Krav til søknad om å få tilbake rekvireringsretten

Transkript

1 Utgitt av Statens helsetilsyn Calmeyers gate 1 Pb Dep, 0032 Oslo Telefon Telefaks e-post: postmottak@helsetilsynet.no internett: Rundskriv IK-3/2009 Saksnr. 2009/ november 2009 RUNDSKRIV Til leger og tannleger som har fått tilbakekalt, eller som frivillig har gitt avkall på retten til å rekvirere vanedannende legemidler En veiledning for saksbehandlingen i Statens helsetilsyn

2 Innhold 1. Lovgrunnlaget Problemstillinger Varighet Omfang Forutsetninger for at rekvireringsretten kan gis tilbake Dokumentasjon på legens forskrivningspraksis Avkall på rekvireringsretten Tap av autorisasjon/rekvireringsrett på grunn av egenforskrivning Oppfølging Ikke-allmennleger Oppsummering...6 2

3 1. Lovgrunnlaget I henhold til 63 i hpl. kan Statens helsetilsyn helt eller delvis kalle tilbake legers eller tannlegers rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. Tilbakekallet kan gjelde for en bestemt tid eller for alltid. Det samme gjelder for annet helsepersonell som i forskrift fastsatt i medhold av 11 er gitt begrenset rett til å rekvirere legemidler. Helsepersonell kan selv gi avkall på retten til å rekvirere legemidler som nevnt i første ledd ved skriftlig erklæring til fylkeslegen. Et avkall er bindende i den perioden det er gitt for. Når leger eller tannleger ikke selv har rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B, skal kommunelegen, avdelingsoverlegen eller fylkestannlegen rekvirere legemidler som er nødvendige i vedkommendes virksomhet. Disse kan også godta at et annet helsepersonell foretar rekvireringen. Vedtak om tilbakekall av rett til rekvirering er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. I henhold til 65 kan Statens helsetilsyn etter søknad gi helsepersonellet tilbake retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B før utløpet av fristen som er fastsatt. Det sies i forarbeidene s. 184 at uttalelse skal på forhånd være innhentet fra fylkeslegen i vedkommende fylke. 2. Problemstillinger Hittil har det ikke vært nedfelt retningslinjer for varighet eller omfang av tapet eller hvilke krav som må innfris før rekvireringsretten kan gis tilbake. Det er rimelig å se på alle elementene som er beskrevet i lovteksten. 2.1 Varighet Det har vært vanlig å kalle rekvireringsretten tilbake på ubegrenset i tid, og anse 1-2 år som et minimum før det kan søkes om å få rekvireringsretten tilbake. Det kan være vanskelig å sondere mellom tap av rekvireringsretten og advarsel. Det vil være enda vanskeligere å differensiere varighet for tapet. Det er dessuten hensiktsmessig med en søknadsprosess der legen må dokumentere at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at han/hun vil være i stand til å forskrive vanedannende legemidler på forsvarlig vis. Tap av rekvireringsretten bør fortsatt ikke være tidsbegrenset. Vedtaksbrevet bør imidlertid ha vedlegg med opplysninger om kravene ved søknad om å få retten tilbake. Forutsetningene som legges til grunn for å gi tilbake rekvireringsretten kan vanskelig innfris på under ett år. I enkelte tilfeller kan grunnen for tilbakekall være så alvorlig at to år eller lengre bør anses som minstetid. 2.2 Omfang Tapets omfang har de siste årene vært styrt av årsaken til tilbakekall av rekvireringsretten: uforsvarlig forskrivning av legemidler i gruppe A og/eller B generelt eller til én pasient (for eksempel ektefelle). Tidligere førte uforsvarlig forskrivning av legemidler i gruppe B til tap av rekvireringsretten for begge gruppene. Begrunnelsen var antatt sannsynlighetsovervekt for at slik lege også ville forskrive legemidler i gruppe A uforsvarlig. Det foreligger ingen dokumentasjon på at så er tilfelle. Erfaringsmessig er det imidlertid slik at lege som forskriver legemidler i gruppe A på uforsvarlig vis også forskriver gruppe 3

