Lederen tar ordet. Brenn flyktningeleirene og reis hjem!

Transkript

1 Fredsviljen bladet for engasjerte fredsfolk Kalender ALPICOM-møte Våre Europeiske samarbeidspartnere i ALPICOM prosjektet kommer til Lillehammer for å utveksle erfaringer og tanker om fredsundervisning i Europa. Interesserte bes kontakt frode@fredslaget.no Nordisk Fredsakademi Hovedressurser i år: Prof. Johan Galtung - Prof. Sigmund Kvaløy Setereng - Dr.philos. Dag Viljen Poleszynski m/ fl. UNOY Peacebuilders Empowering and Training Young People for Nonviolent Social Change. Interesserte bes sende påmeldingsskjemaet til nfl@chello.no seinest fredag 23. juni, så vil styret prioritere innkomne nominasjoner på sitt møte 24. juni, og deretter videresende påmeldingen. Introkurs Global Fredsskole Kurset finner sted i Oslo og vil dekke sentrale deler av Fredsskolen, og passer for NFL- medlemmer i alle aldre. Interesserte bes sende en mail til nfl@chello.no for påmelding. Lederen tar ordet For dere som ikke allerede kjenner meg er jeg altså den nye lederen i Fredslaget. Jeg er en 29 år gammel fredsaktivist, som på tross av ung alder har mye erfaring innen fredsarbeid. I tillegg til å lede Fredslaget er jeg kontaktperson for det Internasjonale Fredsbyrået i Norge og styremedlem i Fredsrådet, noe som gir meg mange kontaktflater i fredsbevegelsen vår. Selv om jeg nær sagt alltid har tilhørt fredsbevegelsen er det først de siste tre årene jeg har blitt en aktiv fredslagsmann. Jeg har sittet i Fredslagsstyre, startet lokallag, vært fredsskolekursholder på folkehøyskoler og mye mer. (forts. side 2) Brenn flyktningeleirene og reis hjem! Frode Restad og undertegnede deltok i romjula 2005 på konferansen Celebrating Nonviolent Resistance i Betlehem, Palestina. Konferansen ble organisert av Nonviolence International i samarbeid med Holy Land Trust. Lederen for Nonviolence International holdt en tale der han bl.a. foreslo at de palestinske flyktningene måtte ta kontroll over sin egen skjebne, forlate sine leire og marsjere tilbake til sine opprinnelige hjem. (forts. side 6) Fredslaget.no Innhold: Peaceboat til Bergen Israel-Palestina, i dag og i morgen Brenn flyktningleirene! Nepal: revolusjon med et pennestrøk Fredsmarsjene på 80-tallet Hamas og oss Norsk våpenhandel med Israel Årgang 80, Nummer 2, Juni 2006

2 Lederen tar ordet (forts.) I denne tiden har jeg også jobbet med politikkutvikling og medlemskontakt i Norges Fredsråd, både som ansatt og tillitsvalgt. Ellers har jeg de siste fem årene jobbet som fredsforsker, så som fredslobbyist, og til sist som politisk rådgiver på Stortinget. Jeg har med andre ord en tung fredsfaglig bakgrunn, koblet med et sterkt aktivistisk engasjement. En fredsbevegelse i forandring Fredslaget synes å være den eneste fredsorganisasjonen med vekst i forhold til både aktiviteter og medlemmer om dagen. Det er derfor naturlig å se vår organisasjon som det fremtidige tyngdepunkt i norsk fredsbevegelse. Om vi som en liten organisasjon skal kunne bære denne posisjonen med verdighet er vi avhengige av å definere hvem vi er, hva vi skal drive med og ikke minst hvorfor vi skal drive med nettopp dette på en måte som lar seg kommunisere effektivt til hverandre så vel som befolkningen forøvrig. Vi må kort og godt bli mer avklarte og tydeligere i vårt budskap. Norsk Fredsbevegelse er i dag i raskere endring enn på lenge. I viktige institusjoner som paraplyorganisasjonen Norges Fredsråd og fredsmagasinet Ikkevold diskuteres nå fundamentale organisatoriske endinger. Fredsaktivismen er som fredsaktivisten selv i rask endring, og organisasjonene må bare pent følge med på notene. Fredsaktivistene hopper stadig fortere fra organisasjon til organisasjon, og engasjementet til folk flest blir vanskeligere å fange opp for frivillige organisasjoner. I allmennheten oppleves organisasjonsarbeid som stadig mindre relevant for ens private engasjement. Nettopp disse utfordringene ligger til grunn for den identitetsprosess Fredslaget nå jobber med. Når en organisasjon med så mye historie som vår er i endring er det viktig å ikke overse denne historien. Jeg er veldig stolt over Fredslagets rike historie, og ser den som en viktig kapital for laget. Denne kapitalen må forvaltes og utnyttes på en konstruktiv måte i enhver endringsprosess organisasjonen vår gjennomgår. Fredslaget siden sist I det neste følger en kjapp oppdatering på det viktigste som har skjedd i laget siden siste Fredsvilje ble gitt ut. For det første har vi har fått to temagrupper etablert i Fredslaget; Våpenhandelgruppa og Palestinagruppen. I Våpenhandelgruppa jobbes det med norsk våpeneksport og det er utarbeidet et grunnlagsdokument i forhold til dette. Palestinagruppen har mange ideer, men mangler litt arbeidskraft, så om noen er interesert i å bidra oppfordres dere til å ta kontakt med Trine Eklund eller undertegnede. Kvinnegruppa har en masse aktivitet om dagen. De har fått sitt første mannlige medlem, og planlegger både nye prosjekt i Ukraina og innsamling til trengende der nede her i Norge. Se annonse senere i Fredsviljen. I forhold til Global Fredsskole har vi hatt nye under visningsoppdrag på folkehøyskoler. Vi hadde fem kursdager på Holtekilen Folkehøyskole og en på Olavsskulen. Nylig arrangerte vi et meget vellykket medlemsmøte om fredsskolen. Fredslaget arrangerer også ALPICOM møte i Lillehammer i sommer, noe som har krevd mye planlegging. Frode Restad har blitt valgt til observatør for Fredsorganisasjonene i Norges FN delegasjon under FNs Generalforsamlingen til høsten. Frode og undertegnede, (som var i Generalforsamlingen i fjor), vil derfor jobbe mye med FN spørsmål i Fredslaget denne høsten. Frode og Ingeborg Amundrud har representert Fredslaget i møte med Europeiske partnere i Barcelona, og jeg representerte oss på konferanse om EUs Kampgrupper i Estland. På militærnekterenes dag holdt jeg innledning og deltok i debatt om retten til å nekte militæret og siviltjenestens fremtid. Fredslaget har også innledet et samarbeid med Peace Boat. Michael, (leder i Bergen Fredslag), arrangerte sammen med undertegnede et seminar i anledning Peace Boats anløp til Bergen. Arrangementet ble svært vellykket. Alexander Harang, Leder i Norges Fredslag 2

3 Fredslaget deltar i den offentlige debatt! Alexander har som leder i Fredslaget vært sitert og intervjuet i en rekke medier i de siste månedene, blant annet i Vårt Land, Klassekampen, Nordlys, Aftenposten og Radio Nova. Sakene Fredslaget har fått profilere seg igjennom angår årsmøteresolusjonene våre, (om Israel og Tamil Tigrene), Utenriksdepartementets fredsprofil og norsk våpeneksport. I tillegg har Alexander fått oppslag i Porsgrunn Dagblad, Ukeavisen Ledelse og Telemarks Avisa om sitt nye lederverv i Fredslaget. Alexander har også hatt kronikker på trykk i Le Monde Diplomatique (om våpenhandel med Israel) og Ny Tid, (om EUs kampgrupper), samt et leserinnlegg om fredsforståelse i Ny Tid i mai og juni. PEA E A T Peaceboat til Bergen Peaceboat er et Japansk basert cruiseskip drevet av en frivillig organisasjon med samme navn. Båten kan på det meste ta 1200 mennesker, men er delt på hvem som får reise med den; passasjerene betaler ikke for en kommersiell tur, men pengene som gjestene betaler får turen brukes til frivillige aktiviteter i regi av Peaceboat. På denne måten finianserer Peaceboat sine turer rundt om i verden, med å gi turister et billig cruise samtidig som at det frivillige opplegget på Peaceboat får penger til å skape aktivitet. Aktivitetene som utføres i regi av Peaceboat er mange, men konseptet er slik at de reiser rundt til forskjellige havner og prøver i samarbeid med lokale frivillige organisasjoner å rette oppmerksomhet mot emner som fred, menneskerettigheter, rettferdig utvikling og respekt for miljøet. Hvert år reiser Peaceboat verden rundt, men det hele er fordelt på 4 forskjellige turer. På sine reiser inviterer de forelesere fra hele verden til å snakke om fredsrelaterte emner og sette fokus på sine nærmiljøer. Her kan både frivillige, studenter og gjestene ta del i forelesningene. B O C Peaceboat ble startet i 1983 av en gruppe studenter som ikke ignorerte protestene fra Japans naboer hver gang en ny skolebok ble tatt i bruk i Japan. Naboene hevdet at Japans historiefremstilling av sin egen kolonialisme i området ikke samsvarte med virkeligheten. Senest høsten 2005 kom det massive protesterter fra Kina da Japan igjen unnlot å forsone seg med sin egen rolle som overgriper mot sine nabostater. Den første turen med Peaceboat gikk nettopp til Japans omliggende naboer og de samlet inn stemmer for å få nyansert og klarlagt hvordan de hadde opplevd Japans fremferd. Senere har reisene blitt utvidet til å gjelde hele verden, men det er de samme temaer som det settes søkelys på. Tanken med Peaceboats pedagogiske opplegg er helt unik studenter på båten har tilbud om å lære engelsk og/eller spansk, men det er ikke språket i seg selv som er nytt, men materialet de lærer de gjennom. Tekstene de leser og studerer på forskjellige språk er utelukkende knyttet opp mot fred og andre relaterte emner Gandhi, ikkevoldskamp, Martin Luther King, Nelson Mandela, Osv... I hver havn de besøker prøver de å skreddersy opplegget til å lære noe om disse emnene samtidig som de også lærer lokal kultur å kjenne. Lærerene blir håndplukket, og har både en bakgrunn med pedagogikk og med fredsaktivisme. I tillegg må de ha et forhold til Japan på en eller annen måte, og de bør helst kunne japansk. Ofte blir lærerne plukket opp fra forskjellige hjørner, såfremt de er dugelige i både engelsk/spansk og japansk. På denne måten får Peaceboat innblikk i forskjellige kulturer og forskjellige måter å drive fredsaktivisme på, og har potensial til å bli en viktig bidragsyter til å forsterke og bringe nye ideer til fredsaktivistene i de havnene de besøker. Michael Hertzberg, Bergen Fredslag 3

