DEN UDUGELIGE LÆRER MESTRING

Transkript

1 DEN UDUGELIGE LÆRER MESTRING Blindearbeidet på Madagaskar Reidun Kleveland Finsland,

2 Innhold Forord... 6 FRA ALAKAMISY TIL EN VIRKELIG BLINDESKOLE Fremvekst av tanken om å gjøre noe for de blinde... 7 Blindemisjonen på Alakamisy... 9 Fru Smiths blindeskole på Ambatofinandrahana Tanken om et virkelig blindehjem; utviklingen mot konferansebehandling Drøftinger om opprettelsen av en blindeskole Blindemisjonens arbeidsmåte i forhold til målsettingen BLINDESKOLEN PÅ LOHARANO Forberedelser og startfase Daglig arbeid og undervisning Personale og elever Blindeskolen, en sosial institusjon Gabrielle Frøholms «alminnelige misjonsarbeid» Vanskelige år, nybygg Nybygg ved blindeskolen Formål og resultat Tre elever Økonomien frem til krigsutbruddet «EVENTYRET PÅ LOHARANO» Misjonær til blindearbeidet Nye planer Avtale med staten Stillingen på Loharano Trykkeri, offentlig eksamen, samhold blinde imellom, orienteringsteknikk, yrkesklasse, lærerkrefter Besøk av landets president; et blindeforbund Yrkesklasse Saken om en ny lærer Opplysningsarbeid og lokaler for yrkesutdannelsen Opplysningsarbeid Lokaler for yrkesopplæringen Blindeskolen som selvstendig institusjon

3 Produksjon av punktskriftsbøker Kontakt med La Réunion Opplæring for livet Tabu Begivenheter i 1970-årene Fremtredende trekk i 1970-årene Oppfølging av elevene og yrkesveiledning Lærere på internasjonal kongress og FNs barneår Viktige hendelser i 1980-årene FNs tiår med fokus på personer med nedsatt funksjonsevne Å få synet igjen Nybygg på Antsirabe BLINDESKOLEN PÅ ANTSIRABE Innvielsen av «Fanilosoa» og ny start Nye lærere Forberedelse av regionale skoler Foreldrekurs Oppstart av de regionale skolene Tulear Farafangana Toamasina Samarbeid med OIT, eller engelsk: ILO og PNUD eller UNDP BARNESKOLEN CBMs besøk for evaluering Ny ledelse Oppfølgingsarbeid Tilbake til arbeidslivet Arbeidsmetoder Kurs i mattefletting Blinde småbarn Antananarivo Prosjektgjennomgang Veiledning mot slutten av 1990-årene, jordbruk i vest, mikrokreditt Flere besøk av stor betydning

4 Endring i administrasjonen, stor aktivitet mot tusenårsskiftet Årsaker til blindhet Digitalt punktskriftstrykkeri Fra barmhjertighetsarbeid til skolevirksomhet og yrkesattføring Litteraturliste

5 Forkortelser BIT Hovedkontoret til Den Internasjonale Arbeiderorganisasjon CBM Christoffel Blindenmission CBR Rehabilitering på hjemstedet COPH Koordinering av organisasjoner av Handicapte Personer FJM De blindes forening FLM Den gassisk-lutherske kirke FU Misjonærkonferansens forretningsutvalg ILO Den Internasjonale Arbeiderorganisasjon KMSL Kirkens nasjonalråd LS Landsstyret (for NMS) MK Misjonærkonferansen, uansett benevnelse til enhver tid Mt. Misjonstidende, uansett skiftende navn NMS Det Norske Misjonsselskap OIT Den Internasjonale Arbeiderorganisasjon, fransk benevnelse Årsm. årsmelding 5

6 Forord Det er en glede å ha samlet de viktigste trekkene i historien om blindearbeidet på Madagaskar. Jeg har i hovedsak brukt referater og rapporter fra misjonærkonferansene, Misjonstidende, brev jeg sendte hjem og slikt jeg husker. Det tidligere mye brukte ordet handicap er nå erstattet med andre uttrykk. Jeg har oftest anvendt synshemming eller funksjonsnedsettelse om blindhet eller svaksynthet, og funksjonshemming når det dreier seg om nedsatt funksjonsevne i sosiale sammenhenger. Derav følger bruk av funksjonshemmede eller personer med nedsatt funksjonsevne. Her takker jeg postdoktor Jan Grue for gode råd. I pedagogikken brukes nå gjerne uttrykket elever med spesielle behov. Jeg er spesielt takknemlig for råd og støtte fra Misjonsarkivet ved Misjonshøgskolen. Stor takk også til Bjørg Sande, som har lest og kommentert manuskriptet.. Tittelen på fremstillingen, Den udugelige lærer mestring, er en strofe fra skolesangen, som ble skrevet på Loharano av lærer Ramaroson François. Reidun Kleveland. 6

7 FRA ALAKAMISY TIL EN VIRKELIG BLINDESKOLE «Arbeidet for de blinde er begynt.» Denne setningen står å lese i årsmeldingen fra Alakamisy. (Mt. 1912, nr. 18, s. 425). Nils Olai Pedersen Robertstad uttrykker dermed kort at en oppgave de flere år har sett frem til å ta fatt på, endelig er påbegynt. Han var nemlig ikke alene om saken. Mot slutten av avsnittet om blindearbeidet bemerker han: «Undervisningen er drevet af min Hustru.» Den kvinnelige misjonæren Endrine Nielsen arbeidet på Madagaskar fra 1887 til 1899, står det i misjonæroversikten i Misjonsselskapets 100-årsjubileumsbok. (Birkeli, 1949: 311). Hun underviste ved fru Borchgrevinks Pikeasyl og Den Norske Skolen på Antsirabe, dessuten i Fianarantsoa. I 1899 giftet hun seg med Nils Olai, og gikk, ifølge misjonærinstruksen, ut av Misjonsselskapets (NMS) tjeneste. De arbeidet på Soavina vest for Antsirabe, men ble flyttet til Fianarantsoa for å styre det nordre distriktet, altså Alakamisy distrikt. Der startet hun NMSs blindearbeid på Madagaskar. Likevel er det verd å legge merke til at Endrine Robertstad bidro sterkt til at styret i NMS, «Hovedbestyrelsen», vedtok å begynne et arbeid for «de stakkels blinde» på Madagaskar. Misjonærhustruenes status er ikke tema i denne fremstillingen. Fremdeles uten misjonærstatus satte hun så bestemmelsen ut i livet, og førte arbeidet videre til det forberedte Norges-oppholdet i Før hjemreisen beredte hun grunnen for opprettelsen av en blindeskole med egne lokaler, og arbeidet energisk for dette mens de var i Norge. Seinere var hun med i den komiteen som forberedte misjonærkonferansens vedtak om å sette denne skolen i gang. Fremvekst av tanken om å gjøre noe for de blinde Endrine Robertstad skrev et brev til 50-årsjubileet for Blindemissionen «IL». (Blindemisjonen «IL», 1991: 32). Der forteller hun at hun var blitt kjent med en middelaldrende, blind adelsmann på Alakamisy. Han kom ofte hjem til dem, og viste seg å være meget begavet. Hun bebreidet seg for ikke å være i stand til å lære denne mannen blindeskrift. Dette følte hun så sterkt at hun ga Gud et løfte: hvis hun kom til Norge igjen, skulle hun lære blindeskrift. Hun kom til Norge i 1905, og tok kontakt med frk. Ourén på Blindemissionen «IL» «hvor vi fikk lære både å skrive og lese blindeskrift»: Både Endrine og Jens Olai forberedte seg for arbeidet blant de blinde. Hun skriver «vi» i brevet. I Hovedbestyrelsens artikkel «Forsorgsløse Børn og de stakkels blinde» nevnes det at N. O. Pedersen lærte blindeskrift på Norges-oppholdet. (Mt. 1909, nr. 17, s. 401). Igjen blir ikke misjonærhustruen nevnt, styret forholder seg til den som har misjonærstatus. Men året etter blir det skrevet at Robertstad og hans hustru hadde lært seg bruk av blindeskrift. (Mt. 1910, nr. 8, s. 174). Allerede før andre gangs utreise i 1895 fikk Endrine Nielsen en henvendelse fra en av Blindemissionen «IL»s gründere, Louise Five («Blindearbeidet» i «Fortællinger fra Madagaskar», MHS-A-1030-D ff). Hun hadde fått høre at Endrine Nielsen var misjonær på Madagaskar, faktisk en av de første kvinnene som reiste ut som «selvstendig» misjonær. Hun inviterte henne til å lære blindeskrift, slik at hun kunne hjelpe de blinde. Frk. Five var levende opptatt av «hedningemisjonen», og holdt seg oppdatert om arbeidet gjennom lesing av misjonsblad, og ikke minst gjennom møter ved hjemvendte misjonærer. Hun fikk en sterk omsorg for de blinde på Madagaskar ved å høre legemisjonæren dr. Thesens tale om deres elendige kår. Det var hennes faste bønneemne så lenge hun levde at de måtte få høre evangeliet, og at noe måtte bli gjort for å hjelpe dem i deres elendighet. Venninnen Julie Ourén og hennes elever på «IL» fortsatte forbønnsarbeidet. Dette bønnearbeidet kan nok regnes som en viktig faktor i forhistorien til blindeskolen på Madagaskar. Endrine Nielsen fikk ikke den gang tid til å ta imot frk. Fives invitasjon. Men denne hendelsen har nok ligget bak den sterke bebreidelsen over ikke å ha lært blindeskrift. Hun kunne jo 7

