NUMMER Soloppgang i USA side 8. Omdømmebygging i Narvik side 12. Krabbeliv side 20. Med hval på menyen side 34

Transkript

1 NUMMER Soloppgang i USA side 8 Omdømmebygging i Narvik side 12 Krabbeliv side 20 Med hval på menyen side 34

2

3 Røyk Kok Intensivanlegg Klimaanlegg Kombidampere Prosessutstyr Oppskjærsmaskiner Vekter og prismerkere Ismaskiner Hygieneutstyr Anticimex Matsikkerhetsavtale - et omfattende konsept som gir konkurransefortrinn Anticimex Matsikkerhetsavtale er et omfattende totalkonsept der grunnlaget for suksess er samarbeid. Sammen med deg sørger vi for at forhold som negativt kan påvirke næringsmidlenes hygieniske kvalitet avdekkes og utbedres. Skulle det allikevel oppstå problemer, vil vi bistå med all vår fagkunnskap og metoder for at ikke ditt varemerke skal svekkes. Pannesteking Porsjoneringsutstyr Sager Kverner Klimaanlegg Fryseutstyr Terningkuttere Lakesprøyter slitedeler Hullskiver Kniver Sagblader Kontakt oss: Anticimex AS Boks 7095 St. Olavs Plass 0130 Oslo Tlf: CORNELIUSSEN-MYHRVOLD INDUSTRI AS FRYSJAVEIEN 33, 0884 OSLO FAX

4 innhold Fra melkeproduksjon til røykalaks 6 Soloppgang i USA 8 Omdømmebygging i Narvik 12 Politiske og institusjonelle samfunnsbindinger 14 Asbjørns spalte: Krabbeliv 20 Et elektronisk verktøy som forenkler og forbedrer daglige rutiner 22 Høst, skolestart lag sushi hjemme 24 Variabel kvalitet på kystflåtens landinger hva så? 30 Med hval på menyen 34 Hvilke krav stiller franske innkjøpere omkring bærekraft? 36 Hygieneløsninger 40 CO 2 fra Mongstad kan bli fiskefôr 42 Advokatens hjørne: Fy staten de tapte igjen, det skulle bare mangle! 44 Studietur til Barcelona 47 Laks og regnbueørret 48 Rett fra rogna: Har forståelsen av holdbarhet gått ut på dato? 51 Varmebehandling av oppdrettslaks bryter ned proteiner og endrer råvarens kvalitet 52 Kjøkkenbenken: Gratinerte baconbiffer av hval 57 Vi gjør arbeidsdagen enklere 58 De unge velger fisk 61 FIAS-NYTT 62 SJØMATNYTT 64 Norsk Sjømat gis ut av Norske Sjømatbedrifters Landsforening. Redaktør: Svein A. Reppe Administrerende direktør i NSL: Svein A. Reppe Trondheim: Telefon Telefax Mobil Adresse: Pb. 639 Sentrum, 7406 Trondheim Besøksadresse: Dronningens gt. 7 post@nsl.no Redaksjonsråd: Jurgen Meinert Frode Kvamstad Kari Merete Griegel Kristin Sæther Annonsesalg: Kathrine Schjetne Telefon Mobil Web: Abonnementspris: kr. 490,- pr. år Abonnementet løper til det sies opp. Forsidefoto: Fra Seashell på Frøya Svein A. Reppe Grafisk design: Britt-Inger Håpnes Trykk: Trykkpartner AS ISSN Bladet er trykket på miljøpapir. 4 norsk sjømat

5 LEDER Å evne og glede seg Årets villakssesong nærmer seg slutten. Fra syd til nord i landet rapporteres det om et svært godt fiske, ja nærmest rekordfiske i mange av landets elver. Tanaelva, som var dømt nedenom og hjem som lakseførende elv, er ikke noe unntak. Eldre erfarne fiskere rapporterer om fangster de tidligere ikke har opplevd. En fisker jeg hørte et intervju med hadde hele 60 års erfaring fra elva. Så han visste hva han snakket om. Jeg tør hevde at årets sesong vil gå over i historien som et kjempeår når det gjelder snittvekt på laksen som tas og total fangst i volum. Når dette skrives er vi ennå bare i slutten av juli, og jeg kan se av fangststatistikken at flere elver allerede nå nærmer seg samlet fangst for i fjor. Siden fjoråret også var et godt år så det skal bli interessant å se hvor 2012 ender når mer enn en måned gjenstående fangsttid blir lagt til statistikken. Når jeg først syslet med statistikk tok jeg og sammenlignet årets sesong hittil med hele sesongen for år Dette ga meg et tydelig signal om at vi fisker langt mere laks nå enn hva vi gjorde da. Jeg kan også se av statistikken at noen «bag limit» ikke var gjeldene den gangen, da samme fisker kunne rapportere både 5 og 6 laks tatt samme døgn. Slik er det ikke i dag! Nå kan hver fisker bare ta 1 fisk i døgnet, og om han skulle få flere blir bare den ene rapportert, de andre slippes mest sannsynlig ut igjen. Hadde all fisk som ble tatt opp blitt rapportert, selv om den ble satt ut igjen pga lav vekt, ville fangstvolumet øke ytterligere. Det er vel ikke mye stas i å komme hjem med en 2 kilos når en vet at elva står full av+ 5 kilos. Samtidig forklarer dette hvorfor de fleste elver rapporterer unormal høy gjennomsnittsvekt på laksen som tas opp. De siste års fiske, hvor det både er skjerpelser i åpningstider og hvor det er blitt innført «bag limit», har medført at fangstinnsatsen i den enkelte elv samlet sett har blitt redusert. Dette sier statistikken ingen ting om. Det foretas ingen korreksjoner for fangstinnsats. Dette medfører at de siste års fangsttall egentlig er bedre enn det som fremkommer sammenlignet med tallene fra noen år tilbake, før fangstbegrensningene ble innført. Grunneiere og ikke minst forvaltere; gled dere over det som skjer i våre elver nå til dags. Slutt med svartmalingen, slutt med å fortelle til media hvor elendig alt er. Evn og gled dere, fortell at sannsynligheten for å få fisk er stor, så kommer det gjerne flere fiskere også. Det er jo tross alt fra dem dere nå og i framtiden skal få inntektene fra. Annonser med QR-koder Vi vil minne våre annonsører om at de er velkommen, for de som ønsker det, til å trykke QR-koder i sine annonser i Norsk Sjømat. Dette vil gi annonsene et utvidet innhold som alle eksisterende og potensielle nye kunder vil ha nytte av. Det er bare å finne fram smarttelefonen Skann QR-koden her og du er på NSLs nettside. NSL Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL), er en landsdekkende bransjeforening for fiskeri- og havbruksnæringen. Alle bedrifter som produserer eller omsetter fisk og sjømat kan bli medlemmer i NSL. NSL har i dag medlemsbedrifter innen områdene eksportører, grossister, foredlingsbedrifter, fiskemottak, slakterier, detaljister og oppdrettere. Vi ivaretar medlemsbedriftenes felles interesser av næringspolitisk, økonomisk og faglig art. Fagbladet Norsk Sjømat er en del av dette arbeidet. NSL har et styre av tillitsvalgte og egne fagutvalg. Administrasjonen sitter i Trondheim. norsk sjømat

