og bremløse hatter, lik astronautenes hjelmer.l

Transkript

1 #3 / ,-

2 ''l'; i i; I :1-i' ' Om Romalderen i mote og design i"lio ri Av Kjersti Skar Staarvik I lustrasjon: Henriette Moseng Verdensrommet generelt og månen spesielt har alltid fascinert menneskene. Og i etterkrigstiden økte interessen for disse temaene proporsjonalt med den antatte muligheten for at man faktisk kunne sette sine føtter på andre himmellegemer. Det virkelige startskuddet for romalderen gikk da Sovjetunionen sendte den første menneskeskapte satellitten, Sputnik, ut i atmosfæren. Romkappløpet fikk imidlertid sitt foreløpige høydepunkt først da president John F. Kennedy i ', 961 annonsede at USA ville få en mann på månen innen tiårets slutt. Tanken om en fremtid med mulig dagligliv på romstasjoner og fjerne planeter virket ikke lenger som lysår unna, men rykket derimot nærmere folks bevissthet. Troen på at erobringen av verdensrommet var næd forestående, resulterte i en sterk optimisme og tro på at teknologi og fremskritt også kunne benyttes til fredlige formå, ikke bare som ledd i McOadhy-tidens fryktregime. Fra Haute couture til High Tech Romkappløpet hadde sterk påvirkningskraft på samtidens kulturuttrykk. Moteskapere, arkitekter og interiørdesignere tok på mange måter Kennedys plan som et mandat til å ta eierskap over fremtiden og romalderen ved å definere dens estetikk. Også motebildet kom derfor til å reflektere den rivende teknologiske utviklingen. Med inspirasjon fra romkappløpet og utviklingen av nye, avanserte materialer, kunne motedesignerne legge ut på en fantastisk tur inn i fremtiden. Paris, motens sentrum, hadde på dette tidspunktet strevd lenge med å fornye seg, og kolleksjonen endret seg stort sett innenfor de samme rammene. Designeren Andr6 Courråges sprengte disse med et brak, og revolusjonerte den relativt konservative Paris-arenaen, da han i 1964 viste kolleksjonen "Moon Girl", herav navnet månemote, et begrep mange tilskriver nettopp Courrdges. Plaggene kom i hvitt og sølv, hadde strenge snitt, rette bukser eller korte skjørt og karakteristiske hvite støvler, senere viden kjent som Courråges-støvlene. Materialene var skinnende og annerledes, og PVC erstattet skinn. Modellene bar beskyttelsesbriller og bremløse hatter, lik astronautenes hjelmer.l Dette var antrekk for fremtiden, og dermed også for de unge. I en håndvending var klimaet i motehovedstaden endret fra seiglivet og en smule akterutseilt i forhold til "Swingin' Londonu, til et motekonglomerat med rom for mer eksperimentell design. Hvem skulle trodd fem år tidligere at en designer fra det strenge Paris "kjeklet" med britene John Bates og Mary Quant om hvem som oppfant miniskjørtet? Det gikk ikke lenge tør flere designere fulgte etter Courråges. Spanskfødte Paco Rabanne brukte utradisjonelle materialer sammen med selvlysende maling og metalliske farger. Blant annet kledde han sine modeller i plagg av små plastikk- og metallplater. Antrekkene var som skapt for oppmerksomhet, men desto mindre for bruk. Fransk-italienske Pierre C"råin b"u"g"t seg også i avantgardisk retning med plagg som gjerne trosset den kvinnelige silhuetten. Han eksperimenterte med geometriske former, sterke farger på den ene siden og gjennomsiktige stoffer på den andre. 4a

