på store spørsmål På velferdsforskningsfeltet faller ønsket om «mer overgripende problemstillinger» lett inn i en tilstivnet oppdeling mellom kvantitative og kvalitative metoder, der de kvantitative metodene og de store datasettene antas å representere det eneste potensialet for å kunne drøfte litt større spørsmål på tvers av politikkfelt og sektorer. Derfor føler jeg et visst behov for å minne om at det er problemstillingene ikke antall respondenter, antall observerte eller antall studerte tekster og bilder som avgjør om et forskningsprosjekt er nyskapende og overgripende. For å sette det hele litt på spissen: Én eneste livshistorie kan både analyseres som en partikulær foreteelse og som et eksempel på dyptgripende nasjonale eller transnasjonale prosesser alt etter hvilke problemstillinger og teorier som driver prosjektet. Den kvalitative forskeren opererer sjelden med avhengige og uavhengige variable, men bygger gjerne opp erfaringsnære og sektorovergripende eller undergripende modeller med flere ulike momenter som spiller sammen. De kvalitative forskningstradisjoner kan på den ene siden bidra med studier som viser kompleksiteten i sosiale og kulturelle endringer. Et eksempel er hvordan mange samfunnsendringer slik som tendenser til individualisering, mer omskiftelige familie- og samlivsmønstre, nye kjønnsrelasjoner, ønsker om likestilling i arbeids- og samfunnsliv, nye verdimønstre og så videre skapes av enkeltmennesker og familiemedlemmer over tid, i lys av den livssituasjon og det kulturelle klima de lever i, og den fremtid de ser for seg og sine. Disse valgene innebærer over tid både skiftende trender og dypere mentalitetsendringer med konsekvenser for hva slags goder og tjenester som etterspørres fra venner, slektninger, naboer, frivillige organisasjoner, kommunen, staten og markedet og for hvordan politiske tiltak og virkemidler virker. På den annen side kan metoder som baserer seg på observasjon, samtale og tekstanalyse også være spesielt velegnede til å studere politikkutforming og beslutningsprosesser i styrerom og korridorer. Det har vært hevdet at problemet med en del av den mest brukerrettede velferdsforskningen er at det er for mange kvalitative eksempelstudier (case studies). Dette er jeg helt uenig i. Problemet er ikke at det er mange eksempelstudier, men at det fra tid til annen er uklart hva den enkelte eksempelstudie er et eksempel på. Det vil si at forskningen i for liten grad er teoridrevet, og dermed ikke holder høy nok kvalitet. Som i all annen forskning er det problemstillingene som skiller klinten fra hveten. Derfor håper jeg at det nye programstyret ikke vil nedprioritere eksempelstudier, men vil legge til rette for mer interessante og overgripende problemstillinger.

6 366 Nytt Norsk Tidsskrift 3 4/2004 Livshistoriearkiv og forskningsprosjekter I diskusjonene om den videre velferdsforskningen har det vært foreslått å skape en bedre infrastruktur for den kvantitative forskningen, et forslag jeg støtter fullt ut. I tillegg vil jeg ta til orde for å skape en bedre infrastruktur for deler av den kvalitative forskningen. Det betyr ikke at alle som benytter kvalitative metoder skal bli nødt til å levere sine data inn til et felles arkiv, langt derifra, men at dette gjøres når det er etisk og forskningsmessig forsvarlig. Spesielt vil jeg foreslå at en nå vurderer å arbeide for at de spredte innsatser som har vært gjort og stadig gjøres for å samle inn livshistorier og livsløpsintervjuer nå kvalitetssikres og koordineres, slik at dette materialet kan gjøres tilgjengelig for flere forskere både nå og i fremtiden. I forbindelse med en slik koordinering vil det være naturlig at styret også setter i gang et knippe prosjekter som er basert på ny innsamling av livshistorier fra mennesker som er ulikt posisjonert når det gjelder forhold som yrke, utdannelse, etnisk familiebakgrunn, region, lokalkultur, by/land, religion, kjønn, alder og andre trekk ved livssituasjonen, som for eksempel bestemte funksjonshemninger. Ikke minst ville det være interessant å bruke denne metoden på deler av den norske eliten, og da spesielt på mennesker som har eller har hatt innflytelse på beslutninger og politikkutforming på velferdsfeltet. Studiet av livshistorier utgjør nå et spennende transnasjonalt forskningsfelt i stor vekst, og med muligheter for sammenligning og samarbeid. Det finnes i dag interessante arkiver i mange land blant annet Finland, Sverige, Italia, Polen, Storbritannia og Frankrike. Dette er et