Møteinnkalling TYDAL KOMMUNE. Utvalg for helse, oppvekst og kultur. Dato: Utvalg for helse, oppvekst og kulturs medlemmer og varamedlemmer

Transkript

1 TYDAL KOMMUNE Dato: Utvalg for helse, oppvekst og kulturs medlemmer og varamedlemmer Møteinnkalling Utvalg: Møtested: Utvalg for helse, oppvekst og kultur Tydal Sykehjem Dato: Tidspunkt: 19:00 Eventuelt forfall meldes snarest til utvalgets leder. Vararepresentanter møter kun etter nærmere innkalling. Per Horven utvalgets leder

2 Saksliste PS 11/14 Innhold Saker til behandling REFERATER Unntatt offentlighet Utvalgssaksnr Arkivsaksnr RS 23/14 MØTEPROTOKOLL HOK /171 RS 24/14 HØRING - RAMMEPLAN FOR KULTURSKOLEN 2014/237 RS 25/14 RS 26/14 RS 27/14 HØRING - PROSJEKT REHABILITERING MIDT- NORGE INVITASJON TIL HØRING OM ENDRING AV ALDERSGRENSEN FOR BORTFALL AV HELSEPERSONELLS AUTORISASJON M.V. FRA ÅR KOMMENTARER TIL REGIONAL REHABILITEIRNGSRAPPORT - VÆRNESREGIONEN SAKER TIL BEHANDLING 2014/ / /346 PS 12/14 BOSETTING AV FLYKTNINGER 2014/403

3 Sakertilbehandling

4 PS11/14Referater

5 TYDAL KOMMUNE Møteprotokoll Utvalg: Møtested: Utvalg for helse, oppvekst og kultur Øyfjellet, Rådhuset Dato: Tidspunkt: 19:00-21:45 Følgende faste medlemmer møtte: Navn Funksjon Rep. Per Horven Leder A/SV Jo Vegard Hilmo Medlem A/SV Edel Kleiven Medlem A/SV John Olav Dyrhaug Nestleder V/SP Berit Aune Medlem V/SP Anders Marius Aune Medlem V/SP Anne Haarstad Medlem TL Følgende varamedlemmer møtte: Navn Møtte for Rep. Lilly Kåsen Jo Vegard Hilmo PS 7/14 Fra administrasjonen møtte: Navn Kirsten Olava Hofstad Anne Grete Ekker Ragnhild Wesche Kvål Stilling Rektor Barnehagestyrer Helse- og sosialsjef Ragnhild Wesche Kvål helse- og sosialsjef

6 Saksliste Innhold Unntatt offentlighet Utvalgssaksnr Arkivsaksnr PS 6/14 REFERATER RS 19/14 MØTEPROTOKOLL HOK /171 RS 20/14 INFORMASJON OM NY FORSKRIFT VEDR. DISPONERING AV KONTANTYTELSER I ENKELTE INSTITUSJONER. RS 21/14 KVARTALSRAPPORTERING 1/ BARNEVERNTJENESTE (KOPI AV BREV SENDT FYLKESMANNEN I SØR-TRØNDELAG) RS 22/14 PÅ HØRING: "EN HÅNDBOK I FOLKEHELSEARBEID - REGIONAL FOLKEHELSEPLAN" SAKER TIL BEHANDLING 2014/ / /249 PS 7/14 FORDELING AV KULTURMIDLER /211 PS 8/14 FRAMTIDIG KLINIKKSTRUKTUR I TANNHELSETJENESTEN I SØR-TRØNDELAG- HØRINGSUTTALELSE 2014/334 PS 9/14 ÅRSMELDING VÆRNESREGIONEN /298 PS 10/14 ÅRSMELDING UTVALG FOR HELSE, OPPVEKST OG KULTURS ANSVARSOMRÅDER 2013/1044

7 Saker til behandling PS 6/14 Referater Merknader i Utvalg for helse, oppvekst og kultur Ingen merknader. RS 19/14 Møteprotokoll HOK RS 20/14 Informasjon om ny forskrift vedr. disponering av kontantytelser i enkelte institusjoner. RS 21/14 Kvartalsrapportering 1/ barneverntjeneste (Kopi av brev sendt Fylkesmannen i Sør-Trøndelag) RS 22/14 PÅ HØRING: "En håndbok i folkehelsearbeid - regional folkehelseplan" Saker til behandling PS 7/14 Fordeling av kulturmidler 2014 Behandling i Utvalg for helse, oppvekst og kultur Forslag fra HOK: Som rådmannens innstilling, men med følgende tillegg: HOK ønsker ny gjennomgang av retningslinjene for tildeling av kulturmidler i møte før selve tildelingssaken i Retningslinjene ønskes sendt ut på høring til lag og organisasjoner. Forslag fra HOK enstemmig vedtatt. Vedtak i Utvalg for helse, oppvekst og kultur Kulturmidlane for 2014 fordelast slik: Søkjar Beløp Græsli IL kr Tydal IL kr Tydal Skyttarlag kr Tydal MK kr Kor Magnon kr UL Fjellblink kr Tydal Jeger og fiskef. kr Tydal 4H kr Tydal bridgeklubb kr Selbu/Tydal historielag kr Tydal husflidslag kr Tydal trekkspillklubb kr Tydal Seniordans kr UL Vårfryd kr Hommel i dommel kr Norsk Folkehjelp Tydal kr

8 Stugudal Fjell avslag Totalt kr HOK ønsker ny gjennomgang av retningslinjene for tildeling av kulturmidler i møte før selve tildelingssaken i Retningslinjene ønskes sendt ut på høring til lag og organisasjoner. PS 8/14 Framtidig klinikkstruktur i tannhelsetjenesten i Sør-Trøndelag- høringsuttalelse Behandling i Utvalg for helse, oppvekst og kultur Rådmannens innstilling enstemmig vedtatt. Vedtak i Utvalg for helse, oppvekst og kultur Vedlagte notat til uttalelse godkjennes som framlagt. PS 9/14 Årsmelding Værnesregionen 2013 Behandling i Utvalg for helse, oppvekst og kultur Forslag fra HOK: som rådmannens innstilling, men med følgende merknad: Barnevernets årsmelding er for detaljert med hensyn til årsak til sykefravær. Her burde det kun vært skilt mellom arbeidsrelatert fravær og annet. Forslag fra HOK enstemmig vedtatt. Vedtak i Utvalg for helse, oppvekst og kultur Årsmelding for Værnesregionen 2013 godkjennes som framlagt, men med følgende merknad: Barnevernets årsmelding er for detaljert med hensyn til årsak til sykefravær. Her burde det kun vært skilt mellom arbeidsrelatert fravær og annet. PS 10/14 Årsmelding utvalg for helse, oppvekst og kulturs ansvarsområder Behandling i Utvalg for helse, oppvekst og kultur Rådmannens innstilling enstemmig vedtatt. Vedtak i Utvalg for helse, oppvekst og kultur Årsmelding og regnskap 2013 for tjenesteområdene ansvarsområde1- NAV, ansvarsområde 2- barnehage og skole, ansvarsområde 3 -helse og omsorg og ansvarsområde 4 -kultur godkjennes som framlagt.

9 Rammeplan for kulturskolen - Høring file:///c:/ephorte/pdfconvprodir/ephortetyd/71274_fix.html Side 1 av Fra: Norsk kulturskoleråd[post=kulturskoleradet.no@mail5.makenewsmail.com] Dato: :06:57 Til: Tyd.Postmottak Tydal kommune Tittel: Rammeplan for kulturskolen - Høring Problemer med å lese dette nyhetsbrevet? Klikk her Del: På kulturskoleradet.no fins en egen side om den nye rammeplanen - klikk her! Høring om ny rammeplan for kulturskolen I regi av Norsk kulturskoleråd er en ny rammeplan for kulturskolen under utarbeidelse. Herved sendes første del av den nye rammeplanen ut på høring. I dette nyhetsbrevet fins lenker til tre dokument som er viktig for dere som vil gi høringssvar: 1) Høringsbrev 2) Høringsutkast 3) Høringsmal Rammeplanen utarbeides av et rammeplanutvalg, oppnevnt av Norsk kulturskoleråds sentralstyre, i tråd med vedtak på Norsk kulturskoleråds landsmøte i Utvalget ledes av Eirik Birkeland. Øvrige utvalgsmedlemmmer: Morten Christiansen, Kristin Geiring, Eivind Nåvik, Inger-Anne Westby, Wenche Waagen, Robert Øfsti og Knut Øverland (sistnevnte er utvalgets sekretær). All nødvendig informasjon om høringen fins også på kulturskoleradet.no her 1) Høringsbrev Klikk lenka nedenfor og finn høringsbrevet i anledning rammeplanhøringen. Høringsbrevet fins her 2) Høringsutkast Klikk lenka nedenfor og finn utkastet til første del av den nye rammeplan for kulturskolen. Høringsutkastet fins her 3) Høringsmal - skjema til hjelp ved innsending av høringssvar - klikk her Høringsfrist: 20. juni 2014

10 Rammeplan for kulturskolen - Høring file:///c:/ephorte/pdfconvprodir/ephortetyd/71274_fix.html Side 2 av Besøk gjerne kulturskoleradet.no - nettstedet med nyheter og annen informasjon relatert til kulturskole Sjekk også ut: drommestipendet.no korarti.no kulturskolebanken.no umm.no umojacfc.com Norsk kulturskoleråd - Fjordgata 1, 7491 Trondheim Norge Klikk her dersom du ikke lenger ønsker å motta dette nyhetsbrevet Tjenesten er levert av Make Newsmail

11 Norsk kulturskoleråd N-7491 Trondheim tel fax kulturskoleradet.no Dato Dokumentnavn Saksbehandler Høring: Ny rammeplan for kulturskolen Morten Christiansen Aktuelle høringsinstanser Høring: Ny rammeplan for kulturskolen, Mangfold og fordypning Norsk kulturskoleråd sender med dette del 1 (kapittel 1 og 2) av den nye rammeplanen, Mangfold og fordypning ut på høring. Arbeidet med ny rammeplan har bakgrunn i vedtak på Norsk l r ol ra d landsmøte i 2012, Sak 6.1.: Ny rammeplan Norsk kulturskoleråd utarbeider en ny rammeplan for kulturskolen enten på egen hånd eller i samarbeid med sentrale myndigheter. or l r ol ra d sentralstyre har oppnevnt et eget rammeplanutvalg for arbeidet. Utvalget har hatt har hatt følgende mandat: or l r ol ra d styre ber utvalget utarbeide et nytt forslag til rammeplan for kulturskolen. lan n al ygg pa g ld nd ra plan fra or l r ol ra d Strategi 2020 og forholde seg til Kunnskapsløftet fra 2006, Kulturløftene fra 2005 og 2009, Kulturutredningen 2014 og Stortingsmelding 20 ( ) å rett v i. Planen skal være et hensiktsmessig verktøy for å løse kulturskolenes sammensatte oppdrag i forhold til opplæringstilbud, elevers læring og fordypning, skoleslaget som kulturinstitusjon og lokalt ressurssenter, og samtidig gi grunnlag for å sikre bred rekruttering og mangfold i kulturskolenes virksomhet. Planen skal legge til rette for profesjonalisering og helhetstenking og for styrket evne til samarbeid internt og eksternt. Planen skal vektlegge betydningen av høy faglig og pedagogisk kvalitet i alle tilbud og være et sentralt grunnlagsdokument for utviklingen av nasjonale standarder og lokale læreplaner. Kulturskolens rammeplan skal baseres på et undervisningstilbud med vekt på utfoldelse, opplæring og fordyping. Planen skal omhandle kulturskolenes samfunnsoppdrag, prinsipper og retningslinjer, samt fagplaner. Utvalget bes også om å foreslå tiltak for implementering og oppfølging av rammeplanen. Styret ber om at det l gg opp il n a p n og in l d r nd pro fra o or l r ol ra d landsmøte 2014, slik at samfunnsoppdraget, og prinsipper og retningslinjer kan presenteres for landsmøtet høsten Fagplaner for de enkelte kulturskolefag utarbeides etter dette landsmøtet.

12 Rammeplanutvalget har bestått av følgende personer: Eirik Birkeland, leder Kristin Geiring Eivind Nåvik Robert Øfsti Morten Christiansen Wenche Waagen Inger Anne Westby Knut Øverland, sekretær Høringsutkastet omhandler del 1 av rammeplanen, den generelle delen, og deles inn i to kapitler: 1) Kulturskolens samfunnsoppdrag 2) Prinsipper og retningslinjer for kulturskolevirksomhet I kapittel 1 fremholdes kulturskolenes formelle oppdrag, formål, og bl.a. kulturskolens plass i den kulturelle grunnmuren. Kapittel 2 viser bl.a. de ulike ansvarsområder knyttet til kulturskolene. Herunder fokuseres skoleeierskap, kvalitet, kompetanse og lærerrolle. Arbeidet med rammeplanen vil fortsette etter Norsk kulturskoleråds landsmøte Da skal fagplaner for kulturskolen utarbeides. I tillegg skal det utarbeides en implementeringsstrategi. Den nye rammeplanen har som ambisjon å styrke kvaliteten i opplæringen i kulturskolene. Målet med planen er å etablere felles standarder for undervisningstilbudet, med mulighet for lokale tilpasninger innenfor tre ulike program. For å kunne oppnå dette må det utvikles tydelige kriterier knyttet til kvalitet. I samtaler og diskusjoner i rammeplanutvalget har en kommet fram til at det mest egnede kriteriet vil være å angi minstestandarder for undervisningsressurs per elev per år innenfor det enkelte program og fagdisiplin. I utgangspunktet baserer ikke rammeplanens ambisjoner om høyere kvalitet i undervisningstilbudet seg på økte budsjetter, men på klare målsettinger om gradert ressurstildeling mellom programmene og implementering av lokale lærerplaner basert på felles standarder. Denne høringen sendes til alle kommuner i Norge, som kulturskoleeiere. En ber om at høringen forankres politisk og samtidig når fram til primærbrukeren av rammeplanen: kulturskolelæreren. Det er utarbeidet en høringsmal som gjerne kan brukes. Høringssvaret bes sendt på e-post til Norsk kulturskoleråds fylkesavdeling/region i den respektive region (se vedlagte e-postliste). Fylkesavdelingene/regionene ved de regionale rådgiverne, får i oppgave å sammenfatte høringene og sende dette til kulturskolerådet sentralt. I tillegg til overnevnte sendes høring til aktuelle interessenter som universiteter og høgskoler, MFO, KS og fylkeskommunene. Høringsfristen er satt til 20. juni Da må fylkesavdelingenes og regionen a nfa ning r v r or l r ol ra d administrasjon i hende. Det samme må høringssvar fra øvrige interessenter. Med vennlig hilsen Morten Christiansen direktør, Norsk kulturskoleråd

