Ph.D. serie

Transkript

1 Ph.D. serie

2 SAMMENDRAG Temaet for denne avhandlingen er markedsføring av institusjonell religiøsitet - også kalt kirkemarkedsføring - i en postmoderne tidsalder da denne formen for religiøsitet er i sterk tilbakegang. Målet er å utvikle en typologi som kan bidra til vår forståelse av hvilken plass kirken har i det postmoderne menneskets livsverden, samt drøfte betydningen av en slik typologi for markedsføring av institusjonell religiøsitet. Avhandlingen er etnologisk i sin tilnærming og bygger på deltakende observasjon og intervjuer med mennesker på sjømannskirkene i Antwerpen, Singapore, Kobe, New Orleans, London og Alicante. Avhandlingen viser at sjømannskirkens plass i nordmannens livsverden er utvidet i forhold til kirken hjemme og at nordmenns bruk av sjømannskirkene kan typologiseres. Nordmannen bruker sjømannskirken som (1) møteplass; (2) informasjonssentral; (3) serviceinstitusjon; (4) frihavn; (5) akuttmottak og (6) religiøs institusjon. Typologiseringen viser menneskenes forskjellighet i synet på sjømannskirken. Den viser at brukerne velger en bruksform som avspeiler deres normer og holdninger. Hvert individ har sine egne grunner til å velge én type bruk fremfor et annen. Avhandlingen viser også at nordmannen tar deler av kirkens tjenester og former sin egen skreddersydde opplevelse basert på kirkens image og stabens sosiale profil. Videre viser avhandlingen at nordmenn former sin egen forståelse av sjømannskirken basert på sitt eget verdisyn og sine egne behov: Avhengig av sosial og kulturell integrering i destinasjonskulturen og grad av religiøsitet, forstår nordmannen sjømannskirken som sitt (1) sitt andre hjem; (2) sitt åndelige hjem; (3) sitt norske hjem eller (4) sin norske tjenesteleverandør. Typologisering gir verdifull innsikt om mennesker og vil danne grunnlaget for kirkens markedsføringsstrategi. Målet med kirkens markedsføringsinnsats er ikke størst mulig rekruttering til aktiviteter, men at de som rekrutteres ender opp med en personlig relasjon til Jesus. Jo bedre sjømannskirken kjenner sin målgruppe, jo bedre kan den utforme de produkter og budskap som appellerer til brukerne, og jo bedre kan den utnytte sine markedsføringsressurser. En gjennomgang av eksisterende litteratur om kirkemarkedsføring, viser at tyngdepunktet ligger på moderne, transaksjonsorientert markedsføring og rekruttering til aktiviteter og begivenheter på kirken. Denne avhand- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 2

3 lingen har vist at moderne markedsføring har liten betydning for en persons åndelige utvikling. Moderne markedsføring et redskap for å få folk inn i sjømannskirken, mens postmoderne markedsføring - representert ved erfaringsbasert markedsføring - er et bedre redskap i kirkens arbeid for frelse. Evangelisering en prosess. Nordmenn søker ulike opplevelser og erfaringer avhengig av hvor de til en hver tid befinner seg. Brukerne av sjømannskirkene vil ta del i erfaringer og opplevelser istedenfor å bli presentert for ferdige utformede kirkelige ritualer. Uten deltakelse ser vi at brukeren blir underholdt og ikke opplever å komme nærmere budskapets kjerne. Kirken må derfor skape en setting der den ikke-kristne får ta del i, skape, oppleve og erfare symboler. For å få til dette, må kirken i sterkere grad satse på en integrering av de praktiske, visuelle og virtuelle sidene ved budskapet som skal formidles. Det er ikke nok å formidle det kristne budskapet som en kunnskapspakke. Hele mennesket må trekkes inn i prosessen med alle sine tanker, følelser og handlinger. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 3

4 FORORD Denne avhandlingen er mange menneskers verk i den forstand at den har blitt til ut fra samtaler og intervjuer med mennesker som bruker eller arbeider på sjømannskirkene i Antwerpen, Singapore, Kobe, New Orleans, London og Alicante. Jeg vil rette en stor takk til alle jeg har møtt og snakket med i forbindelse med mitt feltarbeid. Enkelte av dem, som på grunn av sin stilling ikke har kunnet anonymiseres, opptrer med eget navn i avhandlingen. Mange opptrer imidlertid under et annet navn enn sitt eget. Enda flere er ikke direkte nevnt fordi de ikke siteres i fremstillingen. Takken gjelder dem alle. På enkelte destinasjoner fikk jeg ekstra god kontakt med mennesker i staben. Derfor retter jeg en spesiell takk til Steinar Pedersen, Else Rasmussen, Frank Skofteland, Bodil Stølen, Siri og Terje Vigsnes og Møyfrid Waldeland for det sosiale fellesskapet dere inkluderte meg i mens jeg oppholdt meg på destinasjonene dere jobber! Jeg takker også Gro-Kjersti Ristvedt i Kobe for et åpent sinn og en åpen dør da jeg trengte det som mest! Jeg har en lang karriere bak meg ved NMH siden jeg høsten 1986 startet med deltidsstudier på Markedsføringskolen på Økern. Etter fem år med deltidsstudier, fant jeg ut at markedsføring skulle bli min fremtid. Jeg endte opp med å bli Sivilmarkedfører i NMH betalte deretter for at jeg skulle ta Master of Science in International Marketing and Strategi på BI! Dette tok to år, og da jeg var ferdig sto det en stipendiatstilling og ventet på meg! Så, nå er jeg altså ved veis ende ved NMH etter til sammen 13 år. I de seks årene jeg har arbeidet på NMH som stipendiat, har jeg vært en del av et fantastisk godt nettverk av kolleger. Jeg har alltid følt meg som en del av faglig stab, og blitt inkludert i faglige og sosiale nettverk. Når folk spør meg hvordan jeg har orket å ta en doktorgrad, svarer jeg at det er fordi jeg hele tiden har vært tilknyttet NMH! NMH ga meg en fantastisk mulighet, og jeg kan bare si tusen takk! Biblioteket på NMH må være et av de mest serviceinnstilte i Europa! En spesiell takk til Ellen Johnson og resten av gjengen! Takk også til min veileder Tore Kristensen ved Handelshøyskolen i København. En person som er helt uunnværlig for doktorgradsstudentene på BI, er Valborg Stølan. Takk for råd og tips underveis i prosessen, Valborg! KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 4

5 Det er noen personer som fortjener en ekstra stor takk. Min veileder Johan Olaisen er en av dem. Han sluttet aldri å tro på meg og har støttet meg i tykt og tynt de siste fem årene. Takk, Johan! Jeg har en del venner som tålmodig har funnet seg i at jeg har gått i tenkebåsen i ukevis: Anne, Cathrine, Cecilie, Hanne, Mona og Solveig takk for at dere har vært så forståelsesfulle. Jeg må også takke de som har bidratt faglig til denne avhandlingen: Hanne Olaussen og Mona Eriksen for korrekturlesning, Yngvar Tjøstheim som fikk meg til å endevende hele teoridelen og Jostein Selle for at han alltid har stilt opp når jeg har trengt åndelig veiledning og en kritisk tilbakemelding! Harald Daasvand uten din positive holdning og åpne sinn hadde ikke denne avhandlingen handlet om Sjømannsmisjonen. Takk for at du stilte opp! Oslo, 31. mai 2000 Line Kristoffersen KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 5

6 INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD SAMMENDRAG DEL 1: PROBLEMFORMULERING KAPITTEL 1: KIRKE MED VIND I SEILENE 1.1 INNLEDNING PROBLEMFORMULERING AVHANDLINGENS STRUKTUR SAMMENFATNING KAPITTEL 2: METODE 2.1 FORSKNINGSDESIGN Prosessbestemt design Problembestemt avgrensning Formålsbestemt utvalg DATAINNSAMLING Kvalitative metoder Deltakende observasjon Intervjuet Mennesket som instrument Intuitiv kunnskap DATAANALYSE Induktiv dataanalyse Grounded Theory Innledning Koding Notatskriving Fordeler og ulemper ved Grounded Theory RAPPORTERING: SJØMANNSKIRKENE OG BRUKERNE Casebeskrivelser Fortolkning og tentativ anvendelse Forståelse og bakgrunnskunnskap Forståelse og kontekst Den Hermeneutiske Sirkel KRITERIER FOR EVALUERING Korrekt forståelse Det holistiske kriteriet Aktørkriteriet Troverdighet Validering som en kvalitet ved håndverk Kommunikativ validering Pragmatisk validitet SAMMENFATNING KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 6

7 DEL 2: RELIGIØSITET OG KULTURTILHØRIGHET KAPITTEL 3: RELIGIØSITET OG DET POSTMODERNE MENNESKET 3.1 INNLEDENDE KOMMENTAR RELIGION OG RELIGIØSITET Funksjonelle definisjoner Substansielle definisjoner Mening og tilhørighet Religion og kulturmønstre KULTURELLE PARADIGMER (KULTURMØNSTRE) Den premoderne kultur Menneskets syndige natur Guds vilje Sannhet, tro og åpenbaring Fremskrittet Den moderne kultur Menneskets gode natur Menneskets frie vilje Det fornuftige mennesket Det uunngåelige fremskrittet Hva skjer når det moderne samfunnet ikke holder hva det lover? Reaksjoner på modernismens forfall Den postmoderne kultur Menneskets sosiale natur Menneskets (u)frie vilje Fornuften erkjent død og maktesløs Myten om fremskrittet Jakten på åndelighet RELIGIØSITET OG DET POSTMODERNE MENNESKET SAMMENFATNING KAPITTEL 4: DEN NORSKE FOLKEKIRERELIGIØSITETEN OG DEN MODERNE NO- MADE 4.1 INNLEDNING DEN NORSKE FOLKEKIRKERELIGIØSITETEN DEN MODERNE NOMADEN NOMADENS TILPASNING TIL EN NY KULTUR Introduksjonsfasen Sjokkfasen Reaksjonsfasen Bearbeidingsfasen Stabiliseringsfasen og nyorienteringsfasen SAMMENFATNING DEL 3: KIRKEMARKEDSFØRING KAPITTEL 5: KIRKEMARKEDSFØRING KAPITTEL 6: MARKEDSFØRING SOM ORGANISASJONSKULTUR 6.1 MARKEDSFØRINGSKONSEPTET I EN KIRKELIG SETTING PRODUKTORIENTERTE MENIGHETER Konsekvenser av en produktorientert tankegang Hva kan forklare en produktorientert tankegang? SALGSORIENTERTE MENIGHETER Konsekvenser av en salgsorientert tankegang MARKEDSORIENTERTE MENIGHETER Konsekvenser av en markedsorientert tankegang SAMMENFATNING KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 7

8 KAPITTEL 7: MARKEDSFØRING SOM STRATEGI 7.1 ANALYSER, SEGMENTERING OG MÅLGRUPPETENKNING I EN KIRKELIG SETTING MARKEDSANALYSER Eksempler på bruk av markedsanalyser i religiøse organisasjoner Konsekvenser av bruk av markedsanalyser i menigheter SEGMENTERING OG MÅLGRUPPETENKNING Eksempler på bruk av segmentering innenfor institusjonell religiøsitet Konsekvenser av segmentering og målgruppetenkning i menigheter SAMMENFATNING KAPITTEL 8: MARKEDSFØRING SOM TAKTIKK 8.1 MENIGHETEN OG DE 4 P ENE EKSEMPLER PÅ BRUK AV MARKEDSFØRINGSTEKNIKKER I MENIGHETER KONSEKVENSER AV BRUK AV MARKEDSFØRINGSTEKNIKKER I MENIGHETER SAMMENFATNING KAPITTEL 9: KIRKEMARKEDSFØRING - AVSLUTTENDE KOMMENTAR DEL 4: NORDMANNEN OG SJØMANNSKIRKEN KAPITTEL 10: SJØMANNSKIRKEN I ANTWERPEN 10.1 CASEBESKRIVELSER DESTINASJON ANTWERPEN TRAILERKIRKEN MIDT I EUROPA SPREDNING I ANTWERPENS BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EKSEMPLER Langtransportsjåføren Sjømannen SAMMENFATNING KAPITTEL 11: SJØMANNSKIRKEN I SINGAPORE 11.1 DESTINASJON SINGAPORE LOFFERE OG FORRETNINGSFOLK I SKJØNN FORENING SPREDNING I SINGAPORES BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EKSEMPLER The expat-wife Den enslige forretningsmannen SAMMENFATNING KAPITTEL 12: SJØMANNSKIRKEN I KOBE 12.1 DESTINASJON KOBE MISJONÆRER OG FORRETNINGSFOLK I SOLENS RIKE SPREDNING I KOBES BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EKSEMPLER Forretningsmannen og hans familie Misjonæren SAMMENFATNING KAPITTEL 13: SJØMANNSKIRKEN I NEW ORLEANS 13.1 DESTINASJON NEW ORLEANS JAZZKIRKEN I SØRSTATENE SPREDNING I NEW ORLEANS BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EKSEMPLER Utvandreren Den pensjonerte sjømannen SAMMENFATNING KAPITTEL 14: SJØMANNSKIRKEN I LONDON 14.1 DESTINASJON LONDON DEN TRADISJONELLE MENIGHETSKIRKEN KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 8

9 14.3 SPREDNING I LONDONS BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EKSEMPLER Den emigrerte Au pair-jenta SAMMENFATNING KAPITTEL 15: SJØMANNSKIRKEN I ALICANTE 15.1 DESTINASJON COSTA BLANCA TURISTKIRKEN PÅ DET SPANSKE FASTLANDET SPREDNING I KIRKESENTERETS BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EKSEMPLER Den fastboende pensjonisten Langtidsturisten SAMMENFATNING KAPITTEL 16: SJØMANNSKIRKENS PLASS I NORDMANNENS LIVSVERDEN 16.1 EN ANNERLEDES KIRKE-BRUKER RELASJON SJØMANNSKIRKENES BRUKERGRUPPER KIRKEN SOM MØTESTED Jobbrelatert opphold i utlandet Et mottaksapparat Et sosialt miljø De fastboende Jeg er amerikansk, men jeg er norsk Som å gå på pub en Dette er vår kirke! Turisten Mennesker på gjennomreise Trailersjåfører Norske sjøfolk Stabens betydning Presten og støttespillerne Tid som kritisk faktor Når det ikke fungerer KIRKEN SOM INFORMASJONSSENTRAL KIRKEN SOM SERVICEINSTITUSJON KIRKEN SOM FRIHAVN KIRKEN SOM AKUTTMOTTAK KIRKEN SOM RELIGØS INSTITUSJON "Den aktive kristne" "Den personlige kristne" "Den søkende" SJØMANNSKIRKENS PLASS I NORDMANNENS LIVSVERDEN - EN TYPOLOGI SAMMENFATNING KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 9

10 DEL 5: AVSLUTNING KAPITTEL 17: OPPSUMMERING OG AVSLUTTENDE KOMMENTAR 17.1 OPPSUMMERING Del 1: Problemformulering Del 2: Religiøsitet og kulturtilhørighet Del 3: Kirkemarkedsføring Del 4: Nordmannen og sjømannskirken Del 5: Oppsummering og avslutning KIRKE- ELLER MARKEDSSTYRT SJØMANNSMISJON? HVA POSTMODERNISME BETYR FOR SJØMANNSMISJONENS MARKEDSFØRING Den objektive sannhet og den subjektive tolkning Mening og tilhørighet Image- og erfaringsbasert markedsføring DEN NORSKE FOLKEKIRKEN OG POSTMODERNE MARKEDSFØRING REFERANSER KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 10

11 FIGURER OG TABELLER Side: Figur 2.1 Teorigenerering på empirisk grunn en prosess Figur 2.2 Paradigmemodellen (Strauss & Corbin, 1990) Figur 3.1 Forholdet mellom Gud og hans Ord (faktum), vår tillitt til Gud (tro) og våre følelser Figur 3.2 Forholdet mellom kulturelle omgivelser, språket og våre følelser Figur 7.1 Typer Folkekirkereligiøsitet (Lundby, 1987) Figur 7.2 Medlemskap i den lokale menigheten (Askeland, 1991) Figur 7.3 Fire perspektiver på gudstjenesten i Svenska Kyrkan i London (Bäckström, 1994) Figur 10.1 Sjømannskirken i Antwerpen - bygget i Figur 11.1 Sjømannskirken i Singapore Figur 12.1 Sjømannskirken i Kobe Figur 13.1 Sjømannskirken i New Orelans Figur 13.2 Sjømannskirkens "bakgård" med hage og svømmebasseng Figur 14.1 St. Olavs Kirke i London Figur 15.1 Kirken på Solgården Figur 15.2 Kirkesenteret i Albir Figur 16.1 Opplevelse er image og image er opplevelse Figur 16.2 Nordmenns forståelse av sjømannskirken Tabell 3.1 Sentrale kjennetegn ved ikke-institusjonell religiøsitet Tabell 16.1 Sjømannskirkens plass i nordmannens livsverden - en typologi KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 11

12 KAPITTEL ÉN KIRKE MED VIND I SEILENE - EN INTRODUKSJON TIL AVHANDLINGEN 1.1 INNLEDNING Temaet for denne avhandlingen er markedsføring av institusjonell religiøsitet - også kalt kirkemarkedsføring - i en postmoderne tidsalder da denne formen for religiøsitet er i sterk tilbakegang. Målet er å utvikle en typologi som kan bidra til vår forståelse av hvilken plass kirken har i det postmoderne menneskets livsverden 1, samt drøfte betydningen av en slik typologi for markedsføring av institusjonell religiøsitet. Avhandlingen er etnologisk i sin tilnærming og bygger på deltakende observasjon og intervjuer med mennesker på sjømannskirkene i Antwerpen, Singapore, Kobe, New Orleans, London og Alicante. Det har blitt argumentert at tilfeldige opplevelser er en nyttig kilde i etnologiske undersøkelser (Fernandez, 1986; Sherry, 1988). I mitt tilfelle begynte det med et tilfeldig møte med en representant fra Sjømannsmisjonen på Reiselivsmessen i Oslo i februar Jeg ble fortalt at på grunn av stor pågang fra nordmenn i utlandet, var det opprettet flere nye sjømannskirker de siste årene. Den norske sjømannsmisjonen eller 1 Begrepet livsverden stammer fra Habermas (1981). Nørager (1995) skriver at For samfundsteorien bliver den kommunikative handlens begreb endelig relevant som en mekanisme til handlingskoordinering (social-integration), der udspiller sig på baggrund av en horisont av kulturel viden, sociale normer og individuelle færdigheder, som Habermas til sammen kalder for livsverden (s. 31). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 12

13 Norsk kirke i utlandet 2, fremstår som en institusjon med rekrutteringssuksess i en tid da all annen institusjonell religiøsitet 3 er på tilbakegang. Med sin faste og oppsøkende tjeneste, har denne institusjonen kontakt med over en halv million nordmenn i året 4. 2 Sjømannsmisjonen er gitt og har påtatt seg et offentlig oppdrag som Norsk kirke i utlandet. Sjømannsmisjonens virksomhet er derfor utviklet i tråd med de hovedmålsettinger og retningslinjer som Kirkemøtet og de kirkelige myndighetene trekker opp om tjenestens kirkelige karakter og diakonale funksjon. Man kan derfor si at Sjømannsmisjonen teologisk er underlagt Den norske kirke med biskopen i Bjørgvin som åndelig overhode. Sjømannsmisjonen er imidlertid en privat organisasjon som er stiftet og drevet på frivillig grunnlag. Som frivillig organisasjon fastsetter den selv sine vedtekter og står formelt ikke til ansvar for andre enn sin egen generalforsamling. Sjømannsmisjonen vil ikke fremstå som en helt frivillig organisasjon i og med at den har nesten 50 prosent av sine inntekter fra staten. Men, Sjømannsmisjonen vil også i stor grad oppfattes som en frivillig organisasjon fordi de resterende 50 prosentene skal skaffes til veie gjennom lotterisalg, direkte bidrag fra næringslivet og fra misjonsforeninger rundt omkring i Norge. 3 I Norge regner man med at hele 70% av befolkningen omfattes av den ikke-institusjonelle religiøsiteten, rundt 10% regnes som institusjonelt relgiøse og resten regnes som ikke-religiøse (Botvar, 1993). Medlemsundersøkelsen 2000 (Gjennomført av Norsk Gallup i perioden januar til april 2000 på oppdrag fra Kirkerådet i Den norske kirke) viser at kirken stadig er viktig som identitets- og kulturformidler. Kirken gir ramme rundt livet ved viktige livsoverganger og ikke minst i julehøytiden. Videre går det frem av undersøkelsen at 50% av medlemmene regner seg som kristne og har en gudstro, selv om medlemmenes trosoppfatninger er ikke alltid helt i samsvar med kirkens offisielle lære. Jesus som frelser får stor oppslutning, men ikke i så stor grad som dette at Jesus var et godt menneske. Kontakten med kirkens gudstjenesteliv er i hovedsak basert på dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Tre av fire har besøkt kirken ved disse anledningene i løpet av de siste 12 månedene. Oppslutningen om kirkens julehøytid er stor. Hvert tredje medlem har vært i kirken i julen. De fleste har vært i kirken i løpet av de siste 12 måneder. Bare hvert femte kirkemedlem har ikke vært på noen av gudstjenestene i kirken i denne perioden. Kirkens aktivitetstilbud greier ikke å engasjere mer enn halvparten av medlemmene, hvis vi ser bort fra gudstjenestene. Av kirkens aktiviteter og arrangementer, er det først og fremst konsertene som er interessante. Tre av ti har vært på kirkekonsert i løpet av de siste 12 måneder. Kirkerommet er først og fremst en kulturell ressurs for mening, men rommer også en religiøs erfaringsdimensjon for en stor del av kirkens folk. To av fem (42%) har hatt en opplevelse av Guds nærvær i kirken. Det er viktig for medlemmene at kirken brukes til noe mer enn gudstjenester. For to av tre medlemmer (67%) er det meget viktig eller viktig at kirken prioriterer åpne kirkebygg hvor stillhet, bønn og lystenning kan finne sted. 4 Sjømannsmisjonen skriver om seg selv ( den under mottoet "Kirke i verdens hverdag" opplever at nordmenn hvert år benytter seg av "... tilbudene fra de 42 enhetene over hele verden som utgjør Sjømannsmisjonen. Gjennom organisasjonens ulike virksomheter fungerer den som sosial, kulturell og åndelig møteplass for nordmenn i utlandet. I takt med endringen i det norske samfunn har driften endret seg. Fra å være primært rettet mot sjøfolk, til i dag å henvende seg til alle nordmenn som oppholder seg for en kortere eller lengre periode utenfor Norges grenser... I den 'globale landsbyen' blir det etterhvert klart at hvis mennesker skal fungere i fremmede omgivelser, så trenger de omsorg og fellesskap. Den norske Sjømannsmisjon har sett det som sin oppgave å imøtekomme dette behovet blant nordmenn i det fjerne og på havet Det må bygges opp et åndelig, kulturelt og sosialt nettverk som dekker de mellommenneskelige behov. Tradisjonelle sjømannskirker legger stor vekt på arbeidet blant sjøens folk, som forsøksvis betjenes under hvert anløp i havnen. Ved siden av å medbringe aviser, utfører kirkens ansatte ulike ærender, men først og fremst handler skipsbesøket om god tid til samtale. Ved kirkene i Europa utgjør trailersjåførene et merkbart innslag på kirkenes leseværelser, mens ryggsekkturister og næringslivsfamilier preger steder som Singapore, Dubai og New Orleans. De fleste sjømannskirkene har også et omland av fastboende som benytter kirken trofast. I større grad enn tidligere utgjør det menighetsbyggende arbeid blant disse fastboende og servicetilbudene overfor andre grupper enn sjøfolk en viktig del av arbeidet. Kirkesentere er sjømannskirker for landkrabber, og kan delvis brukes om de tradisjonelle kirkene. Navnet brukes mer konsekvent om nye møtesteder i byer uten havn. Det første var Kirkesenteret på Den svenske kirken i Waterloo (Brussel), mens Dronning Sonjas kirke- og kultursenter i Paris ble innviet høsten 1995 og navngitt året etter. Genève fikk norsk leseværelse sommeren 1997, mens Kronprinsesse Märthas kirke i Stockholm, som ble reist i 1976, ble innlemmet i Sjømannsmisjonens nettverk sommeren Disse kirkene er fremfor alt menighetskirke for nordmenn som er bosatt i området for kortere eller lengre tid, særlig næringslivsfolk og deres familier og au pairer eller studenter. Sydenkirkene utgjør den største økningen i Sjømannsmisjonens arbeid de siste 15 år. Fra en sped begynnelse med ansvar for prestetjenesten ved Olav Kr. Strømmes minnekirke på Solgården ved Alicante, har virksomheten vokst til egne lokaler i Albir (Alfaz del Pi), Arguineguin (Gran Canaria), Puerto del Carmen (Lanzarote) og Fuengirola, mens det på Mallorca og Kypros er samboerskap med SKUT (Svenska Kyrkan i Utlandet). Det er særlig langtidsturistene som benytter tilbudene i Syden, men også turoperatører, reiseledere, rekonvalesenter og korttidsturister. Tilbudet gjelder først og fremst gudstjenester og besøkstjeneste ved siden av annet menighetsarbeid og turopplegg. Reisetjenesten for sjøfolk ble først etablert i Japan for å besøke norske skip som ikke kom til Kobe/Osaka-området. I 1979 ble tjenesten iverksatt i Europa, og etter nedleggelsen av Sjømannskirken i Baltimore kom også USAs østkyst inn under ordningen. Fra Miami drives det i en viss utstrekning reisetjeneste i form av medseiling på cruisebåtene i Karribien. Reisetjenesten baserer seg på en utvelgelse av skip som ikke har anløpt kirkehavn på en tid, og tilbyr aviser, lesestoff, bokbytte og fremfor alt samtale på det personlige plan. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 13

14 Med kirker i 20 land fordelt på 4 verdensdeler, har Sjømannsmisjonen mange ulike typer av brukere. Her finner vi forretningsfolk med familier, studenter, au pair-jenter, misjonærer, diplomater, fotballspillere og andre idrettsutøvere, fastboende nordmenn, pensjonerte emigranter, akademikere, musikere og militært personell. I tillegg finnes kort- og langtidsturister, trailersjåfører og sjøfolk som har base i Norge men som er ute store deler av året. Nordmenn som har reist ut er med andre ord ingen ensartet gruppe. Det de har felles er at de lar sjømannskirken på stedet spille en større eller mindre rolle i deres utenlandsliv. Et annet fellestrekk er at de fleste som kommer i kontakt med den lokale C:\prester\student.htmlStudentpresttejensten var iverksatt på 1970-tallet i et samarbeid mellom Oslo biskop og studentorganisasjonene, men ble i 1982 overtatt av Sjømannsmisjonen. Overtagelsen baserte seg ikke minst må samarbeidet med utenlandsstudentenes organisasjon ANSA, og benyttet denne organisasjonens kontaktnett for å få kontakt med studentene. Etter fem år med base i Bonn i daværende Vest-Tyskland, fikk tjenesten en knoppskyting i USA. Her ble prestetjenesten først plassert i Minneapolis, senere flyttet til San Francisco og til slutt til New York. Sommeren 1995 ble prest nr. to ansatt i Europa, med base i Norge. I 1997 ble Bonnpresten flyttet til Edinburgh i Skottland. Studentprestarbeidet dreier seg både om kontaktvirksomhet, ikke minst via , men også ved deltagelse på eller gjennomføring av egne studentarrangementer. Mange benytter presten som rådgiver i sosialetiske og personlige spørsmål. Ved dødsfall har også mange satt pris på prestens nærvær. Nordsjøpresten fikk sin forløper da representanter fra Sjømannsmisjonen holdt julegudstjeneste på oljeinstallasjonene i Nordsjøen julen Fire år senere ble den første heltids Nordsjøpresten ansatt for å virke på Ekofiskfeltet, i nært samarbeid og god forståelse med oljeindustrien. Næringen tok selv ansvar for den videre utvikling, som førte til at tjenesten kunne feire sitt 15 årsjubileum i 1997 med tilsettingen av prest nr. seks. Særlig i krisehåndterings- og familierelasjonsarbeidet har nordsjøtjenesten gitt viktige erfaringer og stor kompetanse som er kommet både miljøet i Nordsjøen og Sjømannsmisjonen som organisasjon til gode. Nordsjøprestenes målsetting er å formidle de menneskelige verdier i det teknokratiske plattformmiljøet, og være lette å oppdage og mulige å unngå. Ambulerende prester ble lansert julen 1994, da Terje Bjerkholt holdt julegudstjeneste blant helikopterflygere i Vietnam. Bakgrunnen for tjenesten er ønsket om å virkeliggjøre organisasjonens målsetning også overfor landsmenn som befinner seg i mer isolerte miljøer enn der de etablerte stasjonene befinner seg. På nyetablerte norske områder som Baku (Aserbajdjan), Bejing og Shekou (Kina), Caracas (Venezuela), i Mocambique og Nigeria, Australia og Kuala Lumpur er det etablert norske kirkekomiteer som tilrettelegger den ambulerende prestens besøk. Dette omfatter gjerne også samtaler som virker som ventil for nordmenn i pressede områder. I Shanghai holdt den ambulerende presten norsk gudstjeneste i 1997, for første gang siden legendariske Johan Nielsen gjorde det i Trailerkirker er en betegnelse som i første rekke brukes på kirkene i Hamburg, Rotterdam og Antwerpen. Her finner trailersjåførene dusj og vaskemaskin, matservering og teletjenester, men først og fremst et trivelig miljø med mennesker som tar seg tid til en prat når ventetiden på ny last blir lang. OL-kirken har tradisjonelt vært en betegnelse brukt under lekene på kirker som ligger i OL-byer (Montreal, San Pedro/Los Angeles). I 1994 og -95 ble begrepet utvidet til fotball-vm-byen (New York) og friidretts-vm (Gøteborg). Ansporet av suksessen ble det etablert en egen OL-kirke i Atlanta sommeren 1996, som var lokalisert i en lokal metodistkirke. Her samlet både norske publikummere, funksjonærer og aktive seg til avkjøling i sommervarmen, med norsk servering og norske kioskvarer. Under OL i Nagano vinteren 1998 ble det etablert en tilsvarende kirke i en norskprodusert hytte i byen Hakuba, der de nordiske grener fant sted. Varmestua var kallenavnet på Sjømannskirken i Hakuba. årene i en tid da all annen institusjonell religiøsitet opplever sterk tilbakegang. På enkelte destinasjoner er så og si samtlige fasteller midlertidige bosatte nordmenn innom sjømannskirken et par ganger i måneden. Svært mange engasjerer seg også i aktiviteter på kirken. I Antwerpen bor det ikke mer enn et par hundre nordmenn, men kirken hadde i 1999 nesten besøkende! I New Orleans bor det bare 250 nordmenn, men kirken har rundt besøkende hvert år der bare 1/3 er turister! Det er lite sannsynlig at det finnes en plass i Norge som kan vise til samme oppslutning. Hjemmearbeidet i Sjømannsmisjonen består først og fremst av foreninger rundt i landet som arbeider for organisasjonen gjennom basarer, innsamlinger og menneskelig samvær. Ca. 900 menigheter i Den norske kirke gir årlig et offer til Sjømannsmisjonen, mens rundt mennesker er knyttet til organisasjonen som Følgesvenn. Et tilsvarende antall abonnerer på organisasjonsbladet Bud og Hilsen. Tusenvis av loddkjøpere satser hvert år på Blinklotteriet, mens kontakten med politiske myndigheter og brukernes arbeidsgiverorganisasjoner (NHO, Norges Rederiforbund, OLF e.t.c.) er blitt stadig viktigere. Dette skjer parallelt med en økende bevisstgjøring av Sjømannsmisjonen som ressurs for utenlandsnorge. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 14

15 sjømannskirken er det som kan kalles kirke-fremmede. Det vil si mennesker som ikke har en spesiell form for personlig relasjon med Jesus, som ikke er frelst i den forstand at de tror Jesus døde for våre synder. Sjømannsmisjonen klarer med andre ord å rekruttere mennesker som ellers har en forestilling om og forventning til kirken som den fjerne kirken - stedet for de store hendelser i livet, men som de nødig vil ha for tett innpå livet. Foruten å betjene et tverrsnitt av den norske befolkningen, har sjømannskirkene rundt omkring i verden stor suksess med å rekruttere en aldersgruppe som ellers ikke går i kirken - den såkalte generasjon X 5. Sjømannsmisjonen har ikke definert seg som et åndelig fellesskap forbeholdt de praktiserende kristne, men arbeider ut fra troen på at...alle har behov for et nasjonalt og menneskelig nettverk, både i det fjerne og på havet, og at vårt nærvær bidrar til å ivareta dette. Sjømannsmisjonens målgruppe er med andre ord nordmenn i utlandet - det vil si alle typer nordmenn. Men, Sjømannsmisjonen satser likevel på segmentering og målgruppetenkning; Vi finner trailersjåførkirker i Belgia, Nederland og Tyskland, businesskirker i Singapore og USA, turistkirker i Spania o.s.v. Videre utformer de enkelte sjømannskirkene ulike programmer for å møte nordmannens behov; det er business lunsjer, trimgrupper, kvinneforeninger, grillkvelder o.s.v. Sjømannsmisjonen markedsfører sitt tilbud til reiselivsnæringen, næringslivet, studentorganisasjoner, utenrikstjenesten og andre som kan formidle tilbudet videre til potensielle brukere. Sjømannsmisjonen sentralt styrer ikke programutformingen på de enkelte 5 Under overskriften "Gudstjenesten fremmed for en hel generasjon" skriver Kirkerådet i en uttalelse fra 1999: "En hel ungdomsgenerasjon blir nesten aldri med til gudstjeneste. Dens form, språk, musikk og forkynnelse hindrer unge fra å være delaktige i det som skjer. Bønner, tekster og musikk oppleves fremmed, prekenen har ofte ingen ting med deres livssituasjon å gjøre, leser vi. Og man gjør neppe noen stor urett ved å utvide virkelighetsbeskrivelsen til også å omfatte både voksne og barn. Ikke bare gudstjenesten oppleves fremmed for en hel generasjon - Den norske kirke oppleves dessverre fjern og intetsigende for flertallet av dens medlemmer! Uansett hvor ubarmhjertig det måtte oppleves, er det grunn til å stille spørsmål ved hvordan det store flertall teologer som har preget utviklingen i Kirken de siste decennier, og som nå har overlatt stafettpinnen til dagens prester og bisper, egentlig utførte sitt oppdrag. For hvordan man enn snur og vender på saken, tyder mye på at de som har forvaltet ord og sakrament, gjorde det på en slik måte at flere mennesker marsjerte ut av Kirken - enn inn i den. Mange døpte opplevet seg rett og slett ikke velkomne, forkynnelsen angikk ikke dem. Med sine ord og fortolkninger, som ofte var gjentagelse av allerede velkjente utsagn og formuleringer, sørget prester og biskoper for å gjøre menighetene til et trygt sted å være for dem som allerede var innenfor. Men de ble stadig færre. Og imens vokste strømmen av barn og unge som var på vei ut kirkedøren. Den siste familiegudstjenesten jeg deltok i, var faktisk ingen av dem tilstede - bortsett fra de tre månedsgamle barna som ble båret til dåpen. I over 30 år har Den norske kirke hatt ansvar for å gi dåpsopplæring til medlemmene. I dag står det klart at Kirken i stor grad sviktet sitt oppdrag. De mest basale kunnskaper i den kristne lære er langt på vei borte hos en generasjon, rapporteres det fra både Menighetsfakultetet og Teologisk Fakultet. Så skulle man tro at de som har forvaltet ord og sakrament i tre tiår eller mer, var villig til å drøfte hvorfor så mye åpenbart gikk galt i deres mange år i Kirkens tjeneste. Flere av dem krever endog fortsatt å få holde en hånd på rattet. Men noen selvransakende debatt om denne alvorlige saken har ingen av dem hittil invitert til, bortsett fra å overføre ansvaret for begredelighetene på menige medlemmer som angivelig ikke fulgte opp sitt ansvar, "tidsånd" og materialisme. Men hvorfor kommuniserte man så uendelig dårlig med folk flest? Derimot deltar man ofte og gjerne i debatter om allehånde andre temaer - dét er åpenbart mye enklere enn å drøfte grunnen til at Kirken har havnet i det uføre den befinner seg. Flere av dem presenterer til og med harmdirrende og høyrøstede innlegg mot dem som tillater seg å reise kritiske spørsmål, ofte med ryktespredning og mistenkeliggjøring blant ingrediensene. I adventen har man gjerne benyttet Georg Weissels mektige salme "Gjør døren høy, gjør porten vid". Men i praksis opplevde alt for mange at Kirkens maktpersoner nølte med å etterleve bønnen: Døren inn til Guds hus forble lav og porten smal. Og i disse dager argumenterer flere av dem mot å gjøre de kirkelige valg mer tilgjengelige for velgerne. De frykter for at makten glipper" ( KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 15

16 destinasjonene, men det er opp til staben på hver destinasjon å bestemme hvordan kirken skal arbeide. 1.2 PROBLEMFORMULERING En gjennomgang av eksisterende litteratur avslører lite eller ingen kunnskap om hvordan mennesker i vår postmoderne tidsalder oppfatter den etablerte kirken. Vi vet lite om hvilke forventninger Sjømannsmisjonens brukere har til sjømannskirkene, og hva de for egen del håper å få ut av kontakten med sjømannskirken og de kirkelige ritualene. Det samme kan sies om Den norske kirken i sin helhet. Det vi vet er at Sjømannsmisjonen har lykkes i sin rekrutteringsstrategi der Den norske kirken ikke har lykkes 6. Fra et markedsføringsperspektiv er det uhyre interessant å forstå hva denne suksessen skyldes. Vår kultur har blitt beskrevet som en forbrukerkultur der menneskene i manges øyne helliggjør det verdslige - vi har beveget oss inn i det postmoderne samfunnet. Overgangen fra det moderne samfunnet til det postmoderne samfunnet er av avgjørende betydning for å forstå den kristne kirkes betydning for mennesker i dag fordi menneskes tro og religiøse atferd alltid trekker veksler på en sosial sammenheng - et kulturmønster. Fordi religiøsitet er en refleksjon av den omsluttende kulturen, ønsker jeg gjennom denne avhandlingen å forstå hvilke konsekvenser overgangen fra et moderne til et postmoderne samfunn har for menneskers forståelse, opplevelse og bruk av kirken. Jeg ønsker med andre ord å bevege meg inn i ukjent terreng her. Gjennom å studere brukernes forståelse, opplevelse og bruk av sjømannskirken på 6 ulike destinasjoner, håper jeg å se konturene av det postmoderne menneskets forhold til kirken og hvordan kirken kan forholde seg til denne realiteten i sin markedsføring. 6 Den norske kirkes medlemsregister oppga ved årsskiftet 1999/2000 at 86,5 prosent av Norges innbyggere var medlemmer av Den norske kirke. Det gir et medlemstall på Det er dåpen som gir medlemskap i kirken. Bortimot 100 prosent av den norske befolkning ble døpt, konfirmert og viet i Den norske kirke fra Reformasjonen til for vel 20 år siden. Stabiliteten holdt seg helt fram til omkring 1970 med over 96% døpte. Oppslutningen om de kirkelige handlinger var meget stabil fram til Andelen døpte i Den norske kirke i forhold til antall fødte begynner å synke fra 1970 og sank fra 1970 til 1984 med nesten 15%, men flater deretter ut igjen og har de siste 10 årene ligget rundt 80-83%. Andelen konfirmerte i Den norske kirke i forhold til antall 14-åringer sank lite fram til 1983, bare 5 prosentenheter, men har i løpet av de seneste 10 årene sunket med ca. 1 prosentenhet hvert år og ligger nå under 75 %. Andelen vigsler i Den norske kirke lå fram til 1965 på over 85%, men sank med hele 27 prosentenheter fram til De seneste 10 årene har andelen ligget rundt 60%. Gravferdstallene har holdt seg meget stabile og ligger nå på ca. 94%. 3,2% av befolkningen deltar ved en gudstjeneste pr. uke, det vil si personer (Kilde: Kirkeforskning, mai 2000). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 16

17 1.3 AVHANDLINGENS STRUKTUR DEL 1: PROBLEMFORMULERING I avhandlingens første del presenterer jeg i kapittel én tema for avhandlingen som er markedsføring av institusjonell religiøsitet i en postmoderne tidsalder, og formålet med avhandlingen som er forstå hvilke konsekvenser overgangen til et postmoderne samfunn har for menneskers forståelse, opplevelse og bruk av kirken. I kapittel to - "Metode" - presenterer jeg og begrunner den naturalistiske fremgangsmåten som er valgt. For at leseren skal forstå hvordan undersøkelsens problemstilling og formål har fremkommet, og hva som grunnlaget for undersøkelsens teoretiske diskusjon, har jeg valgt å presentere metodekapittelet såpass tidlig i avhandlingen. DEL 2: RELIGIØSITET OG KULTURTILHØRIGHET Jeg har kalt avhandlingens tredje kapittel "Religiøsitet og det postmoderne mennesket". Her gjør jeg en generell diskusjon rundt begrepene religiøsitet og postmodernisme. Jeg anser dette som et viktig bidrag til forståelsen sjømannskirkens brukere fordi religiøsitet ikke eksisterer uavhengig av individ og samfunn, og dermed blir vår kulturtilhørighet av avgjørende betydning for å forstå menneskenes forhold til religion. Sannsynlighetsstrukturen i denne avhandlingen - det vil si det sosiale nettverk av samhandling og samtaler mellom mennesker som deler tro og synspunkter på virkeligheten - er folkekirkekulturen i Norge. Avhandlingens fjerde kapittel "Den norske folkekirkereligiøsiteten og den moderne nomade", starter derfor med en gjennomgang av den norske folkekirkereligiøsiteten fordi vi i Norge har vi en folkekirkelighet og et folkekirkefellesskap av konvensjonell betydning for folk flest". Tilknytningen til kirken og de kirkelige ritualer er noe som knytter en til generasjonen før en, så den meningen nordmannen tillegger kirken overføres når nordmannen reiser utenlands. Det må imidlertid tas høyde for at det dreier seg om nordmenn som har bosatt seg utenfor Norge for en kortere eller lengre periode. I de fleste tilfellene er den utestasjonerte ikke kulturelt eller sosialt integrert i vertslandet. Dermed oppstår et en egen lokal KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 17

18 kultur blant nordmenn i utlandet - nomadekulturen - som blir beskrevet i siste del av dette kapittelet. DEL 3: KIRKEMARKEDSFØRING Fokus i denne avhandlingen ligger på brukerne - eller kundene. Jeg ser sjømannskirkene rundt omkring i verden gjennom brukernes øyne. For en markedsfører er det helt essensielt å forstå kundene for å være i stand til å utforme produkter og tjenester kunden vil kjøpe. Bruk av markedsføring i en kirkelig setting vil i all hovedsak rette seg inn mot å rekruttere mennesker til aktiviteter i menigheten og sette menigheten i stand til å utforme aktivitetene på en slik måte at budskapet kan forkynnes - og det er dette som er mitt teoretiske utgangspunkt for denne avhandlingen. Målet med kirken er med andre ord ikke størst mulig oppslutning men at de som slutter opp om kirken ender opp med en personlig relasjon til Jesus! Markedsføring er et middel for å nå dette målet ikke målet i seg selv. I denne delen, går jeg gjennom det som frem til i dag er skrevet om kirkemarkedsføring siden den første artikkelen kom i Eksisterende teoretiske bidrag vil bli presentert i tre ulike rammer: I kapittel fem presenterer jeg markedsføring som organisasjonskultur med en diskusjon rundt henholdsvis produktorienterte-, salgsorienterte- og markedsorienterte menigheter. I kapittel seks presenterer jeg markedsføring som strategi med en diskusjon rundt bruk av markedsanalyser, segmentering og målgruppetenkning i en kirkelig setting. I kapittel syv diskuteres markedsføring som taktikk der de 4 P-ene er rammeverket. Del tre avsluttes med en diskusjon i kapittel åtte rundt hensiktsmessigheten av å bruke konvensjonell markedsføringsteori i en kirkelig setting. DEL 4: NORDMANNEN OG SJØMANNSKIRKEN Kapittel ni, ti, elleve, tolv, tretten og fjorten er casebeskrivelser fra de seks sjømannskirkene jeg har gjort feltarbeid ved. I casebeskrivelsen vil både det spesifikke og det kontekstuelle komme frem. Dette er helt i tråd med naturalistiske studier og det ontologiske og epistemologiske utgangspunktet med konstruerte virkeligheter og den spesielle interaksjonen mellom forsker og aktørene. Målet med fortolkningen av datamaterialet, er å komme opp med en typologi på tvers av destinasjonene som beskriver kirke-bruker relasjonene i Sjømannsmisjonen. Casebeskrivelsene danner utgangspunktet for kapittel seksten som beskriver sjømannskirkens plass i nordmannens KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 18

19 livsverden. Kapittelet inneholder en beskrivelse av hvordan nordmenn bruker sjømannskirken, og gir samtidig viktige innspill til hvordan de opplever og forstår den. DEL 5: AVSLUTNING I kapittel sytten tar jeg utgangspunkt i typologiseringen som fremkommer i kapittel seksten og diskuterer hvordan sjømannskirken kan forholde seg til denne virkeligheten i sin markedsføring. 1.4 SAMMENFATNING I dette kapittelet presenteres avhandlingens mål og problemstillinger. Problemstillingene belyses gjennom avhandlingens fem deler. Dette første kapittelet gir også en oversikt over avhandlingens struktur, og de enkelte delenes hovedtrekk. Avhandlingens bidrag er en typologi som kan bidra til vår forståelse av hvilken plass kirken har i det postmoderne menneskets livsverden, samt drøfte betydningen av en slik typologi for markedsføring av institusjonell religiøsitet. Det vil si at jeg ikke forsøker å forstå trossiden, men konsentrerer meg om aktivitetssiden av nordmenns bruk av sjømannskirken. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 19

20 KAPITTEL TO METODE 2.1 FORSKNINGSDESIGN Første gang jeg kom i kontakt med Sjømannsmisjonen/Norsk kirke i utlandet, var i januar 1997 da jeg møtte informasjonssjef Harald Daasvand på den årlige reiselivsmessen i Oslo. Vi kom i prat, og Daasvand uttrykte interesse for mitt tidligere arbeid om markedsføring i Den norske kirke (Kristoffersen, 1993, 1996). Dette første møtet ble innledningen til et to års samarbeid, og under vårt første formelle møte 21. januar 1997, ble det bestemt at jeg kunne benytte Sjømannsmisjonen som case i min doktoravhandling. Vi diskuterte oss frem til at fokus burde ligge på de enkelte destinasjonene. I utgangspunktet ønsket Sjømannsmisjonen at jeg skulle se på samarbeidet mellom næringsliv og kirke på de enkelte destinasjonene og brukernes behov i forhold til de enkelte sjømannskirkene. Det var opp til meg å velge ut destinasjonene, men det lå i kortene at turistkirkene var godt egnet på grunn av samarbeidet med reiselivsnæringen. Som det vil gå frem av dette kapittelet, forandret fokus og problemavgrensningen seg underveis. Fordi Sjømannsmisjonen fremstår som en kompleks menneskelig organisasjon og det er liten kunnskap om hvilken rolle organisasjonen spiller for nordmenn i utlandet, har jeg funnet det hensiktsmessig å benytte en naturalistisk fremgangsmåte (Guba, 1978, 1981; Guba & Lincoln, 1981, 1982, 1985) også kalt et konstruktivistisk paradigme (Guba & Lincoln, 1994). Naturalistiske studier gjennomføres i en naturlig setting (i KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 20

21 felten) der bruk av naturlige metoder (observasjon, intervjuer, tankeprosesser, lesing og skriving) blir brukt på naturlig måte av mennesker som har naturlige interesser i hva de studerer. Stikkordet her er altså en naturlig setting. Naturalistiske studier er avhengig av en naturlig setting fordi fenomenet som studeres gir mening like mye ut fra sin kontekst som ut fra fenomenet selv. Mitt ontologiske utgangspunkt 7 er at konstruksjoner ikke kan separeres fra den verden de er erfart i, og at en hver observasjon som gjøres er tid og kontekstavhengig. Fenomenet under utredning må derfor forstås i relasjon to the time and context that spawned, harbored, and supported it (Guba & Lincoln, 1985, s. 189). En naturalistisk tilnærmingsmåte er svært krevende. For det første kunne jeg ikke innledningsvis konsentrere meg om noen få variabler som var av interesse. Jeg måtte ta hensyn til alle faktorer og påvirkninger i konteksten. Hvis alt kan bety noe, så må alt overvåkes. For det andre måtte jeg bli en del av konteksten for å redusere eller helst eliminere meg selv som forsker og dermed et forstyrrende element. Fordi Sjømannsmisjonen leverer en tjeneste, var det naturlig for meg å være til stede der brukerne er. Brukerne eller aktørene i denne avhandlingen, er mennesker som har hatt kontakt med Sjømannskirken i Antwerpen, Singapore, Kobe, New Orleans, London eller Alicante i den perioden jeg arbeidet som forsker på destinasjonen. For å smelte mest mulig inn i konteksten, arbeidet jeg som assistent på de seks destinasjonene undersøkelsen dekker Prosessbestemt design En prosessbestemt design er en design som utvikles under studiens gang. Det er flere grunner til at naturalistiske studier krever en prosessbestemt design. Prosessbestemt 7 Ontologi er læren og det værende (on) (Brier, 1994, s. 9) og dreier seg om de grunnleggende antakelser om hva verden er og hvordan den virker. Et grovt skille går mellom å forklare virkeligheten ut fra et objektivistisk-rasjonalistisk syn og forstå den ut et subjektivistisk-relativistisk syn (Morgan & Smirchics, 1980). Samfunnsforskere konfronteres med det grunnleggende ontologiske spørsmålet om virkeligheten man undersøker er ekstern i forhold til individet eller et produkt av individuell bevissthet. Det vil si om virkeligheten påtvinger seg selv på individets bevissthet utenfra eller om virkeligheten er gitt eller er et produkt av menneskets bevissthet. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 21

22 design er nødvendig fordi mening i så stor grad bestemmes av konteksten; fordi det eksisterer flere virkelighetsbilder som begrenser utviklingen av et design kun basert på forskerens konstruksjon av virkeligheten; fordi det som læres på en destinasjon alltid er avhengig av interaksjonen mellom forskeren og konteksten og interaksjonen er ikke alltid forutsigbar; og fordi mulige mønstre ikke kan være kjent før de er erfart (Guba & Lincoln, 1985). Alle disse faktorene underbygger den ubestemmeligheten som den naturalistiske forskeren fungerer i. Forskningsdesignen må derfor gjennomføres etter gehør. Forskeren må tillate at designen utfolder og utvikler seg underveis. Designet i denne avhandlingen er prosessbestemt fordi jeg ikke på forhånd visste hva jeg ikke visste (Olaisen, 1996). Jeg hadde noe kunnskap om fenomenet som skulle studeres fordi jeg forut for feltarbeidet hadde arbeidet med kirkemarkedsføring (Kristoffersen, 1993, 1995). Jeg hadde derimot ingen erfaring eller særlig kunnskap om Sjømannsmisjonen, og jeg hadde aldri vært innom en sjømannskirke før jeg fikk oppdraget av Sjømannsmisjonens informasjonssjef Harald Daasvand. Første destinasjon var Sjømannskirken i Antwerpen. Det var tilfeldig at jeg havnet i Antwerpen som første destinasjon. I februar 1997 søkte jeg etter anbefaling fra Daasvand, om et sommervikariat i Sjømannsmisjonen, fortrinnsvis i en av de seks turistkirkene. Tanken var at den beste måten å bli kjent med arbeidet på sjømannskirkene, var selv å jobbe en periode på en destinasjon. Det så lenge ut til at hovedkontoret i Bergen ikke hadde noe ferievikariat til meg, og jeg ble svært overrasket da personalsekretæren ringte i begynnelsen av juni og spurte om jeg kunne ta en avløserjobb i Antwerpen allerede fra 15. juni. Slik hadde det seg at jeg var tre måneder på den første destinasjonen fra 15. juni til 15. september Under hele perioden skrev jeg dagbok så også denne delen inngikk som en del av forskningsprosessen. Hovedvekten ble lagt på deltakende observasjon og samtaler med stab og brukere. Mye av den kunnskapen jeg hadde med meg til den første destinasjonen kan i stor grad kalles intuitiv. Etter hvert som forskningen gikk fremover, ble den imidlertid mer og mer fokusert. Jeg traff brukerne på kirken og hadde lange diskusjoner med de andre i staben. Jeg så etter hvert at min innsikt økte og at det dannet seg et mønster på KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 22

23 bakgrunn av observasjoner i felten. Jeg formulerte etter hvert hypoteser og hadde dermed en bedre bakgrunn for å stille spørsmål til brukerne. I dagboken forsøkte jeg hele tiden å analysere data som var samlet inn i løpet av dagen eller uken. Dermed ble mine egne refleksjoner og tolkning av det innsamlede datamaterialet grunnlaget for de videre studier dagen eller uken etterpå Problembestemt avgrensning Prosessbestemt design og problembestemt avgrensning henger sammen. Forskeren kan ikke operere med problembestemt avgrensning uten at forskningen er prosessbestemt i sin design. Etter hvert som min innsikt om fenomenet økte, måtte jeg på et eller annet tidspunkt komme frem til et fokus hva som til slutt skulle regnes som det mest fremtredende fenomenet som jeg ønsket å studere i dybden. Ingen kan studere alt og jeg måtte til slutt foreta et valg på bakgrunn av datamaterialet. Utvalg av informanter måtte skje kontinuerlig, og derfor måtte det bli problemet som avgrenset utvalget. Et representativt utvalg var med andre ord ikke interessant. Antwerpen var ikke noen typisk turistkirke, og det var ikke noe samarbeid med næringslivet på destinasjonen. I Antwerpen traff jeg for det meste fastboende, trailersjåfører, sjøfolk og turister. Nå og da kom det mennesker som hadde vært innom flere sjømannskirker og mennesker som hadde bodd noen år på en annen destinasjon enn Antwerpen. Mange av sjøfolkene hadde også lang fartstid bak seg og dermed mange besøk på de ulike kirkene. Det gikk etter hvert opp for meg at sjømannsmisjonens primære målgruppe er nordmenn i utlandet - det vil si alle typer nordmenn. Med kirker i 20 land fordelt på 4 verdensdeler, har Sjømannsmisjonen mange ulike typer av brukere. Sjømannsmisjonen arbeider ut fra troen på at...alle har behov for et nasjonalt og menneskelig nettverk, både i det fjerne og på havet, og at vårt nærvær bidrar til å ivareta dette. Nordmenn som har reist ut er ingen ensartet gruppe. Noen er forretningsfolk, andre følger med som nissen på lasset. Noen studerer for noen år, jobber som au pair, har reist ut som misjonærer, diplomater eller arbeider i utenlandske organisasjoner eller fotballklubber for den saks skyld. I tillegg finnes langtidsturister, trailersjåfører og sjøfolk som har KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 23

24 base i Norge, men som er ute store deler av året. Sjømannskirkene møter mange av disse menneskene og spiller en større eller mindre rolle i deres utenlandsliv. De fleste brukerne er det som kan kalles kirkefremmede. Det vil si mennesker som ikke har en spesiell form for personlig relasjon med Jesus, som ikke er frelst i den forstand at de tror Jesus døde for våre synder. Jeg tør påstå at det er et sjeldent syn å se kirkefremmede på aktiviteter i Den norske kirken i Norge. Sjømannskirken greier også å rekruttere en generasjon som nesten ikke er representert i Den norske kirken - den såkalte generasjon X. En gjennomgang av eksisterende litteratur avslører lite eller ingen kunnskap om hvordan mennesker i vår tidsalder oppfatter den etablerte kirken. Vi vet lite om hvilke forventninger Sjømannsmisjonens brukere har til sjømannskirkene, og hva de for egen del håper å få ut av kontakten med sjømannskirken og de kirkelige ritualene. Dette ble etter hvert fokus i forskningen: Å forstå hvordan nordmenn opplever, forstår og bruker sjømannskirken, og forstå hvilken plass sjømannskirken har i nordmannens livsverden. Det slo meg ganske snart at Sjømannsmisjonen har lykkes i sin rekrutteringsstrategi der Den norske kirken ikke har lykkes. Fra et markedsføringsperspektiv er det uhyre interessant å forstå hva denne suksessen skyldes. Som markedsfører har jeg sett at det har foregått et paradigmeskifte fra bruk av konvensjonell markedsføring til bruk av postmoderne markedsføring. Vår kultur har blitt beskrevet som en forbrukerkultur der menneskene i manges øyne helliggjør det verdslige - vi har beveget oss inn i det postmoderne samfunnet. Overgangen fra det moderne samfunnet til det postmoderne samfunnet er av avgjørende betydning for å forstå den kristne kirkes betydning for mennesker i dag fordi menneskes tro og religiøse atferd alltid trekker veksler på en sosial sammenheng - et kulturmønster. Fordi religiøsitet er en refleksjon av den omsluttende kulturen, ønsker jeg gjennom denne avhandlingen å forstå hvilke konsekvenser overgangen fra et moderne til et postmoderne samfunn har for menneskers forståelse, opplevelse og bruk av kirken. Jeg ønsker med andre ord å bevege meg inn i ukjent terreng her. Gjennom å studere brukernes forståelse, opplevelse og bruk av sjømannskirken på 6 ulike destinasjoner, håper jeg å se konturene av det postmoderne menneskets forhold til kirken og hvordan kirken kan forholde seg til denne realiteten. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 24

25 2.1.3 Formålsbestemt utvalg Valg av respondenter har et mål. Innenfor et analytisk perspektiv (Arbnor & Bjerke, 1991), er representativitet et mål. I naturalistiske studier er målet i de fleste tilfellene å inkludere så mye informasjon som mulig i all dens variasjon og form. Derfor er maximum variation sampling (Patton, 1980) - eller maksimal variasjon - den beste strategien: Forskeren forsøker hele tiden å finne frem til informanter som kan tenkes å bidra med en bred variasjon av erfaringer. Målet er ikke å fokusere på likheter som kan utvikles til generaliseringer, men å gå i detalj på det spesifikke. Strategien er ressurskrevende og forutsetter stor fleksibilitet både med hensyn til sted, kilder og tid. Fordi jeg kombinerer deltakende observasjon over et lengre tidsrom med dybdeintervjuer, passer nettopp strategien i denne settingen. Et annet mål er å generere informasjon som danner grunnlaget for en prosessbestemt design og teorigenerering på empirisk grunn (Glaser & Strauss, 1967; Strauss & Corbin, 1990, 1994). Faktisk er uttrykket som Glaser og Strauss (1967, s. 48) benytter, theoretical sampling nesten identisk med uttrykket purposive sampling (Guba & Lincoln, 1985, s. 201). Å søke bekreftende og avkreftende tilfeller (confirming/disconfirming cases) er et annet uttrykk for prinsippet om maksimal variasjon, og også denne strategien kan gjenfinnes i Grounded Theory-prosedyren. Når man er i analysefasen, er det mulig å vende tilbake til datamaterialet og stille nye spørsmål basert på de begreper som har fremkommet så langt i analysearbeidet. I denne avhandlingen har det formålsbestemte utvalg fire karakteristikker (Guba & Lincoln, 1985, s ): 1. Prosessbestemt utvalgsdesign ( emergent sampling design ): Jeg hadde ingen a priori spesifisering av utvalget. Det måtte bestemmes etter hvert som forskningen gikk fremover. Da jeg kom til Sjømannskirken i Antwerpen, hadde jeg ikke klart for meg hvem brukerne var. Jeg hadde en idé om at de som benyttet kirken var kristne i en eller annen forstand, og jeg hadde ingen kunnskap om de ulike typene av brukere som eksisterer i Sjømannsmisjonen. Det viste seg at majoriteten av brukerne i de forskjellige kirkene er mer eller mindre kirkefremmede, og at det KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 25

26 var stor variasjon mellom de forskjellige kirkene og mellom de forskjellige brukerne. Dette styrte både valg av respondenter og valg av destinasjoner. 2. Løpende valg av utvalgsenheter ( serial selection of sample units ): Målet med maksimal variasjon oppnås best gjennom å velge ut enhetene først etter at foregående enheter har blitt tappet for informasjon og analysert. Hver ny enhet kan dermed velges for å utvide den informasjonen forskeren allerede har samlet inn, for å innhente motstridende informasjon eller for å fylle åpenbare gap i informasjonsinnhentingen. Å analysere hver utvalgsenhet før neste velges, er det ideelle, men for meg var det uoverkommelig å arbeide full tid på kirkene, intervjue respondentene på fritiden og samtidig skulle ha tid til å analysere hvert intervju før neste ble gjennomført. Jeg gikk imidlertid gjennom og renskrev hvert intervju samme dag som det ble gjennomført, og dannet meg dermed en oppfatning om intervjuets informasjonsverdi. På bakgrunn av dette, valgte jeg neste respondent. Et annet problem var at jeg gjennom mitt daglige arbeid stadig kom i snakk med nye mennesker eller gjenopptok samtalene med brukere fra dagen eller uken før. Dette kunne jeg ikke styre i noen som helst grad, og dermed ble også utvalget av informanter tilfeldig. De formelle intervjuene jeg gjennomførte, var derimot bevisst valgt ut fra deres variasjon i erfaringer. Det har ingen betydning hvor forskeren starter informasjonsinnhentingen. Ofte er det slik at den første informanten er en som det er lett å få tilgang til eller som har blitt anbefalt som informant. Da jeg startet arbeidet mitt i Antwerpen, brukte jeg fire uker før jeg intervjuet den første utvalgsenheten. Jeg valgte da å intervjue en som hadde sett meg i arbeid i fire uker og som ikke var skeptisk til det arbeidet jeg holdt på med. På slutten av intervjuet, ba jeg informanten anbefale meg en annen informant som hadde en annen holdning/forståelse av forholdet til kirken. 3. Kontinuerlig tilpasninger eller fokusering av utvalget ( continous adjustment or focusing of the sample ): Innledningsvis er enhver enhet like relevant som en annen. Men, Etter hvert som informasjon og innsikt vokste og jeg begynte å utvikle arbeidshypoteser om situasjonen, kunne utvalget snevres inn for å fokusere på de mest relevante enhetene. Jeg startet med åpen utvelgelse ( open sampling, Strauss & Corbin, 1990, s ) hvor jeg rett og slett grep de muligheter for KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 26

27 intervju og observasjon som viste seg. Etter hvert som jeg ble bedre kjent med organisasjonen, gikk det opp for meg at det ikke bare var forskjellige grupper av brukere på de enkelte kirkene, men at også de enkelte kirkene var karakterisert av spesielle brukergrupper. Det er for eksempel trailersjåførene og sjøfolkene som dominerer i Antwerpen, mens forretningsfolk dominerer i Singapore. Jeg begynte å dele inn enhetene i hvilken gruppetilhørighet de hadde. Hver gang jeg fant noen som ikke passet inn i gruppebetegnelsen min, satset jeg mye på å få intervjue eller i det minste snakke med personene for å utvide kunnskapsbasen. I realiteten skiftet utvalgsstrategien etter oppholdet i Antwerpen til det som mange Grounded Theory-forskere kaller strategisk utvelgelse ( strategic sampling, Holm & Schmidt, 1995). Det vil si at jeg etter tre måneder i felten, mente å ha nok kunnskap til å kunne velge ut fem destinasjoner som alle var svært forskjellige og som hadde ulike brukergrupper. Patton (1990) kaller dette for stratifisert formålsbestemt utvalg. Jeg forsøkte å få størst mulig spredning på destinasjonene med hensyn til brukergruppene. Jeg valgte derfor ut fem svært forskjellige kirker med ulike brukergrupper og la opp en fast reiserute: Singapore (forretningsfolk), Kobe (misjonærer, forretningsfolk), New Orleans (fastboende koloni), London (studenter, au pairs, ambassadefolk, forretningsfolk, fastboende o.s.v.), Alicante (kort- og langtidsturister). På hver destinasjon, bestrebet jeg meg på å bruke maksimal variasjon i utvelgelse av informantene. Dermed kan det sies at jeg i valget av destinasjoner benyttet en strategisk utvelgelse, mens jeg i valget av informanter forsøkte å benytte meg at strategien maksimal variasjon. I løpet av feltarbeidet må jeg innrømme at praktiske hensyn har påvirket utvalgsstrategien i retning av strategisk utvalg også på hver enkelt destinasjon. Som jeg kommenterte ovenfor, var det ikke alltid tid til å analysere ett intervju før jeg gjennomførte neste. Jeg kunne også ha to intervjuer på samme dag med kort mellomrom, og det sier seg selv at det ikke var tid til å gå inn og analysere det første intervjuet før jeg foretok det neste. Strategisk utvelgelse medfører en risiko for at forskeren i sluttfasen av prosjektet mangler data, så man ikke kan oppnå teoretisk metning av sine emnekategorier. Det er også en risiko for at man ikke får så bredt utvalg som man ville fått ved teo- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 27

28 retisk utvelgelse selv om strategisk utvelgelse ofte fører til at man foretar flere intervjuer alt i alt. 4. Valg av enheter til det ikke lenger er noen ny informasjon å hente ( selection to the point of redundancy ): I formålsbestemt utvelgelse er størrelsen på utvalget bestemt av informasjonshensyn. Hvis målet er å maksimere informasjon, blir datainnsamlingen stoppet når det ikke er noe ny informasjon å hente hos de siste utvalgsenhetene. Under feltarbeidet som varte i over ni måneder, trengte jeg langt færre intervjuer på slutten av arbeidet enn i starten. Dette skyldes at jeg som forsker forsto stadig mer av en komplisert organisasjon og hvilken rolle kirken spiller for nordmenn i utlandet. Jeg hadde laget meg arbeidshypoteser og delt inn brukerne inn i hensiktsmessige grupper. Nye informanter ble enten plassert i en eksisterende gruppe eller så opprettet jeg en ny type brukergruppe basert på ny informasjon. Jeg kjente også godt til problemer og typiske trekk ved de ulike brukerne etter hvert som feltarbeidet gikk fremover. Derfor trengte jeg stadig færre intervjuer på hver destinasjon for å forstå og tolke informasjonen. 2.2 DATAINNSAMLING Kvalitative metoder Innenfor naturalistiske studier, er kvalitative metoder best egnet fordi forskeren som instrument er en forlengelse av normale menneskelige aktiviteter; ser, hører, snakker, leser o.s.v. (Guba & Lincoln, 1985). De innsamlingsteknikkene jeg har benyttet i feltarbeidet, er intervju og observasjon. I motsetning til Cialdini (1984) og Hirschman (1986) som anbefaler å bruke skjult observasjon, har jeg valgt å være åpen overfor brukerne (og selvfølgelig også de ansatte i Sjømannsmisjonen) om hvorfor jeg er på stedet og hva som er formålet med mine undersøkelser. På samtlige destinasjoner møtte jeg brukere som var positive og villige til å dele sine erfaringer med meg. Flere informanter introduserte meg til andre de kjente på destinasjonen som de mente det ville være nyttig for meg å snakke med. I noen tilfeller sa informantene nei til å la seg intervjue, og da forfulgte jeg ikke saken nærmere. Jeg spurte for eksempel ikke hvorfor de ikke ville la seg intervjue, men respekterte at de sa nei uten videre. I et par av KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 28

29 disse tilfellene kom aktøren til meg senere og sa at vedkommende hadde ombestemt seg og likevel ville la seg intervjue. Dette hadde da sammenheng med at vedkommende hadde snakket med noen andre jeg hadde vært i kontakt med og som da hadde ufarliggjort intervjusituasjonen. Mine rådata varierte i form: Etnografiske notater fra dag til dag blandet med utskrifter av dybdeintervjuer av brukere. Alt i alt hadde jeg 69 intervjuer fordelt på 6 destinasjoner. På slutten av perioden hadde jeg jobbet ni måneder i ulike sjømannskirker. Jeg hadde da ved siden av intervjuene, gått normale vakter hvor datainnsamling gjennom deltakende observasjon var målet. Enten jeg hadde leseværelsevakt, havnevakt eller vaktmesterdager, skrev jeg dagbok hver kveld. Her skrev jeg ned erfaringer, ideer, frykt, feil, forvirring, oppdagelser og problemer som dukket opp under feltarbeidet. Dagboken ble på mange måter min personlige opplevelse av feltarbeidet. Jeg skrev ned reaksjoner fra brukerne og følelser og holdninger jeg merket hos både stab og brukere. I tillegg til dagboken, skrev jeg ned alle intervjuene samme dag som de ble gjennomført enten det var samtaler over en kopp kaffe eller et mer formelt intervju Deltakende Observasjon: Som en del av staben, arbeidet jeg vakter på kirkene. Det kunne innebære leseværelsevakt, havnevakt med skipsbesøk eller vaktmesterdager. Nedenfor har jeg forsøkt å beskrive innholdet i de ulike vaktene for å gi leseren en pekepinn på hvilken kontekst den deltakende observasjonen foregikk i: a) Leseværelsevakt Leseværelse er et uttrykk som henger igjen fra gammelt av - fra den gangen sjøfolk gikk i land for å skrive brev hjem og lese aviser. Leseværelset kan nærmest kalles sjømannskirkens stue der brukerne treffer hverandre, slår seg ned rundt et bord og innleder en samtale. Et av spørsmålene jeg stilte meg tidlig var: Hva er egentlig jobben min på leseværelset? Husmor i Antwerpen uttrykte det slik: Jobben din består i å glemme deg selv og være der for dem som bruker kirken. Du skal vise at du har god tid og være oppriktig interessert i hvert enkelt menneske som kommer inn gjennom døren. Det er viktig at alle som kommer hit føler seg velkommen, og du må på ingen måte forsøke å overgå det de forteller. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 29

30 Mye av jobben på leseværelset besto i å sitte ned sammen med brukerne og lytte. Det var hele tiden samtalen som sto i fokus. At samtalen står i fokus begrunnes med at ved siden av å være god mentalhygiene, er samtalen en mulighet for å bringe en bruker nærmere Jesus: Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dere. Alt det andre som skulle gjøres; rydde, vaske, steke vafler, veksle penger o.s.v., ble gjort når det ikke var behov for at jeg satt og pratet med brukerne. De mest slitsomme dagene var når jeg var alene på leseværelset og det var få besøkende. For en forsker burde det være en ideell situasjon å ha aktørene på tomannshånd. Men, å sitte ned og prate med én eller to personer en hel dag, ga liten tid til refleksjon. Når det var mange innom kirken samtidig, gikk samtalen rundt bordet lettere, og det var ikke nødvendig å være til stede hele tiden. Jeg fikk tid til å reflektere mer og skrive ned det jeg så. Det var forskjellige aktiviteter på kirkene i løpet av uken. Å ha leseværelsevakt, innebar derfor også tilrettelegging av møter i Kvinneforeningen, Krigsseilerforeningen, den årlige basaren, lunsjer for deler av brukergruppen, trailertreff, au pair treff, studentmiddager, sang- og musikkvelder o.s.v. Enkelte brukere var med på disse forberedelsene, og jeg fikk da en unik sjanse til å prate med ham eller henne på tomannshånd om forholdet til kirken. Når flere brukere deltok i forberedelsene, hendte det ikke sjelden at vi endte opp med å diskutere kirkens rolle. Disse diskusjonene var veldig nyttige for meg i datainnsamlingen. Å sette grenser: Det er en del sosiale kasus som bruker kirkene fast. Som en av vikarene i Antwerpen uttrykte det: Jeg har jobbet innenfor psykiatrien tidligere og jeg får en del assosiasjoner når jeg sitter rundt trailerbordet! En annen av de ansatte sa at...det er ekstra slitsomt å jobbe på leseværelset fordi et par at de faste gjestene helt klart har psykopatiske trekk. De krever all din oppmerksomhet samtidig som de baksnakker og gjør narr av de andre i staben som ikke er til stede. Noen av disse brukerne tok i litt ekstra når de snakket med ferievikarer. Før jeg som vikar skjønte dette, kunne det være vanskelig både å si i fra når de gikk for langt og få samtalen over på mer positive ting. Det var et dilemma at mange av de fastboende utvilsomt kunne gjort mer nytte for seg på kirkene hvis de ble mer involvert i kirkens arbeid. Samtidig var det svært vanskelig å involvere dem. De som brukte kirkene fast var svært forskjellig og mange var gode KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 30

31 støttespillere. Andre var svært krevende. Det var vanskelig å involvere noen og utelate andre. Til det var miljøene for små. Men, dersom de som var mest krevende fikk større spillerom, hadde de en tendens til å ta seg for mye til rette. Mange hadde vært faste gjester på en kirke i flere år og sett ansatte komme og gå. De visste hvordan ting skulle gjøres og hvorfor de gjøres og ville gjerne formidle dette til alle nye som kom. Betalt for å være hyggelige: Flere av de faste gjestene mente at staben var betalt for å være hyggelige og være til stede nettopp for dem. Jeg oppfattet det som slitsomt når to eller tre av de faste gjestene var på leseværelset samtidig og krevde din hele og fulle oppmerksomhet. Det var svært krevende å være alt for alle hele tiden. En av de faste ansatte i Sjømannsmisjonen har beskrevet det som...kirken er familien til mange av de faste. Derfor får de et hat-kjærlighetsforhold til de ansatte på kirken. Det gir dem lov til å kommentere, kritisere og belære. Jeg tror det var enda mer slitsomt for vikarene og for meg som forsker fordi det alltid tar tid å avsløre spillet som foregår. Som jeg ser det, var det to grunner til det. For det første var det mange som rett og slett ikke gadd å forholde seg til meg (og andre vikarer) nettopp fordi vi var vikarer. De regnet med at vi bare skulle være på stedet noen uker og da brukte de ikke energi på å bli kjent med oss. Det tok litt tid før jeg forsto dette. En av vikarene følte at de ikke likte han, en annen følte seg totalt avvist. Det ble mye lettere å være hyggelige når motivet for de besøkendes oppførsel ble kjent. For det andre var de faste besøkende veldig flinke til å fortelle vikarene hva de skulle gjøre og hvordan. Jeg fikk inntrykk av at de ikke var like pågående overfor de faste i staben, men at også de merket et visst press. b) Havnevakt med skipsbesøk Forberedelse: Hver morgen (og noen steder også hver ettermiddag) kommer det skipslister med oversikt over all aktivitet i havna med posten eller via fax fra de lokale havnemyndighetene. Skipene står oppført etter nasjonalitet, navn, kainummer og skipsagent. Det første jeg gjorde var å sjekke skipslisten mot Sjømannsmisjonens eget dataregister (og eventuelt mot Illustrert Norsk Skipsliste, NIS-register og Skipsførerforbundets liste). Sjømannsmisjonens sentrale register inneholder skipets navn, når det var i havn sist og hadde besøk av en av kirkene, hvor mange nordmenn det er ombord og hva slags lokalaviser de leser. Registeret var imidlertid sjelden oppdatert og inneholdt alt for mange feil til å kunne stoles på. Derfor måtte staben alltid, etter å ha KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 31

32 sjekket båtene i dataregisteret, ringe skipsagenten. Agenten har oversikt over når skipet kommer til kai, hvor lenge det ligger, når det eventuelt skal bytte kai og om det forsatt er nordmenn ombord. Kirkene får aviser tilsendt ukentlig. Disse skal fortrinnsvis deles ut gratis til nordmenn ombord på skip. I tillegg selger kirkene VG, Dagbladet, Vi Menn, Donald Duck ( Maskinisttidende ), Se & Hør og andre ukeblader, Sjømannsmisjonens Blinklodd og norsk sjokolade. Av erfaring selges det svært sjelden ukeblader ombord. Unntaket er hvis noen av offiserene har besøk av sine koner eller barn. Siden det er opp til staben på hver destinasjon, er det noen som ikke vil selge ukebladet Se & Hør eller Vi Menn på grunn av innholdet. Andre kirker selger begge ukebladene. Når aviser, lodd, sjokolade og eventuelt andre varer som skipet har bestilt på forhånd er pakket ferdig, gjenstår båtbesøket. Mottakelse: Det var stor forskjell på båtbesøk. Som regel ble jeg godt mottatt, men jeg opplevde at de aller fleste sjøfolk var avventende den første tiden av besøket. Noen ganger var det vanskelig å få praten i gang. Når den først kom i gang, var det veldig ofte i en lystig og lett tone. Dette varierte imidlertid fra besøk til besøk. På noen skip var det kun én nordmann, gjerne kapteinen. I mange tilfeller følte han seg nok sosialt og kulturelt isolert og hadde stort behov for å prate norsk. Et typisk båtbesøk var da å sitte i et par timer og bare komme med spørsmål og småkommentarer. Det var vanskeligst å komme ombord på skip med mange nordmenn som gikk i fast rute på Europa. Da virket det som om det var liten interesse for å prate med representanter fra kirken. Et båtbesøk kunne vare fra ti minutter til flere timer. Noen ganger kunne jeg bli sittende opp til en halvtime før mannskapet hadde tid til å sette seg ned og prate. Da gjaldt det å være tålmodig og signalisere at en hadde god tid. Samtalene ombord varierte også i innhold. Det var sjelden noen kom inn på åndelige spørsmål. Når de gjorde det, var det på eget initiativ. Å komme i lunsjen eller middagen: Det var delte meninger i staben om å gå på båtbesøk i lunsj- eller middagstiden, det vil si mellom 1130 og 1230 eller mellom 1730 og For kirken er det nødvendig å benytte denne tiden, samtidig følte jeg at det KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 32

33 ikke alltid er like populært på skipet å komme da. Det signalet jeg hadde fått fra kirken, var at det er greit å spise ombord, men vi må ikke spise som vi aldri har sett mat før og at vi bør takke nei første gangen de spør. Det betyr at jeg kun ble med og spiste når jeg ble overtalt. Min erfaring var at mange av de fineste samtalene fant sted rundt matbordet. Her hadde alle tid til å slappe av og slå av en prat. Det var imidlertid tydelig at måltidene var noe av det alle så frem til og at de derfor i større grad enn andre yrkesgrupper konsentrerte seg om å spise når de først gjorde det. Å bryte opp: Når mannskapet hadde liten tid til å prate med meg, signaliserte de dette ganske klart. Det ble sjelden sagt rett ut, men de kom med små hint tidlig i samtalen. Jeg merket at hvis jeg selv hadde liten tid eller var rastløs, ble båtbesøket mindre godt. Noen ganger når det virket som om mannskapet hadde det travelt og jeg signaliserte at jeg kanskje burde gå, fikk jeg signaler om at jeg mer enn gjerne var velkommen til å sitte litt lenger hvis jeg ikke hadde noe imot at mannskapet fløy litt frem og tilbake. c) Vaktmesterdager De dagene jeg hadde vaktmestervakt viste seg etter hvert å bli de dagene jeg hadde tid til å reflektere og tenke. De dagene gjorde jeg arbeid der jeg sjelden kom i direkte kontakt med brukerne. Å jobbe med praktiske ting kunne være alt fra å feie gaten utenfor kirken i London til å male vinduer i Antwerpen Intervjuet Et intervju kan ha mange former. Mye avhenger av intervjuets setting, eller hvordan forskeren har organisert seg for å foreta intervjuet. I et eget rom med blyant, notatblokk og diktafon, kan intervjuet lett ta en vending mot rituelle former som eksaminasjon og høflighetsritualer (Borum & Enderud, 1981:335). I en annen setting, over en kopp kaffe og en vaffel, kan intervjuet ta form av en uformell samtale. Som de andre i staben på Sjømannskirken, kom jeg i kontakt med mennesker hele dagen. I møtet med mennesker er det samtalen som står i fokus. Mye av mitt datamateriale er samlet inn under små samtaler over en kopp kaffe på sjømannskirkene. I begynnelsen hadde jeg alltid med meg penn og pair i lommen og skrev ned hovedtrekkene fra samtalen umiddelbart etter at den var avsluttet. Tidspunktet var kritisk her. Jo lengre tid det gikk før jeg fikk skrevet ned det vi hadde pratet om, jo mindre husket KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 33

34 jeg. Etter noen dager begynte jeg derfor å bruke diktafon under samtalene og tok de rett og slett opp på bånd. I begynnelsen var jeg skeptisk til å bruke diktafon uten å fortelle samtalepartneren om at jeg tok opp samtalen. Det kan stilles etiske spørsmålstegn ved fremgangsmåten. Men, jeg så det slik at siden ingen av kildene blir nevnt ved navn og mulighetene for å få med seg samtalen uten å kunne notere underveis var adskillig bedre ved bruk av diktafon, valgte jeg å benytte meg av diktafon så sant jeg kunne. Å bruke diktafon betyr at blir sitatene blir korrekt gjengitt i avhandlingen. Tidsaspektet: Siden dybdeintervjuene ikke var strukturert med en intervjuguide, hadde jeg ingen fastsatt tidsramme å forholde meg til. Samtalene på kirken eller ombord på skip, kunne vare fra femten minutter til flere timer. Når samtalene ble svært lange, tok jeg de ikke opp på bånd fordi det virket forstyrrende å bytte kassett hver halve time. Umiddelbart etter en lang samtale, gikk jeg enten ut på kjøkkenet eller på kontoret (så sant jeg ikke ble opptatt på annet hold) og skrev ned de aspektene ved samtalen jeg husket. Etter hvert som feltarbeidet gikk fremover, økte også min evne til å huske det vi snakket om. Fra feltnotatene ser jeg at de siste samtalene er adskillig bedre nedtegnet enn de første samtalene jeg hadde. Etter skipsbesøket benyttet jeg alltid anledningen til å notere ned samtalene som ikke var tatt opp på bånd med en gang jeg kom tilbake til bilen eller taxibåten (hvis skipet lå på anker til havs). De samtalene som ble tatt opp på bånd, skrev jeg ned samme kveld. Intervjuets miljø: Mange av intervjuene ble gjennomført på kirkene. Dette kan ubevisst føre til at aktørene uttalte seg forsiktigere enn om intervjuet hadde blitt foretatt i et annet miljø. Vi ble til tider forstyrret av andre brukere/stab og telefoner. Noen av intervjuene ble dermed avbrutt og måtte tas opp igjen noe senere. I de formelle dybdeintervjuene, var dette greit. Når intervjuet bar mer preg av en uformell samtale, mistet vi ofte tråden og samtalen ble enten avbrutt eller tatt opp igjen en annen dag. Noen intervjuer ble gjennomført på aktørenes arbeidsplass, andre hjemme hos aktørene over en middag eller en kopp kaffe. Jeg tok også dagsturer med flere aktører og gjennomførte intervjuer i forbindelse med turene. Noen aktører inviterte meg ut på middag, og jeg takket som regel ja til det. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 34

35 Intervjueffekt 8 : Det var enkelte jeg kommuniserte godt med. Jeg kom på bølgelengde med en gang. Andre var det mye vanskeligere å kommunisere godt med. Dette kan ha sin årsak i sympatier, antipatier, kjønn, alder o.l. Jeg merket for eksempel at jeg la vinn på å skape en hyggelig atmosfære når jeg intervjuet informanter av det motsatte kjønn. Ens egen usikkerhet og manglende intervjutrening kan også ha virket i negativ retning på informantene. Legitimering: I og med at aktørene frivillig går med på intervju, går det også en grense for hvor pågående og aggressiv jeg kunne være. Jeg møtte til tider en motstand før jeg fikk anledning til å foreta mine intervjuer. Jeg måtte velge og grundig redegjøre for mine motiver og legitimere dem. Noen var redde for at de ved å delta i et slikt prosjekt kunne være med på å skade kirken. Andre hadde hatt negativ erfaring med journalister og andre forskere tidligere, og var av den grunn svært skeptisk. Derfor ble jeg kanskje passiv og lot informantene bestemme hvor mye de ville si og hvor langt de ville gå i sin utlevering av miljøet. Jeg var takknemlig for at jeg i det hele tatt fikk anledning til å foreta mine intervjuer. Det skulle vise seg at hvordan jeg taklet den innledende fasen til intervjuet, hadde avgjørende betydning for intervjuets informasjonsverdi. De første intervjuene innledet jeg med å fortelle om meg selv, problemstillingen for avhandlingen, teoretisk vinkling, valg av metode, finansiering o.s.v. Dette var svært uheldig og skapte en avstand mellom meg og intervjuobjektet. Jeg valgte derfor etter to intervjuer å gjøre innledningen om meg selv så kort som mulig. Jeg fortalte at jeg...etter oppdrag fra Sjømannsmisjonen ville finne ut hvilken rolle sjømannskirken spiller for nordmenn som oppholder seg i utlandet over en viss tidsperiode. Hvis intervjuobjektet stilte spørsmål utover dette, svarte jeg på disse spørsmålene. En annen ting jeg merket var at når min innledning var så kort og konsis, ga jeg intervjuobjektet muligheten til selv å innlede med det som lå han eller henne nærmest på hjertet og dermed kanskje velge fokus for intervjuet. Jeg lot ofte intervjuobjektet selv resonnere over kirkens rolle både for seg selv, familien, bedriften, bekjente o.s.v. 8 Intervjueffekt vil si at svarene forskeren får er avhengig av den forsker som foretar intervjuet og at forskeren påvirker sine informanter på en ukontrollerbar måte (Hellevik, 1980, s. 303). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 35

36 2.2.2 Mennesket som instrument Under feltarbeidet brukte jeg meg selv som et instrument. All datainnsamling er gjennomført av meg, og jeg har i praksis fungert som et filter som all data har måttet passere. Cuba og Lincoln (1981, 1985) hevder at mennesker kan komme opp med data som er like reliable som mer objektive innsamlingsmåter. Dette er fordi mennesket har noen helt unike egenskaper som egner seg for naturalistiske studier: (1) Reaksjonsevne ( responsiveness ): Under feltarbeidet hendte det ikke sjelden at brukerne på de forskjellige stasjonene sa ting uten å si det ofte ved hjelp av kroppsspråk. Mye informasjon hadde gått tapt hvis jeg ikke hadde vært i stand til å fornemme og reagere på budskapet bak antydningene. I kraft av denne reaksjonsevnen, kan jeg som forsker samhandle i situasjonen for å fornemme dimensjonene og gjøre disse eksplisitte. Et eksempel er en bruker som fortalte meg at det er mange små fristelser her i Østen spesielt for mannen står fristelsene i kø (brukeren kaster et kjapt sideblikk på en annen bruker for å antyde at denne brukerens mann hadde falt for en eller annen fristelse). Brukeren begynte deretter å prate om noe annet ganske kjapt. Jeg var litt usikker på hva slags type fristelser det var snakk om. Det kunne være ganske mye. Jeg måtte derfor forsøke å pense samtalen inn på fristelsene igjen uten at det virket alt for opplagt. Etter hvert som samtalen gikk over på kvinnenes situasjon, spurte jeg forsiktig...og for kvinnen da, hvilke fristelser finnes det for henne? Brukeren svarte at ja si hva du vil, men jeg har aldri falt for menn fra Østen! Jeg skjønte da at de små fristelsene var kvinner. Dette intervjuet foregikk på slutten av oppholdet mitt på stasjonen, men det var første gang jeg hørte om problemet med asiatiske kvinner. Dette var tydeligvis noe kvinnene (eller mennene) ikke ønsket å snakke om. (2) Tilpasningsevne ( adaptability ): Mennesket er tilpasningsdyktig og har evnen til å tilpasse seg nær sagt alle situasjoner som oppstår. Mennesket er det eneste instrumentet som er i stand til å samle inn informasjon om flere faktorer på flere nivåer samtidig. Under formelle møter kunne jeg for eksempel høre hva som ble sagt og samtidig få med meg sideblikk som sa noe helt annet. Over en uformell samtale på leseværelset kunne jeg plukke opp helt andre signaler enn det som ble KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 36

37 sagt under et formelt intervju. Jeg alternerte kontinuerlig mellom rollen som ansatt og forsker. Det går et etisk skille her som til tider var vanskelig å se. En bruker som kom til meg for å samtale om helt personlige ting i den tro at jeg var en vanlig ansatt, måtte på en eller annen måte skilles fra en bruker som snakket med meg i den tro at jeg var forsker. Selv om jeg sjelden gjorde brukerne oppmerksomme på at jeg var forsker innledningsvis, kom det som regel frem i løpet av samtalen. Enkelte samtaler var imidlertid av en slik karakter at det ville virke støtende å fortelle om min rolle som forsker. Samtaler av en slik karakter, har jeg derfor valgt å holde utenfor denne rapporten. (3) Helhetlig perspektiv ( holistic emphasis ): Under feltarbeidet skrev jeg ned alt som virket interessant. Jeg brukte også diktafonen de dagene jeg ikke hadde tid eller ork til å skrive ned mine betraktninger. Selv om hoveddelen av analysen måtte vente til feltarbeidet var unnagjort, så jeg sammenhenger mellom ulike typer av opplevelser og erfaringer under hele feltarbeidet. Disse sammenhengene fungerte som knagger jeg hang den videre analysen på. Alle fenomener jeg observerte og konteksten rundt fenomenene eksisterer i en helhet. Forskeren som et menneskelig instrument er den eneste som er i stand til å forstå all den forvirrende informasjonen som finnes i et helhetlig perspektiv. (4) Utvidelse av kunnskapsbasen ( knowledge base expansion ): På samtlige destinasjoner oppdaget jeg at faktorer som uuttalte sympatier, ubevisste ønsker eller daglige gjøremål ga bredde og dybde i arbeidet med å forstå sjømannskirkenes plass i nordmannens livsverden. Mennesket er det eneste instrumentet som er i stand til å bli bevisst kunnskap som ikke ligger helt opp i dagen kunnskap som vil berike enhver forståelse av sosiale- eller organisasjonsmessige forhold (Guba & Lincoln, 1985, s. 194). Under avsnittet om intuitiv kunnskap vil jeg gå mer i detalj om denne typen kunnskap. (5) Prosessuell umiddelbarhet ( processual immediacy ): Under en samtale hendte det ikke sjelden at jeg tok tak i det siste respondenten hadde sagt og sa at så det du sier er altså at... for å teste om jeg hadde oppfattet utsagnet korrekt. Med andre ord er jeg som forsker og menneske i stand til å samle inn og bearbeide data sam- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 37

38 tidig. Som menneskelig instrument er jeg i stand til å generere hypoteser på stedet og til å teste hypotesene på respondentene i samme situasjon som de blir skapt. (6) Muligheter for avklaring og oppsummering ( Opportunities for clarification and summarization ): Det menneskelige instrument har en utrolig evne til å summere data på stedet og tilbakeføre informasjonen til respondenten for avklaring, korreksjon og utdyping. Spesielt i intervjusituasjonen er denne egenskapen utrolig nyttig. Flere av de brukerne jeg intervjuet hadde bodd ute i mange år og benyttet ord og uttrykk hvis innhold var ukjent for meg. Et eksempel er ordet expat-wife som ble brukt som en typologi på en type brukere av brukerne selv. Staben brukte, så vidt jeg kan erindre, veldig sjelden dette uttrykket. Når noen kategoriserte en kvinne som expat-wife, visste tydeligvis alle andre mye om kvinnen allerede. Som forsker, måtte jeg finne ut av dette og benyttet alle anledninger til å få informanten til å utdype uttrykket expat-wife. Det ble klart for meg etter en tid at når brukerne snakket om expat-wifes, så tenkte de på kvinnens livssituasjon og de erfaringene hun hadde eller ville komme til å få i en uteperiode. (7) Mulighet til å oppdage atypisk eller egenartet tilbakemelding ( opportunity to explore atypical or idiosyncratic responses ): En atypisk tilbakemelding vil ikke ha noen plass i et ordinært instrument og vil i mange tilfeller bli forkastet. Det menneskelige instrumentet kan oppdage slike atypiske og særpregede tilbakemeldinger og gjennom en analyse av dem oppnå en høyere grad av forståelse Intuitiv kunnskap Det er ikke mulig å beskrive eller forklare alt man vet i språkform. Noe må erfares for å forstås og kalles intuitiv kunnskap (Stake, 1978; Polanyi, 1966) 9. Naturalistiske stu- 9 Stake hevder at (1978, s. 6): In statements fundamental to the epistemology of social inquiry, Polanyi distingusihed between propositional and tacit knowledge. Propositional knowledge the knowledge of both reason and gossip was seen to be composed of all interpersonally hasarable statements, most of which for most people are observations of objects and events. Tacit knowledge may also dwell on objects and events, but it is knowledge gained from experience with them, experience with propositions about them, and rumination.tacit knowledge is all that is remembered somehow, minus that which is remembered in the form of words, symbols, or other rhetorical forms. It is that which perpits us to recognize faces, to comprehend methaphors, and to know overselves. Tacit knowledge includes a multi- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 38

39 dier er studier av mennesker mennesker som forsøker å forstå andre mennesker i en naturlig setting. Hvordan forskeren samhandler med menneskene hun studerer og hvordan forskeren bruker sine personlige trekk (som følelser), er veldig viktig for å forstå andre menneskers perspektiv. Det er umulig å være i en naturlig setting med mennesker og studere disse gjennom intervjuer og deltakende observasjon, uten å engasjere seg følelsesmessig i arbeidet. Forskningsmetoden er intensiv og et av problemene er å skille mellom ens egne verdier og de andres verdier. Under feltarbeidet har jeg til tider hatt en følelse av isolasjon. Å komme inn som utenforstående for å jobbe et begrenset antall uker, innebærer et paradoks: Du må være svært sosial samtidig som du må like å være alene i ditt eget selskap. Mye av fritiden tilbringes alene, for man fanges ikke naturlig opp i et sosialt nettverk. Tidlig i feltarbeidet merket jeg problemet med ikke å være en del av noe - ikke en del av brukergruppen og ikke en del av staben. Jeg tilhører en helt annen kultur, kalt Universitetet ; en verden av abstrakte ideer og bøker og en verden som var og er svært forskjellig fra forholdene i felten. Flere av de faste brukerne inkluderte meg ikke i sitt fellesskap fordi jeg ikke skulle være lenge nok å få et forhold til. For staben var jeg enten én av flere vikarer eller en forsker forskjellig fra dem. Det gikk faktisk en tid før jeg forsto at det var en fordel å være annerledes fordi det er denne forskjellen som gir muligheten til å sette pris på eller stille spørsmål ved det gruppemedlemmene tar for gitt og forstå gruppen fra en utenforstående synspunkt. Denne tidlige følelsen av isolasjon gjorde meg i stand til å plassere meg selv i relasjon til de andre deltakerne i settingen: Å se hvordan noen var inne mens andre aldri kom skikkelig inn i miljøet. Dette gjaldt både i staben og i brukergruppen. Innenfor denne settingen må det kommenteres at noen i staben ble sett på som gode arbeidere mens andre ble mer eller mindre gitt fullstendig opp. De som var inne i gruppen forsto intuitivt hva som ble forventet av dem: De skulle være hyggelige mot brukerne, være hjelpsomme overfor de andre i staben og se hva som burde gjøres på kirken. De som var ute, manglet som oftest evnen til å sette seg inn i andres arbeidssituatude of unexpressible associations which give rise to new meanings, new ideas, and new applications of the old. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 39

40 sjon og se hva som burde gjøres og hjelpe til på kirken. I krisesituasjoner ble denne delingen helt tydelig. Også overfor brukerne var denne kunnskapen veldig nyttig. På spesielt to destinasjoner, Singapore og London, er mange så lei av å ta imot nye mennesker at de både bevisst og ubevisst forholder seg til de nye på en distansert måte. Å leve i en annen kultur for en kortere periode (ett til tre år), innebærer å hele tiden møte nye mennesker, bli kjent med dem og ta farvel med dem. Det oppleves som slitsomt for mennesker som har vært ute en tid, å hele tiden engasjere seg i nye bekjentskaper. Derfor lar de være å gjøre det og hegner istedenfor om sin egen vennekrets. Nye mennesker som kommer til et sted, spesielt der det ikke er mange andre nye mennesker på samme tid, føler seg ofte isolert. Jeg hørte de sa dette i begynnelsen, men skjønte det ikke før jeg selv opplevde det. Noen ganger kan små hendelser innenfor en forskningssetting bli den siste dråpen - og reduserer forskeren til en kruttønne. Sinne skal ikke forekomme hos en forsker, tenkte jeg i begynnelsen. Det er meg det er noe galt med. I dagboksnotatene forsøkte jeg å dempe sinnet så mye som mulig. Etter hvert skjønte jeg at dette ikke var noen god måte å takle sinne på samtidig som det lå mye skjult kunnskap i sinnet. For å illustrere hva jeg mener, skal jeg ta med to eksempler fra mine feltnotater og påpeke hva jeg fikk ut av situasjonene kunnskapsmessig i ettertid. Eksempel 1: Da jeg skulle ned med skitne håndklær i kjelleren i dag 15 minutter før vaktskifte kl 1600, oppdaget jeg at det var 20 cm med vann på kjellergulvet ved trappen. Hele kjelleren var oversvømt. Det luktet kloakk og jeg hadde lyst til å brekke meg. A hadde kontortjeneste, mens B hadde båtvakt. Det var ingen båter i dag, så B satt ved trailerbordet. C satt der også, han hadde kommet litt tidligere på vakt. Jeg gikk opp og sa i fra at det var oversvømmelse i kjelleren og at vi måtte få det opp. De to guttene så bare dumt på meg. Jeg gikk inn til A og sa det samme. Hun ble med en gang ned i kjelleren og viste meg hvordan vi kunne få opp vannet. Vi satt i gang. Begge guttene så at vi gikk ned i kjelleren, men de ble bare sittende. A ble skikkelig forbannet og jeg var allerede forbannet. Da vi var ferdige og gikk opp, kommenterte jeg at de godt kunne ha hjulpet til. Det kom da fra C at: Det er jo likestilling og dessuten greide jo dere jobben. B påsto at Jeg bare brekker meg hvis jeg går ned i kjelle- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 40

41 ren med den lukta. Hvorfor ble jeg så sint? Jeg holdt på å eksplodere der jeg sto. Hadde det ikke vært for at det satt besøkende sammen med guttene, hadde jeg sikkert skjelt dem ut! Å forholde seg til sinne under feltarbeid, er vanskelig. Selv det å separere følelsene som ligger under sinnet er komplisert. Selv om episoden som er beskrevet ovenfor gjorde meg sint, har jeg i ettertid skjønt at jeg i feltnotatet skrev på en distansert måte og jeg har etter hvert innsett at dette ikke er uvanlig i etnografisk forskning. Sherryl Kleinman beskriver det på denne måten (1991, p. 85): I managed my emotions mostly by putting them aside. Ironically, doing so helped me keep cool and maintain friendly, but not close, relations with participants. Only later did I develop the kind of empathy that helped dispel some of my negative attitudes. However, I am not suggesting that other field researchers deny their negative feelings. Rather, by not confronting those feelings they may spend less time in the field and have less enthusiasm for the research than they might otherwise. And they will find it more difficult to remember those feelings later and understand their effects on the study. Det er i ettertid tydelig for meg at episoden over bare var en av mange episoder der jeg intuitivt reagerte over manglende ansvarsfølelse og engasjement fra andre i staben spesielt fra de som hadde vært ute i kort tid. De skjønte ikke arbeidsetikken i Sjømannsmisjonen, mens jeg følte at jeg gjorde det. Å arbeide på en Sjømannskirke, følte jeg, var like mye en livsstil som et arbeid. Å skulle jobbe sammen så få mennesker, så tett og så langt borte fra et naturlig nettverk i hjemlandet, innebærer en tilpasning langt utover mitt og ditt arbeidsområde. Moralen i staben, følte jeg, var avhengig av at alle stilte opp når noe skjedde. Som allerede nevnt, forsto de som var inne i gruppen intuitivt hva som ble forventet av dem, mens de som var ute ofte manglet evnen til å sette seg inn i andres arbeidssituasjon og se hva som burde gjøres på kirken. Denne intuitive kunnskapen hos de som var inne ble sjelden aller aldri diskutert i staben, men ble ofte snakket om blant de som var inne. Eksempel 2: Endelig er denne dagen over. Det har ikke vært noen hyggelig dag. Jeg har vært her under en uke og føler meg allerede utnyttet. I dag har jeg stått i oppvasken og ikke hatt anledning til å prate noe særlig med noen av brukerne. Jeg merker helt klart at jeg ikke er velkommen. Spesielt X og Y er lite vennlige. Hvis jeg stiller spørsmål får jeg ofte ikke noe svar, selv om det ikke har noe med forskningen å gjøre. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 41

42 Hvis jeg får svar, er de korte og både X og Y høres sinte ut når de svarer. Jeg skjønner ikke hva som har gått galt. Dette er det første stedet jeg har vært der jeg ikke har vært velkommen og dette er egentlig det eneste stedet jeg ble invitert til. Hva har gått galt? De andre stedene jeg har vært, har jeg blitt integrert i staben og tatt med på sosiale arrangementer. Her er jeg helt isolert. De som arbeider i staben planlegger sosiale aktiviteter, men de gjør det helt klart at de ikke ønsker meg med. Jeg har stilt meg spørsmålet om og om igjen; hva har jeg gjort for å gjøre disse menneskene så lite imøtekommende og direkte fiendtlig innstilt mot meg som person Jeg føler meg nærmest som et mobbeoffer, hvis man kan kalle en forsker med slike ord! Det rare er at jeg kommer utmerket overens med brukerne. De er imøtekommende, hyggelige og jeg har allerede fått flere invitasjoner hjem til dem. Det gjør situasjonen utholdelig. Jeg må nå forsøke å fokusere på det positive og det jeg er her for å gjøre: Finne ut hvilken rolle kirken spiller i livet til de som har bosatt seg i dette landet. Det er viktig å reflektere rundt det som foregår under hele feltarbeidet. I eksempelet ovenfor ble sinnet utløst av isolasjonsfølelsen - det å ikke tilhøre noe sted og det å få beskjed både verbalt og ikke-verbalt at jeg ikke var ønsket. Den følelsesmessige effekten av denne erfaringen fikk meg til å lure på hvorfor jeg i det hele tatt holdt på med prosjektet. Jeg måtte tenke ut en strategi for å takle situasjonen i tre uker og fant ut at jeg her måtte skille mellom følelsen av frustrasjon over ikke å være velkommen fra det faktum at jeg ikke hadde noen som helst slags status, makt eller kredibilitet i settingen. Jeg måtte også forsøke å skille ut følelsen av å synes synd på meg selv på grunn av den situasjonen jeg nå befant meg. Det var først når jeg erkjente disse følelsene at jeg forsto deres analytiske viktighet: Jeg fant det tøft å skulle være tre uker på et sted hvor jeg ikke var velkommen. Enkelte medlemmer i staben ga meg lite eller ingen oppmerksomhet eller informasjon, samtidig som de mer eller mindre brukte meg som avlastning. Jeg fikk inntrykk av at jeg ikke var alene om å oppfatte situasjonen slik, men at dette var den virkeligheten de norske (og skandinaviske) brukerne opplevde til daglig. Jeg skjønner nå meningen med at erfaringer fra denne typen feltarbeid og det den kan lære oss om realiteten i andre menneskers liv. Å fokusere på følelser i forskningsprosessen har også et annet mål. Gjennom hele forskningsprosessen, har jeg hele tiden forsøkt å være bevisst på hvilke inntrykk ulike hendelser har gjort på meg. Dette betyr mye mer enn bare å forsøke å takle negative KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 42

43 følelser siden de aller fleste hendelsene jeg har opplevd har vært positive av natur og fulle av latter, glede, imøtekommenhet, takknemlighet, tilhørighet o.l. Å bevisst bruke mine egne følelser og forsøke å forstå deres relative betydning i feltarbeidet, mener jeg er helt i tråd med mitt forskningsdesign. Det er vel få ting her i livet som er så grounded som ens egne følelser i utviklingen av grounded theory (Glaser & Strauss, 1967). Når jeg går gjennom feltnotatene, er opplevelsene i begge eksemplene like levende som da de hendte, selv om følelsene ikke er like sterke. Gjennom å gå de etter sømmene og forsøke å se meningen bak det som hendte, er jeg klar over at jeg benytter hvordan jeg husker opplevelsene i mine analyser. Jeg ser det faktisk som en god hjelp når jeg forsøker å forstå datamaterialet. Judith Okely sier det på denne måten: Interpretations are attained not only through a combination of anthropological knowledge and textual scrutiny, but also through the memory of the field experience, unwritten yet inscribed in the fieldworker s being (Okely, 1994). 2.3 DATAANALYSE Dataanalyse foregår på flere nivåer i naturalistiske studier. På det første nivået foregår analysen i felten på samme tid som datainnsamlingen. På dette nivået er formålet å styre den etterfølgende datainnsamlingen i selve intervjuet, fra intervju til intervju på en gitt dag og fra dag til dag på et gitt sted og i søken etter relevante dokumenter. På det andre nivået, som jeg vil diskutere i dette avsnittet, har datainnsamlingen to formål. For det første skal data brukes for å styre etterfølgende datainnsamling. Dette er samme mål som på førstenivåanalysen, men på dette nivået styrer dataanalysen innsamlingen fra sted til sted. For det andre vil analysen være en del av arbeidet med å organisere data. Et tredje, og svært viktig nivå, er dataanalysen som fremkommer i rapporteringsprosessen. Dette tredje nivået vil jeg kommentere senere. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 43

44 2.3.1 Induktiv dataanalyse Innenfor naturalistisk forskning er teorier ment å komme frem av forskningen. Data som er hentet fra felten analyseres induktivt for å definere arbeidshypoteser og spørsmål som skal følges opp videre i forskningen. Grounded Theory (Glaser og Strauss, 1967) bygger på induksjon. Formålet med Grounded Theory er teorigenerering på empirisk grunn (Starrin et al., 1991). Grounded Theory har også elementer av deduksjon men uten at dette gjør metoden til et redskap for et analytisk metodesyn. Det analytiske metodesynet er forholdsvis utbredt innenfor samfunnsvitenskapen. Mange forskere hevder at nye teoretiske konstruksjoner basert på et empirisk datamateriale, kan danne grunnlag for formulering av hypoteser om utbredelse av enkeltfenomenene som deretter testes gjennom en kvantitativ undersøkelse (Bryman, 1992a; Creswell, 1994; Brewer & Hunter, 1989). Den kvalitative delen får dermed betegnelsen eksplorativ design. McWhinney (1989), derimot, hevder at det er en feiltakelse å beskrive målet med den kvalitative forskningen som det å generere hypoteser som kan testes kvantitativt. Den kvalitative forskningsmetodologien må anvendes til visse problemstillinger fordi det er den eneste som kan besvare visse typer spørsmål. At resultatene kan anvendes til å generere hypoteser om enkeltfenomener, kan være et biprodukt Grounded Theory Grounded Theory er en metode for analyse av kvalitative data som etter hvert har fått aksept innenfor markedsforskning. Metoden ble utviklet på 1960-tallet av sosiologene Barney Glaser og Anselm Strauss i forbindelse med undersøkelser av de sosiale og psykologiske strukturer og prosesser som ledsager dødsprosessen hos pasienter på et sykehus (Glaser & Strauss, 1965, 1967, 1968). I dag finnes det mange artikler og bøker om metoden som beskriver undersøkelser som er gjennomført ved hjelp av Grounded Theory (Starrin, Larsson, Dahlgren & Styrborn, 1991; Hardner, 1993, Strauss & Corbin, 1990, 1994). I løpet av de siste årene har det oppstått en uenighet mellom Glaser og Strauss om hvordan metoden skal anvendes (Glaser, 1992) og det har vært diskutert om det i virkeligheten finnes to forskjellige Grounded Theoryskoler, en Glaseriansk og en Straussiansk med forskjellige analysemetoder (Stern, 1994). Jeg har i det følgende valgt hovedsakelig å følge Strauss fortolkning av meto- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 44

45 den, som den er beskrevet i Strauss og Corbins bok Basics of Qualitative Research (Strauss & Corbin, 1990) Innledning Teorigenerering på empirisk grunn er en prosess som omfatter alle steg fra datainnsamling til den avsluttende teoretiske skrivingen og kan oppsummeres i Figur 2.1 på neste side: KODING LANGS HANDLINGS- AKSEN (4) (4) SELEKTIV KODING (5) (5) ÅPEN KODING (3) (3) TEORETISK METNING? JA JA DATAINNSAMLING (2) (2) NEI AVSLUTNING (6) (6) TEORETISK UTVALG (1) (1) Figur 2.1: Teorigenerering på empirisk grunn en prosess Betegnelsen Grounded Theory anvendes som sagt om en bestemt metode. Men, ofte anvendes betegnelsen også om produktet av denne metoden. Dette kan fra tid til annen forårsake noe forvirring. Grounded Theory kan anvendes som metode uten å produsere en Grounded Theory som produkt. Dette er for eksempel tilfelle hvis formålet med forskningen er å tilveiebringe en grundig beskrivelse av et bestemt fenomen. I så fall kan Grounded Theory-metoden være en glimrende metode, men resultatet blir en beskrivelse og ikke en teori. I min forskning er det nettopp en forståelse og en beskrivelse av et fenomen jeg er ute etter. Jeg kommer derfor ikke til å utvikle en Grounded Theory i sin strengeste form. Jeg vil istedenfor utvikle typologier for kirkebrukerrelasjonen i Sjømannsmisjonen. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 45

46 Grounded Theory-metoden kan tilsynelatende se ganske enkel ut, men den er faktisk veldig komplisert. Metoden kan i prinsippet utføres på alle former for meningsbærende materiale, men har hovedsakelig vært anvendt ved analyse av intervju- og observasjonsstudier. En forutsetning for analysen er at forskeren under hele analyseprosessen opprettholder teoretisk sensitivitet ( theoretical sensitivity, Strauss & Corbin, 1990, s. 41) det vil si en følsomhet overfor nyansene i data og deres mening. Dette gir seg spesielt utslag på tre felt. For det første er Grounded Theory metoden ikke opptatt av at forskeren skal kvitte seg med all ballast før hun går inn i felten. Tvert i mot forutsetter metoden at hun er godt kjent i litteraturen innenfor emnet som undersøkes. Jeg tør påstå at jeg har vært gjennom mesteparten av den litteraturen som ser skrevet om kirken i et markedsføringsperspektiv. Men, det er viktig at kategoriene fra denne litteraturen ikke styrer datainnsamlingen, men at forskeren kan frigjøre seg. For det andre kan forskeren anvende sine personlige og faglige erfaringer og bevisst lete etter likhetspunkter mellom det fenomenet hun utforsker og lignende fenomener som hun har tidligere erfaring med. For et tredje økes forskerens teoretiske sensitivitet nesten automatisk i løpet av analyseprosessen. Den teoretiske sensitiviteten utgjør på en måte det kreative elementet i forskningsprosessen, og det er viktig å oppnå en passende balanse mellom kreativitet og metode. Kreativitet og metode er, naturligvis, to veldig forskjellige elementer i forskningsprosessen. Når vi snakker om balanse mellom dem, er det et forsøk på å illustrere at Grounded Theory-analyse uten kreativitet ofte blir en uinteressant mekanisk oppdeling av data, mens Grounded Theory-analyse uten metode ofte forlater forankringen i virkeligheten for å svinge seg opp i teoretiseringens høyere luftlag (Holm & Schmidt, 1995). Balansen mellom kreativitet og metode oppnås best hvis forskeren overholder de metodiske forskrifter og en gang i mellom forsøker å trekke seg litt tilbake for å foreta en kritisk vurdering av analysen så langt. Dette beskrives ofte som engasjement og avstandtagen (Arbnor & Bjerke, 1994, s. 331). Selv måtte jeg ta en pause etter at tre sjømannskirker var besøkt. Etter at feltarbeidet var gjennomført i Antwerpen, Singapore og Kobe, tok jeg to ukers pause der jeg la vekk alt forskningsarbeid og konsentrerte meg om å gjøre helt andre ting. Jeg reiste til en venninne i Seattle i begynnelsen av desember 1997 og var der i to uker. I ettertid ser jeg at dette var noe av det lureste jeg kunne gjøre: I de to ukene jobbet jeg ubevisst med analysen, og det var KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 46

47 enklere å se sammenheng i materialet etter pausen. Feltarbeidet i New Orleans og deretter i London og Alicante ble dermed mer nyansert. Når man arbeider med data i Grounded Theory, er det to hovedprosesser: koding ( coding ) og notatskriving ( memo writing ) som forskeren må følge. Jeg skal kort gå gjennom de to prosessene nedenfor Koding Koding er den prosessen der data analyseres, konseptualiseres og kategoriseres og bygges opp til en teori. Siden formålet med denne avhandlingen er å forstå og beskrive den plassen sjømannskirken har i nordmannens livsverden, vil jeg ikke gjennomføre hele prosessen som ender ut i teorigenerering på empirisk grunn. Gjennomgangen nedenfor er tilpasset mitt formål. Det finnes tre forskjellige former for koding: åpen koding ( open coding ), koding langs handlingsaksen ( axial coding ) og selektiv koding ( selective coding ). Åpen koding genererer begreper og deler inn data, koding langs handlingsaksen leter etter mønstre og selektiv koding leter etter mekanismer. I prinsippet er disse tre formene for koding adskilte prosesser, men i virkeligheten foregår alle tre prosessene samtidig under dataanalysen, og forskeren hopper frem og tilbake mellom de tre nivåene. I begynnelsen av et prosjekt, ligger hovedvekten på åpen koding. Senere skifter forskeren til koding langs handlingsaksen og selektiv koding. Det er ikke noe formelt krav for å benytte Grounded Theory at man har fullstendige utskrifter av alle intervjuene og dagboksnotater, men det letter analysen betydelig. Siden jeg benytter meg av et computerbasert analyseprogram i arbeidet (NUDIST), er jeg avhengig av fullstendige utskrifter fordi programmet kun kan arbeide med tekstfiler. Jeg har imidlertid ikke analysert alle intervjuene i sin helhet, da mye informasjon har vist seg å være urelevant for avhandlingens problemstilling. Jeg har isteden plukket ut de delene av intervjuene som er av interesse for avhandlingen. Åpen koding: Formålet med åpen koding er å definere og identifisere egenskaper og verdier ved fenomenene som studeres. Kodingen starter med at forskeren setter begrepsmessige merkelapper på adskilte hendelser, begivenheter eller andre fenomener. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 47

48 Begrepene klassifiseres så i kategorier. Deretter forsøker forskeren å identifisere egenskaper og verdier tilhørende kategoriene. Før jeg startet arbeidet med kodingen, leste jeg flere ganger gjennom både dagboksnotater og intervjunotater for å oppnå en grunnleggende fortrolighet med dem før jeg begynte å begrepsdefinere teksten. Dette var den enkle delen. Så begynte den kompliserte delen. Å kode en tekst er ikke enkelt. Det er hardt arbeid og krever mye av forskeren. Glaser (1978) har satt opp noen tommelfingerregler som lettet arbeide en del: Still et antall spørsmål i tilknytning til datamaterialet: Hva uttrykker de dataene jeg har? Hvilken kategori indikerer denne hendelsen? Eller mer spesifikt: Hvilken kategori eller egenskap av en kategori indikerer denne hendelsen? Hvilken del av den fremvoksende teorien indikerer denne hendelsen? Hva er det egentlig som hender i datamaterialet? Hva er de grunnleggende sosiale og psykologiske problemene som aktørene konfronteres med? Hvilke grunnleggende sosiale og strukturelle prosesser gjør problemene synlige? Hva er det som forklarer de grunnleggende prosessene og problemene? Analysér rad for rad. Dette synes kanskje å være overdrevent og svært tidkrevende, men det er svært viktig. Etter hvert som kodingen tar form, går det lettere og hurtigere. Prosedyren er nødvendig om man vil få en full teoretisk dekning som på samme tid er tilfredsstillende og bygger på empirisk grunn. Forskeren bør alltid selv kode sine data. Koding genererer ideer. Derfor er det viktig å avbryte kodingen når ideer dukker opp. Forskeren må vær nøye med å skrive ned ideene før de går i glemmeboken. Det er lettere å glemme enn man tror. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 48

49 Forskeren kan ikke automatisk anta at variabler som alder, kjønn eller utdanning er relevant for den fremvoksende teorien. Relevansen skal være begrunnet. De kodene som settes på de enkelte fenomener, kan være rent beskrivende, de kan være hentet fra litteraturen eller de kan komme direkte fra teksten i form av såkalte in vito koder ( in vito codes). Navnene og ideene kan også komme fra de kodefamilier ( coding families ) som er beskrevet av Glaser (1978). Det er her snakk om en serie stikkord til begreper som hyppig anvendes i Grounded Theory-analyser. Jeg fant tidlig ut at dette var et svært nyttig verktøy i min analyse, og jeg brukte Glasers typefamilie som har stikkordene type, form, slag, stil, genre og klasse. Typefamilien indikerer variasjoner i helheten. Typologier baseres på en kombinasjon av kategorier. Kategoriene i seg selv kan være dimensjoner. Jeg må tillegge at bruk av denne kodefamilien kun ble brukt som en hjelp i analysen og ikke som en erstatning for selvstendig tenkning. Jeg skal gi et eksempel på hvordan bruk av typefamilien hjalp meg i kodingsarbeidet. Etter hvert som feltarbeidet skred frem, forsto jeg at ulike brukere brukte kirken forskjellig: Type bruk varierte. Kategorien type bruk kunne deles inn i underkategorier. En underkategori er fellesskap : GENERELLE EGENSKAPER MULIGE VERDIER KIRKENS BETYDNING FELLESSKAP SOSIALT GRAD AV INTEGRERING full-isolasjon BRUKERHYPPIGHET aktiv bruker-aldri innom BEHOVSGRADERING baserer tilværelsen på detuvesentlig ANTALL MØTESTEDER bare kirken-mange steder SKJEBNE INTERESSER felles-forskjellig FASE AV OPPHOLDET nykommer-fastboende FAMILIESITUASJON enslig-familie m/barn KULTURELT GRAD AV LIKHET felles-forskjellig ARBEIDS GRAD AV FRIVILLIG ENGASJEMENT ofte-sjelden ÅNDELIG GRAD AV BETYDNING uunværlig-uvesentlig GRAD AV TILHØRIGHET sterk-svak Hvis kodingen går helt i stå, kan forskeren eventuelt gjøre bruk av de klassiske hvspørsmålene: Hvem? Hvor? Hva? Hvordan? Hvor mye? og Hvorfor? (Strauss & Corbin 1990, s. 78). Den åpne kodingen foregår så tett opp til data som mulig. Intervjupersonenes utsagn tas for pålydende, med mindre forskeren har sterke holdepunkter for en tolkning som tillegger dem motiver eller handlemåter som intervjuene ikke gir direkte uttrykk for. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 49

50 Under den åpne kodingen, bruker forskeren hele tiden den konstante sammenlignende metode ( constant comparative method ) hvor data med samme kode sammenlignes for å se om de virkelig dekker samme begrep, og data med forskjellige koder sammenlignes for å se om de virkelig har forskjellig innhold. På den måten kan forskeren oppdage små nyanser innenfor samme kode og derfra kanskje utvikle nye koder eller nye egenskaper ved den koden hun ser på. Koding langs handlingsaksen: Formålet med koding langs handlingsaksen er å klarlegge forbindelsene mellom de enkelte emnekategoriene. Denne delene av analysen bygger på anvendelse av den såkalte paradigmemodellen (Strauss & Corbin, 1990, s. 99) som arbeidsmodell: KAUSALE FENOMEN KONTEKST INTERVENERENDE BETINGELSER OMSTENDIGHETER HANDLINGS/ INTERAKSJONS- KONSEKVENSER STRATEGIER Figur 2.2: Paradigmemodellen (Strauss & Corbin, 1990) De emnekategoriene som ble definert under den åpne kodingen, skal nå plasseres lags en handlingsakse: paradigmemodellen. Utgangspunktet er fenomenet, det vil si den sentrale idé eller begivenhet. De øvrige emnekategorier forsøkes plassert i forhold til fenomenet; Som kausale betingelser/årsaksforhold ( causal conditions ), som er de forhold som leder til fenomenets eksistens eller utvikling; Som kontekst ( context ), som er det spesifikke settet av egenskaper (med tilhørende verdier) som hører til fenomenet og som påvirker handlings/interaksjonsstrategiene; Som intervenerende omstendigheter ( intervening conditions ), som vil si den bredere strukturelle konteksten som fenomenet forekommer i og eventuelle handlinger skal utføres i (herunder samfunns- og økonomiske forhold); KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 50

