Museumsnytt NATURHISTORISK KONSERVERING PÅ RØRØS

Transkript

1 Museumsnytt Årgang 51 Nr 3: 2002 SENSUR AV KUNST NATURHISTORISK KONSERVERING SØR-SAMISK PÅ RØRØS

2 Innhold De fleste utstillinger om samer og samisk kultur har tatt for seg den eldre kulturen. På Rørosmuseet går det nå en utstilling som har fokus på samtida. Den gir inntrykk av en levende kultur i stadig endring og utvikling. s. 8 Museumsnytt nr årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten Utgiver Norges museumsforbund i samarbeid med Norsk ICOM Utgitt med støtte fra Norsk museumsutvikling Redaksjonen: Leif Anker (ansv. red.) Inger Anne Hovland Redaksjonsråd: Roy Høibo Hans Arne Nakrem Per B. Rekdal Interimsstyret for nytt nasjonalt kunstmuseum foreslår at den nye institusjonen etableres som egen stiftelse så snart som mulig etter 1. januar neste år. Det er et ekteskap ikke av kjærlighet, men en form for frivillig tvang, arrangert av Kulturdepartementet og Stortinget. Spørsmålet er når medgiften blir innfridd. s. 16 Annonser: Hans K. Ellefsen Tlf: E-post: n-ku@online.no Redaksjon og abonnement Ullevålsvn Oslo Telefon: Telefaks: E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Sats og repro: RenessanseMedia Trykk: PDC Tangen Pris abonnement: kr 180 Fanget av museumstradisjonen?... s.4 «De tror alle driver med rein»... s.8 Husadopsjon Røros. Kulturminnevern på timeplanen... s.12 Naturhistoriske samlinger til glede og besvær... s.14 Nasjonalt kunstmuseum, fusjon uten samlokalisering?... s.16 Nytt fra Norges museumsforbund... s.18 Nytt fra Norsk museumsutvikling... s.19 Uten venner stopper museums-norge... s.20 Om sensur i billedkunst, noen betraktninger... s.22 Oljemuseum uten oljepenger?... s.24 Jadeblomstslottet... s.26 Pris annonser: 1/1 side kr 7000,- (farge) / kr 5000 (s/hv) 1/2 side kr 4500,- (farge) / kr 3000 (s/hv) 1/4 side kr 3000,- (farge) / kr 2000 (s/hv) Bankgiro Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året ISSN Opplag 2800 Museumsnytt 4/2002 kommer ut ca 25.august Manusfrist 15. juli Museumsnytt tar intet ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale Forsiden: Lofothest, utdødd i ca De naturhistoriske samlinger Bergen Museum. (Foto: Bergen Museum) Nye bøker... s.27 2

3 Hvem skal samordne og når? Den statlige museumspolitikken innebærer et desentralisert forvaltningsansvar. Eller på godt norsk, de enkelte departementer har tilskuddsansvar for museer innen sine fagområder, i hovedsak vil det si universitetsmuseene og de statlige etatsmuseer som for eksempel Forsvarsmuseet og Vegmuseet. Det overordnete ansvaret for museumspolitikken ligger i Kultur- og kirkedepartementet. Ansvarsfordelingen er slått fast i en rekke stortingsdokumenter, senest i ABM-meldingen i forfjor. Mye bra kan sies om en slik modell, men den krever også en ikke liten grad av samordning mellom departementer og etater. Her ligger mye ugjort. Statlige etatsmuseer og universitetsmuseer forvalter helt sentrale kultur- og naturhistoriske samlinger i landet. Disse museene sitter med en spisskompetanse de er alene om på sine områder. Det de har til felles er at de ansvarlige departementer har sin oppmerksomhet i helt andre retninger. Museumsnytt har i tidligere utgaver satt søkelyset på Postmuseets framtid i kjølvannet av privatiseringen av Posten. Her står etatsmuseet i reell fare for å bli en salderingspost i Postens kamp for å overleve. Også Norsk Oljemuseum i Stavanger har en uviss framtid. Museet trenger faste driftstilskudd fra nyttår. Både Kultur- og kirkedepartementet og Abm-utvikling viser til det desentraliserte forvaltningsansvaret og Olje- og energidepartementet. Der svarer de at museumsvirskomhet ikke er deres kjerneområde, men at de vil vurdere museets søknad i den ordinære budsjettbehandlingen. Også museenes kulturhistoriske bygninger er ofre for den desentraliserte ansvarsdelingen. KKD peker på Riksantikvaren og Miljøverndepartementet når det gjelder midler til vedlikehold og restaurering. De på sin side vil forbeholde knappe midler til bygningsvern utenfor museene og peker på KKD som rett adresse. Særlig hardt rammet av denne stolleken er en rekke industrihistoriske anlegg som både er kulturminner og museum. Samordningsbehovet mellom departementer og etater har vært slått fast en rekke ganger, senest i Kulturminne-utredningen rett før nyttår. De fire museene under Samferdselsdepartementet, Jernbanemuseet, Vegmuseet, Telemuseet og Postmuseet, sendte i januar i fjor brev til Kulturdepartementet hvor de ba om retningslinjer for etatsmuseer ved privatisering av statlig virksomhet. Så langt har lite skjedd. Nå har toget gått for Postens del uten annet enn en påpekning av Postens generelle kulturhistoriske forpliktelse. Behovet for samordning bør ikke være ukjent for noen av de statlige aktørene, men foreløpig er det ikke etablert faste samarbeidsordninger for å koordinere innsatsen på museumsfeltet. Slik blir rammevilkårene for sentrale museer og samlinger unndratt en overordnet kulturpolitisk styring. «Noen» bør snakke sammen og det haster. Om ikke de vil bør noen fortelle dem det. Er det for mye forlangt av kultur- og kirkeministeren? Le if Anke r Redaktørvikar i Museumsnytt Museumsnytt får ny redaktør i et halvt år fra 1. august. Inger Anne Hovland vil fungere som daglig redaktør mens Leif Anker avvikler et halvt års permisjon i forbindelse med annet arbeid. Hovland er journalist og statsviter med historie og russisk i fagkretsen. Hun har bakgrunn fra bl.a. Adresseavisen og NRK med generell nyhetsreportasje før hun kom til fagpressen og stilling som journalist i Konsernstab Informasjon i Posten BA. Jeg tar ikke sikte på noen dramatiske endringer, men vil videreføre Museumsnytt slik det gis ut i dag. Museums-Norge er for en god del ukjent for meg og jeg gleder meg til å ta fatt på en spennende oppgave innenfor en viktig og utfordrende del av kulturlivet. Jeg ser museene som vesentlige kunnskaps- og samfunnsinstitusjoner. Her er det mye å lære, sier Hovland som oppfordrer museene og leserne til å ta kontakt angående synspunkter, tips og forslag til saker som Museumsnytt bør følge opp. 3

4 Fanget av museumstradisjonen? T E K S T : Å S E E N E R S T V E D T Hvordan kan gamle nasjonale museer beholde sin posisjon som utstillingsvindu for et lands historie og samtidig ta hensyn til at vi lever i en annen tid enn da museet ble grunnlagt? Jeg vil ha utstillinger og andre tiltak som berører mennesker intellektuelt og følelsesmessig, svarer Kristian Berg, direktøren ved Statens Historiska Museum i Stockholm. Statens Historiska Museum i Stockholm kan virke ganske skremmende med sitt militære og lukkede preg. En norsk «lillebror» som bare har noen ville vikinger som historisk ballast, skal være svært kunnskapsløs for ikke å føle ærbødighet foran dette imponerende bygget. Hva hjelper noen tonn olje i Nordsjøen og noen dyktige skiløpere mot en slik manifestasjon av glansfull fortid? Aldri føler en så sterkt som i dette museet, at Norge tilhører «les nouveaux riches». Interiøret er like imponerende som eksteriøret. Ikke gull og glitter, men store dimensjoner og gedigne materialer. Sveriges betydning som europeisk stormakt uttrykkes klart og tydelig i arkitekturen. Museet ble bygget i 1943 som «en nasjonal manifestasjon av historiens betydning for folket og dets uavhengighet» for å sitere museets direktør, Kristian Berg. Sammen med militære bygninger fra tidlig 1800-tall, gir hele komplekset et inntrykk av en uinntagelig festning. Om møtet med Statens Historiska Museum kan virke beklemmende på en utenlandsk turist, vil jeg tro at det til gjengjeld vil fylle en svensk besøkende med stolthet. Å være del av en slik historie, eier av en slik fortid, må da bety noe for selvfølelsen? Men nettopp slik selvfølelse kan skape problemer i vår tid. Nasjonalfølelse kan være et farlig fenomen. Hvor går grensen mot sjåvinisme? Statens Historiska Museum har et dilemma. Museet er vitterlig grunnlagt i en tid da nasjonalistiske holdninger var legitime. Tenk bare på nordmennenes kamp for å bli en selvstendig nasjon. Hvor ville den ha ført uten en sterk ikke bare nasjonal, men kanskje nasjonalistisk følelse? En følelse som for øvrig alle europeiske land var besjelet av på og begynnelsen av 1900-tallet. Hvordan skal en i dag gjøre museet «stuerent»? Hvordan kan museet beholde sin posisjon som utstillingsvindu for landets historie og samtidig ta hensyn til at vi lever i en annen tid med helt andre holdninger og krav til hvordan histo- 4