13 Vedlegg: Kommuner i Finnmark: Ann-Synnøve Bendixen E-post: ann-synnove.bendixen@kulturskoleradet.no Kommuner i Troms: Sindre Sandvik E-post: sindre.sandvik@kulturskoleradet.no Kommuner i Nordland: Trond Ståle Mathisen E-post: trond.stale.mathisen@kulturskoleradet.no Kommuner i Nord-Trøndelag: Ann Evy Duun E-post: ann.evy.duun@kulturskoleradet.no Kommuner i Sør-Trøndelag: Gunnhild Breirem E-post: gunnhild.breirem@kulturskoleradet.no Kommuner i Møre og Romsdal: Edvin Eriksen E-post: edvin.eriksen@kulturskoleradet.no Kommuner i Sogn og Fjordane: Edvin Eriksen E-post: edvin.eriksen@kulturskoleradet.no Kommuner i Hedmark: Elin Kvernmoen E-post: elin.kvernmoen@kulturskoleradet.no Kommuner i Oppland: Elin Kvernmoen E-post: elin.kvernmoen@kulturskoleradet.no Kommuner i Hordaland: Kristin Geiring E-post: kristin.geiring@kulturskoleradet.no Kommuner i Rogaland: Anders Aabø E-post: anders.aabo@kulturskoleradet.no Kommuner i Vest-Agder: Knut Fasting E-post: knut.fasting@kulturskoleradet.no Kommuner i Aust-Agder: Knut Fasting E-post: knut.fasting@kulturskoleradet.no Kommuner i Region øst (Akershus, Østfold, Oslo): Rut Jorunn Rønning E-post: rut.jorunn.ronning@kulturskoleradet.no Kommuner i BTV (Buskerud, Telemark, Vestfold): Knut Øverland E-post: knut.overland@kulturskoleradet.no ylkesavdelinger og regioner

14 MANGFOLD OG FORDYPNING utkast til Rammeplan for kulturskolen 1

15 FORORD Norske kulturskoler et unikt skoleslag De kommunale kulturskolene har en viktig rolle i det norske opplæringssystemet og i det lokale kulturlivet. De har siden starten som musikkskoler på 1960-tallet hatt en sterk vekst og har elevplasser (GSI 2013) fordelt på alle landets kommuner. Kulturskolene gir et mangfoldig opplæringstilbud og har gjennomgående høyt kvalifiserte lærere. Tallrike offentlige utredninger og meldinger vitner om stort engasjement for skoleslaget. Siden 1997 har kulturskolene vært hjemlet i Opplæringsloven. Den norske kulturskolemodellen har vakt stor interesse også utenfor landets grenser, - i det europeiske kulturskolesamarbeidet og i våre nordiske naboland. Et klart uttrykk for dette er Nordisk råds kulturog utdanningsutvalg uttalelse fra 2009: «Udvalget ser meget gerne, at Kulturskoleordningen i Norge på sigt spredes og bliver til nationale satsninger i hele Norden». Utfordringer Kulturutredningen 2014 peker på utfordringen som ligger i å løse kulturskolenes sammensatte samfunnsoppdrag innenfor de gitte økonomiske ressurser. En sentral ambisjon i oppbyggingen av kulturskolene har vært kulturskoleplass til alle. For å kunne gi flest mulig elever et tilbud, har undervisningsressursene blitt strukket langt. Dette har i det lange løp satt kvaliteten i det generelle undervisningstilbudet under press og gitt begrensede muligheter til å kunne følge opp enkeltelever. Fjerningen av makspris for elevbetaling i 2004 har også gjort det vanskeligere enn før å rekruttere barn som ikke har ressurssterke foreldre i ryggen. Samtidig er det klart at kulturskolene i dag trenger å utvikle et større mangfold i tilbudet for å sikre bredere rekruttering fra barn og unge med fremmedkulturell bakgrunn. Rammeplanen Kulturskolens tilbud skal kjennetegnes av høy kvalitet både faglig og pedagogisk, og det krever kvalitative standarder i tillegg til de kvantitative. Det er en forventning om at kulturskolene i framtida kan tilby større fleksibilitet i organisering av tilbudene og tydeligere beskrivelser av mål, innhold og arbeidsmåter i fagene. Denne planen møter disse utfordringene. Den legger til grunn at det må etableres tydelige krav til faglige og pedagogiske normer i undervisningstilbudene og at det må utarbeides lokale læreplaner som bygger på rammeplanen. Det vil også være nødvendig å etablere et helhetlig system for å sikre kvaliteten i undervisningstilbudet ved den enkelte kulturskole over tid. Det er viktig å videreføre arbeidet for at flest mulig barn og unge som ønsker det skal få et fordypningstilbud innenfor kulturskolen. For å sikre tilstrekkelige ressurser til et godt faglig og pedagogisk tilbud med tett oppfølging av enkeltelever, vil det være nødvendig å dele undervisningstilbudet inn i programmer med ulik innretning og profil. Mange elever ønsker også å utdanne seg videre innen kunstfag, og disse må sikres mulighet for et kontinuerlig opplæringsløp. Langsiktighet i planlegging og utvikling av kulturskolen må være et bærende prinsipp. Å kunne etablere et attraktivt grunnprogram med tilbud til alle som ønsker det og samtidig kunne sikre ressurser til å styrke kvaliteten i kjerneprogram og fordypingsprogram, er en krevende oppgave. 2

16 Rammeplanen, Mangfold og fordypning, ønsker å løfte fram betydningen av høy kvalitet i kulturskolens undervisningstilbud, uansett program. Rammeplanutvalget er oppnevnt av Norsk kulturskoleråds styre etter vedtak på Norsk kulturskoleråds landsmøte på Hamar i oktober Utvalget legger med dette fram forslag til de to første kapittel i den nye rammeplanen for kulturskolen. Trondheim - Oslo, 10. mars 2014 Eirik Birkeland, leder Morten Christiansen Kristin Geiring Eivind Nåvik Inger Anne Westby Wenche Waagen Robert Øfsti Knut Øverland, sekretær 3

17 Innholdsfortegnelse Innledning... 5 KAPITTEL 1 KULTURSKOLENS SAMFUNNSOPPDRAG Kulturskolens formelle oppdrag Kulturskolens formål Kulturskolens mål Kulturskolens plass i den lokale kulturelle grunnmuren Kulturskolens fag Kulturskolens organisering av opplæringen Kulturskolens undervisningsprogram KAPITTEL PRINSIPPER OG RETNINGSLINJER FOR KULTURSKOLEVIRKSOMHET Prinsipper for opplæringen Kommunens ansvar som skoleeier Rammeplan og lokale læreplaner Skoleleders ansvar Samarbeid om elevenes læring Kompetansekrav for tilsetting i kulturskolen Retningslinjer for opplæringen Kulturskolens verdigrunnlag Kunnskap og læring i kulturskolen Vurdering for læring i kulturskolen Kvalitet i kulturskolen Lærerrollen og profesjonen Forskning og utviklingsarbeid

18 Innledning Denne rammeplanen bygger på Norsk kulturskoleråds Strategi 2020 og på rammeplanen fra 2003, På vei til mangfold. Den legger bl.a. til grunn Kunnskapsløftet fra 2006, Kulturløftene fra 2005 og 2009, Kulturskolen - utviklingen av de kommunale kulturskolene som gode lokale ressurssentre (2010), Kulturutredningen 2014 og Stortingsmelding 20 ( ) - På rett vei. Rammeplanen bygger på barn og unges rett til kunst og kultur slik det er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Barn og unge møter i dag store forventninger om individuell utfoldelse og til å skulle lykkes. Dette gjør at tilgjengelighet til kulturelle fellesskap er viktig for å utvikle trygghet, livskompetanse og forståelse av hva det vil si å være menneske, både som individ og som samfunnsmedlem. Gjennom fellesskapsopplevelser og i møter med kunst, kan vi utvikle vår evne til å ta andre perspektiv enn våre egne, styrke evnen til å tenke kritisk og selvstendig, oppdage menneskelige fellesnevnere på tvers av tid og rom og styrke vårt mot til aktiv deltagelse på ulike samfunnsarenaer. Planen beskriver i kapittel 1 kulturskolens rolle i opplæringen og som lokalt ressurssenter. I kapittel 2 legger den føringer for rammer, prinsipper og pedagogiske retningslinjer. Kapittel 3 beskriver det faglige og pedagogiske innholdet for det enkelte undervisningsfag. Kulturskolen er forankret i Opplæringsloven 13-6 og skal gi et tilbud av høy faglig og pedagogisk kvalitet, som er en fordypning utover det obligatoriske skoleverket. Kulturskolen gir også tilbud i kunst- og kulturfag som ikke finnes i grunnopplæringen. Kulturskoletilbudet retter seg i hovedsak mot barn og unge i alderen 0-19-år. Som lokalt ressurssenter skal kulturskolen medvirke til å styrke kompetanse og kulturell utfoldelse i lokalsamfunnet gjennom forpliktende samarbeid med skole- og kultursektor. Gjennom et tredelt programtilbud skal kulturskolen ivareta læring, opplevelse og formidling på alle nivå og legge grunnlag for bred rekruttering og planmessig opplæring. Programmene skal også være relevante for elever som ønsker å kvalifisere seg for videregående og høyere utdanning innen kunstfag. Rammeplanen er et grunnlagsdokument for utviklingen av nasjonale standarder og lokale læreplaner i skoleslaget. Den forutsetter også at det etableres nasjonale og lokale system for å utvikle og sikre kvaliteten i undervisningstilbudene. 5

19 KAPITTEL 1 KULTURSKOLENS SAMFUNNSOPPDRAG 1.1. Kulturskolens formelle oppdrag Barnekonvensjonen Norge ratifiserte FNs Barnekonvensjon den Barns rettigheter til kunst og kultur er nedfelt i barnekonvensjons 31: 1. Partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet. 2. Partene skal respektere og fremme barnets rett til fullt ut å delta i det kulturelle og kunstneriske liv og skal oppmuntre tilgangen til egnede og like muligheter for kulturelle, kunstneriske, rekreasjons og fritidsaktiviteter. I 2003 ble barnekonvensjonen med tilleggsprotokoller tatt direkte inn i norsk lov gjennom menneskerettighetslovene 2-4. Opplæringsloven I 1997 ble kulturskolen lovfestet med paragraf 13-6 i opplæringsloven: Alle kommunar skal aleine eller i samarbeid med andre kommunar ha eit musikk- og kulturskuletilbod til barn og unge, organisert i tilknytning til skoleverket og kulturlivet elles Kulturskolens formål Kulturskolen skal bidra til barn og unges danning, fremme respekt for andres kulturelle tilhørighet, bevisstgjøre egen identitet, bli kritisk reflekterende og utvikle egen livskompetanse. Kulturskolen skal gi opplæring av høy faglig og pedagogisk kvalitet til alle barn og unge som ønsker det. Formålet med opplæringen er å lære, oppleve, skape og formidle kulturelle og kunstneriske uttrykk. Kulturskolen er den sentrale grunnutdanningen i den sammenhengende utdanningslinjen som kan kvalifisere elever til opptak i høyere kunstfaglig utdanning for elever med særlig interesse og motivasjon. Alle elever i kulturskolen skal få undervisning som er tilpasset deres interesse og forutsetninger. Kulturskolen skal også være et lokalt ressurssenter, et omdreiningspunkt for skole- og kulturlivet i den enkelte kommune. Nasjonalt er den en del av en landsomfattende kulturell infrastruktur som bidrar til å løfte fram kunst og kultur som bærende elementer i samfunnsutviklingen Kulturskolens mål Kulturskolen skal: Ø gi alle elever mulighet til å utvikle kunnskaper og ferdigheter i kunstfag Ø gi alle elever mulighet til å dyktiggjøre seg i kunstneriske uttrykksformer Ø gi alle elever mulighet til å finne og formidle sine egne kunst- og kulturuttrykk Ø styrke elevenes estetiske, sosiale og kulturelle kompetanse Ø styrke evnen til kritisk refleksjon og selvstendige valg Ø gi fordypningsmuligheter som kan danne grunnlag for videregående og høyere utdanning innen kunst- og kulturfag 6

20 Målene gjelder all kulturskolevirksomhet. Egne fagplaner skal angi hva eleven forventes å oppnå i de enkelte fag og program. De ulike fagene skal ivareta målene for kulturskolen på fagenes premisser. Varierte arbeidsformer, fleksibel organisering av tilbudene og ulike vurderingsformer skal inngå i den enkelte fagplan Kulturskolens plass i den lokale kulturelle grunnmuren I Kulturutredningen 2014 (s. 257) skisseres fire ulike forventninger til kulturskolen. Den skal ivareta et dannelsesmål, den skal være tilgjengelig for alle som ønsker det, den skal bidra til at barn med særlig evner og interesser får utvikle sitt potensial, og den skal fungere som et ressurssenter i det lokale skole- og kulturlivet. Kulturskolen skal i henhold til opplæringsloven, organiseres i tilknytning til skoleverket og kulturlivet. Som lokalt ressurssenter skal kulturskolen samarbeide med skole- og kultursektor og medvirke til å styrke kompetanse og kulturell utfoldelse i lokalsamfunnet. Det innebærer et forpliktende og bredt samarbeid med barnehager, grunnskoler, videregående skoler, det lokale kulturlivet og profesjonelle aktører innen kunst- og kulturformidling. Det norske samfunnet består av mange ulike befolkningsgrupper. Geografisk mobilitet og økende grad av internasjonalisering bidrar til at samfunnet er langt mer komplekst enn tidligere. Kulturskolen bør gjenspeile mangfoldet gjennom et bredt sammensatt tilbud i opplæringen, både når det gjelder undervisning, formidling og skapende virksomhet. I Stortingsmelding nr.10 ( ) om inkludering og mangfold beskrives verdien av deltaking i kulturaktivitet (s.7): Deltaking i kulturaktivitetar er ein måte å høyre til samfunnet på. I det moderne samfunnet er personleg og sosial identitet sterkt knytt til deltaking i kulturaktivitetar. Som følgje av at kulturtilbod og kulturaktivitet har vorte ein meir sentral del av samfunnet og at fleire deltek, kan konsekvensane av utanforskap opplevast sterkare enn tidlegare. Grunnskolens rolle Grunnskolen har ansvaret for den obligatoriske opplæringen og i skolens generelle læreplan finner vi følgende om møtet med kunst og kulturuttrykk: Elevene må utvikle gleden ved det vakre i møte med kunstneriske uttrykk og ved å utforske og utfolde egne skapende krefter (Kunnskapsløftet K06 generell del s 13) I møtet med skapende kunst kan en rykkes ut av vaneforestillinger, utfordres i anskuelser og få opplevelser som sporer til kritisk gjennomgang av gjengse oppfatninger og til brudd med gamle former (K06 Generell del s13) Opplæringen må derfor fremme evnen til flid og til å gjøre seg umak. Den må nøre utholdenhet ved å la de unge oppleve at erfaringer, kunnskaper og anlegg gir bedre mestring og blir verdsatt. God undervisning skal gi elevene erfaringer i å lykkes i sitt arbeid, gi tro på egne evner og utvikle ansvar for egen læring og eget liv. (K06 Generell del s18) De estetiske fagene i grunnskolen er allmenndannende, ivaretar sjangerbredde og mangfold og gir et grunnlag for å utvikle estetiske og faglige ferdigheter, kreativitet, kritisk sans og kulturell og sosial kompetanse. Dette er basisferdigheter for livsmestring og danning. 7