51 Som handlings- eller interaksjonsstrategier ( action/interaction strategies ); som er de handlinger og samhandlinger som fenomenet utløser, herunder også mangel på handling; Som konsekvenser ( consequences ), som er resultatene av de av fenomenet frembragte handlinger. Under denne delen av kodingen kaster man altså opp hypoteser om sammenhengen mellom forskjellige emnekategorier og ser deretter etter om disse sammenhengene også finnes i data. På mange måter er dette en induksjon/deduksjon/induksjonprosess. Selektiv koding: Den selektive kodingen er det avsluttende analysetrinn i Grounded Theory. Formålet er å skrive en analytisk historie ( story line ) som med utgangspunkt i en enkelt kjernekategori ( core category ) gjør rede for de teoretiske sammenhengene i materialet. Kjernekategorien velges på bakgrunn av den åpne kodingen, kodingen langs handlingsaksen og de teoretiske overveielsene forskeren har gjort underveis i analyseprosessen. Målet er å finne den av de utviklede emnekategorier som best kan integrere de øvrige emnekategorier. Det er ikke alltid at man har utviklet en emnekategori på et tilstrekkelig høyt abstraksjonsnivå som egner seg som kjernekategori. I så fall må forskeren overveie om hun kan finne på en kjernekategori. I de tilfellene to emnekategorier konkurrerer om rollen som kjernekategori, må forskeren velge én emnekategori, se om hun kan utvikle en overordnet kjernekategori som dekker begge emnekategoriene eller skrive ut to teorier. Sistnevnte alternativ er tilfelle med Corbin (1988) og Strauss (1988) som tok utgangspunkt i samme prosjekt, men som endte opp med to ulike teoretiske utledninger. Når forskeren føler at hun har kjernekategorien på plass, anvender hun i prinsippet de samme prosedyrer som anvendes under koding langs handlingsaksen. Forskeren forsøker å kartlegge kjernekategoriens relasjon til de øvrige emnekategoriene. Disse relasjonene valideres mot data. Forskeren kontrollerer at alle sentrale emnekategorier er fullt utviklet med hensyn til egenskaper og verdier og at ingen av dem er svakt beskrevet. Hvis hun finner dårlig beskrevne emnekategorier i teoriens sentrale områder, kan det bli nødvendig og samle inn ytterligere data. I mitt tilfelle er dette imidlertid vanskelig. Til slutt beskrives hele teorien i narrativ form, og det gjøres rede for KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 51

52 kjernekategoriens innhold og dens betydning for en forståelse av det fenomenet teorien omhandler Notatskriving Grounded Theory er en kreativ prosess og det er uunngåelig at forskeren kommer opp med et hav av ideer under dataanalysen. For å holde tritt med alle innfall og ideer om sammenhenger mellom emnekategorier, forhold forskeren bør analyse nærmere eller begreper fra litteraturen som kanskje brukes samtidig som forskeren holder på med kodingen, skriver hun notater ( notes ). Dette gjøres gjennom hele prosessen og notatene kan være av tre ulike typer. Den første typen er kodenotater ( code notes ) hvor forskeren gjør rede for de overveielser og valg hun gjør under kodingen. Formålet her er blant annet å gjøre det mulig senere å se om kodingen har vært konsistent, og også gjøre det mulig for andre å se hvorfor forskeren har kodet som hun gjør. Den andre typen, er teoretiske notater ( theoretical notes ) som inneholder analyser, tolkninger og ideer som oppstår underveis. Den tredje typen er operasjonelle notater ( operational notes ) som dokumenterer valg av retningslinjer for utvelgelse av intervjupersoner, endringer i intervjuspørsmål, valg av detaljeringsgrad i utskrivingen o.s.v. Notatskriving er en viktig del av alle Grounded Theory analyser, men er spesielt viktig i prosjekter hvor flere personer er involvert i analysen. Siden jeg er alene om analysen, har jeg svært mye informasjon i hodet som i noen tilfeller ikke har kommet ned på papiret. Jeg ser i ettertid at kodingsprosessen kunne vært bedre dokumentert med både kodenotater, teoretiske notater og operasjonelle notater. Jeg har stort sett jobbet med kodenotater, og skrevet ned tolkninger og ideer som oppstår underveis i dagboken. Videre har jeg tatt konsekvensen av at Grounded Theory er en kreativ prosess, og mye av kodingen har derfor foregått manuelt - med gule lapper på en vegg eller utover et skrivebord. Denne prosessen er heller ikke dokumentert i detalj. Den åpne kodingen er imidlertid også gjort på PC etter at kategorier, egenskaper og verdier allerede er identifisert. Jeg ser at kodingarbeidet ved feltarbeidets start, er mer detaljert enn for de siste stasjonene. Etter hvert som jeg fikk bekreftet kategoriene, egenskapene og verdiene, bærer kodingsarbeidet preg av en visst mønster. I selve analysearbeidet har jeg benyttet meg av det kvalitative dataanalyseprogrammet QRS NUD*IST. Programmet gjør det mulig å kode tekst og sette opp indekstrær basert på kodene. Etter at KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 52

53 kategoriene, egenskapene og verdiene var klare, benyttet jeg NUD*IST for å kode intervjuene. På den måten var det lettere å gjenfinne teksten inn under hver kategori Fordeler og ulemper ved Grounded Theory Grounded Theorys vesentligste fordeler sett fra et forskerperspektiv, er at metoden er vel beskrevet og at den ikke krever omfattende forutsetninger i tekstanalyse eller andre humanistiske disipliner. Noen Grounded Theory forskere hevder at metoden ikke kan læres med mindre forskeren har lært den direkte fra en mentor, som har lært den av en mentor, som har lært den av Glaser eller Strauss o.s.v. (Stern, 1994). Det skal altså være umulig å lære Grounded Theory alene ved studier av metodelitteraturen, anvendelse av metoden og egen anvendelse av metoden. Det vil egentlig si at Grounded Theory ikke er en metode i vitenskapsteoretisk forstand. For at noe skal være en metode, må det kunne beskrives offentlig, idet det ellers vil være umulig for andre enn metodens bruker å vurdere resultatene av metodens bruk. En metode som ikke kan beskrives så eksplisitt og tydelig at den kan læres alene fra beskrivelsen, kan derfor ikke produsere offentlig kunnskap. Jeg må innrømme at jeg har brukt svært lang til på å tilegne meg Grounded Theory. Prosessen har vært lang, og det har vært mange motbakker. Jeg kastet meg først over den klassiske boken fra 1967 The Discovery of Grounded Theory av Glaser og Strauss. Jeg slet meg gjennom den og må innrømme at jeg ikke skjønte særlig mye. Jeg leste deretter flere bøker av samme forfattere uten at dette hjalp nevneverdig. Det var først da jeg kom over Basics of qualitative research av Strauss og Corbin, jeg begynte å se lyset. Den var pragmatisk i sin form og det var dermed enklere å tilegne seg Grounded Theory som metode. Jeg kan derfor sympatisere med forskere som hevder at Grounded Theory som presentert i boken fra 1967 og senere fulgt opp av Glaser (1992, 1993, 1994) kan være hensiktsmessig å lære fra en mentor. Strauss og Corbins (1990) prosedyrer og teknikker for utledning av en empirisk basert teori, innebærer imidlertid en fare for brudd med aktørsynet og det hermeneutiske paradigme. La meg begrunne dette nærmere. I utgangspunktet kan det se ut som den straussianske grounded theory metoden er positivistisk i sin form, selv om den er mer induktiv i begynnelsen enn det som er vanlig i det positivistiske paradigme. Det er imidlertid en del likheter mellom aktørsynet (Arbnor & Bjerke, 1994) og den straus- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 53

54 sianske grounded theory-metoden, selv om de i utgangspunktet kan se overfladiske ut. Det er likheter i ideen om at teorier skal bygges på data, at begrepsutvikling er viktig, at det er verdifullt å bruke flere datakilder og at sammenligning med annen forskning kan komme på slutten av ens egen forskning. Men, en aktørforsker og en hermeneutiker ser mer kritisk på hva data og teorier i grunnen består av enn hva grounded theory normalt gjør. Strauss og Corbin (1990) legger stor vekt på kausale relasjoner. Det stemmer ikke med en ontologisk antakelse om symboler og sosiale konstruksjoner. En hermeneutiker tror ikke på kausalitet, men foretrekker istedenfor dialektikk. 10 Hermeneutikeren mener at det ikke fines noe som man objektivt kan kalle rådata eller teorier. En hermeneutisk forsker legger dessuten en dypere mening i begrepsutvikling (Arbnor & Bjerke, 1994). Arbnor og Bjerke betrakter virkeligheten som bestående av ulike meningsstrukturelle nivåer. Mennesket (den produserende aktøren) og virkeligheten (det produserte) står i et dialektisk forhold til hverandre (mennesket skaper virkeligheten samtidig som virkeligheten skaper mennesket). Hvis man beveger seg nedover i det meningsstrukturelle hierarkiet, havner man til slutt i de subjektive virkelighetsbildenes meningsinnhold. En aktørs ulike meningsinnhold og tolkninger får sin struktur gjennom de virkelighetsbilder hun orienterer seg ved hjelp av og de hun orienterer seg mot, det vil si andre aktørers bilder. Disse virkelighetsbilder videreutvikles gjennom de nevnte tolkningene og meningsinnholdet. Virkeligheten (virkelighetsbildene tesen) og aktørenes tolkninger og meningsinnhold (antitesen) står i et dialektisk forhold til hverandre de omformes i en fortløpende forandringsprosess (syntesen). I min forskning antar jeg at innholdet i data og teorier utgjøres av symboler, sosiale konstruksjoner og er resultatet av en fri, men intensjonal, menneskelig skaperkraft. En strikt anvendelse av den straussianske metoden, vil være motstridende med en strikt hermeneutisk analyse. Fordi jeg benytter en Grounded Theory-analyse, har jeg sett meg nødt til å benytte meget konkret de utsagn intervjupersonene kommer med. Jeg har ikke bevisst forsøkt å utlede personers underliggende motiver bak handlinger. 10 Dialektikk består i at prinsipielt motsatte krefter møtes, strides og forløses i en ny syntese. Hos Karl Marx er det tunge, institusjonelle prinsipper som møtes (produksjonsmidler og produksjonsforhold; over- og underklasse). Begrepet brukes også mer generelt (for eksempel av Wagner og Bourdieu) om typer logikk eller prosesser som skrider frem gjennom motsetning og syntese (Nielsen, 1996). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 54

55 Grounded Theory analysen kan heve seg over det uttalte og utlede en større teoretisk ramme i og med at forskeren koder data, men analysen forsøker ikke å gå ned under det uttalte. Grounded Theory egner seg derfor ikke til å analysere det uttalte, det dunkle eller det selvmotsigende med mindre forskeren har tatt tak i uttalelser under intervjuet og bedt informanten om å utdype disse eller forskeren under intervjuet er så sensitiv at hun klarer å få tak i det som i utgangspunktet var uuttalt. I mine intervjuer var jeg hele tiden på vakt overfor både uttalte holdninger eller sympatier og det jeg ikke umiddelbart forsto (det dunkle og det selvmotsigende). På den måten fikk jeg mye data frem i lyset gjennom å stille spørsmål. Forut for datainnhentingen, leste jeg mesteparten av det som tidligere er skrevet på emneområdet. Jeg har ikke latt dette begrense min egen forskning, men a priori teori har blitt benyttet i forskningsprosessen. Under intervjuene benyttet jeg meg av åpne spørsmål slik at emneområdet som ble snakket om fremkom fra informanten selv. Men, jeg stilte også spørsmål om andre faktorer (fremkommet gjennom litteraturen) dersom informanten ikke nevnte dem som en del av intervjuet. Det kan selvfølgelig være en ulempe at forskeren må forholde seg konkret til personenes utsagn og handlinger. Hvis forskeren mener å ha evner til på en fornuftig måte å gå bakom disse utsagn og handlinger til personenes motiver o.s.v., får hun mer ut av de samme data. En Grounded Theory-analyse i sin strengeste form utnytter med andre ord ikke hele den mulige datadybde. Min forskning har imidlertid klare elementer av hermeneutisk tolkning i og med at jeg under hele forskningsprosessen har skrevet dagboksnotater der jeg både ser på handlinger og forsøker å tolke dem uten at informantene har blitt intervjuet. Her har intuitiv kunnskap spilt en vesentlig rolle. Disse dagboksnotatene er også tolket og sett i forhold til intervjuene. En annen ulempe ved en strikt anvendelse av analyseprosessen i Grounded Theory, er at analyseenheten ikke er de enkelte intervjupersonene, men derimot det begrepet man forsøker å utvikle. Hvis forskeren for eksempel arbeider med fenomenet brukernes holdning til staben på Sjømannskirkene, er analyseenheten ikke de 69 personene som ble intervjuet, men de 143 tekststykkene hvor brukerne uttaler seg om eller nevner sitt forhold til staben. Det er altså ikke et krav at et tekststykke som forskeren har kategorisert, fortolkes i sammenheng med hele intervjuet. Det kan være en farlig strategi og bryter med ideen om en holistisk tolkning av data. Derfor har jeg under hele tolk- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 55

56 ningsprosessen gått tilbake i intervjuet og sjekket om det er dekning for fortolkningen i hele intervjuet og ikke kun det sitatet og fenomenet jeg har tatt ut. På det vitenskapsteoretiske området, har det vært diskusjoner om Grounded Theorymetoden i virkeligheten stiller to motstridende krav til forskeren. For det første anbefaler metoden at empirien styrer forskningsprosessen, men på den andre siden anbefaler den at forskeren tar inn egne erfaringer gjennom den teoretiske sensitivitet (Christensen, 1994). Det ser altså umiddelbart ut til å være en motsetning mellom metodologisk objektivitetskrav og en metodologisk anvendelse av den personlige subjektivitet. Denne motsetningen oppstår imidlertid kun hvis forskeren fortolker kravet om empiristyring meget strikt slik at fullstendige utolkede data i seg selv skulle kunne styre forskningsprosessen. Det er ingenting i Glaser og Strauss bøker som tyder på at de selv anvender en slik strikt tolkning av kravet om empiristyring, og det ville også være merkelig siden menneskelige handlinger og ytringer i sakens natur må fortolkes før de kan opptre som data i våre studier (Holm & Schmidt, 1995). Grounded Theory-metoden er modifisert med hensyn til ideen om kontekstuelle metodiske prosedyrer og kontekstuell metodikk. Som jeg nevnte ovenfor, har min forskning klare hermeneutiske trekk. Jeg benytter ikke Grounded Theory i sin strengeste form, men bruker elementer av den i kodingsprosessen. Jeg utleder ikke en Grounded Theory, men utvikler typologier for sjømannskirkens rolle i nordmenns livsverden. 2.4 RAPPORTERING: SJØMANNSKIRKENE OG BRUKERNE Casebeskrivelser Casebeskrivelser er en ganske ukonvensjonell måte å rapportere på, og det er alltid en fare for at casebeskrivelsen leses som en god historie og ikke noe mer. Men, casebeskrivelser gir også god innsikt i aktøren og den konteksten aktøren befinner seg i. I dette tilfellet er bruk av casebeskrivelse nyttig for å gi leseren en innsikt i livet på Sjømannskirkene i Antwerpen, Singapore, Kobe, New Orleans, London og Alicante. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 56

57 Hver sjømannskirke kan sies å være ett case. Data fra hvert case er i første omgang tolket idiografisk og presentert som casebeskrivelser. Det vil si at jeg har forsøkt å beskrive det spesifikke ved hver enkelt sjømannskirke og deretter presentert spredningen i brukergruppen gjennom to eksempler fra hver stasjon. Gjennom en slik casebeskrivelse vil både det spesifikke og det kontekstuelle komme frem. Dette er helt i tråd med naturalistiske studier og det ontologiske og epistemologiske utgangspunktet med konstruerte virkeligheter og den spesielle interaksjonen mellom forsker og aktørene. Fordi tolkningen er avhengig av validiteten på det spesifikt lokale, er naturalister tentative i sitt forsøk på en bredere anvendelse av funnene. Casebeskrivelsene i denne avhandlingen vil ligge på to plan. Jeg tar for det første for meg hver destinasjon og beskriver sjømannskirken på stedet - konteksten brukeren befinner seg i. Her benytter jeg meg av allerede eksisterende litteratur fra Sjømannsmisjonen (presentasjon av stasjonene i Bud & Hilsen, jubileumsbøker, avisartikler o.s.v.) og mine egne dagboksnotater. For det andre beskriver jeg spredningen i brukergruppen gjennom en presentasjon av to typiske brukere på hver destinasjon. Brukeren blir ikke presentert under sitt rette navn, og jeg har tatt ut opplysninger som kan identifisere han eller henne Fortolkning og tentativ anvendelse Målet med fortolkningen av datamaterialet, er å komme opp med en typologi 11 på tvers av destinasjonene som beskriver kirkebruker relasjonene i Sjømannsmisjonen. Under hele feltarbeidet har jeg studert fenomener fulle av mening 12. Karakteristisk for meningsfulle fenomener er at de må fortolkes for å kunne forstås. Anthony Giddens (1976) hevder at en forsker må forholde seg til den verden som allerede er fortolket av aktørene selv og kan derfor ikke se bort fra de sosiale aktørenes beskrivelser og oppfatninger av seg selv og verden. På den andre siden skal forskeren drive forskning, og 11 En typologi er en oversikt over ulike typer eller kategorier av et fenomen. 12 Begrepet mening brukes både om menneskelige aktiviteter, om resultatene av de menneskelige aktiviteter og om betingelsene for aktivitetene (for eksempel normer, regler og konteksten aktivitetene utføres i). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 57

58 hun må rekonstruere de sosiale aktørenes fortolkninger innenfor et samfunnsvitenskapelig språk ved hjelp av teoretiske begreper. Clifford Geertz (1983) skille mellom erfaringsnære og erfaringsfjerne begreper, kan illustrere en slik balansegang. Et erfaringsnært begrep er et begrep som en aktør (for eksempel en turist på kirkesenteret i Alicante) bruker på en naturlig måte for å uttrykke hva han selv eller hans medaktører ser, hører, føler, tenker eller forestiller seg, og som han uten anstrengelser kan forstå når andre bruker det. De begreper sosiale aktører bruker i sine beskrivelser og fortolkninger av seg selv og andre, er erfaringsnære i denne forstand. Et erfaringsfjernt begrep er et begrep som blir brukt av forskeren når hun skal beskrive og forklare den del av verden som hun er opptatt av. Teoretiske begreper i samfunnsvitenskapene er erfaringsfjerne i denne forstand Forforståelse og bakgrunnskunnskap Som forsker, kvinne og markedsfører, møter jeg ikke verden forutsetningsløst. Min bakgrunn vil alltid være med inn i forståelsesprosessen. Dette kalles gjerne forforståelse. Både jeg som forsker og de aktørene jeg ønsker å forstå, har en forforståelse som vi møter verden med. I en slik forforståelse kan det inngå mange komponenter. For det første inngår aktørens språk og begreper. Å mestre et språk er å mestre en rekke forskjelligartede begreper. Begrepene fremhever visse aspekter ved fenomenene, og lar andre være skjulte. De begrepene språket stiller til rådighet, kan virke bestemmende på hva personer kan se, oppfatte og gjøre. Som forsker, tok det tid å forstå trailersjåførspråket og den sjargongen som brukes der. Likeledes tok det tid å forstå misjonærspråket og hva som ligger i begreper som frelse og åndelig fellesskap. For det andre inngår det mange forskjellige typer trosoppfatninger og forestillinger i forforståelsen. En aktørs trosoppfatninger består av alle de ting han holder som sant om verden, det vil si det han mener er tilfellet. Alle mennesker har trosoppfatninger om mange forskjellige ting: naturen, samfunnet, om hverandre og om seg selv. Trosoppfatningene er medbestemmende for hva aktøren tar for gitt og hva han finner problematisk. En aktør som tror at Jesus er verdens frelser, vil oppleve verden annerledes enn en som ikke tror det, i alle fall med hensyn til visse aktiviteter. Det aktørene tror om verden, definerer deres problemsituasjon. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 58

59 For det tredje inngår aktørens personlige erfaringer i forforståelsen. Erfaringer varierer fra aktør til aktør, alt etter hvilket miljø aktørene har vokst opp og levd sine liv i. Mennesker tolker verden også i lys av de erfaringer de selv har gjort. Personlige er faringer fungerer ofte i aktørenes bevissthet som eksempler på hvordan ting er eller fungerer. En aktør som er vokst opp i en kristent miljø med kristne foreldre, vil trolig utvikle mindre mistenksomhet og mer åpenhet overfor religiøse organisasjoner enn personer som har vokst opp med foreldre som klart har tatt avstand fra kristendommen. Alt dette - språk, begreper, trosoppfatninger, personlige erfaringer - bringer jeg som forsker og deltakende observatør med meg i mine forsøk på å fortolke meningsfulle fenomener. Noe kan formuleres språklig, men mye er intuitiv kunnskap som virker styrende på mine fortolkninger uten at jeg er klar over det. Den beste måten å klargjøre min egen fortolkningsbakgrunn, er derfor å forsøke å beskrive den delene av min egen bakgrunn som er relevant for dette forskningsprosjektet. Jeg har bodd utenfor Norge i halvannet år som student og kan derfor i noen grad relatere meg til den virkeligheten/ konteksten aktørene eksisterer i. Jeg er utdannet Sivilmarkedsfører fra NMH og har en Master of Science i internasjonal markedsføring og strategi, så min forforståelse av fenomenet som studeres vil være preget av en markedsførers tenkemåte Forståelse og kontekst En annen viktig innsikt i hermeneutikken er at meningsfulle fenomener er forståelige bare i den sammenhengen eller konteksten de forekommer i. Det er sammenhengen som gir dem en bestemt mening og fremskaffer de nøkler man må ha for å kunne forstå dem. Forskeren må derfor plassere dem i en sammenheng for å kunne lese ut den meningen de måtte ha. De aktørene jeg studerer oppholder seg alle borte fra hjemlandet for en kortere eller lengre tidsperiode. Derfor vil mine tolkninger ikke kunne ses i sammenheng med bruk av kirken i Norge. Mine data er tolket i en kontekst der aktørene befinner seg langt borte fra familie, venner, tidligere arbeidskolleger, det norske sosiale systemet, den norske kulturen o.s.v. Dette må tas med inn i fortolkningen av hvilken rolle kirkens spiller for nordmenn i utlandet. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 59

60 Den Hermeneutiske Sirkel Den hermeneutiske sirkel betegner det forholdet at all fortolkning består i stadige bevegelser mellom helhet og del, mellom det vi skal fortolke og den konteksten det fortolkes i, mellom det vi skal fortolke og vår egen forforståelse. Hvordan delen skal fortolkes, avhenger av hvordan helheten fortolkes, og hvordan helheten fortolkes, er avhengig av hvordan konteksten fortolkes, og omvendt. Det er viktig å påpeke at den hermeneutiske sirkel slik forstått henviser til begrunnelsessammenhenger. Den sier noe om hvordan fortolkninger av meningsfulle fenomener kan og må begrunnes. Når jeg skal begrunne en fortolkning av en del av en tekst, for eksempel et avsnitt eller en formulering, må jeg vise til fortolkningen av hele teksten. Når jeg skal begrunne en fortolkning av hele teksten, må jeg vise til en fortolkning av tekstens deler. Den hermeneutiske sirkel sier altså noe om hvordan begrunnelser for fortolkninger ser ut, eller hvilken struktur de har, eller hva de baseres på: Fortolkninger blir alltid begrunnet ved å vise til andre fortolkninger, og det er ikke noen vei ut av denne sirkelen. Kodingen som gjennomføres ved hjelp av Grounded Theory, må altså ses i en helhet. Det gir ingen mening å henvise til kodingen av et avsnitt i en tekst og tro at leseren skal skjønne hva det dreier seg om. Min fortolkning av delene vil derfor forutsette en fortolkning av helheten. For å gi leseren en bedre forståelse av helheten, har jeg gjort casebeskrivelser som definert ovenfor. 2.5 KRITERIER FOR EVALUERING En diskusjon rundt evaluering av resultatene vil her bli gjort i en moderat postmodernistisk ånd (Kvale, 1992). Det vil si at jeg avviser tilstedeværelsen av en universell sannhet. Men, som jeg har vist ovenfor, mener jeg at det finnes spesifikt lokale, personlige og gruppemessige sannheter. Disse sannheter fokuserer på dagliglivet og lokale fortellinger. Forståelsen av validitet tar utgangspunktet i det levende liv og dagligspråket hvor emner som pålitelige vitner, gyldige dokumenter og argumenter inngår i de sosiale interaksjoner (Kvale, 1995). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 60

61 2.5.1 Korrekt forståelse Innenfor naturalistiske studier eksisterer det en fortolkningspluralisme. Det vil si at de fleste handlinger kan gis flere fortolkninger, og det er ikke enkelt å avgjøre hvilken av flere mulige fortolkninger som er den beste. Gilje og Grimen (1993) hevder at spesielt to kriterier kan si noe om gyldigheten av fortolkningen: Det holistiske kriteriet og aktørkriteriet Det holistiske kriteriet Det holistiske kriteriet bygger på at alle detaljenes harmoni med helheten er kriteriet for korrekt forståelse (Gadamer, 1976). Ut fra Gadamers formulering, ligger kriteriet for korrekt forståelse verken utelukkende i forståelse av delene eller utelukkende i forståelse av helheten, men i sammenhengen mellom deler og helheten. Det holistiske kriteriet er orientert om tekstens/fenomenets indre sammenheng eller koherens: Spørsmålet om vi har forstått eller ikke forstått er et spørsmål om hvordan delene (detaljene) henger sammen eller harmonerer i en helhet. Gadamer mener altså at hvis vi ikke får til en fortolkning av en tekst der delene harmonerer i en helhet, er det et tegn på at vi ikke har forstått teksten. Det holistiske kriteriet kan sies å være tekst- eller fenomenorientert. Grunnlaget for forståelse er det meningsfulle fenomenet slik det, isolert sett, foreligger. Brukernes eller forskerens hensikter spiller ingen privilegert eller avgjørende rolle når vi skal avgjøre om vi har forstått en tekst eller ikke. En korrekt forståelse baserer seg altså ikke på et aktørperspektiv. Sett i sammenheng med diskusjonen om fordeler og ulemper ved Grounded Theory overfor, underbygger det holistiske kriteriet et fortolkende paradigme som avviker fra et rent aktørperspektiv på flere områder. Det holistiske kriteriet møter i hovedsak to hovedproblemer. For det første gir det ingen holdepunkter for hvordan man skal velge mellom ulike, ofte uforenlige eller sammenlignbare, helhetstolkninger. For det andre legger det en sterk vekst på at meningsfulle fenomener er harmoniske helheter. Hvis forskeren ikke er i stand til å oppdage en slik sammenheng, er det hennes feil, ikke tekstens eller fenomenets. Denne forutsetningen er empirisk sett for sterk. Mange kulturelle systemer er sterkt fragmenterte, uten at fragmentene inngår i noen klar overordnet helhet. Om en slik helhet finnes el- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 61

62 ler ikke, blir da et empirisk spørsmål som må dokumenteres i hvert enkelt tilfelle (Gilje &Grimen, 1993). Typologiene gir en beskrivelse av ulike typer bruk, og jeg forsøker ikke å gi en helhetlig beskrivelse av alle aspekter ved bruk. Der ikke sikkert andre vil si at min typologi er en korrekt forståelse, men ut fra min fortolkning er det den forståelsen jeg mener er korrekt Aktørkriteriet Aktørkriteriet vil si at samsvar mellom fortolkning av det meningsfulle fenomenet og aktørens hensikter, er kriteriet på korrekt forståelse. Vi kan ikke betrakte en handling isolert fra aktøren når vi skal avgjøre om vi har forstått fenomenet eller ikke. Det er forbindelsen mellom aktørens handling på den ene siden og forfatteren på den andre siden, som er avgjørende. Hvis vi har sikre indikasjoner på at en foreslått fortolkning ikke kan uttrykke aktørens hensikter, må fortolkningen være gal. Hvis vår fortolkning for eksempel innebærer at aktøren tillegges trosoppfatninger som vi vet han/hun ikke kan ha hatt, kan vi være nokså sikre på at vår fortolkning er gal. Som forsker og forfatter kan jeg ikke påstå at en aktør kan ha til hensikt å gjøre noe som han selv ikke ville forstå som en rimelig beskrivelse av sin handling. Hvis jeg for eksempel fortolker noen av aktørenes handling på en slik måte at de må ha forståelse for frelsesbegrepet for å utføre dem til tross for at aktøren ikke er troende, kan jeg være nokså sikker på at fortolkningen er gal. Dette kriteriet er klart aktørorientert: Grunnlaget for forståelse ligger i forbindelsen mellom tekst og forfatter, mellom aktør og handling, mellom det meningsfulle fenomenet og den som fremskaffer eller produserer det. De viktigste problemene med aktørkriteriet er at vi ofte bare kan fortolke aktørenes hensikter når vi har fortolket deres handlinger og at i mange typer fortolkning er aktørenes hensikter av relativt underordnet betydning. Mye tyder på at når vi skal avgjøre hvilke fortolkninger av meningsfulle fenomener som er de beste, må vi anvende både det holistiske kriteriet og aktørkriteriet. På den ene siden er tekstens (for eksempel utskrift av et intervju) helhet viktig, vi kan ikke ignorere spørsmålet om detaljene harmonerer med hverandre i en helhet eller ikke. Men, vi må heller ikke være for bastante i vår tro på at tekster og andre meningsfulle fenomener utgjør harmoniske helheter. På den andre siden kan vi heller ikke ignorere KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 62

63 spørsmålet om hva forfatteren har til hensikt å uttrykke, spesielt ikke når tekster blir brukt som datamaterialet for en doktoravhandling som i dette tilfellet. Med andre ord, vi kan aldri være helt sikre på at våre fortolkninger av aktørers handlinger er korrekte. Fortolkninger er alltid bare mer eller mindre sannsynlige eller troverdige. Vi har ikke noe grunnlag for å si at det finnes absolutt korrekte fortolkninger. Selv om det holistiske kriteriet og aktørkriteriet kan gi oss visse holdepunkter når vi skal avgjøre om en fortolkning er god eller dårlig, kan de aldri gi oss noen garanti for at vi har rett. Fortolkning er i stor grad basert på personlig utøvelse av kjønn, erfaring og dømmekraft. Fortolkningene blir derfor alltid prinsipielt usikre og de er alltid reviderbare i lys av ny informasjon. Det finnes ikke noe absolutt fundament som man kan starte en fortolkningsprosess ut fra, eller noen sikker basis som man kan prøve fortolkningene mot. Dette henger sammen med hvordan vi begrunner hvorvidt fortolkningene er gode eller dårlige: Vi må bevege oss i den hermeneutiske sirkel. En foreslått fortolkning av en tekst som helhet må alltid begrunnes med den mening den gir til tekstenes enkelte deler. Fortolkninger av tekstens detaljer må alltid begrunnes med den mening de gir teksten som helhet. Når vi derfor skal begrunne fortolkninger av hele teksten, må vi basere oss på lesning av detaljene. For å begrunne fortolkninger av detaljene, må vi alltid basere oss på lesningen av helheten. Når en person er uenig i en fortolkning, har vi ikke andre midler for å overbevise ham eller henne enn å forsøke å vise at vår tolkning av helheten og detaljer stiller teksten i et annet og bedre lys enn andre tolkninger. Her kommer kriterier for troverdighet inn Troverdighet Steinar Kvale (1995) har uttrykt det ganske treffende når han hevder at begrepene reliabilitet, validitet og generalisering har oppnådd status som en hellig, vitenskapelig treenighet innenfor moderne samfunnsvitenskap. Begrepene tilhører så og si en abstrakt sfære i en vitenskapens helligdom - fjernt fra den virkelige verden - hvor de respektfullt tilbes av vitenskapens sanne tilhengere. Denne positivistiske treenigheten er lite hensiktsmessig å benytte i en kvalitativ studie for å øke troverdigheten til resulta- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 63

64 tene som er fremkommet. Generalisering i positivistisk forstand, for eksempel, er ikke mulig innenfor naturalistiske studier. Den viktigste grunnen til dette er at dataene som er samlet inn er svært kontekstavhengige. Det forskeren gjør for å styrke troverdigheten, er å gi leseren en inngående beskrivelse av konteksten en casebeskrivelse. I dette tilfelle er det en beskrivelse av de seks sjømannskirkene og en presentasjon av to svært forskjellige brukere fra hver destinasjon. Innenfor et fortolkende paradigme, vil også et krav om reliabilitet i positivistisk forstand 13 være meningsløst. For det første har jeg ikke benyttet strukturerte datainnsamlingseknikker, men latt samtalen styre datainnsamlingen. For det andre er mine observasjoner klart verdiladede og kontekstavhengige. Det vil være så og si umulig for en 13 Å bruke reliabilitet i positivistisk forstand betyr at en forsker som følger nøyaktig samme prosedyrer som beskrevet av en annen forsker på de samme casene, skal komme opp med nøyaktig samme resultater og konklusjoner som den første forskeren (Yin, 1984, p. 45). 13 Ontologi er læren og det værende (on) (Brier, 1994, s. 9) og dreier seg om de grunnleggende antakelser om hva verden er og hvordan den virker. Et grovt skille går mellom å forklare virkeligheten ut fra et objektivistisk-rasjonalistisk syn og forstå den ut et subjektivistisk-relativistisk syn (Morgan & Smirchics, 1980). Samfunnsforskere konfronteres med det grunnleggende ontologiske spørsmålet om virkeligheten man undersøker er ekstern i forhold til individet eller et produkt av individuell bevissthet. Det vil si om virkeligheten påtvinger seg selv på individets bevissthet utenfra eller om virkeligheten er gitt eller er et produkt av menneskets bevissthet. 13 Intervjueffekt vil si at svarene forskeren får er avhengig av den forsker som foretar intervjuet og at forskeren påvirker sine informanter på en ukontrollerbar måte (Hellevik, 1980, s. 303). 13 Stake hevder at (1978, s. 6): In statements fundamental to the epistemology of social inquiry, Polanyi distingusihed between propositional and tacit knowledge. Propositional knowledge the knowledge of both reason and gossip was seen to be composed of all interpersonally hasarable statements, most of which for most people are observations of objects and events. Tacit knowledge may also dwell on objects and events, but it is knowledge gained from experience with them, experience with propositions about them, and rumination.tacit knowledge is all that is remembered somehow, minus that which is remembered in the form of words, symbols, or other rhetorical forms. It is that which perpits us to recognize faces, to comprehend methaphors, and to know overselves. Tacit knowledge includes a multitude of unexpressible associations which give rise to new meanings, new ideas, and new applications of the old. 13 Dialektikk består i at prinsipielt motsatte krefter møtes, strides og forløses i en ny syntese. Hos Karl Marx er det tunge, institusjonelle prinsipper som møtes (produksjonsmidler og produksjonsforhold; over- og underklasse). Begrepet brukes også mer generelt (for eksempel av Wagner og Bourdieu) om typer logikk eller prosesser som skrider frem gjennom motsetning og syntese (Nielsen, 1996). 13 En typologi er en oversikt over ulike typer eller kategorier av et fenomen. 13 Begrepet mening brukes både om menneskelige aktiviteter, om resultatene av de menneskelige aktiviteter og om betingelsene for aktivitetene (for eksempel normer, regler og konteksten aktivitetene utføres i). 13 Å bruke reliabilitet i positivistisk forstand betyr at en forsker som følger nøyaktig samme prosedyrer som beskrevet av en annen forsker på de samme casene, skal komme opp med nøyaktig samme resultater og konklusjoner som den første forskeren (Yin, 1984, p. 45). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 64

65 annen forsker å forsøke å duplisere min forskning. For det tredje bruker jeg som forsker meg selv som instrument. Ingen andre har samme erfaringsbakgrunn som meg og kan derfor ikke sette seg inn i fortolkningsprosessen. Et mer hensiktsmessig kriterium for evaluering, er derfor validitetsbegrepet. Ifølge Kerlinger (1973), kan den mest vanlige definisjonen av validitet oppsummeres med spørsmålet måler vi det vi tror vi måler? (s. 457). I følge denne definisjonen, er kvalitative studier ikke valide fordi de ikke kan kvantifiseres. Ut fra et bredere synspunkt dreier validitet seg om hvorvidt en metode undersøker det den har til hensikt å undersøke: i hvilken grad våre observasjoner virkelig avspeiler de fenomener eller variabler som interesserer oss (Pervin, 1984, s. 48). Som jeg har påpekt tidligere, mener jeg at det ikke finnes en objektiv virkelighet der kunnskap er en gjenspeiling av virkeligheten hvor det ideelt sett eksisterer en en-tilen-korrespondens mellom elementer av virkeligheten og vår kunnskap om denne virkeligheten. Steinar Kvale (1995) hevder at en diskusjon om validitet i en moderat postmodernistisk ånd, fører til en betraktning av validitet som en håndverksmessig praksis, som kommunikasjon og som handling. Jeg vil nedenfor benytte disse begrepene i diskusjonen av resultatenes troverdighet i denne avhandlingen Validering som en kvalitet ved håndverk Her brukes ordet validitet om hvorvidt en undersøkelse undersøker det eller de fenomener forskeren mente å undersøke. Når man oppgir teorien om korrespondens som grunnlag for å forstå validitet, skjer det også et skifte fra å legge vekt på verifikasjon til å legge vekt på falsifikasjon (Kvale, 1995). Drømmen om absolutt sikker kunnskap endres til en forestilling om vitneutsagn som lar seg forsvare. Validering blir et spørsmål om å velge mellom konkurrerende og falsifiserbare fortolkninger, om å undersøke og frembringe argumenter for alternative vitneutsagns relative troverdighet (Polkinghorne, 1983; Kvale, 1995). Validitet oppnås ved å undersøke kildene til ikkevaliditet: jo sterkere falsifikasjonsforsøk kunnskapen klarer å motstå, jo gyldigere og mer troverdig er denne kunnskapen. Gyldighet blir dermed et spørsmål om håndverksmessige kvalitetskrav innenfor forskningen. Det omfatter blant annet kontinuerlig kontroll, det å hele tiden stille nye spørsmål og hele tiden tilstrebe en teoretisk tolkning av forskningsresultatene. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 65

66 Ved denne formen for validering, flyttes hovedvekten fra kontroll av sluttresultatene til kvalitetskontroll i alle ledd i kunnskapsproduksjonen. Kontroll ligger innebygget i Grounded Theory. Her er, som beskrevet ovenfor, validering en del av forskningsprosessen i form av kontinuerlige kontroller av resultatenes rimelighet, troverdighet og pålitelighet. Under den åpne kodingen, for eksempel, benytter jeg hele tiden den konstante sammenlignende metode hvor data med samme kode sammenlignes for å se om de virkelig dekker samme begrep og data med forskjellige koder sammenlignes for å se om de virkelig har forskjellig innhold. En annen forutsetning for Grounded Theoryanalysen, er at jeg som forsker under hele analyseprosessen opprettholder teoretisk sensitivitet det vil si en følsomhet overfor nyansene i data og deres mening. Validering er å spørre (Kvale, 1995). Gyldigheten av en uttalelse og dens fortolkning avhenger av de spørsmål forskeren stiller til uttalelsen. I Grounded Theory er hvspørsmålene svært viktige i kodingsfasen. Forskeren stiller hele tiden spørsmål til det hun ser og det er utviklet redskaper for å stille gode spørsmål (Glaser, 1978; Strauss & Corbin, 1990). Å validere er å teoretisere, hevder Kvale (1995). En validering av intervjuuttalelser omfatter en teoretisk undersøkelse av det aktuelle fenomenets karakter. Innenfor Grounded Theory vil de verifiserte fortolkningene være en integrert del av å formulere en teori (eller en typologi/tentativ modell). Lincoln og Guba (1985) hevder at to teknikker som øker sannsynligheten for at forskningen frembringer pålitelige resultater, er vedvarende observasjon og triangulering. Vedvarende observasjon betyr å investere nok tid i felten til å lære kulturen på destinasjonen, nok tid til å skille mellom relevant informasjon og ikke relevant informasjon og tid nok til å bygge opp tillit. Det er vanskelig å forstå et hvert fenomen uten å kjenne til konteksten. Jeg tilbrakte tre måneder på den første destinasjonen, Antwerpen. Der jobbet jeg som ferieavløser og hadde dermed muligheten til å gli inn i miljøet uten å skape for mye oppmerksomhet rundt min rolle som forsker. Jeg hadde tidligere jobbet med menigheter i Norge (Kristoffersen, 1993, 1995) og kjente en del til den spesielle kulturen i religiøse organisasjoner før jeg kom til Antwerpen. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 66

67 På de andre destinasjonene tilbrakte jeg kortere tid. Jeg var 6 uker i Singapore, 3 uker i Kobe, 5 uker i New Orleans, 4 uker i London og 4 uker i Alicante. Det kan sikkert hevdes at dette er for liten tid til forstå kulturen på en destinasjon og at det tar lenger tid å bygge opp tillit. Jeg må da for det første påpeke at miljøet på sjømannskirkene er norsk: Det er nesten utelukkende nordmenn som møtes der, det snakkes nesten utelukkende norsk, staben er norsk, det selges norske varer, det serveres norsk mat o.s.v. Jeg er selv norsk og har derfor innsikt i både språk og kultur før jeg kommer til destinasjonen. For det andre er brukerne på sjømannskirken (det vil si de faste brukerne) vant til stadige utskiftninger i staben. I Antwerpen var jeg i sommerhalvåret, og da ble jeg sett på som sommervikar av mange. Men, der var jeg til gjengjeld i tre måneder og ble etter hvert kjent med de faste brukerne og mistet smått om senn vikarstatusen. I Singapore var miljøet så stort og gjennomtrekken så stor at mange automatisk tok meg for å være en del av den faste staben uten å stille noen spørsmål. De faste brukerne som avslørte at jeg var nyankommet, hadde for det aller meste tillit til meg som forsker og som en del av staben. Kobe var noe for seg selv. Her er miljøet lite og det vakte derfor nysgjerrighet at jeg var kommet dit for å forske. Jeg opplevde at brukerne brukte meg som en slags ventil de kunne snakke med nettopp fordi jeg bare skulle vær der i kort tid. Derfor var Kobe det stedet jeg hadde flest nære og intime samtaler som både var relevante ut fra et forskningsmessig standpunkt, men som også var av privat karakter og dermed ikke en del av datainnsamlingen. Det var også i Kobe jeg opplevde å bli matet med ukorrekt informasjon og et bevisst forsøk på å skape utrygghet og forvirring hos meg som forsker. Jeg avslørte dette allerede etter noen dager, og brukte det som en del av datainnsamlingen. New Orleans var det stedet som omfavnet meg varmest og straks innlemmet meg i miljøet. Dette var veldig typisk for New Orleans oppdaget jeg senere. Alle nye, enten det var staben på kirken eller innflyttere til byen, ble omfavnet av brukerne på kirken. London er en stor by og kirken er et sted der mange bare er innom i forbindelse med aktiviteter. På aktivitetene er det ofte svært mange mennesker, så jeg forsvant i mengden. Det var for det meste når enkeltpersoner eller små grupper kom inn på kirken at jeg ble avslørt som ny. Det var ikke alle som hadde tillit til en forsker som kom dit, men de aller fleste var åpne og imøtekommende og stilte villig opp på intervju. Alicante med kirkesenteret i Albir var det stedet jeg hadde størst problemer med å bli akseptert av de fastboende. Turistene på korttidsferie tok meg for en del av staben, men de fastboende var svært skeptiske og uttrykte det sterkt. Jeg måtte derfor være ekstra forsiktig den første tiden KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 67

68 og la stor vekt på å gli inn i miljøet. Det var svært få unge mennesker som brukte kirken og som bodde fast i Alicante-området, så på alle aktiviteter og arrangementer skilte jeg meg helt klart ut. Av alle destinasjonene, var derfor Alicante det stedet jeg følte jeg ikke opparbeidet nok tillit på de fire ukene jeg tilbrakte der. Metodetriangulering har vært benyttet i hele feltarbeidet gjennom å bruke observasjon og intervju. Videre har jeg observert og intervjuet respondentene på seks svært forskjellige destinasjoner og med svært forskjellige type brukere. Brukerne på de ulike destinasjonene kjenner ikke til hverandre og har ikke kunnet påvirke hverandre i forhold til meg som forsker Kommunikativ validering Når sann kunnskap ikke lenger korresponderer med en objektiv virkelighet, vil ikke lenger sammenheng og pragmatiske sannhetsoppfatninger komme i forgrunnen. Metodene kan ikke lenger garantere for sannheten. Når virkeligheten blir en sosial konstruksjon, vil vekten ligge på diskusjonen der det gode arguments makt er gjeldende. Kommunikasjon om kunnskap blir vesentlig og dermed kommer estetikken og retorikken inn i den vitenskapelige diskurs. Diskusjonen er en samtaleform. Når samtalen er den avgjørende rammen kunnskapen skal forstås innenfor, så blir samtalens karakter også avgjørende. Eisner (1991) hevder at målet med samtalen i kvalitative metoder er å komme frem til konsensus. Grunnleggende dreier konsensusvalidering seg om at kompetente personer blir enige om at en gitt beskrivelse, fortolkning, bedømmelse eller systematisering av et fenomen er korrekt. Lincoln og Guba (1985) forfekter en konsensustankegang. De hevder at tilbakeføring til intervjupersonene der data, kategorier, fortolkninger og konklusjoner blir testet av medlemmer av gruppen dataene ble samlet inn om, er den viktigste teknikken for å øke sannsynligheten for at forskningen frembringer pålitelige resultater. Lyotard (1984) har fra et postmoderne synspunkt hevdet at konsensus kun er et stadium i en diskusjon og ikke målet med diskusjonen. Målet er å skape nye ideer, nye distinksjoner, nye diskusjonsregler. For Lyotard er diskusjonen mer et spill mellom motstandere enn en samtale mellom partnere. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 68

69 I denne sammenheng er Lyotards tolkning av målet med samtalen for upresis. På den annen side, vil en bestrebelse etter full konsensus mellom forsker og respondent heller ikke være hensiktsmessig. I følge Guba og Lincoln (1985) er det nødvendig at man drar de intervjuede og den allmenne offentlighet inn i fortolkersamfunnet. De legger dermed vekt på at sannhet er noe man forhandler seg frem til lokalt, i. e. forhandlet resultat. Kommunikativ validering nærmer seg her undervisning hvor sannheten langsomt vokser frem i den kommunikative prosess; både forskeren og den intervjuede lærer noe og forandrer seg i løpet av samtalen. Dette er vel og bra, men legger en forsker for stor vekt på intersubjektiv validering kan det også skyldes at hun ikke har gjort sitt arbeide ordentlig, at hun ikke stoler nok på sine fortolkninger og ikke er villig til å ta ansvaret for dem. Å overlate valideringen til leseren, kan være uttrykk for en populistisk tilbøyelighet en overgivelse til forbrukersamfunnets ideologi: kunden har alltid rett (Kvale, 1995). Jeg har i noen grad praktisert tilbakeføring til respondentene, men det er ikke gjort konsekvent. Jeg gjennomførte hele tiden en uformell tilbakeføring under selve intervjuet eller kort tid etter intervjuet eller samtalen. Mange respondenter var faste brukere på kirkene og kom innom flere ganger i løpet av den tiden jeg tilbrakte på destinasjonen. Det hendte ikke sjelden at jeg tok tak i en person og ba om en reaksjon på den tolkningen jeg hadde gjort av det han eller hun sa under intervjuet. Det var svært sjelden respondenten hevdet at jeg hadde foretatt en feil fortolkning. I en del tilfeller fikk jeg mer informasjon, men denne informasjonen var nesten utelukkende en bekreftelse på at jeg hadde forstått det respondenten hadde formidlet. Under intervjuene kunne jeg spørre har jeg forstått deg riktig når jeg hevder at det du sier kan tolkes. Dette var en svært nyttig teknikk og oppklarte flere misforståelser. Jeg kunne også si jeg hadde et intervju med en annen bruker i går og han sa er det ditt synspunkt også? Dermed fikk jeg en bekreftelse eller en avkreftelse. Under hele feltarbeidet har jeg brukt staben på sjømannskirkene som diskusjonspartnere der jeg bevisst har lagt frem mine foreløpige tolkninger av datamaterialet og bedt om kommentarer, ideer, opplysninger o.s.v. Jeg har ikke hatt dybdeintervjuer med medlemmer i kirkestaben, men det har blitt mange og lange samtaler om kirkens rolle for nordmenn i utlandet. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 69

70 En mer formell tilbakeføring til respondentene som Guba og Lincoln (1985) foreslår, har jeg ikke gjennomført. Jeg har imidlertid foretatt stikkprøver. Jeg valgte ut seks personer, én fra hver destinasjon som hadde flyttet hjem til Norge etter at mitt feltarbeid var gjennomført. Disse mottok utkastet til case-beskrivelsen, presentasjonene av to brukere på hver destinasjon og en foreløpig typologisering av brukerne. De ble bedt om å kommentere studien, se etter bestemte forhold som faktafeil, feil i fortolkningen, manglende informasjon, at anonymiteten er sikret, den generelle troverdigheten o.s.v. Jeg hadde personlige samtaler med samtlige personer (hver for seg) om studien. Deretter gjennomførte jeg nødvendige endringer i fortolkningen og fremstillingen av den. I tillegg mottok informasjonssjefen i Sjømannsmisjonen, Harald Daasvand, hele avhandlingen til gjennomlesning før innlevering. Han fikk anledning til å lese gjennom, kommentere, rette opp eventuelle feil og mangler og i siste instans kontrollere om anonymiteten til respondentene var godt nok bevart. Ved innlevering hadde jeg ikke mottatt noen korrigeringer Pragmatisk validitet Det positivistiske legitimeringskravet erstattes av pragmatisk bevisføring basert på handling. Begrunnelse for kunnskap erstattes av anvendelse derav. Kunnskap blir evnen til å utføre effektive handlinger. Kjernepunktet blir nå effektivitetskriterier og disses ønskverdighet, der etiske spørsmål om handlingenes verdi dras inn. Verdibegreper hører ikke lenger til en annen verden, men er grunnleggende knyttet til skapelsen og anvendelsen av denne. Den pragmatiske verdien av min forskning kan ikke vurderes i sin helhet i skrivende stund. Først skal disputasuvalget ta sin stilling til forskningen, deretter vil Sjømannsmisjonen ta stilling til forskningen. Om Sjømannsmisjonen bruker forskningsresultatene som handlingsgrunnlag eller ikke, hviler mye på de etiske og moralske sidene ved forskningen. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg i forskningsprosessen har tatt uheldige valg. Det mest uheldige valget var å sende en foreløpig presentasjon av datamaterialet på sterk oppfordring fra staben på en av destinasjonene. Datamaterialet var nærmest en foreløpig fremstilling av kirken sett gjennom brukernes øyne der anonyme sitater ble brukt for å underbygge standpunktene. Jeg skrev i et følgebrev til rapporten at dette var en KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 70

71 foreløpig rapport som på ingen måte var ferdig, at formen var svært forskjellig fra hvordan den endelige rapporten ville se ut og at rapporten ikke var ment for andre øyne enn den lokale staben. Rapporten inneholdt en del negative uttalelser fra brukerne og det er ingen overdrivelse å si at den skapte sterke reaksjoner fra stabens side mot meg som forsker. For det første ble rapporten distribuert til Sjømannsmisjonens hovedkontor med et brev der staben stilte sterke spørsmålstegn ved min fremgangsmåte og kompetanse som forsker. For det andre ringte staben opp personer på destinasjonen og konfronterte de med uttalelser i rapporten de trodde respondenten sto bak. For det tredje valgte medlemmer av staben å flytte hjem til Norge tidligere enn planlagt. Pragmatisk validitet rommer en etisk dimensjon. Her handlet staben på bakgrunn av min forskning, men de handlet ikke som et resultat av forskningen, men som en sterk reaksjon mot forskningen. Jeg lærte av denne episoden at uansett hvor forsiktig jeg er som forsker med å sitere, er det vanskelig å ivareta respondentenes anonymitet på en destinasjon. Det har gjort at jeg i den endelige rapporten har vært ekstra forsiktig. Jeg lærte også at å sende ut foreløpige rapporter (selv om det aldri så mye er ønsket av oppdragsgiver) er galt og skader bare forskeren selv. I dette tilfellet har det skadet min troverdighet som forsker i oppdragsgivers øyne. Jeg har hatt samtaler med representanter fra oppdragsgiver og oppklart situasjonen, men det er klart at denne episoden svekker min troverdighet som forsker og en forskers troverdighet er et viktig kriterium for om forskningsrapporten aksepteres som handlingsgrunnlag eller ikke. Mitt ønske er at resultatene av min undersøkelse, presentasjonen av typologiene og den tentative modellen, vil føre til handling fordi resultatene bidrar til en forståelse av brukergruppen som igjen gjør det mulig å bruke målrettet kommunikasjon og en målrettet fremstilling av budskapet. 2.6 SAMMENFATNING I denne avhandlingen har jeg ikke gjennomført en analytisk undersøkelse fra et representativt utvalg av kirkebrukerne. Det er heller ikke interessant i denne omgang. Jeg har lagt vekt på å forstå menneskenes opplevelse, forståelse og bruk av kirken. Jeg KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 71

72 ønsker å forstå og beskrive hvilken plass sjømannskirken har i nordmannens livsverden. Fordi Sjømannsmisjonen fremstår som en kompleks menneskelig organisasjon, og det er liten kunnskap om hvilken rolle organisasjonen spiller for nordmenn i utlandet, fant jeg det hensiktsmessig å benytte en naturalistisk forskningsdesign også kalt et konstruktivistisk paradigme. Feltarbeidet ble gjennomført i en naturlig setting (i felten) der bruk av naturlige metoder (observasjon, intervjuer, tankeprosesser, lesing og skriving) ble brukt mens jeg arbeidet som assistent på de seks sjømannskirkene. Under feltarbeidet benyttet jeg et prosessbestemt design fordi jeg ikke på forhånd visste hva jeg ikke visste, og fordi mening bestemmes av konteksten respondentene befinner seg i. Dermed ble avgrensningen problembestemt. Det vil si at problemstillingen ble valgt på bakgrunn av datamaterialet. Utvalget av respondentene var formålsbestemt fordi jeg ønsket å innhente så mye informasjon som mulig i all dens variasjon og form. Under feltarbeidet brukte jeg meg selv som et instrument. All datainnsamling ble gjennomført av meg, og jeg har i praksis fungert som et filter som all data har måttet passere. Innenfor naturalistisk forskning er teorier ment å komme frem av forskningen. Data som er hentet fra felten analyseres induktivt for å definere arbeidshypoteser og spørsmål som skal følges opp videre i forskningen. I dataanalysen har jeg brukt Grounded Theory. Jeg har imidlertid brukt denne fremgangsmåten som metode, og ikke som produktet av metoden. Fordi målet ikke er å ende opp med en grounded theory, har jeg i hovedsak brukt åpen og aksial koding. I analysearbeidet kodet jeg først manuelt for deretter å bruke det kvalitative dataanalyseprogrammet QRS NUD*IST. Rapporteringen skjer gjennom casebeskrivelser. I casebeskrivelsen vil både det spesifikke og det kontekstuelle komme frem. Dette er helt i tråd med naturalistiske studier og det ontologiske og epistemologiske utgangspunktet med konstruerte virkeligheter og den spesielle interaksjonen mellom forsker og aktørene. Målet med fortolkningen av datamaterialet, er å komme opp med en typologi på tvers av destinasjonene som beskriver kirke-bruker relasjonene i Sjømannsmisjonen. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 72

73 Kriterier for evaluering er ikke drøftet ut fra begrepene reliabilitet, validitet og generalisering. Innenfor naturalistiske studier eksisterer det en fortolkningspluralisme. Det vil si at de fleste handlinger kan gis flere fortolkninger, og det er ikke enkelt å avgjøre hvilken av flere mulige fortolkninger som er den beste. Jeg har drøftet gyldigheten av fortolkningen gjennom to helt andre kriterier, nemlig det holistiske kriteriet og aktørkriteriet. Det finnes ingen objektiv virkelighet der kunnskap er en gjenspeiling av virkeligheten. Diskusjonen rundt resultatenes troverdighet i denne avhandlingen, er derfor en gjennomgang av validitet som en håndverksmessig praksis, som kommunikasjon og som handling. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 73

74 KAPITTEL TRE RELIGIØSITET OG DET POSTMODERNE MENNESKET 3.1 INNLEDENDE KOMMENTAR I dette kapittelet vil jeg gjøre en generell diskusjon rundt begrepene religiøsitet og postmodernisme. Som diskusjonen vil vise, eksisterer ikke religiøsitet uavhengig av individ og samfunn, og dermed blir vår kulturtilhørighet av avgjørende betydning for å forstå menneskenes forhold til religion. Da vår samtidskultur i større og større grad blir beskrevet som det postmoderne samfunnet, har jeg funnet det nødvendig å gjøre greie for hva dette innebærer. Kapittelet avsluttes med en diskusjon av det postmoderne menneskets forhold til religion sett fra et den kristne kirkes ståsted. 3.2 RELIGION OG RELIGIØSITET I denne avhandlingen har jeg plundret en del med hva religion og religiøsitet er, samtidig som jeg trengte å forstå og avgrense begrepene for å komme videre i arbeidet. For å vise leseren at dette ikke var noen enkel prosess, har jeg valgt å ta med diskusjonen i avhandlingen. Det som ganske snart ble klart for meg, var at det ikke finnes noen enhetlig definisjon på religion og religiøsitet. Guthrie (1980) understreker dette når han hevder at det ikke KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 74

75 finnes en generelt akseptert teori eller definisjon av religion. Han hevder at det er nesten like mange definisjoner som det er forfattere. I henhold til Bowker er det slik at nobody seems to know what religion is (Bowker, 1976). Eister på sin side hevder at, religion har defied social scientific consensus and may not be definable in general terms (Eister, 1974, s. 21). Knut Lundby hevder at diskusjonen om religiøsitetens dimensjoner er breddfull av eksempler på tvilsomme forutsetninger, teoretisk og metodisk (Lundby, 1987, s. 45). Det er likevel mulig å finne et mønster i definisjonene av hva religion er. Ifølge Repstad (1984, s. 45) kan det skilles mellom to hovedtyper: (1) Funksjonelle definisjoner som definerer religionen ut fra dens funksjoner, og (2) substansielle definisjoner som definerer religion ut fra innholdet i den religiøse tro og praksis. Mens de substansielle sier noe om hva religion er, vil de funksjonelle si mer om hva den gjør Funksjonelle definisjoner Milton Yinger opererer med en funksjonell definisjon når han setter opp en rekke spørsmål som antas å være de dypeste mennesker stiller seg og deretter definerer religion som forsøk på å besvare disse: A system of beliefs and practices by means of which a group of people struggles with the ultimate problems of human life (Yinger, 1970, s. 7). De ytterste problemene for menneskene er å finne motivasjon for å leve til tross for livets bristfeldigheter. Personlig motgang, fiaskoer, lidelse og død tvinger frem spørsmål om meningen med livet. Ingen kan helt unngå disse spørsmålene, hevder Yinger, og poengterer at ulike mennesker opplever dem på ulik måte med ulik grad av konsistens, intensitet og kapasitet for mystikk. De forklaringer på meningen med livet som en viss religion representerer, er formet av individer som har opplevd betydningen av de ytterste spørsmål særlig sterkt. En del vegrer seg for å akseptere nedarvede forklaringer, mens andre ofte majoriteten nøyer seg med dem. Den tvilende søker nye løsninger som er meningsfulle i den aktuelle situasjonen; det stilles kritiske spørsmål til tradisjonen og vanen. Mennesker som ikke opplever de eksistensielle problemene like sterkt, nøyer seg med å stole på de svar den religiøse ekspertisen har skapt når de har behov for det, hevder Yinger. En slik forståelse av religion KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 75

76 kan være med på å forklare hvorfor nordmenn bruker kirken ute, men ikke hjemme. Stilt overfor en ny kultur og uten nettverket hjemme, kan flere oppleve situasjonen som svært vanskelig og søke trøst i den virkeligheten sjømannskirken på destinasjonen har skapt. Thomas Luckmann (1967) hevder at religion er en overskridelse av menneskers biologiske natur gjennom skapelsen av objektive, moralsk bindende, altomfattende meningsuniverser eller verdensoppfatninger. Peter Berger (1969) bygger videre på Luckmanns definisjon når han avgrenser religion til å være meningsuniverser som kjennetegnes av hellighet. Berger og Luckmann (1967) er imidlertid enige når de hevder at religion krever en sannsynlighetsstruktur en sosial struktur som utgjør rammen for den enkeltes religiøsitet. Individ og samfunn står i et dialektisk forhold til hverandre, hever de. Det er en interaksjon mellom individet og dets sosiale verden (den samfunnsskapte virkelighet). Berger og Luckmann tar utgangspunkt i tre grunnforhold i sin forståelse av den sosiale verden: (1) Samfunnet er et menneskelig produkt, (2) samfunnet er en objektiv virkelighet og (3) mennesket er et sosialt produkt. Sannsynlighetsstrukturen foreligger som den objektive virkeligheten som det enkelte mennesket opplever utenfor seg selv. Tilhørighet til sannsynlighetsstrukturen knytter mennesket til virkeligheten slik at det ser seg som en del av en større helhet. Menneskets tilhørighet og aktive deltakelse er samtidig med på å gjendanne og justere sannsynlighetsstrukturen. Berger (1969, s. 46) hevder at alle religiøse tradisjoner, uansett deres teologiske begrunnelser, krever støtte i sosiale fellesskap for å kunne opprettholdes som troverdige. Bare når tradisjonen oppleves som troverdig og sannsynlig kan den formidle religiøs tilhørighet og mening. Sannsynlighetsstrukturen i denne avhandlingen er folkekirkekulturen i Norge. Imidlertid må det tas høyde for at det dreier seg om nordmenn som har bosatt seg utenfor Norge for en kortere eller lengre periode. Jeg vil komme tilbake til dette senere i avhandlingen. Jeg vil imidlertid nevne med bakgrunn i diskusjonen ovenfor, at religion i realiteten opptrer på to nivåer, dels på mikronivået som hentyder til individuell adferd og individuelle betraktninger; dels på makronivå. Det er på makronivå som følelsen av samhørighet med en viss kultur kan studeres. Den verdibasen som utgjør en kulturs samlede erfaringer og som skiller seg ut som grunnleggende for kulturens samhold gis ofte en religiøs karakter (Petterson, 1994). Den er overempirisk og bidrar til å sette KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 76

77 menneskene inn i en meningssammenheng og besvarer dermed menneskenes ytterste problemer (Yinger, 1970). Berger og Luckmann (1979) kaller denne kulturelle meningssammenhengen for et symbolsk univers. Repstad (1984) hevder at problemet med funksjonelle definisjoner er at de forutsetter at mennesker er opptatt av disse spørsmål og funksjoner i samfunnet, og at det er vanskelig å avgjøre hvilke spørsmål og funksjoner som skal inkluderes i definisjonen. En kommer ikke utenom å kalle alle forsøk på å fylle disse funksjoner religion, og det kan lett føre til en reduksjonistisk oppfatning av religion Substansielle definisjoner Otto Hauglins opererer med en substansiell definisjon når han hevder at:. (religion er) menneskers opplevelse av det hellige, slik den defineres og reguleres med kultisk handling (Hauglin, 1970, s. 35). Michael Hill mener religion er det sett av trosforestillinger som postulerer og søker å regulere skillet mellom en empirisk virkelighet og en tilknyttet betydningsfull overempirisk virkelighetsdimensjon; det språk og de symboler som brukes i forbindelse med dette skillet; og de aktiviteter og institusjoner som beskjeftiger seg med å regulere det (sitat fra Askeland, 1991, s. 18). Den substansielle definisjonen påpeker at religion har både en opplevelsesside/-trosside og en aktivitetsside. Sentralt er også at religion er rettet mot det hellige. Durkheim (1976), mener at religion er sosiale relasjoner mellom individer og skillet mellom det hellige og det profane (blasfemiske). Han definerer religion som a unified system of beliefs and practices relative to the sacred things. Religiøsitet kan derfor defineres som the degree to which beliefs in specific religious values and ideas are held and practiced by an individual (Delener, 1990, s. 27). Det er flere forfattere som legger vekt på det hellige i sin definisjon av religion. William James (1961) har definert religion ut fra et substansielt perspektiv når han hevder at (religion) shall mean for us the feelings, acts, and experiences of individual men in their solitude, so far as they apprehend themselves to stand in relation to whatever KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 77

78 they may consider the divine We must interpret the term divine very broadely, as denoting any object that is godlike, whether it be as concrete deity or not (James, 1961, s. 42). James nevner ikke et bestemt teologisk perspektiv i sin definisjon. Dette er ikke uvanlig innenfor sosialvitenskapen. Roberts (1984), for eksempel, hevder at Religion has to do with a unique and extraordinary experience an experience that has a sacred dimension and is unlike everyday life the experience of the holy. Such an experience is often called non-rational, for it is neither rational nor irrational (Roberts, 1984, s. 90). Sett i sammenheng med en synkende tro på mennesket som et rasjonelt vesen, vil religion ikke nødvendigvis være knyttet til kirkens oppfatning av det religiøse. De to ovennevnte definisjonene påpeker at det er kvaliteten ved det hellige som gjør noe til en religiøs opplevelse. Som diskusjonen vil vise senere, ligger dette nært opp til postmodernistens forståelse av religion. Marcel Mauss er av samme oppfatning når han hevder at It is not the idea of God, the idea of a sacred person, that one finds over again in any religion, it is the idea of the sacred in general (sitert i Ferrarotti, 1979, s. 674). Noen hevder at det som skjer i dagens forbrukersamfunn, er en helliggjøring av det verdslige (Belk, Wallendorf & Sherry, 1989; O Guinn & Belk, 1989). Matinussen (1984), for eksempel, hevder at reklamen har overtatt mye av den innflytelsen over bevissthetsutformingen i samfunnet som religionen tidligere hadde: Varemessen formidler i langt sterkere grad enn Høymessen. Forbrukeren tillegger kommersielle produkter en merverdi i retning av helliggjøring. Et eksempel fra Sjømannsmisjonen er kanskje den norske vaffelen som har blitt et symbol på Sjømannsmisjonen og som for mange nærmest er hellig. Cyndee Miller (1994c) hevder at fra det materialistiske 1980-tallet der ingenting var hellig, har vi nå beveget oss inn i en tidsperiode der det er helt tydelig at menneskene ønsker å tro på noe, å ha håp. Men, menneskene beveger seg bort fra etablert religion og kaster seg istedenfor over det spirituelle og åndelige på andre måter. På mange måter har det spirituelle blitt kommersialisert gjennom salg av produkter, musikk og re- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 78

79 klame. Miller setter her fokus på noe som ser ut til å ha blitt en trend i vårt samfunn; å helliggjøre det profane Mening og tilhørighet Knut Lundby (1987) skiller mellom begrepene mening og tilhørighet når han forsøker å forstå religiøsitet 14. Han (1987, s. 46) siterer Roof når han skriver at i de faktoranalysene som er foretatt, synes trosforestillinger, følelser og erfaringer å gå sammen på den ene side; og deltakelse i ritualer, sosialt fellesskap i religiøse miljøer og sosialt engasjement ut fra religiøs overbevisning på den annen (fra Roof, 1978, s. 21). Den første gruppen av dimensjoner mener Lundby viser til mening, den andre til tilhørighet. Mening kan være forestillinger, betydninger, kunnskap, følelser, og tilhørighet er å være en del av en sosial helhet, gjennom sosial samhandling og identifikasjon (Lundby, 1987, s. 46). Begrepsapparatet ble opprinnelig formulert av Andrew M. Greeley (1972) som ser mening og tilhørighet som to behov religion kan ivareta for individet i samfunnet. Det konkrete forholdet mellom religionens menings- og tilhørighetsfunksjoner preges av historien og den sosiale struktur i det land man undersøker (Greeley, 1972, s. 252). Det siste er svært viktig, fordi mange av de undersøkelsene som er foretatt ikke tar høyde for den kulturelle sammenhengen undersøkelsene er foretatt i (Grönblom, 1984, Lundby, 1987). Lundby tar høyde for det når han hevder at religiøsitet gjelder holdninger og handlinger hos enkeltmennesker, men at et menneskes tro og religiøse atferd alltid trekker veksler på en sosial sammenheng. Religiøsiteten har derfor et sosialt grunnlag (samfunnsstrukturer, kulturmønstre og sosiale prosesser som bidrar til å danne og opprettholde religiøsitet). Det er her helt klare paralleller til Berger og Luckmanns (1967) forståelse av sannsynlighetsstruktur. De fellesskap som religiøs tilhørighet utvikles i, kan være små eller store. Et lokalmiljø med en folkekirkekultur, kan være ramme for en folkekirkelig, allmenn religiøs tilhørighet. Forutsetningen er at man deltar i folkekirkemiljøet på stedet. Jo mer intens 14 Mening henger åpenbart sammen med trossiden. Tilhørighet henger derfor nødvendigvis sammen med aktivitetssiden. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 79

80 deltakelsen er, jo sterkere er tilhørigheten. I små, tette religiøse formasjoner, som celler, vil det utvikles sterk tilhørighet fordi slike fellesskap krever aktiv deltakelse (Lundby, 1987, s. 47). Studier av deltakelse på aktiviteter i menigheter, tar utgangspunkt i menneskenes ulike motiver for å delta på aktivitetene. Lundbys forståelse bygger på en type religiøs motivasjon. DeJong, Faulkner & Warland (1976) var inne på det samme da de identifiserte seks egenskaper (dimensions) ved religiøsitet: Tro, erfaring, religiøs praksis, religiøs kunnskap, individuelle moralske konsekvenser og sosiale konsekvenser. De observerer at mens tro, erfaring og religiøs praksis er operasjonelt og konseptuelt forskjellige, er de knyttet sammen av et mer globalt konsept en nedarvet religiøs faktor der de tre egenskapene faktisk blir underegenskaper. Forfatterne konkluderer med at religiøsitet kan defineres på et spesifikt analysenivå ved å bruke flere indekser, eller det kan defineres på et mer generelt analysenivå. Det generelle nivået har fordeler når datareduksjon er av stor betydning og når religiøsitet er én av flere konkurrerende forklaringer på sosiale mønstre. Ikke alle hevder at deltakelse på aktiviteter nødvendigvis er religiøst motivert. Steinitz (1980), for eksempel, fant at deltakelse på aktiviteter i menigheten er nærmere knyttet til den fysiske helsen til personer over 65 år enn deres religiøse følelser. Pressey og Kuhlen (1957) sammenholder hvorfor det er vanskelig å sette likhetstegn mellom økt deltakelse og økt religiøst engasjement: En person som går regelmessig i kirken kan faktisk regnes som mindre religiøs enn en som ikke går i kirken i det hele tatt fordi han (1) går for å unngå sosial isolasjon, (2) han går for å gjøre sin mor fornøyd, (3) religion representerer ikke ydmykhet, men er et våpen for å kunne dominere andre, (4) det gjør han til et medlem i en overordnet gruppe. En person kan altså være ikkereligiøs, men likevel oppføre seg som om han var det. Benson (1981) var mer direkte i sin kritikk av en sammenstilling av religiøsitet og deltakelse på aktiviteter i kirken. Han hevdet at man kan gå i kirken og likevel være en hykler. Ofte har empirisk forskning rundt religiøsitet vært korrelerende i sin form. Fukyama (1961) fant at religiøsitet var positivt korrelert med sosioøkonomisk status og negativt korrelert med alder. Schuman (1971) fant at middelklassen og individer med høyere utdanning var mer religiøse. Etter å ha evaluert forskning på dette området, kom De- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 80

81 merath (1965) til at det var inkonsistente funn mellom religion og sosial klasse. Dutta (1965) fant at kvinner var mer religiøse enn menn, mens Paul (1966) fant at folk på landsbygda var mer religiøse enn folk i byer. Ifølge Welch (1981) er utdanning, yrke, kjønn, alder og fødselssted variabler som kan forklare noe av variasjonene i religiøst engasjement. Alston og McIntosh (1979) hevder at bosted og kjønn har større innvirkning på engasjement i menigheten enn utdanning, yrke og inntekt. Gunnar Grönbloms religionssosiologiske undersøkelse (1984) påpeker at noen av de vesentlige sosiale indikatorer som korrelerer med den kirkelige holdning, er alder, partipolitisk holdning og kjønn. Oppvekstmiljø, nåværende geografisk plassering, sosial status og utdanning korrelerer imidlertid svakt Religion og kulturmønstre Ovenfor siterte jeg Peter Berger (1969) som hevder at alle religiøse tradisjoner krever støtte i sosiale fellesskap for å kunne opprettholdes som troverdige. Bare når tradisjonen oppleves som troverdig og sannsynlig kan den formidle religiøs tilhørighet og mening. Roberts (1984), hevdet at sett i sammenheng med en synkende tro på mennesket som et rasjonelt vesen, vil religion ikke nødvendigvis være knyttet til kirkens oppfatning av det religiøse - det er den opplevde kvaliteten ved "det hellige" som gjør noe til en religiøs opplevelse. Vi så videre at Knut Lundby tar høyde for det samme når han hevder at et menneskes tro og religiøse atferd alltid trekker veksler på en sosial sammenheng - et kulturmønster. Vår kultur har blitt beskrevet som en forbrukerkultur der menneskene i manges øyne helliggjør det verdslige - vi har beveget oss inn i det postmoderne samfunnet. Jeg føler at overgangen fra det moderne samfunnet til det postmoderne samfunnet er av avgjørende betydning for å forstå den kristne kirkes betydning for mennesker i dag. Jeg har derfor viet resten av dette kapittelet til en gjennomgang av tre ulike kulturmønstre: Den premoderne (tradisjonelle), moderne og postmoderne kulturen. For å forstå den postmoderne kulturen, er det nødvendig å forstå de to førstnevnte. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 81

82 3.3 KULTURELLE PARADIGMER (KULTURMØNSTRE) Prøv å forestille deg tre forskjellige mennesker 15. Den første er prest eller den dominerende religiøse skikkelsen i en kultur. Han tolker hva som er riktig og galt, og anfører folket i helligholdelsen av ritualer og helligdager. Han gir stabilitet og sikkerhet og har ofte stor innflytelse i politiske saker. Denne presten representerer de tradisjonelle nasjonale og etniske kulturer. Den andre person du skal forestille deg, er vitenskapsmannen. Han eller hun bærer hvit frakk og kommer ofte med uttalelser som begynner med: "Forskningen har vist..." Vår vitenskapsmann er en slags overfilosof som tror på at menneskers streben kan føre til fremskritt på alle områder, så lenge det er tid og penger nok. Dette mennesket representerer den moderne kultur. Den tredje er rockemusikeren, og kan være så vel mann som kvinne, så vel heterosom homoseksuell. Denne musikeren har tatt på seg en profetisk rolle i samfunnet og appellerer til unges angst, smerte og lengsler. Vår musiker representerer den postmoderne kultur og oppfyller Neil Postmans forutsigelse om, at "vi har beveget os fra forklaringens til underholdningens tidsalder." La oss med disse tre skikkelsene i tankerne undersøke de kulturer de representerer, og se på hvordan de påvirker den kristne kirkes arbeid Den premoderne kultur Den premoderne, tradisjonelle kulturen har sitt opphav langt tilbake i vår intellektuelle historie - helt tilbake til den premoderne teologien. Diogenes Allen hevder at teologi forut for Hume og Kant, kan kalles premoderne (Allen, 1989). Denne premoderne perioden "...encompass all thought from the birth of philosophy in Thales, through the Renaissance and the Reformation, up until the dawn of the Enlightenment" (Allen, s. 6). 15 Denne inndelingen ble benyttet av Bob Fryling, Vice President og Director of Campus Ministries i IVCF i et diskusjonsopplegg fra IFES World Assembly i Kenya KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 82

83 Den premoderne perioden var en viktig fase i vestlig kultur, og den kan ikke karakteriseres av et enkelt verdenssyn. Perioden var ifølge Gene Edvard Veith, en "... complex, dynamic, tension-filled era [which] included mythological paganism and classical rationalism, as well as Biblical revelation" (Veith, 1994, s. 29). Men i all sin mangfoldighet, hadde de fleste en sterk tro på det overnaturlige og det var en felles oppfatning at det eksisterte en absolutt sannhet. Platon, for eksempel, hevdet at verden inneholdt så stor mangfoldighet og så mye forandring at det måtte eksistere en annen verden utenfor våre sanser - en idéverden som er uforanderlig og evig. Platons idélære går ut på at den verden vi ser med sansene, ikke utgjør den egentlige eller høyeste virkelighet. Til grunn for sanseverdenen ligger ideer som er mønstre eller forbilder for tingene i sanseverdenen, og som disse er dannet etter. Ideene eksisterer ikke i tid og rom, de er uforanderlige og evige. Ideene må ikke forveksles med begreper som bare eksisterer i den menneskelige erkjennelse. Ideene eksisterer uavhengig av menneskers bevissthet og uavhengig av om det eksisterer en sanseverden (Stigen, 1983). I tidlig middelalder, ser man konturene av et kristent verdenssyn som kom til å dominere de fleste vitenskaper i Europa. Utover i middelalderen, slo det kristne verdenssynet dype røtter. Det er Gud som er grunnlaget for sannhet, og "...the purpose of man was to discern his relationship to God" (Halverson, 1967, s. 413). Mange av de store kristne teologene som Augustin, Aquinas, Pascal, Luther og Calvin blomstret i denne perioden. Troen på en absolutt sannhet og det overnaturlige var udiskutabel. Det var fundamentet i deres verdenssyn: Grunnlaget for virkeligheten som et univers og ikke som et multivers. I middelalderen gjaldt Bibelen som det viktigste grunnlaget for tolkningen av verden; ikke bare av den enkeltes indre verden, en også av den ytre kirkelige og politiske verden. De bibelske fortellingene i Det nye, og ikke minst Det gamle testamentet, ble sett på som retningsgivende grunnfortellinger som var like gyldige til enhver tid. Bibelsk språk og bibelske motiver preget ikke bare teologi og forkynnelse, men også juridisk og politisk tenkning, diktning og dagligtale (Rasmussen, 1994). Også i dag er det Bibelen som danner utgangspunktet for det kristne menneskesynet, synet på den frie vilje, fornuften og fremskrittet. Det er viktig å huske at Bibelen er KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 83

84 blitt skrevet under ulike forhold ettersom hvordan samfunnet har vært på daværende tidspunkt, og etter ulike forfatteres teologiske eller filosofiske grunnforestillinger. Det menneskesyn som rådet i forfatterens samtid, og ikke minst på grunnlag av samfunnsmessige og økonomiske forhold, må også tas i betraktning. Når dette leses eller tolkes senere, så vil ikke vi alltid kunne forstå, kanskje til og med misforstå, fordi vi tolker hendelser ut ifra vårt ståsted og i forhold til vår egen tidsepoke. Når jeg nå beskriver den tradisjonelle kulturen, er det med utgangspunkt i Den norske kirkes Evangelisk-lutherske tradisjon Menneskets syndige natur Tenkningen om mennesket har vært forskjellig i kirkens historie. I Bibelen finnes det en rekke forskjellige syn på menneskets natur og dets skjebne - det er en trinnvis utvikling i synet på mennesket. Det er da heller ikke rart at det er problematisk å snakke om ett menneskesyn, fordi det er en tidsramme på mer enn 1000 år mellom eldste og yngste skrift i Bibelen. Bibelen opererer da heller ikke med et syn på mennesket i seg selv, men den interesserer seg for mennesket sett i forhold til Gud. Bibelen ser på mennesket som Guds partner og forbundsfelle, og derfor må mye av det bibelske menneskesynet leses i forbindelse med begreper som Gud, pakt, synd og frelse. En kan derfor si at menneskesynet ofte kommer til uttrykk i forbindelse med skapelsen, frelseshistorien, synd, rettferdiggjørelse, frelse og dom o.s.v. Ifølge Bibelen er mennesket skapt av Gud. Mennesket som skapning er ikke guddommelig, men det står i en særstilling i skaperverket fordi det er skapt i Guds bilde. "Human nature is both biological and spiritual. Human existence cannot be explained wholly by reference to neurochemical or evolutionary processes. We are, in the words 16 Den norske kirke har røtter som er ca 1000 år. Kristendommen begynte å komme til Norge på 800-tallet, men fikk gjennomslag først etter Olav Haraldsons (Olav den Hellige) død i år Etterhvert ble kirken en sterk samfunnsfaktor og de kristne lovene ble integrert i det norske lovverket og den regulerte livet gjennom dåp, vigsel og gravferd og gav folk religøse skikker i hverdagen. Reformasjonen kom til Norge i 1537 som følge av at kong Kristian den tredje av Danmark-Norge gjennomgikk en religiøs omvendelse og gjorde bruk av det samme systemet som mange nordtyske fyrster. Han gjorde alvor av de Lutherske ideene om å skille mellom kirke og stat. Luther menete at man måtte skille mellom det verdslige og det åndelige regiment. (Toregimentslæren). Gud styrer verden gjennom de verdslige myndigheter og lovene. Men også gjennom kirken som forkynner evangeliet om frelsen/rettferdiggjørelsen. Den norske kirken ble etter dette organisert som en Luthersk statskirke. Et annet teologisk særpreg ved den lutherske lære er at bibelen alene skal være kilde til den kristne tro og lære. Dette fordi kirken mener at bibelen er diktert av Gud og alt skal taes bokstavelig. Pietismen, som kom tidlig på 1700-tallet, har også i stor grad vært med på å forme både kirken og samfunnet i Norge. Med den ble den Lutherske konfirmasjonen innført i kirken, og dessuten ble det offentlige skolesystemet opprettet (Opplæring i kristen tro gjennom Erik Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme). Som følge av pietismen, og opphevingen av konventikkelplakaten, ble det på 1800-tallet dannet mange uavhengige organisasjoner for både indre og ytre misjon. Omlag 88,5 % av Norges befolkning er i dag medlemmer av Den norske kirke, det vil si ca. 3,9 mill. (I verden er samlet antall rundt 80 mill mennesker medlemmer av lutherske kirker). Kongen er kirkens konstitusjonelle overhode og er forpliktet på den evangelisk-lutherske tro. Han utøver sin myndighet gjennom døpte medlemmer i statsråd. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 84

85 of Genesis 1:27, "in the image of God." Humans are the unique creation of a personal God, and shares in his likeness as a personal being. Therefore, we have intrinsic worth as human beings. We were created to enjoy an eternal relationship with our Maker. Our lives have objective meaning and purpose. Because human nature is a composite of eternal spirit and mortal flesh, the death of the body is not the end of personal existence. We live eternally, either in conscious communion with God, or under his righteous judgment" (Leffel, 1994, s. 8). Gud hadde et formål med å skape mennesket og gi det sin særstilling i skaperverket. Det skulle herske over jorden og alle dens skapninger og fungere som en forvalter av jorda. Mennesket var satt til å være Guds representant på jorda, og bruke den etter hans vilje. Arbeidet med å underlegge seg jorden påregnes å være en innsats for Gud. Mennesket ble altså skapt med en fornuftsnatur, hvilket tilsier at det er tilpasningsdyktig til å kunne forvalte jorden på rett måte. Evnen og muligheten til å skape innenfor den naturgitte ramme er derav nedlagt i menneskene. Og som Gud handler ansvarsbevisst, så skulle menneskene gjøre det samme. I dette ligger at mennesket er gitt frihet, blant annet til å treffe egne valg i moralske spørsmål. Det var visse områder som var forbudte for menneskene, og de skulle være lydige og holde seg borte fra disse av fri vilje. Dette var Guds opprinnelige plan for menneskene før synden kom inn i bildet. 17 Den dypeste mening med livet er for et menneske å leve i fellesskap med Gud. Ved sitt liv, sin død og sin oppstandelse gjenopprettet Jesus den kontakt mellom Gud og menneskers som ble brutt ved syndefallet. Denne gudsrelasjon kan mennesket ta imot ved tro på Jesus. Gud fremstår i kristendommen altså både som skaper og som frelser, en personlig gud som ønsker fellesskap med sine skapninger. 17 Arvesynd: Bibelen og bekjennelsen lærer at alle mennesker som er født etter syndefallet, er født med ryggen til Gud, dvs. de er født som syndere. Ifølge læren om arvesynden er ikke mennesket født inn i verden som nøytralt, men står Gud imot og har derfor behov for frelse. Begrebet er ikke nævnt i bibelen, men det er udformet som resultat af teologiske diskussioner i de første århundreder efter Jesu død. Arvesynden ses som den synd menneskeheden pådrog sig ved Adam* gennem dennes brud på paradisets love (1 Mos 3). Adams synd - ursynden - anvendes i GT som forklaring på al ondskab, død og lidelse i verden, og som udgangspunkt for forståelsen af selve den menneskelige natur. Vore forfædres synd var hovmod. Adam og Eva lod sig friste af slangens (Satans) løfte om, at de kunne "blive som Gud" (1 Mos 3,5) og at de selv, ud fra egen forstand, kunne få lov at afgøre hvad der var rigtigt og forkert. Men herved brød de Guds lov og mistede hans tillid, hvorfor de blev udvist af paradis og forvist til den verden, som menneskeheden siden da har levet i. Konsekvenserne af Adams synd føres videre i den faldne menneskenatur. Det gælder stadig, at "Gud skabte mennesket i sit billede" (1 Mos 1,27), og at mennesket derfor ikke blot er ondt. Men mennesket er let at friste, og i alle tider har mennesket haft svært ved at følge sin Skabers vilje. Derfor siger Paulus, at "det gode, som jeg vil, det gør jeg ikke, men det onde, som jeg ikke vil, det gør jeg" (Rom 7,19). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 85

86 Guds vilje Menneskets frie vilje ble betydelig begrenset som følge av syndefallet, men menneskene er fremdeles ansvarlig for bruken av den resterende frie viljen. Ønsket om å være selvstyrt er i strid med kristendommen - menneskene er skapt for å være avhengig av Gud. Kellner hevder at vi i "... premodern society, one's identity was fixed, solid and stable, and was defined by social roles such as being a member of a fixed kinship system. Members of premodern society hardly reflected upon or discussed their identities" (Kellner 1995, s. 231). Vi blir altså ikke født som enkeltstående individer. Vi blir født inn i en familie som har et særlig etnisk og nasjonalt tilhørighetsforhold, en sosial status og en religiøs identitet. I familien lærer vi språk, skikker og moral, og vi får vår grunnleggende forståelse av verden. Selv om vi fra fødselen har noe til felles som mennesker, opplever vi forskjellene mellom oss gjennom disse familie- og tradisjonskulturer. Slik jeg forstår dette er tanken at arvesynden er medfødt, og ingen kan velge den bort eller bli født fri for den. Synden er dermed ikke primært det vi gjør av gale ting, men selve det ødelagte gudsforholdet. Og som en konsekvens av dette handler menneskene galt. Men, menneskene har en fri vilje til å velge på mellommenneskelige plan, i de verdslige ting. I verdslige spørsmål har menneskene altså frihet og ansvar for sine valg. Men når det gjelder spørsmålet om mennesket har fri vilje til å komme til Gud i tro, tillit og ydmykhet, så fastslås det at mennesket på det punkt ikke har en slik frihet. Augustin, Luther og de andre reformatorene mente at menneskenaturen var så fordervet og dets åndelige forstand så formørket at det ville være umulig. I katekismens forklaring til 3. trosartikkel står det derfor: "Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.." I denne sammenheng er det Luther betoner at vi har en trellbundet vilje, som han også kalte boka han skrev om dette i Mennesket hverken kan eller makter, i kraft av sin egen vilje, å gjøre det som er Guds vilje. Slik at det å bli en kristen ikke er noen form for viljesakt, ifølge Luther. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 86

87 Det forstås da altså slik at den menneskelige viljen har en viss frihet i forhold til å oppnå borgerlig rettferdighet og velge mellom ting som er underlagt fornuften. Dette synet på mennesket blir gjerne forbundet nettopp med luthersk teologi, og understreker menneskets totale avhengighet av Gud og hans allmakt Sannhet, tro og åpenbaring Fornuften er nødvendig men utilstrekkelig for å forstå virkeligheten. Fornuften kan si oss mye om vår virkelighet, men tro og åpenbaring er nødvendig i tillegg. Når fornuft ikke er tilstrekkelig for å forstå våre omgivelser, er det i alle fall ikke nok til å forstå Gud. Dennis McCallum skriver i boken The Death of Truth at åpenbaring "...whether in the Bible or even directly in our hearts, is not irrational, but we do not acquire it through reason. Instead, a personal and reasonable God speaks to us and tells us the truth about his character and actions" (McCallum, 1996, s. 253). I følge vår Lutherske tradisjon, har Gud gitt oss et løfte om at mennesket kan frelses ved tro. Luthers tale om frelse ved tro alene er så velbrukt og slitt innenfor vår protestantiske tradisjon at det kan være vanskelig å forbinde noe oppsiktsvekkende ved den. Kanskje man kan få frem noe av det nye i Luthers oppdagelse ved å se den som en ny innfallsvinkel til spørsmålet om hvordan det hellige kan formidles til verden. I stedet for senmiddelalderens (og den katolske kirkes) forsøk på å nærme seg et hellig liv gjennom en intensiv etterfølgelse av den lidende Kristus, fant Luther tilbake til en formidling av hellighet som var forankret i Gud selv, og som mennesket ikke kan tilegne seg og styre men bare ta imot som en gave eller et under. Gud og det hellige er større enn mennesket og ligger utenfor dets rekkevidde. Forsøker vi å binde det til egen innsats, får vi ikke tak i det. Det er Gud selv som rår over det, og mennesket kan bare ta imot (Rasmussen, 1994, ss ). "Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliget meg og holdt meg fast i den sanne tro..." skriver Luther i sin forklaring til den tredje trosartikkel. Den lutherske forståelse av at det troende menneske kan nå visshet om sin frelse har sin bakgrunn i at frelsen utelukkende bygger på Guds nåde. Dette henger sammen med det lutherske synet på Bibelen, spissformulert i uttrykket "Skriften alene". Det vil si den oppfat- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 87

88 ningen at Skriften har én objektiv sannhet. 18 Denne sannheten gjør det umulig å si noe objektivt om livet, om retning, mening, hvor vi går. Den objektive sannheten gir menneskene mening og et mål. Begrepene mening og rett og galt forutsetter noe som er høyere enn det subjektive. Bill Bright, forfatter av boken 4 Åndelige Lover, illustrer sammenhengen mellom en objektiv sannhet, menneskenes tro og menneskenes følelser med en treffende beskrivelse: "Guds Ords løfte - ikke vore følelser - er vor autoritet. En kristen lever ved tro (tillid) på troværdigheden af Gud selv og Hans Ord. Toget nedenfor viser forbindelsen mellem faktum (Gud og Hans Ord), tro (vor tillid til Gud og Hans Ord) og følelser (resultatet af vor tro og Iydighed) (Johannes 14:21). Toget kan køre både med og uden personvogn. Det ville imidlertid være meningsløst at lade personvognen trække toget. På samme måde bør vi kristne ikke være afhængige af vore følelser, men sætte vor tro (tillid) til troværdigheden af Gud selv og løfterne i Hans Ord" (Bright, 1996). Figur 3.1: Forholdet mellom Gud og hans Ord (faktum), vår tillitt til Gud (tro) og våre følelser Fremskrittet Tradisjonelle kulturer er konservative. De forsøker å holde fast ved fortiden og bevare den. Innenfor dem finnes en sterk æressans og stor moralsk selvrettferdighet: "In the theistic 19 world view, values are the expression of an absolute moral Being. By referring to the nature of God, we have objective standards for moral evaluations. Right and wrong are universal moral rules, binding on all people at all times and in all places. We call the theistic view of morality "absolutism." Absolutism means that moral values are objective and universal. Objective means that moral values exist indepen- 18 En av grunnstenene i kirken, er at evangeliet må overleveres uforfalsket (1 Kor 11, 23; 15, 3; 2 Tim 1, 13f; Tit 2, 7). Det gis nemlig en normativ basis for kirken: én tro (Efes 4, 5), i betydningen av objektivt trosinnhold (1 Kor 15, 11; Gal 2, 9). Problemet er at vranglære alltid vil forekomme (Matt 18, 7), og at denne vranglæren fører menneskene på villspor (Rom 16, 18; 1 Joh 4, 6) fordi det er løgn (Rom 1, 25; 1 Joh 2, 21) og et forvrengt evangelium (Gal 1, 6-9). Det må derfor arbeides for at den rette lære (1 Tim 1, 10) formidles (Efes 4, 14-16; Hebr 5, 13; 2 Pet 3, 17F). 19 Monoteisme (teisme): (gr. monos - alene, theos - gud) et teologisk begrep som understreker troen på én gud, et personlig vesen som mennesket kan leve i relasjon til. Monoteismen fremhever forskjellen mellom gud og den øvrige virkelighet, i motsetning til panteismen som betrakter gud som alt, og alt som gud. Monoteismen er sentral i jødedom, kristendom og islam, men vi finner også denne tro i andre religioner. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 88

89 dent of us. They are true whether we accept them or not. Universal means that moral rules apply to everyone, regardless the culture in which we live" (Leffel, 1994, s. 9). Menneskeheten utvikler seg i henhold til Guds plan - det vil si at den ikke utvikler seg mot en fantastisk fremtid på jorden: "God remains invested in humanity. History, consequently, is going some place. Sometimes, the biblical view of history is termed "linear history." It means that history had a beginning, followed by a meaningful sequence of events, and will culminate in state of resolution (what the Bible calls the Kingdom of God). Human history is not a random sequence of purposeless events, but the unfolding of God's plan to restore his just and loving rule over the earth. There is an objective purpose to the ebb and flow of human civilization" (Leffel, 1994, s. 8). Siden Gud skapte verden "with an intelligible order", kan vi stole på vitenskapelige observasjoner (ibid.). Det er ikke dermed sagt at alle vitenskapelige fremskritt er til gode for menneskeheten. I følge premodernismen, er det fremskritt som bidrar til å lindre lidelser og forlenge livet, som er til det gode for menneskeheten. Mennesket er skapt til å leve både i samfunn med andre mennesker og i samfunn med Gud. Dette betyr at i tillegg til å være avhengig av Gud, er vi også avhengige av hverandre. Vi må bruke den makt vi er gitt på en slik måte at det er til beste for våre medmennesker. For at vi skal skjelne mellom rett og galt har Gud gitt oss Bibelen som en rettesnor for våre handlinger. Spesielt tenker vi i denne forbindelse på de 10 bud, påbudene som Jesus gir i bergprekenen og andre lovmessige deler av Bibelen. De 10 bud omtaler forhold som går på menneskets forhold til Gud, menneskets forhold til familielivet og menneskets forhold til samfunnslivet. Dette betyr at i tillegg til å gi mennesket frihet til å treffe egne avgjørelser, så har Gud også gitt oss et fundament - et veiledningsdokument om man vil - for å treffe de rette valgene. Videre sier Bibelen at vi skal ha omsorg for de syke, fattige og utstøtte - noe som var et viktige tema i Jesu forkynnelse. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 89

90 3.3.2 Den moderne kultur Historisk sett hevder man at modernismen begynte med den europeiske opplysningstid i det 18. århundre. 20 Før dette tidspunkt var det de tradisjonelle kulturer som styrte hjemmet, kirken og staten. Med opplysningstiden, kom også et nytt verdenssyn som på mange måter direkte motsa kirkens lære og som førte til at folket forkastet kirkens dogma. 20 Tidlig på 1700-tallet førte Newtons og Galileos oppdagelser til at intellektuelle forkastet den middelalderske troen på naturen. Når vitenskapelige observasjoner så direkte motsa kirkens lære, forkastet folket kirkens dogma. De aksepterte for eksempel ikke lenger at jorden var universets sentrum og at alle andre planeter kretset rundt jorden (Beatty & Johnsen, 1987, s. 24). Et annet eksempel er evolusjonsteorien. Da Charles Darwins "Origin of the Species" ble utgitt i 1859, skapte dette en bred kulturell bevegelse - Darwinismen - som formet et helt nytt verdensbilde. Ny innsikt i hvordan mangfoldet av levende organismer er oppstått, var den vitenskapelige kjernen i darwinismen. Erkjennelsen av at mangfoldet av planter og dyr ikke var skapt på én gang, og heller ikke skapt direkte av Gud i løpet av jordens historie, arbeidet seg gradvis frem fra slutten av 1800-tallet (Roll-Hansen, 1994, s ). Kirken, på sin side, var svært lite opptatt av hva som skjedde rundt seg. I den grad den reagerte på Darwinismen, var det for å ta fullstendig avstand fra den. I dag er det ingen som tviler på den naturalistiske revolusjonsteorien - selv kirken har godtatt den. I tiden etter Darwin, utgjorde forestillingen om en naturlig verdensordning uten plass til Gud, en ny og nærmest enhetlig forståelse blant intellektuelle - noe som til slutt omformet samtlige akademiske disipliner, utdannelsessystemet, styresmakter og til og med kirken. Galileos samtidige, Francis Bacon ( ) slår i sitt hovedverk "Novum Organum" til lyd for innskrenket bruk av den empirisk induktive metode (erfaringsmedtoden) hvor man ut fra analyse av en rekke enkeltiakttagelser logisk-matematisk arbeider seg frem mot universelle naturlover. Bacon hevder at all menneskelig kunnskap kan føres tilbake til de tre menneskelige åndsevner: Erindring, forestilling og fornuft (Brier, 1994, s. 45). Filosofen John Locke underbygger denne empirisme gjennom sin empiriske teori i boken "An Essay Concerning Human Understanding," hvor han hevder at alt menneskelig bevissthetsinnhold bygger på sansing. Bevisstheten er opprinnelig et ubeskrevet blad. Et er ingenting i bevisstheten som ikke først har vert i sansene. Han argumenterer sterkt mot den platoniske oppfattelse at en viktig faktor i det apparatet som gjør menneskelig erkjennelse mulig, er det i den menneskelige bevissthet finnes visse medfødte matematiske, logiske, religiøse og moralske ideer (Stybe, 1962). Hos Descartes ( ) er det rasjonalismen som er i høysetet. Gjennom systematisk tvil bryter han ned de skolastiske dogmer, inntil han når den intuitive sannhet: "Cogito ergo sum (jeg tenker, altså er jeg til), og ved hjelp av logisk tenkning bygger han opp sitt eget verdenssystem fra dette utgangspunktet. Decartes dreier filosofenes oppmerksomhet fra den ytre verden til menneskets bevissthet, oppfattet som menneskets tankeevne. Hans hovedanliggende er å komme frem til en ny og sikrere fremgangsmåte eller metode for å stille og besvare filosofiske problemer. Sentralt i metoden er fastsettelse av ubetvilelige sannheter som kan fungere som sikre utgangspunkter i filosofien, i likhet med aksiomer i matematikken. Et slikt fast utgangspunkt finner Descartes i og med at han tviler og tenker, det vil si at han er et vesen med bevissthet. Descartes neste skritt var å undersøke hvorfor denne sannhet er så overbevisende. Svarene han gir er at den er klar og tydelige. Han slutter at alle like klare og tydelige forestillinger må være like sikre. Blant sine forestillinger finner han en slik klar og tydelige forestilling i sitt begrep om et fullkomment vesen. Ved hjelp av dette begrepet mener Descartes seg i stand til å bevise Guds eksistens. For begrepet om fullkommenhet kan han ikke ha fra seg selv, da han jo er ufullkommen. Årsaken til begrepet om et fullkomment vesen må være et virkelig eksisterende fullkomment vesen, som har lagt begrepet i Descartes hvor det dukker opp som en "medfødt" forestilling. Hvis dette vesen er fullkomment, må det også være sannferdig (Stigen, 1983, s ). I et par avgjørende sitater i "Om Metoden" avgrenser Descartes mennesket fra både dyr og maskiner ved hjelp av språket og den universelle fornuft. Han hevder at fornuften og de korrekte ideer er gitt av Gud og at det derfor først og fremst er fornuftens ideer og analyser som fører oss til sannheten (Brier, 1994, s. 49). Det innebærer at de forestillinger som er nedlagt i meg, må svare til virkeligheten - mine klare og tydelige forestillinger må alle være sanne. Gud gir sikkerhet for at jeg ikke tar feil i mine klare og tydelige forestillinger. I opplysningstiden forsøker man å forene empirismen og rasjonalismen ved å hevde at menneskets dannelse skjer både gjennom erfaring og fornuft. Den franske Encyklopedi som betegnes som opplysningstidens hovedverk utgis fra 1751 til 1780 og rommer 35 store bind. Encyklopediens redaktør Denis Diderot ( ) arbeidet tett sammen med matematikeren og astronomen Jean Rond d Alembert ( ). Den franske Encyklopedi er en integrering av (natur)vitenskapelig og fremskrittsorientert tenkning i filosofien og samfunnstenkningen og den er et oppgjør med de kirkelige autoriteters verdensbilder. Det guddommelige gled mer og mer i bakgrunnen i de vitenskapelige forklaringer i opplysningstiden. Fra midten av det 18. århundre skjedde det et skift i orienteringen. Fra den kritiske holdning gikk man nå over til aktivt å konstruere en ny filosofi som kunne fungere uavhengig av kirkens Gudelære. Innenfor kort tid fremla Etienne Bonnot de Condillac og filosofen David Hume ( ) sine nye erkjennelsesteorier, naturhistorikeren Comte de Buffon påbegynte publiseringen av flerbindsverket Histore Naturelle hvor han blant annet diskuterte evolusjonsteorien (Brier, 1994). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 90

91 Menneskets gode natur Opplysningstidens ledende skikkelser forfektet at det var mulig å bygge opp og lede samfunnet basert på rasjonalitet uten referanse til åpenbarte verdier eller kirkelig lederskap. Modernistene betraktet mennesket som frie, uavhengige, selvgående individer med herredømme over seg selv. De hevdet videre at menneskene er født gode og utfordret dermed kirkens konsept om arvesynd. Men, selv om menneskene er født gode, handler de ikke alltid på en god og rasjonell måte. Dette tilskrives omgivelsenes natur. Reparér systemet, og fornuften og godheten i menneskene vil komme frem. Isaac Newtons oppdagelse av tyngdekraften og utviklingen av en grei, forutsigbar, maskinlignende lukket-system modell av universet (materien), førte til at mange mennesker ikke lenger forventet mirakler; det overnaturlige ble mulig og Gud var ikke involvert. Modernistiske evolusjonister for eksempel, ser på studiet av den menneskelige natur utelukkende som en biologisk vitenskap. Fordi de tror at mennesket bare er en del av naturens maskineri, vil modernistene trekke 'ukorrekte' konklusjoner sammenlignet med kirkens lære. Det menneskene en gang så på som et moralsk valg, tillegger modernistene nå genetisk koding eller omgivelsenes rammeverk. Modernister hevder at genetikk kan forklare ting som altruisme, avhengighet, homoseksualitet, utroskap og vold (Kimbrell, 1997). I synet på den menneskelige natur, er ikke modernismen forenlig med monoteismen 21. Modernismen bygger på en helt annen oppfatning av hva det vil si å være menneske. Opplysningstidens ledere forfektet at alle religioner i bunn og grunn er de samme. Kristendom, Hinduisme, Buddhisme og Islam er på overflaten er svært forskjellige. Men, når man går i dybden på hver enkelt blir de mer og mer like. All religion er nemlig rotfestet i en felles religiøs bevissthet i det menneskelige hjertet. Dermed kunne menneskene basere moral utelukkende på rasjonalitet uten hjelp av åpenbaringer eller religion. Fordi modernistene ser naturen som en maskin som er uavhengig av Gud, kunne de direkte utfordre det kristne synet på den menneskelige natur Monoteisme; (gr. monos - alene, theos - gud) et teologisk begrep som understreker troen på én gud, et personlig vesen som mennesket kan leve i relasjon til. Monoteismen fremhever forskjellen mellom gud og den øvrige virkelighet, i motsetning til panteismen som betrakter gud som alt, og alt som gud. Monoteismen er sentral i jødedom, kristendom og islam, men vi finner også denne tro i andre religioner. 22 Den kristne kirken var ikke rede for Darwin. Kirkens ledere mente det var viktig å forsvare at verden ble skapt nøyaktig år 4004 før Kristus. Kirkeledernes argumenter overfor evolusjonsteorien, reflekterte ikke bare dogmatisme og svak argumentasjon, men noe mye verre. Tidlige kristne apologeter (forsvarere av kristendommen) viste ikke bare mangel på forståelse av hva naturlig utvalg var, men de forsto ikke grunnen til at folk trodde på det. Dermed klarte de ikke å møte angrep på kristendommen på en KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 91

92 Menneskets frie vilje Menneskene er selvstyrende og fri til å velge sine egne veier. Modernismen er tilhenger av politisk, akademisk og moralsk frihet. Folk har ikke bare rett til å fritt velge sine ledere, men også sine seksuelle partnere. De har rett til økonomisk frihet og frihet fra religiøs undertrykkelse. Hvor nøkkelen til tradisjonalismen er lydighet, er nøkkelen til modernismen frihet. Autonome mennesker trenger en sosial orden som beskytter deres naturlige rett til individuell frihet. Siden fornuften tilsier at mennesker kommer sammen for gjensidig beskyttelse, er et styringssett av og med folket den eneste måten å sikre en slik beskyttelse. Dette innebar en funksjonstapping av de religiøse institusjonene (Martinussen, 1984) Det fornuftige mennesket Menneskene må være rasjonelle optimister som bare er avhengig av data fra sine sanser og sin fornuft. Med den økede vitenskapelige forskning har de rasjonelle prosesser fått overtaket over subjektiv åndelig overbevisning. Man har godtatt en mekanistisk modell av universet, hvor sannheten er blitt begrenset til å omfatte det som objektivt kan diskuteres og bevises. Menneskene må være rasjonelle optimister som bare er avhengig av data fra sine sanser og sin fornuft. overbevisende måte (McCallum, 1996). Darwins teori møter i dag flere problemer selv om det skal være sagt at ingen seriøse vitenskapsfolk betviler at det har vært en biologisk evolusjon. Det er også enighet om at Darwin påviste en viktig mekanisme i evolusjonen; variasjon og det naturlige utvalg. Diskusjonen dreier seg om hvorvidt dette er den eneste eller den viktigste mekanismen i evolusjonen (Fjelland, 1987, s. 221). Det er altså rom for skapelsesteorien - om enn ikke helt bokstavelig fra Bibelen. De fleste kristne kan da også argumentere overbevisende overfor evolusjonsteorien som den hele og fulle sannhet, men deres evne til å få folk til å forandre oppfatning er minimal. Hvorfor? For lang tid har gått uten at en sammenhengende, troverdig kristen stemme motsier Darwins teori. Darwinismen klarte å distansere Gud fra rollen som skaperen av den naturlige verden - med den effekten at selv mennesker med en svak tro på at Gud eksisterer, betrakter ham som irrelevant i sitt daglige liv. Vi kan bare spekulere i hva som kunne ha skjedd dersom den tidens sofistikerte, overbevisende kristne hadde argumentert mot Darwinismen da den oppsto. Desverre var ikke de kristne lederne klar for den intellektuelle utfordringen de møtte på og tallet. 23 Før hadde kirken en hel rekke oppgaver i samfunnsstyring og forvaltning, helsevesen og sosialomsorg, undervisning o.s.v. Men, kirkebakken tjener ikke lenger som forsamlingssted, Kongen er ikke tilsatt av Guds nåde, presten er ikke automatisk med i skolestyret, folkeregisteret har overtatt mange av oppgavene kirkebøkene hadde, folk gifter seg borgerlig, det er konfesjonsløs religionsundervisning i skolen og sosialomsorgen har fått et eget stort apparat. Både avmystifiseringen og funksjonstappingen av de religiøse institusjonene har hatt reduksjon i kristen innflytelse som delresultat. Det samme har veksten i andre institusjoner, som har trengt religionsutøvelsen tilbake til mindre deler av den enkeltes hverdag. Økonomi, teknologi og vitenskap fungerer etter sin egen logikk, og det er ikke basert på et religiøst fundament slik tidligere tiders arbeidsliv ofte var. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 92

93 Det uunngåelige fremskrittet Menneskeheten utvikler seg gjennom vitenskap og fornuft. Innenfor modernismen mener man at det uunngåelig vil skje fremskritt, fordi vitenskapelig innsikt er et gode, og fordi en slik innsikt kun kan vokse. Modernismen er av natur optimistisk i sin streben etter å forstå livet og systematisere det på en rasjonell måte. Som det berømte motto fra begynnelsen av det 20. århundre lyder: "For hver eneste dag og på alle områder blir vi bedre og bedre." Modernistene var overbevist om at vitenskap og utdanning kunne frigjøre menneskeheten fra problemer som fattigdom, kriminalitet, urettferdighet og krig. Dette bidro til en overbevisning i menneskeheten om at alle problemer kan løses og at fremskritt derfor er uunngåelig Hva skjer når det moderne samfunnet ikke holder hva det lover? Hva er den virkeligheten kirken møter i dag? Opplysningstidens filosofi, som ble det intellektuelle fundamentet for den vestlige verden, blir i stadig større grad forkastet og resultatet er at menneskeheten igjen står uten et felles verdenssyn eller virkelighetsoppfatning, herunder menneskeoppfatning og teorier om verdens opprinnelse (Brier, 1994). De fleste mennesker har oppgitt troen på mennesket som et rasjonelt og godt vesen. Det var ikke minst opplevelsene og erfaringene fra 1. og 2. verdenskrig som sørget for det. Alister McGrath ser 2. verdenskrigs konsentrasjonsleire som "en sterk og sjokkerende anklage mot menneskets påstand om å ha blitt en ny skapning" (McGrath, 1993). Andre eksempler er Rwanda, Cambodia og Bosnia. Selv når man ser bort fra krigene, har mennesker mistet sin følelse av ære og verdi i forretningsverdenens og den akademiske forsknings sterile strukturer. Forsøket på å holde tritt med det moderne livets fart og kompleksitet både kjeder og utmatter dem (Fryling, 1995). Dessuten er alle former for sosiale strukturer for alvor ved å gå i oppløsning. Livet virker uoverskuelig i deler av Afrika, Sri Lanka, Libanon, Øst-Europa og noen byer i Latin- Amerika og USA. Kriminalitet, vold, krig, AIDS og pengemangel er med stor fart i ferd med å ødelegge familier, landsbyer, ja, hele nasjoner. Forskjellene mellom rik og KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 93

94 fattig øker. Det finnes korrupsjon i stor stil innenfor alle former for institusjoner og ingen moralske krefter er sterke nok til å motarbeide disse tendensene. Vitenskapen avdekker stadig større mysterier, ikke minst i verdensrommet. Newtons paradigme holder ikke lenger mål. Darwins teori møter i dag flere problemer selv om det skal være sagt at ingen seriøse vitenskapsfolk betviler at det har vært en biologisk evolusjon. Det er også enighet om at Darwin påviste en viktig mekanisme i evolusjonen; variasjon og det naturlige utvalg. Diskusjonen dreier seg om hvorvidt dette er den eneste eller den viktigste mekanismen i evolusjonen (Fjelland, 1987, s. 221). Det er altså rom for skapelsesteorien - om enn ikke helt bokstavelig fra Bibelen - og menneskene sanser det overnaturlige hyppigere enn for en generasjon siden (Burnett, 1992a, 1992b). Ikke noe fornuftsbasert felles moralkonsept er utviklet, delvis fordi menneskene nå vet at hvis de fundamentale verdier som underbygger en etikk ikke er åpenbare, da er de rett og slett et resultat av kultur, smak og preferanser. Ingen har lykkes i å bygge et rasjonelt samfunn. Vitenskapen kan like gjerne ødelegge oss som redde oss. Menneskene er mer realistiske med hensyn til hva utdanning kan utrette. Selv om mange mennesker fremdeles mener at sosiale fremskritt er mulig, er det få som fremdeles hevder at fremskritt er uunngåelig. Samfunnet har ikke blitt rasjonelt, menneskelig og greit som opplysningstidens forkjempere forventet. Religionsforskere har studert verdens religioner i dybden og funnet at de ikke på noen måte er like. De ligner faktisk mer på overflaten enn i dybden fordi alle religioner har en prestefunksjon, alle religioner praktiserer bønn eller meditasjon, har riter, hellige steder o.s.v. Men, jo dypere du går i religionen, jo mer forskjellig blir de fordi de bygger på totalt forskjellige verdenssyn. Noen aspekter ved modernismen har virkelig vært positive. Kristne mennesker i dag støtter tanken på at intellektet er betydningsfullt, at politisk frihet er bra, og vi setter på pris på de fantastiske oppdagelsene man har gjort innenfor legevitenskapen. Modernismen har imidlertid ikke skapt det Utopia som ble skissert. Opplysningstiden og den moderne tidsalder har altså ikke holdt hva den lovet. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 94

95 Reaksjoner på modernismens forfall For tiden er der tre hovedreaksjoner på modernismens forfall (Fryling, 1995). I de rike vestlige land og de industrialisere nasjoner i Asia ser man elitens fremmarsj for å fremme globaliseringen av produkter og økonomisk kontroll. Satellittkanalene CNN og MTV, for eksempel, har en større daglig innflytelse på de unge mennesker, enn deres nasjonale regjeringer har - for ikke å snakke om kirken. Teknologien utvikler seg med enorm fart, og håpet om at vitenskap og fornuft vil frelse verden, er stadig utbredt. Forbrukermentaliteten er den dominerende ideologi. "But who is to control religious knowledge and value? Televangelists challenge the theology of the mainline churches. MTV and pornography in cyberspace challenge traditional moral values. Videos watched in the privacy of one's own home challenge the values of polite, public society. Information gleaned from the computer networks challenges the culturally and religiously sanctioned view of things as presented by one's teachers. We live in an intellectual - and spiritual - marketplace "( O'Leary, 1996). En annen og kanskje mer utbredt reaksjon på modernismens krise er stammementalitet. Det gjelder ikke bare i fattige land som har færre ressurser til å arbeide med teknologiske løsninger, men også i de arabiske land, som søker tilbake til en religiøs og kulturell fundamentalisme. De europeiske fascistbevegelser og den høyreorienterte politikks fremgang blant kristne tyder på at folk har et enormt behov for å samles om noe som gir uttrykk for å ha en klar kulturell identitet. Der er stor kulturell matthet i verden og liten evne til at omgås folk som er annerledes. At globaliseringen og stammementaliteten skjer side om side betyr, at verden på én gang er i ferd med å samles og i ferd med å deles opp. Forfatteren Benjamin Barber beskriver dette fenomen som McWorld mod Jihad. Han spør seg om vi er i ferd med å falle i den multinasjonale kontrolls sorte hull, eller blir vi fanget av en virvelvind av desperate hellige kriger med det formål å skape en kulturell identitet. En tredje reaksjon på modernismen, er postmodernismen. Postmodernismen ønsker hverken å gå videre sammen med modernismen eller å søke tilbake i tradisjonalismen. I stedet skaper den en makrokultur, som former livet på en radikalt ny måte. Mange forskere mener at menneskene nå lever i en postmoderne tidsalder der kristendommen KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 95

96 på sett og vis er oppløst og menneskene i den vestlige verden blir mer og mer sekularisert (Huntington, 1993) Den postmoderne kultur "Postmodernisme" ble et dagligdags ord (i alle fall i akademiske kretser) rett etter Jean-François Lyotards publisering av The Post-Modern Condition. I denne boken "...Lyotard calls for a dismantling of 'metanarratives' 24 : those totalizing explanations of existence that demand universal 'consensus.' Instead, Lyotard advocates 'dissensus', wherein groups of people define themselves not by one metanarrative that they insist is the truth for all humans - as Enlightenment rationalism, like Christianity, had done - but instead by their own localized 'language games'" (Downing, 1999). Men, på samme måte som det er ulike definisjoner av 'religion', er det ulike oppfatninger av hva postmodernisme egentlig er 25, og det eneste man egentlig er enige om er at "...postmodernism is a negation of modernism" (Goetz, 1997, s. 54). Postmodernisme har blitt kalt en stemning (Bauman, 1992) - et syn på verden som er karakterisert av en dyp mistro til fornuften, for ikke å snakke om en forakt for den kunnskapen de kristne mener Bibelen gir dem. Postmodernisme har også blitt karakterisert som en metode (Foucault, 1972) - en helt ny måte å analysere ideer på. Med alle sine ulike ideer og tilhengere så er postmodernismen også blitt betegnet som en bevegelse (Kennedy, 1992) - et voldsomt angrep på sannheten som medfører en mer eller mindre sammenhengende tilnærming til litteratur, historie, politikk, utdanning, jus, sosiologi, lingvistikk og tilnærmet alle andre disipliner - vitenskapen inkludert. Postmodernismen varsler begynnelsen på en kulturell forvandling som påvirker alle områder av vårt daglige liv etter som den sprer seg gjennom utdannelsessystemet, filmverdenen, teater, TV og andre medier. 24 Legg merke til Lyotards enkle definisjon: "Simplifying to the extreme, I define postmodern as incredulity toward metanarratives." Jean-François Lyotard, The Postmodern Condition: A Report on Knowledge, trans., Geoff Bennington and Brian Massumi (Minneapolis: University of Minnesota Press, 1984), xxiv). 25 Filosofene Jacques Derrida, Michel Foucault, Lacan, Berthes, Kristeva, Deluze og Guattari er blitt kalt postmoderne tenkere, men de er alle vanskelige å forstå. På samme måte er franske sosiologer som Jean Baudrillard, Gilles Lipovetsky, Michel Maffesoli og Edgar Morin ikke lett tilgjengelig (Cova, 1996a). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 96

97 Teologen Tyron Inbody sammenligner forvirringen rundt hva postmoderne er med en "intellectual Velcro dragged across culture" som "can be used to characterize almost anything one approves or disapproves" (Inbody, 1995). Umberto Eco, som blir definert som en postmoderne forfatter på grunn av sin roman "Rosens Navn", skriver om postmodernisme: "I have the impression that it is applied today to anything the users of the term happen to like" (Eco, 1989). "The process of definition is further confused by the frequent interchange of the terms postmodernity and postmodernism. Social scientists tend to speak of postmodernity, while those in the arts and humanities prefer the term postmodernism. Postmodernity refers more to a cultural condition or state of being while postmodernism focuses more on a cultural movement or a plurality of movements within culture. We might say that postmodernity is the condition in which late twentieth-century culture finds itself; postmodernism is a reflection upon that condition and a response to it" (Adams, 1997). La oss gå litt grundigere inn på hva postmodernisme er. Det er finnes mange briller å ta på seg for å studere denne stemningen, metoden og bevegelsen. Jeg har valgt å se på begrepet gjennom "evangelisk lutherske briller" 26. Siden det postmoderne samfunnet på mange måter kan forstås som en reaksjon på det moderne samfunnet, har jeg i flere sammenhenger sammenlignet postmodernisten og modernisten. I motsetning til modernismens objektivistiske, rasjonalistiske forklaring på virkeligheten, står postmodernismen for en subjektivistisk, relativistisk forståelse av virkeligheten. Sannheten er relativ: hva som er sant, rett og vakkert for en person er ikke nødvendigvis sant, rett og vakkert for en annen person. Relativismen hevder at sannhet ikke er en konstant realitet utenfor oss selv. Sannhet oppdages ikke, den konstrueres. Hva som er sant eller ikke er i konstant forandring ikke bare når det gjelder ting som smak eller mote, men også når det gjelder grunnleggende områder som åndelighet, moral og virkeligheten selv. 26 Jeg gjør ikke noe forsøk her på en teologisk tolkning av postmodernisme. Til det har jeg for stor respekt for teologene. Jeg ønsker heller ikke å gå i dybden på postmoderne teologi, men kan bare konstatere at teologene strides seg i mellom på dette feltet: Diogenes Allen sees Postmodern theology as being classified into four areas: confessional theology, which was the immediate reaction to nineteenth-century liberalism. He sees Karl Barth as the principle proponent of this view; existentialisthermeneutical theology, which is seen in the works of Heidegger; deconstructionist theology, which is indebted to the works of Jacques Derrida; and process theology, which is reflected in the works of A.N. Whitehead and Charles Hartshorne. The main body of postmodern thought, however, would be more localized in the traditions of existentialism and deconstructionism. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 97