3 UTFLI]KT#3 l j.-"--..,t'--.- * ': t.t"- - -: '.':::":-l'l:'l /,"t \ i ri motedesignernes svar på samtidens undring over hvordan vi mennesker skulle takle overgangen til en mulig eksistens på an_ dre planeter eller satellitter. Å ikle seg antrekk i sølv og hvitt kunne rett og stett ha prak_ tiske motiver. Astronautene ble i virkeligheten kledd i disse I I fargene fordi forskerne mente de i høyest grad kunne reflektere solstrålene i et verdensrom med tynn eller Ingen atmosfære. Fargene var også praktiske fordi de skirte seg krart ut fra *det svarte intet", så astronauter som arbeidet utenpå romskipet var lett synlige for sine kolleger. Selv om astronautene hovedsakelig bruker oransje og hvite drakter idag, og 1960-tallets nære fremtid nå er fortid, har de to fargene- sølv og hrritt, forlsatt birtt stående sc,1tr represerftanter for den futuristiske stilen i moteverdenen. Også i senere små ''I 'lr 1..,"., \ bølger av romaldermote og futuristisk mote har det estetiske bildet i stor grad blitt formet rundt disse. Tenk bare på makeup_ trendene med sølvfarget øyenskygge og hvit kajal rundt årtusen_ skiftet, eller på de senere års skulpturerte kjoler i sort og sølv tra Balmain, som for øvrig også har bidratt til at overdimensjonerte skuldre har vendt tilbake - og holdt seg _ i motebildet. Nye materialer - nye muligheter Også på design- og arkitekturfronten gjorde space age_remaet Cardin transformerte i likhet med Courråges astronauthjelmen til en moteriktig, men kanskje ikke veldig anvendelig hatt.2 Romkappløpet innen moteverdenen så ut til å gå ut på hvem som Kunne strekke grensen lengst for hva som var mulig _ og akseptabelt å iføre seg. lkke tilfeldig fargevatg Hvitt og sølv ble de viktigste fargene i romaldermoten, så også i samtidig romalderinspirert design. Og det var ikke tilfetdig at det var nettopp disse nyansene designerne plasserte i senrrum av sitt kreative univers. For på mange måter kan man se på rom_ aldermoten, eller månemoten som den først ble døpt, som seg gjeldende. Dette så vi blant annet i amerikansk såkalt Goo_ gie-arkitekur, hvor bevegelse ble et stikkord for formene. Elementer i designene kunne være flyvende tallerkener, paraboler og boomeranger. I interiørdesign ble formene inspirert av planeter og av astronautenes runde hjelmer. Nye materialer tillot at man kunne arbeide med former som var uoppnåelige kun få år tidligere. Kunststoffer basert på olje ga uendelige nye muligheter for designproduksjon. Dette så man blant annet i Eero Aarnios berømte stoler Ball chair (også kart Grobe chair) og Bubbre chair fra henhordsvis 1963 og I sistnevnte tilfelle ønsket den finske designeren å lage et gjennomsiktig møbel hvor lyset kunne komme inn fra alle kanter. Lydene derimot, blir dempet, lltt som man kan tenke seg at tilværelsen er opplevd inne fra en astronauthielm.

