Omkom fordi NASA ikke ville lære facebook.com/romfart

Transkript

1 Omkom fordi NASA ikke ville lære ROMFART facebook.com/romfart Sovjets hemmelige romslagskip Radarscoop fra Titan: Sjøer av flytende brennstoff Uoffisielle NASA-instrukser: Hvordan takle gal astronaut Århundrets romblunder: Krise etter kinesisk satellittsprenging Sea Launchkatastrofe Siste bilder fra Jupiter: 290 km vulkanutbrudd

2 INNHOLD ROMFART facebook.com/romfart NORSK ASTRONAUTISK FORENING 1951 Utgis av: Norsk Astronautisk Forening Postboks 52 Blindern 0313 Oslo Redaktør: Øyvind Guldbrandsen Sideutlegg: Øyvind Guldbrandsen Per Arne Marthinsen Korrektur: Lóránd Lukács Cathrine Hallberg eromfart / Erik Tronstad Romfart Ekspress: Ragnar Thorbjørnsen Utsendelse: Johannes Fossen m. fl Annonseansvarlig: Margrethe Maisey Annonsepriser: A6 kr. 450, A5 kr. 900, A4 (helside) kr. 1200, A3 (tosiders) kr Vedlegg i utsendelse kr (+vekt tillegg). Priser for farger, annonsering i flere utgaver, kontakt annonseanvarlig: maisey@mac.com Kontakt: Telefon: (flexinummer) e-post: naf@romfart.no redaksjonen@romfart.no Bankkontonr.: Organisasjonsnr.: Trykk: Tøyen Trykk A/S Tvetenveien 162, 0671 Oslo Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år Opplag: 1000 ISSN Årgang 37 - Nr. 141 (Nr ) Bråk etter Kinesisk ASAT-test Kina sprengte egen værsatellitt og økte mengden romskrap med 10 %, til stor fortvilelse hos de andre romnasjonene. Side 14 Men også USA og Sovjetunionen utviklet antisatellittvåpen under den kalde krigen. Side 16 Kinas romhistorie Kina har tradisjonelt vært et lukket land, og romfartshistorien har ikke vært godt kjent, selv om den strekker seg mange tiår tilbake i tid. Side 20 Sea Launch-uhell Tiårets rakettkesplosjon skjedde da Zenit 3-SL eksploderte på Odyssey-plattformen, i forsøket på å skyte opp en satellitt. Side 10 Sovjets romslagskip Det er 20 år siden første oppskytingen av Energia, Sovjets superbærerakett. Vi ser nærmere på den topphemmelige, vanvittige nyttelasten. Side 18 Kunne Apollo 1-ulykken vært forhindret? Det er 40 år siden tre astronauter omkom under brannen i Apollo 1. Men ulykken kunne enkelt vært unngått om man hadde villet lære av russernes erfaringer. Side 26 2

3 Ulysses passerer Solens poler for tredje gang, Messenger er på vei til Merkur, Rosetta passerer Mars, New Horizons passerer Jupiter og ferdene til Mars- og Venus Express er forlenget. Side 40 STS-121 STS-121 var første romfergeferd på et helt år. Ferden gikk til ISS. Side 28 Se også ISS-oversikter på side Orion til asteroider? "Apollo på steroider til asteroider". Orion er bygget for måneferder, men NASA vurderer også asteroideferder. Side 38 Nytt fra Solsystemet Nytt fra Saturn Cassini har oppdaget sjøer av hydrokarboner på Titans overflate. Og man har bestemt hvilken bane sonden skal følge fra fra 2008 til Side 44 Abonnement på Romfart /medlemskap i Norsk Astronautisk Forening ( Abonnement på Romfart følger med medlemskap i Norsk Astronautisk Forening, som også inkluderer nyhetsbulletinen Romfart Ekspress, nyhetsmeldingene eromfart (pr. e-post) og innbydelser til foreningens møter, foredrag, arrangementer og ekskursjoner. Satser: Personlige medlemmer: Kr 195,- pr. år. Gruppemedlemmer (info i tre eks.): Kr 370,- Opphavsrett: Artikler, innlegg og bilder fra Norsk Astronautisk Forenings publikasjoner kan kun gjengis etter skriftlig tillatelse fra redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen. Artikler og innlegg uttrykker forfatterens personlige meninger og er ikke nødvendigvis å oppfatte som redaksjonens eller foreningens. Dersom artikler fra blader blir helt eller delvis gjengitt, eller de blir brukt som kildemateriale, må følgende retningslinjer følges: 1) Oppgi følgende: Gjengitt fra/kilde: Romfart nr. xx, publikasjonsår, artikkelens tittel, artikkelfofatteren(e)s navn, "Utgitt av Norsk Astronautisk Forening". 2) To eksemplarer (evt. kopier) av publikasjoner skal sendes redaksjonen. INNHOLD ROMFART nr Aktuelt: - Lisa Nowak sparket Side 4 - Hvis en astronaut går amok Side 5 - Kinesisk satellittsvikt Side 5 - Hubbles ACS-kamerea sviktet Side 5 - Japanske spionsatellitter Side 6 - Indisk rombudsjett Side 6 - THEMIS-satellittene Side 7 - Skitur på Månen? Side 7 Oppskytingsoversikt Side 8 Sea Launch-eksplosjon Side 10 - Zenit-raketten Side 12 - Sea Launch Side 12 Kinesisk ASAT-test Side 14 - ASAT i USA og Sovjet Side år siden Energia/Poljus Side 18 Kinesisk romhistorie - del 1 Side år siden Apollo 1-ulykken Side 26 STS-121 Side 28 ISS-oversikt Side 34 - Oppskytingstabell Side 35 - Gjenstående ISS-byggesekvens Side 37 Asteroide-Orion + Ares IV Side 38 Nytt fra Solsystemet Side 40 - Uysses Side 40 - Messenger + BepiColombo Side 41 - Venus Express Side 42 - Rosetta forbi Mars Side 42 - New Horizons forbi Jupiter Side 43 Nytt fra Cassini Side 44 Forsiden: STS-121 i startøyeblikket. Les mer om ferden på side Og litt om et visst besetningsmedlem på side 4. Baksiden: 1) Skyer på Venus' nattside, fotgrafert i infrarødt fra Venus Express, i en avstand av km. 2) Mars fotografert med Osiris-telekamerat til Rosetta i nær-infrarødt, grønt og nær-ultrafiolett lys. Tatt den 24. februar 2007, i en avstand av km. 3) Jupiter sett fra New Horizons 10. februar 2007, 29 mill. km unna. 4) Saturn fra Cassini, februar