5 rien skal fortelles? Kan museets gjenstandssamling svare på spørsmål som dagens publikum stiller? Og framfor alt: er museets faglige personale i stand til å se mulighetene til å skape nye utstillinger med nye budskap innenfor en ramme som er så rigid som Statens Historiska Museum er? Har museet selv en så lang historie og så fastlagte tradisjoner at det er vanskelig å endre på det gamle og tilvante? Hvordan er det å sitte som leder av et slikt museum? Museet fikk ny direktør i Överintendent Kristian Berg har en fortid fra statsadministrasjonen. Han har ingen karriere innen museumsetaten, men har til gjengjeld stor kunnskap om den samme etaten. Som kulturbyråkrat hadde han museene som arbeidsfelt, og ble av den grunn headhuntet til stillingen i Historiska Museet. De t var ve l ikke no e å b e te nke se g på? Jo, faktisk. Min faglige bakgrunn er kunsthistorie, nærmere bestemt arkitekturhistorie. Jeg hadde sluttet i fast stilling og var i ferd med å begynne på doktorgradsarbeidet da jeg ble bedt om å påta meg ledelsen av museet. Min første reaksjon var blankt nei, for jeg visste at andre kompetente personer hadde vist liten interesse for stillingen. Men samtidig så jeg at en stilling som syntes å være så lite attraktiv, måtte være en solid utfordring. Jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg tok på meg oppgaven, for arbeidet er interessant. Det hender jeg angrer på at jeg ikke fikk tid til å doktorere, for i det arkeologiske og historiske forskermiljøet kan det merkes at dette er et minus. Vi tillater oss å tenke at det siste var en meget diplomatisk måte å beskrive forholdene på. Man behøver ikke ha stor fantasi for å forestille seg hvordan det er å komme utenfra og inn i et strengt akademisk forskermiljø uten å ha alt det formelle i orden. Hva tro r du grunne n e r til de n m angle nde inte r- e sse n fo r to ppstillinge r i m use e r? Det er en alminnelig oppfatning at museene har en stivbeint struktur som gjør det vanskelig å få gjennomslag for nye ideer. Museene har lite penger, og sjefsstillingene er dårlig betalt. Dessuten var Historiska Museet tidligere lagt under Riksantikvarieämbetet, og hadde problemer med en egen identitet. Først 1. januar 1998 ble museet en selvstendig institusjon. Men mindreverdskomplekset som det hadde hatt som «livegen» under riksantikvaren, har det måttet slite med en stund. Den første museumssjefen ved det «nye» museet, ble værende i bare ett år. Hun startet med å få orden på det økonomiske og administrative. Men det fantes ingen tydelig museumspolitisk holdning. En stor utredning om museet endte en null. Tidligere er det få som har diskutert hva museets oppgave egentlig er. Jeg oppfatter det som om museet manglet både legitimitet og innhold. Mitt syn er at museet har en nasjonal oppgave. Det skal svare for og representere Sveriges rikshistorie, og skape en grunn for nasjonen Sverige, legitimere Sverige som stat. Men «nasjonal» har en dårlig klang i dag. Det assosieres med nasjonalisme, som igjen leder tanken til sjåvinisme og fascisme. Jeg tror det er på tide å diskutere begrepet «nasjonal» i forhold til dette og andre riksdekkende museers oppgaver. Men jeg innser at det er vanskelig å definere et nytt nasjonalt oppdrag. De regionale museene har fått styrket sin posisjon den siste tiden. Me n kan ikke re gio nal ide ntite t o gså skape sjåvinism e? Jo, jeg anser den lokale og regionale identitetsbyggingen for å få like ja, kanskje enda sterkere sjåvinistiske konsekvenser. Men til dette har man ikke samme kritiske holdning. Det er riktig å kritisere nasjonale institusjoner for nasjonalisme, men det godtas ikke å kritisere lokale og regionale institusjoner for de samme holdningene. Hvo rdan har du tatt fatt på arb e ide t fo r å få State ns Histo riska Muse um til å passe inn i dage ns sam funn? I tillegg til den intellektuelle utfordringen det er å få de ansatte med på å diskutere, definere og bestemme en museumspolitisk retning for museet i fremtiden, er det mer enn nok å henge fingrene i. Museet har vært dårlig drevet. Det er ingen fornuftig balanse mellom forholdet til publikum og administrativt arbeid. Det er heller ikke gjort en god nok innsats i forhold til samlingene. Det er ingen kontroll over aksesjonen. Enorme mengder nytt arkeologisk materiale er kommet inn etter at de sentrale museene fordelte innsamlingsarbeidet i tematisk og kronologisk ansvar. Historiska Museet har fått ansvar for arkeologisk materiale og kirkelig kunst fram til Jeg er fornøyd med denne ordningen som gir en viss ramme om samlingene. Men arbeidet med samlingene og den øvrige virksomheten er to forskjellige ting. Jeg er ikke fornøyd med til- Det er på tide å diskutere begrepet «nasjonal» i forhold til riksdekkende museers oppgaver, sier Kristian Berg. (Foto: Åse Engerstvedt) Til venstre: Museumsbygninger fra 1943 «en nasjonal manifestasjon av historisk betydning for folket og dets uavhengighet». (Foto: Rickard Larsson, Historiska Museet) 5

6 Fra vikingutstillingen (over) Til høyre: Möjbrostenen fra Gotland i museets inngangshall. (Fotos: Ricard Larsson, Historiska Museet) Frank Høifødt MUNCH I OSLO Følg i Edvard Munchs fotspor, gjennom gamle Kristiania og moderne Oslo! En lekker bok med vandrerute som viser alle Munchs tilholdssteder i Oslo, og alle stedene i hovedstaden hvor hans kunst kan oppleves. Med fotos, bilder, bykart og register. Kr 179,- I bokhandelen! standen i dag. Det går for langsomt. Jeg begynte her i oktober 1999 og har en åremålsstilling på seks år. Det har naturligvis skjedd en del på denne tiden. Jeg har foretatt en del endringer. Min idé er at det skal kunne gå an å forandre en gammel institusjon sammen med dem som allerede er ansatt der. Jeg har ikke foretatt noen oppsigelser, men derimot nye ansettelser. Personalet er bevisst at vi er i en krisesituasjon. Den gjelder museets rolle i fremtiden. Statens Historiska Museum må få en helt ny rolle. Personalet er innstilt på endringer og det interne samarbeidet er godt. For en slik oppgave holder det ikke med bare lederkunnskap. Jeg tror man må ha en «humanistisk sjel». En sjefs hovedoppgave må være å skape kvalitative endringer. Ja, hva m e d e ndringe r? Kan din tid he r ve d m use e t m e rke s alle re de? Vi har hatt ti prosents økning i publikumsbesøket. Men kvalitet kan ikke måles i kroner. En sjef må like oppgavene han har, slik at kvaliteten øker på alle områder. Jeg mener at det egentlige målet for et museum ikke er god økonomi og lange køer. Museene bør være gratis for publikum. De store museene burde gå foran i å gjøre entreen gratis, for folk har rettigheter til sin historie og sin kultur. Historiska Museet som vanligvis har en billettpris på seksti kroner, skal i det kommende halve året forsøke med gratis adgang. Me n hva m e d utstillinge ne? Har du e n visjo n fo r de tte so m e r pub likum s ho ve dsake lige m ø te m e d m use e t? Jeg vil ha utstillinger og andre tiltak som berører mennesker intellektuelt og følelsesmessig. Utstillingene skal ta utgangspunkt i dagens eksistensielle spørsmål som skal belyses med historiske eksempler. Jeg vil også ha problematiserende, selvrefleksive utstillinger som diskuterer historiekonstruksjon og historiebruk. Hva m e d din e ge n ro lle? Det er viktig for en museumssjef å være orientert om det som rører seg i tiden, ta del i samfunnsdebatten og være museets ansikt utad. Jeg synes svenske museumsfolk viser manglende interesse for omverdenen. Hva som er viktige oppgaver for museet og museumssjefen kan variere over tid. For øyeblikket er det viktig for Statens Historiska museum å konsolidere ressursene. Jeg har ansvar for at museet får en stabil økonomi. Jeg mener også at en sjef må kunne få personalet til å bli begeistret for museet og målet det arbeides mot. Til gjengjeld må de ansatte kunne forlange at sjefen holder god kontakt med omverdenen og sørger for at både han selv og museet blir godt synlig. Sjefen må selv synes at museet han leder er viktig for samfunnet i dag, og da må han kunne ta del i samfunnsdebatten. Feilen er at museumsmiljøet er ekstremt introvert, avslutter Kristian Berg. Kunne det siste vært sagt også om det norske 6