21 Den kulturelle skolesekken Den kulturelle skolesekken (DKS) inngår i grunnskolens tilbud til alle elever. Gjennom konserter, forestillinger og utstillinger møter elevene profesjonelle kunstnere flere ganger hvert skoleår. Grunnskole og kulturskole og DKS kan utvikle felles prosjekter der elever, lærere, kulturkontakter og utøvere kan samarbeide. Kulturskolens rolle Kulturskolens hovedoppgave er undervisning og arbeid med den skapende og utøvende siden av kunstfagene utover det grunnopplæringen kan tilby. Opplæring i kulturskolefagene er individuelt tilpasset, kontinuerlig og langsiktig, og kan bidra til at elevene får en livslang fritidsaktivitet, interesse og engasjement eller et grunnlag for yrkesutdanning innen kunstfag. Undervisningen foregår både individuelt og i små og større grupper. Mens grunnskolens opplæring er aldersdelt og organisert i klassetrinn, har kulturskolens undervisning større grad av aldersblanding. Det kan bidra til nettverk mellom elever fra ulike miljøer, klassetrinn og skoler, og aldersblandingen styrker læringsmiljøet i kulturskolen. I kulturskolens rolle som lokalt ressurssenter inngår også samarbeid med helsesektoren bl.a. med barnevern, sosialtjeneste, flyktningetjeneste, helsesøster og eldreomsorg. Kulturskolen utgjør en viktig forberedelse til de studieforberedende utdanningsprogrammene Musikk- Dans-Drama og Formgivingsfag i videregående skole, og til høyere kunstutdanning. Dermed sikres en kontinuerlig utdanningslinje fra begynnernivå til profesjonelle orkestre, danse- og teaterensembler, nasjonalt og internasjonalt. Samarbeidet mellom kulturskole og grunnopplæring bør foregå både på elevnivå, lærernivå og ledernivå. Det kan for eksempel være samarbeid om store forestillinger og produksjoner som gjenspeiler kulturelt mangfold, samarbeid om integrering av kunst- og kulturperspektivet i fag, om utstyr og lokaler, om forskning på metoder og læringsmiljø, pedagogisk veiledning og kulturskolen som utstillings- og konserttilbyder. Kulturskolen kan også være en velegnet arena for innovasjon og entreprenørskap gjennom samarbeid med ulike lokale, regionale og nasjonale aktører. Det lokale kulturlivet I det lokale kulturlivet møtes barn, unge og voksne på ulike arenaer for kunst- og kulturaktivitet. Gjennom deltagelse i frivillige organisasjoner, lærer barn og unge hvordan demokratiske fellesskap fungerer. For hundrevis av korps, kor, teaterlag, dansegrupper og foreninger som benytter seg av opplæringstilbudet gjennom kulturskolen, er skoleslaget en forutsetning for kvalitet og kontinuitet. Kulturlivet er avhengig av at stadig nye medlemmer rekrutteres inn i deres organisasjoner, og et tett samarbeid mellom kulturskolen og kulturlivet bidrar til dette Kulturskolens fag Kulturskolens fag er primært musikk, dans, teater, visuelle kunstfag og skapende skriving. Fagplaner for disse fagene finnes i rammeplanens kapittel tre. Kulturskolene kan tilby andre fag av kunstnerisk eller formidlende karakter. Den enkelte kulturskole er ansvarlig for å utvikle lokale læreplaner med basis i rammeplanen i alle fag skolen tilbyr Kulturskolens organisering av opplæringen For å ivareta kulturskolens brede samfunnsoppdrag har rammeplanen definert tre ulike opplæringsprogram. De tre programmene har forskjellig profil og henvender seg til ulike elevgrupper 8

22 (målgrupper). Alle programmene skal tilby undervisning av høy faglig og pedagogisk kvalitet og skal ivareta elevens rett til tilpasset opplæring uansett om undervisningen foregår som individuell eller gruppeundervisning. Alle elever skal ha tilgang til arenaer for formidling av sine uttrykk og de skal få tilbakemeldinger på egen utvikling og resultat Ø Grunnprogrammet er et tilbud til elever som ønsker deltagelse i kulturaktivitet knyttet til ett eller flere av kulturskolens fag. Undervisningen kan ta sikte på å gjøre elevene kjent med innhold og arbeidsmåter i de ulike fagene slik at elevene etter hvert kan velge det eller de fagene de er motivert for. Programmet kan også tilby undervisning særskilt egnet for store ensembler, som f.eks. kor og dansegrupper. Undervisningen er organisert i større grupper. Ø Kjerneprogrammet er for elever som ønsker å utvikle faglige ferdigheter over tid og er basert på langsiktighet og progresjon. Det favner ulike stadier, fra begynnernivå til viderekommende nivå, og forutsetter betydelig egenøving i tillegg til undervisningstimene. Undervisningen er tilpasset den enkelte elev og foregår både individuelt og i grupper. Ø Fordypningsprogrammet er for elever på høyt nivå og med særlig motivasjon for ekstraordinær fordypning i faget. Deltagelse forutsetter at eleven kan møte til undervisning flere dager pr.uke og kan arbeide selvstendig og målrettet med øving/trening. Det forutsettes særskilt tilrettelagte inntaksprøver til programmet. Deler av undervisningen kan foregå i samarbeid med andre institusjoner på regionalt og nasjonalt nivå. Kulturskolene er allerede en del av det statlige talentprogrammet Unge musikere i regi av høyere musikkutdanningsinstitusjoner. Tilsvarende samarbeid bør utvikles i andre kunstfag. Den enkelte kulturskole avgjør selv sammensetningen av programprofilene og organisering av tilbudene, men alle kulturskoler skal alene, eller i samarbeid med andre kulturskoler gi tilbud innenfor alle tre program. Alle elever skal ha muligheter for deltagelse i fordypningsprogram, så fremt kunstnerisk nivå og motivasjon er tilstede. Alle program skal ha en faglig begrunnelse og en beskrivelse av hvilke læringsprosesser som skal kjennetegne programmet. For å sikre kvalitet i alle programmene oppfordres kommunene til interkommunalt og regionalt samarbeid, i tillegg til god kontakt og samarbeid med de høyere utdanningsinstitusjonene og profesjonelle miljø som driver talentprogram. 9

23 1.7. Kulturskolens undervisningsprogram PROGRAM GRUNNPROGRAM KJERNE PROGRAM FORDYPNINGS PROGRAM MÅL Utvikle generelle kunst- og kulturfaglige ferdigheter Utvikle faglige ferdigheter i et kunstfag som kan kvalifisere for videregående utdanning Videreutvikle utøvende og teoretiske ferdigheter som kan kvalifisere til videregående - og høyere utdanning MÅLGRUPPE Elever 0-19 år Elever 4-19 år Elever 9-19 år Deltagere i alle aldersgrupper for kurs- og fellesaktiviteter INNHOLD Kulturell utfoldelse og opplæring i kulturskolens ulike fag Utvikle ferdigheter og mestringsmuligheter gjennom systematisk trening Videreutvikle faglige ferdigheter Talentutvikling Deltagelse i kulturelle og kunstneriske aktiviteter som fremmer opplevelse av og forståelse for kunstfagene Bidra til utvikling av eget uttrykk. Deltagelse i støttefag/disipliner og fellesprosjekter Utvikle personlige uttrykk. Obligatorisk deltagelse i støttefag/disipliner og i større formidlingsprosjekt ORGANISERING Gruppeundervisning Ensembler Individuelt tilpasset opplæring i grupper og/eller Individuell undervisning og Samarbeid med grunnskole Individuell undervisning Klasseundervisning og ensembler VEILEDNING OG VURDERING Åpen tilgang for alle elever som ønsker det Opptak etter plasser og prioritering Opptaksprøver og inntakskrav Kontinuerlig formativ veiledning/vurdering Kontinuerlig formativ veiledning/vurdering Kontinuerlig formativ veiledning/vurdering Framføringer/presentasjoner med tilbakemelding Framføringer/presentasjoner med tilbakemelding Utviklingssamtale med elever og foreldre Framføringer/presentasjoner med tilbakemelding Utviklingssamtale med elever og foreldre Vurdere resultat opp mot kriteriene for deltagelse i programmet 10

24 KAPITTEL 2 PRINSIPPER OG RETNINGSLINJER FOR KULTURSKOLEVIRKSOMHET 2.1. Prinsipper for opplæringen Innledning Opplæringsloven 13-6 pålegger alle kommuner i Norge å ha et musikk- og kulturskoletilbud. Prinsippet om likeverdighet i skole- og utdanningstilbud er en overordnet kultur- og utdanningspolitisk målsetting i Norge, og rammeplanen bidrar til å sikre felles nasjonale normer for mål, innhold og kvalitet i kulturskolene Kommunens ansvar som skoleeier Kommunen har som skoleeier ansvaret for at kulturskolens tilbud er i tråd med nasjonale føringer gitt i rammeplanen. Kulturskolen skal inngå i kommunens plandokumenter og være en del av kommunens strategiarbeid både innen utdanning, kultur og helse. Skoleeier har ansvar for at kulturskolen har høyt kvalifiserte lærere. I dette inngår også å sikre kulturskolelærerne tilsvarende videre- og etterutdanningstilbud som lærerne i skoleverket. Kommunen bør initiere samarbeid med høyere utdanningsinstitusjoner om forskning og utviklingsarbeid i kulturskolens fag og oppmuntre kulturskolen til å ta imot praksisstudenter fra høyere utdanningsinstitusjoner innenfor kunstfag og lærerutdanning. Kommunen har ansvar for at kulturskolen har lokaler som er tilpasset den undervisningen som tilbys, og kulturskolen skal kunne disponere andre kommunale undervisningslokaler vederlagsfritt. Skoleeier bør sørge for at kulturskolen kan tilby friplasser og moderasjonsordninger for å sikre like muligheter for deltagelse i kulturskolens tilbud. Skoleeier har ansvar for drift av kulturskolen og for å sikre at kulturskolen har et system for kvalitetssikring av opplæringen. Kulturskolen skal inngå i fylkesmannens tilsyn med kommunene Rammeplan og lokale læreplaner Med utgangspunkt i den nasjonale rammeplanen skal det utarbeides lokale læreplaner for alle fag og emner kulturskolen tilbyr. De lokale læreplanene skal ivareta både nasjonale normer med hensyn til målsetting for undervisningen og lokale tilpasninger med hensyn til innhold, organisering og fagtilbud Skoleleders ansvar Den enkelte kulturskole er selv ansvarlig for å ivareta et kontinuerlig arbeid med kvalitetssikring av de tilbud som gis. Skoleleder må oppmuntre til pedagogisk utviklingsarbeid der relasjonsperspektiv og styrking av refleksjons- og læringsprosesser i personalet, ses på som sentrale forutsetninger for utvikling. Eksempler på utviklingsarbeid kan være ulike måter å organisere undervisningen på, egenproduksjon av materiell, forskning på egen og kollegers undervisning og flerkulturelle og tverrfaglige produksjoner. Forskning og kunnskapsutvikling skal sette sitt preg på kulturskolen som lærende organisasjon, og de ansatte bør delta i regionale og nasjonale fag- og forskningsnettverk. For å sikre en kunnskapsbasert videreutvikling av kulturskolen, er det grunn til å understreke behovet for ytterligere dokumentasjon og systematiserte og empiriske studier i skoleslaget. Kulturskolelæreren 11

25 og lederen bør i større grad skoleres i utforsking og dokumentasjon av egne praksiserfaringer, gjerne i samarbeid med høyere utdanning Samarbeid om elevenes læring Institusjonelt samarbeid: I opplæringsloven er kulturskolens virksomhet beskrevet i sammenheng med barnehagen, grunnopplæringen og kulturlivet. Kulturskolen har et særlig ansvar for å samarbeide med skoleverket, korps, kor, lag, foreninger, frivillige og profesjonelle kunst- og kulturorganisasjoner, om elevenes læring. På den måten møter eleven en helhetlig arena for sin kunstutfoldelse, og slik anerkjennes elevens kunnskaper og ferdigheter også utenfor kulturskolen. Kunnskapsløftet appellerer til et samarbeid på tvers av skoleslag og i det praktiske liv; i fagene musikk og kunst og håndverk: Samarbeid med profesjonelle musikere og kunstnere og samarbeid mellom grunnskole og kulturskole muliggjør møter med kunstuttrykk av høy kvalitet og gir elevene anledning til å være medskapende i arbeids- og formidlingsprosessen (K06-læreplan i musikk). Den samlede kompetansen i musikk og dans bidrar til å oppfylle skolens mål om å utvikle skapende, samhandlende og integrerte mennesker som er i stand til å realisere seg selv på måter som kommer individ og samfunn til gode (K06-læreplan i musikk). Faget gir muligheter for utvikling av entreprenørskap og samarbeid med bedrifter, institusjoner og fagpersoner (K06-læreplan i kunst og håndverk) Små kommuner vil ha gevinst av interkommunalt og regionalt samarbeid. Dette vil spesielt være aktuelt for Fordypningsprogrammet og et eventuelt behov for ekstraordinær lærerkompetanse. Samarbeid med hjemmet: En viktig faktor for at eleven skal lykkes, er at både foreldre og lærere er engasjerte og støttende og har forventninger til at barnet skal lære.en løpende kontakt mellom kulturskole og hjem er derfor viktig; om elevens utvikling, trivsel, frammøte og øvingsinnsats. Kontakten må etableres tidlig slik at det bygges opp et tillitsforhold. Elever og foreldre skal gjøres kjent med hvilke forventninger kulturskolen har til elevens innsats i de ulike programmene. De skal også gjøres kjent med kulturskolens læreplan for det aktuelle faget og om det undervisningstilbudet de kan forvente at deres barn vil få. Lærer sammen med foreldre må motivere eleven til aktiv utfoldelse innenfor sitt kunstfaglige virkefelt, også utenom den organiserte opplæringstida. En del kulturskoler har lange tradisjoner for opplæring av både elever og foreldre sammen. Det stimulerer samspillet og letter oppfølgingen i hjemmet. Skoleåret bør ha 1-2 utviklingssamtaler der lærer og elev med sine foreldre deltar, der elevens læringsprosess og læringsresultater, trivsel og innsats er tema for dialog og vurdering. Prinsippet om tilpasset opplæring skal være retningsgivende. 12