4 SÅPEOPERA Lisa Nowak sagt opp som astronaut Astronauten Lisa Nowak ble 7. mars 2007 sagt opp fra NASA. Oppsigelsen kommer som en følge av den mye omtalte episoden den 5. februar, hvor Nowak angrep den kvinnelige flyvåpenoffiseren Colleen Shipman, som Nowak anså for å være rival i forhold til den mannlige astronauten William Oefelein. CAT FIGHT Skal man tro de tallrike gjengivelsene av historien, hadde Nowak, som for anledningen var iført ymse nokså spesielle remedier, kjørt 1500 km fra Houston til Orlando på 12 timer for å konfrontere Shipman fysisk. Møtet, som kom høyst bardus på Shipman, resulterte i arrestasjon av Nowak og tiltale for bl.a. forsøk på drap (senere frafalt) og kidnapping, samt overfall. Hun slapp senere ut mot $ i kausjon, mot å da iføre seg GPS-fotlenke. Det er ikke opplyst hvorvidt retten anså det som trolig at Nowak, i egenskap av sitt daværende yrke, og kanskje ønske, skulle se sitt snitt til å rømme planeten. EMOSJONELT I den grad Romfart skal nedverdige seg til å gjengi sladder som resten av medieverdenen har veltet seg i, får det holde med at Oefelein, i følge egen forklaring, hadde et forhold til Nowak siden 2004, før han begynte å date Shipman, en opplysning den 13 år eldre Nowak tilsynelatende skal ha tatt med fatning. Det samme kan neppe sies om Nowaks reaksjon da hun gravde frem dampende e-poster fra Shipman til Oefelein. Det var visstnok disse som trigget den da nyseparerte Nowaks handlinger. Nowaks eskapader er så vidt vites enestående i astronautsammenheng. Det er også meget sjelden, men visstnok ikke første gang, at aktive astronauter, eller kosmonauter for den slags skyld, blir avskjediget av disiplinære årsaker. Nowak deltok under STS-121 i juli 2006 (se side 28-33), hvor hun for øvrig fikk de beste skussmål. Før hun testet peppersprayen på Shipman var hun utpekt som capcom (den i kontrollsenteret som snakker med astronautene i rommet) under neste romfergeferd, STS-117, som nylig Årets trekløver: Oefelein, Shipman (nederst t.v.) og Nowak. ble utsatt fra mars 2007 til mai eller juni. Utsettelsen skyltes for øvrig at en haglskur bulket opp fergen, ikke at NASA trengte tid til å spa frem en reservecapcom. Oefelein var pilot under STS-116 i desember 2006, hvor også svensken Christer Fuglesang (som vi i dag liker å kalle norsk-svensk) deltok. I motsetning til hva som har vært påstått i en del av våre medier, har de tre involverte i dramaet altså ikke deltatt på samme romferd. Shipman er ikke en gang astronaut. Det spørs vel også om hun er blitt særlig inspirert til å bli det nå. MORD PÅ MARS-EXPRESSEN? Men det har ikke hindret meningsberettigede personer i å spekulere i hva om et tilsvarende trekantdrama skulle utarte seg under en langvarig romferd. Plutselig er det ikke lenger urealistisk å forestille seg et tilsynelatende absurd scenario, med vilt slagsmål under en fremtidig, flerårig ekspedisjon til Mars, uten fnugg av mulighet til å runde av ferden. Det ville jo tatt seg nydelig ut i et multi-multi milliarddollarprosjekt. Riktignok ville resten av turen vært sikret mer mediefokus man ellers hadde kunnet håpe på. Men neppe slik de ansvarlige hadde ønsket. PSYKO-GJENNOMGANG I kjølvannet av Nowak-krumspringene har NASA sparket i gang en bred gjennomgang av rutinene for hvordan astronautkandidater sjekkes psykologisk, og hvordan aktive astronauter følges opp tilsvarende. Mange ser nok med interesse frem til konklusjonene. En ting er å sile ut tikkende bomber. En annen er å beholde de dyktige personene. Riktignok anses astronauter som både sammensveisede og lagspillere. Men for å komme opp i rommet kreves et definitivt konkurranseinstinkt, samt en gedigen innsatsvilje for faktisk å gjennomføre ting de fleste bare ville fantasert om. Man kan påstå at dette er egenskaper Nowak med all tydelighet har bekreftet at hun har. Øyvind Guldbrandsen 4

5 AKTUELT Hvis en astronaut "klikker" i rommet Hva om en astronaut går amok under en romferd? NASA har prosedyrene klare! Etter ex-astronaut Lisa Nowaks fysiske angrep på en kvinnelig rival (forrige side) har Associated Press funnet frem et NASA-dokument på 1051 sider som omhandler prosedyrer for alle slags eventualiteter under en romferd. Fem av sidene tar for seg takling av en astronaut med oppførsel som anses å utgjøre en fare for romfartøyet og besetningens liv og helse. Det må klargjøres at Lisa Nowak utførte jobben sin eksemplarisk under STS-121, da hun bl.a. styrte robotarmen. Og NASA skal aldri ha hatt bekymringer angående hennes mentale helse. Derimot har kommandøren under to romfergeferder, i 1985 og 1995, låst romfergens luker siden de ikke kjente forskerne (nyttelastspesialistene) om bord veldig godt. Under en romfergeferd på midten av 1980-tallet skal en nyttelastspesialist ha blitt så skuffet over at eksperimentet hans ikke virket at kommandøren, under debrifingen etter ferden, uttalte at han hadde mer enn nok å tenke på om han ikke også skulle bekymre seg over hvorvidt et besetningsmedlem skulle bli suicidalt (=hang til selvmord). Nyttelastspesialistene får ikke like grundig astronautopplæring som øvrige NASA-romfarere. STROPPER OG SPRØYTER NASA-dokumentet, som NASA selv ikke akkurat har snakket høyt Kinesisk svikt Kinas største og mest komplekse romfartøy, Sinosat 2, har gått tapt siden solpanelene ikke lot seg åpne etter oppskytingen. Sinosat 2 skulle vært sentral under sommer-ol i Beijing i 2008, var ventet å direktekringkaste til 100 millioner husstander i 2010 og fungere i 15 år. Den fem tonn tunge satellitten ble skutt opp 29. oktober om, har instruksjoner om at en astronaut som måtte bli psykotisk eller suicidal i rommet skal bindes med tape over ankler og håndledd, festes med stropper og om nødvendig injiseres med noe beroligende. Snakk med pasienten mens du gjør ham fast. Forklar hva du gjør, og at du bruker stropper for å være sikker på at han er trygg står det. Hva som deretter skal gjøres vil bli vurdert fra gang til gang. NA- SAs ferdledelse, i samråd med en lege på bakken og kommandøren i rommet, vil avgjøre om ferden må avbrytes, eventuelt astronauten sendes hjem med deler av besetningen, dersom episoden finner sted i en fullt bemannet romstasjon. Besetningen vil kun ha rå muskelkraft tilgjengelig overfor en som har gått av hengslene. Det er ingen våpen i romfergen eller romstasjonen, heller ikke bedøvelsesvåpen. En pistol er fullstendig uaktuelt. En kule vil kunne punktere romfartøyet så alle omkommer. Pr. i dag har ingen gått amok under en romferd. Men det har forekommet heftig krangling, både mellom besetning og bakkekontroll og besetningsmedlemmer seg imellom. Detaljstyring fra bakken har under tidligere romstasjonopphold gått romfarerne slik på nervene at en Saljut-besetning skrudde av kommunikasjonen i et par døgn, mens en Skylab-besetning gikk til en dags streik. Saljut-kosmonauter har også fortalt at de har måttet mobilisere all tilgjengelig godvilje for ikke å gå løs på medkosmonauten. I så henseende kan det høres risikabelt ut med bare to romfarere om gangen i en romstasjon, slik det var under mesteparten av Saljut- og Mir-programmet, og i ISS i Dersom et av medlemmene skulle ha gått amok ville det slett ikke vært sikkert at den andre hadde kunnet takle ham på egenhånd. DEPRIMERENDE ROMFERDER Om håndgemeng ikke har funnet sted, er det flere tilfeller av depresjon. Under et opphold i Saljut 4, ble den ene kosmonauten sittende og stirre ut av vinduet i ukevis. Og John Blaha fortalte å ha følt seg nedfor i begynnelsen av sitt 4-månedersopphold i Mir. Antidepressiva var ikke tilgjengelig. Det er det nå, men bare i romstasjonen. Slikt virker for langsomt til å gjøre nytte i romfergen, hvor man kun har beroligende, samt antipsykotiske midler. Langtidsbesetninger i ISS snakker nå ukentlig med lege, og med psykolog annenhver uke, så man regner med å komme eventuelle sammenbrudd i forkjøpet. Dessuten snakker romfarerne jevnlig med familiemedlemmer. Og man har blitt flinkere til å tilpasse arbeidsrutiner og forholdene i stasjonen generelt. Men fortsatt er mange usikre på om NASA er fullt kapable til å sile ut uegnede personer. Hvilken astronaut vil fortelle at han føler seg morderisk? spør tidligere NASApsykiater Patricia Santy. De er alle meget bevisst på at en feil uttalelse vil kunne sette dem på bakken. Øyvind Guldbrandsen Hubble-trouble Hubble-romteleskopets viktige ACS-instrument sluttet å virke i slutten av januar ACS (Advanced Camera for Surveys) ble installert i teleskopet i mars Det er lite sannsynlig det vil bli reparert eller erstattet under neste og siste service-ferd høsten 2008, siden tidsskjemaet allerede er stappfullt. Ø. Guldbrandsen 5