flerfaglig felt som omfatter sosiologi, antropologi, etnologi, historie, folkloristikk, psykologi og de humanistiske tekstvitenskapene. Livshistorier egner seg derfor godt som et grunnlag for dialog mellom velferdsforskere fra samfunnsfag og humaniora som et supplement til den kvantitative forskningen på området. Denne formen for data gjør det mulig å undersøke tankeverdenen og erfaringene til både beslutningsfattere og konsekvensmottakere og hvordan ulike samfunnsinstitusjoner samvirker i den enkeltes livssituasjon. De kan vise endringer over individets livssyklus og familiens utviklingssyklus, samt ulike kategorier menneskers egne fortolkninger og begrepsfesting av det som foregår av dem, med dem og rundt dem. Studier av livshistorier kan gi en bred og «tykk» kontekst som viser hvordan sosial differensiering og individualisering nå endrer det politisk-normative fundamentet for velferdsstaten. En del livshistorier er publisert på forlag og er dermed fritt tilgjengelig. Det gjelder særlig memoarene og selvbiografiene til enkelte offentlige personer. I velferdsforskningssammenheng ville det for eksempel være interessant å undersøke hva de mange politikerbiografier som har vært publisert i Norge kan fortelle om bakgrunnen for politiske ideer, normer og politikkutforming på velferdsfeltet over tid. Disse livshistoriene kan leses som data om både mentalitet og opinion. De fleste livshistorier produseres imidlertid i et samarbeid mellom forsker og respondent og må tilrettelegges for forskning. Når det først er gjort, er det nesten uendelig hvilke forskningsspørsmål som kan stilles til dem. Det finnes flere norske arkiver som kunne inngå i en koordinering og tilrettelegging. Jeg skal her bare nevne to eksempler. Det ene, som jeg kjenner best til, er de nærmere 700 skrevne livshistorier fra et bredt sammensatt utsnitt av den norske befolkningen (med en liten overvekt av helsepersonell, lærere og

7 Marianne Gullestad: Hjertets vaner 367 prester) som Reidar Almås og jeg selv samlet inn ved hjelp av en konkurranse i 1989 (Skriv ditt liv). 9 Et annet eksempel er Norsk folkemuseums arkiver. Norsk folkemuseum har nå også satt i gang et større prosjekt for å samle inn livshistorier fra innvandrere i Oslo. De ser disse livshistoriene som et ledd i sin samtidsdokumentasjon, og er i ferd med å skaffe midler til å bruke dem i forskning. Dette er bare to av flere initiativer. Jeg ser det altså som en utfordring for programstyret både å bidra til å institusjonalisere en felles forskningsbasert livshistoriebase som gjøres tilgjengelig for forskere med taushetsplikt, og å sette i gang en flerfaglig serie med prosjekter som er basert på skriftlige og muntlige livshistorier som metode. Jeg tenker meg prosjekter som er rettet inn mot ulike personkategorier, og som i tillegg til å belyse forhold som er forskjellige for de utvalgte kategoriene, er koordinert rundt en avgrenset problemstilling. Sosial kapital De senere årene har det vært mye oppmerksomhet rundt begrepet «sosial kapital». Dette begrepet forener ulike tradisjoner i samfunns- og kulturforskningen. Sosial kapital kan defineres som sosiale nettverk, tillit, samt det normative grunnlaget for tillitskapende nettverk. 10 Det siste er ikke det minst viktige. Livshistorier som materiale kan egne seg til å belyse disse samfunnsaspektene. Fordelen ved livshistorier er nemlig at de kan gi grunnlag for å diskutere både såkalt objektive og subjektive aspekter ved menneskers levekår samt hvordan verdier og normgrunnlag formuleres, praktiseres og overføres. Overskriften «sosial kapital» kan knyttes både til spørsmålet om hvordan ansvar blir følt, erfart, tenkt, formulert og praktisert på ulike livsområder (som arbeidsliv, familie, slektskap, vennskap, skole, offentlig forvaltning, frivillige organisasjoner og politikk), og til diskusjonene om endringer i betingelsene for (og hva som i dag er) sosial integrasjon. Sosial integrasjon dreier seg nettopp om det som binder det enkelte menneske til andre mennesker i sosiale nettverk og fellesskap, både innenfor og på tvers av nasjonalstatlige grenser. Dette er et grunnleggende samfunnsteoretisk spørsmål som er rykende relevant i dagens verden. Resultatene fra et prosjektopplegg av denne typen ville være interessante for svært mange av de brukere som Velferdsforskningsprogrammet er i kontakt med. Resultatene er lette å formidle på mange ulike måter og på ulike faglige nivåer, ettersom dilemmaene er genuint menneskelige, erfaringsnære og gjenkjennbare. Det