7 Norsk Skogbruksmuseum Norsk Skogbruksmuseum satser stort for å møte 2000-tallets publikum. Ca. 20 millioner kroner er investert i vår nye permanente utstilling Tid for Skog, og vårt nye moderne bibliotek kombinert med faktarom og databaser. Ved Norsk Skogbruksmuseum som årlig besøkes av mer enn personer, har vi ferdigstilt ett av Norges største utstillingsprosjekt. Hele museets første etasje har gitt plass til vår nye utstilling Tid for Skog. Postboks 117 N-2401 Elverum Tlf Faks post@skogmus.no Ved hjelp av gjenstander, bilder, lys, lyd og scenografi beskrives historien om den norske skogen. Du får vite hvordan skogen i Norge har utviklet seg siden siste istid, og at dagens barskoger spiller en stor rolle for verdens økologiske balanse. Visste du at vi var Europas ledende eksportør av trelast allerede på 1500-tallet? Eller at en av grunnen til avskogingen på Vestlandet skyldes saltkokingen? I utstillingen Tid for Skog får du se gjenstander som er blitt brukt i det tradisjonelle skogbruket og du får vite hvem som eier skogen. I dag er norsk treforedling en stor aktør på et internasjonalt marked, det gjelder papir-, emballasje- og kjemibedrifter. Det fokuseres også på spennende norsk møbeldesign, arkitektur og kunsthåndverk i tre, og barna har fått sitt eget rom der ingen sier ikke rør. Velkommen!

8 Kunstner Frode Fjellheim er en av dem som gir moderne samisk identitet et ansikt. Han har base i Trondheim, men har også bodd i New York. (Foto: Transjoik) -De tror alle driver med rein... De fleste utstillinger om samer og samisk kultur har tatt for seg den eldre kulturen. På Rørosmuseet går det nå en utstilling som har fokus på samtida. Den gir inntrykk av en levende kultur i stadig endring og utvikling. T E K S T : I N G E R A N N E H O V L A N D Hva betyr det egentlig å være samisk i dag? Sju sørsamer gir hvert sitt svar på Rørosmuseets temautstilling «Gellieaaketje-sørsamisk mangfold i dag». Det er Kari Stuberg som har vært prosjektleder for utstillingen. Hun har bidratt til at utstillingen er blitt en stillferdig, lærerik og gripende seeropplevelse. De fleste utstillinger om samer og samisk kultur har tatt for seg den eldre samiske kulturen. Denne utstillingen har fokus på samtida. Gjennom sju personlige fortellinger trekkes trådene tilbake i tid, og vi får innblikk i samisk historie og kultur slik den arter seg i dag. Personene som forteller er valgt ut med tanke på å få fram variasjon i kjønn, alder, yrke og geografisk tilhørighet. Hver person som forteller er blitt oppfordret til å velge ut en gjenstand som for dem har samisk tilknytning. Laila Axman Bilben har for eksempel valgt ut en skistav med bred funksjonalitet: Skistaven har trinse nederst. Den munner ut i en spiss som blant annet kan brukes til å holde rovdyr unna reinflokken. Staven har form som en skje øverst og kan brukes som drikkekar eller øse. Øsa er dekorert med en rein på baksida. Det eksotiske «Det snakkes mye om hvor viktig det er å synliggjøre den samiske kulturen, og jeg har gjort et veldig bevisst valg når jeg bruker gapta (samisk kofte, red.anm.). Folk bør ikke være redd for å stå for det de er, og det er veldig viktig at folk fortsetter å lære seg språket og at de holder på de samiske tradisjonene.» Dette sier Kristina Lunnan Thorvik, 17 år, fra Stjørdal. Hun var den første som ble konfirmert i samisk gapta på Stjørdal. Blir man fremdeles ertet for samisk tilhørighet i 2002? Joda, litt: Vel, de mobber ikke, men de roper ting. Kjempeteite ting. Roper «Kautokeino» eller begynner å joike, sier Kristina. 8

9 Kristina er representant for den unge generasjonen sørsamer. Og det er nok enklere å ha samisk bakgrunn nå, enn tidligere. For 60 år siden ble samisk tilhørighet i beste fall betraktet som noe eksotisk. Dette kommer til syne for fullt i Trygve Danielsens beretning. Han er 79 år, og turnerte omkring i Europa med et tivoli på 30-tallet. De var to samefamilier som hadde med i alt 16 reinsdyr, gammer, telt og pulker. Jeg kan nok med sikkerhet si at jeg er den eneste som har krysset Champ-Élysées med kjørerein og pulk, sier han. Han forteller om en begivenhetsrik tur i et Europa der barna flere ganger ble utsatt for adopsjonsforsøk fra velmenende tivolibesøkende. De fleste framstøtene gjaldt lillebror på to år. Men moren til Trygve Danielsen avviste forespørslene bestemt: Hun hadde ingen barn å avse. Trygve Danielsen har jobbet ved Folldal Verk og er utdannet bygningsingeniør. Han har ikke understreket sin samiske tilhørighet opp gjennom tiden: Jeg har jo alltid jobbet i gruvene og ikke hatt noe med reinsdyr å gjøre. Kofte har jeg kun brukt som barn i utlandet, sier han. Samisk kultur og reindrift I 2001 vant reineierne en viktig seier gjennom den såkalte Selbusaken. Reindriften fikk gjennomslag for beiterettighetene i tre rettsinstanser, og dermed var det satt strek for en periode med gjentatte rettssaker mellom samer og grunneiere. Utstillingen «Sørsamisk mangfold i dag» kommer inn på disse konfliktene. Selv om et fåtall samer i dag driver med reindrift, er sørsamisk historie og kultur nært knyttet til reindriften. Levesettet til reinen har vært viktig for samenes historie og konfliktene med det norske samfunnet. Mange av disse konfliktene har sin bakgrunn i Lappekommisjonens innstilling fra 1889 og Tilleggslappeloven av Innstillinga bygger i stor grad på teoriene til geografen og etnologen Yngvar Nielsen. Han hevdet at samene kom nordfra til områdene sør for Namdalen tidligst på tallet, og til Tydal og Rørostraktene på tallet. Yngvar Nielsens teorier ble framsatt i ei tid med sterke nasjonalromantiske strømninger, og fikk stor innflytelse på den norske politikken i forhold til reindriften. Grensene for reinbeitedistriktene ble trukket slik at samene mistet retten til store beiteområder. Samene kunne jo ikke framlegge bevis for at områdene hadde vært i deres bruk i lengre tid. Vi satte ikke spor Samenes vansker med å dokumentere sin historiske tilstedeværelse er ikke unik. Men dette kan bli problematisk hvis det oppstår interessemotsetninger der nomadefolk kommer i konflikt med et bofast og skriftbrukende folk med gammel statstradisjon. «Vårt problem er at vi aldri har satt spor etter oss i naturen. Etter samisk skikk og tankegang så gjør man ikke det. Det blir vi straffet for nå.» Dette sier Nils Tonny Bransfjell, reindriftssame i Riast/Hylling reinbeitedistrikt. Lappekommisjonen av 1889 uttrykte at samenes reinbeitedistrikter kun skulle omfattes av de områdene der det kunne påvises at det hadde vært samisk reindrift fra gammelt av. Bevisbyrden når det gjaldt historisk bruk ble ensidig pålagt samene. Men samenes livsførsel har ikke etterlatt seg så mange levninger av den typen som er historieforskningens arbeidsgrunnlag. Jordgammer etterlater lite spor i terrenget, og det finnes sparsomt med eldre skriftlige kilder. Samene manglet en sosial og økonomisk overklasse som kunne bære fram en skrifttradisjon. «Vi har ingen tradisjon på å dokumentere skriftlig, men grunneierne og bøndene noterte og dokumenterte. (...) Hadde vi notert vi også, hadde vi vært jevnbyrdige.» Dette sier Jarle Jonassen, reindriftssame og sametingsrepresentant for sørsameområdet siden Hadde det vært sterkere interesse for samenes livsførsel og kultur tidligere, kunne samenes nære historie sett annerledes ut. Utstillingen «Sørsamisk mangfold i dag» bidrar med en viktig dokumentasjonsoppgave i så henseende. Det samiske og kunsten Gjennom det mangfoldet som kommer til syne på utstillingen, får en inntrykk av en høyst levende kultur, som også er i stadig utvikling, noe som kommer til syne gjennom bidraget til Frode Fjellheim. Han er utøvende kunstner, og jobber som musiker, produsent og komponist. Frode Fjellheim har bodd i New York en periode, men basen er Trondheim. Han har musikk- Når jeg er på Jessheim så er jeg norsk, men når jeg reiser til Fjellheim, da føler jeg meg samisk, sier lærer Laila Axman Bilben. (Foto: Richard Sagen) t 9