6 AKTUELT Japanske etterretningssatellittar IGS-satellittenes utseende er ikke offentlig kjent. Illustrasjonen over viser en antatt konfigurasjon av den optiske- (nederst) og radarsatellitten. Den japanske optiske etterretningssatellitten IGS-1a fotografert frå bakken. Oppløysinga på biletet er ca. 0,13 buesek./pixel. Satellitten måler 35 pixel over solcellepanela. Dette tilsvarer 11,6 meter i 534 km høgd. satellittar før Nord-Korea sendte opp ein langdistanserakett over japansk territorium i Før dette fekk landet etterretningsdata frå USA og sivile, kommersielle satellittar. Japan skaut opp dei første to etterretningssatellittane i Det andre paret gjekk tapt under oppskytning i november Den neste etterretningssatellitten, med optisk nyttelast, vart sendt opp 11. september Han vart plassert i ei bane på 484 x 491 km med ein inklinasjon på 97,3 grader. Japan kan no dagleg ta bilete av alle stader på Jorda. Ein antar at optiske og radar-satellittar flyr i tandem i solsynkrone baner i to ulike baneplan. Eit par kan fotografere eit område om morgonen, mens det andre passerer over same stad om kvelden. Ein antar at dei nyaste satellittane vil fly over oss om ettermiddagen lokal tid. Johnny Grøneng Aase India har bevilget 38,6 milliarder rupi, tilsvarende 5,4 milliarder norske kroner, til romvirksomhet for kommende budsjettperiode, som starter 1. april Det er en økning på 29 % i forhold til året før. Utgifter til bæreraketter, i all hovedsak GSLV og PSLV, tar den største biten, på 15,2 milliarder rupi. Insat-satellittene får 4,9 mrd. rupi, andre satellitter 5,6 mrd. Romforskning er tildelt 3,1 milliarder rupi. Av sistnevnte får Chandrayaan- 1 nesten 1/3, eller 960 millioner rupi. Chandrayaan-1 skal skytes Økt indisk rombudsjett Japan skaut opp to etterretningssatellittar den 24. februar Den to-trinns H-2A bereraketten tok av mot sør frå Tanegashimaromsenteret kl 0441 GMT, og plasserte satellittane i antageligvis 300 nautiske mil høge polbaner. Raketten var utstyrt med to 16 meter lange og fire mindre faststoffmotorar. Solcellepanela vart folda ut fleire timar etter oppskytning. Lite er kjent om dei to satellittane det meste er gradert. Dei to satellittane var utstyrte med henholdsvis radar og optisk nyttelast. Ein radar kan sjå gjennom skyer og mørke, mens eit optisk instrument er ubrukeleg under slikt forhold. Ein antar at SARradaren har ei oppløysing på halvannan til tre meter, mens kameraene på den optiske satellitten kan ha ei oppløysing på ein meter. Japan har etter 2. verdskrig hatt ei pasifistisk grunnlov, og landet hadde ikkje eigne etterretningsopp i 2008 og sendes inn i bane rundt Månen. Den blir Indias første romfartøy ut av jordbane. Av prosjekter under utvikling som bevilges et tresifret antall millioner rupi kan nevnes: En kraftig rakettmotor som forbrenner parafin/flytende oksygen, en 4-tonns geostasjonær kommunikasjonssatellitt, en geostasjonær jordobservasjonssatellitt for kontinuerlig overvåkning med 100 m oppløsning og et navigasjonssystem av syv satellitter som vil dekke India pluss 1500 km utenfor landets grenser. BEMANNEDE VYER 500 millioner rupi er øremerket utvikling av et romfartøy som skal kunne bringe to romfarere til og fra lav jordbane. En slik ferd ligger flere år frem i tid. Men tidlig i 2007 tilbakela India et viktig skritt mot dette målet, gjennom den vellykkede ferden til Space Recovery Experiment-1. Satellitten var den første fra India som vendte helskinnet tilbake til Jorden. Det skjedde etter en romferd på nesten to uker. Øyvind Guldbrandsen 6

7 AKTUELT THEMIS-satellittane skutt opp THEMIS (Time History of Events and Macroscale Interactions during Substorms) er fem satellittar som skal finne ut kva mekanisme eller mekanismar som står bak geomagnetiske substorms. Dette er eit gammalt og uavklart problem innanfor romfysikken. Ein substorm er ei brå frigjering av energi i det nære verdsrommet. Han vert danna i Jorda sin magnethale. Magnethalen vert til når solvinden dreg Jorda sitt magnetfelt med seg bak planeten. Det er i dag to hovudteoriar om korleis ein substorm oppstår. Den eine seier at magnetiske substormar vert danna km over ekvator av elektromagnetisk turbulens som påverkar flyten av intense straumar i det nære verdsrommet. Den andre seier at dei oppstår km over ekvator ved at magnetisk energi spontant vert omgjort til termisk energi og akselerasjon av partiklar ved spleising av feltlinjer. Dei fem identiske THEMIS-satellittane vart sendt opp med ein Delta-2 bererakett frå Cape Canaveral den 18. februar Satellittane vart kobla frå bereraketten 73 minutt etter oppskytning. Kvar satellitt har ei masse på 128 kg, der 49 kg er drivstoff. Rett etter oppskytning gjekk alle dei fem satellittane i elliptiske baner på rundt 435 x km med ein inklinasjon på 16 grader. Etter kvart vil satellittane bli manøvrert inn i ulike baner, slik at dei med jamne mellomrom ligg på linje og dekkar dei to områda der ein trur at substormane oppstår. Satellittane vil ha omløpstider på ein, to og fire dagar. Observasjonane i rommet vil vere koordinert med bakkebaserte observasjonar med allsky-kamera og magnetometer frå Canada og Alaska. Johnny Grøneng Aase Over t.h.: Oppskytingen var den første. med fem NASA-satellitter på én gang. Under: Hvert fjerde døgn vil de fem THEMIS-satellittene stå på linje over Jordens nattside. Jordens magnetlinjer er inntegnet. (NASA) Skitur på Månen? De neste astronautene som lander på Månen kan komme til å bruke ski, eller i det minste langrennteknikk, når de skal bevege seg over lengre strekninger og de ikke har kjøretøy til disposisjon. I alle fall om de skal følge anbefalingene til Harrison Schmitt, som deltok på Apollo 17-ferden i Han er utdannet geolog og den eneste vitenskapsmannen som har gått på et annet himmellegeme. Det var i februar 2007, under det årlige møtet til the American Association for the Advancement of Science, at Schmitt fortalte reportere at de kommende måneastronautene bør lære seg nordisk langrennsteknikk, i følge spacedaily.com. Schmitt påpeker at langrenn er en utmerket metode for å bevege seg raskt over lange, flate strekninger. Kanskje spesielt i den lave tyngdekraften på Månen, hvor det blir som å gå over en gigantisk trampoline, med minimalt forbruk av energi. Han mener astronauter på måneski vil få fordoblet aksjonsradius i forhold til til fots. Schmitt sa ingenting om hva astronautene bør smøre med. Ei heller om de bør ha med seg spade, så de kan grave seg ned i tide i tilfelle meteorstorm eller solstorm. Øyvind Guldbrandsen 7