8 derfor ikke undervise den blinde naboen som hun skriver om i brevet til «Blindemissionen «IL»s jubileum. Det kom sterke oppfordringer fra legen Ove Jakob Roll Thesen om å gjøre noe for de blinde som ikke kunne hjelpes til å få synet igjen. Dr. Thesen var lærer ved legeskolen som Borchgrevink startet i Antananarivo, og arbeidet ved hospitalet i forbindelse med skolen fra 1889 til Han var øyespesialist, og hans vellykkede operasjoner av grå stær ble viden kjent. De førte til et markant oppsving av sykehusets ry og aktiviteter. Denne dyktige øyelegen var opptatt av skjebnen til de mange pasientene som ikke kunne leges. Han så deres fortvilte sosiale og økonomiske situasjon. Dr. Thesen reiste hjem i Han hadde et sterkt ønske om å reise tilbake til Madagaskar nettopp for å gjøre de blindes kår bedre (MHS-A-1030-D-151 ff) Men hans venner på Madagaskar mente det var umulig å begynne med noe nytt etter at Madagaskar var blitt fransk koloni. «De franske ser med mistenksomme øyne på alt nytt», sa de. Dessuten hadde han jo selv sett at hospitalet i Antananarivo måtte legges ned. (Munthe, 1985: 66). Likevel la han misjonærparet Robertstad på hjertet å ta seg av de blinde. De måtte få lære å lese og skrive. Han oppsøkte dem mens de var i Norge , og ba dem ta kontakt med Blindemissionen «IL» i Oslo for å lære blindeskrift. (Op. sit?). Robertstads hadde liten tid igjen før de skulle reise tilbake til Madagaskar. Men denne gangen gikk de virkelig til Eugeniegate 23 i Oslo, som Thesen hadde bedt dem om. De ble tatt imot med stor velvilje på «IL». Det var bare tid til 10 undervisningstimer, men til gjengjeld fikk de en lærerinne hver (MHS-A-1030-D-151 ff). «Nu ble den gassiske ABC trykt,» forteller fru Robertstad, og likeså evangeliet etter Markus og Luthers lille katekisme. I 1881 fikk Norge «Lov om abnorme børns undervisning». Dermed var det skoleplikt for alle fra 9 til 21 år. Som følge av denne loven ble det etter hvert startet undervisning for blinde i Oslo og Trondheim. Den oppmerksomheten omkring funksjonshemmede barn dette førte med seg, har nok bidratt til frøknene Ouréns og Fives interesse for de blinde. Sikkert er det at skolegangen skapte behov for bøker på punktskrift. Blindemissionen «IL» ble stiftet av frøknene Louise Five og Julie Ourén i 1891 med den hensikt å trykke litteratur på blindeskrift. De hadde observert de blindes skrikende behov for lesestoff, og spesielt for bibler. De reiste til Sverige for å studere punktskriftstrykkeri. Den kontakten de der fikk med Anna Wickstrøm og hennes arbeidsskole for kvinner førte til at de satte i gang arbeidsopplæring for blinde kvinner. Blindemissionen «IL» ble en pionervirksomhet for trykking av blindeskrift i Norge, og for undervisning og arbeidsopplæring av blinde. Trykkeriet, Norges første punktskriftstrykkeri, ble satt i gang i 1894, og samme år begynte de å gi ut Norsk Tidsskrift for Blinde. (Art. i Store norske leksikon: «Julie Ourén»). De ble viktige leverandører av punktskriftbøker til Madagaskar. Den nevnte artikkelen fra Hovedbestyrelsen (Mt. 190,9 nr. 17, s. 401) opplyser at frk. Ourén på «IL» har trykt bibelen på gassisk gratis «som en tjeneste for Herren». Det ble bedt om spesialpapir fra Det britiske bibelselskap. Om frk Ourén eller Det Norske Missionsselskap, evt. Dr. Thesen, som hadde engelske kollegaer i Antananarivo, sendte denne «henvendelsen» (Mt. 1910, nr. 8, s. 174), nevnes ikke. Men Hovedbestyrelsen hadde altså kontakt med Blindemissionen «IL». Der forberedte man arbeidet blant blinde på Madagaskar med å trykke bøker i blindeskrift på gassisk, gjøres det oppmerksom på. Tilgang på punktskriftbøker på gassisk var en viktig forutsetning for å begynne undervisning av blinde. Robertstads fikk med seg de tre ovenfor nevnte skriftene da de reiste tilbake i I «Kildevangen» (Frøholm, 1959: 9) opplyses at mange bøker i blindeskrift allerede var sendt til Madagaskar og blitt delt ut til misjonærene av dr. Thesen. Dette har jeg ikke funnet spor av andre 8