skulle heller ikke være noe problem å vinkle det enkelte delprosjekt og presentasjonen av resultatene slik at relevansen for bestemte sektorer tydeliggjøres. Kvalitet, originalitet og mangfold Alle er enige om at velferdsforskningen skal ha høy kvalitet. Samtidig fungerer programstyrets praktiske arbeid ofte slik at kravet til kvalitet må vike i forhold til andre hensyn, for eksempel et departements ønske om å få utført et bestemt prosjekt, eller forskningsmiljøenes ønsker om en viss geografisk distribusjon av pengemidlene. Ofte har ikke dette negativ betydning. Men når nye eller svake felt skal innarbeides, er det spesielt viktig å gå til de beste forskerne. Ellers risikerer styret å vedlikeholde og forsterke den marginale statusen til de fag eller felt man egentlig ønsker å integrere sterkere i velferdsforskningen. På samme måte er det også en stor utfordring å

8 368 Nytt Norsk Tidsskrift 3 4/2004 kunne utvise fleksibilitet og hive seg rundt når gode forskere med interessante cv-er melder seg på «galt tidspunkt» med prosjekter på et felt der man ønsker mer forskning. Her, som i den frie forskningen, bør det avgjørende moment ikke være søknaden alene, men i hvilken grad vedkommende forsker eller miljø tidligere har vist seg i stand til å gjøre ferdig gode analyser. Dette er spesielt viktig i flerfaglige prosjekter som stiller nye typer spørsmål på tvers av disipliner og sektorer. Da vil en tradisjonell lesning av søknadene ut fra veletablerte kategorier lett definere ut prosjekter med innovasjonspotensial. Det kan også se ut som den strenge praktiseringen av krav om habilitet og Forskningsrådets prioritering av store søkermiljøer nå gjør det vanskeligere å få til fornyelse. Store brukerrettede programmer innebærer tillit mellom de som bevilger pengene og de som utfører forskningen. Vitenskap, politikk og administrasjon er underlagt forskjellige institusjonelle føringer som må tas i betraktning og respekteres. Samtidig er det min erfaring at mange forskere, politikere og departementsansatte faktisk er fullstendig enige i at det i vårt norske forskningssystem hele tiden er en fare for at forskningen nøyer seg med å reprodusere problemoppfatningene til dem som betaler for forskningen. På grunn av en form for misforstått ansvarlighet, eller rett og slett teori- og fantasiløshet fra forskernes side, får departementene ikke så rent sjelden på bordet prosentbelagte ekko av sine egne synspunkter, og reagerer gjerne med sterkere krav til kortsiktig og instrumentell nytte, i stedet for å slakke litt på løpestrengen. Det hender faktisk at den viktigste forskningen, også fra et brukersynspunkt, er den som tar opp spørsmål ingen til da hadde stilt. For politikere og myndigheter har samfunns- og kulturforskningen mange flere funksjoner enn bare å være matnyttig i snever forstand. Noen ganger brukes den til å legitimere beslutninger som er tatt av helt andre grunner. På sitt beste gir den opplæring i generell kunnskap, metodisk arbeid og bidrar dermed til utøvelse av bedre skjønn. Det er derfor en utfordring å skape et større rom for originalitet i forskningen i form av nye vinklinger, nye problemstillinger og nye spørsmål. Det innebærer å finne nye former for balanse mellom på den ene siden sterkere styring av forskningen i form av oppgitte temaer som skal belyses, og på den andre siden større spillerom for initiativer nedenfra, også fra forskningsmiljøer som tidligere ikke har vært sentrale i velferdsforskningen. Samtidig kan en ikke vente at de som bevilger pengene nødvendigvis vil like nye og originale resultater. Tvert imot kan man gå ut fra at kunnskap som utfordrer hjertes vaner det vil si den innforståtte forståelse av problemene ofte virker foruroligende og nærmest undergravende, og vil noen ganger møte motstand og kunnskapsvegring ikke bare hos brukere og allmennhet, men kanskje også hos andre forskere. Også derfor behøver forskningen et visst frihetsrom for å kunne fungere kritisk, og dette frihetsrommet er det en utfordring for programstyret å skape og verne om. Vårt demokratiske system er avhengig av at samfunnsforståelsen hele tiden drives frem ved hjelp av idébrytning, det vil si av vederheftig argumentasjon fra ulike ståsteder og med ulike metoder. Dette har samfunnsforskere og humanister bidratt med helt siden klassikere som Marx, Weber, Simmel, Durkheim og den hjemlige Eilert Sundt. Faglig uenighet og et visst mangfold av perspektiver er med andre ord en nødvendighet, og ikke en uheldig omstendighet.