4 B-legemidler. Dette vil ofte i seg selv være uforsvarlig (i løpet av høsten 2009 vil det foreligge en kunnskapsbasert rapport om dette fra Folkehelseinstituttet). Det bør foretas en nyansert vurdering av omfanget ved tilbakekall på grunnlag av sakens innhold. 3. Forutsetninger for at rekvireringsretten kan gis tilbake Helsepersonell som taper rekvireringsretten er i hovedsak allmennleger. Det er derfor rimelig å ta utgangspunkt i dette ved utformingen av kravene. Forutsetningenes hovedelementer har vært praktisert de siste årene. Uforsvarlig forskrivning avdekker to forhold: manglende kunnskaper om vanedannende legemidler uforholdsmessig stor søkning til legen av pasienter som ønsker vanedannende legemiddel (som avdekker legens holdning til slike pasienter) Av dette utledes de to første kravene til søknad om å få rekvireringsretten tilbake. Søknaden må inneholde dokumentasjon på gjennomgått godkjent kurs (i henhold til Legeforeningens krav knyttet til spesialistgodkjenning). Alternativt kan et strukturert veiledningsopplegg aksepteres. Slikt opplegg må være forhåndsgodkjent av tilsynsmyndigheten og gjennomføringen må dokumenteres. Dessuten må søknaden kunne dokumentere en endring av praksispopulasjonen i henhold til pkt. 2. Dette kan best gjøres ved at det tas utgangspunkt i ekspedisjonskontrollen som lå til grunn for tapet for å avdekke hvor mange av de legemiddelavhengige som fortsatt framkommer som pasienter på legens liste. Dette gir imidlertid to problemer. Hvem skal framskaffe dokumentasjonen og hvordan? Og vi kan ikke kreve at legen skal kvitte seg med fastlegepasienter. Dette gir fastlegeforskriften ikke anledning til. Siden det kan forekomme pasienter som blir behandlet av legen utenom fastlegelisten, vil det ikke være tiltrekkelig å sammenholde ekspedisjonslisten med fastlegelisten. Det kan vurderes om det er tilstrekkelig at legen selv går gjennom sin pasientdatabase for å kunne rapportere om status for pasientene som ble identifisert ved den tilgrunnliggende ekspedisjonskontrollen. Alternativet er en objektiv gjennomgang ved Helsetilsynet i angjeldende fylke(r). Arbeidsoppgaven vil ikke være tidkrevende under én time i de aller fleste tilfellene. Derimot kan reisetiden være betydelig. En gjennomgang av legens pasientdatabase er det optimale siden det da i tillegg vil avdekkes pasienter som ikke er på legens fastlegeliste. Sakens natur bør tilsi at gjennomgangen utføres av Helsetilsynet i angjeldende fylke(r). 4. Dokumentasjon på legens forskrivningspraksis Som nevnt beskriver 63 og 65 med forarbeider hvem som kan rekvirere legemidler i gruppe A og/eller B som er nødvendige til legens pasienter, og hvem som skal uttale seg før eventuell forkortelse av tiden for tap av rekvireringsrett. Det framgår at kommunelegen, avdelingsoverlegen eller fylkestannlegen kan godta at annet helsepersonell foretar rekvireringen. Siden Helsetilsynet i angjeldende fylke(r) skal avgi en uttalelse før vurderingen om 4