9 steder. En spør seg hvem av misjonærene som da hadde lært punktskrift for å sette blinde mennesker i stand til lese disse bøkene. Hovedbestyrelsen har vurdert inngående hvorvidt en kunne starte et arbeid for blinde. I den nevnte artikkelen (Mt. 1909, nr.17, s. 401) skrives det om bønn fra Kina om blindeskole og barnehjem, og nå også bønn fra Madagaskar om en blindeskole. Alt dette vil få økonomiske konsekvenser. Personalbehovet blir ikke behandlet. Artikkelen begrunner barmhjertighetsarbeid i misjonen ut fra bibelen: Jesu eget eksempel og apostlenes barmhjertighetsarbeid. Misjonen har allerede legevirksomhet og spedalskhjem. Det uttrykkes ønske om å gjøre noe også for de blinde. Artikkelen avsluttes med et opprop til misjonsvennene om å gi penger slik at bønnene om disse arbeidsgreinene kan oppfylles, spesielt gjelder det Kina. Blindearbeidet på Madagaskar hadde allerede en aktiv støttegruppe i ogomkring Blindemissionen «IL». Året etter (Mt. 1910, nr. 8, s. 170) heter det: «Vor Mission er i Takknemlighetsgjeld til frk. Ourén, som har givet Stødet til at dette Arbeide er kommet i gang, og vil gjerne virksomt støtte det fremdeles». Det er interessant å se at Hovedbestyrelsen håper på støtte også fra andre enn misjonsvennene, siden dette er et barmhjertighetsarbeid som «enhver menneskeven» kan støtte. Med tanke på å tiltrekke flere givere blir «Misjonsgjerningen», som tydeligvis vil si evangelisering, skilt fra det diakonale aspektet. Da undervisningen av de blinde var kommet i gang, kom det også gjentatte ganger oppfordring i Missionstidende om å gi midler til «Det Norske Missionsselskaps Blindemission på Madagaskar». Det er verd å merke seg at Hovedbestyrelsen mener det ikke er så nødvendig å opprette en «Anstalt» for blinde på Madagaskar, i motsetning til i Kina. (Mt. 1910, nr. 8, s. 170). Det må nemlig være koloniregjeringens oppgave å lære folk «Haandverk o. l.». Nettopp av den grunn er nylig NMSs arbeidsskole lagt ned. Derimot vil det være til stor velsignelse at de blinde får lære å lese og skrive og få undervisning i kristendomskunnskap. Om enn det hadde vært brevveksling om å ta opp et arbeid blant blinde, og Hovedbestyrelsen hadde uttalt seg positivt, var det ikke fattet noe vedtak i saken. Det ser likevel ut til at Robertstads begynte undervisningen av blinde i forståelse med Misjonsselskapet. De skriver om bøker og skrivetavler de har, «takket være Hovedbestyrelsen og de kjære venner i Christiania». (Mt. 1910, nr. 8, s. 170). Skolen hadde et eget avsnitt i årsberetningen fra Alakamisy. Konferansen 1910 bestemte å ta arbeidet blant blinde offisielt opp som en spesiell arbeidsgren (Birkeli, 1949: 226). Svarskrivet samme år godkjente konferansens vedtak i brev til tilsynsmann Bjertnes. Blindemisjonen på Alakamisy Ekteparet Robertstad ble plassert til å styre Alakamisy distrikt i 1902, men det fantes ingen stasjonsbygning der. De bodde da på Ivory i Fianarantsoa. Familien reiste til Norge i 1905, og på grunn av Robertstads helse kom de ikke tilbake før i Robertstad var meget opptatt med husbygging. Han stod for oppførelse av både misjonsstasjonshus og hus for bibelskolen, etter hvert også for stasjonsskolen og for kvinnelig misjonær. I tillegg styrte han det vidstrakte distriktet, det vil si at han fungerte som prost. Fru Endrine tok seg av hjemmet, og ledet kvinnearbeidet i distriktet. De hadde verken tid eller krefter til å ta på seg flere oppgaver. Robertstad beklaget at arbeidet blant de blinde ikke kunne begynne før i Da hadde de muligheter for å ta imot noen til undervisning i stasjonens hus, selv om det fremdeles var uferdig. Men allerede i 1908 begynte Robertstad å undervise i lesing. 13. november 1908 skriver han i dagboka (MHS-1030-D ): «I dag fikk den blinde Daniel blindealfabetet og første undervisning i bogstaverne, I forrige uge, mens jeg var på Alakamisy, lærte jeg Andriamanantena 9

10 blindealfabetet.» Dette var bare en drøy måned etter at de kom tilbake fra Norges-oppholdet, og vitner om stor iver. De bodde i Fianarantsoa, så disse to første elevene hørte til på Alakamisy. Andriamanantena er trolig den adelsmannen som fru Robertstad skrev om i brevet til Blindemissionen «IL»s 50-årsjubileum, og som hun beskrev som sjeldent begavet. Han var egentlig fra hovedstaden, men flyttet til sin bror på Alakamisy da foreldrene døde. Omsider fikk han lære å lese punktskrift! Først i det følgende året nevnes at skolen er begynt. Misjonærfamilien hadde ikke Alakamisy som hovedbosted før i august Inntil da bodde de delvis i et leid hus der, delvis i Fianarantsoa. Avstanden mellom disse stedene blir angitt til nesten 3 mil. De hadde ikke bil. Pousse-pousse var det vanlige fremkomstmidlet, en form for drosje på to hjul, trukket av en mann. Fru Robertstad skreiv gledestrålende til frk. Ourén at arbeidet har «rykket et godt stykke længer frem», og brevet blir gjengitt i Misjonstidende. (Mt. 1910, nr. 8, s. 170). Fremgangen består i at de har fått 2 elever i løpet av året De har nemlig gjort kjent at blinde kunne få lære å lese og skrive. I et foredrag i Norge langt seinere, omkring 1920, (Fortellinger fra Madagaskar: Om Blindearbeidet, MHS-A-1030-D ff) sa Robertstad at hvis de hadde opplyst at de blinde kunne komme og få det godt resten av sin livstid, hadde de fått overfylte hus. Men at en blind skulle lære å lese, det hørtes meningsløst ut, og var ikke bryet verd. Det var da også en prest som fikk den første eleven av sted til blindeskolen. Han har tydeligvis sett menneskeverdet, ikke bare blindheten. Denne jenta var blitt døpt som barn, og ble antakelig blind i 7-8 årsalderen. Det var med spenning Endrine Robertstad begynte å undervise Elisabeta, den første eleven ved skolen, i begynnelsen av februar Men det gikk bra, hun lærte både å lese og å skrive på forholdsvis kort tid. Allerede etter et års tid reiste hun hjem med et par bøker i bagasjen. Beklageligvis kunne hun ikke få med en skrivetavle, og ville nok glemme skrivekunsten. De få tavlene de hadde, måtte brukes på skolen. Viktigst var at hun kunne lese i Bibelen både for seg selv og andre. Omkring et halvår etter Elisabeta kom Razanamaria til skolen. Hun blir karakterisert som ualminnelig begavet og energisk. (Mt. 1910, nr. 8, s. 171). Da hun etter et år ble vurdert som utlært, ba de henne bli igjen på Alakamisy for å hjelpe med undervisningen. Det kom nemlig 3 nye elever, og fru Endrines oppgaver var mange. Razanamaria skulle bli på Alakamisy i omkring 9 år, det meste av tida som medarbeider. Læretida stabiliserte seg snart til ett år. Elevtallet varierte fra to til fem. På grunn av mangel på husrom og penger til underhold kunne de ikke ta imot fler. I løpet av skoletida lærte elevene å lese, og de flinke ble satt til å hjelpe dem det gikk mer trått for. De fleste klarte også å skrive. Riktignok melder fru Robertstad i en oppsummering (MHS-A-1030-D ff) at de hadde 3 elever som ikke greidde å tilegne seg lesekunsten. De var lærvillige nok, men lesing var over evne. Likevel fikk de velsignelse av oppholdet. De fikk høre evangeliet, tok imot det i tro og ble døpt. Dette ene året var en modningstid for kristenlivet hos dem som kom fra en kristen familie. Derimot var det utilstrekkelig til å få bort den tilvante tankegangen for dem som hadde en hedensk bakgrunn. Ekteparet engasjerte seg i den enkeltes situasjon, og ba for dem. I brev, og gjennom Misjonstidende, oppfordret de også vennene i Norge til å be for dem. Flere ganger beskriver årsmeldingene de fornedrende livsvilkår de blinde levde under. Det er skolearbeidet som står i fokus i årsmeldingene, i brev og fortellinger som går hjemover til Norge. Dagligdagse gjøremål fortelles det ikke om, bare at fru Robertstad har ansvaret for elevenes opphold ved skolen. Det er rimelig å anta at elevene ble hjulpet til rette med dagliglivets oppgaver, 10