6 Fra melkeproduksjon til røykalaks Etter 28 år som melkebonde hadde Jan Kjølsø på Hitra fått nok av kuskjit, men ikke av fjøsdrift. Ut av fjøsdøra for kyrne og inn rykket laksen. Jan hadde like godt bygd om fjøset til et lite, men flott anlegg til å foredle laks i. Året var 2007 og HitraLaks AS var en realitet. Av fjøset var det bare den utvendige rødfargen som minnet om at bygget en gang hadde huset kyr. Oppstart Offisielt startet produksjonen først i 2008 etter at Mattilsynet hadde godkjent lokalene til produksjon av røkt- og gravet laks. Men Jan innrømmer gjerne at de hadde tyvstartet litt før for å kunne teste produktene på venner og kjente. Ved å gjøre det slik var det meste av produktutviklingen unnagjort ved oppstarten. Kompanjong Trondhjemmeren Fredrik Kleven har i 6 norsk sjømat

7 Tekst og foto: svein a. reppe mange år drevet hjortejakt på Jans eiendom og da Jan behøvede en medeier og støttespiller i bedriften, var ingenting mer naturlig enn å spørre Fredrik. Slik ble det, og dermed var hjortejegeren medeier i bedriften. Eget utsalg I fjøset ved Barmfjorden har Hitralaks eget utsalg fra butikken som er det første som møter besøkende på stedet. Butikken er pen og trivelig, og er du heldig møter du blide Elke fra Tyskland bak disken. Siden de fleste av kundene i sommerhalvåret er tyske sportsfiskere er det greit at betjeningen kan tysk. Kortreist Hos Hitralaks er råstoffet i særklasse kortreist. Flere store lakseslakterier ligger bare steinkast unna, og disse har siden oppstarten sørget for et godt og fersk råstoff til bedriften. Siden mesteparten av ferdigvarene omsettes i eget utsalg kan en med rette si at dette er kortreist mat. Produktene bedriften fremstiller er i hovedsak kald- og varmrøkt laks, samt selvfølgelig også gravlaks. I tillegg produseres det litt torsk og kveite i sesongen. Håndverksbedrift Det meste av produksjonen ved Hitralaks foregår etter gode håndverkstradisjoner. Det fileteres og trimmes for hånd, og selv om bedriften har en maskin for slicing, så ser Jan helst at dette også gjøres for hånd. Avhengig av sesongen så sysselsetter hitrabedriften 2 til 4 mennesker. Framtiden Et godt salg om sommeren til tyske fisketurister gir ikke grunnlag for jevn helårsdrift. Utfordringen til Hitralaks ligger i å finne en salgskanal som gjør det mulig å nå denne kundegruppe også vinterstid når de er hjemme i Tyskland? Som en mulig løsning på dette er bedriften nå i ferd med å utvikle et konsept hvor salg via Internett er nøkkelen. Prosjektet har i dag flere spørsmål enn svar, men innledende prøveforsendelser har så langt gått bra. Hitralaks er for en stor del tuftet på egeninnsats både når det gjelder bygging og drift. Jan har begge beina godt plantet på jorda, og da er det lov å gjøre seg ideer om hvordan framtidas salg skal foregå. For de som ønsker nærmere informasjon: norsk sjømat

8 Den norske delegasjonen under høringen i Washington 30. november Foto: Trond Davidsen Soloppgang i USA En 20-års lang kamp for å bli kvitt det gamle åket med dumpingtoll på norsk fersk laks til dette store markedet er endelig kronet med hell. 26. januar i år falt avgjørelsen i International Trade Commission (ITC) at ordningen skulle opphøre. I midten av april ble det klart at avgjørelsen var endelig og ikke ville bli anket. Prosessen, som går under navnet «Sunset Review», er en mulighet for den dømte part å fremme sin sak ovenfor ITC hvert 5. år etter at tollen er innført. Norge har forsøkt seg med dette tidligere uten å lykkes. Siden 2011 ga en ny mulighet til å fremme saken bestemte næringas representanter høsten 2010 at vi skulle gjøre et nytt forsøk. Norges Sjømatråd, sammen med advokatfirmaet Akin Gump fra Washington, ble satt til å koordinere den norske innsatsen, og i januar 2011 ble vår sak fremmet ovenfor ITC. Saken ble av ITC vurdert som relevant, og en «Sunset Review» om straffetollen på norsk laks var dermed offisielt igangsatt ble et hektisk år for alle involverte parter. Flere møter mellom næringsorganisajonene, Akin Gump og Sjømatrådet ble avholdt både i Norge og i USA. Noe senere på året ble det gjennomført en datainnsamling blant de største eksportørene som tilsammen dekket ca 80 % av all norsk lakseeksport. Dette var nødvendig for at tallmaterialet skulle bli betraktet som representativt av ITC. 30. november toppet prosessen seg med en åpen høring i Washington i regi av ITC. Her fikk vi for første gang møte vår motpart, Cook Aquaculture, ansikt til ansikt. Begge parter stilte med sine prosessfullmektige og flere vitner. Vi fikk i to omganger mulighet til å argumentere for saken og i tillegg svare på spørsmål fra de 5 kommisjonærer som deltok. FHL og NSL hadde ingen aktiv rolle i selve høringen da vi var parter i saken. Desember måned gikk med til innhenting av ytterligere data som ITC etterspurte under høringen. På nytt ble representanter fra næringa bedt om å delta i innsamlingen av data. Det var gitt korte frister på levering av svar så våre advoka- 8 norsk sjømat

9 Tekst: svein A. Reppe ter hadde en hektisk tid. Etter denne siste øvelsen senket, bokstavlig talt, stillheten seg over prosessen. Den 26. januar 2012 gikk ITC til avstemming og alle 5 kommisjonærer som stemte gikk inn for å oppheve forordningene mot hel fersk norsk laks til USA. Avgjørelsen var med andre ord enstemmig. Vi trengte at 3 kommisjonærer stemte for oppheving av straffetollen for å vinne, at vi fikk alle 5 hadde vi ikke regnet med. Fra møte med ambassadør Wegger Christian Strømmen. Foto: Andreas Dynefors Hallberg Tiden som fulgte etter ITCs avgjørelse ble brukt til redgjøring av hvilke ankefrister Cook Aquaculture hadde mot avgjørelsen da dette ikke var helt innlysende. Det kunne være både medio mars og medio april. Etter hvert ble det klart at fristen var i april og vi måtte derfor leve med usikkerheten en ekstra måned. Et stykke ut i april var det imidlertid klart; vår motpart avsto fra å anke og avgjørelsen i ITC var derfor endelig. En 20 års kamp for likeverdig markedsadgang for norsk laks til USA var dermed historie. Den norske ambassade inviterte partene i saken til en liten sammenkomst i Washington den 13. juni. Sunset Review ble avsluttet på en verdig måte med en middag i residensboligen til ambassadør Wegger Christian Strømmen samme kveld. Endelig punktum var med dette satt. Din saltleverandør til fiskeindustrien BERGEN HAUGESUND SANDVIKA TRONDHEIM VANNØY ÅLESUND SALTIMPORT AS P.b. 760 Sentrum, 5807 Bergen tlf.: fax: e-post: salt@salt.no web: norsk sjømat