98 Menneskets sosiale natur En av de største hindrene for å finne sannheten, er språket. Språket er inngangsnøkkelen til kunnskap, men postmodernistene hevder at språket ikke kan reflektere sannheten. Hvorfor? Fordi språket er en sosial konstruksjon og kan derfor ikke reflektere noen objektiv sannhet (Guds ord kan ikke være nedtegnet i Bibelen som en objektiv sannhet). Mennesket kan dermed ikke kjenne noen objektiv sannhet. Når det gjelder den menneskelige natur, betyr dette at vi ikke kan "...make universal statements about human beings. We can't know if there is such a thing as human nature... there is no human nature per se; we are what we say we are" (Wade, 1999, s. 4). Det er et annet problem med språket som påvirker postmodernistens syn på den menneskelige natur; Mennesker utøver makt og kontroll over andre med språket som redskap (Sandage, 1998, s ). Det råder derfor en god posisjon skepsis blant postmodernistene fordi det mennesker sier og skriver, er kun et redskap for å få kontroll over andre. Hvis vi med dette som utgangspunkt skal forsøke å definere den menneskelige natur, "... we are seen as attempting to exercise control over people... to make a person a subject - a topic of study and analysis - is to subject that person; in other words, to put him in a box and define his limits. Thus, human nature can t be defined, so for all practical purposes there is no human nature. There is more, though. Not only is there no human nature generally, but there are no individual selves either." (Wade, 1999, s. 5). Det er likevel mulig å komme med noen betraktinger rundt den menneskelige natur. Som modernismen, hevder postmodernisme at mennesket ikke skiller seg nevneverdig fra resten av naturen selv om deres oppfatning av naturen er svært forskjellig. Som en reaksjon på den ensomheten man opplevde med modernismens selvstendighet og individualisme, har mange et sterkt ønske om en eller annen grunnleggende samhørighet; ikke bare med andre mennesker, men også med naturen - i det hele tatt med alle levende vesener. Der er en lengsel etter å erstatte erobring med samarbeid og etter å glede seg over prosesser snarere enn løsninger. Fellesskaper er viktige, og ulikheter aksepteres som en del av den menneskelige mosaikk. Postmodernisten betrakter altså mennesket små brikker i et sosialt maskineri. Vi er først og fremst sosiale vesener: "It is sometimes claimed that the social dynamics... are composed of a multiplicity of half-understood experiences, images and daily emotions. Although mainly explained by individualism, such dynamics owe more and more to tribalism. Tribalism involves a re-emergence of quasi-archaic values - local identity, religious feeling, and syncret- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 98

99 ism and group self-awareness. The common denominator is the community. Tribes try to revive the community archetype of the village or district, but they are not real communities as defined in spatial terms. Virtual tribes can be formed by communications technology like the Internet... Postmodernity is more the era of the tribe than the individual" (Cova, 01996a, s. 495). Postmodernisten fokuserer ikke på effekten av de fysiske prosessene i naturen og biologien, men effekten av sosiale prosesser - spesielt språk Menneskets (u)frie vilje Postmodernismen fornekter ideen om menneskets frie vilje. Menneskelige tanker og ideer eksisterer ikke uavhengig av våre sosiale omgivelser, hevder de (Macgowan, 1991). Postmodernismen bygger sin forståelse av menneskets rasjonalitet i store deler på Karl Marx. Marx hevdet at den rasjonelle tanken er et produkt av menneskets interaksjon med sine sosioøkonomiske omgivelser (Mendel, 1961). Han hevdet at våre tanker er utledet fra sosiale krefter som er påtvunget oss. Postmodernisten hevder i samme åndedrag at alle våre oppfatninger er sosiale konstruksjoner (Berger, 1966). SPRÅK Figur 3.2: Forholdet mellom kulturelle omgivelser, språket og våre følelser. Karl Marx bygget sine påstander på økonomisk historie og filosofi. Basert på Marx teori, utviklet Karl Mannheim det han kalte "kunnskapens sosiologi" som forsøkte å identifisere de sosiale faktorene som avgjør menneskets tanker og deres identitet (Mannheim, 1936). Mannheims tilnærmingsmåte kan beskrives som følger: "A thought of any kind is grounded in society. The individual, then, derives his worldwide view socially in very much the same way that he derives his role and his identity. In other words, his emotions and his self-interpretation like his actions are predefined for him by society, and so is his cognitive approach to the Universe that surrounds him" (Berger, 1963, s. 117). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 99

100 Kunnskapens sosiologi har to viktige grunnpilarer: (1) Individene er hva deres kulturelle omgivelser gjør dem til, og (2) Alle våre tanker er en sosial konstruksjon. På spørsmålet "hvem er jeg", vil postmodernisten svare: "Du, dine tanker, dine holdninger, din eksistens er en sosial konstruksjon - et produkt av samfunnet og det kulturelle rammeverket". Innenfor postmodernismen er det institusjoner, språk og symbolske former som utgjør en kultur og som også definerer individet. Samfunnet former våre ønsker, forventninger, vår selvtillit, og hensikten med livet. Mens postmodernisten ikke ville brukt ordet determinisme, hevder de likevel at mennesket i det store og det hele er bestemt av sin kultur. Postmodernistene har et problem med individuell identitet. De benytter seg av et språk som antyder eksistensen av et personlig jeg, men deres syn på tilværelsen peker i retning av oppløsning av jeget. Ideen om en klar og tydelig personlighet er en illusjon. Individer er mer eller mindre noder eller spesielle uttrykk for en større sosial virkelighet (Eagleton, 1983, Wade, 1999, ). Kellner hevder at "...in postmodernity, identity becomes increasingly unstable and fragile... Identities are fragmented, fluid and disconnected. The postmodern self is decentered and unlike the modern self, it possesses neither depth nor substantiality nor coherency (Baudrillard 1983c & Jameson 1983, 1991 i Kellner 1995, s. 233). Kellner fortsetter med å sitere Jeameson: "Life becomes a fragmented, disjointed and discontinuous mode of experience" (Jameson 1983, 1991 i Kellner 1995, s. 233). Det postmoderne menneskets identitet bestemmes i stor grad av forbruksvaner og livsstil. Din identitet defineres ut fra hva slags klær du bruker, hvilken sjampo du kjøper, hvilken brus du drikker, hva slags bil du kjører, hva slags hus du bor i, hvilket yrke du har, hva slags fritidsaktiviteter du engasjerer deg i osv. Postmodernismen gjør det mulig å bytte identitet ut fra hvilken kontekst du befinner deg i. Kun én identitet er fremtredende til en hver tid. Min kristne identitet er fremtredende når jeg er med i bibelgruppe, min forbrukeridentitet er fremtredende når jeg er på restaurant, min identitet som hustru og mor er fremtredende når jeg er hjemme osv. For postmodernisten finnes det ingen hovedidentitet - hun hopper med letthet ut og inn av ulike identiteter. "Thus, we are created from the outside in, rather than from the inside out. If in traditional societies one's status was determined by one's role, and in modern societies one's status was determined by achievement, in postmodern times one s status is de- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 100

101 termined by fashion or style" (Veith, 1994, s. 85). Etter hvert som moten forandrer seg, må vi forandre oss med den for ikke å bli stående igjen med et spørsmålstegn rundt vår identitet. Det er én ting å være opptatt av å passe inn, det er en helt annen ting at ens identitet er bestemmes ut fra dagens moter - men det er livet i den postmoderne verden. "Being bound up with the fashions of the day, however, means that there is no eternal context for our lives. We are historically situated. That means that our lives can only be understood in the context of the present historical moment. All that matters is now. What I was yesterday is irrelevant; what I will be tomorrow is open" (Thiselton, 1995, s. 42; ss ). Postmodernistene anser videre at vårt tankemønster - vår kognitive tilnærmingsmåte til tilværelsen - er en sosial konstruksjon. Det betyr at alle sannheter eller aksiomer vi tar med oss inn i argumentasjonsprosessen er antagelser vi har blitt sosialisert til å akseptere av våre omgivelser, på lik linje som andre har blitt sosialisert til å akseptere helt andre antagelser. Postmodernisten anser at utgangspunktet for alle slike antakelser er tilfeldig. I den vestlige verden har vi for eksempel lært at sannhet ikke kan være selvmotsigende. Innenfor asiatisk kultur og religion, kan sannheten ofte være selvmotsigende. Selv om vi i vesten tror at vi er rasjonelle og objektive, er vi ikke det. Postmodernistene peker på at vi allerede har et kulturelt og sosialt utgangspunkt som gjør objektivitet umulig. I fraværet av en objektiv sannhet, finnes det heller ingen ankedomstol som avgjør sannhet og virkelighet når kulturer ser på verden på ulike og gjensidig utelukkende måter. Vi står igjen med en kulturell relativisme, en "lokal kunnskap" eller "paradigme". Innenfor hvert paradigme tenker mennesker ulikt og har sin egen sannhet som er sannhet for de alene. Teologen Roger Olson skiller imidlertid mellom objektiv kunnskap og objektiv sannhet. Han hevder at objektiv kunnskap ikke kan eksistere fordi ingen kan snakke eller skrive uten et perspektiv. Alle har et eller annet synspunkt: "We don't arrive at knowledge of God in a purely rational path," hevder han. "The Enlightenment project tended to ignore perspectives; it turns out, there's no escaping perspectives." Men, hevder Olson, det finnes en objektiv sannhet som "... exists in the person of Jesus Christ and in the Word of God. And that is what Christian preachers should focus on: 'Who and what is Jesus Christ? Is he a reality with a saving status?'" (sitert i Goetz, 1997, s. 57). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 101

102 Fornuften erkjent død og maktesløs Modernistene anser at når vi observerer noe, viser våre sanser oss det samme igjen og igjen, noe som sier oss at det vi ser reflekterer det som virkelig er der. Dette er modernistens empiriske hatt når han hevder at vår sansning reflekterer virkeligheten utenfor oss selv (Francis Bacon og John Locke er gode eksempler på empirister). Postmodernistene spør seg hvordan vi kan vite at de forestillingsbildene våre sanser gir oss, virkelige reflekterer virkeligheten utenfor vårt egen sinn. Den neste måten å være sikker på ville være å stå utenfor oss selv og sammenligne våre mentale forestillingsbilder med den virkelige verden. Siden dette ikke lar seg gjøre, kan vi på ingen måte å vite om vår oppfatning er korrekt eller ikke. Vi står igjen med skepsis (Wade, 1999). Dette er en grunn til at postmodernistene anser at empirisk objektivitet ikke eksisterer. De reiser problemet med representasjon - hvordan vi oppfatter virkeligheten, og hvor vidt våre oppfatninger reflekterer den eksterne verden på en riktig måte. Postmodernistene hevder at ulike mennesker ser samme ting på forskjellige måte. Menneskets nedarvede subjektivitet - deres tendens til å se ting fra sitt eget standpunkt og til å konkludere at deres syn på virkeligheten er korrekt, fører postmodernistiske analyser til å stille spørsmålstegn ved objektiviteten ved menneskets oppfattelse. "How can we ever trust objektivity," spør de "when there is no way to objectively check on the validity of our perceptions?" (Sarup, 1989). Postmodernistene hevder at en av de viktigste måtene samfunnet former individet på, er gjennom språket. De hevder at alle mentale aktiviteter er basert på språket, det vil si at menneskene tenker i ord og kommuniserer med ord. Menneskene er forbundet med virkeligheten gjennom de merkelappene de setter på sin sansning og sine ideer. Disse merkelappene - ordene - er tilfeldige, gitt av samfunnet. Jo mer abstrakte våre ideer er, jo mer avhengig er vi av at ordene alene skal gi mening. Men dersom språk er den måten menneskene relaterer seg til virkeligheten på, da må vi forstå språkets natur. To komponenter er svært viktige for modernistene når det gjelder språkstudier; Semantikk og syntaks. Semantikk er læren om ord og setningers mening, mens syntaks læren om språklige uttrykks grammatiske form. For at en sammenstilling av ord i det hele tatt skal bli til en setning, og dermed ha noen mening, må ordene være sammensatt KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 102

103 etter visse regler. De syntaktiske reglene angir hvordan vi får velformulerte setninger (Fjelland, 1995, s. 60) Myten om fremskrittet "Jeg har vanskelig for å se at samfunnsforskningen og humaniora gjør fremskritt. Historien om samfunnsfagene er historien om hundre, eller to hundre, år med nederlag. Fra de helt store vyene hos Auguste Comte til de puslete postmoderne scenarioene vi har i dag. Det er ingen som lenger har tillit til at psykologien kan løse menneskesinnets gåter eller at sosiologien kan få samfunnet til å fungere, og hva er da vitsen? Det som holder den samfunnsvitenskapelige forskningsverdenen oppe som en kjempesektor i det moderne samfunn, er illusjonen om objektivitet og saklighet. Men dess mer saklig humanvitenskapen blir, dess mindre relevant blir den. Derfor mener jeg at en oppgave som må revitaliseres, er produksjonen av meningsfylte 'myter'" (Fosli, 1994). Postmodernismen tar avstand fra forestillingen om at menneskeheten utvikler seg gjennom bruk av logisk argumentasjon og teknologi. Den forlater sine tilhengere under vann i et hav av avvikende sannheter. "The legitimation crisis reaches into virtually every area of contemporary life. When previously held metanarratives are deprived of their authority, what follows is a plurality of values. With no universally held val- 27 I postmodernistisk ånd kan man si at semantikken dreier seg om forholdet mellom ordene og virkeligheten. Denne sammenhengen er ikke umiddelbart problemfri. Postmodernistene hevder at vi ikke har tilgang til terrenget (virkeligheten) uten et kart (ordene). Men, siden vi ikke kan avstemme terrenget mot kartet, har vi ingen mulighet til å finne ut hvor pålitelig karet er. Vi er fanget opp i en sirkel av ord uten noen vei ut. På samme måte som empiristene aldri kan stå utenfor seg selv for å sammenligne sansing og virkelighet, kan ikke språkbrukere reise fra ordenes verden for å studere sine egne ideer. Ta det klassiske eksempelet med Eskimoenes språk, for eksempel, som har dusinvis av ord. Selv i en vinternasjon som Norge, har vi bare noen få ord for snø. Hvilken forskjell vil det gjøre å vokse opp i en kultur som bruker et annet språk enn vår eget. Noen kulturer har ikke ord som korresponderer med et ord i en annen kultur. Hvordan kan de da tenke de samme tankene? Hvordan kan deres virkelighet bli betraktet på samme måte som andre kulturer? Postmodernistene hevder at vi er utestengt fra deres verden, som de er fra vår. Språk er som et fengsel: Vi kan ikke gå utenfor vårt eget språk hverken i tanke eller erfaring (Whorf, 1956). Læren om utsagns logiske form, kalles logisk syntaks (Fjelland, 1995, s.60). Postmodernistene hevder at språkets logikk på en effektiv måte feller loven om objektiv argumentasjon. Lingvisten Benjamin Whorf, for eksempel, hevder at vi kategoriserer sansning og tanker basert på det språket vi bruker. Siden logikken (syntaksen) i ett språk ikke er anvendelig som logikk i et annet, står vi ovenfor ulike, kulturelt isolerte tankesystemer (Whorf, 1956). Denne forskjellen mellom systemer går langt utover det faktum at kulturer uttrykker seg på forskjellige måter. De tenker på ulike måte fordi språket er annerledes satt sammen og ideer tolkes annerledes. Denne postmodernistiske tolkningen har mye rett ved seg. Ta for eksempel teologistudenter som studerer Bibelen. De vet at hebraisk tenkning er annerledes enn moderne vestlig tenking, som igjen er forskjellig fra gresk-romersk tenkning. Disse forskjellene er åpenbare i selve strukturen på språket selv når vi diskuterer det samme emnet. Ulikhetene kan i noen tilfeller dreie seg om elementer som er kulturelt aksepterte men som er fundamentalt feil sett fra et verdenssynspunkt. Et eksempel er troen på at jorden er flat. De fleste av oss ville observert en slik forskjell uten å medgi at, for dem, er jorden flat. Postmodernistene, derimot, tar disse observasjonene ut til det ekstreme. De sier at så snart vi godtar at ulike språksystemer fører til ulike måter å tenke på, mister vi evnene til å evaluere andre kulturers ideer. Å gjøre det, hevder de, ville være å tvinge vårt eget språk og våre egne forestillinger inn i deres måte å tenke på. Siden vi ikke kan hevde at ett språk er et annet overlegent, kan vi heller ikke evaluere eller kritisere ideer, fakta eller sannheter som et språk formidler. Postmodernisten vil for eksempel hevde at norsk er et uegnet språk å bruke i undervisningen av samer. For postmodernisten, eksisterer det ikke bare problemer mellom kulturer, men også innenfor kulturer. Postmodernisten hevder at vi forstår våre omgivelser gjennom det nettverket språket gir oss. Vi kan ikke tenke på våre omgivelser uten å bruke språket. Hvis språk her en egen logikk basert på syntaks, kan vi umulig vite hvordan språket vårt påvirker vår sansning. Derfor er det umulig å vite om språkets lover og virkelighetens regjerende lover er de samme. Postmodernisten lar oss sitte igjen med en gjennomtrengende skepsis fanget i det de kaller språkets fengsel. Virkeligheten er definert eller konstruert av kultur og språk, ikke oppdaget gjennom logisk argumentasjon og observasjon. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 103

104 ues there is no way that any one particular value system can be universally legitimized and accepted. The result is a pluralism of values and value systems with each competing against the others. Furthermore, even within a given cultural value system there may not be enough moral and political support to ensure legitimation" (Adams, 1997). I vår vestlige kultur har dette resultert i et fragmentert samfunn med spesielle interessegrupper basert på etnisk tilhørighet, religion eller økonomiske faktorer. Denne fragemteringen har lammet politiske prosesser, knust ideen om felles goder og bidratt til den intense konkurransen om stadig mindre biter av den politiske og økonomiske kaka. Den samme fragmenteringen skjer i menighetene og innenfor teologien (Tilley, 1995). Uten en ultimal sannhet og mening å klamre seg til, kan man spørre seg hva som holder postmodernisten flytende. Ikke overraskende retter mange postmodernister seg mot analyse og bruk av makt. Når sannheten dør, er det makt som fyller vakuumet. Postmodernistene er opptatt av den retoriske betydningen av ideer, ikke ideenes sannhet eller rasjonalitet. Postmodernistene er enige om at ulike gruppers forsøk på å håndtere makt er det som driver samfunnet, men deres reaksjon på denne kampen deler dem inn i to ulike leire. Skeptiske postmodernister anser at makt er negativt, en kilde til undertrykkelse. Bekreftende postmodernister ser på makt som noe positivt, som et verktøy (McCallum, 1996). Skeptiske postmodernister forsøker å avdekke hva de anser som den underliggende motivasjonen bak andre menneskers sannhetskrav. De vil avdekke hva de anser å være den skjulte agenda som driver vårt sosiale liv. I følge postmodernismen, har mennesker som hevder å ha funnet sannheten, en stygg historie. Deres sannhetskrav er fastlåst i språket, og som vi har sett anser postmodernismen at språk av natur er metaforisk og relativt, ikke objektivt. Språket er med andre ord skilt fra virkeligheten. De som hevder å ha funnet sannheten, glemmer språkets symbolske natur. Etter hvert som tiden går, forveksler de kulturelt skapte myter med 'naturlover' eller 'Guds vilje'. Ifølge postmodernisten, er den menneskelige historie merket av tragedien ved denne såkalte rasjonelle-objektive sannheten som er påtvunget et svakt samfunn. Dette hever de, har spesielt gjort seg gjeldende i det 20. århundre "...as seen in the mythologies surrounding Jews in Nazi-Europe, or the 'dictatorship of the proletariat' in Marxism" KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 104

105 (Rosenau, 1992, s. 143). De kristne misjonærers arbeid på misjonsmarken, kan betraktes som et annet eksempel. Skeptiske postmodernister nekter å bygge videre på det de anser å være en oppdiktet sannhet. "What then, is the skeptics' posture toward society? Clearly skeptics can't be optimistic about the course of history. Postmodernists of this sort therefore often suggest withdrawal or 'ironic detachment' from culture. In the case of the individual's powerlessness to change reality, the skeptics often despair... The skeptics represent a current of desperation and defeatism. By opting out of politics they leave power relations and formal authority untouched. This engenders a cynical, nihilist, and pessimistic political tone... Their attraction with death and suicide evokes much the same message, however; whatever political scenarios merge, none is different enough from the status quo to matter to them" (ibid.). Denne kynismen reflekteres i kunsten, spesielt gjennom film og musikk. Filmer som portretterer kristne misjonerer eller vestlig kultur som skyldige i kulturimperialisme, er et uttrykk for denne typen postmodernisme. Eksempler er Søndagsengler, The Mission, At Play in the Fields of the Lord, The Black Robe, Do the Right Thing og Dances with Wolves. Tilsvarende finner vi i musikken; Offspring, Nine Inch Nails, Green Day, Bash, Nirvana, Hole, Live, Pearl Jam, Soundgarden reflekterer skeptisk postmodernisme i mesteparten av sangene de har spilt inn. Bekreftende postmodernister er vanskeligere å beskrive fordi de er aktive på så mange måter. Eklektisisme (å låne fra en mengde ulike kilder) og evnen til å holde fast ved selvmotsigende meninger på samme tid, er vanlig blant bekreftende postmodernister. De hevder at selvmotsigelse ikke er et problem så snart i fjerner den modernistiske byrden med rasjonell konsekvens. Videre anser de at tilintetgjørelsen av den objektive sannhet åpner en for kulturelle endringer. Bekreftende postmodernister betegnes gjerne som konstruktivister (Veith, 1994). Dette er fordi de ikke tror på en objektiv virkelighet eller kunnskapskrav om virkeligheten, er de seg frie til å skape eller konstruere kunnskap og virkeligheter. Mange postmodernister arbeider for å skape en sosialt konstruert virkelighet gjennom politiske eller sosiale aktiviteter. De hevder at dersom virkeligheten er grunnlagt i kulturen, da kan vi skape nye virkeligheter gjennom sosiale endringer. Det er nettopp dette for- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 105

106 kjempere for rasepolitikk, kjønnskamp, naturvern og homofiles rettigheter i kirken forsøker å gjøre. Man kan spørre seg hvordan konstruktivistene kan legitimere at de går fra å være åpent kritiske overfor ideologi til å være ideologisk aktive. Hvilken logikk har de som så åpenbart forkaster sannheten for aggressivt å gå ut og markedsføre sine synspunkter? Ifølge McCallum (1996), bytter konstruktivistene sannheten ut med makt. Mange konstruktivister hevder åpenlyst at siden ingen 'sannhet' ikke kan si oss hvordan samfunnet skal styres, er den eneste utveien å bruke all nødvendig makt for å gjennomføre en agenda. Man trenger ikke å rettferdiggjøre sine handlinger fordi den dominerende kulturen tidligere har brukt all nødvendig makt for å få oss til å akseptere visse kulturelle sannheter. Den eneste grunnen til at denne 'gitte sannheten' i det hele tatt eksisterer, er et forsøk fra eliten på å beholde makten over de undertrykte. Derfor støtter postmoderne aktivister de undertrykte gjennom å gi de en ny sannhet. Michel Focault, en av de best kjente postmoderne intellektuelle, hevder at "...we are subjected to the reproduction of truth through power, and we cannoet exercise power except through the production of truth" (Focault, 1980, s. 132). Så lenge vi ikke kan skille mellom riktige og gale oppfatninger, blir 'sannhet' et verktøy i hendene på interessegrupper som ønsker å fremme sin agenda gjennom bruk av politisk og kulturell makt. Retorikk erstatter rasjonalitet, eller som teologen Thiselton uttrykker det: "Argument becomes transposed into rhetoric. Rhetoric then comes to rely on force, seduction, or manipulation" (Thiselton, 1995, s. 13). Debatten om homofiles plass innenfor Den norske kirke er et godt eksempel på dette. En av grunnpilarene i Kristendommen, Misjonsbefalingen, blir i postmodernismens øyne det samme som kulturimperialisme. Et annet eksempel er fremveksten av alternativ behandling av sykdom. Innenfor helsevesenet har moderne medisin hatt en sterk forankring; Kroppen er, satt litt på spissen, som en sekk med kjemikalier. Jo mer vi vet om kroppens kjemiske reaksjoner, jo bedre forstår vi sykdom og helse. For å diagnostisere sykdom, testes blod eller andre kroppsvesker eller det benyttes høyteknologiske skannere. Den moderne medisinens utgangspunkt, er at vi kan gjenvinne vår helse ved å ved å rette opp feil i kroppens kjemi, og behandling fokuserer på medisiner, strålebehandling eller kirurgi. Sykdom og helse er fysiske fenomener som trenger anvendt fysisk vitenskap. I de senere årene har vi sett at 'alternativ behandling' er på vei inn. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 106

107 Det har blitt et større fokus på en helhetlig behandling av mennesket der kropp og sjel er ett. Man snakker ikke lenger bare om fysisk sunnhet, men om fysisk og sjelelig sunnhet (Chopra, 1987). Den alternative medisinen har ulike metoder; Healing/helbredelse, akupunktur, ayurvedisk medisin etc. "Although these techniques draw their contenct form Eastern mysticism rather than from postmodernism, they are related to postmodernism in that they use postmodern analysis to establish and defend their place in secular universities. Alternative medical apologists justify any lack of credible scientific support by restorting to postmodern arguments against the possibility of scientific objectivity. By discrediting the idea of unbiased, repeatable, and controlled scientific findings, they successfully resist pressure to demonstrate their own effectiveness and safety" (McCallum 1996, s. 78). Det kommer vel ikke som noen overraskelse av kristendommen i stor grad tar avstand fra den alternative medisinen. Alternativ medisin har som nevnt både fysisk og sjelelig sunnhet på agendaen. Så fort man beveger seg over på menneskets sjeleliv, vil mange kristne hevde at det nå ikke lenger er snakk om en medisinsk retning, men en ny religion. Dette fordi kristendommen og den alternative medisinen har samme utgangspunkt på flere områder; Mennesket er mye mer enn et fysisk vesen, det er også et åndelig vesen (1 Mos 26). God helse er avhengig av mer enn fysiske faktorer (2 Sam 13:2; 1 Kor 11:29-30). Åndelige faktorer kan føre til helbredelse (Jak 5: 14-16). Mennesket får tilgang til store ressurser når de aksepterer verdensanskuelsen (Ef 1:19). Troende ser verden gjennom andre øyne enn ikke-troende (1 Kor 2:14). For de kristne, er hele forskjellen at Bibelen lærer oss at åndelige helbredelse kun er mulig gjennom tro og bønn og samtaler med Jesus (Joh 5:24; Rom 10:9-11). Behovet for bønn eller åndelige samtaler, er ikke en del av den alternative medisinen. "The need for religious conversation is never explicitly stated in Ayurvedic Medicine or Therapeutic Touch. However, ultimately this is what occurs. (Postmodernism as well calls for a paradigm shift, which is a type of conversation experience). But, rather that being explicit about the need for conversation, these therapies call for a gradual increase in involvement and a building up of experiential verification. Frequently, alternative medicine leads people unknowingly into a conversation to spiritism and the occult" (Fish, 1995, s ). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 107

108 Jakten på åndelighet Den ikke-kristne amerikanske forfatter Sam Keen (1995) har skrevet en bok med tittelen Hymner til en ukjent Gud. Her sammenligner han det tradisjonelle religiøse lydighetsliv, som bygger på åpenbaring, med den nye åndeligheten som er preget av åpenhet og bygger på en hellig bevissthet om livets erfaringer. Den postmoderne akademiske verden gir ikke lengre inntrykk av at være ateistisk, men famler i stedet etter en meningsfullt åndelighet. Teologen Anthony Thiselton (1995, s. 130) hevder at mennesket søker etter mening med livet fordi "...loss of stability, loss of stable identity, and loss of confidence in global norms or goals breed deep uncertainty, insecurity, and anxiety." I det 21. århundre, ser vi ikke bare fremveksten av nye religiøse bevegelser, men enda tydeligere er gjenopplivelsen og fornyingen av tradisjonelle religioner. I det sekulære vesten, hvor man har liten forståelse for tradisjonelle religioner, får denne tendensen merkelappen "fundamentalisme" 28. Vi ser faktisk at det er en sammenheng mellom modernismens fall og tradisjonelle religioners renessanse. "In recent decades there has been both a decline and delegitimation of such quasi-religious movements as communism, secular nationalism, and the Western belief in the inevitability of human progress... In other words, people have seen these.... false gods fail. So now we have the old gods coming back" (Adams, 1997). Denne bevegelsen mot åndelighet og religiøsitet blir sett på med både positivt og negative fortegn. Zygmunt Bauman hevder at "postmodernity can be seen as restoring to the world what modernity, presumptuously, had taken away; as a re-enchantment of the world that modernity tried to disenchant" (Bauman, 1992, s. 96). Med andre ord; modernismen brakte med seg sekularisering 29 i sitt kjølvann - postmodernismen gjen- 28 Fundamentalisme er ofte brukt som betegnelse av en ekstrem, 'strids-konservativ' holdning. I den kristne kirke er fundamentalister ofte blitt brukt som betegnelse på dem som tar Guds ord, Bibelen, bokstavelig, og hevder at den er ufeilbarlig i alle sine detaljer. I utgangspunktet var imidlertid de amerikanske fundamentalistene opptatt av de grunnleggende kirkelige dogmer slik som jomfrufødselen, Jesu legemlige oppstandelse, Skriftens ufeilbarlighet osv, og ikke av detaljene. 29 Sett i en europeisk historisk sammenheng, har det skjedd en sterk sekularisering av kirken blant befolkningen generelt helt siden 1. verdenskrig. Med sekularisering eller verdsliggjøring menes den historiske prosess hvor ulike områder av samfunnet og kulturen river seg løs fra kirkelig kontroll og innflytelse (Lundby, 1987, s. 219). Den gamle enhetskulturen hvor kirkens normer var symbolmiljøet og motivasjonsgrunnlaget for det sosiale liv, løses opp og erstattes av andre oppfatninger av det gode, det skjønne og det sanne (Repstad, 1984). I Norge har ikke sekularisering som sådan vært et bevisst og allment omfattende politisk mål. Folkekirketanken har derimot stått sterkt, og vi har fremdeles en statskirke og en folkekirke i Norge i Nesten 90% av befolkningen er fortsatt medlem i Den norske kirken de aller fleste gjennom dåpen. I Norge utgjør den lutherske folkekirken for de fleste den eneste religionen de kjenner samhørighet med. Ved siden av sin religiøse oppgave, fyller folkekirkene en vital funksjon i det nasjonale samholdet og identiteten. Men, kirken har mistet mye av sin innflytelse også i Norge. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 108

109 reiser det hellige. Gabriel Moran stiller et relevant spørsmål til jakten på åndelighet: "Is the postmodern world a return to the premodern world?" (Moran, 1992). For ham er New Age 30 bevegelsen et steg tilbake fordi menneskene vender tilbake til de gamle gudene. Uansett er det ingen tvil om at religion ligger postmodernisten nært for hjertet. McCallum advarer mot å tro at det er 'sannheten' det postmoderne mennesket søker: "While people are still interested in spiritual things today, the kind of spirituality commanding interest has changed vastly in recent years. Today spirituality means mystical experience, not truth. We can seek and savor any experience we please, as long as we remain inclusive and tolerant" (McCallum, 1996). Det er nettopp menneskets oppfatning av hva som er sant eller ikke som er kirkens største utfordring for å nå ut til det postmoderne mennesket. I sin bok The Death of Truth, beskriver McCallum det han kaller "The Two Cardinal Sins of Postmodern Religious Culture" (McCallum, 1996, ss ): Den første store synden er intoleranse: "Not too long ago, intolerance meant rejecting or even persecuting practitioners of other religions. Not any more. Now, intolerance means questioning the validity of any aspect of another's religion. To the majority of Americans below fifty today, questioning the truthfulness of another's religious views is intolerant and morally offensive. This prohibition against differing with other's viewpoints is postmodern." Det eksisterer imidlertid et paradoks her; av en eller annen grunn er det helt i orden å stille spørsmålstegn ved, og til og med ta direkte avstand fra, religiøse holdninger når de kan merkes med "fundamentalisme". Når mennesker i dag snakker om fundamentalister, mener de ikke religiøse ekstremister som har en hellig krig gående mot det vestlige samfunnet. Nei, i dag kan alle som hevder å kjenne sannheten eller som avvi- Det finnes mange definisjoner av begrepet verdsliggjøring og dermed mange måter å avgrense fenomenet på. Religionsforskere, spesielt religionssosiologer, er ikke enige om en god definisjon. Diskusjonen er interessant, men blir ikke drøftet videre i denne avhandlingen. Jeg vil heller forsøke å se på resultatet av sekulariseringen. Den norske sosiologen Willy Martinussen hevder at sekularisering består av fire delprosesser (1984, s ): (1) Avmystifisering av samfunnslivet, (2) funksjonstapping av religiøse institusjoner, (3) redusering av kristen innflytelse og (4) mindre individuell religiøsitet. Hvis kirken betraktes i et europeisk perspektiv, kan både avmystifisering av samfunnslivet, funksjonstapping av religiøse institusjoner og reduksjon i kristen innflytelse ses i sammenheng med opplysningstiden - den moderne tidsalder. Når det gjelder individuell religiøsitet, er jeg ikke enig med Martinussen at denne nødvendigvis må ha blitt mindre. Jeg tror heller den har gitt seg utslag på andre måter, men kommer tilbake til en diskusjon rundt dette senere i kapittelet. Sekulariseringsbølgen startet allerede i middelalderen (Repstad, 1984), men fikk sitt gjennombrudd i opplysningstiden (Hunter, 1996). 30 New Age: (Den nye tidsalder) En generell betegnelse på religiøse strømninger som gjorde seg gjeldene fra 1980-årene. New Age er preget av enhetstenkning: Gud og menneske er av samme natur, og gjennom ulike former for teknikker eller forståelsesmodeller (yoga, astrologi, okkultisme, terapi, sjamanisme) kan mennesket nærme seg det guddommelige og en guddommelig status. New Age er preget av Østens religioner, men tilpasset et vestlig samfunn. Ut fra astrologisk periodetenkning hevdes det at verden står ved en avgjørende overgang til en ny tidsalder, fra Fiskenes tidsalder til Vannmannens tidsalder. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 109

110 ser andre religioner som vranglære, stemples som fundamentalister. Fundamentalistene tar feil, hevder postmodernistene, fordi de hevder å kjenne den ene og fulle sannhet og derfor er "...'totalistic,' or 'logocentric,' in their thinking". Den andre store synden er objektivitetskravet. "Postmodernists argue that modernists use reason to exclude people. When people apply reason to religion, before long, someone's reality is being branded "false." This is not inclusive, and it is also harsh and naive, because: (1) First, questioning another's beliefs implies that we can refer to an external objective reality, when in fact, reality is a social construct. By trying to apply rationality to religion, we are really trying to impose enlightenment European culture onto others; and (2) Also, by challenging the truth claims of another's religion, we devalue the person who is the source of his or her own truth. Thus, under the banner of inclusiveness postmodern thinkers actually include all but one group - those of us who are committed to biblical authority. According to postmodernists, fundamentalists are those who believe religious teachings are true or false, not just within their own paradigm, but over all paradigms. "Fundamentalists" view religious truth as objectively true, and therefore subject to rational scrutiny. Evangelicals certainly fall within this circle because we believe that if something is true, its opposite cannot be true at the same time, regardless of what paradigm a person holds." 3.4 RELIGIØSITET OG DET POSTMODERNE MENNESKET I vår tid er kaos et nøkkelord. De felles verdier har gått tapt. De færreste tror på sannheten i bestemt form. I stedet for tror man på at alle har hver sin sannhet - sannheten er relativ, sier man. Vi tror ikke på Gud, konge og fedreland. Ingen instanser har autoritet og nyter bred respekt: Mange regner Gud for død, kirken likeså, skolen tar utgangspunkt i den enkelte elev i stedet for å fungere som autoritet, og det politiske system mistenkeliggjøres. I stedet for må vi hver især finne meningen med våre liv. Ingen kan og skal fortelle oss hva vi skal tro på, og hvordan vi skal leve. Vi må hver især danne mening med livet. Vi må velge allting selv. De færreste valg er gitt på forhånd. Livet er et supermarked: venner, religion, ektefelle, utdanning, jobb, utseende osv. Venner er ikke lenger de jeg er satt midt i blant - min neste - men er noen jeg velger ut blant hele klodens befolkning. Valgmulighetene er uendelige og de blir flere og fle- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 110

111 re takket være den moderne teknikk. Vi kan se amerikansk fjernsyn, spise japansk mat og besøke russiske venner i løpet av få timer. Vi får et zapperliv - et fragmentert liv uten sammenheng. Allting skal samtidig gå hurtigere og mere effektivt så vi når mer og oppnår mer øyeblikkelig tilfredsstillelse av vår lyster: Nescafé, hurtigmat og dypfryste epleskiver (Fryling, 1995). Det postmoderne mennesket setter fokus på seg selv. Verden er hva jeg gjør den til. For noen unge gir det like mye mening å regne et popidol for Gud som å stole på den himmelske Herre. Når den absolutte sannhet er passé, blir innholdet i de budskaper vi skal velge imellom ikke så interessant. Formen er vesentligere. Hva som passer og appellerer til meg blir viktigere enn spørsmålet om hva der er riktig og sant. Det overfladiske er viktigere enn substansen. Budskaper skal være sanselige og fascinerende. For noen mennesker tipper det imidlertid over. Den postmodernistiske relativisme skaper usikkerhet og betyr, at noen vender tilbake til gamle verdier. Den ultimate frihet til å velge er ikke lykken erfarer man og begynner at søke tilbake kirken, kjernefamilien og de politiske partier. Mange fra min generasjon, den såkalte generasjon X, undertrykker usikkerheten ved å forholde seg ironisk til alt. Intet tas tilsynelatende alvorlig. Fremveksten av det postmoderne samfunnet, har gitt grobunn for en ikkeinstitusjonell religiøsitet. Det er en del sentrale kjennetegn ved den ikke-institusjonelle religiøsiteten (Botvar, 1993): SENTRALE KJENNETEGN Ikke-institusjonell religiøsitet er privatisert religiøsitet Ikke-institusjonell religiøsitet er ofte vanskelig å sette ord på BESKRIVELSE Ikke-institusjonell religiøsitet manifesteres sjelden på et kollektivt nivå. Dette er en form for religiøsitet som er med på å gi mening og sammenheng for den enkelte, men som i liten grad bidrar til å skape organiserte fellesskap. Den ikke-institusjonelle religiøsiteten favner en stor gruppe mennesker, men det er ingen synlige bånd som knytter dem sammen. Ikkeinstitusjonell religiøsitet utfolder seg i det vesentligste innenfor vennekrets og familie. Religiøsiteten er privatisert på den måten at den er frikoblet fra individets holdninger og handlinger innenfor den offentlige sfære. Den ikke-institusjonelle religiøsiteten er ikke "privat" i den forstand at individene bygger sin egen religiøse tankemodell helt løsrevet fra den etablerte religiøse modellen. Ikke-institusjonell religiøsitet er ikke uavhengig av kulturbakgrunn, men knytter at til samfunnets offisielle religion. Den institusjonelle og den ikke-institusjonelle religiøsiteten står i et visst avhengighets- og utvekslingsforhold. Ikke alle som vi definerer som ikke-institusjonelt religiøse, bruker betegnelsen "religiøs" om seg selv. Ikke-institusjonell religiøsitet kan være mer eller mindre bevisst og gjennomtenkt. Noen ganger kommer ikke- institusjonell religiøsitet til uttrykk i en reflektert verdensanskuelse hvor uforklarlige fenomener tilbakeføres til en åndelig kraft i naturen. Andre ganger er det snakk om en vag og usikker tro på at det er en eller annen fortsettelse etter menneskets fysiske død. Det kan være vanskelig å uttrykke ikke-institusjonell religiøsitet ved hjelp av et religiøst språk som i stor grad er utviklet av den etablerte kirken. Mange ikke- institusjonelt religiøse er usikre på sin egen religiøsitet. Spørsmålene om gudstro, tro på et liv etter døden og religiøs selvidentifikasjon tyder på at mange har problemer med å sette ord på sin religiøsitet og har problemer med å plassere seg selv i forhold til religiøse kategorier. Religiøsiteten kan være implisitt i den forstand at den er et sett av følelser som vanskelig lar seg uttrykke i ord. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 111

112 Ikke- institusjonell religiøsitet velger ut og blander kristne og ikke-kristne forestillinger Ikke-institusjonell religiøsitet er optimistisk Ikke-institusjonell religiøsitet har en annen "menighet" enn den tradisjonelle kirkereligiøsiteten Ikke-institusjonell religiøsitet gir mening, men har få konsekvenser for handling Ikke-institusjonell religiøsitet er ikke kristendomsfiendtlig Ikke- institusjonell religiøsitet fornekter ikke eksistensen av en ikke-materiell virkelighet. Den vil som oftest falle inn under det vi kan kalle substansielt definert religiøsitet. Tro på en eller annen form for guddom og et liv etter døden er de fremste religiøse "lærepunktene". Oppfatningen av denne høyere makt i tilværelsen synes å være noe mindre fastlagt enn det Gudsbildet som kirken forkynner. Kristne troselementer har en sentral plass innenfor ikkeinstitusjonell religiøsitet, slik den arter seg i Norge, Storbritannia og Tyskland. Trossystemene som konstrueres, samsvarer ikke alltid fullt ut med en kristen trosbekjennelse. Deler av det kristne trosgrunnlaget trekkes inn i den enkeltes tro, mens andre deler utelates. I Norge er det mange som slutter opp om den kristne Jesus-forståelsen, men som samtidig fornekter andre kristne troselementer, slik som for eksempel tro på religiøse undere. På samme måte står dogmet om Himmelen sterkt, mens læren om Helvete tillegges liten vekt. Kristne dogmer blir også kombinert med ikke-kristne religiøse elementer. Religionsundersøkelsen viser at en kombinasjon av tro på den kristne Himmel og åpenhet overfor sjelevandring, ikke er helt uvanlig. Ikke- institusjonell religiøsitet preges av en optimistisk grunnholdning. En oppfatning om at livet er uten mål og mening, er lite utbredt. Derimot er det en vanlig oppfatning at man ved e gen hjelp kan skape seg et liv med mening og innhold, og at det er gode utsikter til en fortsettelse som går ut over død og grav. Folk konstruerer meningsuniverser som ikke forutsetter en Gud som styrer og leder deres vei. Religionssynet er positivt og monistisk. Det er de positive troselementene som får tilslutning. Man synes å betone den omsorgsfulle Gud og den tilgivende og tolerante Jesus-skikkelsen, ved siden av en sjelelig eksistens etter den fysiske død. Eksistensen av en ond makt i form av en Djevel, inngår ikke i dette bildet. Hinduismen fremstiller reinkarnasjon som et negativt fenomen. Mye tyder på at den sjelevandringstroen som nordmenn slutter opp om, ikke er identisk med den hinduistiske reinkarnasjonsvarianten. Vi bygger dette på at det ikke er uvanlig å tro på den kristne Himmelen, samtidig som man slutter opp om forestillingen om at sjelen på en eller annen måte lever videre etter døden. I arbeidet med den danske verdiundersøkelsen fra 1990 kom man til at sjelevandringstroen var nærmest knyttet til den kristne oppstandelsesforståelsen enn til østlig religiøs tenkning (Gudelach & Riis, 1992). Ikke-institusjonell religiøsitet lar seg i mindre grad enn institusjonell religiøsitet presse inn i noen få sosiale kategorier. Dette er en form for religiøsitet som kan etterspores i de fleste sosiale lag og grupper. Analysen av det norske materialet viser at ikke-institusjonell religiøsitet langt på vei gir et motsatt bilde i forhold til den institusjonelle religiøsiteten. Kjernetroppene i den ikke-institusjonelle religiøsiteten befinner seg på motsatt kant i forhold til typiske bærere av institusjonell religiøsitet. Eldre, funksjonærer og sørlendinger representerer et tyngdepunkt for den institusjonelle religiøsiteten. Ikke-institusjonell religiøsitet preges i større grad av ungdom, arbeidere og folk fra Nord-Norge. Kvinner er i overvekt innenfor begge typer av religiøsitet. Ungdom og nordlendinger er sentrale grupper innenfor alternativ religiøsitet, mens arbeidere er kjernetropper innenfor høytidsreligiøsiteten. Langt på vei kan det se ut som om varianter av ikke-institusjonell religiøsitet fyller det sosiale tomrommet som institusjonell religiøsitet etterlater seg. Ikke-institusjonell religiøsitet er først og fremst teoretisk orientert. Den bidrar til å skape et verdensbilde for den enkelte og å gi mening og trygghet. Praktiske handlingsdirektiver er imidlertid ikke et kjennetegn ved denne formen for religiøsitet. Ikke-institusjonell religiøsitet synes å ha lite "spillovereffekt" i forhold til andre livsområder. Våre undersøkelser av forholdet mellom ikke-institusjonell religion og ulike moralspørsmål viser at koblingene er svake. Dette gjelder både for spørsmål som har med privat og offentlig moral å gjøre. Vanligvis antar man at det er nære forbindelser mellom religion og moral. Manglende sammenheng mellom religion og moral, gjør at vi heller ikke forventer at religion har betydning i forhold til andre samfunnssfærer slik som politikk, økonomi, arbeidsliv, utdanning osv. I de få tilfellene det er en forbindelse mellom ikke-institusjonell religiøsitet og moralske og politiske spørsmål, ser virkningen langt på vei ut til å være motsatt i forhold til religiøsitet som ligger nærmere den institusjonaliserte formen. De tradisjonelle religiøsitetsmålene (ortodoksi og privatreligiøs praksis) er som oftest positivt korrelert med moralsk restriktivisme. Alternativ religiøsitet derimot, viser seg å fungere liberaliserende i forhold til moralspørsmål knyttet til homoseksualitet og skattesnyteri. Ikke-institusjonelt religiøse mennesker fremstår som ganske likegyldig innstilt overfor kirken. Tiltroen til kirken og de religiøse organisasjonene er ikke overveldende sterk. Den generelle skepsisen til autoriteter som råder i denne gruppen, rammer også kirken. Man aksepterer at kirken er en maktfaktor i samfunnet, men ønsker ikke at dette aspektet skal komme sterkere til syne enn i dag. Vi vet ellers lite om hvordan de ikke-institusjonelt religiøse oppfatter den etablerte kirken. Hvilke forventninger har de til kirken, og hva håper de for egen del å få ut av kontakten med kirken og de kirkelige ritualene? Dette er et område vi mangler fullgode svar. Spørsmålene er ikke minst interessante på bakgrunn av det betydelige "forbruket" av kirkelige ritualer i Norge. Vi vet at ritualene brukes av mange, men vet lite om hvordan de oppfattes. Den betydelige oppslutningen om sentrale elementer i den kirkelige lære, slik som Guds eksistens, den frelsende Jesus og et evig liv, tyder på en åpen og søkende innstilling overfor kristendommen. Utvekslingen mellom den institusjonelle og den ikke-institusjonelle religiøsiteten skjer også den andre veien. Å tenne lys på gravene Allehelgenssøndag er et eksempel på en uformell, folkelig religiøs skikk som kirken etter hvert har tatt opp i seg (Aagedal, 1992). Tabell 3.1: Sentrale kjennetegn ved ikke-institusjonell religiøsitet KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 112

113 Alt i alt er det ikke nødvendig å betrakte postmodernismen som en erkefiende. På mange måter fører den menneskene tilbake til en fullstendig og total avhengighet av Gud. Postmodernismen minner oss på at Gud er grunnlaget for alle områder i livet, enten det er logikk eller lovgivning. Den viser oss at det ikke eksisterer noen nøytral, upartisk dominans som vi kan støtte oss til i tillegg til Gud. Postmodernismen peker på at vi alle har gitte forutsetninger og at ingen er upåvirket. Vi tar alle med oss våre antakelser - vår bagasje - inn i våre erfaringer; alle fakta om verden er ladet med teori. Spørsmålet blir derfor hvilke forutsetninger som er sanne. "The answer is clear: the Christian worldview is true. It alone is the only escape from subjective nihilism, for it alone provides the necessary foundations to make the facts intelligible. This being the case, the Christian is able to glean what is good from postmodernism, and reject the extremes" (Fields, 1995, s. 12). Å gå fra denne kjensgjerningen til å nå ut til - eller inn til - postmodernisten, er et langt skritt. Det er ikke nok at kirken forstår postmodernismen i et makroperspektiv. Kirken må forstå postmodernisten i et mikroperspektiv for å være i stand til å formidle budskapet. Kirken må med andre ord forstå hvordan postmodernisten opplever, forstår og bruker kirken. Forhåpentligvis vil denne avhandlingen føre kirken nærmere en slik forståelse. 3.5 SAMMENFATNING Religiøsitet eksisterer ikke uavhengig av individ og samfunn, og dermed blir vår kulturtilhørighet av avgjørende betydning for å forstå menneskenes forhold til religion. I denne avhandlingen forstås religion som sosiale relasjoner mellom individer og som skillet mellom det hellige og det verdslige. Religiøsitet forstås som hvordan spesifikke religiøse verdier og ideer forstås og praktiseres av individet. Jeg har valgt å studere religiøsitet i et makroperspektiv. Jeg ser på tilhørighetsdimensjonen og ikke på meningsdimensjonen blant brukerne av de seks sjømannskirkene. Det vil si at jeg ikke forsøker å forstå trossiden, men konsentrerer meg om aktivitetssiden av nordmenns bruk av sjømannskirkene. Vår samtidskultur i større og større grad blir beskrevet som det postmoderne samfunnet, og overgangen fra det moderne til det postmoderne samfunnet, påvirker menneskets forhold til den institusjonelle religiøsiteten. Det finnes ingen enhetlig definisjon KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 113

114 av hva postmodernisme er. Jeg har valgt å se på det som endringer i menneskets - og gruppers - forhold til den institusjonelle religiøsiteten der overgangen fra den premoderne kultur, via den moderne kultur og over i den postmoderne kultur står sentralt i diskusjonen. Den institusjonelle religiøsiteten i Norge er sterkt manifestert i Den norske kirke som har sine røtter i en premoderne, tradisjonell kultur. Bibelen danner utgangspunktet for det kristne menneskesynet, synet på den frie vilje, fornuften og fremskrittet. Det vil si troen på at mennesket er født i Guds bilde og at menneskets frie vilje ble betydelig begrenset som følge av syndefallet. Kirken hevder videre at menneskene er skapt for å være avhengig av Gud, og at fornuften er nødvendig men utilstrekkelig for å forstå virkeligheten. Fornuften kan avsløre sannheten om virkeligheten, men tro og åpenbaring er nødvendig i tillegg. For kirken eksisterer det en absolutt sannhet som alle kan få del i gjennom frelsen. Den moderne kulturen gjorde opprør mot den premoderne, tradisjonelle kulturen. Man avviser åpent Guds herredømme i livet og samfunnet. Menneskene lever i en fysisk verden der ingenting eksisterer utenom det våre sanser oppfatter. Gud er død. I stedet for å ha en kultur som er sentrert om Gud og hans folk, legger man sterk vekt på individet. Mennesker bør være fri fra all styring fra samfunnets side og leve som uavhengige individer. Modernismen er tilhenger av politisk, akademisk og moralsk frihet. Hvor nøkkelen til tradisjonalismen er lydighet, er nøkkelen til modernismen frihet. Menneskene må være rasjonelle optimister som bare er avhengig av data fra sine sanser og sin fornuft. Med den økede vitenskapelige forskning har de rasjonelle prosesser fått overtaket over subjektiv åndelig overbevisning. Man har godtatt en mekanistisk modell av universet, hvor sannheten er blitt begrenset til å omfatte det som objektivt kan diskuteres og bevises. Menneskeheten utvikler seg gjennom vitenskap og fornuft. Innenfor modernismen mener man at det uunngåelig vil skje fremskritt, fordi vitenskapelig innsikt er et gode, og fordi en slik innsikt kun kan vokse. Modernismen er av natur optimistisk i sin streben etter å forstå livet og systematisere det på en rasjonell måte. Postmodernismen kan forstås som en reaksjon på modernismen. Som en reaksjon på den ensomheten man opplevde med modernismens selvstendighet og individualisme, har mange et sterkt ønske om en eller annen grunnleggende samhørighet; ikke bare med andre mennesker, men også med jorden og alle levende vesener i det hele tatt. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 114

115 Der er en lengsel etter å erstatte erobring med samarbeid og etter å glede seg over prosesser snarere enn løsninger. Fellesskaper er viktige, og ulikheter aksepteres som en del av den menneskelige mosaikk. Menneskene er et produkt av sin kultur og tror bare at de er selvstyrende. Det finnes ikke noe som kan kalles objektiv rasjonalisme i den forstand modernistene forklarer fornuften. Objektiv resonnering er en myte. Postmodernismen er relativistisk på alle måter. Man tror ikke på et samlende midtpunkt eller på at det finnes fortellinger som for eksempel evangeliet, som kan gi en gyldig forklaring på livet. Innenfor postmodernismen hevder man at det er fortolkningen som avgjør hva som er sant. Det fører til en kulturrelativisme, hvor det ikke finnes noen legitim ytre autoritet. Man kan ikke påberope seg, at en tekst (som for eksempel Bibelen) gir svarene. Enhver påstand om å ha en kunnskap kan betraktes som maktutfoldelse og avvises som intoleranse. "Fremskritt" er et kodeord som brukes av modernistene for å rettferdiggjøre den europeiske kulturs dominans over andre kulturer. Postmodernister setter en ære i å være realistiske og pragmatiske. Postmodernismen er ikke idealistisk. Man tror på at det er umulig å kjenne fremtiden. Postmodernismen ser ut til å ha innsett at hvis man ikke kan glede seg over fortiden eller håpe på fremtiden, så må man overleve nåtiden. Religion er ikke nødvendigvis være knyttet til kirkens oppfatning av det religiøse - det er den opplevde kvaliteten ved "det hellige" som gjør noe til en religiøs opplevelse. Ofte kan denne religiøsiteten være vanskelig å sette ord på. Det er en individuell tilpasset religiøsitet - mennesket velger ut og blander kristne og ikke-kristne forestillinger. Den er likevel ikke kristendomsfiendtlig. Ikke-institusjonell religiøsitet har en annen "menighet" enn den tradisjonelle kirkereligiøsiteten. Det er en optimistisk religiøsitet som gir mening, men har få konsekvenser for handling. Mens modernisten forkastet Gud, søker postmodernisten en guddommelighet som passer inn i hans livsverden. Gud er ikke død, men den absolutte sannhet er død. Når den absolutte sannhet er død, blir innholdet i de budskaper vi skal velge imellom ikke så interessant. Formen er det vesentligste. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 115

116 KAPITTEL FIRE DEN NORSKE FOLKEKIRKERELIGIØSITETEN OG DEN MODERNE NOMADE 4.1 INNLEDNING I kapittel tre om religiøsitet i en postmoderne tidsalder, skrev jeg at for å nå ut med budskapet må kirken forstå hvordan postmodernisten opplever, forstår og bruker kirken. I fare for å generalisere for mye, vil jeg hevde at postmodernisten er høyere representert blant de som er født på 1960-, 70- og 80-tallet enn de som er født før Det er tradisjonalistene og modernistene (Bäckström, 1994) som representerer sistnevnte gruppe. I Norge er majoriteten av de som bruker kirken regelmessig, tradisjonalister og modernister. Den norske kirken møter postmodernisten i konfirmantopplæringen, under bryllupsforberedelser, i gravferdsøyemed og i dåpssamtaler ellers ikke. På sjømannskirkene derimot, er postmodernisten høyt representert. For å finne svar på hvilken plass sjømannskirken har i nordmannens livsverden, er det nødvendig å forstå den norske folkekirkereligiøsiteten og nordmannen som reiser utenlands. I Norge har vi en folkekirkelighet og et folkekirkefellesskap av konvensjonell betydning for folk flest det vil si at alternativet til folkekirkemedlemskap gjerne er kirkeløshet. Det å være medlem i Den norske kirke er i stor grad uttrykk for det som er normalt og vanlig. At denne formen for kirketilhørighet er konvensjonell, betyr at den har en sosial mening som element i den allmenne kulturen i lokalsamfunnet. Det betyr også at kirketilhørigheten har historien og tradisjonen på sin side. Tilknytningen til kirken og de kirkelige ritualer er noe som knytter en til generasjonen før en (Hegstad, 1996). Den meningen nordmannen tillegger kirken, overføres når nordman- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 116

117 nen reiser utenlands. Den norske folkekirkereligiøsiteten blir nedenfor gitt en relativt stor plass i dette kapittelet for at leseren bedre skal forstå nordmannens forhold til kirken. 4.2 DEN NORSKE FORLKEKIRKERELIGIØSITETEN Om Den norske kirke 31 og dens menighet kan det sies at den etter sin forfatning er en statskirke 32, etter sin utbredelse en folkekirke og etter sin egenforståelse, et trosfelles- 31 Evangelisk-luthersk lære: Den norske kirke bekjenner den apostoliske kristne tro, som har Guds åpenbaring i Bibelen som grunnlag. Trosbekjennelsen fremsies av menigheten ved alle gudstjenester i Den norske kirke. Vanligvis brukes den apostoliske trosbekjennelsen som er et konsentrat av apostlenes (Jesu disiplers) undervisning. Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter: De tre som alle stammer fra oldkirken, og som de fleste kirker står samlet om: Den apostoliske, Den nicenske og Den athanasianske trosbekjennelse, og to fra reformasjonstiden: Den augsburgske bekjennelse av 1530 (Confessio Augustana) og Luthers lille katekisme. Det viktigste grunnlaget for kirkens bekjennelse er naturligvis Bibelen. Sentrale formuleringer av den kristne tro finner du også i salmene i Norsk Salmebok. Selv om den lutherske kirke understreker Bibelens suverene autoritet, anerkjennes også bekjennelsesdokumentene som autoritative. Forholdet mellom Bibelen og bekjennelsesskriftene beskrives slik at Bibelen er normerende norm, mens bekjennelsesskriftene er normert norm. Dette understreker Bibelens overordnede autoritet. Den evangelisk-lutherske nøkkel til å forstå Bibelens budskap er at den handler om krav og gave, lov og evangelium. I Det Gamle Testamente ligger vekten på Guds lov. Menneskenes brudd på Guds lov må sones gjennom offer. De gammeltestamentlige profetene gir løfter om at Messias (Befrieren) skal komme. I Det Nye Testamente er hele fremstillingen sentrert omkring Jesus. Han er selv oppfyllelsen av løftene fra Det Gamle Testamente. Han levde et menneskeliv uten synd og oppfylte Det Gamle Testamentes Messias-profetier ved å gi sitt liv som løsepenge for menneskeheten. Jesus opphever ikke noen av Guds lover fra Det Gamle Testamente. Han skjerper tvert imot kravene til hvordan vi mennesker skal leve. Men, Jesus forkynner at mennesker ikke kan få fred med Gud og evig liv ved å leve prektig. Stilt overfor Den hellige Gud vil alltid menneskets syndige natur overskygge prektigheten. Jesus forkynner at ingen blir frelst uten å ta imot tilgivelse. Forståelsen av evangelisk luthersk lære (Den norske kirkes lære) er nært knyttet til formuleringene Rettferdiggjørelse ved tro alene og Skriften alene. Luthersk teologi tar utgangspunkt i spørsmålet Hvordan blir mennesket rettferdig for Gud? Alle mennesker er underlagt arvesyndens opprør mot Gud og Gud forlanger soning for synd. Det enestående ved Bibelens frelsesbegrep er at Gud selv sørget for denne soning. Jesu død på korset på Golgata og hans oppstandelse fra graven tre dager etter døden, forstås som forsoningsverket. Gud har selv, gjennom sin egen sønn Jesus Kristus, bygget en bro over motsetningsforholdet mellom menneskene og Gud. Mennesker som tar imot Jesu frelsesverk blir Guds barn av bare nåde. Mennesket kan ikke på noen måte bidra til sin frelse. Ikke en gang troen kan eller skal prestere noe overfor Gud. Troen ses som en gave som Gud gir ved sin Ånd. Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliget meg og holdt meg fast i den sanne tro... skriver Luther i sin forklaring til den tredje trosartikkel. Den tro som gjør mennesket rettferdig overfor Gud, er tilliten til Guds nåde for Kristi skyld. Gud tar altså - gjennom Jesus Kristus - mennesket til nåde, gir det sin Ånd, gjør det til sitt barn og tar det inn i sin troende menighet, som det heter i Den norske kirkes dåpsliturgi. Kirken bruker begrepet nådemidler om Guds ord, dåpen og nattverden. Dette forstås som de midler Gud gir sin nåde gjennom. Den lutherske forståelse av at det troende menneske kan nå visshet om sin frelse har sin bakgrunn i at frelsen utelukkende bygger på Guds nåde. Dette henger sammen med det lutherske synet på Bibelen, spissformulert i uttrykket Skriften alene. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 117

118 Kirkeforståelsen: Ordet kirke kommer av et gresk ord som betyr det som hører Herren til. Bibelen bruker legemet som et bilde på kirken. Jesus Kristus er kirkens hode. De som gjennom dåpen er blitt lemmer på dette legemet har ulike funksjoner, men for at legemet være friskt trengs at alle lemmene fungerer godt sammen. For å formidle Guds Ord og forvalte sakramentene (dåp og nattverd) rett har kirken et fast og ordnet embete som løper helt tilbake til apostlenes tid: den ordinerte prestetjenesten. Dette er en tjeneste (gjerne kalt embete) som innebærer en spesiell forpliktelse til, og ansvar for, å holde kirkens lære i hevd. Den norske kirke kalles en statskirke. Det vil si at den som institusjon er en del av den offentlige forvaltning. I Norges Grunnlov fra 1814 heter det at luthersk tro skal være statens offisielle religion. Kongen er Den norske kirkes formelle overhode. Den norske kirke er en folkekirke. Det betyr at alle som bor i landet, skal kunne finne sin plass i kirken. I sin virksomhet fungerer kirken en misjonerende bekjennelseskirke. Kirken ønsker å nå alle mennesker med Guds omsorg og frelsende kjærlighet. Dette skal kirken gjøre i ord og handling. Forkynnelsen av Guds ord går hånd i hånd med kjærlighetsgjerninger og et aktivt samfunnsengasjement. Den evangelisk lutherske lære ble innført i Norge gjennom lovvedtak da kong Christian III vedtok Kirkeordinansen av 2. sept Samme dag ble den første norske lutherske biskop innviet. Den norske kirkes konfesjonelle (trosmessige) identitet bygger altså på reformasjonstidens lutherdom. Situasjonen i dag: Mot slutten av det 20. århundre preges det tusen år gamle forhold mellom kirke og stat i Norge av en viss pragmatisk holdning. Denne holdning legger vekt på at at båndene mellom kirke og folk er sterke, at statskirkeordningen ser ut til å ville fortsette som ramme for kirkens liv og at en betydelig grad av selvstyre innenfor denne ordning bør delegeres til kirkelige organer. Kongen er Den norske kirkes konstitusjonelle overhode. Han utøver denne myndighet i statsråd, eller mer presist, gjennom de medlemmer av statsrådet som er døpte medlemmer av kirken. Kirken styres dermed formelt ikke av en sekulær stat, men av et statsoverhode som er forpliktet på den evangelisk-lutherske tro, og av statsoverhodets konfesjonelt forpliktede ministre. Lover som berører Kirken vedtas av Stortinget. Stortinget er ikke konfesjonelt forpliktet, selv om et stort flertall av representantene er døpte medlemmer av Den norske kirke. Mens Sverige og Finland har beholdt embetet som erkebiskop (primas), og gitt det en luthersk definisjon, har et slikt embete ikke eksistert i Norge siden Som en refleks av de nære bånd mellom kirke og stat spiller biskopen i Oslo, landets hovedstad i senmiddelalderen og igjen fra 1814, en sentral rolle i norsk kirkeliv. Oslo biskop er siden Bispemøtet ble dannet tidlig på 1900-tallet, årlig blitt valgt til møtets formann (preses). Hans posisjon kan best beskrives som den første blant likemenn. Sentrale kirkelige funksjoner ivaretas av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kirkemøtet, Kirkerådet, Mellomkirkelig Råd, Samisk Kirkeråd og Bispemøtet. Det økonomiske ansvar for lønninger og vedlikehold av kirkebygg deles av statlige og kommunale myndigheter. Finansiering av menighetsaktiviteter utover gudstjenester og kirkelige handlinger er i stor grad avhengig av innsamlede midler og frivillig innsats. Til forskjell fra sin svenske og finske søsterkirke har Den norske kirke valgte lekfolk som ledere i de sentrale råd for nasjonale og internasjonale saker. (Kirkens fremste representant er dermed to valgte ledere: Bispemøtets formann og formannen i Kirkerådet.) På alle nivåer er det nå et flertall av lekfolk i Den norske kirkes offisielle råd og møter. Det er nedlagt mye arbeid i gjensidig tilpasning av presters og lekfolks (embetets og rådsmedlemmers) roller. Det er altså to offisielle linjer som binder sammen Den norske kirkes lokale, regionale og sentrale plan. For det første den tradisjonelle linje av ordinerte embetsbærere: Bispemøtet/biskopene - domprostene/prostene - prestene. For det andre den nyere rådsstruktur: Kirkemøtet/de sentrale råd - bispedømmemøtene /bispedømmerådene - menighetsmøtene/menighetsrådene. Medlemstilgangen: Oppslutningen om de kirkelige handlinger var meget stabil fram til Andelen døpte i Dnk i forhold til antall fødte begynner å synke fra 1970 og sank fra 1970 til 1984 med nesten 15 prosentenheter, men flater deretter ut igjen og har de siste 10 årene ligget rundt 80-83%. Andelen konfirmerte i Dnk i forhold til antall 14-åringer sank lite fram til 1983, bare 5 prosentenheter, men har i løpet av de seneste 10 årene sunket med ca. 1 prosentenhet hvert år og nærmer seg nå 75 %. Andelen vigsler i Dnk lå fram til 1965 på over 85%, men sank med hele 27 prosentenheter fram til De seneste 10 årene har andelen ligget rundt 60%. Gravferdstallene har holdt seg meget stabile og ligger nå på ca. 94%. 3,2% av befolkningen deltar ved en gudstjeneste pr. uke, det vil si personer. Bortimot 100 prosent av den norske befolkning ble døpt, konfirmert og viet i Den norske kirke fra Reformasjonen til for vel 20 år siden. Stabiliteten holdt seg helt fram til omkring 1970 med over 96 prosent døpte. Tilbakegangen siden 1970, spesielt når det gjelder prosentandelen som velger kirkelig vigsel, har vært ganske påfallende. Når så nedgangen i dåpstallene de siste fem-seks årene er snudd til en viss stigende oppslutning, er også det ganske påfallende. Signalene på og -80-tallet var ganske klar fra samfunnsvitere flest: Den nedadgående tendensen for folkets oppslutning om kirkens ritualer KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 118

119 skap 33. Begrepet folkekirke mangler imidlertid en definisjon med allmenn oppslutning, og det er uklart hvilken ideologi eller innhold en slik kirke skal ha. Knut Lundby ville fortsette. Denne prognosen viste seg å være gal. Det er vanskelig å si noe om hvilken vei det bærer for Den norske kirke på bakgrunn av tallene fra de seneste 40 årene. Det kan virke som om den dramatiske tilbakegangen var noe av en unntakstilstand. 87,9 prosent av befolkningen er medlem i Den norske kirke. Det er dåpen som gir medlemskap i Den norske kirke. Foreløpig finnes det ingen eksakt oversikt over hvor mange medlemmer Den norske kirke har. Folketellingen 1980 sammen med senere materiale fra Statistisk Sentralbyrå, gir likevel et visst utgangspunkt for å regne ut hvor stor prosenten kan være. Grovt regnet synes tallene å være slik: * Medlemmer av Den norske kirke: ca. 87,9 % (ca ) * Medlemmer av andre trossamfunn: ca. 5,9 % (ca ) * Medlemmer av intet trossamfunn: ca. 6.2 % (ca ) Disse tallene bygger bl.a. på følgende forhold: * Trossamfunn utenom Den norske kirke har ca medlemmer, (Statistisk Sentralbyrå 1996). * Ca er registrerte medlemmer i Humanetisk Forbund. * Det er utenlandske statsborgere i Norge, (Statistisk Årbok 1996, tab. 63). * I løpet av de siste 40 år er ca fødte ikke døpt inn i Den norske kirke. * Siden 1950 er utmeldt av Den norske kirke. Antallet personer uten medlemskap i noe trossamfunn er regnet ut slik: * medl. i Humanetisk Forbund. * ikke døpt i Dnk og ikke registrert i noe tros- eller livssynssamfunn. * utenlandske som ikke er innmeldt i Dnk eller registrert i andre trossamfunn. * utmeldte av Dnk og ikke innmeldt i andre tros- eller livssynssamfunn. * Til sammen (Disse tallene er meget usikre.) Det finns ingen oversikt som viser hvordan medlemmene i Den norske kirke fordeles på ulike aldersgrupper. (Kilde: Årbok for Den norske kirke 1997) 32 Den norske kirke kalles en statskirke. Det vil si at den som institusjon er en del av den offentlige forvaltning. I Norges Grunnlov fra 1814 heter det at luthersk tro skal være statens offisielle religion. Kongen er Den norske kirkes formelle overhode. 33 Norsk kirkeliv preges av en grunnleggende dobbelthet (Hegstad, 1996): På den ene side spiller kirken en rolle som religiøs institusjon for en majoritet av befolkningen. På den annen side er den tilholdssted for en aktiv minoritet. Samtidig som dobbeltheten mellom kirken som folkekirke og som trosfellesskap er et generelt fenomen, finner man dette forholdet i flere ulike varianter. Samtidig som folkekirken og trosfellesskapet representerer to svært forskjellige måter å være kristen og kirkemedlem på, forutsetter de hverandre i stor grad. På den ene siden forutsetter folkekirken trosfellesskapet. Gjennom sin aktivitet og innsats er trosfellesskapet med på å holde den kirkelige virksomhet i gang. Men, trosfellesskapets medlemmer har også en representativ og stedfortredende funksjon i forhold til folkekirkefellesskapet. På den annen side forutsetter trosfellesskapet folkekirken. Trosfellesskapets medlemmer er selv en del av folkekirken med sin kulturelle og religiøse referanseramme. Samtidig er folkekirken trosfellesskapets viktigste rekrutteringskilde og tilbaketrekningssted. Presten har en nøkkelrolle som religiøs funksjonær og symbolbærer overfor en folkekirkelig form for kirketilhørighet. Hans rolle som leder eller hyrde i forhold til trosfellesskapet er derimot langt mer uklar. Rekrutteringsgrunnlaget og funksjonsmåten til menighetsrådet er en viktig indikasjon på de lokale kirkelige forhold. Derimot synes ikke oppslutningen om selve valget å være av noen betydning i denne sammenheng. I alle tre menighetene merkes i ulik grad tendenser i retning av en større betydning av den kirkelige rådsstruktur og de kirkelig ansatte. Ikke minst synes innflytting å føre til at en utvikling i retning av en kjernemenighetstruktur, på bekostning både av tradisjonell folkekirkelighet og av de frivillige kristelige organisasjoner. Barne- og ungdomsarbeidet spiller en avgjørende rolle som rekrutteringssted til engasjement i trosfellesskapets sammenheng. En forutsetning for dette er at barne- og ungdomsarbeidet samtidig har en folkekirkelig rolle, som et sted der også de folkekirkelige sender sine barn. Gudstjenesten befinner seg på en særlig måte i skjæringspunktet mellom folkekirken og trosfellesskapet. Den skal på en og samme tid skal oppfylle en funksjon både for folkekirken og for trosfellesskapet, to grupper som kommer til den samme gudstjeneste med svært ulike motiver, forutsetninger og forventninger. På KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 119

120 har definert begrepet folkekirken som: En nasjonal religiøs organisasjon innenfor kristen menighetsreligion, med territorial inndeling som dekker hele befolkningen, der rekruttering skjer på grunnlag av dåp og der majoriteten av befolkningen står tilsluttet (Lundby, 1984, s ). Folkekirke er ikke noe entydig begrep. Den forutsetter en nasjon som holdes sammen av felles kultur, og det vil gjerne si at nasjonen domineres av ett folk i etnisk forstand. En folkekirke kan ikke opprettholdes ved tvang, men krever deltakelse og oppslutning fra befolkningen for å bestå. En folkekirke må omfatte en majoritet av innbyggerne, og den må være tilgjengelig for alle eller de fleste borgere. På et lokalt sted er det allmenne felles for befolkningen der. Dette fellesskap, lokalt eller nasjonalt, innebærer at man deler kultur. Man kan si at folkekirken som organisasjon forutsetter folkekirken som kultur. Folkekirkekultur dannes av allmenn religiøsitet, d.v.s. religiøsitet som er vanlig, som det store flertall praktiserer. Dette er ikke uten videre det samme som allmennreligiøsitet i betydningen folkereligiøsitet eller folketro (Gustafsson, 1969). Med begrepet folkekirkereligiøsitet forstår Knut Lundby allmenn religiøsitet som er knyttet til folkekirkens riter og som innebærer at det opprettholdes et visst forhold til kirken, enten det er positivt eller negativt. Folkereligiøsitet og folketro kan være uavhengig av kirken. Det sier seg imidlertid selv at vi her har størrelser som går over i hverandre i et samfunn med folkekirke. Folkekirkereligiøsiteten er knyttet til det Max Weber kaller menighetsreligion, i sin sosiologiske sammenligning av verdensreligionene. Menighetsreligionen kjennetegnes ved en organisasjon hvor lekfolk kan delta aktivt; av et gjensidig utfyllende forhold mellom prest og lekfolk. Weber finner menighetsreligion særlig i kristendom, jødedom og islam (Weber, 1978, s ). Med folkekirke refereres det til kristen menighetsreligion. Den svenske religionssosiologen Berndt Gustafsson (1969) sier om folkereligiøsiteten at (Hauglin, 1970, s ): Det finnes mycket till synes uförklarligt i genomsnittssvenskens hållning til religionen. Han lär sällen be en bön, men tänder ljus för sida tross av at den blir kritisert fra ulike hold, kan det synes som dens rituelle og liturgiske form nettopp gir rom både for religiøs distanse og religiøst engasjement. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 120

121 avlidna vid allhelgona. Han lär sällan gå i kyrkan, men trängs där första advent. Han skälls för namnkristen, men har inget at skälla tilbaka. Intervjuare går ut och frågar honom vad han tror på, och det han svarar ter sig sedan som en enda orimlig röra av varandra motsägande svar. Ändå låter han sig föga bekomma, står kvar i statskyrkan, går til prästen för at bli vigd, låter döpa sina barn, fast han inte precis tänker sitta och läsa aftonbön med dom på sängkanten, för det får den s.k. gumman göra. Gustafsson advarer mot å se på dette som gammel vane. Det er en for lettvint løsning. Han minner om folks dype behov for symboler som kan gi sterke opplevelser og fortolke virkeligheten, og han fortsetter: Är det inte i stället en snäv av rationalism, som talar, når man vid vissa avgörande händelser i människornas liv, som vore det bara frågan om att vara seremonimästare? Innan vi försökt komma åt symbolernas betydelse hos folk i allmänhet, bör vi kanske uttala oss med viss försiktighet. Det kan tänkas, att här finnes en folkreligiösitet som inte bare är ytre form. Ole Riis (1990) har studert den danske folkekirkereligiøsiteten og hevder at mer enn halvparten av folkekirkemedlemmene sier at de er troende, men at de sjelden eller aldri går i kirken. Som oftest har mennesker i denne gruppen ganske ukonvensjonelle religiøse holdninger. Etnologisk sett kan vi konstatere at vi lever med meget forskjellige hverdagsvirkeligheter, men vi bærer alle rundt på en tro på at det må være et eller annet, og vi synes at kirken skal være der. Religionssosiologisk sett er vi i dag kristne på vår egen personlige måte, hevder Riis. Vi forholder oss åpne og udogmatiske til kristne verdier, samtidig som vi stiller oss kritisk til tradisjonelle kirkelige autoriteter og dogmer. Når vi snakker om hva kirken betyr for oss og beskriver vår bruk av den, benytter vi oss av forskjellige ord og vendinger og vi bruker dem på forskjellig måte. Felles for oss, er at kirken i vår bevissthet er den fjerne kirken. Den er ikke nær oss, ikke vedkommende, i vårt daglige liv. Vi skjenker hverken kirken eller det religiøse mange tanker til daglig. Kirken er simpelthen ikke aktuell i dag, i morgen eller på søndag. Kirken er bare aktuell på noen bestemte tidspunkter i løpet av den enkeltes liv; når barn skal døpes eller konfirmere, når familien ønsker å bruke kirken i forbindelse med en kirkelig handling, eller kanskje når jeg selv blir eldre og ensom og føler trang til å KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 121

122 besøke kirken (Børgesen, 1991). Dette er virkeligheten i Norge. Når nordmannen reiser utenlands, endrer brukermønsteret seg. Hvorfor? Otto Hauglin har undersøkt religiøsiteten i en drabantbymenighet ( Nærby ) i Norge. Et av hans viktigste funn fra Nærby, var den gjennomgående tendens til å oppfatte dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse som overgangsritualer eller familieritualer. At noen i tillegg til denne forståelse også ser dem som religiøse ritualer, og at en viss gruppe oppfatter dem utelukkende som religiøse, svekker ikke hovedinntrykket. Fra kirkens side er disse ritualene ment å være religiøse ritualer, befolkningens bruk skjer på til dels andre premisser. Man kunne være fristet til å trekke den slutning at befolkningens oppslutning om døds- og livsritualene skjer på autonome premisser som består uansett hvordan kirken innholdsbestemmer ritualene rent teologisk. Spørsmålet er da om ikke brukerne av sjømannskirkene rundt omkring i verden bruker kirken på egne premisser uavhengig av hvordan Sjømannsmisjonen innholdsbestemmer ritualer og aktiviteter. 4.3 DEN MODERNE NOMADEN Sannsynlighetsstrukturen (Berger & Luckman, 1967) i denne avhandlingen er folkekirkekulturen i Norge. Imidlertid må det tas høyde for at det dreier seg om nordmenn som har bosatt seg utenfor Norge for en kortere eller lengre periode. Sannsynlighetsstrukturen i de landene jeg har foretatt undersøkelser i, er ikke enhetlig. Tvert imot kan den karakteriseres som svært pluralistisk. Med mindre nordmannen er fullt integrert i for eksempel den japanske kulturen eller den amerikanske kulturen, vil den allmenne kulturen i landene ikke kunne danne noe sosialt grunnlag for nordmannens religiøsitet. Jeg vil hevde at de aller fleste av sjømannskirkens brukere er mennesker som ikke er sosialt- eller kulturelt integrert i vertslandet. Jeg vil videre hevde at mennesker som oppholder seg i utlandet for en kortere eller lengre periode på en eller annen måte tilhører den norske folkekirkekulturen. Det må imidlertid også tas høyde for at det oppstår en egen lokal kultur blant nordmenn i utlandet. Det er klart at kirken må ta denne lokale kulturen, plausibilitetsstrukturen, alvorlig. I budskapsformidlingen må kirken tilpasse seg denne kulturen for å nå ut. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 122

123 Maria Christensen (1997) har beskrevet det hun kaller nomadekulturen : Moderne transport- og kommunikasjonsmidler har gjort det mulig for menneskene å reise til fjerntliggende steder på relativt kort tid. Misjonærer og eventyrere har reist i lang tid, men nå har også flere valgt å reise ut. Verden er tilgjengelig for en stor gruppe mennesker vår tids nomader. Christensen hevder at å flytte ut for en periode innebærer en rekke endringer og du skal som menneske gjennom en dynamisk tilpasningsprosess. Når vi reiser ut, reiser vi fra en kultur til en annen. Selv om nordmannen bare forflytter seg over grensen til Sverige, vil han oppleve de såkalte kulturforskjellene. De fleste av oss har en idé om hvordan folkekarakteren er forskjellig i de europeiske landene. Våre ideer avspeiler en grov generalisering av de erfaringene vi eller andre har gjort på bakgrunn av opplevelser i disse landene. Det finnes mange historier og vittigheter på området. En vits som finnes i mange versjoner og som fortelles i mange land, lyder omtrent som følger i en versjon som blant annet blir fortalt i Storbritannia: En gang skulle alle verdens nasjoner skrive en bok om elefanten. Tyskerne var de punktligste, og leverte innen fristens utløp et innbundet tolvbindsverk med tittelen Kort innføring i elefantens liv. Deretter kom franskmennenes Elefanten og l amour, danskenes 101 måter å tilberede en elefant på. Britenes Elefanten og imperiet og den nordamerikanske Hvordan jeg skjøt en elefant. Til slutt leverte nordmennene sitt bidrag, som hadde fått tittelen Norges land og folk (Hylland Eriksen, 1994). Christensen (1997) hevder at både fordommer og andre stereotype vurderinger av den fremmede kultur ofte er uttrykk for etnosentrisme en tilbøyelighet de fleste mennesker har. Nemlig å vurdere det man ser ut fra seg selv, sin kultur, sin bakgrunn, sin måte å gjøre ting på og sine vaner. Christensen hevder videre at kultur er et meget vidt begrep. Kultur kan ikke avgrenses på samme måte som landegrenser, men at kultur er mer en bestemt verdensoppfatning - verdier, moralske normer og adferd som mennesker overtar fra tidligere generasjoner og som de i litt endret form overfører til etterfølgende generasjoner. Nomadeforeldre har en tendens til å beholde sin egen kultur i det landet de flytter til og de oppdrar sine barn som de selv ble oppdratt (Christensen, 1997). Nomadebarna derimot, som har vært på farten i mange år utvikler en ny kultur som beskrives som en KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 123

124 tredje kultur. Disse barna kalles tredjekultursbarn og er barn av foreldre som under en stor del av barnas oppvekst har reist og oppholdt seg i forskjellige kulturer verden over. De utvikler et aktivt forhold til alle kulturer uten at de tilhører noen av dem helt og fullt. Fra foreldrene lærer de om sin nordiske bakgrunn, men har ingen klar fornemmelse av hvor de egentlig hører hjemme. Generelt er disse barna fleksible og tilpasser seg lett. De er bereiste og velorienterte og ofte flerspråklige. De er gode iakttakere, selvstendige, tilsynelatende kontaktsterke og umiddelbare overfor andre og frisinnede uten å ha for mange fordommer. De er vant til hyppige forandringer og reiser, og de lever ganske luksuriøst sammenlignet med andre barn. Deres oppvekst byr på luksusferier i eksotiske land og spesielle klubber kun tilgjengelige for utlendinger. De får et inntrykk av de globale problemstillinger og en forståelse for fattigdommen i verden, men har også en klar fornemmelse av hvor de selv står i forhold til det. De kan ha et galt inntrykk av familiens reelle status som kan virke høy i forhold til omgivelsene. Foreldrene er selvsagt svært opptatt av barnas tilpasningsprosess og følger ofte mye mer opp enn de ville gjort hjemme i Norge eller Sverige. Mange tredjekultursbarn blir selv nomader i den forstand at de søker jobber og bosetter seg i utlandet som sine foreldre. I boken Syden - Fritidens land og dets folk (Døving, 1993) beskrives nordmannen som en person i hawaiiskjorte på en fortausrestaurant med en drink i hånden. Nordmannen nyter det deilige varme klimaet, eksotisk mat og drikke og en spennende fremmed kultur. Dette er vel og bra for et par uker. Det er en helt annen historie å skulle bo i dette landet i to eller tre år. 4.4 NOMADENS TILPASNING TIL EN NY KULTUR Tilpasning til en ny kultur er en prosess som går gjennom flere stadier og vanligvis tar ett år. Overgangen mellom fasene er glidende og mange kan være i to til tre faser samtidig (Christensen, 1997): Introduksjonsfasen Å komme til en ny kultur vil ofte bli oppfattet som noe spennende og interessant som hovedsakelig er positivt ladet for de flestes vedkommende. Ofte er man entusiastisk, KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 124

125 nysgjerrig, åpen og fascinert. Lokalbefolkningen oppfattes som vennlige og imøtekommende. Dette er bryllupsreisefasen eller turistfasen og den varer alt fra to uker til et par måneder avhengig av omstendighetene Sjokkfasen Hverdagen kommer. Nomadefamilien skal etableres både fysisk og sosialt. Man skal finne en bolig, innrede den, pakke ut, installere barna i en skole eller finne den beste barnehaven. Man skal finne frem til hvor man får kjøpt dagligvarer, hvor det er en brukbar lege som forstår engelsk og hvordan man oppretter en bankkonto. Mange føler seg frustrert over et gammeldags bank- og postsystem som tar flere dager å komme gjennom. Andre er frustrerte over at man ikke automatisk får opplysninger om ulike typer medlemskap i den lokale sports-klubben slik at man kunne spart flere tusen kroner på årsbasis ved å tegne et familiemedlemskap istedenfor fire individuelle o.s.v. Den fysiske tilpasningen kan være tøff: Klima, bosettingsmønster, mat, søvnrytme o.s.v. kan gjøre nomaden utslitt og frustrert. Nomaden kan føle seg frustrert over en rekke mer eller mindre udefinerbare problemstillinger og mangler overblikket for å se løsningen på sine problemer. Men, praktiske løsninger er ikke nok. Man er usikre på seg selv og sine evner til å kunne takle situasjonen. Dette kan føre til at nomaden blir irritert og bekymret over småting som drikkevannet, banksystemet, drosjesjåførenes uvilje mot å ta med utlendinger o.s.v. De fleste utestasjonerte finner landsmenn å snakke med som har vært i samme situasjon på et tidligere tidspunkt. Her kan de få råd om løsning på praktiske problemer som innkjøp, barnehaver, leger, tannleger og kanskje litt trøst og oppmuntring. Disse kontaktene utgjør veldig ofte det manglende nettverket i den første fasen i tilpasningsprosessen. Allerede i løpet av de første ukene i det nye landet vil den utestasjonerte etablere en rekke betydningsfulle kontakter, som vil hjelpe dem til å klare problemene i tilpasningsfasen. Jo dyktigere man er til å finne slike kontakter, jo lettere vil man finne løsninger på sine problemer og dermed fremme tilpasningsprosessen. Nomadenes personlighet, kontaktevne, innlevelsesevne og sosiale evner kombinert med selvtillit som bygger på tidligere positive erfaringer, vil være avgjørende for hvordan tilpasningen vil forløpe. I sjokkfasen er det viktig at det er et nettverk som kan gi en KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 125

126 den nødvendige omsorg og oppmerksomhet. De fleste uteboende vil etterlate sine venner og bekjente hjemme og dermed mister de hele sitt sosiale nettverk. Det kan oppleves som meget vanskelig på forskjellige tidspunkter i et utestasjoneringsforløp. Man har ikke sitt nettverk i nærheten når man har bruk for det. Å bygge opp et nytt nettverk i vertslandet kan være komplisert og ta lang tid. Møtet med nomadekulturen kan virke provoserende på folk som er vant til at de sosiale strukturer er varige og stabile. Det kan oppleves deprimerende at mennesker man har lært å kjenne godt og som har blitt gode venner reiser vekk kanskje til den andre siden av jordkloden. Derfor kan man også komme ut for at noen nomader er tilbakeholdne i sin kontakt. Mange nomader bekymrer seg også om hvorvidt den gode kontakt med familie og venner hjemme vil svekkes etter en tid i utlandet Reaksjonsfasen En opphoping av problemstillinger vil fremprovosere ulike reaksjoner hos den utestasjonerte nordmannen. Reaksjonene kan eksempelvis komme til uttrykk i form av motstridende følelser: Det som i starten fremsto som positivt kan virke negativt etter kort tid. I reaksjonsfasen vil nomaden gi slipp på sine følelser i motsetning til sjokkfasen da følelsene holdes tilbake. Nomaden vil ofte tendere til å vise sin vrede og frustrasjon over de tingene som ikke kan la seg gjøre eller er utilstrekkelige, uetiske, urimelige, uriktige eller utilfredsstillende. Reaksjoner vil ofte gå ut over folk som man på det tidspunktet føler er uvitende, udugelige, upraktiske o.s.v. Typiske reaksjoner er fysiske plager som søvnforstyrrelser, svettetokter, hodepine, vekttap, man mister appetitten, føler seg svimmel eller lider av uforklarlige humørsvingninger. Mangelen på kjente løsningsstrategier gjør at nomaden anstrenger seg psykisk hele tiden. Hver eneste lille ting krever en løsning, en anledning til en kraftanstrengelse. Det er ikke uvanlig å føle seg overmannet av motløshet, tristhet, hjemlengsel og skyldfølelse for ikke å takle situasjonen. En del utestasjonerte opplever en blanding av sinne og angst som gjør at de vender seg mot befolkningen i vertslandet. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 126

127 Det finnes ulike forsvarsmekanismer som tas i bruk hos den utestasjonerte. Noen bruker humor og vitser med at...nå er det vel vår tur til å føle rasismen på kroppen. Andre isolerer seg fullstendig og viser ikke sine følelser i det hele tatt. Projeksjon er også en hyppig anvendt forsvarsmekanisme. I vår kultur er det alminnelig å legge skylden på andre mennesker for det som skjer og på den måten unngå virkeligheten. Det er ikke uvanlig å høre at i andre land er det udugelige sjefer, elendige medarbeidere, uforklarlige reaksjoner, uforstående kultur, ulogiske skikker o.s.v. Aggresjon i åpen eller mer raffinert form forekommer også. En annen meget hyppig forsvarsmekanisme i forbindelse med tilpasning til fremmede kulturer, er introjeksjon. Her påtar den utestasjonerte seg selv skylden for alt som skjer. Introjeksjon kan forekomme som en indre dialog der nomaden tenker at jeg har kun meg selv å takke for at jeg sitter alene her familien hjemme advarte meg, men jeg ville ikke lytte. Jeg er en romantisk idiot som skulle blitt hjemme. Jeg trodde jeg var utadvent og kontaktsøkende, men har overvurdert meg selv. Det er heller ikke uvanlig at depresjoner forekommer i denne fasen. Det skjer ofte endringer i familiestrukturen i forbindelse med en utestasjonering; for eksempel endres rollefordelingen. Den vanlige balansen i familien forandres. Familien må nødvendigvis revidere rollene om den skal overleve forandringen. Dette kan påvirke familiens balanse i lengre tid. I Norge er det vanlig at begge ektefeller er i arbeid. Derfor er det som regel en arbeidsfordeling der begge ektefeller deltar i så vel barnepass som husarbeid. Men under en utestasjonering skjer det ofte at den arbeidende ektefelles aktiviteter kommer til å overskygge den andres familien og de huslige sysler. I mange land er det slik at mennenes funksjon defineres som viktigere enn kvinnenes. Hvis den medfølgende er kvinne, vil hun forsøke å leve seg inn i rollen, men stritte imot den undertrykkelse hun måtte oppleve. Resultatet kan bli en utfordrende og krevende adferd overfor den arbeidende mannen i forsøk på å fastholde de hjemmefra kjente kjønnsroller. Rollen som den medfølgende ektefelle skaper som regel en del problemer for førstegangsutsendte nomader. Det tar en tid å finne seg til rette. I reaksjonsfasen ser man ofte at det er de medfølgende ektefeller som reagerer sterkest følelsesmessig fordi de i høyere grad enn de arbeidende føler isolasjon og mangel på en tilfredsstillende sosial kontakt. De føler seg til overs og kan ha vanskelig for å finne tilfredsstillelse i morsrollen alene. De kan også ha problemer med å få tilfredsstilt sitt intellektuelle behov, bli stimulert av utfordringer fra andre som de er KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 127

128 vant til fra et arbeid eller fra samvær med kollegaer eller venner. Det kan mindre barn og eventuelt tjenestefolk ikke erstatte og den arbeidende mannen er enten på arbeid eller for trøtt til å diskutere. Nomadefamilier som har vært utsendt flere ganger har andre forutsetninger for å innrette sitt liv. De har et annet utgangspunkt og flere erfaringer å trekke på. Den medfølgende vil ha en klar forventning til sin rolle og den beskjeftigelse hun forventer seg på det nye stedet. Men, erfaringene er ingen garanti for at den nye perioden lykkes. Det er nok lettere å innrette seg praktisk, men det er ikke sikkert man unngår kultursjokket og de reaksjoner det medfører Bearbeidingsfasen I denne fasen vil nomaden erkjenne og akseptere sin situasjon som den er. Han forholder seg til selve situasjonen og dens konsekvenser. Han begynner å se realistisk på hvordan tilværelsen fremover kan forme seg med nye muligheter og nye begrensinger. Gradvis tar han stilling til hvilke forandringer og initiativer som er nødvendige. I en ny kultur er man nødt til å tolerere og akseptere mange ting uten hele tiden å ville forandre på dem. Det kan være det japanske byråkratiet, kvinnenes undertrykkelse, gruppetenkningen, trafikk og befolkningstettheten o.s.v. Bearbeidingsfasen varer flere måneder, og perioden varierer fra individ til individ. Mye er avhengig av hvor fort man aksepterer tapet av de sterke relasjonene hjemme, krisereaksjonene som er fremkalt av kulturmøtet med alle de former for følelser som er knyttet til det: sinne, sorg, maktesløshet, ensomhet og dertil tilhørende tanker. De fysiske reaksjoner er avtagende, søvnmønsteret stabiliseres, den logiske tankegangen og den voksne måten å forholde seg til problemer på er på vei tilbake. Man begynner å se de mulighetene fremtiden byr på. I denne perioden er det viktig å diskutere med andre og kanskje reise bort for å få litt avstand til vertslandet. Det er viktig å reflektere over situasjonen. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 128

129 4.4.5 Stabliseringsfasen og nyorienteringsfasen Nomadens liv stabiliserer seg og han finner seg mer og mer til rette. Overskuddet kommer tilbake og han begynner på nytt å orientere seg i sitt nye land. Mange nomader vil nå si at deres situasjon er stabilisert, at de har det bra, men at de ikke vil forlenge perioden som utestasjonert. De fleste nomader opplever en større aksept av den fremmede kulturen i form av en positiv beundring eller begeistring og en generell glede over å ha tilført sitt liv de nye verdier som kulturen byr på. Nomaden har vært gjennom en bevisstgjøringsprosess og er nå i gang med å prioritere det han kan gå inn for. Han tar initiativer som synes nødvendig og nyttig for fremtiden. Han tør å se fremtiden i øynene og får nye perspektiver. Han tør å investere energi og følelser i denne prosessen og blir mer og mer oppmerksom på at det igjen kan gi ham følelsesmessige problemer når han en dag skal reise videre. Livet er en lang rekke møter og avskjeder med mange gleder og sorger. I nyorienteringsfasen har nomaden tillit til seg selv i denne prosessen. I nyorienteringsfasen er nomaden avbalansert, velfunderende, har overskudd og selvtillit, han verdsetter forskjeller og likheter, har innfølingsevne og tillit til folk. Nomaden har etablert sosiale kontakter og blir mer opptatt av vertslandets kultur og politikk og identifiserer seg til tider med den fremmede kulturen (Christensen, 1997, ss ). For nomaden som har bodd utenlands en lang periode, og som kanskje har flyttet fra Norge på permanent basis, vil generasjons- og kulturskiftet sette spørsmålstegn ved personens virkelighetsbilde. Individet oppdager at hun befinner seg i et miljø som er dissonant eller avvikende fra det tradisjonelle norske miljøet. Magnusson (1989) har påpekt at disse opplevelsene kan løses på ulik måte. For det første kan det løses gjennom at individene teoretisk bearbeider skillet mellom begge kulturene og suksessivt integrerer den fremmede kulturens verden med sitt eget verdensbilde. Dette fører til identitetsforskyvninger. Det kan for det andre skje gjennom at individet tilpasser seg de normer som gjelder i den nye kulturen gjennom å lære seg forordninger og livsmønstre som gjelder i landet. En økt og nær relasjon til majoritetsbefolkningen, bidrar til en mer aktiv sosialisering inn i den nye kulturen. Dette er spesielt vanlig ved giftemål over kulturgrenser, og resulterer dermed i et bytte av plausibilitetsstruktur (Berger & Luckmann, 1979). Individene begynner helt enkelt å identifisere seg med nye mennesker. Det kan for det tredje skje gjennom tilpasning til ytre forhold, lover og forord- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 129

130 ninger i den nye kulturen. Det er en tilpasning på det strukturelle planet og bygger på formelle kontakter med representanter for den nye (majoritets)kulturen. Denne ytre tilpasningen forutsetter indre relasjoner med representanter for den norske kulturen, for eksempel gjennom medlemskap i foreninger, kirker og gjennom slekt og venner. Den fremste omgangskretsen bør også være norsk. Ved siden av disse prosessene finner man for det fjerde en tendens til å navigere innenfor majoritetskulturen uten å engasjere seg i den. Det er personer som har bodd en kortere tid i landet og som ikke har tenkt å bli boende. Det er ingen assimilering med majoritetskulturen, men den norske kulturen fremstår som den viktige. 4.5 SAMMENFATNING Sannsynlighetsstrukturen i denne avhandlingen - det vil si det sosiale nettverk av samhandling og samtaler mellom mennesker som deler tro og synspunkter på virkeligheten - er folkekirkekulturen i Norge. I Norge har vi en folkekirkelighet og et folkekirkefellesskap av konvensjonell betydning for folk flest det vil si at alternativet til folkekirkemedlemskap gjerne er kirkeløshet. Det å være medlem i Den norske kirke er i stor grad uttrykk for det som er normalt og vanlig, og hele 89% av Norges befolkning er medlemmer. At denne formen for kirketilhørighet er konvensjonell, betyr at den har en sosial mening som element i den allmenne kulturen i lokalsamfunnet. Det betyr også at kirketilhørigheten har historien og tradisjonen på sin side. Tilknytningen til kirken og de kirkelige ritualer er noe som knytter en til generasjonen før en, så meningen nordmannen tillegger kirken, overføres når nordmannen reiser utenlands. Imidlertid må det tas høyde for at det dreier seg om nordmenn som har bosatt seg utenfor Norge for en kortere eller lengre periode. I de fleste tilfellene er den utestasjonerte ikke kulturelt eller sosialt integrert i vertslandet. Dermed oppstår en egen lokal kultur blant nordmenn i utlandet nomadekulturen. Tilpasning til en ny kultur er en prosess som går gjennom flere faser; introduksjonsfasen, sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og stabiliseringsfasen og nyorienteringsfasen. Sjømannskirken møter mennesker i alle prosessens faser, og alle opplever, forstår og ruker sjømannskirken forskjellig. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 130

131 KAPITTEL FEM KIRKEMARKEDSFØRING I sitt brev til romerne skriver Paulus: Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre dersom ingen forkynner? (Rom. 10, 14). Paulus budskap er at det bare finnes én Gud, og at alle må få del i dette. Dersom ingen forkynner budskapet, vil ikke flere komme til tro. Med dette som utgangspunkt, har forskere og kirkeledere verden over studert bruk av markedsføring som et redskap for å spre budskapet. Culliton (1959) var den første som skrev om markedsføring i en kirkelig setting. Han hevdet at amerikanske menigheter er for dårlige til å selge sitt produkt. Menighetene kunne dra nytte av å tenke mer forretningsmessig, og spesielt ville de dra nytte av å ta i bruk markedsføringsteknikker i salgsarbeidet. Culliton hevdet at på samme måte som det er bedriftens feil hvis kunden ikke kjøper produktet, er det menighetens feil hvis den har et rekrutteringsproblem. Ved å ta i bruk markedsføringskonseptet, og da spesielt de fire konkurransemidlene produkt, pris, promosjon og plass (også kalt 4P), vil menigheter lykkes bedre med rekruttering av nye medlemmer. Artikkelen er nærmest et frieri til amerikanske menigheter. Culliton forsøker å overbevise om at markedsføring slett ikke er så ille som ryktet tilsier, og at det ikke ville være så ille for menighetene å ta i bruk markedsføring i det daglige arbeidet. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 131

132 På 1960 og 70 tallet kom det noen flere bidrag (Engel, 1974; Hempel & McEwen, 1975; Lovelock & Weinberg, 1978), men det var ingen omfattende publisering på området. Først på 1980-tallet kom det en rekke publiseringer rundt markedsføring av religiøse organisasjoner. Fra å være nærmest ikke-eksisterende for markedsførerne, har Church marketing etter hvert blitt et innarbeidet begrep innenfor markedsføringslitteraturen (Cutler, 1991). Det er spesielt amerikanske forskere med tilknytning til en eller annen menighet, som sterkest forfekter fordelene med kirkemarkedsføring i den lokale menigheten. I dag er en ny gren bøker å finne i amerikanske bokhandlere: Bøker om hvordan den lokale menigheten kan oppnå suksess ved bruk av markedsføring. Det har vært en del debatt i USA rundt bruk av markedsføring i en kirkelig setting, og forfattere som George Barna 34 og Lyle Schaller 35 har blitt sterkt kritisert fra kirkelig hold. Kritikken kommer ofte i form av kirkeledere som ikke vil selge kirken som et kommersielt produkt. Antall menigheter som forstår at markedsføring ikke bare er salg og som har tatt i bruk markedsføring, øker imidlertid hvert år. Også i Norge øker bruken av markedsføring i religiøse organisasjoner. I de seks årene jeg har arbeidet med kirkemarkedsføring, har jeg sett en positiv holdningsendring i norske menigheter. Fremdeles har svært mange kirkeledere fordommer mot bruk av markedsføring generelt og innenfor kirken spesielt. Men, man må begynne et sted. Et kinesisk ordtak lyder: En reise på tusen mil begynner med ett skritt. Mange norske menigheter har tatt dette første skrittet, og Sjømannsmisjonen har gått noen mil allerede. Jeg ønsker i dette kapittelet å se nærmere på bruk av markedsføring i en kirkelig setting - på godt og ondt. 34 Generation next, (1980); Vital Signs, (1984); Marketing the Church, (1988); How to Find Your Church, (1989); The Frog in the Kettle, (1990a); The Church Today, (1990b); Never on a Sunday, (1990c); User Friendly Churches, (1991a); Without a Vision the People Perish, (1991b); Church Marketing, (1992a); Ten Years Later: Personal Lessons from a Decade of Research and Ministry, (1992b); Finding a Church You Can Call Home, (1992c); A Step-By-Step Guide to Church Marketing, (1992d); Turn-Around Churches, (1993a); The Future of the American Family, (1993b); Today s Pastors, (1993c); Baby Busters: Disillusioned, (1994a); If Things Are So Good, Why Do I Feel So Bad? (1994b); Virtual America, (1994c); How to Turn Your Church Around (1996); Evangelism That Works, (1997a); Generation Next, (1997b); How to Increase Giving in Your Church, (1997c); The Power of Vision, (1997d); Turning Vision into Action. (1997e); Leaders on Leadership, (1998). 35 En person som har viet en stor del av sitt forfatterskap til strategisk planlegging i menigheter, er Lyle E. Schaller. Han har skrevet en rekke bøker på dette området og over én million kopier er solgt siden den første boken kom i I følge Los Angeles Times, kan Lyle E. Schaller i dag regnes han som en av de mest innflytelsesrike amerikanske religiøse ledere. Bøkene hans er skrevet over samme lest: Strategisk Planlegging i amerikanske menigheter: Creative Church Administration (1975); Effective Church Planning (1979); The Multiple Staff and the larger Church (1980); Activating the Passive Church (1981); Looking in the Mirror (1984; Getting Things Done (1986); It s a Different World (1987); The Senior Minister (1988); 44 Ways to Increase Church Attendance (1989); 44 Ways to Expand the Financial Base of Your Congregation (1989); Reflections of a Contrarian (1989); Choices for Churches (1990); 44 Questions for Church Planters (1991); Create Your Own Future! Alternatives for the long-range planning committee (1991). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 132

133 Det er vanskelig å definere markedsføringens rolle i en religiøs organisasjon, fordi markedsføring på samme tid både er kultur, strategi og taktikk (Webster, 1997). Som organisasjonskultur blir markedsføring ofte omtalt som the marketing concept eller på norsk markedsføringskonseptet. Dette konseptet omtales som et sett med verdier og oppfatninger som driver organisasjonen, en total hengivenhet til å betjene kundens behov som veien til fortsatt lønnsomhet. Som strategi hjelper markedsføring organisasjonene å tilpasse seg endrede rammebetingelser i omgivelsene gjennom å definere markedssegmenter, velge segmenter og utvikle og posisjonere tilbudene til de ulike målgruppene. Som taktikk er markedsføring sett på som en dag-til-dag aktivitet som relasjonsbygging, produktledelse, prising, distribusjon og markedskommunikasjon som annonser, personlig salg og sales promotion. Innenfor religiøse organisasjoner er sistnevnte den mest benyttede form for markedsføring. I kapittel seks, syv og åtte vil jeg benytte meg av Websters inndeling når jeg diskuterer bruk av kirkemarkedsføring. Det vil si at jeg i første omgang diskuterer markedsføringskonseptet i en kirkelig setting. Deretter ser jeg på bruk av markedsanalyser, markedssegmentering og målgruppetenkning innenfor ulike menigheter. Til slutt ser jeg på menighetene og de fire P'ene og relasjonsbygging som taktikk. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 133

134 KAPITTEL SEKS MARKEDSFØRING SOM ORGANISASJONSKULTUR 6.1 MARKEDSFØRINGSKONSEPTET I EN KIRKELIG SETTING En fortelling som går igjen blant kirkemarkedsførere, er historien om den unge presten som under sitt første menighetsrådsmøte, legger frem sine kvalifikasjoner, erfaringer, visjoner og planer for menigheten. Han avslutter sin glimrende tale med å si: Med Guds hjelp, ønsker jeg å lede denne menigheten inn i det 19. århundre. Overrasket over feilen og litt brydd på den unge prestens vegne, hvisket menighetsformannen Du mener vel det 20. århundre. Presten svarte da: La oss ta ett århundre av gangen (Anderson, 1990). Dermed er det ikke sagt at alle menigheter er akterutseilt i sin måte å tenke på i forhold til omgivelsene. På samme måte som i kommersielle bedrifter, finner vi ulike grad av markedsorientering innenfor religiøse organisasjoner. Og på samme måte som vi kan dele inn organisasjonskulturen innenfor kommersielle bedrifter, kan vi ifølge Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath (1992, s. 57) dele religiøse organisasjoner inn etter den grunnleggende måten de forholder seg til omgivelsene på. Vi har produktorienterte-, salgsorienterte- og markedsorienterte menigheter der målet for markedsførerne er mest mulig markedsorienterte menigheter. De tre måtene å tenke på i menighetene har sine helt spesielle konsekvenser. På de neste sidene vil jeg se på vil jeg se nærmere på alle tre. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 134

135 6.2 PRODUKTORIENTERTE MENIGHETER Produksjonstilnærmingen holds that the major task of an organization is to pursue efficiency in production and distribution of a product that it thinks would be good for the public (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, s. 58). Innenfor kommersielle produksjonsbedrifter, er produktbegrepet greit å forstå. Jeg føler imidlertid at det ikke er like greit å forstå hva kirkens produkt er. Forfatterne av artikler og bøker om church marketing, gir sjelden en klar definisjon av kirkens produkt. Det er ofte mer en diskusjon rundt hva kirkens produkt ikke er. Considine (1995) hevder at in regards to a church s product, it is obviously nothing tangible that its constituents can receive. A church is not trying to sell Jesus or sell the Bible. Rather, a church is offering its members a collection of various offerings that might include the various ministries offered by the church: the worship service, outreach programs, bible classes, counselling, preaching, teaching, e.t.c. In essence, a church is actually providing a variety of different products, all of which are more controlled by the members than by the church itself (Considine, 1995, ss ). En bok som har satt klare spor i debatten rund kirke og markedsføring, er Marketing for Congregations: Choosing to serve people more effectively av Norman Shawchuck, Philip Kotler, Bruce Wrenn og Gustave Rath (1992). Forfatterne hevder at det er hensiktsmessig å skille mellom 3 nivåer i produktbegrepet; basisprodukt, konkret produkt og utvidet produkt. Kirkens basisprodukt er frelse, hevder de. Det konkrete produktet, eller møteplassen mellom menigheten og dens medlemmer, er de tjenestene menigheten tilbyr. Det er noe uenighet om hvorvidt det konkrete produktet kun er forkynnelsen av evangeliet i forskjellige former, eller om det også omfatter aktiviteter der det ikke forekommer forkynnelse. Det vil si at det kan være vanskelig å skille mellom det konkrete produktet og det utvidede produktet. Det utvidede produktet er det som ytes i tillegg til menighetens basisprodukt og de naturlige konkrete produktene. Et typisk utvidet produkt er transporttjeneste til og fra aktiviteter, mens det hersker uenighet om hvorvidt et kurs for nybakte foreldre er kirkens konkrete produkt (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992; Kristoffersen, 1993). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 135

136 Min oppfatning er at kirkens natur er av en slik art at både aktiviteter og serviceleveransesystemet 36 (Normann, 1991) i menigheten formidler kirkens filosofi. Begrunnelsen er at en viktig side ved kirkens produkt er at en del av tilbudet er relasjoner. Som Knut Lundby hevder (1987), vil alltid et menneskes tro og religiøse atferd trekke veksel på en sosial sammenheng. Menigheten tilbyr en relasjon med andre medlemmer i menigheten. The interpersonal relationships within a church can provide support, encouragement, friendship, and a sharing of thoughts and ideas that can be so important to many church members. The development of relationships with others in the church can also help further develop one s own relationship with God (Considine, 1995, s. 18). Her antydes også en annen relasjon, nemlig den livslange relasjonen med Jesus Kristus som mye av kirkens lære handler om og som er kirkens basisprodukt (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992). Også Dunlap og Rountree er inne på skillet mellom ulike produktnivåer når de skriver at: The Church not only offers service skills (Sunday School, worship service, day care centres) to consumers, but also intangibles including peace of mind, spiritual satisfaction, and an increased sense of fellowship. The organization should also offer a respite from everyday problems such as conflict, social pressures and political turmoil (Dunlap og Rountree, 1982, s. 49). Dette er helt i tråd med Considine som hevder at there may be several intangible aspects of the product that churches provide for its users. Such aspects as a sense of community, a sense of belonging, spiritual guidance, reflection, meditation, a sense of hope, and a sense of purpose to life may be part of the product package. Obviously, these aspects will be perceived differently by a church s members than by the church itself (Considine, 1995, s. 17). Det er klart at i begrepet produktorienterte menigheter, ligger det en oppfatning at dette er menigheter som har konsentrert seg om å stadig forbedre det konkrete produktet - konsentrasjonen ligger på stadig å utbedre de eksisterende tilbudene til medlemmene uten å ta hensyn til omgivelsene. På mange måter kan man hevde at produktorienterte menigheter, både innenfor amerikanske kristne kirkesamfunn og i Den norske kirken, 36 Serviceleveransesystemet er det systemet som tjenesten frembringes og leveres i. Leveransesystemet består av et frontpersonal som har kontakt med kunden/medlemmene, og et back-up personell (menighetsrådet, kontormedarbeidere). Medlemmet er også en del av leveransesystemet, han/hun deltar som konsument og produsent. Det vil si at medlemmet, sammen med frontpersonalet, former tjenesten i øyeblikket (Normann, 1991). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 136

137 betrakter seg selv som et lukket system 37 som skal forvalte en objektiv sannhet - en autoritet som fungerer som en veileder i dagens samfunn. Dette henger sammen med at kirken har en egenforståelse og en virkelighetsoppfatning med basis i evangeliet. Kirken skal videreformidle en konstant idé - en objektiv sannhet - til alle mennesker 38. Aktivitetene, og det medlemmene oppnår gjennom deltakelse, er givende i seg selv og vil derfor tendere til å ville fortsette uten innblanding fra omgivelsene (Katz & Kahn, 1978). Produktorienterte menigheter tror at siden menighetens produkt hele tiden er det samme, så kan den bare bli bedre og bedre på å produsere det. Og det er nettopp dette de fleste menigheter gjør: De forsøker å bli stadig bedre på det de mener de kan best. Gjør de det, vil menneskene forsette å søke seg til kirken (Considine, 1995) Konsekvenser av en produktorientert tankegang Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath (1992) hevder at uansett hvor lenge en kirkelig tjeneste har eksistert, så må den på et eller annet tidspunkt bøye seg for endringer i omgivelsene. Som et resultat, må nye og forbedrede tjenester som tilbys i menigheten kontinuerlig ha basis i utilfredsstilte religiøse behov. Kirkens omgivelser endrer seg over tid til tross for at mange menigheter ikke erkjenner det. Resultatet er at de fleste menigheter mangler tilbakemeldingssystemer (Shawchuck & Heuser, 1996, s ) som fanger opp disse endringene. Planer legges med basis i menighetens behov og kapasitetsproblemer. Interne forandringer planlegges uten hensyn til effekt på omgivelsene og omgivelsenes reaksjon på forandringene (Kristoffersen, 1993; 1995). En produktorientert menighet lukker øynene for at det innen menigheten er mennesker som føler helt forskjellig forpliktelse overfor troen og av den grunn søker ulike behov dekket. Hrebinak og Joyce (1988) betegner dette stadiet i organisasjoner an undiffe- 37 Moderne organisasjonsteori betrakter organisasjoner som åpne systemer som inngår i et aktivt samspill med sine omgivelser (Scott, 1992). Det betyr at organisasjoner må tilpasse seg skiftende krav og forventninger i omgivelsene. Forskjellig bransjer byr på forskjellige betingelser, og det betyr at organisasjoner innretter seg forskjellig fordi produkter, markeder og teknologi er forskjellig. Den tradisjonelle, rasjonelle synsvinkelen er derfor at forskjellige organisasjonsformer reflekterer forskjellige omgivelsesbetingelser (Lawrence & Lorch, 1967). Resonnementet er for så vidt enkelt: Organisasjoner må tilpasse seg de vilkår som eksisterer i de omgivelsene som de er avhengig av. 38 En av grunnsteinene i kirken, er at evangeliet må overleveres uforfalsket (1 Kor 11, 23; 15, 3; 2 Tim 1, 13f; Tit 2, 7). Det gis nemlig en normativ basis for kirken: én tro (Efes 4, 5), i betydningen av objektivt trosinnhold (1 Kor 15, 11; Gal 2, 9). Problemet er at vranglære alltid vil forekomme (Matt 18, 7), og at denne vranglæren fører menneskene på villspor (Rom 16, 18; 1 Joh 4, 6) fordi det er løgn (Rom 1, 25; 1 Joh 2, 21) og et forvrengt evangelium (Gal 1, 6-9). Det må derfor arbeides for at den rette lære (1 Tim 1, 10) formidles (Efes 4, 14-16; Hebr 5, 13; 2 Pet 3, 17F). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 137

138 rentiated choice. Organisasjonens tilpasning er karakterisert av low strategic choice og low environmental determinism. Koordinering og kontroll blir mål i seg selv istedenfor et middel for systemets tilpasning til omgivelsene. Et eksempel er at mange menigheter har koordineringsmøter som eneste kommunikasjonsform mellom stabsmedlemmene og mellom stab og menighetsråd. Et typisk mønster for ansettelser er å ansette mennesker, gi de en stillingsinstruks for deretter å kontrollere sluttresultatet. Etter som tiden har gått, har gapet mellom tidligere suksessfulle strategier og endrede omgivelser økt og en klar mismatch mellom dem er resultatet (Kristoffersen, 1995). Shawchuck, Kotler, Wrenn og Raths (1992) dom over en produktorientert tilnærmingsmåte, er at når omgivelsene endrer seg i så stor grad at kirkens produkter blir verdiløse, vil kirken oppleve synkende oppslutning og til slutt krise. Heller enn å tilpasse seg endringer i omgivelsene, går menighetene inn i en reactor mode (Miles & Snow, 1978, s. 29) der de reduserer servicenivået og antall aktiviteter og konsentrerer seg om å gjøre tingene riktig - det vil si gjøre det de gjør bedre enn før. Også John J. Considine (1995) hevder at produktorienterte menigheter vil oppleve stagnasjon og krise på lang sikt: De aller fleste menigheter hevder at de tilbyr et solid program med lovsang, bønn, veiledning og forkynnelse som i årevis har lokket mennesker til kirken, og som i årene fremover vil fortsette å tiltrekke seg stadig nye mennesker. En slik tenkemåte er basert på at mennesker og samfunn endrer seg svært lite over tid i hvert fall med tanke på menneskenes åndelige behov så det er logisk å fortsette å tilby de samme produktene også i fremtiden. Logikken er: If it ain t broke, don t fix it (Considine, 1995, s. 13). I praksis fungerer ikke den produktorienterte strategien i det hele tatt, hevder Considine. Heller tvert i mot. Stadig færre mennesker søker seg til kirken. William Easum har sagt det treffende at of all changes affecting the ministry of churches, none is more important than the relationship between church and culture. The marriage between American culture and Christianity is coming to an end. What was once a separation is becoming a divorce. Not only is the marriage dissolving, but there are signs of actual hostility between the church and society. We are the first generation to live KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 138

139 in an unchurched culture. People no longer attend church unless they are shown why they should attend (Easum, 1991, s.18). En amerikansk forfatter som har hatt stor suksess med sine bøker om kirke og markedsføring, er George Barna 39. Barna har i alle sine bøker en pragmatisk tilnærmingsmåte til bruk av markedsføring i en kirkelig setting. I likhet med Considine (1995), hevder han at til tross for menighetenes salgsfremstøt, er det stadig færre som deltar på aktiviteter i menighetene. Dette, hevder Barna, i stor grad skyldes menighetenes produktorienterte tankegang. Tidene har forandret seg, og for å overleve i fremtiden må menigheter og andre non-profit organisasjoner bli mer markedsorientert. Det betyr at de ikke lenger kan hvile på tidligere tiders suksess for å vokse i fremtiden. Faktisk er det ofte slik at det som har fungert bra tidligere, kan være en direkte katastrofe å holde frem (Barna, 1988). Også innenfor Den norske kirke har mange menigheter en virkelighetsoppfatning som ikke er i harmoni med de reelle forhold (Kristoffersen, 1995). Det menighetsbyggende arbeidet bygger på premisser fra tidligere tiders stabile samfunn. Etablerte medlemmers virkelighetsoppfatning er godt forankret i tidligere kirketradisjon, og deres verdier reflekterer en tendens til å foretrekke stabile, harmoniske forhold i kirken og et ønske om å opprettholde sine høystatusposisjoner (Michels, 1962). Ledere og etablerte medlemmer tillater at foreldede former og aktiviteter består og har i liten grad akseptert at form, bilder, tanker og riter kun er midlertidige midler på vei mot målet og derfor gjenstand for endringer. Isteden har midlene blitt målet eller sagt på en annen måte: Det konkrete produktet har blitt basisproduktet. En konsekvens av en produktorientert tankegang, er at når menighetene mislykkes, forklares det med faktorer utenfor menighetens kontroll (Kristoffersen, 1993; 1995). Et godt eksempel på konflikter som kan oppstå når produktorienterte menigheter blir utfordret til å tenke nytt, finner vi i Sagene Menighet i Oslo. Menigheten har i første halvdel av 2000 har vært i medienes søkelys tilsynelatende på grunn av uenighet om organist Andreas Liebigs improvisasjon og valg av utradisjonell samtidsmusikk under gudstjenestene ; 1984; 1988; 1989; 1990a; 1990b; 1990c; 1991a; 1991b; 1992a; 1992b; 1992c; 1992d; 1993a; 1993b; 1993c; 1994a; 1994b; 1994c; 1996; 1997a; 1997b; 1997c; 1997d; 1997e; Aftenposten : Kirkemusikk på helsa løs (av Leif Welhaven): Moderne orgelmusikk er mer enn prestene i Sagene kirke kan tåle. Én etter én er de blitt sykmeldt. I går ble like godt hele kirken stengt. Fare for liv og helse, mener to verneombud. All virksomhet i Sagene menighet er nå innstilt på ubestemt tid. I halvannet år har organist Andreas Liebig og prestene i menig- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 139