26 Kompetansekrav for tilsetting i kulturskolen Undervisningsstillinger Krav for tilsetting i undervisningsstillinger for kulturskolen skal følge de til enhver tid gjeldende krav for tilsetting i de deler av skoleverket som er sammenlignbare med arbeidsoppgavene i kulturskolen. Tilsetting i undervisningsstilling i kulturskolen forutsetter at ett av følgende kompetansekrav er innfridd: Ø Høyere kunstfaglig utdanning på minimum 240 studiepoeng inkludert godkjent pedagogisk utdanning tilsvarende krav som til grunnskolen Ø Faglærerutdanning for undervisning i kunstfag og godkjent pedagogisk utdanning tilsvarende krav som til grunnskolen Skoleeier kan unntaksvis tilsette søkere som ikke tilfredsstiller formelle kompetansekrav dersom realkompetanse kan dokumenteres. Lederstillinger Tilsetting i lederstillinger i kulturskolen skal følge krav til tilsetting i lederstillinger i skoleverket for øvrig. Det forutsetter at ett av følgende kompetansekrav er innfridd: Ø Høyere kunstfaglig utdanning på minimum 240 studiepoeng inkludert godkjent pedagogisk utdanning tilsvarende krav som til grunnskolen og i tillegg 60 studiepoeng lederutdanning Ø Minimum 180 studiepoeng lederutdanning hvorav minimum 120 studiepoeng er kunst- /kulturfag og i tillegg godkjent pedagogisk utdanning tilsvarende krav som til grunnskolen I tillegg må leder ha minimum 3 års erfaring som kulturskolelærer eller tilsvarende relevant arbeidserfaring. Skoleeier kan tilsette søkere som ikke tilfredsstiller formelle kompetansekrav dersom realkompetanse kan dokumenteres. 2.2 Retningslinjer for opplæringen Kulturskolens verdigrunnlag Kulturskolen bygger på grunnopplæringens humanistiske menneskesyn og på samfunnsverdier som fellesskap, ytringsfrihet, menneskeverd og demokrati. Det norske fellesskapet rommer et voksende mangfold av kulturelle uttrykk. Ved å anerkjenne og synliggjøre mangfoldet, kan kulturskolen bidra til å videreføre og fornye vår kulturarv. Kulturaktiviteter gir arenaer for tilhørighet og sosialt fellesskap. Av stor betydning er det også at kulturaktiviteter gir skolering til deltagelse i det uenighetsfellesskapet som er en forutsetning for et fungerende demokrati (Kulturutredningen 2014 s.10) Kulturutredningen 2014 framholder begrepet ytringskultur til forskjell fra det utvidede kulturbegrepet. (s.60). Ytringskulturen har kulturelle formål som det primære og avgrenses til vern og videreføring av materiell og immateriell kulturarv, samt kunstnerisk virksomhet, opplæring og publikumsmøter knyttet til denne. Den viser til den profesjonelle og ikke-profesjonelle utøvelsen av disse uttrykksformene, samt å tilegne seg slike kulturelle uttrykk som publikum.(s.61) 13

27 Kulturarv plasserer kunst- og kulturopplæringen i en kjede og kan vise elevene hvilken historisk og kulturell sammenheng de står i: Kulturarven som fortid; med dens produkter, tradisjoner og tankesett, som nåtid; gjennom elevenes referanser og skapende uttrykk her og nå, og som framtid; der elevene skal bruke det lærte i en hittil ukjent verden. Opplæringen skal legge til rette for at elevene utvikler kritisk skjønn, refleksjon og dømmekraft. For kulturskolen er det naturlig å legge ytringskulturbegrepet til grunn for sin virksomhet. Kulturskolens hovedanliggende er elevenes kunstneriske og kulturelle kompetanse. Til grunn ligger et helhetlig syn på mennesket og ideen om at alle mennesker har formsans og et uttrykksbehov som kan utvikles gjennom opplæring i og arbeid med kunstneriske og kulturelle uttrykk. Kunst- og kulturuttrykk berører grunnvilkår ved vår tilværelse som glede, lengsel, drømmer, melankoli, ensomhet og er fundamentale i oppdragelsen av barn og unge. Elevenes mediehverdag er preget av at mange typer kommunikasjon og uttrykksmåter samvirker; for eksempel bilde, lyd, design og verbalspråk. Kulturskolelærerne må i fellesskap øke sin bevissthet rundt denne kjensgjerningen. Det kan stimulere kunst- og kulturprosjekter i skolens regi, som ivaretar tverrfaglighet og sidestilte uttrykksformer i én og samme produksjon. Samtidig må det stimulere til kritisk debatt og refleksjon om kulturskolens rolle i dette bildet, nå og i framtida Kunnskap og læring i kulturskolen Kunnskap må forstås bredt og inkluderende i kulturskolen; som et vidt spekter av handlinger, ferdigheter, fakta og opplevelser. I kunstfagene er også den tause kunnskapen viktig for virksomheten. Undervisningen skal romme både ferdighetsopplæring, formidlingstrening, kunst- og kulturopplevelser og deltagelse i samarbeidsprosjekt med andre elever, lærere og profesjonelle kunstnere. I ferdighetsopplæringen må begrepsforståelse være et siktemål. Det må skje i møtet med praktisk utøving, der eleven møter det enkelte fags materialer, verktøy, instrumenter, formspråk osv. Med utgangspunkt i lærerens undervisning og praktiske demonstrasjoner vil eleven utforske, skape og utvikle ferdigheter og uttrykksevne. Hovedarenaene for elevenes læring er undervisningstimene og hjemmearbeidet. Men læring foregår også i andre sammenheng. Å delta i ulike formidlingssammenhenger er en viktig del av læringsprosessene. Motivasjon styrkes særskilt når elevene får samhandle med andre som har kommet lengre enn en selv. Elevene får mulighet til å undre seg og eksperimentere; til å være små forskere. De får oppdage uttrykksmidlene og ta dem i bruk. Elevens vekst og mestring er det viktigste målet for opplæringen. Kulturskolelæreren må lære eleven å ta ansvar for egen innsats i og mellom undervisningstimene. Metoder for å integrere elevens egenøving i opplæringen bør være et prioritert tema i undervisningen. Lærerens krav og forventninger til resultat er av stor betydning for elevens innsats og motivasjon. Kulturskolelærere bør utvikle normer og kriterier for et godt resultat. De må også kunne diskutere hva som kjennetegner gode læringsprosesser. 14

28 Vurdering for læring i kulturskolen Kulturskolen kan være tjent med å hente inspirasjon fra den nasjonale satsingen på vurdering i skoleverket, bl.a. for å utvikle et begrepsapparat innenfor det pedagogiske vurderingsfeltet. Samtidig må vurderingsvirksomheten tilpasses kunstfagenes egenart. Det bør gjennomføres kompetanseheving i vurdering for kulturskolens lærere. En må belyse sammenhengen mellom kunstneriske mål, kriterier, motivasjon og veiledning. Målet er å utvikle god og framtidsrettet vurderingskultur i skoleslaget. Vurdering for læring innebærer veiledning, tilbakemeldinger til eleven og utviklingssamtaler, der hensikten er å skape best mulige betingelser for elevens utvikling. På institusjonsnivå er det nødvendig med løpende vurdering av undervisningsformer og organisering, om eleven er på riktig program, og av alle støttefunksjoner som bidrar til elevens utvikling Kvalitet i kulturskolen Begrepet kvalitet bør være gjenstand for kontinuerlig debatt i kulturskolen. Viktige forutsetninger for kvalitet kan være: Undervisnings- og læringskvalitet: Ø Elevenes innsats og aktivitet i undervisning, hjemme og i formidlingsarbeid Ø Forholdet mellom mål og realisering av de ulike programmene Ø Undervisning, læringsprosesser og læringsmiljø Ø Lærerkompetanse og kollegasamarbeid Ø Pedagogisk utviklingsarbeid Kvalitet i rammefaktorer: Ø Rutiner for elevopptak Ø Mengde undervisningstid og organisering av undervisningen Ø Utstyr og lokaliteter Ø Ressursbruk Virksomhetskvalitet: Ø Samarbeidet mellom hjem og kulturskole Ø Muligheter for kompetanseutvikling for lærere og ledere Ø Aktivitetsnivå, antall konserter/forestillinger/utstillinger Ø Kulturskolens system for skolebasert vurdering Ø Langsiktighet i virksomhetsplanleggingen Ø Arbeidsmiljø Alle disse punktene bør inngå i interne kvalitetssikringssystemer som gjennomføres jevnlig. I arbeidet med kvalitetssikring bør det tas i bruk systematiske metoder for kulturskoleutvikling. På den måten kan kulturskolen bli en lærende skole der erfaringsbasert viten kan lede til ny innsikt og kunnskap Lærerrollen og profesjonen Lærerne avgjør ved sin væremåte både om elevens interesser består, om de føler seg flinke og om deres evner vedvarer (K06, Generell del, s.22). 15

29 Profesjonskunnskap Den viktigste enkeltfaktor i opplæringen er læreren. Kulturskolelæreren må ha et bevisst forhold til sine mange roller; som profesjonsutøver, instruktør, leder av små og store grupper, organisator, inspirator, kulturbærer, vurderer, utøver og kollega. Ledelsen må legge til rette for at lærerne får dele og kritisk vurdere sin felles yrkeskunnskap. De må kunne beskrive og begrunne sin praksis med et felles fagspråk. Slik kan den tause kunnskapen i større grad komme til uttrykk og profesjonaliteten løftes fram, ikke minst i kontakten med personer og institusjoner utenfor kulturskolen. Profesjonsutøvelse Den enkelte kulturskole bør vektlegge og stimulere ulike kompetanser hos læreren som: Ø Kunstfaglig kompetanse Ø Didaktisk kompetanse Ø Kommunikativ kompetanse Ø Refleksjonskompetanse Ø Relasjonskompetanse Ø Lederkompetanse Ø Læreplankompetanse Ø Vurderingskompetanse Ø Yrkesetisk kompetanse Disse bør være gjenstand for refleksjon og tolkning, og legges til grunn for dialoger om arbeidsmiljø og læringsmiljø. Profesjonsutvikling Kulturskolens kvalitet vil bl.a. avhenge av at lærerne har en arbeidssituasjon hvor de kan utvikle seg som utøvere av sitt fag. Lærernes rolle som aktive utøvere skaper gode forbilder for elevene. Det er viktig at kulturskolelærerne får tilgang til etter- og videreutdanning, deltagelse ved konferanser og tilgang til forskning i sitt fag. Kulturskolelærerne bør få støtte til faglig-pedagogisk utviklingsarbeid, utprøving og publisering Forskning og utviklingsarbeid Kulturskolefeltet er et relativt nytt profesjonsfelt som trenger forskning og utviklingsarbeid for å utvikle kunnskap om skoleslaget. Det er viktig at kulturskolelærere får støtte til å forske i egen praksis og til å drive faglig-pedagogisk utviklingsarbeid. De bør også få støtte til utprøving og publisering. Som del av profesjonsutøvelsen er det avgjørende at både lærergruppa og ledelse får opplæring i lokalt læreplanarbeid, - også for å kunne implementere rammeplanen. Høyere kunstfaglige utdanningsinstitusjoner kan i samarbeid med praksisfeltet initiere og gjennomføre utviklingsprosjekt med fokus på bl.a. nye arbeidsmåter og organisering av undervisning, utvikling av nytt undervisningsmateriell og multimediale undervisningsformer. Kulturskolen som lokalt ressurssenter innebærer også muligheter for å undersøke hvordan kulturskolens faglige ressurser kan brukes i kulturlivet, i forebyggende helsearbeid, i eldreomsorg og i profesjonell formidling. 16

30 Versjon: 6.0 Prosjektrapport Rehabilitering i Midt-Norge

31 Forord Prosjektet «Rehabilitering i Midt-Norge» har som hovedmål at «Kommunene og spesialisthelsetjenesten har en felles strategi for rehabiliteringsfeltet, slik at den enkelte bruker får dekket sitt behov for rehabilitering». Å gjenvinne og opprettholde funksjon etter skade eller sykdom betyr livskvalitet for den enkelte pasient og pårørende, og gir også en god samfunnsøkonomi. Rehabilitering må være et satsnings- og utviklingsområde både i kommunene og spesialisthelsetjenesten. God rehabilitering er avhengig av ansvarsfordeling og samhandling mellom de to nivåene, slik Samhandlingsreformen legger opp til. Prosjektet er knyttet opp mot Strategi 2020 og iverksatt av kommunene (KS) og Helse Midt- Norge RHF i fellesskap. Som ledd i prosjektet har det vært arrangert 4 regionale rehabiliteringskonferanser med nesten 400 deltakere fra brukerorganisasjonene, kommunene, de private rehabiliteringsinstitusjonene og sykehusene. Hensikten har vært å involvere mange og innhente erfaringer og kunnskap fra rehabiliteringsfeltet i regionen. Dette erfarings- og kunnskapsgrunnlaget er innarbeidet i rapporten. Foreliggende prosjektrapport er kunnskapsbasert, dvs. den bygger på forskning, klinisk erfaring og brukererfaring. Rapporten er omfattende og detaljert. Den gir en innføring i rehabiliteringsfeltet, med fokus på kommunene og spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge. Et sammendrag inneholder anbefalingene som er gitt under de enkelte kapitler. Anbefalingene fra prosjektgruppen er enstemmige. Målet for arbeidet har vært å avdekke behov og gi faglig begrunnede forslag til tiltak. Vi håper dette vil være til nytte og støtte for politikere, ledere og alle andre som skal planlegge og gjennomføre tiltakene. Vi takker for oppdraget! Stjørdal. 28.februar

32 Innhold 1. Sammendrag med anbefalinger Prosjekt «Rehabilitering i Midt-Norge» Mål Organisering Arbeidsmetoder i prosjektet Måloppnåelse Nasjonale føringer, lovgivning og dokumenter Funksjonshemming og rehabilitering Verdier og definisjoner Arbeidsmetoder i rehabilitering Fagutdanning og forskning Framtidig behov for rehabilitering i Midt-Norge Begreper brukt i rehabilitering Rehabilitering i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten Rehabilitering i kommunene Innspill fra rehabiliteringskonferansene høsten Kompetanse Kapasitet Organisering Økonomi Forskning Velferdsteknologi Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten Rehabiliteringsavdelingene i helseforetak i Midt-Norge De private rehabiliteringsinstitusjonene i Midt-Norge Brukergrupper med udekkede behov Brukernes ønsker Særskilte brukergrupper med udekkede behov i Midt-Norge Samhandling mellom kommuner, spesialisthelsetjeneste, private aktører, frivillige organisasjoner og brukerorganisasjoner Innspill fra rehabiliteringskonferansene høst Samhandling omkring enkeltbrukere Samhandling på systemnivå Litteraturliste Rehabilitering i offentlige dokumenter Lover og forskrifter

