2016 Kagge Forlag AS. Omslagsdesign: Harvey Macaulay Imperiet Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN:

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "2016 Kagge Forlag AS. Omslagsdesign: Harvey Macaulay Imperiet Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN:"

Selma Petersen
7 år siden
Visninger:

4 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay Imperiet Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN: Kagge Forlag AS Stortingsg Oslo

5 KASTET UT AV CARL

6 DET ER AUGUST 1989, jeg er 15 år gammel og går siste året på ungdomsskolen. Den lille forsamlingen av godt voksne menn i møterommet på Verdal Hotell er midt i arbeidet med å sette sammen styret til Verdal FrP. Jeg har akkurat meldt meg til tjeneste for partiet, og Carl I. Hagen har spurt meg hvor gammel jeg er. Nå ser Carl stramt på meg og ber meg forlate lokalet. Jeg har lyst til å svare frekt tilbake. Det er urettferdig, jeg er klar for å stille opp for partiet, og så vil ikke Carl ha meg med, rekker jeg å tenke før jeg stormer ut. Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg vært samfunnsengasjert og politisk interessert. Jeg fikk det inn med morsmelka, debattene gikk over middagsbordet. Alle hadde en mening om viktige samfunnsspørsmål. Folk på morssiden av slekta var aktive i Arbeiderpartiet. Oldefaren min stod på fagforeningssiden og var en kjent Ap-ordfører i bygda. Den dag i dag omtales han ofte som «gammelordføreren». Også på farssiden var samfunnsengasjementet sterkt. Men med unntak av farmor, som var aktiv i Venstre en periode, deltok de ikke i partipolitikken. Jeg er oppvokst på en fjellgård og kan huske at spørsmålet om eiendomsrett ble heftig diskutert. Farfar, som i sin tid drev fjellgården ved siden av jobben som brøyte- og lastebilsjåfør, pleide å jamre seg over alt som ikke var tillatt for de som drev gårdsbruk i Norge. Påbud og forbud som «Arbeiderpartiet har bestemt», som han sa. I 1985, som 11-åring, fulgte jeg for første gang valgsendingene på NRK. Jeg satt klistret til skjermen og så på Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Carl I. Hagen. Det var noe eget med denne Hagen, han sa ting rett fram og hadde evnen til å begeistre på en måte som de andre ikke klarte. Det var som om han snakket direkte til meg,

7 uten filter. Det likte jeg. Fra tidlig barndom var jeg opplært til å si ting som de var. Den største synden var å «skape seg», å late som man var noe annet enn det man var. Sånne folk hadde vi ikke mye til overs for. Carl I. Hagen fascinerte meg før jeg ble kjent med FrPs politikk. I forkant av valget i 1989 bestemte jeg meg for å lese gjennom alle partiprogrammene. Jeg ville finne mitt parti, et parti jeg kunne heie på. Jeg gikk på biblioteket, lånte alle programmene og hadde en åpen holdning til hvem som passet meg best. På forhånd hadde jeg notert de politikkområdene som opptok meg spesielt: skatt, helseog velferd, idrett. Ikke minst var jeg nysgjerrig på ideologien de var tuftet på. Hva slags menneske- og samfunnssyn hadde partiene? Jeg startet med Høyres program, men det klarte jeg ikke å lese ferdig. For en 15-åring var det altfor tung lesning. Det var bare mange ord tunge, uforståelige og byråkratiske setninger. Jeg slet med å forstå hva de mente. Hvorfor kan de ikke si ting rett ut? spurte jeg meg selv og gikk over til Venstre. Venstre hadde mye bra i Partiet snakket om respekten for enkeltindividet, og at folk som driver små bedrifter må ha gode vilkår. Jeg likte Venstre. Heller ikke Arbeiderpartiet var så aller verst. Jeg var veldig bevisst på at jeg tilhørte arbeiderklassen. Jeg kom fra en arbeiderfamilie og hadde stor respekt for det vi kalte «ekte arbeidsfolk». Pappa har jobbet som yrkessjåfør i store deler av livet, og i bergverksindustrien de siste 30 årene. Mamma jobbet først som sekretær i en bedrift, og deretter en god del år i skranken hos Fokus Bank. I dag er hun kontorleder på Sund folkehøgskole. Men på tross av min tilhørighet til arbeiderklassen likte jeg ikke ideologien til Arbeiderpartiet. Den teoretiske overbygningen partiet er tuftet på bød meg imot. Jeg hadde lest Jens Bjørneboe og