10 10 norsk sjømat

11 Møt oss på Nor-Fishing stand nr D-337 norsk sjømat

12 Omdømmebygging i Narvik I forbindelse med overlevering av ny flåte og ny båt, inviterte Ballangen Sjøfarm og Mainstream til åpen dag i havna i Narvik. Hensikten var å gi befolkningen mulighet til å se og lære mer om oppdrett generelt, og aktiviteten i området spesielt. Ballangen Sjøfarm og Mainstream driver i samdrift i Ofotfjorden. I juni fikk de levert nytt utstyr: Ballangen Sjøfarm fikk levert ny båt og Mainstream fikk levert en ny flåte. I forbindelse med dette ble det arrangert en høytidelig dåp med inviterte gjester til stede fredag 8. juni. Representanter for Bergen Group som leverte båten, og Marine Constructions som leverte flåten var til stede. Det samme var representanter fra oppdretternes samarbeidspartnere. Lokale og regionale politikere var invitert, i tillegg til representanter fra det lokale næringsliv. Til sammen var det om lag 90 personer til stede ved dåpen. Ordfører i Ballangen, Anne-Rita Nicklasson, var stolt og beæret gudmor for den nye båten, Ringhorn. Trippel verdensmester i hundespann, Hege Ingebrigtsen, var gudmor for den nye flåten som har fått navnet Ofoten. Det ble servert mat og drikke etter begivenheten, og det ble sagt mye pent, både om oppdrettsnæringa, om de to oppdrettsselskapene og om det nye utstyret av de ulike talerne i løpet av kvelden. Dagen etter dåpen var byens innbyggere invitert til «åpen dag». Da var det mulig å få komme om bord å se den nye flåten, som er en stor investering for Mainstream. I følge leverandøren er det den første flåten som tar vare på alt avfall for korrekt deponering på land, og dermed «null utslipp» under drift. Flåten har bl.a. kjøkken, stort kontor, oppholdsrom, badstue og 5 soverom med egne bad. En dame på omkring 80, som var en av de mange som benyttet anledningen til å kikke nærmere på flåten, var synlig imponert over standarden: - Dette er jo mye bedre enn det som tilbys på eldresenter! Om bord i flåten var det også mulig å smake på fantastiske retter av laks. Og de besøkende var tydelig fornøyd med det de fikk smake. «Nydelig!» «Fantastisk godt!» «Deilig fiskesuppe!» var superlativer som gikk igjen ved bordene. Ungene fikk også sitt. Det ble delt ut forskjellige reklameartikler, både fra selskapene og fra materialet til «Laks er viktig for Norge». Og i tillegg fikk ungene også is. Utdelingen var tydelig populær blant de oppmøtte. Hensikten med å arrangere dåp i havna i Narvik og deretter ha en åpen dag var å gi befolkningen mulighet til å se og lære litt mer om oppdrett. I Ballangen kommune, hvor Ballangen Sjøfarm har sin hovedaktivitet, har det ikke vært motstand mot oppdrett. I nabokommunen Narvik har det derimot vært tilsynelatende stor motstand mot oppdrett. Det har vært mange negative 12 norsk sjømat

13 Tekst og foto: kristin sæther oppslag i avisene, både av journalister og fra leserinnlegg. Motstanderne har også samlet inn underskrifter mot oppdrett og gjennomført sabotasjeaksjoner mot aktiviteten i området. Vi ønsker å være så åpen som mulig om hva som skjer på anlegget, forklarte Truls Hansen, produksjonssjef Nordland i Mainstream. Inntrykket fra arrangementet var også at de besøkende var interessert og nysgjerrig på aktiviteten, og ikke negative til oppdrett. De besøkende fikk også muligheten til å være med den nye båten ut til lokaliteten hvor flåten skal ligge. Her ble det gitt god informasjon om forholdene på lokalitetene, blant annet av driftsleder Knut Inge Nicolaysen. Selskapene hadde også hentet en ekstra båt for frakt av interesserte til lokaliteten om pågangen skulle bli stor. Og båtene gikk i skytteltrafikk under hele arrangementet. Gudmor Anne-Rita Nicklasson, ordfører i Ballangen kommune, døpte båten "Ringhorn". Iført T-skjorter med påskriften «Laks er bra for Norge» var ansatte fra Ballangen Sjøfarm og Mainstream godt synlige og tilgjengelige for alle besøkende. Og mange var interessert i å få vite mer, både om det tekniske utstyret, om lokaliteten og betydningen for området og kanskje mest om miljøpåvirkningene fra oppdrett. De fleste hadde fått med seg kritiske argumenter mot oppdrettsnæringa, men de var også lydhør for å høre næringas argumenter. Og mens de voksne fikk informasjon, var ungene kanskje mest opptatt av det tekniske utstyret, av laksen i merdene og av det de kunne få utdelt. Arrangementet var uten tvil en suksess. Narviks befolkning fikk komme tettere innpå næringa, og de som besøkte arrangementet var i alle fall både nysgjerrige og åpne for ny informasjon. I tillegg var det svært godt mottatt å få gratis smak av ulike lakseretter. Det snakkes og skrives mye om oppdrettsnæringa. Og det er ofte de sensasjonspregede sakene som blir høyest prioritert i avisene. Med et arrangement som dette bidrar man sterkt til å gi et annet inntrykk av næringa. Ottar Bakke, daglig leder i Ballangen Sjøfarm, og Snorre Jonassen, administrerende direktør i Mainstream, var skjønt enige om viktigheten av arrangementet. Vi tror vi får igjen i mangfold, men det er vanskelig å måle, sier de. Norsk Sjømat tror også slike arrangement har stor betydning. Oppdretterne får vist fram sine positive sider, og skaper en god mulighet til dialog med befolkningen. Dette kan være en viktig motvekt til de negative inntrykk man ellers kan få av kun å lese oppslag i media. Investering i nytt utstyr er også håndfaste «bevis» på at næringa utvikler seg og tar i bruk ny teknologi for en stadig forbedring av produksjon og påvirkning av denne. Norsk Sjømat gratulerer med ny flåte og ny båt, og et svært vellykket arrangement i Narvik! norsk sjømat

14 Foto: Kjell Ove Storvik/Norges sjømatråd Politiske og institusjonelle samfunnsbindinger Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond (FHF) har besluttet å gjennomføre et femårig forskningsprogram for å belyse årsakene til at torskesektoren har lav lønnsomhet «Økt lønnsomhet i torskesektoren». Programmet gjennomføres av Nofima og er organisert i fem arbeidspakker. Arbeidspakken «Politiske og institusjonelle samfunnsbindinger» ser nærmere på de ulike målene, ut over de rent bedriftsøkonomiske, som sektoren forventes å bidra til. Første leveransen er levert i form av en artikkel i fagtidsskriftet «Økonomisk Fiskeriforsking». I artikkelen «Fra krise til krise forventinger og svik i norsk fiskerinæring» (Finstad m.fl., 2012) drøftes årsakene til at utviklingen i filetindustrien, spesielt i Finnmark, framstår som en sammenhengende krise uavhengig av store eller små kvoter, og med og uten leveranser av utenlandsk råstoff. Med tillatelse fra tidsskriftet gjengis den delen av artikkelen som omhandler «institusjonelle tilpasninger for en global fiskevarehandel» i en noe omskrevet form. Interesserte lesere finner hele artikkelen i «Økonomisk Fiskeriforsking» Nr eller på Nofimas hjemmesider ( Institusjonelle tilpasninger for en global fiskevarehandel Norske filetbedrifter har vanskelig for å hevde seg i det globale fiskevaremarkedet. Det er flere årsaker til dette. Her vil norske institusjonelle tilpasninger, som har og har hatt betydning for konkurransesituasjonen, bli belyst. Endringene er nok mest merkbare for filetindustrien, men de har også betydning for utviklingen av øvrige produksjonsformer og for resten av fiskerisektoren. Sektorens økende eksponering for internasjonale konkurransebetingelser henger sammen med institusjonelle tilpasninger i Norge. Til en viss grad kan en si at de strukturelle endringene som kommer så godt til syne i filetsektoren, er lagt til rette for og sanksjonert ved en serie reformprosesser og lovendringer i Norge. Nedbygging av statsstøtten til fiskerisektoren og endringene av rammebetingelsene i råfiskmarkedet er særegne for fiskerinæringa og vil bli belyst under. Generelle institusjonelle forhold som omhandler alle sektorene i økonomien har også betydning. Arbeidsmarkedet, med lav ledighet og høyt lønnsnivå har stor betydning for lønnsomheten i norsk produksjon. I den norske (eller nordiske) arbeidsmarkedsmodellen samhandler offentlige 14 norsk sjømat