140 heten kranglet og kranglet. Den høyt utdannede organisten insisterer på å få spille samtidsmusikk under gudstjenestene. Men moderne, dramatiske toner har mildt sagt falt prestene tungt for brystet. Nekter å gi seg: Organisten nekter å la seg vippe av krakken, og vil fortsette med å improvisere med avantgardistiske stilmidler. - På samme måte som prestene bestemmer innholdet i prekener, er det organisten som velger hvilken musikk som skal spilles, sier Liebig. Konflikten er blitt mer og mer betent. Oslo-biskop Gunnar Stålsett overlot først saken til biskopen i Borg. Sønnen Sturla Johan Stålsett ledet Sagene menighetsråd frem til årsskiftet. Siden høsten 1999 har saken likevel igjen sortert under Stålsett. - Denne saken er tragisk for hele menigheten, og handler om langt mer enn hvilken musikk som skal spilles. Vi har lagt ned store ressurser på å løse dette, foreløpig uten å lykkes, sier biskop Stålsett. Organist Liebigs advokat, Johan Haga, beskylder Stålsett for å være inhabil selv om departementet mener det motsatte. Til tross for gjentatte forespørsler, har Liebig ikke fått utlevert relevant korrespondanse mellom Stålsett og departementet. Advokat Haga mener også at Liebig er blitt forsøkt skviset ut av jobben med svært ufine midler. - Jeg har jobbet med arbeidsrett i 11 år. Dette er noe av det verste jeg har opplevd, sier Haga. Hemmelig møte: I fjor vår holdt blant andre kirkeverge John Kristian Stranden, daværende menighetsrådsleder Sturla Johan Stålsett og stiftskapellanen i Borg bispedømme et hemmelig møte. I protokollen, som er stemplet "unntatt offentlighet", konkluderes det med at arbeidsgiver Kirkelig Fellesråd vil stå svakt i en eventuell rettssak. I protokollen skisserer kirkelederne også en alternativ plan for hvordan Liebigs virksomhet kan gis "meget strenge rammer": Utsettelse av orgelrestaurering, begrensing i Liebigs konsertvirksomhet og tildeling av ulystbetonte arbeidsoppgaver, er blant mulige tiltak som nevnes. Telefonvakt - Noe av dette er også blitt gjennomført. Jeg er blant annet blitt satt til å være telefonvakt, sier Liebig. Kirkevergen har forsøkt å løse situasjonen ved å tilby Liebig en relativt fri prosjektstilling, men dette avviser organisten. Liebig mener denne stillingen har altfor mange løse tråder. - Jeg håper vi klarer å løse saken, men foreløpig må jeg forholde meg til verneombudenes stenging. Inntil videre kan folk benytte Iladalen menighet, sier kirkeverge John Kristian Stranden. Han vil ikke kommentere innholdet i protokollen fra kirkeledernes hemmelige møte. Aftenposten : Komponister forstår ikke musikkbråket (av Espen Fiveland og Lei Welhaven): Komponistforeningen tror ikke sine egne ører; Sagene kirke er stengt fordi organist Andreas Liebig spiller moderne musikk under gudstjenestene. Foreningen har engasjert seg kraftig i konflikten som herjer Sagene kirke. I går skrev Aftenposten Aften om at verneombudet har stengt kirken av hensyn til ansattes liv og helse. Flere prester er blitt sykmeldt etter lang tids krangling med organisten. Sentralt i konflikten står Liebigs improvisasjon og valg av utradisjonell musikk. - Kirken foretar et utidig inngrep i Liebigs kunstneriske frihet. Denne saken handler etter min mening om hans rett til å få spille samtidsmusikk, sier foreningens leder Glen Erik Haugland. Haugland hevder Kirken trenger innslag fra moderne musikk, også under gudstjenester. Han understreker at det ikke er noe ukristelig over verk av samtidskomponister og mener Kirken gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis den ikke tillater musikalsk nytenkning. - Jeg synes hele denne saken er absurd. Samtidsmusikken bryter ikke med en tradisjon, den forlenger og fornyer den. Andreas Liebig er en svært begavet organist, sier Haugland. Den omstridte organisten har en omfattende utdannelse, blant annet fra Wien og Paris. Han har tidligere vært orgellærer ved Norges Musikkhøgskole. Siden 1996 har han jobbet som organist i Sagene kirke. Problemet er samarbeid: Organist Andreas Liebigs musikkvalg er ikke hovedproblemet i Sagene kirke, mener kirkeverge John Kristian Stranden. - Musikken er flott den. Det er ikke musikken i seg selv som er problemet. Det er når prest og organist ikke kommer til enighet om hvordan gudstjenesten totalt sett skal være at dette blir et problem, sier han. Stranden sier at det er organisten som har satt seg på bakbena og ikke ønsker å jobbe i et team med presten. Konflikten har derfor utartet til en mer personlig konflikt der syn på musikkform og samarbeidsformer står sentralt. - Når presten presenterer prekenen, har han en oppfatning av hva som passer sammen med teksten. Dessverre har organist Andreas Liebig brukt utradisjonelle virkemidler i sin protest og ikke lyttet til prestens anbefalinger. Kirkevergen mener det ikke er holdbart å gjennomføre en gudstjeneste der det blir full kræsj mellom innholdet i prekenen og innholdet i musikken. Nestleder Kåre Steinnes i Norsk kantor- og organistforbund sier at de har tilbudt Andreas Liebig sin bistand. Men foreløpig er ikke dette en sak de jobber med. - Dette er en ren personalsak, sier Steinnes. Sogneprest Kjell Olav Bøe ønsker ikke å kommentere saken. Sagene kirke er nå stengt inntil videre. All virksomhet, inkludert bryllups- og dåpsseremonier blir derfor flyttet til Iladalen menighet. Aftenposten : Rasler med salmene (av Leif Welhaven): Hjelp! Kommunikasjon og nye impulser er to skumle saker. I alle fall hvis du jobber i Den norske kirke. Denne uken har Kirken nok en gang kommet i et lite flatterende lys. Etter at prest etter prest var blitt sykmeldt, valgte to verneombud å stenge hele Sagene kirke på ubestemt tid. Bakgrunnen er at prestene og organisten har kranglet og kranglet i halvannet år. Stridens kjerne er hvilken type musikk som skal komme ut av orgelpipene. Organist Andreas Liebig insisterer på å få eksperimentere og improvisere med voldsomme, avantgardistiske toner. Det har falt prestene usedvanlig tungt for brystet. Den betente saken har flere og muligens ukjente sider. Likevel er det uansett oppsiktsvekkende hvordan kirkeledere valgte å rasle med salmene. Stramme rammer: I et hemmelig møte la de strategien for hvordan organist Liebig skulle få "stramme rammer". Ettersom de ville stå svakt i en rettssak, planla kirkeledere følgende: Utsette orgelrestaurering, begrense konsertvirksomhet og inndra muligheter for permisjon til å spille i andre kirker. I den hemmeligstemplede protokollen står det til og med at Liebig kunne tildeles ulystbetonte arbeidsoppgaver, for eksempel på menighetskontoret. Denne type tiltak er vel et godt stykke fra det man tenker på når det etterlyses nytenkning i Kirken? Ikke enestående: Konflikten i Sagene kirke er dessverre ikke et enestående eksempel på at kommunikasjon ikke er Kirkens fremste force for tiden: I spørsmålet om ja eller nei til homofile prester står to fraksjoner steilt mot hverandre. Forsøk på å snakke sammen har ført til alt annet enn forsoning. For noen uker siden raste striden om hvorvidt muslimer skal få kalle inn til bønn. Selv om kirkeklokkene kimer i en rekke muslimske land, føler deler av kirkemiljøet seg truet av at muslimer vil utøve sin religion. Befriende Stålsett: Nå er det heldigvis på langt nær bare kranglefanter i Kirken. I Oslo har biskop Gunnar Stålsett bidratt med befriende, liberale og konstruktive synspunkter etter at han ble vigslet. Han våger å stå for at homofile har en plass i Kirken, og gjør en prisverdig innsats i kampen mot rasisme. I dag skriver Aftenposten Aften dessuten om at Stålsett tar et krafttak for å bekjempe gatevolden. Skal noen klare å få ro i Sagene kirke, må det være Gunnar Stålsett. Den norske kirke trenger flere med Oslo-biskopens klarsyn for å bli en institusjon folk flest kan identifisere seg med. Og dersom Kirken ønsker virkelig anerkjennel- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 140

141 se hos Hvermannsen, er det vel en idé å anstrenge seg litt mer for å løse konflikter? Av og til er det grunn til å spørre om hvor det er blitt av nestekjærligheten. Såpeoperaen i Sagene menighet handler kanskje ikke om "nesten kjærlighet" engang. Aftenposten : Organisten splitter menigheten (av Kjetil Kolsrud og Astrid Løken Krohn): Gullbjørg Engkvist, Frithjof Junker og Arne Gjesti synes organisten i Sagene kirke gjør en kjempejobb, tross originalitetene. Organisten som spiller så prestene sykmelder seg, splitter kirkegjengerne på Sagene. En eldre dame kaller det "dommedagsmusikk". Men de fleste er positive, mener Arne Gjesti (84). - Nydelig musikk. Det kan ikke bli bedre, mener Frithjof Junker. Han har vært fast inventar på Sagene kirkes benkerader i en årrekke, og fortviler nå over at den oppsiktsvekkende orgelstriden har stengt kirkedøren på ubestemt tid. - Hva er det egentlig med denne musikken som er så spesielt, da? - Vel, han kommer jo med noen innslag nå og da, og tar seg kanskje noen friheter. Det utløsende var vel da han 2. søndag i advent skrudde lyden på fullt og la hele armen over tangentene. De som sov i kirken våknet i hvert fall av dét! humrer Arne Gjesti. Han synes selv den uortodokse organisten gjør en glimrende jobb. - Jeg snakker med mange i menigheten her på Sagene, og de aller fleste er meget positive. Det har jo vært minst 100 mennesker her hver eneste søndag i lang tid, og slikt oppmøte tror jeg ikke det er så mange andre kirker som har. Og så stenger de plutselige hele kirken, det er jo aldeles forferdelig. Vi har jo dessuten samlet inn en halv million til reparasjon av det gamle orgelet, forteller Gjesti. - Mannen er en stor kunstner, føyer Gullbjørg Engkvist til. Hun er bekymret for de gamle, som ikke orker å dra helt ned til Ila kirke for å gå i gudstjeneste på søndagsmorgenen. Det er likevel ikke alle i menigheten som er like mottagelige for organist Andreas Liebigs krumspring på tangentene. - Hjertet hopper opp i halsen på meg når organisten starter opp. Han spiller så høyt at jeg ikke orker å være inne i kirken. En gang var det så bråkete og moderne at jeg måtte gå ut, for så å komme inn igjen da han var ferdig. Jeg kaller det dommedagsmusikk, sier en 91 år gammel dame til Aftenposten Aften. Hun tør imidlertid ikke stå frem med navn. Aftenposten : Det er Kirkens plikt å rydde opp (av Leif Welhaven): Arbeidstilsynet mener Kirken selv må løse orgelknuten i Sagene kirke. I dag møtte de partene for samtale. Verneombudet har stengt Sagene kirke av hensyn til ansattes liv og helse, skrev Aftenposten Aften onsdag. Flere prester er blitt sykmeldt etter lang tids krangel med organisten. Sentralt i konflikten står organisten Andreas Liebigs improvisasjon og valg av utradisjonell musikk. Ola Winsvold, sektorleder i Arbeidstilsynet i Oslo, understreker at det ikke er Arbeidstilsynets oppgave å ta stilling i konflikten. - Arbeidsgiverne plikter å ordne opp i konflikten. Vi vil eventuelt gi dem en frist til å gjennomføre løsninger som kan bedre arbeidsmiljøet. Vi stiller diagnosen og krever at partene ordner opp, men vi er ikke problemløsere. Hvis vi kommer til den konklusjonen at forholdene i denne kirken er helseskadelige, vil vi stille krav til arbeidsgiver om at de setter inn tiltak for å rydde opp, sier Winsvold. - Jeg har vært borte i menighetskonflikter tidligere, men aldri en som er så tilspisset som denne, forteller han. Ifølge sognepresten i Sagene kirke, Kjell Olav Bøe, blir det ingen gudstjeneste førstkommende søndag. Ut over det ønsker han ikke å kommentere saken. Aftenposten : Ikke organistens første konflikt (av Leif Welhaven): Bråket i Sagene menighet er ikke Andreas Liebigs første konflikt med Kirken. Organisten har hatt full kræsj med minst to andre menigheter. Fortsatt er Sagene kirke stengt. Årsaken er at to verneombud mener samarbeidskonflikten mellom organisten og andre ansatte i Sagene kirke skaper "fare for liv og helse". Aftenposten Aften har skriftlig dokumentasjon på at musikkvalg er en sentral del av konflikten i menigheten. Kirkeverge i Oslo, John Kristian Stranden, og biskop Gunnar Stålsett understreker likevel at Sagene-bråket dreier seg om langt mer enn musikk. Personalsak: Nå viser det seg at det ikke er første gang Andreas Liebig har vært i konflikt med kolleger og arbeidsgivere i Kirken. Før han begynte i Sagene menighet i 1996, jobbet han blant annet i Tune menighet i Østfold og i Borge menighet i Lofoten. Begge steder tårnet konfliktene seg opp, og organist Liebig valgte å slutte etter kort tid. - Jeg kan bekrefte at det var en samarbeidskonflikt da Andreas Liebig jobbet i Tune menighet. Det var uoverensstemmelser mellom Liebig og store deler av menigheten, sier Jan Robert Larsen, kirkeverge i Sarpsborg. Etter at Liebig forlot Tune menighet, flyttet han nordover og begynte å jobbe i Borge menighet. Der ble han ikke lenge: - Han jobbet hos oss i noen måneder. Vi hadde en personalsak som jeg ikke gå i detaljer om. Vi fikk god hjelp fra Kirkens arbeidsgiverorganisasjon, og det endte med at Liebig valgte å slutte, sier Frode Wigum, sogneprest i Borge menighet. Utradisjonelle musikkvalg har vært en del av striden også ved tidligere konflikter. - Musikk har imidlertid spilt en underordnet rolle, sier Wigum. Kirkeverge Stranden er lite snakkesalig om Andreas Liebigs fortid i andre menigheter. - Jeg ønsker ikke å kommentere eventuelle tidligere konflikter våre arbeidstagere har vært involvert i. Vi fokuserer nå på å løse konflikten i Sagene menighet, sier Stranden. Mobbing: Andreas Liebig reagerer på at kirkeledere i flere menigheter retter beskyldninger mot ham uten å konkretisere innholdet. - Hvis de mener å ha noe på meg, krever jeg at påstandene dokumenteres. Jeg er utsatt for mobbing og ren heksejakt. Sagene-konflikten handler om at Kirken vil bruke alle midler for å få meg fjernet, sier Liebig. Da han hadde ett års vikariat i Nes menighet og Ingeborgrud menighet, oppsto det ikke konflikter. Andreas Liebig har også jobbet ved Norges musikkhøgskole. Her har arbeidsgiveren ingen negative erfaringer med Liebig som arbeidstager. Aftenposten : Organiststrid kan bli avgjort i arbeidsretten (av Kjetil Kolsrud): Om Sagene menighet ikke trekker oppsigelsen av organist Andreas Liebig, vil saken havne i arbeidsretten. Oppsigelsen som organist Liebig fikk i forrige uke, har en oppsigelsestid på tre måneder. Men blir det rettssak, vil den bli forlenget til forlik eller rettskraftig dom foreligger. Det er ingen bevegelse i striden: Prestene nekter å holde kirken åpen så lenge organisten med sitt "moderne" musikalske lydbilde står i sin stilling. - Liebig selv spiller for tiden konserter i Tyskland og kommer ikke hjem på en ukes tid. Etter hvert vil vi imidlertid prøve å få til forhandlinger med kirken, sier organistens advokat, Johan Haga. - Vi har også tidligere kommet med forslag. Blant annet foreslo vi i fjor at Liebig kunne flyttes til en navngitt annen kirke i Oslo som trengte organist, men det nektet Sagene kirke å gå med på. Dersom ledelsen på Sagene ikke jenker seg i forhandlingene, kommer jeg til å anbefale min klient å gå til arbeidsretten. Biskop Gunnar Stålsett har personlig engasjert seg i problemene knyttet til Sagene kirke. Som en ekstra spiss på saken har biskopens sønn, Sturla Johan Stålsett, vært en av de største pådriverne for å få fjernet Liebig fra tangentene. Sturla Johan Stålsett gikk av som leder av menighetsrådet i Sagene kirke fra nyttår. - Her har det foregått et skittent spill, er advokat Hagas karakteristikk. Aftenposten : Kirken står på sitt i saken mot Liebig (av Kjetil Kolsrud): - Å hevde at det foreligger et komplott mot organisten, er grovt, sier tidligere leder av Sagene menighetsråd, Sturla J. Stålsett. - Fra vår side ser jeg ingen mulighet for å kunne gjøre noe mer enn vi allerede har gjort. sier Stålsett. - Det er kirkevergen som har sagt opp vedkommende, ikke menighetsrådet, og det er opp til ham hvordan dette skal behandles videre. Det er allerede gjort mange forsøk på å finne kompromisser i KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 141

142 Til tross for at den utradisjonelle musikken har hatt positiv virkning på rekrutteringen til menigheten, er menigheten splittet i sitt syn. Det er spesielt de eldre i menigheten som reagerer på det de kaller "dommedagsmusikk" mens andre er svært positive til organistens musikkvalg. For prestene har det vært umulig å akseptere en organist som velger musikk ut fra andre kriterier enn prekentekst og tradisjon. Én etter én er de blitt sykmeldt. 21. februar 2000 ble like godt hele kirken stengt på ubestemt tid. Kirkemarkedsførerne er enige om at produktorienterte menigheter etter hvert vil ende opp med liten rekruttering av nye medlemmer. I og for seg er det ikke noe nytt i dette fordi kontinuiteten av et sosialt system krever overføring mellom generasjonene. I følge Wieting (1975, s. 137)...a recurrent focus of social philosophy since Plato s Republic has been the threat posed by the possibility that the young might not adopt the essential wisdom and values of that society. Hvis et samfunn skal ha fortsatt eksistens, må medlemmene overføre hva de mener er nødvendig kunnskap og verdier. Dette er også Den norske kirkes mål. Man kan spørre seg om Den norske kirke har lykkes i så henseende, eller om den vil lykkes bedre hvis den går bort fra en produktorientert tankegang. denne saken. Den tidligere lederen av menighetsrådet i Sagene kirke tror ikke det finnes grunnlag for forhandlinger om den oppsagte organisten Andreas Liebigs stilling i kirken. Dermed går det mot rettslig behandling av den betente striden. I onsdagens Aftenposten Aften uttalte organistens advokat at han ville råde sin klient til rettssak dersom kirken ikke var villig til å komme ham i møte. Advokaten antydet i tillegg langt på vei at det forelå et komplott mot Liebig. Grov anklage: "Å antyde noe slikt, er grovt og forstemmende. Sakens kjerne ligger på det kollegiale og mellommenneskelige plan - ikke på det musikalske", skriver Stålsett i et brev til Aftenposten Aften. "Saken er først og fremst en personalkonflikt. Derfor er Sagene menighetsråds behandling av den unntatt offentlighet etter loven. Det burde ikke være vanskelig å forstå at når en menighet opplever at mesteparten av staben enten blir sykmeldt, slutter eller ber om å bli forflyttet, så handler dette om noe mer og annet enn uenighet om musikkvalg i eller utenfor gudstjenesten." "Når forholdene er blitt så alvorlige som i dette tilfellet, så bunner det i faktorer som hverken kan eller bør gjøres til gjenstand for offentlig debatt", hevder Stålsett. - Presses Organist Liebigs advokat står på sin side knallhardt på sin karakteristikk. - På et møte i fjor med bl. a. Stålsett, ble man enig om at dersom man ikke kunne få fjernet min klient, kunne man presse ham på andre måter, ser advokat Johannes Haga. - Man skulle utsette orgelreparasjonen, hindre konsertvirksomhet og pålegge ham "ulystbetonte arbeidsoppgaver". Det kaller jeg skittent spill. Aftenposten : Organist får ikke spille, krever kroner (av Lars Kluge og Christine Engh): Organist Andreas Liebig krever nå kroner i erstatning etter at tre kirker nekter ham å spille i deres kirkerom. Men han har avslått tilbud om jobb i Domkirken. Bach-konsertene Liebig skulle holde sammen med Rut Tellefsen må avlyses. Årsaken er at Liebig ikke får lov til å spille i hverken Gamle Aker kirke, Kampen kirke eller Uranienborg kirke. Med henvisning til personalstriden ved Sagene kirke avslår menighetsrådene ved de tre kirkene å låne ut kirken til Liebig. Sagene kirke er nå stengt på grunn av konflikten som blant annet skyldes uenighet mellom Liebig og prestene om hva slags musikk som skal spilles under gudstjenestene. - Jeg har bare en deltidsstilling i Sagene kirke og er derfor avhengig av andre oppdrag. Når jeg nå ikke får lov til å opptre som frilansmusiker, innebærer det at jeg ikke kan utøve mitt yrke som organist. Det betyr yrkesforbud, sier Liebig, som nå krever kroner i erstatning fra hver av kirkene. - Jeg skammer meg. Dette er et forsøk på å drive en dyktig kunstner ut av landet. Det kan da ikke være lov å gå frem på den måten på grunn av en personalkonflikt? sier Rut Tellefsen. - Jeg opplever at en person som jeg har den største respekt for, henges ut som mistenkelig. Det gir meg stor glede og inspirasjon å samarbeide med Liebig, sier Tellefsen. Avviser jobbtilbud: Biskop Gunnar Stålsett ønsker ikke å kommentere saken før den havner på hans bord. I første omgang skal menighetsrådet i den enkelte menighet behandle klagen på avslaget om konsert i kirkerommet. Dersom avslaget opprettholdes, vil Liebig klage den inn til Stålsett, som får siste ord i saken. Oslo-biskopen beklager at det har vært vanskelig å finne en løsning på personalkonflikten i Sagene kirke, men mener kirken ikke har skylden for det. - Fremstillingen av Liebig som forfulgt kirkemusiker er ikke riktig. Kirken har forsøkt å skape rom for også hans musikk, sier Stålsett. For en tid tilbake ble Liebig tilbudt en stilling ved Domkirken som konsertorganist. Dette var et tilbud organisten avviste. - Det var et uredelig tilbud som hadde altfor mange løse tråder til at jeg kunne takke ja. Det innebar blant annet at jeg ble degradert. Jeg synes egentlig det var et interessant forslag, og oversendte derfor forslaget med forbedringer. Det avslo kirken, sier han. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 142

143 6.2.2 Hva kan forklare en produktorientert tankegang? Det finnes mange forklaringsfaktorer på hvorfor religiøse organisasjoner, inkludert Den norske kirke og dens menigheter, i all hovedsak er produktorienterte i sin tankegang. Jeg tror den viktigste forklaringen ligger i kirkens idésystem 41 (Normann, 1975) som er godt forankret i rekrutteringsstrategien. Menighetene er prototyper på normative organisasjoner der tilslutning er basert på kall (Etzioni, 1975) - en opplevelse av at det er det rette å gjøre. Kall som tilslutningsform innebærer at den ansatte på en sterkere måte er personlig involvert og engasjert i organisasjonens mål og sterkt identifiserer seg med organisasjonens idésystem. I tillegg er Den norske kirke fullstendig dominert av én profesjon: teologene. Andre profesjoners perspektiver og måter å tenke på er ikke bygget inn i kirkens organisasjon. Det er teologene som til en hver tid bestemmer hva som er den rette lære - den objektive sannhet. Man kan gjerne si at kirkens særegne kultur formidles gjennom sosialisering av nye medlemmer. Det normative grunnlaget for kirken med dens sosialisering av nye medlemmer, innebærer at kirken, i større grad enn mange andre organisasjoner, møter sine omgivelser i en kontekst full av normer, regler og foreskrevet adferd (Selznick, 1984). Det virker fornuftig å anta at en organisasjon som legitimerer sin eksistens - ikke på produkter og løsninger - men på markedsføring av en konstant idé, og som er fullstendig dominert av én profesjon, vil handle annerledes enn andre organisasjoner med en mer instrumentell legitimitet (Simon, 1957; Blau 1963) når de møter endringsinitierende faktorer. I større grad enn andre organisasjoner, er individer innenfor kirken pålagt å utvise en viss type atferd. Det gjør at institusjonalismen 42, sammenlignet med 41 Idésystem er de normer, regler, verdier og antakelser som råder i en organisasjon. Eksempler på elementer som idésystemet inkluderer er mer eller mindre bevisste oppfatninger om organisasjonens rolle og oppgave, ulike typer mer eller mindre formelle mål, forestillinger om hva som utgjør en effektiv lederstil, og hva som motiverer andre eller forestillinger om organisasjonens stilling og posisjon. De dominerende ideene kan sies å være et produkt av tradisjoner og etablerte forestillinger innenfor organisasjonen samt de normer og verdier som signifikante aktører innehar. 42 Hovedtrekkene ved institusjonalismen kan oppsummeres på følgende måte (Audunson, 1994, s. 115; Olsen, 1992, s. 250): Human action is derived from a conception of identity or role. It is based on a logic of appropriateness and codes of conduct more than anticipation and calculation of uncertain consequences and expected value of alternative behaviours... Meaning, including an understanding of self and history, is constructed through political and social processes... History is inefficient in the sense that it matches institutions, behaviours and contexts in ways that take time and have multiple, path dependent equilibrium. Institutions do not adapt perfectly, rapidly, or without cost, to changing environments or arbitrary commands. In analysing institutional dynamics, we have to understand the identity, history and internal dynamics of an institution, not only its contemporary context. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 143

144 rasjonalistiske eller funksjonalistiske forklaringsmåter, er en alternativ måte å forklare adferd innenfor kirken (Hegstad, 1999). DiMaggio og Powell (1983) mener at mange aspekter ved organisasjonsendringer kan forklares som et resultat av institusjonell isomorfisme: En organisasjon adopterer en standard eller praksis, ikke nødvendigvis eller primært fordi den øker effektiviteten, men fordi den øker legitimiteten og sjansen for å overleve gjennom korresponderende normer i omgivelsene. Dermed blir organisasjonene innenfor en gitt arena mer og mer homogene. Dette har vi lenge sett er tilfellet med menighetene innenfor Den norske kirke. DiMaggio og Powell har formulert en rekke hypoteser som forutsier graden av isomorfistisk endring. I flere av disse hypotesene er the fieldconcept 43 sentralt: The greater the reliance on academic credentials in choosing managerial and staff members, the greater the extent to which an organisation will become like other organisations in its field. The greater the participation of organisational managers in trade and professional associations, the more likely the organisation will be, or will become, like other organisations in its field. The greater the extent of professionalisation in a field, the greater the amount of institutional isomorphic change. The greater the extent of structuration in a field, the greater the degree of isomorphism (DiMaggio & Powell, 1991, ss ). Teologene konstituerer en arena av aktivitet både innenfor og utenfor menighetene. Universitetsutdanningen (Menighetsfakultetet og Det teologiske fakultet) og interesseorganisasjonene (for eksempel Den norske presteforening) er viktige byggeklosser i oppbyggingen av en slik arena. De bidrar sterkt til dannelsen av et nettverk uavhengig av de individuelle menighetene. Dette nettverket danner et system med sentrum og periferi. Noen menighetsorganisasjoner er nettverkets sentrum. Deres standarder og regler har høy status og fungerer som en brønn eller et basseng av regler som imiteres eller adopteres av de andre menighetsorganisasjonene. Utdanningsinstitusjonene og interesseorganisasjonene er nødvendige for å produsere kunnskapsbasen og verdisystemet, fordi uten disse vil det profesjonelle innholdet og den profesjonelle identiteten som er nødvendig for isomorfistisk endring, mangle. På denne måten blir lokale menigheter et speilbilde av den større sosiale strukturen de er en del av (Meyer & Ro the creation of a branch-specific arena outside the individual organisations. The field is an arena for professional struggles and exchange of ideas outside the boundaries of the organisation (DiMaggio and Powell, 1988). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 144

145 wan, 1977; DiMaggio & Powell, 1983). Den teologiske arenaen produserer verdier, normer og standarder som de lokale menighetene må tilpasse seg. I tillegg til å være medlem av den teologiske arena, tilhører hver menighet også et administrativt eller politisk system (Brunsson, 1989). Dette systemet består av normer, standarder og verdier som menighetene må tilpasse seg. Konflikter vil derfor oppstå. Institusjonaliserte normer utgjør på mange måter en profesjonell agenda som beslutter hvilke forslag som er relevante og verdt å diskutere. Da Den norske kirke er fullstendig dominert av én profesjon, kommer få endringsinitiativ innenfra. Profesjonen er organisert rundt felles oppfatninger av hva som er viktig og ikke viktig - rundt en felles agenda. Å forsvare profesjonen er det samme som å forsvare den felles agendaen. Innenfor profesjonen vil det å være trofast overfor den tradisjonelle agendaen gi status. Derfor vil én som ønsker å reformere Den norske kirken trenge hjelp fra eksterne endringsstimuli. Staten er en slik viktig ekstern agendaendrer. Mange vil hevde at det nettopp er tilknytningen til Staten som gjør at Kirken over tid aksepterer endringer i idésystemet. Jeg tenker her på debatten om kvinnelige prester, abortkampen og ikke minst striden om homofiles stilling i Kirken. Når den tradisjonelle agendaen blir forstyrret, skaper dette en åpen situasjon som øker handlingsrommet for reformisten. Men, samtidig som endringer i agendaen skaper en atmosfære for endring i Kirken, betyr dette også usikkerhet. Når den etablerte agendaen brytes, beveger Kirken seg inn i en situasjon der man ikke har oversikt over mulige resultater. Man kan ikke forutsi noe om resultatet før den nye agendaen er etablert og akseptert. Da Rosemarie Køhn ble utnevnt til Biskop i Hamar Bispedømme i 1993, møtte dette stor motstand fra den teologiske arenaen. Køhn er Norges første kvinnelige biskop, og majoriteten aksepterte ikke utnevnelsen. Men, beslutningen ble tatt og det ser nå ut til at agendaen er akseptert. En annet godt eksempel på det ovennevnte, er den såkalte Siri Sunde saken I oktober 1992 henvendte biskop Sigurd Osberg i Tunsberg seg i brevs form til Bispemøtet med ønske om at homofil legning - homofil praksis kunne bli tatt opp til drøfting. På Bispemøtet i mars/april 1993 vedtok man å få dette spørsmålet utredet på nytt. En bredt sammensatt arbeidsgruppe på åtte medlemmer ble nedsatt. I februar 1995 ble utredningen «Homofile i kirken» presentert. Et flertall på fem av de åtte medlemmene argumenterte for at kirken burde akseptere homofilt samliv, også blant sine ansatte. På Bispemøtets vårmøte i april 1995 foreslo biskop Ola Steinholt å utsette behandlingen av homofiliutvalgets utredning til høstmøtet samme år. Forslaget ble forkastet med 6 mot 5 stemmer. Da Bispemøtet tok stilling til utredningens anbefalinger, delte møtet seg i et flertall på åtte og et mindretall på tre. Ola Steinholt, Sigurd Osberg og Rosemarie Køhn mente at det i prinsippet bør være mulig for kirken å åpne for tilsetting av homofilt samboende også i stillinger som krever vigsling. De tre støttet også forbønn for homofile som har valgt å leve sammen. Et samlet Bispemøte presiserte et klart ønske om at denne saken ikke måtte få splitte kirken og la til: "Bispemøtets behandling innebærer ikke at det legges opp til en endret praksis i biskopenes embetsutøvelse, sa de elleve biskopene." På Kirkemøtet i november 1995 ble det stemt over tre ulike forslag til vedtak. Stavangerbiskop Bjørn Bue argumenterte for med tid til debatt og ville utsette Kirkemøtets vedtak i saken til Kirkemøtet Hans utsettelses- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 145

146 forslag fikk 25 stemmer og ble forkastet. Et annet utsettelsesforslag som falt med 22 stemmer, fokuserte på behovet for mer utredningsarbeid med de teologiske og etiske utfordringer knyttet til homofili og homofilt samliv. Kirkemøtets flertall (58 stemmer) vedtok en klar avvisning i forhold til både tilsetting av personer som lever i homofilt samliv og tanken om en liturgisk ordning for en kirkelig forbønnshandling for personer som lever i homofilt samliv. Vedtaket understreker dessuten at Kirkemøtet forutsetter at kirkelige tilsettingsorganer og biskopene i sin embetsutøvelse innretter sin praksis i tråd med dette. Kirkemøtet 1995 la likevel opp til å få homofilisaken tilbake på sitt bord i 1997: "Kirkemøtet ber Kirkerådet om å igangsette arbeidet med å utrede de arbeidsrettslige sider som saken reiser. Kirkerådet bes også - i kontakt med Bispemøtet - om å avklare nærmere hvilke stillinger, oppgaver og verv som kan tenkes omfattet av Bispemøtets uttalelse", heter det i 1995-vedtaket. Til tross for at Kirkemøtet i 1995 vedtok at personer som lever i partnerskap ikke kan være prest eller ha vigslede stillinger i kirken, tok Biskop Köhn en annen beslutning. Da den lesbiske presten Siri Sunde samme år ble ansatt som prestevikar i Hamar Bispedømme med menighetene Torpa og Lunde i Nordre Land i Oppland som sitt virkeområde, ga hun Biskop Köhn et løfte om ikke å inngå partnerskap så lenge hun var prest. 28. juni 1997 inngår Sunde partnerskap med sin kvinnelige kjæreste uten å si opp sin stilling i Den norske kirke. Hun søkte etter råd fra Hamar biskop permisjon fra samme dato. Hun var etter dette i permisjon i påvente av Kirkemøtets behandling av homofilisaken i november 1997, og deretter biskopens fremlegg av saken for Lærenemnda. I 1997 vedtok Kirkemøtet i Trondheim igjen at personer som lever i homofilt samliv ikke kan ha vigslete stillinger som prest, kateket eller diakon i Den norske kirke. For å bevare enighet og felles orden i kirken, stemte biskop Köhn for dette etter at hun første hadde markert sitt personlige syn om full likestilling for homofile i kirken. I ettertid har Köhn uttalt at hun angret på at hun ga sin støtte til vedtaket. I desember 1997 får Siri Sunde tilbud om en spesialopprettet stilling i bispedømmet og får permisjon fra sin prestestilling. Den 8. oktober 1998 ble saken avvist i Lærenemnda som en forvaltningssak og sendt tilbake til Hamar biskop som frem til nå har arbeidet med å finne frem til en avgjørelse i saken. Biskop Köhn blir stilt under et enormt press. Spørsmålet er om hun skal være lojal mot Kirkemøtets vedtak eller om hun skal følge sin egen overbevisning. Debatten går høyt innenfor kirken. Under en pressekonferanse mandag 1. februar 1999, opplyser biskop Köhn at hun har besluttet å gjeninnsette Siri Sunde som kapellan i Den norske kirke. Köhn mener at det ikke er teologisk grunnlag for en annen avgjørelse. Det saken handler om er presters rett til å inngå partnerskap, sa Köhn under pressekonferansen. Hun la til at det er hun som har den endelige ansvaret for en selvstendig beslutning i saken. Biskop Köhn mener at Kirkemøtets vedtak ikke kan overskygge hennes selvstendige ansvar for å vurdere og avgjøre saken. Köhn beklager samtidig løftebruddet fra Siri Sundes side, men hun har ikke lagt avgjørende vekt på dette da hun tok sin beslutning. Kirken har for mye å be de homofile om unnskyldning for, mener biskop Köhn. Kirken bør endre sitt syn på homofili, slik synet er endret i andre saker. Denne avgjørelsen vil i praksis åpne for at lesbiske og homofile kan vigsles og tilsettes i vigslede stillinger i Hamar bispedømme og kanskje også i andre bispedømmer. Deler av kirken er av en annen mening. Da nyheten om biskop Köhns avgjørelse i Siri Sunde-saken kom, var Kirkerådet samlet til møte på Gardermoen. Det var i forbindelse med dette møtet Den norske kirkes preses, biskop Odd Bondevik, sto frem og hevdet at Köhn beslutning er gal. Bondevik sa i en kommentar at Bispemøtet har strukket seg langt for å bevare enigheten og unngå splittelse i denne saken. Senere ut på våren 1999 skal Bispemøtet drøfte den situasjonen som har oppstått. Bondevik regner ikke med at biskopenes praksis på dette feltet blir endret. Selv om trafikkreglene noen ganger blir brutt, så fører ikke det til at traffikkreglene oppheves, sier han. Bondevik hevder videre at Kirkemøtet i 1995 slo fast at den norske kirke ikke kan endre sin praksis med tilsetting av personer som lever i homofilt samliv. Bondevik mener at Kirkemøtets vedtak står fast og det blir derfor nødvendig å samtale om den nye situasjonen på vårens bispemøte: Jeg har sympati med biskop Köhn for den vanskelige situasjonen hun ha vært i, hevder Bondevik, men han frykter at Köhns beslutning vil skape turbulens og vondt blod i kirken. Risikoen for en splittelse innen kirken er blitt betydelig større, mener Bondevik. Den nye Kirkeråds-lederen Gunvor Kongsvik fremholder i sin kommentar at det nå kan bli satt en spørsmålstegn ved Kirkemtøtets autoritet. Stortingsrepresentant Grete Knudsen sa også samme dag at dette er en seier for en rause folkekirke som har plass for at folk kan være annerledes. Knudsen tror biskop Köhn kommer til å nyte stor respekt og få sterk støtte for sin avgjørelse. Kirkeminister Jon Lilletun var knapp i sin kommentar. Jeg tar biskop Köhns beslutning til orientering. Jeg hadde ønsket at Hamars biskop hadde forholdt seg i samsvar med kirkemøtets vedtak. Han beklager derfor avgjørelsen og den vanskelige situasjonen som kan oppstå i kirken. Köhn har vist mot og medmenneskelighet ved å trosse Kirkemøte, uttaler Landsforeningen for lesbiske og homofile. Nestlederen i LLH, Inger Lise Blyverket, understreker at biskop Köhn med dette har tatt en kirkehistorisk avgjørelse. Avgjørelsen er et viktig og kjærkomment signal til alle homofile i og utenfor kirken, sier hun. I løpet av mars 1999 ble det klart at 25 prester i Hamar Bispedømme ikke lenger ønsket Rosemarie Köhn som sitt åndelige overhode og brøt med henne. I en motreaksjon dannes det en folkeaksjon til støtte for Biskop Köhn der det oppmuntres til å boikotte de prestene som har brutt med sin biskop. På Bispemøtet i mai 1999 valgte fire av biskopene (Steinholt, Osberg, Køhn og Stålsett) å poengtere den enkelte biskops selvstendighet i sin embetsutøvelse i forhold til offisielle vedtak i kirken: "Kirkerettslig forstår vi det slik at verken Bispemøtet eller Kirkemøtet kan binde den enkelte biskop i hennes eller hans forvaltning av sitt embete. Biskopen er først og fremst forpliktet på Skriften og vår kirkes bekjennelse, dertil også på kirkens ordninger, og foretar selvstendige vurderinger på dette grunnlag. Til en helhetlig vurdering hører det også å ta hensyn til vedtak i synodale organer som Kirkemøtet. Normalt vil dette være uproblematisk. Men både Bispemøtet og Kirkemøtet kan ta feil, og en biskop som kanskje også selv har stemt for vedtak i disse organer, kan senere komme til at vedtaket ikke var riktig. Det samme kan gjelde biskoper som er utnevnt etter at vedtaket ble fattet. Det normale vil da være å ta saken opp med vedkommende rådsorgan, men i noen tilfeller kan den enkelte biskop bli nødt til å treffe en avgjørelse som går mot et kirkemøtevedtak uten å kunne gå denne vegen. Biskopen må da som ellers handle i overensstemmelse med sin forpliktelse på Kirkens læregrunnlag... Et vedtak i Kirkemøtet som det høyeste synodale organ i kirken vil alltid ha stor vekt for oss i vår tjeneste som biskoper. Samtidig må vi fremholde vårt selvstendige ansvar. Når biskopen treffer sin avgjørelse, må alle relevante forhold tas i betraktning. Dersom en som lever i homofilt samliv, blir tilsatt av bispedømmerådet etter positiv uttalelse fra menighetsrådet, kan menighetsrådets uttalelse og bispedømmerådets vedtak veie så tungt at det oppveier hensynet til Kirkemøtets vedtak." Flertallet i Bispemøtet karakteriserte seksuelt samliv mellom mennesker av samme kjønn som handlinger i strid med Guds ord og vilje, og understreket at kirkens tidligere holdning i saken står ved lag: "Spørsmålet om homofilt samboende kan inneha vigslede stillinger i kirken, er ikke et spørsmål om allmenne rettigheter. Det kan aldri bli en menneskerett å bli prest." På Kirkerådets møte i mai 1999 vedtok man at Kirkemøtet 1999 skal få seg forelagt en sak om Kirkemøtets KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 146

147 Det er tydelig i eksemplene ovenfor at de to nettverkene, det teologiske nettverket og det administrative og politiske nettverket, gjør at menighetene møter normer og standarder fra to hold. Dette har ofte ført til krysspress, og krysspress har igjen ført til passivitet. Dersom en spesifikk endringsfremmende faktor inneholder konflikt mellom disse to nettverkene, er tendensen en strategi av ikke-endring (Audunson, 1994; Rogers, 1983). 6.3 SALGSORIENTERTE MENIGHETER En salgsorientert menighet arbeider på en slik måte at the main task of the organization is to stimulate the interest of potential consumers in the organization s chosen products and services (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992, s. 60). Hovedforskjellen mellom produkt- og salgsorienterte menigheter, er at produktorienterte menigheter vil produsere produktet og motsette seg alle forsøk på forandring, mens myndighet på bakgrunn av homofilisaken. 10 av de 14 kirkerådsmedlemmene som deltok på møtet, vedtok en uttalelse der det blant annet fremkommer kraftig kritikk av de fire mindretallsbiskopene: "Kirkerådet finner det uakseptabelt at enkelte biskoper ikke vil forplikte seg på, og følge de ordninger og retningslinjer som Kirkemøtet har vedtatt. En slik fraskrivelse vil være ødeleggende for kirkens enhet." Saken er per i dag ikke ferdig diskutert innenfor kirken, og jeg tipper at diskusjonen vil pågå en tid fremover. Jeg er imidlertid overbevist om at på lang sikt, vil kirken akseptere agendaen. Siste utvikling i saken (per 31. mai 2000) er ganske interessant. Under overskriften "Samboende homofil kan bli prest" kan vi lese i Aftenposten fredag 26. mai at den homofile presten Jens Torstein Olsen kan bli ansatt som prest til tross for at han er samboende: "Jens Torstein Olsen er overrasket over at han som den første samboende homofile er innstilt av et menighetsråd til jobb som prest: 'Svært overraskende, hyggelig og gledelig at lokalmenigheten kunne tenke seg til å innstille meg', sier menighetsforvalter Jens Torstein Olsen (51). På delt førsteplass ble han fredag innstilt som kapellan i 65 prosent stilling i Majorstuen menighet i Oslo. Han har også søkt deltidsstilling som prest ved et par sykehjem. 12 år etter at han ble ønsket bort som prest ved Dikemark sykehus av biskop Andreas Aarflot, kan han dermed være på vei tilbake. I mellomtiden har han arbeidet i Landbruksdepartementet og siden i fjor som menighetsforvalter i Markus menighet. Samboer: Jens Torstein Olsen er samboer med Erling Lae, kommunalråd for eldreomsorg i hovedstaden. Olsen er eldst av de syv søkerne til stillingen i Majorstuen, og har dessuten lengst ansiennitet som prest - først som sykehus- og fengselsprest i Rogaland, senere som prest på Dikemark sykehus frem til Da hadde jeg fått klar beskjed fra biskop Aarflot om at han opplevde det problematisk å ha meg som prest på Dikemark. Selv om sykehusets ledelse ønsket at jeg fortsatte, valgte jeg å trekke meg tilbake. Nå har jeg lyst til å bli prest igjen, men er klar over at flere skal uttale seg før ansettelsen i Majorstuen skjer 22. juni, sier Olsen. Rettssak: I 1988 gikk Jens T. Olsen til rettssak mot Kirkerådet fordi han ikke fikk stilling som diakonikonsulent. Han fikk ikke medhold i retten i at det var usaklig ikke å ansette ham fordi han levde i homofilt parforhold. Det er knyttet stor spenning i Kirken til nettopp denne saken. Slik sammensetningen av landets 11 bispedømmeråd er, er det i dag bare i Oslo og Hamar det er flertall for å ansette homofilt samboende prester, diakoner og kateketer. Biskop Gunnar Stålsett har tidligere uttalt at han meget vel kan komme til å gå inn for å ansette en homofilt samboende i Oslo hvis søkeren er ønsket av menighetsrådet. Splittelse: Før ansettelsen skal prost theol. Trond Bakkevig i Vestre Aker og innstillingsrådet i Oslo gi sin innstilling. I synet på hvorvidt homofilt samboende kan ansettes i vigslede stillinger, støtter Bakkevig biskop Stålsett. I innstillingsrådet støtter to medlemmer kirkemøtevedtaket, som vender tommelen ned for homofilt samboende prester, diakoner og kateketer. Det tredje medlemmet er på linje med biskop Stålsett i denne saken. Kontorsjef John Egil Rø ved Oslo bispekontor opplyser til Aftenposten at hvert av de tre medlemmene i innstillingsrådet i prinsippet kan innstille sin kandidat på hver av plassene. Står fritt: 'Bispedømmerådet står fritt til å ansette hvem det ønsker av de kandidater innstillingsrådet har på sin liste, uansett hvor på listen de havnet ved avstemningen. Men mindretallet i bispedømmerådet har mulighet til å anke vedtaket inn for departementet. Saken kan med andre ord havne på bordet til kirkeminister Trond Giske, men trenger naturligvis ikke å gjøre det,' avslutter John Egil Rø. Biskop Stålsett ønsket ikke å kommentere saken i går. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 147

148 salgsorienterte menigheter vil utforme et produkt de tror selger. Dersom produktet ikke selger, vil menigheten øke salgsinnsatsen før den i siste instans endrer produktsammensettingen. Målet for salgsorienterte menigheter is on building volume for the sake of volume. More is better under this concept (Stevens og Loudon, 1992, s. 5). Salgorienterte menigheter er ikke opptatt av menneskers behov eller interesser. De er opptatt av å endre behov og interesser i markedet. Istedenfor å forandre tilbudene for å gjøre de mer relevant i en foranderlig verden, øker menigheten sitt budsjett til annonsering, personlig salg, sales promotion og andre etterspørselsstimulerende aktiviteter (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992). Det vil si at menighetene reagerer på synkende oppslutning ved å ty til ulike salgsteknikker. Forfatternes hovedankepunkt mot en salgsorientering i menigheter, er at lederne (selgerne) ofte er mer opptatt evnen til å selge produktet enn av verdien på produktet. En amerikansk forfatter som ønsker en klarere salgsorientering i menigheter, er Carnegie Samuel Calian (1983), professor i teologi og leder for Teologisk Seminar i Pittsburgh. I 1983 skrev han en artikkel i The Christian Ministry kalt Marketing the Church s Ministry. Her tar han opp problemet med at alt for mange kirkesamfunn er negative til bruk av markedsføring i en kirkelig setting, og spesielt er de negative til å bruke ordet salg i forbindelse med kirkens virksomhet. Calian hevder at kirken er i the selling game enten kirkeledere vil innrømme det eller ikke. Kirken skal forkynne budskapet uten å ta betalt for det i henhold til sunn kristen teologi. Men, hvorfor bruker menighetene så mye penger, tid og talent på promosjon hvis de er så imot å selge budskapet? Jul og påske har blitt kommersialisert i vår kultur, og siden kirken lever i en kommersiell verden, må den også selge sitt budskap for å nå ut selv om det dreier seg om en annen type salg enn den som foregår i kommersielle bedrifter. Det salgsmaterialet menighetene bruker i evangeliseringens navn, er former for markedsføring, hevder Calian, men ofte utformet av amatører. Innenfor enhver menighet er det mennesker som er profesjonelle selgere eller markedsførere. Disse blir imidlertid sjelden eller aldri brukt i utformingen av menighetenes program eller i andre sammenhenger. Menighetene tenker for tradisjonelt. De rekrutterer lærere og økonomer eller håndverkere som hjelper til med vedlikeholdet. Men det går ikke lenger. Beviset for at KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 148

149 menighetene ikke har klart å benytte de ressursene de har blant medlemmene, ligger i nedgangen i antall deltakere på aktiviteter. Det er ikke lenger spørsmål om marked eller misjon marked og misjon må gå hånd i hånd for at kirken skal overleve på lang sikt, hevder Calian. Det finnes mange eksempler på salgsorienterte menigheter, spesielt i USA. De fleste kjenner til eller har hørt om TV-evangelister, karismatiske bevegelser som bruker mye energi på personlig salg, kirkesamfunn som bruker store summer på å annonsering eller dør-til-dør evangelisering. Innenfor Den norske kirke, finnes det få klart salgsorienterte menigheter. Det er innenfor frikirkeorganisasjonene, salgsorienteringen er mest utbredt. Når det gjelder dør-til-dør evangelisering, har vi i Norge en gåte som lyder: Hva er det som går og går, men aldri kommer lenger enn til døren? Svaret er Jehovas Vitner. En titt på TV-tilbudet i Oslo i april 2000, avslører to kanaler som driver evangelisering: Evangeliesenteret og TV Islam. Av store salgsorienterte frikirkemenigheter i Norge, vil jeg hevde at menigheter som Sarons Dal eller Livets Ord kommer nærmest en salgstilnærming Konsekvenser av en salgsorientert tankegang Mye av motstanden mot å bruke markedsføring i en kirkelig setting, springer ut fra erfaringer med salgsorienterte menigheter. Krohn (1980) avslører i sin artikkel The Sixtyminute Commercial: Marketing Salvation, at det ikke bare er fordommer mot bruk av markedsføring i religiøse organisasjoner, men at det er stor skepsis til markedsføring generelt, og at dette delvis skyldes TV-evangelistenes markedsføringspraksis. Han hevder at TV-evangelistene er uhyre dyktige på segmentering: Majoriteten henvender seg til et publikum som aksepterer en evangelisk, fundamentalistisk kristen religiøs orientering, er politisk konservative og søkende etter åndelig veiledning. TV-evangelistene treffer derfor sjelden de kirkefremmede. Produktet blir presentert ut fra sine fordeler som evig liv, frelse, himmel istedenfor helvete o.s.v. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 149

150 TV-evangelistene legger vekt på at produktet is literal and not allegorical or metaphorical (Krohn, 1980, s. 27). Prisen menigheten betaler, er ikke bare den økonomiske støtten de bidrar med, men også tap av fri tenkning og den tiden det tar å oppnå produktfordelene. TV-evangelistene vet at gjentatte kjøp ofte fører til merkelojalitet og økte inntekter. Derfor er det et stort apparat i gang for å tilby seerne premiums i form av brosjyrer, Bibler og pins. Hensikten er like mye å få tak i adressene for å be om mer økonomisk støtte fra seerne. I tillegg benytter menighetene seg av direkte salg over telefon for å oppnå en mer direkte kommunikasjon. Distribusjonsfilosofien bak de fleste TV programmene er enkel: Å nå ut til de som ikke går i kirken. Dette er gjerne eldre, syke og sosialt tilbakestående mennesker. Krohn hevder at gjennom sin effektive og kyndige bruk av markedsføringsteknikker, har TV-evangelistene vokst seg store og mektige i USA. Men, i prosessen har de manipulert språket uten tanke på virkningene og det ser ut til at deres suksess gir mersmak: Nå ønsker mange politisk makt og global mediadekning. Todd J. Englander (1993) hevder at TV-evangelister er genier når det gjelder insentivmarkedsføring, men at de samtidig er de beste eksemplene på hvordan det ikke skal gjøres. Englander diskuterer TV-evangelistenes troverdighet og (mangel på) moral. Han hevder at mange av de som står frem som evangeliets forkynnere kun er ute etter egen fortjeneste og profitt. Donasjonene som kommer inn fra trengende og godtroende mennesker og det salget TV-evangelistene har over postordre, går rett i lomma på menighetens ledere. Miller og Niffenegger (1982) har studert TV-evangelistenes markedsføringsteknikker i USA. Gjennom å benytte en analogi med gatekjøkkenmat, hevder de at TVevangelistene har blitt en slags gatekjøkken kjede av religion. De dominerer markedet gjennom å tilby gatekjøkkenevangelisering til mennesker som ønsker en lett tilgjengelig religiøs forkynnelse uten for stor grad av personlig engasjement. Forfatterne foreslår at lokale menigheter kanskje burde vurdere en nisjestrategi for å sikre sin egen overlevelse på lang sikt, da de hevder at det er et marked for slik type evangelisering og at amerikanere blir mer og mer kommersialisert i forhold til religion. O Guinn og Belk (1989) har gjort et case studium av den salgsorienterte menigheten Heritage Village i USA der shopping og lovprisning er forent. Heritage Village kan KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 150

151 beskrives som en religiøs fornøyelsespark. Parken har over 6 millioner besøkende per år og ligger på tredjeplass blant fornøyelsesparker i USA, bare slått av Disney World og Disneyland. I Heritage Village tilbys besøkere en blanding av religion, kringkasting, shopping, rekreasjon, underholdning og møte med kjendiser. Parken har sin egen kirke, sitt eget shoppingsenter, en kopi av gamle Jerusalem, eiendomsformidling, hoteller, campingplasser, restauranter, flere TV-studio, vannpark, det er jevnlig auksjoner, loppemarked, skuespill og en hel rekke andre underholdningsaktiviteter. Forfatterne karakteriserer stedet som a secular version of heaven as a place of beauty, luxury, play, celebration, safety, acceptance and shopping (O Guinn & Belk, 1989, s. 227). Forfatternes oppfatning er at mer og mer at det som normalt har blitt oppfattet som profane, kommersielle varer blir helliggjort i amerikansk kultur. Denne kulturelle helliggjørelsen viser seg ikke minst i TV-evangeliseringen, neofundamentalismen og religiøse rettigheter som er en gjenganger i det amerikanske samfunnet. Problemstillingen i artikkelen er.where does the sacred reside in this nexus, in religion or in heretofore profane, secular commodities? can commodities be sacralized within the religious sphere, where opposing values presumably would be strongest? (O Guinn & Belk, 1989, s. 227). Konklusjonen er skremmende: at Heritage Village the consumption of religious and secular offerings has been forged into a single ethos in which both are sacred rites. Not only has religion become a consumption object, consumption has become a religion in which wealth and opulence are venerated (ibid., s. 237) 45. Skepsisen til salgsorienterte menigheter og kirkesamfunn, springer ut fra at omgivelsene i praksis ikke bare vurderer de tjenestene som tilbys, men også vurderer de normer og verdier tjenesten blir produsert ut fra (Meyer og Scott, 1983). Det vil si at organisasjoner vurderes ut fra både tekniske- og institusjonelle kriterier. Alle organisasjoner må leve opp til begge sett av vurderingene. Noen organisasjoner vurderes overveiende på sine tjenesteytelser, mens andre overveiende vurderes på normer og verdi- 45 Flere forfattere har benyttet denne delingen mellom det hellige og det verdslige. Hirscman & Holbrook (1992) benytter inndelingen i studiet av postmoderne forbrukeradferd. Belk, Wallendorf og Sherry (1988; 1989) benytter inndelingen når de ser på verdsliggjøringen av religion og helliggjøringen av det verdslige. Miller (1994c) forklarer menneskets helliggjøring av det verdslige med en åndelig søken der de ikke finner noe svar i kirken og derfor finner svar andre steder. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 151

152 er. Jeg vil hevde at de institusjonelle kriteriene får stigende betydning i fremtiden nettopp fordi mange har hatt dårlig erfaring med salgsorienterte menigheter og deres metoder 46. Det betyr at menighetene må vinne omgivelsenes tillit. Markedslogikken har dermed inntatt en dominerende plass i våre vurderinger også av den offentlige og frivillige sektoren. De frivillige organisasjonene må demonstrere at de er like effektive, moderne og rasjonelle som kommersielle virksomheter. Men, deres ytelser er vanskelig å vurdere. Derfor må de samtidig vise andre sider av seg selv: Organisasjonsstruktur, verdier, beslutninger og prosesser. Et annet poeng er at de frivillige organisasjoner fastholder en demokratisk logikk via foreningsformen som, i motsetning til markedslogikken, forventes å gi medlemmene den demokratmessige kontroll over organisasjonen via deres deltakelse i de demokratiske organer (Friedland & Alford, 1991, s. 248). Det stiller krav til frivillige organisasjoner: De må demonstrere, spesielt gjennom sin strukturelle oppbygging, at de er demokratiske i den norske foreningsutgave av demokratiet. Det gir også en ytterligere vanskelighet: Samtidig å skulle leve opp til to diametralt motsatte institusjonelle logikker: Markedets og demokratiets. Struktur, prosess og ideologi blir derfor viktige signaler for organisasjoner om at de er i overensstemmelse med normer og verdier med omgivelsene (Brunsson, 1989; Meyer og Rowan, 1977; Christensen, 1995). 6.4 MARKEDSORIENTERTE MENIGHETER Markedsorientering innebærer at the main task of the organization is to determine the needs and wants of target markets and to satisfy them through the design, communication, cost, and delivery of appropriate and competitively viable products and services (Kotler, 1988, s. 127). Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath (1992, ss ) hevder at markedsorienterte menigheter møter to problemer når de skal tilfredsstille behov og ønsker hos sine medlemmer og potensielle medlemmer. For det første kan mennesker ha behov som strider mot menighetens ideologi - enten fordi behovene er samfunnsfiendtlige eller 46 I april 2000 ble Den norske kirkes Kirkefond (som er forvaltet av Kirkedepartementet) utsatt for sterk kritikk på NRKs forbrukermagasin fordi fondet plasserer i aksjer i norske foretak som er forbundet med forretningsdrift som strider mot fondets retningslinjer. Et eksempel er at Kirkefondet har aksjer i Orkla som eier Pripps-Ringnes (Norges største ølprodusent) til tross for at retningslinjene klart uttrykker at det ikke skal plasseres penger i foretak som er forbundet med alkohol. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 152

153 fordi behovene ikke er i medlemmets langsiktige interesse (rusmidler). For det andre kan medlemmer og potensielle medlemmer ha behov de selv ikke er klar over (en personlig relasjon til Gud). En menighet skal handle til beste for medlemmene og ivareta samfunnets langsiktige interesser. En markedsorientert organisasjon som i tillegg ivaretar medlemmets og samfunnets interesser, og de kortsiktige og langsiktige konsekvensene ved å tilfredsstille disse interessene, har adoptert det sosiale markedsføringskonseptet. Det sosiale markedsføringsbegrepet innebærer at the main task of the organization is to determine the needs, wants, and interests of target markets and to adapt the organization to delivering satisfactions that preserve or enhance the consumer s and society s wellbeing on a longterm as well as short term basis (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992, s. 64). Lantos (1985, 1986) hevder at markedsføring er den mest bibelske av alle forretningsfunksjoner forutsatt at forretningsmannen setter kundene først og ikke inntjeningen. Som markedsfører er du opptatt av å gjøre det beste du kan for dine kunder. Lantos hevder at for virkelig å handle til beste for andre mennesker, er konseptet om sosial markedsføring (Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath, 1992, s. 64) det mest hensiktsmessige. Der settes kvaliteten og integriteten på relasjoner mellom mennesker i fokus. Dette er helt i tråd med bibelske prinsipper, hevder Lantos og siterer Matteus: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem (Matt 7,12). Målet med å ta i bruk markedsføring i en kirkelig setting, er at menigheten på sikt skal utvikle seg til det forfatterne kaller den lydhøre menigheten (the responsive congregation): The responsive congregation is one that makes every effort to sense, serve, and satisfy the needs and wants of its members and the groups it has targeted to serve (publics), within the constraints of its resources (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992, s. 68). Bruce Wrenn (1988, 1993a, 1993b) er en av dem som har vært mest aktive i debatten om kirke og markedsføring. Etter å ha studert en rekke amerikanske menigheter, hevder Wrenn at amerikanske menigheter med rekrutteringssuksess har spesielt fire karakteristiske trekk (Wrenn, 1993a, s. 241): KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 153

154 De vet hvorfor de er in business. Det vil si at de har en klar formening om sin misjon. De ser helt klart hvilken rolle de spiller i medlemmenes åndelige liv. De er personorientert og ikke programorientert. De gjør et helhjertet forsøk på å avdekke, forstå og betjene sine medlemmers behov. De involverer medlemmene i utviklingen og gjennomføringen av menighetens program. Medlemmene i menigheten blir gitt en rekke muligheter til å involvere seg i kirkens aktiviteter. Selv store menigheter er i stand til å opprettholde en intimitet gjennom en rekke småfellesskap. Disse fellesskapene eller gruppene betjener de ulike behovene i menigheten og segmenter i omgivelsene som menigheten har valgt å rette seg mot. Det ser altså ut til at amerikanske kirker med rekrutteringssuksess, er kirker som er lydhøre overfor brukernes behov (Shawchuck & Rath, 1994), eller for å si det som Wrenn;...they have structured themselves to be responsive to the needs of their current members and to those needs felt by well defined segments of society. They are responsive by first understanding what those needs are, how churches function to satisfy certain needs, the process by which people choose churches to satisfy their needs, how to develop ministries and communicate the need satisfying ability of those ministries to a specific segment, and how to ensure that all this will take place within the context of a well defined mission for the church this responsiveness to internal and external needs epitomizes the essence of what a marketing orientation can contribute to churches (Wrenn, 1993a, p. 241). I likhet med Bruce Wrenn (1993a; 1993b), fant George Barna (1992a) at de kirkene i USA som har størst suksess med å rekruttere stadig flere mennesker, er de som er markedsorientert i sin tankgang. They use marketing without apology They proclaim the gospel, they facilitate relationships among people, they serve the community and they do basic marketing activities to enable such ministry to continue and to flourish (Barna, 1992a, s. 28). Wrenn hevder at nurturing church members by finding ways to meet their needs and deliver satisfaction in their exchanges with the pastor, other church members, and KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 154

155 with external publics is a primary objective of internal marketing activities for religious organisations (Wrenn, 1993b, s. 252). I henhold til Considine (1995) og Wrenn (1993b), er det behov for en felles referanseramme mellom menighetens ledere og medlemmene. The administrator must be able to perceive value in church membership from the parishioner s viewpoint so that member satisfaction can be truly delivered by building value into the churchmember experience (Wrenn, 1993b, s. 253). Teorien er altså at for å møte menneskenes åndelige behov, må kirken først møte menneskenes følte behov. De følte behovene blir en bro til mer seriøse behov som et fellesskap med Gud (Anderson, 1990). I et større perspektiv, er ikke markedsorientert tenkning så fjernt fra det misjonærer har visst i en årrekke: To reach non-christian populations, it is necessary for a church to become culturally indigenous to its mission field - whether that field is in Asia, Africa, Latin America, or Oceania, or in Europe or North America. When a church employs the language, music, style, architecture, art forms, and other forms of the target population s culture, Christianity then has a fair chance to become contagious within their ranks. But when the church s communication forms are alien to the host population, they may never perceive that Christianity s God is for people like them (Hunter, 1996, s. 58). Et hovedbegrep i misjonsdebatten er kontekstualisering, det vil si oversettelse av Bibelens budskap og kultur inn i målgruppens kontekst og kultursammenheng. Selv om evangeliet er universelt, må det bli kjøtt og blod i stadig nye sammenhenger. Således er en individualistisk rettferdiggjørelsesforkynnelse fra Sørlandet ikke umiddelbart relevant i en etiopisk landsby hvor hovedproblemet er å få bukt med onde ånder (Jørgensen, 1987, s. 10). Målet med en kontekstualisering, er at budskapet skal ha den samme mening og virkning blant nåværende tilhørere som Bibelens budskap hadde på de opprinnelige tilhørerne. Dermed er det ikke nok med en bokstavelig oversettelse som springer bukk over kulturforskjellene eller en standard utformet formidlingsstruktur. Misjonsvitenskapen har utviklet et syn på kommunikasjon som menneskesentrert i den forstand at kommunikasjonen må begynne med mennesker, respektere deres verdighet og behandle dem som subjekt og ikke som objekt. I Bibelen kan man lese at selv Gud hadde en grunnleggende mottakerorientering: Han bruker vår historie og våre kommunikasjonsformer for å komme i tale med oss. Han kommer til oss hvor vi KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 155

156 er og som i er (Jørgensen, 1987, s. 12). Tormod Engelsviken (1987) hevder at om evangeliet skal bringes til alle folkeslag, er det ikke nok å vite hvor de bor og hvor mange de er, men enda viktigere er det å vite hvem de er og hvordan de er. Kulturkunnskapen kan hjelpe oss til å lære hvordan vi kan formidle det kristne budskap til dem. Engelsviken hevder videre at Paulus er et eksempel på en mann som gav avkall på all stolthet over sine egne kulturelle privilegier (Fil. 3, 4-9) og som lærte å tilpasse seg andres kultur. I det første brevet til menigheten i Korint, skriver han: Jeg er fri og ingen underlagt, men jeg har gjort meg til alles tjener for å vinne så mange som mulig. For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for i det minste å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det (1. Kor. 9, 19-23). Som jeg ser det, er det ingen tvil om at både Paulus og misjonsvitenskapen har en god slump markedsorientering i sin fremgangsmåte. Spørsmålet er hvor markedsorientert en menighet kan bli uten at det går på bekostning av målet: Å føre mennesker inn i et livsfellesskap med Jesus Kristus. En av forskjellene mellom misjonærer og kirkemarkedsførere, er at markedsførerne er opptatt av at kirken skal nå ut i eget og ikke i et fremmed land. Kirkemarkedsførerne hevder at kirken på mange måter har gått seg vill i samfunnet. Martin Robinson hevder at kirkens cultural blindness prevents it from even perceiving the distinction between the gospel and the cultural forms in which we express it, and that fact is responsible for a great deal of failure of the church to make a significant impact on the society of which we are apart (Robinson, 1992, s. 37). I 1975 utga James F. Engel og Wilbert Norton boken What s Gone Wrong with the Harvest? På 1970-tallet var det ennå ikke vanlig å bruke markedsføring i en kirkelig setting, så boken vakte en del reaksjoner i kirkelige kretser. David Kucharsky, redaktør i Christianity Today, intervjuet de to forfatterne i 1977 om effektiv evangelisering er et markedsføringsspørsmål. Det interessante med artikkelen er like mye Kucharskys spørsmål som de svarene Engel og Norton gir; vi hører nemlig de samme spørsmålene i dag over 20 år senere. Kucharsky ut fra et teologisk ståsted - var opptatt av: KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 156

157 Hvordan kan menigheter tilpasse Bibelen? Hvordan kan man snakke om å utvikle produkter når det allerede er gitt gjennom Bibelen? Hvorfor skal menigheten analysere brukernes behov når Bibelen klart definerer menneskenes behov? Er virkelig menneskers behov preget av den tiden vi lever i? Vil ikke en markedsføringstilnærming der menighetene dekker medlemmenes følte behov, føre til at mennesker mottar budskapet på feil premisser; menneskene begynner å tro fordi det gir dem et åndelig løft og ikke fordi det er hva Gud vil? Markedsføringens mål er suksess er det virkelig Bibelsk å tenke suksess istedenfor tjeneste? Engel og Norton er ikke så opptatt av å bruke selve begrepet markedsføring, men fokuserer på den tilpasningsdyktige menigheten. De hevder at kirken i tidligere tider hadde stor fremgang fordi den tilpasset seg endringer i omgivelsene. I dag, hevder de, er kirken og menighetene programorientert og ikke tilpasningsorientert og det er forklaringen på den synkende oppslutningen. Kirken må bli bedre til å snakke til mennesker som de er, der de er. Det er Bibelsk å hevde at Jesus forsto sine omgivelser og de menneskene han snakket til. For menigheter å gjøre det samme, krever bruk av (markeds)undersøkelser. Å tilpasse menighetene etter medlemmenes behov, er ikke det samme som å tilpasse evangeliet. Det er måten evangeliet blir presentert på som er viktig her, hevder Engel og Norton. De benekter ikke at Bibelen også bør brukes normativt men gjennom å dekke menneskenes følte behov skaper menighetene en møteplass. Forfatterne reiser en interessant problemstilling: De hevder at i vår vestlige verden har vi problemer med å akseptere det paradokset at Bibelen både kan være subjective-experimental og objective-normative (Kucharsky, 1975, s. 13). En annen forfatter som har hevet seg på debatten rundt kulturbarrieren mellom kirken og dens omgivelser, er George G. Hunter (1996). Han hevder at det er fullt mulig å fjerne kulturbarrieren og til og med begrunne det teologisk. Kirken må gjøre som Jesus den må skille mellom mål og middel i sin kommunikasjon med omgivelsene. Sannheten er uforanderlig, men måten sannheten formidles på er foranderlig: To reach and undisciplined population, the forms of outreach, ministry, and worship must KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 157

158 be indigenous to their culture, because each people s culture is the natural medium of God s revelation to them (Hunter, 1996, s. 65). Miller (1994a) hevder at majoriteten av amerikanske kirker ikke bruker markedsføring, og at bare 5% av de som bruker markedsføring gjør en god jobb. De fleste har kun en oppslagstavle utenfor kirken. Hvis de bruker direkte markedsføring, er det til allerede eksisterende medlemmer. Mange kirker gjør den feilen at de betjener eksisterende medlemmer istedenfor å rekruttere nye. For å rekruttere nye, spesielt de kirkefremmede, må menighetene tenke nytt. Menighetene har store muligheter til å forandre både metode og stil så lenge det ikke vanner ut budskapet. Her siterer Miller (1994) seniorpastoren i Mecklenburg Community Church, Jim White, som hevder at en kirke aldri kan bli 100% markedsorientert. Det er visse aspekter som ikke kan forandres hvis menigheten ønsker å forkynne det kristne budskapet. Det er greit å forandre musikken, klesdrakten, tidspunktet for gudstjenester og andre aktiviteter, men en menighet kan ikke slutte å preke om synd eller å snakke om Gud fordi analyser viser at medlemmene ønsker det. Walt Kallestad skriver i artikkelen Entertainment Evangelism at kirken må bli serious about penetrating the heart of the culture with the heart of the gospel (Kallestad, 1990, s. 17). I sin nåværende form kan ikke den lutherske gudstjenestetradisjonen engasjere kirkefremmede. Hans poeng er at søndagsgudstjenestene består av salmer bare de kristne kjenner. De bruker et språk bare kristne kan forstå. Prekenene er kjedelige og uinteressante fordi de kirkefremmede ikke har den nødvendige forhåndskunnskapen. Bare de innvidde forstår kirkens riter og ritualer. Derfor, hevder Kallestad, er det på tide at kirken entrer underholdningsbransjen der søndagsgudstjenesten blir stimulerende, fortløpende, interessant, engasjerende og til og med morsom. Worship can be, and should be, entertaining, skriver han mens han samtidig forsikrer sine lesere om at the changeless message remains the same. The church only needs to consider stylistic changes, no substange change (Kallestad, 1990, s. 17). Artikkelen vakte oppsikt, og enkelte kritikere gikk så langt som å beskylde Kallestad for å prostituere gudstjenesten (Hunter, 1996). En rask oppsummering av hva kirkemarkedsførerne hevder, ender med følgende observasjon: For å nå ut til Ola og Kari, må menighetene tilpasse seg på fire måter: KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 158

159 Ola og Karis behov skal bestemme menighetens programmer. Ola og Karis kultur skal bestemme menighetens stil. Ola og Karis hangups skal bestemme menighetens strategi. Populasjonen Ola og Kari er en del av skal bestemme menighetens vekstmål. En slik tenkning er ikke uproblematisk. Kirkemarkedsførerne er ikke selv flinke til å se hvilke konsekvenser en markedsorientert tankegang har i menigheten. Jeg vil derfor forsøke å se en slik tenkning gjennom kritiske øyne med hovedvekt på de to første punktene ovenfor Konsekvenser av en markedsorientert tankegang Ola og Karis behov skal bestemme menighetens programmer: Wrenn hevder at kirkens misjon (Matt 28, 18-20) er langsiktig, og den forandrer seg ikke i takt med endringer i omgivelsene. Derfor eksisterer det en konflikt mellom å tilby et ikkeforanderlig produkt og levere kundetilfredshet gjennom å dekke de følte behovene i individenes liv (Wrenn, 1993a, ss ). Wrenn ser altså at det her eksisterer en konflikt, men han har ingen løsning på konflikten. Både George Barna (1988), Lee Strobel (1993), Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath (1992), Bruce Wrenn (1993a; 1993b) og Walt Kallestad og Steve Schey (1994) har blitt kritisert for sin holdning til menighetenes lydhørhet eller reaksjonsevne ( responsiveness ) som det viktigste virkemiddelet i arbeidet med å rekruttere medlemmer, tiltrekke seg nødvendige ressurser og vinne flere mennesker for Kristus. Webster (1992) og Kenneson & Street (1997) hevder at menigheten dermed glemmer hvorfor den egentlig eksisterer. Å være lydhør er menighetens eksistensgrunnlag. Å betjene menneskers behov er kirkens misjon, og resultatet er at menigheten regnes som effektiv fordi den er lydhør. Både Webster (1992) og Kenneson (1993, 1996) mener det er umulig å adoptere en markedsorientert tenkning i kirken uten at det går på bekostning av kirkens misjon: Such attitudes and the practices which they engender are closely connected to a fun- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 159

160 damental and widespread misunderstanding about the character and mission of the church. No longer is the church the household of God which gathers regularly to worship its Lord and which attempts to embody in its life together the character of that Lord. No longer is the church the body of Christ whose members understand themselves inseparably joined to other members. No longer is the church about God. The church is now about us and our felt needs (Kenneson, 1993, s. 341). Coupled with the emphasis on feelings, this incessant narcissism transforms worship into one more avenue for selffulfilment, which in turn encourage worshippers to evaluate worship strictly in terms of its instrumental value (Kenneson, 1996, s. 73). Kenneson (1993, 1996) hevder at å se på kirken som en tjenestebedrift som eksisterer for å tilfredsstille menneskenes følte behov, strider mot kirkens teologi og identitet. Markedsføring av menigheter bygger på en antakelse som teologisk er helt gal: Nemlig at det kan overlates til menneskene selv å vite hva som er til beste for dem (Kenneson, 1993). Nettopp ved å betrakte kirken som en tjenestebedrift hvis mål er å tjene menigheten gjennom å møte deres umettelige og udisiplinerte ønsker og behov, er ikke menigheten lenger i en posisjon til å være et legemlig vitne for den Guden den hevder å prise, mener Kenneson. Kirken eller menighetens mål er ikke å møte følte behov. En menighet som opererer på en slik basis, opererer med det eksplisitte dogme at alle følte behov, i kraft av å være følte, er legitime. En slik holdning forderver kirken. Vår kultur er de skapte ønsker og behovs marked. Kirken burde være en motkultur til dette. Istedenfor churches too often cast themselves as one more social institution dedicated to legitimating this marketplace of desire. Such churches, by catering to the whims of discriminating consumers, encourage their constituents to expect the church to function as another service agency whose purpose is to court them by providing a smorgasbord of programs and services. In short, ministry and service are transformed into novel needfulfilment (Kenneson, 1993, s. 338; Kenneson & Street, 1997, s. 73). Webster (1992) er inne på samme tanke når han konstaterer at et kritisk blikk på den vestlige kulturen, viser at den er materialistisk, selvsentrert og individualistisk. Disse karakteristikkene reiser et viktig spørsmål for den lydhøre menigheten: Hva slags følte behov vil bli stimulert i en tid da menneskene ønsker å bli underholdt? Forfatternes poeng er at hvis menighetens mål er å tilfredsstille konsumentenes behov, vil hele or- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 160

161 ganisasjonen til slutt formes av disse behovene. Kirken vil bli en markedssensitiv institusjon hvis primære mål er å møte menneskers følte behov. Med et slikt scenarium vil ikke lenger fokus være på hvordan kirken skal forme its community and its members as concrete embodiments of the gospel such that it and they continue to offer a profound, perhaps even radical, alternative to the dominant structures and institutions of the day; instead, the focus would be on, in Barna s words, How in the midst of a sophisticated, technological, fastpaced, affluent society you can position our church as relevant, valuable, and desirable institution for modern man (Kenneson, 1993, s. 339). Denne holdningen strider mot kirkens etikk, fordi noe har verdi bare når det har instrumentell verdi for individet. En markedsorientert tenkning innenfor kirken ignorerer fullstendig at det kristne liv innebærer en radikal forandring og reorientering i måten mennesket lever og handler. Et instrumentelt syn på kirken gjør den ikke til et hjelpemiddel for å utdype den personlige relasjonen mellom mennesket og Gud. Både Kenneson (1993) og Webster (1992) setter også søkelyset på markedsførernes manglende forståelse for kirkens natur: Å tro at manglende oppslutning i menigheten kan løses gjennom systematisk bruk av markedsføring, er teologisk suspekt. For det første, på hvilken måte er kirken ment å være vellykket? For det andre, hvordan skal suksess måles og evalueres og av hvem? Kenneson (1996) hevder at tilhengere av kirkemarkedsføring avviser at de bare er opptatt av tall, men de bevisene de gir for at kirken mislykkes i sin misjon, er nesten uten unntak mangel på tallmessig vekst. Kirkemarkedsførerne, på sin side, hevder at kvalitet og kvantitet går hånd i hånd, fordi en menighet som er opptatt av kvalitet er i stand til å møte brukernes behov og dermed tiltrekke seg flere brukere (Barna, 1988; 1991, Shawchuck & Rath, 1994, Kallestad & Schey, 1994). Kenneson (1993) mener at denne måten å tenke på indikerer at det er to hovedgrunner til manglende vekst: 1. Det er for det første at those churches which do not offer quality ministry which in this discourse means they are not attentive enough to the needs of their consumers (they are, in marketing terms, product driven rather than market driven ). What is needed in this situation is a greater appreciation for and use of KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 161

162 market research, which will keep the church abreast of the consumers needs (Kenneson, 1993, s. 323). 2. Det er for det andre at there are those churches which do offer quality ministry (they are geared towards meeting people s needs), but who suffer from an insufficient delivery system which hampers growth by the ineffective way they inform consumers about the availability of the product they acknowledge needing. This shortcoming should be addressed by paying greater attention to the specific ways in which the church markets itself (Kenneson, 1993, s. 323). Dette er tull, hevder Kenneson, og han trekker frem Philip Kotler som et eksempel på en forfatter som ikke forstår kirkens natur: Kotler begynte på slutten av 1970-tallet å interessere seg for ikkekommersielle organisasjoner (1979) og skrev i 1980 en artikkel i Marketing News at markedsføring kan være til god hjelp i menigheter som er preget av synkende oppslutning. Kotler hevder at det er to fraksjoner innenfor kirkene i USA; de som er opptatt av kirkevekst og de som er opptatt av kvalitet. Kotler hevder at fordi markedsførere arbeider målrettet, trenger de ikke ta standpunkt til det ene eller det andre. Som markedsfører arbeider man med hvordan man kan oppnå et mål, men ikke med hvilket mål det overlater Kotler til menigheten å finne ut av. Markedsføring er med andre ord et nøytralt verktøy som kan brukes for å snu den negative utviklingen i amerikanske menigheter, hevder Kotler. Siden teknikkene som benyttes i seg selv er nøytrale, betyr det at de både kan brukes og misbrukes. Kenneson (1993) hevder at markedsførere som Philip Kotler ser ut til å tro at vellykkede menigheter målt i kvalitet og kvantitet er det samme som trofaste menigheter med mindre menigheten ønsker vekst for sin egen del. Derfor bør bevisbyrden falle på vellykkede menigheter til å bevise at de ikke har diluted Christian faith and practice in their attempts to make themselves more appealing and attractive to increasingly demanding and discriminating consumers (Kenneson, 1993, s. 324). Ola og Karis kultur skal bestemme menighetens stil: Kenneson (1993) hevder at å ha som utgangspunkt at markedsføringsteknikker er verdinøytrale (Kotler, 1980), innebærer en antakelse om at det er et klart skille mellom form og innhold; at et lignende skille kan og bør gjøres mellom mål og middel; og at form og middel er variable mens KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 162

163 innhold og mål er konstante. Her er man på mange måter ved selve kjernen i kirkemarkedsføringsproblematikken. Selv har jeg (Kristoffersen, 1993, 1996) alltid tatt for gitt at et skille mellom form/innhold og mål/middel er mulig. Kenneson og Street (1997) er ikke enig. Det er naivt å tro at en menighet kan forandre på innpakning (form) uten å forandre på produktinnholdet (innhold), hevder de. Kenneson (1993) mener at markedsførerne ikke ser at ved å bruke markedsføringsteknikker i menighetene, har de allerede forandret på innholdet: Church marketers have redefined the character and mission of the church in terms of manageable exchanges between producers and consumers. In doing so, the church marketers have radically altered the shape and character of the Christian faith (s. 328). Evangeliet går gjennom et markedsføringsfilter som resulterer i at flere av de mindre markedsførbare forpliktelsene Gud legger på våre liv, blir fjernet. Overfor medlemmet gjenstår de aspektene ved det kristne liv som lettest kan oversettes til egeninteresse. Guds nåde er ikke en bytteprosess nåden gis gratis. Den er en gave som den enkelte tar imot og det forventes at den som tar imot lever et liv som reflekterer nåden. Hvis menigheten skal pakke inn budskapet slik at den tilfredsstiller medlemmenes behov, blir det umulig å uttrykke den selvfornektelsen som Herren forlanger (Kenneson & Street, 1997). Kenneson (1993) hevder at skillet mellom mål og middel ikke helt kan skilles fra form og innhold; de to er parallelle og gjensidig forsterkende strategier. Når man i markedsføringen snakker om hva som markedsføres (produktet), trer skillet mellom form og innhold i kraft. Når man snakker om hvordan markedsføre, ender det ofte opp med en diskusjon rundt et skille mellom mål og middel. For kirkemarkedsførerne er det snakk om å sikre kontinuitet og stabilitet over tid ved å manipulere form og midler, men ikke innhold og mål. Et skille mellom mål og middel, har i seg at middel må forstås instrumentelt. Det vil si at midlene er nøytrale og burde evalueres enten som vellykkede eller ikke vellykkede på basis av hvordan prosessene og teknikkene brukes, hvordan de oppfattes og hvilke resultater de gir. Dette er helt feil, hevder Kenneson (1993). Han mener både mål og middel er spekket med verdier. Alle teknikker som brukes er verdiladede. Bare antakelsen om at kvalitativ og kvantitativ vekst skal kunne måles, påvirker menighetenes KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 163

164 misjonsforståelse og identitet. Så fort man er i stand til å se dette, vil man også se at prosesser som markedsføring, skaper mål som er i samsvar med midlene ikke minst fordi markedsførerne insisterer på at målene må artikuleres på en slik måte at de kan evalueres objektivt, det vil si kvantitativt. Markedsførerne fokuserer på mål som antall deltakere, medlemmenes bidrag og tilfredshet med menighetens program og ikke kirkens trofasthet overfor kallet om å være Guds legemlige vitner i denne verden. En markedsorientert tenkning forderver dermed kirken ved å oppmuntre den til å tro at den ikke har noe større mål enn dens egen fortsatte institusjonelle eksistens. Hva med menigheter som ønsker å markedsføre kirkelige dyder som kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, nennsomhet og selvkontroll? En markedsorientert tenkning pålegger menigheten et filter som den kristne troen må gjennom: Hva kirken vil være eller hva den føler seg kallet til å være, må kunne artikuleres gjennom målbare mål. 6.5 SAMMENFATNING Markedsføringskonseptet antyder at det er tre grunnleggende måter å tenke på i religiøse organisasjoner; produksjons, salgs- og markedsorientert tenkning der markedsorienterte menigheter er målet for markedsførerne. For mange menigheter er produktorientert tenkning nærliggende fordi evangeliet fremstår som et uforanderlig produkt - en objektiv sannhet - og fordi kirkens idésystem styrer rekrutteringen av ansatte. Siden menighetens produkt hele tiden er det samme, kan den bare bli bedre og bedre på å produsere det. Dermed blir midlene til målet i majoriteten av menighetene, og medlemmene opplever at kirken blir akterutseilt i forhold til endringer i omgivelsene. Kirkemarkedsførerne er enige om at produktorienterte menigheter etter hvert vil ende opp med liten rekruttering av nye medlemmer. Salgsorienterte menigheter er ikke opptatt av menneskers behov eller interesser. De er opptatt av å endre behov og interesser i markedet. Istedenfor å forandre tilbudene for å gjøre de mer relevant i en foranderlig verden, øker menigheten sitt markedsføringsbudsjett der incentivmarkedsføring står sentralt. Eksempler på salgsorienterte menigheter er Tv-evangelister, karismatiske bevegelser som bruker mye energi på personlig salg, kirkesamfunn som bruker store summer på å annonsering eller dør-til-dør evang- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 164

165 elisering. Salgsorienterte menigheter forsterker helliggjøringen av det verdslige, og mye av motstanden mot å bruke markedsføring i en kirkelig setting, springer ut fra erfaringer med salgsorienterte menigheter. Også markedsorienterte menigheter møter problemer fordi mennesker kan ha behov som strider mot menighetens ideologi og fordi de kan ha behov de selv ikke er klar over (en personlig relasjon til Gud). Målet med markedsorienterte menigheter er lydhøre menigheter der medlemmenes behov står i sentrum for programutformingen. Markedsorienterte menigheter har hatt stor rekrutteringssuksess, men kritikerne er nådeløse: Markedsorienterte menigheter står i fare for å bli markedsstyrt; de er ikke lenger i stand til å fylle sin misjon; deres teologi og identitet står i fare for å bli formet av medlemmene og ikke av Gud; de blir et speilbilde av sine kunder - materialistiske, selvsentrerte og individualistiske; og de kan slett ikke karakteriseres som vellykket selv om de har rekrutteringssuksess. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 165

166 KAPITTEL SYV MARKEDSFØRING SOM STRATEGI ANALYSER, SEGMENTERING OG MÅLGRUPPETENKNING I EN KIRKELIG SETTING Markedsføringsprosessen i en religiøs organisasjon innebærer a systematic, disciplined approach for developing and presenting religious goods and services to consumers. This process hinges on the marketing concept involving the development of a religious marketing strategy that consists, ultimately, of two parts: (1) the target market, and (2) the marketing mix (Dunlop and Rountree, 1982, s. 49). Forut for en vellykket segmentering og valg av målgruppe, mener kirkemarkedsførerne at menigheter bør benytte markedsanalyser for å kjenne sitt marked. 7.2 MARKEDSANALYSER Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath (1992) definerer markedsanalyser i menigheter som the planned acquisition and analysis of data measuring some aspect(s) of the 47 Et område som av interesse er strategisk planlegging i religiøse organisasjoner. Kirkemarkedsføring må ses i sammenheng med strategisk planlegging i menigheter, men faller utenfor det teoretiske univers i denne avhandlingen. Jeg vil derfor ikke gå i detalj på hver artikkel, men bare nevne de kort. Det er ikke skrevet mange artikler om studiet av strategisk ledelse i menigheter. Adair (1973) studerte strategiformuleringen innenfor Den engelske kirken mens Webb (1974) så på effektivitet i religiøse organisasjoner. I 1974 gjorde David Hussey et studium av omleggingen av den strategiske planleggingen i en Metodistkirke i USA. Wasdell (1980) tok for seg langsiktig planlegging i amerikanske menigheter, mens Schaller (1981) har vært opptatt av hvem som legger de langsiktige planene i amerikanske menigheter og hvilken rolle presteskapet spiller i planleggingsprosessen. Jones (1981) har gjort et case studium av en menighet som tar i bruk langsiktig planlegging, mens King (1982) var opptatt av ansettelsesprosessen for prester i Den engelske kirke. Kohl (1984) gjennomførte en studie av strategiske snuprosesser i en liten lokal menighet (United Church of Christ) i Texas. Coghlan (1987) undersøkte strategiprosesser og strategisk tenkning i katolske menigheter i USA. Odom & Boxx (1988) sammenholder strategiske planleggingsprosesser og hvilke resultater det gir i de lokale menighetene. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 166

167 organization, or its environment, for the purpose of improving its marketing decisions (s. 141). Forfatterne slår videre fast at de fleste menigheter gjennomfører langt færre markedsanalyser enn de kan og bør gjøre. Grunnen er, i henhold til Kotler og Andreasen (1991), at de har akseptert en hel del myter rundt markedsanalyser. Mange menigheter tror markedsanalyser bare bør brukes forut for store beslutninger, at det innebærer store undersøkelser, at det tar lang tid, er dyrt og at det krever sofistikerte forskere, for så hverken å bli lest eller brukt. Dette, mener forfatterne, er feil. Markedsanalyser vil hjelpe menigheten å forstå customer s needs, perceptions, behaviour, and satisfaction (Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath, 1992, s. 141). Stevens og Loudon (1992) er av samme oppfatning: Information obtained by marketing research is invaluable in providing direction or to finetune a church and its offerings to the people. Using information provided by a survey along with wise leadership and diligent work, will enable church leaders to develop a growth and ministry plan for the future. When used properly, marketing research allows the effort of the church to be more focused and productive (ibid., s. 17). Considine (1995) hevder at de menigheter som ønsker å gjennomføre markedsanalyser, både må forstå fordelene og ulempene det innebærer. Markedsanalyser koster både tid og penger, men forfatteren mener det er det rette verktøyet for å avdekke ønsker og behov i omgivelsene. Considine skriver at mange menigheter har rekrutteringsproblemer. Markedsanalyser er nødvendig i en hver industri der kundene er vanskelige å få tak på og vanskelige å forstå. Derfor er det nødvendig at menigheter som ønsker å rekruttere kirkefremmede Ola og Kari, benytter seg av metoder som kan øke forståelsen for Ola og Karis ønsker og behov. Markedsanalyser vil avdekke om omgivelsene vet om kirken, hva slags image kirken eventuelt har eller hvilket inntrykk de har av den. I tillegg vil markedsanalyser avdekke de underliggende åndelige og emosjonelle behovene i befolkningen (Considine, 1995, s. 54). For å overleve, må menighetene ikke bare tiltrekke seg nye mennesker, men også fortsette å pleie og tilfredsstille sine eksisterende medlemmer. Dessverre er det mange menigheter som tar de eksisterende medlemmene som en selvfølge de blir Tordenskiolds soldater som legger ned mye tid og penger i menigheten. Det er viktig at menigheten følger opp disse menneskene og forsikrer seg om at deres ønsker og behov blir møtt. Markedsanalyser er et utmerket verktøy for å avdekke medlemmenes KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 167

168 likes and dislikes, desires, ideas, opinions, e.t.c. Such information can be invaluable to determine how well the church is doing in meeting its members needs and perhaps equally important, to point out areas of need or opportunity on which the church should focus its future activities (Considine, 1995, s. 54). Peter Crumpler (1993) hevder at de fleste mennesker har en mening om kirken og dens menigheter, men få uttrykker sin mening hvis de ikke blir spurt. Det er derfor viktig med lokale markedsanalyser for å avdekke omgivelsenes holdninger til menigheten. Men, hevder forfatteren, menigheten må være forberedt på at den vil motta en del kritikk: There will always be those who seek to condemn or find fault with the church generally. The reasons for this vary. However, it would be a useful exercise to attempt to find out whether your church is seen as a place of welcome and care. Is it a place for refuge? What sort of reputation does the church have? And do new people ever venture through the doors? How people see your church needs to be taken into consideration because it affects reactions and expectations of you as a group of Christians (Crumpler, 1993, s. 23). Kallestad og Schey (1994) mener alle menigheter har behov for markedsanalyser, men like viktig som å vite hva som skal måles, er det å vite hvilket målingsinstrument som er det rette: The story is told about Pastor Bob who, feeling very ill, was also quite disoriented. Instead of using a thermometer to check his temperature, he used a barometer. He was found to be dry and windy (Kallestad & Schey, 1994, s. 78). Det er målene som bestemmer metodene: Hvis Pastor Bob ønsker å måle om han har feber, må han bruke et termometer. Forfatterne er mest opptatt av tall, og sier at Total Quality Ministry emhasizes the necessity to provide measurable data for evaluation (ibid., s. 79). Kvantitative markedsanalyser er altså en forutsetning for kvalitet i menighetsarbeidet, ifølge forfatterne, og underbygger det med at menigheten trenger å forstå før den kan bli forstått, og den må lytte før den kan bli hørt. Cooper og McIlvain hevder i sin artikkel fra 1981 at innenfor ikkekommersielle organisasjoner, er religiøse organisasjoner minst egnet til å ta i bruk analyser på organisasjonsnivå. Det skyldes manglende data både av finansiell og resultatmessig karakter. Dette blir imøtegått av Dunlap og Rountree (1982) som hevder at det er en mengde tilgjengelig data i lokale menigheter både om medlemmer og om aktivitetene. Ikke KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 168

169 minst lederne selv sitter inne med mye verdifull informasjon og de vil med hell kunne bruke markedsførere i fremtidig arbeid, hevder forfatterne. To relate to the world the church must first listen and then be responsive to what it hears (Shawchuck & Rath, 1994, s. 101). I likhet med Kallestad og Schey (1994), er Shawchuck og Rath opptatt av kvalitetssikring i menigheten. Sistnevnte er imidlertid mindre opptatt av tall, men mer opptatt av at menigheten bruker de midlene den har til rådighet: Gud skapte oss med fem fysiske sanser og intuisjon. Hvis kirkelederne kun bruker ørene, fanger den kanskje opp 15% av den kommunikasjonen menigheten og omgivelsene sender ut. En av de beste metodene å samle inn informasjon på, er listening by wandering around One can listen by observing behaviour patterns, conducting questionnaire surveys, intuiting, and so on Listening begins at home and with groups most intimately associated with the church. It expands to groups and conditions around the world. Listening supports the communicative and responsive qualities (Shawchuck & Rath, 1994, s. 105). George Barna (1988, 1991a, 1992d, 1993a) er en av de kirkemarkedsførerne som sterkest understreker betydningen av markedsundersøkelser i menigheten. Han skiller mellom det han kaller en omgivelsesanalyse og en menighetsanalyse. I en omgivelsesanalyse vil man få svar på (Barna, 1988, s ): Awareness of your church and others in the area; The image people have of your church; Church attendance patterns, proportion of unchurched; What people look for in a church; Personal, felt needs a church could address; Reactions to potential community events; Religious beliefs; Key life-style traits and underlying values; Worries and anxieties about the future; Past experiences with churches; Types of church programs that are most appealing; Perceptions of the meaning and purpose of life; Sources of fulfilment and frustration in life; Likely response to various marketing approaches; Feelings about potential names of the church; Demographic characteristics of the population. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 169

170 I en menighetsanalyse vil man få svar på (Barna, 1988, s ): Feelings about the ministry of your church; The image your own people have of your church; Levels of involvement in the church s ministry; Why people are not more involved in the church; Desires for the future of the church; Personal, felt needs your church could address; Reactions to potential community events; Reactions to potential congregational events; Religious beliefs; Evaluations of various elements of the ministry: the preaching, music, worship, teaching, children s programs, stewardship, facilities, adult ministries, community outreach, evangelism and so on; Key life-style traits and underlying values; Worries and anxieties about the future; Means by which the church could better support people in their personal ministries; Comprehension of the church s vision for ministry; Types of church programs that are most appealing; Perceptions of the meaning and purpose of life; Sources of fulfilment and frustration in life; Likely involvement in new ministry opportunities; Feelings about a capital campaign; Demographic attitudes of the congregation. Bayard Lyon (1981) hevder at bruk av markedsføring i menigheter kan bidra til å spare på knappe ressurser, forbedre sjansene for å lykkes, redusere antall feil som blir begått, fremme en sak og utvikle alternativer til kun å overleve som menighet. Hovedregelen i markedsføring er en organisasjonsorientering der alle deler og funksjoner i organisasjonen er rettet mot å forstå behov og ønsker hos de individer organisasjonen ønsker å betjene. Markedsføringsteorien tilbyr en rekke modeller og prosesser som støtter opp under denne medlemsorienteringen, hevder Lyon, og presenterer leserne for livssykluskurven og portfolioanalysen. Lyon hevder også at det er viktig å involvere så mange av organisasjonens medlemmer som mulig i prosessen Eksempler på bruk av markedsanalyser i religiøse organisasjoner I 1974 studerte Hempel og McEwen (1975) oppfatningen av merke(kirke)valg blant nyinnflyttere i et område i New England. Formålet med studien var å gi regionale kirkelederne i Lutheran Church in America informasjon om medlemmers og ikkemed- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 170

171 lemmers aktiviteter, interesser og holdninger. Dette materialet skulle brukes for å evaluere dagens situasjon samt danne grunnlag for fremtidige kommunikasjonsprogrammer. Forfatterne ønsket å sette søkelys på hva som er the more useful bases for segmenting the religious markets of major concern to different denominations (Hempel & McEwen, 1975, s. 232). Forfatterne hevder at det er spesielt to segmenter som peker seg ut som lovende: (1) eksisterende medlemmer og (2) nyinnflyttede til et område. Et fire siders spørreskjema ble sendt ut til henholdsvis 949 eksisterende medlemmer, 960 nyinnflyttere og 200 kirkeledere. Skjemaet var delt inn i tre deler: (1) Generelle holdninger overfor kirkens rolle med spesiell vekt på personlig verdisystem og religionens mening, (2) respondentenes holdninger til type kirkerelatert informasjon foretrukket, og hvilke kriterier som ble lagt til grunn for valg av menighet og (3) demografiske data og livsstil samt opplysninger om fremmøte, religiøs tilknytning og engasjement i kirkelige aktiviteter. Forfatterne klargjør ikke for sin forståelse av religion, og det er en stor svakhet med undersøkelsen. Resultatet av undersøkelsen viste at hyppigheten av fremmøte i menigheten og hvor viktig respondenten anser at religion er i sitt liv, er høyt korrelert i alle tre segmenter. Det ser også ut til at regelmessig bruk av en fast menighet fører til merkelojalitet. De som regelmessig benyttet en fast menighet, var også de som anså det som lite nødvendig å skaffe seg informasjon om andre menigheter. Når det gjelder informasjonsinnhenting, viser undersøkelsen ikke overraskende, at engasjerte medlemmer og kirkeledere benyttet seg mer av informasjon fra kirkelig hold enn andre. Mennesker uten et personlig religiøst forhold og nyinnflyttere benyttet seg i større grad av offentlig informasjon. Forfatterne konkluderer: It appears that product and brand related behaviours do have a real relationship to a variety of consumer attributes and preference patterns The decision process of joining a group of or choosing a church can be viewed as a consumer choice, with considerations for product attributes, consumer values and information needs as a crucial component in developing a viable promotional strategy. Despite the relatively intangible quality of social services, the decision process seems to be structured and determined analogously to more typical consumable product choice phenomena (Hempel & McEwen, 1975, s. 239). I følge forfatterne er derfor bruk av markedsføringskonseptet i Lutheran Church in America høyst relevant. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 171

172 Burger (1979) har studert bruk av markedsanalyser i religiøse organisasjoner som basis for langsiktig planlegging. Han fant at markedsundersøkelser er et nyttig verktøy i planleggingsprosessen. Et case studium gjennomført av Sweeney og Anderson på slutten av 70-tallet (Sweeney & Anderson, 1981), viste at markedsundersøkelser kan spille en betydelig rolle for ledelsesaktiviteter i lokale menigheter. Undersøkelsen ble gjennomført i en menighet i en mellomstor amerikansk by. Menigheten hadde de siste årene hatt en stor økning i antall medlemmer. Det hele startet da en lokal leder på menighetsnivå besluttet at de fysiske fasilitetene ikke lenger var i stand til å dekke de religiøse, pedagogiske, sosiale, kulturelle og administrative behovene i menigheten. Løsningen var å bygge et nytt menighetssenter. Et menighetssenter rommer normalt kontorer, rom for undervisning, rom til sosiale aktiviteter o.s.v. Selv om en løsning med et nytt menighetssenter var logisk nok, ble det ganske snart klart at det ikke var en enkel løsning. Ideen om et menighetssenter måtte markedsføres til menighetens medlemmer. Menigheten måtte med andre ord både evaluere medlemmenes behov, kartlegge holdninger og identifisere ulike segmenter i menigheten for å kunne appellere til hver enkelt. Det første skrittet i retning av et nytt menighetssenter var derfor en markedsundersøkelse. Sweeney og Anderson (1981) ville vise at bruk av markedsanalyseteknikker i menigheter er et hensiktsmessig hjelpemiddel forut for beslutninger. Forfatterne kunne rapportere tre hovedfunn fra undersøkelsen: (1) Medlemmer i en kirkelig organisasjon har målbare holdninger til kirkerelaterte emner: Holdninger som kan beskrive underliggende relasjonsmønstre, (2) spesifikke segmenter av medlemmer i menigheten kan identifiseres demografisk, og disse demografiske segmentene varierer med hensyn til underliggende holdninger overfor kirkerelaterte emner og (3) det er hensiktsmessig å ta i bruk markedsplanlegging i ikkekommersiell sektor. Planleggingen kan ha en signifikant rolle for strategiske beslutninger. Silverman, Pargament, Johnson, Echmendia og Snyder (1983) hevder at siden medlemmer i en menighetsorganisasjon har målbare holdninger om kirkerelaterte emner (Sweeney and Anderson, 1981), burde det være mulig å måle medlemstilfredshet i lokale menigheter. Forfatterne utviklet hva de kalte the Congregation Satisfaction KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 172

173 Questionnaire (CSQ) (Silverman, Pargament, Johnson, Echmendia & Snyder, 1983, s. 665). Åtte variabler ble utarbeidet for å måle medlemstilfredshet: Presteskapet, gudstjenestene, medlemmene, fasilitetene, lederne, spesialprogrammene og aktivitetene, politikk, lover og regler og opplæringsfunksjonen. Hver variabel ble på spørreskjemaet beskrevet med adjektiver eller korte beskrivende setninger medlemmene blir bedt om å ta stilling til. Spørreskjemaet ble så testet empirisk. Forfatterne fant at de åtte variablene var godt egnet til å måle medlemstilfredshet. Videre fant de at det var forskjeller i medlemstilfredsheten i ulike menigheter. Spesielt store forskjeller var det for de variablene som målte tilfredshet med fasilitetene, opplæringsfunksjonene og gudstjenestene, det vil si det konkrete i selve organisasjonen. Forfatterne fant ikke like store forskjeller når det gjaldt det menneskelige aspektet; presteskapet, medlemmene, lederne o.s.v. Generelt var tilfredsheten høy med alle de åtte variablene. Ikke overraskende fant de at aktive medlemmer er mer tilfreds enn mindre aktive. Forfatterne fant også at de mest tilfredse medlemmene skåret høyt på livskvalitetsvariablene som var med i samme undersøkelse. Funnene er ikke spesielt overraskende. Roof, Hoge, Dyble og Hadaway (1979), for eksempel, fant at tilfredshet blant medlemmene i United Presbyterian Church med kirkens gudstjenester og andre programmer, var positivt relatert til kirkevekst. McKinney (1979) fant at et mer aggressivt, karismatisk åndelig lederskap var positivt relatert til medlemstilfredshet i United Church of Christ menigheter i USA. Et case studium som viser nytten av markedsanalyser i religiøse organisasjoner, er Curtis Youngs studier av the Child Evangelism Fellowship (CEF) i Santiago, Chile (Young, 1986, 1987). CEF er en tverrkirkelig organisasjon som arbeider med barn i og gjennom lokale menigheter i over 85 land. Fra begynnelsen av 1930-tallet og frem til 1970-tallet hadde organisasjonen et stabilt medlemstall. Fra slutten av 1970-tallet, opplevde CEF kraftig nedgang. På global basis, sank oppslutningen rundt de to hovedtilbudene - Good News Clubs (bibelklasse én gang i uken) og 5-Day Clubs (sommerklubb der barna møtes én gang per dag i fem dager) med mellom 12% og 58%. Over 500 klubber ble lagt ned årlig. Det så ut som CEF hadde nådd slutten på sin livssykluskurve, og hvis ingenting ble gjort ville hele organisasjonen måtte legges ned innen år KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 173

174 Da Curtis Young ankom Chile i 1979, fant han at samtlige klubber hadde vært nedlagt siden Som leder for CEF i Chile, besluttet han å ta i bruk markedsundersøkelser for å finne svaret på hvorfor klubbene var lagt ned, og hva som kunne gjøres for å hindre at lokale menigheter måtte legges ned som et resultat av dette. Han hadde dybdeintervjuer med 30 prester, 10 i hver sosiale samfunnsgruppe. På denne måten avdekket Young mange av de ønsker og behov prestene i Santiago hadde, og hvordan CEF kunne forandre sitt program for bedre å møte menighetenes behov. Young avdekket videre at CEF konkurrerte om barn og foreldres dyrbare tid. Barna var opptatt med sport, aktiviteter på skolen, computerspill o.s.v. Foreldrene arbeidet mer enn tidligere for å forsørge familien, og var ikke like tilgjengelig for frivillig arbeid. I henhold til Young, var en markedsanalyse nødvendig for å avdekke behov hos foreldre og barn slik at CEF kunne utforme hensiktsmessige tjenester og deretter tiltrekke seg oppmerksomhet. Young hevder at interne- og eksterne markedsanalyser ikke bør være en éngangshendelse, men bør gjennomføres jevnlig for hele tiden å kunne evaluere arbeidsmetoder og avgjøre hvorvidt de burde endres eller ikke. Som et resultat av den interne og eksterne analysen, startet Young The University of Child Evangelism Fellowship, der ansatte i menighetene og i CEF fikk sin basistrening. En av de viktigste prinsippene var en full opplæring i markedsorientert tenkning. Opplæringen gikk over fire faser med avsluttende eksamen etter hver fase. Selve opplegget var svært fleksibelt og kunne tilpasses hver lokale menighet. Distribusjonen av CEF i Chile ble lagt om og gjennomføres nå i lokale menigheter gjennom personlig kontakt. Det er ikke lenger prekær mangel på lærekrefter etter at det nye opplæringsprogrammet trådte i kraft. Mer enn tidligere er all aktivitet konsentrert i hver menighet slik at staben der føler at CEFs arbeid er en naturlig del av menighetens arbeid. Istedenfor å ha samme pris på tilbudene i hele Chile, ble det gjennomført prisdiskriminering avhengig av betalingsevne. Hvert CEF område i Chile fikk myndighet til å avgjøre hvor mye de skulle fakturere for sine tjenester. Promosjonen ble gjort gjennom personlige kontakter, offentlige taler, plakater, direkte reklame, utstillinger på konferanser og i butikker og annonser i avisene. Som et resultat av forandringen, økte CEF med over 800% i oppslutning på fem år. Det virker helt fantastisk, men resultatet av markedsundersøkelsen i ett område var en vekst på utrolige % (Young, 1987). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 174

175 Baldasare (1990) hevder at markedsanalyser ikke bare er et hjelpemiddel for religiøse organisasjoner, men en absolutt nødvendighet. Forfatteren beskriver Tempel Beth Schul, en jødisk synagoge et sted i USA, som opplevde synkende oppslutning blant eksisterende medlemmer og svært liten nyrekkruttering samtidig som andre jødiske synagoger i lokalmiljøet opplevde oppgangstider. En sprørreundersøkelse ble gjennomført for å finne årsakene til dette. Det viste seg at ikke-medlemmer hadde svært liten kjennskap til Tempel Beth Schul, men kjente godt til konkurrentenes religiøse program. Videre avslørte undersøkelsen at eksisterende medlemmer var godt fornøyd med synagogen med unntak av rabbinerens prekener. Rabbineren var svært godt likt på tomannshånd, men nådde ikke frem med sitt budskap i større forsamlinger. Mange oppfattet både synagogen og prekenene som for moderne. Baldasare, som hadde i oppdrag å gjennomføre undersøkelsen, foreslo repackaging and repositioning strategies (1990, s. 29) for snu den negative utviklingen. Tiltak ble satt i gang for å bedre kommunikasjonen og synagogens image i lokalmiljøet. I tillegg besluttet synagogen å satse på de mer konservative jødiske familiene i området og tillot den tradisjonelle jødiske klesdrakten for de av medlemmene som ønsket det samtidig som prekenene ble avmodernisert noe. To andre forskere, Hair og Walsh-Bowers (1992) gjennomførte en omfattende studie av medlemmenes, styrets og prestenes behov i en Brethren in Christ menighet i Ontario, Canada, en typisk drabantbymenighet med flere nasjonaliteter i forsamlingen. Menigheten ble etablert i 1987 og opplevde en kraftig vekst de to første årene. På undersøkelsestidspunktet hadde menigheten 250 aktive medlemmer, men hadde problemer med å takle veksten. Hair går inn i organisasjonen som deltaker og gjennomfører individuelle- og gruppeintervjuer. Forfatterne benytter Alderfers (1972) ERG-modell for evaluering av individuelle behov i organisasjoner: Eksistensielle behov (psykologiske og materielle behov), relasjonsbehov (relasjoner med signifikante andre) og vekstbehov (utvikling og utnyttelse av personlige evner og egenskaper). I denne undersøkelsen likestilles vekstbehov med åndelige behov (utviklingen av evner og kunnskap som vil styrke medlemmets relasjon til Gud). Relasjonsbehov sidestilles med henholdsvis sosiale behov (relasjonen mellom medlemmene i menigheten) og personlige behov (følelsesmessig og psykologisk velbefinnende). Eksistensielle behov likestilles med menighetens materielle behov (bygninger og andre materielle ting som hjelper menigheten til å bli bedre disipler for Jesus). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 175

176 Intervjuene med enkeltindivider viste at medlemmene var mest opptatt av å få dekket sitt åndelige behov, deretter de personlige behovene etterfulgt av sosiale og til sist materielle behov. Mange følte at de ikke var involvert i menighetens arbeid, og at menigheten i tillegg ikke var i stand til å dekke deres behov på en tilfredsstillende måte. Resultatene førte til at menigheten i mye større grad involverte medlemmene i både utforming og gjennomføring av menighetens program. Det førte til en mye større grad av tilfredshet og behovstilfredsstillelse både åndelig og sosialt. I en artikkel i Marketing News, Churches turn to research for help in saving new souls, beskriver Cyndee Miller (1994a, p. 1) amerikanske menigheter som har tatt i bruk markedsanalyser for å finne strategier for å nå kirkefremmede. Hun beskriver blant annet Willow Creek Community Church i Chicago og Mecklenburg Community Church i Charlotte, N.C. som begge har hatt stor suksess med å benytte markedsanalyser. Before it even opened its doors, the leaders of Mecklenburg Community Church, hired a research firm to find out what its customers would want. The church had already made the decision to go after what those in religion refer to as the unchurched Harry and Mary - the throngs of people who have no connection to any religious institution - but it still needed to know what it would take to get them into a church. Analysen avslørte at de kirkefremmede synes kirken var kjedelig og lite relevant i deres daglige liv. De klaget også over at kirken alltid tigget penger. Mecklenburg bestemte seg for å bruke en ny tilnærmingsmåte. De tok i bruk moderne musikk i gudstjenestene, løsnet på klesdrakten, og snakket om det å være foreldre eller om privatøkonomi i prekenene. Kirken sendt også ut direkte reklame hvor det sto: Given up on the church? We don t blame you. Lots of people have. They re fed up with boring sermons, ritual that doesn t mean anything music that nobody you know likes... [and] preachers who seem to be more interested in your wallet than you. Mecklenburg forsøkte å formidle at kirken kan være annerledes enn folk tror. Gi oss en sjanse! Resultatet er imponerende. På 16 måneder rekrutterte Mecklenburg over 400 nye medlemmer der over 80% falt i kategorien kirkefremmede. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 176

177 En av de første studier i forbrukeradferd og religion 48 er Engels (1976) empiriske studie av psykografiske profiler i to forskjellige menigheter i Brasil. Hensikten med studien var å avdekke behov for åndelig vekst ved å intervjue personer bosatt i 7 byer i Brasil om deres aktiviteter, interesser og holdninger med andre ord deres livsstil. Det mest interessante med undersøkelsen er de forskjellene Engel finner mellom de lutherske kirker og Assembly of God. Assembly of God består som oftest av innflyttere til byene mellom 25 og 34 år med lavt utdanningsnivå. Mange kan ikke lese og skrive ordentlig. I de lutherske kirkene er gjennomsnittsalderen noe yngre (25 år), de har en mer europeisk livsstil og utdanningsnivået er høyere enn i Assembly of God. Mange av kirkene har europeiske ledere. I de lutherske kirkene finner Engel en mye mer liberal holdning til alkohol, tobakk, dans, gamling, horoskop, fotball, kino, TV og musikk. De lutherske kirkemedlemmene er langt mindre interessert i å forkynne evangeliet til ikke-kristne og de har en mer sekulær livsstil. De er mindre opptatt av åndelig vekst og religion er mer sett på som en aktivitet på linje med andre aktiviteter. I Assembly of God er religion måten å leve på og åndelig vekst er det sentrale. Mye kan forklares med at mange medlemmer i Assembly of God er ny-kristne og derfor svært opptatt av åndelig vekst. I det hele tatt ligner Assembly of God mye på en menighet med født på ny (Born Again) kristne uten av Engels benytter seg av det ordet Konsekvenser av bruk av markedsanalyser i menigheter Tilhengere av kirkemarkedsføring oppmuntrer menighetene til å være så datadrevet som mulig. Det kirkemarkedsførerne forutsetter, ifølge Kenneson & Street (1997), er at data kan plukkes som påskeliljer i en hage. Et slikt syn hindrer menigheten i å se hva som former data. Med andre ord, når vil en menighet gjenkjenne data når den ser det? Data er ikke bare gitt. Data blir data når det tjener et bestemt mål eller en bestemt hensikt og dermed er data egentlig kun grupperinger av skjulte verdier (Kenneson & 48 Hirschman (1983) har forsket på religiøs innflytelses påvirkning på forbrukeradferd, mens Wilkes et al (1986) diskuterer måling av religiøsitet. LaBarbera (1987) har vært opptatt av Born Again Christianity-bevegelsen og forbrukeradferd, og Delener & Schiffman (1988) gjennomførte en empirisk studie av religionens effekt på beslutningstaking i familier. Delener (1989) studerte relasjonen mellom religiøs bakgrunn og informasjonsinnhenting, mens McDaniel & Burnett (1990) undersøkte religiøsitet som forklaringsfaktor for evaluering av forretninger. Delener (1990) har vært opptatt av religiøse faktorers effekt på oppfattet risiko i innkjøp av langvarige forbruksvarer, og han (1994) har undersøkt religiøse kontraster i beslutningsmønstre hos forbrukere. Sood & Nasu (1995) gjennomførte en studie av religiøsitetens og nasjonalitetens innvirkning på forbrukeradferd i Japan og USA. La- Barbera & Gürhan (1997) undersøkte sekulære og religiøse verdiers innvirkning på et individs selvfølelse. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 177

178 Street, 1997, s. 98). Forfatterne hevder at menigheter går ut og innhenter data som er et speilbilde av dem selv; de ser etter spor av sine egne overbevisninger og verdier. Det mest skremmende i følge forfatterne, er at slike analyser ser ut til å ha stor innflytelse på menighetens planlegging og programutforming og begrunnelsen er at dataene er fremkommet vitenskapelig. Dermed blir ikke beslutninger tatt på basis av følelser, meninger eller interesser. Kirkelederne har grafer og tabeller som forsikrer dem om at de beslutningene de tar er objektive. Men, personlige overbevisninger vil forme menighetens datainnsamling og dermed står menighetene i fare for å utestenge store grupper i omgivelsene. Markedsanalyser er vel og bra i et kommersielt marked der alle er kunder, men for kirken innebærer det et overfladisk, reduksjonistisk syn på mennesket. If AfroAmericans, Caucasians and Jews were categorizes the way churchgrowth consultants profile baby boomers, it would be judged as racial stereotyping. It s one thing to understand cultural trends and attitudes in order to discover appropriate starting points for penetrating a vulture with the gospel. It s quite another thing to mould the gospel to fit the expectations, aspirations and dreams of the American baby boomer (Webster, 1992, s. 73). 7.3 SEGMENTERING OG MÅLGRUPPETENKNING Segmentering er en mye brukt prosess innenfor markedsføringsfaget. Hensikten med segmentering i religiøse organisasjoner er å klassifisere populasjonen i grupper med forskjellige behov, karakteristikker eller adferd som vil påvirke deres reaksjon i forhold et religiøs program eller i forhold til en menighet (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992, s. 167). Markedssegmentering i tjenestenæringen er noe spesiell, da segmentene ikke bare må betraktes på bakgrunn av individenes spesifiserte behov, men også må baseres på deres vilje til å medvirke og formen på individenes medvirkning. Richard Normann (1991) anbefaler derfor at bedriften velger ut enkelte segmenter (fokusert markedssegmentering) som bør være hovedsatsingsområder. Det ville være naivt å tro at man i én omgang kan utvikle skreddersydde servicepakker til alle segmentene, hevder han. En slik målgruppetenkning innebærer at menigheten konsentrerer arbeidet om og legger planer for å møte de unike behov og interesser i hvert valgte KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 178

179 segment (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992, s. 167). Considine (1995) hevder i likhet med Shcaller (1994), at markedsorienterte menigheter må ha en klar visjon med hensyn til hvilke segmenter de ønsker å nå ut til. En menighet i dag kan ikke være alt for alle, og må som andre organisasjoner konsentrere seg om en eller flere nisjer i markedet. Så snart menigheten har segmentert markedet og avgjort hvem som er målgruppen, kan den begynne å innhente informasjon om gruppens behov og så igjen avgjøre hva som kan tilfredsstille disse behovene. Denne tilnærmingsmåten understreker en sann kundeorientering som fokuserer på kundens behov og ikke på menighetens behov og ressurser. Bruce Wrenn og Slimen J. Saliba (1988) har studert bruk av moderne markedsføring i religiøse organisasjoner. De hevder at kirkemarkedsførere generelt har vært opptatt de fire P ene og ikke så mye av segmentering og målgruppetenkning. Forfatterne hevder at fordi det er snakk om religiøse institusjoner, så må man tenke nytt. De siterer Hirshcman (1983) som hevder at markedsføringskonseptet har begrensninger i ideelle organisasjoner der produktet ikke er bestemt av kunden, men er et resultat av institusjonens interne ønsker og behov. Kunden kan velge å akseptere eller avvise produktet. Derfor må nye metoder tas i bruk for å måle kundenes reaksjon på produktet, og én slik metode er geodemografisk segmentering. Nøkkelen til vellykket kirkemarkedsføring er å avdekke de segmentene med påvirkelige individer som er store nok. En måte å avdekke hva som karakteriserer de mest påvirkelige segmentene, er å se på de som allerede er medlemmer i menigheten og deretter forsøke å nå ut til tilsvarende individer utenfor menigheten. En geodemografisk segmentering kan være nyttig i så måte. Geodemografisk profilering er basert på en konsept om at mennesker som bor i samme nabolag er sosioøkonomisk ikke langt fra hverandre og derfor er påvirkelige med det samme budskapet. Etter at markedet er segmentert, målgruppene valgt ut basert på en mulighetsindeks, er det menighetens jobb å finne en vellykket posisjoneringsstrategi overfor hver gruppe. I 1991 skrev Busenitz, McDaniel & Lau en artikkel om markedsføringsstrategier i religiøse organisasjoner. De ønsket å finne ut hva som fungerte best av fokusstrategi (konsentrasjon om spesialbehandling av 1-2 målgrupper) og generell strategi (mer tradisjonelt tilbud til alle) i nyetablerte menigheter. I markedsføringen anbefales det å KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 179