11 muligens også ved hjelp av Robertstads kokk og hushjelp. Fru Robertstad bodde med datteren i Fianarantsoa i regntiden, i hvert fall før stasjonshuset var ferdig. (MHS-A-1030-D ). Vi må ta i betraktning at elevene var unge voksne, og noen av dem hadde nok lært litt praktisk arbeid hjemme. Ikke alle var født blinde. Elever på Alakamisy. Foto: Ukjent. (MHS_A-1045_Uc_ ) Hensikten med skolen var å gjøre de blinde kjent med evangeliet, så de kunne komme til tro på Frelseren. Det var daglige andakter med mye sang, og Robertstad hadde timer i kristen tro når han hadde tid. Det var livsnødvendig å kunne lese Guds ord selv. Dette var formålet med leseopplæringen. Men allerede i den første årsmeldingen (Mt. 1910, nr. 18, s. 174) uttrykkes ønsket om å sette de blinde i stand til å klare seg selv økonomisk: «Hvor gildt det skulle være også at få lære dem noget, de kunde ernære seg selv med senere, men det kan der dessverre ikke blive tale om enda. Tiden tillader det ikke.» Tross tidsnøden fortelles det likevel allerede etter det tredje året at tre av elevene har lært å veve, og én å flette hatter. (Mt. 1912, nr. 12, s. 283). Å opprette en «anstalt», som Hovedbestyrelsen var skeptisk til, var nok ikke i Robertstads tanker. Men han regnet heller ikke med at staten ville sette i gang arbeidsopplæring av blinde. En kan gå ut fra at elevene så vel som Robertstads var opptatt av at de måtte gjøre en innsats for å få det bedre når de kom hjem, og de måtte settes i stand til det. På «IL» hadde jo Robertstads sett arbeidsopplæring av blinde kvinner, riktig nok uten å ha hatt tid til å sette seg inn i det. Ingenting blir nevnt om hvem som underviste i håndarbeid. Kanskje har noen kristne kvinner på Alakamisy hjulpet til med det. Ellers ble det i gassisk tankegang regnet som nedverdigende å hjelpe noen som stod så langt nede på rangstigen. 11

12 I alt 23 elever fikk opplæring ved skolen (MHS-A-1030-D ff). Noen av dem underviste seinere andre blinde på forskjellige misjonsstasjoner. (Mt. 1912, nr. 12, s. 283). Både Soatanana og Ambohipo nevnes. Marianjanahary underviste først på Fihasinana, men hjalp siden fru Smith på Ambatofinandrahana, som i flere år tok imot blinde kvinner til opplæring. Razanamaria var på Alakamisy. Noen ble søndagsskolelærere på hjemstedet. En av dem, Marijaona, hadde det beste resultatet i Bara ved en visitas av tilsynsmannen. (MHS-A-1030-D ). Han bemerker at elevene hadde gode kunnskaper, og dessuten en ganske god forståelse av det de hadde lært. Det tyder på at undervisningen på Alakamisy la vekt på at elevene virkelig tilegnet seg det de lærte. Nyttårsdag 1914 var Robertstad så forkjølt at han ikke kunne tale ved gudstjenesten. Det vitner om både kunnskap og åndelig modenhet hos blinde Rainijaona Rabia at han prekte i misjonærens sted, og han stod også for skriftlesingen Det ser ut til å ha vært et sterkt ønske hos flere av elevene å gjøre evangeliet kjent. En kvinnelig elev, Razanamino, reiste på besøk til en slektning i Skogen, som var en del av Robertstads distrikt. Denne slektningen var hedning, og nettopp derfor ville Razanamino besøke han. Underveis ville hun tale Guds ord. Turen tok en måneds tid. Det må kunne sies å ha vært en misjonsreise! Arbeidet med de blinde på Alakamisy har vært godt kjent i området. Det kom en ung fransk dame og ba om å få lære punktskrift. Lærebøkene var på gassisk, og det forstod den blinde ikke. Robertstad lærte henne derfor alfabetet, og var lykkelig da en engelsk misjonær bestilte punktriftsbøker fra Paris til henne (MHS-A-1030-D-22.2 og ). Blindeskolen på Alakamisy var i den heldige situasjon at den kunne forsyne et par blinde lærere ved de amerikanske misjonærenes skole I Fort Dauphin (nå Taolanaro) på Sør-Madagaskar med bøker. De sendte ofte spørsmål om det var kommet nye punktskriftsbøker fra Norge. For en god del av elevene betydde heimreisa å gå tilbake til tiggertilværelsen. Riktig nok forteller fru Robertstad om en tidligere elev som ble huslærer hos en velstående blind mann, og at han hadde det godt der. Men flere opplevde å ikke bli tatt imot av familien. En av dem, Razafy (MHS-A-1030-D ff), hadde ingen familie. Moren var pasient på et spedalsksykehus, og en yngre bror klarte å holde liv i seg ved å tigge. Razafy fikk til sist bo hos presten, som hjalp han så godt han kunne. Men han måtte tigge for å overleve, og sosialt sett var han isolert. Lyspunktet i tilværelsen var søndagsgudstjenesten. Da misjonærene en dag kom på besøk, uttrykte han sin store glede over å kunne lese i Bibelen. Den var hans beste trøst. De kunne bare hjelpe han ved å gi litt penger til mat. Dette er et av mange eksempel på at Robertstads beholdt kontakten med tidligere elever i den utstrekning de maktet det. Det var deres store fortvilelse at de ikke kunne forbedre de blindes materielle livsvilkår. Elevtallet måtte begrenses blant annet på grunn av økonomien. Skolen hadde ikke et fast budsjett. I stedet måtte fru Robertstad planlegge virksomheten ut fra gaver som kom fra Norge. Det kunne derfor ikke i noen stor utstrekning leies hus til elever i nærheten når stasjonshuset var fullt. Gavene ble kanalisert gjennom Misjonsselskapets «Blindemission paa Madagaskar», altså Hovedbestyrelsen. Det ser ikke ut til at Misjonsselskapet har støttet blindeskolen økonomisk ut over gaver spesielt gitt til den. Men i årsmeldingen 1913 tar tilsynsmannen til orde for å koste litt mer på skolen, så den kunne sette elevene i stand til å lære et håndverk, og dermed brødfø seg siden. Han viser til at dette jo er skikk og bruk hjemme. Det går ikke klart frem av dagboka eller årsmeldingene hvor lenge blindeskolen eksisterte. Ikke noe sted antydes det direkte at det ikke lenger er elever. Robertstad bemerker i forbindelse med en 12