15 TekST: Edgar Henriksen, Nofima, Bjørn-Petter Finstad, Norges fiskerihøgskole & Petter Holm, Norges fiskerihøgskole/nofima institusjoner og partene i arbeidslivet for å sikre produktiviteten. Modellen har som forutsetning at virksomheter som ikke er lønnsomme med det norske kostnadsnivået skal forsvinne og «avgi» arbeidskraften til lønnsomme bedrifter. Her vil vi imidlertid begrense oss til å omtale de forholdene som er særegne for fiskerinæringa. Avvikling av Hovedavtalen Filetindustrien ble bygd opp som ledd i et ambisiøst moderniseringsprosjekt, der mange former for myndighetsintervensjon kom til anvendelse, inkludert økonomiske subsidier. Brox (1984) beskriver filetbedriftene som "institusjoner" som i likhet med skoler og sykehus ikke kunne gå konkurs. Årsaken var at de kunne skjermes fra lønnsomhetskrav og konkurranse ved hjelp av subsidier. Selv om støtten til filetsektoren hadde sin særegne begrunnelse i lys av den relativt lave utviklingsgraden i nordnorsk næringsliv, må den også sees i sammenheng med en generøs subsidiering av fiskerisektoren generelt. Svake resultater i fiskerinæringen og en målsetting om å sikre at fiskeribefolkningen holdt tritt med lønnsutviklingen i industrien, medførte økende statsstøtte til fiskerinæringen fra slutten av 50-tallet. Fra 1964 ble det etablert en hovedavtale for fiskeriene, med staten og Norges Fiskarlag som avtalepartnere. Selv om fiskernes interesseorganisasjon ble utpekt som statens forhandlingsmotpart og størstedelen av subsidiene ble utbetalt i fangstleddet, var avtalen både formelt og i praksis innrettet for å sikre høyt og stabile inntektsforhold for sektoren som helhet (Holm, 1991). I følge avtalen var subsidiene dimensjonert for å kompensere for svingninger i ressurstilgang og markeds forhold. Hensynet bak var å sikre stabil og god lønnsomhet i alle næringsledd, slik at fiskerisektoren kunne bidra til å opprettholde sysselsetting og bosetting på kysten (Holm, 1991). Dette var igjen koplet direkte til forhandlingssystemet i råfiskmarkedet, regulert i Råfiskloven og med minstepriser som et viktig instrument. Med Hovedavtalen var det altså etablert en direkte forbindelse mellom sektorens økonomiske tilstand og de overordnede samfunnsmessige målsettinger. At staten hadde forpliktet seg til å yte økonomisk støtte ble direkte begrunnet med utgangspunkt i fiskerienes rolle som samfunnsbærende sektor på kysten (Hallenstvedt, 1982; Holm, 1991). Figur 1 viser statsstøtten til fiskerisektoren, i ste kroner, gitt over Hovedavtalen fra 1964 til 2004, da den formelt ble sagt opp av Stortinget. Figuren bekrefter påstanden om massiv offentlig støtte på 1960-tallet. Etter 1980 ser vi en gradvis nedbygging av statsstøtten. En viktig bakgrunn for denne reduksjonen er etableringen av det nye havrettsregimet og etableringen av 200 mils økonomiske soner fra Innenfor det gamle havrettsregimet, med åpen adgang og hard internasjonal konkurranse om fiskeressursene i Barentshavet, var det uten tvil rasjonelt, sett fra norsk side, å subsidiere fiskeriene. Hensikten var å øke effektiviteten og den samlede kapasiteten i norsk fiskerinæring, slik at større andeler av fisken i internasjonale farvann kunne fanges av norske fiskere og bearbeides i norske industrianlegg. At andre fiskerinasjoner satset på samme strategi og dermed skapte en samlet overkapasitet og etter hvert desimerte bestander, er en annen sak. Dette er et viktig eksempel på "allmenningens tragedie" (Hardin, 1968) og var en av de sentrale faktorene bak etableringen av det nye havrettsregimet (Holm, 2001). Poenget i denne sammenhengen er nettopp at etablering av 200 mils soner ga norske myndigheter, alene eller i samarbeid med andre kyststater, kontroll over ressursene. Med dette var den økonomiske rasjonaliteten for å fortsette med fiskerisubsidiene radikalt endret. Mens Hovedavtalen før 1977 hadde gitt mening, Milliarder 2010 kr var den ved det nye havrettsregimet direkte kontraproduktiv. I denne situasjonen vil fiskerisubsidier ikke kunne avhjelpe lønnsomhetsproblemer i næringen, bare forsterke dem ytterligere (Brochmann, 1981; Hannesson, 1978). Selv om regimeendringen som førte til avviklingen av fiskerisubsidiene skjedde i 1977, tok det tid før dette slo inn og ble tatt til følge i fiskerisektoren (Holm, 2001). Mens Hovedavtalen ble kritisert og mistet legitimitet ut over i 1980-årene, var det først ved inngåelser av internasjonale handelsavtaler på begynnelsen av 1990-tallet (EFTA, senere WTO og EØS) at statsstøtten ble bygd ned og Hovedavtalen endelig avviklet. Nedbyggingen av statsstøtten og avviklingen av Hovedavtalen er interessante på flere måter. For det første innebar det at filetbedriftene, i likhet med de andre aktørene i fiskerinæringen, ble eksponert for lønnsomhetskravet fra internasjonale markeder på en mer direkte og hardhendt måte. Mens de tidligere, i kraft av å være hjørnesteiner, knapt kunne gå konkurs, ble dette nå gradvis en nærliggende og reell mulighet. For det andre hadde Hovedavtalen inngått som et element i en større korporativ og proteksjonistisk næringsformasjon der statsstøtten ble legitimert ut fra fiskerienes samfunnsmessige rolle. Mot at staten tok ansvar for lønnsnivået, skulle fiskerisektoren bidra til å opprettholde bosetting og sysselsetting på kysten. Med bortfallet av Hovedavtalen var dette Figur 1: Bevilgninger over hovedavtalen til subsidier av norsk fiskerinæring i faste kroner. norsk sjømat