4 Destination: Bergen Et tyvetalls japanske og internasjonale mennesker flokker seg rundt Johanneskirken, en mandag i Mai i Bergen. De leter alle etter en paraply eller annet ly for det plaskende regnet som igjen har velsignet Bergen med effektiv vannkraft. Våte og kalde sender våre gjester ut en delegasjon for å finne varm kaffe; for kaffe må man ha om man skal snakke fred! Med paraplyene på tørk og fingrene rundt kaffekoppen begynner de plaprende asiatiske munnvikene å sette opp tempoet. De forteller velvillig vekk om Peaceboat om det pedagogiske undervisningsopplegget sitt om de forskjellige turene rundt om i verdens havner. Tanker om fredsarbeid utveksles hva skjer og hva gjør man i Norge? Kampanjer for etiske penger og fredsskatt faller i smak, og det gjør også vår løsrivelse fra Sverige i Nærmere tredve mennesker fra internasjonale og lokale strøk har samlet seg til et lite og uformelt seminar om fredsbygging. Å skape et nettverk mellom organisasjoner og bringe flyt i hverandres ideer gi og motta innspill på hvordan en kan gjøre fredsarbeidet enda bedre. Relasjonen Bergen Peaceboat diskuteres; hva kan Bergen gjøre for Peaceboat og motsatt? For det er nemlig ikke en enkelthendelse at Peaceboat kommer til Bergen, den har vært her før og kommer også tilbake. Tankene om et felles fredsseminar, hvor fredsbevegelsen i Norge kan samles i Bergen mens Peaceboat er i dokken synes å være et godt utgangspunkt. Både nasjonale og internasjonale linjer kan trekkes opp, og Peaceboats besøk kan pirre pressens nysgjerrighet. Kanskje dette kan være en etterlengtet mulighet til å få samlet den norske fredsbevegelsen? Peaceboat snakker om sine ønsker de vil lære mer om og av Norge. Hva har man gjort i Norge som har fungert, og hva har ikke fungert. Løsrivelsen fra unionen med Sverige kommer opp, samenes ikkevoldsaksjoner nevnes og likestillingen i Norge, hvor langt er den kommet? Peaceboat har ledige rom på båten, og masse rom for seminarer; Hva om? Kanskje norske studenter og forelesere kan komme om bord og skape et lite fredsprosjekt om Norge et utvekslingsprosjekt mellom norske universiteter og Peaceboat? Det har vært gjort andre steder. Både lære noe om Norge, samtidig som man også kan lære noe om fredsbygging hva har Norge å bidra med? Michael Hertzberg, Bergen Fredslag Palestina og Israel - i dag og i morgen. Hvordan skape en rettferdig fred? Hva kan vi gjøre? 17. mars ble det holdt et åpent debattmøte om Israel/ Palestina konflikten på Håndverkeren i Oslo med rundt 100 oppmøtte. Det forrige styret i Norges Fredslag tok initiativ til et åpent debattmøtet om konflikten mellom Israel og Palestina, som ble gjennomført i samarbeid med Kirkens Nødhjelp, Fellesutvalget for Palestina og The International Fellowship of Reconciliation (IFOR). Bakgrunnen for initiativet var resolusjoner fra årsmøtet i 2005 og at NFL i 2004 har vedtatt et eget grunnlagsdokument for NFLs Midtøsten-arbeid. Alle de fire arrangørene deler synet om at det er et internasjonalt ansvar å medvirke til at en rettferdig fred kan komme i stand i området, som kan erstatte den langvarige konflikten og oppheve den israelske okkupasjonen. Målet med møtet var å rette oppmerksomheten mot denne opphetede og voldelige konflikten, og vi ønsket at den aktuelle situasjonen på Vestbredden, Gaza og Øst- Jerusalem kunne bli belyst, og at møtet samtidig kunne orientere om situasjonen i området etter det palestinske parlamentsvalget den 25. januar. Vi hadde lagt vekt på å få situasjonen belyst ut fra et bredt perspektiv, og vi ønsket å ha representanter for begge partene med i programmet. Møtet ble lagt til 17. mars, dagen før årsmøtet, slik at tilreisende medlemmer kunne ha mulighet til å være med på møtet. Gjennom palestinske venner fra Gaza hadde vi først spurt dr. Moustafa Baraghoti fra Ramallah, om å være hovedinnleder. Som leder for en av smågrupperingene ved valget, Palestine Independent, fikk Baraghoti ett av grupperingens to seter i parlamentet, og han meldte avbud. Vi hadde også spurt Gila Svirsky, en kjent israelsk fredsaktivist som startet paraplyorganisasjonen Coalition of Women for a Just Peace, som består av både israelske og palestinske fredsorganisasjoner, som dessverre heller ikke kunne komme. 4

5 Det var med andre ord ganske mye arbeid med å finne hovedinnleder og andre deltakere til møtet. Men vi gav ikke opp, og etter fem møter i arrangementskomiteen, som bestod av medlemmer fra alle de fire organisasjonene, var programmet omsider mer eller mindre på plass. Møteleder var utenriksmedarbeider Haakon Børde fra NRK. Leder for Norges Fredslag i forrige periode, Grethe Andreasen, åpnet møtet ved å fortelle litt om bakgrunnen og hensikten med møtet. Hovedinnledningen ble holdt av Dr. Eyad El Sarraj, direktør for Gaza Community Mental Health Programme og rådsmedlem i Palestinian Independent Commission for Citizen s Rights. Han var NFLs gjest, og kom til Oslo i anledning møtet. Han gav glimt av den aktuelle situasjonen, som tilhørerne fikk vite er blitt mer og mer prekær. Deretter var det innledninger fra paneldeltakerne: Nir Ohren, Jalal S. Khudairi, Nils Butenschøn, Odd Kristian Reme og Ernst Hollander. De første innledningene kom fra de to medlemmene av en israelsk/palestinsk organisasjon for pårørende til ofre i konflikten, Parents Circle, som var i Norge som Kirkens Nødhjelps gjester i forbindelse med et annet arrangement. Nir Ohren fra Herzeliya i Israel, som arbeider på et behandlingssenter for rusmiddelmisbrukere, fortalte fra en hverdag som er preget av frykt. Han hadde mistet sin mor i en busseksplosjon utløst av en selvmordsbomber. Jalal S. Khudairi, som er leder for en høyskole i Tubas på Vestbredden, fortalte om bombeangrep, istykkersprengte bygninger og (med) mange dødsofre og lemlestelser blant andre nære slektninger som resultat av militæraksjoner fra de israelske myndighetene. Det gav et veldig sterkt inntrykk å høre om opplevelsene til disse to medlemmene fra en og samme forening, men fra hver sin side, og som begge jobbet for en fredelig og rettferdig løsning på konflikten. Nils Butenschøn fra Senter for Menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo delte med oss noe av sin innsikt og inngående kjennskap til konflikten. Han fortalte også fra selve valget, som han hadde fulgt på tett hold som internasjonal valgobservatør. Han var imponert over at valget ble gjennomført i fredelige og ordentlige former, og uten voldelige episoder. Odd Kristian Reme var den andre norske paneldeltakeren. Han er teolog og for tiden Kommunalråd i Stavanger, medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre og medlem av rådet til Fellesutvalget for Palestina. Han hadde også vært til stede under det palestinske valget som valgobservatør, og formidlet ett tilsvarende inntrykk som Butenschøn av et imponerende velorganisert og fredelig gjennomført valg, med stor valgdeltakelse. Ernst Hollander representerte den svenske søsterorganisasjonen til EJJP - European Jews for a Just Peace, JIPF - judar för israelisk-palestinsk fred, innledet sist. Han orienterte om arbeidet til den svenske organisasjonen. Mellom innledningene fortalte møteleder Haakon Børde fra et reportasjeoppdrag i de palestinske selvstyreområdene kort tid i forveien. Etter pausen var det duket for kommentarer, spørsmål og debatt. De frammøtte, som hadde vært meget lydhøre under innledningene, viste seg å være mer enn interesserte tilhørere, og under kommentarrunden var det tydelig de frammøtte var en meget velorientert forsamling, som hadde et sterkt engasjement i konflikten. Kommentarer og spørsmål ble stilt til panelet, og det var svært mange som ville ha ordet. Begge parters stedlige representanter var invitert, men det var bare PLOs representant Yasser Najjar som deltok i debatten og hadde en engasjert kommentar til et par av innlederne. Antakelig var det ikke noen til stede fra den israelske ambassaden. I så fall var han eller hun blant de frammøtte som ikke deltok i kommentarrunden. Det var en god atmosfære under hele møtet, som bar preg av en vilje til innsikt, forståelse og vilje til forsoning i denne svært opphetede konflikten. Vi i arrangementkomiteen ønsker å takke innlederne, alle frammøtte og de som deltok i debatten, men også møteleder som hadde en ledig men myndig hånd om det hele. Grethe Andreasen takket til slutt innlederne og møteleder med å dele ut små gaver i form av små håndbøker om Norge til de utenlandske gjestene og den tradisjonelle vinflasken til de norske deltakerne. Møtet er bevart for ettertiden, da hele møtet ble videofilmet av filmfotograf Morten Conradi. Siri Lill Thowsen 5

