Vitenskap i kristendommens tjeneste

Transkript

1 Essay i Klassekampen, 13. august 2007 Vitenskap i kristendommens tjeneste Marianne Gullestad Sosialantropologen Marianne Gullestad utgir i disse dager den rikt illustrerte boken Misjonsbilder på Universitetsforlaget. Samtidig utgis den også på engelsk i England med tittelen Picturing Pity. Eksempelet hun har valgt er arbeidet i Nord-Kamerun, der Det Norske Misjonsselskap (NMS) har vært aktive. De regionale variasjonene i Afrika er store, og misjonsmarken i Kamerun er ikke representativ for andre regioner. Men publikasjonene derfra utgjør likevel et interessant grunnlag for å reflektere over noe av grunnlaget for misjonens suksess. Teorier om modernitet har ofte hevdet at vitenskapen erstattet religion som felles utgangspunkt og ideologisk sentrum. Min analyse av misjonens publikasjoner viser tvert imot hvordan vitenskap og teknologi med hell har vært brukt for å fremme kristen religion. Jeg ser kombinasjonen av det kristne budskap og vitenskapsbasert teknologi som en nøkkel til misjonsorganisasjonenes viktige historiske rolle. Samtidig er det ikke til å komme fra at dette også måtte innebære en avvisning av afrikanske erkjennelsestradisjoner. Misjonærene påvirket lokalbefolkningen på flere måter enn de selv var klar over. Men de ønsket også selv å skape moderne, selvstendige, monogame kristne mennesker som kunne lese og skrive og være herrer over sitt eget liv. De forventet at en omvendelse skulle få konsekvenser i det daglige livet, og forsøkte å omforme afrikanske definisjoner av hva et menneske er, dets vaner og familieliv. De som aksepterte kristendommens åndelige nyorientering, måtte leve i tråd med nye begreper om rett og galt, prøve å oppnå bestemte former for renslighet og orden, og reorganisere ekteskap, slektskap, eiendom og produksjon. Blant annet måtte de slutte med ofring til ånder, 1

2 tilbedelse av forfedrene, tro på hekseri og trolldom, samt praktiseringen av diverse andre kunnskaps- og trostradisjoner. På sitt spesielle vis var misjonsorganisasjonene en del av den kapitalistiske modernitetens fortropp i Afrika. De brakte blant annet med seg moderne vestlig teknologi innenfor medisin, utdannelse, landbruk og fotografi. For meg som har studert misjonens bilder, er bruken av fototeknologien spesielt fascinerende. Da fotografiet ble oppfunnet på 1800-tallet, ble det raskt et redskap for dem som ville fjerne all tro på magi og mystikk. Troen på overnaturlige fenomener ble til dels erstattet av en ny interesse for optisk presisjon, av å dokumentere det synlige. Mange naturvitenskapsmenn, filosofer og kunstnere lette ikke lenger etter universets essensielle, sammenbindende bestanddeler, men ønsket å se tingene slik de er, i hvert enkelt tilfelle. På lignende måte som realismen i vitenskap og kunst, hadde bruken av fotografiet en tendens til å redusere verden til objektivt beskrivbare størrelser, til fakta uten åndelig betydning. Dermed bidro det til å underminere troen på noe guddommelig. Likevel så misjonsorganisasjonene tidlig at fotografier kunne bli nyttige for deres formål. De brukte det nye sekulære mediet for å la misjonsvennene i hjemlandet få se med sine egne øyne de mennesker hvis frelse de støttet med pengegaver og forbønn. De mange misjonsfotografiene hadde stor betydning for misjonsorganisasjonenes appell hos publikum i Europa. Noe lignende gjelder medisin, tannhelse, utdanning og jordbruk. Misjonen tok også her i bruk sekulære kunnskapstradisjoner til kristne formål. Ikke minst har det medisinske hjelpearbeidet vært viktig. I Kamerun hjalp misjonærene alle syke, også muslimer og andre ikke-kristne, og håpet dette arbeidet ville berede grunnen for det religiøse budskapet. Sykearbeidet førte også med seg en rekke sammenhenger der de kunne fotografere mennesker innenfor fremforhandlede fotografiske anledninger basert på tillit og takknemlighet. På en underforstått og selvsagt måte var arbeidet blant de syke ikke bare tuftet på bibelske ideer om nestekjærlighet og misjonens håp om at hjelpen ville føre til at afrikanerne omvendte seg til kristendommen, men også på vitenskapsbasert medisinsk teknologi. Med sitt hovedfokus på evangelisering tok misjonærene langt på vei det vitenskapelige grunnlaget for mye av det medisinske arbeidet for gitt. 2