13 brann i stasjonshusets kjøkkentak i 1914 at heldigvis kom de blinde godt ut, og ingen kom til skade. (MHS-A-1030-D ). Samme år var mange samlet til julefest hjemme hos dem, både de daværende elevene og tidligere elever. (Op.sit ). En fattig, voksen elev fikk være på skolen et par år, men måtte reise hjem en av de siste dagene av 1914 for å gi plass til nye elever. (MHS-A-1030-D ff) Det vil si at skolen var i gang i Dette året nevnes ingen julefeiring. Til jul 1916 laget de atter til julefest hjemme, og da møtte noen tidligere elever frem, men «nåværende elever» nevnes ikke. De blinde omtales i det hele ikke etter den tid, bortsett fra en notis om at hjelpelæreren reiste hjem. I Misjonstidende (Mt. 1915, nr. 19, s. 436) skriver Robertstad om innskrenkninger de har vært nødt til å foreta. Det gjelder i første rekke byggearbeidet. Muligens har de ikke maktet å undervise de blinde lenger. Begge var utkjørte, og de påkjenningene krigen førte med seg, tok på. Ikke minst må usikkerheten om hjemreise ha påvirket arbeidet. De pakket flere ganger storbagasjen, reiste til og med en gang nordover, men måtte gjøre vendereis. Dessuten opphørte pengesendingene fra Norge i lang tid på grunn av krigen. Razanamaria, den blinde hjelpelæreren, reiste hjem i juli (MHS-A-1030-D ). Hun gikk sin veg uten å ta farvel, men forklarte i et brev at hun ikke ville være med på kvinnemøter mer. Det kan tenkes at det ikke var blinde elever igjen, og at fru Robertstad tok henne med på besøk til kvinneforeninger for å lese fra Bibelen og tale. Hun huskes nemlig seinere for å ha gjort «en velsignet gjerning som forkynner». (Mt. 1960, nr. 35: 50 år i lysets tjeneste). Dessuten fantes det jo ikke så mange lesekyndige kvinner. Dette har muligens Razanamaria opplevd som utilfredsstillende. Planer om giftermål kan også ha spilt inn. En del år seinere underviste hun sammen med sin mann et års tid på Loharano Blindeskole. (Årsm. 1939, s. 41). At de i alt hadde 23 elever «i vort hjem» opplyser de om i Oslo under hjemmeoppholdet. Også tatt i betraktning at elevtallet varierte fra 1 til 5, kan en med noenlunde sikkerhet anta at skolen ikke var i gang fra Med rette kan en spørre hvordan Robertstads fikk tid til å arbeide såpass mye med de blinde som de gjorde. Fruen bodde i perioder i Fianarantsoa, både på grunn av det utilfredsstillende husværet den første tiden, og seinere av helsemessige grunner. Hun fødte også der en sønn. En gang var hun uvel i lengre tid, men kom seg da hun fikk ut en 7 meter lang bendelorm. Hun var engasjert i kvinnearbeidet, var ikke sjelden med på besøk ute i distriktene, og fra 1913 var hun directrice, rektor, på stasjonsskolen. I den anledning måtte hun forberede en eksamen i fransk, som hun ifølge ektemannen bestod med glans. Han fikk nemlig være med under eksamen på provinskontoret. De to eksaminatorene fant hennes ferdighet i fransk overbevisende, hun fikk sin eksamen «med ære». På et fransk eksamensbevis er det en hedersbetegnelse for meget godt resultat. Alt byggearbeidet tok mye av Robertstads tid, og en god del krefter. Et par ganger utbryter han i dagboken: «Aa her er mange sorger og skuffelser for den som maa bygge i dette land!». Arbeidspresset sleit på helsa. Etter 6 år har de ikke hatt ferie, og han ba om et halvt års rekreasjon på Antsirabe i (MHS-A-1030-D ). I stedet fikk familien et par ganger en måneds ekstraopphold i forbindelse med misjonærkonferansen på Antsirabe. Hjemreisa ble utsatt år for år på grunn av verdenskrigen. Robertstad beklager seg over nedsatt arbeidsevne, og mener han preker dårlig. Flere ganger skriver han i dagboka at de begge er overanstrengt og syke. Han lider av reumatisme og søvnløshet. En av de siste dagene av 1917 skriver han: «Bare vi kunde komme hjem til Norge, saa kanskje min Aand enda kunne friskne til.» (MHS-A-1030-D ). Først i 1919 kunne de omsider si farvel og gå om bord i båten. 13

14 Fru Smiths blindeskole på Ambatofinandrahana I 1911 begynte fru Smith å ta imot blinde kvinner til opplæring, og holdt på med det til 1919, forteller Gabrielle Frøholm. (Frøholm, 1959: 17). Fru Smidt har ikke fortalt om det i Misjonstidende, og bare én gang nevnes blindearbeidet i årsmeldingene. Hos Smiths hadde de forresten undervist et par døve gutter, som ble konfirmert i (Finstad, 2003: 16). I årsmeldingen for 1914 (Mt. 1915, nr. 19, s. 436) skriver Smidt først at blindearbeidet har gått som før. Men så kom krigen, og på grunn av pengemangel måtte både blindearbeidet og katekist-kurset innstilles. Det var brudd i pengehjelpen fra Norge. Men året etter er katekist-kurset i gang igjen, nå som en klasse på stasjonsskolen. (Mt. 1916, nr. 15, s. 352). Det sies ikke noe om blindearbeidet. Til dette arbeidet tok de i bruk et ledig lite hus. Opplegget var nokså likt det som ble fulgt på Alakamisy. Det viktige var å hjelpe de blinde til å lese Bibelen. Marianjanahary, som hadde vært elev på Alakamisy, var lærer. Hun tok ofte de 7 elevene med ut på husbesøk. «Barnebiblioteket», (tidl. Børnebiblioteket) et norsk søndagsskoleblad, hadde en artikkel om blindearbeidet på Ambatofinandrahana. Frøholm fant det på et loft mens hun arbeidet der (Frøholm, 1959: 17). Hun opplyser ikke nummer eller årgang på bladet, men skriver at det ser ut til å ha vært omkring 7 voksne blinde kvinner som bodde og ble undervist i det lille huset like ved kirken. Tanken om et virkelig blindehjem; utviklingen mot konferansebehandling Ekteparet Robertstad var begge engasjert i arbeidet med de blinde. Han stod som direktør, hun tok seg av undervisningen og tilrettelegging av alt det praktiske med elevenes opphold ved skolen. Det ser ut som at direktørens oppgave egentlig bestod i å skrive årsberetning til Hovedbestyrelsen, som igjen offentliggjorde den i Misjonstidende. Årsmeldingene var et effektivt middel til å formidle opplysninger om arbeidet til misjonsfolket hjemme. Det går klart frem at fru Robertstad var den som drev skolen, selv om Robertstad også hadde timer der når han var hjemme fra reisene i det vidstrakte distriktet. I tillegg var fruen ansvarlig for kvinnearbeidet i hele distriktet. Personalproblem ved stasjonsskolen (for seende) førte til at hun måtte overta stillingen som styrer der. Dessuten underviste hun parets datter. Robertstad skriver da også i årsberetningen for 1913 at hustruens arbeid blir uoverkommelig hvis dette skal vare. (Mt. 1914, nr , s. 466, 487). Både arbeidsbyrden og den stigende forståelsen de etter hvert fikk av «de blinde staklers elendighet» (Mt. 1914, nr , s. 491) førte til et sterkt ønske om opprettelsen av et virkelig blindehjem med europeisk bestyrerinne. Dette skriver Robertstad også om i det samme nummer av Misjonstidende. De mener det skulle ikke være vanskelig å finne en dame som kunne lære håndarbeid for blinde i Norge. Så kunne hun undervise de blinde «herude». Konklusjonen på fremtidsdrømmen blir: «De blinde ville da etter endt uddannelse kunne klare seg selv.» Robertstads har ikke bare lært punktskrift på Blindemissionen IL. De har også merket seg hva de blinde kvinnene lærte å utføre. De omtaler det fremtidige arbeidet som en skole. Når de fremmer ønsket om et hjem for de blinde, må en regne med at de har tenkt på de kummerlige kårene mange blinde levde under. De burde få leve et verdig liv materielt sett. Så skriver de om praktisk undervisning, og regner altså med at beboerne skulle yte noe til hjemmets drift. Deres tenkning omkring blindearbeid som ellers kommer frem, tyder på at de har tenkt på et hjem med undervisning. At de blinde skulle lære å lese for å kunne lese Bibelen synes opplagt. Videre i samme artikkel (Mt. 1914, nr , s. 492) begrunner Robertstad nødvendigheten av et blindehjem med å karakterisere den daværende situasjonen på blindeskolen som «lide tilfredsstillende for alle parter». Han beskriver fortvilelsen ved å måtte sende de fleste elevene fra 14