6 Brenn flyktningleirene! (forts.) Hva tror du den vellykkete gjennomføringen av demokratiske valg i Palestina og Hamas-seieren vil føre til? Jeg ser på Hamas som en hvilket som helst palestinsk gruppe. De er tilfeldigvis muslimer og skillet mellom dem og øvrige palestinere er så lite at vi lager en stor sak av det på grunn av amerikansk og israelsk tenkemåte, og en bølge av snakk og ideer om å gjøre dem så forskjellige fra resten av palestinerne. Det er på tide for palestinerne å utfordre det amerikanske og israelske maskineriet og deres press mot palestinerne. Hamas stilte til valg, de vant, vi må akseptere det og de vil gjennomføre mange endringer for det er dette demokrati handler om. Valgresultatet vil føre til en ærligere regjering, mer islamsk, mer sikkerhet i gatene og mindre politisk forvirring. Mesteparten av lederskapet til Hamas har blitt forsøkt drept, fengslet, utvist eller tilsidesatt. De fleste palestinerne føler at dette er tegn på heltemot, og ønsket at de skulle styre. Jeg håper at det vil føre til verdighet, og til anerkjennelse av palestinernes menneskerettigheter. Vesten er ute av stand til å hindre (eller til og med late som de hindrer) israelerne i å ødelegge palestinsk kultur, samfunn, land, og først og fremst behandle dem som mindreverdige mennesker i forhold til jødene. Hamas kan knytte kontakter med Iran og den muslimske verden og vi håper det vil føre til endring. I din tale på ikkevoldskonferanse sa du noe i retning av at de palestinske flyktningene burde ta kontroll over sine egne liv, returnere hjem og brenne sin hus når de drar. Kan du si litt mer om denne ideen? En flyktning er ment å skulle være en person som for en kort periode må plasserer midlertidig utenfor fare inntil han trygt kan returnere til sitt fødested, det var aldri ment å skulle vare i mer enn 50 år og at generasjon etter generasjon skulle fortsette å være flyktninger. Jeg håper de vil få stemmerett i de neste palestinske valgene slik at de kan stemme over sin egen skjebne. Men tiden må komme for disse flyktningene og barna deres til å konfrontere verden og de som sitter med makta. De må bestemme seg for å dra hjem til sine hjem fra 1948 eller i det minste dø med verdighet for å gjøre det må de brenne sin flyktningestatus og marsjere enten i døden eller til friheten og ikke plassere byrden på en ny generasjon palestinere. Jeg føler at hvis dette ikke gjøres er menneskeligheten i fare. Vi redefinerer okkupasjon og okkupanten blir offeret og de som er under okkupasjon er voldelige terrorister. Sannhet og Rettferdighet er i ferd med å bli blinde mens Makt og Vold er i ferd med å bli Herskere, og de som ikke adlyder Herskerne må gå under. Nøyaktig hvor tenker du deg at de skulle dra? Tilbake til de stedene i Israel som deres familier flyktet fra, eller et annet sted? Hjem, intet kompromiss. Jeg mener Valget må gis til dem. Tror du at libanesiske, syriske og jordanske myndigheter vil støtte eller hindre en slik plan? Og hvordan tror du Israel og israelere ville reagere? Og hva med resten av verden? Ideen at arabiske regjeringer skulle akseptere dette ville kreve et mirakel, men Libanon, Jordan og Syria vil bli islamske om få år. En islamsk kraft vil styrke denne ideen, og dialogens makt vil da ikke bli nasjonalistisk, men tro basert på rettferdighet og oppreisning. Vi vil få en ny verden hvor Vestens kontroll blir svakere. På denne måten kan de gjenvinne rettferdighet. Mitt håp er at muslimene ikke vil gjøre som jødene gjorde mot dem, ved å ødelegge landsbyene og tvinge dem på flukt, ta fra dem deres verdighet og behandle dem som undermennesker som ikke føler smerte så det er ok å ødelegge dem. Israel er nødt til å reagere i frykt og panikk: hvis millioner marsjerer med støtte fra millioner av muslimer kommer de til å krysse Jordan og komme hjem som frie. Millioner av flyktninger på marsj er en ganske mektig styrke. Ser du noen måte en slik plan kan stoppes på eller mislykkes? Hva skjer når de når Israels grenser og blir nektet innreise? Det vil være tidspunktet der menneskene som har forpliktet seg til sin sak vil gi sitt liv som det samvittighetsfulle og endelige offer for deres barn og deres framtidige liv. Å akseptere døden åpenlyst vil være en del av martyrenes offer; én etter én vil de ikke bære bomber for å drepe andre, men være villige til å bli drept for å redde andre. Det er en byrde som muslimer må lære fra Jesu eksempel på korset uten å bli fortalt dette på en kristen måte. 6

7 Hva gjør Nonviolence International for å virkeliggjøre denne ideen? Er det realistisk? Jeg gjør alt jeg kan for å skrive og snakke med muslimer og palestinere, ungdomsledere og hvem som helst som vil lytte grupper av ungdom snakker om det, komiteer vil bli dannet, planer skrevet, og dialog vil fortsette. Alle ideer er visjoner av én, og implementering av mange. Hvis ikke jeg får se dette i mitt liv håper jeg at mine barn vil få oppleve det. Mubarak Awad ble intervjuet av Trond K. Botnen Nepal - Revolusjon med et pennestrøk -Det som har skjedd i Nepal, er faktisk en revolusjon. Vi har presset fram en helt ny styringsform i landet, bare gjennom ikkevold og mobilisering av store folkemengder i gatene. Og tross de voldsomme konfliktene og store forandringene, har bare 21 liv gått tapt. Den nepalske journalisten og politiske analytikeren Kunda Dixit har vært på Oslo-besøk. Som utgiver av magasinene Himalkhabarpatrika og Nepali Times har han rapportert, analysert og kommentert de dramatiske omveltningene i hjemlandet. For et norsk publikum har begivenhetene i Nepal kanskje begrenset seg til noen bildeglimt på nyhetene med gateopptøyer og soldater. Men dimensjonene har nok vært vanskelige å forstå, både hvor omfattende opprøret har vært og hvor store forandringer det har tvunget fram. Det er vi som velger kongen! Slik Kunda Dixit framstiller hendingene, ligner de mye på fløyelsrevolusjonene som vi har sett flere eksempler på i Øst-Europa. Det nepalske folket har grunn til å være stolte av det som har skjedd. Dette har vært en revolusjon, presset fram gjennom mobilisering av store folkemasser i gatene og fullført med et pennestrøk i parlamentet. Med den avtalen partiene ble enige om etter at kongen kastet kortene, ble hele styringsformen i Nepal snudd på hodet. Vi har tidligere hatt en eneveldig konge. Nå har parlamentet erklært: Det er vi som velger kongen i Nepal, og det er vi som styrer hæren, staten og regjeringen. Gjennom det fredelige, folkelige opprøret har vi på tre uker oppnådd det som maoistene har kriget for i ti år. Deres krig har tatt liv, i vår revolusjon tapte vi et tjuetall. All makt i denne sal! En enstemmig parlamentserklæring 18 mai (se boks) fratok kongen kontroll over regjering og militære, og da ga seg selv rett til å endre loven om arverett til tronen. Videre ble Nepal, som var verdens eneste hinduistiske kongedømme, erklært en sekulær stat. De kongeliges apanasje skal fastsettes av parlamentet og kongen vil bli skattlagt. Til og med nasjonalsangen ble endret ved pennestrøket den 18. mai. Andre helgen i juni vedtok parlamentet å frata kongen hans vetorett i forhold til nye lover, og han ble med dette strippet for siste rest av formell makt. Hjelp fra oven Dixit forteller at det likevel var uklart helt til siste øyeblikk hva som ville blitt utfallet av konflikten mellom den nepalske kongen og folket. - En av de avgjørende dagene i opprøret marsjerte store folkemengder mot kongens palass, i strid med portforbudet og med store hærstyrker i gatene. Hæren hadde ordre om å skyte for å drepe, men marsjen bare fortsatte mot slottet. Da ble vi reddet av inngripen fra en høyere makt, sier redaktøren, halvt spøke- fullt. Han bruker ordet divine intervention. - I det kritiske øyeblikk ble nemlig hovedstaden Kathmandu rammet av en helt usannsynlig haglstorm. Store isballer regnet ned over demonstranter og soldater, og opptøyene løste seg opp. Jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd hvis marsjen hadde fortsatt og nådd kongepalasset Siden ble kongen presset til å gi opp, sannsynligvis også fra sine støttespillere og rådgivere. Nyhetene ble sunget på radio Pressen spilte en avgjørende rolle i den kritiske situasjonen. Vi ble voldsomt kreative! Aviser og radio og TV ble underlagt streng sensur. Vi som satt og skrev, hadde kapteiner fra hæren hengende over skuldrene våre for å passe på at vi ikke uttrykte oss kritisk. 7