8 var fascinert av forfatterens angrep på formyndermennesket. Hvem har rett til å styre og bestemme over fredelige folk, mennesker som står på og jobber for seg og sine? Etter å ha lest programmet til Arbeiderpartiet brukte jeg informasjonsmateriellet fra FrP som analyseredskap for å tolke Ap's politikk. FrP mente Ap stod for en politikk som innebar at helt vanlige folk ble kraftig skattet. Slik FrP så det, rammet Ap's skatte- og avgiftspolitikk først og fremst alle dem som går på jobb hver dag og gjør et ærlig arbeid. Helt vanlige industriarbeidere og helsearbeidere. FrP mente det hang sammen på denne måten: For å skaffe velferdstjenester til folket synes Arbeiderpartiet det er riktig å skattlegge arbeiderne hardt. Det fører imidlertid til at færre blir i stand til å leve av egen inntekt, og at flere blir avhengige av trygdeordninger. Jeg slukte FrPs forståelse rått. Som ung, vordende liberalist mente jeg at arbeidsfolket selv best var i stand til å forvalte egne penger. Ja, jeg var tilhenger av offentlig finansiert velferd, men var det virkelig nødvendig å skattlegge arbeiderne så hardt at de ble avhengige av velferdsstaten for å holde seg gående? Hva om folk får beholde mer av sine egne hardt opptjente penger, vil ikke det føre til færre trygdemottakere? Jeg konkluderte: Når Ap snakker om frihet, mener de egentlig statens «frihet» til å skattlegge arbeidsfolks hardt opptjente penger. Da jeg kom til SVs program, fikk jeg min første soleklare bekreftelse på hva jeg ikke var. Sosialist var jeg i hvert fall ikke. Jeg så på programmet deres som en surrealistisk eventyrfortelling, uten rot i virkeligheten. SVs politikk var i mine øyne Ole Brumm-politikk: Ja takk, begge deler. Jeg syntes partiet var freidig som på den ene siden snakket om å dele godene, og på den andre ville legge

9 hindringer i veien for et skapende næringsliv. Hvem skulle skape verdiene som SV ønsket å fordele? Politikken hang ikke på greip. Fremskrittspartiets politiske program åpnet opp verden for meg. Da jeg leste det, var det som å komme hjem, som å kaste anker i en trygg havn. Det var kjærlighet ved første blikk. Skattepolitikken, velferdspolitikken, helsepolitikken: Alt falt på plass. Når jeg i dag som 42-åring ser tilbake på barne- og ungdomsårene mine, tror jeg det er sånn at ethvert menneske ubevisst danner seg et bilde av hvordan verden henger sammen. Samtidig fyller vi begreper som «rettferdighet», «rett» og «galt» med innhold. Da jeg som ung gutt fikk mitt indre, ikke-artikulerte verdensbilde bekreftet gjennom FrPs program, var det en sterk opplevelse. Jeg fikk en følelse av at de så på verden på samme måte som meg selv, at jeg ikke var alene om det. Det jeg først og fremst forelsket meg i, var den liberalistiske ideologien. Tanken om at hvert enkelt menneske er unikt, uansett hvor du kommer fra eller hvem du er. Det var kun Fremskrittspartiet som snakket om at du skal ha frihet til å bestemme over ditt eget liv, at du skal kunne ta valg og at du må ta konsekvensene av valgene du tar. Ved å gi mennesker frihet, blir de ansvarliggjort. Jeg fant mye av tankegodset til Bjørneboe i Fremskrittspartiet. Kampen mot formyndermennesket, denne trangen noen har til å bestemme over andre menneskers liv. Det er en grunnholdning jeg har tatt med meg videre som politiker. Jeg elsket at Fremskrittspartiet tok et oppgjør med formynderiet fra Pappa Stat og Mamma Kommune. Hvert enkelt individ skulle få bestemme mer over sitt eget liv, det skulle ikke være så mange regler, påbud og forbud. Ville du bygge garasje på eiendommen din eller handle

10 alkohol i butikkene, ja, så skulle du få lov til det. Valget var klart: Det måtte bli Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen. I løpet av mine ni år i grunnskolen skulket jeg skolen én gang, den dagen Carl I. Hagen kom til bygda. Det var annonsert at FrPs leder skulle gjeste Verdal. «Kom og hør på Carl», stod det på plakater rundt omkring. Etter å ha observert Carl på TV i flere år var han blitt mitt store politiske forbilde. Dette kunne jeg ikke gå glipp av, koste hva det koste ville. Det var ikke med lett hjerte jeg skulket, men siden Carls besøk på kjøpesenteret Amfi var satt opp midt på dagen, hadde jeg ikke noe valg. Carl kom i utgangspunktet alene, men fikk snart selskap av Verdals tøffeste gutter. Fire motorsyklister på Harley Davidson eskorterte FrP-høvdingens bil på vei inn til Verdal sentrum, to foran og to bak. Det var medlemmer av den lokale MC-klubben Poltergeist, en periode farmerklubb til Hells Angels. Du køddet ikke med gutta i Poltergeist, de var beryktet i bygda vår. Sjåførene stod klare på Shellstasjonen ved avkjøringen fra E6 inn til Verdal. De hadde ett ønske: å beskytte Carl. Inne på senteret møtte jeg Sturla Slapgård, den gang førstekandidat i Nord-Trøndelag FrP, selveste «mister FrP» på mine trakter. Sturla var en god venn av familien på farssiden, så jeg kjente ham derfor litt. Også Arild M. Johansen, fylkessekretær i Nord-Trøndelag FrP, var i full sving med å rigge til før partiets nestor skulle gjøre sin entré. Arild stod med en sneip i kjeften og monterte lydanlegget, og var i likhet med resten iført en hvit kjeledress, en slags malerdress, med de norske fargene trykt fra brystet og nedover til midjen. På ryggen stod det: «Gi Carl I. Hagen en sjanse få Norge opp av grøfta.»

Like dokumenter

2013 Kagge Forlag AS. Omslagsdesign: Trygve Skogrand Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN:

2013 Kagge Forlag AS. Omslagsdesign: Trygve Skogrand Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 2013 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 978-82-489-1471-6 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Det var lenge siden ulykken. Lenge