8 OPPSKYTINGER Oppskytinger januar - februar 2007 Alle oppskytinger foretatt eller forsøkt foretatt til kretsløp i gjeldende tidsrom. Ballistiske oppskytinger, det vil si hvor nyttelasten Oppskytinger ikke skal inn januar-februar i kretsløp, er 2007 vanligvis ikke ført opp. Mange av nyttelastene eller oppskytingene er omtalt i andre Av artikler Per i Olav Romfart Sanner eller andre publikasjoner fra Norsk Astronautisk Forening. Oversikten Forrige oppskytingsoversikt tar for seg alle oppskytinger (oktober-desember som foretatt eller 2006) forsøkt ble publisert i Romfart oppskytinger, nr , det vil s. si 42. oppskytinger hvor nyttelasten ikke skal inn i bane, er Av vanligvis Per Olav ikke ført Sanner opp. Mange foretatt til kretsløp innenfor gjeldende tidsrom. Ballistiske av nyttelastene eller oppskytingene er omtalt i andre artikler i Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk Astronautisk Forening. Forrige oppskytingsoversikt (oktober-desember 2006) ble publisert i Romfart nr. 4/2006, s. 42. Dato Sted Bærerakett Nyttelast Oppdrag Note 10. jan Sriharikota, India PSLV Cartosat-2A Jordobservasjon 1 SRE-1 Teknologiutvikling 2 LAPAN-Tubsat Jordobservasjon 3 PehuenSat 1 Kommunikasjon jan Xichang, Kina DF-21?? ASAT-test jan Baikonur, Kazakhstan Sojuz U Progress M-59 ISS-forsyninger jan Odyssey, Stillehavet Zenit 3 SL NSS-8 Kommunikasjon feb Xichang, Kina Lang Marsj 3A Beidou 2A Navigasjon feb Cape Canaveral, USA Delta II 7925 THEMIS P1 Forskning 9 THEMIS P2 Forskning THEMIS P3 Forskning THEMIS P4 Forskning THEMIS P5 Forskning 24. feb Tanegashima, Japan H-2A IGS Radar-2 Etterretning 10 IGS Optical-3V Etterretning 25. feb Iran Shahab 3? Kavesh Teknologiutvikling? 11 1) Cartosat-2A er en sivil jordobservasjonssatellitt som kan ta bilder med en oppløsning på én meter. 1) Cartosat-2A er en sivil jordobservasjonssatellitt som kan ta bilder med en oppløsning på én meter. 2) SRE-1 (av Space Recovery Experiment) landet i Bengalbukten 22. januar 2007, og ble med dette den første indiske satellitten som 2) SRE-1 vendte (av helskinnet Space Recovery tilbake til Experiment) Jorden. Satellitten landet i hadde Bengalbukten masse 22. på januar 615 kg. 2007, Fra før og ble av har med USA, dette Russland, den første Kina, indiske Europa (ESA) og Japan satellitten returnert som satellitter vendte helskinnet fra verdensrommet. tilbake til Jorden. India har Satellitten de siste hadde månedene en masse signalisert på 615 at kg. landet Fra før vil av starte har sitt USA, eget, Russland, Kina, Tilbakevendingsteknologi Europa (ESA) og Japan returnert vil være satellitter en viktig del fra verdensrommet. av et slikt program. India har de siste månedene signalisert at bemannede romprogram. landet vil starte sitt eget, bemannede romprogram. Tilbakevendingsteknologi vil være en viktig del av et slikt program. er en eksperimentell, indonesisk mikrosatellitt for jordobservasjon. 3) LAPAN-Tubsat Se side 6 for mer om Indias rombudsjett og planer. 4) PehuenSat 1 er en eksperimentell, argentinsk pikosatellitt for kommunikasjon. 5) Kina skjøt opp et antisatellittvåpen (ASAT), antagelig med en faststoffrakett av typen DF-21. Våpenet traff den aldrende, kinesiske 8 værsatellitten Feng Yun-1C, som befant seg i en om lag 850 km høy polbane. Sammenstøtet resulterte i over 900 nye, sporbare bruddstykker og et ukjent antall mindre, til stor bekymring for brukere av andre satellitter i lav jordbane. Se side XX.

9 OPPSKYTINGER 3) LAPAN-Tubsat er en eksperimentell, indonesisk mikrosatellitt for jordobservasjon. 4) PehuenSat 1 er en eksperimentell, argentinsk pikosatellitt for kommunikasjon. 5) Kina skjøt opp et antisatellittvåpen (ASAT), antagelig med en faststoffrakett av typen DF-21. Våpenet traff den aldrende, kinesiske værsatellitten Feng Yun-1C, som befant seg i en om lag 850 km høy polbane. Sammenstøtet resulterte i over 900 nye, sporbare bruddstykker og et ukjent antall mindre, til stor bekymring for brukere av andre satellitter i lav jordbane. Se side 14 for mer om testen og konsekvensene av den. 6) Progress M-59 bragte 2,5 t forsyninger til den internasjonale romstasjonen (ISS). Ferden er også kjent under betegnelsen 24P. Skutt opp fra den russiske Baikonur-kosmodromen i Kazakhstan. Se side 34 for oversikt over øvrige ISS-ferder. 7) Bæreraketten eksploderte i oppskytingsøyeblikket, og NSS-8, tilhørende selskapet New Skies gikk tapt. Oppskytingsplattformen Odyssey ser ut til å ha greid seg forholdsvis bra, og er tilbake i sin hjemmehavn i Long Beach, California. Se Nytt om Romfart nr. 3/1998 s for en presentasjon av Sea Launch-prosjektet. Artikkelen er også tilgjengelig på Se side 10 for mer om ulykken. 8) Beidou 2A inngår i Kinas satellittnavigasjonssystem. Det er den fjerde i fem planlagte geostasjonære satellitter. I tillegg planlegges 30 satellitter i lavere baner. 9) THEMIS-satellittene skal studere Jordens magnetosfære. Satellittene tilhører NASA. Se side 7. 10) Japan fullførte med denne oppskytingen sin konstellasjon av etterretningssatellitter kalt IGS (av Information Gathering Satellite). I bane finnes nå to radarsatellitter (Radar-1 og -2) og to optiske satellitter (Optical-1 og -2). Optical-3V er en eksperimentell satellitt som prøver ut forbedringer tenkt benyttet i neste generasjon optiske satellitter. Se side 6. 11) Iran skjøt opp en ballistisk rakett, muligens basert på typen Shahab 3. Denne kan nå en høyde på 150 km. Lignende oppskytinger har funnet sted tidligere, men dette var første gang raketten medbragte en mer eller mindre sivil nyttelast, muligens for å teste systemer som tenkes benyttet når landet en gang skal skyte opp en satellitt med en egenprodusert rakett. Oppdatering: De tre Glonass-M-navigasjonssatellittene som ble skutt opp 25. desember 2006 har nå fått navnene Kosmos-2424, og Zenit-bæreraketten eksploderer i startøyeblikket og hele Odyssey-oppskytingsplattformen innhylles i et flammehav. Sea Launch direkteoverførte noen få sekunder av hendelsen fra to kameraer (bilde 1-5 og 6-7), før en eller annen operatør avbrøt sendingen. Se flere bilder neste side! (Foto: Sea Launch. Kilde: YouTube. Montasje: Øyvind Guldbrandsen) 9

10 OPPSKYTINGER Sea Launch-katastrofe Det 24. oppskytingsforsøket av en Sea Launchrakett endte med en katastrofe verden knapt har sett maken til siden romalderens tidlige år. Av Øyvind Guldbrandsen Øyeblikket etter at nedtellingen nådde null falt den 60 meter høye bæreraketten sammen i et flammehav, som fullstendig innhyllet hele oppskytingsplattformen. Oppskytingsforsøket fant sted 31. januar 2007 (30. januar lokal tid) og ble videooverført direkte på Internett. Men straks eksplosjonen var et faktum ble bildene erstattet av Sea Launch logo. Dersom hensikten med dette var å opprettholde selskapets gode renommé må det sies å ha vært heller dårlig gjennomtenkt. Ikke bare ga det en flau 10