8 Derfor satt vi og skrev lederartikler med bare tull eller la inn åpne, hvite hull. Alle som leste, forsto selvsagt poenget. De uavhengige radiokanalene ble pålagt å bare spille musikk. Da begynte nyhetsoppleserne å synge nyhetene! Dette også ble stoppet, forteller Kunda Dixit. Da tok journalistene med sine manus ut på gatene og ropte dem ut over folkemengdene. Media overså rett og slett sensuren. Vi gjorde som vi ville. Vi brøt alle lover og bestemmelser. Fra februar i år ble Nepals frie medier ikke bare nyhetsorganer, men frihetsaktivister. I ettertid kan en se at det kanskje ble litt i meste laget for noen av medienes del. Betinget optimist Kunda Dixit er optimistisk på Nepals vegne, men maner samtidig til både tålmodighet og en stor porsjon realisme. En av de store utfordringene blir å finne en løsning med maoist-geriljaen som har tatt kontroll over store regioner av Nepal. De deltar nå i demokratiseringsprosessen, men har samtidig en væpnet hær på soldater og ansatte stående utover i landet som må integreres i samfunnet igjen. - Det nye demokratiet kan faktisk oppleves som en trussel for maoistene. Gjennom det fredelige, folkelige opprøret har vi på tre uker oppnådd det som maoistene har kriget for i ti år. Deres krig har tatt liv, i vår revolusjon tapte vi et tjuetall. En del av deres krigsstrategi har vært å utrydde alle lokale, folkevalgte styrer, til og med slette møtelokalene deres fra jordens overflate. Nå skal alt dette bygges opp igjen, og hvilken rolle blir det da for maoist- soldatene? Dette er et av de store usikkerhetsmomentene i Nepal nå, mener Kunda Dixit. Det samme gjelder hva en skal gjøre med Nepals sterkt oppblåste hær og politistyrke, kanskje mann. Et annet er vanskelig spørsmål er kongens rolle. - Det er naturligvis sterke republikanske stemninger i landet etter konflikten med kongen, spesielt blant de unge. Massedrapet i kongefamilien i 2001, på dagen fem år siden i dag, var også et effektivt bidrag til å rive ned respekten for kongedømmet. Mange kan nok tenke seg å fortsette med en konge, men mest for å ha han som en severdighet som turistene kan ta bilde av. Et fjerde hovedproblem er tørken og mangelen på mat og vann som råder i stor deler av landet. En slik situasjon har vi aldri hatt i Nepal tidligere. Dette må det gripes tak i raskt. Samtidig representerer nødssituasjonen en mulighet for det nye demokratiet til å vise handlekraft og løse hverdagsproblemer for landets fattige bondebefolkning. Lær av Nepal! Freds-, demokrati- og menneskerettighetsaktivister verden over har mye å lære av Nepal. Først og fremst hvor effektivt ikkevold- og ikke-samarbeid kan være når det iverksettes i stor skala. Enhver enevoldshersker er avhengig av et visst minimum av frivillig lydighet og samarbeid fra folket side. Hvis den frivillige støtten bortfaller, vil herskeren måtte kompensere med å basere seg på frykt og tvang. Ikkevoldelig aksjonisme tvinger ham til et punkt der han må foreta et valg: gi seg eller bli en tyrann som styrer gjennom frykt og tvang alene. I Nepal bidro internasjonalt press og sannsynligvis også internt press fra kongens støttespillere til at det siste ikke var en reell mulighet. Da hadde han intet annet valg enn å kaste kortene, stilt overfor folkets overlegne ikkevoldsmakt. Hvor mange liv kunne ikke ha blitt reddet i Sri Lanka, Colombia, Palestina, Sudan. hvis flere av de som mener de kjemper for frihet og rettferdighet hadde sett at tre uker og 21 liv kan være alt som skal til. Tekst: Dag Endal & Trond K. Botnen Foto: Dag Endal 8

9 Kort historisk oversikt over fredsmarsjene på 80-tallet og litt om bakgrunnen for samarbeidet med ukrainske kvinner på 90-tallet Det var en selsom opplevelse å lese referatet fra Eva Nordlands foredrag på NFLs medlemsmøte 28. november (2005) i siste nummer av Fredsviljen. Selv var jeg ikke til stede, men antar at Eva Nordland selv vil reagere og rette opp de misforståelser som fremkom, misforståelser jeg tror kanskje kommer av manglende kunnskaper om fredsbevegelsens nære forhistorie. Som en som selv var aktivt med på 80- og 90-tallet, fikk jeg i alle fall lyst til å komme med en kort historisk oversikt over noen av de tingene Eva, undertegnede og titusenvis av andre kvinner og menn var med på den gangen da fredsbevegelsen var et begrep å regne med, ikke bare i Norge, men over hele verden. 1979: USA-NATO besluttet denne høsten å modernisere sine atomvåpen i Europa. Dette som et svar på Sovjetunionens utplassering av nye, tunge, langtrekkende atomraketter rettet mot Vesten. Man måtte ha balanse, het det. Det handlet om tre bokstaver: MAD: Mutual Assured Destruction! Dette såkalte dobbeltvedtaket (utplassering først, så forhandle om nedrustning) vakte enorme internasjonale protester ut over vinteren, særlig i de landene der atomvåpnene skulle utplasseres (Storbritannia, Tyskland, Italia, Nederland og Belgia), - men også i Skandinavia. 1980: Fire kvinner rundt et kjøkkenbord i København skrev et opprop mot galskapen, kopierte det opp og sendte det til sine søstere rundt i de nordiske land med bønn om å skrive under på tre paroler: Nedrusting for en varig verdensfred!, Våpenmilliardene til mat!, Nei til krig! I løpet av få måneder hadde kvinner skrevet under på oppropet, som ble høytidelig overlevert til FN da denne organisasjonen hadde møte i København. Det ble starten på Kvinner for fred, med tusenvis av store og små grupper rundt om i Skandinavia, fra Esbjerg til Frederikshavn i Danmark, Ystad til Kiruna i Sverige, Lindesnes til Nordkapp i Norge, Helsingfors til Rovaniemi i Finland. Ja, til og med i Island, på Færøyene og på Grønland dukket det opp grupper av Kvinner for fred, senere også i land som Nederland, Sveits mfl. Omtrent samtidig med dette, startet deler av fagbevegelsen organisasjonen Nei til Nye Atomvåpen, senere Nei til Atomvåpen (NTA). I motsetning til KFF, ble dette en norsk bevegelse. Men spredningen her gikk like fort. Snart fantes det ikke en by eller et tettsted i Norge som ikke hadde et lokallag av enten KFF eller NTA, eller begge deler. Disse hendelsene førte samtidig til stor oppslutning om alle de norske fredsorganisasjonene, inklusive NFL, vår over hundre år gamle første og eldste organisasjon for fred. Medlemstallene, og dermed inntektene, økte for alle i et mangfold som skulle vare under hele 80-tallet. 1981: Tidlig dette året annonserte tre kvinner at de hadde hatt en drøm. Eva Nordland, Wenche Sørangr og Rachel Pedersen ville arrangere en fredsmarsj fra København til Paris under parolen Nei til atomvåpen i Øst og Vest. Og som sagt, så gjort. Etter intensivt planleggingsarbeid rundt om i alle de nordiske lokallagene, gikk startskuddet for den 500 kilometer lange marsjen, og da marsjen kom til utkanten av Paris var antallet deltakere økt fra 3500 til Langs hele marsjen fikk vi dels stor oppslutning, dels kritikk. - Dere går feil vei, lød sistnevnte på. - Det er Sovjet som har skylda. Gå dit!!! Få, om noen trodde at det lot seg gjøre under datidens kommunistiske system. Men etter å ha jobbet med saken, klarte vi omsider å få kontakt med myndighetene der borte. I begynnelsen av desember, dro vi, fem kvinner med Eva Nordland i spissen til Moskva for å forhandle med den sovjetiske fredskomité, landets eneste tillatte fredsorganisasjon. 1982: Etter mye om og men gikk de sovjetiske myndighetene til slutt med på å slippe inn 350 kvinner og menn til en fredsmarsj som skulle få navnet Fredsmarsj Stockholm Moskva - Minsk. Igjen jobbet alle lokallagene rundt om i Norden intensivt med planleggingen, og ikke minst med økonomien. Slik det var på den kalde krigens tid ble alle fredsaktivister jo anklaget for å være både kommunister og KGB-agenter. Hardnakkete rykter ble i tillegg satt ut om at vi ble betalt av KGB. Det var derfor viktig å kunne belegge at vi betalte alt - reise, opphold og mat - selv, på samme måte som vi hadde gjort det året før. Vi fant blant annet en inntektskilde som i tillegg skulle hjelpe oss til å få kontakt med vanlige mennesker under ruten. Idéen kom fra de spanske La Tuna studentene som hver sommer reiste rundt i Europa og spilte og sang på fortauskafeene. På de svarte kappene de bar over sine hvite skjorter og røde belter, festet kjærester og venninner lange, fargerike bånd med hilsener og lykkeønsker før de dro. Nå gjorde vi det samme. 9