15 seg så snart de kan lese og skrive, og flere av dem vender tilbake til tiggerstien, det vil si til personlig og sosial fornedrelse. Med sorg konstaterer han at «vi makter ikke at gjøre mere for dem enn det vi gjør. Heller ikke kan vi beholde dem lenger enn høist nødvendig av mangel på plads og midler til underhold». Til sist i artikkelen får Hovedbestyrelsen og misjonsvennene lese om en fattig, blind hedning Robertstads er blitt bedt innstendig om å ta imot. De så seg nødt til å avslå denne bønnen: det var fullt, og matprisene hadde steget voldsomt. Men da de fikk høre nærmere om mannens elendighet, bestemte de seg for å ta imot han likevel, og sendte et bud for å hente han. Robertstad skriver kort: «Budet fant mannens lig». Mannen var død av sult. Misjonærene fikk samvittighetskvaler. Denne hendelsen bidro sterkt til at de så opprettelsen av et blindehjem som en nødvendighet. De siste par setningene i artikkelen uttrykker ikke bare det sterke ønsket om et blindehjem, men også et klart syn for misjonens diakonale oppdrag: «Gid tanken om et virkelig blindehjem kunne realiseres! De trenger en reddende hånd, disse blinde stakler, ikke bare åndelig, men også i materiell henseende». I de følgende årsmeldingene frem til hjemreise i 1919 står, som nevnt ovenfor, ingenting om blindearbeidet. Elevene nevnes bare sporadisk i bisetninger i dagboken. Den første verdenskrigen gjorde alt arbeid vanskelig. Ikke minst førte den med seg økonomiske problem. Det er på den tiden Hans Wilhelm Dop Smith skriver i årsberetningen fra Ambatofinandrahana (Mt. 1915, nr. 20, s. 436) at katekist-kurset og opplæringen av blinde måtte opphøre på grunn av pengemangel forårsaket av verdenskrigen. Fru Smith hadde, som nevnt, fra 1911 av drevet undervisning av blinde kvinner. Hjemmestyrets artikkel om verdenskrigens følger har den talende overskriften «Nødstilstand i vor Madagaskarmission». (Mt. 1919, nr. 17, s. 258). Mangel på tilgang til penger har gjort det umulig å drive arbeid i samme utstrekning som tidligere. Likevel er den bedrøvelige mangel på arbeidskraft det største problemet. Den har sin årsak i sykdom og stress, og utsatte hjemreiser. Arbeidsevnen har naturlig nok vært nedsatt hos misjonærene, og vi kan tenke oss at det samme gjaldt for de gassiske medarbeiderne, som også fikk det vanskelig økonomisk. Tretthet og frustrasjon over begrensede arbeidsmuligheter har gjort seg gjeldende i alt misjonsarbeid. Det var ikke overskudd til å planlegge noe nytt, selv om Robertstads syntes opprettelsen av et blindehjem var påkrevd. Planlegging av blindehjemmet ble lagt bort. Først noen år etter krigen kunne tanken tas opp for alvor på misjonærkonferansen. Men innen den tid hadde Robertstads kommet til krefter i Norge. De virket iherdig for å vekke interesse for et blindehjem på Madagaskar. På misjonsmøter fortalte de om de uverdige forholdene de aller fleste blinde levde under, og om den forandringen oppholdet på blindeskolen førte til i deres liv. På den bakgrunnen skisserte de opplegg for en fremtidig undervisning av blinde. Robertstad anslo til og med hvor mye en slik skole kunne komme til å koste, omkring kroner. Han legger til at det nok ville trenges årlige bidrag til driften, selv om inntektene fra blindes arbeid vil vokse med årene. Der er han optimist, for «gasserne har lett oppfattelsesevne». De blinde kan bli nyttige mennesker når bare de får opplæring. Hva angår punktskriftsbøker understreket han det gode forholdet til blindemisjonen «IL». Et foredrag (MHS-A-1030-D ) konkluderer slik: «Vi er da kommet til det resultat, at det er for litet, bare at række de blinde Guds ord. De maa faa seg et virkelig blindehjem, hvor de kan lære det haandtverk som de har anlæg for, saa de senere kan ernære seg selv og bli nyttige mennesker». Omkring årsskiftet fikk Misjonsselskapet en henvendelse fra Gabrielle Frøholm. Hun ba om å bli antatt som misjonær, og ville gjerne arbeide blant de blinde på Madagaskar. Svaret sier at det måtte først konfereres med Robertstads om saken, og det er gjort både 15

16 muntlig og skriftlig(mhs-a ). Det ser ut til å komme til en ordning for dette spesielle arbeidet. Dessuten er det nettopp kommet et brev fra tilsynsmann Bjertnes, hvor arbeid blant blinde omtales. Allerede i mars ( , samme boks) får frk. Frøholm vite at hun bør si opp sin nåværende stilling (lærer i Laksevåg) så snart som mulig for å begynne sin utdannelse for blindearbeidet. Denne bestemmelsen har hovedstyret hatt frimodighet til å ta før misjonærkonferansen har uttalt seg, fordi tillitsmannen igjen har skrevet om blindearbeidet. Han skriver det er bra om det fins noen som er skikket til dette arbeidet. Så legges det til at en må vente på hva konferansen sier om saken. Drøftinger om opprettelsen av en blindeskole På misjonærkonferansen i 1921 ble saken om opprettelse av en blindeskole fremmet (MK, 2/21, s. 25). Den måtte til konferansebehandling i 3 år før et endelig vedtak kunne fattes. Tillitsmannens innledning gjør rede for spredte tiltak for blinde på enkelte stasjoner. Fru Robertstads skole på Alakamisy fremheves som den som har «drevet det til noget». Han deler ekteparet Robertstads oppfatning av at blindearbeidet ikke fortsatt kunne drives slik det hadde vært på Alakamisy. Så legger han frem deres grunnleggende tanker om opplæring av blinde. Disse tankene bærer preg av fru Robertstads erfaringer og innsikt, og har stor tyngde og gjennomslagskraft. Det må anlegges en ordentlig skole med skolelokaler og internat, og det må utarbeides plan for både teoretisk og praktisk opplæring. Referenten bemerker: «Det var heller ikke nok at lære disse stakler at læse, de kunne jo ikke leve av det.» At lesekunsten først og fremst skal åpne Bibelen for de blinde, synes opplagt. Det har fra begynnelsen av vært et hovedmål. Men skolen på Alakamisy hadde et klart syn for hele mennesket, ikke bare den åndelige siden. Den nye skolen må arbeide målbevisst for at de blinde skal kunne leve av eget arbeid. Tillitsmannen opplyser at «det er ingen ringe interesse for saken hjemme». Det er gitt betraktelige summer til NMSs blindearbeid på Madagaskar. Dette vitner om en forventning i Norge til at det vil bli startet opp en blindeskole, for en stor del takket være Robertstads pådrivende arbeid. En får inntrykk av at tilsynsmannen videreformidler til konferansen et lettere påtrykk fra Hovedbestyrelsen om å gå inn for å starte opp en blindeskole. Tillitsmannen foreslår at skolen legges til Loharano, hvor det er oppført en bygning til en påtenkt skole, som imidlertid ikke kom i gang. Dessuten ville det være passende for bestyreren å ha ansvaret for den lille stasjonen ved siden av. At opparbeiding av landets eneste blindeskole kunne kreve all bestyrerens energi og kraft virket tydeligvis utenkelig. Den oppfatningen at blindeskolens styrer skulle ha tid og krefter til andre oppgaver utenom skolen i tillegg, var rådende lenge. Forskjellige plikter som ble pålagt styrer utenom skolen, førte tidvis til interessekonflikt og for sterkt arbeidspress. Forslaget om å opprette en blindeskole med internat vakte en livlig meningsutveksling. Hensikten er å hjelpe de blinde til lysere levevilkår. Evangeliseringsaspektet blir ikke nevnt, hverken i selve forslaget eller i debatten. Trolig har det vært så innlysende for alle at alt misjonens arbeid tjener evangeliet. Dermed blir det viktig å finne ut hvordan de blinde best kan hjelpes til et bedre liv. Diskusjonen viser at misjonærene gjerne vil ta igjen det mange mener har vært forsømt overfor de blinde. Det er enighet om at praktisk opplæring må til, slik at elevene seinere kan brødfø seg selv. Interessant nok argumenteres det med at de ellers ville falle misjonen til byrde. Likevel råder det usikkerhet omkring skolespørsmålet. Fins det blinde nok til å rettferdiggjøre opprettelsen av en skole? Kollegaene bes hente inn opplysninger rundt i distriktene. Ikke minst synes det økonomiske grunnlaget uklart 16