16 oppdraget svekket på to måter. Dels rent praktisk ved at fraværet av subsidier og økt vekt på lønnsomhet ville innebære færre og mer effektive enheter. Dels ideologisk ved at de årlige støtteforhandlinger falt bort som offentlig arena. Med dette mistet fiskerisektoren den viktigste diskursive anledning til å forklare og begrunne fiskerienes samfunnsmessige rolle. Reformer i grenseflaten mellom fangst- og foredlingsledd Hallenstvedt (1982) har beskrevet organisasjonsmønsteret i norsk fiskerinæring slik det vokste fram med utgangspunkt i krisesituasjonen i mellomkrigstida. Et hovedmønster er en tredelt struktur, der fangst, foredling og eksport har vært organisert hver for seg og i motsetning til hverandre, med separate næringslover og organisasjoner. Dette var en del av et proteksjonistisk mønster som skapte en innadvendt oppmerksomhetsstruktur. Med en spissformulering sier Hallenstvedt at næringen var organisert med "ryggen mot markedene", til tross for at over 90 prosent av fisken gikk til eksport. Mens en slik næringsstruktur nok hadde sine grunner og ga mening i den tiden den ble etablert, har den gradvis kommet under press, dels som følge av det nye havrettsregimet (Holm, 2001), dels som følge av liberaliseringen av det internasjonale handelsregimet (Arbo & Hersoug, 1997). Selv om mye av det gamle mønsteret stadig er intakt, har det også skjedd viktige endringer. I foregående avsnitt har vi beskrevet endringene i de statlige støtteordninger i fiskeriene. I det følgende skal vi se nærmere på en annen endring, nemlig speilvendingen av Sjøgrenseloven av 1992 (Ot.prp.nr. 61, ). Dette bidro til en fundamental endring av relasjonene mellom flåte og foredlingsledd, noe som skulle få særlig betydning for filetsektorens posisjon i råfiskmarkedet. Inntil speilvendingen av sjøgrenseloven i 1992 gjaldt et generelt forbud mot utenlandske landinger av fisk i Norge. Dette forbudet, som det riktignok kunne dispenseres fra ved søknad, hadde sin bakgrunn i en helhetlig strategi for norsk fiskerinæring, der en så flåteledd og landindustri i sammenheng. Rent konkret var forbudet begrunnet i to hensyn. For det første var det for "å hindre at utenlandske fiskere oppretter baser på norskekysten". Dette hadde sin opprinnelse under tida med fritt fiske. Etter at Norge etablerte 200 mils økonomiske soner (1977) og dermed fikk kontroll med de viktigste fiskeressursene i norske farvann, ble dette hensynet mindre aktuelt. For det andre var formålet med ilandføringsforbudet å sikre stabile og gode pris og avsetningsforhold i førstehåndsomsetning og eksport (Ot.prp.nr. 61, ). Det er særlig dette punktet, som angår forholdet mellom fangstledd og landindustri, som er relevant i denne sammenhengen. Torskefiskeutvalgets bemerkninger til dette spørsmålet i 1957 er oppklarende: I den offentlige debatt er det i den senere tid reist spørsmål om en bør søke å løse fryserinæringens råstoffproblemer ved å tillate ilandføring av ferskfisk fra utenlandske trålere. Ved vurdering av dette spørsmål må en ta i betraktning at de norske fiskere ikke har disponert en flåte av større båter som kunne dekke fryserienes råstoffbehov. Går en inn på utvalgets forslag om bygging av fartøyer med særlig sikte på fryserienes behov, synes grunnlaget for de aktuelle forslag om landingsrett for utenlandske trålere å falle bort. (Torskefiskeutvalget 1957: 69) Det kompromisset som her skisseres, og som ble lagt til grunn ved oppbyggingen av filetindustrien på 1950 og -60-tallet, innebar en gjensidig forpliktelse mellom fangstledd og landindustri. Mens filetindustrien, sammen med den øvrige fiskeindustri, skulle ta imot fangster og bidra til å sikre fiskerne gode og stabile priser, var det flåtens oppgave og da særlig trålerne å sikre råstoffleveransene til fiskeindustrien. Avtalen var balansert og gjensidig forpliktende, slik at fiskerne skaffet råstoffet og industrien foredlet det. Sjøgrenselovens bestemmelse om ilandføringsforbud for utenlandske fartøyer representerte en institusjonalisering av de gjensidige forpliktelser og arbeidsdelingen mellom sektorleddene. Speilvendingen av sjøgrenseloven i 1992, der det generelle forbudet mot utenlandske landinger ble erstattet med en generell tillatelse, var en svekkelse av denne nærings modellen. Det var flere grunner til at speilvendingen ble mulig og skjedde på dette tidspunktet. Foruten at det nye havrettsregimet var på plass, noe som hadde gjort frykten for utenlandske baser på norskekysten mindre aktuell, kom speilvendingen som et av flere elementer i en mer omfattende revisjon av fiskerilovgivningen som hadde sammenheng med den norske EØS-prosessen. Samtidig med at sjøgrenseloven ble speilvendt, ble råfiskloven justert. I tillegg ble Tilvirkerloven samt lov om konjunkturreguleringsfond for torskefiskeriene opphevet (Ot.prp. nr. 61, ). Disse lovendringene må 16 norsk sjømat

17 I 1000 tonn igjen sees i sammenheng med andre endringer, særlig inngåelsen av Frihandelsavtalen i EFTA i 1989 og den nye Fiskeeksportloven i 1990 (Ot.prp.nr. 27, ). Til sammen var dette en omfattende endring av rammebetingelser for fiskeindustrien, og representerte et oppgjør med et gjennomorganisert og proteksjonistisk omsetningsregime. I tillegg til dette var det to mer praktiske forhold som spilte inn. Det ene var ressurskrisen i torskefiskeriene på begynnelsen av 1990-tallet, som gjorde at fiskeindustrien slet med råstofftilførselen og elendige økonomiske resultater. Den andre var Sovjetunionens fall, som gjorde det mulig, i hvert fall på kort sikt, å utnytte en annen råstoffkilde. Omveltningene i øst hadde nemlig som en av sine mer spuriøse konsekvenser ført til at den russiske trålerflåten stod klar til å selge sine fangster i Finnmark. En speilvending av sjøgrenseloven ville dermed oppheve en byråkratisk hindring for å løse den akutte råstoffkrisen for den norske filetindustrien. Som det framgår av Figur 2 varte direkteimport av russisk ferskfisk i en forholdsvis kort periode. Fra midten av 1990-tallet begynte importen av ferskfisk å skrumpe inn og ble gradvis erstattet av rundfryst fisk i transitt. På lengere sikt fikk speilvendingen av sjøgrenseloven større betydning ved at den svekket grunnlaget for den gamle nærings modellen, bygd på gjensidige forpliktelser mellom flåte og industri. Når fiskeindustrien fikk mulighet for å hente råstoff i internasjonale markeder, måtte selvsagt fiskerne ha tilsvarende mulighet til å selge sitt råstoff internasjonalt. Speilvendingen av sjøgrenseloven, i samvirke med den generelle liberalisering av fiskerilovgivningen, fungerte dermed som startpunkt for og legitimering av en ny praksis. Med etableringen av de såkalte frysehotellene, der råfisken lagres i påvente av eksportsalg, kom det i løpet av kort tid på plass en infrastruktur som gjorde at fiskerne kunne utnytte det voksende globale råstoffmarkedet. Speilvendingen, som i utgangspunktet var ment å lette situasjonen for filetindustrien og som møtte motbør fra fiskernes organisasjoner i høringsrunden (Ot.prp. nr. 61, ), la grunnlaget for at vesentlige deler av flåteleddet ble løsrevet fra sin avhengighet av landindustrien. Speilvendingen av sjøgrenseloven svekket altså det lovmessige grunnlaget for den gamle næringsmodellen og bidro til at relasjonene mellom fartøyer og bedrifter ble annerledes. Etter hvert fikk dette også konsekvenser på tvers av de etablerte avtalerelasjonene mellom fartøyer og industribedrifter. Slik vi allerede har Fersk Frossen Tilvirket Figur 2: Landinger av torsk fra russiske fiskefartøy i Norge omregnet til rund vekt. (Kilder: Fiskeridirektoratet, Norges Råfisklag og Sevryba) sett fikk trålerne, i tråd med innstillingen fra Torskefiskeutvalget, innpass i norsk fiskerinæring i kraft av å være forsyningsinstrumenter for filetindustrien. I mange tilfeller var denne koplingen lagt inn som eksplisitte klausuler i de enkelte trålernes konsesjonsvilkår, slik at de hadde plikt til å levere sine fangster (eller deler av den) til bestemte filetanlegg (Dreyer et al., 2006). Med utgangspunkt i den gamle næringsmodellen og innenfor det korporative forhandslingsregimet, der norsk fangst i hovedsak skulle leveres og bearbeides i Norge, var slike leveringsforpliktelser forholdsvis uproblematisk. Forpliktelsene angikk primært fordeling av råstoffet mellom anlegg i Norge, med minsteprisen som et greit utgangspunkt for å beregne oppgjøret mellom partene. I takt med at de gjensidige forpliktelsene mellom flåteledd og industri ble svekket, samtidig som frysehotellene ga mulighet for direkteeksport Foto: Kjell Ove Storvik/Norges sjømatråd norsk sjømat