10 Vi har ingen tradisjon på å dokumentere skriftlig. Hadde vi notert, vi også, hadde vi vært jevnbyrdige, sier sametingsrepresentant Jarle Jonasen. (Foto: Richard Sagen) utdannelse og har bidratt til å utvikle den samiske musikken og gjort den kjent for et internasjonalt publikum. Dersom du oppfatter deg som same, er omgivelsene relativt uvesentlige. Det å drikke espresso på en moderne kafé i en storby kan oppleves like samisk som å spise pølse med brød på en fjellstue, sier han. Av og til opplever han uttrykket samisk kunstner som en belastning. Han vil utvikle et personlig uttrykk som kunstner. Joda, noe av bakgrunnen for hans måte å se ting på er selvfølgelig influert av kontakten med den samiske kulturen, men han er også påvirket av andre faktorer, sier han. Han har valgt en datamaskin som personlig gjenstand til utstillingen. Dette var den første pcen han brukte da han begynte å lage musikk. Noen gir, andre tar «Gellielaaketje-sørsamisk mangfold i dag» er blitt til blant annet med støtte fra fylkeskommunen, Røros kommune og Elgå kommune. Norsk Kulturfond, Samisk Kulturfond, Sametingets Opplæringsavdeling, Kommunal- og regionaldepartementet og Rørosbanken har også gitt betydelige bidrag. Mens fylkesutvalget i Finnmark har vedtatt å fjerne fylkekommunens tilskudd til de samiske museene i fylket, går Sør- Trøndelag fylke altså motsatt vei. Da Sametinget fikk forvaltningsansvaret for de samiske museene, valgte Finnmark fylkeskommune å droppe pengestøtten til disse museene. Sør-Trøndelag fylkeskommune satser derimot tilsvarende midler som Finnmark kutter. Som fylkesmuseum i Sør-Trøndelag har Rørosmuseet et særansvar når det gjelder å formidle den sørsamiske kulturen. Museet anser dette som et viktig arbeidsfelt i tida framover, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom en nyopprettet fagkonsulentstilling for sørsamisk kultur og historie. Utstillingen «Gellielaaketje sørsamisk mangfold i dag» er en vandreutstilling som legger ut på reise i september i år. Den kan besøkes på Jamtli i Østersund, så på Rana museum i Mo i Rana, deretter på Trøndelag Folkemuseum. Siste stopp er Norsk Folkemuseum i Oslo i Bidrag til reiser i Norden fra Harald Hvarfners Minnesfond Nordiska Museet i Stockholm utlyser to stipender, hvert på kr , fra Harald Hvarfners Minnesfond. Stipendene gis som reisebidrag til reiser i nordiske land i forbindelse med forskning innenfor museale emner, fortrinnsvis nordisk etnologi og kulturhistorie. Alle som er fast ansatt ved kulturhistoriske museer i Norden kan søke. Stipendene deles ut i forbindelse med Nordiska Museets høytidsdag 24. oktober Søknad må inneholde reisemål og kostnad, og må være innlevert senest 3. september Adresse er: Harald Hvarfners minnesfond, Nordiska Museet Box 27820, S Stockholm, Sverige 10

11 Seljefløytens toner på Kistefos- Museet Kisetfos-Museet på Jevnaker åpnet årets sesong 26. mai med utstillingen «Seljefløytens toner. Fleskum-malerne». Det er en mønstring av de fleste sentrale verk som innledet den nyromantiske perioden i norsk maleri, med Christian Skredsvigs «Seljefløyten» som det mest kjente trekkplasteret. Bildet er i privat eie og stilles sjelden ut. Foruten Skredsvig vises det landskaps- og interiørmalerier av bl.a. Harriet Backer, Kitty Kielland, Erik Werenskiold og Gerhard Munthe. Museets årbok er i hovedsak også katalog over utstillingen med en rekke artikler om Fleskummalerne og er rikt illustrert. Årets sommerutstilling er den fjerde i rekken siden museet åpnet i 1999, og vitner om at museet følger opp tidligere års ambisiøse satsning på formidling av sentral billedkunst sammen med industrihistorie. Kistefos-Museet som holder til i det nedlagte Kistefos Træsliberi, ble sist høst ført opp på statsbudsjettets liste over teknisk-industrielle kulturminner av nasjonal betydning. Utstillingen og museet er åpent fram til 29. september. Museumsdirektør Øyvind Syrasen og fagkonsulent Inger Gogstad ønsker velkommen. Utstillingsansvarlig Ina Johannesen var ikke tilstede. (Foto: L. A.) 11

12 Husadopsjon Røros - kulturminnevern på timeplanen «Det er Rørosmuseet som eier husa, men det er vi som tar vare på dem» (sitat frå 6. klassing ved Røros grunnskole hausten 2001). Røros grunnskole og Rørosmuseet har tru på at ein no legg eit grunnlag som seinare skal resultere i større forståing for kulturminnevernet. (Foto: Rørosmuseet) T E K S T : T O N E R Y G G, R Ø R O S M U S E E T. Å forvalte ein verdsarv er ei stor utfordring. Røros bergstad står på UNESCO si liste verdas kultur- og naturarv, og både skule og museum meiner dette forpliktar. Kulturarven skal bevarast for evig framtid, og dette krev eit særskilt medvit frå dei som skal forvalte den. Kva gjer skulen med dette? På Røros deltek elevane i arbeidet med å ta vare på den verneverdige busetnaden ved å «adoptere» hus. Husadopsjon Røros er eit samarbeidsprosjekt mellom Røros grunnskole og Rørosmuseet. Kvar enkelt klasse, 22 i alt, har adoptert kvart sitt hus for ein treårsperiode. Røros grunnskole er ein 1-10 skule med nesten 550 elevar, og om ein tek med foreldra, blir ein stor del av Rørossamfunnet involvert. Målet er på den eine sida å gje elevane betre kunnskap om kulturminnet Røros, for såleis å auke forståinga for kulturminnevernet. Dei gamle husa skal dessutan verke som læringsverkstad for mykje av den aktiviteten som elles blir drive i eit vanleg klasserom. Prosjektet kom i gang vinteren 2000 etter fleire tilfelle av hærverk på museet sine bygningar. Vona er at når borna får eit eigedomstilhøve til den arven som skal forvaltast, vil ansvarskjensla følgje med på lasset. Tema- og prosjektorientert Med L97 skal pedagogikken i skulen vera sterkt prega av tema- og prosjektarbeid, der elevane stiller spørsmål, planlegg, gjennomfører og framfører. Elevane ved Røros grunnskole prøver å finne ut korleis husa vart bygd, kven som budde der, korleis det var å bu på Røros og i landet elles den tida huset var nytt eller hundre år seinare. Prosjektet gjev rørosungdommen høve til å lære meir om staden si bygnings- og kulturhistorie. Huset er likevel berre eit utgangspunkt for mange ulike tilnærmingar. Tanken er å skape eit knutepunkt for mange ulike fag. Historie og samfunnsfag er sjølvsagt dei faga som fell mest naturleg. Norskfaget er også lett å integrere, likeså med kunst og handverk. Men eit hus kan også gje mange gode døme til matematikken, eller til heimkunnskap, eller til naturfaget, og til drama og musikk. Huset dannar såleis eit svært bra utgangspunkt for nettopp prosjekarbeid. Prosjektet er i dag først og fremst knytt opp til den lokale historia. Likevel ser ein for seg at kunnskapsutveksling med andre skular er aktuelt på sikt, både på eit nasjonalt og internasjonalt plan. I den samanhengen er det verdt å nemne at arbeidet blir vidareført gjennom ungdomslei- 12