5 å gi rekvireringsretten tilbake, bør Helsetilsynet godkjenne helsepersonellet for oppgaven. Uttalelsen fra Helsetilsynet i angjeldende fylke(r) før vedtak kan fattes om å gi rekvireringsretten tilbake, bør bygge på en erklæring fra legen som er godkjent for rekvireringene. Erklæringen bør inneholde en vurdering av om bruk av vanedannende legemidler har vært nødvendig for de pasienter som er blitt henvist av legen uten rekvireringsrett. Det vil være opp til Helsetilsynet i angjeldende fylke(r) å vurdere om det skal utføres ekspedisjonskontroll (knyttet til rekvirerende lege) før uttalelse avgis. 5. Avkall på rekvireringsretten Lege som sier fra seg retten, bør bli gjenstand for ekspedisjonskontroll som i andre forskrivningssaker. Hvis dette ikke avdekker forhold som tilsier tap av rekvireringsretten, bør legens angivelse av varighet utover en minstetid på ett år, tas til følge uten videre saksbehandling. Det kan vanskelig tenkes at praksispopulasjonen vil endre seg vesentlig på mindre enn et år. Der det avdekkes forhold som tilsier advarsel, bør legen kunne dokumentere endringer i de forholdene som førte til at han/hun sa fra seg rekvireringsretten. Det bør videre utføres ekspedisjonskontroll som beskrevet nedenfor under Oppfølging. 6. Tap av autorisasjon/ rekvireringsrett på grunn av egenforskrivning Her vil legens rusmiddelproblem være det vesentlige og behandlingen av dette det sentrale. Å senere oppnå full autorisasjon (med rekvireringsrett), vil bare unntaksvis være aktuelt. Teoretisk vil det kunne være mulig at egenforskrivning ikke fører til tap av autorisasjon, ved at forskrivningen har foregått i ordnede former uten at det har vært mistanke om at legen er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av bruk av narkotika eller midler med lignende virkning ( ikke vært ruset på jobb ). Se for øvrig 8 som begrenser seg til omtale av inntak av rusmidler i arbeidstiden sammen med hva som regnes som legemidler i denne forbindelsen. Selv om det ikke er et lovmessig pliktbrudd å forskrive vanedannende legemidler til seg selv, bør det tilligge en kollega å ta beslutning om bruk av vanedannende legemidler (IK- 2755). Egenforskrivning utover det som er angitt som hensiktsmessig dose og behandlingsvarighet, bør føre til tap av rekvireringsretten. Selv om det ikke er påvist uforsvarlig forskrivning til pasienter, vil faren være stor for at legen inngår allianser med pasienter han forskriver vanedannende legemidler til. Videre vil slik forskrivning bli oppfattet som resultat av manglende kunnskaper om vanedannende legemidler. Bare unntaksvis vil det være aktuelt å gi rekvireringsretten tilbake. 7. Oppfølging På et tilfeldig valgt tidspunkt i løpet av det første året etter at legen har fått tilbake rekvireringsretten, utfører Helsetilsynet i angjeldende fylke(r) ekspedisjonskontroll for minst tre måneder. Saken bør være ferdigbehandlet med henblikk på oversending innen 12 måneder etter at legen fikk tilbake rekvireringsretten. 8. Ikke-allmennleger Vurderingen av omfang og varighet av tapet bør vurderes som for allmennlegene. Likeledes bør kravet til dokumentasjon av praksisendring innfris 5

6 tilsvarende. Når det gjelder erklæring fra lege som har rekvirert for legen som har tapt rekvireringsretten, vil dette kunne stille seg annerledes for leger tilknyttet spesialisthelsetjenesten. Her vil rekvireringen ofte kunne overtas av den enkelte pasients fastlege og/eller angjeldende helseforetak. Det bør likevel sikres at legen er i dialog med Helsetilsynet i angjeldende fylke(r) i sammenhengen og at Helsetilsynet således kan gi en uttalelse før Statens helsetilsyns vedtak fattes. 9. Oppsummering 1. Tapets omfang bestemmes av det som er avdekket som uforsvarlig forskrivning og vil således følge lovteksten om helt eller delvis tilbakekall. 2. Tapets varighet angis ikke, men det skal gis opplysning om forutsetningene for å søke om å få retten tilbake. 3. Søknad om å få retten tilbake, må inneholde: a. dokumentasjon på gjennomgått godkjent kurs eller veiledning b. dokumentasjon på praksisendring c. dokumentasjon på at henvisning av pasienter til godkjent lege for nødvendig rekvirering av aktuelle vanedannende legemidler, har vært indisert (gjelder ikke for leger knyttet til spesialisthelsetjenesten) d. uttalelse fra Helsetilsynet i angjeldende fylke(r) 4. Ved avkall foretas det en vurdering av legens forskrivning på vanlig måte og omfang og varighet bestemmes på grunnlag av resultatet. 5. Der tapsgrunnen er egenforskrivning, vil det bare unntaksvis være aktuelt å gi full autorisasjon/rekvireringsretten tilbake. 6. Ekspedisjonskontroll utføres av Helsetilsynet i angjeldende fylke(r) for tre måneder i løpet av første året etter at retten er gitt tilbake. Med hilsen Geir Sverre Braut (etter fullmakt) ass. direktør Svein Zander Bratland Seniorrådgiver 6