10 Dvs. vi solgte bånd i ulike farger og bredder og ba folk skrive på hilsener med - navn og avsenderadresse - til vanlige sovjetborgere som jo ellers sjelden eller aldri fikk møte folk fra Vesten. Slik fikk vi inn mange titusentalls kroner. Bare i Norge solgte vi over 5000 slike bånd i en kampanje vi kalte Knytt et bånd mellom Øst og Vest. Folk stod praktisk talt i kø for å betale for et bånd, eller visittkort som vi også kalte det. Båndene sydde vi på en krage som marsjdeltakerne kunne binde rundt halsen og la henge ned over ryggen under marsjen, - til utdeling. Slik fikk russerne som henrykt tok imot og hyllet oss langs den lange marsjen navn og adresser til rundt skandinavere, uten at myndighetene kunne gripe inn. Jeg kunne skrive mye om alt som skjedde under marsjen, men det får bli til en annen gang. Vi ble utskjelt i vestlig presse, og hyllet i den sovjetiske. Ja, selv Hans Wilhelm Steinfelt, som i begynnelsen meget skeptisk fulgte hele marsjen, måtte til slutt gi seg ende over da han for første gang så et bilde på forsiden av Pravda - av oss! Bare propaganda, skrev våre aviser, og det var nok mye sant i det óg. Men summa summarum oppnådde vi å nå den jevne sovjetborger med vårt budskap, som jo var Ned med atomvåpnene i Øst og Vest! 1983: Noe av det som ble helt feil i det ovennevnte referatet fra NFLs medlemsmøte, var informasjonen om at det ikke var noen fredsmarsj til USA. For den fant faktisk sted året etter, da under navnet Fredsmarsj Oslo - New York - Washington. Og Eva Nordland var naturligvis også her både pådriver og deltaker! Etter de to foregående marsjene, hadde jeg og mange med meg rett og slett ikke råd til å være med på denne, men jeg tok med åpne armer imot i alle fall én amerikansk fredsaktivist som ens ærend kom til Norge for å delta i planleggingen. Cornelia Dunn fra Riverside Church fortalte riktignok at hun var blitt fotfulgt av en CIA - eller var det en FBI-agent hele veien fra New York til København. Men at medlemmer av den amerikanske fredsbevegelsen, der protestene og massedemonstrasjonene ikke var mindre enn i Europa, var truet og måtte gå i dekning pga. sitt engasjement, er betydelig overdrevet! Flere av deltakerne kan bekrefte at marsjen gikk etter planen, selv om den ikke vakte den helt store oppsikten, verken der borte eller i norske massemedier. At amerikanerne også protesterte skulle tydeligvis helst forties her hjemme. For de av oss som ikke ble med til USA, ble det forøvrig arrangert en helt spesiell fredsmarsj her i Norge det året. Uten å slå opp husker ikke jeg helt hvor mange vi var som gikk fra Eidsvoll til Trondheim den sommeren, bare at jeg trykket opp ekstra kopier av et freds- og nettverksblad jeg utga på den tiden, og at de fleste ble solgt eller delt ut underveis. At vi ble nektet å holde fredsgudstjeneste i Nidarosdomen, og som i Paris ble nektet adgang til Trondheim sentrum, hører med til den historien, på samme måte som det var første gang folk i Gudbrandsdalen opplevde å se og høre F-16 fly lavt over gårdene langs marsjruten, - en ren provokasjon fra det norske NATOforsvarets side. Hva var så hensikten med disse marsjene? Og hva oppnådde vi? Jo, for det første fikk vi spredt informasjon om hvilken trussel atomvåpnene var, - og dessverre fortsatt er for menneskeheten og livet på jorden. For det andre oppnådde vi å bygge nettverk mellom folk over bokstavelig talt alle grenser, nettverk som fortsatt eksisterer og blomstrer! Kvinnene på Greenham Common Marsjen til Paris inspirerte f.eks. en gruppe unge mødre i Cardiff til å lage sin egen lille fredsmarsj. 11 kvinner tok sine barn og barnevogner og vandret østover via en rekke militæranlegg til ett av de områdene som var avsatt til NATOs nye atomvåpen, Greenham Common. Med samme plakater som dem vi bar, demonstrerte de utenfor hovedinngangen til denne basen. Meningen var å gå hjem etter dette, da en av kvinnene plutselig sprang frem, lenket seg til porten og erklærte at hun skulle bli der helt til NATO gikk tilbake på sin beslutning om å utplassere atomvåpen der. Det ble starten på verdens lengste freds- beleiring. Kvinner fra hele Storbritannia som hørte om hendelsen, begynte å strømme til basen, mange for å bli. I løpet av høsten 1980 kom invitasjonen, også til oss her i Norge: - Kom og hjelp oss å omringe basen den 12. desember, ettårsdagen for det såkalte dobbeltvedtaket. Da jeg leste opp denne invitasjonen - forøvrig i en buss på vei til Hamar for å demonstrere mot Arbeidspartiets daværende atomvåpenpolitikk - ble det spontant samlet inn penger slik at jeg kunne reise og være med der borte. 10

11 Basen var enorm, såvidt jeg husker 16 miles i omkrets. For å omringe den trengtes, stod det i invitasjonen, kvinner. Det kom flere, og de kom fra hele verden! Når vi tok hverandre i hendene den dagen, ble det faktisk to sirkler rundt de høye gjerdene, som for anledningen var behørlig dekorert med alt fra babysokker til familiebilder og blomster, mens britiske bobbyer stod på innsiden og stort sett smilte til oss alle mens et lite Cessnafly fløy lavt over oss med KGB is here skrevet på en tøyhale bak. Denne demonstrasjonen, som skulle vedvare i rundt tyve år, inspirerte andre til å gjøre samme sak. Snart var rundt hundre militærbaser i Storbritannia omringet, noen av bare kvinner, andre av kvinner og menn. Det samme skjedde i de andre landene som var utsett til å huse atomvåpnene. Ja, til og med i USA, i Canada, og i Australia gikk folk til fredelig ikkevoldsaksjon rundt basene. Snart fikk vi til og med informasjon om at folk så langt borte som i det sovjetiske Kazakhstan hadde omringet sine atomvåpenbaser! Og snøballen rullet videre, og videre, og videre, helt til supermaktene, etter først å ha utplassert de dødelige våpnene, omsider ble enige om å avvikle alt sammen. *) se under Ukraina Kvinner for fremtiden - et samarbeid gjennom fjorten år. Når det gjelder Ukraina og samarbeidet med kvinner i den delen av det tidligere Sovjet, begynte dette med en kvinnekonferanse i Moskva i 1987 der kvinner fra alle land i verden - minus seks - deltok. Med Gorbatsjovs glasnost og perestrojka - politikk og oppmykningen av den kalde krigen var klimaet nå helt annerledes enn da vi gikk vår fredsmarsj fem år tidligere. Ingen av de 17 norske kvinneorganisasjonene som deltok da, ble verken mobbet eller mistenkeliggjort her hjemme. Eva Nordland brukte den gangen en stor del av konferansetiden i Sovjets Undervisnings-ministerium for å få godkjent det som i mange år etterpå skulle bli hennes hjertebarn: PEACE, et pedagogisk fredsprosjekt med deltakere fra USA, Sovjet og Norge. Jeg deltok ikke selv i dette arbeidet, men var i 1991 så heldig å bli invitert med til et møte i Øst-Ukraina organisert av en av de ukrainske PEACE-deltakerne. Sammen med Eva Nordland, Betty Nicolaisen, Annelise Drøyer og andre pedagoger fra Skandinavia, ulike deler av Sovjetunionen, Storbritannia og, husker jeg, Grekenland, skulle vi i løpet av en uke gjennomføre et såkalte Fremtidsverksted på temaet Demokratisering og humanisering av de sovjetiske skolene. Der startet for min del - i tillegg til og parallelt med Evas PEACE-prosjekt - et mangeårig samarbeid med noen av de ukrainske lærerne som, riktignok den gang bare stilltiende og uten stemmerett i bakgrunnen, deltok på seminaret. Oppløsningen av Sovjetunionen førte over alt til store omveltninger på nær sagt alle felt. For Ukrainas del gikk det særlig hardt ut over økonomien, - og tilgangen på energi - et stadig aktuelt spørsmål. I gruvedistriktene i Donjetsk-området i øst, der våre kvinner levde og virket, ble dertil som en følge av privatiseringsprosessen - rundt nitti prosent av gruvene lagt ned, med massearbeidsløshet blant mennene som resultat. Da rundt nitti prosent av skolene også ble nedlagt, og elevene ble stuet sammen i de få skolene som gjenstod, fikk derimot lærerne, som nesten samtlige var kvinner, et umenneskelig arbeidspress. Den russiske rubelen ble erstattet av kuponger, papirlapper som snart ble verdiløse, i påvente av at Ukraina skulle få egen valuta. Kvinnenes lønn tilsvarte nå rundt 30 dollar i måneden, som de ofte ikke engang fikk utbetalt, til tross for at de jobbet tre skift, fra syv om morgenen til elleve på kvelden. De som protesterte, ble oppsagt. I den første femårsperioden besvimte ofte både lærere og elever av sult i klasserommene, som ikke lenger var oppvarmet på grunn av manglende strøm. Med vintertemperaturer ofte ned i minus grader, kom de så sent på natt hjem til mørklagte leiligheter. Der sov de fullt påkledd, som regel i kjøkkenet, der de i det minste kunne varme litt tevann på komfyrens gassbluss. Det var bare byens nomenklatura som hadde mat, penger og elektrisitet! Selv om situasjonen i vest var noe bedre, stod det dårlig til der óg. Våre samarbeidspartnere der hadde jo bl.a. Tsjernobyl i friskt minne, med de massevakueringer og sykdommer som fulgte i kjølvannet av den katastrofen. 11