18 av rundfrossen fisk til høyere priser, ble leveringsforpliktelsene mye mer tyngende og problematiske. I mange tilfeller kunne nå bedriften ikke betale den pris for fisken de hadde kontraktsmessig rett til, men som ellers kunne oppnås ved direkteeksport. Å overholde leveringsforpliktelsene ville dermed innebære et direkte tap for trålselskapet. I praksis innebar dette et økende mislighold av leveringsforpliktelsene (Flåten, 2002; Dreyer et al., 2006; Trondsen & Ørebech, 2012). Kontroversene rundt trålernes leveringsforpliktelser viser hvordan globaliseringsprosessen gradvis har trengt inn i norsk fiskerinæring og utfordrer den gamle samfunnskontrakten. I utgangspunktet regulerer slike leveringsavtaler forholdet mellom en selger og en kjøper, slik at det er opp til sistnevnte, det vil si det begunstigede landanlegg, å forfølge saken dersom de avtalte leveranser uteblir. Når denne mekanismen i mange tilfeller ikke har vært tilstrekkelig for å sikre fiskeindustrien råstoff, kan det selvsagt ha gode grunner sett fra bedriftenes perspektiv. De mange kontroversene i forbindelse med leveringsforpliktelsene det siste tiåret må forståes nettopp fordi leveringsforpliktelsene i sin tid ble etablert ut fra og stadig oppfattes som et forhold som går ut over det rent forretningsmessige. Leveringsavtalene gjelder ikke bare fartøyets forhold til bedriften, men springer ut av de forpliktelser fartøy og bedrift har i felles skap til lokalsamfunnet. Når slike forpliktelser er skrevet inn i trålernes konsesjonsvilkår, kan det ikke være opp til bedriften å bestemme om de skal gjøres gjeldende eller ikke. Leveringsforpliktelsene er ut fra dette perspektivet en institusjonell garanti for lokalsamfunnets plass i verdiskapningen i fiskeriene. Brudd på leveringsforpliktelsene forstås dermed ikke bare som et svik mot den begunstigede bedrift, men også som et svik mot det kystsamfunn der bedriften befinner seg. Globaliseringsprosessen har gjort det vanskelig å følge opp leveringsforpliktelsene. Ved evalueringen av leveringsforpliktelsene ved begynnelsen av 2000-tallet kom departementet og regjeringen fram til at de etablerte kontrakter ikke lenger kunne tolkes bokstavelig. Fra 2003 ble forskriftene endret slik at leveringsplikten ble omgjort til en tilbudsplikt. De begunstigede bedrifter hadde ikke lenger krav på å motta fangstene, bare forkjøpsrett til markedspris etter en særskilt prosedyre (Dreyer et al., 2006). Med dette er pliktelementet i leveringsplikten svekket. I stedet for en relasjon mellom tre parter, der lokalsamfunnets interesser i saken var gjort eksplisitt og sanksjonert ved offentlige konsesjonsvilkår, har leveringsforpliktelsen blitt til en rituell øvelse mellom fartøy og bedrift uten praktisk betydning eller mulighet for offentlig intervensjon. I en pressemelding fra juni 2012 (FKD, 2012) annonserer Fiskeri- og Kystdepartementet at det kan bli aktuelt å stramme inn ordningen med leveringsplikt for trålerne. Mens en slik innstramming kan sees som en håndsrekning til utsatte fiskerisamfunn, vil det ikke forandre på de underliggende økonomiske forholdene som førte til endringene i Det er et åpent spørsmål om dette vil bidra drar til å styrke lønnsomheten som er forutsetningen for en langsiktig løsning. Referanser Arbo, P. & B. Hersoug (1997). The globalization of the fishing industry and the case of Finnmark, Marine Policy, 21: 2. Brochmann B. (1981) Virkinger på lang sikt av statsstøtte til fiskeriene. Serie C: Fiskeriøkonomi No. 1/81. Institutt for Fiskerifag, Universitetet i Tromsø. Brox, O. (1984). Nord-Norge: Fra allmenning til koloni. Tromsø: Universitetsforlaget. Dreyer, B., J.R. Isaksen & B.I. Bendiksen (2006). Evaluering av leveringsplikten. Rapport 1/2006. Fiskeriforskning, Tromsø FKF (2012). Vil sikre råstoff hele året. Pressemelding Nr.: 50/2012. Fiskeri- og Kystdepartementet. Finstad. B-P., Henriksen, E. & Holm, P.(2012). Fra krise til krise forventninger og svik i norsk fiskerinæring. Økonomisk fiskeriforskning. Årgang 22. Nr :pp Flåten, O. (2002). Samfunnsøkonomisk utredning av ordningen med leveringsvilkår. Utredning for eierskapsutvalget. Norges Fiskerihøyskole, Tromsø. Hallenstvedt, A. (1982). Med lov og organisasjon. Tromsø: Universitetsforlaget. Hannesson, R. (1978). Economics of Fisheries. Bergen Oslo Tromsø: Universitetsforlaget. Hardin, G. (1968). Tragedy of the commons. Science, 162, pp Holm, P. (1991) Særinteresser versus allmenninteresser i forhandlingsøkonomien. Om hovedavtalen for fiskerinæringa. Tidsskrift for samfunnsforskning, 32, pp Holm, P. (2001). The Invisible Revolution. The Construction of Institutional Change in the Fisheries. A dissertation for the degree of Doctor Philosophiae. Norwegian College of Fishery Science, University of Tromsø, Tromsø. Ot.prp.nr. 27 ( ). Tillegg til Ot.prp. nr. 3 for om lov om regulering av eksporten av fisk og fiskevarer Ot.prp.nr.61 ( ) Om endringer i fiskerilovgivningen. Fiskeridepartementet Torskefiskutvalget (1957). Innstilling fra Torskefiskutvalget Vedlegg til st.meld.nr 71 for 195 Trondsen, T. & P. Ørebech (2012). Rettsøkonomi for fornybare ressurser: Teori og empiri, med særlig vekt på forvaltning av fiskeressurser. Universitetsforlaget, Oslo. Møt oss på nor-fishing 2012 Under hele messen treffer du oss på stand D-337 Velkommen 18 norsk sjømat