9 Marianne Gullestad: Hjertets vaner 369 Noter 1 Samtidig er det verdt å merke seg at det er mange forskjeller mellom Maktutredningen og Velferdsforskningsprogrammet. Maktutredingen var en utredning, ikke et forskningsprogram. Den hadde en samlende overordnet problemstilling og skulle levere en sluttrapport. Den trakk også inn mye forskning som var finansiert fra andre kilder. Derfor er de 50 og de 300 millionene ikke helt sammenlignbare. Velferdsprogrammet kan sees som et miniforskningsråd som finansierer velferdsforskning over et bredt felt. Det belyser mangfoldet i norsk samfunnsforskning mer enn en overordnet og samlende problemstilling. 2 Alexis de Tocqueville (1969 [ ]), Om demokratiet i Amerika. Oslo: Gyldendal. 3 For eksempel er ikke trygghet på norsk helt det samme som verken safety eller security på engelsk. Og det som oppfattes som en trygg barndom i Sverige kan innebære å bruke hjelm inne, mens det samme ikke er tilfellet i Norge. 4 Se for eksempel Floya Anthias (1998), «Evaluating diaspora : Beyond ethnicity?», Sociology 32 (3): ; James Clifford (1994), «Diasporas». Cultural Anthropology 9 (3): ; Øivind Fuglerud (1999), Life on the Outside: The Tamil Diaspora and Long Distance Nationalism. London: Pluto Press. 5 Toby Miller (1993), The Well-Tempered Self: Citizenship, Culture and the Postmodern Subject. Baltimore: The Johns Hopkins University Press. 6 Marianne Gullestad (2003), «Fighting for a sustainable self-image: The role of descent in individualized identification», Focaal European Journal of Social Anthropology no. 42: 23 30; Marianne Gullestad (2003), «Mohammed Atta and I : Identification, discrimination and the formation of sleepers». European Journal of Cultural Studies, vol. 6 (4): Programmet har satt i gang et stort prosjekt om ungdom på Institutt for kulturforskning ved Universitetet i Oslo og et prosjekt om krigsbarnas historie. 8 Det ble i løpet av den programperioden som nå avsluttes nedsatt en arbeidsgruppe som laget det utmerkede «Notat om humanistisk velferdsforskning». Norges forskningsråd, januar Ideene i dette notatet venter fremdeles på å bli satt ut i livet. 9 For hver eneste livshistorie er det gitt skriftlig tillatelse til at den kan brukes i forskning av forskere med taushetsplikt. En god del forfattere ga også tillatelse til publisering. Bare cirka ett hundre av disse livshistoriene er i dag digitalisert. På 1990-tallet gjorde Almås, forskere på Senter for bygdeforskning og jeg mye forskning på dette materialet. Se blant annet Reidar Almås, Kjetil H. Hansen & Ingunn Thorland (1995), Fra pliktsamfunn til mulighetstorg. Tre generasjoner skriver sin ungdom. Trondheim: Senter for bygdeforskning; Reidar Almås (2002), Norges landbrukshistorie IV Oslo: Samlaget; Marianne Gullestad (1996), Hverdagsfilosofer: verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget (denne boken finnes også på engelsk); Marianne Gullestad (1996), «From obedience to negotiation: dilemmas in the transmission of values between the generations in Norway», The Journal of the Royal Anthropological Institute, vol. 2, no. 1, March 1996: Se blant annet «The Well-Being of Nations: The Role of Human and Social Capital», OECD Report 2001.