12 Det pågår et folkemord, sa en av lærerne med henvisning til alle de gamle, de handikappete og etter hvert skarer av gate- og barnehjemsbarn som bukket under, sistnevnte forlatt av fortvilte foreldre som ikke lenger kunne brødfø verken seg selv eller barna. Mange begikk selvmord. Mange fødte sine barn og etterlot sine nyfødte da de smøg seg ut fra fødeavdelingene om natten uten å etterlate seg verken navn eller adresse. Ettersom det nye demokratiske styret i landet valgte å beholde den gamle klausulen i den nye grunnloven om at det var forbudt å tale nedsettende om sitt land, gikk det mange år før vi fikk greie på alt dette. Men etter hvert som vi - en liten gruppe kvinner i Norge startet vårt samarbeid, inviterte dem hit og reiste på gjenbesøk til dem, kunne vi, selv om kvinnene tidde, med egne øyne se hvor ille det stod til. Det var overtydelig at alle trengte både hjelp og støtte. Hva kunne så vi, en håndfull norske kvinner bidra med? Våre to første samarbeidsgrupper, den ene i øst, den andre i vest, bestod allerede det første året av til sammen rundt seksti kvinnelige lærere, som hver for seg hadde hånd om over hundre skoleelever i tillegg til sine egne arbeidsløse menn og barn, som de måtte forsørge. Vel, foruten å samle inn penger til mat, kunne vi i alle fall bidra med klær og vitaminer (det var naturligvis forbudt å ta med medisiner). Men aller viktigst mente kvinnene selv var solidaritetsprinsippet; at noen utenfra visste om dem, tenkte på dem og støttet dem i deres daglige kamp. Vi på vår side snakket mye om rettigheter, et temmelig nytt begrep for de fleste. FNs Menneskerettigheter, Barnekonvensjon osv. hadde de bare hørt om, men aldri selv lest, så dette var noe av det første vi kunne skaffe dem på russisk, det språket de fleste av dem fortsatt snakker og bruker i Ukraina, særlig i øst. Det neste var å trykke opp publikasjoner engelsklærerne og noen av elevene selv skrev og illustrerte for bruk i undervisningen, der alt materiell jo fortsatt var fra sovjettiden. I 1992 inviterte Annelise Drøyer medlemmer av Evas PEACE-prosjekt og våre nye samarbeidspartnere til fredsleir på sitt private landsted på Sørlandet, der norske, russiske og ukrainske lærere kunne diskutere pedagogikk mens seks - syv ukrainske tenåringer fikk møte seks - syv norske ungdommer. I årene som fulgte gikk det slag i slag med invitasjoner og konferanser i begge retninger. Jeg vil her særlig nevne Trine Eklund som i mange omganger, alene eller sammen med undertegnede, reiste til begge våre kvinnegrupper og holdt forelesninger om demokrati, kvinnesak, kvinner og barns rettigheter, i regi av vårt eget skandinaviske Nordiske Kvinners Fredsnettverk. Ikke alle i Ukraina så med like blide øyne på dette samvirket. Den tidligere nomenklaturen, som jo også styrte over skolevesenet, forsøkte flere ganger å stikke kjepper i hjulene for vårt samarbeid, som foreløpig var høyst uformelt. For å opprette en formell gruppe eller organisasjon, måtte man registrere seg offisielt, noe som kostet ikke bare byråkratisk tid, men også en god del penger. Først i 1996 klarte vi å samle sammen så mange penger at våre samarbeidspartnere i Ternopil i Øst-Ukraina kunne registrere seg i det som kom til å hete Kvinner for Fremtiden. Året etter gjorde våre venner i Antratsit i øst-ukraina, riktignok noe motvillig pga. redselen for represalier, det samme. Nå var det hele formelt i orden. 12

13 Det året startet Betty Nicolaisen, etter å ha mottatt en sterk appell om barnehjemsbarnas prekære situasjon i området, et initiativ. Sammen med hennes daværende svigerdatter reiste vi nedover med 500 kilo bagasje; vitaminer, klær og leker. Det vi ikke visste før vi kom frem, var at det dreiet seg om hele 6 barnehjem, med rundt 200 barn i hvert barnehjem, et ukjent antall gatebarn pluss flere små nyfødte babyer på det lokale sykehuset i byen. Det var naturligvis ikke nok i vår bagasje til å tilfredsstille selv det minste behov. Dersom dette ikke bare skulle bli en engangsaksjon, måtte vi i første omgang velge ut ett av de seks barnehjemmene og satse på å hjelpe og støtte dette så godt det lot seg gjøre. Dette skulle bli Bettys hjertebarn i årene fremover, godt hjulpet både av gode mennesker her hjemme, og våre nå mangeårige samarbeids - partnere der nede. I løpet av de neste årene klarte Betty, sammen med noen få samarbeidspartnere her hjemme, å utrette helt utrolige forbedringer for så vel barna som for de falleferdige bygningene de bodde i. Samtidig klarte Kvinner for Fremtiden, som nå som offisielt registrert organisasjon hadde større status og tyngde, å overtale kommunen til å starte et eget barnehjem for de forlatte nyfødte. Gatebarna fikk det også bedre. Kvinnenes elever gikk sammen om å oppsøke og oppmuntre byens eldresentre. Ja, en av gruppens medlemmer oppnådde til og med å bli valgt inn som visepresident i Bystyret! Samtidig fortsatte vi i vårt Nordiske Kvinners Fredsnettverk med vårt demokrati utviklings - prosjekt, nå med hjelp av både svenske, danske og tyske kvinner. De svenske kvinnene hadde uavhengig av oss startet et nettverk med kvinner i og rundt Kiev, og i 1999 kunne vi omsider oppfylle vår felles drøm om å samle kvinner fra hele Ukraina til en første all-ukrainsk kvinnekonferanse vest i det store landet, med oppfølging to år senere i øst. Den konferansen som stod omtalt i siste nummer av Fredsviljen er altså ikke, slik en nytilkommet leser kunne få inntrykk av, den første, men faktisk den fjerde i rekken av ukrainske Kvinner for Fremtiden - konferanser. På samme måte som fire kvinner rundt et kjøkkenbord i København i 1981 ble til en verdensomspennende kvinnefredsbevegelse, er seks modige kvinner i Øst-Ukraina i 1991 nå blitt til hundrevis av kvinner samlet i syv offisielt registrerte kvinnegrupper rundt om i det store landet, samtlige med et utstrakt nettverk langt utover landets grenser. Og hva angår Bettys initiativ, så ruller det også videre, de siste årene i regi av Norges Fredslags Kvinnegruppe. Hjelpebehovet er fortsatt meget stort, så her kan NFLs medlemmer virkelig gjøre en innsats. Små summer blir store i det fattige landet. Små pakker skaper tilsvarende stor glede og ikke minst nytte! av Tulle Elster *) Mer om fredsmarsjene, atomvåpnene og kampen mot dem kan lese i Tulle Elsters kapittel Fredsmarsjene i boken Hvem sa at fred er umulig? Genesis forlag Oslo 2000 av Fredrik S. Heffermehl (red). 13

14 Hamas og oss av Gila Svirsky - Leder for Coalition of Women for Peace i Israel Hvem kan vi klandre? Når jeg lytter til forbipasserende når vi har vår ukentlige demonstrasjon i sentrum av Jerusalem, skulle en tro det var vår lille fredlige gruppe av kvinner som førte til Hamas seier. Mange bemerkninger p.t. stammer fra israelsk høyreside som antyder at Hamas vant pga. tilbaketrekkingen fra Gaza og andre innrømmelser som belønner terrorisme. Selvsagt er Netanyahu & co lettet pga. Hamas seier, som de nu kan oppkonstruerer en frykt- kampanje over, og således hente inn igjen en del av velgerne som i den senere tid har gått over til de moderate. Her er imidlertid min mening om hvorfor Hamas vant: Israels feilgrep om ikke å ville forhandle om en slutt på okkupasjonen. Dette er ofte utlagt som et feilgrep fra Fatah - som er mot en prosess for fredlig løsning, men Fatah mislykkedes fordi Israel nektet å gi noen som helst belønning for de moderasjoner som Palestina tilbød, og således nektet Israel hele tiden å sitte ned ved forhandlingsbordet. Hva angår korrupsjon - at en stemme til Hamas også var en stemme mot korrupsjonen innen Fatah? Det kan ha spilt en rolle for noen velgere, men ærlig talt - når ble en politiker kuttet ut pga korrupsjon? Absolutt ikke i Israel hvor Sharons egen korrupsjon har ligget fremme som en åpen bok i lengre tid, men alltid blitt tilgitt av de som støtter ham. Korrupsjon blir alltid tilgitt når andre viktigere saker står for døren. Korrupsjonen innen Fatah hadde raskt vært tilgitt hadde det bare vært noe fremgang i fredspolitikken og en løsning på okkupasjonen. Når terrorister blir politikere Jeg husker at jeg sto på terrassen min i Jerusalem i 1977 å gispet - da jeg hørte hvem som hadde vunnet valget ---- Menhaem Begin - tidligere leder av en terrorist organisasjon som bombet King Davids Hotel i 1946 og drepte 91 sivile. Den samme Begin returnerte siden til Sinah ørkenen og forhandlet frem fred med Egypt (og fikk Nobels Fredspris for dette - oversetters anm.). I 2001 ble Ariel Sharon valgt, ansvarlig for blodbadene i Qibiya; Gaza, Beirut, Shabra & Shatila mm. Den samme Sharon som tilbød tilbaketrekning fra Gaza i sommer - en utilfredsstillende handling, men dog --- Jeg fordømmer all form for vold, og ville aldri stemme på verken Hamas, Sharon eller Begin, men hvem er bedre egnet enn Hamas til å oppnå et kompromiss for en fredsløsning? Vi har nu et speilvendt bilde i Palestina til Israels politiske situasjon: Akkurat som Begin og Sharon har gjort innrømmelser i sin regjeringstid - innrømmelser som Yitzak Rabin aldri kunne få til fordi han alltid måtte overbevise og ta hensyn til høyresiden i Israel - så kan Hamas få støtte for innrømmelser, som det mer moderate Fatah aldri fikk til. Om en gjenninnføring av fundamentalisme Ja - jeg er redd Hamas --- Spesielt for Hamas egen innenrikspolitikk. Jeg er bekymret for kvinnene, ikke-muslimer, journalistene, de homoseksuelle, kunstnere, og alle som har fordeler av et åpent demokrati. Hvor langt vil Hamas gå for å gjeninnføre Sharia- lovene (muslimske lover) eller religiøs oppdragelse? Skjønt det palestinske folk har erfart demokrati og vil ikke motstandsløst gå for et lukket samfunn. Jeg tar til meg denne ukens gallup i det palestinske folk, offentliggjort i det palestinske selvstyrets eget organ Al-Hayat Al Jadeeda og gjentatt i Jerusalem Post: 84% av palestinerne støtter en fredsløsning med Israel. Om du lurer på om det også gjelder for Hamas, så er 75% av Hamas velgere motstandere av å ødelegge Israel. Hamas vet meget godt at store deler av deres velgerskare tilhører den vanlige mann og kvinne i Palestina. 14