33 1. Sammendrag med anbefalinger Samhandlingsreformen (2011) trekker opp linjene for framtidens helse- og omsorgstjeneste. Forebygging, tidlig intervensjon, rehabilitering og mestringsstrategier skal bremse behovet for kostnadskrevende behandling og pleie i sykehus og sykehjem. Dette skal gi bedre helse og funksjonsevne hos den enkelte innbygger, og samtidig bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling i velferdssamfunnet. Ansvaret for rehabilitering er delt mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten.. Helsedirektoratets Rapport IK-1947 «Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet» gir en veiledning om hvordan ansvaret bør fordeles. Grensene mellom de to ansvarsområdene er flytende, og det et klart behov for å avklare ansvar for og etablere samarbeidsrutiner mellom de enkelte helseforetak og de omliggende kommuner. Det er store variasjoner mellom kommunene hva angår ressurser i form av kapasitet og kompetanse innen rehabiliteringsområdet. For brukerne betyr det at tilgjengelighet, kvalitet og omfang på tjenestene varierer avhengig av bosted. Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge består av rehabiliteringsavdelingene og andre kliniske avdelinger i de tre helseforetakene, samt 8 private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med Helse Midt-Norge RHF. Det er også store variasjoner i organisering og sammensetning av rehabiliteringstjenestene mellom de tre helseforetakene, og kapasiteten i de private institusjonene er ulikt fordelt mellom de tre fylkene. Prosjektet «Rehabilitering i Midt-Norge» er initiert av Helse Midt-Norge RHF i samarbeid med kommunene (KS) i regionen. Prosjektorganisasjonen har bestått av representanter for de berørte parter; brukerne, kommunene, helseforetakene og de private rehabiliteringsinstitusjonene. Hovedmålet for prosjektet er: Kommunene og spesialisthelsetjenesten har en felles strategi for rehabiliteringsfeltet, slik at den enkelte bruker får dekket sitt behov for rehabilitering. Dette målet er inndelt i 7 delmål. En felles styringsgruppe har utarbeidet prosjektoppdraget. Kapittel 2 beskriver mål, delmål, prosjektorganisering og arbeidsmetoder. Prosjektet omfatter ikke barnehabilitering, heller ikke rehabilitering i spesialisthelsetjenesten for brukere med rusavhengighet eller alvorlige psykiske lidelser. Prosjektet har vært gjennomført etter to arbeidsmetoder: 1) En prosjektgruppe har utarbeidet denne prosjektrapporten med anbefalinger. Kunnskapsgrunnlaget for anbefalingene er fremskaffet gjennom forskningsrapporter, erfaringsgrunnlaget til deltagerne i gruppen, brukererfaringer og kunnskapen som kom frem gjennom de regionale rehabiliteringskonferansene. 2) I regi av prosjektet ble det høsten 2013 arrangert 4 konferanser med nesten 400 deltagere fra praksisfeltet: brukere, fagfolk, ledere og politikere. I tillegg til beslutningsstøtte for anbefalingene, har konferansene bidratt til en aktivering og mobilisering av rehabiliterings-miljøene både i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Kapittel 3 gir en oversikt over relevante nasjonale utredninger, føringer, lover og forskrifter som gjelder rehabiliteringsfeltet. 4

34 Kapittel 4 gir en innføring i fagområdet. Rehabilitering er først og fremst brukernes egen prosess som handler om å leve et fullverdig liv med en funksjonshemming. Rehabilitering kan sees på som et motstykke til den øvrige helsetjenesten som har fokus på sykdom, behandling og pleie. Rehabilitering er å finne og aktivere ressursene hos det enkelte menneske og i samfunnet rundt den som har en varig eller midlertidig funksjonshemming. Rehabilitering må betraktes som et eget fagområde hvor utøverne må ha spesiell kompetanse og ferdigheter. Mange faggrupper er involvert, og tverrfaglig samarbeid er i seg selv et arbeidsredskap. Kapitlet inneholder også en vurdering av behovsutviklingen i Midt- Norge og har med definisjoner og begrepsforklaringer. Kapittel 5 omfatter rehabilitering i kommunene. Alle med behov for rehabilitering vil trenge tjenester fra kommunen, mens noen har behov for tiltak og tjenester fra spesialisthelsetjenesten i faser av rehabiliteringsprosessen. Kommunene har i prinsippet et «sørge-for-ansvar» til alle innbyggere med behov for rehabilitering. Dette stiller krav til kommunene. Kapitlet viser hvilken kompetanse som må være tilstede, hvilken rehabiliteringskapasitet kommunene bør ha, samt anbefalinger om hvordan tjenestene bør organiseres slik at brukerne får tilgang til tjenestene. For mange mindre kommuner vil det være nødvendig å samarbeide med andre kommuner eller rehabiliteringsinstitusjoner for å kunne løse disse kravene. Forskning viser at rehabilitering er lønnsomt også for samfunnet. Kommunekapitlet har med en oppsummering av disse forskningsprosjektene. Kapittel 6 omfatter rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Med spesialisthelsetjenesten menes sykehusene og de private rehabiliteringsinstitusjonene. Første del av kapitlet beskriver hvilke pasientgrupper som bør få deler av sin rehabilitering i regi av spesialisthelsetjenesten. Det beskriver også hvilke krav til kompetanse som må være oppfylt. Spesialisthelsetjenesten har også veiledningsansvar overfor kommunene, samt ansvar for forskning og opplæring. Andre del av kapitlet omhandler den del av rehabiliteringsvirksomheten som ytes i regi av de tre helseforetakene i form av innleggelser og poliklinisk virksomhet. Virksomheten er forskjellig organisert, og det er forskjeller i kapasitet og kompetanse mellom de tre fylkene. Kapasitet og kompetanse er vurdert opp mot behovene, og det fremmes anbefalinger om framtidig organisering, kapasitet og kompetanse i sykehusene i regionen. Tredje del av kapitlet omhandler spesialisert rehabilitering utenfor sykehus. Helse Midt- Norge RHF har i dag avtale med 8 private institusjoner. I tillegg kjøpes rehabiliteringsopphold for noen brukergrupper i institusjoner utenfor regionen. Institusjonene har spesialisert seg på bestemte pasientgrupper, og gir individuelle og gruppebaserte opphold. Institusjonene tar i mot pasienter direkte fra sykehusene, men også fra kommunene etter søknad. Søknadene blir vurdert i et regionalt henvisningsmottak med henblikk på rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Nåværende kompetanse, kapasitet og oppgaver for institusjonene beskrives, og det gis anbefalinger om virksomheten videre. Samhandlingsreformen legger opp til at de private rehabiliteringsinstitusjonene også kan utføre rehabiliteringsoppgaver som faller inn under det kommunale ansvaret. Hvordan dette gjøres blir vist blant annet gjennom eksisterende samarbeidsordninger og modellforsøk. Kapittel 7 tar for seg de utfordringer og ønsker brukerne har til rehabiliteringstjenesten, både i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Gjennom de regionale konferansene og gjennom interne spørrerunder i brukerorganisasjonene har prosjektet identifisert en del 5

35 brukergrupper som mangler eller har et mangelfullt tilbud. I kapitlet blir det gitt anbefalinger om tiltak som kan rette opp manglene i regionen. Kapittel 8 er viet samhandlingen mellom aktørene. Rehabiliteringsfeltet er komplekst, mange instanser og aktører er involvert. Brukerne må kunne oppleve en sammenhengende tjeneste og hvor tiltakene blir satt inn i riktige faser. Gode rutiner, gjensidig kjennskap til tjenestene og god kommunikasjon er nødvendig sammen med tverrfaglig samarbeid og samtidighet. De nye samhandlingsavtalene og -organene mellom helseforetakene og kommunen er viktige overordnede redskaper. I tillegg må det etableres samarbeidsformer som legger til rette for en god individuell rehabiliteringsprosess. Rehabilitering må inngå som en del av pasientforløpene. Det må også være samarbeidsorganer som fremmer den faglige utviklingen internt og mellom rehabiliteringsmiljøene i kommuner, sykehus og i rehabiliteringsinstitusjonene. Det er en selvfølge at brukerne må involveres i rehabilitering både på individ- og systemnivå. Det må legges til rette for at dette skjer. I de enkelte kapitler i rapporten er det gitt begrunnede anbefalinger til tiltak som kan bedre rehabiliteringstjenestene i Midt-Norge. Disse anbefalingene er oppsummert nedenfor. A. Anbefalinger som angår kommunene Kommunene må ha en fleksibel organisering av rehabilitering som kan tilpasses skiftende behov og som gjør det mulig å skreddersy tilbud til individuelle behov. Minimumskravet for kompetanse i enheter for rehabilitering og i rehabiliteringsteam/oppsøkende rehabilitering, er tilgang på lege, fysioterapeut, ergoterapeut og sykepleier, samt anvendelse av bruker- og pårørendekompetanse. Fastlegenes rolle må tydeliggjøres i rehabiliteringsarbeidet, både i forhold til enkeltindivider og når det gjelder tjenesteutvikling. Andre sentrale profesjoner som det bør være tilgang på, alt etter brukers behov, er vernepleiere, psykologer og logopeder med generell rehabiliteringskompetanse. Kommunene må også ha kompetanse innen psykisk helse, sosialfag og spesialpedagogikk, for eksempel innen hørsel og syn, samt tilgang på kompetanse fra andre sektorer i kommunen og andre lokale aktører som for eksempel NAV. Tverrfaglig oppsøkende/ambulant rehabilitering må være et reelt tilbud i alle kommuner. Kommunens innbyggere må ha tilgang på plasser for døgnrehabilitering. Behovet for kommunal døgnrehabilitering anses å ligge mellom 0,3 og 0,5 plasser per 1000 innbygger. I de største kommunene anbefales det å opprette egne kommunale rehabiliteringsavdelinger framfor å integrere døgnrehabilitering med øvrige tilbud i sykehjem. Der befolkningsgrunnlaget ikke gir rom for egne rehabiliteringsavdelinger, anbefales interkommunalt samarbeid eller kjøp av tjenester i private rehabiliteringsinstitusjoner. Det forutsetter at det etableres et nært samarbeid med kommunenes hjemmetjenester og/eller oppsøkende rehabiliteringstjenester som kan sikre oppfølging etter hjemkomst. Øremerkede plasser i korttidsavdelinger (evt. gjennom interkommunalt samarbeid) kan være en løsning i mindre kompliserte tilfeller og i tilfeller der nærhet til hjemmet er særlig viktig. 6

36 Kommunene skal ha en koordinerende enhet med rehabiliteringsfaglig kompetanse, og denne må ha eget telefonnummer og synliggjøres bedre i kommunenes nettsider av hensyn til befolkning og samarbeidspartnere. Rehabiliteringsområdet må synliggjøres i samarbeidsavtalene mellom lokale helseforetak og kommunene. Kommunene må styrke og videreutvikle rehabilitering. Dette vil på sikt gi samfunnsøkonomisk gevinst, og styrke kommunenes økonomiske bæreevne. B. Anbefalinger som angår helseforetakene Kapasiteten for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten er lavere i Midt-Norge enn landsgjennomsnittet, samtidig som behovet for rehabilitering i befolkningen vil øke. Kapasiteten i spesialisthelsetjenesten bør økes. Antall legespesialister innen fysikalsk medisin og rehabilitering må økes gjennom etablering av flere LIS-stillinger og overlegestillinger. Møre og Romsdal HF har lavere dekning av døgnplasser i de private rehabiliteringsinstitusjonene enn i regionen for øvrig. Denne kapasiteten bør økes. Tverrfaglig sengepost ved Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Ålesund sjukehus, styrkes med 4 sengeplasser. Det må etableres system og arenaer for å utvikle det faglige samarbeidet mellom rehabiliteringsmiljøene i regionen. De private institusjonene må være en aktiv del av dette. Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering ved St. Olavs Hospital må utvides med en generell rehabiliteringsavdeling. I tillegg til ryggmargskader og hodeskader må det opprettes avdelinger også for pasienter med multitraume og multiorgansvikt. St. Olavs Hospital anbefales å samordne rehabiliteringstilbudene ved sykehuset. Kvalitet, ressursbruk, kodepraksis og bruk av rehabiliteringsplan må sikres i alle kliniske avdelinger som har pasienter som trenger rehabilitering. Helseforetakenes rehabiliteringsavdelinger må etablere ambulante team. Rehabilitering må inngå som del av standardiserte pasientforløp. Helseforetakenes koordinerende enhet må synliggjøres internt og eksternt. Spesialisthelsetjenesten må ha system for opprettelse av koordinator med rehabiliteringsfaglig kompetanse. Spesialisthelsetjenesten må sørge for å etablere systemer som sikrer god koordinering og kommunikasjon rundt den enkelte pasient gjennom hele forløpet internt, herunder også ved overføring mellom sykehusavdelinger eller mellom helseforetak, DMS og private rehabiliteringsinstitusjoner. Spesialisthelsetjenesten må ha systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp. Spesialisthelsetjenesten skal ha en tydelig og lett tilgjengelig koordinerende enhet. Helseforetakenes koordinerende enhet må legge opp til rutiner som sikrer samarbeid med de private rehabiliteringsinstitusjonene for å bidra til å sikre helhetlige pasientforløp for personer med rehabiliteringsbehov. Spesialisthelsetjenesten må etablere systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp i alle pasientforløp. Ett virkemiddel kan være interne ambulerende team med rehabiliteringskompetanse. 7

37 Koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesten må organiseres på en slik måte at rehabiliteringsfaglig kompetanse sikres i arbeidet. Leder/kontaktperson for koordinerende enhet må ha forankring og mandat i sin organisasjon som gir handlingsrom til å sørge for at kliniske avdelinger samhandler i gråsoner for å unngå at pasienter/brukere blir «kasteballer». Koordinerende enhet bør arbeide for bedre samordning på tvers av avdelinger og klinikker. C. Anbefalinger som angår rehabiliteringsinstitusjoner utenfor sykehus Offentlig innkjøp av rehabiliteringstjenester fra private kan være et mulig samarbeidsområde, enten som interkommunalt samarbeid, eller som et felles innkjøp til både kommune og helseforetak. De private rehabiliteringsinstitusjonene må få mer forutsigbare avtaler med lengre varighet med det regionale helseforetaket, slik at de har mulighet til å bygge opp og beholde nødvendig fagkompetanse. Avtalene må omfatte forskning, ambulant virksomhet og kompetanseoverføring. De private rehabiliteringsinstitusjonene må styrke sin mulighet for å ta imot pasienter med vesentlig assistansebehov for å bli mer interessante samarbeidspartnere for kommunene. Pasientforløp i spesialisthelsetjenesten må også omfatte de private rehabiliteringsinstitusjonene, og disse må derfor inkluderes i planarbeidet. Kompetansen innen arbeidsrettet rehabilitering i de private rehabiliteringsinstitusjonene må benyttes og utvikles videre. De private rehabiliteringsinstitusjonene må innrette sin virksomhet slik at de kan motta mer pleietrengende rehabiliteringspasienter (med Barthel index ned mot 30). Tilbudet ved den private rehabiliteringsinstitusjonen må være tilpasset kommunens behov, blant annet slik at mål og tiltak er overførbare til pasientens situasjon i hjemkommunen. De private rehabiliteringsinstitusjonene må kunne tilby kommunene ambulant bistand i enkeltsaker ved siden av kompetanseoverføring gjennom for eksempel kursing og hospitering. D. Anbefalinger som angår brukergrupper med udekkede behov Kommunenes rehabiliteringstilbud må omfatte personer med kroniske sykdommer hvor tiltakene kan være på tvers av diagnosegrupper. Alle kommuner må ha rehabiliteringsopplegg for eldre med nedsatt/fallende funksjon, enten i form av hverdagsrehabilitering, dagtilbud eller opphold i en kommunal rehabiliteringsinstitusjon. Mange pasienter med somatiske sykdommer sliter også med psykiske lidelser og /eller rusavhengighet. Kommunene må derfor samordne psykisk helsevern og rusomsorg med de øvrige rehabiliteringstjenestene, særlig gjelder dette i kommunene. 8