11 OPPSKYTINGER smak av sensur, men å kryssklippe eksplosjonens klimaks med nettopp Sea Launch-logoen bør vel betegnes som den dårligst mulige reklamen et kommersielt oppskytingsforetak kan servere. DEN GLOBALE LANDSBY For flere gjorde selvfølgelig opptak av overføringen, og la straks ut klippene, med eksplosjon og logo, på YouTube (se side 9), hvor de i skrivende stund har hatt over treff. I tillegg presentere de fleste større TV-stasjoner (ikke NRK) opptaket til et mangedobbelt antall seere rundt i verden. Men i all vennlighet ble logoen da gjennomgående redigert bort. Som vanlig for Sea Launch foregikk oppskytingen, eller forsøket, fra den norskombygde plattformen Ocean Odyssey, for anledningen plassert omtrent midt i Stillehavet, ved 154 vestlig lengdegrad over ekvator, ca km rett sør for Hawaii (se neste side). Ingen tilstedeværende personer ble fysisk skadet, som det heter, ettersom samtlige befant seg på skipet Sea Launch Commander, 5 km unna. Dermed hadde også Sea Launch kontroll over alle nevneverdige kameraer, hvilket forklarer hvorfor det tok forholdsvis lang tid før mer enn det ene, nevnte 5-sekundersklippet, i elendig kvalitet, nådde utenomverdenen. Hadde det f. eks vært en oppskyting fra Cape Canaveral, ville begivenheten blitt dokumentert fra utallige vinkler og kameraer. Både basens egne og de til uavhengige pressefolk og vanlige tilskuere. Sistnevnte grupper ville neppe hatt skrupler med å umiddelbart formidle blinkskuddene sine den øvrige verden. HVA SVIKTET? Den direkte årsaken til at man "erfarte et avvik" under oppskytingen, som Sea Launch lakonisk uttrykker det, synes å være at skyvkraften fra RD-171-motoren i førstetrinnet sviktet umiddelbart etter start, da raketten bare hadde løftet seg cm. Man mistenker at et fremmedlegeme av metall forvillet seg inn i rørene og pumpene som brakte flytende oksygen motorsystemet. Hadde motoren sviktet litt tidligere kunne den ha blitt slått av og den ennå fastgjorte raketten blitt stående. Men ettersom raketten var frigjort, falt den ned i flammehullet i plattformen, drivstofftankene ble flerret opp og innholdet fosset ut og ble antent. Sekundet etter var hele stasen innhyllet i hundrevis av tonn eksploderende drivstoff. Oppskytingsplattformen Odyssey ser ut til å ha klart brasene overraskende bra. Mange fryktet at den var blitt fullstendig ødelagt, men bilder frigjort få dager etter uhellet viser plattformen, riktignok ganske sotete, kjørende for egen maskin mot hjemhavnen i Long Beach, California, hvor den nå ligger til reparasjon. Nærmere inspeksjon viser tydeligere skader, men ikke verre enn at plattformen burde kunne gjøres klar igjen. Hvor lang tid det vil ta er imidlertid ikke kjent. KONSEKVENSER Nyttelasten som gikk tapt var den 5,9 tonn tunge kommunikasjonssatellitten NSS-8, en Boeing 702-modell eid av det nederlandske selskapet SES New Skies. New Skies melder at tapet av satellitten ikke vil ha særlig negativ effekt i første omgang, siden de allerede har flere operative satellitter i bane. NSS-9 er for tiden under bygging. Sea Launch hadde planlagt å foreta seks oppskytinger i år. Så mange blir det neppe nå. Det er ikke avgjort hva som skal skje med de ventende nyttelastene, men Sea Launch har en stående avtale om å utveksle nyttelaster med Arianespaces Ariane 5 og Japans H-IIA skulle en av disse bli rammet av uhell. Land Launch har for dårlig kapasitet til normalt å kunne ta seg av Sea Launch-nyttelaster. Nyere meldinger sier ellers at forsikringspremiene for oppskytinger ikke vil øke i denne omgang. Nedenom: Svikt i RD-171-motoren synes å være årsak til at turen denne gang gikk i nokså feil retning (bildesekvens t.v.) Det later til at mye av eksplosjonsenergien ble utløst på undersiden av dekket, og således reduserte skadeomfanget på plattformen. Oops!: Sea Launch-teamet har en dårlig dag på jobben (øverst forrige side.) Smoking gun: Odysseyplattformen noen minutter etter grillfesten. 11

12 OPPSKYTINGER Zenit-bæreraketten Zenit er den mest moderne bæreraketten i fortsatt bruk som er arvet fra Sovjetunionen. Utviklingen startet offisielt i 1976, og første oppskytinger fant sted i Til sammenligning debuterte Voskhod-raketten, som er svært lik dagens arbeidshest Sojuz, allerede i 1963, mens jomfruturen til den ca. tre ganger kraftigere Proton fant sted i Faktisk ble R-7, grunnversjonen av Sojuz-raketten, allerede benyttet ved oppskytingen av Sputnik 1 i Zenit introduserte bl.a. RD 171, en ny og avansert firekammers rakettmotor i førstetrinnet, og gjorde bruk av fullautomatiserte og effektive servicesystemer på oppskytingsrampen. Det var utviklingen av RD-170-familien, tidenes kraftigste rakettmotorer for flytende drivstoff, som skapte mest problemer og forsinkelser for Zenit. Zenit ble utviklet i sammenheng med Energia-prosjektet, Sovjets nå kansellerte superbærerakett, som bl.a. ble brukt til å skyte opp romfergen Buran. (Se egen artikkel i bladet.) TRE UTGAVER Zenit er fløyet i tre utgaver: Zenit-1 bestod kun av førstetrinnet og ble benyttet som hjelperakett ved Energia-oppskytingene, tilsvarende faststoffmotorene til de amerikanske romfergene. Fire Zenit-førstetrinn ble benyttet på hver av de to Energia-oppskytingene som fant sted, i 1987 og 1988 (se side 18-19). Zenit-2 blir skutt opp for seg selv, og benytter et andretrinn for å plassere nyttelasten i bane. Nyttelastkapasiteten til lav jordbane ligger på 13 tonn, godt plassert mellom Sojuz og Proton. I praksis har nyttelastene vært lettere, men blitt plassert i noe høyere baner enn som så. Begge Energia-, og alle Zenit-2- oppskytingene har funnet sted fra den russiske Bajkonur-kosmodromen i Kazakhstan. Den forrige Zenit-2-oppskytingen fant sted i juni 2004, med Kosmos 2406, en russisk Tselina-2- elintsatellitt (elektronisk etterretning). Vedtaket om å tilpasse disse topphemmelige satellittene til Zenit ble gjort alt på 1970-tallet. Zenit-3 benytter i tillegg en Blokk DM som 3. trinn. Dette sen- Sea Launch Sea Launch er spesiell ved at den skyter opp store bæreraketter fra en plattform i havet. Hovedfordelen er at man kan plassere rampen ved ekvator. Det gir større nyttelastkapasitet, fordi man får utnyttet jordrotasjonen maksimalt, samtidig som man slipper å bruke drivstoff på å vri satellittens baneplane under oppskytingene til geostasjonær bane. Fra et så øde sted blir det også lettere å sikre de nødvendige områdene, og man slipper å ta hensyn til andre oppskytinger fra samme base. I internasjonalt farvann unngår man også en del byråkrati multinasjonale selskap beheftes med. MULTINASJONALT Sea Launch eies 40 % av amerikanske Boeing, 25 % av russiske Energia, 20 % av norske Aker (opprinnelig Kværner) og 15 % av ukrainske Jusjnoje/Jusjmasj. Zenit-illustrasjonen over viser hva disse produserer på Zenit-raketten. 12