15 Norsk våpenhandel med Israel Hvem har fordel av å gjøre slutt på utenlandshjelpen? USA og Israel så lenge disse går inn for en politikk som vil isolere og straffe palestinerne ved å holde tilbake økonomisk støtte. Alle vet at en slik politikk vil destabilisere den skjøre økonomien, ødelegge for uskyldige (men ikke for politikerne) og fostre økende bitterhet mot Vesten. En mye mer rimelig tilnærming ville være å øke støtten, og så se hvor ansvarlige Hamas vil vise seg å være. Eller - er det noen som har interesse av å så kaos i de palestinske områdene? Ja - jeg ville også like å kreve slutt på all vold og terror som et vilkår for forhandlinger, men jeg vil kreve det fra begge sider! Dog - det er kun realistisk som del av forhandlingene. Oversatt av Trine Eklund MORALSK DILEMMA: Norge er en betydelig eksportør av våpen og annet krigsmateriell. Vi selger store mengder krigsmateriell til USA, England og Tyskland, men holder seg samtidig for god til å eksportere våpen til Israel. Utenriksdepartementet ga i 2003 avslag på utførselslisens for krigsmateriell til Israel. Men det gis ingen årlig gjennomgang av hvem vi kjøper hva slags krigsmateriell fra. Det viser seg at Norge i de senere år paradoksalt nok har importert krigsmateriell nettopp fra Israel. Norge støtter derfor Israelsk krigsindustri. Denne moralske inkonsistensen er oversett i Stortinget, departementene og offentlig debatt om norsk eksportkontroll. Både Kirkens Nødhjelp, Fredsorganisasjonene og Amnesty International har kampanjer for strengere kontroll med norsk våpeneksport. Det er særlig sluttbruken av norske våpen som problematiseres. Mye spalteplass i riksavisene og sendetid er blitt viet til kravene om obligatoriske sluttbrukererklæringer ved norsk våpeneksport og merking av norskproduserte våpen. Som så mange ganger tidligere når disse problemstillingene løftes fram har den påfølgende debatten vist at temaet i høyeste grad handler om norsk sikkerhetspolitikk. I tradisjonell forstand dreier sikkerhetspolitikken seg om de forsvarspolitiske og utenrikspolitiske virkemidler man kan bruke for å hevde nasjonal suverenitet og handlefrihet. De viktigste konfliktlinjene i den pågående debatten om norsk våpeneksport handler om Norges forhold til USA, NATO og våre nære alliertes krigføring i Afghanistan og Irak. Norsk handel med varer som kan ha en militærstrategisk nytte for mottakeren underlegges i dag norsk eksportkontroll. Her legges sikkerhetspolitiske vurderinger til grunn for hvem som kan kjøpe hva fra Norge. Man burde kunne argumentere for at all handel med strategiske varer (varer som er underlagt eksportkontroll) er et sikkerhetspolitisk anliggende, selv om handelen selvsagt også styres av økonomi, næringspolitikk, sysselsettings og distriktspolitikk. 15

16 Når Norge går til anskaffelse av krigsmateriell fra andre stater er dette en del av norsk sikkerhetspolitikk som underbygger vår alliansepolitikk og strategiske forhold til fremmede stater. Her bygges kommersielle bånd fra våpenindustriens industriutvikling. Også norsk import av krigsmateriell avgjøres av sikkerhetspolitikk. Utenriksdepartementet med statssekretær Kjetil Skogrand i spissen nekter i dag å offentliggjøre begrunnelsene for at stater ikke får kjøpe norsk krigsmateriell. På spørsmål om hvorfor ikke UD kan offentliggjøre denne typen informasjon svarte Skogrand nylig at det ville ha ødelagt uakseptabelt mye for norske bilaterale forhold til disse landene å offentliggjøre slik informasjon. Dette er problematisk. På grunn av denne enkle vurderingen fra UDs side sitter vi altså i en situasjon hvor vi ikke har mulighet til å diskutere fundamentale spørsmål om norsk sikkerhetspolitikk. Når vi ikke får vite hva som gjør at noen staters politikk ikke er forenlig med vår eksport av krigsmateriell, kan vi heller ikke problematisere den eksporten som tillates. Vi vet altså ikke nøyaktig hvorfor den norske stat tillater seg å eksportere krigsmateriell til land som Australia med god samvittighet, men ikke til eksempelvis Israel. Om norsk opinion skal få mulighet til å danne seg et fullstendig bilde av relasjonene mellom Norge og Israel, er denne informasjonen nødvendig. Med en fundamental mangel på åpenhet ved norsk eksportkontrollovgivning, kan man ikke etterprøve om eksporten i praksis gjelder likt for alle mottakere av norsk krigsmateriell. Først i 2004 begynte UD å rapportere om hvilke land som får avslag på søknader om eksportlisens for norsk krigsmateriell. Dette skjedde etter sterkt press fra fredsbevegelsen og en flertallsmerknad fra Stortingets Utenrikskomité. På bakgrunn av dette har vi i dag derfor offentlig informasjon om hvilke land Norge nektet å selge våpen til i 2003 og Utenriksdepartementet ga i 2003 avslag på søknad om utførselslisens for krigsmateriell til Israel. Forholdet til Israel har i det hele tatt vært svært omstridt i forhold til våpeneksport de senere år. Israel har heller ikke importert krigsmateriell fra Norge siden Men det synes inkonsekvent at det norske forsvarsdepartementet i samme periode har gått til store anskaffelser av Israelsk krigsmateriell. Forsvarsdepartementets politiske ledelse har mellom april 2002 og mai 2005 godkjent en stor mengde anskaffelser av krigsmateriell hvor produktene har israelske komponenter, eller er kjøpt direkte fra Israel. Samlet sett beløper verdien av disse norske anskaffelsene seg til ca 136 millioner kroner. I denne summen inngår kjøp av krigsmateriell fra selskaper i NATO-land og Sverige med israelsk innhold i tillegg til kjøp direkte fra Israel. Når det gjelder kjøp av krigsmateriell direkte fra Israel har Forsvaret fått aksept for å kjøpe produksjonsrettigheter til innredning i M113 vogner fra det privat eide israelske selskapet A.O.B. Technologies Ltd. Prisen for dette er ca. 2 millioner kroner. Dette er et engangskjøp, som gir Norge rettighetene til innredning i våre M113- kjøretøyer. Avtalen ble inngått i juni Forsvaret har dessuten tre ganger fått fullmakt til å inngå avtale om etterforsyning av modem til militært bruk i forbindelse med tidligere kjøp fra den israelske bedriften RAD datacommunications. Verdien av disse påfyllingene er ca kroner, (i juli 2002), ca kroner, (i desember 2002) og ca kroner, (i november 2003). Totalt beløper de norske anskaffelsene direkte fra Israel i perioden seg til ca 3,1 millioner kroner. Forsvaret har fått godkjent anskaffelse av laserbeskyttelsesbriller fra det amerikanske selskapet Transareo, der varemerket er registrert av den israelske bedriften Shalon Chemical Industries. Denne anskaffelsen kostet ca kroner, og ble godkjent i juli Forsvarsdepartementet har dessuten godkjent at den norske hovedleverandøren Nera Network AS kan videreføre kjøp av komponenter til utbygging av driftsnett for radiolinjer fra det israelske firmaet RAD Datacommunications. 16