180 benytte fokusstrategier i nyetablerte foretak spesielt hvis konkurransen er høy mens en mer generell strategi anbefales for foretak i vekstfasen. Det mest interessante funnet var at nyetablerte menigheter som opplevde sterk vekst i starten, benyttet en mer generell strategi i produkttilbudet. Studien antyder også at de variablene som målte personlig vekst (a. personal discipline, b. outreach to nonmembers, c. helping one another with personal needs, d. participation in church leadership), varierte mest når menigheten hadde valgt en fokusstrategi. Menigheter som velger å fokusere på sin kjernekompetanse eller som velger et fokusert sett av produkttilbud, er mer effektive når det gjelder å stimulere til personlig vekst. Det eksisterer med andre ord et paradoks her: Nyetablerte menigheter med suksess må både ha en fokusstrategi og en generell strategi. De må tilby et bredt spekter av produkter/tjenester, og på samme tid må de arbeide for stadig å forbedre produkttilbudet til de forskjellige gruppene i menigheten for å stimulere til personlig vekst. På bakgrunn av studien, anbefaler forfatterne nyetablerte menigheter å starte med en generell strategi i motsetning til kommersielle organisasjoner som anbefales å starte opp med en fokusstrategi. Det er ett viktig prinsipielt synspunkt som må fremmes når det gjelder segmentering og valg av målgruppe i norsk sammenheng. Det gjelder den særegne organisasjonsstrukturen Den norske kirke er knyttet til. Gjennom denne er kirken bundet til å opptre som en totalkirke, d.v.s. den er nødt til å betjene hele spekteret av segmenter. Etter sin ordning er Den norske kirkes menigheter geografisk definert og satt til å betjene alle kirkemedlemmer innenfor sitt geografiske område. Den er dessuten en vedtatt folkekirke. Å ekskludere deler av menigheten er derfor ikke mulig. Den skal yte service for alle, uansett sosiodemografisk tilknytning eller andre kriterier for segmentering. I den senere tid har vi sett eksempler på noen menigheter bygget rundt særinteresser, for eksempel studentmenigheter, egne menigheter for homofile. Andre er mer praktisk begrunnet, for eksempel døvemenigheter. Likevel domineres det norske kirkebildet fortsatt av menigheter med bred innretning mot markedet. Nå betyr ikke dette at kirken skal behandle markedet usegmentert, det kan den vanskelig gjøre om den vil være kundeorientert, men det betyr at den prinsipielt er bundet til å ha alle segmentene for øye. Rent teologisk er dette gitt ved at Vår Herre sendte ut sine elleve fra fjellet i Galilea med beskjed om å vinne alle folkeslag. Det var neppe bare disse han hadde for øyet. I uttrykket alle folkeslag (Matt 28, 18-20) ligger åpenbart også en nyanse av alle slags folk. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 180

181 Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath (1992) hevder at det ligger i kirkens natur at den er et tilfluktssted for mennesker som søker en havn der de kan kommunisere med Gud og med brødre og søstre i Kristus. Med få unntak er kirkene åpne for alle og bør også være det. Men, det er ikke det samme som å si at menigheten skal tilby det samme til samtlige mennesker. De mest suksessfulle menighetene har, ifølge forfatterne, identifisert grupper i populasjonen med homogene behov (segmentering) og tatt en beslutning på hvilke grupper menigheten best kan betjene (målgruppetenkning). Allerede tilbake i 1976 skrev Peter Wagner en bok han kalte Seven Vital Signs of a Healthy Church der han hevder at de mest vellykkede menighetene henter sin medlemmer primært (men ikke utelukkende) fra én homogen gruppe (Wagner, 1976). Også George Barna (1992d) mener det er naturlig med segmentering innenfor kirken. Han hevder at det er godt mulig at grunnen til at Gud tillater så mange forskjellige kirkesamfunn, nettopp er at Han innser at hvert kirkesamfunn, strategisk sett, vil nå ut til en relativt liten del av den totale populasjonen. Hver menighet representerer en ny tilgjengelig ressurs for å penetrere en gitt sektor i populasjonen. Barna hevder at de ulike menighetene ikke bevisst må ekskludere mennesker utenfor målgruppen, men fordi forskjellige segmenter respond to different ministry opportunities, marketing stimuli and the like, focusing marketing efforts on a target group allows for a more efficient attraction of that market (Barna, 1992d, s. 142). Menigheter som velger å ta i bruk segmentering og målgruppetenkning i sitt arbeid, vil møte en del utfordringer. For det første bases for segmenting the market must be determined. Then, profiles of resulting segments must be identified and their attractiveness assessed. Concern with strategic issues then turns to question of how to target and develop appropriate marketing programs for some or all of the identified segments (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992, s ). Markedssegmentering hjelper kirkeledere å ta beslutning om kvalitet, kvantitet og timing på markedsføringsinnsatsen. Derfor mener forfatterne at scheme for segmenting markets for these purposes is ideal if the segments are mutually exclusive, exhaustive, measurable, accessible, substantial and, finally, if the segments differ from one another in responsiveness to marketing approaches (ibid.). Så snart markedet er segmentert, må kirkelederne bestemme seg for hvilken strategi de ønsker å følge; udifferensiert (samme tilbud til alle), differensiert (konsentrasjon på 2 eller flere segmenter) eller KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 181

182 konsentrert (konsentrasjon på ett hovedsegment) markedsføringsinnsats. Valget mellom disse alternativene avhenger av markedsforholdene og menighetens egne mål og ressurser. Spesielt, hevder forfatterne, bør menigheten forsøke å posisjonere seg selv og fokusere på de segmentene som har an intrinsic attractiveness and that correspond to the congregation s strengths (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992, s. 207). George Barna (1991a) er ikke like pragmatisk som Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath (1992), men også han hevder at kirken ikke kan være alt for alle. Barna hevder at da Paulus skrev for alle har jeg blitt alt (1. Kor, 9, 22), mente han ikke at alle menigheter skal forsøke å dekke samtlige behov for alle mennesker som kommer i kontakt med menigheten. Det Paulus mente, hevder Barna, var viktigheten av å contextualizing his message and ministry (Barna, 1991b, s. 50). Forfatteren hevder videre at majoriteten av menigheter med synkende oppslutning, nettopp ønsker å gjøre alt for alle: They have fallen into the strategic black hole of creating a ministry that looked great on paper, but had no ability to perform up to standards. Despite their worthy intentions, they tried to be so helpful to everyone that they wound up being helpful to no one (Barna, 1991b, s. 51). Suksessfulle menigheter, derimot, har motstått fristelsen til å være svaret på alles problemer og istedenfor fokuserer de på their vision for ministry, reaffirming their commitment to quality and recognizing their limitations (Barna, 1991b, s. 53). Sistnevnte er viktig, mener Barna. Det finnes alt for mange eksempler på menigheter som har hatt en rask ekspansjon, men som ikke har vært modne nok til å håndtere denne ekspansjonen. Resultatet er at oppslutningen synker igjen ganske raskt. Menigheter med suksess, er menigheter som har hatt en gradvis vekst og som ikke har forsøkt å tilby mer enn den kan håndtere. Det er derfor viktig at menigheten er i stand til å fokusere på noen få segmenter av gangen og ikke forsøke å nå alle på en gang. Denne nisjestrategien er avhengig av tilgang på en mengde troverdig og detaljert informasjon. Derfor, hevder Barna, må ikke menigheter velge seg ut segmenter den vet lite eller ingenting om. Menigheten trenger consistent updates of data on the size of a market segment, how they live and think, and what their needs are (Barna, 1992d, s. 159). De fleste amerikanske forfatterne ønsker på mange måter å redde menighetene fra total utslettelse ved hjelp av markedsføring. De hevder at kirkens stadig synkende KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 182

183 oppslutning skyldes måten menighetene arbeider og tenker på. David Haigh (1996) har tatt for seg oppslutning om kirken i Storbritannia. Han stiller spørsmålstegn ved påstanden om at kirken fremdeles opplever nedgangstider. Kirken i Storbritannia er en organisasjon med fulltidsansatte, utsalgssteder, 6,5 millioner aktive kunder og med en inntjening på flere milliarder pund årlig. Men, den bruker nesten ikke noe på markedsføring. Likevel har den 65 millioner tilhengere bare i Storbritannia og nedgangen har stabilisert seg. Haigh hevder at påstanden om nedgangstider kommer av at det blir stadig færre aktive medlemmer. I USA er deltakelsesprosenten på nærmere50% mens den i Storbritannia ligger på rundt 10%. For å forklare dette, siterer Haigh en amerikansk forfatter - Grace Davey som hevder at det må skilles mellom participative og associative involvering i mange sosiale aktiviteter i dag også innenfor kirken: Det har foregått et skift fra aktiv deltakelse til passiv forbindelse uten en nedgang i det underliggende engasjement. Grunnen til dette underliggende engasjementet har holdt seg så høyt, ikke minst innenfor den katolske kirken, er en klar merkebygging og posisjonering. I tider med forandring, søker mennesket det stabile. Det største spørsmålstegnet henger over markedslederen the Church of England som ikke har klart å posisjonere seg på samme måte, hevder Haigh (1996). En annen som har vært opptatt av kirkens posisjonering, er Walle (1987, 1988). Han tar utgangspunkt i Den nye testamentet når han hevder at organisasjoner og bedrifter i dag kan dra nytte av Det nye testamentes bruk av posisjoneringsstrategier. For å vise hva han mener, har Walle tatt for seg posisjoneringsstrategien til Markus, Matteus, Johannes og Lukas. Walle hevder at av de fire evangeliene, så er Markus minst påvirket av målene med strategisk markedsføring og markedsføringsteknikker. Dette skyldes delvis at hans testamente ble skrevet til de som allerede var frelst. Markus var derfor ikke opptatt av å verve nye medlemmer. Markus var opptatt av å fortelle en god historie, men han hadde ikke spesielt gode skriveegenskaper. Det bærer også hans testamente preg av, men det er også spekket med detaljer som mangler i de tre andre testamentene. Markus kjente også Peter personlig og de to arbeidet nært sammen i flere år. Det gjør testamente etter Markus svært interessant, men noe markedsorientert dokument er det ikke. Matteus var mer markedsorientert i sin tenkning. Han skrev sitt testamente med tanke på en jødisk målgruppe og valgte en klar nisjestrategi. Markus var svært retorisk, og siterer Det gamle testamente 44 ganger for å gjøre budskapet mer troverdig for jødene. Johannes, derimot, har skrevet et dokument med globalt KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 183

184 nedslagsfelt. Han skriver om frelse for alle mennesker og ønsker å kommunisere budskapet universelt. Lukas var en lobbyist og en informasjonsspesialist som forsøkte å skape et positivt image for sin organisasjon overfor Romerne Eksempler på bruk av segmentering innenfor institusjonell religiøsitet Den amerikanske forfatteren George Barna (1983) har utviklet 5 typologier som han mener vil være til hjelp for å forstå The Christian Consumer Market 49 (Barna, 1983, s. 12): 1. Nominal : De som er minst trosforpliktet, er the nominal Christians. Dette er personer som uttaler at de tror på Gud og erkjenner Jesus eksistens, men som sjelden deltar på gudstjenester eller andre aktiviteter i kirken. Deres engasjement er for det meste psykologisk. 2. Churched : Noe mer engasjert er the churched Christians. Dette er mennesker som gir uttrykk for sin tro primært gjennom tilknytning til eller regelmessig deltakelse på aktiviteter i kirken. Deres adferd viser en psykologisk bekreftelse på at dette er personer som har kommet til det første stadiet i en aktiv trosforpliktelse. Omfanget av disse personenes åndelige deltakelse er imidlertid kun deres deltakelse på aktiviteter og tilhørighet til en menighet. 3. Jesus-committed : Mer involvert er the Jesus-committed Christians. Dette er personer som tror på Jesus Kristus på en dypere måte enn de to første typologiene. De beskriver Kristus som fundamentet for sitt engasjement, de er mer involvert i organiserte religiøse aktiviteter og er ofte talsmenn for tverrkirkelige aktiviteter. Sammen med de to første segmentene, utgjør de til sammen 2/3 av det kristne markedet i USA. 49 Det amerikanske samfunnet er svært forskjellig fra det norske med hensyn til religiøs praksis. I følge tidsskriftet Life (desember 1998) tror 96% av innbyggerne i USA at de finnes en gud. Denne guden er vagt definert, og står frem på svært ulike måter fra mennesker til mennesker. 33% av amerikanerne mener at Bibelen er Guds ord, mens 90% tror på et liv etter døden. 72% tror på himmelen, mens 56% mener at helvete eksisterer. Hele 79% av amerikanerne ber til guden sin og føler at dette har hjulpet dem i sammenheng med viktige avgjørelser. I de siste 20 årene har det blitt 24 millioner flere kristne i USA. Samtidig har antallet muslimer økt med fire millioner og det har blitt 1,3 millioner flere jøder. Hinduismen har økt med nærmere en million, og flere amerikanere kaller seg buddhister. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 184

185 4. Born-Again : En født på ny kristen er en person som har mer enn en overfladisk forpliktelse overfor troen på Jesus. Det som kjennetegner denne gruppen, er at de har en spesiell form for personlig relasjon med Jesus. De har hatt en frelsesåpenbaring kjent som født på ny opplevelse. De ser på Jesus som sin personlige frelser og tror at de kommer til himmelen fordi Jesus døde for deres synder. De er aktive innenfor kirken og er ofte ledere. De leser mye religiøs litteratur, støtter ulike religiøse organisasjoner økonomisk, leser ofte og jevnlig i Bibelen og har et aktivt bønneliv. Som regel er de protestanter. Katolikker faller gjerne innenfor type 1 og Born-Again Evangelical : Født på ny evangelisk kristne er en eksklusiv gruppe. Dette er mennesker som har tatt et steg videre og manifesterer dette i sitt forsøk på å nå ut til andre med evangeliet. De er ubøyelige i forhold til Bibelens budskap om evangelisering. Barna ser på de fem typologiene som et hierarki der målet er å komme opp til type 5. Her antydes det at religiøsitet er en prosess og at prosesstankegang dermed er viktig i evangeliseringsarbeidet. Selv om Barnas typologisering er svært interessant, kan den ikke automatisk brukes i en folkekirkesammenheng. Det amerikanske samfunnet er svært forskjellig fra det norske ikke minst med tanke på at vi i Norge har en folkekirke. Det vil derfor være av interesse å se hvordan norske forfattere har segmentert det norske kristne markedet. Lundby (1987) opererer med fire typer folkekirkereligiøsitet. Lundbys tilnærming er sosiologisk. En analyse av typer religiøsitet i folkekirkekulturen har forholdet til stedet som én dimensjon 50 og religiøsitetens sosiale grunnlag som en annen dimensjon. 50 Mennesker orienterer seg på forskjellige måter til sitt bosted. Lundby (ibid.) skiller mellom stedsbundet og stedsuavhengig orientering. Han bygger dermed på Mertons (1968) teori om kosmopolitten som øver innflytelse gjennom det han eller hun kan og bringer til stedet og den lokale ved det han eller hun forstår om stedet. De to kan bo på samme sted, men mens kosmopolitten først og fremst vender seg mot verden utenfor dette, henter impulser gjennom massemedier, fra sin utdanningsbakgrunn og gjennom fagsammenslutninger, orienterer den lokale seg vesentlig i lokalmiljøet og henter impulser fra lokale medier og sosial omgang på stedet. Også Roof (1978) benyttet Mertons begrepspar da han utviklet en teori om at tilhørighet i tradisjonelle religiøse miljøer er mest vanlig blant mennesker med lokal orientering, mens kosmopolitter henter religiøs mening uavhengig av hvor de bor. Som Lundby (1987) påpeker, forholder både Merton og Roof seg til amerikanske menigheter. Det lokale miljøet er spesielt viktig som plausibilitetsstruktur for liberale protestanter, fordi de er nær de individualistiske og sekulære strømninger i amerikansk kultur (Roof, 1978, s. 6). Liberale protestanter er utlevert til den allmenne kulturen som gir svak plausibilitetsstruktur fordi den er så pluralistisk. I stedet søker den tradisjonelle religiøsiteten i disse dominerende kirkesamfunn, sosialt grunnlag i lokalmiljø (Roof & Hoge, 1980). I en norsk folkekirkekultur er normene for kirkegang helt annerledes enn i USA. I Norge vil man ikke finne de sammenheng mellom gudstjenestebesøk og lokal orientering som Roof påviste i USA. I Norge kan lokalt orienterte ha tilhørighet eller sosiale referanser i folkekirkekulturen uten å gå i kirken. Beboere med stedstilhørighet vil trolig ha sterkere bånd til det lokale folkekirkemiljøet enn beboere uten tilhørighet til stedet. Roofs teori om at lokale er mer involvert i den tradisjonel- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 185

186 Religiøsiteten har sosialt grunnlag enten i plausibilitetsstruktur/sannsynlighetsstruktur (Berger & Luckmann, 1967) som gjør religiøsiteten sannsynlig og troverdig, eller i sosiale referanser 51. Lundby (1987) viser til Roof (1978) som hevder at plausibilitetsstrukturen er det sosiale nettverk av samhandling og samtaler mellom mennesker som deler tro og synspunkter på virkeligheten. Lundby (1987) hevder at det alminnelige samfunnet i seg selv er en plausibilitetsstruktur for religiøsitet i folkekirkekulturen. Satt sammen gir disse to dimensjonene en typologi med fire typer folkekirkereligiøsitet, forstått ut fra religiøs tilhørighet: 1. Individer med lokal folkekirketilhørighet: Deltar aktivt både i lokalmiljøet og i gudstjenestemiljøet på stedet. 2. Individer med lokal folkekirkereferanse: Deltar ikke i gudstjenestemiljøet, eller bare ved så få anledninger at det ikke bygges opp noen tilhørighet. 3. Individer med åpen folkekirkereligiøs referanse: Er ubundet av både sted og deltakelse i religiøst miljø. Innenfor denne typen av tilhørighet vil den religiøse mening variere sterkt på grunn av de mange kombinasjonsmuligheter i sosial forankring. 4. Individer med tilhørighet i troskollektivet: Også troskollektivets medlemmer er stedsuavhengige. Forsåvidt. Siden troskollektivet forutsetter tett samhandling, må de som har religiøs tilhørighet i troskollektivet møtes et sted. Lundbys utgangspunkt er at troskollektivet befinner seg innenfor den territorielt organiserte folkekirken. Troskollektivet kan bare finne feste i folkekirken ved å møtes i et lokalmiljø. Unntaket er grupper som møtes på Internett. le, kirkelige religiøsitet enn kosmopolittene kan likevel være gyldig i norsk folkekirkekultur. Men man må da se utover kirkegang som kjennetegn på religiøsitet hos de lokale. 51 Innenfor folkekirkereligiøsiteten står mange utenfor religiøse miljøer, men har likevel en religiøs mening. De kan erstatte egen deltakelse med referanser, henvisninger til andre som deltar; Såkalte referansepersoner eller grupper. Utviklingen av troverdighet forutsetter ikke samhandling mellom dem som deler et bestemt meningsinnhold. Den ikke-deltakende religiøsiteten kan ha et sosialt grunnlag gjennom sine referanser. En referanse kan være troverdig for den som velger den, men en referanse kan være for svak som sosialt bånd til å gjøre sannsynlig den mening vedkommende deler med sin referanse. Sosiale referanser bygger på identifikasjon alene. Sosiale referanser kan av den grunn ikke gi annet enn kvasi-tilhørighet. Sosiale referanser kan være både positive og negative. Kirken, bedehuset, indremisjonen, kristenfolket, og ledere for disse grupper og organisasjoner er i Norge ikke bare positive, men for mange tvert imot negative referanser. Motsatt har mange søkende mennesker positive sosiale referanser om mulige åpninger inn i kirken.det kan være en Rosemarie Köhn, en Karsten Isachsen eller en Bjørn Eidsvåg som fungerer som referansepersoner og ved det gir sosialt grunnlag for den enkeltes religiøse mening (Lundby, 1987). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 186

187 Lokal folkekirketilhørighet Tilhørighet i troskollektivet Lokal folkekirkereferanse Åpen folkekirkreligiøs referanse Stedsbundet FORHOLD TIL STEDET Stedsuavhengig Plausibilitetsstruktur Sosiale referanser RELIGIØSITETENS SOSIALE GRUNNLAG Figur 7.1 Typer Folkekirkereligiøsitet (Lundby, 1987) Dette er en inndeling av troende innenfor folkekirken. Folkekirkemedlemmer som ikke har noen religiøs tro, faller utenfor. Dette gjelder selv om de skulle stille seg positivt til folkekirken og kristendommen. Svært mange av de som bruker sjømannskirkene, faller dermed utenfor til tross for at de er aktive deltakere på aktiviteter. Mange deltar også på gudstjenestene. I Norden er befolkningens religiøse aktivitet uvanlig liten i internasjonal sammenligning. Kun 2-3% besøker den tradisjonelle søndagsgudstjenesten regelmessig. Dermed er den prosentvise andelen som besøker sjømannskirken i løpet av året langt høyere. Lundbys typologi er med andre ord ikke særlig anvendbar i denne sammenhengen. Otto Hauglin har gjort en annen inndeling av folkekirkemedlemmene. Han skriver i sin bok Rapport fra Nærby (1970, ss ) at én rolletype tilsynelatende er lett å identifisere innenfor folkekirken; nemlig den aktive, konfesjonelt bekjennende og kollektivt praktiserende minoritet av personlig kristne. Han skriver videre at det er lite hensiktsmessig å regne med at de andre, det vil si majoriteten av medlemmene, er preget av en ikke-religiøs livsholdning, men at deres tro kan beskrives under uttrykket folkekirkereligiøsiteten. Ifølge Hauglin (1970), har vi å gjøre med fire mer eller mindre klart identifiserbare rolletyper innenfor folkekirken: KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 187

188 1. Type 1: Omfatter ca 10% og består av dem som gir uttrykk for en gudstro eller frelsertro og som anser seg selv for å være personlig kristne. Disse religiøse holdninger manifesteres ved at de deltar i nattverden, går relativt hyppig i kirke, leser ofte i Bibelen og ber og lytter til radiogudstjeneste noenlunde hyppig. I tillegg til dette deltar de selvsagt i døds- og livsritualene. Hauglin betegner denne typen som den overbevist kristent troende, som kollektivt og privat manifesterer sin tro. 2. Type 2: Utgjør anslagsvis 35% og består av dem som ber relativt hyppig, lytter til radiogudstjeneste og som deltar i døds- og livsritualene. Deres holdninger representerer en gudstro eller agnostisisme, frelsertro eller en oppfatning av Jesus som forbilde, edelt menneske eller religionsstifter, oppstandelsestro eller usikkerhet om hva som finnes etter døden. De karakteriserer seg selv som enten personlig kristne eller som positivt innstilt til kristendommen. Hauglin betegner denne typen som troende, delvis aktive. 3. Type 3: Omfatter ca 35% og i denne gruppen finner man mange personer som lytter til radiogudstjeneste eller morgenandakt og deltar i døds- og livsritualene. Deres trosholdning er preget av gudstro eller agnostisisme, oppfatninger av Jesus Kristus som et edelt menneske, forbilde eller religionsstifter, og usikkerhet med hensyn til hva som finnes etter døden. Hauglin sier de karakteriserer seg selv som positivt innstilt til kristendommen. 4. Type 4: Omfatter anslagsvis 20%, og deres eneste form for religiøs aktivitet er deltakelse i døds- og livsritualene. Deres holdninger er preget av ateisme, agnostisisme og av at Jesus aldri har levd eller er religionsstifter. Jesus er et edelt menneske eller forbilde. De tror ikke det finnes liv etter døden eller at vi kan vite noe sikkert. De karakteriserer seg selv som likegyldige eller negativt innstilt til kristendommen. Denne gruppen betegnes som ikke troende, som passive. En annen norsk forsker, Harald Askeland (1991, s. 143), mener at medlemsmassen i den lokale menigheten kan segmenteres i ulike medlemskategorier basert på variabler som engasjement og forpliktelse overfor troen og grad av deltakelse i menighetens aktiviteter. Askeland skiller ut fire grupperinger med utgangspunkt i hvilket forhold de har til de to ovennevnte variabler: KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 188

189 1. Menighetskjernen (menighetsråd og ansatte): Dette er personer som har høy grad av engasjement i kirkens aktiviteter og høy grad av forpliktelse overfor troen. Denne første gruppen er ryggraden i den offisielle menighetsstruktur og de aktiviteter som sorterer under denne. Sterkest krav stilles til presten, både fra menighetens side og fra en selvpålagt rolleopplevelse. Rådet og de mest aktive står i det dilemmaet å skulle rekke en utrolig omfattende oppgave innen de knappe rammer som familieliv og fritid gir for frivillig innsats. Med fare for overlapping, vil jeg påstå at Otto Hauglins rolletype 1 og George Barnas type 4 ( the born-again Christians ) og 5 ( the born-again evangelical Christians ) faller inn under denne kategorien. Staben på sjømannskirkene rundt omkring vil også etter all sannsynlighet falle inn i denne kategorien. Medlemmer av sjømannskirkenes kirkeråd vil ikke automatisk tilhøre denne kategorien, da det på flere av kirkene er kirkerådsmedlemmer som ikke føler noen forpliktelse overfor troen. 2. De organisasjonsaktive: Dette er personer som har lavt engasjement i kirkens aktiviteter, men høy grad av forpliktelse overfor troen. Ledende aktører innen denne gruppen vil også inngå i menighetskjernen. For mange i denne kategorien vil imidlertid forpliktelsen mest gå i retning av trosinnhold, og organisasjonsmessig i forhold til foreninger. Jeg vil påstå at Otto Hauglins rolletype 2 og George Barnas type 3, the Jesus-committed Christians, hører hjemme under denne kategorien. 3. Aktivitetsmenigheten: Dette er personer som har høyt engasjement i menighetens aktiviteter, men lav forpliktelse overfor troen. Antall medlemmer som er koblet inn i troskonteksten er usikker, men antydningsvis vil det være et klart mindretall som inngår i den. Deltakelse vil være mer fast bestemt (for eksempel i barne- og ungdomsårene), og orientert mot kontakt- og aktivitetsbehov. Den viktigste rekrutteringskanal synes å være andre personer. Hauglins type 3 og Barnas type 2 the churched Christians vil stort sett falle i denne kategorien. 4. De nominelle medlemmer: Gruppen av nominelle medlemmer har kun sporadisk eller sjelden regelmessig kontakt med menigheten. Eksempler på slik kontakt er i forbindelse med livsritene og gudstjenester på julaften. Gruppen er neppe det som med et særnorsk ord kalles personlig kristne, men vil ha ulik grad av religiøst KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 189

190 engasjement som bakgrunn for å opprettholde medlemskapet i kirken. Det kan rent antakelsesvis tenkes at deres religiøse engasjement og tilhørighet støttes av sosial referanse. Samtidig vil denne gruppen ha en noe annen tolkning av innholdet i livsritene som binder dem på tilhørighetsplanet. Hauglins type 4 og Barnas type 1 the nominal Christians vil plassere seg her. HØY LAV Organisasjonsaktive Nominelle medlemmer Aktivitetsmenigheten GRAD AV FOR- PLIKTELSE OVERFOR TROEN Menighetskjernen HØY LAV GRAD AV ENGASJEMENT I I MENIGHETENS AKTIVITETER Figur 7.2 Medlemskap i den lokale menigheten (Askeland, 1991, s. 83) Det er klart at brukerne av sjømannskirkene fortrinnsvis plasserer seg i gruppe 3, aktivitetsmenigheten. En sammenligning til kan være interessant. Lee Strobel (1993) hevder at det er...three camps of people in the world : Leir A: Mennesker som har funnet Gud. Leir B: Mennesker som søker og ønsker å finne Gud. Leir C: Mennesker som ikke søker Gud. Blant brukere av sjømannskirkene, finnes det mange i leir C og sikkert også en del i leir B. I et kirkesamfunn vil det alltid være mennesker i leir A, men majoriteten av brukerne befinner seg i leir B og C. Igjen antydes det at religiøsitet er en prosess og at prosesstankegang dermed er viktig i evangeliseringsarbeidet. Lee Strobel hevder at We all know that the process is important in evangelism. Making contact with unbelievers is necessary, building relationships with them is critical, turning conversations to spiritual matters is essential, and responding to questions is crucial. But even though all of that is true, what ultimately matters is the end product: Being used by God to rescue Unchurced Harry or Mary from spiritual Death Row. That s how we KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 190

191 put the ball in the net. And the reality of that fade unless we make an effort to keep focused on it (Strobel, 1993, s. 101). En forfatter som har blitt brukt mye innenfor markedsføringsforskning for å forklare begrepet religiøsitet, er Allport (1954, 1956, 1966, 1967, 1968). Allport ønsket å finne en måte å evaluere det religiøse engasjements natur og utviklet the Religious Orientation Scale (ROS). Ut fra individuell motivasjon, plasserte Allport religiøst engasjement på en skala med indre ( instrinsic ) religiøsitet i den ene enden og ytre ( extrinsic ) religiøsitet i den andre. Han antok at en indre religiøs orientering karakteriserer en moden person som internaliserer og lever etter sin religion, er regelmessig i kirken og er mer likhetsorientert og tolerant. En ytre religiøs orientering finner man hos en umoden person som bruker religionen for å få dekket sine egne behov, går uregelmessig i kirken og har fordommer mot andre grupper. Personer som er religiøse ut fra en ytre motivasjon, finner religionen hensiktsmessig på en rekke områder: den gir trygghet og trøst, omgjengelighet og distraksjon eller status og rettferdiggjørelse. Disse personene kan ta lett på Trosbekjennelsen eller tilpasser den andre behov de måtte ha. I motsetning til de ytre motiverte, så finner de som er indre motivert sin sentrale stimulans i religionen. Uansett hvor sterke deres egne behov er, så blir disse behovene sett på som mindre betydningsfulle enn behovet for å leve i henhold til sin religiøse overbevisning. De forsøker å leve sin religion; de bestreber seg på å internalisere religiøse verdier og følge dem i sin helhet. Indre og ytre religiøsitet er godt oppsummert av Allport og Ross (1967) som skriver at the extrinsically motivated person uses his religion, whereas the instrinsically motivated lives his religion (s. 434). Empiriske undersøkelser antyder at disse to typene religiøsitet opprinnelig ble antatt å være ytterpunkter på en bipolær skala. Men, allerede i starten av den empiriske forskningen ble det reist tvil om hensiktsmessigheten ved å karakterisere indre og ytre religiøsitet på denne måten. Feagin (1964) gjorde en faktoranalyse der items from instrinsic and extrinsic scales are loaded on separate, orthogonal factors (s. 12). Allport (1966) identifiserte etter hvert en gruppe mudleheads who refuse to conform to our neat religious logic (s. 6). Disse individene passet inn på begge ytter- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 191

192 punktene på skalaen Allport hadde utviklet som en bipolær skala. Som et resultat av disse funnene, utvidet han sin originale tilnærmingsmåte til en firefaset typologi: 1. Indre religiøs (enig i uttalelser om indre religiøsitet og uenig i uttalelser om ytre religiøsitet). 2. Ytre religiøs (uenig i uttalelser om indre religiøsitet og enig i uttalelser om ytre religiøsitet). 3. Kritikkløst proreligiøs (enig i uttalelser om både indre- og ytre religiøsitet). 4. Kritikkløst antireligiøs (uenig i uttalelser om både indre- og ytre religiøsitet). Ut fra dette, utarbeidet Allport og Ross (1967) et spørreskjema med 20 uttalelser som mål på indre eller ytre motivert religiøsitet (11 ytre og 9 indre). Dette skjemaet har blitt benyttet av mange forskere i ettertid (Baker & Gorsuch, 1982; Batson & Ventis, 1982; Meadow & Kahoe, 1984). Empiriske undersøkelser viser at det er vanskelig å skille de fire typene fra hverandre (se for eksempel Donahue, 1985; Hood, 1970, 1971; Wiebe & Fleck, 1980). Mitt utgangspunkt er at det finnes flere typer eller grader av religiøsitet innenfor en folkekirkekultur, og at det derfor er mulig å identifisere segmenter og velge målgrupper. Videre hevder jeg at religiøst engasjement er en prosess og at målet er en omvendelse eller frelse. Majoriteten av aktørene i denne avhandlingen er de som kan karakteriseres som aktivitetsmenigheten (Askeland, 1991), mennesker som er ytre religiøse (Allport, 1966). Dette er personer som har et engasjement i menighetens aktiviteter, men lav forpliktelse overfor troen. Hauglins type 3 og Barnas type 2 the churched Christians vil stort sett falle inn under denne kategorien. Dette er mennesker som ikke har et personlig forhold til troen, men som deltar på aktiviteter i sjømannskirken. Jeg nevnte innledningsvis at sjømannskirkene tiltrekker seg andre brukere enn kirken hjemme. Spørsmålet er om brukerne kan deles inn på en annen måte enn kirken hjemme. Det finnes ikke mange forsøk på dette, men en undersøkelse gjennomført av Anders Bäckström (1994) som har studert Svenska Kyrkan i London, underbygger antakelsen om at majoriteten av brukerne er kirkefremmede. Målet med undersøkelsen var å studere den svenske menighetens virksomhet og gudstjenesteliv, samt den KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 192

193 svenske religiøsitetens betydning for londonsvenskenes kulturidentitet. Bäckström fant at det var fire grunnleggende bruksmønstre for gudstjenestebesøket i Svenska Kyrkan i London: Tradisjonalist (ofte eldre) DE TRADISJONELLE DE KULTURORIENTERTE Mer regelmessige gudstjenestebesøk Mindre regelmessige gudstjenestebesøk DE ENGASJERTE DE SEKULARISERTE Modernist (ofte yngre) Figur 7.3 Fire perspektiver på gudstjenesten i Svenska Kyrkan i London (Bäckström, 1994) De engasjerte: Dette er religiøst engasjerte mennesker hvis religiøse verdier preges av det moderne samfunnets menneskesyn. Kvinnene er overrepresentert i denne gruppen som ønsker en enkel og innbydende gudstjeneste der alle skal være oppmerksomme og utgjøre et fellesskap. Nattverdsgudstjenesten burde feires oftere som et uttrykk for trosfellesskapet både med gudstjenestedeltakerne og med Jesus. Prekenenes målsetting er først og fremst å inspirere og utruste de troende. De tradisjonelle: Dette er mennesker som regelmessig går på gudstjeneste. Deres vurderinger preges av oppveksten i Sverige i første halvdel av 1900-tallet og de verdier som rådet grunnen da. Religion betraktes som en naturlig del av samfunnet. Gudstjenesten forsterker individets relasjon med Gud, og betraktes ikke som et troskollektiv. Nattverden oppfattes som en betydningsfull handling som skal forberedes nøye, men som ikke må feires for ofte. Mennesket oppfattes som en mottaker av Guds nåde, og prekenenes målsetting er først og fremst å formidle dette trosbudskapet. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 193

194 De kulturorienterte: Detter er mennesker som sjelden går på gudstjeneste, men som ønsker å beholde sitt medlemskap i Svenska Kyrkan. De kjenner et verdifellesskap med kirken og vil benytte seg av kirkens tjenester ved de store merkedagene i livet. Det de har felles med de tradisjonelle brukerne, er at de ser på kirken som en del av samfunnets kulturliv. De vil bevare en kulturrelatert gudstjenesteform som de er vant med. De kulturorienterte hevder at de deltar på gudstjenester av tradisjon, og de vil av den svenske menigheten skal bidra til å opprettholde den svenske kulturen. De kulturorienterte utgjør den største gruppen og er derfor en viktig kontaktflate mellom kirken og folket. De sekulariserte: Denne gruppen deltar kun sporadisk på gudstjenester. Hvis de deltar, er det i forbindelse med begravelse, nasjonale høytider, skoleavslutninger o.s.v. Denne gruppen er ikke-troende eller religiøst uinteresserte. De har ingen klar formening om gudstjenestens målsetting rett og slett fordi de ikke er interessert i å delta. Gudstjenesten skal helst være kort og ha høy underholdningsverdi for å fange deres interesse. De sekulariserte setter imidlertid pris på kirkerommets stillhet og atskilthet. Denne gruppen er den nest største brukergruppen i London. Inndeling eller sementering av brukere i kirkelig sammenheng er noe spesielt, da segmentene ikke bare må betraktes på bakgrunn av individenes spesifiserte behov, men må også baseres på deres vilje til å medvirke og formen på brukernes medvirkning. Det er fordi ytelsen som tilbys er mer enn et konkret produkt. Det er mer tale om en miks av service, kunnskapsoverføring og ledelsesoverføring. I markedsføringslitteraturen anbefales det å legge opp til en hovedstrategi med fokusert markedssegmentering, grupper som skal være hovedsatsingsområder. En slik tenkning er vanskelig innenfor Sjømannsmisjonen. Gjennom sin særegne organisasjonsstruktur er Sjømannskirkene bundet til å opptre som en totalkirke, d.v.s. den er nødt til å betjene hele spekteret av brukergrupper. Etter sin ordning er Den norske kirkes menigheter geografisk definert og satt til å betjene alle kirkemedlemmer innenfor sitt geografiske område og det gjelder også for Sjømannsmisjonens filialer. Den er dessuten en vedtatt folkekirke. Å ekskludere deler av menigheten er derfor ikke mulig. Den skal yte service for alle, uansett sosiodemografisk tilknytning eller andre kriterier for inndeling. Nå betyr ikke dette at kirken skal behandle markedet usegmentert, det kan den vans- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 194

195 kelig gjøre om den vil være kundeorientert, men det betyr at den prinsipielt er bundet til å ha alle gruppene for øye. Rent teologisk er dette gitt ved at Jesus sendte ut sine elleve disipler fra fjellet i Galilea med beskjed om å vinne alle folkeslag for troen (Matt 28,16-20). I uttrykket alle folkeslag ligger åpenbart også en nyanse av alle slags folk. En interessant inndeling av kirker og hvilken målgruppe de legger vekt på å nå ut til, er Lee Strobels (1993) inndeling: 1. Kirkevennlige kristne 2. Kirkevennlige ikke-kristne 3. Kirkefremmede kristne 4. Kirkefremmede ikke-kristne Den norske kirken er i all hovedsak basert på å beholde de kirkevennlige kristne. Både gudstjenester og aktiviteter innenfor Kirken har disse som målgruppe, og derfor tiltrekker den heller ikke i særlig grad de tre andre gruppene. I praksis fungerer målsettingen om selvoppholdelse innenfor Kirken, men den lykkes i liten grad når det gjelder målet om ekspansjon. Innenfor Den norske kirken vil nok mange hevde at mennesket vinnes og innlemmes i Kristi kirke gjennom dåpen, og at målet om ekspansjon dermed nås. Jeg er ikke enig i en slik tolkning av kirkens mål. Dåpen er ikke nok for å innlemme mennesket i kirkens livsrom, det trengs også en opplæring som utdyper det kristne budskapet. Dette kan illustreres ved å vise til misjonsbefalingens sideordnede uttrykk døper dem og lærer dem (Matt 28). Kirkemarkedsførerne mener at menigheter må begynne å tenke mer segmentert enn å inndele mennesker i to grupperinger: Kirkefremmed og kirkevennlig. Lyle Schaller hevder at evangelism in the nineties is niche. You pick out a segment, a slice of the market you want to try to reach, and develop a ministry for that slice (Galli, 1992, s. 37). Schaller hevder videre at på 1980-tallet, the cultural expectation shifted from something for me to the whole thing for me! The responses to worship services have shifted similarly so that, today, a blended service really provides something for everybody to be unhappy about (Schaller, 1994, s. 10). Doug Murren (1990) hevder at pluralisme er en stor utfordring i dagens samfunn. Markedsførings- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 195

196 manien som har spredd seg i samfunnet, har ført til en kultur som deles opp i stadig mindre segmenter. Hvert segment har eget språk og alle forventer å få sine behov dekket. Kirkens oppgave ville bli langt lettere hvis den lærer seg å akseptere at denne segmenteringsprosessen er en faktor menigheten ikke kommer utenom. Murren (1990), som Engelsviken (1987), siterer Paulus 52 brev til menigheten i Korint som legitimering for sitt syn Konsekvenser av segmentering og målgruppetenkning i menigheter Deidree Sullivan (1991) er opptatt av den gruppen som går under betegnelsen baby boomers. Hun hevder at det er en sterk sammenheng mellom giving birth and getting religion, and baby boomers are enthusiastically doing both (Sullivan, 1991, s. 42). Forfatteren mener at evangeliske kirkesamfunn er svært nøye med å posisjonere seg for å dra nytte av denne trenden. Målene for mange kirkesamfunn blir derfor å utdanne barna, frelse familien og sensurere negativ påvirkning fra media fordi det er dette babyboomerne er opptatt av. Sullivans artikkel er ironisk i sin form, og hun harselerer en del med de mest fremgangsrike kirkesamfunnene. Hun har likevel et poeng i at kirkesamfunnene etter hvert har fått stor innflytelse på grunn av sin posisjonering. Og det er her faren ved segmentering og målgruppetenkning ligger sett med amerikanske øyne: Theoretically there are many groups to choose from, including the poor, the aged, students, Afro-Americans and Hispanics, but practically, church marketers exclusively target white, middle-class, college-educated baby boomers, born between 1946 and Other groups are rarely mentioned. This church-growth strategy is intended for children-centred, career-focused, consumer-oriented families that live in the suburbs (Webster, 1992, s ). Webster hevder videre at denne målgruppens (the baby boomers) profil, former stemningen (Schawchuck & Heuser, 1996, s. 133) og metodene i den markedsdrevne kirken calling for consumer sensitivity, practical, relational teaching and an optimistic believe in the future. A critical question for the market-sensitive church is whether insight into the mind and culture of the baby boomer generation leads to a prophetic penetration of this market niche 52 Jeg er fri og ingen underlagt, men jeg har gjort meg til alles tjener for å vinne så mange som mulig. For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for i det minste å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det (1. Kor. 9, 19-23). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 196

197 with the gospel or promotes a culturally compatible affirmation of the culture. Does the gospel of the market-driven church redeem the lost or reinforce trends, deliver from sin og affirm the self, reconcile people to God or appealing to religious consumers? (Webster, 1992, s. 66). Kenneson og Street (1997) hevder at segmentering bygger videre på det som er en naturlig tendens blant mennesker: Å gruppere seg innenfor etnisk, politisk og sosial tilhørighet. Forfatterne stiller spørsmålstegn ved om kirken skal oppmuntre mennesker til å gjøre det som faller naturlig? De hevder at appealing to what people naturally do as a basis for evangelism and mission, is a mistake for two reasons: First, labelling something natural tends to obscure the interests that shape these activities. Second, these interests are often antithetical to the gospel (Kenneson & Street, 1997, s. 90). Forfatternes poeng er at når kirkesamfunn segmenterer markedet, er forskjellene de observerer i ulike grupper kun refleksjoner av dem selv. Vekst blir på kirkens premisser det vil si at den ønsker å forsikre seg om at nye mennesker som kommer til menigheten faller inn under de allerede eksisterende kategorier av medlemmer. Menigheten ønsker vekst uten store hindringer. Forfatterne hevder videre at segmentering fører til dannelse og opprettholdelse av homogene menigheter. Istedenfor å være et motstykke til de sosiale grupperingene verden kjenner og opprettholder, kopierer menigheten det samme mønsteret: Menigheten notes the differences that are already there and then act on those differences by targeting certain groups (Kenneson & Street, 1997, s. 92). Dermed er den med på å forsterke skjevheter i samfunnet. Den utelukker mennesker utenfor målgruppen under merkelappen mer effektiv tilnærming. Such concealment prevents us from uncovering the ways in which the world presses us into its own mould and keeps us from questioning the goals and motives that underlie our choices as to whom we will minister (Kenneson & Street, 1997, s. 93). Kenneson og Street (1997) hevder at å bruke Paulus første brev til menigheten i Korint 53 som legitimering for bruk av segmentering og målgruppetenkning i menigheten 53 Jeg er fri og ingen underlagt, men jeg har gjort meg til alles tjener for å vinne så mange som mulig. For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for i det minste å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det (1. Kor. 9, 19-23). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 197

198 (Engelsviken, 1987; Murren, 1990; Wagner & McGavran, 1990), nærmest er blasfemisk. Markedsførerne gjør Paulus ord til et spørsmål om stil og preferanser. Kenneson og Street (1997) legger ikke skjul på at mennesker reagerer mer positivt overfor de som forstår dem og snakker deres språk og det er her Paulus eksempel er instruktiv. Men, Paulus ville blitt sjokkert om noen hadde foreslått at mennesker kunne nås mer effektivt hvis ulike grupperinger ble oppmuntret til å danne separate menigheter som kunne betjene deres ulike behov. Paulus ville sett på en slik strategi som fundamentalt på kollisjonskurs med evangeliets budskap og den radikalt nye måten å tenke og handle på blant de frelste: Those who have been baptized into one body (1. Kor, 12, 13) are members of a community in which the differences that separate people in the world have become obsolete. It may be true that men like to become Christians without crossing racial, linguistic or class barriers, but that is irrelevant. Membership in the body of Christ is not a question of likes or dislikes, but a question of incorporation into a new humanity under the lordship of Christ. Whether a person likes it or not, the same act that reconciles one to God simultaneously introduces the person into a community where people find their identity in Jesus Christ rather than in their race, culture, social class, sex, and are consequently reconciled to one another God s purpose is to bring the universe into a unity in Christ (Ef. 1, 10) (Padilla, 1983, s. 287). Jeg synes nok både Kenneson og Street (1997) og Padilla (1983) overser et viktig poeng: Det står ingenting i Bibelen om at det er et krav å gå på tvers av språk, rase og sosial klasse for å bli kristen. Det nye Testamente forsikrer oss om at i Kristus er det ikke spørsmål om jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle én i Kristus Jesus (Gal, 3, 28) men dette er sant bare for de som allerede har mottatt frelse. It is a fruit of the Spirit, not a prerequisite for salvation (Wagner & McGavran, 1990). Barna (1991b, 1992d) og Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath (1992) hevder at et segment må kunne måles, være tilgjengelig, være av en viss størrelse og være i stand til å respondere på markedsføringsinnsats. Kenneson og Street (1997) er kritiske til kirkemarkedsførere som hevder at menigheter må være opptatt av å innhente data om sine omgivelser for å kunne segmentere mest mulig effektivt: Certainly things might be learned that could inform a congregation s planning. Yet churches must also rec- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 198

199 ognize that data gathering isn t as innocent as it looks. The entire enterprise is laden with convictions that may or may not be at cross-purposes with its own selfunderstanding and mission. Those churches that clearly recognize these dangers may be less willing to hitch their entire ministry to a set of numbers (Kenneson & Street, 1997, s. 100). Forfatterne hevder videre at markedsførernes krav om tilgjengelighet bygger på feil premisser. Markedsførerne er opptatt av å operere mest mulig effektiv innenfor rammen av knappe ressurser som tid, penger og personell. Kenneson og Street mener at de menneskene som kan nås mest mulig kostnadseffektivt are often those who happen to be remarkably like us judgements of accessibility often say more about those making the judgements that they do about those upon whom the judgements are made (1997, s ). En kostnadseffektiv markedsføringsinnsats, innebærer at segmentet må være stort nok. noe Kenneson og Street er svært skeptiske til. En slik tenkning oppmuntrer kristne til å veie de fordeler den institusjonelle kirken kan oppnå før de bestemmer hvorvidt de har økonomi til å nå ut til en spesiell gruppe mennesker. Such costbenefit analysis seems odd for a body of people who follow the one who suggested that leaving the ninetynine sheep to search for the one lost sheep (Luk 15, 1-7; Matt 18, 12-14) is perfectly reasonable within the logic of God s kingdom (Kenneson & Street, 1997, s. 104). Kenneson og Street (1997) er heller ikke komfortable med tanken på at segmentet må være i stand til å respondere på budskapet før det er interessant, og at menigheten dermed avgjør hvilke segmenter som etter all sannsynlighet er responsive og hvilke som ikke er det. Forfatterne hevder at det alltid vil være mennesker som er mottakelige for budskapet og mennesker som ikke er det, men det er en feil å tro at menigheten er i en posisjon der de vet hvilke mennesker som tilhører hvilken gruppe. Enda mer alvorlig er det, i henhold til forfatterne, at markedsførerne tror de to gruppene passer inn i den måten de har segmentert populasjonen på. Når menigheten setter seg ned og avgjør hvilke segmenter den ønsker å nå med budskapet, bedriver den diskriminering. Den evaluerer muligheter og tar avgjørelser om KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 199

200 hvordan menigheten burde arbeide og med hvem. Det er selvfølgelig uunngåelig at menigheter går inn i en slik prosess, for selv de menighetene som ikke foretar seg noe ting for å spre budskapet, har tatt en avgjørelse. Kenneson og Streets poeng er at diskriminering aldri gjennomføres i et vakuum. Menigheter og kirkeledere tar avgjørelser om hvilken retning menigheten beveger seg i en kontekst, på basis av visse kriterier og i lys av noen mål. I enkelte tilfeller er kirkelederne bevisste på konteksten, kriteriene og målene. Noen ganger er de ikke bevisste. Noen ganger er målene og kriteriene valgt tilfeldig på basis av såkalte naturlige forskjeller i populasjonen. Andre ganger er de mer bevisst valgt, som når kirken formelt adopterer en markedsføringstilnæring. Men, disse faktorene inngår alltid i en diskrimineringsprosess. Derfor, mener forfatterne, er det nødvendig å kritisk betrakte antakelsene som ligger bak teknikker som segmentering, målgruppetenkning og posisjonering. Som en boomerang, kan konsekvensene av slike metoder slå tilbake på menigheten, men denne gangen på en måte som skader kirkens budskap og karakter (Kenneson & Street, 1997, s. 106). Webster (1992) hevder at segmentering, målgruppetenkning og posisjonering i kirken i praksis innebærer at menigheten ser på mennesker på samme måte som butikker i et kjøpesenter ser på kunder. Suksess er avhengig av å gi mennesker hva de vil ha. Å møte emosjonelle og åndelige følte behov blir en handelsvare som kan erfares gitt de rette menneskene, opptredenene og programmene. Kirkerommet har blitt en forlengelse av markedet, hevder Webster, og mener dette er en grell kontrast til Jesus opptreden på markedsplassen (Matt 21, 12-13; Joh 2, 13-17). 7.4 SAMMENFATNING Markedsføringsprosessen i en religiøs organisasjon innebærer bruk av markedsanalyser, segmentering og målgruppetenkning. Segmentering er ikke ukjent for religiøse organisasjoner, men kirkemarkedsførerne mener at menigheter må begynne å tenke mer segmentert enn å inndele mennesker i to grupperinger: Kirkefremmed og kirkevennlig der kirkevennlig er basert på grad av religiøsitet og grad av deltakelse på aktiviteter. Kirkemarkedsførerne er enige om at markedsanalyser er nødvendig i en kirkelig setting fordi kundene er vanskelige å få tak på og vanskelige å forstå. Markedsanalyser vil avdekke underliggende åndelige og emosjonelle behovene i befolkningen KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 200

201 samt hvordan de oppfatter kirken. Denne informasjonen benyttes i segmenteringsstrategien. Menigheter som har tatt i bruk markedsanalyser, segmentering og målgruppedefinering har hatt stor suksess i arbeidet med å beholde eksisterende medlemmer og i rekrutteringsarbeidet. Kritikerne til bruk av markedsanalyser hevder at markedsanalyser er vel og bra i et kommersielt marked der alle er kunder, men for kirken innebærer det et overfladisk, reduksjonistisk syn på mennesket fordi menighetens personlige overbevisninger vil forme menighetens datainnsamling og dermed står menighetene i fare for å utestenge store grupper i omgivelsene. Når menigheten setter seg ned og avgjør hvilke segmenter den ønsker å nå med budskapet, bedriver den diskriminering. Den evaluerer muligheter og tar avgjørelser om hvordan menigheten burde arbeide og med hvem. Dette strider ifølge kirkemarkedsførerne, mot ideen om at kirken skal vinne alle folkeslag for Kristus - ikke bare utvalgte segmenter. Segmentering, målgruppetenkning og posisjonering i kirken i praksis innebærer at menigheten ser på mennesker på samme måte som butikker i et kjøpesenter ser på kunder. Suksess er avhengig av å gi mennesker hva de vil ha. Å møte emosjonelle og åndelige følte behov blir en handelsvare som kan erfares gitt de rette menneskene, opptredenene og programmene. Mitt utgangspunkt er at det finnes flere typer eller grader av religiøsitet innenfor en folkekirkekultur, og at det derfor er mulig å identifisere segmenter og velge målgrupper. Videre hevder jeg at religiøst engasjement er en prosess og at målet er en omvendelse eller frelse, og at mennesker befinner seg på ulike stadier i denne prosessen. Å forstå hvordan menneskene opplever, forstår og bruker kirken er derfor helt essensielt. Selv om kirkebildet fortsatt er og bør være dominert av menigheter med bred innretning mot markedet", betyr ikke det at kirken skal behandle markedet usegmentert. Det kan den vanskelig gjøre om den vil nå ut med budskapet. Som jeg ser det, er kirken prinsipielt bundet til å ha alle segmentene for øye uten at dette betyr at den skal nå alle på samme tid med samme budskapsutforming. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 201

202 KAPITTEL ÅTTE MARKEDSFØRING SOM TAKTIKK 8.1 MENIGHETEN OG DE 4 P ENE I henhold til en markedsorientert tenkning og implementering av markedsføringskonseptet i en kirkelig setting, er det fire tradisjonelle, kontrollerbare faktorer som kan tas i bruk for å komme frem til en markedsføringsmix: produkt, pris, promosjon og plass (distribusjon). En effektiv taktikk vil være å ta i bruk en kombinasjon av de fire for å tilfredsstille kundene. I en religiøs setting, har de 4P blitt omdøpt til the four S s of religious organizations in terms of Satisfaction (product), Spreading the Gospel (promotion), Sacrifices (price), and Setting (place) (Dunlap & Rountree, 1981, ss ). Markedsførings-mix modellen gir med andre ord et rammeverk som religiøse organisasjoner kan benytte for best mulig å respondere på medlemmer og potensielle medlemmers behov (Dunlap & Rountree, 1981; Lyon, 1981). Også religiøse organisasjoner eksisterer i dynamiske omgivelser med kontinuerlige endringer i livsstil, familiesituasjon og holdninger, og de må ta konsekvensen av dette i sin programutforming. Problemer med negativ utvikling i antall medlemmer og deltakelse på aktiviteter i menigheten, kan ses på som er markedsføringsproblem. Etter at menigheten har gjennomført tilstrekkelige analyser av menighetens indre omgivelser (presten(e), andre ansatte, de troende og de ikke troende aktivitetsdeltakere) og ytre omgivelser (eksterne ukontrollerbare faktorer som sosiologiske endringer, økonomiske forhold, politiske, utdanningsmessige og kulturelle forandringer, andre religiøse KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 202

203 institusjoner, teologiske endringer, andre offentlige kontorer, styresmakter og familien), kan den snu utviklingen ved hjelp av en hensiktsmessig kombinasjon av de fire kontrollerbare faktorene de 4 S ene (Healy og DeLozier (1978); Dunlap & Rountree, 1981, 1982; Anderson, Rountree & Dunlap, 1984; Anderson & Rountree, 1985). Stevens og Loudon (1992) er av samme oppfatning som Dunlap & Rountree (1981) om hva kirkens produkt er når de hevder at the programs and services offered by a church/ministry are what produce constituent satisfaction (ibid., s. 78). Forfatterne er imidlertid langt mer pragmatiske når de hevder at promosjon deal with the communications aspects of the marketing strategy and are developed in the marketing plan to communicate the organization s services (ibid., s ). Distribusjon omtales som access to the church s programs and services. This requires deciding on the level of service, the number and location of facilities and the design of facilities (ibid., s. 87). Til sist hevder Stevens og Loudon (1992, s. 116) at pris er de contributions menigheten mottar fra myndigheter, bedrifter, organisasjoner eller individer. Barna (1988, s ) har en annen betegnelse på de kontrollerbare faktorene når han hevder at Ultimately, we (the church) exist to move people into a relationship with Jesus Christ. That relationship is our product When it comes to promoting the product, we are the best promotion there is, simply speaking the truth in love to others, sharing the knowledge we possess of the true meaning of life The place in which we do our business as Christians following Him and serving Him is wherever we happen to be, at any time of the day or night Rather than ask people to provide monetary payment for the privilege of being in relationship with Christ, or to be part of his family, the price exacted for this exchange is an intellectual and emotional toll: Commitment (Barna, 1988, s ). Barnas 4P blir dermed relationships (produkt), word-of-mouth (promosjon), presence of believers (plass) og commitment (pris). Schawchuck, Kotler, Wrenn og Rath (1992) hevder at siden det kan være ulik oppfatning mellom kirken og dens medlemmer om hva kirken bør tilby, er et logisk spørsmål: Hva er tilfredse brukere (kunder)? Hva betyr det at en menighet har tilfredse brukere? Det kan bety at de er tilfredse med forkynnerens evne som forkynner, rådgi- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 203

204 ver, administrator, lærer, e.t.c. Det kan bety alle disse faktorene eller et par av dem. Men, det betyr i alle fall én ting: At brukerne vil fortsette å være aktive deltakere i menigheten. Bruce Wrenn hevder at brukertilfredshet i en menighet oppstår fordi deltakelse gjør brukerne bedre:...better at sensing a Divine presence in their lives, better at relating to their family and better at relating to other members. The church administrator should see what he or she does as value-added activities - adding something of value to the lives of his/her members along some dimension which is significant from the member s perspective (Wrenn, 1993b, s. 252). Peter Nordins artikkel fra 1983, er det første bidraget innenfor kirke og markedsføring jeg har funnet i Skandinavia. Det er en kort, men viktig, artikkel i debatten rundt bruk av markedsføringsteknikker i menigheter. Nordin spør innledningsvis hvordan man markedsfører det religiøse produktet frelse. Han trekker inn tjenestemarkedsføring og intern markedsføring og diskuterer det i forhold til frikirkene i Sverige. På det religiøse markedet finnes det to aktører, hevder Nordin og mellom disse finnes det en distanse, et gap, som partene må overbygge for å oppnå en langvarig transaksjonsrelasjon. Gapet kan være av romslig karakter der geografisk avstand foreligger som vanskeliggjør transaksjonen. Med moderne informasjonsteknologi er imidlertid dette ikke noe stort problem i dag. Et annet gap er en distanse i tid. Det vil si at tilbud ikke eksisterer på samme tidspunkt som etterspørselen. Men selv om noen religiøse grupper opplever tilbakegang, har kirken eksistert i lang tid og vil fortsette å eksistere i fremtiden. Derimot kan menneskenes behov av det religiøse tilbudet ha ulike uttrykk under ulike betingelser på samme måte som responsen fra de religiøse gruppene kan variere. Hvis menneskene savner den religiøse begreps- og normverdenen, finner dette behovet uttrykk i andre og for den etablerte religionen fremmede former. Det er ikke realistisk å anta at mennesket selv aktivt søker å forstå de begrepene han/hun kan tolke de etablerte religiøse gruppenes budskap med. Gapet blir dermed perceptinellt man har vanskeligheter med å finne hverandre på det religiøse markedet. Menneskene søker mer eller mindre aktivt svar på sine spørsmål om meningen med livet: Hvorfra? Hvorfor? Hvorhen? Markedet blir dermed et marked om eksistensielle spørsmål og svar. På dette markedet vil både individene og de religiøse gruppene søke. Individene søker etter svar, men hvorvidt individene kommer til å gi en positiv reaksjon på de religiøse gruppenes tilbud eller ikke, er avhengig av hvor godt de klarer å tilpasse sitt KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 204

205 sendernivå. Det vil si hvor godt de klarer å gi budskapet en begripelig og/eller attraktiv form. Når man snakker om det organisatoriske tilbudet, hevder Nordin at det er hensiktsmessig og skille mellom primær- og sekundærtilbud. Med primærtilbudet gis svare på de eksistensielle spørsmålene. Denne delen av tilbudet dekker trolig sjelden individets opplevde behov. Sekundærtilbudet, derimot, kan godt stemme direkte overens med individenes opplevde behov. Denne delen av tilbudet får en negativ definisjon det er alt annet enn primærtilbudet. Det kan for eksempel være fellesskapet, aktivt engasjement, samlinger. Sekundærtilbudet fyller to funksjoner: Dels å fange opp eller skape interesse for organisasjonen, dels å lette aksepteringen av selve budskapet primærtilbudet. I likhet med tjenesten, er budskapet immaterielt. Konsekvensene av budskapets immaterielle del skiller seg likevel fra tjenestens. Budskapets immaterielle natur hindrer det effektivt fra å kunne demonstreres. Det vil si at det oppstår problemer med visualisering og materialisering. Den potensielle budskapsbæreren kan ikke med sikkerhet vite hva han eller hun skal få før budskapet aksepteres. De organisasjoner som har lykkes i å spre sitt budskap, har på en eller annen måte klart å skape en nærhet mellom budskapet og den potensielle budskapsbæreren. Denne nærheten skjer først og fremst gjennom at den lykkes i å visualisere budskapet fortrinnsvis gjennom individer innenfor organisasjonen. Derfor fremstår organisasjonenes evne til å benytte den ressursen egne medlemmer utgjør som svært så betydningsfull. Hvert medlem/budskapsbærer kan de facto oppfattes som en markedsfører og derfor er den interne markedsføringen viktig. Videre fremstår sekundærtilbudet som viktig for å kunne forklare fremgangen. De fremgangsrike har et betydelig mer omfattende og mer attraktivt sekundærtilbud og organisasjonen lykkes i å skape interesse hos individer i omgivelsene. Om budskapets karakter i fremgangsrike religiøse organisasjoner, hevder Nordin at det er dualistisk, et vide andre perspektiv der religiøse grupper hevder å vite hva som er sannheten. Et annet kjennetegn ved fremgangsrike organisasjoner er at budskapet kan oppfattes som kategorisk. Man kan ofte gi et klart og entydig svar på komplekse spørsmål. For i dag å kunne markedsføre et budskap fremstår det som viktig at budskapet er individorientert. Det vil si at budskapet skal gjelde det enkelte individet og individets spørsmål. En annen faktor hos fremgangsrike organisasjoner, er KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 205

206 at de i høyere grad er sentrert rundt en idé, og denne ideen rommer et budskapsspredende aspekt. Gjennom dette skapes en organisatorisk enhet der alle drar i samme retning, og behovet for å spre budskapet hele tiden finnes i sentrum hos organisasjonen og individene. Selv i den interne markedsføringen har sekundærtilbudet en viktig funksjon for å kunne utvikle en organisatorisk lojalitet hos medlemmene/budskapsbærerne. Er aktivitetene flere kan individene tilbys en plass i organisasjonen og derigjennom aktivt engasjere seg i organisasjonens liv. Attraktive samlinger øker lojaliteten. Denne organisatoriske lojaliteten har ytterligere forutsetninger for å forsterkes om budskapet som forkynnes verifiserer budbærernes oppfatning noe den i høyere grad gjør dersom budskapet er sentrert rundt en idé. Til slutt fremstår en faktor som viktig: nämligen organisationens förmåga att kanalisera individens måluppfyllande - i bemärkelsen budskapsspridande - strävanden (Nordin, 1983, s. 53). Dette lykkes organisasjonen med om sekundærtilbudet er innrettet nettopp mot dette. Nordin konkluderer med at de religiøse organisasjonens fremste ressurs, er den menneskelige kapitalen. Fremgang eller ikke er avhengig av hvor godt denne ressursen utnyttes. 8.2 EKSEMPLER PÅ BRUK AV MARKEDSFØRINGSTEKNIKKER I MENIGHETER Engel (1974) studerte på 1970-tallet Billy Grahams korstogsaktiviteter i Asia. Engel ønsket å evaluere hvor effektiv kommunikasjonsstrategien faktisk var i de ulike misjonsorganisasjonene. Hans konklusjoner er heller negative. Størsteparten av kommunikasjonsforsøkene overfor asiatene ble gjennomført uten å forstå og ta hensyn til målgruppens beslutningsprosess. Det var imidlertid forståelse i misjonsorganisasjonene at de for å nå frem må klø der folk klør, men det var liten evne til å omsette dette i praksis. Resultatet var at mesteparten av kommunikasjonen ikke nådde frem. En annen feil som ble gjort, var en overdreven programorientering. Mange av misjonsorganisasjonene adopterte ferdige opplegg fra andre land uten å tenke på at deres eget marked var svært forskjellig. Videre var det liten samordning av aktivitetene i de ulike landene og internt i landene. Kommunikasjonen ble derfor oppfattet som fragmentert og mye arbeid ble gjort opp til flere ganger. Engel fant også at det var lite hensiktsmessige mål på effektivitet i organisasjonene. Det ble derfor gjort få forsøk på å eva- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 206

207 luere egen virksomhet. Et siste problem Engels identifiserte, var den ikke ukjente konflikten mellom misjonærer og lokalbefolkningen. De organisasjonene som hadde lykkes best, var de som arbeidet gjennom lokale kirker der misjonærene nærmest spilte en rådgiverrolle. Engels konklusjon er at for å lykkes bedre, må misjonsorganisasjonene bli mer markedsorientert og basere sin kommunikasjon på forskning og gode mål på effektivitet. Videre må de overlate drift til lokalbefolkningen og selv kun ha en rådgiverrolle. Gazda, Anderson og Sciglimpaglia (1984) gjennomførte en undersøkelse blant 200 prester i den ortodokse kristne kirke i San Diego, California. De fant at 65% av respondentene sa seg enig i at markedsføring av religion er nødvendig, mens 29% sa at de ikke var enig. De fant videre at over 60% mente at dør-til-dør evangelisering (personlig salg) var en effektiv måte å oppmuntre til deltakelse på aktiviteter i kirken, men over 60% følte også at TV burde brukes mer utstrakt til å sende religiøse programmer. Generelt viser undersøkelsen at mange menigheter i det minste tenker positivt rundt markedsføring. I følge forfatterne ligger utfordringen i å øke forståelsen av markedsføringskonseptet og de nødvendige markedsføringsteknikkene for å utarbeide et mer helhetlig markedsføringsprogram i menighetene. Moncrief, Lamb og Harts artikkel Marketing the Church (1986) er en evaluering av kunnskap om og bruk av markedsføringskonseptet og markedsføringspraksis blant prester i de syv største byene i Texas. Forfatterne fant at 55% av menighetene har en eller annen form for markedsføringsprogram for menigheten. Videre fant de at svært mange menigheter bruker promosjon i sitt arbeid, og at mye penger ble brukt til dette ($ årlig var ikke uvanlig). Hele 93% annonserer i en eller annen form: Gule Sider (85%), aviser (69%), direkte reklame (61%) og plakater (52%). I motsetning til Dunlap, Gaynor og Rountree (1983) som fant at markedsføring ble relatert til salg og promotering av produkter eller tjenester, fant Moncrief, Lamb og Hart (1986) at prestene hadde assosiasjoner til det å møte kundens behov, annonsering og public relations når de ble bedt om å definere markedsføringsbegrepet. Forskjell i spørsmålsstillingen kan være grunnen til de ulike svarene. Mens Dunlap, Gaynor og Rountree hadde åpne svaralternativer, listet Moncrief, Lamb og Hart opp åtte kategorier og respondentene ble bedt om rangere kategoriene basert på sin oppfatning (advertising; selling; moving goods and services; research; propaganda; meeting needs of customers; ma- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 207

208 king profit; public relations). En annen faktor er forskjell i tid. Undersøkelsene ble gjennomført med to års mellomrom og kunnskap om markedsføring har sannsynligvis økt i mellomtiden. Konklusjonen på undersøkelsen er at det har vært en utvikling i menighetene mot et mer positivt forhold til bruk av markedsføring, men at en vellykket implementering av markedsføringskonsepter og prinsipper er avhengig av en solid markedsføringsbakgrunn. I sine artikler fra 1986, refererer McDaniel (1986a, 1986b) til en eksplorativ undersøkelse blant prester og publikum om holdninger til bruk av markedskommunikasjonsteknikker i en kirkelig setting og hvorvidt personlige eller ikke-personlige kommunikasjonskanaler er foretrukket av henholdsvis prester og det generelle publikum. I sin studie forsøker McDaniel å unngå enhver generell fordom mot markedsføring ved å adressere spesifikke elementer ved promosjon uten å bruke ordet markedsføring. Istedenfor benyttet han ordet kommunikasjonsteknikker. Han fant at 90% av prestene vurderte bruk av annonser i Gule Sider som passende, mens under 3% mente at disse metodene var upassende. Bruk av oppslagstavler og spesialeffekter (klistremerker, kulepenner o.s.v.) ble vurdert som upassende av over halvparten av prestene. Det var en vesentlig uenighet om andre former for annonsering: 74% godtok annonser i aviser, mens 11% var imot; 56% anså radio/tv som passende, mens 25% så det som upassende. Det generelle publikum i McDaniels (1986b) survey var mer negativt innstilt til annonsering enn prestene: 18% mente at det var upassende med annonse i Gule Sider, 31% anså annonser i aviser som upassende og 46% var imot radio/tv annonsering. Videre fant McDaniel at de som kan klassifiseres som ikke-kirkegjengere var mer negative enn de som kan klassifiseres som kirkegjengere. McDaniel mener dette kan forklares med at the general public, while somewhat willing to be exposed to some types of professional services marketing communications, are less willing to be exposed to marketing communications by a church. Perhaps this is because of the personal and even emotional nature of the church and the feeling people have that they know enough about church, religion e.t.c., and don t want to be bothered by someone whose religious beliefs may be different from their own (McDaniel, 1986, ss ). McDaniel fant også at personlige kommunikasjonskanaler ble foretrukket fremover ikke-personlige. Dette forklarer han med tjenestens natur og at kirken forholder KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 208

209 seg til mennesker og deres behov, og at en personlig tilnærmingsmåte derfor er å foretrekke. På den andre siden, hevder McDaniel, ser ikke-kirkegjengere på kirkens kommunikasjonskanaler helt annerledes: 37.5% var negative til en personlig tilnærmingsmåte. De ønsket ikke noen personlig henvendelse hverken fra prester eller andre medlemmer i menighetene. En historie som stadig går igjen i amerikanske artikler og bøker, er suksesshistorien om Willow Creek Community Church i Illinois og kirkens pastor Bill Hybels (Dolan, 1989; Stewart, 1989; Wagner & McGavran, 1990; Sullivan, 1991; Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath, 1991; Wrenn, 1993a, Miller, 1994a, 1994b). Det er ganske utrolig det Bill Hybels har fått til, og mye skyldes nok hans karismatiske personlighet. Men, i tillegg til dette har han gjort det samme som hundrevis av organisasjoner har gjort tidligere med stor suksess. Han har rett og slett tatt i bruk moderne markedsføring for å spre budskapet. Bill Hybels har tenkt i retning av markedsføringens 4P i sin programutforming: Produkt, promosjon, plass og pris (Stewart, 1989): Produktet: Før han gjorde noe som helst annet, forsikret Bill Hybels seg om at han kjente sine kunder og sine potensielle kunder. Han gjennomførte rett og slett en markedsundersøkelse ved å gå fra dør til dør i menigheten og spørre Er du aktivt med i en lokal kirke. Dersom svaret var ja, gikk han videre til neste dør. Dersom svaret var nei, spurte han hvorfor ikke? og registrerte alle svarene. Kirken spør alltid etter penger, var ett svar. Gudstjenestene er kjedelige og forutsigbare, rutinemessige og irrelevante, var et annet svar. Han gravde dypere og fant ut at kirkefremmede Ola og Kari vil være i fred. Hvis de skal bevege seg inn i kirken, må de være garantert å slippe og synge noe, si noe, signere noe eller gi noe. De første gudstjenestene ble utformet etter hva kundene ønsket, ikke når det gjelder budskapet, men formidlingen av det. På den første gudstjenesten var det 125 personer. I dag holdes det tre gudstjenester hver søndag med rundt besøkende til sammen (Miller, 1994a, 1994b; Hybels, 1995). Willow Creek opererer i dag med en hel produktportefølje. For det første har kirken segmentert medlemmene i ulike grupper. For det andre tilbyr kirken ulike aktiviteter til de ulike gruppene. Menigheten har sosiale aktiviteter, evangeliseringsgrupper og et nettverk av mindre grupper - celler, disippelgrupper og grupper organisert rundt spe- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 209

210 sielle emner. Menigheten har også et storfellesskap der alle kan møtes. Det viktigste av alt: Aktivitetene er ikke utformet på bakgrunn av kirkens ressurser, men bygger på behov hos kunder og potensielle kunder. Det vil si at Willow Creek har grupper for enslige med og uten barn, utflukter for barn og ungdom, veiledning for alkoholikere, alenemødrene osv (Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath (1991). Promosjonen: Willow Creek har utviklet en 7-trinns modell for åndelig utvikling (Hybels, 1995) som de fleste mennesker går gjennom. Tenk deg en linje i tid og en person som i utgangspunktet er fiendtlig innstilt til åndelige spørsmål. Dette er tinn én i Bill Hybels modell. I trinn to er personen åpen for alle åndelige ting, og i trinn tre utforsker han aktivt ulike åndelige retninger. I trinn fire har personen kommet i kontakt med Willow Creek, blitt frelst og skal nå lære om kristendommen og en kristen livsstil. I trinn fem gjennomgår personen en indre forandring og prioriterer annerledes enn tidligere i livet sitt. I trinn seks involveres personen aktivt i små grupper, i gudstjenestelivet og i andre aktiviteter i kirken. I siste fase har personen utviklet en balansert kristen livsstil. Utviklingen fra trinn til trinn går sjelden smertefritt. For mange kan det være en svært lang og tung prosess. Det skal derfor ikke så mye fantasi til for å se at mennesker i ulike trinn har behov for ulike tilbud fra kirken (Stewart, 1989; Shawchuck, Kotler, Wrenn og Rath, 1991). I Willow Creek brukes denne 7-trinns modellen til å identifisere hvor personene er i utviklingen og hva slags budskap og erfaringer disse personene trenger for å komme over i neste trinn. I tillegg brukes modellen for å utforme kirkens kommunikasjon. I Willow Creek legges det svært liten vekt på formell annonsering. Mindre enn 1% av budsjettet brukes til dette. Hovedstrategien bygger må relasjonsbygging. En person som er fiendtlig innstilt til kirken vil sannsynligvis ikke komme på en gudstjeneste eller et møte fordi han har sett en plakat i nærbutikken. Men, dersom han blir invitert med av en venn eller nabo, er sannsynligheten for at han kommer større. Etablerte medlemmer arbeider aktivt med å få kirkefremmede Ola og Kari med seg til kirken. Her møter de mennesker som har vært i samme situasjon som de selv og får høre om hvordan de endret sin livsstil. Etter hvert som personen utvikler seg i åndelig retning, vil kommunikasjonen bli mer og mer personlig, og personen vil til slutt være den som inviterer med seg andre inn i kirken. I Willow Creek er man svært opptatt av å nå ut til de kirkefremmede, de potensielle kundene. Willow Creek har derfor satt av helgene til KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 210

211 å kommunisere med disse, og vier resten av uken til sine faste kunder. Willow Creek har også sett verdien av å ta ekstra godt vare på de som allerede er aktive i kirken. Plassen: I Willow Creek har man innsett at ikke alt kan foregå innenfor kirkens fire vegger. For at budskapet skal være tilgjengelig for ulike grupper av mennesker, har det vært viktig for kirken å identifisere den riktige settingen for ulike typer aktiviteter og programmer. Det vil si at mennesker fra menigheten reiser rundt på sykehus, hjem til familier, de har eget lokale for sitt matprogram for fattige og hjemløse o.s.v. Prisen: Alt har sin pris. Også menigheter må innse det. Prisen kundene betaler for å være aktive i menigheten, kan ikke alltid måles i kroner og øre. Prisen er like mye frivillig innsats. I Willow Creek har man innsett at de frivillige er en stor og viktig gruppe som betaler en høy pris med sin innsats. Frivillige medarbeidere er både kunder og ansatte og behandles deretter. De motiveres og støttes i sitt arbeid. Goff & Gibbs (1993) hevder at menigheter og religiøse bevegelser kan ses på som konkurrerende merkevarer. Forfatterne mener derfor at fra et forbrukerperspektiv, kan en beslutningsmodell benyttes for å studere bytte av religiøs tilhørighet. I artikkelen bruker de Howard s Consumer Decision Model (Howard, 1989). Forfatterne ønsket å teste modellens anvendelighet i en religiøs setting og samtidig få svar på hvordan kunnskap om konkurrerende merkevarer påvirker forbrukernes tro, holdninger og utviklingen av nye merkevarer. Goff og Gibbs tilpasser modellen noe, og ender opp med å måle fire uavhengige variabler: (1) Tidligere kjennskap til en spesiell trosretning eller religiøs bevegelse, (2) tiltro til egen vurdering, (3) holdninger til merkevaren og (4) potensial for bytte av religiøs tilhørighet. Forfatterne måler holdninger til alt fra Satanistkirken og Ateister til Jehovas Vitner. De konkluderer med at modellen gir verdifull informasjon om årsaker til forbrukernes bytte av religiøse tilhørighet. Siden resultatene varierte en del fra én type menighet til en annen, danner modellen et godt utgangspunkt for å utvikle mer komplekse modeller tilpasset type menighet. Generelt viste undersøkelsen at jo mer forbrukeren vet om en annen menighet eller trosretning, jo mer sannsynlig er det at han eller hun konverterer. Å samle inn informasjon om en trosretning, øker sannsynligheten for konvertering. Videre fant forfatterne at det i protestantiske menigheter er en oppfatning at det spiller ingen rolle hvil- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 211

212 ken kirke du går i, så lenge den er kristen og tror på frelse ved nåde. Det gjør at kristne protestantiske menigheter konkurrerer på hensiktsmessig beliggenhet, størrelse, aktiviteter, barnepass o.s.v. og ikke forskjeller i merkevareimage. Forskerne fant at i protestantiske menigheter var det en signifikant og positiv sammenheng mellom kjennskap til menigheten og holdninger til merkevaren. Videre at tiltro til egen vurdering har en positiv effekt på holdninger til merkevaren, men at tiltro til egen vurdering samtidig kan ha en negativ effekt på sannsynligheten for konvertering. Til slutt kan det nevnes at forbrukere som er i en rutinemessig problemløsningsfase, har en tendens til å fokusere på pris (finansielle, psykologiske og sosiale kostnader) og plass ( lokalisering, møtetidspunkter og atmosfære). De har også en tendens til å være merkelojale det vil si at de ikke bytter trosretning, men heller bytter filial. Ben Ramsey (1977) har sett på bruk av PR i religiøse organisasjoner. Han hevder at kun en liten del av PR-kompetansen i USA befinner seg innenfor religiøse organisasjoner. Mens over halvparten av personer med PR-kompetanse er tilknyttet (i alle fall nominelt) en lokal kirke, er kirkenes PR-aktivitet svært amatørmessig. Det første steget for å fornye menighetens arbeid, er å knytte til seg personer med PR-kompetanse. Deretter bør kirkene arbeide med det imaget de ønsker å formidle. I dette arbeidet, anbefaler Ramsey å bruke en sjekkliste som dekker følgende områder: De bygningsmessige fasiliteter, media og PR-arbeid og holdninger innenfor stab og frivillige medarbeidere. I 1980 publiserte Weinberg artikkelen Marketing Mix Decision Rules for Non-profit Organizations der han utvikler en modell på optimal prissetting, promosjon og fund raising utgifter for ikke-kommersielle organisasjoner som orkestre, teatre og museer som tar inngangspenger, promoterer sine tjenester og bruker penger på fund raising kampanjer. James M. Carman (1987) utvider denne modellen i sin artikkel Rules for Church Promotion Decisions til å gjelde kirker som ikke har en fast pris på sine tjenester. Han forsøker spesielt å inkludere den skjulte promosjonelle ressursen av frivillige medarbeidere. Hovedkonklusjonen i artikkelen er at markedsanalyser for ikkekommersielle organisasjoner er temmelig likt markedsanalyser for kommersielle organisasjoner selv om målet er forandret fra maksimering av profitt til maksimering av utbytte. Segmentering og målgruppetenkning er like viktig for ikke-kommersielle organisasjoner. Carman mener at ikke-kommersielle organisasjoner faktisk burde bruke KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 212

213 mer penger på promosjon enn kommersielle organisasjoner. Siden maksimering av utbyttet er det viktigste, burde kirker bruke alle ressursene den kan avse på å tiltrekke seg flere medlemmer. Stutts og Gourley (1982) har sett på bruk av reklame i amerikanske menigheter. Forfatterne har en tradisjonell tilnærmingsmåte til markedsføring og hevder at markedsføring har fem basisfunksjoner: Segmentering, produktutvikling, prising, distribusjon og reklame og sales promotion. Stutts og Gourley hevder at målet med markedsføringsinnsats i menigheter er å øke de økonomiske bidragene, deltakelse på aktiviteter og antall medlemmer. I så måte burde reklame være et effektivt hjelpemiddel for å nå ut til ulike målgrupper. Forfatterne fant at det var lite kreativitet i bruk av reklame i de 120 lokale menighetene som ble undersøkt. Selv om de fleste benyttet en eller annen form for reklame, var det begrenset til annonser i lokalavisen, Gule Sider, flygeblader, informasjonsblad eller direkte utsendinger. De fleste menighetene vektlegger word-of-mouth og annonser under rubrikken religiøse møter i lokalavisens søndagsutgave. De konsentrerer dermed sin reklameinnsats til allerede eksisterende medlemmer, selv om målet like mye er å øke kjennskapet til menigheten i omgivelsene. Videre fant Stutts og Gourley at i over 60% av menighetene, var det en av prestene som tok beslutninger om reklame, og at reklamematerialet stort sett er utformet av amatører i menigheten. Danford (1988) hevder at annonsering skaper interesse for menighetsarbeidet i kirken så sant annonseringen brukes riktig og er målgrupperettet. Det er liten vits i å bruke mye penger på annonsering som ikke er kjøpt for å oppnå et mål. Danford går gjennom de ulike media som menigheten har til rådighet, og konkluderer med at annonsering i lokalpressen er best egnet fordi budskapet kan skreddersys den enkelte målgruppen. Peter Crumpler er en av de få ikke-amerikanere som har skrevet om bruk av markedsføringsteknikker i en kirkelig setting. Han er PR-sjef i British Gas og aktiv medlem i Den engelske kirken. Han har skrevet boken Keep in Touch (1993) som er en praktisk bok i bruk av kommunikasjonsteknikker i lokale menigheter. Hovedbudskapet i boken er at menigheter bør gjøre som Jesus: Jesus visste hva han ønsket å formidle, KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 213

214 han kjente sitt publikum og han visste hvordan han skulle kommunisere med dem. Det er en utfordring for dagens menigheter å kommunisere budskapet tydelig og klart til målgruppen, men det er også betingelsen for å overleve. Crumpler gir mange praktiske eksempler på nettopp hvordan menighetene bør kommunisere i lokalsamfunnet for å nå frem. John J. Considine (1994, 1995) er opptatt av bruk av praktiske markedsføringsteknikker i en religiøs setting. I sin artikkel i Journal of Direct Marketing fra 1994 diskuterer han bruk av direkte reklame (brev, postkort, brosjyrer, kataloger eller kuponger) i religiøse organisasjoner. Considine hevder at en av de faktorene som er avgjørende for en menighets suksess, er evnen til å få budskapet kommunisert til målgruppen. Direkte reklame kan være et viktig hjelpemiddel for å nå frem. Men, det er også mange begrensninger: Folk er i dag utsatt for store mengder postkasse (dørmatte) reklame. For å nå frem må kirkens utforming være profesjonell. Budskapet må også utformes på en slik måte at folk får lyst til å komme til kirken. En annen begrensning er at kirkens program som oftest er utformet for å nå alle i lokalmiljøet. Det er også brosjyrene: Udifferensiert markedsføring med et budskap som ikke tar hensyn til forskjeller i behov, preferanser, holdninger eller handlinger. Considine hevder at det er en feil å tro at samtlige husholdninger i lokalmiljøet er interessert i kirkens program. Kirken burde heller forsøke å segmentere lokalsamfunnet og kommunisere med et og et segment av gangen. På den måten sparer kirken penger og har større sannsynlighet for å nå ut med sitt budskap. Men, hevder Considine, kirkene må ikke være for optimistiske. Sannsynligheten for at bare et mindretall vil respondere på direktereklamen, er svært stor. 8.3 KONSEKVENSER AV BRUK AV MARKEDSFØRINGSTEKNIKKER I MENIGHETER Kirkemarkedsførerne hevder at dagens kirkegjengere i mye større grad enn tidligere shop around til de finner en menighet som møter deres behov (Kotler, 1980; Miller, 1994c). Kenneson og Street (1997) hevder at det ikke er ideen om at menigheten skal møte menneskers behov de gjør opprør mot, men måten menigheten møter menneskers behov på. Menigheter som tenker markedsorientert former sine tjenester ut fra hva som gir medlemmene verdi (Wrenn, 1993b) og pakker det inn i et program, i en KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 214

215 setting, med en pris og en påvirkning som appellerer til visse målgrupper. Kenneson og Streets (1997) poeng er at når menighetene starter å betrakte sine medlemmer som kunder, så vil de oppføre seg som kunder: In other words, what the church marketing story fails to emphasize clearly enough is that the engine driving the marketing model is not the congregation that desires a more effective way of serving, but the consumers of religion who well know that they are in a buyer s market (Kenneson & Street, 1997, s. 67). Menigheten blir dermed kun en annen tjenesteleverandør som forsøker å vinne nye kunder. Verdibegrepet blir dermed på kundens premisser og bygger ikke lenger på en objektiv sannhet kirken er til for å forkynne. Så og si all litteratur innenfor kirkemarkedsføring bygger på en transaksjonsorientert markedsføringstankegang selv om målet er maksimering av utbytte og ikke maksimering av profitt: Det foregår en bytteprosess mellom en anonym mottaker og en selvstendig leverandør, der begge gir hverandre noe av verdi for å tilfredsstille følte behov. Ved å tilby de rette tjenester, på rett sted, til rett tid, med riktig påvirkning og riktig pris, vil menigheten maksimere utbyttet i form av rekruttering og ressurstilgang for til slutt å vinne flere mennesker for Kristus. Kenneson (1993) hevder at the whole enterprise of marketing centres on the attempt to manage a series of exchanges or transactions which take place between a producer and a consumer for the mutual benefit of both In practice, the clergy are often identified as producers and the laity as consumers, thereby creating a division within the body of Christ as insidious as any medieval ecclesiastical hierarchy. Here, the church does not gather for worship and discipleship; rather, the gathering is an opportunity for professional surveyors of religion to dispense their products to consumers (Kenneson, 1993, s. 326). Dette er i strid med kirkens teologi, hevder Kenneson. Kenneson og Street (1997) hevder at et avgjørende poeng innenfor kristendommen, er at vår forløsning i Kristus er Guds gave (Rom. 3, 24; Rom. 4, 1-5; Ef. 2, 1-10; Johs. Åpenbaring 22, 17). Vi har ikke gjort noe for å fortjene denne gaven, og vi kan ikke gjøre noe for å tilbakebetale vår gjeld. Når vi ser menigheten through the marketing lens, the notion of gift disappears We believe that replacing the concept of gift with that of selfinterested exchange corrupts our relationship with God and our relationships with other people (Kenneson & Street, 1997, s. 49). Hva enn vår relasjon med Gud måtte være, så er den i alle fall ikke et bytteforhold mellom to KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 215

216 selfinterested parties looking for a win-win solution to their problems (ibid., s. 53). Frelsen kan med andre ord ikke kjøpes hverken med frivillig innsats eller penger, og et utdrag fra Apostelgjerningene understreker dette poenget. En mann ved navn Simon hadde en tid observert apostlenes gjerninger, og gikk frem til Peter, tilbød penger og sa: Gi også meg denne makten, slik at de jeg legger hendene på, får Den Hellige Ånd. Men Peter sa til ham: Måtte både du og sølvet ditt gå til grunne, fordi du mente du kunne kjøpe Guds gave for penger! (Apg. 8, 18-20). I grunnen er det rart at kirkemarkedsførerne i det store og det hele underbygger sine synspunkter med en transaksjonsorientert teori der enkelttransaksjonen står i fokus, når flere av dem samtidig hevder at kirkens produkt er langvarige relasjoner (Nordin, 1983; Barna, 1988; Shawchuck, Kotler, Wrenn & Rath, 1992; Considine, 1995). Hvorfor har ikke relasjonsmarkedsføring (Berry, 1983; Grönroos, 1982; 1989, 1990, 1994, 1995a, 1995b, 1996; Grönroos & Gummesson, 1985; Gummesson, 1987, 1990, 1995; McKenna, 1991) blitt benyttet i mye større grad? Innenfor relasjonsmarkedsføringsteorien, er det nettopp kunderelasjonen, heller enn enkelttransaksjoner, som er i fokus. Relasjonsmarkedsføring kan ses som et perspektiv og en strategi for markedsføring med fokus på å etablere, forsterke, pleie og utvikle gjensidig lønnsomme kunderelasjoner. Det grunnleggende utgangspunktet er at bestående, langsiktige og fortrolige relasjoner også på sikt er lønnsomme relasjoner (Grönroos, 1989). En relasjon er personlig og varierer fra situasjon til situasjon. Tilpasningen skjer i øyeblikket - i det som Richard Normann (1991) kaller sannhetens øyeblikk. Det er ikke tilstrekkelig med fornøyde kunder, det sentrale er at kunden er lojal - det vil si at kunden snakker godt om bedriften og kommer tilbake. Lojale kunder er lønnsomme kunder. Kvalitet i relasjonen med kunder har dermed blitt et sentralt konkurransemiddel. Organisasjonen ser ikke kunden som mål som skal nås, men som partnere i organisasjonens misjon (Johansen, 1992). Making members a part of the process of building a responsive religious organization builds ownership of the church mission and vision, and has the side benefit of generating new ideas and suggestions which can result in even greater satisfaction producing activities for the church. Generating commitment throughout the church organization is a prerequisite in order to change towards a more market oriented church. Any attempt to dramatically alter the orientation of an organization s member must face the task of turning the unheard of into the KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 216

217 routine. If a church leader is to get himself, his church staff, and his parishioners to begin to think in terms of nurturing one another, then he/she must be routinely talking about the values and ways of making the membership experience satisfying (Kristoffersen, 1995). Det sier seg nesten selv at det er vanskelig å utforme en optimal mix av komponenter for å opprette så mange relasjoner som mulig. Derfor opererer man med andre verktøy innenfor relasjonsmarkedsføringen: I prinsippet finnes det tre måter å bygge opp en kundeverdi. Den første måten handler primært om å skape finansielle fordeler for å holde på kunden (for eksempel flyselskapenes bonuspoeng). Den andre måten handler om å skape sosiale relasjoner sosiale fordeler for kunden: Detta kan åstadkommas genom att tjänsteföretagets personal arbetar medvetet på att lära känna sina kunder som individer, ta reda på vilka individuella behov och önskemål som kunden har och utveckla personliga tjänster/varor. Kunderna skall inte längre vara namnlösa delar av en anonym massa (Edvardsson, 1999). Den tredje måten er å tilføre strukturelle bindinger i tillegg til finansielle og sosiale bindinger (frekvente kunder har for eksempel spesielle telefonnummer de kan benytte for å bestille flybilletter). Relasjonsmarkedsføring er med andre ord et alternativ til bruk av de fire konkurransemidlene pris, produkt, plass og promosjon. Jeg er ganske overbevist om at Webster (1992) og Kenneson og Street (1997) også ville hatt kritiske bemerkninger til en relasjonsmarkedsføringstilnærming i menigheten. Forskjellene er at kundene ikke lenger er en anonym masse, men at menigheten etablerer en personlig relasjon til hver enkelt kunde. Men, kunden er like fullt og kanskje i ennå større grad - med på å definere menigheten og definere hva som er verdi for hvem. Derfor ville forfatterne sannsynligvis hevdet at utgangspunktet er det samme, det er bare midlene som er forandret. Webster (1992) mener at kirkemarkedsføringen har gjort det enkelt for menigheten å rekruttere mennesker til aktiviteter. Kirkemarkedsføring er en lettvint, men kortvarig løsning på kirkevekst. En markedsorientert kirke vil oppnå tallmessig vekst på bekostning av åndelig vekst. Bruk av markedsføring svekker derfor trosfellesskapet, hevder Webster, og fortsetter: I wonder whether our quest for relevance needs to be in greater tension with faithfulness. Perhaps our preaching of the gospel has become too smooth, too predictable. We have tried so hard to package it for easy consumption KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 217

218 that it no longer sounds like Jesus. We have become so practical that we no longer have anything to practice Unconsciously the evangelical church has slid toward New Age thinking, catering to the self as god, by offering an impressive range of what we call necessities rather than sacrifices As everyone tries to help make church growth easy, maybe it s time to make it difficult again (Webster, 1992, s ). Webster henviser her til Søren Kierkegaard som i et av sine skrifter skrev For when all combine in every way to make everything easier and easier, there remains only one possible danger, namely, that the easiness might become some great that it would be to great; then only one want is left - though not yet a felt want - that people will want difficulty (Webster, 1992, s. 23). Pastor Richard Baxter som levde på 1700-tallet mente nøyaktig det samme. Han var frustrert over mennesker i menigheten som hadde hørt på hans prekener i årevis, men fortsatt var åndelig umodne og likegyldige. Baxter hadde gjennom årenes løp lagt ned mye arbeid i å formidle budskapet så enkelt som mulig. Hans konklusjon ble til slutt at den eneste måten å få til en åndelig vekst i menigheten, er gjennom å teach people the fundamentals of Christian character and faith throng personal tutorials and examinations. He emphasised the responsibility of spiritual leaders to catechize and to teach personally all who are submitted to their care (Webster, 1992, s. 146). Webster har løsningen: Instead of market sensitivity, we need spiritual sensitivity. The church does not need twenty-four-hour-a-day marketing agents competing for attention in the world as much as it needs men and women of God whose quiet lives, solid convictions and Christlike character authentically represent the gospel (Webster, 1992, as. 142). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 218

219 8.4 SAMMENFATNING I henhold til en markedsorientert tenkning og implementering av markedsføringskonseptet i en kirkelig setting, er det fire tradisjonelle, kontrollerbare faktorer som kan tas i bruk for å komme frem til en markedsføringsmix: Pris, produkt, plass og promosjon. Målet er tilfredse kunder eller brukere, og utgangspunktet er at riktig utforming av de fire P'ene basert på behov i markedet, vil øke tilfredsheten blant eksisterende kunder og rekruttere stadig flere nye kunder. Kritikerne av kirkemarkedsføring hevder det ikke er det at menigheten skal møte menneskers behov de gjør opprør mot, men måten menigheten møter menneskers behov på. Menigheter som tenker markedsorientert former sine tjenester ut fra hva som gir medlemmene verdi og pakker det inn i et program, i en setting, med en pris og en påvirkning som appellerer til visse målgrupper. Når menighetene starter å betrakte sine medlemmer som kunder, så vil de oppføre seg som kunder. Verdibegrepet blir dermed på kundens premisser og bygger ikke lenger på en objektiv sannhet kirken er til for å forkynne. Så og si all litteratur innenfor kirkemarkedsføring bygger på en transaksjonsorientert, konvensjonell markedsføringstankegang. Forholdet mellom menigheten, medlemmene og budskapet, er ikke transaksjoner men langvarige relasjoner mellom menneskene og mellom Gud og hvert enkelt menneske. Frelsen er en nådegave, og uansett hvor godt evangeliet er pakket inn, vil ikke frelse kunne kjøpes som en hvilken som helst annen transaksjon. Mitt utgangspunkt er derfor at bruk av relasjonsmarkedsføring vil være mer hensiktsmessig enn transaksjonsbasert markedstankegang som de 4 P'ene representerer. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 219

220 KAPITTEL NI KIRKEMARKEDSFØRING - AVSLUTTENDE KOMMENTAR Vi har sett at en av grunnsteinene i kirken, er at evangeliet bygger på en objektiv sannhet - den rette lære - som må overleveres uforfalsket. Videre har vi sett at menigheten som organisasjon har to grunnleggende mål. Det ene er å stadig vinne nye mennesker for troen og inkludere dem i menigheten gjennom dåpen. Det andre er å bevare dem i troen. Kirken bygger altså på to fundamentale prinsipper: Det ekspanderende og det selvoppholdende 54. Gjennom historien har vi sett at budskapsformidlingen har tatt mange former, avhengig av kulturell setting. Vi har også sett at grunnleggende endringer i kirkens egenforståelse og virkelighetsforståelse har forekommet. Det vil si at den rette lære ikke er konstant og at endringer, og dermed også organisasjonslæring, ikke er umulig. Endringene skjer imidlertid svært langsomt og finner sted etter større konflikter eller kriser innenfor kirken. Når slike grunnleggende endringer inntreffer (et godt eksempel er det historiske bruddet mellom Den katolske kirken og Martin Luthers tilhengere), foregår det en dobbelt-krets læring (Argyris og Schön, 1978, 1996). Den objektive sannhet forstås annerledes. Individene oppdager at identifikasjon av problemer i seg 54 Dette kan illustreres ved å vise til Misjonsbefalingens (Matteus 28) to sideordnede uttrykk døper dem og lærer dem. Kirken ser menighetens liv og virksomhet i den karakteristiske dobbeltbevegelsen samling og sendelse : Jesus kalte alle disipler til tjeneste i kirken for å formidle Guds rikes gave til stadig flere, og han kalte en avgrenset krets til apostolatets særlige tjeneste. I Misjonsbefalingen (Matt 28) er de to aspektene slått sammen. Gjennom dåpen vinnes og innlemmes mennesker i Kristi kirke. Ved opplæring utdypes den kristne kunnskap og grunnfestes troen i menighetens livsrom (Se også Matt 20; Rom 3, 21-31; 2 Kor 5, 11-21; Efes 2, 11-22). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 220

221 selv er betinget av å lære nye måter å se og tenke på. Selve problemidentifikasjonsprosessen, det å se nye muligheter, og det å endre rutinene som vi tilpasser eller tilpasser oss, krever nytenkning. Her ligger det et problem. Det er et spørsmål om å endre våre mentale modeller, våre personlige vaner med å se, tenke og handle, og våre forhold til andre som er grundig forankret her. Når slike omfattende forandringer inntreffer i en kultur, er det snakk om et paradigmeskifte 55. Vi snakker om å måtte avlære visse ting før vi kan lære nye ting (Hedberg, 1981; Nystrøm og Starbruck, 1991). Dersom dette skjer med et medlem innenfor Den norske kirke, vil det i siste instans kunne føre til brudd med nåværende oppfatning av rett tro og brudd med den institusjonen som forfekter den objektive sannheten. På en annen side kan det hevdes at det i implisitt i frelsen ligger en dobbelt-krets læring: Guds nåde åpner våre øyne. Det er viktig å huske på at ifølge den Lutherske lære, kan ikke mennesker frelse seg selv gjennom gode gjerninger. Frelsen er en gave fra Gud, den er Guds nåde. Det er med andre ord ikke opp til en markedsfører å frelse mennesker en markedsførers jobb kan aldri bli mer enn en tilretteleggeroppgave. Markedsføreren kan tilrettelegge på en slik måte at stadig nye mennesker blir nysgjerrige på budskapet og selv ønsker å tilegne seg mer informasjon, og en markedsfører kan tilrettelegge slik at mennesker som har mottatt frelsen finner en tilhørighet i menigheten. Uansett hva kritikerne til kirkemarkedsføring hevder om kirkens mål; hvis ingen deltar på aktiviteter i menigheten, og få mennesker finner en tilhørighet i menigheten, vil ikke menigheten 55 I alt forskningsarbeid inngår begrepet paradigme, implisitt eller eksplisitt. Det vil si at i teorier og i empiriske undersøkelser, eksisterer det oppfatninger om hvordan virkeligheten, menneskene og organisasjoner er. Disse oppfatningene eksisterer forut for selve teoridiskusjonen, de blir til forutsetninger i teorien. Selve begrepet paradigme har mange definisjoner. Begrepets far, Thomas Kuhn (1970, første utgave 1962), tar utgangspunkt i naturvitenskapen når han hevder at vitenskapelige aktiviteter forgår innenfor rammene av et allment (men hovedsakelig ubevisst) anerkjent paradigme. Paradigmet, mener Kuhn, består av fire forskjellige elementer: naturlovsaktive symbolske generaliseringer, metafysiske overbevisninger om virkelighetens struktur, normer for den vitenskapelige aktivitet samt forbilder. Ritzer (1977, s. 13) hevder at Kuhn opprinnelig brukte begrepet paradigme om hele konstellasjonen av ideer, verdier og teknikker som er felles for medlemmene av et gitt vitenskapelig samfunn. Kuhn mente dog at brukeren av begrepet paradigme er uhensiktsmessig i denne betydning og foretrekker å definere fenomenet som en faglig matrise. Kuhn (1970, s. 182) sier at paradigme kun kan anvendes som et forbilde (eksemplar) og definerer dette som: Et bestemt element i denne konstellasjon (det metafysiske paradigme); de konkrete gåteløsninger som, når de anvendes som modeller og eksempler, kan erstatte uttrykkelige regler som et grunnlag for løsningen av tilbakeblivne gåter i normalvitenskapen. For Kuhn er det ikke kunnskapsakkumulering som har skapt avgjørende forandringer i vitenskapen, men revolusjoner innenfor vitenskapen. Kuhn argumenterte altså mot den rådende oppfatningen om vitenskapen som en kumulativ utvikling mot sannheten oppnådd gjennom rasjonelle undersøkelser basert på faktiske hendelser. Han og andre viste at forskningsarbeider presentert av folk som tok del i utviklingen av vitenskapelig kunnskap, var påvirket av teoretiske forutsetninger om verden som ikke hadde noe empirisk grunnlag. Kuhn hevdet videre at vitenskapens historie ikke viser noen gradvis kunnskapsøkning, men heller en linje med stadige revolusjoner hvor de teoretiske forutsetningene som utgjør det herskende paradigmet innen et felt, utfordres og erstattes av et nytt. Et eksempel er overgangen fra Newtons fysikklære til relativitetsteorien og kvantemekanikken tidlig i det 20. århundret (Hammersley og Atkinson, 1996). Det at et paradigme erstatter et annet, er ifølge Kuhn ikke noe som skjer bare på grunnlag av en rasjonell vurdering av fakta. Paradigmer er ikke sammenlignbare; de beskriver verden på uforenlige måter slik at dataene tolkes på forskjellige måter av dem som arbeider innenfor de forskjellige paradigmene. Dette medfører at vitenskapelige påstanders gyldighet alltid står i forhold til paradigmet som de vurderes innenfor. De vil aldri kunne representere noen uavhengig virkelighet. Ideen om at vitenskapens store spring skjer under revolusjons-perioder og ikke under de lange normalvitenskapelige periodene, er selve fundamentet i Kuhns modell. Det er derfor paradigmeforståelsen er viktig for forståelsen av vitenskap. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 221

222 overleve særlig lenge. Dermed vil ikke menigheten nå sitt mål om stadig å vinne nye mennesker for Kristus og innlemme dem i menigheten. Nettopp fordi frelse er en gave, og fordi frelse innebærer en stor forandring i den enkeltes liv, spiller det ingen praktisk betydning hvordan dette mennesket ble rekruttert inn i en menighet. Det som betyr noe er om de rekrutterte menneskene er lojale overfor menigheten og lojale overfor troen. Ifølge kristendommen vil menneskene ønske å være lojale når de har mottatt frelsen. Kenneson og Street (1997) hevder at det er motivet bak markedsføringen; å sette kunden og ikke Gud i sentrum, som er gal. Kirken skal være Gudsorientert, og ikke kunde- eller markedsorientert. Kirken definerer ikke sin eksistens ut fra å fylle menneskelige behov, men Guds behov - Guds behov for mennesker som kan fremme hans sak ved evangelisering og sosialt arbeid. Som vi har sett, ser ikke kirkemarkedsførerne noen konflikt her. Kirkeledere som tar i bruk markedsføring for å spre budskapet, gjennomgår ikke automatisk en dobbeltkrets læring og ser den objektive sannheten som et resultat av markedets behov. Dette er å undervurdere kirkeledernes evner til å tenke selv. For, som kritikerne selv hevder, frelsen er en nådegave. Etter frelsen vil mennesket leve i en relasjon med Gud. Et menneske som har mottatt frelsen, vil selv ønske å finne ut hvem Gud er og hva Han står for, for deretter å leve sitt liv deretter. Det er i menigheten rammene for en slik læringsprosess ligger fordi menigheten har to oppdrag som er beskrevet i Misjonsbefalingen: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellig Ånds navn og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere" (Matt 28; 18-20). Hvordan aktivitetene utformes, vil på mange måter være opp til den enkelte menighet. Dermed er vi inne på kundelæring, og Webster (1997) hevder at kundelæring vil få økt betydning i fremtiden; as competitors battle for the customer s patronage, they educate the customer. Vi har sett at det i protestantiske menigheter er en signifikant og positiv sammenheng mellom informasjon om menigheten og merkelojalitet, og at tiltro til egen vurdering har en positiv effekt på holdninger til merkevaren (Goff & Gibbs, 1993). I fremtidens bedrifter, er det kunden som definerer bedriften. Disse kundene blir stadig mer kunnskapsrike, bedre informerte og mer sofistikerte i sine valg. De blir mindre avhengig av en spesiell leverandør for produktkunnskap og service, og blir stadig bedre på å forstå markedsmulighetene og sin egen brukersituasjon. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 222

223 Kunden tar rett og slett valg basert på mer informasjon enn tidligere og de blir stadig mer fokusert på å bygge gjensidig tilfredsstillende kjøper-selger partnerskap med en lik fordeling av verdi mellom partene (Webster, 1997). Vi har sett at en slik holdning også preger menneskets holdning til "det åndelige". Cosidine skriver: "In essence, a church is actually providing a variety of different products, all of which are more controlled by the members than by the church itself (Considine, 1995, s. 18). Misjonstradisjonen i Norge er preget av kontekstualisering eller markedsorientering; det vil si oversettelse av Bibelens budskap og kultur inn i målgruppens kontekst og kultursammenheng. Et viktig spørsmål her er hvorfor kirken er bedre til å tilpasse budskapet til ikke-vestlige kulturer enn til vår vestlige postmoderne kultur? Et annet spørsmål er hvorfor kirken anser det som en forpliktelse overfor troen å spre budskapet på tvers av kulturer gjennom nettopp kontekstualisering, når mange innenfor den samme kirke så klart tar avstand fra bruk av en markedsorientert tankegang i kirkens nærmeste omgivelser? Jeg er fristet til å si at kritikk av kirkemarkedsføring på mange måter kan avfeies som semantikk: Markedsorientering, markedsanalyser, segmentering, målgruppetenkning og optimal utforming av produktet, plassen, promosjonen og prisen, vil for enkelte virke nærmest blasfemisk. Så fort vi setter andre ord på de samme fenomenene, virker de ufarlige: Orientert mot enkeltindividet (markedsorientering), lære å kjenne menigheten og hverandre (markedsanalyser), storfellesskap, gruppe- og celleinndeling i menigheten (segmentering), spre budskapet på forskjellige måter til forskjellige grupper i menigheten (målgruppetenkning), tilby ulike programmer i menigheten basert på at mennesker er forskjellige (optimal utforming av de 4P). Det er interessant å se på hva alternativet til kirkemarkedsføring er for motstandere som Webster, Kenneson og Street: De har ingen botsett fra kristne mennesker som gjennom sitt levesett skal gå foran som et godt eksempel, men konsekvensen av deres tenemåte vil være produktorienterte og navleskuende menigheter som definerer menneskenes behov ut fra hva de mener behovene burde være og tilbyr aktiviteter som skal dekke tisse behovene. Etter min mening viser hverken Webster, Kenneson eller Street at de forstår mennesker av i dag. De ser en årsakssammenheng mellom bruk av markedsføring innenfor religiøse organisasjoner og en forbrukerkultur! De hevder at KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 223

224 når menighetene starter å betrakte sine medlemmer som kunder, så vil de oppføre seg som kunder! Etter min mening, ligger det dypt i oss alle at vi faktisk er kunder - det postmoderne mennesket lever i forbrukersamfunnet på samme måte som kirken gjør det! Og det skremmende er at "...we are the first generation to live in an unchurched culture. People no longer attend church unless they are shown why they should attend (Easum, 1991, s.18). I en postmoderne kultur, vil det ikke være nok at noen mennesker går foran som et godt eksempel - det vil være nytteløst å forsøke å spre budskapet på denne måten. Vi har sett at det er en åndelig søken blant mennesker i dag, men vi har også sett at mennesker i større og større grad ser kirken som en del av det totale åndelige eller religiøse tilbudet. Nordin (1983) var inne på at dersom menneskene savner den religiøse begreps- og normverdenen, finner dette behovet uttrykk i andre og for den etablerte religionen fremmede former. Det er ikke realistisk å anta at mennesket selv aktivt søker å forstå de begrepene han/hun kan tolke de etablerte religiøse gruppenes budskap med. I en "unchurced culture" (Easum, 1991, s. 18) er det rimelig å anta at menneskene ikke forstår de begrepene det kristne budskapet skal tolkes med. Dermed søker de å få sine åndelige behov dekket andre steder - og hvem er da taperen? Jo, taperen er den menigheten som ikke klarer å formidle budskapets attraktivitet. Når kritikerne til kirkemarkedsføring hevder at en menighet som tar i bruk markedsføring står i fare for å bli markedsstyrt; at den er ikke lenger i stand til å fylle sin misjon; at dens teologi og identitet står i fare for å bli formet av medlemmene og ikke av Gud; at den blir et speilbilde av sine kunder - materialistisk, selvsentrert og individualistisk; at den forsterker forskjeller i samfunnet gjennom sin diskriminering av ulike grupper; og at den kan slett ikke karakteriseres som vellykket selv om den har rekrutteringssuksess (Webster, 1992; Kenneson, 1993, 1996; Kenneson & Street, 1997) - ja, da vil jeg påstå at de ikke har forstått at markedsføring er et middel og ikke målet i seg selv. En menighet som ikke forstår at den må appellere til mennesker, vil ikke ha noen rekrutteringssuksess. En menighet uten rekruttering, vil ikke nå sine mål om ekspansjon og selvoppholdelse. Uten ekspansjon og selvoppholdelse, vil det ikke forekomme åndelig vekst. Så når det hevdes at en markedsorientert kirke vil oppnå tallmessig vekst på bekostning av åndelig vekst (Webster, 1992), må jeg si meg helt uenig. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 224

225 Det jeg derimot kan være med på å diskutere - er bruk av markedsføring som taktikk. Webster, Kenneson og Street har etter min mening rett når de kritiserer bruk av en transaksjonsorientert tankegang innenfor menigheter. Forholdet mellom menigheten, medlemmene og budskapet er ikke transaksjoner men langvarige relasjoner. Derfor vil bruk av relasjonsmarkedsføring være mer hensiktsmessig enn transaksjonsbasert markedstankegang som de 4 P'ene representerer. Jeg tror imidlertid ikke forfatterne tar høyde for at den sosiale strukturen som eksisterte for 20 år siden, ikke lenger eksisterer i dag. Dette er et viktig poeng fordi det konkrete forholdet mellom religionens menings- og tilhørighetsfunksjoner preges av historien og den sosiale struktur i den settingen man undersøker (Greeley, 1972; Grönblom, 1984; Lundby, 1987). Et menneskes tro og religiøse atferd trekker alltid veksler på en sosial sammenheng. Religiøsiteten har derfor et sosialt grunnlag - en sannsynlighetsstruktur (Berger & Luckmann, 1967) - i form av samfunnsstrukturer, kulturmønstre og sosiale prosesser som bidrar til å danne og opprettholde religiøsitet (Lundby, 1987). Fokus i markedsføringen har skiftet fra enkle transaksjoner til langsiktige kunderelasjoner, samtidig som vi har beveget oss fra et moderne til å bli et postmoderne forbrukersamfunn. Både konsumpsjon (Featherstone, 1991; Hirschman & Holbrook, 1992) og religiøsitet (Lundby, 1987; Greeley, 1972; Grönblom, 1984, Berger & Luckman, 1967) er en refleksjon av den omsluttende kulturen. Det har foregått et paradigmeskifte innenfor samfunnsvitenskapen - fra det moderne til det postmoderne samfunnet. Innenfor markedsføringsfaget har vi hatt et paradigmeskifte fra moderne markedsføring til postmoderne markedsføring 56 - Kirken er i dag omsluttet av en moderne, men en postmoderne kultur uten at dette er reflektert i kirkemarkedsførernes teoretiske bidrag. Som jeg ser det, 56 Stephen Brown (1998) gjør rede for fremveksten av postmoderne markedsføring når han hevder at "Pragmatic postmodern marketing is premised, essentially, on the assumption that we are living in, or in the process of entering, a postmodern epoch. This era is qualitatively different from what which has gone before, and hence marketing practice and theory are correspondingly different. The old rules concepts and approaches no longer necessarily apply, or, rather, only serve to distort and limit the nature and scope of our marketing understanding. In these changed and changeable circumstances, the pragmatics have attempted to identify the characteristics of postmodernism, to explore its implications for marketing, as it is conventionally comprehended and, most importantly of all, to put the postmodern at work, as it were, to cash it out empirically" (ss ). En rekke forfattere rir den postmoderne bølgen på hvert sitt brett: markedsføringskompetanse (Søderlund, 1990; Rothman, 1992), markedsstrategi (Denison & McDonald, 1995; Starkey, 1995), segmentering (Firat & Schultz, 1997), annonsering og promotering (Stern, 1994a; O'Donohoe, 1997; Elliott, 1997), detaljhandel (Hetzel, 1996; Jones, 1996), prising (Brown & Quinn, 1995), produkter og produktdesign (Cova & Svanfeldt, 1993; Meamber, 1995), tjenestemarkedsføring (Wright, 1989; Belk, 1996a), internasjonal markedsføring (Firat et al., 1995a), makro-markedsføring (Walle, 1996), forbrukeradferd (van Raaij, 1993; Thompson et al., 1997, Thomas, 1996a). I tillegg har postmodernistene hevet seg over og kritisert etablert "moderne" markefsøringsteori: Markedsføringshjulet (Brown 1995), STP (Tornroos & Ranta, 1993), forbrukerens informasjonsinnhentingsprosess (Heilbrunn, 1996a), markedsføring som et bytteforhold (Belk & Coon, 1993), verdi- og livsstilsanalyser (Holt, 1997), internasjonaliseringens ulike stadier (Bell & Young, 1995), generell markedsføringsteori (Firat et al,, 1995b), markedsføringskonseptet (Brown, 1994). Postmodernistene rir nå på nye 'markedsføringsparadigmer': maxi-markedsføring, neo-markedsføring, etter markedsføring, dialogmarkedsføirng, databasemarkedsføring, relasjonsmarkedsføring osv. har blitt debattert i markedsføringsfaget (Cova & Bardot, 1995; Cova, 1996a, 1996b, 1997). Det samme har tilsvarende emner som postmoderne kultur, språk, etikk, samfunn og identitet, KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 225

226 kan dette være noe av forklaringen på den massive kritikken mot kirkemarkedsføring og en av forklaringene på at markedsføring ikke bidrar til å korte inn veien fra kaffebordet til nattverdsbordet. Denne avhandlingen tar høyde for at vi lever i en postmoderne kultur. Gjennom å studere den moderne nomadens forståelse, opplevelse og bruk av sjømannskirken på 6 ulike destinasjoner, håper jeg å se konturene av det postmoderne menneskets forhold til kirken og hvordan kirken kan forhold seg til denne realiteten. Derfor vil de empiriske funnene jeg har gjort, være styrende på den avsluttende teoridiskusjonen. subjektiviettet, etnisitet og selvegt (Bouchet, 1994; 1995; 1996; Suerdem, 1994; 1996; Venkatesh, 1994; Bolz & Bosshart, 1995; Firat, 1995; Holt, 1995a; Thompson & Hirscman, 1995; Thomspons, 1996). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 226

227 KAPITTEL TI SJØMANNSKIRKEN I ANTWERPEN 10.1 CASEBESKRIVELSER Casebeskrivelser er en ganske ukonvensjonell måte å rapportere på, og det er alltid en fare for at case-beskrivelsen leses som en god historie og ikke noe mer. Men, casebeskrivelser gir også god innsikt i aktøren og den konteksten aktøren befinner seg i. Det er den opplevde dimensjonen av tilværelsen jeg som markedsfører her forsøker å avdekke. I dette tilfellet er bruk av casebeskrivelse nyttig for å gi leseren en innsikt i livet på Sjømannskirkene i Antwerpen, Singapore, Kobe, New Orleans, London og Alicante. Casebeskrivelsene i denne avhandlingen vil ligge på to plan. Jeg tar for det første for meg hver destinasjon og beskriver Sjømannskirken på stedet - konteksten brukeren befinner seg i. Her benytter jeg meg av allerede eksisterende litteratur fra Sjømannsmisjonen (presentasjon av stasjonene i Bud & Hilsen, jubileumsbøker, avisartikler o.s.v.) og mine egne dagboksnotater. For det andre beskriver jeg spredningen i brukergruppen gjennom en presentasjon av to typiske brukere på hver destinasjon. Brukeren blir ikke presentert under sitt rette navn, og jeg har tatt ut opplysninger som kan identifisere ham eller henne. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 227

228 10.2 DESTINASJON ANTWERPEN Selv om Antwerpen ligger 80 kilometer inne i landet, har byen lang sjøfartstradisjon på grunn av elva Schelde. Byen hadde en blomstringstid i år , men kriger og beleiringer gjorde at Antwerpens handel og industri gikk sterkt tilbake. Byens nye oppsving begynte i begynnelsen av det 19. Århundre. Da oppdaget nemlig Napoleon at Antwerpen hadde strategisk beliggenhet både for fremtidige fremstøt mot nabolandene og som festning. Schelde var forbindelsen til Nordsjøen. For å kunne få skipene helt inn i byen, ble det nødvendig å grave ut elva. Dermed kan man si at det var Napoleon som grunnla havnebyen Antwerpen. Det er travel aktivitet i Antwerpen havn i dag også. I vårt århundre har havna gjennomgått store utvidelser. Den er en av verdens største både når det gjelder samlet årstonnasje og antall skipsanløp årlig. For å finne frem på havneområdet er man avhengig av detaljerte kart. Kanskje ikke så rart når havna har 220 kilometer med kai, 350 kilometer med vei og 940 kilometer med jernbane (som fra Hamar til Mo i Rana). Det er overdekkede lagerskur tilsvarende 840 fotballbaner. Det er ca båtanløp i året, hvorav 750 er norske. Havnen blir stadig utbygd, noe all byggevirksomhet er et bevis på. Muddermaskiner arbeider kontinuerlig for å holde elva åpen for trafikk. Det sier seg selv at den 80 kilometer lange innseilingen til byen både er tidkrevende og kostbar. Skipene må passere flere sluser og broer før de kommer inn til havneanleggene. Men, det de taper i tid og penger i forhold til de mer naturlige havnene Rotterdam og Hamburg, prøver byen å ta igjen ved å effektivisere havnearbeidet. Det er ikke for ingenting at havnearbeiderne i Antwerpen er kjent som noen av verdens dyktigste TRAILERKIRKEN MIDT I EUROPA Sjømannskirken i Antwerpen er verdens eldste sjømannskirke i drift, uavhengig av nasjon og kirkesamfunn. Allerede under den første generalforsamlingen til Foreningen til Evangeliets Forkynnelse for Skandinaviske Sømænd i fremmede Havne i 1865, ble det fattet vedtak om oppstart av sjømannsmisjonsarbeid i Antwerpen. Dette var KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 228