13 rar arrangert annakvar sommar i regi av Røros videregående skole og UNESCO. Her er Røros kommune, Fortidsminneforeningen og Rørosmuseet også involvert. Enkelte elevar har vanskar med å tilpasse seg den tradisjonelle skulekvardagen, og for desse kan det å arbeide i tilknyting til eit adopsjonshus vera god pedagogikk. Difor er pedagogisk-psykologisk teneste også ein aktør i prosjektet. Ved Røros grunnskole har Alternativ klassebase initiert prosjektet «Ung i tiden» der elevane skal sjå på korleis det har vore å vera ungdom til ulike tider gjennom historia. Tanken er å foreta fleire stopp langs ei tidslinje, og sjå på korleis ungdomskulturen har endra seg. Kulturell skulesekk Elevane med lærarar skal prøve å fylle den kulturelle skulesekken saman med dei tilsette ved museet. Meininga er at prosjektet skal integrerast i den vanlege skulekvardagen, og lærarane må sjølve planlegge sitt arbeid og leggje det opp i høve til eigen undervisningsplan. Det er lærarane som skal stå for den pedagogiske kompetansen, medan museet stiller til rådvelde sin kompetanse innan kulturminnevern. Denne rollefordelinga er viktig for å kunne utnytte ressursane der dei er størst. Innhaldet i prosjektet blir variert. Enkelte har vore med på demontering av hus, istandsetjing av «huset sitt» og flytting og oppføring. Andre har laga modellar av husa, og rollespel og tablå knytta til folkelivet i og rundt bygningane. For å få til dette må dei setje seg inn i historikken til huset gjennom arkivarbeid og praktisk arbeid. Enkelte klassar har valt å leggja arrangement med foreldre til adopsjonshuset, og ved enkelte tilfelle har elevane blitt brukt som vertar for dei mange besøkjande på Røros. Bl.a. har dei «undervist» to kulturministrar. I fjor sommar var nokre elevar «juniorguidar» i eit av museet sine hus, og både guidar og publikum fekk mykje ut av dette møtet. Elevane blir stolte av å presentera kulturarven sin, medan publikum opnar seg lettare overfor born. Fleire av elevane har meldt seg til ny innsats i sommar, og oppgåver på fritida er sjølvsagt frivillige. Eleven som ressurs Fleire spennande prosjekt har blitt gjennomført mellom museum og skule dei siste åra (jmf. «L97 og museene», Norsk museumsutvikling 3:2000), og prosjekt- og kulturorienteringa i L97 gjer at utsiktene til fleire er gode. Eit viktig utgangspunkt for fleire av desse prosjekta har vore at eleven skal utgjere ein ressurs ein spennande tanke som utfordrar både museum og skule. Husadopsjon Røros hadde sitt utgangspunkt i det antikvariske arbeidet ved Rørosmuseet. Her fans kunnskap og ressursar til å vidareformidle til elevane. Resultatet er at elevane får delta i det praktiske arbeidet med husa, helst i tillegg til teoretisk undervisning. Og i mange tilfelle utfører elevane eit arbeid som har sin verdi også for museet. Såleis unngår ein den tradisjonelle einvegskommunikasjonen. Like viktig er det at elevane kjenner at det dei gjer er viktig og reelt, det vera seg praktisk arbeid eller presentasjonar. Ved at elevane får ansvar og skjønar at det dei gjer gjev meining utover eiga karakterbok, inspirerer ein mange til innsats, trass i at engasjementet sjølvsagt er varierande. Engasjerte elevar Husadopsjon Røros har som målsetjing å nå ut til rørossamfunnet gjennom skuleelevane. Det er difor svært hyggeleg å få positive tilbakemeldingar frå foreldre som opplever at borna deira sit med kunnskapar og eit engasjement overfor heimstaden som tidlegare ikkje var synleg. Haldningsendringar er vanskelege å måle kvalitativt, på same måte som mykje av den kunnskapen som blir formidla i skuleverket. Røros grunnskole og Rørosmuseet har likevel tru på at ein no legg eit grunnlag som seinare skal resultere i større forståing for kulturminnevernet. Husadopsjon Røros har fått økonomisk støtte frå Statens utdanningskontor i Sør-Trøndelag, Norsk kulturråd og Den kulturelle skolesekken gjennom Norsk museumsutvikling. Desse midlane er løyvd for eit år om gongen, men samarbeidspartane vonar å få støtte i ein etableringsperiode på tre år. Med ein god økonomi i ryggen er det mogleg å prøve ut ulike modellar for prosjektet, som framleis ligg i startgropa. Husadopsjon Røros finner du på heimesida Sida er sjølvsagt laga av elevar ved grunnskolen. 4. september blir det arrangert seminar på Røros om Husadopsjon Røros. Seminardagen kan følgjast isolert eller som ein del av 4-dagarskurset: «Med kulturminnevern på timeplanen». Kurset er retta mot undervisningspersonell ved skular og museum. For meir informasjon kontakt prosjektleiar tlf , ev. e-post: tone.rygg@rorosmuseet.no. Elevane får delta i det praktiske arbeidet med husa, helst i tillegg til teoretisk undervisning. (Foto: Rørosmuseet) 13

14 Naturhistoriske samlinger Til glede og besvær Hvordan er egentlig bevaringssituasjonen for universitetsmuseenes naturhistoriske samlinger? Blir de forsvarlig tatt vare på? Det er mange som bekymrer seg, og i år setter Riksrevisjonen fokus på disse spørsmålene i sine undersøkelser. T E K S T : J O N L Ø N N V E, S E K S J O N S L E D E R U N I V E R S I T E T E T S N A T U R H I S T O R I S K E M U S E E R O G B O T A N I S K H A G E I O S L O. En samlingsstrategi bør inneholde retningslinjer for bl.a. hvordan samlingene tas hånd om. (Foto: J. Lønnve, UNM) Deretter blir det opp til våre folkevalgte og bevilgende myndigheter å ta stilling til utfallet av denne undersøkelsen. Gjennom utdannelse, praksis og annen erfaring blant naturhistoriske samlinger har jeg selv dannet meg et bilde av situasjonen slik den fortoner seg gjennom mine øyne som naturhistorisk konservator. Samlingsforvaltning Det aller meste av våre naturhistoriske samlinger forvaltes i dag av universitetsmuseene. Bare hos Universitetets Naturhistoriske museer og Botanisk hage i Oslo oppbevares ca 60 % av disse samlingene. Samlingene er museenes basis og utgjør grunnlaget for dagens og morgendagens forskning, utstilling og formidling. Samlinger kan defineres ulikt etter øynene som ser. For en konservator kan det være naturlig å spørre seg hva definisjonen samlingene er og hva de inneholder: Menes bare de samlingene som er bygd opp etter forskningsmessige kriterier, de vitenskapelige samlingene? Hva med zoologiske utstillinger, som monterte dyr og fugler? Og hva med levende plantemateriale i de botaniske hagene? Hva med gamle kart, store samlinger med fotodokumentasjon og gammel korrespondanse fra polarekspedisjonene osv? Er dette også en del av de naturhistoriske samlingene? Dersom svaret er ja, må nok også dette materialet inkluderes i statistikkene og bevaringsplanene til museene. Strategier og planer er ledestjerner som de fleste målrettede virksomheter styrer etter. Universitetskulturen er imidlertid mer preget av desentralisering, akademisk frihet og autonomi. Dette har medført problemer for både styring og strategisk handling. Naturligvis avspeiles også dette i den verden universitetenes naturhistoriske samlinger lever i. Hva er egentlig målet med vår virksomhet, kan man spørre seg. Er vi alle «selvstendige næringsdrivende» med våre egne definisjoner på hva vi skal drive med? For å unngå en virksomhet som spriker i alle retninger, og en lite helhetlig samlingsforvaltning, kan det være lurt med en samlingsstrategi. Denne ledestjernen bør inneholde retningslinjer for hvordan man tar hånd om samlinger, etter hvilke prinsipper man samler, hvilke kriterier som ligger til grunn for kassering av materiale, rutiner ved ut-/innlån, gjeldende standarder for oppbevaring, systemer for registrering, ansvarsfordeling osv. Har man ikke denne rettesnoren, vil kvaliteten på samlingene lett forringes over tid. Har vi råd til det? Samlinger krever store ressurser både i anskaffelse og i forsvarlig oppbevaring. Kanskje kunne ressursene vært utnyttet bedre dersom man hadde en klar policy å forholde seg til? Samlingenes livsforsikring I det et objekt tas inn i museets samlinger, inngår museet ideelt sett en kontrakt mellom seg og objektet. I den kontrakten står det at museet skal 14