17 Dette skjedde i juli 2002, og kontrakten hadde en verdi av ca kroner. Forsvaret fikk også godkjent anskaffelse av kameraadaptere til lysforsterkningsutstyr fra den amerikanske bedriften ITT, som benytter en israelsk underleverandør i september Prisen for dette var ca kroner. I februar 2003 fikk Forsvaret godkjent innkjøp av to radarer fra det franske selskapet Thales. Selskapet er en av de største i bransjen internasjonalt, og har over hundre ansatte bare på sitt Oslo-kontor. Thales anskaffet radarene fra det svenske selskapet Ericsson, som igjen anskaffer dem fra det amerikanske selskapet Telephonics. Dette selskapet produserer radarene på lisens fra den israelske bedriften ELTA. Radarene er av samme type som 12 radarer Norge tidligere har gått til innkjøp av i forbindelse med Schengen-prosjektet til overvåking av den norskrussiske grensen. Prisen vi betalte for de to siste radarene var ca 4,2 millioner kroner. Forsvaret har også fått godkjent innkjøp av reservedeler til radarene. Den israelskproduserte andelen av leveransen er i Forsvarsdepartementet anslått til i underkant av kr. Senere samme år gikk forsvaret til anskaffelse av 57 hjelmsikter til norske F-16 jagerfly. Disse kom fra den amerikanske bedriften Vision Systems International (VSI). VSI er lokalisert i USA og er et «joint venture» mellom to amerikanske selskap, hvor det ene av disse (EFW Inc.) er eid av et israelsk selskap (Elbit Systems Ltd.). Anskaffelsen av fire av hjelmsiktene, (verdi ca 9,4 millioner kroner), ble godkjent i februar De resterende 53 hjelmsiktene, til en verdi av 118,2 millioner kroner, ble godkjent i august Det israelske innholdet i dette produktet er av Forsvarsdepartementet anslått til ca 25 prosent. Forsvaret besluttet dessuten i april 2003 å anskaffe evakueringssko fra det svenske firmaet Åkers Kruttbruk. Dette er polstrede minesko som benyttes til rekognosering og klarering av minefelt. Skoene produseres i Israel. Omfanget av anskaffelsen er på mellom og kroner. Dette er en suppleringsanskaffelse i forbindelse med at tidligere anskaffede sko er i ferd med å bli utslitt etter bruk under operasjon «Enduring Freedom» i Afghanistan. I desember 2004 besluttet Forsvaret å anskaffe utstyr for å analysere oppstart av Luftforsvarets F-16-jagerfly fra det amerikanske firmaet Borisch Manufacturing Corporation. Utstyret er amerikansk, men produsert på lisens fra et israelsk firma (RSL Electronics Ltd.). Utstyret forventes særlig å redusere antall bomstarter med F-16 og dermed øke operativiteten og redusere vedlikeholdsutgiftene. Kontrakten er verd ca. 2,9 mill. kroner. Israel var ikke mottaker av norsk krigsmateriell i «eksportform» mellom 2002 og Med dette menes det at Israel ikke offisielt har vært mottaker av norsk eksport av forsvarsmateriell i perioden. Norsk forsvarsmateriell har imidlertid blitt utlånt til Israel i perioden. Det er ikke tilgjengelig tall på hvor mye som har blitt utskipet og hvor mye vi har fått tilbake i forhold til dette. Ut fra Statistisk sentralbyrås statistikk for utførsel av våpen i 2002 framkommer det at Norge har utført våpen til Israel tre ganger det året. International Peace Research Institute i Oslo (PRIO) ba i 2003 derfor Utenriksdepartementet om svar på hvorfor utførselen til Israel ikke er oppgitt i stortingsmeldingen som redegjør for den norske eksporten av forsvarsmateriell dette året. Ifølge departementet dreide disse tilfellene av utførsel seg om retur av våpen benyttet under øvelser i Norge. Svaret ga ikke informasjon om de tre aktuelle eksportene PRIO som belyste, handlet om slik retur alene, eller om våpnene tidligere var blitt importert fra Israel. Dette er med andre ord et svært uoversiktlig felt å forske på. Ifølge den årlige statistikken Utenriksdepartementet produserer for Utenrikskomiteen om den norske eksporten av krigsmateriell, kan vi altså fastslå at Israel ikke er importør av norske strategiske varer. Det betyr altså ikke at vi med sikkerhet kan si at ikke våpen er blitt overført fra Norge til Israel i perioden. 17

18 Hvert år gjennomgår Stortingets Utenrikskomité norsk regelverk og praksis i forhold til eksport av forsvarsmateriell. Dette gjøres på bakgrunn av Utenriksdepartementets årlige stortingsmeldinger på feltet. De senere år har behandlingen av disse stortingsmeldingene, med den påfølgende stortingsdebatten om disse, gått fra å være blodfattige og ordknappe til gradvis å bli mer substansielle i innhold. Når det gjelder politisk debatt om innkjøp av krigsmateriell eksister ingen tilsvarende rapportering til stortinget eller debatt innad i partiene. I stortinget debatteres riktig nok de større materiellinvesteringene, men det gis ingen årlig gjennomgang av hvem vi kjøper hva slags krigsmateriell fra. Tanken på å stille spørsmål ved hvem vi kan kjøpe krigsmateriell av, synes altså å være langt mindre interessant i politikken enn å debattere hva vi kan selge til hvem. Ut fra et fredspolitisk ståsted, hvor essensen av debatten angår hvilke militaristiske strukturer vi har å forholde oss til, er dette lite tilfredsstillende. Det norske forsvaret bruker årlig ca syv milliarder kroner på anskaffelser av krigsmateriell. Omtrent halvparten av dette importeres fra andre stater. Til sammenlikning er den samlede eksportverdien for det krigsmateriellet Norge eksporterer drøye to milliarder kroner. Virkningen av norsk militær produksjon og forbruk på det internasjonale markedet for krigsmateriell kan altså sies å være vel så vesentlig på etterspørselssiden som på tilbudssiden. I denne situasjonen skulle man tro at det moralske aspektet for «fredsnasjonen» Norge burde være vel så viktig for vår import av krigsmateriell som for vår rolle som krigsmateriell eksportør. At dette ikke er tilfellet henger sannsynligvis sammen med at media og sivilsamfunnets fokus på våpeneksport er overlegent den oppmerksomhet som vies våpenimport. Det er i første rekke freds-, rettighets- og bistandsorganisasjoner som har drevet debatten om norsk våpeneksport framover i offentligheten. At de tilsvarende moralske vurderinger bør ligge til grunn for import som for eksport synes fremmed for disse pressgruppene. Dermed blir forhold som angår restriksjoner på import av krigsmateriell overlatt til de militærfaglige og forsvarspolitikerne alene. Dette segmentet av fagfolk og politikere er ikke kjent for å ha særlig gjennomslag i partiene eller i det politiske ordskiftet i media. Selv om Utenriksdepartementet fortsatt hemmeligholder begrunnelsen for hvorfor de nekter Israel å kjøpe norske strategiske varer, er den nok god nok. Det finnes så alt for mange gode grunner til at krigsmakten Israel ikke bør støttes med norske våpen, hvilke er tilsvarende gode grunner til at Norge ikke bør støtte den Israelske krigsindustrien gjennom anskaffelser av deres produkter. Om Norges omdømme er så avhengig av vår rolle som fredsnasjon som Utenriksdepartementet synes å hevde, er det forunderlig at ikke departementet anmoder Forsvarsdepartementet om å følge den samme holdning til krigsmateriell ved import som UD gjør ved eksport. Kan Norge markere seg positivt ved å nekte import av israelsk krigsmateriell i framtiden? Diplo. Artikkel skrevet av Alexander Harang, publisert i Le Monde Mai 2006 Kilder: St.mld : odin.dep.no/ud/norsk/dok/regpubl/stmeld/ /hov007- bn.html St.mld : odin.dep.no/ud/norsk/dok/regpubl/stmeld/ /hov008- bn.html (Tabell 7.1) St.mld : odin.dep.no/ud/norsk/dok/regpubl/stmeld/ /hov006- bn.html FD skriv av 17/ : odin.dep.no/odinarkiv/norsk/fd/2002/annet/ /dokbn.html FD skriv av 9/ : odin.dep.no/odinarkiv/norsk/fd/2003/annet/ /dokbn.html FD skriv av 7/4 2003: odin.dep.no/odinarkiv/norsk/fd/2003/annet/ /dokbn.html FD skriv av 3/5 2005: odin.dep.no/odinarkiv/norsk/fd/2005/annet/ /dokbn.html Aftenposten/ NTB: «Sprik i norske våpeneksport-tall», Publisert 20. juni 2003, 18

19 Annonse Norges Fredslags Kvinnegruppe sender semitrailer til Ukraina. NFLs kvinnegruppe arbeider blant annet for å gi foreldreløse barn i Ukraina bedre leveforhold. Siden 1997 har vi hjulpet institusjoner for foreldreløse og funksjonshemmede barn materielt. Behovene er enorme. Denne gruppen barn er ikke prioritert av myndigheter som i utgangspunktet ikke har store summer å distribuere. Konsekvensene er mangel på det mest nødvendige som klær, bleier, sko etc. Fra 22. til 24. september vil traileren pakkes i Larvik. Pakker må da samles der. Vil du samle pakker for forsendelsen, ta hensyn til følgende: Klær og annet må være rent og helt. Pakk i esker eller søppelposer. For å gjøre fordelingsarbeidet i Ukraina lettest mulig er det fint om du skriver en lapp på pakken der det står hvilken aldersgruppe den passer best. Fordel i følgende bolker: 0-1 år, 1-7 år, 7-17 år eller voksne. Oppfordre givere av pakker til å betale minimum 50 kroner per pakke for transporten. Støtte til transport bør merkes og overføres til konto: Mye er nødvendig, men ha listen nedenfor i bakhodet når du samler til pakker Datamaskiner, institusjonskjøleskap, kopimaskiner Printere, kopipapir, kladdebøker Fargerikt papir, penner, blyanter Dokument/arkivmapper, arkivskap, ransler og sekker Sengetøy/håndklær, varme tepper, klær 0 17 år Sportsartikler, renholdsartikler, og lignende. leker Store kokekar, sko og støvler, bleier Sykler, sløyfer og hårpynt, bordtennisrackerter og toalettpapir, såper, baller For info og spørsmål kontakt: Marianne Fresjarå, tlf: e-post: marianne@ahead-moldova.no 19

20 Fredsviljen utgis av Norges Fredslag C/O Alexander Harang Fredensborgveien 30B 0177 Oslo E-post: Kontonummer: Redaktør: Hanne Husaas Layout: Frode Restad Trykket hos: Kraft Digitalprint AS Opplag ca 400 eks. Abonnement for ikke-medlemmer: kr 120 pr. år Norges Fredslag er Norges eldste fredsorganisasjon, grunnlagt i 1885 av stortingsmannen Wollert Konow. Blant de første medlemmene var Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Halvdan Koht. Foreningen er politisk og livssynsmessig uavhengig, og søker å sette fredssaken inn i en større miljø og samfunnsmessig sammenheng. Foreningen spilte en sentral rolle under unionsoppløsningen i 1905 sammen med den svenske søsterorganisasjonen Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen. I mellomkrigstiden gikk NFL i bresjen for sivile alternativer til militærtjeneste. Foreningen arbeider med fredskultur, konflikthåndtering, menneskerettigheter og folkerett, og er for tiden i sterk vekst. ISSN