13 OPPSKYTINGER der nyttelasten videre opp i geostasjonær overføringsbane (GTO). Blokk DM medbringes også på de fleste Proton-oppskytinger, da som 4. trinn. Alle Zenit-3-oppskytingene til nå har funnet sted fra Odysseyplattformen, under betegnelsen Zenit 3SL (Sea Launch). Nyttelastkapasiteten er ca. seks tonn til GTO ved Sea Launch-oppskytingene, som alle finner sted eksakt fra ekvator i Stillehavet. Første Sea Launchopskyting ble foretatt i Sea Launch planlegger å gjennomføre sin første Zenit-3-oppskyting fra Bajkonur i løpet av 2007, under prosjektbetegnelsen Land Launch. På grunn av Bajkonurs ugunstige beliggenhet i forhold til ekvator blir Land Launch nyttelastkapasitet bare 3,6 tonn til GTO. Til gjengjeld er kostnadene med å frakte rakettene hit lavere. Alle Zenits trinn benytter drivstoffkombinasjonen parafin/flytende oksygen. Denne er vesentlig mer miljøvennlig enn f. eks Proton-rakettens UDMH/nitrogentetraoksid. KANSELLERTE PLANER Sovjeterne planla en ekstra kraftig versjon av Zenit med tre sammenbuntede førstetrinn, tilsvarende Heavy-versjonen av Delta IV EELV. De planla også å fase ut bemannede oppskytinger med Sojuz-bæreraketten til fordel for Zenit i løpet av 1990-tallet. Men disse planene ble skrinlagt med oppløsningen av Sovjetunionen i Hovedårsaken var at Zenits 1. og 2. trinn produseres av Jusjnoje, som ligger i Ukraina. (Rakettmotorene produseres riktignok av russiske Energomasj). Og Russland, som er den eneste av de tidligere Sovjet-statene med noe nasjonalt romprogram å snakke om, ønsket ikke å gjøre seg avhengige av så viktige, utenlandske leveranser. I hvert fall ikke fra Ukraina. TRØBLETE START Som med flere andre nye bæreraketter var det så som så med suksessen i Zenits første år. Den aller første oppskytingen mislyktes, det samme gjorde tre oppskytinger på rad i , noe som brakte Zenit-programmet til randen av kansellering. Den første av disse tre rakettene fikk motortrøbbel i 70 m høyde og ramlet ned rett ved oppskytingsrampen, som ble smadret i den påfølgende eksplosjonen. Alle senere Zenit-2-oppskytinger har funnet sted fra den ene gjenværende Zenit-oppskytingsrampen på Bajkonur. Da Odyssey-plattformen flere år senere skulle bygges om for Zenitoppskytinger, studerte man nøye virkningene av nevnte ulykke. Man ønsket å vite hvilke forsterkninger som var nødvendige for at plattformen skulle overleve en tilsvarende ulykke til sjøs. Det har man tydeligvis hatt god nytte av. OPPSKYTINGER SÅ LANGT Pr. februar 2007 har 68 Zenit-raketter blitt forsøkt skutt opp: 8 Zenit-1, som hjelpetrinn på de to Energia-oppskytingene. 36 Zenit-2, hvorav 6 mislykkede. 24 Zenit-3SL, derav to helt og en delvis mislykket. Suksesstatistikken synes altså nokså middelmådig så langt. Men andelen fiaskoer har sunket merkbart med årene. Ø. Guldbrandsen Zenit-2-rakett på Bajkonur. NORGE OG RØKKE Det var norske Kværner som bygde skipet Sea Launch Commander og bygde om en oljeplattform til oppskytingsplattformen Ocean Odyssey. Kværner ble kjøpt opp av Aker i Fra Aker, hvor man er lett oppgitt over mediautsagn som Røkke-rakett eksploderte, får Romfart opplyst at de norske Sea Launch-aksjene holdes av finansieringsselskapet Aker Maritime Finance. Dette er fulleid av Aker ASA, hvor Kjell Inge Røkke har 67 % eierskap. Røkke eier altså 13,4 % av Sea Launch. Norske selskaper har ikke lenger driftsansvar i Sea Launch. ETTER JERNTEPPET Skissene for Sea Launch ble lagt i 1994 og avtalen mellom partene ble formalisert i Da var det optimisme i oppskytingsmarkedet. Det var flere nyttelaster enn de tilgjengelige bærerakettene kunne håndtere. Samtidig fantes det mye uutnyttet oppskytingskapasitet etter det nylig oppløste Sovjetunionen. Sea Launch var kanskje det mest interessante oppskytingskonseptet som kom ut av dette. Både teknisk, økonomisk og - skal man si - politisk, ved at det knyttet flere bånd over det tidligere jernteppet. Men med årene kjølnet oppskytingsmarkedet, og Sea Launch ble aldri noen økonomisk gullgruve. Andre oppskytingsselskaper på tvers av det tidligere jernteppet er ILS (Proton, Atlas - Krunitsjev, Energia, Lockheed Martin), Starsem (Sojuz - EADS, Samara Space, Arianespace, RKA) og Eurockot (Rockot - EADS, Krunitsjev). Ø. Guldbrandsen 13

14 MILITÆR ROMVIRKSOMHET 6 Bruduljer etter kinesisk antisatellittest Kinas sprengning av en egen satellitt kan komme til å bli stående som den dummeste enkelthandling i romalderen på minst 20 år. Av Øyvind Guldbrandsen La det likevel være klart: Teknisk var uttestingen av antisatellittvåpenet, eller ASAT-våpenet, både meget vellykket og en bemerkelsesverdig prestasjon. FORKLARINGSPROBLEMER? Men verden er mer enn teknikk. Dermed har Kina fått to vesentlige ting å svare for: For det første hvordan de politisk kan (bort)forklare å ha utviklet og testet et meget aggressivt romvåpensystem, særlig etter til stadighet å ha forsikret verden om sine utelukkende fredelige hensikter innen utforskningen og utnyttelsen av verdensrommet. Og for det andre hvordan de skal forsvare å ha økt - i ett slag - den totale mengden romskrap med så mye som 10%, etter at alle romnasjoner i mange år har jobbet med avtaler og teknikker for nettopp å redusere mengden romskrap. F. eks er øvre rakettrinn modifisert slik at de i utbrent tilstand ikke lenger eksploderer i rommet. Fragmentene fra den kinesiske ASAT-testen kretser nå i et område hvor både svært mange viktige satellitter, samt alle bemannede romfartøy, inkludert den internasjonale romstasjonen, også kretser. I de hastighetene som råder vil et treff fra bare et lite fragment kunne ødelegge en satellitt til flere hundre millioner dollar. GPS-satellittene og geostasjonære satellitter (i hovedsak kommunikasjonssatellitter) kretser høyere enn fragmentene etter testen. Deler av romskrapet som ble dannet ventes å forbli i bane rundt Jorden i over 100 år. EGEN SATELLITT SPRENGT Den kinesiske ASAT-testen fant sted 11. januar 2007 (12. januar Kina-tid.) Målsatellitt var Kinas egen værsatellitt Feng Jun 1C, som ble skutt opp i mai I tiden før testen kretset den i en bane på 843 x 862 km/98,7 inklinasjon. Det ble ikke registrert at satellitten foretok baneendringer i forkant av testen. Syv satellitter i Feng Jun-serien er skutt opp, den første i I følge amerikanske regjeringskilder ble ASAT-våpenet skutt opp med en mellomdistanserakett fra Xichang-romsenteret. Stridshodet, som ikke gikk inn i kretsløp, traff Feng Jun 1C i en høyde av 850 km, med en relativ hastighet på rundt 7 km/s. Med en slik fart trengtes ingen eksplosiver for å pulverisere målsatellitten. Det er uklart hvor mange tilsvarene, men mislykkede ASAT-tester Kina har utført tidligere. ROMSKRAP I LANGE BANER Etter kollisjonen ble det registrert 900 nye romskrapfragmenter på størrelse 10 cm eller større. Dette er langt mer enn etter noen annen hendelse i romalderen. De registrerte fragmentene havnet i baner på mellom 165 x 850 km og 850 x 3500 km. Det tyder på hastighetsendring i forhold til satellittens fartsretning på mellom -190 m/s og +550 m/s. Fragmenter med mer enn -190 m/s negativ hastighetsendring oppstod utvilsomt også, men disse ble da bremset av atmosfæren så de falt ned etter omtrent et halvt omløp. Få uker etter testen var de fleste registrerte fragmentene blitt katalogisert. Det vil si at de var observert tilstrekkelig nøye til at man hadde tilegnet seg gode data om banene. For å registreres som romskrap, noe som foregår med amerikanske radarsystemer, bør legemet ha en størrelse på minst 10 cm. Mindre legemer kan også oppdages, men bare med radarer som dekker mindre områder, omtrent som stikkprøver. Disse mindre legemene er derfor mye vanskeligere å katalogisere. De av fragmentene som havnet 14