229 organisasjonens andre stasjon, og allerede 22. september 1865 var pastor Sigval Skavland på plass som sjømannsprest i byen. Skavland startet kolonikirke i et leid lokale i Pardemarkt, et par hundre meter fra det stedet Sjømannskirken senere ble bygget. Aktivitetsnivået var høyt allerede fra starten av, og historien forteller at Skavland hadde gudstjeneste hver søndag, foredrag tre ganger i uken i tillegg til møter ombord på båtene. Mange sykebesøk ble det også, ettersom det var svært dårlige forhold både ombord på båtene og på land. Allerede på den tiden var det vanlig at norske sjøfolk mønstret ut fra Antwerpen. Helt fra den første tiden har Antwerpen vært kjent for å være en av de havnene hvor sjømannens lommebok, liv og sjel ble utsatt for de hardeste påkjenninger. I 1869 ble det besluttet å bygge egen kirke. Tomt ble kjøpt i Italielei 8, og i desember samme år ble grunnsteinen lagt. Den nye kirken ble innviet 3. august Den røde mursteinskirken fikk navnet Betlehemskirken. Det finnes ingen nøyaktig statistikk fra de første årene ved stasjonen, men historien forteller at kirken ble flittig brukt. I 1884 hadde kirken besøkende, og året etter steg tallet med På denne tiden måtte det avvikles tre gudstjenester hver søndag for at alle brukerne skulle få plass. Når man leser rapportene fra den tiden, ser man at det også den gang ble klaget over båtenes korte liggetid. Dette til tross for at de fleste båtene ble liggende i både 3 og 4 uker. Høsten 1926 gikk det over 400 hyresøkende norske sjøfolk i land i Antwerpen, og de sosiale problemene var overveldende. Mange hadde hverken tak over hodet eller mat i magen, og miljøet i Antwerpen var tøft. I den verste tiden ble det delt ut losjibilletter på kirken og servert gratis ertesuppe. Skipstrafikken økte stadig, og i 1930 ble det bygget et nytt leseværelse i tilknytning til kirken. Endelig hadde man fått en riktig storstue å invitere til, og dette kom godt med tanke på den stadig økende trafikken. Samtidig fikk kirken nytt kjøkken og nye leiligheter for staben. Men så kom 2. verdenskrig, og kirken ble stengt. Assistent Harald Hansen holdt likevel arbeidet i gang. Han innredet peisestuen til kapell og holdt gudstjenester og møter der under hele krigen. Etter krigen gikk den norske skipstrafikken KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 229

230 stadig oppover, for å nå toppen i 1964 med hele anløp. Selve kirken ble snudd i 1950 og har siden den gang hatt inngang fra leseværelset. I dag ligger kirken midt på en trafikkøy omgitt av to av Antwerpens tettest trafikkerte veier. Figur 10.1: Sjømannskirken i Antwerpen - bygget i 1870 Kirken ligger vel hundre meter fra havneområdet der trailersjåfører fra hele Europa parkerer sine biler. Det er derfor enkelt for trailersjåførene å besøke kirken og for staben på kirken å gå ned på kaia for å slå av en prat. For gå på skipsbesøk, derimot, er staben på kirken avhengig av å bruke bil, og sjøfolkene må bruke buss eller taxi for å komme på kirken med mindre kirken eller skipsagenten henter og bringer dem. Derfor er det svært sjelden sjøfolk innom kirken. Majoriteten av brukerne er trailersjåfører som stopper i Antwerpen på vei sør- eller nordover. Sjømannskirken har blitt et samlingssted for sjåfører fra hele Norge. Sjåførene sitter som regel rundt et langbord som går under navnet trailerbordet der røyken ligger tett og praten går livlig. Det er ikke uvanlig at en sjåfør kommer på morgenen og benytter seg av kirkens tilbud utover dagen. De spiser den tradisjonelle trailerfrokosten bestående av egg og bacon, de vasker KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 230

231 tøy, dusjer, leser aviser, ser på norsk TV, spiller biljard eller sitter og prater med fastboende eller andre sjåfører. Der det tidligere ble snakket om knop, nautiske mil, mast og ror, går det nå på kilometer, kjøretimer, boggier, skap og kapellvogner, hjulpar og 16-hulinger, lasting og lossing. Det er vanlig at sjåførene samler seg for å spise middag. Da går de gjerne på den italienske restauranten rett over gaten og kommer tilbake på kirken for å ta en kopp kaffe og en vaffel før stengetid. I helgene går de gjerne inn i sentrum eller møtes på stampuben Maritime nederst i Skipper Straat. Noen av brukerne er fast innslag på kirken hver eneste dag. De kan komme tidlig om morgenen og sitte utover dagen. Disse brukerne er i regelen enslige og uten sosialt nettverk i Antwerpen. Noen kommer og går i løpet av dagen. En av disse gjestene sammenlignet kirken med den lokale puben: Det eneste som mangler er et glass øl ellers har du alle de andre kjennetegnene ved en lokal pub. Her sitter det alltid noen du kjenner og du kan komme og gå akkurat som det passer deg. Flere av de fastboende har tidligere tilknytning til sjøfarten og flere er tidligere sjømenn som har blitt værende igjen i Antwerpen. En annen gruppe brukere er de som er gift til å bo i Belgia. Det er et skille mellom de som har et sosialt nettverk utenom kirken og de som har sitt sosiale nettverk på kirken. For de som ikke bruker kirken til daglig, og som har et sosialt nettverk i Antwerpen, er kirken et middel for å bevare sin norske identitet. Mange leser lokalavisene for å følge litt med på hva som skjer der hjemme og for ikke helt å miste kontakten med Norge. De møter opp på konserter og andre arrangementer på kirken. Det er en del mennesker som jobber i Belgia for en kortere eller lengre periode. Det kan være forretningsfolk eller profesjonelle idrettsutøvere. Noen har familien med seg, andre har det ikke. I forhold til kolonien, er denne gruppen i langt mindre grad kulturelt og sosialt integrert i Belgia. Majoriteten befinner seg i Brussel, men det er en og annen familie i Antwerpen også. De fleste har på en eller annen måte tilknytning til Sjømannskirken. Kvinnene er gjerne med i Kvinneforeningen og stiller opp på basarer og andre arrangementer. En og annen turist stikker også innom kirken i løpet av uken. Årlig har kirken besøk av rundt personer. Godt over av disse er trailersjåfører. Grupper av pensjonister fra Norge eller skolekorps på tur, drar også opp statistikken en del. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 231

232 Aktivitetsnivået på kirken er konsentrert rundt søndagene. Da er det gudstjeneste på formiddagen og trailertreff på kvelden. Gjennomsnittlig samler gudstjenesten i overkant av 30 personer, der majoriteten er medlemmer av den gamle kolonien. Det er sjelden trailersjåførene deltar på gudstjenesten. De sitter gjerne rundt trailerbordet og får med seg det som blir sagt, men det er sjelden de tar skrittet inn i kirken. Oppmøtet på trailertreffene er langt bedre. Ofte kan det være mellom 20 og 30 sjåfører på disse treffene. Ellers er det norskkurs en gang i uken i det gamle klasserommet i annen etasje på kirken. I klasserommet er det skap langs veggene og et stort langbord midt i rommet. Dette er også Kvinneforeningens faste møtested, og skapene er fulle av håndarbeidsmateriale. I kirkens tredje etasje er det tre leiligheter der vaktmester, ettåring og kontorassistent normalt bor. Husmor har leilighet utenfor kirken. Det har tradisjonelt vært to prester knyttet til stasjonen. Begge har hatt bolig et stykke fra kirken. I dag er det kun én prest på Sjømannskirken i Antwerpen. De siste årene i Antwerpen har vært preget av usikkerhet. Det var lenge en diskusjon rundt hvorvidt kirken skulle settes i stand eller ikke. Taket lakk, murveggene var fuktige og forvitret, vannrør sprakk stadig og fylte gulv og vegger med vann. Vindusrammene var råtne og glassmaleriene i kirken slo sprekker og truet med å falle ut. I oktober 1994 regnet man med at på kort sikt trengtes en kapitalinnsprøyting på en halv million kroner for å redde kirken. I en periode på 10 til 15 år trengs en tredobling av dette beløpet. Et av problemene med Antwerpen som destinasjon, er at byen ikke er et satsingsområde for norsk næringsliv, og dermed yter ikke norske bedrifter penger for å redde kirken. Kirken er uforholdsmessig dyr å drive. Flere alternativer ble vurdert. En løsning var å forlate det synkende skip og flytte til et annet lokale, eventuelt sammen med en annen skandinavisk kirke. Det ble også vurdert å leie ut deler av bygningen til andre norske organisasjoner: konsulat, Veritas, Nortra, norsk restaurantvirksomhet eller andre virksomheter. Inntektene fra leien skulle brukes til å finansiere reparasjonene. Sjømannsmisjonen tok en avgjørelse før jul i 1994 om fortsatt drift av kirken. I 1995 ble tak, rør- og fyringsanlegg utbedret. Elektrisk anlegg ble lagt på nytt, og leseværelset ble pusset opp. Sannsynligvis vil stasjonen ikke overleve i sin nåværende form i svært mange år fremover. Kolonien minsker, og det er snart bare trailersjåførene som bruker kirken. Dersom planene om et stort senter for trailersjåførene utenfor byen blir realisert, vil det ikke lenger bli mulig for sjåførene kjøre inn i Ant- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 232

233 werpen sentrum for å parkere bilene. Spørsmålet er da om kirken ikke like godt kan legges ned og virksomheten flyttes til Brussel der Sjømannsmisjonen har etablert en stasjon SPREDNING I ANTWERPENS BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EK- SEMPLER Nedenfor har jeg presentert to typiske brukere på sjømannskirken i Antwerpen: Langtransportsjåføren og sjømannen Langtransportsjåføren Nils (49 år) er trailersjåfør og én av de sjåførene som bruker kirken i Antwerpen årlig. Han er en jovial kar som ler mye. Nils har arbeidet i transportbransjen i nesten 20 år. Årene bak rattet har satt sine spor: Jeg veier 30 kilo for mye og røyker rullings. Ikke trener jeg heller, bortsett fra hvis jeg må ta i et tak under lossing og lasting. Kona sier jeg har fått ansikt som en grå agurk og kropp som ei pære etter å ha kjørt i så mange år, sier han med et smil. Nils er tidligere sjømann som ble rammet av rasjonaliseringsbølgen på 1970-tallet. Han kjører regelmessig på Europa; Frankrike, Spania, Tyskland, BeNeLuxlandene o.s.v. Som regel er han borte fra Norge i over 5 dager, og noen ganger er han borte opp til to uker i strekk. Jobben er til tider stressende fordi tidsfrister skal overholdes og det er mange regler for når han kan kjøre og når han skal hvile. Når han stopper, er det for å sove, spise eller vente på å få losse eller laste. Høydepunktene på dagen er faktisk å spise og drikke. Nils synes selv han lever ganske usunt: Der flere sjåfører møtes og overnatter, drikkes det ofte svært mye. Nils sier at selv trenger han et par pils å sove på. Det kan gå flere dager før han får last etter at han har losset, og da er han avhengig av et sted å parkere og et sted å være. Noen ganger er dette trailerstoppene langs motorveiene. Her venter han på melding fra den norske speditøren på hvor han skal laste og hva slags last han skal ha med. Hvis det er lenge å vente på last, reiser han ofte til KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 233

234 Sjømannskirken i Antwerpen eller Rotterdam selv om dette er en omvei i forhold til hvor han skal laste. Nils beskriver arbeidet sitt som et ensomt. Jeg tilbringer mye tid alene i bilen. Mange ganger føler jeg meg veldig ensom. Time etter time stirrer jeg bare fremover på veien. Tankene kretser hele tiden og jeg tenker på mye. Jeg tenker på ungene hjemme og hvordan de har det på skolen. Jeg tenker på kona som sitter hjemme alene. Jeg tenker på hvor lenge det er til jeg er hjemme igjen om alt går bra. I det hele tatt tenker jeg mye på de der hjemme. Nils mener at å være trailersjåfør er et anstrengende og til tider stressende yrke, men hvis han ikke kjører ut regelmessig, blir han rastløs. Han kan være hjemme hos familien i to uker og slappe av, men så begynner han å lytte til biler som kjører forbi og lengter ut selv: Jeg hører suset fra bilen idet den kjører forbi og merker at jeg holder øye med bilen til den forsvinner i det fjerne. Jeg ser for meg at den kjører motorveien sørover fra Kiel. Nils føler at han har en konstant rastløshet i kroppen. I utgangspunktet var Nils motivert av eventyrlyst og den enorme frihetsfølelsen han trodde det skulle gi å være trailersjåfør. Han ble litt skuffet da han oppdaget at han har masse regler og lover å forholde seg til, trange tidsfrister, og at han kun ser motorveier og trailerstopp når han er på jobb. Han kan ikke planlegge reiserute og hvor lang tid han skal bruke før han reiser hjemmefra. Han vet at mye kan skje underveis og at han kanskje må være ute to uker istedenfor én. Dette begrenser frihetsfølelsen ved jobben. Enkelte år har han over 300 reisedager i året. Nils synes det å komme på Sjømannskirken er sosialt og avslappende. Her har han mulighet til å treffe andre sjåfører og ha et sosialt liv. Kirken er derfor et trygt sted å komme. Den fungerer som et samlingssted. Nils opplever at staben setter pris på at han kommer og føler at han kjenner mange av de som jobber på kirken. Noen turer er verre enn andre, og på de verste turene er det godt å komme til kirka og snakke med noen i staben som skjønner språket, og som har tid til å høre. Dessuten er det godt å få blåst ut frustrasjon over feilkjøring og dårlige bilister til noen som vil høre uten å fortelle en bedre historie selv. Nils føler at de som jobber på kirka egentlig ikke er så forskjellig fra ham selv, og det hender ikke så sjelden at han blir med en i staben ut for å spise middag. Det er ganske mye drikking blant sjåførene, så hvis Nils ønsker KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 234

235 en rolig kveld går han heller ut med staben på kirka enn de andre sjåførene. Nils forteller at mange av de unge sjåførene er nysgjerrige på Skipperstraat en gate med prostitusjon og serveringssteder. På mange måter er dagens unge langtransportsjåfører utsatt for de samme fristelser som sjøfolk med landlov før i tida, og mange blir lurt trill rundt. De skjenkes fulle med både alkohol og løfter om sex og blir deretter robba for både penger og kredittkort. Det hender ikke sjelden at en ung gutt våkner opp i bakrus uten penger og med tatovering gjennomført i fylla kvelden før. Vi som har vært i gamet en stund, gidder ikke det kjøret, sier Nils. Nils snakker kun litt engelsk, så sosial omgang med innfødte begrenser seg til et minimum. Nils har etter 20 år i transportbransjen opparbeidet seg et bredt kontaktnett av norske sjåfører. Noen av disse sjåførene har bekjente i Antwerpen, så det hender de blir invitert hjem til noen. Men selv om det ikke er noen han kjenner på kirka når han kommer dit, er det lett å bli kjent med nye. Han føler aldri at han sitter alene i en krok når han er på kirka. Rundt trailerbordet går ofte praten livlig og det er nesten alltid noen som kjenner noen Nils også kjenner. Det første han gjør når han kommer, er å sjekke kjøreboka der alle trailersjåførene som er innom kirka skriver seg inn med dato, navn og arbeidsgiver. Det er lett å se om han kjenner noen som er i Antwerpen samtidig som ham selv. Nils har tatt med seg familien ut på sommerferie nedover i Europa og var da innom Sjømannskirken i Antwerpen og presentere dem for de som jobber der. Det er på mange måter hans andre hjem og føles nesten som å komme hjem. Det var viktig for Nils å vise kona og begge ungene dette hjemmet fordi som han selv sier jeg er mer på Sjømannskirken i Antwerpen enn jeg er hjemme hos kona og ungene! Nils opplever at Antwerpen er et samlingspunkt. Når han kommer fra Frankrike eller Spania og kjører innom Antwerpen, er han halvveis hjemme. For Nils som har så mange reisedøgn i året og som er borte opp til flere uker i strekk, betyr det mye å ha et sted å komme til der han kan gjøre praktiske ting som å dusje, vaske klær, ringe og lese aviser. Kirken har også på sett og vis blitt et slags utekontor for Nils. Her har han adgang til telefon og faks og det gjør det lettere for speditøren hjemme å formidle beskjeder. Han er ikke opptatt av det åndelige aspektet ved kirken. Når jeg spør om det hadde vært det samme å komme til et sted som ble drevet av et vanlig firma, svarer han at KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 235

236 ...nei, er du gal! Det at det er en kirke jeg kommer til, gjør at jeg vet at jeg kan stole på de som jobber der. Nils forteller at han ofte kommer i bedre kontakt med budskapet på Sjømannskirkene enn hjemme i Norge. Hele miljøet rundt kristenlivet er forskjellig her - det skjer på en helt annen måte. Her er alt mer naturlig og fritt opp til den enkelte. Menneskene på Sjømannskirken har liksom en langt mer positiv innstilling til livet. Noe av det første Nils gjør når det kommer ny mennesker i staben på kirka, er å si klart ifra at han ikke tror på noen allmektig Gud. Det er alltid helt greit for staben. Nils hevder at hvis han hadde opplevd press til å tro, så hadde han bare droppet hele kirka. Men selv når staben snakker om kristendom så føler Nils aldri at det er påtrengende. Han hevder at det drypper noe inn her og der og han har til og med vært på noen av Gudstjenestene i kirka. Det er noe med stillheten og roen, og så får det meg til å tenke. Kona og jeg diskuterte egentlig aldri om ungene skulle døpes eller ikke, det var liksom helt selvsagt. Selv om jeg ikke er kristen, liker jeg at vi kan komme til kirken og døpe barna våre. Det kan jo ikke skade. De kan jo selv velge om de vil konfirmeres eller ikke. Jeg er også døpt og konfirmert. Det var en selvfølge den gang. Det skulle man gjøre Jeg kommer fra et arbeidermiljø der foreldrene mine var medlemmer i Den norske kirken og brukte den i høytider, men ellers hadde de ikke noe forhold til den. Vi måtte for eksempel aldri be bordbønn eller aftensbønn som noen av kameratene min måtte. Derfor fikk jeg et fjernt forhold til kirken ganske tidlig. Jeg valgte også å gifte meg borgerlig. Kona og jeg synes det var en privatsak å gifte oss, og vi ville ikke ha noen stor fest og med masse gaver. Hadde vi giftet oss i kirken, hadde det straks blitt mer høytidelig. Ingen av oss synes at det å gifte seg er noe religiøst. I dag hadde jeg kanskje valgt å gifte meg i en Sjømannskirke. Da hadde vi sluppet alt styret med fest og gaver, men samtidig hatt et litt mer høytidelig bryllup. Det er noe følelsesmessig med kirkebryllup man går glipp av i Rådhuset. Nils vet at på kirken kan han få hjelp til det han trenger. På mange måter er kirken en slags beredskapstjeneste, en sikkerhetsventil han vet han kan stole på hvis noe skjer. Han vet også at de som jobber på kirken ikke er motivert av penger, men av helt andre ting. Det virker betryggende og han føler at han kan stole 100 prosent på de aller fleste. Nils innrømmer at han og de andre sjåførene sammenligner de forskjellige Sjømannskirkene de har vært på. Det som går igjen er at Brussel bare er damask med fine folk. De som bruker kirken er så mye finere når de bor i Brussel enn når de bor i Norge og er opptatt av fine selskaper og andre fine folk. Antwerpen er mer folkelig og KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 236

237 har mer bakkekontakt! Videre mener Nils at noen av de som bruker Antwerpen ikke synes det er like hyggelig i Rotterdam. De som jobber der er ikke så hyggelige som de i Antwerpen. Andre sier det motsatte. Nils husker også en periode da det ikke var spesielt hyggelig i Antwerpen. En av prestene for en tid tilbake sa helt tydelig i fra at...kirken er ikke noe oppholdssted for trailersjåfører! Nils sier at selv om det var for over ti år tilbake, så sitter det presten sa som klistrer på minnet til de som opplevde det Sjømannen Johan (52) er kaptein ombord på kjemikalietankeren Else. Han er en av tre nordmenn ombord på denne NIS-registrerte tankeren 57. Johan mener at han er heldig som har to norske kollegaer, for på søsterskipet Reidun er bare kapteinen norsk 58. Else går i jevn tankfart mellom Skandinavia, Nederland, Belgia og Storbritannia. Johan mener at det er en todeling ombord på de fleste NIS-skipene: Det er ofte norske offiserer og utenlandsk mannskap. Med så mange nasjonaliteter og religioner ombord, kan det lett oppstå konflikter. 57 På slutten av 1970-tallet gjennomgikk norsk handelsflåte en krise som resulterte i utflagging og reduksjon av antall arbeidsplasser ombord. På skip som flagger ut, gjelder ikke norsk regelverk og norske bestemmelser. I tidsrommet 1970 til 1988 sank antall skip under norsk flagg fra til 392 og antallet norske sjøfolk fra til Flesteparten av sjøfolkene fant imidlertid arbeid i Nordsjøen eller begynte som trailersjåfører. For å stoppe denne utviklingen, ble Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) etablert i Dette gjorde det mulig for norske redere å ansette utenlandsk mannskap med sosiale og finansielle ansettelsesvilkår tilhørende deres eget land. Slik skilte NIS seg fra det ordinære norske registeret (NOR): (1) det ble åpnet for adgang for registrering av utenlands eide skip, (2) det ble satt begrensninger i fartsområdene (ikke norsk kystfart), (3) begrensningen i antallet utlendinger ombord til en tredjedel, skulle ikke gjelde NIS-skip og (4) de sosiale vilkår for utenlandske sjøfolk ble annerledes enn hva som gjaldt for nordmenn. Av dagens sjøfolk ombord i den norske flåten, er det bare noen ganske få tusen nordmenn som til enhver tid befinner seg på de syv hav. Per 1. November 1998 besto den norskeide utenriksflåten av totalt skip fordelt på 279 i NOR, 740 i NIS og 583 under utenlandsk flagg (Kilde: Norges Rederiforbund). Ombord på skipene finner vi i dag en todeling - det er ofte norske offiserer og utenlandsk mannskap. I noen tilfeller er kun kapteinen norsk. Nordmenn ombord arbeider i gjennomsnitt 6 måneder i året med en arbeidstid på mellom 15 og 18 timer per dag. Det utenlandske mannskapet er som oftest fra Filippinene, India, Polen eller Storbritannia 57 og arbeider i gjennomsnitt 9 måneder i året. 58 Statistikken Sjøfolk på norske skip (Kilde: Norges Rederiforbund) nedenfor omfatter også rigger, samt utenlandsregistrerte, norskeide skip og skip i det vanlige norske registeret (NOR): HJEMLAND ANTALL Norge * Filippinene India Polen Storbritannia Russland 690 Latvia 575 Romania 520 Hellas 500 Sverige 430 Australia 375 Danmark 305 Spania 300 Andre land ** TOTALT * Hovedtyngden av de sjøfolkene er på rigger og skip i det vanlige norske skipsregisteret (NOR), hvor skip som jevnlig anløper Norge er registrert. Dermed er det bare noen få tusen nordmenn som går i utenriksfart. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 237

238 Parallelt med denne utviklingen, er liggetiden i havna redusert på grunn av utbedrede losse- og lasteteknikker. Skip som Else med ulike former for last, må i Antwerpen og andre store havner bytte kai opp til flere ganger. Situasjonen for Johan er ofte vanskelig. Det er hyppige anløp og mye arbeid i forbindelse med å legge til og fra kai. Tilsvarende er det mye arbeid og ansvar i forbindelse med lasting og lossing. Johan og de to andre nordmennene ombord har et stort ansvarsområde. Besetningen må overta oppgaver og ta ansvar for oppgaver de ikke alltid føler seg kompetente til. Kapteinen må rett som det er overta oppgavene til stuert, telegrafist og førstemaskinist. På grunn av den nøkkelstillingen de norske offiserene har, kan de ikke forlate skipet under lossing og lasting. De kommer derfor sjelden i land. Tidligere hadde Johan muligheten til å gå i land i fremmede havner, og det var tanken på å se og oppleve andre land som gjorde det attraktivt å være til sjøs. Denne muligheten har så å si forsvunnet i dag. Johan mener at...ungdommen må være gal dersom de satser på sjølivet i dag! For Johan er livet til sjøs karakterisert av hardt arbeid, lite fri og mye stress når de ligger til havn. Når de ikke ligger til havn, er det mye papirarbeid. Kapteinen er også ansvarlig for båtens tilstand til en hver tid. Han er omgitt av utenlandsk mannskap som ikke snakker norsk, så alle problemer blir mye større på grunn av kommunikasjonsvanskeligheter. Til tross for en del bitterhet mot måten han og andre sjøfolk har blitt behandlet på gjennom årene, er Johan stolt av yrket sitt. Han er derfor svært oppgitt over at rederiene sender ufaglært arbeidskraft fra andre land for å overta faglærte nordmenns posisjon. Utenlandsk mannskap har ofte en helt annen oppfatning av teknikk og presisjon enn nordmenn, hevder han. I tillegg jobber de saktere og tar oftere pauser. Det går to filippinere på hver nordmann. Du kan ikke si til en filippiner at han skal finne ut hvor feilen er og fikse den. Du må fortelle ham hva feilen er og hvordan han skal fikse den. Hvis det begynner å lekke olje fra et rør rett ved en filippiner som holder på å reparere noe annet, må du fortelle ham at han skal stoppe det han holder på med og tette lekkasjen før han fortsetter reparasjonen. Han skjønner ikke en gang at han skal sette en bøtte under lekkasjen så ikke olja renner utover. ** Her inngår først og fremst cateringpersonell, med en hovedvekt på cruisevirksomheten i blant annet Kariben. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 238

239 Det kulturelle mangfoldet ombord skaffer tilleggsbelastninger. Ulike religioner og praktiseringen av den, kan skape uro og til og med fiendskap ombord. Det er ulike meninger om type mat, alkoholkonsum o.s.v. Miljøet ombord er derfor svært sårbart, og det tåler ikke for mange belastninger. Mange skal bo, sove, spise og ha fritid på noen få hundre kvadratmeter. Det er ikke uten grunn at mannskap og offiserer fremdeles har forskjellige oppholdsrom og messe, mener Johan. Johan føler at når sammensetningen er mangfoldig og forskjellene store, er det ikke alltid man forstår hverandre. Med dette som utgangspunkt, er det å gå i land svært viktig. Å gå i land har en avlastningsfunksjon som gjenoppretter harmonien ombord. Når nordmenn ikke har tid til å gå i land, er det til tider svært befriende å få besøk av Sjømannsmisjonen. Bare det at det kommer en utenfra som ikke kjenner noen ombord, og som jeg kan snakke med om hva det skulle være, kan være til hjelp for å gjenopprette harmonien i forhold til de andre. Men, det har mye å si på personen som kommer fra kirka. Det nytter ikke å sende en som bare snakker om Jesus og som skal frelse meg. Han hadde blitt sparka rett ut igjen. Den som kommer ombord må ha humor, og han eller hun kan ikke bare prate om religion. Det er alltid ekstra hyggelig når det kommer noen fra kirka som jeg har møtt før. De kjenner meg på en annen måte. Det er ofte nye som kommer ombord, og da tar det litt tid å bli kjent. Det er ikke som før i tida da presten sjøl kom om bord. Nå er det like ofte damer som kommer. Og det er hyggelig det altså, ikke misforstå meg. Vi ser ikke så mange damer lenger, så det er faktisk litt ekstra hyggelig når det kommer damer. Men, vi kan ikke snakke med damer på samme måte som vi snakka med presten. Da gikk det mer i fotball og biler og sånne ting. Med damer prater vi mer om familien hjemme og andre ting. Kanskje er det det jeg trenger, å snakke om familien altså. Det er ikke naturlig å snakke om kona og ungene med en annen mann. For Johan er det ikke nok å skulle håndtere problemer ombord. Han har også store problemer når han kommer hjem til familien der han er opp til tre måneder av gangen. Det er vanskelig å omstille seg til et normalt familieliv i noen måneder etter flere år med tre måneder på og tre måneder av. Når han er ute, er det kona som administrerer hjemmet og barna. Hun ordner alt det praktiske og økonomiske; alt fra å følge opp barna på skolen til å bygge nytt hus. Når mannen da kommer hjem, møtes to sterke personer som begge er vant til å ordne opp og administrere. Å la være å overta sty- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 239

240 ringen når du kommer hjem, er det vanskeligste for meg, sier Johan. Du blir halvt psykopat av å være mange år til sjøs, og det kan være vanskelig å komme hjem og være kjærlig mann og far. Det har blitt lettere med årene. Kona og jeg har liksom funnet rytmen. De første årene var helt forferdelige. Vi gjorde ikke annet enn å krangle og måle krefter mot hverandre når jeg var hjemme. Til slutt måtte jeg bare innse at kona er og blir sjefen hjemme, og det må jeg finne meg i for å beholde henne! Johan vet ikke hvor lenge han fortsetter i jobben: Jeg har søkt noen jobber hjemme, men det er ikke lett å finne en jobb jeg vil trives i. Jeg trives jo ombord i Else, men både kona og ungene synes det er på tide at jeg blir ektemann og far på heltid. Minstemann bor hjemme ennå, og han har hatt en del problemer på skolen. Jeg tror kona synes det er tøft å ha ansvaret for det helt alene. Jeg har forsøkt å prate med ham når jeg er hjemme, men han er aggressiv og anklager meg for ikke å stille opp når han trenger det. Jeg tror nok det vil ordne seg over tid, men det er mulig jeg burde slutte med tankfart. På den andre siden vet jeg ikke om jeg kommer til å holde ut med bare å være hjemme i Norge. Hver sommer krangler kona og jeg fordi hun vil reise til Syden eller andre steder på ferie, mens jeg bare har lyst til å være hjemme. Kanskje kommer reiselysten tilbake hvis jeg får meg fast jobb i Norge. Vi får se! 10.5 SAMMENFATNING Sjømannskirken i Antwerpen ble bygget allerede i 1870 og er et godt eksempel på en kirke som har fått hele brukergruppen byttet ut i løpet av de siste 30 årene. Tidligere var kirken et tilholdssted for sjøfolk og en stor norsk koloni, i dag er den et samlingssted for langtransportsjåfører fra hele Norge som stopper i Antwerpen på vei sør- eller nordover. Aktivitetsnivået på kirken er konsentrert rundt søndagene og høytidsdager, men det er sjelden tomt på kirka. Årlig har kirken besøk av rundt personer. Godt over av disse er trailersjåfører. Grupper av pensjonister fra Norge eller skolekorps på tur, drar også opp statistikken en del. De fleste langtransportsjåførene benytter seg av kirkens tilbud om dusj, vaskemaskin, matservering og teletjenester, men først og fremst er kirken et samlingssted med mulighet til å slappe av, treffe andre sjåfører og ha et sosialt liv i et yrke som ellers er ganske stressende og ensomt. Mange sjåfører bruker også menneskene på kirka som en ventil der de kan få blåst ut frustrasjon over problemer de opplever i yrket. Mange KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 240

241 sjåfører opplever også at sjømannskirken fungerer som en slags beredskapstjeneste, en sikkerhetsventil de vet de kan stole på hvis noe skjer. Sjømannskirken i Antwerpen oppleves som en folkelig kirke med bakkekontakt. Likevel gir kirkerommet for mange en følelse av høytid - et sted som gir stillhet og ro. Sjømannen har sjelden tid til å komme inn på kirka, derfor drar sjømannskirken på skipsbesøk. Disse besøkene fungerer som et hyggelig innslag og som en avlastningsfunksjon som erstatter muligheten til å gå i land. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 241

242 KAPITTEL ELLEVE SJØMANNSKIRKEN I SINGAPORE 11.1 DESTINASJON SINGAPORE Singapore, eller Singapura - Løvenes by - har alltid vært et sentralt handelssenter. En har funnet spor etter kinesisk handel med Singapore som strekker seg langt tilbake i tid. Det er derimot tiden fra 1819 og fremover vi kjenner best. Før 1819 bestod Singapore av mange små fiskerlandsbyer. Befolkningen var maliere. Da engelskmann Sir Stamford Raffles kom til Singapore i 1819, gikk han i land og gjorde øya til en engelsk koloni. I årene etter har det vesle landet, som er 40 km i lengden og 23 km i bredden, utviklet seg til å bli et av de ledende finanssentra i verden. I 1959 fikk Singapore selvstyre etter å ha vært under britisk styre i 140 år. Senere ble landet innlemmet i Malaysiafederasjonen med landene Malaysia, Sarawak og Sabna. Det var et ekteskap som bare varte i to år, inntil Singapore i 1965 ble egen selvstendig stat. Arkitekten bak dette finans- og handelssenteret, var Lee Kuan Yew. Han er i skrivende stund (desember 1997) statsminister og står i spissen for det største (og nesten eneste) partiet i landet, Peoples Acion Party. Den store byen på det lille området har en av verdens største havner til tross for at flatearealet på øya er beskjedne 622 km² - ikke større enn Halden Kommune. Likevel bor rundt tre millioner mennesker i Singapore. Bortimot 75% av disse er kinesere, 15% maliere, 7% indere og resten (3%) av annen nasjonalitet. Språket i landet er eng- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 242

243 elsk, mandarin, malay og tamil. De fire hovedreligionene er taoisme, islam, hinduisme og kristendom. Et virkelig mangfold, med andre ord! 11.2 LOFFERE OG FORRETNINGSFOLK I SKJØNN FORENING Kirken i Singapore ligger praktfullt til på en høyde på sørvestkysten av Singaporeøya. Singapore har både kapell og leseværelse. Et nytt kapell ble innviet i oktober Eiendommen eies av Sjømannsmisjonen, og i tillegg til hovedbygning med leseværelse, kapell, kjøkken, bibliotek og kontorer, ligger det to hus på eiendommen som benyttes som bolig for de ansatte. I 1955, da Singapore fremdeles var Engelsk kronkoloni, var det aktiv norsk skipstrafikk i havnen. Opp til norske skip anløp den asiatiske storbyen årlig. Det var derfor en naturlig beslutning Sjømannsmisjonen tok da de ga Johan Nielsen i Hong Kong en kollega i Singapore. Modolf og Ingeborg Rossebø kom til kronkolonien i februar Det var den norske presten Sverre Holth som overtalte ledelsen i engelske St. Andrew s Church til å la Rossebø overta deres prestebungalow. Dette var den norske kirken i byen frem til Sjømannsmisjonen fikk lov til å bygge et eget bygg på tomten til det internasjonale sjømannshjemmet. Bygget stod ferdig i 1957, og var organisasjonens første med tilgang til svømmebasseng. Kirken lå i sentrum av dagens storby på Prince Edward Lane, for mange sjøfolk kjent som kirken ved Connel House (den engelske Sjømannskirken i byen). Hvor viktig det er å ha et hensiktsmessig og godt beliggende stasjonsbygg, viste seg da det forholdsvis nye anlegget måtte fraflyttes like før jul Tomten var riktignok bygslet for 30 år med en nominell bygslingsleie på et pepperkorn per år, men i kontrakten var det også en klausul om oppsigelse på 6 måneders varsel ifall tomten trengtes til offentlige formål. Og det var nettopp det som skjedde. Tomten ble ekspropriert av myndighetene og kirken revet. Istedenfor de tidligere så gode og rimelige lokalene, måtte Sjømannskirken flytte til en bungalow på Telok Blangah Road som de leide av havnemyndighetene, og som til overmål var mye mindre og langt dyrere. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 243

244 Noen diskusjon om hvorvidt stasjonen skulle opprettholdes eller ikke, var det ikke. Trafikken av norske skip på Singapore var betydelig. Bytte av lokaler hadde liten innvirkning på bruken av kirken. Et brev som ble skrevet av en sjømann til sjømannspresten i Singapore forteller det: Så skal dere vite at det nytter det dere gjør, selv om kanskje dere føler at budskapet ikke alltid når frem. Kanskje ikke med en gang, men vit at etterdønningene etter en tur på kjerka og til kirke, de er der i full monn (Johanson, 1989, s. 25). Det tok sin tid før Sjømannskirken i Singapore igjen kunne flytte inn i permanente lokaler, blant annet fordi utlendinger ikke uten videre har lov til å kjøpe eiendom i Singapore. I 1975 ble imidlertid Sjømannskirken registrert som lokal juridisk størrelse, og dermed ble problemet løst. Et ambisiøst kirkeråd og sjømannsprest Abraham Brekne gikk energisk inn for å finne en egnet eiendom. Det var gjennom en ekspropriering i 1977 at Sjømannsmisjonen fikk tilgang til tomten i 300 Pasir Panjang Road. Eiendommen ligger på en av Singapores høyeste topper. Frem til 1996, var det fra kirkens hage en praktfull utsikt over skip og sjø og en livlig havnetrafikk. I dag dekker store kraner deler av utsikten, men fremdeles kan havet skimtes i det fjerne. Figur 11.1: Sjømannskirken i Singapore De første årene Sjømannskirken var representert i Singapore, var det i all hovedsak sjøfolkene som var kirkens brukere. På land var det bare personer med røde pass. I 1960 fikk kirken sin første havnebåt til bruk under skipsbesøk. Denne var et nyttig verktøy, og gjennom årene har det vært flere båter i bruk i Singapore. På grunn av uforholdsmessig store utgifter, ble tradisjonen med kirkebåt avviklet i KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 244

245 I 1985 opplever millionbyen Singapore for første gang stagnasjon og konkurser. Dette førte til økende arbeidsledighet og dramatiske endringer i de skandinaviske koloniene - samtidig som antall norske skipsanløp synker. På begynnelsen av 90-tallet steg prisene og Singaporedollaren kraftig. Kirken så seg nødt til å redusere kostnadene ved å trappe ned på antall ansatte. Samtidig trengte bygningene å renoveres. Redningen kom i form av ITF Seafarer s Trust, som ga et millionbeløp til oppussing. Under 40-års jubileet i 1995 kom ITF nok en gang kirken til hjelp. Denne gangen bevilget de midler til å bytte ut kirkens to stasjonsvogner. Foruten nye biler, fikk Sjømannskirken under jubileet også nytt kirkeskip og nytt orgel. Singapore er fremdeles en av verdens største havnebyer, og antall skip med nordmenn ombord har i Sjømannskirkens tid vært relativt stabilt og høyt. Med rundt skipsbesøk per år og nesten like mange leveringer (1.970 i 1996) som vil si at skip betjenes med en avispakke og en hilsen, kan det hevdes at kirken fremdeles er en sjømannskirke. Sjøens folk kommer sjelden innom kirken. Dette skyldes kort liggetid, og det ansvar som ligger på offiserene ombord når de laster og losser. De må derfor møtes ombord. Et stort antall av de norske skipene som anløper Singapore, er på vei til eller fra Japan. Selv om det merkes at sjøfolkene ikke har tid til å stikke oppom, har kirken sentral beliggenhet i forhold til skipstrafikken, og et ikke ubetydelig antall ærend og skipsbesøk utføres. Som én av verdens største havnebyer, kommer det fortsatt mange skandinaviske skip til byen for å laste, losse eller ta bunkers. En del velger også å ta verkstedoppholdet her, og havnen har en sentral beliggenhet for dem som venter på lasteordre. I Malaysia ligger også skip som blir besøkt. Den største gruppen nordmenn som besøker kirken, er de fastboende/midlertidig boende. I Singapore er fastboende ikke en helt dekkende betegnelse. De fleste bor i Singapore i en relativt kort periode. Gjennomsnittet er rundt tre år. I 1996 bodde det cirka 750 nordmenn og vel 900 svensker i byen. Kirken i Singapore eies og drives av Den norske Sjømannsmisjon, men siden 1984 har det vært attachert svensk prest og assistent til stedet. Dette er et samarbeid som fungerer bra. Den skandinaviske kolonien har doblet seg fra , og stadig flere slår seg ned i Singapore. Det finnes 120 norske bedrifter som er etablert i Singapore. Gjennomsnittsalderen i kolonien er lav. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 245

246 De fleste er småbarnsfamilier. Vanligvis er det mannen som jobber, mens kvinnen er hjemme. Den tredje store brukergruppen er turister. Singapore er et knutepunkt for reisende sørover mot Indonesia og Australia eller reisende på vei mot Malaysia og Thailand. De fleste turistene er ryggsekkturister. Det var på slutten av 80-tallet at denne gruppen oppdaget kirken og antall besøkende øker fra år til år. På formiddagen uka gjennom kommer ryggsekkturistene i en jevn strøm pustende og pesende oppover kirkebakken stykker kan det godt bli av dem en vanlig dag i toppsesongen fra oktober til mai. Mange av turistene kommer for å ta seg en dags hvil ved bassengkanten og for å lese norske og svenske aviser. De fleste har bestemt seg for å besøke kirken før de kommer til Singapore. Ryktet løper foran kirken til Kina, Thailand og Australia. Det er slik de får høre om kirken: Via andre reisende i Asia. Vi har hørt om dere - en grønn oase i byen, fjernt fra kav og mas og kjøpepress (Bud & Hilsen, september 1988). Och vi har hørt talats om vafflorna, sier svenskene som er i flertall (ibid.) Og strømmen bare øker fra år til år. Kirken oppsøker også moteller og pensjonater for å informere om tilbudet til unge skandinaver på reise. Det totale besøkstallet på Sjømannskirken i Singapore var 1996 på hele Både tilfeldige besøk av fastboende og deltakere på de faste arrangementene har økt i antall. Kirken har offisielt åpent timer hver dag. Mange finner veien til en prat og en kopp kaffe, og det er sjelden tomt på leseværelset. De faste arrangementene spiller en vesentlig rolle i Singapore. Korarbeidet er viktig, og det er i skrivende stund to faste kor, et for voksne og et for barn. Kvinneforeningen har lang tradisjon, og mellom 35 og 60 kvinner møtes hver tirsdag på kirken. Onsdagene er det lekegruppe for barn. Dette arrangementet har hatt større tilslutning blant de svenske fastboende enn blant de norske. Businesslunsjen hver torsdag har i løpet av de siste tre årene blitt stadig mer populær. Lørdagsgrøten har samlet folk hele tiden, og det har vært arrangert grillkvelder hver søndag i flere år. Vanlig oppslutning her er rundt 50 deltakere. Kirken har også hatt arrangementer ved alle de store merkedagene samt diverse konserter, idrettsdager, kompefester og studentmiddager. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 246

247 I Singapore holdes det gudstjenester hver søndag. Utviklingen her har vært positiv de siste årene med 48 deltakere i snitt per gudstjeneste i 1996 (1995: 39 og 1994: 35 deltakere). Det er en sammenheng mellom korarbeidet og gudstjenestebesøket. Det har vært søndagsskole i deler av perioden. Ved alle samlinger er det andakt eller ord for dagen. Hvert år har kirken mellom 10 og 20 norske/svenske konfirmanter. Disse følger undervisningen på kirken en gang i uken i skoletiden. Hvert år tar de en konfirmanttur der fellesskapet står i sentrum SPREDNING I SINGAPORES BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EK- SEMPLER Nedenfor har jeg presentert to typiske brukere på sjømannskirken i Singapore: Den medfølgende hustruen og den enslige forretningsmannen The expat-wife Hanne (38) er expat-wife i Singapore. Hun er gift med Ole (42), og sammen har de datteren Maria på 6 år og sønnen Marius på 3 år. Familien skal være i Singapore i tre år og har vært her i to år allerede. Hanne hevder at å bo i Singapore i to til tre år på mange måter innebærer både sosial integrering og kulturell isolasjon. Singapore huser mange mennesker i samme situasjon, og disse menneskene har en tendens til å trekke sammen. Blant annet er nettverket av kvinner sterkt. Sosialt sett ble jeg derfor raskt integrert i en større gruppe. Men, selv om vi kommer nært inn på andre folkeslag, er vi her for kort tid til å bli kulturelt integrert. Mange holder på norske skikker og norsk kultur, og kirken er med på å støtte opp under dette. De fleste blir mer tolerante overfor andre folkeslag fordi vi lærer dem å kjenne på godt og vondt både når det gjelder skikker og levesett, men de fleste av oss blir altså ikke integrert i samfunnet. Hanne sier at det er viktig å forberede seg før man reiser utenlands. Du må innstille deg på at familien kommer til å være i en fremmed kultur over en lengre periode. Selv synes jeg den første tiden i Singapore var vanskelig. Vi bodde i en serviceleilighet KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 247

248 som jobben til mannen min hadde ordnet. Det var nesten som et mottak der familier og andre kom og gikk hele tiden. Jeg følte at barna ikke ville kunne slå seg til ro med en sånn gjennomtrekk av mennesker hele tiden. Hanne mente derfor at familien måtte finne et sted de kunne si at her skal vi bo i tre år. Stabilitet blir viktig i nye omgivelser. Folk bodde i serviceleilighetene fjorten dager, kanskje tre uker eller en måned. Dermed ble ikke Hanne eller de andre i familien skikkelig kjent med noen. Nå bor de i en stor og lys leilighet ikke langt fra kirka. Familien må betale over norske kroner i måneden for leiligheten, noe Hanne synes er fryktelig dyrt. Men, det er prisnivået i Singapore, så det er bare å godta, sier hun. En av de første stedene Hanne oppsøkte da familien flyttet til Singapore, var Sjømannskirken. Hun visste at sjømannskirkene var et sosialt møtested gjennom en venninne som hadde bodd i New York og brukt kirka der flittig. Hanne sier hun var overrasket over hvor mye kirka hjalp henne den første tiden i Singapore. Familien hadde fått noe praktisk informasjon om det å bo i Singapore fra mannens arbeidsgiver i Norge. De hadde begynt å forberede seg på å flytte 6 måneder før de fysisk gjorde det. Men, det var likevel et stort sjokk å komme til Singapore og skulle orientere seg i et helt nytt samfunn: Vite hvor butikken er, hvor renseriet er, hvor barnehagen er, hvor alt er som gjør livet litt lettere. Første gang jeg var på kirka fikk jeg vite mye av det jeg lurte på og som jeg ikke hadde fått noe informasjon om på forhånd. Kirka fungerer på mange måter som en informasjonssentral der både staben og andre brukere kan formidle en del kunnskap om livet i Singapore og de problemene du kan støte på. Hanne føler at den største utfordringen i Singapore er å få ungene til å trives. Barna begynner tidligere på skolen her nede, så datteren Maria går nå i annen klasse. Hun gikk i barnehage frem til hun startet på skolen, og det var nok ikke så dumt med hensyn til språket. I Singapore går alt på engelsk, og Maria snakker nå bedre engelsk enn moren. For Marius er det litt annerledes siden han bare er tre år. Han går nå i barnehage og snakker norsk og engelsk om hverandre, men Hanne synes han er senere ute med å snakke enn det Maria var. Hanne føler at det har gått greit for barna å tilpasse seg en ny kultur. Hun har hørt at andre har større problemer, men det er fortrinnsvis med litt eldre unger som savner venner og som ikke takler språket så godt til å begynne med. Over tid går det likevel bra for de fleste. Det er ikke så mange som reiser hjem til Norge på grunn av ungene. Ungene fyller faktisk en viktig funksjon i nett- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 248

249 verksbyggingen: For mange kvinner fungerer barna som en viktig brobygger til det nye samfunnet, men samtidig er barna de som aller mest er med på lasset og avhengige av den lokale tilpasningen. Når alt kommer til alt, er det kanskje barna som har størst problemer med å trives her, sier Hanne. Fordi ungene er i barnehage og skole, har Hanne hele dagen for seg selv. Jeg har gjort tirsdagen til min dag. Da er jeg først en tur på kirka, og etterpå går jeg som regel ut og spiser lunsj, shopper eller trimmer sammen med noen av de andre kvinnene i Kvinneforeningen. Hanne har maid eller hushjelp hver dag, og sier at hun har fått mange spydige kommentarer fra familie og venner hjemme i Norge fordi hun har hjelp i huset når hun faktisk er hjemmeværende selv. Mange av kommentarene går på at Hanne utnytter fattige mennesker ved å bruke dem som hushjelp, at maidene har det så dårlig. Hanne er ikke enig. Den filippinske maiden vår har det slett ikke dårlig. Hun har gode tider og tjener gode penger. Hun har det som plommen i egget. Problemet er at hun ikke gjør det hun skal. Hvis jeg spør henne om å gjøre noe, sier hun Yes, can do, men i over halvparten av tilfellene gjør hun ikke det hun har sagt hun skal. Hvis jeg påpeker det, smiler hun bare og sier Sorry, madam. I do later. Men, det er sjelden hun gjør det. En av grunnene til at de fleste norske har hushjelp, er klimaet i Singapore. For mange er det en stor overgang å flytte fra Norge til Singapore. I Singapore tar alt flere ganger så lang tid som i Norge. Det var egentlig den største utfordringen for Hanne da hun kom for to år siden: å skru ned tempoet. Mange greier ikke det i begynnelsen, og det er forferdelig frustrerende. De blir slitne og trette. I Singapore går det gjerne en halv dag når du skal ut og handle. I Norge går du kjapt gjennom butikken og plukker ned fra hyllene det du skal ha. Det går ikke i Singapore. Her har alle allverdens god tid og stresser ikke i det hele tatt. De som sier at man ikke trenger hushjelp her nede kan jo forsøke å komme hit og jobbe i 35 grader, sier Hanne. Du blir svett bare du drar frem støvsugeren, og ikke å snakke om hva du blir hvis du stryker tøy. Alt går i slow motion. Du blir treg her nede og bruker gjerne en halv dag for å handle et brød. Singapore er egentlig slett ikke så ille sted å bo. Skal du flytte til Asia, så er Singapore den beste plassen å bo. Singapore er jo som en hvilken som helst annen storby, hevder Hanne. Hun sier hun får mange kommentarer fordi familien har flyttet til KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 249

250 Singapore. I Singapore er det nesten bare sossedamer som spiser lunsj og drikker hvitvin hele dagen, får jeg høre hjemme i Norge. Det er klart at de finnes, men det er helt opp til deg selv hvordan du blir. Det er klart at de hjemme ikke kan sette seg inn i situasjonen her nede. Mange av dem har aldri vært i Østen og ikke bodd utenfor Norge. De vet ikke hva de prater om. Hanne sier at overgangen er stor for de fleste kvinnene. Mennene har sine jobber å gå til så de ser du ikke. Han forsvinner hjemmefra kl 0800 og er hjemme igjen kl Han har i høyden fri hver søndag. Hus, hjem og barn er kvinnens ansvar, og det må hun takle på en positiv måte for seg selv ellers får hun det ikke bra. Alle jentene her er i samme situasjon. Du må ut og gjøre noe selv, enten det er å spille golf, svømme, jobbe som frivillig på kirka eller spille fotball for den saks skyld. Folk kommer ikke til deg, forteller Hanne. På den måten savner jeg nettverket hjemme med familie og venner. De vennene jeg har her nede er gode nok de, men vi har ingen historie sammen. De kjenner meg ikke som vennene mine hjemme kjenner meg. Dermed blir det til at jeg ringer til Norge når jeg trenger noen å prate med. Ikke minst savner jeg jobben som sykepleier og alle jentene der. Vi kunne prate om alt mulig, og jeg følte at de virkelig satte pris på meg. Nå er jeg liksom bare med mannen min til Østen og har ikke anledning til å jobbe her nede. Dermed utsetter jeg både karriere og etterutdanning i tre år. Det er et stort savn. Det er et ganske tradisjonelt kjønnsrollemønster blant nordmenn i Singapore: Mennene jobber og kvinnene steller hjemme: For mannen er alt lagt til rette for å lykkes. Han kan jobbe så mye han vil og slipper å ta del i husarbeid eller ta noe særlig ansvar for barna. Hvis han ikke lykkes, må det være hans egen feil! For hjemmeværende kvinner som er litt nysgjerrige, er det store muligheter. Det arrangeres en rekke kurs innen forskjellige områder og emner. Dessuten omgås man jo mange som er i samme situasjon både på kirka og utenom. Det verste er å ikke ha noe å gjøre. Den som ikke er i stand til å skape sin egen hverdag og fylle den med et meningsfullt innhold, vil ikke trives i Singapore. Hanne hevder at det er lett å miste egenidentiteten når det første spørsmålet man møter fra mange er: Hva driver mannen din med her? Kvinnene har valgt dette selv, men bak den spennende og eksotiske fasaden skjuler det seg både frustrasjon og savn: KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 250

251 For meg var det en stor overgang å gå fra fullt yrkesaktivt liv i Norge til å være hjemme med barn i Singapore. De fleste her er som meg, velutdannede og sterkt engasjert på hjemstedet. Likevel forlater de alt for å følge ektefellen utenlands. Uten hjelp fra andre kvinner, kan overgangen bli for tøff. Derfor der det viktig for oss å komme til kirken og lufte oss litt og diskutere dette med andre i samme situasjon. En annen utfordring er den stadige utskiftingen i den norske kolonien. Man blir stadig kjent med nye praktfulle mennesker, men hver sommer og jul reiser mange hjem og nye kommer til. Det oppleves som slitsomt i lengden. Da er det godt å ha en stabil stab på Sjømannskirka som man kjenner. Å komme på Sjømannskirka er nesten som å komme hjem. Kirken er det stabile stedet. Med alle de forandringene vi opplever, er det kirken som representerer det uforanderlige. Det er her de fleste treffer hverandre og innleder viktige og ofte avgjørende forhold. Og det er her man både i gode og vanskelige dager blir lagt merke til og kjenner at noen bryr seg om en som enkeltmennesker. Det at det er bruk for ens arbeidskraft her på kirken, bidrar dessuten på sin måte til at savnet etter jobb og fritidsaktivitet i Norge blir mindre. Hanne sier at det er godt å vite at hun kan komme til kirka når som helst på døgnet og at hun alltid vil bli tatt vel imot. Det er aldri noe sånt som nå må dere gå for nå skal vi stenge. Hvem som jobber på kirka har også mye å si for om man har lyst til å være med på ulike ting. Det er klart at det er en helt annen typer personer som tar jobb i Sjømannsmisjonen sammenlignet med de som jobber i kirka hjemme. De er mer åpne, liker å holde på med folk og er ganske sosiale. Hanne sier at hun vet det er mange damer som sier at de ikke har behov for kirken annet enn den første tiden i Singapore. Det er på kirken de knytter kontakter og etter hvert danner de seg et nettverk utenom kirken. Da har de ikke behov for de tilbudene som finnes på kirken. Det kan jo så være, sier Hanne, men for min del vil jeg nok si at i de tre årene vi har kontrakt her så vil jeg føle meg veldig knyttet til kirka. Det var liksom det jeg begynte med. Det første jeg gjorde var å dra på kirka. De fleste nordmenn ville savne kirka hvis den ble lagt ned. Ikke det at de er så veldig religiøse alle sammen, men det samholdet vi har på kirka er helt spesielt. Det gjelder spesielt kvinnedelen av oss som bor her. Den norske skolen er her, du har barnegospel, du kan treffe andre likesinnede med unger i alle aldre, prate om problemer du har med ungene, hva jeg skal gjøre hvis noe hender, hva de andre gjør og sånne ting. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 251

252 Hanne regner seg ikke som bekjennende kristen. Men, kirken er en del av meg. Man kan ikke løpe fra sin arv, og i Norge er det kirken som er hele vår kulturarv. Jeg er veldig glad i historie og etter min mening er det nettopp historie vi har bygget vårt samfunn på siden år null. Jeg har alltid synes at Bibelen er den beste historieboken som finnes. Men, jeg oppfatter den ikke som et sett av regler som skal etterleves. Den er mer til inspirasjon og glede. En spennende preken er en preken som jeg kan overføre til mitt eget liv, som kan inspirere meg i det daglige. Derfor er det veldig opp til den personen som forkynner hvorvidt han eller hun gir meg noe. Jeg tror ikke det er noen gud som overvåker våre liv, men at alle har en gud inni seg. Jesus var et meget klokt menneske som etter min mening hadde funnet sin gud. Hans ord er til inspirasjon for meg den dag i dag. Jeg føler ikke at jeg må gå i kirken for å finne inspirasjon. Når jeg nå aktivt bruker kirken, er det mer sosialt motivert enn religiøst motivert. Jeg finner heller inspirasjon i naturen enn i kirken men i motsetning til Norge, er det ikke noe særlig natur i Singapore. Der for har jeg lest mer i Bibelen nå enn noen gang tidligere. Det henger nok også sammen med at jeg er mye på Sjømannskirka Jeg liker å diskutere religion med kristne mennesker, men opplever at de aller fleste er unnvikende og ikke svarer på provokasjon fra min side. Det synes jeg er litt svakt. De som er kristne må kunne forsvare sin tro, mener jeg. Her på Sjømannskirken er de ikke redde for å diskutere med meg. Jeg har hatt mange fine diskusjoner med staben her, og kanskje har jeg blitt litt mer kristen enn jeg var før jeg kom til Singapore! Hanne og mannen diskuterte lenge hvorvidt de skulle døpe barna eller ikke. Hanne var i grunnen aldri i tvil. Det var annerledes for mannen Ole: Ole var lenge usikker. Vi diskuterte en del oss i mellom da Maria ble født. Ole så ikke vitsen med å døpe henne. Han mente at hun kunne la seg døpe som voksen da hun selv kunne ta et valg. Heldigvis forandret han mening. Det var to helt spesielle hendelser som fikk Ole til å bli med på dåp. Det første var at vi var på en slags navneseremoni hos et vennepar av oss som ikke ønsket å døpe sin førstefødte. Det var virkelig triste greier. Noen uker etterpå fødte Oles søster en datter med hjertefeil. Legene visste ikke om hun kom til å overleve eller ikke. Det gjorde sterkt inntrykk på Ole hvor viktig det var for søsteren å få barnet døpt før legene opererte henne. Etter dette sa Ole til meg at hvis han, hun, den eller det kan beskytte barnet og sikre det en plass i himmelen, så la oss døpe henne. Hanne forteller videre at hun ble svært skuffet over barnedåpen til Maria. Vi KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 252

253 fikk en gammeldags prest som ikke hadde evnen til å formidle budskapet ved dåpen til vår familie og våre venner. Det var dessuten flere barnedåper under samme gudstjeneste, så jeg fikk følelsen av at barna ble døpt på et samlebånd når gudstjenesten nesten var over. Da Marius skulle døpes, ville vi ha det annerledes. Vi gikk derfor og snakket med presten som skulle døpe han og spurte om vi kunne få lov til å ha dåp på lørdag. Det fikk vi ikke, men vi fikk likevel følelsen av at denne presten brydde seg om oss og ønsket å hjelpe oss. Det endte med at vi døpte Marius helt i starten på en gudstjeneste. Gudstjenesten ble åpnet med barnedåpen og det var bare Marius som ble døpt den dagen. Presten snakket deretter om Marius i sin preken. Dette gjorde dåpen til en helt spesiell opplevelse og både vår familie og våre venner husker den som helt spesiell Det høres kanskje litt rart ut for deg at vi la så mye i dåpen når vi ikke regner oss som bekjennende kristne. Jeg kan ikke helt forklare det jeg heller. Det føltes bare viktig å få barna døpt at de skulle ha tilhørighet i Den norske kirke. Den er jo tross alt hele vår kulturarv Den enslige forretningsmannen Magnus (30) er utdannet sivilingeniør og jobber for et oljeselskap i Singapore. Han har bodd i Singapore i litt under ett år når jeg møter han. Magnus er enslig og bor alene. Den første tiden i Singapore følte han seg litt fortapt. Han bodde på hotell de fire første ukene og forteller at jeg følte at det var nødvendig å ha en fast plattform for å kunne konsentrere meg om det jeg hadde kommet ned hit for. Jeg så frem til bli ferdig med utpakkingen, komme i orden i en leilighet, ja alt det praktiske. Magnus fikk hjelp hos arbeidsgiveren til å skaffe seg bolig. Der hadde de kjennskap til et boligformidlingsfirma. Det viste seg å bli veldig greit å finne leilighet. Magnus hadde på forhånd bestemt seg for at han ville bo veldig sentralt, et sted der jeg kunne gå ut av leiligheten og vite at jeg var - om ikke veldig sentralt så i hvert fall - et sted der jeg kunne gå turer og se at det virkelig skjedde noe. Jeg synes det var viktig for å slippe å legge så veldig mange planer for alt jeg ville foreta meg. For Magnus har det vært en ganske myk overgang å flytte til Singapore. Noen små frustrasjoner har det vært, men Magnus hadde forventet at det skulle være verre. Jeg KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 253

254 husker jeg brukte fryktelig lang tid første gang jeg var i butikken for å handle dagligvarer. Nå har jeg funnet ut at butikken der jeg bor har både ekte majones, ost og mye annet rart i hyllene. Jeg har funnet ut at Singapore er så vestlig som det går an å få blitt. Hvis det er noe som ikke funker, så fikses det med én gang. Da jeg flyttet hit, virket ikke telefonen. Det var ikke noe problem fordi Singapore Telecom kom på dagen. Det eneste er at jeg må være til stede når noe skal fikses i leiligheten, ellers blir det ikke gjort en god nok jobb. Jeg har maid, som de fleste andre. Det var helt tilfeldig at jeg fikk en maid. Det var en på jobben som spurte sin maid om hun hadde noe ledig tid, og hun sa hun kunne komme hver 14. dag. Hun kommer 0830 på søndag morgen så annenhver søndag må jeg tidlig opp. Jeg rekker jo egentlig Gudstjenesten da, men jeg har ennå ikke vært på en. Jeg bør vel gå på en snart. Som enslig er det ikke lett å skaffe seg et nettverk i Singapore. De aller fleste som flytter til Sørøst Asia har med seg familien. Det er ikke så mange som reiser ned alene. For de som reiser alene, blir ofte utfordringen å takle fritiden. Det er lett å bli ensom og isolert hvis du ikke greier å aktivisere deg selv. Magnus er helt klar på at.det verste ved å bo i Singapore og som jeg merket veldig godt når jeg kom tilbake etter tre ukers sommerferie i Norge, er at jeg ikke har noe nettverk. Det dummeste jeg har gjort er å reise hjem. I Norge har du et nettverk som fungerer noenlunde av seg selv. Så kommer du ned her igjen og er alene. Du kommer hjem fra jobb eller hjem i helgen og har kanskje ikke lagt noen store planer. Du finner fort ut at hvis du ikke foretar deg noe, så blir du sittende i leiligheten så lenge du selv gidder. Magnus har forstått at det kreves mer av ham i Singapore enn hjemme i Norge for å få privatlivet til å fungere. Han føler at han har vært nødt til å planlegge fritiden bedre og få mer struktur i livet sitt rett og slett for å overleve her nede. Hjemme i Norge planla Magnus sjelden hva han skulle gjøre på fritiden. Han tok ting på sparket. I Singapore har han satt opp en plan dag for dag, og han tvinger seg selv til å gjennomføre den. Han vet at hvis han ikke gjør det, blir tilværelsen uutholdelig. Han sier at det at jeg vet at jeg har noe fast hver dag og hver uke i tillegg til jobben, gjør at dagene går veldig mye fortere, og jeg sitter igjen med en følelse at jeg faktisk har litt mer utbytte av fritiden. Jeg føler ikke at jeg kaster bort tiden på ingen ting. Du må planlegge mye mer enn hjemme for å overleve som enslig i Singapore. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 254

255 Magnus kjente til Sjømannskirken før han flyttet til Singapore. Han hadde vært innom kirken første gang han besøkte landet en måned før han flyttet. Det var første møte med Sjømannskirken og Magnus forteller at jeg ble med noen fra jobben opp hit. Jeg fikk veldig kjapt en innføring i hvordan dette her fungerte. Jeg følte at det passet meg bra. Det er godt å vite at du kan komme her og spise grøt på lørdag, at det er gudstjeneste på søndag med grilling på kvelden. For meg er det bare helgene som er aktuelle. Jeg visste før jeg dro at jeg kom til å bruke kirken som et sted å treffe andre på, et sted der jeg kunne kjøpe norske matvarer og andre ting. Og aviser da, selvfølgelig. Avisene er det viktigste for meg. Magnus hadde på forhånd gjort seg opp en mening om Sjømannskirken og hvordan den fungerte. Han forventet et sted hvor han kunne treffe andre nordmenn og slå av en prat. Magnus pleier å delta enten på grillkvelden søndagene eller på lørdagsgrøten. Vanligvis er han på kirka enten lørdag eller søndag. Han har lagt merket til at det er flest familier på søndagene, så han treffer flere likesinnede på lørdagene. Så langt synes han kirken har innfridd forventningene: Jeg har merket at jeg synes det er veldig spennende å være her fordi jeg kan treffe fastboende og andre. Jeg har kanskje ikke snakket så mye med fastboende som jeg ikke kjenner fra før. Jeg har vært mer sammen med ryggsekkturistene som er i Singapore for et par dager for så å reise videre. Jeg har fått høre om de reisene de har foretatt og de stedene de har vært på. Jeg har også spist middag med noen av dem fra tid til annen. Det har vært veldig moro og gjør at jeg ikke føler meg så ensom. Magnus føler at kirken først og fremst er familieorientert, men hevder at han ikke synes det gjør noe. Han mener det faktisk kan være en fordel siden det er såpass mange familier med barn som flytter til Singapore. Magnus har oppdaget at det er lettere for de mennene som har med seg familien å knytte kontakter enn for de som er enslige; konene er jo på kirken med eller uten ungene midt i uka og knytter kontakter, og så kommer gubben etter i helgen og henger seg på lasset. Da er den første kontakten allerede knyttet. Akkurat det er jo noe jeg går glipp av. Jeg tror mange ikke er klar over den betydningen dette nettverket mellom kvinnene har for dem som bor her nede - hvor stor rolle dette spiller. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 255

256 Innpakningen, om det er en kirke eller ikke, er ikke det viktigste for Magnus. Det som er viktig, er å ha et sted å treffe andre nordmenn. Magnus mener likevel det ikke hadde vært det samme med en norsk klubb der han måtte betale for medlemskap. Med en kirke har du den dimensjonen at den er åpen for alle og ingen skal føle seg utenfor. Det er veldig viktig, for hvis en først begynner med betaling blir det lett et skille mellom mennesker som har råd til å betale og de som ikke har det. Dermed blir det lett klikker. Jeg føler vel egentlig ikke at det er så klikkete i Singapore per i dag. Hvis jeg kommer på kirka og ser noen jeg kjenner, så setter jeg meg sammen med dem fordi det er mye enklere. Men, egentlig er det fine her at hvis du kommer på en grillkveld og det er ganske fullt, så er det bare å spørre noen om du kan få sitte ned ved deres bord. De sier alltid selvfølgelig, bare sitt. Det blir som oftest veldig hyggelig. De snakker med deg og inkluderer deg i samtalen rundt bordet. Selv om Magnus opplever at han lett blir inkludert i samtalen rundt bordet, hevder han at det skulle kanskje vært litt mer styrt bordplassering fra kirkens side. Det ville gjøre det enklere for meg å plassere meg sammen med andre i samme situasjon som meg. Det er ikke alltid like lett bare å sette seg ned ved et bord. Det kommer litt an på dagsformen og humøret. Hvis folk sitter i klikker når jeg kommer opp på kirken, kommer alltid de ansatte. Hvis det ikke er noen andre å snakke med, kan jeg alltids snakke med staben! Magnus forteller at han har kontrakt for å jobbe her nede i tre år, og at han ikke kommer til å reise hjem før tiden. Men, Singapore er ikke et sted han kunne tenke seg å være noe lenger på. Magnus synes det er for tøft å være her alene. Det sliter å ikke ha noe å gjøre sammen med andre i helger og på fritiden. Hvis han ikke er på kirka, er han stort sett alene. Magnus forteller at før han reiste hjemmefra, hadde han tenkt at han skulle bruke ferier og fritid til å reise og oppleve ting. Det har han gjort veldig lite. Det blir for kjedelig å være alene hele tiden. Magnus mener at jeg er kanskje ikke den som er mest sosial av meg, men de andre er gjerne familier som holder sammen. Det er lite for enslige mennesker. Det kan være vanskelig å finne et nettverk som enslig her nede. Jeg tror at det hadde vært enklere for meg om kirken hadde tatt et initiativ til å samle de som er alene her nede. Vi kunne reise bort sammen eller lignende. Jeg har tenkt litt på å begynne i koret. Ellers har jeg meldt meg på et helsesenter der jeg trener to til tre ganger i uka. Det er ganske sosialt, for der treffer jeg mennesker utenom kirka. Det å drive fysisk trening ute er ganske slitsomt her nede, så alternativet er å gå på helsesenter. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 256

257 Jobben blir på mange måter det viktigste i livet for en som er enslig i Singapore. Alt dreier seg om å jobbe: Jeg har merket meg at hvis det ikke skjer noe på jobben, hvis alt går veldig bra og det ikke er noen problemer å hanskes med, så flyr tankene mer. Da synes jeg fort det blir litt kjedelig å være her nede på fritiden. I den siste tiden har det vært helt forferdelig på jobben, det har kommet opp mye uventet slik at det har vært skikkelig hektisk og mange bekymringer. Da har jeg trivdes mye bedre. Jeg må ha litt bekymringer på jobben for å få tiden til å gå. Det er jeg ikke i tvil om. Sånn fungerer det for meg i alle fall. Når du er midt oppe i det ønsker du selvfølgelig å finne en løsning - gresset er jo mye grønnere på den andre siden - men når det ikke er noen utfordringer blir tilværelsen her mye tommere. Jeg reiser ikke ned på jobben i helgen hvis jeg ikke har noen grunn til det. Arbeidsredskapen min er , så det hender jeg reiser ned for å sjekke mailen for å slippe å ha alt på mandag morgen. Det er ikke bare det sosiale aspektet ved Sjømannskirken som betyr noe for Magnus: Det er noe trygt ved kirka, liksom. Den er der hvis jeg skulle trenge den. Kirkens åndelige dimensjon betyr litt for meg. Jeg synes det er fint at det er noen åndelige ord på grillkveldene. Jeg har tenkt å gå på gudstjenesten snart, selv om jeg ikke regner meg som personlig kristen. Hvis jeg kunne velge om jeg ville ha kirken med eller uten et åndelig innslag, ville jeg absolutt ha valgt med. Det er meget viktig for meg. Det må jeg si. Jeg har en kristen bakgrunn og ønsker å holde den litt ved like Hvis jeg skal beskrive kirken med tre ord som jeg oppfatter den vil jeg si at den er et samlingspunkt, et sted hvor du møter andre nordmenn og et sted hvor du kobler ut jobb og alt det der. Det er fullstendig nedstressende å komme hit. Jeg legger alt bak meg. Jeg kjenner at jeg ikke er på jobben. Jeg kan lese aviser og prate med folk og slappe helt av. Du er hjemme på kirken. Det er et sted hvor du vet hva du kommer til hvor du vet hva du får. På kirken kan jeg være meg selv. Magnus liker arbeidet sitt i Singapore. Arbeidstiden er helt annerledes her enn i Norge. I forhold til arbeidstiden, er det både fordeler og ulemper å ha med seg familien, hevder Magnus. De som har med seg familien sin ned hit har mer bekymringer av praktisk karakter. De kan være opptatt av at ungene skal trives, hvor de skal bo med barn o.s.v. Det er mye diskusjoner omkring det på arbeidsplassen der Magnus jobber. Generelt virker det som om det ikke er noe stort problem fordi en kone som er hjem- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 257

258 me stort sett ordner opp i alle praktiske ting i tillegg til å knytte kontakter med andre nordmenn. Men, for mange er det en stor overgang at mannen ikke er hjemme mer enn noen timer hver kveld og kanskje bare én dag i uka. Noen koner er bekymret fordi mannen jobber så mye. Mange menn synes det er vanskelig å jobbe mye fordi de vet at kona sitter hjemme og kanskje ikke har det så veldig greit. Han kan ikke bare reise hjem heller. En kinesisk sjef ville ikke skjønne det hvis en norsk mann sa at han måtte hjem til kona kl 1700 fordi hun da har middagen klar. Magnus hevder at arbeidsmoralen er helt annerledes i Singapore: Det er jo sånn at vi ikke kan ringe til Norge kl 1500 på fredag ettermiddag for da har alle gått hjem fra jobben. Sånn er det ikke her. Du jobber til du er ferdig og det er som oftest til langt utover kvelden. Magnus ble jo spurt om han ville begynne å jobbe i Singapore et halvt år før han skulle begynne. Han ble spurt i juni og skulle ikke starte å jobbe her før i mars. Dermed hadde han mer enn et halvt år å forberede seg praktisk før han reiste. Magnus hevder at det ikke hadde så stor betydning for han som for de som har med seg familien nedover, fordi han er enslig og har en vane med å ta ting ganske på sparket. Magnus fikk ingen kursing eller opplæring fra arbeidsgiver før han reiste. Han fikk mast seg til en personalhåndbok, men den har jeg ikke hatt mye bruk for. Den inneholdt mer praktiske instrukser for hva du burde tenke på før du reiser. Jeg opplevde at ingen som hadde hørt om den engang her nede. Magnus hevder at et er veldig vanskelig å få kontakt med Singaporianere. Den kontakten han har, er med de han jobber sammen med. Men av 30 totalt, har han kontakt med kanskje to eller tre og det er på overfladisk basis. Før han flyttet til Singapore, leste han boken Culture Shock, men føler at han personlig ikke har hatt særlig bruk noe i boken: Mye av det er kjekt å vite. Det står for eksempel at hvis du blir invitert til en kinesisk familie, så skal du ha med deg en gave. Gaven må være partall, det skal være den og den fargen, den skal åpnes eller den skal ikke åpnes og så videre. Du kan sikkert få brukt for de gode rådene en gang, men du blir jo ikke invitert hjem til kinesiske familier. Det eneste praktiske jeg har hatt bruk for er hvordan du skal utveksle visittkort. Du skal ha begge hender på kortet når du gir det fra deg og ta imot den andres visittkort med begge hender og studere det - ikke bare stappe det ned i lomma og glemme det. Alle de tingene om å gå bort, om å kle seg i forskjellige farger og sånne ting, har jeg ikke bruk for. Jeg vet egentlig ikke hvordan det fungerer her når jeg KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 258

259 sammenligner med Norge. Jeg vet ikke hvem som skal ta initiativet og sånn. Jeg vet ikke hva det er for noe, men kineserne virker veldig lite interessert i kontakt. De virker så sure. Jeg har også sett plakater langs vegkanten med smil - det vil kle deg mye bedre. Det har slått meg gang på gang at folk du møter på gata eller andre steder har et litt slørete blikk - de virker litt likegyldige. Det er litt rart og jeg finner det ganske påfallende. Med så mange kulturer på ett sted, er Magnus overrasket over at de har så lite konflikter som de har på jobben. Han har imidlertid opplevd noen episoder som han ikke har skjønt før i ettertid: Det har skjedd flere ganger at damene på jobben har brutt sammen i strigråt. Personlig er jeg ansvarlig for en av disse episodene. Jeg ble veldig sint på sekretæren fordi hun hadde gjort en dårlig jobb. Jeg hadde grunn til å bli sint og sa i fra til henne. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun begynte å strigråte og hvorfor jeg fikk beskjed om å be om unnskyldning - ikke før jeg kom til å tenke på at kineserne heller hopper i døden enn å miste ansiktet. Det gjorde ikke meg noe å be om unnskyldning, men jeg måtte vente noen dager til hun hadde roet seg ned. Jeg lærte egentlig veldig mye av denne episoden. Jeg kommer ikke til å håndtere en lignende sak på samme måte i fremtiden, i alle fall SAMMENFATNING Singapore er et annet eksempel på en kirke som har fått hele brukergruppen byttet ut i løpet av de siste 30 årene. Den har gått fra å være en kirke for sjøfolk til å bli en typisk "business-kirke" der hovedvekten av brukerne er forretningsfolk og deres familier. Vanligvis er det mannen som jobber, mens kvinnen er hjemme med små barn. Singapore er fremdeles en av verdens største havnebyer, og kirken regner med skipsbesøk per år og like mange leveringer som vil si at skip betjenes med en avispakke og en hilsen. Den tredje store brukergruppen er turister. Singapore er et knutepunkt for reisende sørover mot Indonesia og Australia eller reisende på vei mot Malaysia og Thailand. I motsetning til Antwerpen, er Sjømannskirken i Singapore en aktivitetskirke der de faste arrangementene spiller en vesentlig rolle. Et annet skille mellom de to kirkene, KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 259

260 er at majoriteten av brukeren i Antwerpen er menn, mens majoriteten i Singapore er kvinner. Med 120 norske bedrifter og rundt 750 nordmenn boende til en hver tid, er det en jevn strøm av nyankomne som bruker kirken som en informasjonssentral og som en plattform for nettverksbygging. Det gjelder å finne grupper av mennesker å identifisere seg med som kan utgjøre et sosialt fellesskap både på og utenfor kirka. Brukerne av sjømannskirken i Singapore oppfatter kirken som det stabile i en ellers turbulent hverdag. De kulturelle forskjellene mellom Norge og Singapore gjør at sjømannskirken oppfattes som nordmannens kulturelle tilfluktssted - som et sted der nordmannen vet hva han kommer til hvor han vet hva han får. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 260

261 KAPITTEL TOLV SJØMANNSKIRKEN I KOBE 12.1 DESTINASJON KOBE Kobe er en interessant by med tradisjoner som går årtusener tilbake i tiden. Byen ligger innerst i Osaka-bukten, så for norske sjøfolk tar innseiling med los tar cirka to timer. Kobe har et enormt havneanlegg og er regnet for å være en av verdens mest effektive havner. Selve byen Kobe har 1,5 millioner innbyggere. Det er imidlertid sammenhengende bebyggelse helt til Osaka med et folketall på hele 22 millioner. Japan har nå over 120 millioner innbyggere fordelt på et areal som er mindre enn Norge. Det er stor befolkningstetthet i Japan, men likevel er det store områder med relativt spredt bebyggelse. Den største delen av befolkningen er konsentrert langs landets østkyst. På vestsiden er det heller sparsomt med folk. De to hovedreligionene i Japan er shintoisme og buddhisme. Shintoisme er ånde-, fedre- og helte-dyrking. Shintoisme er en naturreligion. Man finner guddommen i naturen, og all natur er full av ånder. Hvert naturfenomen har sin ånd: Sol, måne, trær, steiner, elver og bekker. Shintoismen konsentrerer seg om fruktbarheten i naturen, god avling ute på rismarken og blant folk og fe. Før og under annen verdenskrig var shintoismen statsreligion og hadde støtte fra det offentlige med store summer. Keiseren var både gud og øversteprest. Med det nye demokratiet ble statsshintoismen opphevet og keiseren gjort til et vanlig menneske, men han er fremdeles det samlende midtpunktet innenfor religionen. Shinto-templene er i dag avhengig av gaver. På de store tilbedingsdagene går KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 261

262 folket til templene i milliontall og ofrer og ber om vern og velsignelse for sitt timelige liv. Shintoismen gir ikke svar på de dypt religiøse spørsmålene Hvor kommer vi fra og hvor skal vi hen? eller Hva er menneskenaturen? Derfor er det buddhismen som har det sterkeste taket i befolkningen, for denne religionen gir svar på åndelige spørsmål og tilbyr et liv etter døden. Buddhismen kom til Japan gjennom Kina og Korea med hele den kinesiske kultur, med kinesiske tegn og de konfusianske og taoistiske tradisjoner. Shintoismen og buddhismen har delvis vært blandet sammen, men til tider har man også bevisst forsøkt å skille dem fra hverandre. Resultatet er at i dag sorterer de fleste japanere under begge religioner. Mange religiøse fester er preget av den folkereligiøsiteten som har oppstått etter lengre tids sammenblanding av religioner og tradisjoner. Når etterkomarane er trufaste med offer og tilbeding i templa og framfor husaltera, får dei døde hjelp til å greia det tronge pass og pinefulle skirseldar. Ein stor prosent av folket er verdsleggjort og ser på religionane som overtru og noko gamaldags som dei helst vil vera ferdige med. Men den dagen faren har gått gjennom dødens port og sonen for ansvareet for gudsaltaret, da kjenner han både sin plikt og grong til å venda tilbake til det han til en viss grad hadde frigjort seg frå (Kjøllesdal, 1955). Kristendommen kom til Japan i 1549 med den store katolske misjonæren Xavier og ble svært utbredt. Kristendommen fikk ikke varig feste i Japan og de kristne ble utsatt for blodig forfølginger. Tallmessig har derfor kristendommen fått liten innpass i folket. Mindre enn 1% regnes som kristne. For misjonsorganisasjonene regnes Japan som en relativt ny misjonsmark. Det var først på 1950-tallet de store norske misjonsorganisasjonene etablerte seg i landet. Det var i Kansai-området de etablerte seg med base i Kobe. Da hadde de tilgang til millionbyene Osaka, Kyoto og Kobe. Både Språkskolen og Den norske skolen ble plassert i Kobe. Det blir sagt om Japan at uansett hva du finner, så finner du også det stikk motsatte: Japanerne er uhyre effektive, men de kan også være uhyre trege. Når det er store prosjekter går det raskt, mens småprosjekter tar et hav av tid og man må gjennom mye byråkrati. Japan er et tungt sted å jobbe for mange. Det er ofte fullstendig isolasjon. Å ble kjent med en japansk familie tar flere år. Bare det å lære japansk på høyt nivå tar ti KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 262

263 til femten år. I et intervju i Tønsbergs Blad (26/11-94) sier daværende sjømannsprest og bestyrer Tryggve Andreassen at...japanerne har svært lite fritid. Det er kanskje det eneste landet i verden hvor folk spør om lov til å få arbeide mer! De arbeider seks dager i uken, vanligvis fra klokken De har en times lunsjpause, og deretter arbeides det til langt på kveld. Forretningsfolk finner du gjerne ute på en bar eller et spisested etter arbeidstid, og de drar sjelden hjem før kl 2300 eller senere. Mange tilbringer natten i hoteller som tilbyr gjestene de typiske japanske overnattingsboksene eller cabiner som inneholder alle nødvendige fasiliteter. Bortsett fra små oaser som parkanlegg og enkelte templer, er hovedinntrykket av Kobe temmelig sterkt med ultramoderne bebyggelse og travle, velkledde mennesker. Selv i en urgammel by som Kyoto, blir man overrasket over all den nye bebyggelsen MISJONÆRER OG FORRETNINGSFOLK I SOLENS RIKE Sjømannskirken ligger midt i sentrum av Kobe og det er lett å komme seg ut, enten til sjøen eller opp på fjellet. Figur 12.1: Sjømannskirken i Kobe Kobe by måtte bygges opp fra grunnen etter 2. verdenskrig. Hele 80% av byens bygninger var enten bombet eller oppbrent, og husmangelen var enorm. Dette fikk også KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 263

264 Sjømannsmisjonens første arbeidere i byen, Sverre og Henny Ulvestad, erfare da de kom i november Etter en tids omflakkende tilværelse både privat og i et hus nesten en mil fra havnen, endte det med at de fant en liten leilighet i Fukiaiku, ikke langt fra sentrum. Herfra arbeidet de i tre og et halvt år før de fant et eget og egnet område i Sannomiya-distriktet. På denne tiden var dette området langt fra tettbygd, og man trengte ikke gå langt før man kom til de første rismarkene. Det synes ubegripelig i dag. Tomten på området ble kjøpt, og den 9. november 1958 kunne generalsekretær Johannes Aardal innvie Sjømannsmisjonens eget hus i Kobe. Bygget var moderne, hadde tre etasjer og lå sentralt plassert i forhold til byen og havnen. Med dette var et stort og rommelig bygg tatt i bruk for å betjene den nærliggende havnen og den voksende norske kolonien i området. I tett innpå 30 år var kirken åpen for nordmenn i området og for sjøfolk. Men, det store og rommelige bygget ble for stort og ressurskrevende etter hvert som brukermønsteret endret seg. Flere løsninger ble diskutert, men det så vanskelig ut. Samtidig skjøt tomteprisene i Kobe i været, noe som passet kirken svært bra. Her satt man med en stor og attraktiv tomt. Løsningen ble et sameieprosjekt med entreprenør og eiendomsutviklingsselskapet Taisei Corporation som ville bygge hotell på området. Da det nye hotellbygget var fullført i 1988, satt kirken igjen med 1/3 av sin opprinnelige tomt, og 1/3 av det elleve etasjers høye hotellet. I praksis viste det seg at det areal som kirken fikk, ble for stort sett i forhold til behovet. Løsningen ble å leie tilbake til hotellet den del av bygget som kirken ikke trengte. Dette er en langsiktig kontrakt som sikrer gode og stabile inntekter. Den nye kirken på den gamle tomten ligger med egen inngang i det elleve etasjers høye hotellkomplekset, og den ble innviet 4. september 1988 av biskop Per Lønning. Kirken eier og disponerer andre, tredje og fjerde etasje pluss to rom i ellevte etasje. Ettersom det bare er andre og tredje etasje som er i bruk, leies fjerde etasje og de to rommene i ellevte etasje tilbake til hotellet. Avtalen mellom Sjømannsmisjonen og hotellet innebærer imidlertid at kirken ikke kan selge sin del på det åpne markedet da det er hotellet som eier grunnen bygget står på. Dette har gjort at Sjømannsmisjonen vil tape økonomisk hvis den ønsker å etablere kirke et annet sted enn i Kobe. Det er i annen etasje man finner den norske kirken i byen. Innredningen gir rom for et kombinert leseværelse og kapell, kontor og kjøkken. Her får man raskt følelsen av å KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 264

265 være tilbake i Norge. Furupanelet kommer fra Otta Sag og Høvleri, og møblene på leseværelset er fra Krognæs. Alteret som har fått en åpen løsning, har svenske møbler. Bak alteret henger et kors i keramikk som er utført av den japanske kunstneren Nagai. Glassmaleriet på veggen ble utført på oppdrag av den japanske kunstneren Jamasaki. Det kombinerte leseværelset og kapellet er fleksibelt nok til å være intimt og hjemmekoselig når det bare er noen få besøkende. Samtidig er det stort nok til å samle 150 personer ved store merkedager som basar og 17. mai fest. Ellers er kjøkkenet av tysk opprinnelse, belysningen er svensk mens kontormøblene kommer fra Jæren. Tredje etasje er boligdelen. Her finnes preste- og assistentleilighetene. Kirken i Kobe er en av de stasjonene som opplever kulturforskjeller og språkvansker sterkest. Derfor har det alltid vært engasjert lokal sekretærhjelp som har bidratt til å minske problemene. Kolonien som sokner til kirken i Kobe, er første og fremst personer knyttet til ulike misjonsorganisasjoner. Både Norsk Luthersk Misjonssamband, Det norske misjonsselskap og Frikirken er representert i Kobe/Osaka området. Det er misjonærene som bruker Sjømannskirken mest, men parallelt med vanskelige økonomiske tider og nedskjæringer i antall misjonærer, er også antall brukere av kirken redusert de siste årene. Per i dag er det en synkende koloni på rundt 150 nordmenn i Kobe-området, en halvering på 10 år. For mange av disse betyr Sjømannskirken et fristed. Her er vi normale mennesker og ikke utlendinger. Når vi ellers beveger oss rundt i byen, hører vi til daglig: Se på de høye utlendingene. En kan jo begynne å føle seg unormal av mindre, sa Laila Leganger i et intervju i Bud & Hilsen i september Den kulturelle, språklige, sosiale og religiøse isolasjonen mange føler i Japan, er vanskelig å takle. I treårsmeldingen skriver sjømannspresten at...møtet med enkeltmennesket er viktig. Kirken representerer en oase i en ørken av betong og mangel på kommunikasjon. Viktigheten av å treffe medvandrere som kan kommunisere på ens eget morsmål kan neppe overvurderes. Erfaringen er at mennesker som reiser hjemmefra har en sterk hjemlengsel. Våre møter med mennesker som opplever en så fremmedartet og krevende livssituasjon, bekrefter dette. Avstanden hjemmefra gjør at de små forskjellene mellom de nordiske landsmenn viskes ytterligere ut. Jo mer isolert, desto større er behovet for å ha en kirke som kan gi landkjenning og tilhørighet. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 265

266 Det er to og en halv ansatt i Kobe og det bærer aktivitetsnivået preg av. Leseværelset er nedprioritert. Båtbesøk i havna i Kobe og Osaka er prioritert. Så snart det er mulighet for det, reiser assistent eller prest ut i havnen. Etter The Great HanshinAwaji Earthquake 17. januar 1995, ble også sykkel brukt som fremkomstmiddel i arbeidet for å nå norske sjøfolk. Antallet anløp ble sterkt redusert som en følge av jordskjelvet, men ved utgangen av 1996 var besøket igjen oppe i 80%. Kirken opprettholdt målsettingen om maksimal dekning av havnen også i jordskjelvåret til tross for ekstrem reisetid i og med at infrastrukturen var sterkt skadet. Området er stort, og en må fortsatt regne med rundt fire arbeidstimer per besøk. Det har vært en økning i norsk kultursatsning i Japan, noe som ble trappet opp frem mot OL i Nagano i Kirken var her aktivt med i arbeidet. Kirken har valgt å profilere seg som en kulturinstitusjon i Kobe med bunads-, kunst- og juleutstillinger samt norsk kake- og smørbrødskurs, konserter og annet. Responsen har vært stor og sikret gode inntekter fra et kjøpesterkt japansk publikum. Det har blitt gjort forsøk på å samle de norske kvinnene til lunsj to ganger i måneden, men det har ikke vært noen stor suksess. Et tiltak som ser ut til å fungere, er en samling for nordmenn som er gift med japanere og som har bosatt seg fast i landet. Kirken har faste åpningstider søndag formiddag og to timer mandag ettermiddag. Annenhver søndag er det gudstjeneste på kirken. Gjennomsnittlig ligger deltakelsen på 35, der majoriteten er misjonærer fra Kobe-området og de ansatte ved Den norske skolen i Kobe. Skolen ligger en halvtimes kjøring fra kirken. De ansatte på skolen har status som misjonærer, og ved siden av stabens egne barn, er det stort sett barn av andre misjonærer som går der. Noen elever bor på skolen, mens andre kan reise hjem til familien hver dag. I dag har skolen under 20 elever, og det har vært stilt spørsmålstegn ved skolens fremtid mer enn én gang. Mye avhenger av om antallet elever kan holdes på et forsvarlig nivå. Det Norske Veritas er representert i Kobe, men forretningskolonien av nordmenn er liten. En og annen nordmann har slått seg ned her og giftet seg japansk. Som en konsekvens av få nordmenn, er det nå rettet økt oppmerksomhet mot den stadig voksende skandinaviske forretningskolonien i landet for øvrig. Nedslagsfeltet har tidligere vært Kobe-området, men siden kirken i Kobe er den eneste norske kirken i hele Japan er KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 266

267 virksomheten forsøkt utvidet til nye landsdeler. I Øst-Japan ble Den Nordiske kirkekomitéen for Kanto konstituert i januar Med utgangspunkt i Tokyo, har den blitt en viktig filial for kirkens virksomhet. Kirkekomitéen skal være en koordinator og pådriver overfor viktige målgrupper i området. Den satser bredt med representanter fra utenrikstjenesten, næringslivet, familier o.s.v. fra de nordiske land. Komitéen møtes på Den svenske ambassaden i Tokyo, da det ikke er vilje fra Den norske ambassadens side til å holde møtene der. Bosettingen er spredt over et stort område, og antallet er stort. Kirken når i dag ut til rundt mennesker med sine bedriftsbesøk, hjemmebesøk, studentarbeid, gudstjenester, damesamlinger eller juletrefest. I tillegg legges det ned mye arbeid i kirkens magasin Profil som sendes til alle husstander som ønsker det. I de siste årene har også bosettingen i Nagasaki-området økt og kirken stiller opp med reise/besøksvirksomhet. Kirken har gjennomført besøk i Korea. Den største kolonien av skandinaver er i hovedstaden Seoul, men antall nordmenn er svært lavt. I Pusan finnes den største konsentrasjon av nordmenn med en del svensker og dansker i tillegg. Pusan er strategisk i forhold til Ulsan og Koje der ytterligere rundt 50 nordmenn bor. Julegudstjenesten i 1996 med barnedåp er et foreløpig høydepunkt med 60 deltakere. Kirken er sterkt avhengig av lokal finansiell støtte for å kunne drive arbeidet. Overføringene fra hovedkassen er nede i norske kroner. Det betyr at hele 70% av driftsutgiftene som beløper seg til rundt to millioner kroner, må skaffes lokalt. Rundt 30% av driftsbudsjettet dekkes inn ved leieinntekter fra hotellet. Leieforholdene er noe turbulente, ikke minst i tiden etter jordskjelvet. Kirken ble sterkt skadet under jordskjelvet. Gjenoppbyggingsarbeidet tok nesten 10 måneder og kostet rundt 5 millioner norske kroner. Kirken ble gjenåpnet 15. oktober Pengene til gjenoppbygging kom fra flere hold. Norges Rederiforbund ga 1 million kroner. Innsamlingsinitiativet fra den tverrpolitiske gruppen på Stortinget Dugnad for Sjømannskirken i Kobe bidro også til rask gjenoppbygging. Politikere, nordmenn og skandinavisk næringsliv i Norge og Japan ga til sammen kroner samt varer og tjenester som dekket kirkens økonomiske behov i forbindelse med gjenoppbyggingen. I første rekke var det misjonens tradisjonelle støttespillere som stilte opp: Loddkjøperne og abonnentene på Bud & Hilsen. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 267

268 Kirkens strategiske beliggenhet i forhold til havneanløp til og fra Nord- og Sør- Amerika og resten av Østen, gjør Kobe egnet som base. Utfordringen er den store spredningen på de nordmenn som oppholder seg i Japan og kulturbarrieren som eksisterer mellom de ulike gruppene. Det er ikke til å komme forbi at de største brukergruppene i Kobe, det vil si forretningskolonien og misjonærene, ikke identifiserer seg med hverandre. Sjømannskirken har uttalt at målgruppen er forretningskolonien og ikke misjonærene. Likevel er det misjonærene som er de hyppigste brukerne av kirken. Det blir sagt at fordi kirken har image som misjonær og søndagskirke, er det vanskelig å rekruttere forretningskolonien SPREDNING I KOBES BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EKSEMPLER Nedenfor har jeg presentert to typiske brukere på sjømannskirken i Kobe: Forretningsmannen og hans familie og misjonæren Forretningsmannen og hans familie Morten (52), er norsk forretningsmann og bosatt i Kobe på andre året. Morten reiste alene til Kobe for litt over ett år siden. Han skulle arbeide for et større firma og trengte litt tid for seg selv for å finne ut av arbeidsoppgaver og finne et sted å bo. Han forteller at det å være helt alene i en by som Kobe ikke var lett. Han følte at det var umulig å komme inn på japanere og han kjente ingen andre nordmenn her nede. Å skaffe en bolig til han og kona i Kobe var litt av en prøvelse, forteller Morten. I mange tilfeller er det arbeidsgiver som skaffer bolig til den utestasjonerte og da er alt ordnet før han flytter med hele familien. Morten måtte selv skaffe bolig. Han fant ganske kjapt ut at bosettingsmønsteret er forskjellig fra Norge. I Japan er leilighetene mindre og rommene er mindre. Der er det lett å få klaus for en som er vant til store rom og utsikt. Derfor måtte Morten finne en bolig som var tilpasset utlendinger. Han fant ut at så fort en utlending flytter fra sin spesialtilpassede bolig og den overtas av japanere, vil rommene bli laget mindre. Derfor går gjerne boliger tilpasset utlendinger i arv og ofte er de konsentrert i ett område. Visse områder får derfor betegnelsen gaiji- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 268

269 nområder. Morten var heldig, han arvet et hus etter andre utledninger i et boligstrøk med mange andre utlendinger. Da bolig var ordnet, kom kona nedover. Morten forteller at før han flyttet til Japan, kontaktet han Sjømannskirken med spørsmål om Kobe og hvor han kunne bo. Han sier han fikk utrolig mye nyttig informasjon fra staben der, og det var derfor naturlig å oppsøke kirka da han kom til Kobe. I begynnelsen var Morten innom kirka et par ganger i uka. Han trengte et sted der han kunne avreagere. Selv om han har bodd utenlands i lengre perioder tidligere med familien, føler han at Japan er så utrolig forskjellig fra Norge. Ingenting fungerer som nordmenn er vant til. Morten forteller at den første tiden var han turist og syntes alt var spennende, deretter ble jeg irritert og fly forbanna på japanerne en periode. Nå har jeg slått meg mer til ro, men tror fremdeles en del av japanerne ikke er helt gode. Flere av damene opplever ingenting her i livet. Derfor er de utrolig umodne. Jeg har et par av dem som sekretærer på jobben og noen ganger føler jeg at de er mer umodne enn min niese på tretten. Personlig føler Morten at kolonien i Japan har bruk for kirka. Den fungerer som et møtested når det er arrangementer på kirka. Men, det er helst i begynnelsen man har bruk for kirka. Det hender fremdeles at jeg stikker innom kirka, men det er mest for å være hyggelig mot staben. Forholdene er så små her i Kobe at du blir kjent med staben på en annen måte enn andre steder fordi vi også omgås privat. Derfor føler jeg meg forpliktet til å delta på et minimum av arrangementer på kirka. Staben blir lett såret hvis vi ikke stiller opp når det er noe som foregår. Jeg ser jo at de strever hardt, men at det ikke er så mange som bruker kirken som sitt sosiale sentrum. Det sosiale sentrum i Kobe for forretningsfolk fra Vesten, er Kobe Club. Her treffes amerikanere, kanadiere, europeere, australiere og så videre og det er veldig sosialt og hyggelig. Morten tror at japanere og Japan er så uendelig langt borte kulturelt sett, at alle ikkejapanere er enkle å være sammen med. Man bryr seg ikke så mye om kulturforskjellene. Det er så få ikke-japanere av samme nasjonalitet, at omgangskretsen blir mer internasjonal her enn i andre land. Fordi det ikke er mulig å komme inn på og bli kjent med lokalbefolkningen, som stort sett er de man jobber sammen med, blir det veldig viktig å skaffe seg kontakter utenom arbeidsplassen. Man må faktisk gå aktivt inn for å skaffe seg en omgangskrets. Et naturlig utgangspunkt burde kanskje være kirken, KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 269

270 men her i Kobe er det altså Kobe Club. For meg og kona er ikke åpningstidene på kirken (søndag formiddag og mandag ettermiddag) særlig hensiktsmessig heller. Kolonien vet at presten innførte fast åpningstid fordi staben ikke har tid til å ta seg av alle som kommer innom hele dagen. Det skjønner Morten godt for staben bruker utrolig mye tid på båtbesøk, og kirken her har ansvaret for menigheter rundt omkring i hele Japan. I tillegg reiser presten ofte til Korea. Det virker nesten som om de nordmenn som bor her i Kobe er nedprioritert. Nå som de satser i Korea og i Tokyo, blir det jo stadig mindre tid til Kobe, sier Morten. Derfor føler Morten at han kommer ubeleilig hvis han ikke ringer og avtaler på forhånd. Morten sier videre at jeg kan selvfølgelig komme i kirkens åpningstid, men søndag er stort sett den eneste dagen kona og jeg har sammen og det passer ikke alltid på mandag heller. Derfor bruker vi ikke kirken særlig ofte. Jeg har på følelsen at det er flere som tenker som meg. De som har familier her nede, og som ikke er misjonærer, føler at søndag er familiedag og ikke kirkedag. Det er klart at når kolonien er så liten som i Kobe, blir det lett slitasje på de som er aktive på kirka. Det er nok en annen grunn til at folk holder seg borte. Det er så slitsomt å bo i Japan at når man har fri ønsker man ikke å engasjere seg frivillig. Morten tror at hvis de skal få til noe på kirken, må de ha en i staben som tar initiativ til ting. Det må være en person som er i stand til å få med seg mennesker og som stadig vekk finner på nye ting. Reiser, utflukter, teater og slike ting er populært, men det er ingen som orker å ha hele ansvaret på frivillig basis. Her burde kirken stilt opp mye mer men som de selv sier så har de ikke kapasitet til det. Kanskje burde Sjømannsmisjonen ansette en person til som kunne konsentrere seg om å bygge opp et sosialt miljø på Sjømannskirken. Både Morten og kona Vivian har forsøkt å lære seg japansk. Morten sier at han ga opp når han skjønte hvor vanskelig det var. Det ville ta år og lære seg japansk og så lenge hadde ikke familien tenkt å bli i Kobe. På arbeidsplassen er språket engelsk og Morten sier han har gitt opp å kommunisere med de som bare snakker japansk. Også Vivian følte at det var vanskelig å lære seg japansk. Den første tiden forsøkte hun faktisk seriøst å lære språket. Hun gikk på flere kurs, men etter hvert orket hun rett og slett ikke mer. For det første var det utrolig dyrt. For det andre var det vanskelig å forsøke å snakke japansk. Japanerne trodde nemlig at hun kunne snakke flytende og plapret i KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 270

271 vei. Vivian skjønte ingenting og måtte til slutt gå over på engelsk for ikke å få hele historien på japansk hver gang. I Japan er vi hvite utlendinger, så derfor blir vi ikke behandlet så aller verst. Det er noe helt annet med svarte utlendinger, sier Morten. Selv om man ikke opplever rasisme eller diskriminering direkte på kroppen, er byråkratiet og muren mellom utlendinger og japanere ganske tøff å leve med. Det er ikke noen pustehull her i Japan, så Vivian og han reiser ut av landet når de trenger å puste litt. Bare det å reise til Singapore er herlig. Der ser man mange hvite mennesker på en gang, sier han. De to har derfor bestemt seg for å reise hjem til Norge i jula. Morten sier at i Kobe er det ingen i jula. Alle reiser hjem til Norge, Sverige eller USA. Det er helt tomt for andre hvite. Tanken på å feire jul på Sjømannskirka opplever Morten som trist: Her i Kobe er det bare alenemenn som går på kirka på julaften, ellers er det ingen der heller, sier han Misjonæren Mona (45) er misjonær og bosatt utenfor Kobe med mannen Ole, som også er misjonær, og to barn. Familien har bodd i Japan i flere år, og trives etter hvert ganske godt. De har ingen planer om å være her for resten av livet, men har foreløpig ingen planer om å reise hjem. Både Mona og Ole snakker litt japansk, men ingen av dem føler at de behersker språket godt nok til å føre en samtale på japansk. Men, de klarer å gjøre seg forstått. For Mona og resten av familien er Sjømannskirken veldig viktig. Her har de et gudstjenestefellesskap på norsk og det blir viktigere og viktigere for dem spesielt er det viktig for barna å ha et åndelig fellesskap på norsk. Fellesskapet med andre misjonærer er også viktig. Det er på gudstjenestene på Sjømannskirken de fleste misjonærene møtes. For de fleste misjonærene er nok Sjømannskirken deres åndelige hjem og det stedet der vi møtes på et åndelig plan. Mange kommer imidlertid i et dilemma fordi de føler at de burde gå i japanske kirker. Sjømannskirken blir et pusterom. Fordi de fleste misjonærene har sin egen menighet i Japan, er nok kirken mer et sted der man kan gå på Gudstjeneste på norsk. Mona forteller at den første tiden familien bodde i Kobe, brukte hun kirken mer. Da var hun innom og leste aviser og slo av en prat. Det var KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 271

272 mens det var en husmor i hel stilling der. Hun virket veldig samlende på folk og kirka var alltid åpen. Nå som Mona er i jobb, prioriterer hun det åndelige fellesskapet. Det er ikke så mye prekenene som gir henne noe. Det er fellesskapet, liturgien, bønnen og salmene som virkelig gir noe. Mona forteller at det på mange måter er en ny tidsregning i Kobe: Før og etter jordskjelvet. Mange bor fremdeles i Kobe. Ifølge Mona, føler nok mange at jordskjelvet er noe av det verste de har opplevd. Etter det er ingenting ille. For mange var nok også etterskjelvene etter det store skjelvet vanskelig å takle. De fleste synes det var forferdelig tøft å klare denne perioden. Det er en oppfatning blant misjonærene at både ungene og de voksne har taklet ettervirkningene etter jordskjelvet ganske bra ikke minst fordi NMS tok alle med på et leirsted oppe i fjellene der de kunne være sammen og snakke om det som hadde hendt. Det betydde forferdelig mye for alle sammen og er grunnen til at de som var i Kobe under jordskjelvet har taklet det så bra som de har gjort. Mona forteller at blant misjonærene er det ikke kirken, men Den norske skolen som har blitt det sosiale møtestedet utenom menigheten hun og mannen jobber i. De som jobber på skolen er også mye sammen i fritiden. Det blir derfor ingen isolert tilværelse som mange andre har. Mona synes det virker som om veldig mange av de som har bosatt seg i Japan for et kortere eller lengre tidsrom, har et sosialt treffsted utenom kirken. Vi har vår menighet, og staben på Den norske skolen har hverandre. For mange misjonærer er det dessuten svært lang reisevei til kirken, og når det bare er åpen to timer mandag utenom søndagene, blir ikke besøk på kirka prioritert. Det er kanskje de kvinnene som er med forretningsmannen ned som trenger kirken utenom de åndelige fellesskapet på søndagene, mener Mona. De fleste i kolonien pleier å stille opp når det er noe som foregår på kirken, sier hun. Det er kjempemoro å være med på basaren. Det gleder alle seg til hver gang. På basaren treffer man nemlig alle nordmenn i området og ser igjen mennesker man ikke har truffet på lang tid. Mona sier at hun og familien til nå aldri blitt diskriminert på noen som helst slags måte i Japan. Heller tvert i mot. Vi har fått all den hjelp vi kan få. Vi har også skaffet oss noen japanske venner. Da barna var små, startet de i en internasjonal barnehage der de snakket japansk. Vi knyttet en del kontakter da. Det er de japanske foreldrene KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 272

273 som er interessert i vesten som har barna der, og derfor var de kanskje lettere å få kontakt med. Vi følte at de sto i kø for å bli kjent med oss. Vi valgte ut noen vi ville satse på og bygget opp en relasjon. Vi inviterte de hjem, hadde med gaver når vi var på besøk o.s.v. Gavene kunne være ting fra Norge, en hjemmebakt kake eller et brød. Japanerne pleier selv å ha med seg kaker, men de forventer ikke at utlendingene skal forstå deres skikker. De ser på seg selv som så spesielle at de ikke forventer noen særlig forståelse fra utlendinger i det hele tatt. Og de er veldig spesielle. Mona sier at familien trives så godt i Japan at de ikke har lyst til å reise hjem. Likevel blir det nødvendig etter hvert. De har ikke etablert seg i Norge og har verken hus eller hytte. Med misjonærlønn og kostnadsnivået i Japan, er det ikke mange muligheter for legge til side penger for å kunne etablere seg når de flytter hjem. På mange måter begynner vi på bar bakke igjen. Jeg gruer meg til det, men vet at det er uunngåelig. Vi angrer likevel ikke et sekund på at vi har valgt en misjonærtilværelse for en periode i livet. Både ungene, Ole og jeg har lært utrolig mye fra disse årene. Vi har fått jobbe sammen med andre nordmenn og japanere og sett fruktene av den enorme innsatsen som har blitt lagt ned. Det vil jeg ha med meg resten av livet SAMMENFATNING Sammenlignet med de andre sjømannskirkene i denne avhandlingen, er staben i Kobe svært liten med bare to og en halv ansatt som ved siden av stor reisevirksomhet, prioriterer båtbesøk i havna i Kobe og Osaka fremfor å holde sjømannskirken åpen. Mens Sjømannskirken i Singapore har åpent timer hver dag, er Sjømannskirken i Kobe kun åpen søndag formiddag og to timer mandag ettermiddag. Annenhver søndag er det gudstjeneste på kirken der majoriteten av deltakerne er misjonærer fra Kobeområdet og de ansatte ved Den norske skolen i Kobe. En og annen nordmann har slått seg ned her og giftet seg japansk, men det er forretningskolonien som utgjør den nest største grupperingen av nordmenn i Kobe. Sjømannskirken har uttalt at kirkens målgruppe er den skandinaviske forretningskolonien og ikke misjonærene. Likevel er det misjonærene som er de hyppigste brukerne av kirken. Misjonærene opplever sjømannskirken som sitt åndelige fellesskap og bruker KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 273

274 kirken for å ha et gudstjenestefellesskap på norsk. Det blir sagt at fordi kirken har image som misjonær- og søndagskirke, er det vanskelig å rekruttere forretningskolonien. Hverken misjonærene eller forretningskolonien har sitt sosiale fellesskap på kirka; For misjonærene er det Den norske skolen som har blitt det sosiale møtestedet utenom menigheten de jobber i. Det sosiale sentrum for forretningsfolk fra Vesten, er Kobe Club. Her treffes amerikanere, kanadiere, europeere, australiere o.s.v. og danner grupperinger basert på alt fra felles interesser til familiesituasjon. Nyankomne kontakter gjerne sjømannskirken fordi de har en forestilling om en åpen og imøtekommende kirke. De som kommer til Kobe opplever kirken som lukket og lite tilpasset ikkemisjonærer. Dermed har sjømannskirkens image i Kobe utviklet seg annerledes enn i de andre sjømannskirkene. Uansett hva staben på kirken forsøker å arrangere av faste arrangementer for den skandinaviske forretningskolonien, vil kirkens image være ødeleggende. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 274

275 KAPITTEL TRETTEN SJØMANNSKIRKEN I NEW ORLEANS 13.1 DESTINASJON NEW ORLEANS Elven Mississippi starter sin ferd ved Minnesotas Lake Itasca og slynger seg sørover gjennom det amerikanske kontinentet før den munner ut i Mexicogolfen 377 mil senere. Elven har da rent gjennom statene Minnesota, Iowa, Missouri, Arkansas, Wisconsin, Illinois, Kentucky, Tennessee, Mississippi og Louisiana. På veien sørover, møter Mississippi elevene Missouri River, Ohio River og Arkansas River. 30 mil før Mississippi munner ut i Mexicogolfen, deler den seg i to mindre elveleier der den største renner forbi Baton Rouge og New Orleans før den når elvedeltaet. Det var langs Mississippis bredder store deler av amerikas urbefolkning hadde slått seg ned. Her fant man blant annet stammer som Ojibwa, Winnebago, Fox, Choctaw, Chickasaw og Natchez. De første europeerne på elven var de spanske erobrerne som kom på 1500-tallet og de franske misjonærene som slo seg ned på 1600-tallet. I 1682 påberopte den franske oppdagelsesreisende Réne-Robert Cavelier Sieur de La Salle hele Mississippidalen som fransk. Franskmennene grunnla New Orleans, St. Louis og andre byer tidlig på 1700-tallet. Mellom 1780 og 1810 begynte nybyggere å bosette seg langs Mississippi og handelen økte raskt. Dampskipenes glansperiode var i gang, og den varte helt til 1870-tallet da jernbanen overtok. Mississippi har spilt en sentral rolle i den økonomiske utviklingen i USA, og er hovedåren for bulkfrakt i landet. Flere byer og tettsteder baserer seg på elven som sin KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 275

276 inntektskilde. Mississippi danner grunnlaget for dyrking av korn og soyabønner i nord og bomull og ris i sør. Byen New Orleans ble grunnlagt av franskmennene i 1718 og har gjennom historien blitt regnet som en av de viktigste havnebyene i Nord-Amerika. New Orleans har i dag et innbyggertall på rundt og er kjent for sitt unike og brede kulturelle mangfold. En stor del av befolkningen i New Orleans nedstammer fra franske og spanske kolonister fra 1700-tallet. Blant senere immigranter utgjør italienerne en stor gruppe. New Orleans var i sin tid et betydelig slavemarked, og nær 40% av befolkningen er negre. Gjennom historien har det vært store rasemotsetninger, og selv i dag er det nærmest separate bosettingsmønstre for svarte og hvite amerikanere i New Orleans. Byen har blitt det kommersielle sentrum for sørstatene og er et yndet turistmål for både amerikanere og andre nasjonaliteter. New Orleans er fremdeles en av de travleste havnene i USA, og mange av båtene som kommer oppover Mississippi har nordmenn ombord. Den viktigste lasten på elven er bulkfrakt som kull, petroleumsprodukter, sand, grus og korn. New Orleans er ingen typisk amerikansk storby. Mississippis strie strømmer slynger seg gjennom byen og skaper variasjon og atmosfære der den renner forbi gamle plantasjer og store sumpområder. Byen har greid å beholde mye av det romantiske, maleriske og europeiske preget som den har hatt siden grunnleggelsen. Fra 1764 til 1800 tilhørte New Orleans spanjolene før den igjen kom i fransk eie i 1803 da Louisiana ble solgt til USA. The French Quarter med sine spennende restauranter, jazzsteder og antikvitetsbutikker er bare en av byens mange sjarmerende sider. Det som overrasker mest med The French Quarter, er at arkitekturen i all hovedsak er spansk. Med unntak av the Old Ursuline Convent - det eldste huset i New Orleans datert til ble distriktets franskbygde hus ødelagt av to store bybranner i henholdsvis 1788 og Den spesielle spanske stilen som etter hvert karakteriserte The French Quarter, er kjennetegnet av brede vinduskarmer kronet med elegante buer og smijernsbeslag i trapper og på balkonger. Uptown og Garden District kan by på trivelige spasermuligheter blant storslagne herskapshus. Audobon Park og Audobon Zoo er en herlig oase midt i samme distriktet. Her finner man også Tulane University som har spesialisert seg på afrikanskamerikansk historie og New Orleans jazzarv. Superdomen, en av verdens største innendørs idrettsarenaer, kan by på alt fra amerikansk fotball til konserter og show med KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 276

277 crazycars. Mardi Gras (Fat Tuesday) i New Orleans er den største karnevalsfeiringen i USA og for mange utenfor USA kjent fra filmen Easy Rider. New Orleans er også kjent som det stedet Rhett Butler tok med seg Scarlett O Hara på bryllupsreise JAZZKIRKEN I SØRSTATENE Et steinkast fra Garden District finner vi Den norske sjømannskirken. Sjømannsmisjonen har lang historie i New Orleans. I 1873 ble det dannet en skandinavisk forening, og i november 1906 etablerte Sjømannsmisjonen seg på Magazine Street. Det betyr at kirken feiret sitt 90-års jubileum i I 1928 flyttet kirken til den nåværende adressen: 1772 Prytania Street - nærmeste parallellgate til St. Charles der en legendarisk Street Car fremdeles transporterer folk til og fra The French Quarter. Figur 13.1: Sjømannskirken i New Orelans På eiendommen sto en gammel, ærverdig bygning som gjorde prisverdig innsats som kirke og leseværelse i 40 år. Bygningen ble etter hvert for liten, og H. M. Kong Olav la ned grunnsteinene til et nybygg som kunne overtas gjeldsfritt i Sjømannsmisjonen kjøpte også nabotomten i Det er grunnen til at man i dag har en stor og romslig hage med svømmebasseng bak selve stasjonen. Denne nyinvesteringen lot seg gjøre takket være oppslutningen fra den norske kolonien, sjøfolk og redere. De eldre i kolonien snakker om disse tidene med lengsel i blikket. Det var gullalderen for kirken i jazzens hjemby. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 277

278 Figur 13.2: Sjømannskirkens "bakgård" med hage og svømmebasseng I New Orleans er det både kirke og leseværelse. Den nye kirken ble bygget i en ekspansjonsperiode da det kunne være rundt 200 sjøfolk om kvelden. Men så kom krakket på 80-tallet. Mellom og norske sjøfolk ble satt på land og byttet ut med utenlandsk mannskap. Også for Sjømannskirken i New Orleans innebar dette en stor omstilling. Kirken ble imidlertid værende og eksisterer fremdeles. Også i havna har det skjedd store forandringer. Tidligere var indre havn stedet båtene ankret opp. Omkretsen på dette området var ikke mer enn cirka 10 kilometer. I dag dekker stasjonen et område av Mississippi på 200 kilometer på hver side av elven. Kirken kjører til Mobil og Gulfport i østlig retning. Mobil ligger lengst unna, 145 miles fra kirken. Det innebærer bilturer på opp til tre timers varighet hver vei. I den andre retningen reiser man mot Baton Rouge og besøker havner som ligger halvannen til to timers kjøring unna kirken. Sjøfolkene har alltid vært Sjømannskirkens hovedgruppe nummer 1. Det er de som har lært oss hvordan dette arbeidet skal drives, slik at det i dag er et arbeid i medvind, og et arbeid som kan være til hjelp for flere enn våre sjøfolk, skriver daværende sjømannsprest og bestyrer Odd Rønneberg i sin Treårsmelding til Generalforsamlingen Fortsatt regnes sjøfolk som primærgruppen i New Orleans, men kirken ønsker også å virke blant de fastboende, de midlertidig boende og for turistene. Sjøfolkene er som oftest å finne på kompliserte skip som gass- og kjemikalietankere, bulk- eller lektringsskip og på cruisebåter. Antall skipsbesøk har gått ned, men det forklares med at det har vært færre skip med nordmenn de seneste årene. Denne trenden ser imidlertid ut til å snu. I et intervju i Bud & Hilsen i 1990 sier daværende bestyrer Espen Feilberg Jacobsen at Vi opplever at skipsbesøkene er blitt viktigere enn noen gang. Ombord er de norske sjøfolkene ofte isolert i forhold til den øvrige KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 278

279 besetning. Et norsk besøk ombord er derfor svært så populært. Slik sett har det vel aldri vært lettere å gå på skipsbesøk. Det hender praktisk talt aldri at vi foretar et mislykket besøk. Vi blir alltid godt mottatt ombord. Og de setter umåtelig stor pris på besøket... Men, vi er oss meget bevisst at det er noe mer enn norskdom vi kommer ombord med på våre skipsbesøk. Vårt ønske er å være en evangeliserende kirke midt i hverdagen. Staben i New Orleans har tatt konsekvensene av denne målsettingen ved at skipsbesøkene med jevne mellomrom blir evaluert. De spør seg selv: Hva fyller vi skipsbesøket med? Hvorfor er vi ombord? Hva slags profil er det over besøket? Skal målsettingen oppfylles, må vi selv være tent for og av evangeliet... Vi må brenne innvendig. Derfor blir den åndelige fornyelsesprosessen viktig for oss selv. De fastboende er med få unntak eldre mennesker. De kom til New Orleans etter krigen, slo seg ned og stiftet familie. De fleste av dem er pensjonister som ikke har planer om å flytte hjem til Norge. Kirken i New Orleans føler ansvar overfor denne gruppen, da det er de som i alle år har tatt ansvaret for kirkedriften og stilt opp for kirken. En gruppe som kalles midlertidig boende er ofte yngre folk fra norsk industri og shipping. Studentene regnes også inn under denne gruppen. De siste årene har det vært mellom 20 og 30 norske studenter i New Orleans. De møter fulltallig opp på de månedlige middagene eller på kveldsmåltidene. De fastboende og de midlertidig boende utgjør til sammen 250 personer. I tillegg er det rundt 50 svenske og danske statsborgere som bruker kirken. For kirken i New Orleans, er dette nye grupper av brukere. I et intervju i Bud og Hilsen 1990, forklarer Espen Feilberg Jacobsen at...disse nye gruppene ikke har de samme forventningene til kirken som sjøfolk tradisjonelt har hatt. Mange kommer med fordommer skapt av den kirkevirkelighet de kjenner hjemme. Vi våger likevel å påstå at de fleste som besøker oss, reiser herfra med en positiv kirkeopplevelse, ikke fordi vi er så storartet, men fordi vi har en kirkemodell som fungerer i hverdagen. Det er en kirke folk føler seg vel i... Vi ser det på dem. Og mange skriver brev og kort til oss og forteller om sin opplevelse. Denne positive kirkeopplevelsen skaper en nye åpenhet for kirkens ærend. Vi er med på å sette i gang en prosess. Samtidig som vi aldri kan slå oss til ro med dette. Au pairene ser ut til å være de som oftest støtter seg til Sjømannskirken. Ni av ti kommer opp i problemer med familien de jobber hos. Jevnt over er det familier høyt oppe på den sosiale rangstigen som hyrer jentene, mennesker som jobber lange dager, KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 279