15 gjøre sitt ytterste for å bevare objektet for ettertiden. Objektets livsforsikring gis i form av forebyggende konservering. Denne konserveringen kan defineres som kontroll av objektets omgivelser, oppbevaringsforhold og håndtering, i den hensikt å hindre og/eller redusere nedbrytende og ødeleggende faktorer. Tradisjonelle sikringstiltak mot katastrofer, tyveri og hærverk inngå i denne definisjonen i tillegg til arkivsikkert oppbevaringsmateriale, kontrollert temperatur og luftfuktighet osv. Dette er ikke nytt tankegods på den kulturhistoriske siden. Denne kunnskapen er fortsatt en mangelvare på den naturhistoriske siden da det er så få stillinger med kvalifisert personale innen dette feltet. Antall stillinger tilsvarer på ingen måte behovet. Dette har vært en medvirkende årsak til at utdannelsesmulighetene i Norden (København og Göteborg) har tørket inn på dette området. Hvorfor skal man utdanne spesialister når det ikke finnes stillinger, kan man spørre seg. En possum etter mølleangrep. Skadedyrsangrep er et velkjent fenomen i naturhistoriske samlinger. (Foto: J. Lønnve, UNM) Situasjonen i dag Innenfor rammene av de bevaringsressursene man har i dag hos de naturhistoriske museene, kan man ikke si at de grunnleggende prinsippene for forebyggende bevaring blir innfridd. Einar Ådland i Museumsnytt (5/6:2001) påpekte forhold som organisatoriske problemer og sultefôring som årsaker til den situasjonen man ser i dag. Typisk er samlinger som lever sitt liv som korridorpasienter, de fyller opp ledige kriker og kroker fra kjeller til loft, midlertidige eksterne lagerbygninger sender store samlingsmengder på det som fortoner seg som en evigvarende nomadetilværelse og sikkerheten kan være helt utilfredsstillende. Videre ser man våtpreparater tørker inn, tusenvis av innsektsnåler som korroderer på grunn av syreholdige treskap, osteologiske samlinger som tørker ut og sprekker, skadeinsekter som spiser opp herbarier, magasiner som fylles opp av alt mulig rart, samlinger med utilstrekkelig informasjon opptar plass, skinnsamlinger som smuldrer opp, steinprøver som tromles rundt i skuffene sine på grunn av utilfredsstillende esker, utstillingsobjekter som blekes av intens belysning, fuktskader, tørkeskader, skitt og støv som florerer. Mest synlig er likevel alle de overfylte magasinene. Det å samle medfører et kontinuerlig plassbehov. Behøver vi naturvitenskapelige samlinger? Med fokus på alt som ille er, glemmer man nesten hvilket fantastisk materiale vi er i besittelse av. For å omsette våre samlinger i kulturhistoriske ord kan man si at det ligger både uerstattelige stavkirker og Munch-malerier i de naturhistoriske samlingene. Både i form av nasjonal og internasjonal forskningsverdi og i ren salgsverdi. Vi har ikke råd til å miste dem eller la dem forfalle. Elen Roaldset påpeker i Museumsnytt (4:2001) at de naturhistoriske samlingene utgjør et gigantisk genarkiv. Ser man litt bakover i tid er det ord som økologi og naturvernforskning som dukker opp. Dette illustrerer det faktum at naturhistoriske samlinger har mange innfallsvinkler for forskning og undervisning. Nye forskningsmetoder åpner opp nye dører, og det vi før ikke kunne forutsi av forskningsmuligheter er i dag en realitet. Det er derfor ingen grunn til å tro at samlingenes potensielle verdi for fremtiden skal bortfalle, forutsatt at de blir forsvarlig oppbevart. Likevel må man med jevne mellomrom gjøre omgivelsene oppmerksomme på samlingenes verdi som informasjonsbanker. Imidlertid kan den allmenne naturfaglige kunnskapen, etter det man forstår av media, oppfattes som for nedadgående. I hvilken grad vi adresserer våre argumenter til døve ører er derfor et åpent spørsmål. Ikke desto mindre viktig blir derfor vår plassering i samfunnet som en kilde til kunnskap og formidling. Etter flere års forfall både i bygninger og samlinger mange steder blant universitetenes naturhistoriske museer, kan situasjonen gi et temmelig avblomstret helhetsinntrykk. Imidlertid ligger det et stort potensial for en ny vår i samlingene. Dette krever at man er villig til å yte tilstrekkelige ressurser til museene. I mellomtiden får vi forsøke å bygge opp den interne bevaringskompetansen, klargjøre våre strategier og etter beste evne innfri den kontrakten vi har skrevet med samlingene våre. 15

16 Nasjonalt kunstmuseum Fusjon uten samlok ali Fra nyttår blir det nye statlige kunstmuseet i Oslo etablert som egen stiftelse med felles administrasjon, budsjett, drifts- og personalansvar. Forslag til organisasjonsløsning skal legges fram for Kultur- og kirkedepartementet (KKD) innen 1. juli. T E K S T : L E I F A N K E R I september i fjor ble det opprettet et interimsstyre for den planlagte institusjonen med Christian Bjelland som styreleder. Bjelland er tidligere styreleder ved Museet for samtidskunst som sammen med Nasjonalgalleriet, Riksutstillinger, Henie Onstad Kunstsenter, Kunstindustrimuseet i Oslo og Norsk Arkitekturmuseum skal fusjoneres til ett statlig kunstmuseum, «Nasjonalmuseet for kunst» som det foreslås å hete i et høringsnotat til de seks berørte institusjonene. Høringsnotatet foreslår omfattende juridiske og organisatoriske endringer, men nøyer seg med å peke på behovet for nybygg, fortrinnsvis på Tullinløkka i Oslo sentrum. Uavhengig av framtidige investeringsbehov antydes en ressursøkning på millioner kroner for den nye institusjonen de første 2 4 årene. Forslaget innebærer at samtlige institusjoner fra nyttår binder seg til framtidig fusjon, slik de tidligere har gått inn for. Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Riksutstillinger er forvaltningsorganer med egne styrer og vedtekter, direkte underlagt KKD som sitter med den reelle beslutningsmyndigheten. Norsk Arkitekturmuseum, Kunstindustrimuseet i Oslo og Henie Onstad Kunstsenter er alle selvstendige stiftelser. Høringsnotatet foreslår at det nye kunstmuseet etableres som egen stiftelse så snart som mulig etter 1. januar neste år. Fra nyttår skal det nye museet også ha egen overordnet direktør med nødvendig administrasjon og eget styre. Det nye styret foreslås å overta funksjonene til styrene til Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Riksutstillinger. De statlige tilskuddene for de seks institusjonene skal forvaltes av det nye styret fra samme tid. Forslaget innebærer at det fra første stund etableres fellestjenester som egen enhet med ansvar for administrasjon, økonomi, personalpolitikk, juss og informasjon. Høringsnotatet forutsetter felles personal- og lønnspolitikk ved den nye institusjonen. Den nye stiftelsen skal inngå avtale om å overta forvaltnings- og driftsansvaret for samlingene til samtlige institusjoner. For de statlige museene foreslås dette gjeldende fra nyttår av, for de tre andre innen 1. juli Da skal det også være på plass avtaler som vil regulere disposisjon over de tre eksisterende stiftelsenes eiendommer og fonds. Forslaget innebærer at det nye kunstmuseet vil være etablert med alle driftsoppgaver fra 1. juli neste år. Rasjonaliseringsgevinstene ses som svært små, mens behovet for styrking av funksjoner er åpenbare med årsverk. Det forutsettes at eventuelle overtallige skal tilbys annet arbeid. Faglig arbeidsdeling Høringsnotatet foreslår at de eksisterende institusjonene i første omgang videreføres som avdelinger under gamle navn, men til dels med annet samlingsansvar enn de har i dag. Museet for samtidskunst skal rendyrkes som avdeling for samtidskunst, mens Nasjonalgalleriet får samlingsansvar også for nyere tids kunst. Henie Onstad Kunstsenter foreslås som «programmeringsenhet» og formidlingsarena for eksperimentell kunst og samtidskunst. Forvaltnings- og driftsansvaret for samlingene til Henie Onstad overtas dels av Nasjonalgalleriet, dels av Museet for samtidskunst. Riksutstillinger skal ha hovedvekt på samtidskunst, og skal videreutvikles for å ivareta formidlings- og utstillingsoppgaver for det nye kunstmuseet. For Norsk arkitekturmuseum og Kunstindustrimuseet i Oslo foreslås i hovedtrekk samme samlingsansvar som i dag. Høringsuttalelsene fra institusjonene vil danne grunnlaget for interimsstyrets innstilling til KKD. Høringsnotatet er i første rekke viet de juridiske og administrative utfordringer det er å etablere et nytt kunstmuseum, i tråd med det mandatet departementet har gitt interimsstyret. Det avgjørende spørsmålet om lokalisering skyves fram i tid. Her er ønsket tydelig: Å få tilslutning til samorganisering før en har fått de krevende spørsmålene om byggesaker og tomtevalg på bordet. Rombehovene er drøftet av en arbeidsgruppe med representanter fra de berørte institusjonene, men arbeid med romprogram starter tidligst opp til høsten. Interimsstyret fikk rapporten om rombehov i begynnelsen av juni, men styreleder Christian Bjelland vil ikke kommentere innholdet før interimsstyret leverer sin innstilling til KKD 1. juli. Her ligger de største utfordringene. Hovedbegrunnelsen for fusjonen er synergieffekten som kan oppnås bla gjennom samlokalisering. 16