15 OPPSKYTINGER OG NEDSKYTINGER 5 3 (1): Oppskyting fra Kina. (2): Stridshodet frakobles bæreraketten og (3) peiles mot målsatellitten, en avdanket værsatellitt. Noen vrakrester faller raskt ned (4), men titusener fortsetter i bane (5), hvorav noen vil true andre satellitter i over hundre år (6). (Tegning: Øyvind Guldbrandsen) i baner med perigeum 200 km eller lavere har allerede falt ned. Men teoretiske modeller viser at en sky av omtrent fragmenter fra testen på størrelse 1 cm eller mer fortsatt befant seg i bane omtrent en måned etter. Om dette virker mye etter én satellitt, vær klar over at biter på 1 cm 3 får plass i en sekk med diameter under ½ m. KINA IKKE FØRST Kina er den tredje nasjon som gjennomfører en "vellykket" ASAT-test, etter Sovjetunionen og USA. Men kun Kina har utført den slags tester siden midten av 1980-tallet. En viktig grunn til at USA og Sovjetunionen stanset for over 20 år siden var for å unngå mer romskrap. Etter den amerikanske ASATtesten i september 1985 (se neste side) ble det registrert 257 fragmenter på 10 cm eller større, som overlevde minst ett omløp. På grunn av den relative kollisjonshastigheten på rundt 7 km/s ble noen av disse fragmentene sparket opp i baner med apogeum opp til 2800 km. Siden denne kollisjonen skjedde i en høyde av rundt 550 km (kildene spriker mellom 530 til 590 km) var det ingen fragmenter som havnet i baner med perigeum høyere enn det. De lengstlevende av de amerikansproduserte fragmentene falt derfor ned mye raskere enn mange av fragmentene etter Kinas test vil gjøre. Likevel holdt noen av dem seg i rommet helt frem til et par år etter siste århundreskifte. POLITISK VEPSEBOL Det har kommet krass kritikk mot Kina fra de fleste større romnasjoner etter ASAT-testen. Japans statsminister Shinzo Abe kalte den et brudd på internasjonal lov, med henvisning til et FN-vedtak fra 1967 som forbyr masseødeleggelsesvåpen i rommet. Kinas utenriksminister har nektet å kommentere dette. Fra Kina ble det imidlertid uttalt at landet hadde rett til å utføre testen. Kinas talskvinne Jiang Ju sa at siden så mange andre nasjoner er opptatt av fredelig utnyttelse av det ytre rom, og går imot våpen og våpenkappløp i rommet, oppfordrer vi dem til å gjennomføre felles tiltak med oss for å nå dette målet. Jiang sa videre at hun ikke kjente til den spesifikke informasjonen som angikk romskrap, men at Kina ville være en makt for fred og stabilitet. Kina har ikke og vil ikke delta i noe våpenkappløp med andre nasjoner og vil ikke true andre land. Også i USA er man irritert over testen. Washington har protestert både overfor den kinesiske ambassadøren og det kinesiske utenriksdepartementet. USA har forlang forklaring i forhold til akkurat hva som skjedde, motivene for testen, hvilke planer Kina måtte ha for fremtiden og hvordan dette henger sammen med Kinas uttrykte politikk om å ikke militarisere rommet. NASA har tatt opp amerikanskkinesiske samarbeidsplaner om utforskning av Månen til ny vurdering. 15

16 MILITÆR ROMVIRKSOMHET ASAT-våpen i USA og Sovjetunionen rettferdighetens navn må det I påpekes at både USA og Sovjetunionen under den kalde krigen brukte store ressurser på å utvikle og til en viss grad teste diverse romvåpensystemer. Dette gjaldt både systemer for å angripe satellitter, samt senere det vesentlig mer ambisiøse SDI-programmet - Strategic Defense Initiative, også kjent som Star Wars. Som så mange andre har også militæret stor nytte av satellitter, til flere formål. I en eventuell krigssituasjon ville det derfor vært om å gjøre å få satt motpartens satellitter ut av spill. SDI skulle på sin side i utgangspunktet benytte satellitter for å beskytte USA fra sovjetiske angrep med interkontinentale, kjernefysiske rakettvåpen. Mens SDI-teknologi ikke ble testet i rommet i nevneverdig grad, foretok USA og Sovjetunionen flere tester med antisatellittvåpen, kjent som ASAT-våpen. ANGREPSSATELLITTER Det sovjetiske ASAT-systemet gikk ut på å skyte opp angrepssatellitter fra Bajkonur-kosmodromen med ordinære bæreraketter, manøvrere seg bort til målsatellittens nærhet i løpet av 1-2 omløp (1½-3½ timer), og så detonere og ødelegge både angrepssatellitten og målsatellitten. Utviklingen av systemet startet allerede tidlig på 1960-tallet. Mellom 1963 og 1982 foretok Sovjetunionen med vekslende suksess om lag 40 oppskytinger av angreps- og målsatellitter i utviklingsarbeidet med ASAT-systemet. Rundt 40 satellitter i Poljot- og Kosmos-serien ble skutt opp mellom 1963 og1982, som ledd i utviklingen og uttestingen av et sovjetisk ASATsystem. I 1983 innførte Sovjetunionen et selvpålagt forbud mot ytterligere ASAT-tester, trolig for å sette tyngde bak kravet om et internasjonalt forbud mot våpen i rommet. USA var da godt i gang med utviklingen av sitt ASAT-system, og president Reagan holdt samme år sin berømte "Star Wars"-tale, som anses som startskuddet for SDI-programmet. Verken Sovjetunionen eller Russland har siden brutt det selvpålagte ASAT-forbudet, om man ser bort fra den mislykkede oppskytingen av en uferdig prototyp på et større romvåpensystem på den første Energia-oppskytingen i 1987 (se s ). Denne oppskytingen kom åpenbart som en reaksjon på USAs planlagte Star Wars -program. RAKETTER FRA FLY På slutten av 1970-tallet startet også USA utviklingen av et ASATsystem. med betegnelsen Air-Launched Miniature Vehicle (ALMV). Her var det ikke snakk om å gå inn i kretsløp, bare å nå opp til samme høyde som målsatellitten, begrenset oppad til anslagsvis noen hundre km. Dette krever vesentlig mindre hastighet, og dermed også energi, enn en satellittoppskyting. MV-stridshodet bestod dessuten bare av en målsøkende sylinder på størrelse med et malingsspann, mye mindre enn de 1,4 tonn tunge, sovjetiske ASAT-satellittene. Disse faktorene gjorde at ALMV klarte seg med vesentlig mindre raketter enn Sovjetunionens ASAT-system. Amerikanernes ALMV skulle skytes opp fra F-15 jagerfly. Dermed ble det også mer fleksibelt enn det sovjetiske, siden man kunne frakte raketten til et område målsatellitten snart ville passere over, i stedet for å vente på at den skulle passere over oppskytingsbasen. Dessuten ble tid fra avfyring til treff redusert til noen få minutter. MV-stridshodene hadde ingen sprengladning. Kollisjonen skjedde med en relativ hastighet på flere km/s, mer enn nok til å ødelegge målsatellitten. Men dette krevde også avanserte systemer for å sikre treff, noe som nok er forklaringen på at Sovjetunionen, i hvert fall i første omgang, valgte bort denne løsningen, tross de øvrige fordelene. Rykter om at Sovjeterne på 80-tallet startet utvikling av et ALMV-lignende system, med bruk av MiG-31-fly, ble aldri bekreftet. Amerikanerne foretok fem tester av ALMV-systemet. Bare én var rettet mot en satellitt. Det skjedde i september 1985, og satellitten Solwind P78-1 ble smadret i en høyde av 555 km. Dette førte for øvrig til sinte 16

17 OPPSKYTINGER OG NEDSKYTINGER Miniature Homing Vehicle Infrarød detektor reaksjoner fra amerikanske solforskere, som fortsatt benyttet den 6½ år gamle satellitten til å observere Solen. USAF prøvde å unnskylde seg med at det tross alt var deres satellitt, og at de trengte en levende målsatellitt for å bekrefte treff, ved å registrere at radiosignalene fra målsatellitten og stridshodet opphørte samtidig. I desember 1985 skjøt USA opp to dedikerte ITV-målsatellitter med en Scout-rakett. Men allerede dagen etter, før man rakk å skyte på disse, vedtok den amerikanske kongressen forbud mot ytterligere ASATtesting mot mål i rommet. Etter politisk press ble det amerikanske ASAT-prosjektet offisielt nedlagt i Da var syv F-15-fly allerede modifisert for å frakte ALMV-raketter, mens ytterligere 13 ventet på tur. Rotasjonskontrollmotorer Lasergyro Styremotorer MV-stridshodene var spinnstabiliserte og benyttet infrarøde detektorer nedkjølt med flytende helium for å peile seg inn på målsatellitten. STRÅLEVÅPEN Etter dette har USA foretatt sporadisk og halvhjertet utvikling av bakkebaserte ASAT-systemer, deriblant et som skulle benytte laserstråler. Dette kom dels som en følge av etterretningsrapporter som antydet at Sovjetunionen hadde utviklet en bakkebasert antisatellittlaser. En ulempe med lasere som ASATvåpen er at de er væravhengige. Men de har fordelen av at man unngår, eller i hvert fall sterkt reduserer mengden romskrap i forhold til eksploderende eller kinetiske våpen. Romskrap skiller ikke mellom venn eller fiende, og resultatet etter én enkelt hendelse vil kunne forbli et problem i generasjoner. Dessuten kan man med lasere nærmest i all stillhet skade eller ødelegge en satellitt, uten at satellittoperatøren trenger å ha anelse om hva som har skjedd. Rundt 1990 konsentrerte arbeidet i USA seg rundt Megawatt laseren MIRACL. Men en test som kun involverte peilelaseren, på noen titalls Watt, viste at selv denne midlertidig kunne blinde en satellitt. Dette bekymret ikke minst amerikanerne selv, siden det viser hvor sårbare deres egne satellitter er mot amatørsabotasje. Det førte også til spekulasjoner om at satellitter som har sviktet på merkverdig vis kan ha blitt ødelagt av fremmede makters enkle laservåpen. Det er dog tvilsomt om dette har rot i virkeligheten. I USA har arbeidet med ASATvåpen nå i flere år foregått på en høyst ustabil sparebluss. Den politiske motstanden er stor, både innad i USA og fra andre nasjoner. Ikke minst fra Russland, som i mange år har presset på for å få til en endelig avtale om totalforbud. Øyvind Guldbrandsen De 5,5 m lange og 1,2 tonn tunge Vought ASM-135Atotrinnsrakettene ble skutt ut fra F-15 jagerfly. Testingen fant sted på midten av 1980-tallet. (USAF) 17