280 som reiser mye og som har vært vant med å ha hjelp i huset. Noen familier har ikke helt har innsett at bruken av slaver hører historien til. Mange jenter kommer gråtende til Sjømannskirken. Noen er rett og slett sparket ut av familien, andre kommer fordi de ikke greier mer. Kirken formidler derfor ikke kontakt når de får forespørsler om norske au pair jenter. Turistene utgjør 1/3 av antall besøkende. De kommer til New Orleans ikke minst for å høre jazz i originalversjon. New Orleans kirken er kjent for sine mange jazzkonserter, og det finnes snart ikke det trad -jazzband i Norge med respekt for seg selv som ikke har spilt i kirken i Prytania Street. Har man vært i jazzens mekka én gang kommer man gjerne igjen, og flere band gjester både byen og Sjømannskirken regelmessig. De turistene som besøker kirken er stort sett norske og svenske. Grunnen til at så mange svenske turister besøker kirken, er trolig at kirken står omtalt i en svensk turisthåndbok om USA. Som regel ønsker turistene hjelp til å finne frem i byen og hjelp med å finne overnatting. Kirken leier ut noen rom (Herberget og Stallen) der turistene eller andre kan bo for noen netter. Det å ha overnattingsgjester setter sitt preg på kirken. Staben føler at de blir kjent med de besøkende på en bedre måte, og de besøkende blir bedre kjent med Sjømannskirken. Turistene anses som et satsingsområde for fremtiden. Det blir stadig flere turister, og hvis kriminaliteten går ned, er dette et turisteldorado som har mye å by sine turister både av musikk, gospel, arkitektur, mat og uteliv. Mardi Grasfeiringen er spesiell for New Orleans. På den såkalte Fat Tuesday åpner kirken kl 0600 og har frokost kl Mange i kolonien vil følge paradene i nabogatene. Samtidig bruker de kirken for å trekke seg tilbake for å hvile og spise. Ut på dagen er det grilling og sosialt samvær. Foruten de mange konsertene som blir holdt på kirken, er Jazz og dessert og Crawjam årlige gjengangere som samler et stort og lydhørt publikum. Det første arrangementet er selvforklarende. Crawjam tar utgangspunkt i en gruppe musikere som kommer sammen og spiller etter improvisasjon, en såkalt jam session. Dette kombineres med krepsefest i hagen. Da legges det kreps, småpoteter og mais utover et langbord som er dekket med avispapir. En enkel servering med lite oppvask som har stor suksess. Etter hvert har kirken i New Orleans fått rykte på seg for å være en festkir- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 280

281 ke. For å få et slikt rykte i kirkelig sammenheng, må man tilby festmat. Kirken har derfor hatt kokkekurs i cajun og kreolsk matlaging. Det er to kvinneforeninger knyttet til stasjonen. Den gruppen som har holdt på lengst er kvinneforeningen i Mobile, Alabama, som ble stiftet i Den andre kvinneforeningen, Nattklubben, ble dannet i 1991 og møtes annenhver torsdagskveld på kirken. Ellers gir den årlige golfturneringen, julesalget og mannequinoppvisningen viktige inntekter. Under oppvisningen er det koloniens egne damer og herrer som viser klær for et kjøpelystent publikum. Under dette arrangementet auksjoneres det også ut gaver fra næringslivet. Videre har kirken inntekt fra butikken som etter hvert har fått en imponerende omsetning. Gaveinntektene og ofringene er også en betydelig inntektskilde, og kirken kunne ikke blitt drevet som i dag uten disse inntektene. Kolonien i New Orleans er liten, men den er til gjengjeld svært trofast både på gudstjenestene og på andre arrangementer på kirken. Hver søndag samles over 30 personer til gudstjeneste. Årlig besøker over mennesker kirken. Kirkeanlegget trenger etter hvert en del reparasjoner og vedlikehold. Kirken står derfor foran store investeringer i årene fremover. Alle de fast ansatte bor på kirken. Situasjonen er noe usikker i New Orleans. Det er snakk om at i et langsiktig perspektiv, er det lite sannsynlig at kirken i New Orleans opprettholdes. Når kolonien dør ut må kirken finne et nytt grunnlag for videre drift. I dag ser man at stadig flere turister legger turen innom kirken og i forbindelse med Jazz-festivalen og Mardi Gras, finner mange nordmenn veien både til byen og kirka. Med fortsatt vekst i turisttrafikken fra Norge, er det håp om at brukertallet holdes oppe SPREDNING I NEW ORLEANS BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EKSEMPLER Nedenfor har jeg presentert to typiske brukere på sjømannskirken i London: Kvinnen som har utvandret og bodd mesteparten av livet sitt i USA og den pensjonerte sjømannene som slo seg ned i New Orleans. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 281

282 Utvandreren Anna (90) er en de trofaste deltakere på gudstjenestene i New Orleans - en av dem som kommer hver eneste søndag. Anna er født i USA, men av norske foreldre. Foreldrene utvandret fra Norge rett etter århundreskiftet og gjorde New Orleans til sitt nye hjem. De forble imidlertid alltid norske i sitt hjerte, forteller Anna så jeg vokste opp som norsk. Siden foreldrene alltid snakket norsk hjemme, var også Annas første språk norsk. At hun lærte seg norsk så godt, har Anna senere alltid vært veldig takknemlig for: Første gang jeg merket hvor nyttig det var å kunne norsk, var da jeg reiste alene til Norge i Den gangen var det få som snakket engelsk i Norge, hverken de unge eller de eldre. Jeg husker godt at jeg sendte et brev hjem til mine foreldre og takket dem for at jeg hadde hatt en norsk oppvekst og for at de hadde lært meg norsk. Den norske Sjømannskirken i New Orleans ble bygget i 1906, og Annas mor var med og startet Kvinneforeningen i januar samme år. Anna kan derfor ikke huske første gangen hun var innom Sjømannskirken. Jeg har på en måte alltid vært på kirka. Jeg var alltid med mor når hun skulle dit. Kirken var en naturlig del av mine foreldres liv og ble derfor også en naturlig del av mitt liv fra så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg var selv aktiv som formann i Kvinneforeningen i mange år. Fremdeles tropper Anna opp hver onsdag på kirka for å være med på Kvinneforeningens møter. På grunn av Annas og andre ildsjelers innsats, kunne den nye kirken innvies gjeldfri i Vi solgte vafler, dro langs hele kysten og tigget penger fra skipsredere og opparbeidet en enorm goodwill for de årvisse julebasarene våre. Vi strevde og slet, men det var jo ikke forgjeves. Tusenlappene strømmet inn. Anna traff sin norske ektemann i New Orleans i 1927 da han kom til byen for å jobbe. Anna beskriver han som en typisk bergenser med en veldig god sangstemme. De traff hverandre på Sjømannskirken, og Anna husker at hun falt pladask første gang hun så han. Hun husker også at de begge var fryktelig skuffet over at de ikke kunne gifte seg på Sjømannskirken. Det skyldes at da de skulle gifte seg, så var det ikke noen prest på Sjømannskirken. Det var midt i mellom to prester. Valget sto derfor mellom å utsette bryllupet eller gifte seg et annet sted. Siden Annas mann hadde en veldig god stemme, hadde han begynt å synge i et kirkekor i Metodistkirken. Det ble derfor til at de tilbrakte en del tid der, og det endte derfor med at de giftet seg der. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 282

283 Anna ga imidlertid aldri slipp på Sjømannskirken. Hun smiler litt når hun sier at hun har delt tiden inn i to: Mens mannen min levde, tilbrakte vi halvparten av tiden i Metodistkirken og halvparten i Sjømannskirken. Etter at mannen min døde for litt over 20 år siden, sluttet jeg å gå i Metodistkirken. Nå går jeg bare her i Sjømannskirken. Anna har selv tre barn, og det første språket de lærte var norsk. Men, som hun sier, da jeg lærte norsk, var det ikke noe televisjon og sånne ting. Mine barn hadde televisjon og amerikanske venner, så de har ikke det samme forholdet til norsk som det jeg har. De skjønner mye norsk ennå, og de snakker en del, men de er alle gift med amerikanere. Jeg har nå tre oldebarn, men de snakker ikke norsk. Det siste fikk jeg nå i desember, en gutt. Ingen av mine barnebarn snakker heller noe særlig norsk. Jeg treffer de innimellom, men da snakker vi mest engelsk sammen. Anna sier at hun hele livet har vært norsk og amerikansk, halvt om halvt. Hun husker spesielt en episode som har gjort inntrykk på henne. Det var under hennes andre lange opphold i Norge i Hun ble da bedt om å oppgi sitt amerikanske statsborgerskap fordi det ville være hensiktsmessig for hennes manns karriere. Anna forteller at hun husker hun satt på den amerikanske ambassaden i Oslo og så på flaggene. Hun så først på det norske og så på det amerikanske og lurte på hva hun var. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg visste at hvis jeg valgte norsk statsborgerskap, så kunne jeg ikke delta på amerikanske valg. Jeg var jo født i Amerika, så det var vanskelig å tenke seg, sier Anna. Det var en norsk dame på ambassaden den gangen, og hun løste problemet for Anna. Hun sa at Anna kunne beholde sitt amerikanske statsborgerskap og registrere seg som norsk på konsulatet i USA. Anna fulgte det rådet og den dag i dag er hun fremdeles amerikansk statsborger. Likevel er jeg norsk, hever hun. Kirken har betydd utrolig mye for Anna i alle disse årene. Siden Annas foreldre var veldig aktive, var det også naturlig for Anna å være det. Det er her hun har hatt sine norske røtter og det er på grunn av Sjømannskirken Anna har bevart sin norske identitet. Uten kirken tror hun selv at hun hadde vært mye mer amerikansk, og det hadde kanskje vært lettere å bli integrert i den amerikanske kulturen. Det er helt spesielt miljø her i New Orleans. Det er ikke så mange som bor her nå, men selv den gangen det var mye nordmenn her, var det lite rike mennesker. Folk var seg selv og det har alltid satt sitt preg på kirken. I dag kjenner alle hverandre og når kolonien møtes hver KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 283

284 søndag, legger man med en gang merke til hvem som ikke er der. Da blir alle bekymret og tar på en eller annen måte kontakt med den som ikke er på kirka. Det at miljøet alltid har vært så lite snobbete, har gjort at nesten alle som bor her nede har et personlig forhold til Sjømannskirken. Vi er oppriktig glad i kirken vår og de som jobber der. Nesten samtlige prester har vært enestående. Sjømannskirken er en del av oss her nede. Når vi først begynner å bruke kirken, slutter vi aldri. Vi er blitt avhengige av den. Anna forteller at den norske kolonien i Louisiana alltid har hatt Sjømannskirken som sitt samlingspunkt. Det er på kirka de møtes for å lese aviser, spise vafler eller for å snakke med andre nordmenn. Det er på kirken kolonien har feiret juletrefester, 17. mai og andre merkedager. Nordmenn i utlandet er noen ordentlige sjåvinister. Du skulle være her når vi feirer 17. mai på Kjerka! Og i november, når vi har julesalget vårt med norske lusekofter, ostehøvler, lutefisk og openfaced sandwiches, åpne smørbrød, som de kaller våre norske snitter. Amerikanerne i nabolaget er helt ville. De elsker alt dette norske og støtter velvillig opp om arbeidet på Kjerka Den pensjonerte sjømannen Wilhelm (70) er en pensjonert norsk sjømann bosatt i New Orleans. Han giftet seg amerikansk og flyttet til New Orleans på slutten av 1970-tallet. Den første tiden i New Orleans var han sjelden på Sjømannskirken. Det skyldes ikke minst at han fremdeles var i arbeid og seilte ute store deler av året. Når han da først var hjemme, var han mest sammen med kona og hennes familie og venner. Det var først da jeg sluttet å seile på midten av 1980-tallet at jeg begynte å bruke Sjømannskirka her i New Orleans. Jeg hadde jo gjennom min lange sjøfartstid vært i kontakt med en del sjømannskirker. Jeg begynte å seile allerede på begynnelsen av 50-tallet med hvalfangstskuta til min far. Etter hvert gikk jeg over i tankfart og seilte over hele verden. Da var jeg hyppig gjest på sjømannskirkene i Østen. Wilhelms brukermønster har forandret seg fra å være en ikke-bruker til å bli en storbruker av Sjømannskirken på de årene han har bodd i New Orleans: Jeg fikk bedre tid etter at jeg ble pensjonist, og da hendte det at jeg stakk innom kirka, drakk litt kaf- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 284

285 fe og spilte biljard. Det var mest for å treffe kjente at jeg gikk på kirka. Jeg var sjelden på gudstjenestene fordi jeg ikke hadde noe personlig forhold til budskapet. Etter en periode med et svært turbulent privatliv, følte Wilhelm at kirken på mange måter ble redningen for han og kona. Selv om Wilhelm er mer aktiv i Sjømannskirken nå enn tidligere, er han også svært aktiv i den lokale menigheten der han bor. Det var først etter at de begynte å gå i den amerikanske kirken at de også begynte å gå mer i Sjømannskirken. Wilhelm sier at han ser mer på Sjømannskirken som en kirke nå enn han gjorde tidligere. Nå føler han også den åndelige kontakten. Før var det mer et sosialt treffsted. Men, foreløpig er det den amerikanske menigheten som ivaretar den åndelige funksjonen for meg. Jeg er med i en bibelgruppe og føler at jeg lærer mye om utviklingen i livet og det å leve som en kristen. Sjømannsmisjonen er sikkert ikke mindre åndelig utviklende, men for meg har den mer en sosial betydning. Sjømannskirken har flotte gudstjenester, men den har ikke noe opplæringsprogram på samme måte som den amerikanske menigheten. For min del er det helt greit. De gangene jeg har hatt behov for å snakke om troen min, har jeg gått til en i staben og så har vi satt oss ned og pratet. Wilhelm understreker imidlertid at det alltid er ekstra hyggelig å komme på Sjømannskirken. Han oppfatter at staben og de andre brukerne er vennlige og positive. Wilhelm synes ikke Sjømannsmisjonen har forandret seg mye siden den første tiden han var til sjøs. Den har de samme funksjonene. Menneskene er litt annerledes, men kirkene er de samme. Det er et hyggelig miljø å komme inn i, menneskene er hjelpsomme og du kan snakke om problemene dine. Det har jeg merket spesielt godt etter at jeg ble enkemann. Jeg har snakket mye med staben på kirka og opplever at de har en innlevelsesevne og forståelse for min situasjon som er helt unik. Jeg finner ikke den samme forståelsen i den amerikanske menigheten. Jeg tror det kommer av to ting. For det første er Liv, kona til sjømannspresten, en helt spesiell person som du kan prate med om alt fra dype åndelig spørsmål til kakebaking. For det andre har nordmenn en forståelse for hverandres situasjon som amerikanere ikke har i kraft av at de er nordmenn. Skjønner du hva jeg mener? Wilhelm hevder at egentlig bruker jeg Sjømannskirka fordi jeg er norsk. Her treffer jeg andre norske og kommer rett inn i norske tradisjoner. For meg hadde det vært KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 285

286 vanskeligere å bo i New Orleans uten Sjømannskirken. Nå er jeg selv fastboende, men jeg synes fremdeles at Sjømannsmisjonens viktigste funksjon er å gå på båtbesøk. Sjøfolk vet at det er kristne mennesker som kommer, og det oppstår ofte en fortrolig kontakt mellom presten og sjømannen. Det er viktig å ha den fortroligheten. Ingen andre enn kirka kan greie det. Men, det har selvfølgelig mye å si hvem det er som kommer fra kirka. Det hjelper ikke at de er gode ledere, hvis den som kommer ikke har god kontakt med brukerne. Det er kontakten med brukerne som er viktigst. Kona til presten har også en viktig funksjon. Det er viktig at prestekona er villig til å ta del i arbeidet på kirken og ikke tar avstand fra det eller jobber med helt andre ting. Odd og Liv har vært helt enestående her nede, synes jeg. Wilhelm har i lengre tid sett at klientellet er i ferd med å skiftes ut på kirken. De gamle kvinnene kommer på søndagene fremdeles. Her treffer de folk de kjenner og er i et miljø de er trygge. Dette er i ferd med å forandre seg. De gamle dør eller blir for syke til å komme på kirken. Istedenfor er det studenter og turister som kommer. De bruker kirken som en informasjonskilde på en måte. Det er vel også en funksjon for fremtiden for Sjømannsmisjonen for det er vel stadig flere som reiser som turister, tror Wilhelm SAMMENFATNING Fortsatt regnes sjøfolk som primærgruppen i New Orleans, men kirken har godt fotfeste blant de fastboende og de midlertidig boende. Også turistene har fått øynene opp for denne glade sjømannskirken der musikken er en del av kirkens image, og de utgjør nå 1/3 av totalt antall besøkende. Med en stadig synkende koloni og stadig færre sjøfolk på kirka, har turistene på mange måter reddet den fortsatte driften av kirken. Med fortsatt vekst i turisttrafikken fra Norge, er det håp om at brukertallet holdes oppe og dermed unngå at kirken legges ned. Sjømannskirken i New Orleans er en aktivitetskirke som spesielt er kjent for sine mange jazzkonserter og markeringer av andre festivaler i byen. Kvinneforeningen har stått sterkt alle år og gitt de fastboende et fast holdepunkt. De fastboende er med få unntak eldre mennesker som har slått seg ned i New Orleans for godt. Mange i den KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 286

287 eldre kolonien oppfatter kirken som sitt andre hjem. Sjømannskirken har i alle år vært relasjonen med det som representerer den norske kulturen og en forutsetning for å takle den ytre tilpasningen. De midlertidig boende er ofte yngre folk fra norsk industri og shipping som bor i New Orleans i gjennomsnitt tre år. Au pairene og de studentene i New Orleans regnes også til denne gruppen. Flere bruker kirken som et sosialt treffsted, men mer enn noe annet representerer kirken en trygg havn. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 287

288 KAPITTEL FJORTEN SJØMANNSKIRKEN I LONDON 14.1 DESTINASJON LONDON Gamle Fader Themsen elven som renner like mye oppover som nedover, kaller Richard Herrmann (1987, s. 9) elven som har gitt London status som verdens største havn og rikeste handelsby og midtpunkt for det mektigste imperium i menneskenes historie til nå. London ble skapt av Themsen. Byen kom til å ligge akkurat der den ligger, fordi det var så langt opp i elven skipene kunne seile og så langt ned i elven det lot seg gjøre å slå en bru over den, skriver Herrmann (1987, s. 10). I historiebøkene kan vi lese at Themsen har hatt betydning som ferdselsåre helt tilbake til år 43 da fire romerske legioner under Aulus Plautius erobret Sør-England og grunnla Londinium ved et vadested over Themsen. Siden den gangen har Themsen blitt brukt til å frakte både mennesker og varer til London. Det første dampskipet kom opp til London i 1815, men seilskutene kom og gikk hele forrige århundre. Samtidig med dampskipene, kom veldige, nye dokkanlegg med dokkporter som kunne stenges slik at man ikke lenger var like avhengige av tidevannet. Det begynte med East India-dokkene i 1805, og andre fulgte på løpende bånd - St. Katharina-dokkene i 1828, Victoriadokkene i 1855, Millwall-dokkene i alle på nordsiden av elven. På sørsiden fik man Surrey-dokkene, der Den norske sjømannskirken kom til å ligge (Herrmann, 1987). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 288

289 14.2 DEN TRADISJONELLE MENIGHETSKIRKEN Sjømannsmisjonen har som nevnt lang historie i London. Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne ble stiftet i Bergen i Fire år senere kom Sjømannsmisjonens far, Johan Claus Harmens Storjohann, til London som første norske sjømannsprest. De første gudstjenestene ble holdt på et gammelt seilmakerloft. I 1869 fikk Sjømannsmisjonen leie et hus i Trinity Street. Eieren drev en brennevinssjappe og leide motvillig ut til misjonen, selv om huset sto tomt. Arbeidet med å holde gudstjenester, besøke skip og holde kontakt med skandinaviske sjøfolk som var ombord på hospitalskipet Dreadnought ved Greenwich, viste seg å bli for mye for en person. I 1869 ble den første assistenten ansatt. Slik ble det mulig å utvide virksomheten, og et leseværelse med bøker og brevpapir ble satt i stand. I 1870 ble den første Tea holdt, en forløper for de populære festkveldene som senere ble tradisjon på Sjømannskirken. På Boxing Day 1870 holdt presten og assistenten sin første julefest for skandinaver i London. Selv om det var enkelt etter moderne standard, ble det sett på som litt av en begivenhet. På denne tiden var London et paradis for tyver og kjeltringer og det ble påstått at hvert femte skip som kom langveisfra, ble utsatt for plyndringsforsøk. Storjohann og assistenten begynte derfor å arbeide mer systematisk blant de skandinaviske sjøfolkene som gikk i land. Disse ble ofte et lett bytte for hensynsløse personer som jaktet i området rundt dokkene, spesielt på nordsiden av Themsen. Selv om de innleide lokalene fungerte, savnet Storjohann en egen kirke. Derfor var det allerede i 1868 planer om å bygge en kirke. I 1872 sto EbenEzer kirken i Redriff Road i Surrey-dokkene ferdig. Den var til og med gjeldfri på det tidspunktet den sto ferdig på grunn av vellykkede innsamlingskampanjer. Kirken hadde god beliggenhet fordi elvetransporten gjorde den lett tilgjengelig. Den kunne romme opp til 400 mennesker og det var en stor forbedring fra seilmarkerloftet og huset i Trinity Street. Aktivitetsnivået økte og en kvinneforening ble startet med tilknytning til kirken. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 289

290 Kvinneforeningen i London er den eldste norske kvinneforening i utlandet. Den gangen foreningen ble stiftet, 10. september 1885, ble dette nærmest sett på som kvinnesak. To fremsynte kvinner, prestefrue Grøndahl og fru Sophie Hauff var initiativtakerne. Når Sjømannskirken vokste i betydning og etter hvert også ble samlingssted for en liten kjerne norske fastboende, har det sammenheng med den interessen disse kvinnene viste kirken i dokkene. 30. juli 1886 offentliggjorte Bud & Hilsen en halvårsrapport om virksomheten innsendt av sjømannsprest Grøndahl. Der forteller han entusiastisk om Kvinneforeningen som var blitt dannet: Allerede siden i fjor Høst har vi havt en Kvindeforening for vor Misjon arbejdende her. Den er ikke saa stor, og jeg har ikke nævnt den før, da jeg vilde se, hvordan den kom til at trives. Medlemmernes Antal er kun 15, tilsyneladende et ringe Antal i London, men til Forklaring tjener de lange Afstande. Før har paa grund at Afstandene ingen Kvindeforening kunnet bestå; det er de siste år at såvidt mange norske bor nogenlunde samlet. Kvindeforeningen skal bestaa; Gud vil velsigne den. Sent ut på Høsten, naar vi efter sikreste Beregning kan have Flaaden her, tænkte vi at have en Bazar. Vi venter os ikke saa stort Pengeudbytte af den, men saa er det heller ikke alene for det, vi holder den, men for paa samme tid at vise Sømænde, hvorledes vore Kvinder i Kjærlighet til dem syr og strikker Sømandsmisjonen sammen. Og saa vilde vi samtidig lade vore kjære Sømænd møde hjemlig hygge ved Fest, vi holder for dem, og lade dem faa se og høre meget kjønt og godt. Kvinneforeningens målsetting var å være en kirke og et hjem-borte-fra-hjemmet for sjømennene, og de la ned mye energi på å skaffe penger til misjonsarbeidet: Havde vi ikke havt Kvindeforeningen i de siste 3 Aar, skulde vi neppe have greiet oss uden Laan, skriver presten noen år senere. Kvinneforeningen i London holdt basar annethvert år om høsten, og til å begynne med var inntektene relativt beskjedne. I dag er basaren en av Sjømannskirkens viktigste inntektskilder. Nå holdes basaren hvert år over to dager og har en oppslutning på over mennesker - nordmenn og briter. Ebenezerkirken er der fremdeles, men er ikke lenger i Sjømannsmisjonens eie. Kirkens beliggenhet ble etter hvert usentral i forhold til norske skip i London, og selve bygget egnet seg dårlig for store forsamlinger og sosiale aktiviteter utenom gudstjenestene. Dermed ble det besluttet å bygge en ny kirke. I 1922 kjøpte Sjømannsmisjonen en perfekt tomt. Den lå på sørsiden av Themsen ved inngangen til Rotherhite- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 290

291 tunnelen. Herfra var det gode forbindelser til hele London. Kirken ble innviet 26. juni 1927 og fikk navnet St. Olavskirken. Også i dag betraktes beliggenheten som god, ikke minst på grunn av utbyggingen av Docklands og en ny undergrunnslinje som tar reisende inn til London sentrum på mindre enn 10 minutter. Figur 14.1: St. Olavs Kirke i London Selv i dag er sjøens folk prioritert på Sjømannskirken i London, selv om de bare utgjør to prosent av de menneskene som årlig er innom kirken. Nå er det staben på kirka som reiser opp og ned Themsen for å betjene norske sjøfolk ombord på skip. Over to årsverk går med til dette. Fra å være en ren sjømannskirke, utviklet St. Olavskirken seg på 1970-tallet til å bli en kirke for nordmenn i London. London er stor. Hvis vi kunne ta med oss London hjem og sluppet den ned over Oslo, ville den fylle mesteparten av indre Oslofjord og ta med seg Nordmarka også. Med Buckingham Palace der vårt eget kongelige slott ligger, ville Londons utkanter true Hønefoss i nord og ta for seg av Holmestrand i sør. I alle fall Drammen. Ikke engang Moss kunne føles seg helt trygg. Trafalgar Square ville ligge omtrent på Jernbanetorget, parlamentet nede i Pipervika et sted og St. Pauls KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 291

292 Katedralen på Grønlands tog - alt etter øyemålet. Og Wembley Stadion et godt stykke innover fra Tryvannskleiva, vil jeg tro (Herrmann, 1987, s. 9). I denne metropolen myldrer det av norske menn og kvinner. Konsulatet estimerer at det er mellom og nordmenn i London. Foruten den gruppen som har bosatt seg i byen på permanent basis, er tilstrømningen stor av ambassadefunksjonærer, bankfolk, shippingfolk, ansatte i oljeindustrien og annen forretningsvirksomhet, au pair-jenter, studenter og et stort antall turister. På 1970 og 1980-tallet økte det også med nordmenn på etterutdanningskurs, inklusive prester. Det gjorde at Den norske kirkes Presteforening opprettet en prestehybel i tårnet på Sjømannskirken. Den dag i dag er hybelen fullbooket av Tårnengler eller deres slektninger hele året. I dag er det over husstander på kirkens adresseliste, det vil si de som ønsker å få informasjon fra kirken. Mange av de norske bor i Wimbledon, rundt Den norske skolen med sine 100 elever. Kirken har lenge hatt et godt samarbeid med Den norske skolen. For å følge opp kirkens ansvar for dåpsopplæringen, ansatte kirken en kateket i Kateketen arbeider også med konfirmantene i London. Konfirmantene har ulik bakgrunn, men de fleste oppholder seg i England for en tidsbegrenset periode. Enkelte konfirmanter bor fast i London; moren er som regel norsk mens faren er fra et annet land. De er gjerne døpt i Sjømannskirken og holder kontakt med Norge og det norske språket gjennom Sjømannskirkens arbeid. Barne- og ungdomsarbeidet på kirken er omfattende. Kirken har eget barnegospelkor som oppfører sin egen musikal hvert år og et ungdomskor som i 1995 ga ut Sjømannsmisjonens julekassett. Kirken har også egen ungdomsklubb som jobber med lederkurs for ungdom, eget barnearbeid, lørdagsskole med norskundervisning og søndagsskolearbeid. I 1996 arrangerte kirken et alfakurs med 15 deltakere. Tanken bak Alfakurset er å skape en møteplass for tro og tvil hvor en kan samtale om trosdimensjonen i livet. Idéen er hentet fra Alfakursene som startet i London for noen år siden og som nå er spredt over store deler av verden. Kurset gikk over 7 kvelder. Kirken arrangerer honnørtreff med Krigsseilerforeningen, og for yrkesaktive kvinner og andre interesserte, er det mandagsklubb annenhver onsdag. Kirken har menigheter mange steder i Storbritannia; i Cardiff, Bristol og i High Wycombe. Når det gjelder sistnevnte, fikk kirken flere nye medlemmer da NATOs KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 292

293 Nordkommando sommeren 1994 flyttet fra Kolsås. En del av styrken kom til High Wycombe, midt mellom London og Oxford. Sjømannskirken i London overtok dermed det kirkelige ansvaret for mer enn 200 nordmenn. NATO-menigheten er organisert med et eget menighetsråd, og månedlige gudstjenester holdes på RAF-basen på Daws Hill. Dette månedlige besøket på basen innbefatter prestens time for de vernepliktige, gudstjenesteverksted for barna, rådgivning, husbesøk og sykebesøk. Den norske NATO avdelingen gir økonomisk bidrag til dette prosjektet. Au pair-jenter og studenter utgjør 10% av kirkens samlede besøk. Rundt 400 au pairjenter besøker kirken årlig. Mange norske au pair-jenter opplever at det er vanskelig å fylle fritiden med noe fornuftig selv i en by som London. Noen har såpass ukurante arbeidstider at det er vanskelig å komme seg utenfor huset, andre finner ikke den rette aktiviteten til en overkommelig pris. Da er kor, klubber, lokalaviser, norsk TV og juleverksted på Sjømannskirken godt å ha. For studenter og au pairer arrangeres det middager og ulike treff. Kirken har også et eget kriserom som tas i bruk når au pairer har fått problemer med sine vertsfamilier og har behov for øyeblikkelig hjelp for en kortere periode. Det er en del sykebesøk i London fordi det er mange syke og eldre i den fastboende kolonien. I tillegg kommer mange norske til London for å få medisinsk hjelp innenfor områder norske sykehus ikke har kapasitet og kompetanse på. Sjømannskirken i London arrangerer konserter, utstillinger og kulturkvelder som trekker mye folk. Kjente nordmenn som Kjell Bækkelund, Jan Henrik Kaiser, Einar Steen Nøkleberg, Kurt Wigert, Wenche Foss, Rolv Wesenlund, Erik Thorstvedt og Jan Åge Fjørtoft har stilt opp for kirken. Kirken har et nært samarbeid med Grieg Society of Great Britain og Anglo Norse Society. Det har vært arrangert en del konserter som et resultat av dette samarbeidet. Kirken samarbeider med KFUK-hjemmet, Den norske Ambassaden og Den norske skolen. Den er også med i et økumenisk samarbeid med engelske kirkesamfunn. Etter at Porvoo avtalen ble undertegnet i Westminster Abbey høsten 1996, har Sjømannspresten i London holdt gudstjenester og vielser i Den anglikanske kirke. Sjømannskirken har også godt samarbeid med SKUT, Svenska Kyrkan i Utlandet. Ettåring, husmor, vaktmester og kapellan bor på kirken. Assistent, kateket og bestyrer disponerer boliger utenom kirken, og selve prestegården ligger i Blackheath. Mye av KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 293

294 pengene den siste treårsperioden ( ) har gått til vedlikehold av kirken og stabsboliger samt til bygging av ny kontorfløy på baksiden av kirken. Den lille hagen mellom stabsboligene og selve kirkebygget har derfor blitt betydelig mindre. Men, den er ikke mindre enn at den fremdeles kan benyttes til grilling og mindre hageselskaper. Den nye kontorfløyen er blitt et hensiktsmessig bygg med en stor del norske byggevarer i interiøret. Det mest spesielle ved innredningen er 11 glassmalerier fra Ebenezerkirken som ble forært til St. Olavskirken da tilbygget sto ferdig i Kontorfløyen er nå isolert fra leseværelset, noe som gjør at staben ikke er like synlig som før. Tidligere var det kontor rett ved inngangen til leseværelset, og staben hadde god oversikt over hvem som kom og gikk. De besøkende følte også at staben var til stede. I dag kan det nok virke litt tomt på leseværelset. Kontorarbeidet tar mye av stabens tid, og når kontoret fysisk er isolert fra leseværelset er det ikke lenger den samme kontakten mellom stab og brukere. Fra nordmenn som har bodd i London en tid og som har vært flittige brukere av kirken, har det vært hevdet at kirken stadig mer ligner en forretningsenhet og stadig mindre en sjømannskirke. Andre hevder at kirken har blitt en vestkantkirke på Londons østkant, at kirken er mest interessert i å pleie kontakten med mennesker som kan bidra økonomisk til driften. Andre igjen er helt uenig i denne karakteristikken, men såpass mange mennesker ser ut til å synes at kirken har utviklet seg i negativ retning de siste årene, at det er verdt å ta signalene alvorlig. Når det er temakvelder og feiring av symbolske dager, fylles kirken. Søndagene har blitt den ukedagen som trekker flest mennesker. Gudstjenesten er i dag selve nerven i Sjømannskirken. Deltakelsen er jevnt over svært god. Det er ikke uvanlig med 100 deltakere. Etter gudstjenesten er det kirkekaffe, og da er det liv og røre på kirka. Leseværelset bobler nesten over av snakkesalige nordmenn. Mange har kjent hverandre over flere år og ser frem til å møtes hver søndag. For at staben skulle få bedre tid til å prate med brukerne, ble det for en tid tilbake opprettet en kirkevertordning. Ansvaret for å forberede og servere kaffe, vafler og kaker går på rundgang mellom brukerne. Staben har derfor anledning til å prate med nye brukere som ikke har bekjente blant gudstjenestedeltakerne og som ellers ville følt seg litt utenfor dette sterke fellesskapet av nordmenn i London. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 294

295 14.3 SPREDNING I LONDONS BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EK- SEMPLER Nedenfor har jeg presentert to typiske brukere på sjømannskirken i London: Kvinnen som har giftet seg engelsk og emigrert og au pairen Den emigrerte Karin (59) var 17 år da hun reiste fra Norge i 1956 for å begynne å arbeid som au pair hos en familie i London. Som mange andre norske kvinner, traff Karin en engelskmann og giftet seg med ham. De bosatte seg i London og er fremdeles gift. Karin har bodd hele sitt voksne liv utenfor Norge. Hun har bodd i flere forskjellige land, men England er det landet hun har bodd lengst i, og helt til nå har hun regnet England som sitt land. Karin sier at hun i en alder av 59 år på mange måter føler seg mer engelsk enn norsk. Da Karin kom til London 17 år gammel, hadde hun bare norske venninner. Etter at hun giftet seg, mistet hun helt kontakten med sine norske venninner. Hun ble presentert for sin manns venner og synes det var lett å bli kjent med dem. Men, som hun sier, de var min manns venner. Hadde det ikke vært for han, hadde jeg ikke kjent dem. Jeg husker jeg synes det var vanskelig å få egne engelske venner. Det gikk faktisk flere år før jeg fikk en engelsk venninne som ikke var en venn av min mann eller gift med en min mann kjente. Det var først da sønnen vår begynte på skolen at jeg ble kjent med engelske kvinner og fikk engelske venninner som bare var mine. Til å begynne med snakket vi sammen etter at vi hadde kjørt barna til skolen eller mens vi sto og ventet på at det skulle ringe ut etter siste time. Den første tiden hadde vi bare overfladisk kontakt. Etter noen måneder med small talk, ble jeg invitert på lunsj til en av damene, og siden den dagen har vi vært venninner. Etter hvert har jeg fått kontakt med flere kvinner, men det er likevel ikke det samme som i Norge. I Norge er vi vant til at vi bare kan stikke innom hverandre hvis vi er i nærheten. Det går ikke her i England, selv ikke med mine beste engelske venninner. Jeg har aldri helt vent meg til det til tross for at jeg har vært her i mange år nå. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 295

296 Karin synes det er stor forskjell på England og Norge. Engelskmenn tenker helt forskjellig når det gjelder familie og barn. Folk møtes gjerne på puben for å slå av en prat, men de er sjelden hjemme hos hverandre. Bare det at du ikke kan gå på besøk til en engelsk familie ubedt, viser jo hvor stor forskjellen er. Det er et helt annet samværsmønster i Norge. I Norge tilbringer man ofte hele helgen sammen med familien. Vi går på ski, reiser og bader, går tur i skogen eller reiser på besøk til venner og slektninger. Der er ikke vanlig at familiene finner på ting sammen i helgene her i England. Karin husker godt den dagen hun begynte å fundere på hvorvidt hun er norsk eller engelsk. Vi satt en gjeng norske damer på Sjømannskirken og snakket om barndommen vår. Vi oppdaget at selv om vi kom fra alle kanter av landet, så hadde vi hatt akkurat samme oppvekst. Vi var jevngamle, så vi hadde alle opplevd krigen, vi hadde alle på folkeskolen på 1940 og 50 tallet, alle hadde hatt arbeidende fedre og hjemmeværende mødre. Men, det var ikke bare det som var felles. Vi hadde alle gått på ski eller brukt spark til skolen om vinteren og syklet om sommeren. Vi husket alle de magiske aketurene og skiturene innover skogen. Vi gjenopplevde de snøtunge trærne, vår første forelskelse og hva vi drømte om som unge. Det var skremmende likt. Det fikk meg til å tenke. Jeg våknet liksom litt da. Da jeg reiste ut som 17-åring var jeg full av eventyrlyst. Norge var så lite, så trangt. Jeg ville ut og oppleve ting. Jeg har alltid synes det var spennende å reise. Jeg elsker jo Norge, og jeg har alltid synes det var deilig å komme hjem på ferier, men det var godt å reise ut igjen også. Nå har jeg begynt å se det litt annerledes. Kanskje er jeg norskere enn jeg tror. Karin har et prospektkort på jobben med typisk norsk vinterlandskap med et hus med en spark utenfor. En av damene på jobben kommenterte det og hun fortalte om the kick, sparken, som de brukte om vinteren, og at de enten sparket eller gikk på ski til skolen. På jobben skjønte de ikke hva hun pratet om, de syntes det hørtes litt eksotisk ut. Da jeg satt og pratet med de andre norske damene på kirken, gikk det opp for meg at vi snakket samme interne språk. At far kunne komme inn på morgenen før vi skulle på skolen og si at vi måtte ta på oss en ekstra ullstilongs fordi det er 21 grader ute, hadde vi alle opplevd. Her i England skjønner de ikke hva vi prater om. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 296

297 For 10 år siden hadde Karin aldri kunnet sitte på kirka med andre norske kvinner å prate og lese aviser. Nå har hun blitt eldre og mer moden, sier hun. Hun har fått andre verdier og har innsett at hun har en norsk bakgrunn og en norsk kulturarv. Da hun var ung ville hun ut å oppleve ting. Nå er ikke det så viktig, så hennes norske arv kommer stadig mer frem. Hun føler seg mer norsk nå enn for 10 år siden, og det er en underlig følelse. Nå er Karin en hyppig gjest på kirken. Kontakten med norske kvinner betyr mer og mer for henne. Karin sier hun er veldig etablert i England. Da sønnen var liten, hadde hun hele tiden deltidsjobb så hun hadde alltid tid til ham. Nå har hun full jobb, og hun har også studert og fått en universitetsgrad i voksen alder. Hun har en god jobb som hun kommer til å holde på til hun blir pensjonist. Men, hun merker at hun stadig mer søker å puste litt norsk innimellom. Det har hun ikke gjort tidligere. Jeg har liksom alltid tatt det for gitt at jeg skal bo i England til jeg dør. Det har aldri falt meg inn at jeg skulle føle meg norsk igjen og lengte hjem til Norge. Men, det er det som skjer mer og mer. Det er vel derfor jeg bruker kirka mer nå. Jeg trenger kontakt med andre norske kvinner. Det rare er at det er flere som føler som jeg. Jo eldre vi blir, jo mer trenger vi hverandre. Flere av oss møtes derfor også privat opp til flere ganger i måneden. Jeg merker at det gjør noe med meg. Mannen min sier også at jeg har forandret meg de siste årene. Han synes ikke at det er negativt på noen måte, men han har lagt merke til det. Vi vurderer faktisk å kjøpe oss en hytte i Norge slik at vi kan tilbringe mer tid der når vi blir pensjonister. Dette er helt nytt for oss. Vi har ikke en gang vært inne på tanken tidligere. Kanskje vi til slutt ender opp med å flytte til Norge og gå på gudstjenester i Church of England i Oslo, sier Karin med et lykkelig smil om munnen. Karin regner seg ikke som praktiserende kristen. Hun tror på Gud, men tanken på at Jesus er Guds sønn er litt fjern for henne. Som de fleste andre, ber jeg til Gud innimellom. Det er spesielt hvis jeg har problemer eller føler meg trist og lei. Det hender at jeg går på gudstjeneste i Sjømannskirken, og da har jeg alltid en god følelse etterpå. Jeg føler meg oppstemt og glad. Jeg vet ikke hvorfor dette skjer med meg, men det er nok noe med den norske gudstjenestetradisjonen som jeg kjenner fra jeg var liten. Mor og far tok oss ofte med på gudstjeneste. Det var aldri noe press hjemmefra når det gjaldt religion, men jeg fikk kristendommen inn under huden ganske tidlig. Jeg har benyttet kirken ved viktige veiskiller i livet som bryllup, dåp og ved dødsfall. Jeg har KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 297

298 hele tiden følt at det var viktig for meg. Den kristne tradisjonen er en del av meg, noe jeg også merker mer og mer med alderen. Her på Sjømannskirken er det heller ikke noe press. Hadde jeg følt det, ville jeg ikke gått på gudstjenesten. Jeg liker at jeg kan være anonym, men samtidig en del av et fellesskap Au pair-jenta Camilla (19) var akkurat ferdig med videregående skole da hun reiste som au pair til London. Camilla bor i sørvest London og har derfor lang vei til Sjømannskirken i nordøst London. For å komme på kirken, må Camilla regne med minst én time hver vei. Ungene på 9 måneder, 4 og 9 år er veldig greie, og foreldrene er helt supre. Moren i familien hadde norske besteforeldre og snakker derfor litt norsk. De har parkett på gulvet og geitost i kjøleskapet, så Camilla føler ikke at hun er så langt hjemmefra. Camilla forteller at da hun kom til London i juni året før, var det for å jobbe for en annen familie. Hun hadde svart på en annonse i Bergens Tidende og reiste over. Lønnen var det ikke noe å si på, hun fikk 50 i uken. Det var verre med innkvarteringen. Camilla hadde fått et lite rom ved siden av kjøkkenet. Det var ikke det at rommet i seg selv var så ille, men det å bo så tett på kjøkkenet der familien var samlet til alle måltider og som ble brukt hele dagen, gjorde at Camilla ikke kunne gjøre noe som helst uten at familien så det. Ikke kjente hun noen andre norske jenter i byen som hun kunne prate med, heller. Det tok noen uker før hun kom seg til Sjømannskirka, og Camilla husker hun følte seg ensom den første tiden. Ungene på 9, 13 og 15 år var helt greie, men det er ikke det samme som å snakke med venninner på egen alder. Selv om hun bodde tett innpå familien, hadde Camilla stor frihet siden ungene var så store. Hun bare sa i fra når hun gikk ut, og det var som regel greit. Det som var verst var vel egentlig at familien har hatt 8 au pairer før henne og et par av dem kom stadig på besøk. Ungene ble helt i hundre når de kom, og det opplevde hun ikke som spesielt hyggelig. Camilla følte seg utenfor når de kom og stakk helst av. Camilla visste heller ikke hvor stor betydning hun hadde for ungene. De var jo så store. De andre au pairer før henne hadde nok hatt et tettere forhold til de, for da var jo ungene mye mindre. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 298

299 Camilla husker første gang hun kom til Sjømannskirken, det var i begynnelsen av august to måneder etter at hun kom til London. Det var en søndag ettermiddag hun følte seg ganske lei og hun lengtet hjem til Bergen. Hun forteller at da jeg gikk gjennom dørene på kirka for første gang, var det nesten samme følelse som å komme hjem det var så norsk. Det var så vidt jeg ikke fikk tårer i øynene. Jeg visste ikke noe særlig om kirken på forhånd og hadde kviet meg litt for å reise dit. Jeg husker jo kirken fra konfirmasjonstiden hjemme i Bergen, og det var ikke akkurat et slik miljø jeg kunne tenke meg oppsøke frivillig. Moren min maste så fælt på at jeg måtte ta en tur på kirka. Første gang jeg dro dit en søndag i august, gjorde jeg det egentlig bare for å ha gjort det sånn at jeg i alle fall slapp maset hennes. Camilla forteller at hun ble overrasket over hvor lite kirkelig det var på kirka. Nesten med en gang hun kom inn, kom det en bort og hilste på henne, spurte henne hva hun gjorde i London og så ble hun presentert for fire andre au pair jenter som også var på kirken den ettermiddagen. Camilla husker hun synes det var forferdelig godt å snakke med noen andre norske jenter. Kirka fungerer som et treffsted for au pair-jentene. Noen reiser gjennom det samme byrået, og da har de navn og adresser på andre au pairer. Men, det er også en del som reiser ut privat, og de trenger et sted å treffes. Camilla forteller at første gang hun var på kirka møtte hun en annen norsk jente som jobbet som au pair i gaten ved siden av henne uten at de hadde visst om hverandre. Camilla skjønte etter at hun hadde snakket med de andre jentene at den familien hun nå jobbet hos, ikke var noe blivende sted hvis hun virkelig ville ha et fint år i London. Før hun reiste hjem den kvelden, tok Camilla en titt på kirkens oppslagstavle. Der så hun at en familie med tre mindre barn trengte au pair umiddelbart. Camilla noterte telefonnummeret og ringte allerede neste dag. To uker etter var hun innkvartert i ny familie ikke så langt fra der den første familien holdt til. Overgangen hadde gått bedre enn hun ventet. Den første familien viste stor forståelse og lot henne gå med en uke oppsigelsestid. Riktignok fikk hun ikke lønn for den siste uken, men Camilla var glad for å skifte familie så fort så hun gjorde ikke noe med det. Nå trives hun veldig bra, og har god kontakt med ungene. Jeg har ikke så mye fritid som før, men nå som jeg har blitt kjent med mange andre au pairer, så har jeg noe å KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 299

300 gjøre når jeg først har fri. Et par andre norske jenter bor like i nærheten. Camilla forteller at det er godt å ha noen i nærheten som hun kan finne på ting sammen med på kveldene. Hun tenkte før hun reiste fra Norge at så lenge de bor i samme by, så kan de treffes på fritiden. London er imidlertid så stor og det kan ta flere timer hvis de skal besøke hverandre på kveldene. Men selv om de andre jentene bor rett ved henne, så er det ikke alltid de har anledning til å treffes på kveldene. Det hender at moren i huset ber meg passe babyen mens hun legger de to andre barna, og det tar ofte en time eller mer. Da kan jeg ikke bare stikke ut. Da er jeg helt fastlåst. Det værste med å være au pair, sier Camilla, er at jeg bor i huset og at familien ser alt jeg gjør. Selv om jeg kan ha mer privatliv her enn i den forrige familien, så har jeg liksom ingen riktig frihet til å komme og gå som jeg vil. Hvis jeg bestemmer meg for å slappe av hjemme en kveld, så hender det ofte at jeg blir bedt om å passe på en av ungene. Et par ganger har jeg derfor latt som om jeg har gått ut og sneket meg tilbake på rommet. Men, jeg føler at jeg gjør noe galt når jeg gjør det. Det er vel friheten til å ha privatliv som jeg savner mest. Hjemme kunne jeg gjøre mer som jeg selv ville, og jeg kunne planlegge hva jeg skulle gjøre på fritiden lang tid i forvegen. Det er vanskelig når du jobber som au pair. Hun tenker mange ganger på ungene. Det må være vanskelig å stadig ha nye au pairer som de knytter seg til. Den mellomste jenta på 4 år gråt da Camilla reiste hjem til jul og, hun gråt da hun så henne igjen. Hun hadde savnet henne veldig. Det er jo hyggelig at de savner meg, men det er jo litt fælt for ungene. Det er klart de er glad i foreldrene sine, men jeg synes engelske foreldre er mer overfladiske enn norske foreldre. Vi måtte også ta mer ansvar hjemme enn det engelske barn gjør. Det er kanskje derfor engelske barn er så barnslige. Når jeg sammenligner eldstemann i huset her med broren min som er på samme alder, er det kjempe stor forskjell. Broren min er mye mer voksen. I begynnelsen skjønte jeg ikke det, og jeg forventet at eldstemann på 9 år skulle oppføre seg like voksent og ta ansvar for å rydde på rommet og gjør lekser uten at jeg måtte stå over han. Der tok jeg feil! Det er godt å kunne snakke om sånne ting med andre au pairer i London når vi møtes på kirken. Det er ofte det vi prater om når vi møtes; hvordan vi har det i jobben. Vi prater jo litt om gutter også selvfølgelig. De engelske guttene på vår alder er så høflige. Jeg har vært ute med to engelskmenn den tiden jeg har vært her. Jeg har ikke sagt noe til kjæresten hjemme for han ville bare bli KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 300

301 såret. Jeg synes det er vanskelig å sammenligne. Paul, den ene engelskmannen, kom og hentet meg hjemme og kjørte meg hjem igjen på kvelden. Dessuten betalte han for alt. Haakon, kjæresten min i Norge, ville aldri gjort noe sånt. Jeg blir vel kanskje litt bortskjemt av å være her borte, men det er gøy så lenge det varer. Jeg reiser hjem til Norge til sommeren, så da er det slutt på oppvartingen. Camilla forteller at hun er kirkelig konfirmert, men at kirken ikke har betydd noe for henne tidligere. Kontakten med Sjømannskirken har fått henne til å se litt annerledes på kirken: Hjemme er kirken så stiv, gammeldags og streng. Den er så upersonlig. Når jeg en sjelden gang er på gudstjeneste, føler jeg meg helt utenfor. Det er akkurat som om jeg ikke hører hjemme der. Sjømannskirken er helt annerledes, og de som jobber der er helt forskjellig fra de som jobber i kirken hjemme. Her føler jeg meg hjemme og jeg har til og med gått på gudstjeneste frivillig! 14.4 SAMMENFATNING Kirken i London har lange tradisjoner, og arbeidet blant sjøens folk strekker seg helt tilbake til 1860-tallet. Selv i dag er sjøens folk prioritert på Sjømannskirken i London, selv om de bare utgjør to prosent av de menneskene som årlig er innom kirken. Ved siden av å betjene nordmenn ombord på anløpte skip, betjener sjømannskirken en stor norsk koloni bestående av studenter, au pair-jenter, forretningsfolk, kunstnere, militært personell, diplomater, mennesker som har giftet seg engelsk og andre som har bosatt seg fast eller midlertidig i eller utenfor London. En og annen turist tar også turen innom kirken. Londonkirken er på mange måter en tradisjonell kirke. Gudstjenesten regnes som selve nerven, og det ikke uvanlig med 100 deltakere. Londonkirken er også en aktivitetskirke. Den store kolonien til tross, Leseværelset er ikke er like flittig brukt utenom fastlagte aktiviteter som leseværelsene i Antwerpen, Singapore og New Orleans. Mange bruker kirken for å finne et sosialt fellesskap. Blant de eldre i kolonien, er kirken på mange måter forbindelsen til norsk kultur og deres norske identitet. Gruppetilhørigheten er mer fremtredende i London enn mange andre steder. Brukerne definerer seg gjerne innenfor ett fellesskap (Kvinneforeningen, Krigsseilerforeningen, Au Pair KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 301

302 treff o.s.v.) og omgås sosialt medlemmer i denne gruppen. Mennesker treffer hverandre på tvers av gruppene når det arrangeres konserter, utstillinger og kulturkvelder, eller på store høytidsdager som 17. mai. Londonkirken har et litt høytidelig image i kolonien, og den regnes ikke som like folkelig som for eksempel sjømannskirkene i Antwerpen og New Orleans. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 302

303 KAPITTEL FEMTEN SJØMANNSKIRKEN I ALICANTE 15.1 DESTINASJON COSTA BLANCA Spania er et skattkammer for kunst- og kulturelskere. Her finner man fyrrig flamenco, musikk, historie, arkitektur, litteratur, film, sport, tyrefekting og fiestaer! Den spanske yppigheten og den herlige forutsigbarheten på det spanske sommerværet, har gjort landet til et attraktivt reisemål for nordeuropeere i årevis. Men, Spania er mer enn bare en kyststripe med hoteller, dyre feriehus og varmt engelsk øl. Spania er gjennomsyret av de historiske dramaene om det spanske imperium og de spanske erobrerne, den kunstneriske arven etter Goya, Velázquez, Picasso og Dalí og den romantiske arven etter Don Quijote og Papa Hemingway. Det er mange nordeuropeere som har gjort Spania til sitt nye hjemland - enten på permanent basis eller for en periode hvert år. De første nordmenn slo seg ned langs Spanias solkyst - Costa del Sol - på 1960-tallet. Siden den gangen har tilstrømmingen av nordmenn økt jevnlig. På grunn av det gunstige klimaet, er det mange som reiser hit for helsens skyld. De aller fleste er pensjonister. En del har kjøpt seg leilighet eller hus i området og meldt flytting til Spania. Et enda større antall nordmenn er langtidsferierende. De kommer i oktober og reiser igjen i april. Det er også tusenvis av nordmenn som hvert år legger ferien til Solkysten. I tillegg finnes flere helseinstitusjoner i området som tar imot gjester for kortere eller lengre perioder. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 303

304 I Alfaz kommune, og spesielt i den lille landsbyen Alfaz del Pi bor det mange nordmenn. Her er det norsk restaurant, og på torget lørdag formiddag er det ikke uvanlig å høre gitarklimpring og salmen Navnet Jesus. sunget på klingende østlandsk av mennesker i Frelsesarméens norske uniform. En tur på torget under markedsdagen avslører at det er flere nordmenn enn spanjoler som er ute for å gjøre ukas innkjøp av blomster, grønnsaker eller andre ting. I landsbyen Albir er alle menyene på restaurantene både på norsk, spansk og engelsk, og det er ikke uvanlig at betjeningen snakker både litt svensk og litt norsk. En tur i supermarkedet i Albir er nesten som å handle hjemme. Her finner du både Gudbrandsdalsost, Norvegia, Stabburets Makrellfilet på boks, Findus frossenfisk og mange andre kjente varer. Studerer man bilskiltene på campingplassen Camp Blanche i Albir, avslører de at majoriteten av gjestene er nederlendere, engelskmenn og nordmenn. Rundt de norske bilene er det blomster, bord og stoler. De fleste har også et norsk flagg hengende mer eller mindre synlig for forbipasserende. På den lokale puben får du kjøpt både nederlandsk, engelsk og norsk øl. Det bor ikke mer enn mennesker i Alfaz. Av dem er utenlandske og rundt er fastboende nordmenn - de aller fleste pensjonister. På grunn av den store tilstrømmingen av eldre mennesker fra de skandinaviske landene, sies på spøk at den hurtigst voksende næringsvirksomheten i Alfaz kommune er begravelsesbyråer og krematorier TURISTKIRKEN PÅ DET SPANSKE FASTLANDET Turistkirken i Alicanteområdet består av to enheter: Kirken på Solgården (Hacienda del Sol) og Kirkesenteret i Albir. Solgården, litt nord for den idylliske fiskerlandsbyen Villajoyosa, ble åpnet i 1972 som ferie- og helsesenter for nordmenn. Da det etter hvert viste seg at det var behov for en egen kirke tilknyttet Solgården, var det Pastor Strømme som tok initiativet til å bygge den. Det var arkitekten Knut Astrup som tegnet det særegne bygget som sto ferdig i Kirken ligger et stykke ovenfor selve Solgården og har nydelig utsikt over Benidorm. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 304

305 Figur 15.1: Kirken på Solgården Sjømannsmisjonen sa ja til å holde stedet med prest, og i 1979 var Thorleif Worren på plass. Kirken på Solgården har en spesiell driftsstruktur. Helt fra starten har det vært en klar avtale om fordelingen mellom Solgården A/S, Strømmes Minnestiftelse og Sjømannsmisjonen. Det lokale kirkerådet har ansvar for drift og vedlikehold, og Sjømannsmisjonen har sørget for bemanningen. Kirken disponeres av Sjømannsmisjonen som også benytter boligdelen i tilknytning til kirken for misjonens ansatte. Foruten kirkerommet er det en kiosk/kafé, to kontorer, et dåpssakristi og et lite kjøkken. Under kirkerommet er det en festsal som brukes til forskjellige kulturarrangementer. De første årene benyttet Sjømannsmisjonen seg stort sett av vikarer, men i 1982 kom Jan Høifødt til Alicante som menighetens første faste prest. Samtidig ble Alicante opprettet som den første faste Sydenstasjonen i Sjømannsmisjonen. I dag er den én av seks sydenstasjoner. I tillegg til Alicante-området, er Sjømannsmisjonen etablert på det spanske fastlandet med en stasjon i Fuengirola. Dessuten har misjonen etablert stasjoner på Mallorca, Gran Canaria, Lanzarote og i Ayia Napa på Kypros. Etter mange år med et pensjonert ektepar som diakonal forsterkning i vinterhalvåret, var det først i 1995 at Sjømannsmisjonen utvidet staben fast. I dag er det prest, et assistentpar og et vinterassistentpar ved kirken. Presten følte tidlig et ansvar for de mange norske som bor i kirkens nabokommuner, og særlig de som ferierer eller har kjøpt seg leilighet i Alfaz del Pi og den lille landsbyen Albir. Derfor ble presteboligen i mange år leid i denne byen. I 1995 ble det nødvendig med husskifte, og Sjømannsmisjonen besluttet å bygge egen bolig til presten. Da det også var behov for et lokalt samlingssted, ble resultatet et nytt kirkesenter i Albir på 150 m². En egen byggekomité sto for planlegging og oppføring av bygget. Det tragiske er at selv om det er et vakkert bygg, er det svært lite praktisk. Det er ingen lagerrom, kjølerom, skapplass o.s.v. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 305

306 Det er ett stort rom som fungerer som leseværelse. Det er mulig å dele leseværelset i to med en skyvedørsmekanisme, men skyvedøren isolerer ikke for støy. Den er dessuten plassert slik at når den trekkes for, er det vanskelig å ha fritt leide til terrassen. Det er ikke eget TV-rom på Kirkesenteret. Apparatet står midt på leseværelset, og det står dessuten svært høyt på. TV kan lett bli til irritasjon for både stab og brukere som ikke ønsker å se TV. Kjøkkenet ligger tett på leseværelset slik at det blir en del støy fra kjøkkenet. Kjøkkenutstyret er ment på vanlige husholdninger, og ikke på et storkjøkken. Ting tar derfor mye lenger tid enn nødvendig. På de fleste arrangementer er det staben som står for forberedelsene. Av praktiske årsaker, må alt være ferdig til arrangementet starter. Dermed har nesten ikke staben tid til å gå ut å prate med gjestene. Dessuten er Kirkesenteret for lite før det er tatt ordentlig i bruk. Figur 15.2: Kirkesenteret i Albir På Kirkesenteret i Albir er det vanligvis ikke gudstjeneste, men nok av andre arrange menter. Kveldene er de mest travle, med sang- og musikkvelder, kirkeakademi, bibelkunnskap og folkekirkeaften. Ellers øver det norske koret på Kirkesenteret, og betaler leie i form av fremførelser på noen av kirkens arrangementer. Hver mandag og torsdag morgen samles mellom 30 og 50 nordmenn for å spille boccia, og etterpå er det premieutdeling og ord for dagen. Dette er et svært populært innslag blant langtidsturistene. I de siste årene har det vært en markant økning i organisert langtidsturisme. Både Star Tour og Hagabuss er store aktører på dette området. Flertallet av Kirkesenterets brukere er langtidsturister, pensjonister og trygdede som oppholder seg i Spania av helsemessige årsaker. Besøket på Kirkesenteret er godt. Det har steget kraftig fra besøkende i 1994 til i KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 306

307 De som kommer til kirkens arrangementer på Solgården, er både gjester ved Solgården, langtidsturister ved hotellene og fastboende som har kjøpt eller leier egen bolig i området. Hver søndag settes det opp kirkebuss fra Albir, gjennom Benidorm og opp til Solgården. Sammenlignet med de andre sjømannskirkene, er gudstjenestedeltakelsen på Solgården stor. I vinterhalvåret er det ikke uvanlig med over 200 personer til stede. Gjennomsnittlig besøk i 1996 var 132 deltakere. Det er også faste hverdagsaktiviteter ved kirken. Torsdagsfestene og kaffetreffene har lengst tradisjon. Her er det både kulturelle innslag og andakt. Dessuten har Sjømannsmisjonen ansvar for sykebesøk og tre andakter i uken på Solgården. En titalls nordmenn får ukentlig besøk på sykehusene, og siden kirken fikk vigselsrett i 1983, blir par viet i kirken hvert år. En del av Sjømannsmisjonens arbeid er å bistå mennesker som får problemer under oppholdet i Syden. I samarbeid med flere turoperatører, er Sjømannsmisjonen i disse dager i ferd med å bygge opp en beredskapstjeneste for å bistå norske turister. Sjømannsmisjonen arbeider ut fra at når Ola og Kari reiser mer på ferie i utlandet, øker samtidig behovet for assistanse til de opplever kriser på ferieturen. Mange av de sakene Sjømannsmisjonen kommer bort i, er problemer i kjølvannet av rusmisbruk. Sjømannsmisjonen har sett mishandling og overgrep mot barn og ektefeller, ulykker, alvorlig sykdom og dødsfall, arrestasjon, voldtekt, forsvinninger o.s.v. På flere av sydenstasjonene er det opprettet en beredskapstelefon i samarbeid med reiseselskapene. Telefonen er bemannet 24 timer i døgnet, og gir turoperatørene anledning til raskt å få hjelp fra de ansatte i Sjømannsmisjonen i krisesituasjoner. Sjømannsmisjonen sørger samtidig for å kurse reiseselskapenes lokale guider om hvordan ordningen fungerer. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 307

308 15.3 SPREDNING I KIRKESENTERETS BRUKERGRUPPE: UTVALGTE EKSEMPLER Den fastboende pensjonisten Konrad (74) flyttet til Spania våren 1990 og bor i Alfaz del Pi, en landsby med mange nordmenn ikke langt fra Kirkesenteret i Albir. Han er enkemann, og hjemme i Norge har han en datter og tre barnebarn. Konrad flyttet til Spania da han ble pensjonert og har bodd der siden. Selv om Konrad er hjemme i Norge to-tre måneder i året, regner han seg som fastboende i Spania og har meldt adresseforandring. Han sier selv at han er veldig aktiv i miljøet og er fast innslag i Den norske klubben på Costa Blanca, i turforeningen Costatrimmen og ved aktiviteter på Kirkesenteret. Den norske klubben har vært og er aktiv i miljøet i Albir og Alfaz del Pi. Den har eget lokale i Alfaz del Pi og eksisterte lenge før Kirkesenteret ble bygget i Albir. Begge har imidlertid et folkelig preg, og de har til og med felles arrangementer. Et eksempel på det er at den første fredagen i måneden er det kulturaften her på Kirkesenteret som et samarbeid mellom kirken og klubben. Noen oppfatter at det er et konkurranseforhold mellom klubben og kirken, men Konrad hevder at det egentlig ikke er noen konkurranse. Det er klart at det kan oppfattes som lignende virksomhet, men jeg synes ikke det er særlig sjenerende. Jeg tror ikke det går utover noen av partene at det både finnes en norsk klubb og en norsk kirke i Alfaz del Pi. Hvis vi ser på klubbens virksomhet før og etter etableringen av Kirkesenteret, så er virksomheten nå oppadgående. Hvis det er noen det går ut over, så er det Kirkesenteret. Klubben er et treffsted for de fastboende. Kirka samler turistene, men er ikke et treffsted for majoriteten av de fastboende. Når det gjelder kirkelige aktiviteter, hevder Konrad at Kirkesenteret fanger opp flere fastboende nordmenn enn kirken på Solgården, men at innslaget av de fastboende er nedadgående på Kirkesenteret. Da Konrad flyttet til Spania i 1990, oppdaget han at de som ikke gikk i kirken hjemme gjerne gikk i kirken på Solgården av sosiale grunner. Det var spesielt den første tiden i Spania. Det var på kirken de traff andre nordmenn. De som flyttet til Spania mellom 1990 og 1993 var den regjerende gjengen på kirken KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 308

309 før kirkebussen kom. Etter at kirkebussordningen ble etablert, kommer det også en del kort- og langtidsturister på gudstjenestene. Gudstjenesten er sentral i kirkens virksomhet. Mange av de som kommer hit er i en fase av livet som jeg vil kalle ettertenksomhetens tid. Derfor burde det egentlig være mange flere på gudstjenestene. Som i Norge, er det store grupper som ikke går på gudstjenester her i Spania også. Selv på julaften er det ikke alle som finner veien til Solgården. Konrad mener han gjenkjenner et mønster hos nordmenn som etablerer seg i utlandet: De som har bodd her i år går ut av store grupper og danner sine egne grupper. Costatrimmen er et eksempel på det. Men, nå har Costatrimmen blitt så stor at det er flere som har gått ut av den og etablert sine egne grupper. Så har du de som helt har meldt seg ut av det norske miljøet her nede. Det er gjerne de som har giftet seg lokalt. Visekonsulen, for eksempel, ser vi ikke i det hele tatt. Du har også et høyfinansmiljø her nede De ser du hver 17. mai men ellers ikke. Konrad er opptatt av miljøet i Spania: Det er mange deprimerende miljøer her nede. Det finnes et litt forsoffent festemiljø. Jeg tror de henger rundt baren Peer Gynt i Alfaz. Dette er et realt fyllemiljø. Jeg tror likevel det skjedde mer skyggefulle ting før her nede. Det var økonomisk kriminalitet og fyll i stor skala. Mange sluttet ikke å drikke før de reiste hjem i kiste. Vi har en meget sekularisert gruppe av mennesker på Den norske skolen. Mange har ekstreme hjemmeforhold. De har blitt gravide i konfirmasjonsalderen og det er fyll og møkk. Høifødt fikk til et samarbeid med skolen. Da var det flere normale barn her. Den gang var det en del oljefolk fra Vestlandet som var kirkelig motivert. Nå er de mer i farten. De er her gjerne bare for et år av gangen. De fleste som bor her nede nå er pensjonister. Men, skal du bo her nede på en bra måte, må du ha litt mer enn minstepensjon. Jeg synes det er et klart klasseskille mellom Torrevieja og Alfaz-området. I Torrevieja er det mange minstepensjonister som er der av helsemessige årsaker. De som bor i dette området, er gjerne litt mer ressurssterke og har hatt ledende stillinger i både næringsliv, akademia eller i det offentlige. Men, det er likevel ikke in å bruke titler her nede. Vi bruker gjerne fornavn på hverandre. I klubben har det vært snakk om et klasseskille Det er også noen med høy sigarføring i Klubben, men folk har vendt seg til det. Jeg er usikker på om det gjør at folk føler seg tråkket på. Jeg tror ikke det. Men, det er et lite Trangvik her nede, et lite KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 309

310 Lillesand. Det at folk kommer litt nær hverandre gjør at folk bryr seg. Og det gjør de virkelig her nede - til de grader bryr de seg! Konrad forteller at det var de fastboende som tok initiativet til Kirkesenteret, kirkebussen og tirdsagskveldene. Det begynte med en kirkegruppe som var tilknyttet Den norske klubben. Etter som gruppen vokste, etablerte den seg i Albir Garden, et feriekompleks i Albir. Kirkegruppen fikk en ny giv fordi etter flyttingen kom det også en del langtidsturister til møtene. Opprinnelig hadde ikke Kirkegruppen hatt langtidsturistene i tankene. De som deltok i gruppen ville i utgangspunktet ha mer menighetsliv for de fastboende. Kirkegruppen ville ikke ha fest på kirka som det er i dag. De ville ha en menighet med menighetsbyggende arbeid, hevder Konrad. Etter hvert som også lokalene i Albir Garden ble for små, holdt Kirkegruppen møter i garasjen til presten. Denne ble også for liten etter hvert, og det ble besluttet å bygge et eget Kirkesenter. Konrad hevder at miljøet har forandret seg siden Kirkesenteret i Albir ble bygget: Før hadde vi garasjen vår. Vi måtte utvide, men vi tenkte ikke så stort som det har blitt i dag. Vi ante rett og slett ikke at Sjømannsmisjonen hadde så mye penger. Det begynte for oss med at den gode Pastor Moe ble kastet ut av presteboligen. Bergen ville bygge til tross for at de var mange her som visste at det ville bli dyrere å bygge enn å kjøpe. Vi hadde ikke ambisjoner om noe mer enn en villa med dobbel garasje som kunne utvides hvis det ble flere brukere av Kirkesenteret. Det var ikke nei i Bergens munn. I Bergen nærmest pushet de på at vi skulle gå ut med et underskudd. Jeg tror at vår forespørsel kom i en tid da det var mye penger. Hos oss var det ingen som strategisk hadde tenkt at dette skulle være et åpent leseværelse. Som praktiserende kristen, er Konrad opptatt av at arbeidet ved Kirkesenteret skal høste frukter. Han er litt skeptisk til om kirken virkelig når ut. Han er redd for at Kirkesenteret etter hvert har fått for mange konkurrenter: TV har blitt en ganske stor konkurrent til Kirkesenteret. I tillegg har vi her nede en lite kirkeinteressert yngregruppe. En av de yngre jeg har snakket med som jobber på Den norske skolen har sagt at...jeg føler at jeg har havnet på et permanent eldretreff. Eldretreff er også det letteste å arrangere i vår kirke. De aller fleste her nede er eldre og liker å gå på eldretreff. Men er det nok bare å nå ut til Pensjonist Hansen? Konrad beskriver Pensjonist Hansen som en typisk bruker av Kirkesenteret: Hansen har blitt tidlig pensjo- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 310

311 nist. Han har bodd mange steder i sitt liv og jobbet i utlandet. Han har i seg den ressursen at han kan bryte opp hjemmefra og etablere seg på nytt enten alene eller sammen med kona. Han har høy mental status blant sine venner og er ikke så opptatt av sosial status. Han er offiser eller forretningsmann eller akademiker. Han er ikke gjennomsnittsnordmannen. Han har mange meninger og mener mye om alt både her og hjemme. Konrad ser verdien av å ha Kirkesenteret i Albir, nettopp fordi han ser muligheten til å fange opp kirkefremmede mennesker og få de til å ta imot Jesus: På mange måter fungerer Kirkesenteret som en slags forgårdsperiode. Noen går fra Kirkesenteret til Solgården. Selve Kirkesenteret er et pent bygg. Det er estetisk og trivelig. Folk trives der. Senteret har blitt en god arbeidsplass for vinterassistentene. De har gått opp løypa her og satt sitt preg på kirka - heldigvis får jeg si. Imaget av eldretreff skremmer nok mange bort, men jeg føler at noe er på glid. Vi har fått inn en del yrkesaktive i Kirkerådet, og det hjelper forhåpentligvis. Jeg ønsker at kirka skal være så mye på grasrota som mulig. Sammenligner vi med andre arrangementer på Kirkesenteret, så er det et videre skikt som kommer når Klubben er med på kulturkveldene på fredagene. Det er ellers flest langtidsturister som bruker kirka på dagtid. Albir Garden sender en del. De fastboende er stort sett ikke på Kirkesenteret på dagtid. Kommer de, så er det på tirsdagskveldene eller på fredagskveldene. I motsetning til de fastboende, har ikke langtidsturistene TV. Langtidsturistene har heller ikke de sosiale kontaktene. De har istedenfor et svært hotellrom, uten norsk TV og få sosiale kontakter. Kirkesenteret er derfor et godt alternativ. Konrad er likevel litt bekymret for fremtiden. Etter hvert har så mange nordmenn flyttet til Spania, at det har begynt å ligne på norske tilstander. Frem til nå mener Konrad at det har vært en trend der livshistoriene til mange kirkefremmede nordmenn innebærer en kirkeliggjøring i Spania. Konrad ser derfor med bekymring på den interne maktkampen som foregår mellom ulike interessegrupper både innenfor og utenfor Kirkesenteret og den skittkasting som foregår: Jeg tror Solgården er forklaringen på mye av det som skjer er nede. Tar vi bort Solgården, da er vi i trøbbel. Jeg synes at denne småhakkingen på Solgården er smålig. Det har vært ganske turbulent der oppe nå etter direktørskifte og mye drittkasting og intrigemakeri fra enkelte grupperinger i KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 311

312 området. Et kirkemiljø burde ikke oppføre seg slik og jeg tror at det bare skader kirken i lengden! Langtidsturisten Mathilde (65) er uføretrygdet og langtidsturist. Hun ble enke for flere år siden og har bodd flere år utenfor Norge. Mathilde snakker flytende spansk, og det er en fordel når hun er på ferie i Spania: Jeg har bodd i Colombia i flere år mens barna var små. Alle tre ble faktisk født der nede. Jeg var gift dansk, og han jobbet i Colombia. Da vi bodde i Colombia, snakke barna flytende spansk. I dag snakker ingen av dem språket, og jeg vet at de er ganske bitre på at jeg ikke sørget for at de beholdt spansken. Men, mannen min og jeg opplevde en stor krise mens vi bodde i Colombia, og jeg reiste derfor hjem til Norge. Mannen min flyttet ikke hjem sammen med oss, men måtte fortsette jobben en tid fremover. Det var slett ikke sikkert at det ble oss to når han kom hjem til Norge igjen. Det viste seg at det ble det, men den gangen var jeg langt fra sikker på det. Jeg la derfor mange planer for et liv uten han. En tid hadde jeg veldig lyst til å flytte til Spania. Både jeg og ungene kunne språket, og da hadde de fortsatt kunne praktisere språket. Vi la planer sammen og gikk så langt som til å ordne med flere praktiske ting. Men jeg gjorde det ikke, jeg turde ikke. Jeg er tøffere i dag. Hadde jeg kunnet velge om igjen, hadde jeg flyttet den gangen! Mathilde opplever at det er veldig hyggelig å komme på Kirkesenteret. Hun er ikke personlig kristen, men liker konsertene og de andre arrangementene på senteret. Jeg tror det er en høyere makt som bestemmer over oss. Men, det er vanskelig å forklare for det er slike tanker jeg har inni meg, men som jeg ikke analyserer til daglig. Når en pårørende dør, gjør man seg mange tanker om det er et liv etter døden. Jeg vil helst tro det, man jeg vet ikke helt. Disse tingene er jo så vanskelig å forklare. Det er en følelse inni meg. Jeg husker at før mannen min døde etter lang tids sykdom, var det viktig for han å snakke med en prest da han merket at det nærmet seg slutten. Mens han levde hadde han et avslappet forhold til kirken men prest og kirke skulle liksom være der hvis han fikk behov for det. Han var nok kanskje mer kristen enn meg. Jeg kan ikke definere hva kirken betyr for meg. Det ligger i min oppdragelse. Jeg føler at kirken står for en viss moral som jeg sympatiserer med. Likevel er ikke det å gå i kirken hver KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 312

313 søndag ikke noe for meg. Men, å besøke Kirkesenteret her i Albir gir noe selv om jeg ikke kan definere hva det er. Å spille boccia med Boccia-gjengen, er et av høydepunktene under ferieoppholdet i Albir: Boccia-gjengen er litt forskjellig fra de andre gruppene her nede, men det er den som drar så mange mennesker til senteret. Gjengen består stort sett av 1., 2. og 3. års gjester. De kommer på Kirkesenteret for å bli kjent med andre nordmenn. Det er også pilkast på Albir 21 som fungerer som et treffsted for nordmenn. Det var i hvert fall det før jul, det er ikke noe pilkast nå. Nå er det boccia folk spiller. På mandagene og torsdagene er det stadig flere som samles på Kirkesenteret. Nå kommer de til og med inn under ord for dagen. Det gjorde de aldri før. Når Kai, som er vinterassistent her, tar frem gitaren og synger en sang og leser et dikt, da lytter vi. Det er nesten sånn av vi ser frem til at han gjør det. Han gjør det nemlig på en sånn måte at det når ut til oss. Jeg har tidligere vært vant til at det som foregår på kirken i Norge ikke er særlig relevant for meg. Kai gjør det så levende. Jeg tror de aller fleste i Boccia-gjengen synes det samme. Mathilde føler at det er lettere å reise på ferie til et sted der hun vet at det er en Sjømannskirken eller et Kirkesenter. En av grunnene til at hun reiste til Albir også i år, er nettopp fordi hun etter å ha vært regelmessig på Kirkesenteret under ferien året før og truffet mange mennesker som hun visste skulle nedover i år også. Det er veldig klikkete her nede. De som kom ned sammen første året holder stort sett sammen årene etterpå også. Det er et veldig sosialt og godt samhold mellom de som kjenner hverandre. Det er bedre i år enn i fjor. I fjor var jeg ny, mens i år kjenner jeg noen når jeg kommer ned og har allerede mennesker å omgås med. Mathilde synes det er mange ulike grupperinger her i Spania og mange intriger. For en langtidsturist er det ikke så synlig, men hun har en bekjent som bor fast i området som tilhører den såkalte villagjengen som spiller golf om vinteren og seiler om sommeren. De er ikke på Kirkesenteret. Mathilde har møtt noen av dem, men synes de både er snobbete og kalde: Det er mye statusmåling og baksnakking i det miljøet. Det er nesten verre enn i Norge. Så har du de andre. De er yngre, ofte fastboende mennesker som bruker Kirkesenteret litt, men som kanskje er mer på Den norske skolen. Jeg KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 313

314 tror ikke de finner miljøet på Kirkesenteret særlig relevant. De som er der er jo stort sett mye eldre enn den gruppen som har barn på skolen SAMMENFATNING Flertallet av Kirkesenterets brukere er langtidsturister, pensjonister og trygdede som oppholder seg i Spania av helsemessige årsaker. Besøket på Kirkesenteret nærmer seg besøkende årlig. Kirkesenteret i Albir har blitt kalt himmelens forgård. Dette fordi majoriteten av brukerne er eldre mennesker som er i en fase av livet der relasjonen til kirken blir viktigere enn tidligere. Med en høy gjennomsnittsalder på brukerne, har Kirkesenteret et eldretreff-image som fører til liten oppslutning blant de yngre fastboende. For å endre på dette, har Kirkesenteret arbeidet aktivt for å inn noen yngre, yrkesaktive i Kirkerådet. Også Kirkesenteret i Albir kan kalles en aktivitetskirke. Kveldene er de mest travle, med sang- og musikkvelder, kirkeakademi, bibelkunnskap og folkekirkeaften. Ellers øver det norske koret på Kirkesenteret, og hver mandag og torsdag morgen samles mellom 30 og 50 nordmenn for å spille boccia. De fleste bruker Kirkesenteret som et springbrett for å bygge sosiale relasjoner og for å finne gruppetilhørighet med andre i samme situasjon. Kirka samler turistene, men er ikke et treffsted for majoriteten av de fastboende. De yngre fastboende har sitt sosiale utgangspunkt ved Den norske skolen, mens de eldre fastboende treffes på Den norske klubben. Den norske kolonien er inndelt i grupper der man ser et mønster med at de som har bodd i området lengre tid går av store grupper og danner sine egne grupper. Blant de eldre fastboende foregår det en gruppeinndeling basert på sosial status, mens sosial status er av mindre betydning blant de yngre fastboende som danner grupper basert på felles interesser og familiesituasjon. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 314

315 KAPITTEL SEKSTEN SJØMANNSKIRKENS PLASS I NORDMAN- NENS LIVSVERDEN 16.1 EN ANNERLEDES KIRKE-BRUKER RELASJON En organisasjon med rekrutteringssuksess, beskrev jeg Sjømannsmisjonen som i det innledende kapittelet. Det dreier seg om å få folk til kirken, og det har Sjømannsmisjonen klart. Med sin faste og oppsøkende tjeneste, har Sjømannsmisjonen kontakt med over godt en halv million 59 nordmenn i året. De klarer å rekruttere mennesker som ellers har en forestilling om og forventning til kirken som den fjerne kirken - stedet for de store hendelser i livet, men som de nødig vil ha for tett innpå livet (Børgesen, 1991). Børgesen hevder at kirken ikke finner sine medlemmer i bestemte grupper av befolkningen, men at befolkningen har forskjellig oppfatning av hva kirken er. Når vi snakker om hva kirken betyr for oss og beskriver vår bruk av den, benytter vi oss av forskjellige ord og vendinger som vi bruker på forskjellig måte. For det religiøst aktive mennesket, er kirken et fellesskap mellom troende mennesker. Hvordan selve kirkebygget ser ut, er underordnet. For de nygifte er kirken i aller høyeste grad bygningen. Den rommer en følelse av romantikk, tradisjon og skjønnhet. Kirken er ikke en bygning til dagligdags bruk. Kirken skal utseendemessig oppfylle ganske bestemte 59 Den norske Sjømannsmisjon/norsk kirke i utlandet hadde rekordmange besøkende og gudstjenestedeltakere i Men over 400,000 besøkende i kirkene og til sammen 550,000 nordmenn betjent ved utenlandskirkene, er det stadig flere som ønskes velkommen med mottoet velkommen hjemom under utenlandsområdet. Det ble utført over 10,000 skipsbesøk i samme periode. Størst økning var det i gruppene næringslivsfamilier, Sydentursiter og studenter. Sjømannsmisjonen hadde i 1998 et budsjett på ca. 90 millioner kroner. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 315

316 krav: Den skal ligne en gammel norsk landsbykirke. Man kan si at denne oppfatningen av hva en kirke er, er snever. Likevel er ikke kirke og kristendom helt likegyldig for brudeparet. Kirken og Bibelen får verdi igjen fordi de tillegges verdi. En annen forståelse av kirken er knyttet selve kirkerommet som et kontemplativt sted: Stillheten i kirkerommet virker mediterende (Børgesen, 1991). Sjømannskirken brukes og oppfattes på en annen måte enn kirken hjemme i Norge. Kirken er ikke lenger bare aktuell på noen bestemte tidspunkter i løpet av den enkeltes liv; når barn skal døpes eller konfirmeres, når familien ønsker å bruke kirken i forbindelse med en kirkelig handling, eller kanskje når en selv blir eldre og ensom og føler trang til å besøke kirken. Når nordmannen reiser utenlands, endrer brukermønsteret seg. Kirken er aktuell i dag, i morgen og på søndag. En av langtidsturistene i Spania sa det på denne måten: Å gå på sjømannskirka hele uka er naturlig. Den sosiale strukturen som eksisterte for 20 år sien, eksisterer ikke lenger i dag. Sjømannskirken er i dag omsluttet av en postmoderne kultur, og spørsmålet er hvilke konsekvenser dette har for nordmannens forståelse, opplevelse og bruk av sjømannskirken? Gjennom å studere brukerne av sjømannskirken i Antwerpen, Singapore, Kobe, New Orleans, London og Alicante håper jeg å se konturene av det postmoderne menneskets forhold til kirken. Fremstillingen i dette kapittelet skal ende opp med en inndeling en typologi over nordmenns bruk av sjømannskirken. Typologien danner utgangspunkt for diskusjonen i det avsluttende kapittelet om hvordan sjømannskirkene kan forholde seg til denne realiteten i sin markedsføring SJØMANNSKIRKENS BRUKERGRUPPER For å lette fremstillingen av hvilken plass sjømannskirken har i nordmenns livsverden, har jeg delt sjømannskirkens brukere inn i grupper basert på hva slags relasjon de har til destinasjonen kirken ligger: Jobbrelatert opphold i utlandet : Mennesker som oppholder seg i utlandet i forbindelse med jobb i gjennomsnitt tre år og som ofte har familien med; næringslivsfolk, folk i utenrikstjenesten, mennesker tilknyttet NATO, idrettsfolk, akademikere KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 316

317 eller forskere. I denne gruppen inngår også au pair-jenter, studenter, musikere og andre kunstnere som forsøker å gjøre karriære i landet og som ofte er i utlandet uten familie; I tillegg kommer mennesker som er kallet til tjeneste, misjonærer som har reist ut for å forkynne det kristne budskapet. Dette er mennesker som er ansatt av norske misjonsorganisasjoner for en tidsbegrenset periode. Fastboende: Utflyttede nordmenn og mennesker som er født i sitt nye land av norske foreldre. Dette er mennesker som har etablert seg i et nytt land og som ikke har umiddelbare planer om å flytte hjem til Norge. Mange har giftet seg til et nytt land og etablert seg der med arbeid og familie. Turistene : Korttids-, langtids- og ryggesekkturister. Mennesker på gjennomreise : Sjøfolk, trailersjåfører og tilfeldige besøkende med base i Norge. I denne gruppen faller også brudeparet som gifter seg på sjømannskirken, ungdomskorpset som er på turné eller pensjonistklubben på tur til nettopp sjømannskirken på destinasjonen KIRKEN SOM MØTESTED For mange fungerer kirken som et møtested mellom mennesker. I fremstillingen nedenfor vil inndelingen ovenfor bli brukt for å beskrive nordmenns oppfatning, forståelse og bruk av sjømannskirkene Jobbrelatert opphold i utlandet Mennesker som er i utlandet i forbindelse med arbeid, kan være forretningsfolk, diplomater, mennesker i utenrikstjenesten, militært ansatte, akademikere, misjonærer, au pair-jenter, idrettsutøvere og jeg har også valgt å se på studenter i denne gruppen. Den største gruppen er mennesker som arbeider i kommersielle bedrifter. Et vanlig scenario er at en nordmann får jobb og flytter utenlands med hele familien for en periode - i gjennomsnitt tre år. I noen tilfeller er det kvinner som får jobb i utlandet, men normalt KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 317

318 er det menn. Dermed blir mange norske kvinner med sine menn til utlandet, de blir nærmest med som nissen på lasset. Mennesker som lever i et annet land for en begrenset tidsperiode, kalles på engelsk expatriates. Å være expatriate - eller expat - er et begrep som blir brukt på tvers av språk. The expat family er godt representert i Singapore, Kobe og London. The expat-wife blir brukt som et uttrykk for en livssituasjon, og implisitt her ligger de erfaringene kvinnen har eller ville komme til å få i en uteperiode. En av kvinnene i Kobe ga meg en bønn som jeg synes oppsummerer noen av bekymringene i en expat-wifes liv: The expat-wife s prayer Heavenly Father, look down on us Your humble obedient expat-wives who are doomed to travel this earth following our loved ones through their working lives to lands unknown. We beseech you O Lord, to see that our plane is not hijacked, our luggage is not lost or pillaged and our overweight baggage goes unnoticed. Give us this day divine guidance in our selection of houses and maids. We pray that the telephone works, the roofs do not leak, the power cuts few and the rats and cockroaches fewer. Lord, please lead us to good inexpensive restaurants where wine is included in the meal and not dysentery, have mercy upon us Lord if it be the latter, make us fleet of foot, to make the loo in time, and strong of know in case we have to squat. Also, give us the wisdom to tip correctly in currencies we do not understand. Make the natives love us, Lord, for what we are and not for what we can contribute to their worldly possessions. Grant us the strength to smile at our maids, even though our most treasured dress resembles a rag or they take Clorox to clean our well admired Persian rug. Give us divine patience when we explain for the hundredth time the way we want things done, and Lord, if we lose patience and thump them, have mercy on us for our flesh is weak. Dear God, protect us from bargains we do not or can not afford. Lead us not into temptation for we know not what we do. Almighty Father, keep our husbands from looking at foreign women and comparing them to us. Save them from making fools of themselves in night-clubs. Above all, please do not forgive them their trespasses for they know exactly what they do. And when our expat years are over, Lord, grant us the favour of finding someone who will look at our phonographs and listen to our stories, so our lives as expat-wives will not have been in vain. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 318

319 Et mottaksapparat For mange kvinner er det store utfordringer forbundet med overgang fra yrkesaktivt liv i Norge til en hjemmetilværelse i utlandet. Noen opplever at overgangen går så smidig at de ikke har noen kriseopplevelse i det hele tatt, mens andre opplever en krise allerede tidlig i oppholdet. For mange kvinner er kriseopplevelsen forbundet med det å miste egenidentiteten. I mange land defineres mannens funksjon som viktigere enn kvinnens. Kvinnene ér hva mannen gjør, og for mange er dette vanskelig å takle. En av kvinnene i Singapore uttrykte det slik: Da vi kom hit, var jeg på mange måter Dronningen fordi min mann var sjefen for det største konsernet her. Jeg kom da rett inn i en gjeng med direktørfruer som konkurrerte om å være finest. De levde nesten i Kolonitiden. Det er ikke slik i dag, men noen tror det og lever som om de er det. Denne gruppen ser du svært lite til på kirken - og det er jeg svært glad for. Mange er uforberedt på de store forandringene i familiestrukturen. Arbeidsdagen i land som England, Japan, Singapore og USA er ikke som i Norge. Det er høyt prestasjonskrav, høyt arbeidspress, stor arbeidsmengde og lange arbeidsdager. Arbeidsuken kan være syv dager og sjelden så kort som fem dager. Det er forretningsmiddager, mottakelser på kvelden og mye reisevirksomhet. Det er forventet at mennene står på, og at de har noen til å ta seg av ting på den hjemlige arena. En expat-wife med voksne barn og lang uteerfaring, fortalte meg at mannen har anledning til virkelig å gå inn for å jobbe, og gjør han det ikke bra i Singapore - da er det noe galt med han. Da vil han ikke gjøre det bra noen steder. Han kan jobbe så lenge han vil, han har kona hjemme og maid som tar seg av husarbeidet o.s.v. Det er klart at noen prøver å holde på middag klokken fem og at far skal ta sin del av husarbeidet, men det er ikke lett. En ting er at mor sitter hjemme og lengter litt hjem til slekt og venner den første tiden, en helt annen ting er jo at hun ikke får noen avlastning av mannen i helger eller utover kveldene. Menn har også problemer. Veldig mange savner kontakten med barna. Lite fritid kombinert med barnas tøffe skolegang, gjør at mange bare ser barna søndag ettermiddag og kveld. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 319

320 Det tar en tid å finne seg til rette i et nytt land. I reaksjonsfasen ser man at de medfølgende ektefeller er de som reagerer sterkest følelsesmessig fordi de i høyere grad føler isolasjon og mangel på en tilfredsstillende sosial kontakt (Christensen, 1997). Den arbeidende ektefellen har et sosialt nettverk på arbeidsplassen. Den medfølgende ektefellen har reist fra sitt sosiale nettverk og i mange tilfeller en lovende karriere. Å gå fra en fullt regissert tilværelse hjemme til en tilværelse uten mål og mening i et nytt land, er følelsesmessig vanskelig. Robbet for nettverket hjemme og på arbeidsplassen, må den medfølgende parten på nytt finne mening i tilværelsen. Egeninnsatsen er dermed avgjørende for om utenlandsoppholdet blir en positiv opplevelse eller ikke. De kvinnene som ikke takler overgangen fra et yrkesaktivt liv i Norge til en hjemmetilværelse utenlands, er gjerne de som ikke er i stand til å ta initiativ. Spenningsfaktoren og eventyrlysten spiller også inn. De som reiser utenlands med en god porsjon eventyrlyst, og som synes det er spennende å skulle bo en periode i en frem-med kultur, takler overgangen bedre enn de som er blitt tvunget med på grunn av mannens arbeid og som ikke synes det nye livet er særlig spennende. Uavhengig av motiv, opplevde alle jeg snakket med at de har lært utrolig mye av å måtte etablere seg på nytt i et annet land, og føler at evnen og viljen til å ta sjanser har økt betrakte-lig. Kvinner som har med seg barn, vil sjelden ha fritidsproblemer den første tiden. Det er mye som skal ordnes, og det viktigste blir å få barna til å trives i det nye landet. Den første tiden tar det veldig mye av kvinners tid å få barn og familie til å fungere. Barna er de som aller mest er med på lasset og avhengige av den lokale tilpasningen. Det å få ungene til å trives i skolen er for mange så knalltøft at alt annet bare er peanuts. Hvis barna ikke trives, vil det bli vanskelig for familien å bo i utlandet. Med unntak av Alicante og London, går de fleste expat barna i amerikansk, kanadisk eller engelsk skole. Språket er engelsk, og barna må først lære seg å forstå og tenke på engelsk før de kan bli integrert. Jeg har inntrykk av at dette går relativt fort for de små barna, men at de som er litt eldre har større vanskeligheter. Jeg har merket meg at mange av de små barna bruker flere engelske ord når de snakker norsk, og at de noen ganger kommuniserer seg i mellom på engelsk. En kvinne i Singapore med to små barn fortalte følgende historie: Jeg sa til Pernille at når du kommer hjem til Norge så må du få votter. Smaker det godt, mamma?, svarte hun. Jeg sa også at hun skulle få bobledress og så sier hun: Kan jeg ha på meg den i bursdag, mamma? Nei, sier jeg, du kan ikke det fordi det er noe du har på deg ute. Så fikk jeg kjøpt en bobledress før vi KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 320

321 reiste hjem i sommer og viste henne den. Hun ble lei seg, og jeg spurte hva det var for noe. Jeg trodde det var en dress jeg mamma, en kjole!. Selv om barna tar mye tid, er det mange kvinner som føler seg til overs og som har vanskelig å finne tilfredsstillelse i morsrollen alene. De kan også ha problemer med å få tilfredsstilt sitt intellektuelle behov, bli stimulert av utfordringer fra andre som de er vant til fra et arbeid eller fra samvær med kollegaer og venner. Det kan mindre barn og eventuelt tjenestefolk ikke erstatte, og den arbeidende mannen er enten på arbeid eller for trøtt til å diskutere. Dette setter en ekstra belastning på forholdet mannkvinne. Selv de mest utadvendte og eventyrlystne vil oppleve problemer når de skal etablere seg i et nytt land - problemer som er vanskelig å håndtere på egen hånd. Mennesker som nylig er ankommet et sted, trenger derfor noen å lene seg på, en stokk eller krykke som gjør det lettere å bevege seg fremover. Blant etablerte nordmenn på en destinasjon, er det mange som opplever at de alt for lett blir en slik stokk for nyankomne nordmenn, og få ser det som sin oppgave å ta imot nye, usikre landsmenn. Det er flere grunner til det. Enkelte føler at det blir svært vanskelig å holde folk borte fra livet hvis de åpner døren på gløtt. Spesielt gjelder dette på steder det ikke er noen sjømannskirke eller kirken ikke fungerer som plattform for nettverksbygging. Jeg har snakket med flere som synes grensesetting er svært vanskelig. Måten å sette grenser på varierer også fra kultur til kultur, og mange finner det svært vanskelig å avvise andre mennesker. En del etablerte nordmenn gjør derfor ingenting for å komme i kontakt med nye for å slippe å sette grenser og avvise landsmenn. En expat-wife med to små barn bosatt i Singapore sa at: Alle de nye personene du møter som er ute for første gang, suger seg på en. Det er viktig at familien fungerer som en enhet uten for mange krav fra andre mennesker. På mange måter kan en kvinnes oppgave lett bli å skjerme familien fra omgivelsene. Det er litt feil å tro at alle som flytter utenlands er like fordi vi er nordmenn. Det er veldig forskjellig etter hvilket stadium vi er på, hvor lenge vi har bodd ute. Mennesker som har bodd utenlands en periode, opplever den stadige utskiftingen av nordmenn på destinasjonen som belastende. De opplever det som svært tøft og miste gode venner og hele tiden å bygge opp nye nettverk. Det sosiale fellesskapet oppleves som turbulent. Nordmannen forsøker å begrense denne turbulensen så mye som mulig gjennom å omgås mennesker som skal være ute like lenge som KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 321

322 ham/henne selv. De orker rett og slett ikke å begynne på nytt flere ganger. Dermed faller ofte den nyankomne utenfor. Som jeg var inne på ovenfor, kommer svært mange medfølgere fra et yrkesaktivt middelklasseliv i Norge til en hjemmetilværelse i utlandet uten noen form for sosial tilhørighet. Hun må derfor aktivt gå inn for å skaffe seg et sosialt nettverk. Jo dyktigere den nyankomne er til å finne et slikt nettverk, jo lettere er det å finne løsninger på problemer som oppstår og dermed fremme tilpasningsprosessen. Så lenge nyinnflyttede oppfattes som en belastning, vil det være vanskelig for å få innpass i eksisterende nettverk - med mindre den arbeidende partens arbeidsplass tilrettelegger for det. Noen bedrifter, som for eksempel Kværner Engineering, har en slags fadderordning for nyankomne. Andre, som NATO og enkelte ambassader, arrangerer sosiale sammenkomster og presenterer den nyankomne for eksisterende aktivitets-tilbud på destinasjonen. Hvis det finnes en sjømannskirke på destinasjonen, vil den medfølgende parten oppsøke kirken for å finne en hånd å holde i. Sjømannskirken fungerer som et utgangspunkt og et møtested. På kirken treffes nordmenn over en kopp kaffe og en vaffel, eller de møtes på arrangementer i kirkelig regi. Hva arrangementene går ut på, er av underordnet betydning den første tiden. Hovedsaken er at nordmannen har mulighet til å treffe andre nordmenn: Jo flere deltakere jo bedre er det. Målet for de fleste er å finne lekekamerater, som en av kvinnene i Singapore uttrykte det. Kirken blir et sted å innlede kontakt med andre mennesker på. Det er ulike grunner til at mennesker finner sammen: Mange nordmenn får kontakt på bakgrunn av felles interesser, og går sammen i mer eller mindre formelle grupperinger som er sentrert rundt alt fra shopping til interesse for hinduistiske templer. Fase i utenlandsoppholdet er også en viktig faktor for at mennesker trekker sammen: Nyankomne finner andre nyankomne fordi de har felles skjebne. Erfarne expats finner andre erfarne expats. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 322

323 Familiesituasjon har mye å si: Hjemmearbeidende kvinner med små barn har en tendens til å trekke sammen, og kvinner uten barn eller med voksne barn, finner hverandre. Enslige expats møtes på kirken i helgene. På destinasjoner med en stor norsk koloni, vil mennesker fra samme landsdel i Norge ha en dragning mot hverandre: Oslofolk finner andre Oslofolk o.s.v. Det er også konstellasjoner av kvinner basert på hva slags type arbeid mannen har. Det er kvinnene som danner utgangspunktet for det sosiale nettverket, og det er derfor viktig at mennene går sammen sosialt sett. Det er ikke uvanlig at kvinner med menn på samme arbeidsplass finner hverandre og holder sammen resten av utenlandsoppholdet. Mennesker med samme type arbeid trekker også sammen. Au pair-jenter treffer hverandre på kirken og blir venner. Studenter møtes og finner kanskje ut at de studerer ved samme universitet. Den første tiden i et nytt land innebærer mange møter og overfladiske bekjentskaper. Etter hvert som tiden går, vil flere av bekjentskapene utvikle seg til vennskap. Ofte er denne innledende kontakten med andre i samme situasjon starten på et livslangt vennskap. Et sitat fra en norsk au pair i London understreker hvor viktig kirken er: Kirka fungerer som et treffsted for oss. Noen av oss reiser gjennom det samme byrået, og da har vi navn og adresser på andre au pairer, men det er også en del som reiser ut privat. Jeg møtte Anne her på kirka og fant ut at hun bodde i gaten ved siden av meg. Det er godt å ha noen i nærheten som du kan finne på ting sammen med på kveldene. Jeg tenkte før jeg reiste fra Norge at så lenge vi bor i samme by så kan vi treffes på fritiden, men London er så stor og det kan ta flere timer i reisevei hvis vi skal besøke hverandre på kveldene. Men selv om Anne bor rett ved meg, så er det ikke alltid vi har anledning til å treffes på kveldene. Etter en tid opplever en del at de suges opp av oppgaver, aktiviteter og mennesker. Det blir for mye for enkelte, og de må sette klare grenser. En av kvinnene i Singapore som har bodd utenfor Norge i flere år sa at... jeg har først det siste året kommet til- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 323

324 bake til et aktivt liv i foreningene igjen. Jeg har holdt meg borte i over fire år. Jeg tror rett og slett jeg fikk nok en periode. Jeg stakk nesa mi bort i alt som var: Kvinneforeningen, basaren, Kirkerådet o.s.v. Jeg var jo stadig innom kirken denne perioden, men det var for å lese aviser og slappe av. Nå føler jeg for å bli brukt igjen. Jeg synes ikke det blir for mye med nye som kommer og går. Det er litt trist å ta farvel med alle som reiser, men å gi informasjon til nye synes jeg bare er kjekt. Jeg synes det er fint at vi kan gjøre litt nyttig for hverandre, men for meg har det tatt lang tid å komme dit. Sjømannskirken er med andre ord et naturlig utgangspunkt og møtested den første tiden. Det er en gjengs oppfatning i den norske kolonien på alle destinasjonene i denne undersøkelsen om at... du trenger ikke være kristen for å gå på Sjømanns-kirken. Det er mange som har uttalt seg i retning av at... jeg hadde ikke overlevd i Singapore uten Sjømannskirken eller... hadde det ikke vært for staben på Sjø-mannskirken her i London, hadde jeg tatt med meg ungene og reist hjem etter et par måneder. For mange blir det sosiale fellesskapet på kirken med staben og andre brukere, en kompensasjon for familien og arbeidsfellesskapet hjemme, for det nett-verket de har reist i fra. Kirken blir dermed mer enn et redskap for å knytte sosiale kontakter Et sosialt miljø Det er ulik grad av kulturell tilpasning blant nordmenn som bosetter seg i utlandet. Med unntak av misjonærene, fant jeg at kunnskapen om lokal kultur og tenkemåte generelt er begrenset hos de som har et tidsbegrenset opphold i utlandet. De ser det som en utfordring å klare seg i en fremmed kultur, men er passive observatører og ikke aktive deltakere i den nye kulturen. De søker aktivt et fellesskap med andre nordmenn, og det er nettopp på sjømannskirken de møter disse menneskene. Mange holder på norske skikker og norsk kultur, og kirken er med på å støtte opp under dette. De fleste blir mer tolerante overfor andre folkeslag fordi man lærer å kjenne dem på godt og vondt både når det gjelder skikker og levesett, men de blir altså ikke integrert i samfunnet. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 324

325 Kirkens rolle endrer karakter når nordmannen har vært utestasjonert en stund. De fleste trenger ikke lenger kirken som en hånd å holde i. Kvinnene spesielt, blir mer utvelgende med hensyn til hvilke aktiviteter de deltar på. Etter en tids flittig bruk av sjømannskirken, har mange etablert et sosialt nettverk. Fra å delta på alt som arrangeres på kirken, vil de etter hvert foretrekke aktiviteter som virkelig interesserer dem. På destinasjoner med mange unge brukere, er det flere som reagerer på de tradisjonelle kvinneaktivitetene på kirken: Kvinneforening, basarkomiteeer o.s.v. Kirkene rundt omkring har merket seg at det blir stadig vanskeligere å rekruttere kvinner til tradisjonelle aktiviteter. Et godt eksempel er forberedelsene til den årlige basaren som står for en stor del av inntektene ved sjømannskirkene. Det er nærmest umulig å få kvinnene til å lage ting som skal selges på basaren. For mange kvinner blir basarforberedelser en ytterligere forsterking av et tradisjonelt kjønnsrollemønster de har store problemer med å takle. Det er imidlertid ikke vanskelig å få folk til å stille opp på selve basardagen, noe et sitat fra en fastboende kvinne i London understreker: På basaren sloss folk om å få jobbe. Basaren har blitt litt av en event og det gjelder å se og bli sett. Da kommer folk som aldri er i kirken ellers og som ikke er med på for-beredelser og planlegging forut for basaren. Dette er ofte ressurssterke folk som opp-holder seg i London for noen år. Som nevnt ovenfor, blir kvinnene ofte inngangsdøren til et sosialt fellesskap også for mannen. Familiesituasjonen blir dermed avgjørende for om vedkommende får et sosialt fellesskap i utlandet eller ikke. For enslige menn og kvinner, er det langt vanskeligere å opprette en varig kontakt med andre i samme situasjon. For det første arbeider vedkommende mye. For det andre er det få andre enslige som ikke har en jobb som krever ekstra innsats og mye reisevirksomhet. Dermed skal det mye til før to enslige treffer hverandre, blir kjent og begynner å omgås sosialt. Den enslige har samme dilemma i fritiden som den hjemmeværende har hele uken. Den enslige er nødt til å sette seg mål for å fylle fritiden meningsfullt. Hvis ikke blir vedkommende sittende i leiligheten så lenge hun/han selv orker. Det er ikke mange som tar initiativ til å inn-lemme den enslige i et fellesskap. De menneskene jeg snakket med som føler seg ensomme, er gjerne enslige kvinner og menn som er i utlandet i forbindelse med arbeid. En norsk kvinne fortalte at det er KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 325

326 ensomt å være enslig utenfor norges grenser. De andre damene er enten eldre enn meg eller har unger. Det blir ofte litt for mye ungeprat. Jeg må distansere meg litt av og til. En tilbakemelding fra enslige expatriates, er at kirken i alt for stor grad er rettet mot fastboende familier og au pairs/studenter, og i for liten grad har tilbud til voksne, arbeidende, enslige mennesker som trenger et sosialt nettverk utenom arbeidsplassen. En enslig mann i Singapore sa at jeg ser jo det på jobben at konene er på kirken midt i uka og knytter kontakter, og så kommer gubben etter i helgen og henger seg på lasset. Men, da er den første kontakten allerede knyttet. Akkurat det er jo noe jeg går glipp av. Jeg tror ikke mange er klar over den betydningen dette nettverket mellom kvinnene har for de som bor her nede - hvor stor rolle dette spiller. En militært ansatt ved NATO-basen i High Wycombe utenfor London, sa at Jeg har ikke brukt noe særlig energi på å bli kjent med engelskmenn. Jeg har mer enn nok å gjøre på jobben. Dessuten er jeg alene her. Vi er vel 10 som ikke har familien med over hit. Noen er gift, men har familien i Norge. Andre er enslige. For oss som er enslige er det ikke noe nettverk. Har du ikke familie er du alene. Det er ikke naturlig å invitere en som er alene. Representasjon skjer i parforhold. Er du alene, faller du mellom to stoler. Jeg er til tider svært ensom og jobber derfor mye. Det er heller ikke lett å være alene og få kontakt med engelske familier. Det er like vanskelig som i Norge. En del enslige bruker kirken som en sosial plattform under hele utenlandsoppholdet. De kommer innom lørdag eller søndag i håp om å treffe noen de kan gjøre noe meningsfullt sammen med. Den enslige får ofte god kontakt med mennesker i staben på sjø-mannskirken - spesielt hvis stabsmedlemmet også er enslig. Det sosiale nettverket er ofte avgjørende for om nordmannen takler tilværelsen ute eller ikke. Nettopp fordi dette er så avgjørende, er kirken som sosial arena uhyre viktig. Her er det lett å få nye bekjentskaper, og det gjør det mulig å bygge opp et sosialt nettverk. En interessant trend jeg har sett generelt, men spesielt blant expat-riates i Singapore, Kobe og London, er at et godt sosialt nettverk utenfor kirken fører til langt mindre besøk på Sjømannskirken. Mange bruker etter en stund kirken som nordmenn hjemme bruker kirken, noe sitatene nedenfor understreker: Sjømannskirken i London er kirken for lokale sognebarn. Dette er vårt sogn, og vi bruker kirken på mange måter som vi bruker kirken hjemme. Vi går i kirken på julaften, 17. mai og ved spesielle anledninger (mannlig expat, London). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 326

327 Jeg har fått mange venner her, både norske og utenlandske. I begynnelsen brukte jeg kirken en del, men etter hvert har det blitt sjeldnere og sjeldnere. Jeg er innom kirken hver tredje eller fjerde måned. Jeg har inntrykk av at de som har bodd her noen år buker kirken sjeldnere enn de som bare er her for ett år eller akkurat har kommet til Singapore (enslig mannlig expat, Singapore). Jeg føler at kirka er mitt norske holdepunkt i utlandet. Det gir mening å kunne gi og få på samme tid. Kirka er ikke noe tomt ingenting. Jeg merker likevel at jeg ikke har så mye behov for kirken nå som da jeg kom. Et par av de personene som jeg var knyttet til har reist hjem eller skal reise hjem ganske snart, og det skal jeg selv også. Derfor er det kanskje naturlig at jeg ikke har så stort behov for kirka (expat-wife, New Orleans). Misjonærene kommer på mange måter i en særstilling. Mange reiser ut alene og bosetter seg på destinasjoner uten mulighet til daglig kontakt med andre nordmenn. En del har familien med seg ut. Felles for de aller fleste misjonærer, er at de har en misjonsorganisasjon i ryggen. I Japan kom dette tydelig frem under jordskjelvet som raserte Kobe-området 17. Januar Over mennesker døde, og titusener ble hjemløse. En av misjonærene i området skrev senere at det var vanskelig å få oversikt over det som hadde skjedd. Det var... brann, brann og atter brann, uframkommelige veier, raserte hus veltede motorveier, fortvilte mennesker, panikk og kaos. Stadig kom det nye jordskjelv. Jeg kikket på de hele veggene i blokken min og følte ingen trang til å reise de 25 kilometerne for å treffe andre nordmenn Følelseslivet var lammet når det gjaldt andre mennesker. Jeg kom ikke på å reise rundt til folk i menigheten for å sjekke om de levde. Det vet jeg etterpå at mange japanske medarbeidere har gjort. Sjokket gjorde meg sykelig opptatt av meg selv. Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg komme over det her? (Opperud, 1995). De som var i Kobe-området under jordskjelvet opplevde alle sammen en sterk angst som ikke slapp taket. De fleste hadde problemer med nattesøvnen og måtte ha både lys og støy fra TV eller radio for i det hele tatt å klare å legge seg nedpå. De som sov, våknet gjerne opp kvalme, svimle og med dundrende hodepine. Mange var forvirret og KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 327

328 visste ikke hva de skulle gjøre. En av misjonærene skrev etter jordskjelvet at... jeg var nødt til å reise inn i Kobe sentrum for å treffe to andre nordmenn. Det var forferdelig. Byen var en eneste stor søppeldynge. Både Nishinomiya, Ashiya og Kobe by var ødelagt. Det var skakke hus, halve hus, trekvart hus, hvelvede hus, blokker uten underetasje, blokker uten fjerde etasje, ikke lenger hus, pinneved, semenhauger kilometer etter kilometer... Jeg merket hvordan jordskjelvet inni meg begynte å gå i reprise. To dager etter jordskjelvet forlot de ansatte på Den norske skolen, de norske språkstudentene og de fleste misjonærene jordskjelvområdet og reiste til Hiruzen leirsted oppe i fjellene et godt stykke fra Kobe. Misjonsorganisasjonene i Norge nærmest beordret samtlige misjonærer til å reise. På Hiruzen ble de møtt av krisepsykiatre fra Norge som gikk gjennom reaksjoner og problemer i forbindelse med katastrofer. Det var gruppediskusjoner og individuelle samtaler. Her fikk misjonærene mulighet til å bearbeide sine følelser. Angsten og ensomheten mange følte under jordskjelvet ble gjenopplevd. En av de norske misjonærene fortalte meg at det verste ved å bo her nede er jordskjelvet for to år siden. Etter det er ingenting ille. Det som er nesten like ille å tenke på, er etterskjelvene etter det store skjelvet. Det var forferdelig tøft å klare denne perioden, men nå i ettertid ser jeg jo at alle andre bekymringer bare er bagateller. Jeg føler at både ungene og jeg har taklet ettervirkningene etter jordskjelvet ganske bra. NMS tok oss alle med på et leirsted oppe i fjellene der vi kunne være sammen og snakke om det som hadde hendt. Det betydde forferdelig mye for oss alle sammen og er grunnen til at vi har taklet det så bra som vi har gjort. En interessant ettervirkning av jordskjelvet, er at mange misjonærer opplevde å få en tettere kontakt med medlemmene i de japanske menighetene. Flere kirkemedlemmer hadde mistet alt de eide. En del hadde mistet familiemedlemmer. Flere hadde ikke hatt muligheten til å bearbeide det som hadde skjedd: En sein kveld i midten av mars fikk jeg telefon fra en dame. Jo mer jeg hørte på henne, jo mere minnet hun meg om symptomene på etterreaksjoner av jordskjelvet. Hun hadde stått på hele veien, vært frivillig hjelper på skolene og laget mat til de husløse. Nå sleit hun med dårlig natte-søvn, dårlig apetitt, irritasjon og grubling over traumatiske ting i fortiden. Det endte med at hun spurte om vi kunne begynne med samtaler. Mange misjonærer ble kon-taktet både av kirkemedlemmer og kirkefremmede japanere som ønsket å samtale om jordskjelvet. Jordskjelvet gjorde de små menighetene rundt omkring mer sammen-sveiset - alle KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 328

329 måtte hjelpe hverandre. Det ble derfor viktig for mange å være i menigheten under gudstjenestene, og resultatet var at flere ikke lenger benyttet Sjømannskirken like mye som før: Etter jordskjelvet har jeg nedprioritert Sjømannskirka. Jeg føler det er riktigere å gå i en japansk menighet. Det er tross alt derfor jeg er misjonær. Evangelisering tar mange veier i Japan. Japanere er svært forskjellige fra nordmenn. Mange japanere søker mening med livet. De sjekker dermed ut kristendommen. For mange japanere er religion en nytteting. Noe man forholder seg til ved kriser og problemer. Mange liker veien, men ikke når den blir smal eller porten trang. Japanerne vil ha kundenes frihet til å velge varer ettersom det passer (Sood & Yukio, 1995). De forstår ikke kristen givertjeneste, men vil gjerne betale for tjenesten de har fått. Å motta noe gratis er ubehagelig for japanere. Å nekte å ta imot gjenytelsen, vil føre til at japaneren mister ansikt, og det blir det ikke noe vitnesbyrd av. En av pinsevennene i Japan som må skaffe alle midler til misjonsarbeid på egen hånd, har forsøkt en rekke teknikker. For å finansiere barnas skolegang i USA, har han solgt antikk porselen som er kjøpt i vesten. Han har nå begynt å holde kirkebryllup for Japanere. Dette er big business, sier han, minste donasjon til kirken er Mange Japanere er altså interesserte i kristendommen, men de er ikke søkende. De har ingen syndserkjennelse. Selv mennesker som har gått jevnlig i kirken over flere år, kan plutselig forsvinne. De har funnet ut at kristendommen ikke er noe for dem likevel og tyr til Buddhismen eller andre religioner. Det er spesielt mange unge mennesker som søker en mening med tilværelsen. Ofte er det familien som er årsak til at mange har store problemer i livet. Forventningspress og manglende oppmerksomhet hjemme går igjen. Svært mange har problemer i forhold til sine mødre. Mange japanske mødre styrer barna sine så lenger de lever, selv etter at de har blitt gift. Det begynner når barna er små. Fra de er nyfødte til de er mellom åtte og ti år, sover de nemlig ved siden av moren. Ektemannen må finne seg en krok lenger borte eller i et annet rom. Mange snakker om ektemenn omtrent som et middel til å få seg et barn. Det er ikke uvanlig at japanske mødre tyr til psykologisk krigføring for å få det som de vil, noe mange misjonærer har sett eksempler på. Det er ikke lett for unge mennesker i Japan å bekjenne seg som kristne, og mange foreldre bruker mye energi på å få dem fra det. Ikke sjelden må misjonærene ha samtaler med foreldre som ikke ønsker at barna skal bli påvirket av en fremmed religion. Å spille Kirsten giftekniv er derfor KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 329

330 en viktig del av menighetsarbeidet i Japan. Dersom ikke prest og misjonærer tar oppgaven alvorlig, er det nok av andre som vil gjøre det. Tanter og onkler, sjefer på jobben, folk i nabolaget. Foreldre skynder på. Ingen av dem vil lete etter kristne kandidater. Tvert imot er det deres sjanse til å få de unge vekk fra disse kristen-domsgrillene. Veien til frafall er derfor ikke så lang. Å finne en kristen ektefelle er derfor en måte å beholde den kristne på. Derfra er veien kort til barneevange-lisering. Kristne hjem er også gode baser for husmøter. Det er nettopp i kristne bryl-luper kirkefremmede møter kirken for første gang. Ofte er kirkelokalet stappfullt av venner og familie - og misjonærene har mulighet til å forkynne evangeliet. Etter jordskjelvet virker det nærmest som om mange ikke vil gå glipp av en eneste sjanse til å være til stede når det skjer noe. De kommer derfor i et dilemma: Mange skulle gjerne vært i Sjømannskirken på gudstjenesten der eller på sosiale arrangementer, men de føler en forpliktelse til å stille opp for sin lokale menighet De fastboende De fastboende er mennesker som har etablert seg i et nytt land og som ikke har umiddelbare planer om å flytte hjem til Norge. Alicante, Antwerpen, London og New Orleans huser mange fastboende nordmenn. Sammenlignet med mennesker som er i utlandet en tidsbegrenset periode, vil naturlig nok de fastboendes forhold til sjømannskirken være mer langsiktig. Mange av kolonimedlemmene har tilknytning til sjøfarten og flere er tidligere sjøfolk. De har derfor lang tradisjon med å gå på kjerka. En stor gruppe er også gift til å bo i utlandet: Her finner vi nordmenn som kom til landet som tenåringer, traff en innfødt og ble der. Det er også en del som rett og slett har emigrert med hele familien. Mange nordmenn har bodd lenger tid uten-lands enn de har gjort i Norge. En del er ikke lenger norske statsborgere. I Spania, derimot, er det mange fastboende som flyttet fra Norge først etter at de gikk av med alderspensjon. Som jeg var inne på i det første kapittelet, er det ulike måter å tilpasse seg den nye kulturen. For det første tilpasser individene seg ved at de teoretisk bearbeider skillet mellom begge kulturene og suksessivt integrerer den fremmede kulturens verden med sitt eget verdensbilde. Dette fører til identitetsforskyvninger. Det kan for det and- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 330

331 re skje gjennom tilpasning til ytre forhold, lover og forordninger i den nye kulturen. Det er en tilpasning på det strukturelle planet og bygger på formelle kon-takter med representanter for den nye (majoritets)kulturen. Denne ytre tilpasningen forutsetter indre relasjoner med representanter for den norske kulturen, for eksempel gjennom medlemskap i foreninger, kirker og gjennom slekt og venner. Den fremste omgangskretsen bør også være norsk. For det tredje finner man en tendens til å navigere innenfor majoritetskulturen uten å engasjere seg i den. Det er personer som har bodd en kortere tid i landet og som ikke har tenkt å bli boende. Det er ingen assimilering med majoritetskulturen, men den norske kulturen fremstår som den viktige. Det kan for det fjerde skje gjennom at individet tilpasser seg de normer som gjelder i den nye kulturen gjennom å lære seg forordninger og livsmønstre som gjelder i landet. En økt og nær relasjon til majoritetsbefolkningen, bidrar til en mer aktiv sosialisering inn i den nye kulturen. Dette er spesielt vanlig ved giftemål over kulturgrenser, og resulterer dermed i et bytte av plausibilitetsstruktur (Berger & Luckmann, 1979). Individene begynner helt enkelt å identifisere seg med nye men-nesker. Denne siste tilpasningsmåten, vil falle utenfor denne avhandlingen da jeg kun har sett på brukere av sjømannskirkene. De som har kommet så langt i integrasjons-prosessen i sitt nye land, at de ikke lenger er norske - vil se på sjømannskirken som et hinder for sosial og kulturell integrering (Magnusson, 1989) Jeg er amerikansk, men jeg er norsk Som jeg nevnte ovenfor, kan man observere en endring i nordmenns bruk av sjømannskirken når de har oppholdt seg på en destinasjon over en viss tidsperiode. Mange begynner å bruke sjømannskirken som de bruker kirken hjemme, men mindre sjømannskirkens aktiviteter er av spesiell interesse. En annen interessant observasjon er at når nordmenn har bodd i utlandet i mange år og i lengere tid brukt kirken som de ville brukt den i Norge, ser man et skift mot mer regelmessige besøk og større engasjement. Jeg observerte dette både i Antwerpen, London, New Orleans og Singapore. Å oppholde seg i utlandet innebærer på mange måter å bygge bro mellom to kulturer, den du tar med deg som er en del av din personlighet, og den nye kulturen i det landet KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 331