17 sering? Direktør Anniken Thue, Nasjonalgalleriet, ønsker seg Tullinløkka som det nye museumslokomotivet i Norge. (Foto: L.A.) Lokalisering ikke avgjort De totale rombehovene for de seks institusjonene er samlet m 2, men avhengig av hvor mange eller hvilke som blir samlokalisert, kan behovet reduseres til underkant av m 2. I praksis står det om ulike alternativer for samlokalisering mellom Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet i Oslo. Nasjonalgalleriet disponerer i dag om lag 6000 m 2 netto, ifølge arbeidsgruppens prosjektleder Finn Geiran i arkitektfirmaet Hospitalitet. Behovet er anslått til om lag det dobbelte. Beslutning om nybygg haster, Nasjonalgalleriets har hatt presserende plassbehov i en årrekke, og de blir ikke mindre dersom museet skal overta ansvar for nyere tids kunst slik interimsstyret foreslår. Museet for samtidskunst disponerer i dag ca 5000 m 2 netto og anslår selv behovet til mellom tre og fire ganger så mye. Kunstindustrimuseet har i dag om lag 5300 m 2 netto og trenger over dobbelt så mye. Museet for samtidskunst har lokaler som er lite egnet og har ønsket seg nye i mange år. Problemet på Tullinløkka er imidlertid at ingen av de eksisterende bygningene er særlig mer egnet for Museet for samtidskunst enn dagens lokaler. Spørsmålet er om det i det hele vil være mulig å få samlokalisert Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst uten å søke annen byggegrunn enn på Tullinløkka og kvartalet ovenfor. Den problemstillingen er foreløpig ikke berørt verken i interimsstyrets høringsnotat eller i rapporten om den nye institusjonens rombehov. Et alternativ som skisseres overfor interimstyret er å legge magasiner, konserveringsverksteder og andre fellesfunksjoner på annet sted, med de ulemper det vil få. En tredje løsning er å flytte Kunstindustrimuseet i Oslo til Tullinløkka. Direktør Per Boym ved Museet for samtidskunst ønsker seg nybygg i Bjørvika. Det vil innebære samme ventetid på år. Spørsmålet er hvor langt fusjonsprosessen kan gå uten avklaring av lokaliseringsspørsmålet. Gitt at Museet for samtidskunst skal bli det signalbygget mange ønsker, er det ikke flust av tomter dersom en da ikke river og bygger nytt sentralt i byen. Fullbyrdet neste sommer? Med den framdriften som KKD og interimsstyret har lagt opp til, vil giftemålet mellom de seks institusjonene bli fullbyrdet neste sommer. Det er et ekteskap ikke av kjærlighet, men av nødvendighet, en form for frivillig tvang, arrangert av Kulturdepartementet og Stortinget i ABMmeldingen høsten Spørsmålet er når medgiften blir innfridd. Dersom et nasjonalt kunstmuseum skal ha noen mening og bli det ønskete lokomotivet for landets museer, vil det koste mye penger. Ingen tør eller vil foreløpig antyde noen pris, men nybygg koster neppe under kr pr. m 2, foruten rehabilitering av eksisterende bygningsmasser og tomteerverv. I tillegg kommer prisen for nybygg for Universitetets Kulturhistoriske Museer. Tidshorisonten er minimum år. Det er 1 opera, 3 stortingsvalg og hvem vet hvor mange regjeringsskifter fram i tid. Det nye kunstmuseets ledelse skal ha vilje, kløkt og utholdenhet for å få innfridd løftene. De ansattes uro for at det blir med en samorganisering er stor og ikke ugrunnet. Nå kommer debatten, to år for seint i forhold til Stortingets behandling av saken. Det er ikke lenger om, men hvordan. Interimsstyrets innstilling og statsbudsjettet til høsten vil være den første lakmustesten. Så spørs det om noen tør å hoppe av, avhengige som de er av offentlige tilskudd. Forsmådde friere er sjelden vennligsinnet overfor rømte bruder. 17

18 N Y T T F R A N O R G E S M U S E U M S F O R B U N D T R O N W I G E L A N D N I L S E N, G E N E R A L S E K R E T Æ R Landsmøtet Hvorledes gjøre museene synlige i mediesamfunnet? Her har vi vært så heldige å få IdaLou Larsen, tidligere kulturredaktør i Nationen, til å holde innledning. Vi håper i tillegg på å få et reklamebyrå til å komme og presentere et kampanjeopplegg for et av Oslomuseene. Tippemidler Museumsforbundet har sammen med 22 andre kunst- og kulturorganisasjoner arbeidet aktivt overfor Stortinget i forhold til den såkalte tippemiddelsaken. 21. mai vedtok Stortinget å fordele 50 % av overskuddet fra tippemidlene til kultur. Dette vil få stor betydning i forhold til framtidig kulturpolitikk. I vedtaket er det lagt opp til å fordele 40 % av kulturdelen til den kulturelle skolesekken. Etter en opptrapping over 3 år kan dette komme til å utgjøre ca. 180 mill. kr. Det sier seg sjøl at dette er viktig i forhold til museene som kulturelle arenaer. Videre er 30% tiltenkt kulturbygg, dvs. ca. 135 mill. kr. I dagens retningslinjer for tilskudd til kulturbygg faller «... bibliotek, faste gallerier, museer eller lokaler for profesjonalt teater» utenfor (pkt i retningslinjene). Museene kan dog søke om støtte fra Kulturrådets kulturbyggpott på ca. 8 millioner kr. En rekke biblioteker og museer har lokaler som blir brukt til foredrag, musikk, utstillinger osv., og fungerer som lokale kulturbygg. Forbundet arbeider derfor for at også museene skal kunne nyte godt av de økte midlene til kulturbygg. Forskningas del av tippemidlene er foreslått kompensert ved å øke fondet for forskning og nyskaping fra 3 til 17 mill. kr. Museumsforbundet mener at det er viktig med konkrete tiltak som kan styrke museumsforskninga. Her kan ikke minst universitetsmuseene spille en stor rolle. Sivilarbeidere Ei arbeidsgruppe i Forsvarsdepartementet har nylig lagt fram et forslag om «... at ordningen med siviltjeneste for militærnektere bringes til opphør og at frigjorte midler i sin helhet tilfaller de militære vernepliktige.» Hvis dette skulle bli vedtatt vil det kunne få store konsekvenser for kunst- og kulturlivet i Norge. For museene alene utgjør sivilarbeiderne nærmere 100 årsverk. Museumsforbundet vil derfor følge opp denne saken med stor oppmerksomhet. Lenke til innstillinga: / o din.de p.no / fd/ no rsk/ pub l/ utre dninge r/ andre / / inde x-do k000-b -n-a.htm l Revidert nasjonalbudsjett: Regjeringa følger ikke opp stortingets vedtak I forbindelse med statsbudsjettbehandlinga vedtok Stortinget følgende (kap. 328): «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser med uro på de økede kostnadene som rammer mange institusjoner som en følge av momsreformen, og økede premier til Kommunal Landspensjonskasse. Flertallet er bekymret for at disse kostnadene svekker institusjonenes evne til å følge opp reformarbeidet som er under iverksettelse på museumsfeltet, og vil påpeke det særlig uheldige sammenfall i tid mellom museumsreformen og momsreformen. Flertallet ber derfor Regjeringen kartlegge virkningene av momsreformen med sikte på å komme tilbake med forslag til tiltak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.» Det er med stor beklagelse Museumsforbundet konstaterer at regjeringa ikke har fulgt opp Stortingets innstilling. Forbundet arbeider derfor overfor Stortinget i nært samarbeid med Norsk teater- og orkesterforening med sikte på å få kompensasjon. Kulturminnefondet Museumsforbundet er fornøyd med at regjeringa har begynt arbeidet med på opprette et kulturminnefond. Vi ser på foreslåtte 200 millioner kr som et første steg, og ser fram til en videre opptrapping av fondet på kommende statsbudsjett, slik at fondet kan gi 100 millioner i årlig avkast- N Y T T F R A N O R S K I C O M Norsk ICOMs hjemmesider Norsk ICOM har fått egne hjemmesider. Foruten organisasjonssaker vil du kunne følge aktuelle saker organisasjonen arbeider med, som Blått skjold og ulovlig handel med kulturarv. Adressen er m -no rway.o rg, E-postadresse se kr@ico m -no rway.o rg Internasjonale komiteer- etterlysning Styret i Norsk ICOM ønsker seg en tilbakemelding fra alle norske representanter som er valgt inn i ICOMs internasjonale komiteer. Opplysningene kan sendes til: Norsk ICOM; Ullevålsveien 11, 0165 Oslo eller til e-postadressen: se kr@ico m -no rway.o rg Oppfordring til institusjonsmedlemskap Norsk ICOM oppfordrer museer i Norge å melde seg inn. ICOM er den største internasjonale museumsorganisasjonen med medlemmer fra et stort antall museer og enkeltpersoner i alle verdensdeler. Sentralt i ICOMs arbeid er å øke forståelsen og respekt for kultur- og naturarven som Blått skjold-arbeidet (kultuminner i krigs- og katastrofeområder) og arbeidet mot ulovlig handel med natur- og kulturminner. Museenes medlemskap er med å støtte dette arbeidet, og gir museene og de ansatte muligheten til videreutvikling og internasjonale kontakter. Ansatte ved medlemsinstitusjoner kan søke reisestøtte for å delta i ICOMs internasjonale fagkomiteer. Reisetilskudd fra Norsk ICOM Neste frist for å søke reisetilskudd til deltakelse i møter i ICOMs internasjonale komiteer er 1. september. Informasjon om reisestøtte ligger også på Norsk ICOMs hjemmesider m -no rway.o rg Årsmøte i Norsk ICOM Norsk ICOMs årsmøte holdes fredag 13. september i Bergen i sammenheng med Norsk museumsforbunds årsmøte. 18