18 MILITÆR ROMVIRKSOMHET Sovjets hemmelige "romslagskip" Denne våren er det 20 år siden den første oppskytingen av Energia, Sovjetunionens gigantbærerakett. Først mange år senere ble det avslørt hva nyttelasten bestod i. Over: Den første Energia-raketten ute på oppskytingsrampen på Bajkonur. Rampen ble først bygget til N-1-rakettene, som skulle sende kosmonauter til Månen, men senere bygget om til Energia-oppskytinger. Under: Energia-raketten i horisontal stilling i monteringshallen. Dysene på de fire RD-0120-motorene i kjernetrinnet, og hver av de fire hjelpetrinnenes RD-170-motorer (hver med fire dyser) er synlige. Nyttelasten øverst. Av Øyvind Guldbrandsen Etter to tiår med utvikling og test av moderate romvåpensystemer (se s. 16) sluttet Sovjetunionen med den slags i Men samme år annonserte USAs president Reagan det såkalte "Star Wars"-initiativet, og Sovjetunionen besluttet å sette i gang mottiltak. Blant dette var utviklingen av Skif-D, en 100-tonns romvåpenplattform med et arsenal av anti-"star Wars" og anti-asatsystemer. ENERGIA Sovjetunionens digre Energia-bærerakett hadde vært under utvikling siden midten av 1970-tallet. Dens primære formål var å skyte opp romfergen Buran. Men i motsetning til det amerikanske romfergesystemet, som har hovedmotorene plassert under selve fergen, kunne Energia også så skytes opp med en ren nyttelastbeholder i romfergens sted. Dermed ble nyttelastkapasiteten til lav jordbane økt fra rundt 25 18

19 ROMHISTORIE På typisk sovjetisk vis foregikk utrullingen horisontalt, med oppreising på rampen. Nyttelasten har påmalt "Poljot" og "Mir-2". (Mir 1 ble skutt opp i februar 1986.) Dekselet antas å ha vært radarabsorberende. til oppimot 100 tonn, og tilgjengelig plass mer enn doblet. POLJUS I 1985 var det klart at Buran ikke ville bli ferdig like tidlig som Energia, og det sovjetiske Ministeriet for Generell Maskinbygging ga beskjed om å skyte opp den første Energiaraketten med en ren nyttelast i En fullt funksjonell nyttelast av dette kaliber ville normalt ta fem år å utvikle. Med ett år på seg måtte man hive sammen det man kunne. Polyus ble satt sammen av en fullskala Skif-D-modell, fylt med systemer lånt fra Buran og andre prosjekter, og et 20-tonns FGB-fartøy for bl.a. banekontroll og kobling med Buran. FGB er beslektet med TKS-fartøyet, utviklet til romstasjonprogrammet Almaz, men uten returkapselen. FGB-designet danner basis for Zarja-modulen på ISS. OPPSKYTINGEN Etter oppskyting og kobling fra Energia skulle FGB sørge for det siste puffet inn i jordbane. Siden FGB var plassert øverst, med motorene vendt forover, måtte romfartøyet foreta en 180 yaw før denne siste avfyringen. Oppskytingen den 15. mai 1987 gikk fint, men etter frakoblingen sendte en gyrofeil romfartøyet 360 rundt. Motorene ble avfyrt forover, Polyus ble bremset opp og falt ned i sør-stillehavet. Polyus ble skutt opp uarmert. Mer fikk man ikke tid eller lov til. Den nytiltrådte Gorbatsjov var svært skeptisk til alle romvåpen, og hadde forbudt "provoserende handlinger" med Poljus. Senere fikk han skrinlagt programmet. Selv uarmert kunne Poljus' blotte tilstedeværelse i rommet endret den kalde krigens siste år. FGBforsynigsskip Poljusstasjon Buran koblingsluke Banesirkuleringsmotorer Varmeskjold for tilbakevending Lavobserverbar skjerming Serviceavdeling Lager for kjernefysiske miner Utskyter for kjernefysiske miner Optisk sikte for kanon og laser Dispensere for testmålskiver Antirekylsystem Selvforsvarskanon Avstandsmåler/blindlaser Laserreflektor Radarsikte for kanon og laser Over: Illustrasjon av en fullt utstyrt Poljus-stasjon. Lengde: 37m, diameter: 4,1 m, masse: 80 tonn (M. Wade). T.v.: Oppskyting natt til 16. mai Energia-raketten fungerte som den skulle, men feil i nyttelastens orieneringssystem forkludret skrittet inn i jordbane. 19

20 ROMHISTORIE Kinas romprogram Fra starten til bemannede romferder Mao Zedong Kinas leder mellom Zhou Enlai Statsminister mellom oktober januar 1976 Deng Xiaoping Generalsekretær mellom oktober 2007 fyller romalderen 50 år. Sovjetunionen hadde skutt opp verdens første kunstige satellitt, Sputnik 1, 4. oktober Året før, nærmere bestemt 8. oktober 1956, dannet Mao Zedong det femte forskningsakademiet til ministeriet for nasjonalt forsvar for utvikling av et kinesisk romprogram. Denne dagen er senere blitt merkedagen for starten på Kinas romprogram. Av Per Arne Marthinsen I en serie på fire artikler vil vi ta for oss utviklingen av kinesisk romfart. I dag er kinesisk romfart helt annerledes enn hva den var i De har hatt satellittoppskytinger, bemannede ferder, og de er kommet til det punktet hvor de bruker missiler til å skyte ned en av sine egne utbrukte satellitter, metorologisatellitten FY-1C, som gikk i solsynkron bane. Om dette var lurt med tanke på hva dette skapte av romsøppel, er et annet emne. Allerede i januar 1956 hadde formann Mao Zedong foreslått en rask utvikling innenfor områdene vitenskap og teknologi, samtidig som målet var at landet skulle ta igjen verdens ledende nasjoner innenfor økonomi og vitenskap. Som svar på forslaget ble det satt ned en vitenskapelig planleggingskommisjon under ledelse av statsminister Zhou Enlai. I april 1956 var det et møte i den sentrale militære kommisjonskomité, hvor grunnlaget ble lagt for fremtidens missiler og raketter. I løpet av noen dager hadde den kinesiske regjeringen dannet statens kommisjon for romfartsindustri, Det femte akademiet, til utvikling av landets fly-og rakettforsvar. DET FEMTE AKADEMIET Ikke nok med at tittelen var gåtefull, akademiet var også sikkerhetsgradert på samme måte som romforskning var i Sovjetunionen på den tiden. Romindustrien til Sovjetunionen opererte under titelen Ministeriet for generell maskinbygging. Akademiets første oppgave ble ikke å utføre eksperimenter, som lederne ønsket, men til å bygge opp nødvendig kunnskap for det kommende personalet. 156 universitetsutdannede personer ble ansatt. Ingen av disse hadde noen gang sett missiler. Det ble satt opp en undervisningsplan med tittelen Introduksjon til styrbare missiler, som inkluderte aerodynamikk, elektronikk, kontrollsystemer, databehandling, drivstoff, radio, fysikk, motorer, montering og flystrukturer. 20