17 Tanken om et blindehjem blir diskutert, men der er det enda større uklarhet. Det utrykkes bekymring for et stort økonomisk ansvar. Dessuten kunne folk flest få den oppfatningen at å forsørge disse «stakler» var misjonens oppgave. I forbindelse med spørsmålet om en person til å gå inn i blindearbeidet, nevnes en diakon som skulle være villig til å reise ut til Madagaskar. Den moderne tanken lanseres at han kunne arbeide for de blinde rundt om i distriktene. Han måtte selvsagt få utdannelse i slik virksomhet. En mente dette kunne realiseres, selv uten en skole med internat. En slik løsning er faktisk i tråd med den arbeidsmåten som ble praktisert mange steder, også i Europa, fra 1970-årene. (Community Based Rehabilitation, CBR). Saken om å starte en blindeskole ble utsatt, ettersom den ikke var tilstrekkelig forberedt. Da falt også spørsmålet om diakon bort. Men hovedstyret «dveler likevel» ved saken. Svarskrivet til dette vedtaket er tydelig i favør av å opprette en blindeskole. (Svarskriv 1921, sak nr. 2, s. 3). Det konstateres at konferansen utsatte saken. Så gjøres det klart hvordan saken ses på hjemme. Det vises til stor interesse for en blindeskole. Fru Robertstad har oppmuntret til støtte, helt tydelig i forståelse med hovedstyret. Frk. Frøholm har meldt seg som spesialarbeider, og hun setter seg allerede inn i blindearbeidets drift på Blindemissionen «IL», som gir denne undervisningen gratis. Hovedstyret mener en ikke kan avvise frk. Frøholm. Hun kan gjøre dette, hvis konferansen etter fornyet overveielse finner at dette bør fremmes. I motsatt fall er hun villig til å gjøre annet arbeid, legges det til. Videre bemerkes at arbeid blant blinde nok er nødvendig, selv om det ikke finnes noen oversikt over hvor mange blinde som fins i landet. Manglende undervisningsplan synes å ha vært en hindring. Her gis en del råd ut fra erfaringer i andre land: Undervisningen kan starte opp etter mønster fra hjemlandet, bare med lokale tillempninger. Så kan planen endres etter hvert som en høster erfaring. Det nevnes til og med eksempler på hjelpemidler i regning, og praktiske fag det bør undervises i. Rådgivningen er delvis meget detaljert. Elevene kan deles i to grupper: noen vever mens andre lærer teori. Dermed blir produksjonen jevn, og salget, altså det økonomiske utbyttet, stabilt. Det vises også til at i noen land dannes det aksjeselskap for handicap-arbeid i menighetene. Slik faller ikke tidligere elever misjonen til byrde. Disse opplysningene blir lest opp i konferansen De oppfattes som så verdifulle at de kan gi et godt grunnlag for å utarbeide en skoleplan. (MK, 29/22, s. 138). Diskusjonen blir kort. Konferansen velger en komite med det mandat å legge fram en plan for blindeskolen, med sikte på selvunderhold. Planen skal legges frem for neste konferanse. Endrine Robertstad, som er ventet tilbake til Madagaskar, blir valgt med i denne komiteen. Lederen måtte jo ha misjonærstatus, og misjonsprest Horne får det vervet. Dette vedtaket blir bifalt av hjemmeledelsen i brev av samme år. Skoleplanen står på sakslista for konferansen i (MK, 36/23, s. 138). Opplæring i inntektsbringende arbeid ses som viktig, og gis mest tid. Lesing og skriving har sin selvsagte plass. Regning står ikke som eget fag, men det gjør derimot regnskapsføring. Komiteen har helt tydelig ment at skolen skal satse på å dyktiggjøre elevene til et selvstendig liv. Optimismen har vært ganske stor når det gjelder blindes læringspotensial. Ved siden av snekkerarbeid og kurvfletting står også skredderarbeid på planen for menn, mens kvinnene skal lære spinning, veving og mattefletting til like med alminnelig søm og broderi. I seinere artikler om blindeskolen beundrer da også besøkende enkelte blindes broderier og kjoler. Jeg har selv sett to blinde jenter i selvsydde kjoler. Disse jentene var 17

18 uvanlig netthendte. Derimot er det ikke uvanlig at helblinde mestrer rette sømmer på maskin, f. eks falling av laken. Læretiden foreslås til 4 år. Mot dette hevdes at en så lang tid for hver elev ville hindre opptak av alle som søkte seg til skolen, det ville ikke være plass til alle. Fru Robertstad forsvarer forslaget med et tungtveiende argument: de fleste elevene forventes å komme fra «lave kulturtrinn», det vil si fra stimulansfattige miljø. De vil derfor trenge tid for å tilegne seg arbeidsteknikk og å arbeide selvstendig. Det samme gjelder å få oversikt over hverdagslivets problemer og å mestre dem. Disse observasjonene fru Robertstad har gjort, er grunnleggende. Som en parallell til denne problemstillingen kan nevnes diskusjonen da kirken på Antsirabe i 1990-årene forberedte opprettelsen av et sosialsenter med vekt på å hjelpe unge ut i arbeidslivet. Misjonens representant i komiteen fortalte at hun mente en måtte ta imot unge uten noen eksamen i det hele tatt, siden de stilte svakest. Menighetens representant gikk sterkt imot dette, og sa de burde kreve eksamen fra ungdomsskolen for å gjennomgå det arbeidsforberedende kurset. Ellers ville den begrensede kurstida gå med til å oppfatte at noe skulle læres, og å innarbeide en positiv holdning til læring, ikke til selve læringen. Hans synspunkt fikk gjennomslag. Misjonæren ble overbevist om at dette var rett da kurset kom i gang. Alderen til de blinde elevene ble diskutert. Det ses som ideelt å ta inn nybegynnere fra årsalderen og la dem få skolegang frem til år. Begynner de seinere, vil de ikke kunne drive det til noe. Å ta inn yngre barn ses ikke som positivt. I diskusjonen sier Horne at en kanskje i fremtiden også blir nødt til å oppta barn i 10-årsalderen. Trolig regner en med at såpass små barn ville trenge mye hjelp, og bli en for stor byrde for personalet. Dessuten har ikke barn utviklet den motorikken som kreves i håndarbeid. De aller fleste blinde som fikk opplæring rundt omkring på stasjonene, var da også unge eller voksne mennesker. Dessuten må vi huske at å dyktiggjøre de blinde til å leve av eget arbeid var hovedpunktet for opplæringen. De første trinn av en allmenndannende skole var ikke på tale. Selvfølgelig byr økonomien på problem. Det drøftes hvorvidt en kan vente støtte fra familiene. Det stilles ikke store forventninger til denne mulige inntektskilden. Det regnes med inntekter fra salg av elevenes produkter, men de synes nokså usikre. Derimot mener en det er berettiget håp om støtte fra staten, når den får se fruktene av arbeidet. Med tanke på økonomien, men også av pedagogiske hensyn, anbefales ikke å ta inn for mange elever om gangen. Komiteen har tenkt 8-10 elever, mens andre mener 2-3 er nok, med henvisning til de blindes fullstendige hjelpeløshet. Det er interessant å se hvilken støtte de forventer fra staten, «riket», som jo er den franske kolonimakt. Staten må «værge om» skolen, hjelpe til med å finne elever og få dem inn på skolen. En vil tiltrekke oppmerksomhet på skolen ved å be provinssjefen underskrive og stemple avgangsdiplomet, som skal gis etter fullført eksamen. Han bør være tilstede ved skoleavslutningene. Avgangsdiplomet vil være viktig for de blinde. Utstyrt med det skal de fritt få arbeide med og selge sine produkter. Tillitsmannen bes om å forhandle med staten om disse punktene. Disse punktene angående samarbeid med staten viser hvor maktpåliggende det er for komiteen å legge til rette for et aktivt yrkesliv når elevene slutter på skolen. Jeg har ikke funnet spor av forhandlinger med staten om dette. Derimot har den franske administratoren på Antsirabe noen år seinere flere ganger foreslått for både styreren av skolen og tillitsmann Buchsenschutz at misjonen burde søke staten om støtte «til dette samfunnsgavnlige arbeid». (Konf. 1928, s. 88) Det var enighet om at misjonen ville beholde ledelsen av skolen, og at en derfor bare skulle be om et mindre beløp i støtte. Blindeskolens forstanderskap blir bedt om å arbeide videre med saken. Svaret fra staten var negativt: «Henvendelsen til staten om 18