38 Ungdom og unge voksne med funksjonshemming har behov for særskilte miljøer for rehabilitering. Kommunene må sørge for slike tilbud i egen kommune, eller i samarbeid med andre kommuner eller en rehabiliteringsinstitusjon. For pasienter med progressive nevrologiske sykdommer bør det regionale rehabiliteringstilbudet gjennomgås med tanke på behov, innhold og kapasitet. Rehabiliteringstilbudet for kreftpasienter i Midt-Norge vurderes som utilstrekkelig. I forlengelse av Regional kreftplan bør det foretas en egen utredning for å klarlegge behov, faglig innhold, organisering og kapasitet for kreftrehabilitering. Kommunene bør iverksette tiltak for å forebygge fedme/sykelig overvekt hos barn, ungdom og voksne. Rehabiliteringstilbudet i Midt-Norge for personer med sansetap vurderes som utilstrekkelig og mangelfullt organisert i spesialisthelsetjenesten. Det bør gjøres en nærmere kartlegging av behov og utarbeides forslag til organisering og tiltak på individ- og systemnivå. Rehabiliteringstilbudet til mennesker med kronisk lungesykdom er utilstrekkelig. Helseforetak og kommuner bør sammen kartlegge behov og iverksette pasientforløp og rehabiliteringstiltak. Kommunene må sørge for å ha tilgang til ergoterapeut/logoped som rehabiliteringstilbud for mennesker med senfølger etter hjerneslag. Rehabiliteringsansvaret for mennesker med smertetilstander og sammensatte lidelser er hovedsakelig et kommunalt ansvar, men i et nært samarbeid med spesialisthelsetjenestens smerteklinikk. E. Anbefalinger som angår brukermedvirkning Brukerorganisasjoner skal delta aktivt i utvikling av rehabiliteringstjenesten både i helseforetak og kommune. (Ref. lovfestet kommunalt råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne). Pårørende og andre nærpersoner må i større grad enn i dag verdsettes som ressurs og kompetansekilde både av kommunene og helseforetaket. Det må satses vesentlig mer på opplæring og avlasting av pårørende og nærpersoner for at denne ressursen fortsatt skal være et betydelig bidrag. Kommunene må etablere godt samarbeid med frivillige organisasjoner for å utnytte den kompetanse og kapasitet disse har til å støtte opp under det offentlige rehabiliteringsarbeidet. F. Anbefalinger som angår samhandling I arbeidet med å utvikle samarbeidsavtalene anbefales følgende: o Å etablere systemer og rutiner som sikrer brukerinnflytelse gjennom hele pasientforløpet. Dette må spesielt ivaretas i overganger mellom tjenestenivå. o Å etablere et system for tilbakemelding fra brukerne med spesielt fokus på overgangen innen og mellom tjenestenivåene, jf. eksemplet fra Nord-Trøndelag. o Arbeidet med opplæring av koordinatorer må videreføres og videreutvikles. Her bør spesialisthelsetjenesten i større grad inviteres inn i arbeidet for å lære av kommunene. 9

39 o Kommunene og spesialisthelsetjenesten må etablere systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp på tvers av nivåene. o Det legges til rette for gode overgangsfaser der spesialisthelsetjenesten og kommunene yter bistand til bruker samtidig som en legger til rette for systemer som sikrer at NAV og skole trekkes inn. Kommunene og spesialisthelsetjenesten må ha tett dialog når det gjelder utveksling av kompetanse knyttet til lærings- og mestringstilbud. Det må ikke skje en nedbygging av lærings- og mestringstilbud i spesialisthelsetjenesten før kommunene har bygd opp/ut sine tilbud. Kommunene og spesialisthelsetjenesten må sørge for gode overganger og samtidighet mellom pasient- og pårørendeopplæring i spesialisthelsetjenesten og de mer generelle lærings- og mestringstilbudene i kommunene. Arbeidet med å få på plass rutiner og systemer for konkrete beskrivelser av hvordan dialogen mellom partene skal være, forankres i samarbeidsutvalget/organet mellom helseforetak og kommune. Kommunene må ha en ressursbase for rehabilitering, for eksempel gjennom rehabiliteringsteam som kan koordinere og sikre kontinuitet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen i kompetanseoverføring. Rehabilitering må inngå som en naturlig del av helhetlige forløp som utarbeides på systemnivå. De private rehabiliteringsinstitusjonene må være en aktiv del av dette. Både helseforetak og kommunene må gjøre en vesentlig større innsats i å gjøre samhandlingsavtalene kjent i sin organisasjon, slik at avtalene blir et reelt verktøy til beste for den enkelte pasient/bruker. Rehabiliteringsområdet må synliggjøres i samarbeidsavtalene mellom lokale helseforetak, kommunene og de private rehabiliteringsinstitusjonene. De avtalefestede samhandlingsorganene må brukes aktivt til tjenesteutviklingen i samhandlingsrommet. Det må etableres møteplasser på rehabiliteringsområdet i hvert helseforetaksområde med likeverdig deltagelse fra brukere, kommuner og spesialisthelsetjenesten. Møteplasser mellom koordinerende enheter i kommunene og spesialisthelsetjeneste må forankres i samarbeidsavtalene mellom partene. Rehabiliteringsbehov må kartlegges og synliggjøres i overføringer fra spesialisthelsetjeneste til kommune iht rutinene i samarbeidsavtalene. Spesialisthelsetjenesten må legge mer arbeid i kartlegging av behov for tekniske hjelpemidler etter opphold, og formidle dette til kommunen/nav slik at utstyret kan komme på plass så tidlig som mulig og senest på utskrivningstidspunktet. Brukerne må sikres opplæring i bruken av tekniske hjelpemidler. G. Anbefalinger som angår forskning og fagutvikling Forskningsfeltet innen rehabilitering må styrkes både nasjonalt og regionalt. Spesielt gjelder dette forskning på effektene av ulike tiltak, både på individ- og systemnivå. Det må etableres et program for slik forskning i regionen, med deltagelse fra NTNU, høyskolene, kommunene, de private rehabiliteringsinstitusjonene og helseforetakene. 10

40 Avd. for fysikalsk medisin og rehabilitering ved St. Olavs Hospital må som universitetssykehus-avdeling ta et særskilt ansvar for å initiere og styrke forskning og fagutvikling innen rehabilitering i regionen. Det må opprettes et professorat i fysikalsk medisin og rehabilitering ved NTNU. H. Anbefalinger som angår regionale og nasjonale politiske organer og helsemyndigheter Takstreglene for den sykehusinterne, innsatsstyrte finansiering for rehabilitering må endres slik at rehabiliteringsavdelingene blir kreditert avdelingenes reelle innsats. Finansieringsordningene må innrettes slik at ambulante team, poliklinisk og gruppebasert rehabilitering stimuleres. For å oppnå dette må takster som begrenser samhandling identifiseres slik at nye takster som støtter opp om samhandling mellom nivåene utvikles. Det bør innføres ISF-finansiering av ambulante rehabiliteringsteam. Helsedirektoratet må utvikle en nasjonal løsning/mal for en elektronisk basert individuell plan. Helse Midt-Norge RHF må etablere et rehabiliteringsledernettverk med representasjon fra sykehus, private rehabiliteringsinstitusjoner, kommuner og brukere. Kommunene må arbeide for å få bedre registrering av rehabiliteringsbehov i fagsystemene gjennom KS og andre kanaler inn mot sentrale myndigheter. Det anbefales at rehabiliteringsfeltet deltar aktivt i arbeidet med elektroniske journalløsninger for å bidra til mulighet for helhetlig tilnærming i dokumentasjonen. Det anbefales å ta ny teknologi i bruk i rehabiliteringsfeltet for å understøtte og utvikle kompetansesamarbeid og oppfølgingstiltak rettet mot grupper og enkeltindivider. Satsene for egenandeler bør samordnes for kommunal og spesialisert rehabilitering, inkludert private institusjoner. Det offentlige må være offensiv i å utvikle og ta i bruk ny teknologi som understøtter og utvikler kompetansesamarbeid og oppfølgingstiltak rettet mot grupper og enkeltindivider. Utviklingen må skje i samarbeid med brukerne, fagpersonell og næringslivet. Regionale samhandlingsmidler eller tilskudd anbefales til kommuner som har etablert samhandlingstiltak sammen med andre kommuner og/eller helseforetak. 11

41 2. Prosjekt «Rehabilitering i Midt-Norge» 2.1 Mål Prosjektet har følgende målsetting: Overordnet mål: Kommunene og spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge har en felles strategi for rehabiliteringsfeltet slik at den enkelte bruker får dekket sitt behov for rehabilitering. Prosjektet skal bidra til 1. at kommunene og spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge avklarer ansvars- og oppgavedeling innen rehabiliteringsområdet. 2. avklaring av hvilke oppgaver de private rehabiliteringsinstitusjonene bør ha på vegne av hhv kommunene og spesialisthelsetjenesten. 3. utforming av anbefalinger til rehabiliteringsfaglig kompetanse i kommunene og spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge. 4. avklaring av behovet for rehabiliteringskapasitet (døgn- og dagplasser i institusjon) og ambulerende virksomhet i spesialisthelsetjenesten. 5. avklaring av behovet for institusjonsbasert rehabilitering (døgn- og dagplasser) og ambulerende virksomhet i kommunene. 6. å identifisere brukergrupper med udekkede rehabiliteringsbehov, og utarbeide forslag til tiltak. 7. tiltak for å fremme optimal samhandling mellom kommuner, spesialisthelsetjeneste, private aktører og brukerorganisasjoner. Prosjektet er noe avgrenset. Det omhandler ikke habilitering barn. For habilitering vises til «Regional plan for utvikling av habilitering i Helse Midt-Norge RHF ». Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten for brukere med rusavhengighet og alvorlige psykiske lidelser er ikke omhandlet i dette prosjektet. 2.2 Organisering Prosjektet er igangsatt av Helse Midt-Norge RHF i samarbeid med kommunene i helseregionen. Styringsgruppen for prosjektet er oppnevnt av Samarbeidsorganet mellom KS og Helse Midt-Norge RHF Styringsgruppen. Styringsgruppen: Svanhild Jenssen, Helse Midt-Norge RHF (leder) Ingeborg Laugsand, KS Nord Trøndelag Stig Holmstrøm, KS Møre og Romsdal Karin Størseth, KS Sør-Trøndelag Karl Arne Remvik, Helse Møre og Romsdal HF Gisle Meyer, St. Olavs Hospital HF (Bjørn Skogstad fra ) Tore Andersen, Helse Nord Trøndelag HF Bjørn Bratvik, Regionalt brukerutvalg Eilin Reinaas, Regionalt brukerutvalg Ellen Wøhni, repr. Tillitsvalgte 12

42 Prosjektgruppen Prosjektgruppen har bestått av representanter for kommunene i de tre fylkene, de tre helseforetakene, de private rehabiliteringsinstitusjonene og brukerne (pasientorganisasjonene). Representantene for kommunene og helseforetakene er oppnevnt av de tre administrative samarbeidsutvalgene. Representantene for de private institusjonene er oppnevnt av Virke. FFO og SAFO har oppnevnt brukerrepresentantene. Magne Rø, St. Olavs Hospital HF Oddrun Linge, kommunene i Sør-Trøndelag Steinar Gjærde, Helse Møre og Romsdal HF Håvard Overå, kommunene i Møre og Romsdal Nancy Haugan, Helse Nord-Trøndelag HF Åshild Nymo, kommunene i Nord-Trøndelag Jan Emil Standal, Virke Siri Skumlien, Virke Sigrunn Antonsen, FFO Anne Berit Berge, SAFO Reidar Tessem, Helse Midt-Norge RHF Dagfinn Thorsvik, prosjektleder Prosjektledelse/sekretariat/økonomi Dagfinn Thorsvik har ledet prosjektet. Helse Midt-Norge RHF har hatt ansvar for sekretariat og kommunikasjon. Sekretær har vært Ann-Harriet Dalen og kommunikasjonsansvarlig har vært Hanne Sterten. Stein Jonny Valstad, fra Senter for Ledelse, har bidratt med prosessveiledning. Helse Midt-Norge RHF har dekket utgiftene til prosjektledelsen og de regionale konferansene, samt brukerrepresentantenes utlegg. Reiseutgifter og medgått arbeidstid for øvrige medlemmer i styringsgruppe og prosjektgruppe har vært dekket av de respektive organisasjoner. Prosjektperiode Prosjektet startet 2.mai 2013 og avsluttet 28. februar De fire regionale konferansene ble gjennomført i perioden september-oktober Arbeidsmetoder i prosjektet Samhandlingsreformen har gitt retningslinjer for ny ansvarsdeling mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste innenfor rehabiliteringsområdet. Rapport IS-1947 har gitt prinsipper for hvordan denne ansvarsdelingen bør skje i forhold til brukergrupper og konkrete oppgaver og tiltak innen rehabilitering. Hensikten med dette prosjektet har vært å videreføre Samhandlingsreformens intensjoner over i praktisk organisering av rehabiliteringstjenestene i Midt-Norge, slik at behovene til enkeltbrukere og brukergrupper blir dekket. Behovet for tjenester er det viktigste hensynet, men tiltakene må tilpasses regionens forutsetninger og eksisterende ressurser. Kunnskap om behov i befolkningen og kunnskap om ressurser og mangler i rehabiliteringstjenestene har vært viktig å få frem for å kunne gi anbefalinger til en felles strategi for rehabiliteringsfeltet i regionen. 13

43 Prosjektoppdraget Styringsgruppen utarbeidet og vedtok et prosjektoppdrag. Prosjektoppdraget har vært retningsgivende for prosjektarbeidet, se nettadresse: delig.doc Regionale konferanser Sentralt i prosjektet har vært å lage arenaer hvor deltakere fra de forskjellige instanser kan dele kunnskap og erfaringer, for deretter å finne fram til hensiktsmessig ansvarsfordeling, virkemidler og organisasjonsformer innen rehabiliteringsfeltet. Midt-Norge omfatter 85 kommuner, 8-10 rehabiliteringsinstitusjoner og 3 lokale helseforetak med 8 sykehus. Innenfor hver av disse instansene arbeider 4-10 forskjellige fagprofesjoner med rehabilitering. I tillegg må brukerorganisasjoner, politikere og administratorer aktiveres i et slikt arbeid. For å sikre en god representasjon fra mange kommuner og brukerorganisasjoner og samtidig få til en praktisk gjennomføring, ble det arrangert fire regionale dagskonferanser på følgende steder: Sted Dato Antall deltakere Steinkjer 26. september Trondheim 10. oktober Kristiansund 17. oktober Ålesund 31. oktober Deltakerne representerte kommunene (fagpersonell, ledere og politikere), sykehusene (rehabiliteringsavdelingene, andre avdelinger), rehabiliteringsinstitusjonene i Midt-Norge, samt representanter for brukerorganisasjonene. Konferansene var todelt: Første del var rehabiliteringsfaglige foredrag og andre del var gruppearbeid. I gruppearbeidet var deltakerne inndelt i heterogene grupper på 6-7 personer. Alle gruppene fikk forhåndsbestemte spørsmål til diskusjon og skriftlig besvarelse. Besvarelsene ble oppsummert av prosjektgruppen. En samling av besvarelsene er også lagt ut på følgende nettadresse: Hovedhensikten med konferansene var å skape en felles virkelighetsforståelse omkring behov, tiltak og behovsdekning innen rehabilitering i kommunene og spesialisthelsetjenesten, og å innhente kunnskap fra deltakerne i praksisfeltet som grunnlag for å kunne gi anbefalinger. I tillegg til beslutningsstøtte for prosjektets anbefalinger har konferansene bidratt til Kunnskapsoverføring Kunnskapsutvikling Mobilisering av rehabiliteringsfeltet i Midt-Norge Relasjonsutvikling Strategiutvikling 14