3 Dette betyr at forskjellene på misjonærer og kamerunesere ikke alltid var like store som misjonærene gjerne trodde. Både misjonærer og ikke-kristne kamerunesere kombinerer ulike kunnskapsog erkjennelsestradisjoner. Begge parter tror på fenomener som innenfor europeisk vitenskap fremstår som overnaturlige. I vestlig tenkning blir disse kunnskapstradisjonene delt inn i teologi på den ene siden, og medisin, landbruk, fotografi og så videre på den andre. Som andre europeere så misjonærene moderne begrepsdistinksjoner mellom religion og naturvitenskap som naturlige, samtidig som deres praksis var langt mer blandet enn disse skillene skulle tilsi. De så ikke likhetene mellom sin egen praktiske kombinasjon av religion og vitenskapsbasert teknologi og de kamerunesiske kombinasjonene av ulike kunnskaps- og trostradisjoner, og hadde en tendens til å klassifisere de formene for praksis som de støtte på, som enten kristne (og underforstått alliert med moderne vitenskap) eller hedenske. Rituelle objekter knyttet til trolldom samt ulike former for behandling, amuletter, og urtemedisin, ble redusert til tryllemidler, misjonærenes samlebegrep for objekter som tilhørte andre kunnskapstradisjoner og trosretninger enn dem de selv praktiserte. Selv om de hele tiden måtte inngå praktiske kompromisser, var de ikke villige til å gjøre mange tilpasninger for at det bibelske budskapet skulle fremstå som mer relevant for gruppene de arbeidet med i Kamerun. De forholdt seg bare motvillig til lokal praksis, og her var de på linje med den franske koloniadministrasjonen, som i sin tid gjorde det ulovlig å praktisere tradisjonell medisin. Misjonsbøkene for misjonsvennene i Norge inneholder utallige eksempler på at misjonærene satte vestlig vitenskapsbasert medisin opp mot ulike former for afrikansk praksis, og at de brukte denne kontrasten som et bevis på hvor tilbakestående hedenskapen og åndefrykten var, sammenlignet med kristendommen. For både afrikanere og misjonærer ble teknologisk overlegenhet på denne måten ofte stående som et symbol på kristendommens religiøse sannhet, og dette medvirket til misjonsorganisasjonenes historiske suksess. I utbredelsen av Bibelens budskap spilte vestlig vitenskap en lignende rolle for misjonærene som miraklene spiller i mange utlegninger av Jesu liv. 3

4 Misjonens holdninger til afrikanske erkjennelsestradisjoner ble forsterket av en teologisk fortolkning av Guds kraft til å skape noe radikalt nytt. Denne teologien hadde en tendens til å se omvendelse som et spørsmål om alt eller intet, ikke som en endring som nødvendigvis og uunngåelig var innvevd i et bestemt materielt og sosiokulturelt miljø. Men fordi de gamle misjonærene snakket ett eller flere lokale språk og ofte ble i landet i lange perioder, ble de godt kjent med afrikanske ideer. Enkelte interesserte seg også spesielt for afrikanske ritualer, og fotograferte dem for ettertiden. Ikke desto mindre lå det en kulturell avvisning i de kombinerte virkningene av kallet til å forkynne Guds ord, de vitenskapsbaserte ideene de tok for gitt, samt den radikale forståelsen av hvor omfattende en omvendelse helst burde være. Ofte forstod de ikke helt at menneskene de døpte, ikke var i stand til å gi slipp på alt fra sitt gamle liv på samme måte som en kan kvitte seg med klær som ikke lenger passer; at afrikanerne måtte fortsette å leve sitt liv og fortolke sine opplevelser ved hjelp av komplekse og ofte motstridende blandinger av gamle og nye handlingsformer. Med enkelte unntak i form av etterpåklok refleksjon, viser mange misjonsbøker en systematisk avvisning av lokale praksisformer og verdensbilder, og en medfølgende intoleranse for hvordan afrikanske kristne skapte nye kombinasjoner av kristendom og afrikanske erkjennelsesformer. Folk i Kamerun levde i kraft av bestemte tanke- og følelsesmønstre og innenfor omstendigheter som fikk dem til å fortsette å søke enkelte relasjoner og aktiviteter i tillegg til dem som misjonen hadde å tilby. Fordi misjonen også fordelte viktige sekulære ressurser, kunne de nye kristne være redde for å skuffe misjonærene. En vanlig løsning, som igjen skapte nye problemer, var å forsøke å skjule den fortsatte bruk av de tradisjonene som misjonærene anså som mest hedenske. Taushet fungerte ofte som en form for motstand mot både evangeliseringens og utviklingens påbud. Hvorfor fortelle dem som sitter på pengesekken om ting som ikke kommer til å vekke begeistring? Misjonen medvirket på denne måten til en viss utestengning fra det offentlige rom av det de oppfattet som hedensk praksis og tilbedelse av avguder. På vekkelsesmøter og gudstjenester ble menneskene i forsamlingen inntil nylig oppmuntret til å komme frem og brenne sine tryllemidler. Noen av de gamle misjonærene blir fremdeles skuff- 4

5 fet hvis de finner denne typen objekter stukket vekk under en seng eller får høre at en kristen har gått til medisinmannen for å løse et problem, som for eksempel barnløshet eller gulsott. Selv misjonærer med nære bånd til lokalbefolkningen og betydelig kunnskap om hvordan ikkevestlige helbredelsesmetoder praktiseres og fornyes, har en tendens til å tenke at dette er noe folk på et eller annet tidspunkt vil bli løst fra, og at de heller skulle legge sine problemer i Guds hender (og, underforstått, i hendene til leger og sykepleiere som praktiserer vitenskapsbasert medisin). For misjonærene var moderne vitenskapsbasert kunnskap på denne måten et sentralt element i arbeidet på misjonsmarken. De var ikke bare Guds sendebud, men formidlet også bestemte former for vitenskapsbasert rasjonalitet. Den ene formen for antatt universell sannhet forsterket den andre, og førte til en form for paternalisme som forhindret dem fra å se de verdifulle aspektene ved enkelte afrikanske kunnskapstradisjoner. Denne paternalismen fungerte lenge som en hindring for seriøs dialog om disse spørsmålene. I dag er dette endret. Afrikanske kunnskaps- og trostradisjoner blitt sentrale elementer i en mer artikulert motstand, og dermed et viktig grunnlag for den pågående afrikaniseringen av både kristendommen og enkelte deler av vitenskapen. 5