4 Parentes moteh storlen eller avglørencle for str utv kl ngen? Også i Norge fikk vi bidrag til romalderstilen på interiørfronten. Stolen Planet, designet i 1965 av Sven lvar Dysthe, var oen første kuleformede stolen i landets møbelhistorie. Stolen er i salg den dag i dag, etter at de ble relansert i Der de romalderinspirerte møblene i mange tilfeller var komfortable og anvendelige, kunne man ikke si det samme om alle deler av romaldermoten. Den lave anvendeligheten er endog et stikkord som får en til å stille spørsmålet om denne stilen ble mer en parentes enn en stil som førte moten inn i fremtiden. Det er vel få som vil påstå at romaldermoten, utover skotøy som Moon Boots og de populære Courråges-støvlene, ble adopteft av den jevnt moteinteresserte kvinne. Samtidig må vi ikke glemme at pionerene innen romaldermoten slo an tonen for bruk av høyteknologiske materialer, og bidro til at miniskjørt og buksedrakter gikk inn i kvinners hverdagsantrekk. Dens seiersgang innenfor populærkulturen kan imidlertid ha litt av skylden for at romaldermoten mistet taket, og samtidig ble tilkjent en litt kitschy rolle for ettertiden. Den ble nemlig en populær kostymestil i samtidens science fiction filmer, og den er således et typisk eksempel på at mote henger sammen med andre kulturuttrykk i tiden. Av eksempler kan nevnes Barbarella med Jane Fonda i hovedrollen. Her var kostymene designet av Paco Rabanne, som spilte videre på sin egen kolleksjon med "Unwearable dresses" fra 1966, hvor formålet var å otøre kvinner om til krigersker ; A Space Odyssey er vel likevel den filmen som står sterkest som representant for romalderstilens vesenflige rolle i 60-tallets filmestetikk. Kostymene ble, overraskende nok, designet av Hardy Amiens, som til dags dato er mest kjent for å ha vært Dronning Elizabeth ll sin kjoledesigner, en kvinne som strengt tatt ikke kan sies å skape assosiasjoner til månemoten. De karakteristiske, hvite flyvertinneuniformene i filmen fikk faktisk sin søsterkolleksjon i virkeligheten, da Emilio pucci designet flyvertinneuniformene til flyselskapet Braniff i Kolleksjonen inkluderte blant annet gjennomsiktige plastikkhjelmer som flyvertinnene skulle bruke mellom terminalen og flyet, for at hårsveisen skulle holde seg på plass. Hjelmene ble imidlertid droppet etter kun en måneds bruk, da de lett knuste, og det ikke fantes lagringsplass til dem på flyene 6. Vi drømmer videre Der Braniff-uniformene delvis lyktes i å bringe romaldermoten ut i det virkelige liv, ble de samtidig et eksempel på at det som er revolusjonerende og fantastisk på tegneblokken kanskje er for fantastisk for virkeligheten. På mange måter bidro også stilens inntog i andre populærkulturelle uttrykk til at disse tok luven av den ekte space age-moten. For når stilen først var gjort så til de grader outrert som den for eksempel ble på film, var det vanskelig å bringe dem videre i motebildet. De var brukt opp fordi de var blitt filmkulisser. For hvem vil egentlig gå kledd i det? At Kennedys forhåpninger om verdensrommet ble virkelighet, og Neil Armstrong tok sine første skritt på månen, bidro også til at stilen gradvis døde ut. Science Fiction ble "redusert" til science. Og kanskje var dødsstøtet allerede satt da fremtidsoptimismen ble erstattet av forferdelse og etter hvert apati over amerikanernestadig mer aggressive fremstøt ivietnam. Stilen har imidlertid aldri forsvunnet helt. På den ene siden har man resirkulert det bildet av fremtiden som ble skaot i romalderen; en fremtid som aldri kom. I Norge har vi for eksempel sett at designeren Kjersti Vatle Toresen har plassert flere design iden såkalt retrofuturistiske kategorien. På den andre siden har avleggere av romaldermoten gjort sæ gjeldende i varianter oppdatert til dagens teknologiske klima, gjerne ispedd robotinspirasjon, og selvsagt med den senere motehistorien som bakteppe. En avlegger av romaldermoten gjorde seg for eksempel gjeldende på midten av 9O-tallet, da den futuristiske stilen fikk en ny vår med interessen for virtual reality og millenniumsskiftet. Britney Spears kledde seg i rød lakkdress og danserne i sølv da hun dro til Mars i videoen "Oops I did it Again" i Motehus som Balmain og Balenciaga har fått kjendisene til å bære sine sølvskimrende med store skuldre, og $oler senest inneværende haute couture sesong var Armani Privep kolleksjon i sin helhet inspirert av månen. "Det handler om månen", sa han til Style.com foran visningen.

5 WW "Jeg trenger alltid et tema for å komme inn i kolleksjonen, (".) å tenke på noe romantisk og drømmende, langt unna hverdagslivet. Noe mindre hardt (...)". NOTER: 1 Garner, Philippe: S,itles Deslgn, Taschen, Koln, 2003:96, og Jørstad, Finn R. Mote; En historie om våre k/ae, Forlaget Atheneum A,/S, Oslo, 1986: Lehnert, Gerthrud: Moter, Cappelens kulturguider, J W. Cappelens forlag, Oslo, Og kanskje er vi her ved kiernen av hva romaldermoten rørte ved. Nemlig drømmene. Drømmene om et nytt og bedre hverdagsliv. En ny og annen verden. Og selv om romalderens visjoner nå har blitt til fortid, hindrer det oss ikke i å drømme videre. Om at en annen fremtid er mulig : ashion-newvover-the-moon /?f ull=true 6http:// Plain_Plane 43