44 Arbeid i prosjektgruppen og styringsgruppen Prosjektgruppen var en tverrfaglig sammensatt faggruppe. Brukere, kommuner, helseforetak og private rehabiliteringsinstitusjoner var representert, og medlemmene hadde kunnskap og lang og bred erfaring fra rehabilitering. En vesentlig del av kunnskapsgrunnlaget ble derfor innhentet gjennom medlemmene i prosjektgruppen. De enkelte temaer, jfr. delmålene i kapittel 4.1, ble fordelt parvis mellom medlemmene. Forslagene til innhold og anbefalinger ble deretter behandlet av prosjektgruppen i plenum. Prosjektgruppens anbefalinger er samstemmige. Prosjektgruppen har hatt sju møter. To av møtene har vært felles med styringsgruppen. Møtene med styringsgruppen ga gode diskusjoner og innspill, og førte dermed til bedre prosjektgjennomføring og resultat. Brukersiden var representert i prosjektorganisasjonen med to deltagere i styringsgruppen og to i prosjektgruppen. I tillegg ble det gjennomført et fokusgruppemøte med representanter for regionalt brukerutvalg. Samarbeid med Helsedirektoratet Helsedirektoratet er i ferd med å utarbeide en Veileder til Forskrift om habilitering og rehabilitering. Veilederen blir ferdig høsten Et av prosjektgruppemøtene var felles med faggruppen fra Helsedirektoratet. Kommunikasjon Det ble utarbeidet en kommunikasjonsplan for prosjektet. Hovedhensikten med denne var å mobilisere flest mulig til å engasjere seg og gi innspill til prosessen. Oppslag i lokalavisene om fagkonferansene. Videoserie med deltakere: Youtube, Helse Midt-Norge RHFs nettsider, sosiale medier (Facebook og Twitter) Egen temaside på nettsidene til Helse Midt-Norge RHF: Nettsaker før og etter konferansene. I løpet av prosjektperioden har det kommet flere muntlige og skriftlige innspill fra brukerhold og fra aktører i rehabiliteringstjenestene. Prosjektrapport med anbefalinger Prosjektrapporten beskriver status og behov for rehabilitering i regionen, både i kommuner og spesialisthelsetjenesten. Den gir retninger for videre utvikling av tjenestene hva angår kompetanse, kapasitet og organisering. Under hvert kapittel er det gitt konkrete anbefalinger for å oppnå en god rehabilitering i Midt-Norge fram mot Alle anbefalingene er samlet i Kapittel 1 Sammendrag og anbefalinger. 15

45 2.4 Måloppnåelse I prosjektoppdraget lå hovedmålet om at kommunene og spesialisthelsetjenesten i Midt- Norge skulle ha en felles strategi for rehabiliteringsfeltet. I tillegg skulle prosjektet bidra til sju definerte delmål. Mange brukere, medarbeidere, administratorer og politikere har engasjert seg i prosessen, særlig gjennom de regionale konferansene. Ett resultat er at prosjektet har ført til en mobilisering av rehabiliteringsfeltet i Midt-Norge med felles kunnskapsutvikling og relasjonsbygging. Dette er et viktig grunnlag når konkrete tiltak og praktiske samarbeidsformer skal utvikles. Avklaring av ansvar og oppgaver mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste handler ikke bare om fag, men også om helsepolitikk. Særlig gjelder det rehabiliteringsinstitusjoner utenfor sykehus, både offentlige og private. Det gjelder samarbeid mellom kommuner, og samarbeid mellom rehabiliteringsinstitusjoner og kommuner. Prosjektet har hatt som oppgave å avdekke behov og gi anbefalinger til tiltak. Brukernes behov har vært styrende, og anbefalingene er faglige og kunnskapsbaserte. Vi mener disse anbefalingene gir et faglig grunnlag for å treffe administrative og politiske beslutninger vedrørende rehabilitering i kommuner og helseforetak. Prosjektet har svart på hovedmålet. Gjennom anbefalingene i prosjektrapporten har prosjektet bidratt til en utvikling i retning av å oppnå delmålene. Hvert av delmålene fordrer fortsatt betydelig utviklingsarbeid. Dersom anbefalingene følges vil denne utviklingen gå raskere og føre til bedre tjenester som kan komme brukerne, fagmiljøene og hele samfunnet til nytte. 16

46 3. Nasjonale føringer, lovgivning og dokumenter Dette kapitlet gir en oversikt over de viktigste nasjonale lover, dokumenter og beslutninger som angår rehabilitering i Norge i løpet av de siste to ti-årene. Gjennom Lov om kommunehelsetjenester i 1984 fikk kommunene ansvar for rehabilitering. Medisinsk attføring ble lovpålagt oppgave på linje med miljørettet helsevern, legetjenester og pleie- og omsorgstjenester. I praksis gjaldt dette også fysioterapitjenesten. Sykehusloven gav ikke tilsvarende til fylkene som var sykehuseiere. Utvikling av rehabilitering var tilfeldig med store variasjoner mellom landsdeler og fylker. Det var få eller ingen egne rehabiliteringsavdelinger i sykehus. Det meste av institusjonsbasert rehabilitering foregikk i de private opptreningsinstitusjonene. I 1991 utarbeidet Helsedirektoratet en «Veileder for medisinsk rehabilitering». Utover 1990-tallet kom funksjonshemmedes rettigheter og dermed rehabilitering på den politiske dagsorden. Regjeringen utarbeidet «Handlingsplan for funksjonshemmede ». Noen fylker laget egne planer for rehabilitering. I Nord-Trøndelag ble det i 1999 utarbeidet en «Samordnet plan for habilitering og rehabilitering». Bak planen sto kommunene i fylket, brukerorganisasjonene og fylkeskommunen som ennå var sykehuseier. St.meld.nr. 21( ) «Ansvar og meistring mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk» var banebrytende for utviklingen av rehabiliteringsfeltet i Norge. Den bio-psyko-sosiale tilnærmingen, tverrfaglig innsats, nødvendigheten av samarbeid mellom aktørene i helse- og sosialtjenesten og samfunnet for øvrig, kom klart frem. At rehabilitering er brukerens egen prosess og at målet for rehabilitering er selvstendighet og deltagelse sosialt og i samfunnet, gav klare føringer for rehabiliteringsfeltet. Som følge av stortingsmeldingen kom «Forskrift for habilitering og rehabilitering» i Forskriften gav en oppgave- og ansvarsfordeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten skulle ivareta rehabiliteringsbehov som oversteg det kommunen var i stand til å utføre. Begge tjenestenivå ble pålagt å opprette en «koordinerende enhet» med ansvar for å koordinere tjenestene og holde en oversikt over behovet for rehabilitering i lokalsamfunnet. Spesialisthelsetjenesten ble pålagt et veiledningsansvar overfor kommunene. Forskriften ble en god faglig støtte til fagmiljøenes virksomhet, men fikk liten betydning for øvrig i kommuner og i sykehusene. «Lov om pasient- og brukerrettigheter» kom i Sentralt i denne var brukermedvirkning på individ- og systemnivå. Som en følge av loven kom «Forskrift for individuell plan» i 2001 som gav brukere med komplekse og sammensatte rehabiliteringsbehov rett til å få utarbeidet en plan for sin rehabilitering. De private opptreningsinstitusjonene var fram til 2005 finansiert direkte fra Rikstrygdeverket etter kurdøgnprinsippet. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2003 vedtok Stortinget å overføre bestiller- og finansieringsansvaret for institusjonene fra Rikstrygdeverket til de regionale helseforetakene. Nyordningen trådte i kraft fra Fra samme tidspunkt ble opptreningsinstitusjonene benevnt som «rehabiliteringsinstitusjoner», og virksomheten ble definert som en del av spesialisthelsetjenesten. Etter dette har de private rehabiliteringsinstitusjonene hatt driftsavtaler med de regionale helseforetakene etter 17

47 anbudsprinsippet. Anbudene har vært spesifisert til definerte pasientgrupper, og avtalene har vært begrenset i varighet fra 2-4 år. I 2008 kom «Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering » Denne pekte på at rehabiliteringsfeltet i Norge ikke hadde den posisjon og prestisje som var i samsvar med overordnede politiske mål. Det ble pekt på store utfordringer knyttet til samhandling, koordinering, informasjon, brukermedvirkning, kvalitetsutvikling og også ressurssituasjonen innen rehabiliteringsfeltet. Stortinget vedtok strategien og at rehabilitering skulle være det neste store satsningsområdet innen helsetjenesten. Ifølge «Nasjonal helse- og omsorgsplan » skal det legges økt vekt på habilitering og rehabilitering, og tiltakene fra den forrige strategien skal videreføres. Riksrevisjonen gjennomførte i en undersøkelse for å vurdere i hvilken grad myndighetene ivaretok sitt overordnede ansvar for å sikre prioritering av rehabilitering i helsetjenesten. Undersøkelsen viste at i perioden hadde rehabilitering i spesialisthelsetjenesten hatt en nedgang målt i DRG-poeng og antall plasser. Det var store forskjeller i ventetid, og store variasjoner i prosentandelen som ble innvilget rett til nødvendig helsehjelp. Kommunene kunne i liten grad gi rehabiliteringstjenester til yngre pasienter og til pasienter med redusert kognitiv funksjon, språk- og talevansker. Både i spesialisthelsetjenesten og kommunene var det manglende oversikt over rehabiliteringsbehov. Bare en femtedel av kommunene hadde en koordinerende enhet, og bare 17 % av brukerne hadde en individuell plan. Samarbeidet mellom kommunene og helseforetak var mangelfullt. Kommunene opplevde bedre samarbeid med rehabiliteringsavdelingene enn med de øvrige avdelingene i sykehus. I «Samhandlingsreformen. Rett behandling på rett sted til rett tid» (St.meld.nr. 47/ ) er rehabilitering gitt en kort omtale. Det signaliseres at kommunene bør ta et større ansvar for rehabilitering til store pasientgrupper som tidligere fikk sin rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. De pasienter som bør få sine rehabiliteringstilbud i tilknytning til hjemmet, eller som har behov for tverrfaglig oppfølging over tid, skal få dette i kommunen. Som følge av samhandlingsreformen kom ny «Lov om helse- og omsorgtjenester i kommunene» i I denne loven benevnes rehabilitering som «sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering». Etter oppdrag fra Helse- og sosialdepartementet utarbeidet en gruppe i Helsedirektoratet rapport IK-1947 «Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet». Hensikten var å trekke opp klare linjer mellom rehabiliteringsoppgavene i de to nivåene. Rapporten omhandler også hvilke oppgaver de private rehabiliteringsinstitusjonene bør ha på vegne av hhv spesialisthelsetjenesten og kommunene. Rapporten er nærmere omtalt i kapittel 4.6. Den tidligere rehabiliteringsforskriften ble også endret som følge av samhandlingsreformen. Ny «Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator» trådte i kraft 1. januar Den beskriver ansvar og oppgaver for hhv kommunen og spesialisthelsetjenesten. Nytt i forskriften er at brukere med behov for komplekse, langvarige og koordinerte tjenester skal tilbys en koordinator. Helsedirektoratet har igangsatt et arbeid for å utarbeide en veileder til forskriften. Den vil foreligge i

48 Regjeringen som tiltrådte høsten 2013 sier i sin politiske plattform at styrking av habiliterings- og rehabiliteringstilbudet vil gi flere mulighet til å delta i samfunnslivet og arbeidslivet. Regjeringen vil innføre fritt rehabiliteringsvalg i landet, videre etablere en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet. Regjeringen vil hindre nedbygging av rehabilitering i spesialisthelsetjenesten før tilsvarende kapasitet og kompetanse er bygget opp i kommunene. Det foreligger ingen helhetlig regional plan for rehabilitering. I 2004 vedtok styret for Helse Midt-Norge RHF «Handlingsprogram for fysikalsk medisin og rehabilitering og habilitering i Helse Midt-Norge». Programmet omfattet ikke kommunene og heller ikke de private rehabiliteringsinstitusjonene. 19

49 4. Funksjonshemming og rehabilitering. Å leve med en funksjonshemming utfordrer den enkelte og samfunnet rundt den som er funksjonshemmet. Et av svarene på denne utfordringen er rehabilitering. I dette kapitlet gis en kort innføring i definisjoner og begreper, samt en innføring i fagområdet rehabilitering. Siste del av kapitlet omhandler framtidig behov for rehabilitering i Midt-Norge og landet for øvrig. 4.1 Verdier og definisjoner. Ver `kje vonlaus om helsa veiknar, sume får glede av søner, sume av frendar, sume av å eige fe, sume av velgjort verk. Er du halt, kan du ri. Handlaus kan du gjete. Er du døv kan du duge i strid. Blind er betre enn brend å vera. Lite duger eit lik. Disse versene fra «Håvamål» fra tusen år tilbake avspeiler samfunnsverdier vi har hatt med oss fra vi ble en nasjon. De gir et perspektiv på forholdet mellom helse, livskvalitet, funksjonshemming og mulighet og rett til å delta i samfunnet. Alle mennesker har en verdi, uavhengig av funksjonsevne. Alle skal ha et verdig liv og rett og plikt til å delta i samfunnet. Ordet «rehabilitering» stammer fra gresk og betyr «gjeninnsette i verdighet». Begrepet rehabilitering er ikke entydig, og grensen mellom rehabilitering og andre tjenester til mennesker med funksjonshemming er uklar. Det er laget flere definisjoner. St.meld.nr. 21 ( ) «Ansvar og meistring» gav følgende definisjon av rehabilitering: Tidsavgrensa, planlagde prosessar med klare mål og verkemiddel, der fleire aktørar samarbeider om å gi nødvendig assistanse til brukaren sin eigen innsats for å oppnå best mogeleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking sosialt og i samfunnet. Denne definisjonen er allment akseptert av brukerorganisasjoner og fagmiljø. Den indikerer at en god rehabiliteringsprosess er avhengig av et samarbeid mellom flere fagpersoner og instanser og sammen med brukeren, videre at rehabilitering er brukerens egen prosess. Det er den som får/har en funksjonshemming som eier rehabiliteringsprosessen. Dette understøttes av følgende alternative definisjon: (Re)habilitering er en prosess som kan gjennomleves av en person etter erkjennelse av varig funksjonshemning. Prosessen innebærer: Sorg over manglende funksjoner og muligheter. Erkjennelse av muligheter og begrensninger. Orientering mot nye, for individet tilfredsstillende funksjonsformer. 20