19 Konsernet Nor Tekstil er med sine ca 750 ansatte og en omsetning på ca 530 millioner Norges største aktør innen sin bransje. Totalt består konsernet av nærmere 20 avdelinger, som primært leverer tekstil- og vaskeritjenester til helsesektor, hotellnæring, industriog handelsnæring samt offshore. Konsernet er akkreditert ihht. NS-EN ISO og er ledende i bransjen innenfor miljøvennlig vaskeriproduksjon. Hovedkontoret er lokalisert i Florø. Nor Tekstil har vaskerier/avdelinger på følgende steder: Ålesund Molde Florø Trondheim Ski Skien Telemark Drammen Stavanger Kristiansand Voss Vadheim Sogndal Valen Bergen Mongstad Åsane Bodø Glomfjord Vår visjon: Best på vask og utleie av tekstiler Denne visjonen har vært retningsgivende for etablering av vår miljøpolitikk og kvalitetspolitikk, som legger klare føringer for hvilke verdier og handlinger som er gjeldene i vår virksomhet på områdene helse, miljø, sikkerhet og kvalitet. Nor Tekstil takker for avtalen med FIAS, og ser frem til et godt samarbeid med aksjonærene. Se også Nor Tekstil sine hjemmesider på: norsk sjømat

20 Krabbeliv Foto: Ole Walter Jacobsen Vossingene har sitt smalahove. I tidligere tider skremte de kystens folk på dør da det ble lagt på bordet med sin grinende tanngard og et avsjelet øyeeple. På samme vis snudde vossingene i døra da de fikk en hel krabbe servert under sine besøk i kystlandskapet. Forfatteren Bjørn Rongen skrev en novelle for lenge siden om engelske turister som forvillet seg opp på en fjellgard i Vossetraktene, og fikk servert smalahove og hver sin tollekniv. Det fortelles at de løp vettskremte tilbake til Bergen og tok første englandsbåt hjem, overbevist om at de var havnet blant kannibaler. Foto: Asbjørn Ekse Smalahove og krabbe har en del likhetspunkter. En gang kjærkommen hverdagsmat, men så etter hvert kultmat i de mest sofistikerte urbane miljøer. Begge delikatessene krever ellers innsikt i skapningens generelle anatomi, og begge byr på mange skiftende smaksopplevelser som gjør valg av rett vin omtrent umulig. Øl og dram blir lett å ty til når nykokt krabbe eller smalahove kommer på bordet. Det har lett for å bli en god og munter stemning når slik mat serveres. Vi inviterte et 50-talls av våre kunder til krabbelag i Oslo midt på 70-tallet, røft tildekket ved langbord på lageret og med velkjente Per Hafslund fra fjernsynet som kveldens innleide kåsør. Han påviste i kjent stil stående på en tomkasse midt i lokalet at hunnkrabben hadde to vaginalåpninger. Arne Hestenes fra Restaurantspalten i Dagbladet som også var gjest ved evenementet, hadde denne overskriften neste dag i spalten sin: Fiskegrosssist med to vaginalåpninger. Begge omtalte personligheter er ikke lenger blant oss, men minnene om en særdeles frodig krabbekveld lever fortsatt hos de som var med og fortsatt er i blant oss. Innledningen på denne spalten kan synes lett forvirrende. Men det er som oftest en dypere mening bak om alt, og skal flere motiveres til å spise krabbe må vi fortelle at her venter en ny og spennende smaksopplevelse. Faktisk er det slik at en rekke godt voksne mennesker avstår fra å prøve seg i ren mangel avkunnskap, og den 20 norsk sjømat

21 asbjørns spalte mye omtalte paven omtales med skrekk og gru. Krabbeskjell er en grei måte å spise krabbe på, men et krabbeskjell har ingen sjel slik som den hele krabben har. Et langt måltid der du gradvis blir kjent med dyret som lå på din tallerken slik Vårherre skapte det, er en helt annen opplevelse enn å gafle i seg ferdigsortert krabbekjøtt. Er du glad i krabbe så fortsett med det du liker, men et møte med den hele kokte krabben er en opplevelse å ta med seg. Ikke noe annet sjødyr har så mange frodige egenskaper som taskekrabben, og nå i august og utover høsten er det tid for å glede deg selv og andre med et aldri så lite krabbelag. Sesonger er sterke drivere i matomsetningen, og utover høsten står de i kø. Det er lam og fårikål, det er lutefisk og pinnekjøtt, rakefisk og svineribbe. Strategisk sett posisjonerer krabben seg litt foran alle disse tyngre matopplevelsene, og er perfekt fra nå og ut over høsten. Krepsefisket i innlandet var tidligere en ettertraktet sesongopplevelse tidlig i august, men er etter hvert blitt historie for folk flest. Krabben passer derfor perfekt til å innta denne plassen. Restaurantbransjen har ikke vært flinke til å utnytte denne muligheten til å lage liv og røre på utestedene, og det er vår jobb på leverandørsiden å fortelle de om denne flotte muligheten til å skape salg. Rett nok finnes det enkelte unntak, og krabbe har funnet sin plass på skalldyrplatåene som nå blir mer vanlig på menyene. Krabbe egner seg ikke til å serveres på hvit duk. Bruk gråpapir rett fra rullen, og rydd plass for trefjøl og knekkere, nok servietter og slipp stemningen løs. Det kreves innsyn og erfaring for å bli en god krabbekjenner, og her er det duket for fremvekst av en ny ekspertise hos gjesten slik vi opplever den hos de velkjente lutefiskelskere med sitt elsk i kveld. Som skrevet, sesongen står for døren og det er bare å ønske lykke til. Postgirobygget hadde en suksessang som kom for noen år siden og som fortsatt er like populær. En solskinnsdag heter melodien med Asbjørn Ekse har vært aktiv i fiskebransjen siden 1970, og har fått sin egen spalteplass i vårt fagblad Asbjørn s spalte. tekst og musikk skrevet av Arne Hurlen, og for krabbenæringen må det være oppløftende når artisten synger at krabber er det best han vet, og att på til er han ikke snauere enn at han dekker på med lys og røde roser og åpner en Veuve Cliquot.. Ha en fin krabbehøst. Asbjørn Fra fjorårets krabbelag på Restaurant Havsmak i Oslo som måtte forlenges med 14 dager. Havsmak er en av restaurantene i Fursetgruppen og er gode på sjømat. Krabbefestival startet de med for 10 år siden, og arrangementet er blitt en suksess. Foto: Ole Walter Jacobsen norsk sjømat

22 Et elektronisk verktøy som forenkler og forbedrer daglige rutiner Extend AS ble ny samarbeidspartner med FIAS i fjor, og holder til på Pirsenteret i Trondheim. Programvaren EQS er en helhetlig løsning for kvalitets- og virksomhetsstyring som er nyttig for alle i organisasjonen. EQS er bransjeuavhengig, og 100 % web-basert. Systemet er tidsbesparende, gir oversikt og øker bevissthet rundt kvalitet i organisasjonen. EQS medfører ikke mer, men bedre styring og kontroll, og gir samtidig mulighet til å koordinere kontroll og oppfølging på en optimal måte. Med EQS bruker ikke medarbeiderne unødig tid og energi på å lete etter siste gjeldende utgave av et dokument. Riktig informasjon ligger raskt og lett tilgjengelig for oppslag eller bruk i EQS. Systemet har også avansert søkemulighet. Behovet for plasskrevende papirutgaver av dokumenter blir redusert, og distribusjon i organisasjonen forenkles vesentlig. Startsiden er en brukervennlig arbeidsflate tilpasset ulike brukergruppers behov, hvor organisasjonens egne ord og betegnelser er utgangspunkt. Via en nettleser har brukere enkel tilgang til aktuelle dokumenter overalt hvor de befinner seg i jobbhverdagen. Ressurser blir frigjort til annet faglig arbeid. Samtidig kan medarbeidere på alle nivå medvirke i utvikling av kvalitet på organisasjonens arbeidsområder. EQS kan brukes til å registrere alle hendelser og oppgaver der strukturert etterbehandling eller rapportering trengs. Som støtte for beslutninger kan det hentes ut fleksible rapporter basert på sammenstilling av registrerte data. Rapportene er alltid oppdatert, og ledelsen kan raskt få overblikk over situasjonen rundt omkring i organisasjonen. Tilpasset rapportering etter virksomhetens behov, gjør det mulig å sette i verk nødvendige tiltak i tide for å hindre tap av verdier eller anseelse. Alle kvalitetsrelaterte dokumenter og oppgaver samles i EQS. Ved å ha en samlet og ryddig struktur, blir sårbarhet i forbindelse med utskifting av personell redusert, samt at opplæring går greiere. EQS har en rekke fordeler, og bidrar på vei mot størst mulig verdiskapning over tid. Systemet forenkler hverdagen ved at mange 22 norsk sjømat