19 N Y T T F R A N O R S K M U S E U M S U T V I K L I N G ABM-utvikling I løpet av mai får ABM-utvikling egen hjemmeside med bl.a. prosjektbeskrivelse, mandat, nyheter osv. Interesserte bør derfor følge med på: t.no / ab m u Museene på kartet! I museumsguiden på museumsnettet finnes informasjon om hundrevis av store og små museer og samlinger. I den søkbare oversikten kan man ta utgangspunkt i navnet på museet, museumstype eller fylke. Men i løpet av sommeren kan man også bruke kart! Den nye karttjenesten vil inneholde detaljerte kart med steds- og gatenavn et pluss for alle som liker å finne fram. / use um sne tt.no / Vitensentre 30. april deltok ca. 100 interesserte på en nasjonal konferanse om vitensentre i Gjøvik. Målet var å sette søkelyset på hvorfor vi trenger vitensentre, spesielt i forhold til: naturfagundervisning i skolen Utdannings- og forskningsdepartementet utvikling av museumspedagogikk Kirke- og kulturdepartementet rekruttering til realfagene og næringslivet Statsråd Kristin Clemet sa bl.a. at vitensentrene vil høre med i de prioriteringene som skal gjøres for å styrke realfagene, og at det offentlige og private må gå sammen om finansieringen. Spesielt trakk hun fram at vitensentrene bygger på et aktivt læringssyn og at de er et viktig element i en helhetlig strategi for å styrke realfagene. Konferansen ble arrangert av Nettverk for vitensentre (NAV), Høgskolen i Gjøvik og Hedmark og Innlandets Vitensenter. Kurs i bevaring og forebyggende konservering 23. og 24. oktober, Norsk Folkemuseum, Oslo Status for vitensentre i Norge Siden 1998 har Forskningsrådet i samarbeid med Norsk museumsutvikling arbeidet for vitensentre i Norge. Det er etablert et nettverk (NAV) som i dag består av Nord-norsk vitensenter, Vitensenteret i Trondheim, Akvariet i Bergen, Bergen vitensenter, Jærmuseet og Teknoteket på Teknisk museum. I løpet av 2002 vil også Innlandets vitensenter i Gjøvik og Geosenteret i Kongsberg inngå i nettverket. Vitensenteret i Trondheim er størst. Det holder til i Norges Banks gamle bygning som er stilt til rådighet av Trondheim kommune. Teknoteket, som er lagt under Norsk Teknisk Museum, skal utvides til ca m 2. Vitensenteret i Akvariet i Bergen har Akvariet selv tatt initiativ til som en del av publikumstilbudet. Jærmuseet skal åpne sine første vitensenterutstillinger i juni Det er også planer for et regionalt nettverk for vitensentre i Rogaland med Jærmuseet som hovedbase. Forsknings-, høgskole- og universitetsmiljøene i Tromsø og Bergen har tatt initiativ til å etablere Nordnorsk vitensenter, som per i dag ikke er kommet i drift, og Bergen Vitensenter som er under etablering i det gamle kretsfengslet. I tillegg er det etablert et vitensenter i tilknytning til Hunderfossen Familiepark. Nye vitensenter er under oppseiling, bl.a. Innlandets vitensenter i Gjøvik og Geosenteret i Kongsberg. I tillegg er det krefter som arbeider for å etablere vitensentre ved Oljemuseet i Stavanger, Luftfartsmuseet i Bodø og Tøyen/Botanisk Hage i Oslo. De norske vitensentrene fokuserer på ulike emner. Nordnorsk vitensenter har spesielle forutsetninger for å fokusere på nordlys og telemedisin. Vitensenteret i Trondheim fokuserer spesielt på hverdagsteknologi, mens Bergen Vitensenter har fokus på kraftproduksjon, marin- og maritim virksomhet, IKT og media. Akvariet i Bergen har spesialisert seg på det marine, fisk og sjødyr, og Jærmuseet har satt jordbruk og matproduksjon, landskap og miljø i sentrum. Teknoteket har fokus på miljø, samt på mobilitet/fleksibilitet gjennom det omreisende realfagprogrammet «Science Circus». Vitensentre og museer I ABM-meldingen (St.meld.nr. 22) er vitensenterpedagogikken trukket fram som et godt eksempel. Dette har ført til økt interesse blant museene og flere museer ønsker å prøve ut denne formidlingsformen. Selv om denne pedagogikken er basert på naturfagene, har den stor overføringsverdi til andre fag. Langvarig forskning viser at den når fram til et bredt publikum, fordi vitensentrene: legger vekt på at publikum selv er aktive i søken etter ny kunnskap lar publikum lære ved å utforske, prøve ut og løse problemer inviterer publikum til dialog gir skoleelever tilpasset opplæring med variasjon i arbeidsmetoder inspirerer til lek og fantasi og gjør selve læringen morsom. Nytt formidlingskurs: Fortellerkunst og rollespill Norsk museumsutvikling har de siste årene gjennomført en serie todagers kurs i bevaring og forebyggende konservering i de fleste fylkene og tilbakemeldingene har vært meget positive. Kurset fokuserer på de vanligste problemene rundt bevaring av gjenstander og hvordan man best kan løse disse med enkle midler. På programmet står foredrag, praktiske øvelser, lysbilder og diskusjoner, med bl.a. følgende temaer: klimaforhold, lys- og luftforurensninger, bruk av klimautstyr bekjemping av skadedyr, hvordan unngå sopp- og muggangrep MÅLGRUPPER: Alle kategorier museumsansatte, også ledere på alle nivåer. Maks. 25 deltakere. Kursavgift 800 kroner (inkl. lunsj og kaffe begge dager). Program og kurspakke blir sendt ut i god tid før kurset. Påmeldingsfrist 30. august Påmelding med navn, museum og stilling sendes: Norsk museumsutvikling, Pb Dep, 0030 Oslo På Sem gjestegård, Asker, 14. og 15. november 2002 Kurset er støttet av Norsk museumsutvikling og basert på stor grad av egenaktivitet, ledet av to spennende personer med lang erfaring innen fortellerkunst og frie rollespill. Dette blir en lærdom for livet! Sett av datoen alt nå! Invitasjon sendes ut til alle medlemmer i Norges museumsforbund medio august. Forespørsler kan rettes til Nini Fritzner, nfritzner@spray.no eller til Eva Mæhre Lauritzen, e.m. lauritzen@nhm.uio.no 19

20 Uten venner stopper museums-norge Noen brenner for en idé. Andre er glødende opptatt av kulturhistorie. Gjennom frivillig innsats bidrar Norges museumsvenner med hjelp og støtte til museer over hele landet. T E K S T : I N G E R A N N E H O V L A N D Kjell Andresen er leder for Forbundet Norske Museumsvenner, en organisasjon med tusenvis av ildsjeler som brenner for museumsarbeidet. Museums-Norge hadde ikke hatt en sjanse uten venneforeningene. Med sine 8000 ansatte er de ikke mange nok til å få utført alt arbeid som vanlig museumsdrift krever i dag, sier Kjell Andresen. Han leder Forbund for Norske Museumsvenner, og er dermed overhode for en organisasjon som teller foreninger med flere titusen idealistiske medlemmer. Hvert år står de for drøssevis av spesialarrangementer, vedlikeholdsarbeid, innsamlinger og annen innsats som bidrar til å styrke museenes rolle, i forhold til myndighetene og som trekkplaster for besøkende. Det er venneforeningen som arrangerer Barnas Dag på Maihaugen. Det er også den lokale venneforeningen som tar seg av Odda Kraftstasjon, og får den til å se ut slik den var da arbeiderne forlot stedet en gang på 90-tallet. Idealister Noen av oss er idealister som brenner for en idé. Andre er glødende opptatt av kulturhistorie. Det er mange pensjonister i rekkene våre. Det kommer antakelig av at det er først da man har tid til å drive med slikt. Men museene er også til for de unge, og vi ser det som en utfordring å få med flere yngre medlemmer, sier Andresen. Forbund for Norske Museumsvenner ble stiftet i 1997 med 16 foreninger. I dag er det 63 foreninger som er medlemmer av Forbundet som har til oppgave å skape kontakt mellom medlemmene og bistå med praktisk hjelp til driften. Forbundet ønsker også å være pådriver i museumssaker overfor det offentlige. Vi har et godt forhold til Norsk Museumsutvikling. De har hjulpet oss å trykke opp faghefter om for eksempel butikkdrift i museer og hvordan man skal starte opp venneforeninger. Mange steder jobber vi også tett innpå de ansatte ved museene, forteller Andresen. Verdenskongress i Oslo Forbund for Norske Museumsvenner er medlem av en paraplyorganisasjon kalt World Federation of Friends of Museums. Denne organisasjonen har møte en gang i året. Da samles representanter for venneforeninger over hele verden. Til neste år er det Oslo som skal være vertskap for møtet, og det skal bli spennende, sier Kjell Andresen med forventning. Men først skal årsmøtet for Forbundet avvikles. Det går av stabelen 7. og 8. september. Der blir det innføring i bruk av pc i foreningsarbeidet, gruppearbeid og omvisning i Drammen museum. Direktøren for Fredrikstad museum kommer også. Hun skal fortelle om hvilke ønsker hun har i forbindelse med venneforeningenes arbeid i tida framover. Jeg tror det blir fint for venneforeningene å få treffe hverandre, utveksle ideer og høre om virksomheten til de andre medlemmene, avslutter Kjell Andresen. 20