50 Prosessen fordrer utvikling av personens livsmål, holdninger og atferd slik at disse samsvarer med personens muligheter og begrensninger. Prosessen kan katalyseres av fagpersoner eller andre medmennesker. Svend Rand Henriksen Funksjonshemming kan beskrives som et misforhold mellom individets forutsetninger og samfunnets krav, se fig 2. Rehabilitering handler derfor også om å tilpasse samfunnet slik at mennesker med funksjonshemming lettere kan oppnå en selvstendig tilværelse. Et eksempel på dette er «universell utforming. Fig 2. Gap-modellen (etter Ivar Lie) Rehabilitering omfatter i tillegg til helse og daglig funksjon, også hele den sosiale tilværelsen for brukeren. Derfor angår rehabilitering mange instanser i samfunnet, ikke bare helsetjenesten. Helsetjenesten er ofte sentral fordi behovet fordi funksjonshemmingen oftest oppstår etter en skade eller etter en akutt eller langvarig sykdom. Rehabilitering starter derfor mens brukeren fortsatt har kontakt med helsetjenesten. Rehabilitering er i dag et eget fagområde i helsetjenesten på linje med diagnostikk, medisinsk behandling, pleie og forebyggende helsetjeneste. Helsepersonell som arbeider med rehabilitering får en annen rolle enn den tradisjonelle hjelperrollen. Rehabiliteringsrollen kan sammenlignes med idrettstrenerens målsetting, motivasjon, rådgivning, veiledning, oppfølging og støtte. Rehabilitering kan sees på som et motstykke til den øvrige helsetjenesten som har fokus på sykdom, behandling og pleie. Rehabilitering er å styrke det friske og aktivere ressursene hos det enkelte menneske og i samfunnet rundt individet. 21

51 4.2 Arbeidsmetoder i rehabilitering Denne prosjektrapporten skal ikke være en veiledning i praktisk rehabilitering, men det vil likevel pekes på noen sentrale arbeidsmetoder: Kartlegging av funksjon og rehabiliteringspotensiale er viktig både i starten og underveis i en rehabiliteringsprosess. Kartleggingen må klarlegge alle problemer, men også muligheter i forhold til kroppsfunksjoner, daglige gjøremål og sosial fungering. WHO har utviklet et klassifikasjonssystem for kartlegging av funksjon: International Classification of Functioning, Disability and Health, forkortet ICF. Systemet bygger på en bio-psyko-sosial tankemodell som er gjengitt nedenfor. Figur: Tankemodellen i ICF Tankemodellen er blitt et nyttig verktøy som er tatt i bruk i fagmiljøer som arbeider med rehabilitering både nasjonalt og internasjonalt. Tradisjonelt er helsevesenet problemorientert med fokus på å finne årsak til sykdom og nedsatt funksjon. I rehabilitering vektlegges funksjonsdiagnostikk, og her er det vel så viktig å fokusere på ressursene som på problemene. Tverrfaglig teamarbeid mellom mange faggrupper. Mange profesjoner/faggrupper/instanser med ulik kompetanse kan være involvert i en brukers rehabiliteringsprosess: leger, sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, logopeder, nevropsykologer, sosionomer, vernepleiere, lærere, idrettspedagoger, NAV og arbeidsgivere. I rehabilitering er det en anerkjent metode å etablere et tverrfaglig team bestående av brukeren selv, evt. pårørende, sammen med relevante fagpersoner med ulik spisskompetanse. Teamet har felles ansvar for kartlegging, målsetting, tiltak og løpende evaluering i rehabiliteringsforløpet. De enkelte teammedlemmer må i tillegg til egen fagkompetanse ha utviklet evne til å arbeide tverrfaglig. 22

52 Brukermedvirkning Rehabilitering er brukerens egen prosess. Brukermedvirkning er derfor ikke bare en lovfestet rettighet, men også en hensiktsmessig selvfølge. Brukeren deltar i det tverrfaglige teamet, alene eller sammen med pårørende. Arbeidet i og målet for rehabiliteringsprosessen skal være i samsvar med en rehabiliteringsplan som utarbeides av det tverrfaglige teamet. Brukere med sammensatte og langvarige behov har også lovfestet rett til å få utarbeidet en individuell plan. 4.3 Fagutdanning og forskning Rehabilitering er et eget fagfelt i helse- og sosialtjenesten, og det er etablert egne universitets- og høyskoleutdanninger for å kvalifisere personell til fagfeltet. For leger som skal arbeide med rehabilitering er det et spesialistutdanningsløp som fører fram til spesialiteten Fysikalsk medisin og rehabilitering. Slik spesialistutdanning er etablert i alle tre helseforetak i Midt-Norge. Rehabiliteringsavdelingene ved St. Olavs Hospital og i Helse Møre og Romsdal er begge godkjente som såkalt gruppe-1 institusjoner for spesialistutdanning av leger innen rehabilitering. Tilsvarende spesialistutdanning i rehabilitering er etablert for personell med 3-årig helsefagutdanning ved høgskolene i Nord- Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. Rehabilitering skal være kunnskapsbasert. Det vil si at virksomheten skal være basert på brukerkunnskap, klinisk erfaring og forskning. Rehabilitering er et relativt «ungt» fagområde med lav forskningsaktivitet. I de senere år har det vært en økning av forskning innen rehabilitering ved universitetene, høyskolene og også ved noen av sykehusene og de private rehabiliteringsinstitusjonene. Ved Universitetene i Oslo og Bergen er det professorater i faget fysikalsk medisin og rehabilitering. Ved NTNU er det for tiden ikke et slikt professorat. Universitetet i Oslo har sammen med flere offentlige instanser etablert et 5-årig forskningsprogram (CHARM) for å styrke forskningsinnsatsen og kompetansen innen habiliterings- og rehabiliteringstjenester. For noen pasientgrupper er det utarbeidet kunnskapsbaserte nasjonale retningslinjer/veiledere for rehabilitering. Et eksempel på dette er «Behandling og rehabilitering ved hjerneslag». Spesielt i kommunene er det behov for mer forskning som viser effekt av ulike former for tiltak innen rehabilitering, samt hvilke kommunale organisasjons- og arbeidsmodeller som gir best resultat. 23

53 4.4 Framtidig behov for rehabilitering i Midt-Norge Flere forhold gjør at behovet for rehabilitering vil øke. Folketallet i regionen øker med 8-9 prosent frem mot Økningen er størst i Sør-Trøndelag. Tabell: Befolkningsutviklingen i Midt-Norge Fylke Økning (prosent) Nord- Trøndelag ,8 Sør-Trøndelag Møre og Romsdal Sum ,6 Kilde: Statistisk sentralbyrå Befolkningens alderssammensetning endres. I løpet av de to neste ti-år vil antall innbyggere i Norge over 67 år øke med ca. 60 %. Mange sykdommer kommer med alderen. Funksjonshemminger pga. hjerneslag, leddsykdommer, nevrologisk sykdom, sansetap, psykiske vansker, kognitiv svikt og smerter forekommer oftere hos eldre enn hos yngre. Dette betyr økt behov for rehabilitering både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Helsefremmende arbeid og forebygging, for eksempel i forhold til overvekt og diabetes, kan bremse økningen noe i behov for sykehusbehandling og rehabilitering. Dette er en viktig intensjon i Samhandlingsreformen. Bedre medisinsk behandling gjør at flere overlever alvorlig sykdom og skade. Dette medfører at flere lever med ulike funksjonshemminger. Sykdomspanoramaet er i endring. Stadig flere får kreft, og bedre behandling gjør ar flere lever med kreftsykdom. Forekomsten av overvekt er sterkt økende i befolkningen. Med overvekt følger en rekke sykdomstilstander og funksjonshemminger. Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) rammer fortsatt en stor gruppe mennesker. Den største gruppen med langvarig sykemeldinger og uførhet er relativt unge mennesker med lettere psykiske lidelser, sammensatte symptomlidelser, økt trettbarhet og smertetilstander i muskel-skjelettsystemet (fibromyalgi, kronisk muskelsmertesyndrom, kronisk utmattelsessyndrom). Ulykker er en viktig årsak til rehabiliteringsbehov. Det har vært antatt at bedre veier og sikrere biler kan fører til færre alvorlige trafikkulykker, og færre med behov for rehabilitering etter trafikkskader. De to siste års statistikk har svekket denne antagelsen. Et økende antall eldre fører til flere fallskader. Ulike former for ekstremsport bidrar også negativt til ulykkesstatistikken Revmatikere var tidligere en stor gruppe som trengte rehabilitering. Det siste tiåret har nye (biologiske) legemidler ført til at langt færre med inflammatorisk leddsykdom (Revmatoid artritt, Mb. Bekhterev) utvikler funksjonshemming pga. deformerte ledd. På den annen side får flere degenerative leddlidelser (artrose) fordi forekomsten av denne sykdommen øker med alderen, og vi får en større andel eldre i befolkningen. Det synes også å være samfunnsøkonomiske årsaker til at behovet for rehabilitering vil øke. Danmark har satset mye på rehabilitering av eldre med funksjonssvikt. Resultatet av 24

54 satsningener at flere eldrekanklareseghjemmemed mindre hjelp, og dermedreduseres behovetfor varigeinstitusjonsopphold.dettegir redusertekostnadenefor samfunnet. 4.5 Begreperbrukt i rehabilitering Opptrening- rehabilitering Opptreningetter en skadeeller en operasjon,f.eks. fysioterapietter innsettelseav en hofteprotese, skalikkedefineressomrehabiliteringdersompasientenfor øvrigikkehar funksjonsnedsettelsefysiskeller sosialt.påden annensidevil ofte målrettedetreningstiltak inngåsomendel av et rehabiliteringsforløp. Rehabiliteringi spesialisthelsetjenestenomtalessom«spesialisertrehabilitering»og omfatter båderehabiliteringi sykehusog i privaterehabiliteringsinstitusjonersomhar avtale med helseforetakene.i sykehusskillesdet mellom: Horisontalrehabilitering omfatter innleggelsei egenrehabiliteringsavdelingsomer tverrfagligorganisertog fagligforankreti spesialitetenfysikalskmedisinog rehabilitering. Vertikal rehabilitering betyr rehabiliteringstiltaki regi av en spesialavdelingi sykehus,for eksempeløyeavdelingeller lungeavdeling. Rehabiliteringi kommunener tverrfagligeorganiserterehabiliteringstiltak,forankreti kommunenshelse- og sosialtjeneste,menhvor ogsåøvrigeinstanseri kommunenkanvære involvert,for eksempelskoleog arbeidsgivere. Institusjonsbasertrehabilitering er et begrepsomomfatter rehabiliteringsomforegåri en institusjon, enteni kommuneneller i en privat rehabiliteringsinstitusjon,eller somdøgneller dagopphold. Deforskjelligenivåenei rehabiliteringer vist i figurenunder: 25

55 Tidligfase- rehabilitering omhandler rehabilitering som starter i eller umiddelbart etter en akutt skade eller sykdom. Senfase- rehabilitering omhandler rehabiliteringstiltak som settes inn når brukeren har vedvarende funksjonsutfall som følge av tidligere gjennomgått sykdom, for eksempel hjerneslag. Noen begreper som brukes i det innsatsstyrte finansieringssystemet (ISF/DRG). Primær rehabilitering: Opphold i sykehusavdelinger eller institusjoner hvor hovedhensikten med oppholdet er rehabilitering. Sekundær rehabilitering: Sykehusoppholdet hvor akuttbehandling kodes som hovedformål og rehabilitering kodes som annen tilstand. Kompleks rehabilitering: Tverrfaglig og planmessig organisert rehabilitering med minst seks faggrupper under ledelse av legespesialist i Fysikalsk medisin og rehabilitering. Vanlig rehabilitering: Bruk av tverrfaglig team med minst fire spesialiserte faggrupper. 4.6 Rehabilitering i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten Alle som har behov for rehabilitering vil trenge tjenester fra kommunen, mens noen brukere også vil behøve tjenester fra spesialisthelsetjenesten i faser av sin rehabiliteringsprosess. Fra samfunnets side er det ønskelig å klarlegge grensene mellom kommunal og spesialisert rehabilitering. For den enkelte bruker er det viktig at tjenestene fra de to nivåene henger sammen slik at tilbudet oppleves som ett. Helse- og omsorgstjenesteloven angir rammene for kommunalt ansvar uten å detaljere krav på tjenestenivå. Rehabilitering på kommunalt nivå er definert i «Forskrift om habilitering og rehabilitering», og 7,1-4.ledd pålegger kommunen å ha en generell oversikt over behov for habilitering og rehabilitering i kommunen. Kommunen skal videre sørge for at alle som bor eller oppholder seg i kommunen, skal tilbys nødvendig utredning og oppfølging. Tjenester som inngår i kommunenes helsetjenestetilbud skal integreres i et samlet tverrfaglig re-/habiliteringstilbud. Dette betyr at alle som utgjør en del av kommunens helsetilbud, for eksempel tjenester fra sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og leger, skal kunne inngå som deler av en rehabiliteringsprosess. 8 i forskriften sier at det skal finnens en koordinerende enhet for rehabilitering. Den skal være synlig og etablert for brukere og samarbeidspartnere og være et fast kontaktpunkt overfor spesialisthelsetjenesten. I 10 pålegges kommunen å sørge for nødvendig undersøkelse og utredning, og ved behov henvise til spesialisthelsetjenesten. Hvor går så grensen mellom kommunal rehabilitering og spesialisert rehabilitering? Tre sentrale faktorer kan trekkes ut fra forskriften om habilitering og rehabilitering for å vurdere dette; a) behov for spisskompetanse/spesialisering, b) kompleksitet og c) behov for intensitet. Helsedirektoratet bygger videre på disse kriteriene i sin rapport (IS-1947) om ansvarsfordeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Prinsippene for ansvarsfordeling er illustrert i figuren på neste side. 26

56 Kommune Behov for kompetanse knyttet til muligheter og begrensninger i nærmiljø? Behov for langvarig og koordinert oppfølging? Behov for tverrsektoriell samhandling? Brukers mål om best mulig funksjonsog mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Spesialisthelsetjeneste Behov for spesialisert kompetanse? Behov for kompleksitet? Behov for intensitet? I tida framover vil det bli viktig å finne gode avgrensninger mellom kommunal og spesialisert rehabilitering. Dette krever god samhandling mellom helsenivåene. Når er brukeren på kommunalt nivå når er det spesialisert rehabilitering? Å beskrive gode rehabiliteringsforløp er viktig for at brukeren til enhver tid vet hva han har å forholde seg til. Kommunen må også se på rehabilitering for alle innbyggerne og særlig vektlegge overgangen fra barn/ voksne. 27