19 støtte av Blindeskolen blev der intet utbytte av, undtagen en forsikring om sympathi og anerkjennelse». (Årsm. 1930, s. 32). Komiteen foreslår å drive et blindehjem i tilknytning til skolen, et såkalt annekshjem. Det skal ta imot blinde som ikke er i stand til å arbeide, det vil i praksis si personer med svak funksjonsevne og gamle, og «blinde som går rundt og tigger uten hjem og slekt». De som bor på hjemmet, skal lære mest mulig, og arbeide så mye de er i stand til. Dette hjemmet må nemlig også etter hvert klare seg selv økonomisk. Midt i optimismen angående økonomisk selvstendighet både for skolen og hjemmet høres i konferansen nøkterne røster som drar dette i tvil: «Det hele er en barmhjertighetsgjerning». (MK, 1923, s.198). Komiteens forslag om å opprette en blindeskole og et blindehjem blir enstemmig vedtatt, hvorpå misjonsprest Robertstad takker for all imøtekommenhet i denne saken. Vi kan tenke oss hvordan han og fru Endrine føler at en tung byrde løftes fra skuldrene deres. Blindearbeidet vil bli ført videre i ordnede forhold. Blindemisjonens arbeidsmåte i forhold til målsettingen Robertstads ønske om et blindehjem skriver seg uten tvil fra den nød de har sett. Den blinde mannen som døde av sult, berørte dem sterkt. De har fått klart frem at hjemmet skulle være for dem som ikke var i stand til å lære å klare seg selv. Og den praktiske undervisningen skal sette de blinde i stand til å føre et selvstendig liv, både økonomisk og sosialt. Den teoretiske undervisningen er å se som en støtte for å oppnå denne hensikten. Taohwalun blindeskole i Kina ble opprettet i Men det hadde vært diskutert over tid hvorvidt en også burde ha et blindehjem. Michael Jaasund uttrykker de samme synspunktene som førte til opprettelse av en blindeskole på Madagaskar. I en artikkel (Mt. 1926, nr. 16, s. 195) vedgår han at en del blinde riktig nok har behov for et pleiehjem. «Men for det store flertall av blinde som er normalt utrustede mennesker, for ikke at snakke om de mere begavede, for dem er det en lidelse at bli pleiet og selv maatte være uvirksomme. * + Erfaringene viser også at bare en effektiv skolevirksomhet er det middel som fører frem i dette arbeide. Den beste hjelp vi kan gi de blinde, er hjelp til selvhjelp.» Ingenting tyder på at Robertstads eller noen andre på Madagaskar har hatt kontakt med dem som dreiv blindearbeidet i Kina. Men Hovedbestyrelsen har hatt kontakt begge steder. Om det kan ha formidlet impulser til og fra de to land, er usikkert. Likevel kan den sterke vektleggingen på betydningen av opplæring til selvstendighet ha påvirket styrets tenkning. De blindes bedrøvelige kår var blitt skildret i brev til Hovedbestyrelsen, til Misjonstidende og Misjonslesning for kvinder, som en årrekke ble publisert i Misjonstidende. Skulle disse menneskene, som ofte ble kalt «stakler», forbedre livssituasjonen varig, måtte de gjøre det selv. Men til det trengte de hjelp, og skolevirksomhet var det beste midlet til å nå målet. At de blinde skulle få høre evangeliet, har vært et opplagt mål. Men det er ikke så ofte blitt uttrykt, sikkert fordi det var så opplagt for misjonærene. Både fra Robertstads og fra Kina er blitt meldt at de fleste elevene blir kristne, og en del av dem er levende vitner om sin tro. Noen blant dem blir evangelister. Disse tidligere «stakler» er med og bygger kirken. 19

20 BLINDESKOLEN PÅ LOHARANO Bestemmelsen om å opprette en blindeskole på Loharano kunne settes i verk allerede året etter. Selv om den hadde røtter på Alakamisy, stod den for noe helt nytt i NMSs engasjement på Madagaskar: Konferansen hadde gått inn for hjelp til personer med nedsatt funksjonsevne. Lederen var spesialutdannet, skoleplanen var lagt opp av Konferansen, lokaler og en del materiell var klart før oppstart. Som skolen på Alakamisy ble den sett som en institusjon hvor diakoni og evangelisering gikk hånd i hånd. Forberedelser og startfase Gabrielle Frøholm kom til Madagaskar i 1923 etter et års språkstudier i Frankrike. (Birkeli, 1949: 315). Hun underviste barna på Den norske skolen på Antsirabe samtidig med at hun studerte gassisk. En dag i april 1924 fikk hun kallet «svart på kvitt til yrket i blindearbeidet». (Frøholm, 1959: 19). Samme måned flyttet hun de snaue 2 milene østover til Loharano. Det var bestemt at blindeskolen skulle starte opp så snart som mulig. Hun hadde forberedt seg til dette yrket. Hun var utdannet lærer, og hadde studert blindearbeid ved Blindemissionen «IL», som lå i teten hva angår undervisning i punktskrift og arbeidsopplæring. Samtidig fulgte hun deler av undervisningen ved Misjonsskolen for kvinner, som også var i Oslo. Hun kom til Loharano «med takk til Gud og age for den store oppgåva» (op. sit), og opplevde det som å ha nådd et mål å stå ved den nye starten av blindeskolen. Gabrielle Frøholm må ha vært et menneske med en livlig fantasi og en god porsjon humoristisk sans. «Kildevangen», minneboka fra hennes tid på Loharano, vitner om det. Da hun kom til Loharano, hadde stasjonshuset stått tomt i et par år. Ikke å undres over at det virket noe stusslig med de tomme rommene den første tida. Likevel var det ikke tomt. Det bodde nattugler på det øverste loftet, og de holdt konsert med så kvasse hyl at hun tenkte på et røverangrep. Hun forestilte seg sikkert angrepet på misjonsstasjonen i den tida Madagaskar ble fransk koloni, så uglenes uling må ha vært avskrekkende. Nordavinden durte som biler gjennom gluggene i kirketårnet like i nærheten. Likevel ble hun etter hvert glad i den vide sletta. Stedet var ideelt til bosted for blinde. Det var lett å ta seg frem, ikke en stein å støte foten mot på heile sletta. Husrom var det godt med, både til teoretisk og praktisk undervisning og boliger. Husene var lagt i en firkant, og dette skjermet for den bitende vinden når en gikk til og fra. De blinde ble til og med hindret i å ville seg bort. Rundt området stod nemlig en høg jordvoll med vollgrav på utsida, et minne fra tidligere urolige tider. Det var ennå ikke tre tiår siden kolonialiseringen. Inventar og arbeidsutstyr kom fra andre institusjoner. Fra fru Borchgrevinks Asyl i Antananarivo kom senger og annet utstyr. Dette var samme år som jernbanen fra hovedstaden til Antsirabe ble åpnet, og det gjorde transporten enkel. Bilen hadde gjort sitt inntog i misjonsarbeidet, så frakten videre til Loharano bød ikke på de store problem. Vevganger fikk de fra arbeidsskolen på Ambohimasina, fra Antsirabe og fra jenteskolen i Fianarantsoa. I tillegg fikk de både rokk og hampehekle, og fra Lærerinnenes Misjonsforbund (LMF) i Bergen kom en symaskin «av forhistorisk merke». Den skal likevel ha vært solid og god. Bøkene som Blindemissionen IL hadde sendt til Alakamisy, ble flyttet til Loharano, og det kom også nye bøker. Snekkerverktøy og et kjærkomment orgel ble gitt av misjonærkollegaer, henholdsvis J. Smith og ekteparet Bjertnes. Allerede før skolen startet, fantes det et lite driftsfond. Mor og datter Leine hadde hvert år gitt gaver til blindearbeidet. Skolens første leder 20