332 du bosetter deg. Det finnes brobyggere med ulik betydning. For mange menn er det kvinnene som fungerer som brobyggere ved siden av kolleger på arbeidsplassen. En utenlandsk ektefelle fungerer som brobygger. For kvinnene fungerer ofte barna som brobyggere. Kirken og ambassaden har også en betydning som brobygger. Sist, men ikke minst fungerer andre nordmenn som brobyggere. Det interessante er at broen har en tendens til å forsvinne når brobyggerne forsvinner. Flere fastboende norske kvinner har fortalt meg at de hadde et godt nettverk av utenlandske venninner da barna var små. De møttes ved skoleporten og på arrangementer på skolen. De traff hverandre også utenom skolen. Etter hvert som barna vokser opp, mister mange denne kontakten med sine utenlandske venninner. Flere nordmenn i arbeid, merker at den sosiale kontakten med kolleger forsvinner så snart de slutter på arbeidsplassen. Samtidig med at brobyggerne forsvinner, blir for mange kontakten med det norske igjen svært viktig. Etter en tid med lite bruk av kirken, kommer mange tilbake til Sjømannskirken for å knytte kontakt med andre norske og for å finne et holdepunkt i livet. Overraskende mange har fortalt meg at de etter mange år i utlandet, finner ut at de er norske og mer enn noen gang trenger et norsk nettverk. Dette er mennesker som i lengre tid har oppfattet seg selv som amerikanske, belgiske eller engelske. En norsk kvinne gift bosatt i London fortalte meg at hun...kom over hit rett etter krigen. Jeg møtte min mann i Norge og giftet meg med han. Det er 51 år siden jeg kom til England nå, men jeg er norsk. Jeg er engelsk, men jeg er norsk. En annen norsk kvinne bosatt i London fortalte at Kirken betyr utrolig mye. Etter 37 år i England er jeg norsk. Jeg har bare to engelske venninner, en amerikansk og en italiensk. Resten er norske. Engelskmenn er veldig private, og du kommer ikke skikkelig innpå dem. Det er vanskelig å ha relasjoner som varer livet ut. På kirka treffer jeg andre nordmenn som har blitt mine venninner. For nordmenn som er gift med utenlandske statsborgere og som ikke snakker norsk hjemme, er kirken svært viktig for å ivareta det norske språket. Videre har kirken en viktig betydning for å ivareta den norske identiteten hos mennesker som har emigrert (Bentfeldt, 1994). Kontakten med kirken opprettholdes fordi mange vil holde på norske skikker og norske tradisjoner. Kultur, religion og politikk vil i stadig større grad konsumeres via TV. Dermed blir de norske skikkene viktige ettersom de kan praktiseres i hjemmene, innenfor den lille kretsen. Skikkene innebærer ritualiseringer av den private kretsens høytidelige handlinger, enten det dreier seg om søndags-middagen KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 332

333 som samler hele familien, eller plasseringen av juledekorasjoner som mar-kerer julens spesielle stilling. De norske skikkene vil på mange måter løftes opp og helliggjøres. Disse skikkene er tradisjoner som det ikke kan settes spørsmålstegn ved fordi de for nordmannen innebærer en livslinje til det trygge og det kjente. (Bäckström, 1994). Skikkene krever imidlertid en sanksjon fra en institusjon i sam-funnet som offentlig legitimerer disse handlingene, det vil si sjømannskirken. Derfor forblir kontakten med sjømannskirken og andre nordmenn spesielt viktig. Selv etter mange år i utlandet, er derfor nettverket av nordmenn sterkt: Jeg har mange vennin-ner her i London, men de er alle norske. De fleste av dem er med i Kvinneforeningen. Vi møtes hver torsdag hjemme hos en av oss. De fleste av dem er nå enker, så jeg er heldig som fortsatt har min engelske mann i live. Noen av dem er til og med yngre enn meg. Jeg blir 79 år. Grunnen til at de blir i London er jo at alle de kjente hjemme er døde. Det er her de har levd størsteparten av livet og det er her de har både barn og barnebarn. Jeg tror mange av dem selv etter over 50 år lengter hjem til Norge. Et godt eksempel på forvirring rundt etnisk tilhørighet, finner vi i Japan. Gruppekonseptet i Japan er sterkt, og kulturelt er landet fjernt fra Norge. Det betyr at en rekke av nordmannens innebygde måter å reagere eller handle på, ikke vil kunne brukes i Japan. Sosialt kan han ikke regne med å bli integrert, og det er svært vanskelig å forstå den japanske kulturen. Resultatet er ofte at utlendinger forblir kulturelt og sosialt isolert i det japanske samfunnet. Etter 30 år i Japan, opplever nordmenn en usikkerhet med hensyn til kulturidentitet. Kontakten med andre nordmenn blir derfor spesielt viktig, og kontakten med sjømannskirken står for en trygghet og en tilhørighet i en ellers usikker og uklar livssituasjon. Mange planla ikke å bosette seg i Japan på permanent basis da de flyttet til landet, og mange drømmer fremdeles om å flytte hjem. Med årene blir det imidlertid vanskeligere og vanskeligere å vende tilbake til Norge. En av de som har et tidsbegrenset opphold i Kobe sa det på denne måten: Ekteskapene fungerer jo ikke alltid så bra. For det er jo ikke så lett for disse uten-landske mennene å akseptere at de ikke kan komme hjem, at de ikke har råd til å flytte og at deres barn blir japanske. De blir fanget i et land. Alle sier at hvis de hadde muligheten, ville de aldri bo i dette landet, men flytte hjem. Hva er det som holder dem tilbake? Ja, det er jo familien. Jeg samlet da disse mennene. Nordmannen, svensken og dansken kom. Jeg ba dem ta med seg sine koner. Ikke én har gjort det. Jeg ba dem ta kontakt med andre, og spre til andre av de kan møtes regelmessig på kirken. En og annen ny kommer Må- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 333

334 let er å samle disse menneskene, å gi dem en møteplass. De møtes en gang i måneden og har gjort det siden januar Vi har jo gudstjenestene, men de går ikke på gudstjenester Jeg skal fortelle deg at de er ikke det spor interessert i meg, men bare i å prate med hverandre. Det går ikke å gjøre sin stemme hørt i det hele tatt De snakker med hverandre om alt og ingenting, og det er ingen kirkelige spørsmål. Det er mer hvor de kan få tak i ting billig, om den ene og den andre personen og ikke minst hvordan det er å være i Japan. Etter 30 år, snakker de fremdeles om hvordan det er å være i Japan. Det er fremdeles tøft. De har jo også vanlige problemer. De må gå til registreringsmyndighetene for å bli registrert hvert år. De må søke om å få pensjon o.s.v. Vi har kommet så langt nå at vi ber bordbønn. Før rakk jeg ikke engang å sette på suppen før de har spist opp brødet. Det er ikke bare i Japan mennesker har behov for å møtes. En av de fastboende i New Orleans fortalte meg at etter et helt liv i USA, så er Kirka det stabile norske miljøet. Her er det alltid noen å prate med og jeg synes det er viktig å treffe mennesker med samme kulturbakgrunn. Det hender ofte når vi sitter og diskuterer at vi har de samme aha-opplevelsene om det å leve i den amerikanske kulturen. Mine undersøkelser underbygger det Bäckström (1994) fant da han undersøkte relasjonen mellom etnisk tilhørighet, kulturell identitet og religion blant brukerne av Svenska Kyrkan i London. Bäckström fant at følelsen av etnisk tilhørighet (svenskhet) tydelig er relatert til tiden i England, spesielt om svensken har etablert seg i landet gjennom giftermål og familiedanning. Samtidig med at relasjonen til slekt og venner i Sverige minsker, øker følelsen av å stadig bli mer engelsk. Bäckström mener å ha belegg for at londonsvensker som kjenner seg som svenske minsker etter åtte år i England, men at dette for en majoritet innebærer en overgang til en usikkerhet om hvilken etnisk tilhørighet som egentlig gjelder. Denne usikkerheten blir enda tyde-ligere etter over 20 år i landet. Det er her Bäckström fant inkonsekvente svar; det vil si at de som svarer hverken føler seg engelske eller svenske. Når det gjelder kulturell identitet, viser det seg at en majoritet av londonsvenskene egentlig aldri slutter å fremheve sin svenske identitet selv om undersøkelsen også viser at mange først etter 30 år i England fremhever sin engelske identitet. Det kan derfor konkluderes med at den svenske identiteten ikke minsker i betydning med årene. Det er heller slik at identiteten blir dobbel. Det er helt klart at den svenske identiteten forblir viktig for individet på en KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 334

335 helt annen måte enn følelsen av svenskhet, som er mer avhengig av situasjonen. For at identiteten skal påvirkes, kreves det en sterk integrering i engelsk kultur og svake kontakter med svenskhetsagenter som Svenska Kyrkan og svensk slekt og venner. Nå må det legges til her at sammenlignet med for eksempel Singapore og Japan, er kulturforskjellene mellom England og Norge langt mindre. Sosial og kulturell integrasjon burde dermed være enklere. En norsk kvinne i London fortalte meg at Jeg har kanskje bodd for lenge vekk fra Norge. Jeg har bodd i Kenya noen år og der møtte jeg norske kvinner som var gift med kenyanere. Det var utrolig stor forskjell. Mange av de hadde problemer, og der var det ikke noen kirke de kunne komme å prate ut på. Det var et konsulat som jeg husker vi ble invitert til ved et par anledninger, men du kunne ikke komme inn der å spise vafler og prate norsk. Jeg husker en av kvinnene der fortalte meg at familien ofte kunne komme på besøk på søndagene, og da forventet de full bevertning. Hennes mann var den mest velstående i slekta, og det førte til at ikke bare søsken og foreldre, men fettere, kusiner - ja alle som var i slekt med ham - kunne komme på søndag fordi de visste at der fikk de god mat. Det var ikke snakk om kaffe og kaker, men full middag. De måtte reise ut tidlig søndag morgen på stranden eller lignende for å slippe unna. De måtte rett og slett stikke av. Når jeg sammenligner med deg, er det ikke store forskjellen mellom Norge og England Som å gå på pub en Både i Antwerpen og New Orleans er mange av brukerne innom kirken hver eneste dag. De kan komme tidlig om morgenen og sitte utover dagen. Disse brukerne er i regelen enslige, uten regelmessige arbeidsdager og uten sosialt nettverk på destinasjonen. Noen kommer og går. En av de faste gjestene i Antwerpen sammenlignet kirken med den lokale puben: Det eneste som mangler er et glass øl, ellers har du alle de andre kjennetegnene ved en lokal pub. Her sitter det alltid noen du kjenner, og du kan komme og gå akkurat som det passer deg. Det kan ikke legges skjul på at noen av de som bruker kirken på denne måten - enten det er i Antwerpen eller New Orleans - har sosiale problemer. En av de ansatte i sta- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 335

336 ben på sjømannskirken i Antwerpen sa det på denne måten: Jeg har jobbet innenfor psykiatrien tidligere, og jeg får en del assosiasjoner når jeg sitter rundt trailerbordet! En annen uttalte at... hadde noen av de fastboende vært bosatt i Norge, er det vel ikke umulig at de hadde vært psykiatriske pasienter. For disse menneskene er kirken det eneste stedet de virkelig føler seg velkommen - de planlegger gjerne dagen ut fra besøket på sjømannskirken. Mange har vært fast innslag på kirken over flere år og kjenner svært godt til alt som skjer på kirken. De har sett stab komme og gå, og de har sett forandringer i kolonien. De vet hvordan ting gjøres og hvorfor de gjøres og vil gjerne formidle dette til alle nye som kommer. Stort sett er det godt ment, men for noen er det et spill der de forsøker å manipulere de nye som kommer for å få de over på sin side. Miljøet på leseværelset er sårbart, og jeg har sett at stabens evne til å håndtere de faste innslagene er avgjørende for om andre brukere føler seg vel der. Det kan lett bli som en av kvinnene i New Orleans opplevde: Førsteinntrykket mitt var ikke spesielt positivt. Jeg synes alle hadde det så travelt. Ingen hadde tid til å prate og ingen var interessert i meg. Jeg hadde forventet at de hadde vært litt mer interessert i meg. I ettertid har jeg forstått at det hadde en del med hvilke brukere som satt der akkurat i det jeg kom. Også Kirkesenteret i Albir opplever at mennesker stikker innom de dagene Kirkesenteret er åpent - men det er stort sett kort- og langtidsturistene. De fastboende er sjeldnere innom. Dette henger nok sammen med at miljøet i Alicanteområdet har skiftet karakter de siste 10 årene. Det har blitt færre arbeidende nordmenn med barn i skolepliktig alder, og antall kort- og langtidsturister har økt betraktelig. Kirken som sosial møteplass, har også skiftet karakter. Flere fastboende har påpekt dette, og hevder at miljøet rundt Kirkesenteret i Albir og kirken på Solgården mer og mer ligner en pensjonistklubb og derfor i liten grad appellerer til yngre mennesker. En av de fastboende i Alfaz del Pi sa at: Klientellet her er ensartet. Det er til dels de samme typer mennesker som går igjen på de forskjellige arrangementene. De fleste arrange-mentene har majoriteten pensjonister som deltakere. Derfor helgarderer kirken seg, og det blir litt eldretreffaktig. En annen av de fastboende i Albir sa at Jeg føler at jeg har havnet på et permanent eldretreff. Eldretreff er også det letteste å arrangere i vår kirke. De aller fleste her nede er eldre og liker å gå på eldretreff. Men er det nok? KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 336

337 På 1980-tallet, klarte man å skape et sosialt miljø i kirken på Solgården for de mellom 30 og 40 år. Det var ikke uvanlig at familier møtte hverandre og fikk kontakt på arrangementer i kirkelig regi. En av de få yrkesaktive nordmennene i området fortalte meg at... det var vanlig den gangen å gå på kirka om søndagene. Da fant vi alltid på noe etter Gudstjenesten. Det kunne være at vi gikk på restaurant eller på stranden. Barna trivdes også veldig godt med det. For å få til et aktivt miljø på kirka, er vi avhengig av et møte mellom folk i samme alder. Den gangen det var mange barn ved skolen, var det også mange som bodde her over en forholdsvis lang periode, så miljøet ble ganske stabilt. Kirke og skole samarbeidet om felles arrangementer. I dag finnes det få unge mennesker på gudstjenestene. De som møter opp er stort sett de som bekjenner seg som kristne. Det sosiale miljøet for yngre mennesker, går i dag på bekjentskaper. Jeg merket under feltarbeidet at de få unge familiene som bor her nede, kjenner hverandre ganske godt. Alle vet om alle. Det blir sagt at de som kommer ned hit for første gang, blir møtt med åpenhet og inkludert i nettverket ganske fort. Når noe blir bestemt, vet alle om det. En av lærerne på den norske skolen fortalte meg at Den norske skolen forsøker å tilrettelegge for at folk skal bli kjent når de kommer ned hit for første gang. Det er ved skoleporten de møtes i dag. Her avtaler de å gå på markedet, gå ut å spise eller andre ting. Dette fungerer til dels OK. Men det er ikke etablert en møteplass. De som er her ett år, klarer seg uten. De som blir lenger trenger en møteplass som både er sosialt, og et der man kan etablere et nettverk utenom Den norske skolen. Det er fremdeles noen familier med barn som bor fast i Alicanteområdet, og svært mange av de aktive på Kirkesenteret er bekymret over at kirken ikke klarer å rekruttere disse. En av de kvinnelige fastboende i Albir sa at... vi mister ungdommen og barna. Vi eldre appellerer ikke til ledelse av barn og ungdom. Vi må finne noe de unge kan samle seg om. Jeg tror at musikk og dans er noe vi kan satse på. Men, vi må spørre oss om det er noe mer vi kan gjøre. Hvordan skal vi gå frem? Starter vi med barna eller starter vi med foreldrene? Jeg synes at mangelen på barn og ungdom er vårt svakeste ledd her nede. Det er kanskje ikke så merkelig at Kirkesenteret ikke klarer å rekruttere unge mennesker når senteret kan forveksles med et eldresenter. Det har vært gjort forsøk fra kirkens side for å fange opp barn og deres foreldre, men det har falt på steingrunn i de fleste tilfeller. At Den norske skolen er et sosialt møtested KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 337

338 for nordmenn med barn, er ingen overraskelse. Både i Kobe, London og Alicante er Den norske skolen det sosiale sentrum for mennesker med barn i skolepliktig alder. I New Orleans, Antwerpen og Singapore, er det kirken som er det sosiale sentrum. Det kan tyde på at der det finnes en norsk skole, er det sosiale sentrum utenfor kirken. Det er derfor viktig å etablere god kontakt der det er norsk skole. Skolen blir det sentrum og utgangspunkt for foreldrenes sosiale liv. Kirken kommer inn for de som er kristne, men for de andre er det skolen som samler folk. Det ser altså ut til at Kirkesenteret stort sett fanger opp langtidsturistene og ikke de fastboende. Det er Den norske klubben som stort sett fanger opp de fastboende. En av de som har bodd i Alfaz kommune i mange år, mente at noe av forklaringen på den manglende oppslutningen om Kirkesenteret blant de fastboende, ligger i det spesielle miljøet i den norske kolonien: Miljøet her nede er svært spesielt. Bare nordmenn kommer over Svinesund er de verdensmestre. Nordmenn har en tendens til å samle seg i ghettoer. Disse ghettoene blir ofte oversiktlige. Jeg tror det er verre her enn andre steder, og det har vært sånn her i 25 år Du må unngå visse personer og visse miljøer for å overleve her nede Det er alltid noen som har mindre penger enn andre og som er misunnelige på de som har penger. Noen går på uføretrygd og de er misunnelige på de som er i arbeid. På skolen ble det slik at foreldre til barn som ikke hadde jobb og som var der av helsemessige årsaker og som dermed gikk på trygd, var misunnelige på lærerne på skolen fordi de var i jobb. Da ble det grupperinger og kamp Det er alltid noen her nede som liker å vise at de har mye penger. Rektor forsøker å gjøre noe sosialt utenom for elevene, og det hjelper noe på miljøet Det er mange miljøer her nede. Det er Frimurerne, Den norske skolen, Den norske klubben, Odd Fellow, Den norske kirken samt flere grupperinger i privat regi. Det er en del overlapping - spesielt mellom Kirkesenteret og Den norske klubben. De som er aktive i klubben er aktive på kirken. Du har også Solgården. Det er maktkamp der som andre steder, men det er fjernt fra Kirkesenteret. Det er noen fastboende som har engasjert seg i debatten, men for de som bor i Alfaz og i Albir er Solgården langt borte. De fastboende er ikke i Kirkesenteret. De er på Solgården innimellom. Jeg har snakket med mennesker som ikke kunne tenke seg å sette sine ben på Kirkesenteret. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 338

339 Dette er vår kirke! I Alicante, Antwerpen, London og New Orleans ser man at flere fastboende møter trofast opp på Gudstjenesten hver eneste søndag - så sant de har mulighet. Flere steder ser man at de samme menneskene er engasjert i tradisjonelle aktiviteter på kirken, og at de har vært det i en årrekke. En av de fastboende i London sa at Jeg har vært her i mange år og har engasjert meg på kirka i nesten alle de årene jeg har bodd her. Jeg er utrolig glad i kirka og blir glad inni meg bare jeg kommer inn av dørene her. En kvinne i London fortalte at Når min mann og jeg småkrangler, pleier han å si til meg why don t you go back to Norway? Da pleier jeg å svare at If I could swim the North Sea, I would have gone years ago! Det er bare en fleip, men Norge er en del av meg fremdeles etter så mange år. Jeg må alltid vise frem kirken når jeg har besøk fra Norge fordi den er så viktig for meg. Den er en del av meg. De første årene brukte jeg ikke kirken, men har vært fast bruker de siste 30 årene. De er fantastiske de som jobber her. Jeg kunne ikke tenke meg London uten kirken. I New Orleans har det de siste årene vært en synkende norsk koloni. Det har vært liten tilflytting og lite næringslivsaktivitet i området. På mange måter har kirken opplevd en knapphet på brukere. Den har derfor måttet ta ekstra godt vare på de som faktisk bruker kirken - og det bærer hele miljøet preg av. En av kvinnene i New Orleans fortalte meg at hun... føler at det norske miljøet her i New Orleans springer mye ut fra kirkens verdier. Kirken står på mange måter for noe helt annet enn andre norske miljøer i andre land gjør. Uten kirken ville det vært mye mer sladder, bakvaskelser og intriger. Blant nordmenn i utlandet er det ofte mye penger og mye misunnelse. Ofte er miljøene små nok til å få en oversikt over alle. Dermed har det lett for å bli en sosial inndeling og en rangering av både de som jobber og konene som er hjemme. De fleste stedene er så små og så etablert at når du kommer som ny, blir du målt opp og ned på alle måter for å se om du er bra nok til å innlemmes i miljøet. De skal sjekke om du er verdt noe, om du duger. Her i New Orleans er det heldigvis annerledes. Jeg føler at folk her støtter hverandre. Selv om vi er ulike i form av jobber, lønn og mennesketyper, trives vi sammen. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 339

340 På de fleste destinasjonene finnes det fastboende som gjennom årenes løp har lagt ned mange timers arbeid for sjømannskirken. På mange måter har de skapt sjømannskirken i sitt bilde. De snakker om sjømannskirken som sin kirke. De har et slags eiendomsforhold til kirken som gjør at de helst ser at alle forandringer skjer i samsvar med hva de selv ønsker. En av de fastboende i London fortalte meg noe som understreker dette engasjementet: Jeg husker hvordan jeg sto på under basaren. Jeg var så oppslukt i den at det gikk på helsa løs. En gang husker jeg at jeg plutselig fikk panikk da jeg innså at jeg ikke rakk å hente sønnen min på skolen. Jeg ringte hjem og fikk den nest eldste til å gå og hente ham. Han ble skikkelig sur, husker jeg, for han hadde sin engelske dame på besøk. Vel, de gikk nå og stilte seg opp utenfor skolen. Gutten kom ikke, og til slutt gikk de inn på læreværelset for å spørre. Da fikk de beskjed om at han ikke hadde vært på skolen i dag fordi hans mor skulle ha han med på et arrangement i kirken. De ringte meg og sa det, og da kom jeg på at jeg hadde tatt han ut av skolen, og at han satt i 2. etasje og jobbet med et eller annet. Så sånn kan det gå. Mennesker som har fulgt sin kirke i mange år og som har sett stab og brukere komme og gå, opplever nødvendigvis at kirken har skiftet karakter i årenes løp. Noen jeg snakket med synes sjømannskirkene er i ferd med å miste det folkelige preget. Kirken blir mer og mer resultatorientert og rettet mot ressurssterke grupper på destinasjonen, hevder andre. En av de fastboende i London som har vært flittig gjest og frivillig medarbeider gjennom mange år, hevder at kirken... har blitt mer og mer en forretningskirke de siste årene. En annen har reagert på at... kirken her blir mer og mer en administrativ businessenhet og mindre og mindre en kirke. Det mange eldre fastboende sier, er at den nære og varme relasjonen de har hatt med mennesker i staben, med mennesker som har gitt uten å kreve noe tilbake, har ført dem til nattverdsbordet. Ikke noe annet har hatt større betydning for en persons åndelige utvikling. Spesielt tydelig er dette i Antwerpen, London og New Orleans. Når forsøkene på å omgås brukerne ikke lenger virker ekte, reagerer brukerne sterkt: Presten bruker fem mi-nutter på deg, og så tror han at du er fornøyd for resten av livet. Det fungerer ikke på den måten. Man kan spørre seg om ikke en kirke som blir mer upersonlig og som innfører en profesjonell distanse mellom stab og bruker, på sikt vil miste muligheten til å påvirke mennesker i åndelig retning. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 340

341 Jeg føler at noe av kritikken bygger på en følelse av å bli forbigått når det skjer noe viktig på kirken. Mange forventer å bli behandlet som de trofaste brukerne de er, noe et sitat fra en kvinne i London understreker: Basarkomiteen så ikke viktigheten av å inkludere og prioritere de trofaste. Istedenfor tar de med helt nye som ser det som en prestisje å jobbe i kirken. Det går egentlig ikke an, samtidig som jeg ser at det er viktig å inkludere nye mennesker. De nye kunne fått vært med, men de trengte vel ikke få de beste jobbene. Det burde vært forbeholdt sliterne. Det betyr så mye for dem. Sett de nye i oppvasken eller til opprydding Turisten Det er først og fremst Kirkesenteret i Albir som går under betegnelsen turistkirke. Ved siden av en stor gruppe fastboende, preges det norske miljøet av mange kort- og langtidsturister. Korttidsturistene er i Spania opp til 12 uker, mens langtidsturistene gjerne oppholder seg på stedet fra oktober/november til april/mai. Aktivitetene står i sentrum hos de norske kort- og langtidsturistene i Spania. Folk har det travelt: Det er boccia, golf, turgrupper, kor, Odd Fellow, Frimurerere, Den norske klubben, kurser i spansk, maling, data o.s.v. I hvor stor grad kirken greier å knytte til seg aktiviteter, blir derfor avgjørende for hvor mange mennesker som bruker Kirkesenteret. For mange mennesker er nettopp målet med å bo i Spania store deler av året muligheten til å være mer aktiv, noe sitatene nedenfor understreker: Jeg er mye mer aktiv her nede enn hjemme. Det er så mye å foreta seg her; tennis to ganger i uken, Den norske klubben, lesegruppe, bridge, trimgruppe, kor o.s.v. Å flytte ned hit for vinteren er som å få et nytt liv. Når jeg er her føler jeg meg yngre, lykkeligere og i bedre form. Å sitte inne i huset mitt i Norge hele vinteren ville være forferdelig (enslig mannlig pensjonist og langtidsturist i Albir). I år var jeg i Norge til 1. januar. Jeg reiste hjem i forbindelse med julen, og var hjemme lenger enn jeg pleier. Jeg merker at jeg fikk mye dårligere kondisjon av å være hjemme. Hjemme kommer jeg ikke ut. Jeg blir sittende inne. Her kan jeg gå KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 341

342 ut, og jeg merket at de som hadde vært her i hele vinter hadde mye bedre kondisjon enn meg som hadde vært hjemme noen måneder (enslig kvinnelig pensjonist og langtidsturist i Albir). Tidligere pleide jeg å reise til Gran Canaria om vinteren. Jeg husker den siste gangen vi reiste dit. Jeg så en gammel, loslitt mann på Gardermoen. Han gikk med to krykker og så ut som om han var totalt hjelpeløs og virket ganske stakkarslig. I tillegg var han nesten døv. Jeg tenkte i mitt stille sinn at han aldri vil greie seg i Spania. Han så ikke ut som om han reiste med noen andre heller. Jeg kom i snakk med han på flyet ned til Gran Canaria. Han fortalte at han var nedover for 15. året på rad og at han var 85 år gammel. Jeg spurte han hvorfor han sliter seg nedover år etter år. Vet du hva han svarte? Han svarte: Hva er alternativet, da? Han hadde ingen kontakt med familien hjemme i Norge, de hadde blitt uvenner for noen år siden. Han var for dårlig til beins til å kunne gå ut om vinteren. Istedenfor å sitte isolert i en liten leilighet i Oslo, reiser han til Spania for å ha litt frihet (gift mannlig pensjonist og langtidsturist i Albir). På lik linje med den medfølgende parten i jobbrelatert utenlandsopphold, vil både kort- og langtidsturisten i noen uker eller måneder befinne seg på en destinasjon der de ikke har noe sosialt nettverk. En kvinnelig pensjonist og langtidsturist fortalte meg at Det er så mange som er ensomme her. Vi som kommer hit ned for noen måneder hver vinter har ikke noe nettverk når vi kommer slik som de fastboende. Vi må skape oss vårt eget nettverk. Derfor trenger vi Kirkesenteret. Det er der vi møter mennesker. Den norske turisten finnes på de fleste destinasjoner. Singapore er et utgangspunkt for mange ryggsekkturister som reiser i Østen og bare i London er det over norske turister i løpet av året. New Orleans er jazzens og bluesens Mekka - og det kommer hundrevis av nordmenn til byen hvert år for å spise, drikke og høre god musikk. En og annen turist finner også veien innom Antwerpen, mens Kobe ligger litt utenfor allfarvei for de fleste nordmenn. Sammenligner man Kirkesenteret i Albir, og den betydningen det har for norske turister, med de andre sjømannskirkene i denne undersøkelsen, ser man at de andre kirkene brukes på en annen måte. Det henger for det første sammen med at det er langt færre langtidsturister i Antwerpen, Kobe, London, New KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 342

343 Orleans og Singapore. Der finner man turister som bare er i byen for et par dager eller et par uker og som derfor ikke har behov for å opprette noen sosial kontakt med andre nordmenn på stedet. Et besøk på sjømannskirken er motivert av helt andre ting. På de andre destinasjonene har kirken større betydning som infor-masjonssentral, frihavn og akuttmottak i tilfelle noe skulle inntreffe. Jeg vil komme inn på disse funksjonene senere i kapittelet Mennesker på gjennomreise Både trailersjåfører og norske sjøfolk er på mange måter mennesker på gjennomreise: De har kontakt med kirken i forbindelse med et kort opphold på destinasjonen. Trailerkirker er en betegnelse som brukes på kirkene i Antwerpen, Hamburg og Rotterdam. Under feltarbeidet traff jeg trailersjåfører både i Alicante, Antwerpen og London - men det er først og fremst Sjømannskirken i Antwerpen det refereres til i denne avhandlingen. I denne undersøkelsen, er det bare staben i Alicante som ikke går på skipsbesøk. Det skyldes rett og slett at det ikke er noen norske skip i området. På Sjømannskirken i Kobe, Antwerpen, London, New Orleans og Singapore er skipsbesøk høyt prioritert. Det skal helst ikke være et skip med nordmenn ombord som ikke på en eller annen måte har hatt kontakt med sjømannskirken. Sjøens folk har lang erfaring med Sjømannsmisjonen fra misjonens spede begynnelse i forrige århundre, og jeg tør påstå at det ikke finnes en erfaren norsk sjømann som ikke har hatt kontakt med Sjømannsmisjonen på et eller annet tidspunkt i løpet av sin karriere til sjøs. Det har skjedd en positiv utvikling de siste årene; fra å bli stadig færre nordmenn ombord på norske og utenlandske skip, har utviklingen snudd. I dag er det en del unge som reiser til sjøs. Norsk sjøfartstradisjon har imidlertid mistet en hel generasjon norske sjøfolk. Flere av de yngre har ingen erfaring med Sjømannsmisjonen, og ikke alle er like begeistret for tanken på besøk fra sjømannskirken som eldre kollegaer, men det skal jeg komme nærmere inn på senere i kapittelet. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 343

344 Trailersjåfører Som jeg nevnte i kapittel 10, er det ingen dans på roser å være trailersjåfør. Hverdagen består av fjerne destinasjoner, lange strekninger, korte tidsfrister, tunge løft, venting for lossing og lasting og strenge kjøre- og hvileregler. Mat, hvile og søvn tilpasses kjøreruta. Det innebærer at trailersjåførene ofte må tilbringe mye tid alene i bilen langt borte fra familien i Norge. Det eneste mange ser når de er på jobb, er motorveier og trailerstopp langs veien - med mindre de har anledning til å reise innom Sjømannskirken i Antwerpen, Hamburg eller Rotterdam. Trailersjåførene opplever at Sjømannskirken i Antwerpen er et møtested og et samlingspunkt for norske trailersjåfører. Når du kommer fra Frankrike eller Spania og kjører innom Antwerpen, er du halvveis hjemme, var det en som uttalte da jeg spurte om hvorfor så mange reiser innom Antwerpen. Mange har vært faste gjester i mange år, og har etter hvert blitt godt kjent med staben på Sjømannskirken. De opplever at staben setter pris på at de kommer og tar imot dem som gamle venner. Kirken er et trygt sted å komme. En setning jeg har hørt fra flere er: Å komme på kirka er nesten som å komme hjem. Flere av sjåførene kjenner også fastboende nordmenn i Antwerpen, og de kjenner andre norske sjåfører. Mange synes det er fint å komme på kirka fordi det alltid er noen å prate med der. De slipper å sitte alene i en krok på et trailerstopp. Selv om de ikke treffer noen de kjenner, er det lett å bli kjent med folk. En øvelse jeg har funnet svært nyttig er å ta for meg en og en bruker og si: Kan du med tre ord beskrive Sjømannskirken her i Antwerpen? De ordene som går igjen blant sjåførene er: Sosialt, avslappende, nedstressende, folkelig og hyggelig. Mange av sjåførene reiser omveier for å komme til Antwerpen. Foruten det sosiale aspektet på kirken, har de her mulighet til å treffe mennesker som de kan tilbringe tid sammen med utover kirkens åpningstid. Ofte innebærer det sosiale aktiviteter med andre sjåfører, men det innebærer også sosial omgang med staben på sjømannskirken. Jeg har sett at denne kontakten mellom stabsmedlemmer og trailersjåfører utenom kirkens åpningstid, fra sjåførenes side ofte er motivert av et ønske om å snakke med mennesker som står for en alternativ livsstil. Det er helt klart at lengden på relasjonen er svært viktig med hensyn til sjåførenes frimodighet til å snakke om problemer og KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 344

345 spørsmål rundt det å leve. En trailersjåfør jeg snakket med i Antwerpen fortalte meg at han aldri før har hatt et forhold til kirken. Men, etter at jeg kom i kontakt med sjømannskirkene i Europa, har jeg fått et nytt syn på kirken. Jeg vokste opp i en familie der kirken ikke var Norske sjøfolk Det er ingen overdrivelse å si at sjømannskirken fysisk sett ikke lenger fungerer som et møtested for sjøfolk. Som jeg var inne på i kapittel 4, er i dag majoriteten av norske sjøfolk offiserer som sjelden har tid til å gå i land på grunn av kort liggetid og effektive laste- og losseteknikker. Å kunne reise inn på sjømannskirken hører på mange måter historien til. I dag er det staben på sjømannskirken som reiser på båtbesøk. Ved siden av å ha med aviser, utfører staben ulike ærender, men først og fremst handler skipsbesøket om god tid til samtale. Det er stor forskjell på båtbesøk. Som regel blir representanten fra Sjømannsmisjonen godt mottatt, men personlig opplevde jeg at de aller fleste sjøfolk er avventende den første tiden av besøket. Mange med litt fartstid vet at representantene fra kirken er forskjellige. De aller fleste har bare hatt positive opplevelser med Sjømannsmisjonens skipsbesøk, men en og annen har hatt negative opplevelser som de gjerne deler med andre. Et fellestrekk med alle som har hatt negative erfaringer, er at de tillegger det negative Sjømannsmisjonen som helhet. Har de derimot hatt svært positive erfaringer, tillegger de dette enkeltpersonene de har hatt erfaring med. De ser ikke på sjømannskirken som en enhetlig organisasjon, men som en samling enkeltpersoner. Noen ganger kan det være vanskelig å få praten igang. Kommer praten igang, er den veldig ofte i en lystig og lett tone. Dette varierer imidlertid fra besøk til besøk. På noen båter er det kun én nordmann, gjerne kapteinen. Han føler seg ofte sosialt og kulturelt isolert og har stort behov for å prate norsk. Et typisk båtbesøk er da å sitte i et par timer og bare komme med spørsmål og småkommentarer. Det er vanskeligst å komme ombord på båter som går i fast rute i Europa der det er mange nordmenn ombord. Da er det ikke like stor interesse for å prate med representanter fra kirken. Det KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 345

346 virker som om det er to grunner til det. Den ene er at mannskap/offiserer har ferskere aviser enn det kirken har. Den andre grunnen er at de har et nettverk ombord på båtene. De har et sosialt fellesskap du ikke finner på båter med bare norske offiserer. Jeg har imidlertid merket meg at spesielt de sjøfolkene som går i fast rute, setter pris på å se den samme personen fra Sjømannsmisjonen komme ombord flere ganger. Etter tre måneder på feltarbeid i Antwerpen, ble jeg kjent med noen av sjøfolkene ombord på båter i fast rute. Jeg fikk etter hvert høre om familien hjemme, om drømmer og planer for fremtiden, om problemer og gleder ombord og jeg har ikke tall på hvor mange bilder jeg har sett av herlige småunger! Det tok imidlertid noen besøk ombord før jeg kom så langt. Et båtbesøk kan vare fra ti minutter til flere timer. Noen ganger kan representanter fra kirken bli sittende opp til en halvtime før mannskapet har tid til å sette seg ned å prate. Da gjelder det å være tålmodig og signalisere at en har god tid. Det kan være ganske hektisk i havna. Som regel rekker ikke mannskapet å gå i land, og da er kirken den eneste norske kontakten de har. Samtalene ombord varierer også ganske kraftig. Det er sjelden noen kommer inn på åndelige spørsmål. Når de gjør det, er det på eget initiativ. Normalt prates det om hverdagslige ting: Hvor lenge de har vært ombord, når de skal i land, hvor mange år de har seilt, hvor de bor, om de har familie o.s.v. Min erfaring er at mange av de fineste samtalene finner sted rundt matbordet. Her har alle tid til å slappe av og slå av en prat. Det er imidlertid tydelig at måltidene er noe av det alle ser frem til og at de derfor i større grad enn andre yrkesgrupper konsentrerer seg om å spise når de først gjør det. Kapteinen ombord på et NIF-skip uttrykte det slik: Den viktigste personen ombord på båten er kokken. Det er en sterk korrelasjon mellom kvaliteten på maten og antall krangler og slåsskamper ombord. I de siste par årene har det kommet en del kadetter eller lærlinger ombord på de største båtene. På meg virker det som om terskelen her er noe høyere og de er mer skeptisk til besøk fra kirken enn de som har seilt noen år. De har hørt om den inn-satsen Sjømannsmisjonen har gjort gjennom historien fra eldre kolleger og slektninger hjemme i Norge, men de har ingen er faring med å gå på kirka. Jeg traff en del som aldri hadde vært innom en sjømannskirke tidligere, til tross for at de hadde vært til sjøs en lengre periode. I noen tilfeller opplevde jeg at eldre kolleger nærmest beordret de unge til å ta seg en tur på kirka hvis det var anledning til å gå i land. Et første møte KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 346

347 med sjømannskirken er både overraskende og positivt for de fleste. Jeg tror mange til tross for alt det positive de har hørt om sjømannskirkene rundt omkring i verden, har en forforståelse av kirken som et sted for religiøse handlinger. De er ikke forberedt på et møte med stab og andre brukere der det religiøse faktisk ikke står i sentrum Stabens betydning Mange som kommer til sjømannskirken for første gang, er usikre. De vet ikke hva de går til. Førsteinntrykket er derfor svært viktig. En langtidsturist i Albir husket godt sitt første møte med Kirkesenteret: Jeg husker første gang vi var på Kirkesenteret. Vi ble veldig godt mottatt. Det er veldig hyggelig å bli tatt i mot med et håndtrykk og et smil. Det får en til å føle at en blir satt pris på. Et dårlig førsteinntrykk glemmes ikke, noe en av kvinnene i New Orleans påpekte: Førsteinntrykket mitt var ikke spesielt positivt. Jeg synes alle hadde det så travelt. Ingen hadde tid til å prate og ingen var interessert i meg. For at kirken skal fungere som et sosialt samlingssted, er det av stor betydning om det er en person på kirken som kan ta imot mennesker og som har tid til å sette seg ned og prate med de som kommer innenfor døren. Hvis ingen har som sin arbeidsoppgave å ta seg av leseværelset, eller er for opptatt med andre ting, er det ingen som tar imot folk når de kommer. Dette virker ikke særlig positivt, og spesielt nye brukere føler seg lite velkommen. Det er helt essensielt å virke av-væpnende på nye brukere, og førsteinntrykket er av avgjørende betydning for om vedkommende kommer tilbake eller ikke. Det er ikke bare førsteinntrykket som er viktig. Vel så viktig er det at det er noen til stede som kan skape et miljø og en atmosfære på leseværelset. En misjonær i Kobe fortalte meg at... tidligere brukte jeg Sjømannskirken i Kobe mer. Da var jeg innom og leste aviser og slo av en prat. Det var mens det var en husmor i hel stilling der. Hun virket veldig samlende på folk, og kirka var alltid åpen. En expat-wife i Singa-pore var helt klar da hun sa at Hvor vellykket en sjømannskirke er, kommer helt an på staben. Hvor blide og hyggelige de er, er svært viktige. Vi hadde en husmor for noen år siden som virkelig hatet jobben sin. Da var det trist å komme hit, det skapte ikke noen god atmosfære. Da unngikk jeg kirken når jeg visste at det mennesket hadde vakt. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 347

348 Mange føler det som en trygghet at de som jobber på kirken ikke gjør det ut fra karrieremessig- eller økonomisk motivering. Svært få tror ikke-religiøse organisa-sjoner kunne hatt det samme uselviske rammeverket som Sjømannsmisjonen i sitt møte med brukerne. Nettopp fordi staben er kristne, føler brukerne at de er til å stole på. Mange brukere identifiserer seg med staben på kirken. I Spania ansatte Sjømannsmisjonen for en tid tilbake en ung prestefamilie til å drive Kirkesenteret. Flere av brukerne har nevnt overfor meg at det var vanskelig å skulle prate med noen som kunne vært barnebarnet deres. På sosialt nivå var det selvfølgelig ikke noe problem, men samtaler rundt åndelige spørsmål og generelle problemer i livet var det vanskelig for mange å gå til presten med. Det var ikke noe galt med presten, men brukerne greide ikke å identifisere seg med ham. Det er viktig at kirken har en stab som kan møte brukerne på brukernes premisser Presten og støttespillerne Sett med brukernes øyne, er presten fremdeles den viktigste personen i Sjømannsmisjonen, det hersker det overhodet ingen som helst tvil om. De aller fleste jeg snakket med assosierer kirken med stedets prest og hans/hennes sosiale profil. Resten av staben er støttespillere ifølge en næringslivsleder i London: Jeg føler at det er et godt samarbeid på kirken, det vil si mellom støttefunksjonen og prest. En av de ansatte ved NATO-basen utenfor London sa at For de fleste er kirka presten, eller prestene. Det er presten som eksponerer kirka også her i England. Vi vet jo at det er et støtteapparat på kirka, men det er ikke til å komme forbi at det er presten som er viktigst. Hvis presten er håpløs ville ikke mange brukt kirka. De ville kanskje brukt den når det var 100% nødvendig. Hvis presten er en støvel har kirka et problem. Presten betyr mye ute. I London hørte jeg følgende: Jeg pleier å si at hvis presten banker på døra hjemme så er noen død. Hvis presten ikke banker på døra ute, er presten død. De forventer at presten er til stede i utlandet i mye større grad enn hjem-me! KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 348

349 Også i New Orleans er det er gjengs oppfatning at presten er viktigst av alle i staben, noe en av de fastboende uttrykker på følgende måte: The Pastor is very important. The whole church town comes from it. We need a pastor that can get along with the old ladies like me, with the young ladies, with children, with boys and men. Odd has that. He is wonderful. It is not just his personality. He is caring and he is a wonderful preacher too Tid som kritisk faktor Mange mennesker kommer på kirken for å prate. En viktig rolle staben har, er å presentere mennesker for hverandre slik at en samtale kan komme igang rundt bordet. Staben har ikke alltid tid til å sette seg ned og prate. Dette kommer godt frem i et sitat fra en langtidsturist i Albir: De er veldig flinke til å prate med oss når vi kommer og går, men de burde hatt mer hjelp på kjøkkenet slik at de kunne sitte ned og prate med gjestene. Jeg synes ofte de jobber for mye på kjøkkenet. Du vet vi gamle er litt rare. Vi synes det er hyggelig å prate med hverandre, og setter pris på at staben også tar seg tid. Det betyr mye for de som er langt hjemmefra å bli inkludert i et miljø. Det er betydningsfullt når staben på kirka gjør det. En expat-wife i New Orleans hadde merket seg at staben faktisk har en jobb å gjøre utover å sitte og prate med mennesker: Jeg føler vel at tid er et kritisk punkt på kirken. På mange av arrangementene kan det gå veldig hektisk for seg. Vi som er brukere ser ikke det. Vi ser bare at folk på kirken tar imot alle som kommer, jobber litt på kjøkkenet eller andre steder, tar imot nye mennesker, stikker inn og jobber litt mer o.s.v. Vi reagerer når de ikke har tid til å prate med oss. Etter at jeg ble litt involvert i arbeidet på kirken gjennom Liv, ser jeg jo hvor mye de har å gjøre. Jeg ante ikke at det kunne være så mye, for jeg har aldri riktig merket noe til det. En av de kvinnelige medfølgerne i Singapore sa at Jeg tenker hver gang jeg hører at det skal komme noen nye; åååå, hva får vi nå? For det er så viktig hvilken holdning du møter når du kommer inn der og det er så godt å møte mennesker som har tid til deg. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 349

350 Når det ikke fungerer. Mange har høye forventninger til sjømannskirken på stedet. Det har ofte sammenheng med at de har vært i utlandet tidligere og derfor har et sammenligningsgrunnlag. Mange har også hørt gjennom andre hvordan kirken på ett sted fungerer, og forventer det samme dit de flytter. De forventer en kirke som står med åpne armer og tar i mot dem når de kommer, men som ikke forventer noe igjen. Enkelte kirker har ingen stor betydning som sosialt samlingssted for nordmenn på destinasjonen. Jeg har forsøkt å forstå når det er tilfelle, og kommet frem til at tilgjengelighet i form av åpningstid og reisetid til kirken, antall nordmenn på destinasjonen, type arrangementer, stabens holdning til brukerne, sannsynligheten for å treffe andre nordmenn i kolonien på kirken og stabens sosiale profil er viktige faktorer. Det er klart at en begrenset åpningstid ikke inviterer til å bruke kirken som møtested. Dermed er noe av kirkens samlende funksjon borte. Grad av oppslutning om store arrangementer er ofte overraskende stor, men når hyppigheten på sosiale arrange-menter er lav og det er lenge mellom hver gang folk i kolonien møtes naturlig på kirken, må de fleste finne et alternativ til kirken for å danne og opprettholde et sosialt nettverk. Tilgjengelighet gjelder også staben. Enkelte stabsmedlemmer har rykte på seg for stadig å være på reisefot og konsentrere innsatsen sin om alt for mange mennesker på alt for mange steder. Resultatet er ofte at ting blir satt igang, men ikke fulgt opp i tilstrekkelig grad. Selv om en begrenset åpningstid og stor reisevirksomhet kan forsvares fra stabens side, opplever nok ikke brukerne det på samme måte. Kirkens begrensede åpningstid oppleves som et signal om at kirken er lukket. Stor reise-virksomhet i staben er et signal om at kirken prioriterer alle andre enn kolonien på stedet: Staben og kirken er ikke tilgjengelig for brukerne når brukerne trenger det. Når ting planlegges ut fra kirkens premisser, reagerer kolonien. Det er som regel forret-ningskolonien som reagerer sterkest. Jeg tror det er en god forklaring på det. En konsekvens av vårt servicesamfunn, er at vi forventer at ting er tilrettelagt for oss. Så også med sjømannskirken. Mange mener at det må være en profesjonell kontakt både med stabsmedlemmene individuelt og med kirken generelt. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 350

351 Enkelte har lang reisevei for å komme til kirken. På destinasjoner som Kobe, London og New Orleans, har mange en times reisevei eller lenger. Dette er en klar medvirkende årsak til at mennesker ikke bruker kirken like hyppig som de som bor i nærheten. Hvis det i tillegg er uklarhet om kirkens åpningstid, er det mange som velger å ikke besøke kirken. Andre er redde for å bruke kirken etter at det er mørkt om kvelden. Spesielt gjelder det mennesker som er avhengig av offentlig kommunikasjon eller rett og slett bruker bena. Dette finnes det mange eksempler på både i London og i Albir. En kvinnelig student i London sa at Nå som jeg er her på fjerde året, er jeg sjelden på kirka. Jeg var mye her i begynnelsen, nesten hver eneste søndag. Nå er det sjelden jeg stikker innom. 17. mai var jeg her, men da var det så fullt at jeg nesten ikke kom inn. Nå som jeg har kommet så langt i studiene, er det så godt å slappe av i sofaen hjemme når jeg har fri. Jeg orker ikke da å reise inn til kirka. Den ligger så kronglete til at det er et ork å tenke på å reise dit. Det er et helt klart skille mellom forretningskoloniens forventninger til profesjonalitet enn andre brukere. Dette er spesielt tydelig i Singapore, Kobe og London der andelen forretningsfolk er forholdsvis høy. Når staben forventes å være profesjonell, innebærer det profesjonalitet på flere nivåer. For det første innebærer det en profesjonell drift av kirken på stedet. Kirken forventes å tenke målrettet og ha evne til å gjennomføre planer. Nivået på den økonomiske driften forventes å være høyt. Organiseringen av det frivillige arbeidet under store arrangementer forventes å være profesjonell. Selv om entusiasme og pågangsmot er stor, hjelper det lite hvis evnene ikke er til stede. For det andre forventer forretningskolonien et profesjonelt samarbeid internt i staben og i forhold til frivillige og råds- og komitémedlemmer. Stabsmedlemmene må være profesjonelle i måten de behandler mennesker på. Flere brukere jeg har snakket med reagerer negativt når staben på en sjømannskirke klager på andre mennesker, på manglende ressurser, på manglende oppslutning og når staben fremhever sin egen innsats. For det tredje forventer forretningskolonien en viss grad av kvalitet på arrangementene. Å være uforberedt og rote til arrangementer, ses på som svært negativt og kan være nok til at folk nekter å stille opp som frivillige på arrangementer eller til å sitte i styrende organer. Graden av effektivitet og service fra kirkens side er ikke lenger en hyggelig overraskelse, men et krav. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 351

352 En faktor som taler til sjømannskirkens forsvar, er at brukerne evaluerer det de ser - ikke det de ikke ser. Hvilket arbeid som legges ned i forberedelse, i sjelesorg og oppfølgingsarbeid er ikke alltid like synlig. Det er en del skjulte brukere mange steder: Mennesker som får hjemmebesøk fra kirken. En av de frivillige i London karakteriserte menigheten som... dette er en menighet med en del aktive brukere, men vi har også en skjult menighet som disse brukerne ikke ser. Den skjulte menigheten er utrolig tidkrevende. De kirkene som trekker mye folk, har en stab med en serviceholdning overfor brukerne en stab som stiller få krav. Jeg tror det er en sammenheng her. Jeg har sett i de tilfellene kirken ikke fungerer samlende på kolonien, at staben på kirken har operert med relativt strenge motkrav overfor nordmenn som bruker kirken. Resultatet har blitt at det er få som ønsker en nær og personlig kontakt med kirken i redsel for å bli krevd for mye av. Dermed blir det en avstand til kirken på stedet. Stabens holdning overfor brukernes rolle virker altså avgjørende på brukernes forhold til sjømannskirken på stedet. For mange ferske brukere fant jeg den samme holdningen som Bill Hybels fant i Willow Creek: Kirkefremmede Ola og Kari vil være i fred. Hvis de skal bevege seg inn i kirken, må de være garantert å slippe og synge noe, si noe, signere noe eller gi noe (Hybels, 1995). På mange måter befinner kirken seg i et dilemma; den er avhengig av at nordmenn stiller opp med frivillig innsats for å ha et tilbud til brukerne, men Ola og Kari Nordmann har problemer med å stille opp. Med unntak av misjonærer og praktiserende kristne mennesker, føler ikke Ola og Kari noen for-pliktelse overfor kirken på stedet. De har ikke dårlig samvittighet for ikke å stille opp, og mange leter etter en legitim unnskyldning for å slippe. De kan stille opp så lenge oppgaven er lystbetont, men så fort det blir noe som ikke er lystbetont, kreves det en svært god relasjon til mennesker i staben for at de skal gidde å stille opp. Når Ola og Kari stiller opp med sin innsats, forventer de at staben på kirken viser sin takknemlighet. Når takken uteblir, har brukerne reagert ganske kraftig på det med negativt vareprat og uvillighet til å stille opp som frivillig. Brukerne føler at de legger ned en enorm innsats og at de i grunnen ikke føler noe behov for å stille opp som frivillig. Dermed forventer de å bli belønnet i en eller annen form. Noen ganger virker det som om staben har for store forventninger til brukerne. Det er tydelig for meg at uansett hva staben forventer, bør den i alle fall ikke ta det som en selvfølge at bru- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 352

353 kerne stiller opp. Et tydelig gi og ta forhold mellom kirken og dens brukere fungerer ikke på sjømannskirkene. En generell trend jeg har sett under feltarbeidet, er at brukernes evne til å omgås på tvers av profesjon er begrenset. Det vil si at misjonærer omgås misjonærer, forretningsfolk omgås forretningsfolk og trailersjåfører omgås trailersjåfører. På destinasjoner med få nordmenn, er det derfor et begrenset marked for kirken. Med få nordmenn på en destinasjon, er det vanskelig å segmentere markedet men det er faktisk et ønske om segmentering fra brukernes side. Mange brukere savner et skreddersydd tilbud fra kirkens side. Et eksempel fra Japan er at misjonærene ønsker et åndelig tilbud i større grad enn forretningsfolkene. I tillegg har misjonærene sitt sosiale møtested på Den norske skolen og bruker ikke kirken som en sosial arena. Forretningsfolkene har ingenting imot misjonærene, men de vil ikke gå på gudstje-nestene fordi... jeg er skremt når jeg er der på gudstjeneste. Det er ikke gudstje-nestene som er ille i seg selv, men de (misjonærene) som sitter på bakerste stolrad og roper halleluja. De virker som intelligente mennesker, men de skremmer vannet av meg når det gjelder det åndelige. Jeg føler meg ikke vel i den settingen i det hele tatt. Behovet for et møtested er ikke mindre selv om kirken ikke fungerer sosialt. En vanlig ordlyd er at vi har funnet et alternativ til kirken. En expat-wife i Kobe sa det på denne måten: Hvis man skal ha noe sosialt liv her i Kobe, må man invitere folk hjem til seg. Eller så må du begynne i en klubb eller på et kurs. Jeg vil egentlig ikke, men jeg merker at jeg blir tvunget til det for i det hele tatt å få noen sosiale kontakter her. Jeg blir veldig isolert uten å gå på disse kursene eller hva det nå blir til. Jeg må ha noe å gjøre, og når det ikke er noen kirke å gå i fast eller noe sosialt miljø utenom kirken, blir det kurser. Siden kirken ikke er et møtested for nordmenn, finner man et større sosialt nettverk på tvers av nasjonaliteter. Nordmenn er like gjerne sammen med amerikanere, australiere eller andre europeere som med nordmenn. Nyankomne vet ikke hvordan de skal komme i kontakt med andre nordmenn. Derfor melder de seg på kurser, arrangementer eller treningstilbud - ofte i regi av nasjonale foreninger - for å treffe andre mennesker. Jeg nevnte at stabens sosiale profil har betydning for hvordan brukerne oppfatter sjømannskirken. Jeg har sett flere eksempler på tidligere flittige brukere som har vendt KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 353

354 kirken ryggen etter gjentatte negative opplevelser med en for høy sosial profil blant medlemmer i staben. Jeg skal forsøke å forklare nærmere hva jeg mener med en for høy sosial profil. På alle destinasjoner vil det være mennesker som har høyere sosial status enn andre, enten fordi de har en mer betydningsfull posisjon i diplomati eller næringsliv, eller fordi de har andre ressurser som er av interesse. På samtlige destinasjoner vil det også være mennesker som har høyere sigarføring enn andre. I fare for å høres klisjéfylt ut, vil ofte mennesker som faller i disse gruppene ha et stort nettverk av innflytelsesrike bekjentskaper, ha et aktivt sosialt liv og har evne til å få gjennomslag for sine forslag og ideer i de fleste settinger. I sin ytterste konsekvens er miljøene kjennetegnet av menn med høye posisjoner og medfølgende hustruer som er opptatt av golf, shopping og lunsjing. De har et stort nettverk av likesinnede som ofte strekker seg over landegrensene. Ting, spesielt det som gir status, har stor innflytelse, og mange reiser utenlands med den hensikt å anskaffe seg flere ting. Mange har vertinneplikter i forbindelse med mannens arbeid. Mange har bodd i utlandet over flere år, og de ser ut til å bruke kirken som folk hjemme bruker kirken. Det er som oftest i forbindelse med merkedager som julaften, 17. mai, barnedåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. I noen grad vil det være interessant for sjømannskirkene å tiltrekke seg disse menneskene fordi det er en del ressurser å hente her. På den annen side er det mange brukere som oppfatter Sjømannskirken på stedet som et slags motkultur til et miljø som beskrevet ovenfor. En expat-wife i Singapore sa at Det er ikke alle menneskene her nede som er noe særlig å være i lag med. En del virker jålete og er opptatt av hva mannen min og andres menn jobber med, og de er opptatt av å vise frem at de har mest mulig. Det er ikke bra for barn å vokse opp i et slikt miljø. Det var på kirken jeg til slutt fant et nettverk jeg kunne trives i. Når brukerne oppfatter det slik at kirken ikke lenger behandler alle likt, men faktisk favoriserer noen på bakgrunn av sosial status, reagerer de svært negativt, noe en norsk kvinne tydelig ga uttrykk for: Nei, jeg går ikke i kirka lenger og jeg kan fortelle deg hvorfor. Presten bare raser forbi meg hvis han ser en som er viktigere enn meg litt lenger bort. Dette er helt typisk. Hvis ambassadøren hadde stått rett bak meg på kirkekaffen, hadde presten bare gått rett forbi meg. Det er blitt slik at de som har innflytelse og penger blir slikket opp etter baken, mens vi vanlige, fattige blir oversett. En mannlig næringslivsleder på samme destinasjon sa at Jeg synes flere i staben har et litt negativt trekk. Hvis de ser noen nye mennesker, spør de alltid om hvem de er. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 354

355 Hvis de har posisjon eller innflytelse, går de alltid bort og presenterer seg. Jeg vet om flere som har reagert negativt på en slik differensiering av mennesker - spesielt de som har vært flittige brukere av kirken over flere år. En norsk sjømann jeg møtte i Singapore, fortalte meg at han hadde vært med da kirken ble bygget i Han hadde malt ytterveggene. Men det han husket aller best, var at kongen skulle komme til kirken og innvie den. Da hadde han og alle de andre frivillige som arbeidet på kirken fått beskjed om å holde seg i bakgrunnen. Det virker som om slike ting henger igjen år etter år, og det er ganske betegnende at det er det han nevner når han forteller om sitt første møte med Sjømannskirken i Singapore. Viktige personer har med andre ord lett for å bli en litt betent sak på de fleste sjømannskirkene. Den vanlige bruker misliker ofte at noen viktige personer blir prioritert og gjort stas på. Sjømannskirken skal være lik overfor alle, og ingen skal prioriteres på noen måte. På den andre siden er disse viktige personene viktige for Sjømannsmisjonen - et dilemma Sjømannsmisjonen må leve med. Under en av vaktene mine i Singapore, kom jeg i snakk med en norsk sjømann. Det må ikke bli slik som en av de fastboende i London hevder: En annen ting som gjør at det kan være litt vanskelig å gå på kirken, er at man helst skal være en del av det gode selskap for å bli akseptert. Det sosiale kravet er ganske stort i London. Jeg tror det er ganske stort press i enkelte grupperinger. De med store problemer vil ikke tørre å gå på kirka. Både før og nå er det slik at de med problemer går på KFUK istedenfor. De som har det vondt og dårlig sier at det siste stedet de vil gå er på Sjømannskirka i London. Det er høy terskel på kirka, den er mye lavere på KFUKhjemmet KIRKEN SOM INFORMASJONSSENTRAL Å flytte til et annet land er en stor overgang for mange. De fleste nyankomne på en destinasjon har et stort informasjonsbehov fra dag én. For en expat-wife i New Orleans var det i orienteringsfasen... viktig å ha et støtteapparat som kan gi deg informasjon både av praktisk karakter og psykisk natur, hvordan det er å bo i ut-landet KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 355

356 Det er så mange ting du ikke tenker over at du kommer til å trenge hjelp til. Det får du på kirka, og det er alltid en eller annen som kan hjelpe deg enten det er folk du trenger å kontakte eller det er ting du trenger i hjemmet. Informasjonsmessig har kirken fungert veldig bra for meg. Det kan være mange ting en person lurer på, og kirken er for mange et naturlig utgangspunkt. En expat-wife i Singapore fortalte at Første gang du kommer på kirka får du vite mye av det du lurer på. Kirka fungerer på mange måter som en informasjonssentral der både staben og de andre kan formidle en del kunnskap. Informasjonen kan være av generell karakter som hvordan takler jeg best overgangen fra et yrkesaktivt liv i Norge til en hjemmetilværelse i utlandet? eller hvordan kan jeg best takle det asiatiske konservative kvinnesynet? Informasjonen kan også være av spesifikk karakter som sønnen min har slått ut en tann, hvor finner jeg den beste tannlegen eller hvordan går jeg frem for å finne en brukbar skole for barna? Mange mennesker sitter inne med verdifull personlig informasjon fra egne opplevelser. Dette gjelder både staben og brukerne. Når relasjoner dannes og utvikler seg over tid, vil informasjonsutvekslingen bli av stadig mer personlig karakter. Det er en del mennesker som får spesielt god kontakt med medlemmer i staben, og mitt inntrykk er at det nettopp er staben på kirken de tyr til når de trenger råd og hjelp til å takle vanskelige situasjoner i forbindelse med oppholdet på destinasjonen. Mange kontakter også staben når de skal flytte hjem for å få informasjon om hvordan de kan takle den overgangen. Det er nettopp på dette området en expat i New Orleans tror kirken kunne bidratt ytterligere: Det å reise ut er jo én ting, men problemet er kanskje like stort når en kommer hjem. Det har kanskje ikke så mye med kirka å gjøre. Det blir nesten et dobbelt kultursjokk for du er ikke innstilt på det. Du skal bare hjem igjen og så har det endret seg der også i løpet av kort tid. Du er liksom ikke innstilt på at det har skjedd endringer hjemme. Jeg tror kanskje at kirken kunne spilt en rolle på det området. Det er jo bare å tilegne seg den kunnskapen som er på om-rådet, den biten av det. Jeg tror nok også at kirken rent sosialt sett ville vinne på det. Det er ikke bare mennesker i kolonien som bruker kirken som informasjonssentral. Mange turister reiser på kirken for å få informasjon om overnattingsmuligheter, severdigheter og hva de bør eller ikke bør gjøre på destinasjonen. Det blir også mer og KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 356

357 mer vanlig at nordmenn tar kontakt med sjømannskirken før de reiser ut for å få praktisk informasjon av både generell og spesifikk karakter. Samtlige sjømannskirker jeg har studert, sender ut informasjon om ting som har skjedd eller skal skje på kirken til personer som står i kirkens adresseregister. Noen steder legges det ned mye arbeid i å utforme et menighetsblad som blir sendt både til privatpersoner, næringsliv og ambassade/konsulat. Informasjonen er altså utformet som en aktivitetsoversikt. All informasjon utover dette stadiet, gis kun på forespørsel. Det er ingen tvil om at stabsmedlemmer sitter inne med mye verdifull informasjon, men på lokalt nivå blir det sjelden gjort noe for å sette informasjonen i system. Brukerne ser det heller ikke som en naturlig del av sjømannskirkens oppgave å formidle praktisk informasjon. Mange hevder at Sjømannsmisjonen bidrar på det menneskelige planet, mens praktisk informasjon kan overlates til ambassade/konsulat eller eventuelt Den norske klubben på destinasjonen. En av de fastboende norske pensjonistene i Albir hevdet at For oss som bor her nede, er den Norske klubben en informasjonssentral. Jeg synes det er helt greit at miljøet her nede vet at Klubben har en informasjonsfunksjon. Kirkens primæroppgave er ikke informasjon. Vi vet alle at vi kan få informasjon av prest og assistent, men jeg synes det er bra at man ikke først og fremst forbinder kirken med informasjon. De fleste anser imidlertid at kirken fungerer som et slags mellomledd som geleider dem i riktig retning. Mange henvender seg til kirken for å få svar på hvor de kan henvende seg med spesifikke spørsmål. Selv om flere brukere hevder at kirkens primærfunksjon ikke er å formidle informasjon, så er det en del som ikke stiller seg negative til en mer formalisert informasjonsformidling fra kirkens side. Det er spesielt i forretningskolonien denne holdningen går igjen, noe et sitat fra en expat i New Orleans understreker: Kirkas informasjonsfunksjon er veldig avhengig av hva slags apparat folk har rundt seg Kirka er heller ikke spesielt aktiv for å spre informasjon. Hvis du spør om noe, så får du svar. Jeg tror det ville bli oppfattet positivt om kirken gikk ut med mer aggressiv markedsføring. Jeg tror at kirken kunne fått midler fra næringslivet. De er ikke flinke overfor næringslivet nå, og jeg vet ikke om det har vært i tankene deres heller Hvis kirken hadde hatt oversikt over skoletilbud, fritidstilbud o.s.v., kunne kanskje folk funnet seg fortere til rette når de flytter til et nytt sted. Jeg tror at næringslivet ville sett positivt KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 357

358 på et utspill fra kirken der kirken markedsfører seg som informasjonssentral. De burde i hvert fall se positivt på det KIRKEN SOM SERVICEINSTITUSJON Kirken er gitt bestemte oppgaver av statsforvaltningen som forsterker kirken som serviceinstitusjon. Hauglin (1972) påviser i sin bok Rapport fra Nærby at folk flest legger vekt på at dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelser er sosiale ritualer, og de tillegges svært lite religiøst innhold. Fra kirkens side er ritualene ment å være religiøse ritualer, men befolkningen bruker de på egne premisser. Et av Hauglins vesentligste funn var den gjennomgående tendensen blant mennesker til å oppfatte disse ritene som overgangsritualer eller familieritualer. Det kan se ut som om be-folkningens oppslutning om døds- og livsritualer skjer på autonome premisser og består uansett hvordan kirken innholdsbestemmer ritualene rent teologisk. Akkurat dette mener jeg viser helt klart at kirken fungerer som en serviceinstitusjon overfor store deler av befolkningen. Forventningene til Sjømannsmisjonen som en serviceinstitusjon, er større enn forventningene til Den norske kirke som serviceinstitusjon. Det forventes at kirken har norske aviser til gratis gjennomlesning - og at disse avisene kommer jevnlig. Det er en del som kommer på kirken nettopp på grunn av avisene. De har behov for å holde seg oppdatert på det som skjer hjemme i Norge. Mange har fått tips om at det er lurt med tanke på hjemkomsten. Da føler de seg ikke så totalt utenfor når de kommer hjem. En norsk kvinne fortalte meg at Jeg brukte ikke kirken aktivt mens jeg bodde i Singapore, men jeg var innom minst en gang i uken for å hente aviser slik at jeg kunne holde meg oppdatert på det som skjer hjemme. De fleste sjømannskirkene selger et utvalg av norske produkter. Utvalget varierer fra kirke til kirke, og det er ofte uenighet internt om hvorvidt kirken bør selge varer. Som jeg ser det, er det ingen tvil om at de kirkene som har stort vareutvalg, trekker en del ekstra mennesker til kirken. De som har barn, for eksempel, hevder at det hjelper å servere litt norsk mat innimellom for trivselens del og derfor kommer de på kirken KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 358

359 og kjøper mat. Det er sjelden disse menneskene bare kommer innom kirken. Som regel setter de seg ned og prater med staben eller andre brukere når de først har tatt turen til kirken. En av de fastboende i New Orleans sa at Kirken spiller en rolle som service-provider. Her får vi norsk mat, aviser og ukeblader. Det betyr mye for oss. Under feltarbeidet møtte jeg mange mennesker hvis eneste kontakt med kirken var under provianteringen. Dermed kan man si at vareutvalget i sjømannskirken skaper en møteplass mellom nordmannen og kirken! I Antwerpen har kirken en utvidet funksjon: Selv om de fleste bilene er moderne utstyrt med sovealkove, kjøleskap og vaskemuligheter, er det lite bekvemmelig å tilbringe dagevis i bilen. Det betyr mye å ha et sted å komme til der de kan gjøre praktiske ting som å dusje, vaske klær, ringe og faxe. Trailersjåførene spiser den tradisjonelle trailerfrokosten bestående av egg og bacon, de leser aviser, ser på norsk TV og spiller biljard. Bortsett fra Alicante der det ikke er noen skipsbesøk, er det ikke sjelden at staben på sjømannskirkene utfører tjenester for sjøfolk. Det kan være alt fra innkjøp av visse varer til hente- og bringetjeneste av sjøfolk som vil gå i land. Det er ikke uvanlig for sjømannskirkene å motta bestillingslister på produkter fra sjøfolk som ikke har anledning til å gå i land. De vet at kirka kommer på besøk, og at kirka ikke har noe imot å yte denne servicen, og sender en liste over det de trenger per fax, eller telefon en stund før skipet legger til kai. Under feltarbeidet har jeg blant annet måttet gå til innkjøp av videokamera i Antwerpen og klokke og silkeundertøy i Singapore. Som takk for tjenesten, donerer gjerne mottakeren litt ekstra til sjømannskirken. At sjømannskirken skal være en serviceinstitusjon, stikker dypere enn forventninger til aviser og norske produkter. Når Ola Nordmann går inn i en butikk, forventer han service. Han forventer at han som kunde får det som han vil. Faktisk forventer han at betjeningens holdning reflekterer dette. Det samme forventer han i banken, på postkontoret, i reisebyrået og på legekontoret. Ola Nordmann er et produkt av sin tid; han forventer å være i sentrum. Han forventer at alle lever for å tilfredsstille hans behov. Ola Nordmann er en moderne hedonist som de fleste andre forbrukere i den vestlige verden. Service har blitt et minstekrav. Er han ikke fornøyd, velger han en annen leverandør enten det dreier seg om klær, sko, matvarer, banktjenester eller strømleveranse. Har leverandøren av en eller annen grunn monopol på serviceleveransen, blir KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 359

360 Ola Nordmann misfornøyd hvis han ikke får det som han forventer. Da har han en rekke måter å få utløp for sin misnøye: Han omtaler leverandøren negativt til andre, han skjeller ut leveransepersonellet, han lar være å bruke leverandøren eller han finner alternative måter å få dekket sitt behov på. Det har gått så langt at Ola Nordmann forventer at også kirken skal yte han den servicen han mener han fortjener - enten det er kirken hjemme i Norge eller sjømannskirken på destinasjonen han befinner seg. Ola Nordmann betaler skatt og har derfor allerede betalt for de tjenestene kirken yter. Han har ingen forståelse for å måtte betale for tjenestene mer enn én gang. Kirken er der for han - og den skal yte han service når han har behov for det. At han faktisk velger å komme på kirken, skal settes pris på. Ola Nordmann er nemlig av den opp-fatningen at hans bruk av kirken danner grunnlaget for dens videre eksistens. På lik linje med bankforbindelsen hans, forventer Ola Nordmann et høyt servicenivå fra sin kirkeforbindelse. Som et resultat av manglende trosforståelse og som et produkt av forbrukersamfunnet, ser ikke Ola Normann noen vesensforskjell på måten service skal gis på. En serviceinstitusjon er en serviceinstitusjon! Det forventes med andre ord at kirken hjemme og spesielt sjømannskirken, skal være markedsorientert. En norsk diplomat i London sier det på denne måten: Alle mennesker i Norge vet at kirken er en serviceinstitusjon Jeg ser på Sjømannskirkens rolle som en forlenget arm av den konsulære funksjonen: Den skal yte bistand til nordmenn i videste forstand. En militært ansatt ved NATO utenfor London hevder at Folk er ikke villige til å betale mer en det som går over skatteseddelen. Å betale ekstra for kirketjenesten her, er derfor for mange ikke aktuelt. De assosierer Sjømannsmisjonen som en del av Den norske kirke, og dermed har de allerede betalt og har krav på visse gjenytelser Presten skal være tilgjengelig på 24-timers basis KIRKEN SOM FRIHAVN Det er viktig å komme til kirken og lufte seg litt, fortalte en expat-wife meg under feltarbeidet i Singapore. En expat-wife i New Orleans sa at Når du er hjemmeværende, så er det godt å komme på kirka å puste litt. Veggene kommer lett imot deg når du er for mye hjemme og ikke har noe nettverk rundt deg. Frihavnfunksjonen er KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 360

361 på mange måter den som er vanskeligst å definere, men den som har vist seg å være en av de aller viktigste rollene kirken har for mange nordmenn. Når det skjer så mange forandringer rundt en, er det viktig å ha en stabil forankring. Kirken blir ofte denne stabile forankringen i en ellers turbulent hverdag. Destinasjonskulturen er ofte forskjellig fra den norske, og mange opplever derfor at det er godt å komme på kirken der kulturforskjellene er minimale. Omgivelsene, staben og de andre brukerne er norske. Nomaden møter en intuitiv forståelse for sin egen situasjon. Hun/han trenger ikke forklare noe, men kan stort sett slappe av blant likesinnede. Kulturelt er kirken som å reise hjem til Norge for mange nomader. En expatwife i New Orleans sa at For meg ble det veldig mye i begynnelsen. Jeg var veldig opptatt av hvordan det var på skolen med ungene. Jeg hadde ingen energi til å bli kjent med amerikanere eller stedet. Da var det godt å komme på kirka og snakke med mennesker med samme kultur som deg selv som du slapp å forklare ditt og datt. Du kunne komme på kirka og slappe av og bare være deg selv. For meg var det forferdelig deilig. Bare det å få datteren min til å trives i skolen og finne ut av alle ting som amerikanerne tar for gitt, tar forferdelig mye krefter. Jeg var forberedt på forhånd at det ville bli tøft, men ikke på hvor tøft det ville bli. Det var en god støtte å ha kirka der. Der møtte jeg folk jeg kunne prate med og traff andre med unger som hadde vært gjennom noe liknende Det er godt å se at andre har samme problemer, hvis du kan kalle det det. Det tar litt brodden fra problemene. Du føler deg ikke så utenfor. Jeg har sett flere steder at det å komme på kirken for mange kan sammenlignes med å komme hjem til Norge. Sitatene nedenfor er alle fra intervjuer med expats i Singapore og understreker dette poenget: Kirken er et lite stykke Norge. Å komme på kirken er nesten som å komme hjem. Her kan jeg slappe av og lese aviser, bare det å ha litt norsk inne i all denne fremmede kulturen, er utrolig flott. Sjømannskirken er på en måte vårt andre hjem og det viktigste holdepunktet vi har i et så fremmed kulturelt miljø. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 361

362 Når jeg er på kirken så er jeg på sett og vis i Norge. Det er den følelsen jeg sitter med. Du er ikke lenger i Singapore sånn mentalt. Når du reiser på Sjømannskirken, forventer du at dette er et lite stykke Norge. Det skal ikke være et sted som er integrert med lokalbefolkningen. Det skal være en frihavn for nordmenn i utlandet. På kirken stresser folk ned og lufter seg litt i norsk kultur. På kirken kan man snakke norsk og forholde seg til nordmenn. Det kan nok på mange måter oppleves som å ventilere. Men, å være en frihavn innebærer også at brukerne vet at de kan komme på kirken når de er frustrerte og trenger å avreagere. En forretningsmann i Singapore sa det på denne måten: Det er fullstendig nedstressende å komme hit. Jeg legger alt bak meg, nå er jeg ikke på jobben, nå kan jeg lese aviser og prate med folk og slappe helt av. Du er hjemme på kirken og har et sted hvor du vet hva du kommer til hvor du vet hva du får. På kirken kan jeg være meg selv. Det er veldig deilig å komme hit. En annen sa at når det tårnet seg opp på jobben og det ble for mye stress, måtte han ha et sted å koble ut. Da gikk han på kirken. Han fortalte at når han går inn gjennom kirkedøren, kaster han alle bekymringer over skulderen og slapper fullstendig av. I Japan, mer enn i mange andre land, har mennesker av utenlandsk opprinnelse behov for en frihavn. For de fleste er det en stor overgang å flytte utenlands, men det virker som om det er spesielt vanskelig å flytte til Japan. Ikkejapaner sett på som annenrangs borgere, som gaijins. Det er svært vanskelig å tilegne seg kulturen, språket og den japanske omgangsformen. En norsk medfølger fortalte at Den første tiden var det spennende å være i Japan. Jeg var mer eller mindre som en turist. Jeg var nysgjerrig på alt. Etter to måneder holdt jeg på å gå på veggen. Jeg hadde ikke noe å gjøre og måtte finne på noe. Nå har jeg funnet roen igjen. Jeg baker brød, leser bøker og underviser en japansk dame i norsk. Det er utrolig viktig å ha noe å gjøre her for det er ikke lett å bli kjent med japanere. Selv om kona mi snakker flytende japansk og nesten er japaner, er vi fremdeles helt isolert. Selv etter mange år i Japan, trenger nordmenn å blåse ut og diskutere sin livssituasjon. Kirkens betydning som frihavn eller søppelbøtte kunne vært langt større. Kirken har et individrettet nedslagsfelt, så det er avhengig av relasjonen mellom brukeren og stabsmedlemmet om kirken oppleves som en frihavn eller ikke. Hvis det ikke er en relasjon mellom nordmannen og staben på kirken, må nordmannen puste ut andre steder, noe et sitat fra en av de norske expat- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 362

363 kvinnene viser: Nå må jeg reise ut av landet for å puste litt. Bare det å reise til Singapore er deilig. Der ser jeg jo mange hvite mennesker på en gang. Også når det gjelder misjonærene, har kirken stor betydning som frihavn. Som jeg var inne på tidligere, har mange misjonærer en åndelig tilknytning i sin japanske menighet, og de har en sosial tilknytning på Den norske skolen. Etter jordskjelvet har det vært viktig for mange å stille opp for den japanske menigheten mer enn før. Sjømannskirken blir dermed en frihavn - misjonærene kommer på gudstjeneste for å puste. Selv om gudstjenesten ikke er like åndelig berikende hver gang, er fellesskapet blant de norske kristne så sterkt at flere kommer på gudstjenestene bare for å oppleve dette fellesskapet. Kirkens funksjon som frihavn trenger ikke nødvendigvis være fysisk relatert til sjømannskirken. De som har størst behov for en frihavn - nemlig norske sjøfolk - har ofte ikke anledning til å reise inn på kirken. Dermed reiser sjømannskirken på båtbesøk. Miljøet ombord på et skip er svært sårbart og tåler ikke for mange belastninger. Mange skal bo, sove, spise og ha fritid på noen få hundre kvadratmeter. Det er ikke uvanlig at norske offiserer er omgitt av utenlandsk mannskap fra flere forskjellige land med det felles at de ikke snakker norsk. Det kulturelle mangfoldet ombord på mange skip skaffer tilleggsbelastninger. Ulike religioner og praktiseringen av den, kan skape uro og til og med fiendskap ombord. Det er ulike meninger om type mat, alkoholkonsum o.s.v. Når sammensetningen er mangfoldig og forskjellene store, er det ikke alltid man forstår hverandre. Problemene blir ofte mye større på grunn av kommunikasjonsproblemer. Med dette som utgangspunkt, er det å gå i land svært viktig. Når nordmenn ikke har tid til å gå i land, er det representanten fra Sjømanns-misjonen som blir ventilfunksjon, søppelbøtte, pustehull eller frihavn. Selv om sam-talen står i fokus under et båtbesøk, så kan emnet være av underordnet betydning. Det som er viktig for norske sjøfolk er å snakke med noen utenfra: Bare det at det kom-mer en utenfra som ikke kjenner noen ombord, og som jeg kan snakke med om hva det skulle være, kan være til hjelp for å gjenopprette harmonien i forhold til de andre. En i staben i London fortalte meg at For meg er båtbesøk først og fremst sosialt, jeg kommer ikke inn på åndelige ting. Jeg føler vel kanskje at det er like greit. Jeg kan være en som bærer sorgen og smerten sammen med sjømannen for en kort stund. Det er nok KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 363

364 for meg. Jeg føler ikke at jeg må inn på åndelige ting for at et båtbesøk skal være vellykket. En maskinist jeg traff i New Orleans fortalte at han tidligere hadde seilt på cruise skip med et japansk rederi men nå arbeidet for et norsk. Han sa videre at...jeg har vært i land i havner i Sør Amerika og i Østen. Det hendte vi fikk besøk på skipet av Sjømannskirka i Miami og i Santos. Mest besøk fikk vi i Singapore. Det var psykologisk støtte når de kom ombord. En interessant observasjon det ikke bare er sjøfolkene som oppfatter båtbesøkene som et pustehull, en frihavn. Også for staben på kirken er skipsbesøket en et pustehull. Det er godt å komme ut at kirken fra tid til annen. Å gå på båtbesøk blir et pustehull. I Spania er gjennomsnittsalderen i den norske kolonien er høy. Mesteparten av de som har bosatt seg her i vinterhalvåret eller bor her nede mesteparten av året, er ikke i jobb. Mange kommer fra ansvarsfulle stillinger i Norge til en pensjonisttilværelse i Spania. Dette er ressurssterke pensjonister både når det gjelder inntekt, utdanning og mot til å bosette seg i utlandet. Dette er ikke den vanlige pensjonisten Ola og Kari, men det er sterke mennesker med sterke meninger. De er vant til å ha makt og innflytelse, og ikke alle klarer å legge dette bak seg når de blir pensjonister. Det vil si at kirken har en gjeng ressurssterke pensjonister som engasjerer seg i det som foregår på Kirkesenteret. Dette engasjementet kan være både positivt og negativt. Uten et sterkt engasjement fra brukerne, ville ikke Kirkesenteret blitt bygget. Kirkesenteret blir en frihavn fra pensjonisttilværelsen - en frihavn som gjør at overgangen fra å bety noe til å bli pensjonist, reduseres. Men, noen har en tendens til å ville dominere litt for mye. Den samme tendensen ser man ikke bare på Kirkesenteret, men også i andre grupperinger 60 i området. Det er lett at staben på Kirkesenteret får en meglerrolle mellom ulike parter. Forsøk fra stabens side å ta del i debatter og konflikter, har vist seg å være ødeleggende for kirkas integritet. Samtidig kan det være vanskelig å forholde seg nøytral. Det er nordmenn med opportunistisk adferd som er ute etter å posisjonere seg i alle miljøer, også i Spania. Under feltarbeidet var det ikke sjelden hørte utsagn som: Jeg kunne fortalt deg mye, men... ; Det er jo ikke opp til meg å fortelle deg dette, men jeg tror det er viktig at du forstår.... Som jeg ser det, kan miljøet rundt KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 364

365 Kirkesenteret lett bli en belastning på staben, fordi de slites mellom ulike mennesker og ulike grupperinger som alle ønsker å ha staben på Kirkesenteret på sin side. Kirken fungerer som frihavn for en del turister - spesielt for ryggesekkturistene. Singapore er et sentralt utgangspunkt for mange som har vært eller skal på reise i Asia. Noen kommer fra Australia eller Amerika, mens andre skal videre dit. Felles for de fleste er at de har vært på reise i lang tid og har behov for et sted å hente seg inn. I New Orleans har det de siste årene vært økning i antall turister som besøker Sjømannskirken. Under feltarbeidet, traff jeg mange norske turister som etter dager og netter på by n, sank ned i sofaen på Sjømannskirken KIRKEN SOM AKUTTMOTTAK Det å vite at sjømannskirken er der og at det alltid er noen som vil stille opp hvis noe skjer, gir en trygghet. Som jeg nevnte ovenfor, har jeg under intervjuene bedt respondentene beskrive sjømannskirken med tre ord. Trygghet er et ord som går igjen på tvers av destinasjonene. Sjømannskirken representerer trygghet for nordmannen også selv om han sjelden eller aldri besøker kirken. En reiselysten norsk pensjonist fortalte meg at Det å vite at det finnes en sjømannskirke der man er, gir en viss trygghet. Bare det å vite at den er der, gjør at jeg føler meg mye tryggere enn hvis jeg reiser til en by jeg vet det ikke er noen sjømannskirke. På enkelte destinasjoner samarbeider sjømannskirken med norsk utenrikstjeneste og også med reiselivsnæringen når noe inntreffer. Det kan være mennesker som blir meldt savnet, mennesker som utsettes for ulykker, sykdom, overfall, ran o.s.v. En av medlemmene i Team Norway i London, et samarbeidsprosjekt mellom Sjømannskirken, Ambassaden, Eksportrådet, NORTRA og Industriattachéen, Politiattachéen - alle de norske institusjonene i byen, fortalte at Presten er på mange måter en sosialarbeider som yter bistand til mennesker i nød. Når det er ulykker her i England der en av ektefellene kanskje dør og den andre er i sjokktilstand, tilkaller vi alltid presten. 60 For å nevne noen grupperinger: Den norske klubben, Frimurerlosjen, Solgården, Odd Fellow, Den norske skolen, Konsulatet i Benidorm, Sagenehjemmet, Skandinavisk turistkirke i Benidorm, Norsk turistkirke i Benidorm, Star Tour Albir Garen, Rauma- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 365

366 Han er mye flinkere til å bistå familien enn det vi er. Kirken er på mange måter en beredskapsstyrke på det sosiale og menneskelige plan. Nordmenn har ikke mindre problemer i utlandet enn de har i Norge. Det er sykdom, alkoholmisbruk, utroskap, incest, angst, problemer med barna eller ektefellen både i Alicante, Antwerpen, Kobe, London, New Orleans og Singapore. I Norge finnes det et nettverk og et støtteapparat. I et fremmed land mangler ofte begge deler. For en del mennesker er kirken et naturlig sted å henvende seg når de får personlige problemer. En expat-wife i Singapore hevder at kirken har alltid åpne dører, det er alltid noen å prate med, det er trygt og godt å vite at den er der hvis jeg virkelig trenger den. Bare det at den er der, er utrolig viktig. Der finner jeg noen å snakke med, noen som er til bare for meg. Vi går ikke fri noen av oss. Alle kommer opp i situasjoner der kirken kan stille opp. Det er ikke noe mindre problemer her enn hjemme, og det er mange ekteskap som har gått i oppløsning. Det er mange små fristelser ute og går her. Det er massevis, mye mer utroskap enn vi aner Dette med asiatiske kvinner er et kjempeproblem og har alltid vært det. Enten så synes man de er flotte eller så synes man det ikke. De fleste synes nok de er det. Det er svært få som har unngått problemer helt. Jeg tror kirken spiller en stor rolle her, og jeg har sendt mange venninner opp til Freddy og Mari. Også en kvinne med tidsbegrenset opphold i New Orleans synes at det er veldig trygt å vite at jeg har kirken. Du er alene, resten av familien er hjemme i Norge. Du vet at du har kirken og at du kan få hjelp der. Kirken er det første stedet jeg ville henvendt meg til hvis jeg fikk problemer. Det er ikke bare de fastboende og turister som ser på kirken som et akuttmottak. Også for trailersjåfører og sjøfolk representerer sjømannskirken en trygghet i tilfelle noe skjer. Under feltarbeidet i Antwerpen, hendte det kirken måtte tre støttende til når en trailersjåfør var blitt slått ned og ranet etter en tur på byen. Det hendte også at både bil og last ble borte. Det er sjømannskirken trailersjåførene først tar kontakt med når noe inntreffer - når de trenger førstehjelp. Kapteinen på et NIF-skip uttalte på et av besøkene fra kirka at Det er godt å vite at kirken er der. Den fungerer som en beredskapstjeneste, et sted hvor man kan henvende seg hvis man blir akterutseilt, slått ned, har problemer hjemme eller hva som helst. Men vi har egentlig ikke behov for kirken - hvis vi setter det på spissen. Kanskje vil behovet øke i fremtiden, nå som det blir flere Sol o.s.v. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 366

367 nordmenn ombord på båtene igjen, men det er stort sett de fastboende på et sted som har behov for en kirke i dag KIRKEN SOM RELIGIØS INSTITUSJON Hvis vi hadde plassert majoriteten av brukerne av sjømannskirkene i en norsk setting, ville de etter all sannsynlighet gått inn under kategorien kirkefremmede. Dette er de nominelle medlemmene (Askeland, 1991) av Den norske kirke som normalt har sporadisk eller ingen regelmessig kontakt med menigheten. Kontakt skjer som regel i forbindelse med livsritene og gudstjenester på julaften. Gruppen er neppe det som med et særnorsk ord kalles personlige kristne, men vil ha ulik grad av religiøst engasjement som bakgrunn for å opprettholde medlemskapet i kirken. Det kan rent antakelsesvis tenkes at deres religiøse engasjement og tilhørighet støttes av sosial referanse. Samtidig vil denne gruppen ha en noe annen tolkning av innholdet i livs-ritene som binder dem på tilhørighetsplanet. Mange som flytter utenlands forandrer relasjon til kirken og beveger seg fra å være nominelle medlemmer (Askeland, 1991; Barna, 1983) til å bli en del av aktivitetsmenigheten (Askeland, 1991) eller the churched (Barna, 1983). Sistnevnte er personer som har høyt engasjement i menighetens aktiviteter, men lav forpliktelse overfor troen. Avhengig av destinasjon, er antall brukere som er koblet inn i tros-konteksten i et klart mindretall. Deltakelse vil være mer tidsbestemt (for eksempel i uteperioden), og orientert mot kontakt- og aktivitetsbehov. Ifølge Barna (1983), viser deres adferd en psykologisk bekreftelse på at dette er personer som har kommet til det første stadiet i en aktiv trosforpliktelse. Men, omfanget av disse personenes åndelige deltakelse er kun deres deltakelse på aktiviteter og tilhørighet til en menighet. Bäckström (1994) fant i sin undersøkelse av Svenska Kyrkan i London, at londonsvenskene har ulike motiver for å delta på gudstjenesten. De religiøst engasjerte motiverer sin gudstjenestedeltakelse med tros- eller eksistensmotiv. De som ikke er regelmessig på gudstjenesten, angir etniske (kortere tid i England) eller kulturelle (lengre tid i England) motiver. De som sjelden eller aldri deltar på gudstjenester anfører i viss KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 367

368 målestokk tradisjonsgrunner for sin menighetsrelasjon, men oftere angir de uinteresse for religiøse spørsmål. Det interessante er at denne uinteressen samtidig er relatert til en allmenn uinteresse for svensk skikk og bruk. Det viser seg derfor at uansett religiøst engasjement, har gudstjenesten betydning for å holde på svenske skikker. Nesten alle londonsvenskene anser at den svenske identiteten er viktig og anser samtidig at skikker, sanger og gudstjenester relatert til det svenske språket er viktig. De som ikke er opptatt av å holde på svenske skikker, bruker ikke kirken. Antall deltakere på gudstjenesten er derfor ikke noen målestokk på religiøst enga-sjement i sjømannskirken Den aktive kristne Ifølge Hegstad (1999) må dette aktivitetsfellesskapet ikke forveksles med trosfellesskapet. Man snakker ikke lenger om personlige kristne, men aktive kristne. Å høre til fellesskapet er det samme som å være aktiv, det å ha et verv, en oppgave eller en funksjon i menighetsarbeidet (Hegstad, 1999, s. 111). Hegstad hevder videre at... ikke sjelden benyttes begrep som inkluderende og åpen for å betegne det man anser som et ideal for menighetsfellesskapet. Man ønsker et fellesskap med lave terskler som ikke virker ekskluderende. Menigheten skal være et sted der den som selv ønsker det, kan høre til, uten å måtte tilfredsstille en rekke utvortes krav (Heg-stad, 1999, s. 110). Hegstad advarer mot en slik holdning idet han mener den er ekskluderende i den forstand at de som ikke er aktive, er passive og dermed ikke har tilhørighet i menigheten. På samtlige sjømannskirker er det en menighetskjerne av praktiserende kristne. Majoriteten av brukerne deltar imidlertid kun på aktiviteter utenom Gudstjenesten. De engasjerer seg sjelden i verv, oppgaver eller ulike funksjoner i kirken - de er passive i så måte. De er likevel aktive i den forstand at de møter trofast opp på aktiviteter de forventer skal være tilrettelagt for dem. Gjennomgående føler ikke mennesker som ikke er praktiserende kristne noen forpliktelse overfor Sjømannskirken. De føler seg derfor ikke i særlig grad forpliktet til å stille opp med frivillig innsats på permanent, forpliktende basis. De kan stille opp en gang i blant, men svært få ønsker et for-pliktende samarbeid med kirken. Hvis de stiller opp, må oppgaven være lystbetont. Å tro noe annet er naivt, og forsøk på å verve brukere til frivillig innsats må gjøres med stor for- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 368

369 siktighet. Noen steder føler brukerne seg presset til å stille opp uten at de egentlig ønsker det, og resultatet er at de holder seg borte fra kirken i redsel for å bli spurt om å gjøre noe mer. For å få til et gjensidig forpliktende samarbeid, må staben på kirken først bygge opp et tillitsforhold og en relasjon mellom bruker og stabsmedlem(mer). Langvarige relasjoner kan på enkelte stasjoner være vanskelig på grunn av gjennomtrekken av nordmenn. De fleste er bare for noen år. En av brukerne i New Orleans med et nært forhold til staben fortalte at Når jeg tenker på den måten vi ble mottatt her, så føler ikke jeg at jeg bare kan bruke kirken når jeg har bruk for den. Jeg føler at jeg må gi noe igjen. Det har selvfølgelig mye med de menneskene som jobber der, veldig mye med de å gjøre. Jeg føler at jeg har fått et nærmere forhold ikke bare til kirken, men til kristendommen gjennom den kontakten vi har hatt med staben på kirken. Et annet aspekt dukker også opp her: De som er praktiserende kristne føler seg i større grad enn andre forpliktet til å stille opp for kirken. Siden disse utgjør mindretallet på de fleste sjømannskirkene, er det fare for at kirken i mangel av andre tyr til de samme personene igjen og igjen. Som menighetene hjemme, står da sjømannskirkene i fare for å ende opp med en gjeng trofaste, men utbrente praktiserende kristne. Hvis kirken i tillegg ikke er ytterst nøye med å vise sin takknemlighet overfor de som stiller opp, står kirken i fare for å miste de praktiserende kristne til andre menigheter. Der den frivillige innsatsen blir tatt for gitt, synker brukernes lojalitet overfor Sjømannskirken. Frivillig innsats må på ingen måte tas som en selvfølge. Mange har et todelt syn på kirkens forkynnelse. Det at det er en kirke og staben er kristne, gjør at de opplever konseptet som troverdig. På den andre siden hevder de som faller inn under kategorien ikke-praktiserende kristne, at de ville reist piggene dersom staben forsøkte seg på en direkte forkynnelse av budskapet overfor dem. Det er helt greit med en indirekte forkynnelse som ikke påvirker dem i noen grad. Majoriteten har ikke noe imot religiøse drypp her og der, men personlig er det åndelige aspektet ved kirken noe som helst bør forbli i bakgrunnen. I Albir har det vært en interessant utvikling med hensyn til åpenhet for åndelige innslag. Ord for dagen har etter hvert blitt en tradisjon på Kirkesenteret. Det samme har Boccia; to ganger i uken spilles det Boccia på Kirkesenteret med premier til de heldige vinnerne. Premieutdelingen foregår på Leseværelset på samme tid som Ord for dagen leses. En av KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 369

370 langtidsturistene hadde observert at Tidligere ville ikke Boccia-gjengen være med på ord for dagen og reiste seg og gikk når dette kom. Nå sitter alle igjen, og de setter til og med pris på det og gir uttrykk for at de gjør det overfor staben. Det er Kai Marum som får mye av æren for dette. Han spiller gitar, synger en vise og leser et dikt, en fortelling eller lignende. Det er ikke noe misjonerende i det. Det er lett og forståelig og det er hyggelig. En annen langtidsturist i Albir sa at Ord for dagen har virkelig blitt bra. Før var det ingen av oss som ville høre på ord for dagen. Vi trakk oss stille ut. Nå er det helt annerledes. Det er ikke så mange av oss som er kristne, men ord for dagen løfter oss litt opp. De som har blitt nysgjerrige på det åndelige aspektet ved kirken og som aktivt har søkt mer informasjon, er mennesker som har hatt en god og langvarig personlig relasjon med ett eller flere mennesker i staben. Mange var ikke personlig kristne da de flyttet til landet, men relasjonen med mennesker på Sjømannskirken har gjort noe med dem. En expat-wife i Singapore fortalte meg at...noe av det mest verdifulle jeg tar med hjem, er venner og forståelse for andre kulturer og andre religioner. Jeg har blitt veldig bevisst og klar over at min religion er kristendommen, og at vi gjør sånn og de gjør sånn. Etter hvert begynner vi å lære hvorfor vi gjør ting på vår måte og andre gjør ting på sin måte. Her blir det mer sånn at din religion er sånn og min er sånn, og det er helt greit. I Norge snakker man ikke om religion i det hele tatt. Her nede er det sånn at er du buddhist, så er det livsstilen din også. Er du muslim, så er det livsstilen din. Det er noe du bruker hver eneste dag. I Norge så er du kristen så går du i kirken på søndag. Det er noe som foregår fra 1100 til 1300 på søndag. Men her så starter de dagene sine med bønn og ritualer. Det blir en livsstil. Men det føler jeg for oss også. Vi er oftere i kirken og er oftere med på aktiviteter som foregår på kirken. Kristendommen kommer nærmere deg her nede på en måte. Så føler jeg også at man får et varmere forhold til sin egen kristendom. Det tror jeg har noe med folkene på Sjømannskirken å gjøre. Staben på Sjømannskirken har alt å si. Det kunne aldri vært en sjømannskirke uten dem. Fellesskap og tilhørighet er to nøkkelbegreper som går igjen når teologer beskriver Den norske kirke (Hegstad, 1999). Min forskning har vist at i den store sammenhengen, vil aktive brukere av sjømannskirkene legge en annen mening i begrepene fellesskap og tilhørighet enn aktive brukere av kirken hjemme. Tilhørighetsfølelsen KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 370

371 kommer vel så mye av det norske ved kirken som det åndelige aspektet. Jeg vil påstå at majoriteten av brukerne tillegger liten åndelig mening når de snakker om tilhørighetsfølelsen til kirken. De deltar på arrangementer og også på i visse tilfeller på gudstjenestene, men det er ut fra et ønske om sosialt- og kulturelt fellesskap mer enn ut fra oppfattelsen av kirken som sitt åndelige hjem. Et sitat fra en expat-wife i Singapore understreker dette poenget: Når nordmenn møtes og sier skal du på kirken på lørdag? opplever jeg at kirken da ikke er en kirke. Jeg ser jo at kirken har en åndelig side og den får man jo med seg. Jeg synes at sjømannspresten og hans team er veldig flinke til å ta med den religiøse delen som en naturlig del av det sosiale samværet. Så på det sett og vis kan man si at man blir litt sånn snikpåvirket på en veldig OK måte. Når det gjelder kirkens åndelige funksjon, er det nok delte meninger. For mange mennesker kunne det nok like gjerne vært en Velferd. Men kirken er en stor del av manges liv her nede. Det er mange i kolonien som er personlig kristne. Så har du andre som er kristne inne i seg som synes det er greit å kunne gå i kirken en gang i blant om det ikke er mer enn hver julaften. Selv om kirken ikke lykkes i å gjøre alle nordmenn mer interessert i det kristne budskapet på kort sikt, synes jeg det er helt klare signaler om at nordmannen gjennom sin kontakt med sjømannskirken blir mer bevisst på sitt forhold til kristendommen Den personlige kristne Det er farlig å være alt for kategorisk i denne sammenhengen. Det er mange nyanser her, og på enkelte destinasjoner finnes det mange som ser kirken som sitt åndelige hjem. Dette er imidlertid ofte mennesker som regnet seg som praktiserende- eller personlige kristne før de kom i kontakt med Sjømannskirken på stedet. I Kobe for eksempel, er det fremdeles en del misjonærer og ansatte ved Den norske skolen som betrakter Sjømannskirken som sitt åndelige hjem. Kirkens uttalte målgruppe er imidlertid ikke misjonærene, men forretningskolonien på stedet. I forretningskolonien er det imidlertid ikke like stor etterspørsel etter kirkens åndelige tilbud selv om noen dropper innom gudstjenesten fra tid til annen. Gudstjenesten er utformet for å nå begge gruppene, men ender opp med nærmest å irritere både misjonærene og forretningskolonien. Misjonærene føler seg til en viss grad nedprioritert samtidig som de KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 371

372 har behov for et åndelig hjem i Sjømannskirken. Her treffer de praktiserende kristne av samme nasjonalitet. Mange misjonærer føler nok at den åndelige foran-kringen er for lett. Noen hevder at nivået på prekenene er for lav og at presten ikke har evne til å nå ut med budskapet til kirkefremmede. Forretningskolonien på sin side, føler at gudstjenestene blir for tunge og for dominert av misjonærene. De ønsker et fellesskap de kan føle seg vel i - der en eventuell forkynnelse er enkel og jordnær og ikke understrekes av mennesker som høylytt gir uttrykk for sin tro. Forretnings-koloniens motiver for å gå på gudstjenester, er helt klart sosialt og kulturelt motivert. Kulturopplevelsen har imidlertid en religiøs dimensjon som fungerer identitets-givende. Det er en kulturopplevelse som ligner landsbysituasjonen der kirken fungerte som en samlende enhet i bygdens sosiale liv. En utenlandsmenighet kan derfor i visse henseende sammenlignes med en landsbymenighet der sosiale og religiøse tradisjoner på en interessant måte er sammenvevd (Bäckström, 1994). En ting som er helt klart etter å ha snakket med flere misjonærer, er at begrepet tilhørighet tillegges en mening som skiller seg fra hva for eksempel aktivitets-deltakerne på sjømannskirken som ikke definerer seg som praktiserende kristne eller personlige kristne. For de fleste misjonærene, er tilhørighet knyttet til en religiøs omvendelse: Hører man til de omvendte, til de som har tatt et standpunkt, hører man til innenfor. Hegstad (1999) hevder at tilhørigheten gjerne er formalisert gjennom et foreningsmedlemskap - noe som helt klart er tilfelle med misjonærene som reiser ut. I mye større grad enn jeg forventet, er en persons forhold til kristendommen avhengig av stabens holdning og evne til å bygge relasjoner. En nær og personlig relasjon med stabsmedlemmer eller medlemmer i kjernemenigheten ser ut til å være grunnen til at mange selv blir nysgjerrige på budskapet og søker mer forståelse. Det er ikke nok å ha individuell kontakt med mennesker på destinasjonen. Denne kontakten må tydeligvis være fri for forventninger til brukeren. En nær relasjon mellom stab og bruker vil ikke automatisk si at brukeren ønsker å betale tilbake med frivillig innsats eller økonomisk støtte. Dette er uhyre viktig for staben å forstå. Hvis det forventes fra brukeren at han stiller opp etter at han har fått godt kontakt med staben, gjør dette vondt verre. Relasjonen virker dermed uekte og kommer nærmest i form av en belønning for innsats for kirken. Jeg tror dette henger sammen med at brukeren forventer at kirken er en tje- KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 372

373 nesteorganisasjon som skal tilby sine tjenester uten å forvente noe tilbake fra brukerne. Vi som er nærme døden trenger kirke. Vi vil ha en relasjon der, fortalte en av de fastboende pensjonistene i Albir meg. Noe av den samme holdningen har jeg funnet igjen flere steder. Gjennomsnittsalderen på gudstjenestedeltakerne er høy i Alicante, Antwerpen, London og New Orleans. Den norske identiteten er sterk selv etter mange år i utlandet. Mange har hatt en relasjon til sjømannskirken i flere år, og de fleste har andre nordmenn i sin omgangskrets. Den norske identiteten er sterkt relatert til norske skikker, og for flertallet bevares disse skikkene av religionen gjennom en kirkerelasjon. Religionen er på mange måter identitetsgivende og bidrar derfor til en følelse av samhørighet og trygghet for individene på det kulturelle planet. En innvandrer vil forsøke å opprettholde den virkeligheten som er grunnlaget for hans eller hennes personlige identitet. Det kan skje gjennom opprettholdelse av norske skikker, gjen-nom sosial omgang med landsmenn, gjennom deltakelse på gudstjenester og i fore-ninger av nasjonal karakter. Det kan også skje gjennom å spise vafler og drikke norsk kaffe eller gjennom å holde kontakten med slektninger i hjemlandet via brev, telefonsamtaler og under den årlige ferien i Norge (Bäckström, 1994). På de fleste destinasjoner finnes det andre institusjoner og foreninger som kan ivareta individenes behov, men majoriteten av nordmennene foretrekker sjømannskirken. Man må derfor stille seg spørsmål om kulturidentiteten i like høy grad hadde kunnet legitimeres av en profan institusjon som av en religiøs. På spørsmål om det er viktig for brukeren at det er en kirke som ivaretar deres sosiale, kulturelle og religiøse be-hov, svarer de fleste at det er avgjørende at det er en kirke og ikke en kommersiell institusjon, noe et sitat fra en expat i Singapore understreker: Det hadde ikke vært det samme å hatt en norsk klubb der en måtte betale for et medlemskap. Men en kirke har du den dimensjonen at den er åpen for alle og at ingen skal føle seg utenfor. Det har veldig mye og si, det tror jeg helt sikkert. Og hvis en først begynner med betaling og sånne greier, da har du skillet og klikkene med en gang. Så jeg tror vel egentlig ikke at det ville være sammenlignbart i det hele tatt. En expat-wife i Singapore hevder at "...jeg tror ikke en kommersiell organisasjon har den samme bakgrunnen. En kirke har en annen bakgrunn, en annen mening med å gjøre dette her. Det er ikke noe business i det. Dette er fra hjertet. Hvis det skulle blitt en klubb ved ambassaden så KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 373

374 hadde det være mer en jobb. Dette er noe de som jobber med det koser seg over, føler jeg i hvert fall. Nei, jeg tror det er viktig at det er en kirke. Det tror jeg absolutt." Den søkende Under feltarbeidet møtte jeg mennesker som gjennom sitt møte med sjømannskirken (eller gjennom kriser i livet) har beveget seg fra å være ikke-praktiserende kristne til å definere seg som søkende. Møtet med disse menneskene var svært spennende, men det var til tider vanskelig å få tak på hvordan de oppfattet kristendommen, og på hvilken måte de brukte sjømannskirken i prosessen. Den søkende sliter med intellektuelle spørsmål omkring tro, frelse og den objektive sannhet, noe sitatene nedenfor understreker: Hvem Jesus er for meg? Jeg er ikke sikker. Det er det eneste svaret jeg kan gi deg. Jeg merker at jeg sakte men sikkert er i ferd med å bygge opp en tro på at Jesus er Guds sønn, og dermed noe mer enn de store profetene Muhammed og Buddha. Men, jeg strever fremdeles med ideen om en frelser. Jeg er ikke i tvil om at en person ved navnet Jesus virkelig har eksistert det er bevist. Mitt problem er at kristendommen fokuserer på Jesus som person mer enn budskapet han ønsket å formidle eller det eksempelet han prøvde å være. Ved å fokusere på Jesus, synes jeg kristendommen ekskluderer andre religioner og andre personer som har en relasjon med Gud. Det plager meg. Jeg har en del problemer med Bibelen. Jeg strever med å forstå hvordan jeg skal tolke den og hvor troverdig den er. Noen mennesker kan ikke skille Jesu budskap fra forkynneren. Jeg forsøker å skille mellom de to. Jeg tror at hvis Jesus virkelig var Gud, bør vi ikke fokusere på ham som person men heller på det han ønsket å formidle oss. Et annet fellestrekk ved de søkende, er at de har problemer med å akseptere at det finnes én Gud og at Jesus er veien til frelse fordi mange mennesker aldri har hatt muligheten til å høre om Jesus: KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 374

375 Jeg har problemer med å tro at Jesus er veien til sannheten og livet, og at ingen kommer til Faderen utenom om ham 61. Det er hva andre menn hevder at Jesus har sagt. Det finnes også ulike tolkninger av hva han har ment med det. Sier han at han er Gud eller sier han at vi skal følge hans eksempel? Gjennom historien har flere milliarder mennesker blitt født uten å høre de ordene fra Bibelen, og de kan ikke alle være fordømt. På den andre siden i hovedsak fordi jeg regner meg som troende gir disse ordene også trøst. Av intervjuene jeg har hatt med mennesker på leting etter åndelig forankring, kommer det helt tydelig frem at veien frem til en personlig relasjon med Jesus like mye er avhengig av en indre prosess som en relasjon med Sjømannskirken på stedet. Der det er gode relasjoner mellom stab og bruker eller mellom brukere, fungerer sjømannskirken som en ramme for religiøse diskusjoner. Sjømannskirkens frimodige holdning til det åndelige fellesskap, gjør at den søkende ikke opplever terskelen så høy inn i kirkerommet so hos konkurrerende menigheter veien til nattverdsbordet kortes inn: Jeg føler at jeg har fått god kontakt med husmoren på kirka her, og akkurat nå er jeg i ferd med å sette sammen en liste med spørsmål jeg ønsker å diskutere med henne. Kanskje kan vi studere Bibelen sammen. I tillegg til å lese Bibelen noe jeg aldri har gjort før leser jeg bøker om det å bli kristen. Jeg føler at det gir meg mye fordi mange av de som har skrevet bøkene har vært gjennom samme prosess, og har mye visdom å formidle. Utviklingen fra ikke-praktiserende til praktiserende kristen går sjelden smertefritt. For mange kan det være en lang og tung prosess. Det skal derfor ikke så mye fantasi til for å se at mennesker i ulike trinn har ulike behov for ulike tilbud fra kirken. For å se hvilken rolle sjømannskirken kan spille i den søkendes liv, spurte jeg den enkelte om hva som holder dem tilbake hva som gjør at det ikke har definert seg som praktiserende kristen. 61 Et av de viktigste sitatene i Bibelen lyder: Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg (Johannes, 14.6). KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 375

376 Hele konseptet rundt at Jesus er den eneste måten å ha en relasjon til Gud på, plager meg. Jeg tror ikke Gud vil ekskludere mennesker bare på bakgrunn av hvor de er født og så har jeg problemer med den ekskluderende delen av kristendommen. Jeg føler at jeg har en del intellektuelle spørsmål jeg ikke finner svar på. Guds natur i Det gamle testamente er svært ulik Guds natur i Det nye testamente. I GT leser vi om en Gud som på en nådeløs måte hjelper Israels folk med å rydde fiender, og i NT leser vi om en kjærlig Gud. Jeg har også problemer med at jødene ikke har akseptert Jesus til tross for at han var jøde, vokste opp i en jødisk tradisjon, og oppfylte mange av profetiene i GT. For meg er det personlig. Tidligere har jeg kjempet med spørsmål på et intellektuelt plan. Jeg brukte mye tid på å reflektere rundt hva jeg trodde på og ikke trodde på. Det er nå et tilbakelagt stadium, så det jeg strever med nå er min personlige forståelse, min tro, på hva Jesus gjorde for oss. Jeg leser om det og tenker på det, men det er ikke nok. Det er den kristne delen av kristendommen det at Gud tok en menneskelig form og kom til jorden for å frelse oss fra våre synder jeg ikke klarer å relatere meg til personlig SJØMANNSKIRKENS PLASS I NORDMANNENS LIVSVERDEN EN TYPOLOGI På de neste sidene har jeg en typologi fra dette kapittelets gjennomgang av hvordan nordmenn bruker, oppfatter og forstår sjømannskirken. Nordmenn bruker kirken som møtested, informasjonssentral, serviceinstitusjon, frihavn, akuttmottak og somr religiøs situasjon. Videre er nordmenns opplevelse av sjømannskirken knyttet til kirkens image og stabens sosiale profil, og nordmenn former sin egen forståelse av sjømannskirken baser på sitt eget verdisyn og sine egne behov. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 376

377 SJØMANNSKIRKENS PLASS I NORDMANNENS LIVSVERDEN NORDMENNS BRUK AV SJØMANNS- KIRKEN BESKRIVELSE For mennesker med jobbrelatert opphold i utlandet, langtidsturistene og mennesker på gjennomreise, fungerer sjømannskirken som en plattform for relasjonsbygging som et møtested for nordmenn med samme skjebne. For noen er det snakk om et par dagers bekjentskap, for andre flere år. På kirken treffer nomadene hverandre, og danner ulike grupper basert på felles interesser, fase i utenlandsoppholdet, familiesituasjon, landsdelstilhørighet i Norge, ektefellenes arbeid eller eget arbeid (som trailersjåførene). For mange blir det sosiale fellesskapet på kirken med staben og andre brukere en kompensasjon for familien og arbeidsfellesskapet hjemme for det nettverket de har reist fra. KIRKEN SOM MØTE- STED KIRKEN SOM INFOR- MASJONS-SENTRAL KIRKEN SOM SER- VICEINSTITUSJON Brukermønsteret arter seg forskjellig for mennesker med et jobbrelatert opphold i utlandet og mennesker som har flyttet til et nytt land på ubestemt tid. Det ser ut til at mennesker som har et tidsbegrenset opphold i utlandet, bruker sjømannskirken hyppig i starten av oppholdet for så å gli over i et norsk mønster der kirken brukes på spesielle merkedager og når det arrangeres aktiviteter av spesiell interesse på kirken. I hvor stor grad kirken greier å skape aktiviteter som nordmannen kan identifisere seg med, blir derfor avgjørende for hvor mange mennesker som bruker dem. Etter flere år i utlandet, kan mange fastboende oppdage at de ikke er så sosialt og kulturelt integrert i sitt nye land som de selv trodde. Dette henger sammen med at kulturell identitet ser ut til å være uavhengig av antall år en nordmann har oppholdt seg i utlandet. De oppdager at de igjen har behov for et sosialt miljø bygget på nasjonal identitet, verdier og språk som deres oppvekst i Norge tilførte. Mange føler rett og slett at de er norskere enn de trodde, og sjømannskirken fyller et gap i nordmannens liv uten at de kan gi noen forklaring på hvorfor de føler det på denne måten. Kirken fungerer dermed som et sted der nordmenn kan møte andre mennesker, men også et sted de kan møte seg selv etter mange år i utlandet. Nordmenn i utlandet, spesielt nyankomne, har behov for informasjon av generell og spesifikk karakter for å lette tilpasningsprosessen. Sjømannsmisjonen bidrar på det menneskelige planet, mens systematisert praktisk informasjon overlates til ambassade, konsulat, Den norske klubben etc. De fleste brukerne ser på sjømannskirken som et mellomledd som geleider dem i riktig retning. Når relasjoner dannes og utvikler seg over tid, vil informasjonsutvekslingen bli av stadig mer personlig karakter. Hvorvidt kirken fungerer som informasjonssentral eller ikke, er personavhengig. Mange mennesker sitter inne med verdifull, personlig informasjon fra egne opplevelser. Dette gjelder både staben og brukerne. Der godt kontakt etableres mellom stab og bruker, er det staben brukeren tyr til når han trenger spesifikk informasjon om utenlandsoppholdet. Mange kontakter også staben når de skal flytte hjem for å få informasjon om hvordan de kan takle den overgangen. Når relasjoner dannes og utvikler seg over tid, vil informasjonsutvekslingen bli av stadig mer personlig karakter. Det blir også mer og mer vanlig at nordmenn tar kontakt med sjømannskirken før de reiser ut for å få praktisk informasjon både av generell og spesifikk karakter. Sjømannskirkens servicefunksjon gjør at mange mennesker opprettholder kontakten med kirken etter flere år i utlandet rett og slett fordi de vil lese norske aviser og kjøpe norske varer. Dermed kan man si at vareutvalget i sjømannskirkene skaper et møte mellom nordmannen og kirken. Vi ser videre at yrkesgrupper som langtransportsjåfører benytter kirken KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 377

378 KIRKEN SOM FRHAVN KIRKEN SOM AKUTT- MOTTAK KIRKEN SOM RELIGI- ØS INSTITUSJON som en tjenesteleverandør for praktiske gjøremåls om å dusje, vaske klær, ringe og faxe, og sjøfolk bruker kirkens ansatte for å handle inn ting de har behov for. Flere bruker også sjømannskirken som en tjenesteleverandør av kirkelige ritualer som dåp, konformasjon, bryllup og begravelser. Nordmenns forventninger til kirken som en serviceinstitusjon stikker dypere enn spesifikke tjenestetilbud: Det er en klart tendens hos flere brukere at de forventer en servicekultur i kirken der de selv oppfatter seg som kunder hvis behov skal styre kirkens måte å arbeide på. Når det skjer så mange forandringer rundt en, er det viktig å ha en stabil forankring. Kirken blir ofte denne stabile forankringen i en ellers turbulent hverdag. Kirken blir en frihavn der den utestasjonerte kan puste ut i norske omgivelser. Den utestasjonerte møter en intuitiv forståelse for sin egen situasjon - det føles som å komme hjem. Kirken fungerer som pustehull, søppelbøtte eller ventil for problemer, misnøye, frustrasjoner og opplevelser - enten møtet skjer på sjømannskirken eller ombord på skip. Kirkens image har stor betydning for hvorvidt den brukes som frihavn eller ikke. Forsøk fra stabens side å ta del i debatter og konflikter i det norske miljøet på destinasjonen, har vist seg å være ødeleggende for kirkas integritet og hatt direkte innflytelse på mennesker bruk av kirka. I Norge finnes det et nettverk og et støtteapparat når en person opplever motgang eller uforutsette ting inntreffer. I et fremmed land mangler ofte begge deler. For en del mennesker er kirken et naturlig sted å henvende seg når ulykken inntreffer. Kirken er på mange måter en beredskapsstyrke på det sosiale og menneskelige plan. Det å vite at sjømannskirken er der og at det alltid er noen som vil stille opp hvis noe skjer, gir en trygghet. I den store sammenhengen, vil aktive brukere av sjømannskirkene legge en annen mening i begrepene fellesskap og tilhørighet enn aktive brukere av kirken hjemme. Tilhørighetsfølelsen kommer vel så mye av det norske ved kirken som det åndelige aspektet. Jeg vil påstå at majoriteten av brukerne tillegger liten åndelig mening når de snakker om tilhørighetsfølelsen til kirken. De deltar på arrangementer, og også i visse tilfeller på gudstjenestene, men det er mer ut fra et ønske om sosialt og kulturelt fellesskap enn ut fra oppfattelsen av kirken som en religiøs institusjon. Når de deltar på åndelige aktiviteter, ønsker de at det skal være en unik erfaring og en opplevelse som de er en del av. Den søkende sliter med intellektuelle spørsmål omkring tro, frelse og den objektive sannhet. Han har problemer med å akseptere at det bare finnes én Gud og at Jesus er veien til frelse, fordi mange mennesker aldri har hatt muligheten til å høre om Jesus. Videre går det helt tydelig frem at veien frem til en personlig relasjon med Jesus like mye er avhengig av en indre prosess som en relasjon med Sjømannskirken på stedet. Der det er gode relasjoner mellom stab og brukere, fungerer sjømannskirken som en ramme for religiøse diskusjoner. Sjømannskirkens frimodige holdning til det åndelige fellesskap, gjør at den søkende ikke opplever terskelen så høy inn i kirkerommet som hos konkurrerende menigheter veien til nattverdsbordet kortes inn. KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 378

379 NORDMENNS OPP- LEVELSE AV SJØ- MANNSKIRKEN BESKRIVELSE OPPLEVELSE ER IMAGE OG IMAGE ER OPPLEVELSE NORDMENNS FOR- STÅELSE AV SJØ- MANNSKIRKEN Figur 16.1: Opplevelse er image og image er opplevelse Den enkeltes opplevelse av sjømannskirken er direkte knyttet til sjømannskirkens image. Dette vises helt klart i de tilfellene kirken ikke brukes som møtested, informasjonssentral, serviceinstitusjon, frihavn, akuttmottak eller religiøs institusjon. Eldretreff i Spania rekrutterer ikke unge; Misjonærkirken i Kobe rekrutterer ikke forretningsfolk uansett hvor mye staben forsøker å profilere seg som en kirke for forretningskolonien; Businesskriken i Singapore er i kontakt med nesten samtlige nyankomne som søker et fellesskap med andre nordmenn fordi kirkens image er ungt, forretningsaktig og sosialt. Stabens sosiale profil har betydning for hvordan brukerne oppfatter sjømannskirken. Når brukeren oppfatter det slik at kriken ikke lenger behandler alle likt, men faktisk favoriserer noen på bakgrunn av sosial status, reagerer de svært negativt. I mye større grad enn jeg forventet, er en persons forhold til kristendommen avhengig av stabens holdning og evne til å bygge relasjoner. En nær og personlig relasjon med stabsmedlemmer eller medlemmer i kjernemenigheten, ser ut til å være grunnen til at mange selv blir nysgjerrige på budskapet og søker mer forståelse. Det er ikke nok å ha individuell kontakt med mennesker på destinasjonen. Denne kontakten må tydeligvis være fri for forventninger til brukeren. En nær relasjon mellom stab og bruker vil ikke automatisk si at brukeren ønsker å betale tilbake med frivillig innsats eller økonomisk støtte. Hvis det forventes av brukeren at han stiller opp etter at han har fått god kontakt med staben, opplever han dette som svært negativt. Relasjonen virker dermed uekte og kommer nærmest i form av en belønning for innsats for kirken. BESKRIVELSE Nomaden tillegger kirken mening. Kirken forstås ulikt på bakgrunn av grad av religiøsitet og sosial og kulturell integrering i destinasjonskulturen. Figur 16.1 er ment å illustrere den moderne nomadens forståelse av sjømannskirken på et overordnet nivå, og overgangen mellom grupperingene er flytende. Figur 16.1: Nordmenns forståelse av sjømannskirken KIRKE HELE UKA. Nordmenns opplevelse, forståelse og bruk av sjømannskirken et markedsføringsperspektiv (Line Kristoffersen) 379