23 Tekst: Frode Kvamstad. foto: Måsøval Fiskeoppdrett. manuelle oppgaver knyttet til kvalitets- og styringssystemet blir overflødig. EQS gir revisjonsoppgaver og påminnelser, samt ivaretar mye bakgrunnsinformasjon automatisk. EQS støtter arbeidet med akkreditering eller ISO-sertifisering. For å sjekke om Extend sine påstander holder mål, tar vi en prat med to av leverandørens kunder innen havbrukssektoren. Roger Sørgård er daglig leder for Kråkøy Slakteri AS på Hongsand i Roan. Slakteriet har omkring 25 ansatte og slakter 50 tonn laks per dag. - Som et mindre slakteri må vi satse på kvalitet, sier Sørgård. Fisken kjøres med trailere nedover i Europa, samt at noe går med fly fra Gardermoen. Kråkøy Slakteri anskaffet EQS i november 2011, og bruker systemet både til avvikshåndtering, driftsprosedyrer og daglige skjema til oppfølging av produksjonen. -Ansatte som ikke var så vant med bruk av data, var nok litt skeptiske til å begynne med, innrømmer Sørgård. - Systemet er likevel så enkelt i bruk, at innføring har gått over all forventning. Vi bruker for eksempel elektroniske skjema for rutiner som kontroll av bil, dokumentasjon av renhold, sjekkliste for glass, prøvetaking til analyse og kontroll av sluttprodukt. Resultatet er en forenkling ved at mye papir og permer er vekk, samt at vi har fått mye bedre oversikt, sier Sørgård videre. - Nå er det lett å finne fram nødvendig informasjon, både internt i bedriften og som dokumentasjon mot kunder, eksportører og myndigheter. Vi anser EQS som et kjempegodt redskap for daglige oppgaver, som vi helt klart sparer tid på, hevder Sørgård fornøyd. Avviksbehandling er en annen forbedring Sørgård ønsker å trekke fram med innføring av EQS. Tidligere ble registrerte avvik notert på et papir, og satt i en perm der det gjerne kunne bli litt avglemt. EQS forenkler oppfølging av avvik ved at alt blir mere synlig, og det er ukomplisert å opprette tiltak. Systemet lar deg ikke glemme avviket, før tiltak er gjennomført. - Vi bruker også fargeindikatorer i oversikter og rapporter, noe som gjør at man på et øyeblikk ser oppdatert status. Det er litt jobb med oppbygging av systemet, sier Sørgård til slutt, men vi har fått et veldig nyttig verktøy som sparer tid og gir oss bedre oversikt. Marianne Stordahl er kvalitetskoordinator hos Måsøval Fiskeoppdrett AS på Frøya. Selskapet har gjennom tre generasjoner vært en familiebedrift med lokalt eierskap, og har nå i overkant av 30 ansatte. Flere enkeltstående oppdrettsbedrifter i Sør-Trøndelag inngår i samdriften, som omhandler bl.a. smoltproduksjon, matfiskproduksjon, slakting og salg av laks. Stordahl har ansvar for internkontrollsystemet, og har gjennom sin rolle som koordinator god oversikt over det meste som foregår i virksomheten. Måsøval har brukt EQS et lite års tid, og benytter systemet til driftsprosedyrer, rutinekontroller av lokalitet, avvikshåndtering og ikke minst til alle NYTEK-relaterte dokument. For tida er Stordahl i full gang med å få lagt all nødvendig dokumentasjon i forhold til NYTEK-forskriften inn i EQS. - Det er et omfattende stykke arbeid å håndtere alle anleggssertifikat, servicekort, brukerhåndbøker osv, - til og med på egenprodusert ekstrautstyr som utfôringsbukk er det krav om brukerhåndbøker, sier Stordahl. - EQS fungerer veldig bra som støtteverktøy på denne type arbeid. Ikke minst er det lett å få oversikt, og lett å finne fram dokumentasjonen man trenger. Historikken som systemet automatisk ivaretar er verdifull i forhold til raskt å kunne se hvor for eksempel en bestemt not har vært tidligere. Ifølge Stordahl er det svært lav terskel for å lære seg å bruke EQS. Systemet tilpasses behovet til den enkelte enhet og bruker, og da blir det få knapper og enkle menyer å forholde seg til. Brukerne ute på anlegget kommenterer at det er veldig enkelt å søke etter informasjon. Stordahl forteller videre at hun registrerer økt aktivitet i forhold til at for eksempel røkterne bidrar på dokumentasjonsjobben. Ved at resultatene blir lett tilgjengelig ser de verdien av å legge inn data. Med 5 knappetrykk kan de faktisk ha rapportert dagens jobb, og slipper å fylle ut papirskjema. På Måsøval har de en bevisst holdning i forhold til å registrere avvik. - Hensikten med avvikshåndtering er ikke å finne syndebukker, men å få til forbedring og læring i virksomheten. Med hjelp av EQS går det veldig greit, sier Stordahl. Avviksrapportene gjør det enkelt å finne hendelser som går igjen på de ulike enhetene, og gir støtte for å foreta overordna grep. Det kan være mer opplæring, skifte av leverandør og lignende. Rapportene blir og utgangspunkt for kunnskapsutveksling mellom enhetsledere internt, slik at de kan lære av hverandres uønska hendelser. I tillegg peker Stordahl på nytteverdien av å få oversikt over reelle kostnader knyttet til avvik og avvikstyper. Som administrator på EQS i Måsøval har Stordahl blitt en meget avansert bruker, og gjør mye av den interne oppbyggingsjobben på systemet. Det var litt tungt å få tak på i starten, men hun fikk raskt grep på å bygge menyer og skjema, flytte og linke dokument med videre. - Jo mere tid man bruker på oppbygginga, jo mindre tid bruker man på rutineoppgavene senere, hevder Stordahl. - Noen «barnesykdommer» i forhold til havbruk har det vært med EQS, sier hun, men hun skryter av upåklagelig oppfølging av konsulenten fra Extend. Stordahl ser det som en stor fordel at Extend sitter inne med erfaring fra havbruksbransjen, og kan bidra med gode løsningsforslag. - EQS koster en del, men er absolutt verdt det, avslutter Stordahl. Extend AS ble etablert som programvareselskap i 1996, og utvikler og selger webløsninger til både offentlig og privat sektor. Programvaren EQS er et helhetlig fagverktøy for virksomhetsstyring, som bidrar til å hjelpe kundene til økt effektivitet og ønsket kvalitet på det arbeidet som utføres, til lavest mulig kostnader. Selskapet har gjennom mange år investert betydelige beløp i utviklingen av EQS, som er bygd på ISO-standarder og støtter sertifisering og akkreditering. Spennet i kundemassen er stort, minste kunde hittil har 4 ansatte, den største har norsk sjømat